«Abnorme» kvinner

Page 1

Eivind Tjønneland

«Abnorme» kvinner henrik ibsen og dekadansen vidarforlaget


Eivind Tjønneland (f. 1956) er professor emeritus i Nordisk litteratur ved UiB. Han har også undervist i idéhistorie ved UiO. Forfatteren har tidligere utgitt en rekke bøker og artikler om Henrik Ibsen.


Eivind Tjønneland

«Abnorme» Kvinner Henrik Ibsen og dekadansen

Vidarforlaget • 2022


© Solum Bokvennen AS 2022 © Vidarforlaget, 2022 Printed in Latvia Livonia Print, Riga 2022 Boken er satt med 11/14 p. Adobe Garamond Pro Papir: Munken Print Cream 80 g Omslagsdesign: monoceros ISBN: 978-82-560-2405-6 ISBN: 978-82-560-2406-3 [ebok] E-post: post@solumbokvennen.no Internett: www.solumbokvennen.no Forfatteren har mottatt støtte fra Det Faglitterære Fond. Utgivelsen er støttet av Kulturrådet og Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studer ved UiB.


Innhold

1 – Innledning – Ibsens «abnorme» kvinneskikkelser . . . . . 7 2 – Den dekadente kvinne anno 1890 . . . . . . . . . . . . . . . 29 3 – Hedda – «et uhyggelig fantasifoster» . . . . . . . . . . . . . . 65 4 – Kvinnen og «primitive Racer» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 5 – Bygmester Solness – striden om Hilde Wangel . . . . . 113 6 – Unorske kvinneskikkelser mellom fiksjon og virkelighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 7 – «Moralsk abnorme Fantasibørn» – Collins kritikk av dekadente kvinner . . . . . . . . . . . . . 161 8 – Rita i Lille Eyolf – «Sandselighedens Evangelium»? . . . 193 9 – Collins comeback – oppropet mot «Dekadent- og Bohemlitteraturen» . . . . . . . . . . . . . 211 10 – Epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 235 11 – Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 243 12 – Bibliografi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 245

–5–



1 Innledning – Ibsens «abnorme» kvinneskikkelser Da jeg tør forudsette, at Ibsens nyeste Arbeide «Rosmersholm» vil faa en grundig Omtale her i Bladet, skal jeg kun som det Indtryk, jeg har modtaget af dets Læsning, nævne, at det synes at vidne om en sørgelig Dekadense hos den geniale Digter. Det hele er en Abnormitet, hvortil Litteraturen neppe har noget tilsvarende at opvise.1

Slik avsluttet Morgenbladets korrespondent sin rapport fra Køben­ havn like etter at Ibsens drama Rosmersholm kom ut i november 1886. Samme dag spurte Aftenpostens anmelder om vi med Rosmersholm var vitne til «Forfaldet og Nedgangen eller blot en Ebbe» i Ibsens forfatterskap.2 «Dekadanse» refererer ikke her til noen litterær bevegelse. Ordet kommer av det latinske verbet decadere – som betyr å forfalle eller å falle vekk fra et utgangspunkt. Den vanlige betydningen på denne tiden er tilbakegang eller svekkelse. «Å være i dekadanse» innebærer at noe er i nedgang, for eksempel handel, industri eller befolkning. Da den danske forfatteren Herman Bang i 1888 hevdet at teateret var «i Dekadence», mente han at 1 [Anonym] 1886. «Korrespondanse til ‘Morgenbl.’ København, 28de November 1886.» Morgenbladet 30.11. 2 Bredo Morgenstierne 1886. «Ibsens Rosmersholm.» Aftenposten 30.11.

–7–


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

det var prisgitt «Middelmaadigheden og Inertien».3 Ovenfor ble ordet knyttet til det abnorme: Når Ibsen var i forfall, ble dramaet abnormt. Forbindelsen mellom dekadanse og abnormitet, særlig slik den er relevant for kvinnene i Ibsens dramatikk, er hovedtemaet i denne boken. Kritikken av dekadansen i forbindelse med Ibsens kvinneskikkelser, begynte med Rosmersholm. De negative beskrivelsene nådde et rekordnivå med Hedda Gabler i 1890. Deretter dabbet polemikken av utover på 90-tallet. Men enkelte kritik­ ere holdt det gående også etter John Gabriel Borkman, slik som Christen Collin. «Abnorm» hadde vært en vanlig karakteristikk av den natural­ istiske litteraturen i 1880-årene. Særlig den konservative pressen var negativ til den franske forfatteren Émile Zola (1840–1902) og hans skole. Den danske avisen Dagbladet (som i motsetning til den norske avisen ved samme navn var konservativ), slaktet Herman Bangs naturalistiske skandale-roman Haabløse Slægter (1880) ved å betegne hovedpersonens livsførsel som «en eneste stor Abnormitet».4 Aftenposten frydet seg da et nytt natural­ istisk stykke led nederlag i Paris på grunn av dets «abnorme pessimisme».5 Den konservative avisen Morgenbladet kritiserte en novelle­ samling av Alvilde Prydz i 1885 fordi alle kvinneskikkelsene var en «Nærvepatienttype» som tilhørte en «konstrueret, abnorm Verden, der gjør et høist unaturligt og uhyggelig Indtryk».6 3 Herman Bang 1888. «Vore Teatres Dekadence.» Tilskueren Vol. 5, 690–700. Her: 690. 4 Anmeldelse av Herman Bang: Haabløse Slægter i danske Dagbladet, her gjengitt etter Bergens Tidende 14.02. 1881. 5 [Anonym] 1882. «Theatre français’s sidste Nyhed, et Nederlag for den Zola’ske Retning paa Scenen.» Aftenposten 21.09. Oppsetningen var av Henry Becques drama Les Corbeaux. (Ravnene) 6 [Anonym] 1885. Anmeldelse av Alvilde Prydz: I Moll. Noveller og Skizzer. Morgenbladet 22.12. Her knyttes det abnorme til innleggelse og hos-

–8–


INNLEDNING

«Abnorm» var derfor ikke noen ny karakteristikk av litteratur eller litterære skikkelser da Ibsens Rosmersholm ble betegnet som en «abnormitet». En anmelder brukte ordet «forskruet» i stedet for «abnorm»: «Disse Mennesker ere alle tilhobe forskruede Væsener, der ikke ved sig have nogen Friskhed eller Sundhed.»7 Det «abnorme» ble også knyttet til det fremmede og ukjente. Ofte kunne slike karakteristikker ha et rasistisk islett. Rebekka West ble forklart gjennom sin avstamning: «Rebekka, denne nye Kvindefigur, som Ibsen her har skabt, har sit finske Blod, der skal forklare det dæmoniske ved hendes Natur».8 En annen anmelder i Aftenposten la vekt på det uforståelige: Ibsen hadde nå brutt med publikum. Bredo Morgenstierne så et «Forfald og en Nedgang» hos Ibsen. Dramatikken var blitt esoter­ isk: Bare en liten krets av feinschmeckere kunne nyte slik kunst.9 Det uforståelige var også et vanlig kjennetegn på det dekadente. Selv om betegnelsen «abnorm» ikke forekom, vekket beslektede ord lignende assosiasjoner. Normale mennesker kunne ikke ha kastet seg i møllefossen som Rosmer og Rebekka. Morgenbladets anmelder omtalte dem pitalisering: «Som man kan forstaa, er det en alt andet end hyggelig Verden, denne Bog lader os færdes i. Naar man har læst den til ende, har man næsten en Følelse, som man en Tid lang har været indesluttet i et Hospital som mere eller mindre ophidsede Nervepatienter og trænger til at komme mellem sunde, normale Mennesker igjen for at forvinde Indtrykket af al den Sygelighed.» 7 [Anonym] 1886. Rosmersholm anmeldt av signaturen «A.» i Aftenposten 24.11. 8 [Anonym] 1886. Rosmersholm anmeldt av signaturen «A.» i Aftenposten 24.11. 9 «Som Kunsten for en enkelt Kunstretning er bleven en FeinschmeckerKunst, der alene er bestemt for og alene kan nydes af Kunstnerne selv og deres Ateliervenner, saaledes holder Ibsen nu paa at skabe os en FeinschmeckerLiteratur, der alene synes bestemt for og ialfald alene er tilgjængelig for den lille Sekt, der er indarbeidet i Digterens ‘nye, svimlende, vidtrækkende Tanker’ og omtaaget af den ensomme Grublers Drømme.» Rosmersholm anmeldt av Bredo Morgenstierne i Aftenposten 30.11. 1886.

–9–


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

som «aandelige Abnormiteter».10 Han håpet at Ibsen ville vende tilbake til «en mindre forskruet Produktion».11 Kritikken var likevel mer kjølig avvisende enn egentlig moralsk forarget, som den ble i forhold til Hedda Gabler fire år senere. I Morgenstiernes anmeldelse av Fruen fra Havet i Aftenposten het det at Ellida var disponert for sin åndelige krise på to måter, gjennom tilknytningen til havet (miljø) og gjennom arv: «Moderen var sindssyg, og hendes egne Nerver er abnormt spændte.»12 Der Rosmersholm skapte mismot, var vi i Fruen fra Havet likevel «kommen tilbage til en Verden, som vi føle os hjemme i, til Mennesker af samme Art som vi selv», konkluderte Morgenstierne. Stykket endte jo godt til tross for «det mystiske og abnorme»! Morgenbladets anmelder var helt på linje: «Skjønt det psykisk Abnorme ogsaa her spiller en stærkt fremtrædende Rolle», virker dramaet sammenlignet med de to foregående «desto mere oplivende og glædeligt».13 Likevel meldte Morgenbladets korrespondent fra oppsetningen i København at det falt «kun lidet i 10 «Vi behøve ikke at paapege alt det Sygelige, Skjæve og Haltende i Hovedpersonernes her kortelig paaviste Udvikling og i Motiveringen af deres endelige Skjæbne. Begge ere vel egentlig kun Tankeexperimenter. Normale Mennesker kunde i ethvert Fald under de givne Forudsætninger neppe paa noget af de afgjørende Punkter, der ligge indenfor selve Stykkets Ramme, handle saaledes, som de gjøre, og aandelige Abnormiteter ere ikke i nogen høiere Grad end de fysiske egnede til at virke paa Scenen.» Rosmersholm anmeldt av Alfred Sinding-Larsen i Morgenbladet i Kristiania 1.12. 1886. 11 «Heldigvis er der dog ogsaa i den radikale Presse andre Domme at læse. Heldigvis faar Digteren ogsaa fra dette Hold, hvor en enstemmig og høirøstet Applaus vel er paaregnet, et og andet Varsko om, at nu gaar det dog for vidt, nu bliver det for galt, nu bør han for sin egen Skyld se at vende tilbage til en mindre forskruet Produktion.» Alfred Sinding-Larsen i Morgenbladet i Kristiania 2.12. 1886. 12 Fruen fra havet anmeldt av Bredo Morgenstierne (under signaturen V) i Aftenposten 5.12. 1888. 13 Fruen fra havet anmeldt av Alfred Sinding-Larsen i Morgenbladet 5.12. 1888.

– 10 –


INNLEDNING

vort Publikums Smag» at Ellida ble et «Bytte for en uhyggelig til Vanvid grænsende abnorm Tilstand».14 Den liberale presse, Verdens Gang15 og Dagbladet,16 var også begeistret for stykket, men her forekom ikke ordet «abnorm». En svensk avis hevdet at abnorme sjelstilstander ødela dramaets moralske kraft: En abnorm person kunne ikke handle etisk.17 I Morgenbladets gjengivelse av oppsetningen i Weimar hevdet en tysk avis at patologien i stykket trådte i stedet for psykologien. Dermed ble Ellida en «abnorm Fremtoning» i stedet for en allmennmenneskelig skikkelse.18 Diskusjonen om forholdet mellom patologi og etikk ble senere et hovedpoeng i den norske litteraturhistorikeren Christen Collins (1857–1926) oppgjør med dekadansen i en stor avisdebatt i 1894, som endte med at Collin utga boken Kunsten og 14 [Anonym] 1889. «Korrespondanse til Morgenbladet.» Morgenbladet 20.02. 15 [Anonym] 1888. Fruen fra havet anmeldt i Verdens Gang 30.11. 16 Fruen fra havet anmeldt av Irgens Hansen i Dagbladet 30.11. 1888. 17 «Den sceniske Fremstilling af et Vanvids forskjellige Ytringer kan jo være effektfuld og interessant, men noget dramatisk Indhold har den ikke, thi dertil kræves, at den dramatiske Person handler frit, ikke af en af Sygdom bunden Villie, som Ibsen selv formulerer det – at hun handler i Frihed under Ansvar. Uden at et ethisk Krav findes som Underlag, kan ikke en virkelig dramatisk Bygning opføres, og hvor Villien ligger i en abnorm Sjelstilstands Baand, kan ikke noget saadant Krav tænkes.» [Anonym] 1889. «Om Fruen fra Havet paa Stockholms dramatiske teatern.» Gjengivelse av Post och inrikes tidningar i Bergens Aftenblad 29.03. Også gjengitt i Bergens Adressecontoirs Efterretninger 30.03. 1889. 18 «Ganske vist er Hovedmotivet, Fruens Forkjærlighed for det grufulde, en Tilbøielighed, der samtidig virker frastødende og dragende, opfattet med fin Psykologi, men i Gjennemførelsen af denne Grundtanke har Digteren ikke iagttaget den rigtige Begrænsning. Det pathologiske Moment træder i stedet for det psychologiske. Heltinden er ikke længere Bærer af et almenmenneskeligt Problem, men en abnorm Fremtoning, hvis Omskiftelser ikke fremkalde vor varme Medfølelse, men en pinagtig Spænding.» [Anonym] 1889. Referat fra oppsetningen i Weimar i Allgemeine Zeitung, Morgenbladet 21.02.

– 11 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Moralen på slutten av året. Her het det om Ibsens kvinneskikkelser Hedda Gabler og Hilde Wangel at de var «moralsk abnorme Fantasibørn».19 Da Collin trådte frem med sin kritikk, var tradisjonen for å beskrive Ibsens dramatikk og hans kvinneskikkelser som «abnorme» allerede godt etablert (Collins kritikk er temaet for kap. 7). Særlig den konservative presse brukte ordet for å diskreditere litteratur den ikke likte. Ordet «dekadanse» som betegnelsen for en litterær retning kom ikke for alvor i bruk i Norge før Arne Garborg utga romanen Trætte Mænd i november 1891. Begrepet «abnorm» var ofte knyttet til psykisk patologi. Mange kritikere skilte ikke mellom at litterære personer led av psykisk sykdom, og at litteraturen var syk. Mangelen på en slik distinksjon var et premiss i Collins kritikk av dekadansen. Morgenbladet skrev i 1893 at nutidens litteratur var en «ny, smuk og interessant Sygdom»: Og Sygdommen er Tidens Modesygdom: Nervøsiteten. Dekadent­ erne ønske ikke engang selv at gjælde for sunde, normale Mennesker. Brødrene Goncourt for Exempel pege i sine Fortaler og sine Dagbøger altid med en vis Tilfredsstillelse paa sin Yndlingssygdom: Nevrosen. «Vi skjule ikke for os selv, at vi have været lidenskabelige, nervøse Væsener, sygelig modtagelige for Indtryk», heder det i deres Dagbøger.20

Dekadansen skyldtes «overanspændte Nervers Sygelighed», hevdet Morgenbladet. Slik litteratur var opptatt av det «intellektuelt og moralsk forskruede», fordi det var mer nervepirrende «end det naturlige og normale». Morgenbladet støttet seg på et meget selektivt referat av en nylig publisert artikkel om dekadanse av den britiske forfatteren 19 Christen Collin 1894. Kunsten og moralen – Bidrag til Kritik af Realismens Digtere og Kritikere. Kjøbenhavn, Gyldendal, 4. 20 «Dekadence-Literaturens Sygelighed.» Morgenbladet 12.11. 1893.

– 12 –


INNLEDNING

Arthur Symons (1865–1945).21 Symons ga en omfattende oversikt over nyere fransk litteratur, ikke bare Goncourt-brødrene, men også Verlaine, Mallarmé og Huysmans. Han omtalte en rekke av dekadanselitteraturens stilistiske virkemidler. Til tross for at Symons innledningsvis betegnet denne litteraturen som sykelig, tonet essayet ut i en karakteristikk av den engelske poeten W.C. Henley ut fra Verlaines ideal om å være oppriktig og «å følge øyeblikkets inntrykk nøyaktig». Samtidig lovpriste Symons «the achievement of Verlaine and the ideal of the Decadence: to be a disembodied voice, and yet the voice of a human soul».22 Verlaines ideal om upersonlighet brøt fullstendig med Morgenbladets bilde av den dekadente dikteren som kasteball for egne patologiske stemninger. At distanse måtte til for å fremstille patologiske sinnstilstander, lå hinsides Morgenbladets dekadansekritikk. Følgelig ble dobbeltheten hos Verlaine mellom distanse og gjengivelse av øyeblikkets stemning – i tillegg til mange andre perspektiver i Symons’ artikkel – utelatt.23 21 Arthur Symons 1893. «The Decadent Movement in Literature.» Harper’s New Monthly Magazine. Vol. 87, 1893, Nr. 522, November, 858–867. Symons hevdet at den nyeste franske litteraturen «is no doubt a decadence; it has all the qualities that mark the end of great periods, the qualities that we find in the Greek, the Latin decadence: an intense self-consciousness, a restless curiosity in research, an oversubtilizing refinement upon refinement, a spiritual and moral perversity». (Ibid., 858–859.) Han kalte denne litteraturen «a new and beautiful and interesting disease» (ibid., 859), noe som har inspirert tittelen på Morgenbladets oppslag. Des Esseintes i Huysmans roman A Rebours ble trukket frem som et eksempel på det «abnorme»: «In the sensations and ideas of Des Esseintes we see the sensations and ideas of the effeminate, overcivilized, deliberately abnormal creature who is the last product of our society […]». (Ibid., 866.) Symons delte dekadansen i to retninger: impresjonisme og symbolisme. Da Symons drøftet dekadansen utenfor Frankrike, nevnte han Ibsen og Norge i én enkelt setning: «In Norway, Ibsen has lately developed a personal kind of Impressionism (in Hedda Gabler) and of Symbolism (in The Master-Builder) – ‘opening the door,’ in his own phrase, ‘to the younger generation.’» (Ibid., 866.) 22 Symons 1893, 867. 23 For kompleksiteten i Verlaines begrep om det upersonlige, jf. Aurélie

– 13 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Eksemplet med Verlaine viser at det å gi seg inntrykkene i vold ikke behøvde å medføre abnormitet. Men forskjellen mellom forelegget og Morgenbladets artikkel om dekadansen uttrykker en generell tendens: Man var mer interessert i å dele ut negative karakteristikker enn å forstå den nye litteraturen. Derfor ble de dramatiske personene hos Ibsen forvandlet til sjablonger: abnorme, sykelige og forskrudde.

Klimaskiftet i norsk litteratur i 1890 På den annen side foregikk det en kamp for å innlemme og beskrive denne «patologiske» virkeligheten i litteraturen. Knut Hamsuns programessay «Fra det ubevidste Sjæleliv» forsøkte å gi uvanlige sjelstilstander en sentral plass i litteraturen. Hamsun innbilte seg ikke «at være meget galere end de fleste andre Mennesker».24 I dette essayet – som senere har blitt stående som det viktigste manifest for nyromantikken i norsk litteratur – distanserte Hamsun seg fra både institusjonalisert sinnssykdom og det abnorme. Han fortalte om en mann som skjøt hesten til naboen fordi «Hestens skæve Blik bored ham sindssygt gennem Nerverne». Hvorledes vilde nu en saadan Mand tage sig ud i en norsk Roman? Moden for Gaustad! Dette stærke, blussende sunde Menneske moden for Gaustad! Jeg kender bare en Psykolog, som kunde skildre denne Skikkelse; ikke Dostojevski, som gør endog normale Folk abnorme, men Goncourt.25

Hamsun balanserte mellom abnormitet, institusjonalisert galskap og sunnhet på en meget stram line. Han som skjøt hesten Foglia 2016. «Verlaine vers l’art impersonnel.» Revue Verlaine No. 14, 215– 234. 24 Knut Hamsun 1890. «Fra det ubevidste sjæleliv.» Samtiden Vol 1, 331–32. 25 Hamsun 1890, 333.

– 14 –


INNLEDNING

fordi han følte blikket gikk «sindssygt gennem Nerverne», var ikke abnorm, ifølge Hamsun. De andre eksemplene hentet han fra diktere som Heine, Turgenjev og Bjørnson. De var «saa langt fra at være abnorme, at de tvertimod skriver sig fra Mænd med sunde og meget stærke Hjærner».26 Betegnelsen «abnorm» sto sentralt i psykiatrien. Psykiateren Harald Holm fremholdt fem år etter Hamsuns essay at han hadde «gjort studiet af de psychiske abnormiteter til sin livsgjerning».27 Det abnorme var psykiatriens viktigste gjenstand: Det er psychiatriens opgave at udforske aarsagen til og symptomerne af disse abnormiteter, som vi benævner sindsygdomme eller psychoser, – og endelig at søge midlerne til at modarbeide deres fremkomst eller at føre de forstyrrede funktioner tilbage til normen.28

På denne tiden hadde det «abnorme» også en mer nøytral betydning, nemlig det unormale eller det som avviker fra normen. I dag brukes motsetningen normal/unormal der man på 1890tallet snakket om det normale i motsetning til det abnorme. Det abnorme refererer i dag mer entydig til det sykelige enn enkelte brukssammenhenger på 1890-tallet. Bokmålsordboka bestemmer «abnorm» som «avvikende, sykelig, unormal, defekt» og gir følgende smaksprøver på bruk: «abnormt følelsesliv» og «abnorm skjeggvekst». Nynorskordboka definerer «abnorm» som «unormal på ein sjukleg eller svært påfallande måte» og nevner «abnorm kjønnsdrift» og «abnorm vokster» som eksempler.29 Nordens ledende litteraturkritiker Georg Brandes var på besøk i Norge i mai 1890. Hans første foredrag ble holdt 12. mai i Brødrene Hals’ lokale i Kristiania. Ifølge Dagbladets referat 26 Hamsun 1890, 334. 27 Holm, Harald 1895. Den specielle psychiatri for læger og studerende. Kristiania og Kjøbenhavn, Alb. Cammermeyers Forlag, «Forord.» [upaginert] 28 Holm 1895, 1. 29 https://ordbok.uib.no/ABNORM Besøkt: 12.11.2020.

– 15 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

var det en muntlig versjon av essayet «Dyret i Mennesket»,30 som vil bli kommentert i kap. 2. Brandes snakket deretter om Henrik Ibsen og hans skole i Tyskland. Foredraget ble like etter publisert i det danske tidsskriftet Tilskueren.31 Brandes gjennomgikk blant annet et Ibsen-inspirert drama av den østerrikske forfatteren Hermann Bahr, Die grosse Sünde (1889). Etter å ha blitt forlatt av sin elskede da han satt i fengsel, kvelte mannen henne i desperasjon. I 5. akt dukker han opp etter en flukt fra «Sindsygeanstalten, endnu iklædt Spændetrøje».32 Medisinerprofessoren Ferdinand Lochmann rykket i den anledning ut mot Brandes og Ibsen i Morgenbladet. Brandes’ oversikt over den skolen Ibsen hadde grunnlagt i Tyskland fikk Lochmann til å tenke på et sinnsykehospital: Dr. Brandes gav en livfuld Oversigt over disse Digtere og navnlig deres Dramaer. Oprigtig talt, fik vi her et Indtryk, som om vi befandt os paa Gaustad. Et synes os ganske klart. Dr. Henrik Ibsen har ved sin «Vildand», «Rosmersholm» og «Fruen fra Havet» gjort en del unge tyske Literater forstyrrede i Hovedet, de er fuldkomne modne til Sindsygeasylerne, de behøver kun at medtage sine Dramaer for at legitimere sig til Optagelsen, og Direktøren vil snarest mulig sætte dem i Celle.33

I sin andre artikkel diskuterte Lochmann grensene mellom galskap og geni. Han tilbakeviste at geniet var et galskapsfenomen, og hevdet at grensene mellom geni og galskap måtte trekkes skar30 [Anonym] 1890. «Dr. Georg Brandes Foredrag.» Dagbladet 13.05. Avisen bekjentgjorde samtidig at Brandes dagen etter ville holde en «Forelæsning paa samme Sted om Henrik Ibsen og hans Skole i Tyskland. Det gjælder at sikre sig Plads i Tide». 31 Georg Brandes 1890b. «Henrik Ibsen og hans skole i Tyskland.» Tilskueren Vol. 7, 423–450. 32 Brandes 1890b, 436. 33 F. Lochmann 1890a. «Dr. G. Brandes: Om Henrik Ibsen.» Morgenbladet 25.05. Artikkelen ble trykt opp igjen i bokform etter forfatterens død i F. Loch­ mann 1891. Populære Opsatser. Kristiania, Aschehoug, 200–206.

– 16 –


INNLEDNING

pere.34 I den tredje og siste artikkelen kom han inn på Brandes’ avhandling om Nietzsche, som han ironisk kalte «et tysk Geni». Nietzsche fikk på denne tiden stor betydning i nordisk litteratur, noe Harald Beyer har vist godt i avhandlingen Nietzsche og Norden.35 Georg Brandes’ introduksjon til den tyske filosofen året før i essayet «Aristokratisk Radikalisme» fra august 1889 utløste en debatt med filosofen Harald Høffding om Nietzsches filo­sofi.36 Høffding avsluttet sitt første debattinnlegg med å påpeke «det sygeligt forvredne» i Nietzsches forfatterskap.37 Diskusjonen fortsatte i 1890 og ble fulgt med spenning i hele Norden.38 Meningsutvekslingen var akkurat avsluttet med en «Epilog» av Høffding i mainummeret av det danske tidsskriftet Tilskueren da Brandes dro til Norge for å holde sine foredrag. Lochmann sammenlignet Ibsen og Nietzsche:39 Ligesom Ibsen vil han [Nietzsche] ud paa Vidderne og indaande den rene Bjergluft. Han søger efter nye Idealer og en ny Religion. Medens Schopenhauers Skole holder sig til Buddha og Nirvana, har Nietzsche valgt Zoroaster eller Zarathustra. Hans sidste Skrift er næsten profetisk; det heder der: «Ich habe der Menschheit das tiefste 34 F. Lochmann 1890b. «De store Aander.» Morgenbladet, 22.06. Jf. Lochmann 1891, 206–209. 35 Beyer, Harald 1958–59. Nietzsche og Norden. Bergen, John Griegs Boktrykkeri, Vol. 1–2. 36 Georg Brandes 1889a. «Aristokratisk Radikalisme.» Tilskueren Vol. 6, 565–613. 37 Harald Høffding 1889. «Demokratisk Radikalisme. En Indsigelse.» Tilskueren Vol. 6, 849–872. Her: 872. 38 Georg Brandes 1890c. «Det store Menneske, Kulturens Kilde.» Tilskueren Vol. 7, 1–25; Harald Høffding 1890a. «Gensvar til Dr. Brandes.» Tilskueren Vol. 7, 125–153; Georg Brandes 1890d. «Duplik.» Tilskueren Vol. 7, 251–279; Harald Høffding 1890b. «Epilog.» Tilskueren Vol. 7, 343–353. 39 Lochmanns utspill har ikke blitt registrert i Beyer 1958. «Diskusjonen omkring Nietzsche i Norge.», 168–199.

– 17 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Buch gegeben, das sie besitzt.» Kort efter blev han bragt paa det Sindsygeasyl, hvor han nu er.40

Lochmann knyttet Brandes, Ibsen, Nietzsche og Gaustad sam­ men. Hamsuns programessay «Fra det ubevidste Sjæleliv» var blant annet et svar på Lochmanns artikkel. Hamsun fulgte med på Lochmanns forskjellige utspill. Han gikk offentlig ut mot Loch­manns påstand om at «Kristendommen neppe nogensinde siden Middelalderen har havt en større Magt i det højere Aandsliv end nu for Tiden».41 Hamsuns artikkel var trykt i Dagbladet og datert Lillesand 29. august, der forfatteren ennå befant seg etter å ha skrevet «Fra det ubevidste Sjæleliv».42 Hamsun kritiserte Lochmanns påstand om at litteraturen måtte bedømmes moralsk fremfor estetisk. Lochmann hevdet at Bjørnson nå sto ensom med sitt moralske standpunkt: «Han har paa den mest energiske Maade brudt med vort literære Venstre, eller om man vil med Bohêmen i Ordets videre Betydning.» Hvis dette var en riktig gjengivelse av Bjørnson, så «hører den Mand ikke længer hjemme i Skjønliteraturen», var Hamsuns krasse dom.

Carl Nærups marginalisering av dekadansen I 1897 var kampen om definisjonsmakt når det gjaldt 1890-årenes litterære impulser avgjort. Betegnelser som «nyromantikk», «nyidealisme» og til dels «symbolisme» hadde vunnet terreng, mens «dekadansen» var marginalisert. Stemplingen av visse typer litteratur som «abnorm» hadde bidratt til dette. Til tross for at dekadansebegrepet faktisk var viktig på første halvdel av 1890-tallet, ble det siden fortrengt av en idealiserende 40 F. Lochmann 1890c. «De store Aander.» Morgenbladet 29.06. Jf. Loch­ mann 1891, 209–213. 41 F. Lochmann 1890d. «Bjørnstjerne Bjørnson.» Dagbladet 27.08. 42 Knut Hamsun 1890a. «Autoriteter.» Dagbladet 01.09.

– 18 –


INNLEDNING

litteraturhistorieskrivning. Denne idealiserings- og fortrengningsprosessen begynte tidlig. Litteraturkritikeren Carl Nærups bok om nyromantikken fra 1897 skjøv dekadansen og debatten om denne ut av litteraturhistorien.43 Den subjektive vend­ ingen og den psykologiske litteraturen var nå akseptert. Prisen som måtte betales, var marginaliseringen av den problematiske dekadansen. Fem år etter forfatterens død utropte Nærup Arne Dybfest (1869–1892) til Norges eneste virkelige dekadent. En av novellene til Dybfest var «til Dato vor Litteraturs eneste ægte Frembringelse i den dekadente Genre, som der i den sidste Tid er produseret en slig Mængde Snak om». Hovedpersonen i Arne Dybfests novelle «En Ensom» forelsker seg i det som i tidens sjargong må kalles en abnorm kvinneskikkelse, Frøken Gade. Det innestengte, demoniske begjæret er energien i det abnorme: Det er intet ved hendes Ansigt, som kan kaldes smukt. Huden er brunlig og uden Friskhed, Munden skjæmmes af uregelmæssige Tænder, og Næsen bøjer sig lidt opad. Men under den lave, brede Pande lyser et sælsomt Øjenpar. I de Glimt, som naar ham under Dansens Hede, synes han der ligger noget utæmmet, noget af Vilddyrets gnistrende Glød, og i et enkelt Øjeblik syntes det ham sygt, saadan underligt sygt, som naar man gaar forbi en Vanvittigs Celle og fra den faar et ene, enkelt Blik.44

Mange hadde på denne tiden skildret bevegelsen fra «objektiv» naturalisme til «subjektive» sjelestudier. I Dybfests novelle skjedde overgangen bare på noen få sider. Hovedpersonen forlater et arbeidermøte, og plutselig står den demoniske kvinne i sentrum. Hovedpersonen danser med kvinnen og det gjør ham 43 Carl Nærup 1897. Stemninger og Skildringer fra den nyere Litteratur. Kristiania, Cammermeyer. 44 Arne Dybfest 1892. To noveller. Kristiania, Olaf Norli, 14.

– 19 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

«bange». «Øjnenes Ild» var ikke bare «Attraaens, men og noget rastløst, der ligned det flakkende Kornmod, noget uhyggeligt og sygt, som den blaa Flamme, der i lumre, mørke Nætter under­ tiden viser sig paa Dødningegrave».45 Frøken Gade blir innlagt på asyl og er «gal av kjærlighet». Hun løper frem og tilbake med en dukke hun har gitt hovedpersonens navn, «udstødende hæse, uhyggelige Lyd, der ikke lød som fra et Menneske, men som et Sejershyl fra et vildt, ukjendt Dyr dybt inde i Asiens Skove».46 Her opptrer flere av assosiasjonene til det «abnorme»: det orientalske, det fremmede, galskapen, den ustyrlige seksualiteten og det dyriske – som på denne tiden ofte kalles «atavisme» (jf. kap. 2). Til slutt får dyret sitt bytte. Hovedpersonen mister makten over kvinnen, og hun overtar kontrollen. «Han ser hendes grønne Øjne lyse i Vanvid.» «Og hun løfter ham op paa sine Arme som et lidet Barn, og saa bærer hun ham ind i det mørke Brudekammer.»47 Carl Nærup utropte Dybfest til Norges eneste dekadent: Men – forstyrrende eller forklarende – saa var Dekadencens Kjen­ de­tegn det sygeligt følsomme, det sygeligt forfængelige, Sjælen i Dyb­fests Talent. I Sammenligning med ham gjør Hamsuns bizarre Paradox-Kunst et Indtryk af struttende Sundhed, og Vilhelm Krags dekadent anløbne Jeg-Poesi bliver den grønneste Uskyld og Friskhed.48

Nærup friskmeldte langt på vei Hamsun og Krag for dekadanse. Dybfest, som døde 23 år gammel og antagelig begikk selvmord, tok så å si med seg dekadansen i graven. Nærup var som Per Meldahl har vist, en markant idealist og anti-naturalist.49 Nærup 45 46 47 48 49

Dybfest 1892, 15. Dybfest 1892, 46–47. Dybfest 1892, 106. Nærup 1897, 187. Per Meldahl 1983. «Litteraturkritikk og litteraturhistoriografi – Om

– 20 –


INNLEDNING

avfeide hele dekadansedebatten på 1890-tallet uten begrunnelse og presis referanse som en «Mængde Snak».50 Nettopp dette «snakket» er hovedtemaet i herværende bok. Debatten om dekadansen var omfattende. Denne boken begrenser seg til forholdet mellom dekadansen og Ibsens kvinneskikkelser. I stedet for Nærups innsnevring av dekadansen representerer denne boken det motsatte: Dekadansen plasseres i den debatten som faktisk fant sted, i stedet for å dyrke en kongerekke av idealiserte litteraturhistoriske portretter. Nærup snevret også dekadansebegrepet inn til det estetiske området. Dekadansen ble redusert til en spesiell følsomhet som skapte en særegen litteratur: «Arne Dybfest var Dekadent, var det av Blod og Gemyt. Han hadde Dekadentens sygeligt vaagne og kresne Sandser.»51 Da Nærup omtalte Dybfests bok om anarkismen fra 1890, var det som «lutter lyriske Stemningsbilleder og Henrykkelsesraab». Det «verdifulle og nye i Bogen var udelukkende denne Sprogets lyriske Flugt».52 Nærup dyrket estetikken og utdefinerte politikken. Dermed gikk assosiasjonen mellom dekadanse og anarkisme tapt. Men det var mange på denne tiden som kritiserte dekadansen for å føre til anarkisme. Denne typen kritikk ble også rettet mot Ibsen. Nærups strategi førte til at Ibsen ble adskilt fra dekadansen, hvilket gir et fortegnet bilde av litteratur- og idéhistorien. Debatten om Ibsens kvinneskikkelser fra slutten av 1880-tallet og utover på 1890-tallet er ikke mulig å forstå uten dekadansebegrepet.

Carl Nærups og Kristian Elsters litteraturhistorier.» I: Kittang / Meldahl / Skei 1983. Om litteraturhistorieskrivning. Øvre Ervik, Alvheim & Eide, 201–213. 50 Nærup 1897, 185–86. 51 Nærup 1897, 186. 52 Nærup 1897, 170.

– 21 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Ibsens kvinneskikkelser og assosiasjonskompleksene i offentligheten Den foreliggende idéhistoriske undersøkelsen av Ibsens kvinneskikkelser har et helt annet siktemål enn den første boken om temaet: Lou Salomé-Andreas’ Henrik Ibsens Kvindeskikkelser. Den kom på norsk i 1893, året etter at den ble utgitt på tysk, over­satt av Hulda Garborg med et forord av Arne Garborg.53 Boken varierte villand-motivet og utkrystalliserte forskjellige kvinne­ typer ut fra hvordan villand-kvinnene håndterte sin innesperring. Ibsens kvinneskikkelser ble forstått slik de fleste har gjort i ettertid – gjennom en tolkning av dramaene. Men å se hvilke ideer Ibsens kvinneskikkelser ble assosiert med i den offentlige debatt, er et annet prosjekt. I dette perspektivet er Lou Salomés bok lite relevant, fordi den fikk liten eller ingen opp­merksomhet i Norge i det tidsrommet som her undersøkes. Én av grunnene kan være at boken ikke plasserte Ibsen i forhold til tidens litterære strømninger: «Fru Andreas-Salomé tager Manden for den han er og befatter sig ikke med Ismer», skrev Garborg i forordet. Andre studier av Ibsens kvinneskikkelser er Joan Templetons Ibsen’s Women54 og Anne Marie Rekdals Ibsens to kvinner.55 Templetons bok analyserer både dramaene og gir en biografisk kontekstualisering av Ibsen ved å studere de kvinnene som omgav ham, f.eks. hans svigermor, Magdalena Thoresen. Herværende idéhistoriske Ibsen-studie er hverken en biografisk undersøkelse av modeller for dramatikken eller en nylesning av dramaene. I stedet fokuseres det på dekadansebegrepet med omkringliggende herligheter i resepsjonen av verkene, riktignok med vekt 53 Lou Andreas-Salomé 1893. Henrik Ibsens Kvindeskikkelser. Christiania & Kjøbenhavn, Cammermeyer. 54 Joan Templeton 1997. Ibsen’s Women. Cambridge University Press. 55 Anne Marie Rekdal 2012. Ibsens to kvinner. Oslo, Vidarforlaget.

