Andrew P. Kroglund
TERMOSTAT Hvordan klimaet former oss, forandrer samfunnet og forvandler fremtiden
Solum Bokvennen 2020
© SolumBokvennen AS, 2020 © Vidarforlaget 2020 Printed in Latvia Livonia Print, Riga 2020 Boken er satt med 11/14 p. Adobe Garamond Pro Papir: Holmen Book Cream 80 g Omslagsdesign: monoceros Omslagsfoto: Andrew P. Kroglund ISBN: 978-82-560-2272-4 ISBN: 978-82-560-2273-1 (ebok) E-post: post@solumbokvennen.no Internett: www.solumbokvennen.no Utgitt med støtte fra Fritt Ord Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening
Sola myrknar, jorda søkk i sjøen, dei ljose stjernene fell frå himmelen. Eld brenner Yggdrasil sine kvister, og eit stort bål snerter skyene. 55. vers i diktsyklusen Voluspå, et gudedikt i Den Eldre Edda, som spår et Ragnarok1
1 Edda. Oversatt av Ludvig Holm-Olsen, Bokklubbens Lyrikkvenner, Cappelen 1975, s. 18–24.
Forord Isen er gjennomsiktig blå, klar og innbydende. Jeg får lyst til å smake på den, men klarer å kontrollere meg. Jeg vil ikke at tungen bokstavelig talt skal bli sittende fast i historien, her nær foten av Galdhøpiggen, i Svelnosbreen, også kjent som Eventyrisen. I romanserien om Narnia (1950–56) beskriver forfatter C.S. Lewis (1898–1963) synet som møter den unge jenta Lucy idet hun går gjennom en hemmelig dør i et gammelt klesskap. Hun kommer til et forfrosset landska, hvor det alltid er vinter. For bare 800 generasjoner siden levde våre fjerne slektninger på den nordlige halvkule i det som kalles istidsmaksimumet. Du og jeg lever nå i en mellomistid. Isen fra borekjerner fra Grønland og Arktis viser oss hvordan klimaet har endret seg flere ganger. Som for eksempel den gangen det var grønt og frodig i Sahara, for ca. 8000 år siden. Eller da vikingene plutselig begynte å dra både øst-, vest- og sørover, i den livgivende varmeperioden for litt over 1000 år siden. Vi kunne også ha lest oss til at 600 år senere led de samme nordboerne under den lille istiden, på 1600-tallet. Nå har vår art sørget for at atmosfæren og havet lagrer mer Oppe i Jotunheimen finner vi Eventyrisen, som rommer mange historiske hemmeligheter. Isen avslører nå fortiden for oss. Foto: Andrew P. Kroglund. – 15 –
ANDREW P. KROGLUND: TERMOSTAT
klimagasser enn på flere millioner år. Vi har tuklet med termostaten. Det blir varmere. Men til tross for alvoret i klimasituasjonen vi nå står overfor, skjuler dette også en «gladmelding»: Vi utsetter den neste istiden i mange, mange generasjoner. Vi må bare sørge for at ikke det blir en mager trøst som bokstavelig talt drukner, og som fører til konflikt og sosial uro. Det positive er at vi begynner å forstå at jo mer vi lærer av klimahistorien og om miljøet rundt oss, desto mer skjønner vi av eksistensen, naturen og vår plass i den. Historie som lærebok «Klima er vår tids største utfordring», sier nå nesten alle partilederne våre. I den siste Eurobarometer-undersøkelsen rangeres klima som risikofaktor nummer to, rett bak migrasjon. Og det fenomenet mener mange også har å gjøre med klimaendringene. I juni 2019 dokumenterte forskningsinstitusjonen Pew at klima anses som den største trusselen i et flertall av de landene som ble undersøkt.2 Det er som om alt nå ses gjennom klimabriller. Vinteren 2018 leser jeg en leder i Dagsavisen, hvor de skriver at det massive snøfallet skyldes klimaendringene. Det er, forstår vi, egentlig ingen grunn til å glede seg over det flotte skiføret vi hadde. Klimaendringer blir stadig fremstilt som «et spørsmål om vår sivilisasjons overlevelse». Kommunevalget 2019 ble etter hvert et miljøvalg, både på grunn av klimastreikende ungdommer og gjennombruddet for bompengepartiet. En skulle ikke være stor spåmann for å si at Stortingsvalget 2021 blir det store klimavalget. Men det var før koronaviruset SARS-CoV-2 slo til og ga oss sykdommen covid-19. Viruset har skapt kaos og endrer på svært mange tidligere planer, investeringer og politiske beslutninger. 2 Pew Research Institute, 26.06.2019. «How people around the world view climate change.» https://www.pewresearch.org/daily-brief/how-peoplearound-the-world-view-climate-change/ – 16 –
FORORD
Det endrer likevel ikke på det faktum at klodens termostat skrus opp. Klimaendringene kan til og med bidra til bedre spredningsbetingelser for fremtidige koronavirus. Da jeg begynte mitt arbeid med denne boka i november 2016, var CO2-nivået målt til å være 403,53 deler per million (eller ‘parts per million’ – ppm). Når jeg nå skriver dette forordet, over tre år senere i begynnelsen av april 2020, er det på 414,11 ppm.3 Den «magiske» grensen verdenssamfunnet har satt seg fore at vi skal klare å holde oss under, en 2 graders gjennomsnittlige global temperaturøkning, det betyr et ppm-nivå på 450. Dette målet ble det enighet om på det store klimatoppmøtet i Paris i desember 2015. Fortsetter vi dagens utslippstrend, når vi 500 ppm i år 2065. Da snakker vi om en gjennomsnittlig global temperaturøkning på mellom 3 og 5 grader. Eller mer. Hva som skjer etter en gjennomsnittlig økning på mer enn 2 grader, vet vi ikke med sikkerhet. De mest pessimistiske spår at såkalte vippepunkter inntreffer, det vil si at polisen raskt vil smelte og at store metanmengder frigjøres fra smeltende permafrostområder. «Utviklingen» går fort. Da jeg fikk mitt andre barn, Linnéa, i juni 2001, var CO2-nivået i atmosfæren på 373,21 ppm. Da jeg i 1993 fikk Jonas, mitt første barn, var nivået på 359,59 ppm. Da jeg ble født, i mars 1959, lå nivået på 316,17. Det er med andre ord ikke lenge til jeg har vært vitne til en økning i CO2-nivået i atmosfæren på over 100 ppm, bare i min egen levetid. Vi kan selv regulere jordtermostaten Gjennom 14 kapitler tar jeg oss med på en historisk reise i klimaets skygge. Hvordan har tidligere klimaendringer formet kloden, det biologiske livet og oss som art? Hvorfor tvang klimaendringer 3 Vi kan følge utviklingen hos National Oceanic & Atmospheric Admini stration, som ligger under det amerikanske handelsdepartementet. https://www. esrl.noaa.gov/gmd/ccgg/trends/mlo.html – 17 –
