La oss snakke om 22. juli e n s akp ro s abo k fo r bar n av t h o m as j. r . m art h i nsen
Illustrert av e l s c o o l s
s olu m b okv e n n e n 2 0 2 1
i nnho l d
in n l e d n i n g: En fredag i fellesferien
side 9
fa kta o m 22. ju l i 2011
side 17
ka rt ove r u tø ya
side 20
ka p itte l 1: En syk form for gjemsel Besøk på Utøya og intervju med tidligere auf -leder Ina Libak, del 1
side 23
ka p itte l 2: En bombe midt i Oslo Intervju med tidligere innsatsleder i Oslo-politiet Thor Langli
side 37
tid sl i n je
side 52
ka p itte l 3: Fanget på nettet Intervju med ekspert på fremmedfiendtlighet og hatsnakk på nettet, journalist og forfatter Øyvind Strømmen
side 55
5|
kap i t t el 4 : Om å få tingene fram i lyset Intervju med Ina Libak, del 2
side 69
kap i t t el 5 : De som tok ham Intervju med «Christian», operatør i Beredskapstroppen
side 77
kap i t t el 6 : Dommen Om domfellelsen av Anders Behring Breivik
side 93
kap i t t el 7 : Kjærlighet Intervju med Lisbeth Kristine Røyneland, mor – og leder for Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli
side 97
kap i t t el 8 : «Kos typ syk var han?» Intervju med overlege Kjersti Narud ved Regionalt kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels-, og rettspsykiatri på Universitetssykehuset i Oslo
side 111
6|
ka p itte l 9: «Er Norge trygt nå?» Intervju med statsminister Erna Solberg
side 129
ka p itte l 10: Et spørsmål om liv og død Intervju med Ina Libak, del 3
side 141
or d l i ste
side 147
ka p itte l 11: Et kapittel til de voksne Intervju med professor i pedagogisk psykologi Jon-Håkon Schultz
side 171
ti huske la p p e r ti l vo ksn e
side 185
n oe n o r d he lt ti l slu tt
side 191
ta kk
side 195
kil d e r
side 199
7|
innl edning
En fredag i fellesferien hei! j eg som ha r skrevet denne boka, heter Thomas. Jeg er en 37 år gammel journalist. I tillegg er jeg forfatter, og det kommer jo godt med når det er en bok du skal lese! At jeg er journalist betyr egentlig at jeg har utdannet meg til å stille spørsmål – for deretter å skrive ned samtalene de skaper. Jeg nevner det ikke fordi jeg ikke tror du vet hva en journalist gjør, for det vet du selvfølgelig godt. De lager avisartikler, enten i gammeldagse papiraviser eller sånn som programlederne i n r k s Newton gjør det på Snapchat. Jeg sier det fordi for en journalist er spørsmålene det viktigste. Det er spørsmålene som får folk til å snakke, også om det de kanskje synes er ubehagelig, trist og vanskelig. Det er spørsmålene som på mange måter beveger verden framover. Hvis ingen lurte på noe, ville det heller ikke skje forandringer, tenker jeg. Du stiller sikkert mange spørsmål selv. Til foreldrene dine, til søsknene dine, til besteforeldrene, stemora eller bonusfaren din, til klassekameratene dine – og kanskje stiller du også spørsmål
9|
på nettet, på sosiale medier eller når du har fått en lekse på skolen og skal finne ut av noe. Du tilhører en generasjon av barn som alltid har hatt internett. Derfor har du også alltid hatt et sted å skrive inn spørsmål: på Google. Der er du ganske heldig, for du har tilgang til så mange svar som ingen barn før deg noen gang har hatt. Det betyr også at det kan være vanskelig å vite hvilket svar som gjelder. Hva som er sant, hva som stemmer overens med virkeligheten. For på nettet finnes det både ærlige svar og uærlige svar, svar som kanskje er farget av følelsene til den personen som har skrevet det. Jeg er sikker på at du vet det er stor forskjell på å svare på et spørsmål om man er sint – eller glad. Ofte blir det faktisk to helt ulike svar. Hele denne boka handler om 22. juli 2011. Det var en fredag i fellesferien for akkurat ti år siden. Og den startet som fredager i fellesferien ofte gjør. Dessverre endte den på en måte som ingen fredager i fellesferien noen gang har endt, og nå – ti år senere – er det fortsatt mange mennesker som opplever denne fredagen som et før og et etter. Livet sånn det var før 22. juli 2011 – og livet etterpå. Den 22. juli 2011 angrep Anders Behring Breivik først Regjeringskvartalet med en bombe, før han dro til Utøya og drepte ungdommer som var der på politisk sommerleir. I det første angrepet døde det åtte personer. Av de 564 som var på Utøya ble 69 mennesker drept. Denne boka handler om hva som skjedde, og hvordan det skjedde. Den tar for seg hvordan det kunne skje, og hvordan det som skjedde den dagen har påvirket Norge i løpet av de ti årene som er gått siden da. I tida etter 22. juli 2011 er det blitt