– 22 –


INNLEDNING

på kvinneskikkelsene. Derfor er heller ikke Rekdals stimulerende tematiske lesning av personkonstellasjonen én mann mellom to kvinner i Ibsens dramatikk av spesiell relevans. Hvis man opererer med et for snevert litteraturbegrep, blir litteratur- og kritikkhistorien ikke bare ensidig, men til tider også uforståelig. Debatten om litteratur i 1880- og 90-årene var på ingen måte bare litterær, men involverte en rekke fagfelter: Når det gjelder det «abnorme», var juss, filosofi, kriminologi, psykiatri, biologi og politisk ideologi ofte vevet sammen på en uklar måte. Sjargongen på disse feltene styrte omtalen av Ibsens kvinne­skikkelser. Ideene diskuteres i offentligheten og relateres til andre ideer. Disse idé-forbindelsene er ikke bare rasjonelle eller basert på argumenter, men også på mer eller mindre sakssvarende assosiasjoner. Hamsun ville svekke assosiasjonen mellom den nye psykologiske lit­teraturen og sinnssykeanstalter som Gaustad, en forbindelse som allerede var etablert i offentligheten gjennom en debatt om Ibsens dramatiske skikkelser. «Abnorme» kvinner var i perioden 1890–1896 assosiert med en rekke ulike ideer: det umoralske og kriminelle, hysteri og psyk­ isk patologi, utagerende seksualitet, atavisme, det dyriske, det følelsesstyrte, det degenererte, det «ville», «primitive» og orientalske raser, anarkister og bohemer. Den abnorme kvinne hadde ofte en destruktiv innflytelse på mannen. Alle disse assosiasjon­ ene var mer eller mindre knyttet til dekadansen. De fleste assosiasjonene til dekadanse-begrepet var altså langt fra nøytrale. Noen ganger er dette tydelig, andre ganger har de historiske assosiasjonene gått i glemmeboken. En idéhistorisk rekonstruksjon av fortidens kontekst gjør det tydeligere hva som var involvert når man snakket om «Dekadence» og «Abnormitet» på 1890-tallet. Kritikk- og offentlighetshistorien må se på både de åpne og mer skjulte nivåene ved de ideene som studeres. Det underfor– 23 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

ståtte inngikk i en kontekst som nå ofte er glemt. Historikeren må derfor rekonstruere den.56 Samspillet mellom disse to nivåene er viktig for å forstå hva offentlig debatt er. Hvis man mangler gehør for undertekstene, kan man komme til å idealisere historien og presse en forenklet modell ned på materialet – eller ignorere store deler av det. Alle har problemer med å definere dekadanse. Dette skyldes blant annet at dekadansen er et knippe av forestillinger som mister noen elementer og trer i forbindelse med andre ettersom historien går. Formålet med dette arbeidet er ikke å finslipe et dekadansebegrep som kan brukes i litteraturvitenskapelig analyse. Bohemen på 1880-tallet ble forbundet med seksuelle og moralske overskridelser, men ikke med dekadanse eller symbol­ isme som litterære fenomener. Likevel var det en kontinuitet mellom bohemen fra 1880-årene og dekadentene fra 1890-årene. Begrepet dekadanse var ikke «rent litterært».57 Det involverte også skribentenes livsstil og offentlige anseelse. Når man som Hans Jæger forsøkte å «skrive sitt liv», ble det umulig å skille mellom person og litterær fremstilling. Men ikke bare da. Offentligheten sto i et spenningsforhold til det private. Den offentlige debatten om litteraturen forholdt seg til det private både når det gjaldt 56 Offentligheten rundt Ibsen og hans kvinneskikkelser kan heller ikke bli tydelig hvis man ikke diskuterer én eneste anmeldelse av Ibsens sene dramaer, som i den norske kritikkhistorien. Jf. Furuseth / Thon / Vassenden 2016. Norsk Litteraturkritikks Historie 1870–2010. Oslo, Universitetsforlaget. Å utelate kritikk av Norges mest kjente dikter i en kritikkhistorie som foregir å dekke tidsrommet 1870–2010, er lite tillitvekkende. 57 Dette hevdes av Alice R. Kaminsky 1976. «The Literary Concept of Decadence.» Nineteenth-Century French Studies, Vol. 4, No. 3, 371–384. Kaminsky mener det er vanskelig å finne troverdige portretter av kvinner i fin–de-siècle-litteraturen: «it is difficult to find a credible portrait of a woman in these fin-de-siècle novels. She is usually the femme fatale so obsessed with sex, crime, torture, satanism, and death that she is rarely ever more than a monstrous caricature.» (Kaminsky 1976, 378.)

– 24 –


INNLEDNING

modeller, personlige motsetninger og skjulte agendaer som bare indirekte ble signalisert offisielt. Diskusjonen av ideene i offentligheten var like mye en kamp om «assosiasjonsmakt» som makten til de bedre argumenter. Hvis man betrakter offentlighetshistorie ut fra et konsept inspirert av Jürgen Habermas’ klassiker Borgerlig offentlighet og legger hovedvekten på rasjonell argumentasjon,58 går dette poenget tapt.59 Prinsippet om å argumentere rasjonelt bør absolutt respekteres. Historien viser likevel at virkeligheten ofte bryter med dette idealet. Offentligheten rundt Ibsens kvinneskikkelser på 1890-tallet gir mange eksempler på at aktørene manipulerer, kategoriserer uten drøfting, reproduserer fordommer og kjemper for egen makt mer enn sannhet. Historikeren må derfor ikke se seg blind på et abstrakt opplysningsideal, men ta høyde for de mindre eksplisitte og ofte usaklige sidene ved offentlig meningsdannelse. Dette betyr ikke at en diskursanalyse inspirert av Michel Foucault er et alternativ til et studium av offentligheten. Foucaults forelesninger om «de abnorme» (les anormaux) ved Collège de France i 1974–75 studerte kontrollen med det abnorme som et system av kunnskap og makt.60 Han hevdet at den abnorme i det 19. århundre stammet fra tre typer: monsteret, den som motsatte seg korreksjon og onanisten. Det abnorme ble ifølge Foucault dannet på basis av disse tre elementene.61 De tre typene vokste sammen i takt med at kunnskapsregimet ble etablert. Monsteret brøt med både naturlover og juridiske lover. I utgangspunktet var det uhyre sjeldent. Men i det 19. århundre 58 «Offentlig mening dannes i argument-strid omkring en sak […]». Jürgen Habermas [1962] 1971. Borgerlig offentlighet. Oslo, Gyldendal, 61. 59 Jf. E. Tjønneland 2018. Gripsruds grep – offentlighetshistorie som ideologi. Oslo / Berlin, Freigeist Publication. 60 Michel Foucault 2016. Abnormal – Lectures at the Collège de France 1974–1975. Transl. Burchill. London / New York, Verso. 61 Foucault 2016, 55 ff.

– 25 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

oppdaget man monstrøsitet også bak små avvik og irregulariteter. Foucault brukte den italienske kriminologen Lombrosos arbeid om forbryteren som eksempel: Bak den lille tyven skjulte det seg et hverdagsmonster. Individet som måtte korrigeres, var selvsagt langt vanligere. Endelig skulle barnet som onanerte disiplineres av foreldre og medisinsk ekspertise. På slutten av det 19. århundre hadde onanisten ifølge Foucault inkorporert de andre typene: De fleste av problemene knyttet til det abnorme var nå konsentrert om denne figuren.62 Når det gjelder anvendelsen av betegnelsen «abnorm» på Ibsens kvinneskikkelser, finnes ingen tilknytning til onanisten i det materialet denne boken bygger på. Dette alene er nok til å avskrive Foucaults modell som retningsgivende for herværende fremstilling. Når Foucault så sidestiller onani med det «seksuelle avvikets universalitet»,63 er det ikke lett å følge ham. Det norske materialet viser imidlertid klart at den seksuelt utagerende kvinnen ofte ble kalt abnorm. Dette var også en gjenganger i kritikken av Ibsens kvinneskikkelser. Forsøket på å stemple Ibsens kvinneskikkelser som abnorme ble imøtegått i det offentlige ordskiftet: «Diskursens» sannhet og beviskraft ble utfordret. Offentlig debatt på 1890-tallet besto ikke bare i å reprodusere en eller flere diskurser. Man kan riktignok få et slikt inntrykk når debattantene går på autopilot og bare gjentar kollektive og individuelle fordommer. Når det dreier seg om «lukkede institusjoner» som fengselsvesen og psykiatriske klinikker, har Foucault mer relevans enn for studiet av offentligheten på et gitt tidspunkt. Hamsuns program-essay «Fra det ubevidste Sjæleliv» tok begrepet om det «abnorme» ut av institusjoner som Gaustad. Det ble gitt en annen betydning som skulle være ret62 «At the end of the nineteenth century the masturbator has overlaid the other figures, and most of the problems concerning abnormality are concentrated on this figure.» Foucault 2016, 62. 63 Foucault 2016, 62.

– 26 –


INNLEDNING

ningsgivende for skjønnlitteraturen. Denne strategien passer dårligere med et diskursanalytisk perspektiv. Offentlig debatt spiller ingen rolle i Foucaults forelesninger om det abnorme. Likevel har diskursanalysen sin klare berettigelse når det gjelder dokumentasjonen av hvilke yndlingsfigurer, metaforer, «belegg» og sjargong som blir oppfattet som en selvfølge på et gitt tidspunkt. I likhet med Marie-Christine Leps’ studium av England i samme periode,64 viser de norske kildene at den angivelig «vitenskapelige» sjargongen ofte ble overført til skjønnlitteraturen uten forbehold. Skjønnlitteratur ble også brukt som «belegg» for angivelig vitenskapelige teorier. Silje Warberg har anvendt Leps’ perspektiv på norsk materiale og vist sammenhengen mellom norsk skjønnlitteratur og forestillingen om forbryteren og degenerasjonstenkningen hos grunnleggeren av den positivistiske kriminologien, Cesare Lombroso.65 I motsetning til Leps og Warberg tematiserer denne boken bruken av det abnorme på en rekke andre områder enn det kriminologiske. Offentligheten rundt Ibsens kvinneskikkelser er en «borgerlig» offentlighet. Dette er en begrensning. I en liten artikkel i kvinnesakstidsskriftet Nylænde bemerket en innsender at kvinneskikkelsene til norske diktere ble diskuteret ivrig:

64 Marie-Christine Leps 1992. Apprehending the Criminal – The Production of Deviance in Nineteenth-Century Discourse. Durham og London, Duke University Press. 65 Warberg, Silje 2016. Den fødte forbryter – Diskursive brytninger i fremstillinger av kriminalitet og degenerasjon i norsk litteratur og offentlighet 1890–1910. Avhandling for graden philosophia doctor. Trondheim, NTNU.

– 27 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

De dannede kvinder studerer og diskuterer vore store digteres kvinde­typer, udtaler sin glæde og taknemmelighed for de vægtige indlæg, som Ibsen, Bjørnson og Jonas Lie giver i vor livssag: kvinde­ sagen, og derved føler de sig styrkede og ansporede i sin kamp for selvstændighed og frihed.66

Men arbeiderkvinnene befant seg utenfor denne diskusjonen. Kvinnene var preget av hardt arbeid, som vel kunne styrke moralen, men som ifølge innsenderen dempet frihetstrangen: Arbeidskvinden staar udenfor dette aands- og tankeliv. Hun smiler medlidende til disse høie talemaader om frihed for kvinden. […] Taler man med en rettænkende kvinde af arbeidsklassen, saa lærer man let at indse, at det praktiske haarde arbeidsliv udvikler og styrker moralen i enkelte retninger, men samtidig kuer frihedstrangen og selvstændighedsfølelsen.67

66 Oliva Åstrand 1892. «Kvinderne og socialisterne.» Nylænde Vol. 7, 117. 67 Åstrand 1892, 117–118.


2 Den dekadente kvinne anno 1890 Kvinnebildet før dekadansen Debatten om Ibsens kvinneskikkelser begynte ikke i siste halvdel av 1880-tallet. Den hadde selvsagt gått intensivt tidligere, særlig i forbindelse med Nora i Et dukkehjem. Man kunne forventet at den konservative kritikken ville fordømme en kvinne som forlot mann og barn som «abnorm». Dette var ikke tilfelle. Teologen Fredrik Petersen (1839–1903) skrev i Aftenbladet: Karaktertegningen er, idetmindste hvad Nora angaar, saa fuldendt, saa levende, saa gjennemført indtil de mindste Replikker, at man visselig ikke blot tør sige, at Ibsen hidtil ikke har fremstillet noget saadant, men at Nora er et saa helstøbt levende Menneske, at denne Karaktertegning kan stilles ved Siden af Dramaets Mesterværker.68

Innvendingene til Petersen gjaldt ikke karakteren, men at stykket endte uten forsoning og oppløste ekteskapet som institusjon.69 68 Et Dukkehjem anmeldt av Fredrik Petersen i Aftenbladet i Kristiania 09.01. og 10. 01. 1880. Her: 09.01. 69 «Saaledes som ‘Et Dukkehjem’ nu foreligger, uden fyldestgjørende og naturlig Forsoning, er der ikke Noget, som hindrer, at man af det faar den samme samfundsopløsende Opfattelse af Ægteskabet som af f. Ex. ‘Magn­

– 29 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Den konservative avisen Morgenbladet var også meget langt fra å beskrive Nora som abnorm. Hun ble skildret som «et Individ med hele det individuelles Rigdom og Livsfylde.»70 Nordahl Rolfsen (1848–1928), som senere ble kjent som Norges mest berømte skolebokforfatter, holdt foredrag om «Kjærlighedens Komedie og de Ibsenske Kvindeskikkelser» i Stav­ anger 13. oktober 1884.71 Han fikk god kritikk.72 31. oktober var Rolfsen i Trondheim og holdt det samme foredraget – med suksess.73 Det ser ikke ut til at Rolfsens foredrag om Ibsen ble publisert,74 men to år senere omtalte han Ibsens kvinneskikkelser hild’ og ‘Leonarda’.» Petersen 1880, 10.01. 70 «Hvad er Nora? Det er ikke nogen Abstraktion, det er hverken en Egenskab paa to Ben, saaledes som Gerd i ‘Brand’, eller et Begreb, saaledes som Inga i ‘Kongsemnerne’, eller Solveig i ‘Per Gynt’, det er heller ikke en Figur, der altid vender den samme Side mod os, som Dina Dorf i ‘Samfundets Støtter’. Nei, det er et Individ med hele det individuelles Rigdom og Livsfylde.» [Ano­ nym] Et dukkehjem anmeldt i Morgenbladet i Kristiania 10.12. 1879. 71 [Anonym] 1884. «Foredrag af æsthetisk Art.» Stavanger Amtstidende 09.10. 72 «Taleren røbede fuldt Herredømme over sit Thema: der var intet famlende, hverken i Tanken eller Udtryk. Han lod i «Kjærlighedens Komedie» Personerne passere Revue og gav hver enkelt deres Paaskrift, hvilket forresten allerede af Digteren er antydet ved hver enkelts Navn, der er af allegorisk Betydning. Ligesaa førte Taleren frem for Tilhørernes Blik de forskjellige Kvindeskikkelser i Ibsens hele Digtning.» [Anonym] 1884. «Nordahl Rolfsens Foredrag.» Stavanger Amtstidende 14.10. 1884. Også gjengitt i Morgenbladet 22.10. 1884. 73 «Det var en aandfuld Kritik – eller, som Hr. Rolfsen kaldte det, ‘Forklaring’ – der leveredes, en Kritik, der vidnede om en saa dyb Forstaaelse saavel af det enkelte Digterværk, der var den nærmeste Gjenstand, som af hele Sammenhængen og Udviklingen i Ibsens Digtning, at neppe nogen anden Kritiker i den Grad har formaaet at sætte sig ind i Digterens hele Tankegang og fremskridende Udviklingsfaser.» [Anonym] 1884. «Kand. Nordahl Rolfsens andet Foredrag.» Trondhjems Adressecontors-Efterretninger 1.11. 74 Egil Børre Johnsen svarte på forespørsel i e-post 01.07.20 at han ikke kjente til noen trykt versjon av foredragene. «Men jeg er selvsagt ingen garantist for at de ikke er blitt utgitt», tilføyde han beskjedent. Johnsen mener det er

– 30 –


DEN DEKADENTE KVINNE ANNO 1890

i Norske Digtere. Han brukte aldri termen «abnorm». I Ibsens første drama Catilina fant Rolfsen Enkeltheder, der peger hen mod Ibsens senere Digtning – vi nævner her blot Aurelia, Catilinas Hustru, den rene Kvinde, der tror paa sin Mand trods Alt, og som i sin blege Abstrakthed peger hen paa Skikkelser i det Ibsenske Kvindegalleri, hvis Væsen er det samme, men som er ganske annerledes konkrete, eller ialfald poetiske.75

Rolfsen la videre vekt på Ibsens kamp mot sneversynet og ego­ ismen. I den forbindelse kom han inn på kvinnens rolle i dramatikken: Men hvad et snevert Samfund senest faar Plads for, det er Kvinden. Derfor siger Lona Hessel i «Samfundets Støtter»: «Jert samfund er et samfund af pebersvendsjæle; I ser ikke kvinden.» Hvis vi endnu ikke ser hende, saa er det ikke Henrik Ibsens Skyld. Han har trotast pegt paa hende, og Side om Side med den mørke Pessimists haanlige Satire over den mandlige Egoisme gaar der en dyb Tro paa Kvindehjertets Evne til at opofre og hengive sig.76

Dette perspektivet var vanlig, og toppet seg hos Ibsen selv i talen i den Skandinaviske Forening i Roma i 1878. Der satte han gammelmannsfornuften opp mot det kvinnelige instinkt og foretrakk det sistnevnte.77 Også i talen til arbeiderne i Trondheim i 1885 sannsynlig at det Rolfsen skrev om Ibsens kvinner i Norske Digtere (1886) er et konsentrat av foredragene. 75 Nordahl Rolfsen red. 1886. Norske Digtere – En Anthologi med Bio­ grafier og Portrætter af norske Digtere fra Petter Dass til vore Dage. Med Bistand af Henrik Jæger. Bergen, Ed. B. Giertsens Forlag, 410–422. Her: 411. 76 Rolfsen red. 1886, 419. 77 Henrik Ibsens Skrifter (HIS) er tilgjengelig digitalt på https://www. ibsen.uio.no/. Talen er trykt i bind 16, og der sier Ibsen blant annet: «[…] ungdommen har dette geniale instinkt, som ubevidst træffer det rette. Men netop dette instinkt er det, som kvinden har tilfælles både med ungdommen og med den sande kunstner. Og derfor er det at jeg ønsker damerne ind i gene-

– 31 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

fremhevet Ibsen at «arbeiderne og kvinnene» sto i motsetning til det korrumperte politiske liv.78 Men hvis kvinnenes instinktive handlinger ikke førte til noe entydig positivt, ble de heller ikke noe alternativ til mannens snusfornuft, egoisme og maktvilje. Abnorme og uforståelige kvinneskikkelser dukket opp i Ibsens dramatikk. De passet ikke lenger inn i tidligere paradigmer: parti­politiske, estetiske, juridiske eller moralske. Rolfsen la vekt på den kvinnelige hengivelsen som en kontrast til den mannlige egoismen. Han kastet «et Blik paa det Ibsenske Kvindegalleri fra det Øieblik, da hans Digternatur begynder at udfolde sig i sin virkelige Storhed».79 I Kongsemnerne ofres kvinnen hvis hun er i veien, men «hun viser under dette en storslagen Forsagelse». Brand får sin Agnes, «som giver sit Liv for hans Lære». Og Solveig har trofast ventet på Peer Gynt hele sitt liv. Den mannlige egoisme videreføres i sakfører Steensgaard i De unges Forbund og hos Bernick i Samfundets Støtter, som «af mandlig-egoistiske Hensyn» forlater «den Kvinde, han holder af, og han forkuer den Kvinde, som de samme ‘mandige’ Hensyn har gjort til hans Hustru».80 Først i Et Dukkehjem kom det fulle oppgjøret mellom «kvindelig Kjærlighed og mandig Egoisme». Mannen behandlet kvinnen estetisk: Søger han nu, naar han indgaar Egteskab, at dele med hende? Sætter han mod hendes Overskud af Hjerte en Indsats af sin Intelligens? – Nei. Han finder hende skjønnest i hendes Umiddelbarhed; i denne Tilstand tilfredsstiller hun bedst hans æsthetiske Sans; hun nydes bedst uden skarpe Ingredienser.81 ralforsamlingen.» 78 «Tale til Arbeidernes Fanetog i Tronheim 14. juni 1885.» HIS 16. 79 Rolfsen red. 1886, 419. 80 Rolfsen red. 1886, 420. 81 Rolfsen red. 1886, 420.

– 32 –


DEN DEKADENTE KVINNE ANNO 1890

Dette er et ekko av Georg Brandes’ forord til oversettelsen av Mills Kvindernes Underkuelse, der den danske kritikeren tok et oppgjør med det estetiske syn på kvinnen som kom til uttrykk hos Kierkegaard.82 I Et Dukkehjem vurderte Helmer forskjellen mellom strikking og broderi. Han foretrakk kvinnenes hånd­ bevegelser når de broderte, for de var vakrere enn ved strikking. Nytten og arbeidet var irrelevant i denne estetiske betraktningen. Ibsen havde hidtil skildret Kvindens Ydmyghed og grænseløse Hengivenhed i al dens Skjønhed; men han har ikke opnaaet Andet, end at Mændene æsthetisk nød disse Skildringer. Da begynder han at finde, at denne Hengivelse ikke blot er skikket til at vække Beundring, men ogsaa Indignation, fordi den bliver saa umaadelig misbrugt.83

Kvinnen ble betraktet som om hun ikke hadde menneskerettigheter. Hun var til for mannens fornøyelse og ikke for å føre et selvstendig menneskeliv, fremholdt Rolfsen. Han stoppet gjennomgangen av kvinneskikkelsene med Et Dukkehjem. Kvinneskikkelsene i Ibsens realistiske dramaer ble beskrevet i ord med et annet assosiasjonspotensial enn de som preget dekadanse­ debatten. Diskusjonen var av en annen type. Men i siste halvdel av 1880-tallet endret dette seg. Kvinnebevegelsen hadde fått motstand i kjølvannet av Bjørnsons skuespill En Handske (1883), der den kvinnelige hovedpersonen Svava krevde seksuell avholdenhet for begge kjønn før ekteskapet. Store deler av kvinnebevegelsen støttet en slik «moralistisk» linje. I Giftas (1884) hadde Strindberg gått til voldsomt angrep på kvinnebevegelsen og til og med laget sin egen versjon av Et Dukkehjem, der Helmer ble fremstilt som et offer. I innledningen skilte Strindberg mellom natur- og kulturkvinnen. Den fremste eksponenten for kulturkvinnen var 82 John Stuart Mill [1869] 1885. Kvindernes Underkuelse. Paa Dansk ved Georg Brandes, Anden Udgave. København, Gyldendal, VII. 83 Rolfsen red. 1886, 420.

– 33 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Nora, og det var nettopp denne kvinnetypen han angrep. Nora var en egoist, ifølge Strindberg. Hun ønsket frihet fra naturens lover.84 Men i naturen fantes ikke «sådana abnormiteter som ugifta honor», slo Strindberg fast.85 Hjalmar Christ­ensen skrev senere at «den tørre sedelighetsdeklamation» som fulgte i kjølvannet av Bjørnsons En Handske, «oprørte de unge naturalisters sunde sans».86 Hånd i hånd med oppositionen mod «Handsken» gik en reaktion mod kvindebevægelsen. Emancipationen havde tilveiebragt flere heldige resultater, men syntes efterhånden at ville antage mindre tiltalende former. Og da en yderst middelmådig dameliteratur begyndte at brede sig over markedet – samtidig med at kvinderne viste mere magtbegjær end forståelse – kom omslaget, et ualmindelig energisk omslag.87

I en artikkelserie om Gerhart Hauptmann i mars 1891 hadde Arne Garborg hevdet at Hauptmanns «Kvindefigurer er beslægt­ ede med enkelte af Ibsens», men de var mer virkelighetsnære – «uden den Romantik som gir Ibsens Kvindeopfatning dens Eiendommelighed».88 Kvinnebevegelsen hadde ifølge Garborg ført til at «Sædeligheds-, Fredeligheds-, Skikkeligheds- og andre Pertentlighedsforeninger blomstrede mere end rimeligt kunde 84 «Hun längtar ut till frihet, egoistisk njutingsfull Ibsenisk frihet att få ställa möblerna der hon vill, att slippa be om förlåtelse när hon gjort något dumt, frihet att få rufva öfver sina tankar, älta dem som lera för att af dem göra små afgudsbilder, frihet från att vara amma och mor, med ett ord frihet från naturens lagar.» August Strindberg [1884] 1885. Giftas. Andra uförändrade upplagen. Stockholm, Holmbergska Bokhandeln, 23. 85 Strindberg 1885, 273. 86 Hjalmar Christensen 1893. Unge Nordmænd. Kristiania, Aschehoug, 147. 87 Christensen 1893, 147–148. 88 Arne Garborg 1891a. «Gerhart Hauptmann.» Kristiania Intelli­gents­ sedler 24.03.

– 34 –


DEN DEKADENTE KVINNE ANNO 1890

være, paa det at de unge Mænd kunde bli rigtig snille og søde og tantetækkelige».89 «Forfatterinderne i Sverig og Norge have varieret Nora-Klag­ erne over Mændenes raa Hensynsløshed indtil det trættende», konstaterte Georg Brandes i sin artikkel om Ibsens innflytelse i Tyskland.90 Det eksisterer mange vitnesbyrd om 1890-årenes omslag i forholdet til kvinnesaken. «I reaksjonens tegn» har Anna Caspari Agerholt kalt sitt kapittel om dikterne og kvinnebevegelsen på 1890-tallet. I en diktning som var opptatt av instinktene og det ubevisste, «blir kvinnen først og fremst kjønnsvesen, ikke mannens like og kamerat».91 I 1890 startet tidsskriftet Samtiden opp med Gerhard Gran som redaktør og Irgens Hansen som en fremtredende litteratur­ anmelder. Her fikk Laura Marholm publisert en lang og kritisk artikkel om kvinnesaken. Det var ikke uten grunn at Marholm sto på trykk i Samtiden. Tidsskriftet kom helt fra starten av i konflikt med kvinnebevegelsen, representert ved den fremtred­ ende aktivisten Aasta Hansteen (1824–1908). Hun reagerte på subskripsjonsinnbydelsen, der det het: «Tidsskriftets Maal er at belyse de mer betydningsfulde Bevægelser paa Aandslivets og det sociale Livs Omraade i Ind- og Udland og at udbrede Kjendskab til fremmede Samfund, deres Forhold, deres Literatur, Kunst og fremtrædende Mænd.» Hansteen protesterte. Hun ville tilføye «og Kvinder» etter de fremtredende menn. Tonen var skarp. Utelatelsen av halve menneskeheten kunne skyldes de to utgiveres akademiske oppdragelse: Kanske er det dog mere Uformuenhed end Tendens, som har dikt­ eret de to Udgiveres Program. Dette er kanske ikke deres Mening 89 Garborg 1891a. 90 Georg Brandes 1890b, 339. 91 Anna Caspari Agerholt 1937. Den norske kvinnebevegelses historie. Oslo, Gyldendal, 167–176. Her: 170.

– 35 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

principmæssigt at ignorere Kvinders Tilværelse, eller at ville hævde, at alt hvad der er fremtrædende i Nutiden er af Mandkjøn. De formaar simpelthen ikke at opfatte Kvinder eller Kvindelighed. Begge Udgivere er, saavidt vides, Akademikere. Fra Gutteskolen var de saaledes udelukkende under mandlig Behandling; paa Universitetet ligeledes; alt, hvad der læres, er Mandstanker om Mandssager. Det er simpelthen Indøvelse i mandlig Ensidighed, gammel akademisk Vane, som her røber sig.92

Da Marholm og Ola Hansson kom på trykk i første årgang av tidsskriftet, kunne det oppfattes som tilbakebetaling fra Gerhard Grans side. Laura Marholm og hennes ektemann Ola Hanssons artikler i Samtiden i 1890 markerte klart endringene i tidens kvinne­bilde. Sjargongen eller «diskursene» de benyttet for å omdefinere kvinne­ bevegelsen til noe degenerert og dekadent må derfor studeres nærmere. Kapittel 3 om Hedda Gabler viser videre hvordan denne sjargongen gjorde seg gjeldende i kritikken av Ibsens mest «dekadente» kvinneskikkelse, slik samtiden oppfattet den.

Marholms artikkel i Samtiden 1890 Laura Marholms artikkel ble publisert i september-nummeret av Samtiden (nr. 9). I samme nummer sto Hamsuns berømte programessay «Fra det ubevidste Sjæleliv». Marholms ektemann Ola Hansson hadde også en artikkel i samme utgave. Paret traff hverandre i København i 1888 og giftet seg 27. september 1889. 8. september 1890 ble sønnen Ola født.93 Etter to års intens idéutveksling var Marholm og Hansson enige på mange punkter. 92 Aasta Hansteen 1890. «‘Samtiden’. En Protest.» Dagbladet, 02.02. 93 For biografiske opplysninger om Laura Marholm, se f.eks. Susan Brantly 1991. The Life and Writings of Laura Marholm. Basel und Frankfurt am Main, Helbing & Lichtenhahn Verlag, eller Eva Witt-Brattström 2007, Dekadensens kön: Ola Hansson och Laura Marholm. Stockholm, Nordsteds.

– 36 –


DEN DEKADENTE KVINNE ANNO 1890

Marholms artikler ble opprinnelig utgitt på tysk samme år i det nystartede tidsskriftet Freie Bühne, som publiserte mange skandinaviske forfattere på denne tiden. Hamsuns Sult og Garborgs Hos Mama gikk som føljetonger i tidsskriftets første årgang i 1890. Bøkene ble altså oversatt til tysk like etter at de kom ut på norsk. Samtiden gjenga en rekke artikler fra Freie Bühne utenom Marholms. Det tyske tidsskriftet var en videreføring av teateret: Freie Bühne startet som en medlemsorganisasjon av privat karakter i 1889 for å omgå den tyske sensuren. Gengangere ble oppført i oktober 1889. I tillegg ble Freie Volksbühne grunnlagt i 1890, og Ibsens Samfundets Støtter var det første stykket som ble satt opp. Naturalisten Gerhart Hauptmann ble sensurert, men kunne oppføres på denne måten. Freie Bühne publiserte også dramaer av Hauptmann i sin helhet. Garborg informerte norsk pulbikum om «Berlins Frie Scene» i Verdens Gang i oktober 1890.94 Marholms artikkel i Samtiden ble utstyrt med et redaksjonelt forord som forklarte hvorfor man hadde valgt å publisere den. Tittelen på Marholms bidrag, «Om kvindesagen», var de to første ordene i denne redaksjonelle kommentaren: Om kvindesagen har der hos os været talt og skrevet saa meget, at det formodentlig vil være af interesse for vore læsere at se en tysk reflex af kvindebevægelsen hos os og andensteds. Fru L. Marholm har i Freie Bühne für modernes Leben under titelen: «Frauen in der skandinavischen Dichtung» skrevet en række artikler om Nora, Svava og Strindbergs Laura, samt en orienterende oversigt over kvindesagens stilling i forskjellige lande. Disse artikler vil vi her meddele.95

Når en viste til at «det har været talt og skrevet saa meget» om kvinnesaken, er det en opplagt mulighet å tenke på Aasta Han94 95

Arne Garborg 1890c. «Berlins Frie Scene.» Verdens Gang 22.10. Samtiden Vol. 1, 1890, 353.

– 37 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

steens polemikk mot tidsskriftets redaksjonelle linje. Publikasjonen av «en tysk reflex af kvindebevægelsen hos os og andensteds» var – uten at det ble sagt direkte – en kommentar til den kritikken Samtiden hadde fått fra kvinnebevegelsen. Marholm sluttet seg til Strindbergs analyse i Giftas. Strindberg hadde vist det abnorme i kvinnens natur: For jo dybere Strindberg trængte ind i kvindens natur – hin natur, som fører sit forborgne liv under opdragelse, afretning og misdanning, og som driver sine skud op i de intimeste livsforhold, og kun i dem – desto mer lærte han hos kvinden at kjende det grufulde, det uforståelige, medusaen.96

Både Marholm og Strindberg forutsatte en «natur» bak sivilisasjonen og kulturen. Kvinnebevegelsen forsøkte å forstå kvinnens «abnormitet» som et resultat av patriarkatet og sosialiseringen. Hanna Butenschøns og Ragna Nielsens pamfletter om Ibsen argumenterte på denne måten (jf. kap. 3). På den annen side: Hvis det abnorme hos kvinnen skyldtes «naturen», var det lite å gjøre med dette politisk. Laura i Strindbergs Faderen (1887) var en slik kvinne, ifølge Marholm. Hun delte kvinnene inn i fire grupper: De godmodige, flade skabninger, som er glad, naar de er forsørget og som liker godt de intimere ting i egteskabet, uden at det kommer dem synderlig an paa, hvem der tilfældigvis er deres mand – det er den største gruppe. Den anden danner de, som ikke netop elsker sin mand, men er ræd for ham og derfor ikke foretager sig noget mod ham – en stor gruppe. Den tredie er dem, som hverken elsker eller frygter ham, og som derfor fører en uafladelig krig imod ham, dobbelt indædt, naar de hører til de stolte, forbitrede naturer, som har 96 Marholm, Laura 1890a. «Om Kvindesagen.» Samtiden Vol. 1, 353–367. Her: 365. Artikkelen sto opprinnelig trykt i april-nummeret av Freie Bühne.

– 38 –


DEN DEKADENTE KVINNE ANNO 1890

en til en anden mand knyttet, ubesvaret følelse at hevne paa den nødtvungne forsørger – en ikke liden gruppe. Den fjerde endelig er de, som har fundet den mand, mod hvem deres inderste kjøns- og følelsesliv var rettet – en ganske liden gruppe, som maa søges med lygte.97

Marholm var uklar med hensyn til forholdet mellom natur og samfunn, sosialisering og biologi i kjønnsspørsmålet. Det uforståelige, det abnorme, det gruvekkende og det misdannede kunne dukke opp på begge sider av skillet mellom natur og kultur. I andre del av artikkelen forklarte Marholm kvinnens uforståelighet med at hun var så påvirkelig. Dette gjorde det vanskelig å se hva som lå bak påvirkningen: For kvinden var ifølge sin mindre expansive og mere saarlige natur det lettest prægbare materiale; hver tidsanskuelse gjorde sig gjæld­ ende med størst haardhed paa hende; derfor er hun ogsaa den mest misdannede halvdel af menneskeheden og aller mest ugjennemsigtig. Den mand, som ikke er et geni, ser kun overfladen af hende, som han har lagt tilrette for sig og dannet efter sig, og gjennemsnitskvinden ved i regelen ikke mer besked om sig selv, end den opdragelse, hun har modtaget af en ældre, endnu bunden slegt, og læsningen kan skaffe hende.98

Mannen måtte være et geni for å se kvinnen bak overflaten. Bare de få utvalgte kunne erkjenne kvinnens sanne natur. Når det «vesentlige» var så vanskelig tilgjengelig, ble det problematisk å operere kjønns-politisk. Å skildre kvinnens «indre liv» ble «en opgave for den divinatoriske begavelse, som skaber digteren, den store digter», ifølge Marholm.99 Hun berømmet Strindberg for 97 Marholm 1890a, 366. 98 Laura Marholm 1890b. «Om kvindesagen.» Samtiden Vol. 1, 396– 401. Her: 399. 99 Ibid., 400.