ANDREW P. KROGLUND: TERMOSTAT
våre forfedre til å bytte ut livet som jegere og sankere, for så å bli jordbrukere? Kan vi takke klimaendringer for sivilisasjonen vår? Og var det på grunn av klimaendringer at sivilisasjoner gikk til grunne igjen? Ble den store nordiske mytologien om Ragnarok og Fimbulvinteren til på grunn av klimaendringer? Hvordan har klimaendringer påvirket helsen vår? Får vi mer koronavirus, og hva vil skje med flåttens utbredelse i Norge i fremtiden? Vil fjellet endre seg helt, kan vi gå på ski i fremtiden, og hva skjer med friluftslivet? Vårt land vil kunne tjene stort på klimaendringene som kommer, på grunn av vår lange kyst og vår unike posisjon i nordområdene. Hvilke utfordringer stiller det oss overfor, i forhold til Russland? Mister vi Svalbard? Og vil Kina kreve «sin del av kaka»? Blir vi Europas nye store matprodusent? Det føles nesten amoralsk å stille slike spørsmål, men det har ingen hensikt å stikke hodet i sanden. Kommer alle til å kjøre elbil i fremtiden, og vil vi spise oppdrettstang i klimaets navn? Og hvilket ansvar har vi for det som skjer med fattige land i sør? Blir det mer krig, konflikt og flyktninger i tiden fremover når deler av kloden «koker»? Her er frontene steile. Det er nesten en krig allerede, i alle fall innen akademia. Bare i kraft av å eksistere påvirker vi klimaet rundt oss, både på mikro- og makronivå. Og vi har påvirket klodens termostat lenge. I dag er vi så teknisk kyndige at vi med viten og vilje kan påvirke jordtermostaten til å gå i den retningen vi ønsker, i alle fall i korte tidsperioder. (I det lange løp avgjør klodenes bane rundt solen og det vi kaller jordaksens helning i forhold til sin bane rundt solen mer. Sistnevnte gir oss årstider.) Vi kan skape det klimaet vi mener er bra for oss og for flora og fauna rundt oss. Vi bestemmer den globale termostaten. Det er både skremmende og fascinerende. Et eget kapitel er derfor viet klimamanipulering, et begrep som vi alle må ta stilling til. Skal vi tillate oss å fjerne solinnstråling til jorda? – 18 –
FORORD
Vi må heller ikke glemme at både vulkaner og jordskjelv kan endre klimaet raskt og brutalt. Dessuten viser det seg at kloden er skjørere enn hva vi har trodd. Når is forsvinner, «våkner» jordkjempen til live, som en arg og menneskevond jotun, og det diskuterer jeg i et eget kapittel. Heller ikke vi her i Norge slipper unna jordens indre krefter. Ragnarok eller en ny og bedre verden? Høsten 2016 fullførte jeg boken Kniv, Sjel og Gaffel. På Sporet av det Sultne Menneske. Der analyserte jeg eksistensen vår ved å se på hva vi spiser og hvordan vi spiser. Denne gangen ser jeg virkeligheten gjennom prismet «klima og klimaendringer». Som frilansjournalist har jeg reist verden rundt og skrevet artikler og kommentarer gjennom mange år. Som styreleder i nettverksorganisasjonen ForUM for Utvikling og Miljø fulgte jeg i mange år de globale klimaforhandlingene tett, og bidro til de norske posisjonene. Som politikk- og informasjonssjef i Utviklingsfondet, seniorrådgiver i WWF og daglig leder og senere visepresident i Det Internasjonale Regnskogfondet og styreleder i det norske, har jeg reist og sett utviklingsutfordringer og muligheter på nært hold. Som tidligere bydelspolitiker og internasjonal kontakt hos Miljøpartiet De Grønne har jeg fått innsikt i politikkens muligheter og begrensninger. Inne i isen oppe i Jotunheimen blir jeg sorgfull når jeg tenker på hvor fort isbreene våre smelter. Det er som om vår kultur langsomt renner bort. Samtidig slår det meg at Ragnarok og historien om undergang er del av den menneskelige erfaring, til alle tider. Følelsen av at vi lever i en endetid, brer nå om seg. Da er det samtidig viktig å huske at en ny og bedre verden også er del av denne fortellingen. Klimaendringene, inkludert den pågående pandemien, kan være vår vei inn i denne nye verden. – 19 –
FORORD
Jeg ønsker at mitt arbeid skal være et bidrag til en slik visjon. Jeg dedikerer derfor boken til lille Nora og til enda mindre Emil. Verden tilhører dere. Og det kan bli en god verden, til tross for de store utfordringene vi nå står overfor. Det spår også det 57. verset i Voluspå. Eg ser jorda – ho stig opp att, ho stig opp frå sjøen, ho grønkar att, fossar fell, ørnar flyg, dei jaktar fiskar i fjella.
Den første store egyptiske sivilisasjonen oppsto etter at folk trakk mot Nil-deltaet, etter store klimaendringer i Sahara-området. Foto: Mennah Aman, Unsplash.com
«Og jorden var øde og tom, og det var mørke over det store dyp, og Guds ånd svevde over vannene.» Første Mosebok, kapittel 1, vers 2
1 Klima som evolusjonens motor Stjernehimmelen hvelver seg over meg som en uendelig lysekrone. Det knirker i den jomfruelige snøen. En stråle farger området foran meg lett gult. Jeg kjenner igjen Sirius, den mest lyssterke av alle stjerner. Den funkler mot meg som en diamant. Karlsvogna er ellers et av de få stjernebildene jeg kjenner. Ambisjonen om å lære navnet på flere er der stadig, men jeg får liksom ikke surret meg til å gjøre det. Det gir meg uansett en indre ro å kunne se opp og gjenkjenne mønstrene. Bekjemper vi kanskje på denne måten eksistensiell angst? Mine forfedre i alle generasjoner har også sett opp på stjernehimmelen, som menneskeslektens evige, felles referansepunkt. Og pulsen jeg ser der oppe er som universets hjertebank, som dunker litt i takt med mitt. Men i våre dager forsvinner noe av den følelsen. Vårt menneskelige fotavtrykk har skapt lyssterke byer og bygder. Lysforurensning blokkerer lyset fra rommet for over 50 prosent av verdens befolkning. Strengt tatt er ikke universet helt uforanderlig, ei heller stjerne himmelen. Karlsvogna vil om 50 000 år se annerledes ut. «Håndtaket» på vogna vil sige kraftig ned, og den øverste høyre delen av selve «vogna» vil sige ut mot høyre, slik at «vogna» blir større. Evig forandring er et premiss for eksistens. – 23 –