10 |
skrevet mange bøker, det er lagd tv-serier og dokumentarer, spillefilmer og teater, og stort sett alle har det til felles at de er lagd for voksne. Det samme gjelder avisartiklene og nettkommentarene. På skolen har de eldste elevene fått noe undervisning om 22. juli 2011, men de yngre elevene – på klassetrinnene under videregående og ungdomsskolen – har ikke lært om hva som skjedde den dagen. Det betyr ikke at dere ikke har fått med dere hva som skjedde. Dere har bare kanskje ikke hatt så mange å snakke om det med. Jeg har fire barn selv. Den eldste er kanskje på din alder. Og er det én ting jeg lærte veldig tidlig av å være pappa, så er det at det å ha barn ofte handler om å svare på spørsmål. Spørsmål om alt mellom himmel og jord. Spørsmål om hva et speedometer i en bil er, hva det betyr at vi bor på jordkloden, om det er langt til verdensrommet, om hvordan man blir født, om hvorfor noen blir tyver, om hvorfor noen gråter mye og andre ikke gråter noe særlig, spørsmål om hvorfor et tre har røtter, om jordas kjerne er lagd av lava og hva politiet jobber med, hva et demokrati er, hvorfor det er smart å spise gulrøtter og ikke bare sukker, hvorfor barn skal gå på skolen, hvorfor de ikke kan spille Super Mario hele dagen, og så videre og så videre. Derfor er det på tide med en bok som tar for seg spørsmålene du og andre på din alder har om 22. juli 2011. Gir dem plass. Sørger for å prøve å gi dere ordentlige svar. Så vi kan snakke om det som skjedde. Denne boka er et forsøk på å få til det. Og for å gjøre det, har jeg reist rundt til forskjellige skoler i Norge og samlet inn spørsmål. Jeg satte meg rett og slett i bilen og kjørte tusenvis av kilometer mellom forskjellige skoler.
11 |
Før jeg dro, var jeg litt redd for at det ikke ville komme noen spørsmål i det hele tatt, at dere egentlig ikke lurte på noe om 22. juli 2011. Jeg tok feil. For det første visste dere mye mer enn jeg hadde trodd, for det andre hadde dere langt flere spørsmål enn jeg hadde forestilt meg. Mange av dem var veldig gode. På journalistspråk betyr det ofte at de er vanskelige å svare ordentlig på. En journalist vet gjerne litt om mye, men ikke så veldig mye om ett emne. Så da jeg hadde samlet inn side opp og side ned med spørsmål, skjønte jeg at jeg var nødt til å snakke med noen som kan svare skikkelig, grundig og ærlig på dem. Noen som vet hva de snakker om. Derfor har jeg snakket med mennesker som var på Utøya 22. juli. Jeg har snakket med en jente som ble skutt og overlevde. Jeg har snakket med en av politifolkene som var på jobb i Oslo da bomba smalt i Regjeringskvartalet. Jeg har snakket med en som er ekspert på det som foregår på nettet – og som kanskje er viktigere enn vi voksne aner. Jeg har også snakket med en av dem fra politiets beredskapstropp som ble sendt til Utøya for å stoppe det som skjedde. Til slutt har jeg snakket med hun som bedre enn noen annen burde kunne svare på et av de spørsmålene som gikk igjen flest ganger: Er Norge et trygt land å bo i nå? Det snakker statsminister Erna Solberg om. Du kan lese denne boka akkurat som du vil. Du kan lese den fra start til slutt, eller du kan kikke gjennom innholdet og begynne å lese der nysgjerrigheten din peker deg. Det er gjerne en grunn til at den vil ha oppmerksomheten din dit. Du kan bla deg fram til tidslinja over 22. juli 2011, som sier noe om hva som skjedde når. Du kan også kikke på Els Cools’ illustrasjoner.