– 39 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

å ha fremstilt trekk ved kvinneemansipasjonen som «reaktionsog udartningssymptomer». Han hadde skildret det «grufulde og uforstaaelige hos kvinden» i sine dramatiske skikkelser Laura, Thekla og Julie.100 Marholm brukte ikke ordene «dekadent» eller «dekadanse», men snakket om «udartning» (Entartung). Kvinnespørsmålet burde bevege seg bort fra det materielle, fra næringsbehov og økonomi. Det vesentlige problemet i forholdet mellom kjønnene var psykologisk. Strindberg fant det sunne grunnlag for likestilling hos bøndene og arbeiderne. Kvinneemansipasjonen hos borgerskapet beskrev han som «kulturmisdannelse og udartning hos overklassen».101 Marholms fire kvinnetyper falt imidlertid ikke sammen med de litterære kvinnetypene hun skisserte: Nora, Svava og «Strindbergs Svava». De hørte alle til den tredje kategori kvinner som førte en uavlatelig krig mot mannen. Disse nyere kvinneskikkelsene hadde fått individuelle trekk, de begynte å «individual­ isere seg». I Kjærlighedens Komedie av Ibsen hadde «kvinden endnu ingen individuelle træk». Men ut fra kvinnen forstått som kjønnsvesen og husdyr, hadde det siden utviklet seg en hel skala av individualiteter: Den nordiske kvinde i de høiere klasser gjør paa hele linjen anløb til at individualisere sig; hun tænker, hun undersøger, hun reflekterer, hun øver kritik og føler sig som en personlighed. Høiest udviklet som tanke- og følelsesvæsen, mest reflekteret og nuanceret: intelligent, smidig, graziøs, erotisk – alt kjennetegn paa høi kultur – er kvinderne hos det modtageligste af Nordens folk, hos Danskerne.102

100 101 102

Ibid., 401. Ibid., 400. Marholm 1890a, 354.

– 40 –


DEN DEKADENTE KVINNE ANNO 1890

Fru Boye i J.P. Jacobsens roman Niels Lyhne (1880) var den «egte type paa en dansk kvinde».103 Denne typen hadde følgende trekk: «aandrig æsthetiker, pikant, kritisk, erotisk, lysten, dame». Hun var dristig i teorien fordi hun var konvensjonell i handling «paa grund af en uovervindelig feighed i sin natur». Men Nora som typisk kvinneskikkelse var ikke norsk, ifølge Marholm. Hun betegnet norske kvinner som «sterke, høibarmede, fastskridende, høittalende». De var «sterke, usammensatte og bornerede». Siden Norge var det yngste kulturland i Norden, hadde mann og kvinne «aandig ikke rigtig differentieret sig fra hinanden». «Den Ibsenske kvindes dialektiske skarplud er ikke norsk.»104 Nora var dansk, nærmere bestemt københavnsk. Hun var «en liden, forsnøret, forskruet bourgeoisiplante». Hun hadde «intet af de store hofter og kraftfulde linjer hos de norske kvinder». Nora led av «en hoppende nervøsitet som en liden ræd tam fugl». Kvinner som henne hadde skapt kvinnebevegelsen, ifølge Marholm. Av «slige halvt ængstelige, halvt forbitrede og ganske forvirrede Nora’er bestod kvindebevægelsens fortropper».105 Denne kvinnetypen var roten til all «kvindepsychologi i den moderne skandinaviske litteratur». Mange fortolkere av Et Dukkehjem har senere hatt problemer med å forstå Noras forvandling fra lerkefugl til tordentaler i 3. akt. Marholm løste problemet ved paradoksalt å skifte nasjonal­ itet på Nora. Fra å være dansk ble hun plutselig svensk. Hun fremsto i 3. akt som «svensk entrüstungsdame», altså som indignert og forurettet svensk feminist. Marholm betegnet ikke Nora direkte som abnorm, dekadent eller utartet. Betegnelsene nervøs, engstelig, forskrudd og forvirret pekte likevel i den retning. Da Marholm kom til den neste 103 104 105

Ibid., 355. Ibid., 355–356. Ibid., 357.

– 41 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

typen, Svava fra Bjørnsons En Handske, konstaterte hun at Svava tross sin strenge moral, var sanselig. Men det er netop tegnet paa degeneration – de kan ikke varmes helt igjennem til den intensive kjærlighedsfylde, som bølger gjennem hele ens væsen, og som træffer og holder fast den mandsnatur, som i sit væsens dyb er beslegtet med dem, paa en ganske anden basis end moral og ikkemoral.106

Da Marholm endelig kom til «Strindbergs Svava», snakket hun rett ut om «den moderne kvindebevægelsens emancipatoriske degenerationsbestræbelser».107 I Giftas hadde Strindberg beskrevet kvinnen med alle «kulturens og konventionalismens misdannelser paa legem og sjæl».108 Men i tillegg boret han ned til det grufulle, uforståelige, til medusaen i kvinnen. Det abnorme lå følgelig på begge sider av skillet mellom natur og kultur. For Marholm representerte de litterære kvinneskikkelsene egentlig bare én type: en abnorm kvinneskikkelse som oppsto i kjølvannet av emansipasjonen. Kvinnebevegelsen skapte økende sykelighet hos kvinnene. Den resulterte egentlig ikke i noe vesentlig, annet enn at man fikk noen kvinnelige leger og en masse lærerinner – fortsatt ifølge Marholm. Etter hvert gikk det dårligere med kvinnene. Mange av dem ble syke og begikk selvmord. Kvinnebevegelsen mistet kraften, hevdet Marholm. Kvinnenes forestilling om å være sedeligere og renere enn mannen fikk dem til å forfalle. Mange av Marholms ideer hadde vært i spill i 1880-årenes sedelighets- og prostitusjonsdebatt. Argumentet om at kvinnene ikke tålte å studere, ble for eksempel fremmet av den konservative medisinprofessoren Ferdinand Lochmann (1820–1891). For ham var kvinnens plikt det avgjørende. Han idealiserte middelalderens kvinner, «de taal106 107 108

Ibid., 361. Ibid., 365. Ibid., 365.

– 42 –


DEN DEKADENTE KVINNE ANNO 1890

modige, opofrende Hustruer». For mye utdannelse var skadelig for det smukke kjønn: De «stillesiddende akademiske Studier med det anstrengende Arbeide af Nerverne og Hjernen er imod hendes Natur».109 Kvinnene ble flatbrystede og ufruktbare av studier, altså degenererte. Argumentasjonen hvilte på en forestilling om kvinnens angivelige natur. Marholms utgangspunkt for å analysere kvinnen på denne måten, var likevel uklart. Snakket hun ut fra posisjonen til en av de få sunne kvinner, altså kategori fire i sin egen oppdeling? Eller var hun som Nietzsche i hans kritikk av Wagner en dekadent kritiker av dekadansen?110 Nietzsche betraktet Wagner som en sykdom han selv led av og som han måtte helbrede seg selv for. Ebba Witt-Brattström har lansert muligheten for at Marholm bevisst gikk inn i den tradisjonelle kvinnerollen og vrengte den innenfra.111 Kanskje Marholm snakket ut fra en mannlig posisjon? Amalie Skram var den beste av de kvinnelige forfatterne fordi hun skildret kvinnen som en mann, ifølge Marholm.112 Men 109 Professor Dr. Lochmann 1884. «Om Kvindesagen.» Morgenbladet 24.10. Resultatet av kvinneemansipasjonen ville bli degenerasjon: «Den nyere Naturvidenskab har aabnet vore Øine for denne Slægternes Synken, der navnlig vil være truende, naar Kvinden træder ud af den Kræds, hvortil Naturen har henvist hende. Den intelligente, nervøse, blodtomme, amerikanske Kvinde er det sidste Led i Slægten; det, vi kalder Kultur, har her fuldført sit Verk.» 110 «Ich bin so gut wie Wagner das Kind dieser Zeit, will sagen ein décadent: nur dass ich das begriff, nur dass ich mich dagegen wehrte. Der Philosoph in mir wehrte sich dagegen.» Friedrich Nietzsche [1888] 1892. Der Fall Wagner. Ein Musikanten-Problem. Zweite Auflage. Leipzig, Verlag von C.G. Naumann, Vorwort [upaginert]. 111 Witt-Brattström har lansert ideen om at Marholm bare tilsynelatende var anti-feminist, men at hun i stedet «buktaler patriarkatet». «Att buktala patriarkatet är min term för Luce Irigarays kamouflagebegrepp ‘mimicry’, som enkelt uttryckt innebär att demonstrativt gå in i den traditionella kvinnorollen. Idén är att man genom att beskäftigt spela upp mäns fördomar om kvinnor, kan få de parodiska och konstruerade dragen i kvinnobilden att framträda.» Witt-Brattström 2007, 210. 112 «[…] hun ser og skildrer sit eget kjøn, som en erfaren fuldblodig

– 43 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

innebar ikke dette degenerasjon ut fra Marholms egen logikk? Da Marholm senere skrev om Amalie Skram i Kvindernes Bog, hevdet hun både at Skram var «udartet» (entartet) og at hun så på livet med «en åbenhed, som ikke er andet end sund natur».113 Aasta Hansteen reagerte på Marholms artikkel. Hun prøvde først å komme på trykk i Samtiden, men ble refusert med knapp begrunnelse: «Vi kan dessverre ikke bruge Deres Manuskript.» Artikkelen ble deretter trykt i avisen.114 Hansteen vurderte om Marholms essay kunne være forfattet av en mann som skrev under pseudonym. Hvis artikkelen virkelig var skrevet av en kvinne, «saa skylder Nordens Kvinder sig selv at udtale sin Modbydelighed for disse Frembringelser».115 Hansteen så det problematiske i Marholms utsigelsesposisjon, men tolket den slik at hun danset etter mennenes pipe. Ordet «dekadanse» forekom ikke i artikkelen, men Hansteen sammenlignet Marholm med menn som var vant til å «snakke Fruentimmer». Slikt kunne være vemmelig nok, mente Hansteen, «men en Bohême af Hunkjøn er verre».116 Dette er ett av mange eksempler på at dekadansen ble assosiert med bohemen. En av de få dekadansehistorikere som har tatt konsekvensen av dette, brukte da også langt mer plass på Hans Jæger enn Garborgs Trætte Mænd da han behandlet norsk dekadanselitteratur.117 Det naturalistiske innslaget i dekadansen kom også til uttrykk i Marholms forestilling om kvinnens individualitet. mand vilde skildre det, og ved desuden som kvinde i mangt og meget bedre besked end alle mænd til sammen». Marholm 1890a, 354. 113 Laura Marholm Hansson 1894. Kvindernes Bog – Seks Portrætter. Kristiania, Aschhoug, 118. 114 Aasta Hansteen 1891. «Tidens Tegn.» Kristiania Intelligentssedler 14.03., 16.03. og 17.03. 115 Hansteen 1891, 14.03. 116 Hansteen 1891, 14.03. 117 Rafael Koskimies 1968. Der Nordische Dekadent – Eine vergleichende Literaturstudie. Helsinki, Suomalainen Tiedeakatemia, kap. «Norwegen: Die Bohême als Dekadenz», 58–70.

– 44 –


DEN DEKADENTE KVINNE ANNO 1890

Individualisering Hvis kvinnen ble mer og mer individuell, hvordan kunne hun da være en type? Dette problemet ble uforløst i Marholms fremstilling. Hun opererte med fire kvinnetyper, men de tre litterære kvinneskikkelsene tilhørte egentlig alle mer eller mindre den tredje typen. Marholm opererte med én degenerert type som omfattet dramatiske kvinneskikkelser hos Ibsen, Bjørnson og Strindberg. Det er et allment problem når det gjelder historiske tekster at man ofte tror å forstå meningen til kilden fordi ordene fortsatt er i bruk. Dermed kan forskjellen mellom fortiden og egen samtid lett forsvinne. Hva mente Marholm med «individualisering»? Ordene «individ» og å «individualisere» er jo fortsatt i bruk. Marholm påsto at Ibsen hadde «arbeidet hen mot at kvinnene skulle individualisere seg». Den tyske legen og forfatteren Max Nordau var allerede godt kjent i Skandinavia før han utga sitt herostratisk beryktede verk Entartung i 1892–93, der Ibsen fikk gjennomgå (jf. kap. 7). I et essay om «Ægteskabsløgnen» hevdet Nordau at primitive folkeslag ennå ikke oppfattet menneskene som forskjellige. Derfor var kjærligheten heller ikke individuell, som blant siviliserte. Indenfor primitive Folk ere Individerne sjælelig og legemlig lidet forskjellige. Saavel hos alle Mændene som hos alle Kvinderne er Stammekaraktéren fremherskende, medens Ejendommelig­ heder slet ikke findes eller kun ere svagt antydede; alle Individer ere som støbte over én Form og ligne liinanden paa en Prik, alle have omtrent samme Værd som Avlestof.118

Også hos de lavere klasser var det mer snakk om en alminnelig drift i retning av det annet kjønn enn en «individualiserende 118 Max Nordau 1885. Moderne Samfundsløgne. Kjøbenhavn, E. Jesper­ sens Forlag, 233.

– 45 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Tilbøyelighed».119 Dette tilsvarer Marholms påstand om at de fleste kvinner ikke brydde seg om «hvem der tilfeldigvis er deres mand». Men i de høyere klasser ble partneren valgt ut fra kjærlighet, ifølge Nordau. Slik kunne slekten bli mer fullkommen. Hvis ikke partnervalget skjedde ut fra kjærlighet, ville barna forsterke foreldrenes feil: «der opstaar et uharmonisk, tilbagestaaende Race, der er dømt til snarlig Undergang». Forstillingen om degenerasjon ble altså knyttet både til lavere sosiale klasser og mindreverdige raser. Primitive folkeslag og laverestående klasser var lite individualisert, mens de høyere klasser og sivilisasjonen frembrakte individer. For de sistnevnte ble det vanskeligere å treffe den rette, siden de hadde utviklet individuelle preferanser. Da Hamsun lanserte det individuelle som estetisk ideal i motsetning til «karakterer» og «typer» i «Fra det ubevidste Sjæleliv», var dette noe «raa og enkle Høkerhjærner ikke kan fatte».120 Strindberg tok et oppgjør med karakteren og fremmet det individuelle i forordet til Frøken Julie i 1888.121 Hamsun hadde formidlet Strindberg i foredrag og avisartikler.122 Motsigelsen mellom typen og det individuelle var grunnleggende i Hamsuns estetikk. Overgangen fra naturalisme til dekadanse innebar samtidig en overgang fra «typen» til «individet». Konflikten mellom individ og type var ett av 1890-tallets sentrale estetiske problemer. Individet var forbundet med genidyrkelse og aristokratisk radikalisme. Hvordan man tenkte om demokrati 119 Nordau 1885, 234. 120 Hamsun 1890, 332. 121 «Jag tror därför icke på enkla teaterkaraktärer, och författarnes summariska domar över mänskorna: den är dum, den är brutal, den är svartsjuk, den är snål, borde jävas av naturalister som veta huru rikt själskomplexet är, och som veta att «lasten» har en baksida, som bra mycket liknar dygden.» «Förord» til Fröken Julie – ett naturalistisk sorgespel. August Strindbergs Samlade Verk Vol. 27, 104. 122 E. Tjønneland 2015. «Nietzsche og den tidlige Hamsun.» Vinduet Vol. 69, Nr. 1, 75–82.

– 46 –


DEN DEKADENTE KVINNE ANNO 1890

og aristokrati hadde både estetiske og politiske konsekvenser. Debatten mellom filosofen Harald Høffding og Georg Brandes i 1889–1890 om Nietzsche og den aristokratiske radikalisme fikk Brandes til å begrense Nietzsches gyldighet når det gjaldt det politiske området.123 Det lå også noe individuelt i interessen for det abnorme, en estetisk forkjærlighet for den unike skjebne. I sitt essay om Ola Hansson hadde den unge forfatteren og kritikeren Hjalmar Christensen (1869–1925) fremhevet sammenhengen mellom det sykelige og at tiden skapte flere individualister: Thi for hver ny generation synes, blandt de samfundsklasser, der eier litteraturen, gjennemsnittet at blive mindre og de enkelte at blive flere; hver generation har flere særegne mennesker, flere «sygelige» eiendommeligheder. Men de særegne og sygelige vil ogsaa have ret til at gjøre sig gjældende – kanske særlig i litteraturen maa det blive merket.124

Forholdet mellom det abnorme og det normale ble en viktig del av den estetiske debatten. I 1890 kom et epokeskifte i norsk litteratur, en overgang fra realisme og naturalisme til nyromantikk, symbol­ isme og dekadanse. Skiftet innebar både brudd og kontinuitet.125 Betegnelsen «abnorm» ble brukt for å diskreditere natur­alismen, men fikk en renessanse i stemplingen av dekadansen som litterært fenomen. Det foregikk en maktkamp i offentligheten om hvordan man skulle forstå og bedømme den nye litteraturen. Arne Garborg hadde før Hamsun innvarslet et litterært klima­ skifte i Dagbladet 22. juni 1890 med tittelen «Den idealistiske 123 Debatten er gjennomgått av Harald Beyer 1958. Nietzsche og Norden. Bergen, John Griegs Boktrykkeri, Vol. 1, 68–92. 124 Hjalmar Christensen 1891. «Ola Hansson.» Samtiden Vol. 2, 54–65. Her: 63. 125 Johs. A. Dale 1974. Litteratur og lesing omkring 1890. Oslo, Det Norske Samlaget.

– 47 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Reaktion». Han tok utgangspunkt i de svenske forfatterne Oscar Levertin og Verner von Heidenstams pamflett Pepitas Bröllop,126 men fortsatte med fire artikler til.127 Garborgs tema var «den erklærede Subjektivisme, Ny-idealismen». Den franske kritikeren og romanforfatteren Paul Bourget, men også Edouard Rod og Léon Hennique, representerte denne retningen. Garborg mente at Nietzsche «med sin Forgudelse af den store Individualitet og sin Foragt for Masserne» var «en Beslægtet Fremtoning». Nyidealismen hadde ennå ikke noen representant i Norge. «Men det kan den få», avsluttet Garborg profetetisk. Han støttet seg tungt til Bourgets essay om Baudelaire, som var oversatt til dansk året før.128 Den psykologiske vendingen førte til spiritisme og pessimisme. Garborg avledet pessimismen og livsleden direkte av nervene og «Forfinelsens Uhyre»: Kulturfremskridtet forøger kun vore Lidelser, idet det forfiner vore Nerver. For at være lykkelige maa vi passe ind i vore Omgivelser; men jo mere udviklede, jo mere sammensatte vi blir, des mindre Udsigt har vi til at træffe Omgivelser, som passer for os.129

Denne iakttakelsen om nervene minner om tankegangen i Hamsuns programessay «Fra det ubevidste Sjæleliv» to måneder senere. «Retningens Tilhængere ynder at kalde sig Dekadenter», tilføyde Garborg, men han gikk ikke nærmere inn på dekadansebegrepet. I våre skandinaviske naboland var man mer optimistiske og livsglade enn den «franske Dekadent», for hvem nytelsen bare var «et Bedøvelsesmiddel, ‘der for et Øjeblik befrier en for Kvalerne ved at tænke’».130 126 Arne Garborg 1890b. «Den idealistiske Reaktion.» Dagbladet 22.06. 127 Arne Garborg 1890b. «Den idealistiske Reaktion.» Dagbladet 25.06, 02.07, 06.07 og 07.07. 128 Paul Bourget 1889. Charles Baudelaire. Ny Jord, 3de Bind, 238–256. 129 Arne Garborg 1890b. «Den idealistiske Reaktion.» Dagbladet 25.06. 130 Arne Garborg 1890b. «Den idealistiske Reaktion.» Dagbladet 02.07.

– 48 –


DEN DEKADENTE KVINNE ANNO 1890

Forskjellen mellom franskmennenes pessimisme og skandinav­ enes optimisme foregrep det senere skillet mellom dekadanse og nyromantikk. Levertin og Heidenstam fremstilte diktningen som en fest: «Digtningen skal være et Alhambra, hvor Drømmens Springvand glitrer over plastisk formet Marmor, og hvor Tankerne løfter sine smækre Kolonnader».131 Bare noen uker senere kommenterte Hjalmar Christensen Norske Intelligentssedlers oversettelse av den franske dekadanseforfatteren Edouard Rods (1857–1910) fortale til Trois coeurs.132 Christensen hevdet at reaksjonen mot naturalismen i Skandinavia allerede var et faktum. Han brukte hverken termene symbolisme, ny-idealisme, nyromantikk eller dekadanse for å karakterisere reaksjonen på naturalismen. «Intuitivisme» var den betegnelsen Rod selv brukte, ikke dekadanse. En psykologisk intuitivisme hadde for noen år tilbake «forberedt sit Indtog hos os» gjennom Dostojevskij og Tolstoij, hevdet Christensen. Den nordiske naturalismen «maa ganske opgive Haabet, naar dens Moderetnings Tid er forbi». Den franske intuitivisme «vil give os mange Impulser og blive af vidrækkende Betydning for den fremtidige Udviklingskamp», spådde Christensen. Men det fantes enkelte etternølere: E. Rods Ord vil maaske kunne bringes i Anvendelse paa enkelte af vore Forfattere, væsentlig paa en af de største, der synes utilbøielig til at ville lære mere – men i den store Almindelighed er vi denne Gang omtrent lige hurtige som Franskmændene. Det kommer af, at de franske ved den sidste Bevægelse har havt fremmede Mønstere for Øie, Mønstere, der ogsaa i længere Tid har været os tilgjængelige – det er de store russiske Psykologer.133 131 Garborg 1890b. 132 Edouard Rod 1890. «Fortalen til Trois Coeurs.» Kristiania Intelli­ gentssedler 24.07, 25.07 og 26.07. 133 Hjalmar Christensen 1890. «Edouard Rods i dette Blad gjengivne Fortale til Trois coeurs.» Kristiania Intelligentssedler 28.07.

– 49 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Bjørnson følte seg truffet av formuleringen om at «E. Rods’ Ord vil maaske kunne bringes i Anvendelse paa enkelte af vore Forfattere, væsentlig paa en af de største, der synes utilbøielig til at ville lære mere […]».134 Han kunne opplyse at han hadde fått et brev fra Rods beste venn Ernest Tissot med «saa varme Lovord, som nogen kan ønske». Den moralske tendensen i litteraturen var ikke borte, hevdet Bjørnson. Han motsatte seg at «det alene skal komme an paa, om Skildringen er gjort ‘med Kunst’». Bjørnsons polemikk sluttet med et angrep på bohemen: «Nøjagtig dette er det, jeg har tilladt mig at kalde Bohême-Væsen og vil vedbli at kalde saa, fordi vi hos os har lært at kjende det i Bohême-Forsøgets Misère.»135 Ordet «dekadanse» forekom ikke i debatten, men Bjørnson gjorde flittig bruk av «bohem» som nedsettende betegnelse.136 Dette er ett av de mange belegg for kontinuiteten i den offentlige debatt om naturalismen og dekadansen. Flere franske forfattere med affinitet til dekadansen ble satt i sammenheng med bohemen. I sitt svar tok Christensen avstand fra Bjørnsons karakteristikk: «‘Dagens Nyheders’ literære Kritik har neppe synderligt Slægtskab med Bohêmebevægelsen, den har ingen Sympati for denne, har aldrig tænkt at ‘frigjøre’ Kunsten i den Forstand.»137 134 Hjalmar Christensen 1890. «Edouard Rods i dette Blad gjengivne Fortale til Trois coeurs.» Kristiania Intelligentssedler 28.07. 135 Bjørnstjerne Bjørnson 1890a. «De literære Strømninger.» Dagbladet 04.08. Alle innleggene i denne diskusjonen kan ikke være noe tema her. Roar Eide har i sitt monumentale verk om Christensen gjennomgått debatten. Roar Eide 1981. Hjalmar Christensen – diktning og kulturkritikk. Doktoravhandling, Universitetet i Oslo, 156–159. 136 «Siden jeg traadte op mod Brandes-Bohêmeriet» «har et literært Kom­ pagni» «sat en Forfølgelse i gang, som ikke har skyet noget Middel». Bjørn­stjerne Bjørnson 1890a. «De literære Strømninger.» Dagbladet 04.08. Bjørn­son protesterte mot at man «betaler en fast Medarbejder for at skrive Kritik i Bohêmens Aand». Jf. Bjørnstjerne Bjørnson 1890b. «Fri Diskussion.» Dag­bladet 5.09. 137 Hjalmar Christensen 1890b. «Bjørnson og ‘de literære Strømninger’.» Kristiania Intelligentssedler – Dagens Nyheder 16.08.

– 50 –


DEN DEKADENTE KVINNE ANNO 1890

Den første fremstilling av dekadansen i bokform i Norge, var den samme Hjalmar Christensens Unge Nordmænd fra 1893. Her hevdet Christensen at Garborgs Trætte Mænd (1891) var «den norske dekadenses hidintil mest typiske verk», og at man ved gjennomlesningen «føler at Kristianiabohêmen er gået forud».138 På den annen side skilte Christensen mellom naturalisme og dekadanse. Bokens første del omhandlet dekadansen. Den skulle utfylle skissene av unge norske forfattere i neste del. Men Christensen ville ikke gi noen fremstilling av naturalismen, «uagtet de unge kunstnere endnu modtager sine literære impulser vel så meget fra disse hold, som netop fra den ‘dekadense’, jeg har skissert».139 Christensen betegnet flere unge norske forfattere som dekadenter. Vilhelm Krag, Knut Hamsun og Gabriel Finne ble presentert som dekadanseforfattere: Disse fikk hvert sitt kapittel. Hos Arne Dybfest, som kritikeren Carl Nærup senere utnevnte til Norges eneste dekadent, fant Christensen derimot en «falsk» dekadanse. Han oppfattet Dybfests Ira som parodien på en dekadanseroman: «Raffinementet optræder her som almindelig usundhed, fordærvelsen blir råhed, og det sygelige synes nærmest at stikke i huden – en udenpåklistret etikette.»140 I praksis så Christensen kontinuiteten mellom naturalisme og dekadanse. Dekadansens diktere bygget på naturalismen, men de var varsommere, mer relative og vage i sitt uttrykk. De var intuitive, sanselige og musikalske.141 Når det gjaldt romanen, vandret de franske symbolister på naturalismens veier. Et «dekadenttemperament» kunne finne seg til rette innenfor «den

138 Christensen 1893, 69. 139 Christensen 1893, VII. 140 Hjalmar Christensen 1893. Unge Nordmænd – et kritisk Grundrids. Kristiania, Aschehoug, 68. 141 Ibid., 35.

– 51 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

naturalistiske fortællings lidt stive form».142 Ordet «abnorm» forkom ikke i Christensens bok. Det fantes heller ikke noe portrett av den dekadente kvinne. Tvert imot klaget han over at Dagny Kjelland i Hamsuns Mysterier ikke kunne konkurrere med eliten av kvinneskikkelser i moderne norsk litteratur. Men Christensen fremhevet den av Ibsens kvinneskikkelser samtiden hadde betegnet som mest dekadent: «Af moderne kvindefigurer har vel hos os Ibsen leveret den mest interessante i Hedda Gabler.»143

Ola Hansson om kvinnen I samme nummer av Samtiden som Laura Marholm skrev om kvinnesaken, hadde Ola Hansson en artikkel om en ny kvinnetype i diktningen. Kvinnene hadde utviklet seg skjevt, særlig på grunn av kvinnesaken. Fremtidens litteratur måtte derfor skildre disse feilutviklede kvinnene: «Saadanne afarter af Eva, ligefra den trivielle kokette til den grandiose sfinx, uhyret og gaaden, dobbeltmennesket og den forvoksede, – alle utilgjængelige for den methodiske forskning – er det fremtidsdigterens opgave at gribe, skildre og forklare.»144 I likhet med sin kone mente Hansson at emansipasjonsbeveg­ elsen hadde skapt en rekke degenerasjonsfenomener, «avarter» av kvinner med uklar kjønnsidentitet. Avartene eller de degenererte kvinnene var ikke utelukkende monstre, som når de ble karakterisert som uhyrer, sfinkser eller medusaer. Bram Dijkstra (1986) har i Idols of Perversity vist hvor utbredt de «perverse» kvinnene var i billedkunsten på denne tiden. De mytologiske karakteristikkene var hyppige, men kan gjøre at en neglisjerer de psykiatriske og evolusjonsbiologiske aspektene ved dekadansens kvinnebilde. 142 Ibid., 56. 143 Ibid., 127. 144 Ola Hansson 1890. «Kjærlighed! Kjærlighed!» Samtiden Vol. 1, 345– 353. Her: 353.

– 52 –


DEN DEKADENTE KVINNE ANNO 1890

Dijkstra hevder at den mytologiske innpakningen gjorde det lettere å godta beskrivelser av seksualitet på denne tiden.145 Hansson nevnte ikke Ibsen, men tok utgangspunkt i kjønnskampen mellom mann og kvinne i en novelle av Gottfried Keller, «Pankraz, der Schmoller».146 Hansson refererte utførlig innholdet i novellen. Soldaten Pankraz forelsker seg i sin sjefs datter Lydia. Hun manipulerer den standhaftige Pankraz til endelig å erklære sin kjærlighet. Så viser det seg at hun har gjort dette av forfengelige grunner: Lydia hyklet kjærlighet for å få oppmerksomhet. Hansson brukte Kellers novelle til å fremme sitt eget litterære program. Kjærligheten måtte skildres på en annen måte enn tidligere, hevdet Hansson. Hvordan hjernen og hjertet virket sammen, temaet for den nye psykofysiske teorien, kunne brukes for å beskrive kvinnens komplekse psykologi. Hansson ønsket seg en «opfatning af kvindetypen og fremstillingen af kjærlighedsforholdets udvikling gjennem hjernestudier, plus en psyko-fysiologisk forklaring af en saadan kvindekarakters genesis og væsen, baseret paa den moderne forskning og grebet med en digters intuition». Dette var «et ideelt exempel paa den litteratur, som vil komme, og som vil være ny, skjønt den ikke ophører at beskjæftige sig med Eva og kjærlighed».147 Kjønnspsykologien var det uoppdagede land som lokket til seg dikterens «foregribende anelser». Keller ga ikke noe svar på hvorfor kvinnen lekte grusomt med mannen. Derfor måtte forfatteren lære av vitenskapen, av psykofysiologien. Begrepet refe145 «Contrary to misconceptions still current, the leaders of fin-desiècle society did not shy away from descriptions of any sort of sexual activity, provided such descriptions remained appropriately couched in the trappings of mythology.» Bram Dijkstra 1986. Idols of Perversity – Fantasies of Feminine Evil in Fin-de-Siècle Culture. New York / Oxford, Oxford University Press, 292. 146 Gottfried Keller 1856. «Pankraz, der Schmoller.» i: Die Leute von Seldwyla. Braunschweig, Druck und Verlag von Friedrich Vieweg und Sohn, 9–112. 147 Hansson 1890, 349.

– 53 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

rerer til den franske psykologien rundt Det psykofysiske Selskap (La Société de psychophysiologie de Paris) som ble grunnlagt av Charcot, Théodule Ribot og andre i 1885. Omkring 1890 var en rekke av Ribots bøker oversatt til svensk. Vi finner flere referanser til psykofysiologien i brevvekslingen mellom Hansson og Strindberg.148 Denne teorien kan ikke være noe hovedtema her, og Hansson går heller ikke nærmere inn på den. I likhet med Marholm opererte Hansson med forestillingen om naturlig utvikling i motsetning til degenerasjon: Den moderne kvinde, den Eva, som vokser frem af vor tids jordsmon, har i sin støbning modtaget og bevaret dybe merker af al den halvdannelse og misdannelse, som er tidens kjendemerke. De har gravet sig ned lige ind til det centrum i hende, som jeg før har talt om. Den «moderne idé» om kjønnenes ligestillethed, der staar i paatagelig strid med, ja i uforsonlig modsætning med naturen, har forvandlet og forvredet kjønslivets naturlige vekst hos hende, paa samme tid som den har givet sig symbolsk udtryk i mandagtig, kortklippet haar og mandhaftigt væsen, og ligesom den har frembragt mislykkede forsøg paa at indtvinge den kvindelige intelligens i den væsensforskjellige mandlige intelligens’s former.149

Kvinnene var et offer for overkultur og utgjorde en «eiendommelig, foruroligende interessant samling afarter». I en eldre tids diktning, hos Gottfried Keller, fant Hansson noe som pekte mot «fremtidens psyko-fysiologiske kvindelitteratur». «Avarten» sto i motsetning til naturlig «vekst» og utvikling. Disse skjevt utvik­ lede kvinnene var gefundenes Fressen for dikteren. Studiet av dem «lønner sin mand rigelig»; det var «lokkende», mente Hansson. Misdannelsen og det monstrøse ga dikteren en slags livsglede: 148 August Strindbergs och Ola Hanssons brevväxling: 1888–1892. Stock­ holm, Albert Bonniers förlag 1938. 149 Hansson 1890, 349–350.

– 54 –


DEN DEKADENTE KVINNE ANNO 1890

Lydia er helt igjennem en afart af det slags, som det moderne liv frembringer i mængdevis omkring os – en kvinde, som er skjævt voxet lige fra kjønsroden, og hos hvem det næsten monomane koketteri har udtørket alle kilder til naturlig lidenskab indtil sidste draabe. Hvilken lokkende opgave at følge denne organiske misdannelse i dens vekst, med digterpensel at farvelægge denne monstrøse planche i sjælsanatomi!150

Hanssons begeistring viser at Christen Collins kritikk av dekadansen fire år senere ikke var helt ubegrunnet. Collin trakk frem den forkjærlighet enkelte diktere hadde for det abnorme: «‘Naturalismen’ og den dermed beslægtede Digtning viser et Forfald i selve den kunstneriske Skabertrang, – en Tilbøielighed til at skabe det uhyrlige og abnorme, ikke det skjønne, men det hæslige.»151 Litteraturen kunne dermed forsyne «Europas Finsmagere med literær Rakørret, af den rette bedærvede Høismag».152 Det er ingen grunn til å kritisere Collin fordi han blandet sammen naturalisme og dekadanse. Ola Hanssons program om å skildre dekadente kvinneskikkelser var fremmet i et naturalistisk vokabular. I tillegg til Keller nevnte Hansson kvinneskikkelsen Therese i Paul Bourgets Cruelle Énigme. Hansson syntes ikke at forfatteren forklarte hennes personlighetsspaltning godt nok.153 Midt i «en besjælet kjærlighed overrumples» hun «af dyret i seg». Noen måneder før hadde Georg Brandes publisert sitt berømte essay «Dyret i mennesket», som Hansson åpenbart var inspirert av. 150 Ibid., 350 151 Chr. Collin 1894. Kunsten og Moralen. Kjøbenhavn, Gyldendal, 148. 152 Collin 1894, 3. 153 Jfr. Paul Bourget 1885. Cruelle Énigme – Profils Perdus. Paris, Arthème Fayard. På norsk i 1898. Grusomme Gaade! Oversat af Nils Collett Vogt. Kristiania, John Fredriksons Forlag.

– 55 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Bourget forklarte Thereses dobbelthet, spaltningen mellom edle drømmer og sanselig begjær, ut fra hennes tidligere forhold til menn. Disse hadde ikke maktet å formidle mellom de to sidene ved hennes person. Hansson spurte om dobbeltheten kunne forklares slik Ribot gjorde det – uten at han anga hvordan. Eller var splittelsen et normalt fenomen, «forklarligt ved modsætningen mellem urgammelt, nedarvet fond og erhvervet kulturforfinet overflade; m. a. o. er denne kvindes karakter et tilfælde af decadence eller af atavisme?»154 Hansson forklarte ikke disse begrepene. De forårsaket begge en form for abnormitet: Atavismen sto i forbindelse med det primitive, mens dekadansen var det kulturelt overforfinede.

«Dyret i mennesket» Zolas roman La Bête Humaine (Menneskedyret) gikk som daglig føljetong i Kristiania Intelligentssedler fra og med 15. mars 1890. Den 706 sider lange romanen var litt over et halvt år etter publisert i sin helhet i avisen 23. september samme år. Morgenbladet hisset seg opp over bokens «mest oprørende Usædelighed».155 Kristiania Intelligentssedler svarte på denne kritikken i flere omganger. Først tilbakeviste man historien fra Morgenbladet om at en håndverker i Paris «var greben af en Mordmani og havde faaet uimodstaaelig Lyst til at dræpe»156 etter å ha lest Zolas siste bok. Denne nyheten var allerede avsannet i Aftenposten.157 Journal des Débats kunne meddele at håndverkeren ikke hadde lest 154 Hansson 1890, 351. 155 [Anonym] 1890. «Virkninger af Zola’s Bête humaine.» Morgenbladet 06.04. 156 [Anonym] 1890. «‘Morgenbladet’ og Emile Zola.» Kristiania Intelli­ gentssedler 10.04. 157 [Anonym] 1890. «Emile Zola interviewed i Anledning af sin sidste Roman.» Aftenposten 09.04.