ANDREW P. KROGLUND: TERMOSTAT
Endring og tidløshet er noe vi aldri går lei av å gruble over, når vi står på denne levende overflaten vi kaller kloden vår, og ser opp på den evige, men likevel foranderlige himmelhvelvingen. Slikt tenker jeg på, midt på natta, ved hytteveggen 1000 meter over havet, før jeg tusler inn til en varm dyne. I skjæringspunktet mellom de to geologiske epokene paleocen og eocen, for ca. 56 millioner år siden, steg jordas gjennomsnittstemperatur kraftig, slik at det ble omtrent 6 grader varmere enn i dag. Situasjonen var sannsynligvis forårsaket av voldsomme «metan-rap», kanskje på grunn av en revne i den nordatlantiske havbunnen. Det kan ha vært mange vulkanutbrudd. «Jorda brant i 800 år,» skriver Naturhistorisk Museum.4 Dette er ikke eksakt vitenskap, men antagelser. Men vi har gode indikasjoner på at ekstremvarmen og den etterfølgende forsuringen av havet, utryddet halvparten av alle små havorganismer. Perioden har fått navnet «Paleocen-Eocen termalmaksimumet», forkortet PETM. I dag lurer mange på om vi kommer til å se en oppvarming på mellom 2 til nettopp 6 grader, innen år 2100. Jeg skriver år 2100, og ikke år 21 000. Det siste ville i så fall ha vært tidsspennet forskere forteller oss at PETM brukte på å nå sitt maksimum, rundt 20 000 år. Men det var likevel svært hurtig, i geologiske termer. (Deretter varte den ekstremt varme perioden i ca. 200 000 år.) Den oppvarmingen kloden du og jeg nå lever i starten av, vil i så fall være omtrent 100 ganger raskere enn det verden opplevde under PETM. Den store forskjellen er selvsagt at den gang var det ingen arter med fortellergener til stede som kunne berette om det de opplevde. Vi vet likevel, i grove trekk, hva som skjedde. Forskere avleser fortiden i geologisk funn, i steiner, i fjell, i sedimenter, i iskjerner og i fossiler. 4 «Klimaet i Eocen». Universitetet i Oslo, Naturhistorisk Museum. https://www.nhm.uio.no/fakta/geologi/fossiler/messel/klima.html – 24 –
KLIMA SOM EVOLUSJONENS MOTOR
Den geologiske epoken vi nå lever i kalles holocen. Den startet for 13 700 år siden og omtales ofte som en mellomistid. Holocen beskrives gjerne som en periode med jevne og milde temperaturer. Det er også i denne epoken at jordbruksrevolusjonen, fremveksten av byer, stater, skriftspråk og det vi kaller sivilisasjon, oppsto. Det er en periode som har gitt oss en varig befolkningsvekst, basert på at vi har kunnet dyrke jorda, fordi vi har forstått hvordan årstider og planter fungerer. Det har, med andre ord, vært et eventyr. Noen har tatt til orde for at vi nå går inn i en ny epoke hvor mennesket har så stor påvirkning på kloden som system at vi må kalle det «menneskeepoken», antropocen. (Fra gammelgresk: anthropos = menneske, cene = ny). Det indikerer at vårt menneskelige fotavtrykk påvirker klodens kjemisk-geologiske karakter. Vi har lagt mye av landjorda under asfalt, elver er lagt i rør, eller omdirigert, og vi har bygd store demninger. I tillegg har vi endret den kjemiske balansen i havet og i atmosfæren. Det har samtidig gjort oss til herrer over alt liv. Kanskje vil våre fjerne slektninger i fremtidens verden skrive inn i historiebøkene sine et kapittel om HATM, et holocenantropocen termalmaksimum, spør professor i naturvitenskap, Curt Stager i Deep Future. The next 100.000 years of life on earth (2011). Alle tidligere store klimaendringer har vært en nødvendig bakenforliggende årsak til evolusjonen frem mot vår art og våre moderne livsbetingelser. Vil antropocens klimaendringer bidra til en ytterligere evolusjon? Jordens nytid, den yngste av æraene, inndeles vanligvis i de syv epokene som er beskrevet i tabellen på neste side.
– 25 –
ANDREW P. KROGLUND: TERMOSTAT
Epokenavn
Når
Paleocen
66–56 millioner år siden
Eocen
56–33,9 millioner år siden
Oligocen
33,9–23,03 millioner år siden
Miocen
23,03–5,33 millioner år siden
Pliocen
5,33–2,58 millioner år siden
Pleistocen
2,58 millioner år siden–11 500 år siden
Holocen
Fra ca. 11 700 år siden
Antropocen?
• • •
•
Fra 1950 og forbrukssamfunnets gjennombrudd? Fra starten av den industrielle revolusjon, rundt 1750? Fra ulike faser ved overgangen til jordbruk, som da vi begynte med storstilt risproduksjon for ca. 6000 år siden? Eller fra utryddelsen av megafaunaen, mellom 35 000–12 000 år siden?
Kilde: Wikipedia, Store Norske Leksikon
«Fire and fury» – ild og kaos Vårt jordiske hjem (Gaia på gresk, eller Tellus på latin) har eksistert i ca. 4,5 milliarder år. I begynnelsen dreide alt seg om miksen mellom ulike kjemiske komponenter og det å få etablert en jordskorpe. Det var mye «fire and fury», og enda mer enn det President Trump truet Nord-Korea med 9. august 2017. Jordskorpen var i konstant bevegelse. Kontinenter endret form og størrelse. Dette påvirket klimaet, og klimaet påvirket klodens kjemiske balanse, som igjen påvirket utvikling av liv. Det er likevel bare de siste 540 millioner årene vi snakker om organisk liv på jorda. Enkle former utviklet seg til mer komplekse. Encellede arter ble til flercellede. Et mirakel. Hvordan kunne noe slikt skje, nærmest som ut av intet? Og hvordan kunne det gjennom æraer, perioder og epoker utvikle seg til å bli oss? Det er skre– 26 –
KLIMA SOM EVOLUSJONENS MOTOR