13 |
Jeg vet godt at 22. juli 2011 ikke er noe hyggelig å lese om. Det var helt forferdelig det som skjedde. Derfor kan det å lese om det også virke ganske skummelt eller ekkelt eller vanskelig. Om du leser boka på egen hånd, kan det hende det er smart om du sier det til en voksen du stoler på. Det spiller ingen rolle om det er mora di, faren din, læreren din eller oldemora di, så lenge det er en voksen som kan trøste deg og snakke med deg om det du har lest. Det kan godt hende du vil ha en klem eller gråte av det du leser. Eller at du sitter igjen med en klump i magen som du trenger litt hjelp til å få vekk igjen. Hvis du ikke har lyst til å snakke med noen voksne du kjenner om de følelsene eller tankene du får mens du leser, kan du ringe til den anonyme Røde Kors-telefonen Kors på halsen på 800 333 21. Du som er under 18 år kan ringe dem og snakke med dem om hva som helst – helt gratis, helt trygt og helt anonymt. Du kan chatte og sende mail anonymt på nettsidene deres også: korspåhalsen.no. Og det gjelder ikke bare om du trenger å snakke om denne boka, men alltid og uansett hva. Noen av de som er intervjuet i denne boka vil ikke bruke Anders Behring Breiviks navn. De sier a b b , eller «gjerningsmannen». Det er det forskjellige grunner til. Én sier at han er så rasende, at han ikke vil ta navnet i sin munn. En annen sier at fordi folk blir sinte og lei seg når de hører navnet, har hun funnet ut at hvis hun ikke sier navnet hans, hører de kanskje mer på hva hun sier. I virkeligheten heter han slett ikke Anders Behring Breivik lenger. For to år siden skiftet han navn til Fjotolf Hansen. Når jeg beskriver ham, bruker jeg det navnet vi alle kjenner. Foran mange av kapitlene har jeg kommet med en kort beskrivelse av hva kapitlet handler om. Det har jeg gjort så du vet
14 |
hva som kommer. Noe av det kan være vanskelig eller vondt å lese, og det kan være fint å slippe å bli overrasket av det underveis i kapitlet. Jeg har tenkt at det er bedre å være litt forberedt. Du får ikke svar på alt om 22. juli 2011 i denne boka. Jeg tror ikke det hadde gått an å svare på alt alle lurer på om noe i én bok uansett. Spesielt ikke når det handler om noe så komplisert og uforståelig som terrorangrep som i stor grad var rettet mot ungdommer. Det betyr at det sikkert vil dukke opp flere spørsmål i hodet ditt mens du leser. Jeg synes det er bra. Det er bra å snakke om ting, og spesielt om vanskelige ting. Vi må huske at det er terror som er farlig, ikke det å snakke om den. Du har kanskje hørt noen si at det ikke finnes dumme spørsmål? Det er jeg helt enig i. Alle spørsmål er gode. I denne boka håper jeg du finner noen gode svar også, på hva som skjedde den fredagen i fellesferien for ti år siden. De mange spørsmålene fra elevene jeg har møtt er i hvert fall veldig bra. Og viktige. Jeg håper de kan få oss til å snakke sammen om det som skjedde 22. juli 2011. Ok, la oss komme i gang. hil se n f o r fatte r e n
p s: Er det noe i denne boka du ikke skjønner, kan du gjerne sende meg en mail. Så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan – og peke deg videre hvis jeg ikke kan. Mailadressen min er: marthinsen@gmail.com.