– 56 –


DEN DEKADENTE KVINNE ANNO 1890

Zola. Morderen «var tvertom et Bevis for, at Zola ikke havde skildret La Bête Humaine verre, end det er».158 I neste artikkel fulgte man ironisk opp med at «Morgen­ bladets Sædeligheskræmmere» kanskje kunne beroliges av at Zolas roman også gikk som føljetong i det russiske blad Novosti: «Selve den høie russiske Pressecensur har ikke fundet sig beføiet til at skride ind.» Avisen mente derfor at «det gamle Grinebider­ organs literære Muldvarpe» burde «kunne slaa sig tiltaals» med at Zola ble publisert av avisen.159 Noen dager senere tilbakeviste man nok en gang Morgenbladets påstand om at «en Mand skulde være blevet gal efter Læsningen af Zolas sidste Bog» og «hvilke forfærdelige Følger Læsningen af Bogen kunde have paa svage Hoveder».160 Påstanden om slike romaners skadelige innvirkning på publikums handlings- og følelsesliv ble et viktig argument i Christen Collins kritikk av dekadansen i 1894. Sigbjørn Obstfelder var blant dem som tilbakeviste denne tankegangen (jf. kap. 7), som i likhet med Hertzberg ikke skilte mellom fiksjon og virkelighet (jf. kap. 6). Georg Brandes’ essay «Dyret i Mennesket» ble publisert i juni 1890, men holdt som foredrag i Kristiania måneden før. Brandes tok for seg hvordan fire bøker behandlet konflikten mellom drift og sivilisasjon: Tolstojs Kreutzersonaten og tre romaner av Bourget, Maupassant og Zola.161 Alle bøkene ble behandlet ut 158 [Anonym] 1890. «‘Morgenbladet’ og Emile Zola.» Kristiania Intelli­ gentssedler 10.04. 159 [Anonym] 1890. «‘Morgenbladets’ Sædelighedsfrygt.» Kristiania Intel­ li­gentssedler 11.04. 160 [Anonym] 1890. «‘Morgenbladets’ svage Hoveder.» Kristiania Intelligentssedler 14.04. 161 Georg Brandes 1890. «Dyret i Mennesket.» Af Dagens Krønike MajJuni 494–517. Tidsskriftet ble redigert av Peter Nansen og gikk inn med dette nummeret. I samme utgave sto Ola Hanssons essay 1890b. «Tysk Naturalisme og Gerhard Hauptmann.» Ibid., 426–444. Det ble skrevet i Berlin 9–18. april samme år. Essayet til Brandes ble gjenopptrykt i G. Brandes 1893. Udenlandske

– 57 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

fra perspektivet om forholdet mellom dyr og menneske. Hansson hadde åpenbart lest Brandes og benyttet den samme begrepslige todelingen: Tankevækkende er nu den principielle Uenighed mellem vor Tidsalders betydeligste Poeter angaaende det Spørgsmaal, om det saakaldte Dyriske er en uovervunden Levning af den oprindelige Naturtilstand, det vilde Tidsrums og Barbariets Dage, eller om det, som vi kender det, er et Kulturprodukt, fostret af Overkulturen, saa vi kun kan bekæmpe det ved, som det hedder, at vende tilbage til Naturen, det vil sige til simplere, landligere Tilstande. En Digter som Maupassant eller som Zola er nærmest af den første Mening; for dem er Dyret den primitive Vildskab. En Digter som Strindberg eller som Tolstoj hylder den anden Synsmaade; for dem er Dyret vor falske Civilisations Unatur.162

Dette tilsvarte Hanssons skille mellom atavisme og dekadanse. Termen «dekadanse» forekom ikke i Brandes’ essay. Han brukte i stedet ordet «Overkultur». Når det gjaldt å utmynte dette begrepet litterært, hadde Strindberg vært en foregangsmann. I for­ordet til sine fire fortellinger i Utopier i verkligheten, som på dansk fikk tittelen Isbrud, skrev han programmatisk: «Denne Bog er et Angreb paa Overkulturen eller Degenerationen.»163 Brandes nevnte atavismen i forbindelse med Lantier i Zolas roman Menneskedyret. Dennes raserianfall «betragtes da aldeles som Atavisme, de stammer fra den forhistoriske Tid, ganske modsat Posdnysjev’s Anfald hos Tolstoj, der udledes af de moderne Tiders Overkultur.»164 Brandes brukte Bourgets roman Le Diciple som et eksempel og egne Personligheder. Kjøbenhavn, Gyldendal, 283–317. 162 Brandes 1890, 497. 163 August Strindberg1885b. Isbrud. Fire Fortellinger. Kjøbenhavn, Phil­ ip­s­ens Forlag, 1. 164 Brandes 1890, 512.

– 58 –


DEN DEKADENTE KVINNE ANNO 1890

på fenomenet dobbeltbevissthet: Jeget var dels bevisst og dels ubevisst: «Der er skjult i os en Skabning, som vi ikke kender og om hvilken vi aldrig véd, om den ikke netop er det modsatte af det Væsen, vi tror at være.»165 Brandes nevnte ikke Ribot ved navn. Det trengtes heller ikke: En rekke norske aviser kunne melde at Ribots bok om dobbeltbevisstheten hadde utkommet i København i begynnelsen av mai samme år.166

Atavisme Darwins skjellsettende verk fra 1859 om artenes opprinnelse hadde rokket ved skillet mellom menneske og dyr. Darwin hevdet at «Mennesket nedstammer fra en eller anden mindre højt­ organiseret Form». Denne påstanden var så godt belagt at den var urokkelig, ifølge Darwin.167 De «abnorme Tilbageslag» mennesket oppviste, det Darwin kalte «atavisme», var et viktig belegg for at vi nedstammet fra mer primitive dyrearter. En «Tilbagevenden (Atavisme) til en tidligere Tilværelsesform» kan forklare at en mann «abnormt skulde komme til at ligne visse Aber».168 Begrepet atavisme var på mange måter en joker i arvelighetsteorien. Det ble også benyttet i tidens rasistiske populærlitteratur. De som man trodde var hvite, kunne plutselig vise seg å ikke 165 Brandes 1890, 495. 166 Théodule Ribot 1890. Dobbeltbevidsthed og dermed beslægtede Syg­ domme i det menneskelige jeg. Overs. Knud Ipsen. København, Forlagt af Schubothes Boghandel. 167 «Den Grundvold, paa hvilken denne Slutning er bygget, vil aldrig blive rokket, thi den nøje Lighed, der er mellem Mennesket og de lavere Dyr i Embryetilstanden, og i utallige Bygnings- og Konstitutions-Forhold, baade smaa og store, de rudimentære Organer Mennesket har og de abnorme Tilbageslag han nu og da er tilbøjelig til, er Kjendsgjerninger, hvorom der ikke kan disputeres.» Charles Darwin 1875. Menneskets Afstamning og Parringsvalget. Overs. I.P. Jacobsen. Andet Bind. Kjøbenhavn, Gyldendal, 382. 168 Charles Darwin 1874. Menneskets Afstamning og Parringsvalget. Oversat af J.P. Jacobsen Første Bind, Kjøbenhavn, Gyldendal, 127.

– 59 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

være det likevel. Plutselig dukket det opp et sort barn i en hvit familie, noe som kunne forklares ved atavisme.169 Begrepet atavisme var følgelig i bruk også uavhengig av dekadansebegrepet.170 Mange har oppfattet den konvensjonelle Dr. Jekyll og hans motsetning Mr. Hyde som et paradigme på Viktoria-tidens motsetninger. Mr. Hyde ble et eksempel på Lombrosos atavistiske kriminelle.171 Hansson nevnte også konflikten mellom darwin­ ismen og den borgerlige moral: Den gjennem darwinismen vundne intime indsigt i den organiske verdens udvikling og menneskets sammenhæng dermed har fundet sit udslag i en dybt følt trang til at leve livet fuldt ud og naturligt i renaissanceagtig selvforglemmelse, og i trods mod de konventionelle skranker, der aldrig er bleven reist mere snevert og brutalt end i dette bourgeoisiregimentets aarhundrede.172

169 William Dean Howells 1898. Negerblod. Roman. Oversat af Anna Lassen. Kristiania, Norsk Jernbaneboghandles Forlag. Romanen kom ut i 1891 med tittelen An Imperative Duty. Jf. J. Michael Duvall and Julie Cary Nerad 2007. «‘Suddenly and Shockingly Black’: The Atavistic Child in Turn-into-theTwentieth-Century American Fiction.» African American Review, Vol. 41, No. 1, 51–66. 170 Et eksempel er Aftenpostens Paris-korrespondents rapport om opp­ setn­ingen av Gjengangere: «Hvad min egen Mening angaar – skriver han [Lapommeraye] videre – er den denne. Jeg mener, at Ideen i Stykket er original og mægtig, og naar jeg siger dette, tænke jeg mindre paa selve den saakaldte Atavisme-Doktrin, der er kjendt nok og ofte er bleven udnyttet, end paa den Maade, hvorpaa Hr. Ibsen har vist os Konsekvenserne af denne Atavisme, idet han lod de samme Situationer gjentage sig inden den samme Familie, fra det ene Slægtled til det andet.» [Anonym] 1890. «‘Gjengangere’ i den franske Kritik.» Aftenposten 05.06. 171 «In Edward Hyde, Stevenson’s first readers could easily discern the lineaments of Cesare Lombroso’s atavistic criminal.» Stephen D. Arata 1995. «The Sedulous Ape: Atavism, Professionalism, and Stevenson’s ‘Jekyll and Hyde’.» Criticism, Vol. 37, No. 2, 233–259. Her: 233. 172 Hansson 1890, 350.

– 60 –


DEN DEKADENTE KVINNE ANNO 1890

Jens Peter Jacobsens Marie Grubbe kunne forklares ut fra en lignende spaltning som Bourget hadde vist når det gjaldt Therese, hun ble drevet ubevisst av to forskjellige vesener. Her spøkte også Ribots begrep dobbeltbevissthet i bakgrunnen. Han skildrer Marie Grubbe som hysterisk; hun viser flere af de egenskaber, som patologerne fastslaar som ytringer af degenerationskarakterer; uadskilleligt sammenfiltret med det ideelle i hendes søgen efter manden, ytrer sig en nysgjerrighed, fuld af brutal hast, og en smag, fuld af perverst raffinement. I det væsentlige gir Jakobsen samme forklaring af denne gaade i form af en menneskeskjæbne, som Bourget i ‘Cruelle énigme’; han gaar ud fra hypothesen om to eller flere indbyrdes forskjellige væsener i Marie Grubbe, af hvilke hun drives blindt og ubevidst.173

Hansson avsluttet med Strindbergs kvinneskikkelser: Laura i Faderen drev sin mann til vanvidd, frøken Julie var en halvkvinne, «hermafrodit i sin følelse, efterat hun først er blevet det i sin forstand», som opplevde at den opprinnelige kjønnsfølelse våknet. Tekla i Fordringsegare var en vampyr, «en kold, sugende igle i kvindeham». Senere hevdet Marholm at grunnen til Strindbergs gjennomslag var at forfatteren selv forente dekadanse og atavisme, «at han så fuldkomment er en søn af denne sønderrevne, fredløse, overhidsede tid, denne tid med dens i hverandre glidende décadence og barbari».174 Dekadanse-litteraturen handlet minst like mye om mennene: De var utbrente, handlingslammede, syke av refleksjon, viljesvake, feminine og pessimistiske. De dyrket det kunstige og ble melankolikere og rusmisbrukere. Deka­dentene led ofte av nedarvet degenerasjon, men hadde også for­falt gjennom sin livsførsel. Den monstrøse og abnorme kvinne ble satt i forbindelse 173 Ibid., 352. 174 Laura Marholm Hansson 1896. Vi Kvinder og vore Digtere. Kristiania, Aschehoug, 161.

– 61 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

med begreper som dekadanse, atavisme, degenerasjon og hysteri, men på et lavt presisjonsnivå. Hansson plasserte det monstrøse på begge sider av skillet mellom natur og kultur. Han hevdet at Strindbergs Eva enten var «en afart eller ogsaa selve kjønnet i dets oprindelige særart, oppfattet som medusa og mysterium».175 Det må kunne kalles en helgardering. For gjennom atavismen – et primitivt trekk som på en uberegnelig måte dukket opp hos senere slekter – kunne også «naturen» være korrumpert. Degenerasjon var et grunnbegrep i naturalismen, knyttet til arvelighetens lover. Dette kom også frem i Ola Hanssons fremstilling av Gerhart Hauptmann som naturalist. I Hauptmanns Vor Sonnenaufgang kommer Helene fra en familie med arvelige svakheter. Hun forelsker seg i Loth, som har avlagt ed på at han ikke vil gifte seg med noen som ikke kan gi ham sunne barn. Dette skaper den tragiske konflikten i stykket: «Loth faar at vide, at Helene tilhører en Slægt, som af Degenerationens ubøjelige Love drives mod sin Tilintetgørelse, at Drikfældighedens Drift slumrer i hendes Blod og at ingen Magt i Verden kan drive den ud deraf.»176 Hansson fastslo sommeren 1890 at det var naturalismen som hersket i Tyskland for øyeblikket. Fremtidens litteratur ville bestå i å «hævde den kunstneriske Værdiløshed hos denne ydre Verden, som er en og samme og uforanderlig for os alle, samt at forlægge hele Tyngdepunktet over til det subjektive og indre Liv».177 Her ble nyromantikkens idé formulert før Garborg og Hamsun. Men programmet om fremstillingen av det indre liv kunne utmyntes på forskjellige måter, og ble fastholdt i begreper som nyromantikk, symbolisme og dekadanse. Konsentrasjonen om det indre liv trengte ikke å innebære noe fullstendig brudd med naturalismen. 175 Hansson 1890, 352. 176 Ola Hansson 1890b. «Tysk Naturalisme og Gerhard Hauptmann.» Af Dagens Krønike Maj–Juni, 437. 177 Ibid., 431.

– 62 –


DEN DEKADENTE KVINNE ANNO 1890

Både Hanssons og Marholms beskrivelser av den nye abnorme, dekadente kvinnetypen var dypt preget av naturalismens vokabular. Det synes derfor ikke å være grunnlag i det historiske materialet for et radikalt skille mellom naturalisme og dekadanse.178 Vokabularet kvinneskikkelsene ble beskrevet i var hentet fra et assosiasjonskompleks der blant annet «abnorm», «degenerert», «hysterisk» og «atavisme» inngikk. De psykologiske, juridiske, antropologiske og politiske karakteristikkene er selvsagt ikke tilstrekkelig til å definere en dekadent «stil» eller en dekadent skrive­måte som litteraturvitenskapen er opptatt av. Men dekadansen var ikke et rent litterært fenomen.

178 Det er derfor ikke ubetinget riktig at «Alle dekadentene bekjente seg imidlertid til en antirealistisk og antinaturalistisk estetikk.» Per Buvik 2001. Dekadanse. Oslo, Pax, 41. I praksis knyttet Buvik dekadansen til degenerasjonen og hadde et eget kapittel om Max Nordau. I forbindelse med Nordau nevnte han også atavismen én enkelt gang. (ibid., 58)



3 Hedda – «et uhyggelig fantasifoster» I 1884 holdt den danske forfatteren Herman Bang foredrag om Ibsens kvinneskikkelser – omtrent samtidig med Nordahl Rolfsen. Aftenposten ga et fyldig referat av begivenheten.179 Ibsens kvinner hadde blitt fremstilt ut fra sitt forhold til de mannlige egoistene, hevdet Bang. Det var i lys av den mannlige egoisme at Ibsen hadde «skrevet den moderne Kvindes Historie». Syv år senere, i et foredrag i Kristiania 14. november 1891, gjentok Bang det samme poenget: Kvinnenes oppgave hadde vært å dømme og tilgi mannens egoisme.180 Men på 1890-tallet forandret perspektivet seg: Hedda Gabler var en kvinnelig egoist. Bang registrerte 179 Foredraget fant sted i brødrene Hals’ konsertlokale i Kristiania 11. oktober 1884. Jf. [Anonym] 1884. «Herman Bangs første Forelæsning.» Aftenposten 13.10. 180 «Altid og altid Egoisten. Og altid og altid Egoisten som – Mand. Atter og atter Mandens Egoisme, der hudflettes, mens Kvinderne, de kommer langt bedre fra det: de er endogsaa Mændenes Dommere. Lona, der er kommen hjem for at redde Carsten Bernick ‘af Løgnen’, staar for ham som en dømmende. Og Noras Opgør med Helmer er Dommen over Helmer. Kvinderne hos Henrik Ibsen har disse store to at fuldføre: at dømme og at tilgive. Som en Tilgivelsens Aand virker i ‘Per Gynt’ Solveig: Agnes er i ‘Brand’ hendes sjælelige Søster.» Herman Bang 1892. «Hedda Gabler.» Tilskueren Vol. 9, 827–838. Her: 827.

– 65 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

følgelig en forandring i Ibsens kvinneskildringer. Vendingen kom med Rosmersholm (1886): Da Regnskabet med hans Land og med Nordens Folk var opgjort, vendte Henrik Ibsen imidlertid tilbage til sin Hovedproduktion, og det viste sig, at han, den langsomt arbejdende og længe grublende, ikke havde glemt Fru Alving – Mandens medskyldige. Ti «Rosmersholm», «Fruen fra Havet», «Hedda Gabler» blev de Dramer, som fulgte: Skuespillene om Kvinderne som de skyldige.181

Bang hadde sin egen forklaring på kvinneskikkelsene. Han om­­ talte det som «det utænkelige Væv» av mangel på moralske og juridiske grenser. Denne «veven» likner de forskjellige assosia­ sjon­ene som var knyttet til det «abnorme» ved Ibsens kvinneskikkelser. Fra det Øjeblik, hvor Henrik Ibsen havde forstaaet Rebekka West, har han ogsaa faaet det nye Syn paa Kvinden. Han stod med ét overfor hele det utænkelige Væv af Mangel paa moralsk Begreb, Retsbevidsthed, Ansvarsfølelse, paa Forstaaen af Grænserne for tilladeligt og utilladeligt – overfor hele dette Dyb af Retsforvirring, som hedder Kvinden, hvilket en tusendaarig Undertrykkelse har skabt, og hvis Spor kun hundreaarig Fremadskriden vil kunne udslette.182

Dekadanseforestillingene om kvinnen kom klart til uttrykk i mottakelsen av Hedda Gabler. Ordet «dekadanse» forekom likevel ikke i anmeldelsene. Det viser viktigheten av å studere hvilke begreper som var assosiert med dekadansen. Terminologien var allerede forberedt gjennom Ola Hanssons og Laura Marholms artikler i Samtiden, men var også til stede i Brandes’ essay «Dyret i Mennesket» (jfr. kap. 2). Det dyriske ved Hedda ble fremhevet av flere kritikere, til tross for at det ikke forekommer slike 181 182

Bang 1892, 829. Bang 1892, 830.

– 66 –


HEDDA – «ET UHYGGELIG FANTASIFOSTER»

metaforer i stykket.183 Formålet her er ikke å gi en ny tolkning av dramaet, eventuelt ut fra en ny teori. Det er heller ikke å analysere mottakelsen av dramaet i sin helhet, slik Kari Fjørtoft har prøvd på.184 Fjørtofts dokumenterer godt at den kvinnelige resepsjonen ble glemt til fordel for mennenes kritikk. Først på 1970-tallet kom denne kvinneresepsjonen til sin rett. Den kvinnelige kritikken belyste Hedda-skikkelsen noe ulikt ut fra hva de mente var det sentrale i kvinnesaksarbeidet: «individuell frigjering i ekte­ skapet, rett til arbeid og utdanning, eller kamp mot den ideologiske undertrykkinga».185 En feministisk tolkning kunne forklare de negative egenskapene ved Hedda ut fra disse faktorene. Formålet med dette kapittelet er å forstå de ideene som var i spill i mottakelsen og hva de signaliserte.186 Den følgende gjennomgang av kritikken konsentrerer seg om assosiasjoner knyttet til «det abnorme». Her har de konservative avisene mye å by på. Morgenbladet skrev i sin anmeldelse:

183 Hedda kaller riktignok Thea for «et lidet fårehode» i 3. akt. Jf. HIS 9, 134. I Dianas salonger har det utspilt seg en «hanekamp» HIS 9, 150, og Brack vil være «eneste hane i kurven». HIS 9, 152. 184 Kari Fjørtoft 1986. Hedda Gabler i samtid og ettertid. Tromsø / Oslo / Bergen / Stavanger, Universitetsforlaget. Listen over anmeldelser er ellers langt fra fullstendig. For bare å ta et par eksempler på utelatte omtaler: Vetle Vislie brukte et par spalter på Hedda Gabler i sitt Kristiania-brev i Firda 07.01. 1891. Han mente at stykket «i mangt og mykje er skalkherming paa Ibsen sjølv» og sammenligner det med Wessels Kjærlighed uden Strømper. Hedda Gabler ble også anmeldt anonymt i Bergens Aftenblad 31.12 1890. Anmelderen mente at karakteren var dårlig begrunnet: «[…] denne psychologiske Motivering, den sjælelige Udvikling mangler fuldstændig. Den ligger forud for og udenfor Stykket, og det overlades til Læseren selv at danne sig den, som bedst han kan.» 185 Fjørtoft 1986, 121. 186 Fjørtofts normative synspunkt gjør at viktige aspekter ved anmeld­ elsene ignoreres.

– 67 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Alt i Alt kan Hedda Gabler neppe kaldes Andet end et uhyggeligt Fantasifoster, et af Digteren selv frembragt Uhyre i Kvindeskikkelse uden tilsvarende Forbillede i Virkelighedens Verden. At Skildringen af hende er gjennemført med virtuosmæssig Dygtighed, og at der ligger en vis dæmonisk Magt over Figuren, er ikke til det Gode.187

Anmeldelsen benyttet seg av et slags skrekkromantisk vokabular som ikke trenger å ha noe med det «abnorme» i dekadansen å gjøre. Forestillingene om det uhyggelige, uhyrlige og demonien var eldre enn tidens dekadansebevegelse i litteraturen. At Hedda var et «uhyre», passer imidlertid også bra med de vanlige stereotypiene av dekadente kvinneskikkelser som femmes fatales, sfinkser og demi-mondes.188 Assosiasjonene til det «abnorme» viser at det blir for snevert å redusere kvinnebildet til en «femme fatale», gjerne knyttet til bibelske eller mytologiske kvinneskikkelser slik som Den babylonske skjøge, Salome, Medusa, Sfinxen, sirenene, Kirke, etc. Per Buvik har et eget kapittel om Salome og den fatale kvinne i sin bok om dekadansen.189 Disse mytologiske forestillingene uttrykker at kvinnen øver en uimotståelig tiltrekning som fører til mannens død eller ødeleggelse. Ofte understrekes dette med en ikonografi der Gustave Moreaus (1826–1898) bilder gjengis, gjerne med referanse til des Esseintes opptatthet av ulike kunstneriske fremstillinger av Salome i Huysmans roman Mot strømmen (1884). Disse mytologiske beskrivelsene treffer bare en liten del av den «abnorme» kvinne hos Ibsen. Mytologiske motiver finnes også i alle Ibsens senere dramaer, slik som de hvite hestene, havfruen, jaktgudinnen Diana og det dionysiske, vin­løvet 187 Hedda Gabler anmeldt av Alfred Sinding-Larsen. Morgenbladet 21.12. 1890. 188 Disse sjablongene vektlegger ikke de kvinnelige kunstnerne i dekadansen, hvilket er formålet til et nyopprettet tidsskrift for dekadansestudier. Jf. Katharina Herold and Leire Barrera-Medrano 2019. «Preface.» Volupté – Interdiciplinary Journal of Decadence Studies, Vol. 2, Issue 1, i. 189 Buvik 2001, 117–160.

– 68 –


HEDDA – «ET UHYGGELIG FANTASIFOSTER»

i håret, trollene som Bygmester Solness kjemper med og Rottejomfuen i Lille Eyolf. Men hvor blir det da av degenerasjonen, atavismen, hysteriet og de mer tidstypiske begrepene som brukes for å karakterisere den dekadente kvinne? Et annet problem er at «femme fatale» ikke brukes i den samtidige karakteristikken av Ibsens kvinneskikkelser. Forekomstene av uttrykket i Skandinavia er så sparsomme på 1890-tallet at det fører assosiasjonene i feil retning – for eksempel til film noir – hvis man benytter begrepet for å beskrive Ibsens kvinneskikkelser. «Hedda Gabler» er i det Hele taget alt Andet end skikket til at vække nogen Glæde eller nogen dybere Beundring. Franskmændene have en for Øieblikket meget yndet Betegnelse for allehaande Frem­ toninger i Literaturen og i Livet: fin-de-siécle [sic]190 – «fra Aarhundredets Slutning», præget af den eiendommelige Sygelighedstilstand hos Kultursamfundene i disse det nittende Aarhundredets sidste Dage. Ibsen er fin-de-siécle.191

Morgenbladet var tidlig ute med bruken av betegnelsen «fin-desiècle». At aksenten sto gal vei, kan jo være setterens skyld; flere steder i anmeldelsen ble Løvborg også stavet «Lønborg». Men trykkfeilen kan også skyldes at betegnelsen «fin-de-siècle» var ny på norsk. Derfor så Sinding-Larsen seg nødt til å oversette uttrykket. Hadde betegnelsen vært gjengs, ville dette vært unødvendig. Uttrykket var også temmelig nytt i Frankrike, og slo ikke for alvor igjennom før i 1890. Et tegn på dette er at tidsskriftet Revue des deux Mondes, som både Samtiden og deretter Nyt Tidsskrift oversatte artikler fra, hadde en markant økning i bruken av uttrykket i 1890.192 I 1891 var betegnelsen blitt så vanlig at Kris190 Her står aksenten gal vei, det korrekte er «siècle». 191 Sinding-Larsen 1890. 192 En anonym anmelder slaktet en oppsetning av Henri Lavedan (1859–1940) ved å bruke begrepet negativt: «Ce n’est pas à dire qu’il n’y ait parmi tout cela de l’esprit, trop d’esprit de mots, pas toujours très heureux,

– 69 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

tofer Randers kunne kalle det første diktet i sin nye samling for «Fin de Siècle».193 Her angrep han typisk nok ikke dekadansen, men bohemen.194 Anmeldelsen i Morgenbladet assosierte videre det moderne med det abnorme: Ibsens moderne Drama derimod er det abnorme Drama. Hoved­ figurerne have intet andet Menneskeligt end den rent udvortes Skikkelse, og deres Anskuelse og deres Foretagender ligge udenfor det Normale – i Uhygge og Forskruethed om ikke i fuldstændig og haabløst Vanvid.

Betegnelsen «fin-de-siècle», knyttet til en sykelighetstilstand i kultursamfunnene, og ikke minst det moderne drama forstått som «det abnorme drama», gir klare assosiasjoner til dekadansen, uten at ordet brukes. Ibsen var altså fin-de-siècle, men Hedda fantes ikke i virkelighetens verden! Dette var en gjenganger i kritikken av Ibsens kvinneskikkelser. Aftenposten festet seg følgelig i sin anmeldelse ved at Hedda Gabler var et «unorskt» stykke. Hedda var så fordervet at hun ikke kunne være norsk. Denne toposen ble stadig gjentatt i kritikken. Nils Hertzberg gjorde det «unorske» til utgangspunkt for sin pamflett om Ibsens kvinneskikkelser i 1893 (jf. kap. 6). Det skremmende og fremmedartede ble komtrop cherché, trop ‘Fin de siècle’ ou ‘lendemain d’exposition’. L’esprit naturel devient rare.» [Anonym] «Revue Dramatique.» Revue des deux Mondes Vol. 90, No. 3 (1er Juin 1890), 704–707. Her: 706. En grundig tysk observatør av fransk litteratur konstaterte også at det hadde kommet to bøker der begrepet var benyttet i tittelen: H. de Gallier 1889. Fin de siècle og Blum et Toché 1890. Paris Fin de siècle, pièce en quatre actes et cinq tableaux. Jf. H.J. Heller 1891. «Die schöngeistige Litteratur des Jahres 1890, mit Rückblicken auf 1888 und 1889.» Zeitschrift für französische Sprache und Literatur Bd. 13, 241–304. Jf.: 273, 290. 193 Kristofer Randers 1891. Frie Ord II. Polemiske Sange. Kristiania, Cappelen. Tittelen på diktet angir det franske uttrykket i anførselstegn: «Fin de Siècle.» (Ibid., 9–13) 194 «Med opblæst mine og vissen krop / De tærsker tankernes avner,/ og vil de ret sætte dampen op,/ de hos bohêmerne havner.» (Randers 1891, 12)

– 70 –


HEDDA – «ET UHYGGELIG FANTASIFOSTER»

binert med et klart dekadansesignal: «Det abnorme i Tankegang og Følelsesliv»: Aldrig har da heller noget Drama af Ibsen været mindre særlig norskt end dette. Det udkommer samtidig foruden paa Norsk paa 3 Verdenssprog, og de fleste Personnavne er valgte saaledes, at de vil tage sig ligesaa godt ud paa en tysk som paa en norsk Theater­ plakat. Vistnok har Digteren – uvist af hvilken Grund – valgt at henlægge Scenen til Norge, nærmest da til Landets Hovedstad; men denne Handlingens Skueplads bliver kun lidet kjendelig i de skildrede Karakterer og Samfundsforholde. Disse henpeger endog for en ikke ringe Del paa de større Kulturcentrer, hvad f. Ex. gjelder Hedda Gablers egen Personlighed ikke mindre end Frøken Dianas Saloner og hendes animerede Soirée «for en udvalgt Kreds af Veninder og Beundrere» eller Assessor Bracks uforbeholdne Forslag om en menage á trois [sic]. Naar man forsøger at se de optrædende Personer fra dette Synspunkt, svinder visselig til en vis Grad det Indtryk af noget fremmed, uvirkeligt og usandsynligt, som gjør sig saa sterkt gjeldende, saalænge Fantasien fastholder norske Samfundsforholde som Person­ erne og Handlingens Milieu. Men helt afstreifes dog ingenlunde herved det kunstige, skruede, abnorme i Tankegang og Følelsesliv, som flere af de skildrede Personer, først og fremst Hovedpersonen selv, frembyder i en endnu sterkere Grad end nogen af de ældre Ibsenske Figurer.195

Denne anmeldelsen benyttet seg også av et fransk vokabular. Brack var en «Bonvivant» som foreslo en «ménage à trois». Dette var det første Ibsen-stykke der en slik variant av kjærligheten kom til uttrykk: «Ibsen har ikke tidligere saaledes som her ladet intenderede eller iverksatte ulovlige Forbindelser med andre 195 Hedda Gabler anmeldt av Bredo Morgenstierne. Aftenposten 20.12 og 21.12. 1890. Her: 21.12.

– 71 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Mænd være det, hvori hans Kvinder søgte sin Trøst saaledes som i det franske Repertoire sædvanligt, og forsaavidt er han jo altsaa bleven mere Kosmopolit.»196 Motivet «ménage à trois» har imidlertid forekommet i alle historiske epoker, og er derfor ikke noe særmærke for dekadansen.197 Likevel er det klart at motivet var knyttet til bohemen gjennom skildringen av trekanten Jæger-Krohg-Oda Lasson i Hans Jægers selvbiografiske En Dag af mit Liv (1888). Her sto trekantdramaet og selvmordsforsøket med pistol i forgrunnen. Dess­ uten hadde den viktorianske dobbeltmoralen vært et hovedtema i sedelighets- og prostitusjonsdebatten. Ibsen hadde gjort Alvings erotiske sidesprang med tjenestepiken til noe sønnen arvet fra faren i Gengangere.198 I opptegnelsene til Hedda Gabler går det frem at Ibsen også hadde arvelig degenerasjon i tankene når det gjaldt tittelrollen: «Hedda: Husk på at jeg er et gammelmandsbarn – og dertil en udlevet mands – eller en affældig da – Det har kanske sat sine mærker.»199 På denne tiden trodde mange at ervervede egenskaper kunne nedarves, noe som kalles lamarckisme – etter den franske zoologen og botanikeren Jean-Baptiste de Lamarck (1744–1829). Denne arvelighetsforestillingen var vanlig på 1880-tallet, men 196 Hedda Gabler anmeldt av Alfred Sinding-Larsen. Morgenbladet 21.12. 1890. 197 For en populær fremstilling av motivet, jf. Barbara Foster, Michael Foster and Letha Hadady [1997] 2000. Three In Love: Ménages à Trois from Ancient to Modern Times. Lioncoln, iUniverse, Inc. Boken (ibid., 4) gjør oppmerksom på at Oxford English Dictionary eksemplifiserer ménage à trois med at G. Bernhard Shaws bruk av uttrykket om Bracks forslag til Hedda i The Quintessence of Ibsenism. Jf. Shaw 1891, 116. 198 Det var en utbredt forestilling på denne tiden at ervervede egenskaper kunne gå i arv. Jf. E. Tjønneland 2005. «Repetition, Recollection and Heredity in Ibsen’s Ghosts – the Context of Intellectual History.» I: Bjørby / Dvergsdal / Stegane 2005. Ibsen on the Cusp of the 21st Century, Critical Perspectives, Bergen, Alvheim & Eide, 193–205. 199 HU XI, 515.

– 72 –


HEDDA – «ET UHYGGELIG FANTASIFOSTER»

kom sterkt under press på 90-tallet. Bjørnsons moralske kamp for seksuell avholdenhet før ekteskapet forutsatte denne arvelighetsteorien (jf. kap. 9). Trekantmotivet var også fremstilt i Amalie Skrams roman Constance Ring (1885) og i Garborgs Mandfolk (1886), for bare å nevne et par eksempler. Året etter Hedda Gabler skulle Garborg skildre Gabriel Grams pendling mellom Fanny og den prostituerte Mathilde i dekadanseromanen Trætte Mænd. Mens Løvborg vaklet mellom Hedda, Thea og Diana, tilbød Brack seg å bli en husvenn i Heddas ekteskap. For den som selv tilhørte bohemen, var ikke Hedda Gabler noe mysterium. Gunnar Heiberg så ikke noe uforståelig i denne kvinneskikkelsen: Hedda Gabler er Kvinde, Fruentimmer, Dame, Hunkjøn, en anden end os Mandfolk – genuin som saadan. Alle Steder, hvor der er Hunner, findes Hedda Gablerske Egenskaber – blandt Eskimoerne og i Paris. Man kan appellere til hver enkelt Dame, hver Kvinde, man kjender, og de vil forstaa Hedda Gabler.200

Selv den liberale Venstre-presse hadde imidlertid vansker med å forstå Hedda. Ibsens nye kvinneskikkelse overgikk til og med Strindbergs kvinnefigurer, og anmelderen i Dagbladet spurte seg om en slik person i det hele tatt var mulig i virkeligheten: Strindberg har vist os den ene Kvindefigur efter den anden, som har det dæmoniske i sig, men ingen af dem er saa helt og ubønhørligt Djævel som Ibsens Hedda Gabler. Men er det Sandhed? Kan den sammensatte Menneskenatur saaledes fortyndes og det tusenfoldige menneskelige Instinkt- og Følelsesliv armes ud til at omfatte et Par Strenge? Vi tvilte paa Strindbergs Kvinder og vi gjør det endnu mere paa Ibsens Hedda. Dog hvem bestrider Atavismen? Hvem tør nægte, at hos et enkelt Individ selv midt op i Kulturlivet kan det slaa igjen200 Hedda Gabler anmeldt av Gunnar Heiberg. Verdens Gang i Kristiania 23. 12. 1890.

– 73 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

nem hint urmenneskelige Drifts- og Følelsesliv fra den Tid, da det at leve Livet var alles Krig mod alle.201

Fordi Hedda nærmest var uforståelig, kom atavismen inn som forklaringsfaktor, helt på linje med den vanlige bruken av begrepet (jf. kap. 2). Anmeldelsen opererte med atavisme som en innarbeidet forestilling: «Dog hvem bestrider Atavismen?» Begrepet konnoterte det primitive, det dyriske, apemennesket, men også en form for degenerasjon. Lombroso mente å kunne forklare visse forbrytelser, f.eks. mord på barn, ut fra atavisme. Hvis man godtar at Hedda er gravid, som de fleste fortolkere, er dette også en assosiasjon til begrepet.202 Georg Brandes’ landsmann, forfatteren og kritikeren Niels Møller (1859–1941), hadde tydeligvis latt seg inspirere av ideen om «dyret i mennesket» i sin anmeldelse av dramaet. Forestillingen om det primitive, ville og atavismen var gjennomgående i hans kritikk: Hedda er en Tigernatur, dresseret i en Dames Lignelse, men med det gamle vilde Blod under sin blege Hud og ikke alltid i Stand til at tæmme det. Hun er skadelysten og grusom; det kommer over hende, hun kan ikke hemme sin Drift; det kribler hende i Kløerne. Hun er indvendig fejg og udvendig forvoven. Hun er som en Kat, der er bange for at væde Fødderne i Vand men ikke i Blod. Hun er intelligent og handler hurtig. Hun har Sans for den ydre harmoniske Skjønhed. Hun dirrer af Trang til Frihed og bliver fordærvet i sit Bur.203 201 [Anonym] Hedda Gabler anmeldt i Dagbladet 17.12 1890. 202 «Der Atavismus erklärt uns den Charakter und die Fortpflanzuug gewisser Verbrechen. Ohne ihn wäre die ungeheure Verbreitung der Päderastie und des Kindermordes […] kaum begreiflich.» Cesare Lombroso [1890] 1894. Der Verbrecher. Erster Band, Zweiter Abdruck, Hamburg, Verlagsanstalt und Druckerei Actien-Gesellschaft (Vormals J.F. Richter), Königliche Hofbuchhandlung, 534. 203 Hedda Gabler anmeldt av Niels Møller. Illustreret Tidende 28.12 1890.