vet bindsterkt om hvordan «kosmisk flaks» har ført akkurat vår planet inn i det som omtales som «Gullhår-sonen». Den gir oss akkurat passe med gravitasjon, akkurat passe avstand til en energirik sol, et riktig blandingsforhold mellom ulike grunnstoff og det som skulle til for å danne en atmosfære som tillot nok vann. Slik oppsto forutsetninger for biologisk liv, skriver Jan Zalasiewicz og Mark Williams i The Goldilocks planet. The four billion year story of Earth’s Climate (2012). Katastrofer – nytt liv Det organiske livet som oppsto i det som omtales som den kambriske «eksplosjonen», har etterlatt oss masse fossiler. Fra disse kan vi se at nye livsformer utviklet muskler, skallstrukturer og indre skjelett. Småkrypene dominerte. Slik kunne livet ha fortsatt. Men det skjedde ikke. Tvert imot. En katastrofe ventet, «like rundt hjørnet». Den første store utryddelsen av flercellet liv inntrer for ca. 450 millioner år siden. Årsaken? Sannsynligvis et kraftig svovelteppe som la seg over deler av kloden. Termostaten viste et stort utslag i én retning, med global nedkjøling og oksygentap som konsekvens. Dette skyldtes sannsynligvis massive vulkanutbrudd i det vi i dag kaller det nordvestlige Australia. Siden har kloden opplevd fire store utryddelser til, alle på grunn av ekstreme klimaendringer. Tre av de store utryddelsene kom i det som beskrives som kalde perioder, og to i varme perioder. Den første «varme utryddelsen», og det som er den virkelig store utryddelsen, kom for ca. 250 millioner år siden, på slutten av perioden som kalles perm. Massive 95 prosent av alle marine arter ble utryddet. 70 prosent av alle landbaserte virveldyr likeså. Og alle insektarter. Det hele skyldtes sannsynligvis langvarig vulkansk aktivitet, da kontinentalplater kolliderte og formet superkontinentet Pangea. Selv om vulkanutbrudd skulle føre til partikler – 27 –
ANDREW P. KROGLUND: TERMOSTAT
som avkjøler, ble så store mengder karbondioksid frigitt at det førte til varmere klima og forsuring av havene. Dette banet veien for de store øglene. Det ble dinosaurenes tid. Men ingenting varer evig. I alle fall ikke når en mega-asteroide slår til, slik som for ca. 65 millioner år siden. (Det er i alle fall det vi vet i dag, selv om mange ulike teorier eksisterer.) Da dundret en mellom 10–15 km stor asteroide ned på Yucatán-halvøya, i det som er dagens Mexico. Resultatet? Ekstreme klimasvingninger, endrede livsbetingelser og mindre plantevekst. Dinosaurene klarte ikke å tilpasse seg en ny virkelighet. Men deres slekt overlevde, i form av fuglene. Dinosaurenes skjebne fascinerer oss fortsatt. Kanskje er det fordi vi står i en «takknemlighetsgjeld» til dem? Bøker av Michael Crichton og filmene basert på disse i regi ved Steven Spielberg, Jurassic Park (med hele fire oppfølgere, den siste i 2018), fôrer vår fascinasjon for en verden som for alltid har gått tapt. Hvordan ville det hele ha utviklet seg om ikke katastrofen for 65 millioner år siden hadde skjedd? Det eneste vi vet er at uten denne utryddelsen og de før den tid, hadde ikke vi vært her nå. Den siste store katastrofen banet for alvor veien for pattedyrene, og ergo, på lengre sikt, oss. At fortidens klima har vært ekstremt, er ikke til å undres over. Det var enorme krefter i sving. På dinosaurenes tid nærmet det indiske kontinent, som den gang lå for seg selv, seg resten av Asia i nord, og det med en fart på ca. 15 cm i året. Det høres kanskje ikke mye ut, men når et kontinent «er på farta», gjelder det å være et stykke unna. Det sammenstøtet som etter hvert kom, og som varte i millioner av år, skapte Himalayafjellkjeden. Fortsatt buldrer og braker det i denne fjellkjeden, og det indiske kontinentet kryper stadig inn under Asia-platået. Det resulterer i store jordskjelv, sist i Nepal i 2015. Et spørsmål som nå har dukket opp, er om vi, menneskene selv, bidrar til økt jordskjelvaktivitet. Men mer om det senere. – 28 –
KLIMA SOM EVOLUSJONENS MOTOR
Masseutryddelser – «The Big Five» Når
Navn
Ca. 450 mill. år siden
Den ordo vikisk-siluriske masseutryd delsen
Ca. 359 mill. år siden Ca. 250 mill. år siden
199,6 mill. år siden
Hva skjedde
I løpet av tre mill. år ble 86 prosent av alle arter og 57 prosent av alle slekter utryddet. Historiens tredje største masseutryddelse Sen-devon75 prosent av alle utryddelsen arter og 35 prosent av alle slekter døde ut Perm-trias95 prosent av alle utryddelsen, arter i havet og 70 også kjent som prosent av alt liv på Den store døden land dør ut Trias-jurautryddelsen
80 prosent av alle arter og 47 prosent av alle slekter ble utryddet. Bidro til dinosaurenes storhetstid og skjedde i løpet av bare 10 000 år Ca. 65 mill. Kritt-paleogen- Slutten for alle ikkeår siden utryddelsen flyvende dinosaurer. 76 prosent av alle arter og 40 prosent av alle slekter ble utryddet i løpet av mindre enn ett år. Nåtid? Den sjette store Utdøingsraten for utryddelsen? enkelte organismer er Antropocen? nå 1000 ganger høyere enn normalt. Særlig utsatt er insekter, fugler og høyerestående pattedyr.
Årsak Knyttes til istid og gjentatte stigninger og nedganger i havnivået, pluss vulkanutbrudd Global nedkjøling og generelt ustabilt klima Global oppvarming, meteorittnedslag, vulkanisme og metanhydratutslipp fra havbunnen Massive vulkanutbrudd førte til CO2og sulfurdioksidutslipp, som førte til en voldsom global oppvarming Et massivt asteroide nedslag på Yucatánhalvøya i Mexico, førte til redusert sollys, svekket fotosyntese og enorme forstyrrelser i alle økosystem Jordbruket? Industrialismen? Kapitalismen? Det moderne? Deg og meg og vårt forbruk? Klimaendringer?
«Tror den sjette store utryddelsen er på vei». Erlend Lånke Solbu, NRK, 07.03.2011. https://www.nrk.no/viten/tror-masseutryddelse-er-pa-vei-1. 7537736. Elizabeth Kolbert (2015), Den sjette store utryddelsen. En unaturlig historie. Store norske leksikon, Wikipedia.