Fakta om 22. juli 2011 hvis du l eser på Wikipedia eller i et gammelt leksikon, kan du lære noe om hva som helst i verden. Ofte står det ramset opp faktaopplysninger om en ting, et land, et menneske eller en hendelse. Slike tekster skal helst være så fri for følelsesmessig snakk som mulig. Hvorfor det? For at vi raskt skal skjønne hva det er snakk om. Om du slår opp på TikTok eller Fortnite, står det ikke noe om hvor megaspennende det er å spille Fortnite sammen med kompisene dine og veldig lite om hvor lol videoene på TikTok er. Det står veldig kort, kanskje du ville sagt kjedelig, at Fortnite er et populært dataspill til pc og mobil, mens TikTok er et sosialt nettverk der brukerne kan dele korte filmer. Det står ikke så veldig mye mer. Fakta, kaller vi det. Tørre fakta, er det et uttrykk som heter. I vår tid er det noen som snakker om «alternative fakta». Det er bare en annen måte å si «løgn» på, men de som bruker et slikt begrep, mener gjerne at det ikke er løgn. Selv om det er det. Det er forvirrende. Fakta er viktig, for det er slik vi forstår
17 |
hvordan verden henger sammen. Det er med fakta vi kan nærme oss en beskrivelse av virkeligheten som gjelder oss alle sammen. Det er sånn vi blir enige, kan du si, om hva som er opp og hva som er ned. Alt du leser på internett er ikke fakta. Det vet du sikkert godt allerede. Men det er klokt å ha det i bakhodet. Spesielt når man skal lese om vanskelige emner. Så før vi går i gang med alle spørsmålene i denne boka, må vi ha noen fakta på bordet:
Hva skjedde egentlig 22. juli 2011? En mann som het Anders Behring Breivik kledde seg ut som politimann og angrep regjeringen ved å plassere en bombe utenfor Høyblokka midt i Oslo sentrum. Det var bygningen der statsministerens kontor lå på toppen. Statsministeren var ikke på kontoret sitt den dagen. Bombeeksplosjonen drepte åtte mennesker. Ni mennesker ble alvorlig skadet – og minst 200 andre ble fysisk skadet. Etterpå dro han til en øy som heter Utøya, som ligger i Tyrifjorden cirka tre kvarters kjøring fra Oslo. Der skjøt han en masse ungdommer som var der på sommerleir. Det var et terrorangrep og et massedrap. Terror er vold som blir gjort for å skremme noen. Bomba sprengte han fordi han var rasende på statsministeren og de andre politikerne i Arbeiderpartiet fordi de lot så mange mennesker fra utlandet komme til Norge og bosette seg her. Han var rasende fordi han var redd for hva innvandringen ville gjøre med landet han hadde vokst opp i. Det var noe mer enn vanlig raseri, og det kan du lese om i kapittel 8. Da han dro videre til Utøya og skjøt ungdommene, var det ikke ungdommer på en tilfeldig sommerleir, men ungdommer som
18 |
tilhørte Arbeiderpartiets ungdomsparti au f . Mange av disse ungdommene ville siden bli politikere i Arbeiderpartiet, og han ønsket å skremme dem, og stoppe dem. Av de 564 menneskene som befant seg på Utøya, ble 69 drept. 65 av dem ble drept på øya, én druknet, én døde i en båt på vei vekk, én døde på ferjekaia på fastlandet og én døde på sykehus etterpå. De yngste som ble drept var 14 år gamle. 32 av de drepte var under 18 år. I tillegg ble 33 andre personer skutt, mange av dem fikk livstruende eller alvorlige fysiske skader. Flere hundre ungdommer – og noen voksne – ble også preget psykisk og følelsesmessig på en måte det nesten ikke går an å forestille seg for oss som ikke var der. Året etter, i 2012, ble Anders Behring Breivik dømt til 21 års forvaring. Det er den strengeste straffen vi kan gi i Norge. Gjerningspersonen sitter fortsatt i fengsel.