– 74 –


HEDDA – «ET UHYGGELIG FANTASIFOSTER»

Selv om ordet «atavisme» ikke forekommer, så understreker anmelderens metaforikk det primitive nivået. Handlingene forklares ved at «Rovdyrblodet er kommet i Kog», bare det dyriske gjør Heddas handlinger forståelige. Dette er den ene siden av degenerasjonen, at primitive følelser plutselig dukker opp midt inne i sivilisasjonen. Den andre var det Georg Brandes i artikkelen «Dyret i Mennesket» kalte «overkultur»: Den som fjernet seg for langt fra naturen, ble degenerert. I sin anmeldelse av Hedda Gabler, valgte Brandes den siste forklaringen: Hedda er da en sand Degenerasjonstype, uden Dygtighed, uden virkelig Ævne, uden Ævne til aandelig eller sanselig Hengivelse engang; hun kan ikke, kan ikke engang momentvis gaa op i en Anden. Hun har netop Stolthed nok til at væmmes ved sin Jørgen og til at finde det gyseligt at skulle føde ham et Barn.204

Laura Marholms essay om Hedda Gabler Laura Marholm publiserte i april 1892 et essay om stykket.205 Her stilte hun spørsmålet om hvordan den celebre blåstrømpen Ibsen kunne bli en strindbergsk misogyn.206 Essayet tok utgangspunkt i Nietzsches påstand om at når mannen skapte kvinnen ut fra sitt ribben, så var ribbenet hans ideal: – «Manden skabte kvinden – men hvoraf dog?» siger Nietzsche. «Af et ribben af sin gud, 204 Hedda Gabler anmeldt av Georg Brandes. Verdens Gang 24.02. 1891. 205 Laura Marholm 1892. «Henrik Ibsen als Frauenschilderer.» Nord und Süd, Vol. 16, Band 61, Heft 181, April, 101–109. Til tross for at Laura Marholms essay om dramaet fra 1892 kort nevnes innledningsvis av Fjørtoft 1986, 11, ignoreres det i kapittelet om den kvinnelige resepsjonen av verket. 206 «Wie wurde Henrik Ibsen, ‚le célèbre bas-bleuiste‘, wie ihn ein ebenso berühmter Landsmann nannte, zum Strindberg’schen Misogyn?» Marholm 1892, 103.

– 75 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

idealet.»207 De kvinneskikkelser og kvinnebilder mannen skapte, var et bilde av hans egne lengsler: Derfor er alt, hvad manden har skrevet om kvinden, en digtning om mandens forestilling om kvinden, et udtryk for det, som manden trænger hos kvinden, søger hos kvinden, forlanger af kvinden, finder eller ikke finder hos hende, en afspeiling af det vekslende spil i mandens sjæl gjennem alle tider. Derfor har ogsaa hver mand, hver nation, hver tidsalder skabt en bestemt kvindetype.208

Kvinneforherligelsen hos Ibsen sluttet ifølge Marholm med Vild­ anden. Gina og Hedvig var ikke lenger idealer. I Rosmersholm fantes heller ingen kvinneforherligelse. Hedda Gabler lignet en drage, ifølge Marholm. Alt hun gjorde og sa var ondskap. Hun markerte Ibsens tilintetgjørelse av kvinnen som ideal. Hedda innebar slutten på den knelende tilbedelse av kvinnen. Stykket vinket farvel til kvinnesaken. Alle den moderne kvinnens misdannelser viste seg i Hedda: Hun er opløsningen af kvinden som «ideal», af det Ibsens ideal, som han legemliggjorde i kvinden, af det absolut gode, sterke, kloge, rene, modige o. s. v., til hvis bærere han havde gjort kvinderne i sine digtninger; i hende opsiger han knæfaldene for kvinden; i hende opsiger han den kvindegarde, som han selv havde ammet sig 207 «‘Der Mann schuf das Weib – woraus doch?’ sagt Nietzsche. ‘Aus einer Rippe seines Gottes, des Ideals.’» (ibid., 103) Her gjengis den norske oversettelsen i Laura Marholm 1896. Vi Kvinder og vore Digtere. Kristiania, Aschehoug, 59. 208 Marholm 1896, 60. «Darum ist Alles, was der Mann vom Weibe geschrieben, eine Dichtung über des Mannes Vorstellung vom Weibe, ein Ausdruck von dem, was der Mann am Weibe bedarf, beim Weibe sucht, vom Weibe verlangt, bei ihm findet oder nicht findet, eine Spiegelung des wechselnden Spiels der Mannesseele durch alle Zeiten. Darum schuf auch jeder Mann, jede Nation, jedes Zeitalter einen bestimmten Typus von Frauen.» Marholm 1892, 103.

– 76 –


HEDDA – «ET UHYGGELIG FANTASIFOSTER»

stor, kvinderets-damerne og mand-bekjæmperskerne, den moderne kvindes uform, trængt sammen i Hedda, som hader og fornegter frugten i sit skjød.209

Butenschøns pamflett om Hedda Gabler Under pseudonymet «En kvinderøst» utga Hanna Andrea Butenschøn (1851–1928), som også skrev under pseudonymet Helene Dickmar, en pamflett om Hedda Gabler. Butenschøn hadde tidlig­ere skrevet om Fruen fra Havet. Carl Nærup presenterte hennes forfatterskap i 1897, og mente at Butenschøn hadde fremstilt Hedda «med megen Kraft og Klarhed» og at pamfletten var et «værdifuldt Bidrag til Ibsen-Literaturen».210 Butenschøn inn­ledet med å gjengi kritikken av Hedda som «abnorm»: «Der raabes paa tidens abnorme, taagede misfostre – livsledens, pessimismens demoraliserte deliranter – vampyrer – djævlinder!»211 Butenschøn kritiserte selve ideen om det «abnorme». Merkelappen førte til at kvinneskikkelsene ikke ble satt i sammenheng med allmenne problemstillinger. Tendensen til å se på det onde og det «abnorme» som noe helt annet, gjorde at man slapp å identifisere seg med det. For å få frem dette poenget siterte hun 209 Marholm 1896, 69. «Die Auflösung des Weibes als ‚Ideal‘, des Ibsen’schen Ideals, das er im Weibe verkörperte, des absolut Guten, Starken, Klugen, Reinen, Muthigen etc., zu dessen Trägerinnen der die Frauen in seinen Dichtungen machte; sie ist die Absagung an die Kniebeugungen vor dem Weibe; sie ist die Absage an die Frauenphalanx, die er sich selbst im Norden großgezogen, die Frauenrechtlerinnen und Mannbekämpferinnen, die Eheunlustigen und Liebeverleugnerinnen, die Missform des modernen Weibes, zusammengedrängt in Hedda, die die Frucht in ihrem Schoss hasst und verleugnet.» Marholm 1892, 107. 210 Carl Nærup 1897b. «Helene Dickmar.» URD Vol. 1, No. 31, Tors­ dag 31. Juli, 307–310. Her: 308. 211 En Kvinderøst [Hanna Andresen Butenschøn] 1891. Har Henrik Ibsen i Hedda Gabler skildret virkelige Kvinder? Kristiania, Aschehoug, 4.

– 77 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

en franskspråklig sveitsisk filosof, Henri-Frédric Amiel (1821– 1881). Nærup plasserte Butenschøn idéhistorisk i selskap med kristne reformatorer som Pontus Wikner, Charles Kingsley og andre som ville formidle «mellem den kristne Tradition og vor moderne Kultur». Når hun nå henviste til Amiel, var dette «en Representant for en endnu mere frisindet og mod Mysticismen heldende Protestantisme».212 Amiel ble sitert på fransk uten oversettelse. Det sier noe om hvilket dannet publikum Butenschøn henvendte seg til: Ceux, qui ont l’idée la plus frivole du péché sont précisément ceux, qui supposent un abîme entre les honnêtes gens et les autres.213 «De som har en meget frivol idé om synden, er nettopp dem som forutsetter en avgrunn mellom de skikkelige og de andre.» Synderne er ikke oss, men de andre. Butenschøn stilte spørsmål om ikke denne «frivole ideen» var grunnen til indignasjonen. Når man slutter å se forbindelsen mellom seg selv og den en ikke ville være, kan det gi oppkomst til forestillingen om det «abnorme». Men han har endnu føiet en ny kvindeskikkelse til sine mange, og denne gang en mørk, uhyggelig, grufuld skikkelse, hvorover der falder lidet lys – en kvindetype, han ialfald ikke i nutidsramme har vist os: kvinden paa vrangen – den kvinde, der ved egen skyld og skjæbnens ugunst faar sine dybeste kvindeinstinkter forvredet og forrykket og kommer til at aande i en luft, hvor alle hendes særegne feil slaar ud som store, ildelugtende giftblomster, der ender med at dræbe hende selv.214

Butenschøn forklarte Heddas karakter ved at hun giftet seg for å bli forsørget. Dette fikk frem de negative sidene i henne. Thea Elvsted var derimot skikket til «at glide ind i et forsørgelses­ 212 Nærup 1897b, 309. 213 Butenschøn 1891, 5. Jf. Henri-Frédéric Amiel 1884. Fragments d’un Journal Intime. Tome II. Genève, H. Georg, 144. 214 Butenschøn 1891, 7.

– 78 –


HEDDA – «ET UHYGGELIG FANTASIFOSTER»

egteskab».215 Hedda kunne ikke betraktes isolert. Ekte­ skapet med Tesman var nøkkelen til å forstå henne, hevdet Butenschøn. Hvis man ignorerte dette, ble hun gåtefull og ufor­ståelig. Hun ville ikke ha barn, og dette gjorde henne ifølge Buten­schøn til et dyr i bur. Butenschøn benyttet den samme atavistiske metaforen som andre anmeldere: Hun er som en tigerinde i bur, sådan som vi huske dem fra de zoologiske haver – bagom jernstengerne – hvordan de gaar, frem og tilbage, frem og tilbage, lydløst, rastløst – nok fangede, men ikke tæmmede – med al vildskaben brændende indenfor de glødende øine –216

Hedda elsket ikke sin mann og hadde tatt ham for å bli forsørget. Men selv om ekteskapet ikke gikk i oppfyllelse, kunne hun ikke ha levd for barnet? Dette gir pamfletten egentlig ikke noe svar på. Butenschøn forutsatte at Tesman var «forfærdelig», «som det store, mørke, knugende bjerg, der skygger for solen og tager varmen fra hende».217 Ut fra Heddas perspektiv er det han som går henne på nervene. Når hun får høre om Løvborgs død, tror hun et øyeblikk det er befrielse for henne i dette. «Man har brugt billedet af en vampyr, som suger menneskenes blod om Hedda Gabler. Her passer det.»218 Butenschøns lille pamflett ville gjøre Hedda forståelig. Hun forsøkte å se bak stemplingen av henne som abnorm. Men regnskapet gikk likevel ikke helt opp, det ble en uforståelig rest tilbake. Denne fremtvang de atavistiske metaforene. Men tanken om at det abnorme til dels ble skapt av dem som selv ville være uplettet og skyldfrie, var av prinsipiell betydning. I sin ytterste konsekvens kunne denne tankegangen føre til 215 216 217 218

Ibid., 9. Ibid., 15. Ibid., 18. Ibid., 26.

– 79 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

bohemens perspektiv: Samfunnet var sykt, og den enkeltes abnormitet en konsekvens av det abnorme samfunnet. Dette var Hans Jægers standpunkt i innledningen til Kristiania-Bohêmen. Her snakket han om de ulykkelige ofre for den «offentlige menings moralske tyranni».219 Det lave, slette, uanstendige og obskøne var de «pene, moralske, forkrøblede samfundsmenneskers» betegnelser på sine ofres elendighet. Den ville de ikke stilles ansikt til ansikt med.220

Ragna Nielsen om Hedda Gabler Kvinnesakskvinnen Ragna Nielsens (1845–1924) lille pamflett om Hedda Gabler ble opprinnelig holdt som foredrag i Norsk Kvindesagsforening 13. januar 1892.221 Hun åpnet med å nevne Herman Bangs foredrag om Hedda Gabler fra 1891.222 Hun kalte det en «fortrinlig kommentar», men den måtte suppleres. For Bang hadde ikke nevnt hvilken innsats Ibsen hadde gjort for kvinnesaken med dette dramaet. Thea og Hedda var nemlig resultatet av «mændenes opfatning af kvinderne og mændenes behandling af kvinderne gjennem aartusinder».223 Også Nielsen opererte med en forestilling om en naturlig utvikling som kunne «mishandles». Dette ligner på ideen om degenerasjon hos Marholm og Hansson, men nå med motsatt fortegn. For under ingen omstendighet kunne det for Nielsen være kvinnesaken som hadde skapt misdannelsen, slik Strindberg og ekteparet hevdet.

219 Hans Jæger 1885. Fra Kristiania–Bohêmen. Roman, Første Del. Kristiania, Eget Forlag, V. 220 Jæger 1885, XII. 221 Ragna Nielsen 1892. Hedda Gabler og Thea Elvsted. Kristiania, Dag­ bladets Bogtrykkeri. 222 Herman Bang 1892. «Hedda Gabler.» Tilskueren Vol. 9, 827–838. 223 Ibid., 4.

– 80 –


HEDDA – «ET UHYGGELIG FANTASIFOSTER»

Mennesker, som ikke faar lov til at udvikle sig i frihed, hvis evner og længsler og anlæg ikke faar lov til at ta den form, der vilde være naturlig for individualiteten – de kommer til at bære merker efter denne mishandling, de blir ikke det, som naturen havde bestemt dem til. Vi kalder dem tyranniserte, og den, der bevidst eller ubevidst udfører mishandlingen, kalder vi tyrannen.224

Mennene hadde tvunget kvinnene inn i en form, og resultatet ble åndelig forkrøpling. Kvinnene hjalp selv til med å lemleste og kue sitt eget kjønn. Thea og Hedda hadde det til felles at de ikke hadde utviklet sine naturlige evner, slik som mannen. Kvinnens bestemmelse var å gifte seg og få barn. Nielsen forsto «det abnorme» som et resultat av at kvinnene ikke fikk utviklet sine evner. I stedet for å vokse i frihet, ble kvinnene snørt inn i «baand og lænker».225 Heddas problem var ganske enkelt at hun fra naturens side manglet kjærlighetsevne og ikke ønsket seg barn. Likevel giftet hun seg. Hennes natur var altså «abnorm» ut fra vanlige begreper: «Og saa kalder vi moderne mennesker hende et uhyre; – for de meget ukvindelige valkyrier beundres nemlig kun i digtningen, der er ingen plads for dem i det moderne liv.»226 Hvis Hedda bare hadde fått samme muligheter som mannen, kunne hennes drømmer om skjønnhet og storhet blitt realisert. I stedet ble hun forkrøplet og forkvaklet. I motsetning til Hedda oppfylte Thea det tradisjonelle kvinneidealet.

224 225 226

Ibid., 4. Ibid., 5. Ibid., 6.

– 81 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Selvmordet og bohemen En dansk anmelder advarte mot at den abnorme karakteren Hedda Gabler var så forførerisk at den kunne forårsake en selvmordsbølge: Ved Siden af alt det abnorme, umenneskelige og dæmoniske har dog Digteren ogsaa udstyret Hedda Gabler med en udvortes indtagende og forførende Personlighed. Dette tør muligens gjøre denne Ibsens Bog ikke saa lidet farlig. Som bekjendt er Selvmordshistorier hyppig smitsomme, og de bliver det vistnok ikke mindre, fordi om de er digtede, særlig naar Digteren har gjort alt muligt for at gjøre vedkommende Person rigtig «interessant» og gaadefuld, saaledes som denne nye Ibsenske Kvindefigur Hedda Gabler er tegnet.227

Selvmord ble den gang omtalt i avisene i mye større utstrekning enn i dag. I tråd med den danske anmelders bange anelser meldte faktisk avisene om Hedda Gabler-inspirerte selvmord. Under overskriften «Selvmordsmani» kunne Verdens Gang rapportere fra København: Sælsomme Selvmord foregaar nu næsten hver Dag. Igaar var det en ung Pige i Fredrigsborg. Hun havde drukket Kloral foran sin utro Elskers Vinduer og lagt sig til at dø i Snedriverne. Hun blev funden ved Midnatstider, og en Læge og Elskeren anstillede straks Oplivningsforsøg. Det var 4 Graders Kulde, og hun var næsten ihjælfrossen. Hun erklærede at ville «dø i Skjønhed».228

Ibsen nevnte bohemen i arbeidsmanuskriptene da han formet Løvborg til en dramatisk skikkelse: «Løvborg har bøjet sig mod ‘Bohemen’. Hedda drages mod den samme side, men vover ikke 227 [Anonym] 1891. Hedda Gabler anmeldt av signaturen V.A. i Fædre­ landet 23.01. 228 [Anonym] 1891. «Selvmordsmani.» Verdens Gang 28.01.

– 82 –


HEDDA – «ET UHYGGELIG FANTASIFOSTER»

springet.»229 To år etter publikasjonen av Hans Jægers «En Dag af mit Liv» var forbindelsen til Jæger og bohemen temmelig opplagt. Og Christian Krohgs maleri av bohemdronningen Oda Krohg med det røde håret var ferdig i 1888.230 Her kunne samtiden fått assosiasjoner til den rødhårede Diana i stykket. Det var i hennes salonger Løvborg endte sitt liv. Selvmordet knyttet bohemen og dekadansen sammen.231 En ytterligere kampanje mot dekadansen kom i mars 1892 i kjølvannet av studenten Vilhelm Solheims selvmord. Han skjøt seg med pistol på Hovedøya.232 Dagen etter at Morgenbladet meddelte hendelsen, forsvarte avisen at den hadde skrevet om selvmordet ved å trekke frem omstendighetene rundt det. Begrunnelsen var fra første stund politisk: Dette var ikke bare en personlig tragedie. Hendelsen ble assosiert med allmenne tendenser i tiden. De Forhold, hvorunder den ulykkelige unge Mand har søgt Døden, er saadanne, at der efter Forlydende paatænkes begjæret retslig Afhør­else af den eller dem, der kan antages at have været fuldt bekjendt med Afdødes Hensigt. Hvem der fulgte ham ned til den 229 HU XI, 501. 230 Når de gjelder Dianas røde hår, har Henrik Ibsens Skrifter (HIS) brutt sitt eget prinsipp om å overholde kronologien og ikke trekke inn senere tolkninger. «[…] den rødhårede sangerinnen som Løvborg har hatt et forhold til, utløser en lang kommentar på 19 linjer om alt fra rødfargen som generelt symbol til Munchs rødhårede kvinner. Blant annet nevnes «Vampyr» og «Synden», arbeider som ble laget etter at Hedda Gabler utkom i 1890. Hva med Christians Kroghs portrett av den rødhårede bohemdronningen Oda Lasson (1888)?» Jf. E. Tjønneland 2011. Anmeldelse av: Henrik Ibsens Skrifter. Aftenposten 17.08. 231 E. Tjønneland 1992. «Selvmordene i Ibsens Rosmersholm.» Profil nr. 2, 50–80, i delen «Hans Jæger og bohemen», kommenterer forbindelsen mellom selvmordene i stykket, den «frie kjærlighet» og Jægers selvmordsprogram. Jf. Ibid., 75–77. 232 [Anonym] 1892. «Natligt Drama paa Hovedøen.» Morgenbladet 17.03.

– 83 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

mystiske, natlige Baadfærd, er nu paa det Rene. Det var en yngre, «anarkistisk» Forfatter.233

Et selvmord inviterer automatisk til forsøk på forklaringer. Morgenbladet satte dødsfallet i forbindelse med anarkismen. Siden viste det seg at den som fulgte Solheim til Hovedøya var Arne Dybfest. Han hadde oversatt Kropotkin for Fedraheimen, som da bladet gikk inn i 1891 kalte seg et «komunist-anarkistisk» organ. Dybfest utga i 1890 en bok som skulle «kaste et streiflys over anarkisternes liv og virke, slig som det er lyktes en udenforstaaende at faa et glimt af det».234 Solheim ble også beskrevet som en «trett mann», med referanse til Garborgs roman, som hadde kommet ut i november året før. Enkelte aviser brukte dette som overskrift i sin notis om selvmordet.235 Ibsen-biografen Ivo de Figueiredo har hevdet at det ikke kan «utelukkes at Hedda Gabler i Vilhelm Solheims tilfelle fikk en resepsjon med dødelig utgang».236 Men selvmordsbudet til Kristianiabohemen er vel en mer nærliggende påvirkningskilde: «Du skal ta live a dei.»237 Solheims selvmord skapte en bred debatt i offentligheten som varte hele 1892, der anarkismen, bohemen, dekadansen og ungdommens trette menn kom under press. Denne kampanjen smeltet en rekke fenomener assosiativt sammen og gav dem negativ valør. Det mest kjente utspillet i kjølvannet av Solheims selvmord, er Nils Kjærs tre artikler i Dagbladet like etter at Solheim skjøt seg. Tonen var hard og foraktfull: 233 [Anonym] 1892. «Dramaet på Hovedøen.» Morgenbladet 18.03. 234 Arne Dybfest 1890. Blant Anarkister. Kristiania, Olaf Norli, 7. 235 [Anonym] 1892. «En af de ‘trætte Mænd’.» Bodø Tidende 25.03. 236 Ivo de Figueiredo 2007. Henrik Ibsen – Masken. Oslo, Aschehoug, 387. 237 De ni bohembudene sto trykt i bohemens organ Impressionisten Nr. 8, Februar 1889. Selvmordsbudet var det niende og siste budet. Halvor Fosli tolker bohemselvmordet i lys av sosiologen Durkheims klassiske teori. Jf. Fosli 1994, 209–214.

– 84 –


HEDDA – «ET UHYGGELIG FANTASIFOSTER»

Det er en Kjendsgjerning, at en stor Del af den studerende og literære Ungdom for Tiden befinder sig i en Slags indvendig Opløsningstilstand, frembragt ved legemligt Nichtsthueri og aandeligt Selvbeføleri.238 Det nytter ikke at dække over dette med et skuldertræk og en glat Vending om en forbigaaende Dekadence, en midlertidig fin de siècle-Stemning, der vil forsvinde, saasnart Sækkebukserne og de omvendte Blomsterpotter gaar af Mode. En Organisme i Dekadence er en Organisme, som begynder at lugte Kadaver, og hvem vil nægte, at det lugter temmelig ramt Kadaver af Ligstuens Ungdom, at dens Meninger og Meningsløs­ heder, dens slappe Viljeløshed, dens haabløse Weltschmerz, dens sjælløse Sjæleskildringer, dens usaltede Vers?239

Pressen hadde hele våren 1892 nyheter om Dybfest. Etter at han ble forhørt i Bergen 5. mai,240 ble han tiltalt i Kristiania i slutten av juni.241 I juli kunne avisene melde at Dybfest var død. Rasmus Steinsvik var omtrent alene om å påstå at rettsapparatet drev Dybfest i døden.242 Det fantes flere versjoner av hva som hadde skjedd. En konservativ avis hevdet «at han kastede sig over 238 Når dekadansen her knyttes til selvbeføleri, understøtter dette Foucaults (2016) tese om forbindelsen mellom det abnorme og onanien. Georg Jonathan i Garborgs Trætte Mænd hadde året før betegnet dekadentene som «self-abusers» (Tjønneland 2016, 334). Påstanden om at Foucaults tese ikke har støtte i materialet, begrenser seg derfor til kvinneskikkelsene. 239 Nils Kjær 1892. «Voluptas psychologica (Psykologisk Vellyst.).» Dag­ bladet 31.03. De to neste delene av artikkelen sto på trykk i samme avis 01.04. og 02.04. 240 [Anonym] 1892. «Arne Dybfest.» Bergens Aftenblad 05.05. 241 «Literat Arne Dybfest er af Oslo Statsadvokatembede sat under Til­ tale for Fældelse efter Straffelovens Kapitel 14 § 8 for at have undladt at komme Student Solheim, der var stedt i Livsfare, til Hjælp, uagtet dette var ham muligt uden Fare for Liv eller Helbred.» [Anonym] 1892. Morgenbladet 30.06. 242 Rasmus Steinsvik 1892. «Samfunde hev faat hemn.» Firda 13.07. 1892.

– 85 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

bord paa en Seiltur med en Kammerat, efter Sigende efterat have drukket en del». «Tiltalebeslutningen antages ikke at have noget med Selvmordet at bestille», fremholdt avisen videre.243 Dybfest hadde både skrevet og oversatt artikler for kvinnesakstidsskriftet Nylænde.244 Gjennom hans forfatterskap og selvmord forsterkes den forbindelse mellom kvinnebevegelsen, degenerasjonen og dekadansen som Marholm, Hansson og Le Bon tidligere hadde fremmet.

Løvborg, Brandes og bohemen Forbindelsen mellom Hedda Gabler og bohemen ble oppfattet i samtiden. I Morgenbladets gjengivelse av oppsetningen av stykket i Paris ble skuespilleren som fremstilte Løvborg kritisert for manglende realisme: «naar man saa denne meget korrekte Kavaler om Morgenen efter sin Orgie træde ind til Hedda, kunde man umulig tro, at han var den uforbederlige Bohême og Solderist».245 Før oppførelsen holdt den kjente kritikeren og forfatteren Jules Lemaître (1853–1914) et foredrag om stykket. Der presenterte han Hedda som en dekadansetype: Hedda Gabler er efter Lemaitres Mening kun en Karikatur paa vore Dages fin de siècle Kvinde. Ibsen har villet vise en saadan med al hendes Forlorenhed, Hjerteløshed, Hjernetomhed, Skaberi og Komediespil, og Lemaître advarede paa det bestemteste Tilskuerne mod at 243 [Anonym] 1892. «Arne Dybfest.» Trondhjems Adresseavis 17.07. 1892. 244 Arne Dybfest [1889]. «Drømme i Ørkenen.» Efter det engelske ved Arne Dybfest, Nylænde Vol 3, No. 7, 01.04., 103–107; Kropotkin, P. 1889. «Kvindens frigjørelse. Fyrst Peter Kropotkins brev til kvindesagskvinderne ved kongressen i Washington 1888.» Oversat af Arne Dybfest, Nylænde Vol. 3, No. 12, 15.06., 179–183. 245 [Anonym] «Hedda Gabler – Premièren paa Vaudeville.» Morgenbladet 21.12. 1891.

– 86 –


HEDDA – «ET UHYGGELIG FANTASIFOSTER»

fatte nogensomhelst Sympathi for denne forvorpne Kvinde, hvis Selvmord var en sand Befrielse for hendes stakkels Omgivelser.246

Morgenbladet tilføyde at Lemaîtres oppfatning av «den meget komplicerede Hovedfigur var lidt vel overfladisk», ifølge den alminnelige mening. Dette var andre toner i enn i bladets egen anmeldelse av stykket ett år tidligere! Jakten på biografiske modeller for Ibsens dramaer er ikke en del av denne undersøkelsen, og heller ikke å tolke stykkene på en ny måte gjennom lesninger av dramaene. Men grensen mellom biografiske modeller og allmenne begreper kunne være flytende på denne tiden. Siden Hedda Gabler ble oppfattet som et bohemdrama der den kvinnelige hovedpersonen var dekadent, var assosiasjonen til Hans Jæger nærliggende. Men i 1890 hadde Bjørnson også offentlig omtalt Brandes som bohem. Han klaget i august 1890 over at han hadde blitt forfulgt etter at han trådte opp mot «Brandes-Bohêmeriet».247 Tidligere på året hadde bohemen Gunnar Heiberg angrepet Bjørnson i portrettet av Ramstad i skuespillet Kong Midas. Verdens Gang hadde nærmest drevet kampanje for stykket, som var en stor suksess. Avisen publiserte et tyvetalls artikler om Kong Midas fra begynnelsen av januar til første halvdel av april 1890. Samtidig presiserte Verdens Gang at man kunne støtte stykket uten å være bohem.248 246 Ibid. 247 Bjørnstjerne Bjørnson 1890a. «De literære Strømninger.» Dagbladet 04.08. 248 Notisen gjengis her i sin helhet: «De saakaldte ‘Bohêmer’ trækkes undertiden frem, naar der sker et eller andet, som en del gode Borgere ikke liker. De, der da er saa brødefulde ikke at være enige med dem, er enten ‘Bohêmer’ i egen Person eller ialfald Tilhængere eller Redskaber for denne mærkelige Sekt. Hvem er nu disse ‘Bohêmer’? En halv Snes Ynglinger, der samles i en fælles Dyrkelse af Hr. Hans Jæger, – om de har noget andet Samlingstegn kjender vi ikke. De rummes allesammen ved et noksaa lidet Bord. Beretningene om deres Magt og Vælde skriver sig ene og alene fra – Potemkin. I Opfatningen af

– 87 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Hadde Kristiania Teater med Bjørnsons sønn Bjørn som sceneinstruktør avvist å oppføre stykket av familiære grunner? Det ble diskutert åpent om Bjørnson var modell for stykket. Margrete Vullum argumenterte for at Ramseth ikke var Bjørnson,249 mens Garborg trakk parallellen til Stensgaard i De unges forbund og underet seg på hvorfor Kristiania Teater for tyve år siden ikke hadde hatt noe problem med å sette opp dette stykket. Han spurte om «Sammenhængen virkelig skulde være den, at Sagfører Stensgaard … ikke havde nogen Nærbeslægtet ansat som uansvarlig Direktør ved Kristiania Teater».250 Dette viser i hvert fall at spørsmålet om modeller var viktig for mottakelsen av flere teaterstykker på denne tiden. Georg Brandes har blitt kritisert for ikke å anmelde kvinnelige forfattere. Pil Dahlerup har vist at Brandes var langt mer opptatt av det moderne gjennombruddets menn enn av å skrive om kvinnelige diktere.251 Selv om han var sparsom med anmeldelser, skrev han flere nekrologer, blant annet over den unge danske forfatterinnen Adda Ravnkilde (1862–1883). Ibsen hadde også interessert seg for hennes selvmord, og hun kan være en modell for Hedda.252 I tilfellet Victoria Benedictsson var Brandes uten tvil gjennom sitt forhold til forfatterinnen på en psykologisk måte involvert i hennes selvmord i 1888. Hennes dagbøker viser at forholdet var intimt,253 selv om nyere forskning også påpeker den siste Teaterskandale har de del Mening med alle fornuftige Mennesker. Og der er ingen Lov, som forbyder endog ‘Bohêmen’ at nære den Overbevisning, at to og to er fire. Men derfor er jo ikke – strengt taget – alle, – som hylder den samme Opfatning i det Stykke, i det Hele at henregne til deres Sekt og Samfund.» [Anonym] 1890. «De saakaldte ‘Bohêmer’.» Verdens Gang 20.02. 249 Margrete Vullum 1890. «Kong Midas.» Verdens Gang 05.02. 250 Arne Garborg 1890. «‘Snigmord!’.» Verdens Gang 07.02. 251 Pil Dahlerup 1984. Det Moderne gennembruds kvinder. København, Gyldendal. 252 E. Tjønneland 1993. Ibsen og moderniteten. Oslo, Spartacus, 33–35. 253 Fredrik Böök 1949. Victoria Benedictsson og Georg Brandes. Stock­ holm, Bonniers.

– 88 –


HEDDA – «ET UHYGGELIG FANTASIFOSTER»

at dagbøkene mange steder har fiksjonskarakter.254 Brandes sto altså i forbindelse med to kvinners selvmord som Ibsen kjente godt til. Mange fortolkere regner med at Løvborg fikk trekk fra Brandes. Striden mellom Løvborg og Tesman kunne ha blitt inspirert av striden mellom Høffding og Brandes om Nietzsche. Høffding gjorde Brandes’ essayistiske stil til et poeng mot den danske kritikeren. Brandes svarte med å latterliggjøre den pedantiske og vitenskapelige skrivemåten.255 Det finnes avsnitt i Brandes’ tekster som kan ha inspirert Løvborgs bok om «fremtidens kulturmagter» og «fremtidens kulturgang» direkte.256 Ibsen kunne også gjennom formularet «vinløvet i håret» ha hentydet til et sted i Brandes’ essay «Dyret i mennesket». Vinløvet i håret ble så å si Brandes’ løsning på den konflikten mellom dyr og menneske han hadde skissert ved hjelp av de fire romanene han omtalte. Der gives sikkert endnu i vore Dage (eller allerede i vore Dage) Mænd, der paa afgjørende Punkter føle som Grækere fra det gamle Hellas’s bedste Tid, Mænd, for hvem Dualismen af det Dyriske og det Menneskelige ikke existerer, Mænd, der aldrig have væltet sig i Pølen, ingen ond Samvittighed have og ingen Omvendelse have behov. Disse Digtere komme nu til dem og behandle dem som professionelle Drankere: For Himlens Skyld, tilraabe de Læserne, ikke en Draabe Vin over jere Læber!257 254 Jørgen Knudsen 1994. Georg Brandes – Symbolet og manden 1883– 1895. København, Gyldendal, 231–249. 255 E. Tjønneland 2018b. «Sakprosa.» I: Dei litterære sjangrane. Oslo, Samlaget, 182–216. Om Brandes og Høffding: 199–200. 256 E. Tjønneland 2006. «Ibsen, Brandes og ideen om fremtidens aristokrati.» I: Dines Johansen / Kittang / Sæther red. 2006. Ibsen og Brandes. Studier i et forhold. Oslo, Gyldendal, 142–158. Brandes hadde i 1888 blant annet karakterisert Russland som «fremtidens kulturmakt». Jf. Tjønneland 2006, 153 ff. 257 Georg Brandes [1890]. «Dyret i Mennesket.» Her sitert etter Brandes 1893. Udenlandske og egne Personligheder. Kjøbenhavn, Gyldendal, 294–295.

– 89 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Her beskrev Brandes nettopp det motsatte av Løvborgs tragedie: Han var jo en tørrlagt alkoholiker som dikteren Ibsen atter sendte ut på galeien som en «profesjonell dranker». Gjennom fremstillingen av Løvborg utfordret Ibsen Brandes’ løsning på konflikten mellom dyr og menneske. Etter at Brandes hadde beskrevet dikt­ ernes misforståtte skrekkbilde av drukkenboltene, fortsatte han med å skildre sitt greske ideal: Og imens modnes Druer under Solens Straaler; de hænge der, mørke og lyse, og Dionysos, Vinens og Tragediens Gud, staar med det grønne Løv om Panden og rækker den Tørstige og Trætte Drikken, der er Menneskets Trøst. Disse Moralister gjøre Bakkus selv til en Deliriumskandidat. Og de glemme, at deres Tale ikke sjældent vender sig til Mænd, der føle som Grækere, dyrke Vinguden, drikke Vinen blandet med Vand, nyde den lette Rus og sky Drukkenskaben som en Væmmelse og en Pest.258

Sekundærlitteraturen til Hedda Gabler er så omfattende at ingen vel helt har oversikten over den. Men vanligvis blir det henvist til Nietzsches Dionysos fra Tragediens fødsel eller til Ibsens Keiser og Galilæer når det gjelder forløpere for Ibsens bruk av «vin­løvet i håret». Brandes’ essay ble publisert et halvt år før Hedda Gabler kom ut. Det er fullt mulig at Ibsen innarbeidet scenen med Løvborg og vinløvet i håret som et svar på Brandes’ løsning på formidlingen mellom dyr og menneske. Løvborg ble dermed den alkoholikeren Brandes ville distansere seg fra. Løvborgs alkoholisme og hans selvmord passer selvsagt ikke inn i bildet av Løvborg som et Brandes-portrett. Likevel fantes det likhetspunkter nok til å kunne skape assosiasjoner til både Nietzsche og den danske kritikeren. Stykket kunne dermed leses som et oppgjør med Brandes’ bohem-tilbøyeligheter. Ibsen 258

Brandes 1893, 295.

– 90 –


HEDDA – «ET UHYGGELIG FANTASIFOSTER»

underminerte «vinløvet i håret» som ideal og lot det stå igjen som en tom klisjé. For de som fulgte med i litteraturdebatten, kunne dette ha vært et signal. Tiden sladret om levende modeller, og avstanden mellom hva man kunne si privat og hva man uttrykte offentlig, var stor. Bruk av levende modeller ble diskutert og kritisert mange ganger i 1890-årene. Å skape assosiasjoner som ikke hadde en helt klar referanse, men likevel kunne treffe bestemte personer, var en del av det litterære spillet. Disse manøvrene er vanskelige å rekonstruere. Men uten slike assosiasjoner er det vanskelig å forstå temperaturen i litteraturdebatten på denne tiden. Som vi skal se i kapittel 6, kunne også det å benytte seg av lett gjenkjennelige modeller, oppfattes som et dekadent trekk.