– 29 –
ANDREW P. KROGLUND: TERMOSTAT
Klimaendringer fikk apene ned fra trærne Forandringene på det asiatiske kontinentet og «oppstandelsen» av det tibetanske platået førte til endringer i hele det asiatiske klimasystemet. Det påvirket også værsystemene i Afrika. Varm, fuktig luft ble dratt over mot Asia, og Afrika ble etter hvert tørrere. Dette skjedde mens én gren av pattedyrene utviklet seg til det vi kaller primater. Her finner vi forløperne til apeslekten. De utviklet seg i miocen, en periode da store skoger strakte seg over hele Afrika, fra Atlanterhavskysten til Det indiske hav. Topografien i Øst-Afrika hadde vært i endring i millioner av år, ikke minst ved at det som etter hvert ble den store Riftdalen, som løper fra Etiopia og ned til Mosambik, begynte å åpne seg allerede for 35 millioner år siden. Dette skjedde gjennom store plateforskyvninger i jordskorpen. Den afrikanske platen delte seg i en somalisk plate i øst og en nubisk plate i nordvest. Ettersom de to delene fjernet seg fra hverandre, sank landet mellom dem ned i et dypere dalføre, mens en stor fjellformasjon formet seg i vest. Mye av det enormt rike dyrelivet mange av oss har fått oppleve i Afrika, kan vi takke denne geologiske hendelsen for. Den åpnet for et mer variert livsmiljø. Området er fortsatt i «utvikling». Panta rei, alt flyter, skal en av historiens første kjente filosofer, Heraklit (544–475 fvt.), ha sagt. Om ca. 10 millioner år vil sannsynligvis Rødehavet ha funnet seg en stor renne fra Etiopia og helt ned til Sør-Afrika. Det betyr i så fall et helt nytt kontinent. Er det én ting som er konstant i geologiske termer, så må det være nettopp panta rei. De store regnmønstrene endret seg ettersom mye av dalbunnen ble liggende i en regnskygge. Apene på vestsiden kunne fortsette livet i trærne, mens apeslekten i øst fikk et nytt temperaturog økosystem å forholde seg til. Det fordret et livsmønster hvor de delvis holdt til på bakken, noe som igjen ga sterkere bein og kor– 30 –
KLIMA SOM EVOLUSJONENS MOTOR
tere armer og det stimulerte en videre utvikling av synet. Det siste var viktig, ettersom et dyr på bakken kan være mer utsatt for rovdyr. I tillegg endret det noe kaldere og tørrere klimaet områdets plantesammensetning og ergo ulike arters kosthold. På grunn av kontinuerlige klimaendringer trakk skogen seg enda mer tilbake, og savannen som hadde oppstått i og med til synekomsten av Riftdalen, utvidet seg nå betydelig. Periodevise temperaturfall gjennom hele denne perioden førte samtidig til et voksende isdekke i Antarktis. Vi glir inn i det som har fått navnet pleistocen. Vi får lange kalde perioder, med store ismasser både i nord og sør, avbrutt av kortere varmeperioder. Hele Skandinavia lå under et tykt teppe av is. Det samme gjorde mesteparten av de britiske øyer og Tyskland. I Nord-Amerika strakk isen seg helt ned til dagens New York. På sitt mest intense dekket isen nesten en tredjedel av kloden. Dette var den store istiden. Tidligere trodde vi at temperaturen rundt ekvator var stabil i hele denne perioden. Men det viser seg ikke å stemme. Istiden forsterket det som geologien allerede hadde ført til, at deler av ekvator-regionen ble tørrere. Noen arter emigrerte, noen forsvant, noen utviklet seg til distinkte nye arter. Klimaendringer var hendelser som førte til nyordningen. På denne tiden levde forløperen for vår art, som har fått navnet australopithecus. Verdens mest berømte fossile funn er sannsynligvis en slik australopithecus. Hun holdt til i Afar-regionen nord i Etiopia, veide omtrent 31 kg og var ca. 1 meter høy. Det kan vi lese oss til av de 52 skjellettfragmentene arkeologene grov frem i 1974, akkompagnert av en musikkassett med Beatles-låter, og ikke minst favoritten, Lucy in the sky with diamonds. Lucy, som funnet derfor ble kalt, kan betraktes på nasjonalmuseet i Addis Abeba i Etiopia. (Jeg anbefaler et besøk om du er på de trakter. Det er sterkt å se det som betraktes som vår alles formor.) Australopithecus hadde levd i Afrika i over en million år allerede, og i ulike slektsgrener. Arten var som en mellomting – 31 –
ANDREW P. KROGLUND: TERMOSTAT
mellom ape og menneske, og var tilpasset både et liv på bakken og i trærne. Australopithecus var dyktige redskapsmakere og flinke til å slå spisse flak av steiner, som de brukte til å skjære kjøtt fra døde dyr. De bar sannsynligvis avkommet sitt på ryggen, slik dagens sjimpanser gjør, og nattestid søkte de tilflukt i trærne mot rovdyr. Men det ble færre trær å søke tilflukt i. Lucy er estimert til å være ca. 3,2 millioner år gammel. Slektsgreinen hennes døde ut for 2,5 millioner år siden, da vegetasjonen endret seg radikalt på grunn av nye klimaendringer. Da lille Panama endret verden Kan vi tilbakeføre det kalde og tørrere klimaet som da oppsto, til en enkeltstående hendelse? Noen mener det. I boken Children of the Ice Age: How a Global Catastrophe Allowed Humans to Evolve (1996) skriver den amerikanske paleobiologen Steven Stanley at den biologiske revolusjonen som nå fant sted, er det lille landet Panama sin «skyld». (Paleobiologi er et forskningsfelt som forsøker å forklare livets utvikling basert på analyser av utdødde og nålev ende arter). Dette er en såpass «morsom» påstand at jeg gnir meg litt i øynene når jeg første gang kommer over den. Stanleys tese er at en spesifikk geologisk hendelse, nemlig tilsynekomsten av den smale landtungen som i dag heter Panama, er årsaken til klimaendringene som fremskyndet den menneskelige evolusjonen. Stadige kollisjoner mellom tektoniske plater på Stillehavssiden og den karibiske platen, gjennom millioner av år, gjorde at vulkaner og småøyer oppsto i det som opprinnelig var ubrutt hav mellom Nord- og Sør-Amerika. Etter hvert førte erosjon, sedimentering og mer landmasse til at området for ca. 3 millioner år siden endelig vokste helt sammen til en solid landtunge som vi i dag kaller Panama. Hele denne prosessen førte til store endringer i havstrømmene. Atlanterhavsstrømmen flommet nå nordover, helt opp mot det som i dag er Nord-Europa. Dette ledet til radi– 32 –
KLIMA SOM EVOLUSJONENS MOTOR