4 Kvinner og «primitive Racer» Aasta Hansteen hadde allerede publisert en rasende kritikk av Laura Marholm og Ola Hansson i Kristiania Intelligenzsedler (jf. kap. 2). Marholm ble også kritisert i kvinnesakstidsskriftet Nylænde. Her var det Ragna Nielsen som rykket ut. Hun videreførte Hansteens kritikk og hevdet at Samtiden med Jørgen Brunchorst (1862–1917) og Gerhard Gran (1856–1925) som utgivere «have startet sit tidsskrift for at modarbeide kvindesagen».259 Samtiden hadde trykt en artikkel av den franske medisineren og sosialpsykologen Gustave le Bon (1841–1931) om kvinnens psyko­logi: Efter fru Marholm (tysk) og Ola Hansson (svensk) er det nu Gustave Le Bon (fransk), som redaktionen præsenterer for de norske kvinder i følgende ord: «Uagtet denne artikel er skrevet nærmest med franske forhold for øie, passer den dog i det væsentlige ogsaa paa forholdene hjemme. Naar redaktionen optager den her, vil den derved ikke have fastslaaet, at forfatterens standpunkt er redaktionens, men kun, at de her fremsatte meninger er vel værd at tænke over ogsaa hos os.» 259 Ragna Nielsen 1891. «Kvindehadere.» Nylænde Vol. 5, No. 7, 01. 04, 97–99. Her: 98.

– 93 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Hm! Artikelen heder: «Lidt kvindepsykologi og følgerne af vor tids kvindeopdragelse» og bør læses i sin helhed.260

Selv ikke Morgenbladet kunne ha publisert noe sånt, mente Nielsen. Men så viste det seg at avisen likevel trykte en forkortet utgave av Le Bons artikkel! Nielsen var opprørt over at Morgenbladets og Samtidens redaktører «omfavnede hinanden af henrykkelse over Gustave Le Bon’s had til kvindeemancipationsidéen i særdeleshed og idéer i almindelighed!».261

Le Bons artikkel Alle aspekter ved Le Bons artikkel kan ikke behandles her: Den førte blant annet til en debatt om hvordan menn og kvinner skulle undervises. Hovedvekten legges på hvordan Le Bon forklarte det «abnorme» ved kvinnen. Le Bons resonnement hvilte på kvinnens natur. Hvis kvinnene ble tvunget til en utdanning som ikke passet med denne naturen, måtte resultatet bli patologisk eller abnormt. For mye utdanning førte til moralsk, intellektuelt og fysisk forfall eller «ødelæggelse»: Jeg ved ikke om to generationer af udeksaminerede kvinder vilde hæve det intellektuelle niveau i Frankrig, men hvad jeg ved det er, at de vilde medføre en forfærdelig dekadence i nationen, og at en umaadelig dødelighed vilde ramme disse blodløse, lærde damers rakitiske afkom.262 260 Ibid., 98. 261 Ibid., 98. 262 Gustave Le Bon 1891. «Lidt kvindepsykologi og følgerne af vor tids kvindeopdragelse.» Samtiden Vol. 2, 107–124. Her: 116. Artikkelen sto i nr. 3, marsnummeret. «La psychologie des femmes et les effets de leur éducation actuelle» var opprinnelig publisert i Revue Scientifique Tome XLVI, Numero 15, 11.10. 1890, 449–460.

– 94 –


KVINNER OG «PRIMITIVE RACER»

Kvinnene var ikke rustet for utdanning. Hvis de ble presset til å studere, var resultatet dekadanse, degenerasjon og abnormitet. Årsakene til rakitis (av gr. rákis – ryggrad), som forårsaker hjulbenthet, bløte knokler og veksthemning hos småbarn, var den gang ikke kjent. Sykdommen skyldes D-vitaminmangel og kan avhjelpes med tran eller mer sollys. Den gang fantes det en stor medisinsk litteratur som oppfattet rakitis som arvelig betinget.263 I synet på kvinnelig utdannelse som helseskadelig var Le Bon på linje med den franske filosofen Jean-Marie Guyau.264 Guyau var en viktig teoretisk referanse i Collins Kunsten og Moralen (1894), som fremhevet Ibsens abnorme kvinneskikkelser (jf. kap. 7). Le Bon trakk også parallellen mellom kvinnens åndsevner og usiviliserte folkeslag. Ifølge arvelighedens love, hvis virksomhed har gjort de menneskelige racer saa dybt forskjellige, fortsætter den civiliserede mands hjerne med at vokse efter barndommen, medens negerens og kvindens er dømt til ikke at overskride et vist niveau. Naar de sorte og 263 Jfr. f. eks. Gottfried Ritter von Rittershain 1863. Der Pathologie und Therapie der Rachitis. Berlin, Verlag von August Hirschwald, 66 ff. B.A. Morel 1857. Traité des Dégénéresences physiques, intellectuelles et morales de l’espèce humaine et des causes qui produisent ces variétés maladives. Paris, Ballière, bruker noen sider på «dégénérecences rachitiques», jf. 14–16. Boken ble anmeldt samme år i The Crayon, Vol. 4, No. 4, 108–09: B.A. Morel 1857. «The Degeneracy of the Human Species.» 264 J-M. Guyau 1889. Éducation et Hérédité – Étude Sociologique. Paris, Félix Alcan. «L’Éducation des Filles et L’Hérédité.» Ch. VII, 193–205. Som Le Bon slo Guyau fast at barna ble skrøpelige hvis kvinnene utdannet seg for mye. «La définiton complète de la maternité est le pouvoir de porter à terme un enfant bien développé et de fournir à cet enfant un aliment naturel pendant la période normale. C’est une double fonction à laquelle sont généralement peu propres les filles au sein plat qui survivent à une éducation à haute pression.» (ibid., 194) Guyau støttet seg på Spencers: «In its full sense, the reproductive power means the power to bear a well-developed infant, and to supply that infant with the natural food for the natural period. Most of the flat-chested girls who survive their high-pressure education, are incompetent to do this.» Herbert Spencer 1872. The Principles of Biology. New York, Appleton, Vol. II, 486.

– 95 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

de hvide børn er blevne voksne, naar de skal ud i livet og arbeide udenfor bøgerne og de udenadlærte lekser, naar de skal producere paa egen haand, da ser man den kløft, der adskiller racerne, en kløft, som kun en heriditær udvikling i aarhundreder vilde kunne udfylde. Man kan lade en neger ta embedseksamen og doktorgraden: men man lar bli at gjøre ham til et civiliseret menneske.265

Le Bon henviste til et tidligere arbeid der han hadde målt tusenvis av hjerneskaller og sammenlignet forskjellige raser og kjønn.266 Sivilisering innebar differensiering, og jo mer sivilisasjon, desto mer ble kjønnene differensiert. Max Nordau tenkte individualisering på samme måte (jf. kap. 2). «Et kvinnekranium og et mannskraniums volum fremviser en forskjel, der vokser meget hurtig i forhold til civilationens fremskridt.»267 Derfor sakket kvinnene akterut: Hos «høitstaaende» folk «er kvindekranierne ofte ikke mer udviklede end hos kvinder af meget lav race».268 Le Bon ble godt mottatt av Morgenbladet, som gjenga parallellen mellom kvinnen og mer primitive «racer»: Det er, fortsætter han videre, naar man vil bedømme Kvindens Aandsevner, nærmest nødvendigt at trække en Parallel mellem de primitive Racers intellektuelle Standpunkt og Kvinden; man vil der finde den samme Udygtighed til at ræsonnere, samme Evneløshed til at knytte Tankeforbindelser og til at skille Væsentligt fra Uvæs­ entligt og samme Vane til at generalisere enkelte Tilfælde og drage unøiaktige Slutninger af dem.» 269 265 Le Bon 1891, 112. 266 Gustave Le Bon 1878. «Recherches anatomiques et mathématiques sur les variations de volume du crane.» Congrès International des Sciences Anthropologiques tenu à Paris 16 au 21 Août 1878 No. 17, Paris, Imprimerie Nationale 1880, 72–75. 267 Le Bon 1891, 111. 268 Le Bon 1891, 111. 269 «En fransk Dom om Kvindens Aandsevner.» Morgenbladet 26.03. 1891.

– 96 –


KVINNER OG «PRIMITIVE RACER»

Andre konservative aviser likte også Le Bon: «Enhver, der har med Pigebørns Opdragelse at gjøre […] vil være Redaktionen af ‘Samtiden’ taknemlig for Le Bons udmerkede Artikel», het det i Bergens Aftenblad.270 Skallemålinger, kraniestørrelse og påstander om kvinners lavere intelligens var vanlige på denne tiden.271 Darwin forklarte forskjellen i åndsevner mellom kjønnene ved at mennene måtte kjempe om kvinnene. Derved ble de sterkeste og mest intelligente valgt ut. Mannen hadde på denne måten blitt kvinnen overlegen. Hvis barnet ikke hadde mottatt egenskaper fra begge kjønn, ville avstanden vært enda større.272 Darwin hadde gjort den samme iakttagelsen som Le Bon. Han støttet seg på tyskeren Carl Vogt:273 «Forskjellen mellem Kjønnene, hvad Kraniets Rummelighed angaaer, bliver større jo mere udviklet Racen er; saaledes overgaaer den evropæiske Mand den evropæiske Kvinde i denne Henseende meget mere end Negeren overgaaer Negerinden.»274 Temaet fikk også skjønnlitterær behandling.275 Den norske forfatteren Laura Kielers (1849–1932) skuespill Mænd af ære (1890) angrep bohemens kvinneforakt og koblet den til forstillinger om kvinnens hjernestørrelse. Stykkets hovedperson og mannlige libertiner Huitfeldt samtaler med Terslew, som hadde Georg Brandes som modell: 270 Bergens Aftenblad 03.04. 1891. 271 Aude Fauvel and Jane Yeoman 2013. «Crazy brains and the weaker sex.» Clio. Women, Gender, History. No. 37, 38–61. 272 «Det er i Sandhed heldigt, at Loven om ligelig Nedarving af Karakterer til begge Kjøn har været saa almindelig gjældende hele Pattedyrklassen igjennem; ellers er det rimeligt, at Manden vilde være bleven Kvinden ligesaa overlegen i Begavelse, som Paafuglehanen er Paafuglehønen overlegen i Fjerpragt.» Charles Darwin 1875. Menneskets Afstamning II, 324. 273 Carl Vogt 1864. Lectures on Man. Ed. James Hunt. London, Lon­ gman / Green / Longman, and Roberts, 81. 274 Darwin 1875, 325. 275 Michael R. Finn 2011. «Physiological Fictions and the Fin-de-Siècle Female Brain.» Nineteenth–Century French Studies, Vol. 39, No. 3–4, 315–331.

– 97 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

huitfeldt. Men Herregud, jeg troede, du havde en ringeagt for det svage køn, som endog kunde stikke selve Schopenhauer. terslew (ler). Gudbevares! Jeg tilstår, jeg har meget ringe tanker om hendes intellektuelle evner. Hun er et lavere væsen. Hendes hjerne er décidément mindre udviklet.276

Kielers stykke ble heftig diskutert i samtiden. Det kom blant annet til en replikkveksling mellom forfatteren Hans Aanrud og Bjørnstjerne Bjørnson i den anledning.277 Striden om Kielers drama hadde forbindelse til Bjørnsons oppgjør med bohemen i 1890, som foregrep Collins senere kritikk av dekadansen i 1894.

Utdanning og nihilisme I Rusland er kanske ikke alle kvindelige studenter nihilister, men alle kvindelige nihilister er studenter. Overlæsselsen af kundskaber, de falske slutninger af løsrevne og slet fordøiede videnskabelige kjendsgjerninger forvilder dem og gjør dem ganske gale; størsteparten af dem er blevne oprørere, støiende og farlige fiender af samfundsordenen, der præker forbrydelse som veien til reform og af og til begaar den med egne hænder.278

Le Bon assosierte den «abnorme» kvinnen med politisk radikalisme, anarkisme og kriminalitet. Utdannede kvinner stilte i samme kategori som «ville» innfødte, de degenererte rasen ved å føde deformerte barn. Utdannelse av kvinnen førte til fysisk, moralsk og intellektuell forkrøpling. Hva som godtas som «belegg» for et argument endrer seg 276 Laura Kieler 1890. Mænd af Ære. Kristiania, Cappelen, 107. 277 Bjørnstjerne Bjørnson 1890c. «Mænd af ære.» Dagbladet 22.05; Hans Aanrud 1890a. «Til Bjørnstjerne Bjørnson.» Dagbladet 24.05. Denne debatten er utførlig beskrevet i Tjønneland 2021a. 278 Le Bon 1891, 116.

– 98 –


KVINNER OG «PRIMITIVE RACER»

historisk og er avhengig av de til enhver tid gjeldende fordommer i samfunnet. Et godt eksempel på dette er at Le Bon også argumenterte ut fra skjønnlitteratur. For å belegge den utdannede kvinnens abnormitet henviste han til en roman av Jeanne Loiseau, som skrev under psevdonymet Daniel Lesueur. I dag ville vitenskapen forhåpentligvis avvist en slik bevisførsel: Eksemplet er et fantasiprodukt, en fiksjon og belegget en anekdote. I En nervesvag279 fremstilte Loiseau «to kvindetyper, der er grebet ud af nutiden». Den ene er den tradisjonelle kvinne med liten utdannelse som var i besittelse av «blidhed, beskedenhed, ynde og mildhed». Den andre hadde blitt ødelagt av for mye utdannelse: Den anden er mættet med videnskab, overlæsset med diplomer, men derfor moralsk, fysisk og intellektuelt skakkjørt. Hun mangler ingenting, hverken skjønhed, penge eller en overlegen og meget forelsket mand. Hun er alligevel fyldt af hadsk bitterhed mod livet, mod mændene og mod samfundet; hendes legeme, der er blodløst paa grund af altfor livlige studier, er ude af stand til at opfylde sin store, naturlige funktion at føde børn; hun kan mathematik, hun kjender hjernens struktur i alle dens enkeltheder; men hun kan ikke være hverken kamerat eller hustru eller moder.280

Ragna Nielsen holdt foredrag i Kristiania 10. april 1891 om Le Bons artikkel.281 Foredraget ble så trykt i tre artikler i Dagbladet.282 Hun syntes at Le Bon nesten hadde fått for mye oppmerksomhet: 279 Daniel Lesueur [J. Loiseau] 1890. Névrosée. Paris, Alphonse Lemerre. Hovedpersonen Maxime er professor i biologi og forelsker seg i en blond pike som hører på forelesningene hans. I et selskap treffer han sin beste venns kone Suzanne. Suzannes søster Nénette viser seg å være piken fra forelesningene. Maxime og Nénette gifter seg, men hun går til grunne pga. sin overutdannelse og tar livet av seg på slutten av romanen. 280 Le Bon 1891, 117. 281 Foredraget var annonsert på første side av Dagbladet 09.04. 1891. 282 Ragna Nielsen 1891b. «Lidt Kvindepsykologi og Følgerne af vor Tids Kvindeopdragelse.» Dagbladet 16.04., 19.04. og 21.04.

– 99 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Det er næsten at gjøre ham for megen Ære at holde Foredrag over hans Artikel; hvorledes en borneret og reaktionær Franskmand taler og dømmer om Kvinderne, kunde jo være os ligegyldigt, og vi vilde heller ikke ænset ham, hvis ikke et norsk Tidsskrift havde fundet ham værdig til at bli hørt paa. Hverken M. Le Bon eller Samtiden vil kunne hindre, at Kvindebevægelsen gaar sin Gang fremover til Sejr – det vil si, til aandelig Frihed for alle Kvinder.283

Nielsen siterte en lang tirade fra Le Bons «galante» oppregning av kvinnens positive egenskaper. Hun hadde tidligere brukt noe av den samme ironien i sin kritikk av biskop Heuch, som under stortingsdebatten om stemmerett for kvinner i juni 1890 hevdet at en kvinne som gikk ut i offentligheten, ville utvikle seg til et kjønnsløst misfoster. Samtidig priste Heuch kvinnene for deres omsorg og hengivenhet.284 «Kvinden har af Naturen Egenskaber, der paa Følelsens Omraade gjør hende Manden langt overlegen. Hendes utrættelige Offervillighed, hendes Godhed, hendes Ynde, hendes Forstaaelse af Barnet, hendes vidunderlige Instinkt, der bringer hende til at ane Ting, som en Mand neppe faar Greb paa efter vidtløftige Reflektioner – hendes opfindsomme Kjærlighed, hendes fortryllende Svaghed, hendes naive Ubevidsthed, som gjør Livet udholdeligt for Manden, der knuses under det haarde Arbejde i Konkurrencens Tidsalder (puh! Tillader De, at jeg puster, sagde Hanen) . . . hvad Følelsen angaar, er Kvindens Overlegenhed over Manden simpelthen umaadelig.» 283 Ragna Nielsen 1891. «Lidt Kvindepsykologi og Følgerne af vor Tids Kvindeopdragelse.» Dagbladet 21.04. 284 Mari Jonassen 2011. Livet er et pust – Ragna Nielsen – en biografi. Oslo, Aschehoug, 116-117. «Så prektige visste vi ikke at vi var, utbrøt hun sarkastisk, men hvis beskrivelsen passet på kvinnene, tenk hvilke muligheter de da ville ha til å utrette store ting i samfunnslivet og politikken.» (ibid., 117) Jonassen betegner Ragna Nielsen anno 1890 som «Norges mest profilerte kvinnesakskvinne på dette tidspunktet». (ibid., 122)

– 100 –


KVINNER OG «PRIMITIVE RACER»

Jamænd sa jeg det, sa Manden – og Hedda Gablers Mand kunde ha sagt det. Det er muligt. Det er muligt, der er Kvinder, som føler sig smigret ved at faa høre, at de er saa yndige – jeg foretrækker et uretfærdigt Had som Strindbergs, der er noget friskere i det alligevel end i saadant sentimentalt, senilt Galanteri. Ialfald har ikke den ene et Gran mere Ret end den anden, og vi kan være ganske sikre paa, at hvad Intolerace ligeoverfor Kvindernes egne Fordringer angaar, vilde ikke den ene være et Gran bedre end den anden.285

Her svever Hedda Gablers spøkelse over teksten. Og Strindbergs, for han er mer direkte i sin kvinneforakt, og ikke så galant som Le Bon, og det foretrekker Nielsen. Le Bon sammenlignes gjennom referansen til «Hedda Gablers Mand» med Tesman. Le Bons karakteristikker av kvinnens dekadanse treffer dermed også Hedda. Ibsen selv betegnet Hedda som hysterisk i sine opptegnelser,286 men denne karakteristikken er ikke å finne i de norske anmeldelsene av stykket. Hysteri og nervesvakhet konnoterer på denne tiden degenerasjon.287

Anna Bugge Wicksells kritikk Kvinnesaksaktivisten Anna Bugge Wicksell (1862–1928) rykket ut i Samtiden med svar til Le Bon. På slutten av artikkelen konstaterte hun at kvinnesaken nå var i motvind: «Der paagaar for øieblikket ogsaa her i Skandinavien en reaktion mod kvinde­ sagen, en reaktion, der er ledet af et af de største genier vi har, og 285 Ragna Nielsen 1891c. «Lidt Kvindepsykologi og Følgerne af vor Tids Kvindeopdragelse.» Dagbladet 16.04. 286 «Brack forstår godt at det er det indelukkede hos H., hendes hysteri, som egentlig er det motiverende i hele hendes handlemåde.» HU XI, 510. 287 Den franske psykiateren Jean-Martin Charcot (1825–1893) forklarte f.eks. hysteri som «et uttrykk for nevrologisk avvik med utspring i arvelig degenerasjon av nervesystemet». Jfr. Karin Johannison 1994. Det mørke kontinentet – Kvinner, sykelighet og kulturen rundt århundreskiftet. Oslo, Aventura, 153.

– 101 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

som vinder sine tilhængere blandt den yngre litterære skole i alle 3 lande.»288 Wicksell trodde ikke at dette bare skyldtes mennenes ergrelse over at kvinnene ble mer uavhengige. Mange kunne underskrive på kvinnesaksforeningens program. Mistilliten skyldes den stilling noen av lederne i kvinnebevegelsen inntok til sedelighetssaken. Wicksell avviste denne moralske posisjonen, «men jeg kan baade se og finde psychologisk forklarligt, at kvindesagsfolk er komne til at indtage den».289 Som formann i Norsk Kvinnesaksforening fra 1888 hadde Wicksell prøvd å holde sedelighets­ debatten utenfor foreningen. Hun forsøkte å få fokuset vekk fra seksualmoralen å styre kvinnesaken i retning av økonomiske og juridiske spørsmål. Wicksell imøtegikk Le Bons påstand om at kvinnehjernen var mindre enn mannens. Hun henviste til en annen fransk forsker som hevdet det motsatte av Le Bon, nemlig Léonce Manouvrier (1850–1927), som «likeledes efter maalninger af tusener af kranier» kom til det resultat «at kvindernes hjerner, maalte saavel efter hjernemassens tyngde som efter kraniets størrelse, naar alle relativiteter toges med i beregningen, var fuldkommen ligesaa udviklede som mændenes».290 Wicksell henviste i en note til flere av Manouvriers arbeider, og hun hadde også skrevet en artikkel om den franske antropologen i Nylænde.291 På høyt nivå drøftet hun en rekke metodiske problemer når det gjaldt forholdet mellom intelligens og hjernestørrelse. Slike nyanser finner man ikke i Le Bons artikkel. Ellers streifet Wicksell også innom degenerasjonsspørsmålet, men uten å bruke ordet: 288 A.B. Wicksell 1891. «Kvindesagen, den kvindelige undervisning og disses resultater.» Samtiden Vol. 2, 168–179. Her: 178. 289 Ibid., 179. 290 Ibid., 170. 291 Wicksell, A.B. 1890. «Kønnenes intelligens.» Nylænde Vol. 4, no. 20, 15.10, 305–309.

– 102 –


KVINNER OG «PRIMITIVE RACER»

Saavidt man kan dømme efter den smule erfaring vi har, saa er det ikke de emanciperede kvinder, der emanciperer sig fra de huslige gjøremaal og omsorgen for sine børn, naar de ellers har hus og børn. Der findes en anden klasse kvinder, mod hvem denne beskyldning med større ret kan fremsættes. Det er de, som danser sig igjennem den ene saison efter den anden i den hensigt at erobre sig en mand med en saa gunstig social stilling som muligt. Blandt dem kan man træffe disse nervesvage, hysteriske unge hustruer, som ikke orker andet end at ligge paa en sofa eller give og tage imod visitter. Om de foragter det huslige arbeide, ved jeg ikke; men sikkert er, at de forsømmer det. Hos dem træffer man ogsaa de rakitiske børn; skjønt hvad disse angaar, er det nu ikke altid sagt, at det er moderen alene, der har skylden.292

Her hører man et ekko fra Ibsens Hedda Gabler. Hedda ga følg­ ende forklaring på at det ble et par av henne og Tesman: «Jeg havde virkelig danset mig træt, kære assessor.»293 «Nervesvak» og «hysterisk» var betegnelser som ofte ble forbundet med degenera­ sjon.294 Wicksell trodde også at disse lidelsene hadde direkte 292 Wicksell 1891, 176. 293 HIS 9, 78. 294 Hilde Bondevik [2009] 2019. Hysteri i Norge – Et sykdomsportrett. Oslo, Scandinavian Academic Press, har vist at degenerasjonsteoriene sto sterkt når det gjaldt forståelse av hysteri i Norge i siste halvdel av det 19. århundre. Laura Briggs 2000. «The Race of Hysteria: ‘Overcivilization’ and the ‘Savage’ Woman in Late Nineteenth Century Obstetrics and Gynecology.» American Quarterly Vol. 52, No. 2, 246–273, påpeker at rasisme og forestillingen om kvinnelig hysteri var forbundet. Hvite hysteriske kvinner var ofre for overkultur. Overkultur var det motsatte av det primitive, og dermed laverestående raser. Disse motsetningene kunne derfor paradoksalt nok lett assosieres med hverandre: Begge forklaringsmodellene ble brukt på Hedda Gabler. Briggs viser at den tids gynekologer mente de primitive kvinnene fødte barn lettere enn de overkultiverte og hysteriske. Dette førte til angst for befolkningsnedgang og dermed nasjonens dekadanse. Denne uroen var særlig utbredt i Frankrike, der befolkningstallet nærmest sto stille i 1890-årene, i motsetning til i Tyskland, som

– 103 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

effekt på avkommet. Degenererte kvinners rakitiske barn ble også nevnt av Le Bon. «Degenerasjon» var et begrep tatt fra biologien, men det hadde også psykologiske, moralske og intellektuelle implikasjoner. Michel Foucault tidfestet innføringen av begrepet «degenerasjon» til 1857, da psykiateren Bénédict Augustin Morel (1809–1873) utga sin lille avhandling Traité des dégénérescences om fysisk, intellektuell og moralsk degenerasjon.295 Morels utgangspunkt var teologisk, han opererte med et opprinnelig ideal og et forfall fra dette idealet. Denne forståelsen av degenerasjon endret seg med darwinismen.296 Norske avislesere hadde lenge hatt muligheten til å bli kjent med degenerasjonsterminologien. Morgenbladet hadde f.eks. i 1884 en artikkel der lappene ble beskrevet som degenerte.297 Degenerasjon etablerte seg som forklaringshypotese innen darwin­ismen i løpet av 1880-tallet. Et viktig bidrag i denne hadde en påtakelig befolkningsøkning. Jf. Karen Offen 1984. «Depopulation, Nationalism, and Feminism in Fin-de-Siècle France.» The American Historical Review Vol. 89, No. 3, 648–676. 295 Michel Foucault 2016. Abnormal – Lectures at the Collège de France 1974–1975. Transl. Burchill. London / New York, Verso, 315. 296 Annemarie Wettley 1959. «Zur Problemgeschichte der ‚dégénérescence‘.» Sudhoffs Archiv für Geschichte der Medizin und der Naturwissenschaften, Bd. 43, H. 3, 193–212. 297 «Tromsølapperne er en degenereret Blandingsrase. Dels er de nemlig særdeles civiliserede og kyndige i den Verdenskunst at tjene Penge, dels er deres Blod ikke rent lappisk; ved første Øiekaast er det øiensynlig, at der, især i Mændenes Aarer, flyder en Del ægte norsk og svensk Bondeblod; Kvinderne har i høiere Grad bevaret Rasens mongolske Karaktermærker. Rasen er degenereret; ligesom Indianerne i Amerika har den ikke kunnet modstaa Civilisationens Tryk, men har dels optaget Skyggesiderne af de civiliserede Nationers Liv (Nydelse i store Kvantiteter af Tobak og Kognak) og er dels bleven staaende paa sit gamle primitive Standpunkt, ude af Stand til at følge med og lempe sig efter de forandrede Forhold, hvori de kom. Saa begynder den bekjendte Degeneration og delvise Ødelæggelse af Rasen […]». V. Boëtius 1884. «Prins Rolands Bonapartes Reise i Norge.» Morgenbladet 26.08.

– 104 –


KVINNER OG «PRIMITIVE RACER»

prosessen kom fra zoologen Ray Lankester (1847–1929). Han bestemte degenerasjon som «a loss of organisation making the descendant far simpler or lower in structure than its ancestor».298 Lankester hadde ingen problemer med å trekke paralleller mellom mennesker og dyr når det gjaldt degenerasjon: Any new set of conditions occurring to an animal which render its food and safety very easily attained, seem to lead as a rule to degeneration; just as an active healthy man sometimes degenerates when he becomes suddenly possessed of a fortune; or as Rome degenerated when possessed of the riches of the ancient world. The habit of parasitism clearly acts upon animal organisation in this way. Let the parasitic life once be secured, and away go legs, jaws, eyes, and ears; the active, highly-gifted crab, insect, or annelid may become a mere sac, absorbing nourishment and laying eggs.299

Lankester avsluttet med betraktninger om forholdet mellom degenerasjon og den menneskelige sivilisasjonen. Kunne den hvite rase degenerere? Menneskene var underlagt evolusjonens lover. Dermed var det like stor sjanse for degenerasjon som fremskritt.300 Men i motsetning til dyrene hadde menneskene innsikt i årsaker og kunne kontrollere sin skjebne. Ifølge Lankester kunne det å dyrke vitenskapen, dvs. å etablere viten om årsaker, beskytte oss mot degenerasjon.301

298 Ray Lankester 1880. Degeneration – A Chapter in Darwinism. Lon­ don, Macmillan, 30. 299 Ibid., 33. 300 Ibid., 60. 301 Degenerasjonsstudiene fra slutten av det 19. århundre danner utgangspunktet for rasehygienen i det 20. For en kortfattet presentasjon av denne forbind­elsen, jf. Gunter Mann 1985. «Dekadenz – Degeneration – Untergangsangst im Lichte der Biologie des 19. Jahrhunderts.» Medizinhistorisches Journal, Bd. 20, H. 1–2, 6–35.

– 105 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Garborg om kvinnesaken Ragna Nielsens artikkel i Nylænde mot kvinnehaterne var en reaksjon på Garborgs artikkel om den tyske naturalistiske dramatikeren Gerhart Hauptmann. Garborg skrev: «Hauptmann tror, at Kvinden kan udvikle sig til Menneskelighed, og det uden at lide Skade paa sin Kvindelighed».302 I en spøkfull tone som definitivt har blitt mindre morsom i dag, håpet Garborg at Hauptmanns profeti ville gå i oppfyllelse: Af ren Mandsegoisme maa man jo ønske, at Hauptmann havde Ret. Siden Kvinden ikke som Indianere eller Australnegere kan udryddes, er vi jo næsten nødt til at anstille Civilisationsforsøg med hende, aldenstund vi selv agter at leve et civiliseret Liv. Enhver af os har jo som Søn Brug for en intelligent Mor, og som Ægtemand – naa! – Spørg Strindbergs «Faderen», hvad han vilde ha givet, om hans bedre Halvdel havde været istand til at føle Vægten af et Fornuftargument!303

Garborg var betenkt over at mannen mistet sin mandighet på grunn av kvinnebevegelsen. «Pene, fromme, hustamme, fornuftige skulde vi være; thi saadan var Kvinden, og Kvinden var ædel. Men Manden var ikke ædel; hans Specialitet var at være raa. Desuden var han dum, da han ikke forstod Kvinden.» Hvordan skulle menn «bjerge vor Mandighed trods Kvindebevægelsen»? Mandigheten besto ifølge Garborg i «Daads- og Forvovenheds­ idealet, Energiens og Hensynsløshedens Ideal».304 Ragna Nielsen hevdet mot Garborg at kvinnebevegelsen hadde fått størst makt i 302 Arne Garborg 1891. «Gerhart Hauptmann V.» Kristiania Intelligents­ sedler 24.03. 303 Arne Garborg 1891. «Gerhart Hauptmann V.» Kristiania Intelligents­ sedler 24.03. 304 Arne Garborg 1891. «Gerhart Hauptmann V.» Kristiania Intelligents­ sedler 24.03.

– 106 –


KVINNER OG «PRIMITIVE RACER»

den «angelsaxiske race». Fra den hadde nemlig gentlemansidealet utbredt seg over hele verden. Garborg gjør kort proces med begribelsen og kommer istedet uforvarende til at sætte «hensynsløsheden» ind i mandsidealet. Havde vi gjort os skyldige i en saadan skrivefeil saa kunde man med rette anklage os for mandsforagt. For herregud, om nu Nietzsche har profeteret, og den ene smaagut efter den anden sætter sporenstregs afsted fra Darwin og ind paa de aandelige værdiers bestemmelse, saa faar vi da ikke rent glemme al vor erfaring: at mod hensynsløs­ hedens ideal stræber bare tølpere, idioter og vanvittige.305

Denne diskusjonen viser et viktig poeng når det gjelder kvinne­ skikkelsene: Kvinnetypen bestemte ofte en mannstype og omvendt. Til Nietzsches «blonde udyr» svarte den orientalske slavekvinne. Dette kvinneidealet ble til og med for drøyt for Georg Brandes da han introduserte Nietzsche i essayet «Aristokratisk Radikalisme» i 1889.306 Omvendt var den degenerte kvinnesakskvinnen mannens plageånd, ifølge Strindberg og ekteparet Hansson. Feministen var en medusa og en vampyr som enten skapte en slags tøffelhelt eller etterlot sine ofre som vrak eller skygger av seg selv. Nielsen mente det var uholdbart å snakke om mannen som en enhetlig størrelse. Hun satte Ibsen opp mot Strindberg. Derfor er det forståelig at Nielsen litt senere utga en pamflett for å forklare Hedda Gabler,307 som jo 305 Ragna Nielsen 1891. «Kvindehadere.» Nylænde Vol. 5, No. 7, 01. 04, 97–99. Her: 99. 306 «Men dog er den Uretferdighed mod Manden og den noget flade Billig­ hed mod Kvinden, hvori Mill’s beundringsværdige Frigjørelsesforsøg undertiden løber ud, langt at foretrække for Nietzsches brutale Ubillighed, der hævder, at vi i vor Behandling af Kvinden bør vende tilbage til ‘det gamle Asiens uhyre Fornuft’.» Georg Brandes 1889. Essays – Fremmede Personligheder. Kjøbenhavn, Gyldendal, 240. 307 Ragna Nielsen 1892. Hedda Gabler og Thea Elvsted. Kristiania, Dagbladets Bogtrykkeri.

– 107 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

av de fleste ble oppfattet som en demonisk og «abnorm» kvinne­ skikkelse (jf. kap. 3). «Manden», det er ikke alene en Strindberg, som hader os og foragter os, og hvis had og foragt ikke vilde kunne mættes, uden han havde kvinden nede i sølen og saa kunde faa sætte sin fod paa hendes nakke – stakkars mand, hvor ondt han maa ha det! – det er ikke alene en Garborg, som ligegyldig og en passant haaner os og hele kvindebevægelsen, fordi han trenger til et par vittige linier mere, for at avisartikelen kan bli lang nok, 308 – manden er ogsaa en Ibsen, en Bjørnson, en Lie, foruden mange, mange andre, der hver for sig kanske har udrettet mere for kvindernes sag end kanske nogen kvinde selv, – tror nogen, vi er saa blottet for taknemmelighed, at vi glemmer det?309

Nietzsche om Kvinnen Garborg ble kritisert av Ragna Nielsen like etter at Le Bons artikkel var kommet i Samtiden i mars 1891. Nietzsche ble introdusert året før. Garborg hadde presentert Ola Hanssons lille bok om Nietzsche om sommeren i Samtiden,310 og hans oversettelse av Hansson kom i desember 1890. Brandes modererte seg i debatten med Høffding og ville ikke hylle overmennesket uten forbehold. Ola Hansson var mindre nyansert: «De af Nietzsche forkyndte Grundideer hører til dem, der kan gjøres gjældende paa alle Livets og Kulturens Omraader.»311 Garborg hyllet Nietzsche 308 Arne Garborg 1891. «Gerhart Hauptmann V.» Kristiania Intelligens­ sedler 24.03. 309 Ragna Nielsen 1891b. «Mandfolkhad og fruentimmerforagt.» Nylænde Vol. 5, No. 7, 01. 04., 99–102. Her: 100. 310 Arne Garborg1890d. «Friedrich Nietzsche af Ola Hansson.» Samtiden Vol. 1, 386–395. 311 Ola Hansson 1890c. Friedrich Nietzsche – hans Personlighed og System. Oversat med et Forord af Arne Garborg. Christiania og Kjøbenhavn, Cammermeyer, 39.

– 108 –


KVINNER OG «PRIMITIVE RACER»

i forordet som en «Idéorkan» som kunne lufte hjerner som var infisert av demokratisme. Han mente også at det var trekk ved Nietzsches åndelige fysiognomi som minnet om Henrik Ibsen.312 «Modige, sorgløse, trodsige, forvovne – saa vil Visdommen have os; den er en Kvinde og kan blot elske en Krigsmand.»313 Hansson siterte Zarathustras ord: «Heller ikke Kjærlighed til Kvinden lærer jeg eder; thi var det ikke bedre at falde i Morderhaand end i en brunstig Kvindes Drømme.»314 Skrekkvisjonen til Hansson var at «engelsk Spidsborgervisdom og fransk Feminisme parrer sig og avler de ‘moderne Ideers’ Krøblingeslægt».315 Men Hansson betonte også at Nietzsche i oppveksten «blev opdragen af Kvinder og omgikkes Kvinder».316 Dette kunne forklare Nietzsches tidlige feminisme, hans «Forkjærlighed for ydre Form og Forfinelse» i yngre år. Hans senere «voldsomme Anthipati mod det kvindelige Kjøn» måtte også ses i denne sammenheng. I sin oversettelse av Nietzsches uttalelser om kvinnene hadde Garborg en fotnote der han forklarte bakgrunnen for utvalget: «‘Kvindespørsmaalet’ er atter paa Tapetet; det kan da maaske interessere at se, hvad en saa dyb Psykolog og fordomsfri Aand som Nietzsche mener om Kvindesagen.»317 Alle sitatene var oversatt fra Jenseits von Gut und Böse (1886).318 En mann med dybde kan «kun tænke orientalsk om Kvinden», mente Nietzsche. Å betrakte kvinnen som eiendom var et uttrykk for «Asiens uhyre Fornuft, Asiens Instinktoverlegenhed». Hvis kvinnene sluttet å frykte mannen, ville de «udarte». Ifølge 312 Ibid., 4. 313 Ibid., 29. 314 Ibid., 31. 315 Ibid., 36. 316 Ibid., 10. 317 Arne Garborg 1891. «Nietzsche om Kvinden.» Verdens Gang 30.07. 318 Avisen gjengir – helt ugrammatikalsk – tittelen som Jenseits von Gutes und Böses.