kale endringer i værmønsteret. Deler av Afrika, der australopit hecus holdt til, ble tørrere. Jeg har selv fløyet inn mot flyplassen i Panama City, i godvær. Det er umulig ikke å bli slått av hvor smalt det er fra øst til vest i landet, og hvor utrolig strategisk plassert Panama ligger. Senere har vi moderne mennesker «gjenskapt» havforbindelsen som opprinnelig var mellom Atlanterhavet og Stillehavet, da vi bygde Panamakanalen i 1914. (Få ting er så oppklarende som å se verden fra luften – da forstår du straks hva antropocen – menneskeepoken dreier seg om). Stanley vet å kommunisere et budskap og kaller tilsynekomsten av det nye landet «en global katastrofe». Det må ha vært mange årsaker til klimaendringene den gang, inkludert «skapelsen» av Panama. Uansett ble det hele bare elendighet for Lucy og gjengen hennes. Australopithecus forsvant fra verdensscenen og for mellom 2,5 millioner til 1,8 millioner år siden regjerte i stedet en ny art, den første i det vi kaller homo-linjen, vår nærfamilie. Det var den dyktige, den hendige, den habile, kjent som Homo habilis. Flere fossilfunn viser at de hadde bedre og mer tilpassede redskaper som må ha vært nyttige når de knuste dyreskaller og slurpet i seg beinmarg, eller når de skar av kjøttstykker fra dyre kadavre. Økt kjøttinntak var med på å utvikle arten videre, til noe kvalitativt nytt. Australopithecus hadde overlevd i over hundretusen generasjoner, gjennom mer enn 3 millioner år, men de forble på det samme utviklingsstadiet. Det måtte altså en skikkelig omdreining til på den globale termostaten for å påvirke evolusjonen. Vi ble rettere i ryggen (noe mange av oss foreldre har tatt med oss nærmest som en bokstavelig ryggmargsrefleks som vi påfører egne barn når vi sier «rett deg opp!»). Vi kikket nå mot horisonten i stedet for ned i bakken. Vi måtte passe oss for rovdyr, nå som det var færre trær å gjemme seg i. Vi ble derfor bedre til å gå på to, vi utviklet bedre gripeevner og redskapshåndtering. Vi var fortsatt – 33 –
ANDREW P. KROGLUND: TERMOSTAT
små, på størrelse med sjimpansene, og fremdeles med lite hjernevolum. Men vi var helt klart flinkere med redskaper, og vi hadde en form for kulturell utveksling med andre artsfrender. Klimaendringer blir ergo en nøkkelfaktor i evolusjonen, skriver Cynthia Stokes Brown i boka Big History. From the big bang to the present (2012).5 Aper, som siden ble til mennesker, måtte tilpasse seg enorme klimatiske svingninger. Hadde ikke klimaet endret seg som det gjorde, hadde ikke genmaterialet blitt eksponert for disse særlige påkjenningene, særlig endringer mellom kaldere og varmere perioder i tropene, så ville ikke vår art ha funnet sin plass. «Klimaet var arkitekten som formet vår intelligens, våre biologiske tilpasninger, faktisk alt som gjør oss til mennesker, men det var også årsak til motgang og utryddelse», skriver vitenskaps journalisten Erik Tunstad i Evolusjon. Basert på en sann historie (2015).6 «Som alle arter så er vi et resultat av miljøet vårt. Vi er en apeart født av klimaendringer og platetektonikk i Øst-Afrika,» skriver Lewis Dartnell i Origins. How the Earth made Us (2019). Det merkelige er at mange av de områdene som siden ble sivilisa sjonens første arnesteder, faktisk befant, og befinner seg, nær tektoniske bruddflater.7 Men det kommer vi tilbake til. Hjernen ble stjernen Boken Hjernen er stjernen. Ditt eneste uerstattelige organ (2016) av Kaja Nordengen ble en stor suksess. Ikke så rart. Få fenomen er mer fascinerende enn denne merkelige «skapningen» på toppen av ryggsøylen vår. Det er hjernen og dens fantastiske plastiske egenskaper som stadig vekk «redder» oss når det ser som mørkest ut. Hjernen utvikler seg når den blir stimulert, og når både syn og 5 Stokes Brown, 2012, s. 41. 6 Tunstad, 2015, s. 84. 7 Dartnell, 2019, s. 25. – 34 –
KLIMA SOM EVOLUSJONENS MOTOR
berøring er involvert. Da «fyres» nevroner og synapser og skaper flere kontaktpunkter, forståelse, innlevelse og læring. Arter som utvikler en evne til kulturell atferdstilpasning og en evne til å se fremover, vil ha overlevelsesmuligheter ingen andre arter har. Da kan kanskje til og med klimaendringer håndteres? The pulsed climate variability hypothesis forsøker å se på hel heten i det som skjedde i Øst-Afrika de siste millioner årene, med de endrede landskapene og med den enorme variasjonen i livsbetingelser som oppsto. Potsdam-universitetet har funnet geologiske indikasjoner på det som må ha vært mange ulike innsjøer spredt mellom fjellkjedene i Riftdalen. Disse innsjøene kom og gikk i 20 000-års sykluser, samtidig som det innimellom var raske endringer i våtere og tørrere perioder. Forskere ved Manchester University (og særlig Dr. Susane Shultz) har sett at disse periodene er forbundet med endringer i jordas bane rundt solen som innvirker på mengden sollys som når oss. Det har lyktes forskerne statistisk å forbinde fremveksten og tilbakegangen til de omtalte dype innsjøene, med nye arter i menneskeslekten, via fossile funn som viser økt hjernekapasitet. Det er spesielt interessant at forskerne har funnet at slike innsjøer eksisterte for 2,6 og 1,8 millioner år siden, ved to av de viktigste overganger i vår evolusjon, med tilsynekomsten av homo habilis og deretter homo erectus.8 Andre teorier peker på at det var noe helt annet som skjedde da homo erectus, «det oppegående mennesket», oppsto. Denne fjerne slektningen vår kan være den første som temmet ilden. Mange har skrevet om dette, men teorien om den kokende apen er mest kjent gjennom antropologen Richard Wrangham og hans bok Catching Fire. How Cooking Made Us Human (2009). Plutselig fremstår en type nærmest på vår størrelse og med en stor 8 Mark A. Maslina, Chris M. Brierleya, Alice M. Milnera, Susanne Shultz, Martin H. Trauthc, Katy E. Wilson. «East African climate pulses and early human evolution.» Quaternary Science Reviews, Volume 101, 01.10.2014, s. 1–17. https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0277379114002418 – 35 –
ANDREW P. KROGLUND: TERMOSTAT
hjerne. Våre erectus-slektninger utviklet håndøkser og en stor appetitt for tidlig «turisme». De utvandret til Midtøsten, noen var innom Europa, og mange dro østover, til Asia, i flere utvandringsbølger. Hvordan temmingen av ild egentlig oppsto, vil vi neppe få vite. En teori er at det på denne tiden var aktive lavastrømmer i visse områder av Øst-Afrika, noe som førte til isolerte, men konsistente ildkilder, som homo erectus lærte seg å bruke. Gjennom å varmebehandle mat gikk fordøyelsen mye raskere enn både hos aper og hos homo-slektsledd før erectus. På den måten fikk kroppen raskere tilgang på næringsstoffer, og innvoller, tarmsystem, kjever og tenner ble med tiden mindre og homo erectus brukte mindre energi på «å holde det gående». Den ekstra energien som ble skapt, videreutviklet det som ble en mye større hjerne og førte til nye tilpasninger. Mens australopithecus hadde en hjernestørrelse på ca. 410 cm³, var homo erectus’ hjerne en kjempe på over 900 cm³. Fossilfunn viser også erectus-mødre med betydelig bredere hofter og fødselskanal, noe som indikerer at den større hjernen forble del av det endrede mennesket. Samværet rundt bålet og matfatet skapte også nye familiebånd, og plass for besteforeldre i oppdragelsen. Med større hjerne ble paradoksalt nok også barnet mer avhengig av foreldre og klan. Det er mange inntrykk som skal inn og som skal bearbeides, og læring er mye mer tidkrevende enn det bare å leve på instinkt.9 Drikk tran og overlev klimaendringer! Homo erectus og andre underarter levde sikkert gode nok dager, både i Afrika og i Asia. Men det skjedde ingen store redskapsinnovasjoner på mange hundretusen år. Klimaet var forholdsvis 9 Kroglund, 2016, s. 23–25. – 36 –