– 109 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Nietzsche hadde kvinnens innflytelse blitt mindre etter den franske revolusjon «i samme Grad som hun har faat flere Rettigheder og Fordringer». Kvinnens emansipasjon var et «Symptom paa den tiltagende Svækkelse og Afstumpning af de allerkvindligste Instinkter». Dagen etter svarte Kitty Kielland.319 Hun mente at Nietzsches kvinneideal var et tilbakeskritt i forhold til Anna i Hauptmanns drama Einsame Menschen, som Garborg hadde skrevet om noen måneder tidligere. I artikkelserien kalte Garborg Ibsen en «Murbrækker» for naturalismen i Tyskland. Ikke-naturalistene prøvde å «latterliggjøre de unge ved at fremstille dem som IbsenEfterabere».320 Han sammenlignet også det giftige forholdet mellom ektefellene i Hauptmanns Das Friedensfest med Strindbergs ekteskapsdramaer. I dette stykket hadde Hauptmann myket opp fatalismen og arvelighetsdeterminismen: «Den onde Arv er ikke længer Skjæbne; den er et Moment, en Disposition; den kan bekjæmpes, modificeres, maaske overvindes ved andre Momenters Optræden.»321 I den tredje artikkelen tok Garborg for seg det som da var Hauptmanns nyeste verk, Ensomme Mennesker. Käthe kan ikke kommunisere intellektuelt med sin mann, og hennes vilje er også svakt utviklet. Hun er en kvinnelig kvinne. Hennes «Sjæl er fin, hendes Hjerte som Guld». Men dette går hennes mann Johannes på nervene: «Hun blir ham for underdanig, for selvløs. Hendes Mangel paa Evne til selvstændig Optræden irriterer ham; hendes moralske Bløddyragtighed blir ham plagsom.»322 Han rea319 Kitty L. Kielland 1891b. «Nietzsche om Kvinden.» Verdens Gang 31.07. 320 Arne Garborg 1891. «Gerhart Hauptmann I–II.» Kristiania Intel­ ligents­sedler 20.03. 321 Arne Garborg 1891. «Gerhart Hauptmann III.» Kristiania Intelligents­ sedler 21.03. 322 Arne Garborg 1891. «Gerhart Hauptmann IV.» Kristiania Intelligents­ sedler 23.03.

– 110 –


KVINNER OG «PRIMITIVE RACER»

gerte på det slaviske og altfor medgjørlige ved henne. Så kommer Anna, den emansiperte student, inn på scenen. Hos henne møter Johannes en forståelse han ikke får fra sin hustru. Selv om han ikke er utro, blir Käthe sjalu. Men når Anna reiser, begår Johannes selvmord. Garborg kalte stykket for «Nutidsviljernes Tragedie». Individualitetene var for svakt utviklet, preget av svakhet, «nestekjærlighet» og skrøpelig samvittighet: «Saadan staar det til med Mandigheden.»323 Grunnen var at foreldrenes egoisme hadde gjort Johannes uselvstendig. Ved å knesette sin egen vilje til fordel for hans, hadde de gjort ham føyelig og feig. Garborg skilte mellom Hauptmann som person og hans verk. Hauptmann var «mandig». «Hos ham er der ikke Frygt. Ei heller er der Tilbedelse, Selvopgivelse».324 Hauptmann var en livsmodig representant for et «energisk fremadstræbende Tyskland». Dette kunne utgjøre «en vis Modvægt mod den franske DekadencePessimisme, som – rent ud sagt – ikke ligger rigtig for os. Det kan sogar være lidt farligt for unge Barbarer at lege med Dekadence; man blir svært let latterli f. Eks. –».325 November samme år utga Garborg dekadanse-romanen Trætte Mænd, der han åpenbart hadde «lekt med dekadansen». Denne romanen endret noe av synet på dekadanse-estetikken. Romanen fikk positive anmelders fra den kristen-konservative presse på grunn av hovedpersonens angivelige omvendelse på slutten. I sitt neste drama var Ibsen åpenbart inspirert av Nietzsche. Her ble Hilde Wangel utstyrt med rovdyrmoral, og var langt fra noen asiatisk slavekvinne. Likevel ble hun ikke fordømt på samme måten som Hedda. 323 Arne Garborg 1891. «Gerhart Hauptmann IV.» Kristiania Intelligents­ sedler 23.03. 324 Arne Garborg 1891. «Gerhart Hauptmann V.» Kristiania Intelligents­ sedler 24.03. 325 Arne Garborg 1891. «Gerhart Hauptmann V.» Kristiania Intelligents­ sedler 24.03.



5 Bygmester Solness – striden om Hilde Wangel Den konservative pressen var mer splittet i synet på Bygmester Solness enn når det gjaldt Hedda Gabler. Først ute var Alfred Sinding-Larsen (1839–1911) i Morgenbladet. Han var nå langt mer moderat i sin beskrivelse av kvinneskikkelsene enn i tilfellet Hedda Gabler. Da anmelderne skulle beskrive Hedda, ble hun hyppig karakteristert gjennom dyremetaforer. Rovdyrmetaforen var likevel mer nærliggende å bruke om Hilde Wangel, siden den jo faktisk forekom i stykket. Hilde spurte: «Og hvorfor ikke rovfugl! Hvorfor skulde jeg ikke gå på rov, jeg også? Ta’ det bytte, jeg har lyst til? Hvis jeg såsandt kan få kløerne i det da. Vinde bugt med det.»326 Likevel hisset ikke Sinding-Larsen seg opp over «rovdyrmoralen» i dramaet: Hilde – hvis Forkjærlighed for «det Spændende» ogsaa her er fremme, og som i sin Frihed fra alle Baand og i sin dristige Flugt ligner sig selv ved en vild Rovfugl – Hilde repræsenterer den hysteriske Menneskebeundring, der blindt hendriver sine Helte udover alle Rimelighedens Grændser og tiljubler dem selv i deres Fald.327 326 HIS 9, 327. 327 Bygmester Solness anmeldt av Alfred Sinding-Larsen. Morgenbladet 14.12. 1892.

– 113 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Hilde ble riktignok kalt «hysterisk». Hysteriet hadde klare assosiasjoner til det abnorme, dekadente og degenererte. Hilde Bonde­ vik har overbevisende dokumentert at psykiatrien i Norge på denne tiden forklarte hysteri ved hjelp av degenerasjon. Likevel har hun ingen referanser til dekadansebegrepet og trekker heller ikke inn dekadansen i tolkningen av Ibsens kvinneskikkelser.328 Det finnes mange eksempler på at tiden assosierte dekadanse med hysteri. Gregory Moore har for eksempel vist hvordan Nietzsche i sin kritikk av Wagners dekadanse fremstilte antisemitten Wagner som en feminisert, hysterisk jøde.329 Aftenposten hadde ansatt forfatteren Kristofer Randers (1851– 1917) som kritiker. Han var gjennomgående positiv til Ibsen i sine anmeldelser på 1890-tallet. Men i avisens dekning av dramaet viste det seg at det fortsatt var uenighet om hvorvidt Ibsen var dekadent – og til og med om han skrev symbolistisk eller ikke. I sin anmeldelse hevdet Randers at dramaet brøt med real­ ismen. Han kalte stykket en «gjennomført Allegori» og også «symbolsk Digtning». Likevel var «Hildes ungdomsvarme og sympathiske Skikkelse» «en af de smukkeste Kvindefigurer, Ibsen har skapt». Symbolismen svekket stykkets «tendens». Derfor var ikke dramaet lett å bedømme entydig negativt ut fra et konservativt standpunkt. Randers spådde at stykket ikke ville «fremkalde Strid og Diskussion om de deri udtalte Meninger».330 Påstanden skulle vise seg å være forhastet. Randers hadde tidligere forsvart Ibsen og Bjørnson mot kritikken fra Theodor 328 I delen om «Skjønnlitteraturens hysteri» (Bondevik 2019, 271–370), som omhandler hysteri hos Ibsen, Bjørnson, Amalie Skram og Hamsun, er dekadanse aldri et tema. 329 Gregory Moore 2001. «Hysteria and Histrionics: Nietzsche, Wagner and the Pathology of Genius.» Nietzsche-Studien Vol. 30, 246–266. 330 Bygmester Solness anmeldt av Kristofer Randers i Aftenposten 18.12. 1892.

– 114 –


BYGMESTER SOLNESS – STRIDEN OM HILDE WANGEL

Caspari (1853–1948). På den annen side hadde han også angrepet bohemen og naturalismen ut fra en Ibsen-inspirert individualisme. Caspari rykket ut og kritiserte Randers’ anmeldelse av Bygmester Solness: Stykket var egnet til å vekke debatt fordi det angrep en institusjon Randers knapt hadde berørt, nemlig ekteskapet. Ekteskapene i de sene dramaene var stort sett ulykkelige. Noen var barnløse, men i de fleste dramaene gikk avkommet til grunne «ved en mere eller mindre voldsom Død». Uten å bruke ordet fremhevet Caspari her et typisk dekadent trekk. Han oppsummerte sine iakttakelser i kursiv: «Sterilitet er det moderne Ibsenske Ægteskabsdramas ildevarslende Artsmerke.»331 Sterilitet kunne på denne tiden ha assosiasjoner til utukt og seksuelle utsvevelser. Kjønnssykdommer som gonoré førte til sterilitet ikke bare hos menn, men også hos kvinner.332 Den lesbiske sterile kvinne ble skildret av franske dekadanseforfattere som Catulle Mendès (1841–1909) i romanen Méphistophéla (1890).333 En selvfølgelig referanse var Charles Baudelaires fasci­ nasjon for «La froide majesté de la femme stérile» – «den sterile kvinnes kjølige majestet», som det heter i et dikt i Les Fleurs du Mal.334 Sterilitet førte også til dekadanse i den helt ikke-litterære 331 Bygmester Solness anmeldt av Theodor Caspari i Aftenposten 4.01. 1893. 332 «Vi har hørt, at Sygdommen kan frembringe Sterilitet hos Manden, og at den kan gjøre Hustruen udygtig dels overhovedet til at føde Børn, dels til at opdrage Børn saavel som til idethele at udfylde sin Stilling som Husmoder.» C. Boeck 1894. Utugtens Følger for Legemet. Kristiania, Th. Steens Forlagsexpedition, 10. 333 Michael Finn 2009. «Female Sterilization and Artificial Insemination at the French Fin de Siècle: Facts and Fictions.» Journal of the History of Sexuality Vol. 18, No. 1, 26-43. Her: 33. 334 Per Buvik 1996. Poesiens skandale – Om Baudelaire. Oslo, Pax Forlag, 67–68. Også Baudelaire knyttet lesbiske kvinner til sterilitet: «Lesbos, terre des nuits chaudes et langoureuses, / Qui font qu’à leur miroirs, stérile volupté! / Les filles aux yeux creux, de leurs corps amoureuses, / Caressent les fruits mûrs de leur nubilité.» Charles Baudelaire 1976. Oeuvres Complètes. Paris, Gallimard,

– 115 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

betydningen av befolkningsnedgang – noe som i Frankrike på denne tiden ble ansett som et problem.335 Paul Bourget hadde skrevet om forholdet mellom sterilitet og dekadanse i «Dekadencens theori»: Når en forfaldstids borgere [les citoyens d’une décadence] står lavt som arbejdere for fædrelandets storhed, står de så ikke så meget desto højere som kjendere af deres egen sjels indre? […] Hvis de er dårlige til at sætte nye generationer i verden, er det så ikke, fordi en vis overflod på sarte fornemmelser og en sjælden finhed i deres følelsesliv har gjort dem til raffinerede, men ufrugtbare [stérilisés mais raffinés] mestere i lyst og smerte?336

Ibsen fremstilte ifølge Caspari ekteskapet som et innstengt og fordomsfullt sted. Det skapte ulykkelige mennesker. Derfor banket representantene for den frie kjærlighet på døren, «Regine Engstrand, Rebekka West og Hilde Wangel, Gratierne med de ‘fribaarne Viljer’ og de ‘robuste Samvittigheder’, Valkyrierne, paa hvem Ordet Pligt virker som et ubehageligt Stik».337 Caspari oppfattet Hilde Wangel som en fortsettelse av Rebekka West i Rosmersholm. Hilde hadde ikke bare «suget den moderne Aand i sig gjennem Bøger». Den var gått henne i blodet, og hun krevde den frie kjærlighet i stedet for ekteskapet. «Hun er det kommende moderne Samfunds Enfant terrible»,338 hevdet Caspari. Da Solness klatret opp på tårnet, var det ifølge Caspari for å feste «den ‘frie Kjærlighed’s Krans paa det moderne Samfunds Taarnbygning». Denne tolkningen ble senere gjentatt av Christen Collin i dekadansedebatten i 1894 (jf. kap. 7). Caspari knyttet an til sedelig1, 150. 335 Karen Offen 1984. «Depopulation, Nationalism, and Feminism in Fin-de-Siècle France.» The American Historical Review Vol. 89, No. 3, 648–676. 336 Paul Bourget 1889, 253. Jf. Bourget 1883, 27. 337 Caspari 1893. 338 Caspari 1893.

– 116 –


KAP. 4 – KONTEKSTSENSITIVITET SOM KRITISK STRATEGI

hetsdebatten i 1880-årene og kritikken av bohemens frie kjærlighet. Ibsen ble gjort til talsmann for at ekteskapet skapte sterilitet eller skade på avkommet. Medisinen mot det klaustrofobiske ekteskapet var fri kjærlighet. Ifølge kritikerne av dekadansen var dette å snu tingene på hodet. Det var nettopp overkulturen, atav­ ismen, degenerasjonen og den frie kjærlighet som truet samfunnet, akkurat som utdannede kvinner skapte abnorme barn, slik Gustave Le Bon og andre hadde hevdet. I Aftenposten var Bredo Morgenstierne (1851–1930) tilbakeholden med å fastholde Hilde Wangel i abnorme kategorier. Men Solness var en selvplager, en som grublet over egen skyld med «en skranten Samvittighed, der nervøst pinte sig med Selvdissekering» uten å ha «den sunde Organismes selv-lægende Evne». Nils Kjær hadde kritisert den usunne selvbetraktningen som et dekadansefenomen i kjølvannet av Vilhelm Solheims selvmord (jf. kap. 3). Morgenstierne trodde imidlertid ikke at den nervøse selvplagingen var mer utbredt enn før: Ligeoverfor denne Slags skrantne Samvittighed, der i det Ibsenske Persongaleri mest typisk er repræsenteret ved Rosmer og Solness, og som kan udvikle sig lige til Sindssygdom, er det ganske vist berettiget at kræve en Reaktion og raabe paa en mere robust Samvittighed. Hvis det imidlertid menes, at en saadan nervøs, selvplagende Samvittighed skulde være særlig karakteristisk for vor Tids Mennesker, er vi tilbøielige til at tro, at man tager feil. Det er et pathologisk Fænomen, som nok muligens kan være sterkest fremtrædende til enkelte Tider og hos enkelte Nationer (f. Ex. i vore Dage hos Russerne), og som vel ogsaa undertiden kan fremtræde som et Produkt af Overkultur, men som dog idethele maa opfattes som noget individuelt, der kan fremkomme til alle Tider og paa alle Kulturstandpunkter.339

Solness ble oppfattet som «abnorm» eller patologisk. Assosiasjo339 Bygmester Solness anmeldt av Bredo Morgenstierne i Aftenposten 05.01 og 06.01 1893. Her: 06.01.

– 117 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

nene til ordet «overkultur» på denne tiden var knyttet til dekadansen, som hos Ola Hansson og Georg Brandes (jfr. kap. 2). En skranten samvittighet skapte behov for noe mer «robust». Selv om Nietzsche ikke ble nevnt ved navn, hadde mye skjedd siden Georg Brandes’ og Ola Hanssons introduksjoner av filosofen i 1889 og 1890. Nietzsches sinnssykdom var nå allment kjent. Nietzsche er en indiskutabel inspirasjonskilde for Hilde Wangels vikingemoral. Dette har vært påvist av mange fortolkere i ettertid. Hans Aanrud henviste da også til Nietzsche i sin anmeldelse og hevdet at «Vikingetrods» og «robust Samvittighed,» var «en Tanke, som man forresten vil finde igjen i stærkere Udtryk hos Nietzsche».340 Morgenstiernes forbløffende avdempede kritikk av Hilde Wangel skyldtes at han mente å kunne se bak rovdyrmoralen: «Hun har, hvad man kalder et godt Hjertelag; hun synes, det er stygt og grusomt af Solness at negte Ragnar en god Attest, selv om det maatte ske med lidt Løgn, og da hun er bleven fortrolig med Fru Solness, kvier hun sig for at gjøre hende, som hun nu kjender, Uret.»341

Hilde var altså ikke noen entydig representant for rovdyrmoralen. Hun ble følgelig heller ikke betegnet som uhyrlig eller abnorm. Etter hvert ble det klart at Nietzsches kritikk av den kristne moral var skrevet ut fra en overfølsom dekadents standpunkt. Nietzsche fremhevet uttrykkelig at han selv var en del av den dekadansen han kritiserte. Dermed kunne drømmen om «det blonde udyret» forstås som en fortvilet utopi skapt av en dekadent som balanserte på randen av sinnssykdom.342 Nietzsche ble nå betegnet som «en 340 Bygmester Solness anmeldt av Hans Aanrud i Kristiania Intelligentssedler 16.12 1892. 341 Morgenstierne 06.01. 1893. 342 «Angsten varede i ti aar, indtil den dag kom, da den sidste rest af hans forstand forlod ham; det er i disse ti angstens aar, at Nietsche [sic] har

– 118 –


KAP. 4 – KONTEKSTSENSITIVITET SOM KRITISK STRATEGI

ved selv-hypnose beruset pseudo-profet».343 Morgenstierne satte Ibsen opp mot Nietzsche: Ingen har klarere illustreret denne den moralske Følelses Forædling og Inderliggjørelse end Ibsen selv i en Række Karakterskildringer. Og at nogen skulde miskjende det heri liggende uhyre Kulturfremskridt eller for Alvor foretrække Vikingetidens Rov- og Mord- og Voldtægtsmoral for vor Tids, er ganske utænkeligt.344

Carl David af Wirsén (1842–1912) var sekretær i Svenska Akademien og en produktiv anmelder. Han var senere sekretær for Nobelkomiteen da Bjørnson fikk Nobelprisen i 1903 og ikke Ibsen. Wirsén innordnet Hilde i rekken av Ibsens amoralske kvinnetyper: «Hon synes höra till någon särskild grupp bland de hos Ibsen emellanåt förekommande, från skrupler och en i deras tanke fullkomligt ‘konventionell’ moral befriade kvinnotyper, för hvilka Rebekka i ‘Rosmersholm’ är den hemskaste urbilden.»345 Wirsén la avgjørende vekt på Ibsens symbolisme. Han oppfattet denne som et dekadent trekk, men uten å bruke ordet. Signalet som lå i at kunsten ikke var «sunn», var likevel temmelig klart: «Men en konst, som är så beskaffad, att den alltigenom är ‘konstig’, en konst i hvilken man oupphörligt måste under de läsbara orden inskjuta dolda andemeningar, blifver dock icke längre konst af sund och stor beskaffenhet.» Hans Aanrud påpekte også i sin anmeldelse motsetningen skrevet alle sine filosofiske verker. Man kan derfor ikke undres over, at de er noget sygelige og usunde og dybt melankolske, omend skrevne med en nervøs latters uegte lystighed.» Teodor de Wyzewa 1892. «Nietsche [sic] i Frankrige.» Samtiden Vol. 3, 10–22. Her: 13. 343 Ludwig Stein 1893. «Friedrich Nietzsche’s verdensanskuelse og dens farer.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol 1, 646–668. Her: 650. 344 Bygmester Solness anmeldt av Bredo Morgenstierne i Aftenposten 6.01. 1893. 345 Bygmester Solness anmeldt av Carl David af Wirsén. Vårt Land (Stockholm) 23.12. 1892.

– 119 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

mellom den realistiske formen og det symbolistiske innholdet. Han brukte riktignok ikke ordet «symbolisme», men hevdet at stykket var en «gjennemført Allegori». Dramaet var «helt igjennem allegorisk lige ud i Titlen, hvor hvert Ord har en anden Mening, end den det ligefrem udtrykker, hvor ‘Bygmester’ betyr noget helt andet end Bygmester».346 Wirsén så en politisk opprører i Hilde Wangel og sammenliknet henne med en jakobiner. Likevel innrømte han at Ibsen hadde tegnet henne sympatisk. Flere av assosiasjonene til begrepet dekadanse ble aktivert, selv om ordet ikke forekom: I grunden är han nog ändå bättre, vekare än den visserligen långt mindre i lifvets snöda vinningsberäkningar invefvade men af sin antinomistiska, lagfientliga djärfhet styrda, fullkomligt obundna Hilde, som är behärskad af ett slags mot sed och god ordning upprorisk jakobinism. Hon är dock, såsom varande en starkare, fast med någon ‘darrande’ nervretlighet försatt natur, af Ibsen mycket sympatiskt tecknad.347

Den svenske idealistiske kritikeren Georg Göthe (1846–1933) oppfattet også Hilde som opprørsk. Hun var «yrhättan från ‘Fruen fra Havet’, som nu utvecklat sig till ett slags hurtig och kavat amazon med något af en demons vilda fantasi hos sig – dramats gåtfullaste figur».348 Men Göthe syntes ikke at Hilde var hverken interessant eller overbevisende: Men ej nog med att en sådan figur som Hilde förefaller overklig, hon har ej heller som fantasifigur den förmåga att öfvertyga, tjusa eller gripa oss, som äfven de mest fantastiska väsen kunna hafva, när de äro skapelser af en verklig, lefvande skaldefantasi.

Göthe brukte den samme strategi mot Ibsen som Hamsun i fore346 Aanrud 1892. 347 Wirsén 1892. 348 Bygmester Solness anmeldt av Georg Göthe. Nordisk Tidskrift 1893, 153–157.

– 120 –


KAP. 4 – KONTEKSTSENSITIVITET SOM KRITISK STRATEGI

dragene i 1891: Hvordan forklare at en så angivelig overflatisk dikter kunne oppfattes som dyp og uforståelig? Jo, fordi man har en tendens til å mystifisere det fremmede. Hamsun hevdet at tysk­erne oppfattet Ibsen som dyp fordi det hørte til deres karakter å finne dybde i alt.349 Når man så Norge på avstand, ble landet eksotisk. Dette skapte en kunstig dybde, ifølge Göthe: Man tycker sig höra deras förundran, där de sitta och läsa eller åskåda Ibsens nyare, ‘realistiska’ pjeser och stöta på några dunkla ställen: ah, se där! – utropa de – se där ha vi det gåtfulla nordiska lynnet, hur sällsamt och hur intressant! Och så kasta de sina betänkligheter i den redan förut respektable högen af förvirrade intryck, som de fått af vår ‘töckniga nord’. – Och naturligtvis stegrar den pikanta lektyren deres nyfikenhet på detta sällsamma folk, och dessa sällsamma människor, som den store diktaren skildrat för dem. Och så taga de fram sina kikare och rikta dem upp mot oss nordbor, där vi krafla vid polar-isens rand, – kikare, till hvilka Henrik Ibsen fått bestå de starkt färgade glasen. Är det underligt, om en och annan mera nykter betraktare finner oss abnorma!350

Abnormiteten skyldtes at det banale ble eksotisk når man så det på avstand. Dette argumentet var blitt en topos: Ibsens kvinneskikkelser var ikke norske, derfor var de abnorme. En eksemplarisk fremstilling av hvordan det fremmede kunne oppfattes 349 Hamsun sa om Fruen fra Havet i 1891 at det er en «Bog for Tyskere. Det er en Bog for Folk, som paa Forhaand er vant til at læse dybsindige Digtelser». Knut Hamsun 1960, Paa Turné. Oslo, Gyldendal, 37. Et ekko av dette synspunktet finnes faktisk i Collins betraktninger om Rottejomfruen i kjølvannet av utgivelsen av Lille Eyolf: «Hvis man absolut skal tro, at Ibsen har gjemt en symbolsk betydning i denne figur, som en kjerne for tyske og andre nøddeknækkere, da ligger det vel nærmest at betragte hende som et symbol paa naturen, med havet som sin moderlige favn.» Chr. Collin 1895. «Henrik Ibsen og troen paa livet.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 3, Februar, 217–232. Her: 221. 350 Göthe 1893.

– 121 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

som abnormt, kom til uttrykk i den konservative kritikeren Nils Hertzbergs lille pamflett om Ibsens kvinneskikkelser (jf. kap. 6). Den liberale Christopher Brinchmann (1864–1940) mente derimot at Hilde Wangel var et vitalt element i dramaet som struttet av livskraft: Hilde er ung og livsfrisk, modig og bedaarende, endog paagaaende og fræk, til yderlighed hvad vi norske mener med adjektiverne kjæk og kvik anvendt om damer. Hendes væsen er en ubændig, selvbevidst vilje. Og hun virker som det kraftigste element i handlingen.351

Brinchmann anmeldte siden Gunnar Heibergs drama Balkonen så positivt i Dagbladet i 1894 at Christen Collin startet sitt felttog mot dekadanselitteraturen. Han plasserte nå Bygmester Solness utenfor dekadansetradisjonen og ville heller ikke uten videre kalle stykket symbolistisk. Symbolist i den rigorøse betydning af ordet som partinavn for antinaturalisterne kan ingen kalde «Bygmester Solness» forfatter; dertil er hans fantasi for storladen og for strengt behersket af hans myndige tanke. Om det saa blot var sprogformens mageløse sundhed og naturfriske selvfornyelsesevne, er den tilstrækkelig til at stille Ibsen udenfor den moderne dekadence i literaturen – eller paa godt norsk: den sygelige aandsretning, hvis mest iøinefaldende eiendommelighed bestaar i, at en impotent skabertrang slaar ud i ordmageri og lignende kluss med formen.352

Individualismen i dramaet skyldtes ikke Nietzsche-påvirkning, mente Brinchmann. Å hevde noe slikt var filologisk pedanteri. Man sto overfor «samtidig spontant fremtrædende varieteter paa samme aandige jordbund». En annen anmelder, Didrik Grønvold (1855–1928) karakteriserte Kaja som hysterisk: 351 Bygmester Solness anmeldt av Chr. Brinchmann. Nyt Tidsskrift – Ny Række, Første Aargang, Februar 1893, Kristiania, 272–281. Her: 273. 352 Brinchmann 1893, 278.

– 122 –


KAP. 4 – KONTEKSTSENSITIVITET SOM KRITISK STRATEGI

Ragnars Forlovede, Kaja, der arbeider som Bogholderske paa Kontoret, nærer en hysterisk Kjærlighed til ham. Den benytter han sig snildt af til at fængsle hende til Forretningen; thi hun vil ikke bort for alt i Verden, og saa vil nok ikke Ragnar heller kunne rive sig løs. Kaja behandler Solness i det Hele som den ydmyge Hund, hvem den brutale Herre snart sparker, snart kjæler for.353

Når hysteriet knyttes til maktforholdet mellom kjønnene, kan dette minne om Dybfests kvinneskikkelser Ira eller Fru Gade i novellen «En Ensom». I motsetning til Ira tok fru Gade til slutt makten over den mannlige hovedpersonen. Aftenpostens anmelder oppfattet også Hilde som hysterisk. Hvis Hilde var hysterisk beundrende, så gikk maktrelasjonen begge veier, siden hun til slutt gjennom sin begeistring drev Solness i døden. George Ross Ridge har påpekt at kvinnen i den franske dekadanseromanen dominerte mennene på en sadomasochistisk måte.354 Ibsens kvinneskikkelser både dominerte og ble dominert, slik samtiden oppfattet dem. Dekadanselitteraturen skildret «syk kjærlighet», for å minne om tittelen på Hans Jægers bok fra 1893.355 Allerede i En Dag af Mit Liv (1888) hadde Jæger beskrevet sitt selvmordsforsøk som skyldtes den selvutslettende tilbedelsen av «Vera», dvs. Oda Krohg. Som hos Dybfest var ideen om «å ikke kunne leve uten» den elskede ført ut i sin ytterste konsekvens. Når Vera spurte Fischer (Jæger) om han ikke kunne skrive seg ut av det, svarte han: «– Skrive? – jei ser paa henne – skrive? Sier jei . . . skrive? Uten Dem? – jei kan jo ikke noe uten Dem jo! . . . jei kan jo ikke

353 Bygmester Solness anmeldt av Didrik Grønvold. Bergensposten 14.01, 16.01 og 17.01 1893. Her: 14.01. 354 George Ross Ridge 1961. «The ‘Femme Fatale’ in French Decadence.» The French Review Vol. 34, 352–360. 355 Hans Jæger 1893. Syk kjærlihet. Paris, Imprimerie Adolphe Reiff.

– 123 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

spise, ikke drikke uten Dem, ikke tænke, ikke arbejde, ikke leve . . .».356 Grønvold oppfattet Hilde som en mellomting mellom barn og kvinne, hun var både uoppdragen og ubesindig. «Man kunde i en Fart kalde hende for det tyvende Aarhundredes Ingenue, hvis ikke hendes Naturel var saa sammensat, at den rummer Spirer i sig baade til det Storladne og det Dæmoniske i Kvindenaturen.»357 Det «demoniske» var ikke nødvendigvis en beskrivelse av det abnorme eller dekadansen. Grønvold sammenlignet Hildes svermeri for Solness med en av Goethes mange kvinner: Man bliver uvilkaarlig mindet om Kvindeskikkelser som Bettina von Arnim, hvis exalterede Sværmeri for Goethe, allerede længe før hun havde seet ham, førte til en heftig Tilbedelse; men samtidig er det en hel ny Fremtoning i Nutidens Klædebon og Omgangsformer.358

I anledning av Brandes’ Goethe-bok skrev Ibsen i et brev til den danske kritikeren hvor fascinert han var av forholdet mellom Goethe og Marianne von Willemer.359 «Goethes kvinneskikkelser» var allerede en topos på denne tiden. Adolf Stahrs tobindsverk om temaet hadde vært trykt i mange opplag.360 En annen parallell Grønvold trakk, var til Bjørnsons Leonarda. I Bjørnsons drama var forholdet omvendt fra Bygmester Solness. Leonarda skildret et forhold mellom en eldre kvinne og en yngre mann. Men det er langt fra Leonarda til Hilde Wangel. Edvard Brandes uttrykte den samme positive holdningen til Ibsens nye kvinne356 Hans Jæger / Haakon Nyhuus 1888. Kristiania–Billeder. Kristiania, Eget Forlag, 18. 357 Grønvold 1893, 16.01. 358 Grønvold 1893, 16.01. 359 Henrik Ibsen: Brev til Georg Brandes 11.02. 1895. HIS 15. 360 Adolf Stahr 1865–68. Goethes Frauengestalten. Zwei Bände. Berlin, Guttentag. Stahrs idealistiske fremstilling av Goethes kvinner ligger langt fra samtidens beskrivelser av Ibsens abnorme kvinneskikkelser.

– 124 –


KAP. 4 – KONTEKSTSENSITIVITET SOM KRITISK STRATEGI

figur. Han utropte straks stykket til et mesterverk og Hilde til Ibsens mest sjarmerende kvinneskikkelse overhodet: En mere fortryllende Skabning har Ibsen, den erfarne Kvinde­ kender, ikke skabt. Der maa være som Sang og Latter i Luften fra det Øjeblik, hun staar i Stuen. Hun er ung, dog intet Barn, ikke dumt-uskyldig, ikke dydsiret-uvidende, men straalende af Overmod i sin Lykkesøgen paa sit ungdommelige Vikingetog. Overfor hende stivner alle Lystspillets unge Piger som Fru Alines livløse Dukker: saa fuldkommen levende er hun; ærlig og hensynsløs, begejstret hengivende sig, dog med tusinde Krav, en Fristerinde, en Spærsvingerske, drømmende begærlig, tilbedelsesværdig for sin ufordærvede Aabenbaring af sin varmblodige Natur. Der kommer ikke fra hendes Læber et falsk Ord, hvad enten Talen falder alvorlig eller lystig. Hun bryder sig lidet om sin Dragt og al saadan Kvindelighed: hun gaar saa stolt, som om hun gik nøgen under en Stjærne, hvis Glans blændede de Vanhelliges Øjne.361

Hilde ble dermed Solness’ befrier og skytshelgen, en som hjalp ham med å forandre forholdet til Brovik. Solness lot Kaja fare, og Hilde helbredet hans skrantne samvittighet: «Hilde gaar frem med den Magt og Sikkerhed, som kun en Mands Fylgje besidder; hun fører Solness ud af alle Forhold, hvori han indsnævres.» Allerede før Brandes-brødrene hadde Kristofer Randers utropt Hilde til en av de mest sympatiske kvinneskikkelser Ibsen hadde skapt: Det er unegtelig ikke nogen lys Livsbetragtning, som saaledes træder os imøde. Men ud af det noget dystre Billede træder Hildes lette, ungdomsvarme og sympathiske Skikkelse frem, – en af de 361 Bygmester Solness anmeldt av Edvard Brandes, Politiken, 22.12. 1892. Noen dager etter sin bror hevdet Georg Brandes det samme, bare med mindre ord: «Lyset kommer fra Hilde og denne Kvindeskikkelse overstraaler ved sin Ejendommelighed, Friskhed og Glans alle Kvindeskikkelser i den samtidige Literatur.» Bygmester Solness anmeldt av Georg Brandes. Verdens Gang 28.12. 1892.

– 125 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

smukkeste Kvindefigurer, Ibsen har skabt, – og kaster ved sin friske Naturlighed og forstaaelsesfulde Tro et Forsoningens Skjær over det hele.362

Ragna Nielsens foredrag «Henrik Ibsen var kanskje Ragna Nielsens største helt»,363 skriver Mari Jonassen i sin biografi om denne fremtredende kvinnesakskvinnen. 13. januar 1892 holdt hun foredrag om Hedda Gabler. Hun sendte en invitasjon til Ibsen, men han takket nei med den begrunnelse at han aldri hørte på foredrag om egne skuespill.364 Året etter ville Ragna Nielsen snakke om Bygmester Solness. Hun var i kontakt med Bjørnson, men han var lite imponert av hennes begeistrede tolkning av Hilde Wangel. «Ser du ikke at Hilde er ‘haremskvinden, uvirkelig og drømmesyk, – bare i moderne dragt? En Bohêmefantasi’», skrev Bjørnson til Ragna Nielsen.365 Bjørnsons ordbruk signaliserte at han oppfattet Hilde som en dekadanseskikkelse. Den orientalske kvinne var på denne tiden ofte et dekadansesignal: Den seksuelt utagerende kvinnen ble knyttet til det primitive og fremmedartede. Bjørnsons tolkning av Hilde viste at bohemen ble assosiert med dekadanse. Bjørnson hevdet at Hilde var en «Bohêmefantasi». Når han forestilte seg henne seg som en «Haremskvinne», uttrykte dette like mye Bjørnsons egen orientalistiske fantasi. Bjørnsons venn og forkjemper Christen Collin benyttet seg av liknende assosiasjoner i sin kritikk av Ibsens angivelige dekadente kvinneskikkelser året etter (jf. kap. 7). 362 Bygmester Solness anmeldt av Kr. Randers. Aftenposten 18.12. 1892. 363 Mari Jonassen 2011. Livet er et pust – Ragna Nielsen – en biografi. Oslo, Aschehoug, 132. 364 Jonassen 2011, 132–33. 365 Brev fra Bjørnstjerne Bjørnson til Ragna Nielsen 4.1.1893. Jf. Jonassen 2011, 134.

– 126 –


KAP. 4 – KONTEKSTSENSITIVITET SOM KRITISK STRATEGI

Ragna Nielsen ga ikke opp til tross for Bjørnsons kritikk. Hun henvendte seg direkte til Ibsen og fikk avtalt et besøk hos ham. Ibsen ble sint da Nielsen gjenga Bjørnsons tolkning av dramaet: «Hilde haremskvinden! Kan da den fyren ikke læse?»366 Deretter omtalte Ibsen «Bjørnson på en slik måte at Ragna sverget for seg selv at hun aldri ville fortelle det til noe menneske, heller ikke til dagboka.»367 Nielsen holdt så sitt foredrag om dramaet i Studentersamfundets sal 16. januar 1893. Det ble fyldig referert i Aftenposten.368 Hun hevdet at «de 3 Kvindeskikkelser i Skuespillet indeholder i sig hele Kvindekjønnets Fornedrelse og Forkvakling, men visselig også Haabet om Opreisning». Kaja representerte den uutviklede kvinnetypen som så blindt opp til en mann og elsket ham. Aline hørte til den kategorien kvinner der morsinstinktet var et fremtredende trekk. Men hun hadde stanset i veksten og var forkrøblet. Hilde representerte noe annet enn disse to kvinnetypene: «Et lysere, freidigere, kjækkere, sødere Pigebarn er ikke skildret i Literaturen», mente Nielsen. «Hilde er den nye Kvindetype, den friske, udviklede, frigjorte Kvinde, der skal komme og ogsaa har begyndt at udvikle sig.» I Nielsens fortolkning – ifølge Aftenpostens referat – var forståelsen av Hilde som «Fremtidens Kvinde» avhengig av at man forsto hele stykket symbolsk. Hilde representerte noe Kaja og Aline ikke kunne gi Solness. Hvis man ikke oppfattet det slik, ble Hilde bare en kvinne som forførte en gift mann. «Og da var hun, som en Kritiker har sagt, ‘et forrykt Pigebarn’, da var hun en Bohemfigur.» Den symbolske tolkningen reddet Hilde fra dekadansen. Foredraget fylte Studentersamfundets store sal med tilhørere, «aldeles overveiende Damer», ifølge Aftenposten. Nils Vogt satte i Morgenbladet under signaturen 8 fingeren 366 367 368

Jonassen 2011, 135. Jonassen 2011, 135. [Anonym] 1893. «Kvinderne i Bygmester Solness.» Aftenposten 17.01.