KLIMA SOM EVOLUSJONENS MOTOR
stabilt. Men for 200 000 år siden oppsto en ny kald og tørr periode. Sahara-ørkenen spredte seg betraktelig, og avsondret NordAfrika fra resten av kontinentet. Kalahari-ørkenen, lenger sørvest, ekspanderte også. Seks områder i Afrika gjensto som levelige for mennesker, og flere menneskegrupper beveget seg mot kysten. Vi tilpasset oss nå en meny basert på fisk og skalldyr. Vi hadde tidligere klart oss fint på innlandmat, røtter, planter, bær og vilt og ferskvannsfisk. Men havet åpnet nå et større tilfang. Skalldyrdietten ble det «hotteste» på nouvelle cuisine-fronten, før introduksjonen av jordbruk og husdyrhold mange tusen år senere. Sjømat er som kjent ingen dårlig diett, og kan ha påvirket videre intellektuell og kognitiv utvikling. Det er ikke for ingenting at mange av oss er flasket opp på ideen om at uten tran så stagnerer du helt. Om det var omega-3-fettsyrene alene som gjorde at vi som art gjorde store evolusjonssprang for ca. 200 000 år siden, er vel tvilsomt. Men disse nye «tenkende» menneskene, homo sapiens, levde sannsynligvis godt der ute ved den afrikanske kysten, gjennom tusener av år. Det antar vi fordi arkeologer har funnet tusenvis av fiskebein, og fra dyr som sel og delfiner, og bein fra antiloper, i huler ved kysten av Sør-Afrika. Det tapte Paradis – en tidlig versjon Det moderne mennesket, sapiens, klarte overgangen til det tørrere klimaet ved blant annet å tilpasse og utvide kostholdet sitt. Men hvor lenge var vi i paradis? En god del tusen år. Frem til for ca. 75 000 år siden. Da finner et voldsomt vulkanutbrudd sted, på fjellet Toba på Nord-Sumatra i Sør-Asia. Ca. 3000 kubikkkilometer med lava strømmer utover det sumatranske landskapet, mens en megaaskesky sprer seg for alle vinder og leder til det som kalles en vulkansk vinter. Den kan ha vart i ca. seks år. Forsenkningen som oppsto fra utbruddet (eller kalderaen, som det gjerne kalles, fra spansk for «gryte»), var 100 km lang og 60 km bred. – 37 –
ANDREW P. KROGLUND: TERMOSTAT
(Dette ble senere til Toba-sjøen, i dag et yndet utfartssted.) I det sentral-indiske hav, 2500 km borte, ble det lagt igjen et 35 cm tykt askelag. Utbruddet var rikt på svovelsyre som førte til et tynt lag av små partikler, kalt aerosoler, i stratosfæren. En av Storbritannias største eksperter på menneskets opprinnelse, Chris Stringer, skriver i boken The Origin of Our Species (2011) at dette utbruddet var 1000 ganger sterkere enn det berømte utbruddet fra Mount St. Helens i USA i 1980.10 Stringer er del av et større forskningsmiljø som gjennom flere år har publisert interessante artikler om klimaendringer og deres påvirkning på utviklingen av homo sapiens, gjennom prosjektet Response of Humans to Abrupt Environmental Transitions (RESET). Toba-utbruddet ledet til et fall i gjennomsnittstemperatur på ca. 5 grader, og kanskje så mye som 15 graders fall i temperaturene i tempererte og nordlige strøk sommerstid. Ifølge historiker Steven Ambrose ved Illinois University førte dette til en flaksehals i menneskets historie.11 Noen få tusen overlevde. Og denne klimaeffekten vedvarte i ca. 1000 år. Men med den kulturelle bagasjen disse moderne menneskene hadde klarte de likevel både å overleve kraftige klimaendringer og å erobre verden. Gjennom sterke sosiale bånd var de i stand til å overlevere kunnskap og evner til neste generasjon. Det har til alle tider vært et sterkt reisegen hos menneskeslekten, særlig i harde tider. (Det er bare å se på antallet amerikanere med norske aner i Midtvesten i USA.) Urtidens mennesker så ikke på «hjem» som en statisk størrelse. Naturen var deres hjem. De kunne begrave sine døde hvor som helst, ettersom de ville bli 10 Stringer, 2011, s. 50. 11 Stanley H. Ambrose; «Late Pleistocene human population bottlenecks, volcanic winter, and differentiation of modern humans». Extract from Journal of Human Evolution [1998] 34, ss. 623–651. http://www.bradshawfoundation.com/ stanley_ambrose.php http://en.wikipedia.org/wiki/Toba_catastrophe_theory – 38 –
KLIMA SOM EVOLUSJONENS MOTOR
tatt hånd om av de åndene, de naturkreftene og de gudene de eventuelt må ha trodd på. Samlet rundt bålet om kvelden var de mest opptatt av hvor morgendagens mat var å finne. De diskuterte kanskje om de ville treffe på andre vennligsinnede grupper de nå og da kom over eller byttet pyntegjenstander med. Dagen etter sto de opp og gikk noen kilometer. Og dagen etter. På sikt blir det distanse av slikt.12 Og «plutselig» sto en gruppe og skuet utover det som i dag heter Rødehavet. Kanskje det var ved Bab-el-Mandeb-stredet, med dagens Djibouti på afrikansk side og Yemen på arabisk side. De ville i så fall ha sett over mot den arabiske halvøya på den andre siden, ca. 30 km unna. Men fordi det fortsatt var en kald og tørr periode, var Rødehavet ca. 60 meter lavere enn i dag. Det betydde at en kunne gå store deler av turen tørrskodd. Der det var vann, ville det ha vært mange småøyer og rev og det ville ha vært relativt lett å komme seg over. Og dette skjedde en eller annen gang for mellom 50 000–60 000 år siden. (Ny forskning kommer stadig med nye dateringer). I denne gruppen «klimaflyktninger» var det kanskje ikke flere enn ca. 550 kvinner i fruktbar alder, og en av dem var vår «urmor Eva». Det har genetikere funnet ut ved hjelp av såkalt mitokondrielt DNA (mtDNA). Siden 1980-tallet har DNA-teknologien utviklet seg raskt. Mye spennende populærvitenskap er publisert med slike genetiske utgangspunkt, og en av de første var Brian Sykes Evas sju døtre (2006). En av de siste er svenske Karin Bojs, med sin bok Min Europeiske Familie. De siste 54.000 årene, utgitt på norsk i 2017. Mitokondriene er en liten del av cellene våre og arvestoffet derfra følger ikke de såkalte mendelske arvelover (som forklarer hvordan egenskaper overføres fra en generasjon til den neste), men nedarves utelukkende fra mor til barn. Ved å studere mtDNA til12 Ifølge Stokes Brown, 2012, s. 46, vil en forflytning på ti engelske miles (16,09 km) per år ha gjort mennesket i stand til å komme seg rundt kloden på under 2500 år. – 39 –
ANDREW P. KROGLUND: TERMOSTAT
bake i tid kan genetiske sammenhenger og emigrasjonsruter fastslås. Noen av våre moderne forfedre spredde seg langsomt østover, mot India og Sørøst-Asia, og til slutt til Australia. Andre grupper ble i Midtøsten, noen dro nordøstover, og siden over Bering stredet, da det fortsatt var landfast, over til Amerika. Noen forble på de kaukasiske steppene, og noen grupper dro derfra inn mot Europa. (Du kan selv finne ut av ditt eget genetiske opphav ved å sende inn en liten prøve som du skraper fra innsiden av kinnet ditt eller du kan spytte i et lite rør. Det finnes ulike muligheter som du kan søke opp på nett, slik som for eksempel FamilyTree DNA, National Geographic, eller Norwaydna.no). Vi var ikke alene. Det var mange homo-linjer på denne tiden. I Europa levde neandertalerne, og i det som er dagens Russland fantes en gruppe med navnet homo denisovan, slektninger av tidligere utvandrede homo erectus. På den indonesiske øya Flores (ikke så langt unna Bali) levde en gruppe dvergmennesker, kalt homo floresiensis, og i samme verdensdel levde fortsatt underarter av den eldre arten, homo erectus. Sett i ettertid er det trist at vi, homo sapiens, aldri rakk å bli ordentlig kjent med dem. I utgangspunktet hadde disse slektningen våre overlevd klima endringer tidligere, og kunne vel saktens ha gjort det igjen. Her kan vi bare spekulere. (Vi bærer uansett med oss ca. 4 prosent av neandertalernes gener. Om den sexen vi da hadde med «de andre», var gjennom tvang eller ikke, vil vi aldri få vite.) Som homo sapiens spesialiserte vi oss i ulike nisjer, og mye tyder på at neandertalerne ikke klarte tilpasningen til en ny klimatisk virkelighet på samme måte. Eller så utryddet vi dem, rett og slett, i det som i så fall ble starten på vår historie som folkemordere. Til tross for mange enkeltskjebner, ulykker underveis og voldelige sammenstøtt mellom ulike homo-grupper, er vi i et evolusjonsperspektiv en ubetinget suksess. Vi har overlevd alt. Vi er den eneste igjen av homo-slekten. Vi er mange, vi er mektige, vi er nærmest gude-mennesker, som Yuval Harari kaller oss i boken – 40 –
KLIMA SOM EVOLUSJONENS MOTOR
Homo Deus (2017). Og vi må ha vært utrolig dyktige som sporfinnere og som jegere og sankere, da vi la ut på disse ferdene og samtidig la store deler av kloden under oss. Klimaet var fortsatt i endring, med vulkanutbrudd og plateforskyvninger som skapte kaldere perioder og vanskelige leveforhold. Store vegetasjonsbelter skiftet fra tette skoger til åpnere savannelandskap og tilbake til skoger igjen. Særlig tøft ble det igjen under den siste istidens absolutte maksimum, for ca. 26 000 år siden, da mesteparten av de nordlige kontinentene nok en gang lå under et massivt isdekke. På den sørlige halvkule var det tørt. Omreisende familiegrupper trakk mot store deltaer og elvesystem, som garanterte vann og ville vekster. Det tøffere klimaet førte til høyere dødelighet og tæret på sosiale nettverk. I det sentrale Australia spekuleres det i at dødsraten ville ha økt med mellom 10–25 prosent. Anthony McMichael (1942–2014) siterer i Climate Change and the Health of Nations (2017) arkeologen Peter Thorley, som beskriver istidsmaksimumsperioden som forhistoriens tøffeste test på menneskelig tilpasning til et tørrere miljø. Vind og støv ville ha ført til øyeinfeksjoner og i verste fall blindhet, gjennom sykdommer som for eksempel trakom.13 Norge – fremst på forskning om tidlige sapiens? Norge ble sent befolket, ettersom vi lå under is til for få tusen år siden. Det er derfor både morsomt og kanskje overraskende at den 30. oktober 2017 ble Centre for Early Sapiens Behaviour (SapienCE) erklært åpnet av Dag Rune Olsen, rektor ved Universitetet i Bergen (UiB). Senteret holder til i nyoppussede lokaler ved Institutt for arkeologi, historie, kultur og religionsvitenskap. 13 McMichael, 2017, s. 96. – 41 –
ANDREW P. KROGLUND: TERMOSTAT
Den verdensberømte sørafrikanske arkeologen Christopher Henshilwood er ansatt som direktør. Å få denne stjernen til Norge kan ikke anses som annet enn et «forskningskupp». Jeg kontakter forskningsteamet i Bergen og får en hyggelig epost fra Francesco d’Errico, som er forskningsdirektør ved det franske CNRS i Bordeaux og gjesteprofessor ved universitetet i Witwatersrand i Sør-Afrika. Han sier seg enig i at klima har vært en nøkkelfaktor i vår arts utvikling, både biologisk og kulturelt. Han sier videre: «Når de ble møtt med klimatiske utfordringer, ville tidlige mennesker enten ha forsvunnet, flyttet på seg, eller de ville ha forsøkt å gjøre det de gjorde tidligere, eller de ville ha møtt utfordringen ved vellykkede innovasjoner, eller en kombinasjon av disse handlingene. (…) Med andre ord: Våre forfedre tok valg, riktige eller gale. Vi er her fordi noen av dem gjorde gode valg. Å gjenskape hvordan disse prosessene var og å forsøke å forstå de underliggende mekanismene, er nettopp et av målene for Bergen og Senteret for fremragende forskning.» Denne nye forskningen forsøker å etablere enda klarere kausale sammenhenger mellom lokale og globale klimaendringer og evolusjonen av det menneskelige. Tendensen er klar: Uten tektoniske platers bevegelser, uten klimaendringer og uten det som kan betegnes som avgjørende klimavariabilitet, ville ikke homo sapiens, du og jeg, ha vært her i dag. Ikke så rart da at vi er svært opptatt av vær og vind og nåtidige og fremtidige klimaendringer. Det handler til syvende og sist om oss selv. Mange har sett den britiske forskeren og TV-stjernen Brian Cox undre seg over universets tilblivelse og storhet i et eller flere av hans populærvitenskapelige tv-program. Cox er fascinert av det faktum at viktige perioder i utviklingen av våre større hjerner korresponderer med at klodens bane rundt solen var på sitt mest elliptiske. Den allerede nevnte klimapuls-variabilitetshypotesen indikerer at den unike geologien og plasseringen av Riftdalen for– 42 –
KLIMA SOM EVOLUSJONENS MOTOR
sterket disse tendensene. Er det riktig, så utviklet hjernen vår seg også som en respons på endringer i klodens bane. Dette igjen er avhengig av de andre planetenes bane rundt sola, og kraftpåvirkning kloden vår blir utsatt for gjennom gravitasjonspåvirkning fra månen. Dette henger sammen med den kollisjonen som en gang skjedde mellom jorden og et innkommende objekt som gjorde at vi fikk vår måne. Resultatet mange, mange år senere er vår ufattelig komplekse hjerne, med sine milliarder på milliarder av nevroner. Disse igjen lager mellom 10 000 til 100 000 forbindelser til andre nevroner.14 Ikke så rart da at jeg fascineres hver gang når jeg er ute ved hytteveggen oppe i fjellet og utfører min nattlige tisseekspedisjon. Jeg skuer opp mot denne stjernehimmelen som var med og skapte meg, og som ga meg evnen til å undres over klimaendringer, både i fortid, nåtid og fremtid.
14 Cox og Cohen, 2015, s. 138–144.
ÂŤBut what factor, or combination of factors, may have caused the famine(s) in the Eastern Mediterranean during these decades remains uncertain. Elements that might be considered include war and plagues of insects, but climate change accompanied by drought is more likely to have turned a once-verdant land into an arid semidesert.Âť15 Eric H. Cline, historiker ved George Washington University
15  Cline, 2014, s. 145