– 127 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

på noen problemer ved Nielsens tolkningen av Hilde. Hun fordømte Kaja og Aline skarpt for sin kritikkløse kjærlighet. Men hva med Hildes forhold til Solness? «Hun ser hen til Manden med Begeistring, Tro, Forventning. Kunde ikke dette ogsaa siges at være ‘kritikløst’ og ‘instinkmæssigt’?» Vogt lot det stå åpent om den symbolske tolkningen av Hilde kunne redde henne fra en slik kritikk: Fruen hævdede sluttelig, at kun, hvis Stykket opfattes symbolsk, er Hilde Fremtidens Kvinde. Tages hun bogstavelig, da er hun en Bohêmefigur, en Rovfulgnatur, der uden Hensyn tager sit Bytte, hvor hun lyster. Men der var intet i Ibsens Digtning, der kunde berettige til her at tage ham paa Ordet og tro noget saa tarveligt, som at dette var Meningen.369

Ragna Nielsen holdt det samme foredraget i «Dansk Kvindesamfund» i København 9. mars 1893. Foredraget ble gjengitt i en rekke danske aviser, og noen referater var fyldigere enn andre. Middelfart Venstreblads korrespondent i København fremhevet at Hilde var en ny «Kvindetype». For Solness representerte hun den «han har længes efter». Han «har som Adam faaet en, han kan tale med, en, som er ham lige». «Hun holder ham ikke nede, men sporer ham fremad; og hun taaler ikke, han begaar nogen Lumpenhed.» Disse beskrivelsene skulle begrunne den symbolske tolkningen: «Ses ikke Skuespillet paa denne Maade symbolsk, bliver Hilde kun et forrykt Fruentimmer, en Bohempige. Men der er ingen Grund til at tiltro Ibsen, der har en sterk Tro paa Kvinden, sligt. Nej, Solness er Legemliggjørelsen af den unge Piges begeistrede Tro og Forventning.»370 Det symbolske besto altså i det typiske. Kaja ble til «Elsker369 Nils Vogt 1893. «Kvinderne i ‘Bygmester Solness’.» Morgenbladet 17.01. 370 [Anonym] 1893. «Fru Ragna Nielsen om Kvinderne i ‘Bygmester Solness’.» Middelfart Venstreblad 12.03.

– 128 –


KAP. 4 – KONTEKSTSENSITIVITET SOM KRITISK STRATEGI

inden», Aline var «Hustruen» til Solness og Hilde «hans Ideal af Kvinden». Foredraget ble deretter trykt i det danske tidsskriftet Kvinden og Samfundet i april 1893.371 Heller ikke i den skriftlige versjonen gikk Nielsen mer utførlig inn på hva symbolismen i dramaet besto i. I Nielsens tolkning ble symbolet det som reddet Hilde fra dekadansen. Denne motsetningen mellom symbolisme og dekadanse ble siden utarbeidet av Johannes Jørgensen i tidsskriftet Taarnet (jf. kap. 8). Den belgiske forfatteren Maurice Maeterlinck (1862–1949) skrev om Bygmester Solness i den franske avis­en Le Figaro i 1894.372 Essayet ble umiddelbart oversatt i det danske tidsskriftet Taarnet.373 Her tok Maeterlinck til orde for den dybdepsykologiske dimensjonen i dramaet: Der hersker i dette Søvngænger-Drama uforklarlige nye Magter. Alt, hvad der siges, skjuler og aabenbarer paa én Gang et ukendt Livs Kilder. Og undres vi undertiden, saa maa vi ikke glemme, at vor Sjæl ofte for vort eget begrænsede Blik tager sig ud som afsindig, og at der i Mennesket er frugtbarere og dybere Lag end Bevidst­ hedens eller Forstandens.374

Det er vanskelig å finne assosiasjoner til begrepet dekadanse i denne beskrivelsen. Med sin dybde-retorikk, påkallelsen av det ukjente, det uforklarlige, det søvngjengeraktige og det som ligger hinsides bevisstheten og forstanden, kan Maeterlincks tolkning snarere klassifiseres som nyromantisk. Det «afsindige» ble akseptert fordi det åpenbarte «et ukendt Livs Kilder». 371 Ragna Nielsen 1893. «Kvinderne i ‘Bygmester Solness’.» Kvinden og Samfundet Vol. 9, Nr. 4, 53–67. 372 Maurice Maeterlinck 1894a. «A propos du Solness le constructeur.» Le Figaro 02.04. 373 Maurice Maeterlinck 1894b. «I anledning af Bygmester Solness.» Taarnet Juli-September, 205–211. 374 Maeterlinck 1894b, 211.

– 129 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Disse smakebitene fra anmeldelsene viser at kritikken av Bygmester Solness var mindre polarisert og mer avdempet enn mottakelsen av Hedda Gabler, der de negative karakteristikkene satt løst. Å drøfte om Ibsen hadde tatt hensyn til kritikken av Hedda Gabler, kan ikke være noe tema her. Selvmordene forsvant fra Ibsens dramatikk utover på 1890-tallet. Selv om Solness’, Lille Eyolfs, Borkmans og Irenes og Rubeks endelikt kan tolkes som selvmord, er dette langt fra opplagt. Det var mange tegn på klimaendringer i åndslivet mellom 1890 og 1892. Dekadansen var blitt mer diskutert og også mer marginalisert. Symbolismen ble løsrevet fra dekadansen: Etter hvert så de konservative en fordel i den nye subjektive vend­ ingen i litteraturen, for da ble samfunnskritikken svakere. Randers’ påpekning av at symbolismen svekket «tendensen», er et eksempel på dette. Dessuten beveget jo flere dekadanseforfattere seg i retning av religiøse omvendelser, slik enkelte allerede noe forhastet hadde tolket slutten på Garborgs Trætte Mænd. Den nye psykologiske litteraturen hadde vunnet terreng i de to årene som var gått siden Hedda Gabler utkom. Etter Garborgs Trætte Mænd og Hamsuns Mysterier ble det for enkelt bare å avfeie skildringen av uvanlige psykiske tilstander som abnorme. Signalene fra Danmark gikk i samme retning. Da den danske litteraturhistorikeren Valdemar Vedel (1865–1942) oppsummerte den danske litteraturen i 1892, fant han en tendens hos lyrikere som Helge Rode til «at kultivere sære fornemmelser og stemninger og fantasier i sin sjæls drivhus». Dikterne var opptatt av «tilværelsens mystik og uendelighed», «øm inderlighed og skær skønhedslængsel». Vedel brukte ikke ordet «dekadanse», men hevdet likevel at denne form for sjeleliv dyrket frem «fine, blege, sygelige blomster». Han avsluttet med en mild advarsel: «De yngste herhjemme dyrker ivrig baade Baudelaire og Maeterlinck. Maatte disse sære, bedøvende høstblomster blot ikke – 130 –


KAP. 4 – KONTEKSTSENSITIVITET SOM KRITISK STRATEGI

kvæle, hvad der er af virkelige foraarsspirer blant os!»375 Endelig hadde Ibsen blitt større i utlandet. I sin anmeldelse av Bygmester Solness slo Brinchmann fast at Hedda Gabler var Ibsens internasjonale gjennombrudd. Nå kunne kritikerne også bedømme Ibsen som en del av verdenslitteraturen. Først «efter ‘Hedda Gabler’-opførelsene paa Vaudeville Theatre i London og Théatre du Vaudeville i Paris», mente Brinchmann det var «helt tilladt at regne Ibsen med blant de internasjonale størrelser, hvis nye verker maa kjendes af alle literært interesserede inden civilisationen».376 Nils Hertzberg stilte likevel i 1893 spørsmålet om hvordan utlendingene ville oppfatte kvinnene i Norge på bakgrunn av Ibsens dramatikk. I sin lille pamflett videreførte han den sjargongen de konservative anmelderne hadde begynt å forlate i kritikken av Ibsen: «[…] hvor besynderlige, ja abnorme maa ikke Kvinderne være i Nora’s, Rosmersholms, Vildandens, Gjengangere’s, Hedda Gablers og Hilde Wangels Land!»377 Hertzbergs pamflett er tema for neste kapittel.

375 Valdemar Vedel 1893. «Literært liv i Danmark 1892.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 1, 313–335. Her: 334–35. 376 Bygmester Solness anmeldt av Chr. Brinchmann. Nyt Tidsskrift – Ny Række, Vol. 1, Februar 1893, Kristiania, 272–281. Her: 278. 377 N. Hertzberg 1893. Er Ibsens Kvinde-Typer norske? Kristiania, Aschehoug, 6.



6 Unorske kvinneskikkelser mellom fiksjon og virkelighet Da Hertzberg i 1893 anklaget Ibsens kvinneskikkelser for å være unorske, var ikke dette noen ny oppfinnelse. Laura Marholm hadde beskrevet Nora som «dansk» og deretter som «svensk» i artikkelen i Samtiden i 1890. Men påstanden om at Ibsen skapte unorske skikkelser, gikk lenger tilbake. I 1885 beskyldte litteraturkritikeren Ditmar Meidell (1826–1900) i sitt eget tidsskrift ikke bare Ibsen, men også Kielland og Bjørnson, for å dikte «unorsk».378 Meidell hadde allerede gått til angrep på Amerika som forbilde for den moderne kvinne i en artikkel tidligere på året.379 Utgangspunktet var Frøken Bernick i Samfundets Støtter. Hun tar farvel med Dina med følgende ord: «Nu går du til lykken, du elskede barn; – over havet. O, hvor ofte har jeg ikke i skolestuen​ stundet didover! Derude må det være skønt; en større himmel; skyerne går højere end her, en friere luft svaler over menneskenes hoveder – ».380 378 D. Meidell 1885b. «Den moderne Literatur og den politiske Radikalisme.» Norsk Maanedsskrift for Literatur, Kunst og Politik, Vol. 2, 145– 176. 379 D. Meidell 1885a. «Aforismer om Kvindespørgsmaalet.» Norsk Maan­eds­skrift for Literatur, Kunst og Politik, Vol. 2, 68–76. 380 HIS 7, 172–173.

– 133 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Meidell så her en forherligelse av de sosiale forhold i Amerika, ikke bare hos Ibsen, men også hos Bjørnson: «Leonarda hos Bjørnson er et Pragtexemplar af en saadan i Amerika frit udviklet Kvinde.»381 Denne typen var falsk, ifølge Meidell. Den var en «Tendentsskabning». Idealiseringen av det amerikanske vrengte seg for Bjørnson uten at han selv var klar over det, ifølge Meidell: Thi i det Kardinalpunkt, hvor den amerikanske Kvindelighed netop skulde lyse op med alt sit ægte Metal, viser Leonarda sig dog ligesaa svag som nogen europæisk Theaterdame (konf. «Naar Damer fører Krig») og, da hun har sin Gemal med sig, bliver hun os endog frastødende. Naar hun saa forsvinder, spekulerer man forgjæves paa at udfinde, hvori den transatlantiske Udvikling af Kvinden egentlig har vist sig den europæiske overlegen.382

Sammenligningen av Leonarda med Scribes stykke Naar Damer fører Krig (Bataille de dames) (1851) henspilte på en konflikt om oppsetningen av Leonarda i København da stykket kom ut i 1879. Direktør Molbech hadde antatt sitt eget stykke og vraket Bjørnsons.383 Han sammenlignet i den forbindelse Bjørnsons drama med Scribes Naar Damer fører Krig, hvilket heller ikke den gang var ment som kompliment. Leonarda er likevel ikke noen «abnorm» kvinnetype, slik dette ordet ble brukt om Ibsens dramatiske kvinneskikkelser. Selv om hun ikke ble akseptert av biskopen i stykket, så valgte hun å reise vekk med sin fraskilte mann i stedet for å innlede et 381 Meidell 1885a, 68. 382 Meidell 1885a, 68–69. 383 «At Hr. Molbech ikke ønsker at sætte sit eget Lys under en Skjæppe, er ganske tilladeligt; men naar han forsøger at benytte sin Stilling til at ville slukke andre Lys, hvis Flamme overstraaler hans eget, saa maa det mislykkes for ham. Der findes end ikke Spor af Argument i hans Censur, ja han gaar saa vidt at prise Poesien (!) i ‘Naar Damer fører Krig’ paa ‘Leonarda’s Bekostning. [Anonym] «Om ‘Leonarda’ og Prof. Molbechs Censur.» Dagbladet 07.10. 1879.

– 134 –


UNORSKE KVINNESKIKKELSER MELLOM FIKSJON OG VIRKELIGHET

forhold til biskopens nevø, som var mye yngre enn henne. Slik opprettholdt dramaet status quo, selv om grensene for det akseptable ble synlig.

Opptakten til Hertzbergs pamflett Hertzberg opplyste at pamfletten var en fortsettelse av en artikkel fra 1892.384 Der sto det nasjonale også i sentrum, men perspektivet var bredere. Hertzberg stilte spørsmålet om de sedelige og sosiale forhold Ibsen skildret, var tatt fra Norge.385 Utlendingene fikk et ufordelaktig bilde av Norge gjennom Ibsens dramaer, mente Hertzberg. Han ville derfor renvaske sitt fedreland. Resultatet var nærmest gitt på forhånd: Ibsen skildret ikke norske forhold. Hertzbergs logikk passer inn i en vanlig reaksjon på dekadansen: «[…] commentators have also consistently figured decadence as a dangerous national ‘other,’ a threat emanating from beyond the borders».386 Hertzberg betvilte at de dramatiske skikkelsene fantes i virkeligheten: Det er overhovedet et spörgsmål, om de höre hjemme i virkelig­ heden nogensteds, og om de ikke snarere helt og holdent er fostre af hans egen fantasi. Skulde de imidlertid höre hjemme nogen steds, er det i ethvert fald ikke i hans eget land med de forholdsvis enkle, mange steder primitive sæder, men det måtte da være i de store kulturcentrer, hvor udviklingen i alle retninger har nået til yderlig­ hederne, og hvor de fleste betingelser er tilstede for at frembringe de 384 N. Hertzberg 1893. Er Ibsens Kvinde-Typer norske? Kristiania, Aschehoug, 5. 385 N. Hertzberg 1892. «Har Ibsen hentet motiverne til sine problem­ drama’er fra sociale og sædelige tilstande i sit fædreland?» Nordisk Tidsskrift Vol. 15, 339–350. 386 Liz Constable, Dennis Denisoff og Matthew Potolsky 1999. Peren­nial Decay. On the Aesthetics and Politics of Decadence. Philadelphia, Univer­sity of Pennsylvania Press, 9–10.

– 135 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

psychologiske og sædelige abnormiteter, som han besidder en så stor virtuositet i at skildre.387

De «psychologiske og sædelige abnormiteter» var lokalisert til byene, og en «ytterliggående utvikling» i disse kultursentrene. Denne ideen reproduserte en vanlig forestilling om dekadansen. En populær tysk bok om kvinnelig dekadanse utgitt i Tyskland samme år, hadde et eget avsnitt om storbyens demoraliserende innflytelse.388 Med utgangspunkt i Kammerherre Alving, Grosserer Werle og Konsul Bernick fastslo Hertzberg at «det fremtrædende karaktertræk hos mændene er lav gemenhed». Men i Rosmersholm og i Hedda Gabler var kvinnene verst: Kvinnenes natur nærmer seg i disse to stykkene «det dæmoniske».389 Mens Rebekka Wests handlinger kunne forstås som motivert ut fra lidenskap, fant Hertzberg Heddas handlinger uforståelige, «hendes karakter kan overhovedet vanskelig forklares ud af almindelige menneskelige forudsætninger».390 Hertzberg ville forsvare både den norske handelsmoral og ekteskapene for å rette opp det skjeve inntrykket overfor utlandet. […] af hans skildringer af ægteskaberne skulde man få det indtryk, at de i regelen var demoraliserede og ulykkelige, at mændene var tyranniske, utro og fordrukne, kvinderne enten fortrykte, underkuede og nedværdige eller også yderlig emanciperede og mandfolk­ agtige som Lona Hessel eller moralsk og sjælelig abnorme som Hedda Gabler og «Fruen fra Havet».391 387 Hertzberg 1892, 342–343. 388 «Die größten Orgien feiert der Mammonkultus in den großen Städten. Diese sind es auch, welche in vielen anderen Beziehungen der sittlichen Entartung des weiblichen Geschlechts Vorschub leisten.» Maximilian Wolf [1892] 1894. Die physische und sittliche Entartung des modernen Weibes. Dritte vermehrte und verbesserte Auflage, Leipzig, August Schupp, 49. 389 Hertzberg 1892, 344. 390 Hertzberg 1892, 344. 391 Hertzberg 1892, 345–346.

– 136 –


UNORSKE KVINNESKIKKELSER MELLOM FIKSJON OG VIRKELIGHET

Artikkelen avsluttet med å forsvare ekteskapet og avviste at Ibsens «abnorme» kvinneskikkelser var norske. Hertzbergs argumentasjon var først og fremst juridisk, og han ramset opp alle de rettighetene kvinnene hadde fått i Norge de siste årene. Man forbløffes over ensidigheten i Hertzbergs fremstilling: Han drøftet ikke hva som var typisk for kvinnen og i hvilken forstand de utenlandske kritikerne mente kvinneskikkelsene var «typiske» for Norge. Var det «typisk» at kvinnen begikk selvmord à la Rebekka West og Hedda? Han refererte heller ikke til psyki­ atrisk eller kriminologisk litteratur, som allerede var tilgjengelig. Edvard Bulls Om hysteri, opprinnelig holdt som foredrag i Norsk Kvindesagsforening, nevnte kort Fruen fra Havet som et eksempel.392 Cesare Lombroso (1835–1909) og hans verk om forbryteren, L’uomo delinquente (1876), kom i tysk oversettelse i 1890 med tittelen Der Verbrecher. Boken hadde et kapittel om kvinnelige forbrytere.393 Lombrosos monografi om kvinnelige forbrytere, La Donna Delinquente, kom først ut i 1893 og ble oversatt til en rekke europeiske språk. Hertzberg konkluderte med at de abnorme kvinneskikkelsene ikke fantes i den norske virkeligheten: Der er ingen årsag til at bryde staven over ægteskaberne her i landet eller til at råbe noget varsko i så henseende; de må i det hele og store i alle samfundsklasser betegnes som sædelige og lykkelige; svare de end ikke i alle stykker til idealet, – hvilket menneskeligt forhold gjör vel det? – henflyde de dog fredelig og stille og har sjælden eller aldrig at opvise exempler på sådanne konflikter og katastrofer, som man efter Ibsens drama’er skulde tro var et særtræk for ægteskaberne her i landet. Kvindetyper sådanne som Rebekka West og Hedda Gabler, som oven nævnte franske kritikere med påberåbelse af Ibsen nævne 392 «Ellida er syg af Hysteri.» E. Bull 1889. Om Hysteri. Kristiania, Asche­ houg, 38. 393 «Die Verbrecherin.» C. Lombroso 1894, 389–397.

– 137 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

som en norsk specialitet, tör man trygt sige, findes ikke hos os; til kvindernes ære tör vi tro, at de vanskelig vil findes nogensteds.394

Hertzbergs pamflett Hertzberg mente allerede å ha tilbakevist at Ibsen hadde beskrevet «sædelige Tilstande i sit Fædreland». I pamfletten ville han konsentrere seg mer om «Kvinde-Typerne».395 Utlendingene hadde et feil inntrykk av ekteskapene i Norge, den sikreste målestokk «for en Nations sædelige Standpunkt»: «hvor besynderlige, ja abnorme maa ikke Kvinderne være i Nora’s, Rosmerholms, Vildandens, Gjengangere’s Hedda Gablers og Hilde Wangels Land!»396 Men norske kvinner var ikke «abnorme»! Hertzberg begynte med et sitat fra en artikkel i Revue des deux Mondes om en fransk oppsetning av Hedda Gabler. Anmelderen la vekt på at Hedda var noe fremmedartet fra Norge. I den franske artikkelen het det: Jeg havde ikke Anelse om, at de unge norske Kvinder af skikkelige borgerlige Familjer deroppe i det høje Norden var saa aandelig syge. Ved Udgangen af Theatret sagde en Excellence (!) fra Norden til mig: «Tro dog ikke, at alle vore Kvinder er saadanne; – kan saa være; det er allerede nok, at nogle er det, og Mr. Prozor (Ibsens franske Oversætter) har Ret, naar han siger med Shakespeare: ‘Der er noget raaddent i Kongeriget Danmark’ (det vil sige for Tilfældet: i Norge).»397

Men hvis man leser hele artikkelen, som går over seks sider, så mente faktisk anmelderen at publikum i dekadansens hjemland ville la seg begeistre av Hedda: 394 395 houg, 3. 396 397

Hertzberg 1892, 350. Nils Hertzberg 1893. Er Ibsens Kvinde-Typer norske? Kristiania, Asche­ Hertzberg 1893, 6. Hertzberg 1893, 6–7.

– 138 –


UNORSKE KVINNESKIKKELSER MELLOM FIKSJON OG VIRKELIGHET

Hedda er i grunnen ikke annet enn en tragisk blåstrømpe, en affektert dame som ikke er latterlig, men kriminell. Hun stjeler, dreper eller muliggjør drap og tar selv livet av seg, alt til ære for jeg vet ikke hvilket åndssvakt ideal, drømt sammen av en vanvittig fantasi. Som de vil elske denne kvinnetypen, alle våre litterære skravlekjerringer, våre kvinnelige salongestetikere, våre skjønne dekadenter!398

De kvinnelige franske dekadenter ville altså elske Hedda, ifølge anmelderen. Som vi allerede har sett i forbindelse med Le Bon, trengte ikke franskmennene å gå til Norge for å finne dekadente kvinnetyper. Hedda lignet litt på kvinnen i den franske romanen En nervesvag, som Le Bon henviste til i sin artikkel i Samtiden i 1891, skrevet av Jeanne Loiseau (jf. kap. 4). Der begikk hovedpersonen også selvmord. Denne stikkprøven viser at Hertzberg var ytterst selektiv i sin omgang med kildene. Han ville redde nasjonens ære og tilbakevise at det fantes slike kvinneskikkelser i Norge, men ikke ved å studere diktningen, «nærmere at undersøge dens psychologiske, ethiske eller æsthetiske Værd».399 Problemet med Ibsen var at han dvelte «ensidig ved denne Livets Natside».400 Han malte tilvær­elsen sort. Bevisstheten ble ikke frigjort ved at idealet seiret! Hertzberg gikk så langt som å sitere Dantes innskrift over inngangen til inferno som et motto for Ibsens senere diktning: «De som går inn her, la alt håp fare!» Hertzberg klipte så inn noen avsnitt fra sin egen artikkel i 398 «Hedda n’est au fond qu’un bas-bleu tragique, une précieuse non pas ridicule, mais criminelle, qui vole, tue ou fait tuer et se tue elle-même, tout cela en l’honneur de je ne sais quel idéal imbécile, rêvé par son imagination en démence. Comme elles vont aimer ce type féminin, toutes nos péronnelles de littérature, nos esthéticiennes de salon, nos belles decadents!» Camille Bellaigue 1892. «Revue dramatique.» Revue des Deux Mondes Vol. 109, No. 1 (1er Janvier 1892), 218–224. Her: 221. 399 Hertzberg 1893, 10. 400 Ibid., 12.

– 139 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Nordisk Tidsskrift: Hvis Ibsens dramatiske personer hadde rot i virkeligheten, måtte det være i de store «Kultur-Centrer, hvor Udviklingen paa ethvert Felt har naaet til Yderlighederne, og hvor de fleste Betingelser er tilstede for at frembringe de psychologiske og sædelige Abnormiteter, som han besidder et saadant Mesterskab i at skildre.»401 Nora var en gåte og dramaet uforløst. Da konflikten var mest spennende, sluttet stykket. Nora representerte «det revolutionære Brud» med sedvane og tradisjonell plikt.402 Fru Alving ble værende i ekteskapet, men også dette stykket endte med et uløst problem: Skulle hun gi Osvald håndsrekningen eller ikke? I tilfellet Lona Hessel fremhevet Hertzberg at når mennene sviktet, måtte kvinnene redde samfunnet. Men hva ville dette føre til? «Hvorledes vil det da gaa med Kvindeligheden?» Ibsen fremstilte igjen et problem han ikke løste.403 Ingen av disse kvinneskikkelsene kalte han nå «abnorme». Men Hedda og Rebekka West var «dæmoniske» karakterer, ifølge Hertzberg. Hilde Wangel liknet Lona Hessel, for hun hadde også brutt med de konvensjonelle «Regler om Kvindelighed og kvinde­lig Optræden».404 Dramaene ga følgende bilde av kvinnen: «Kvinderne [er] enten fortrykte og nedværdigede eller yderlig emanciperede som Lona Hessel, Rebekka West og Hilde Wangel eller sjælelig og moralsk abnorme som Fruen fra Havet og Hedda Gabler.»405 Det «demoniske» ble nå plutselig skiftet ut med «abnorm» som karakteristikk av Hedda. Ellida, som tidligere ikke hadde fått noen omtale, var også blitt «abnorm». Hertzbergs beskrivelser reproduserte en sjargong som var i omløp. Den var ikke uttrykk 401 402 403 404 405

Ibid., 14. Ibid., 17. Ibid., 20. Ibid., 25. Ibid., 26.

– 140 –


UNORSKE KVINNESKIKKELSER MELLOM FIKSJON OG VIRKELIGHET

for en reflektert, enn si teoretisk tilnærming. Nettopp derfor er karakteristikkene egnet til å belyse den doksa som avspeiler deler av epokens mentalitet. Hertzberg brukte ikke ordet «dekadanse» i pamfletten, men han hevdet at Ibsens etterlignere bar «den litte­ rære Nedgangs og det moralske Forfalds utækkelige Merke».406 Både «nedgang» og «forfall» innebar dekadanse, siden ordene på denne tiden omtrent var synonymer. Ekteskapet var en forpliktelse overfor Gud, ikke basert på øyeblikkets stemninger. Til slutt nevnte Hertzberg at Ibsen tidligere hadde skildret «smukke Kvinde-Karakterer»: «Solvejg i ‘Per Gynt’ har, skjønt gammel og graa, ikke glemt sin Ungdoms Kjærlighed, og neppe har nogen Digter skildret nogen Kvinde saa rørende i sin Hengivelse og Moderkjærlighed som Agnes i ‘Brand’.»407 Hertzberg beklaget at Ibsen i sine senere dramaer knapt hadde beskrevet «en eneste sympathetisk Kvindetype».408 Dikt­ eren hadde skildret et samfunn «der lider av Overkultur», men et slikt samfunn var ikke Norge. «Overkultur» var assosiert med dekadanse. Hertzberg nevnte begrepet i samme åndedrag som «Alderdommens Svækkelse» og «Udlevethed». Problemet i Norge var det motsatte, ifølge Hertzberg: et overmål av livskraft som ikke kjente sin begrensning.409

Den idéhistoriske bakgrunnen for Hertzbergs kritikk Hertzberg (1827–1911) var ikke en vanlig litteraturkritiker. Han var tidligere minister i Kirkedepartementet og kjent for å ha bygget opp kroppsøvingsfaget i skolen. Han skrev flere pedagogiske bøker ut fra et kristent perspektiv og hadde i 1869 grunnlagt 406 407 408 409

Ibid., 27. Ibid., 34. Ibid., 35. Ibid., 36.

– 141 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Norsk Skoletidende. I 1887 publiserte han en bok om «kvinnens kall» med hovedvekt på pedagogikken.410 Hertzberg prøvde å definere kvinnens oppgave, slik den var gitt av naturen og skaper­en: «Forlader man denne sikre Vejledning, kommer man – det godtgjør den moderne Kvinde-Emancipations Bestræbelser paa det mest Slaaende – til Resulatater, der vilde omstyrte Guds og Naturens vise og kjærlige Anordning.»411 Denne ansatsen gikk mot Stuart Mills bok om kvinnens undertrykkelse. Kvinnens virkelige vesen var ukjent, hevdet Mill. Liberalismen ville la konkurransen avgjøre hvem som passet til hvilke yrker. Mill mente at mannens undertrykkelse gjorde kvinnen abnorm. Han brukte ikke ordet, men snakket om kvinnenes «morbide egenskaper» og betraktet hysteri og besvimelsesanfall som et resultat av sosialisering. «But women brought up to work for their livelihood show none of these morbid characteristics.»412 Dette perspektivet lignet Ragna Nielsens forståelse av Hedda Gabler og Thea Elvsted (jf. kap. 3). Også Hertzberg hadde en forklaring på forfallet. Syndefallet gjaldt alle mennesker, og dermed begge kjønn. Forfallstendensene kunne også forstås utdanningssosiologisk. Et lite land som Norge hadde for mange studenter: 400 nye studenter i året var altfor mye. Det var nemlig bare «et mindre Tal af alle disse, der har noget virkelig videnskabeligt Kald».413 Hertzberg advarte mot overutdanning. Dette hadde også konsekvenser for kvinnene, som jo fikk sin første kvinnelige student med Gina Krog i 1882.

410 N. Hertzberg 1887. Kvindens Kald, Uddannelse og Gjerning. Kristi­ ania, Cammermeyer. 411 Hertzberg 1887, 5. 412 John Stuart Mill 1869. The Subjection of Women. London, Longmans, Green, Reader, and Dyer, 112. 413 Hertzberg 1887, 35.

– 142 –


UNORSKE KVINNESKIKKELSER MELLOM FIKSJON OG VIRKELIGHET

Der er intet unyttigere Menneske på Jorden enn en klejn Student. Og – jeg legger til – ikke alene unyttig, men ogsaa skadelig. En Dannelse, der, fordi den mangler baade indre Kald og virkelig Grundighed og altsaa maa blive overfladisk, kommer ogsaa til at mangle det ethiske Moment. Den fremkalder et literært Proletariat, hvorfra alskens samfunds­ opløsende Tendentser, ikke minst Vantroens Propaganda, henter sine menige Agitatorer.414

Dette minner om Le Bons påpekning av forbindelsen mellom nihilisme og kvinnelig utdanning. I sin beskrivelse av kvinnens rolle under sosialismen kritiserte Hertzberg noen av Bjørnsons tidlige kvinneskikkelser som skremmebilder. Dette var før Bjørnson snudde og skapte Svava i En Handske (1883): Kjønsforholdet er en fuldstændig fri og personlig Sag. Føler Vedkommende sig skuffet, opstaar det Uforligelighed eller Antipathi, saa kræver Moralen, at et Forhold, der har blevet unaturligt og derfor usædeligt, opløses. (Sammenlign Bjørnsons «Magnhild» og «Leonarda»).415

Fremstillingen av kvinnen under sosialismen hadde Hertzberg hentet fra den tyske sosialdemokraten August Bebel. Hertzberg mente sosialismen tok feil fordi den ikke kunne utrydde synden. Vanskelige samfunnsproblemer ville først løses når kristendommens ånd gjennomtrengte samfunnet. Hertzberg avviste likhet som samfunnets grunnlag. Dette ble begrunnet med en organisme­metafor: Er Samfundet en stor Organisme med mange Organer, saa maa hvert organ stille sig tjenende til det Hele; der maa være en fast begrændset Over- og Underordning; Alle kan ikke gjøre Alt, men 414 415

Ibid., 36. Ibid., 58–59.

– 143 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Hver maa gjøre Sit; ellers geraader Samfundet i Opløsning; Alle kan ikke raade og befale, Nogen maa byde, Andre lyde.416

Hertzberg gikk også detaljert inn på en anonymt publisert bok om forholdet mellom kjønnene i lys av utviklingsfilosofien.417 Forfatteren var Viggo Drewsen (1830–1888). Hertzberg mente at Herbert Spencer og hans danske disippel klarest hadde beskrevet grunnlaget for kvinnens frigjøring. Spencer hevdet at utviklingen gikk fra det ubestemte til det bestemte. Derfor representerte monogamiet et høyere utviklingstrinn enn polygamiet. Først monogamiet utviklet det spekter av følelser som var forbundet med kjærlighet. I den videre utvikling ville selve kjønnsforholdet bli mindre viktig. Fremtidens forhold ville bestå av et spekter av menneskelige egenskaper. I tillegg til elskoven måtte både mann og kvinne ha et selvstendig kall i livet. Dette var den filosofien som «klarest og med en vis videnskabelig Holdning begrunder Kvinde-Emancipationen», mente Hertzberg.418

Evolusjon og moral Darwinismen hadde gitt oppkomst til mange problemer. Hvordan skulle moralen begrunnes hvis Darwin hadde rett? Denne debatten foregikk på hele 1880-tallet. Skulle man la rovdyr­ moralen seire og gi den sterkeste rett? Eller lå det etiske prinsipper innbakt i evolusjonsteorien som kunne begrunne moralen på en annen måte? Drewsen hadde vært i polemikk med Georg Brandes på midten av 1880-tallet i tidsskriftet Tilskueren. Han tok utgangspunkt i en artikkel av Brandes om Garborg.419 Bran416 Ibid., 80. 417 [Viggo Drewsen] 1884. Forholdet mellom Mand og Kvinde, belyst gennem Udviklings-Hypothesen. København. 418 Hertzberg 1887, 101. 419 Georg Brandes1885a. «Arne Garborg.» Tilskueren Vol. 2, 1–24.

– 144 –


UNORSKE KVINNESKIKKELSER MELLOM FIKSJON OG VIRKELIGHET

des var særlig begeistret for novellen «Ungdom» i Forteljingar og Sogur: Men det tager sig livagtigt ud som om han lo – lo, ikke paa den strænge Sædligheds Vegne af de usle usædelige Syndebukke, men som lo han – Himlen bevare min Tunge! – af visse store, som realistiske Fritænkere forklædte, Lægprædikanter, der stedse mere synes at løbe sig fast i den Opgave at forbedre Boniteten af de ugiftes Coelibat.420

Denne siste karakteristikken hadde en klar adresse til Bjørnson og den såkalte «Hanske»-moralen – over to og et halvt år før det kom til et åpent brudd mellom Brandes og Bjørnson høsten 1887 på grunn av sedelighetssaken (jf. kap. 9). Drewsen drøftet påstanden til Brandes om at skrøpelig dyd var bedre enn unaturlig last. Hovedsynspunktet til Drewsen var at polygami og monogami sto mot hverandre. Det var ikke til å unngå at den polygame og den monogame kom sammen i et kjærlighetsforhold. Derved skaptes lidelse og konflikt mellom verdisystemer. Drewsen foretrakk monogamiet fordi han tvilte på at alle kunne bli polygame. Men han ønsket ikke et monogami basert på uvitenhet. Drewsen gikk sterkt imot at «Uskyldighed er Uvidenhed», og at tilhengerne av monogamiet «have dannet det herskende kvindelige Ideal i Overensstemmelse hermed».421 Brandes svarte med en artikkel om Martin Luther: Luther mente angivelig det samme som Brandes hevdet i artikkelen om Garborg, at «skrøbelig Dyd altid er mangfold naturligere og sundere end unaturlig Last».422 Luther gikk atskillig lenger i sin polemikk mot sølibatet enn Brandes’ egen påstand om at «det nuværende Samfunds Ordning af det kønslige Forhold med 420 Brandes 1885a, 20. 421 [Viggo Drewsen] 1885a. «Om en Reaktion mod den moderne Stræben efter større sexuel Sædelighed.» Tilskueren Vol. 2, 375–393. Her: 390. 422 Georg Brandes 1885b. «Martin Luther om Coelibat og Ægteskab.» Tilskueren Vol. 2, 482–505. Her: 487.

– 145 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

sit strænge Krav til Afholdenhed udenfor Ægteskabet samtidigt med at dette kun kan ingaas forholdsvis sent, ikke stemmer med Naturen». Brandes tilføyde: «I det sekstende Aahundrede kunde man endnu tale rent ud af Posen som en Mand.»423 Dette sto i kontrast til nyere sedelighetskrav: «Af de For­ dringer til en Ægtemand, som adskillige moderne Bøger, særligt Damebøgerne stille, vilde den lutherske Mønster-Ægtemand næppe kunne opfylde én.»424 Mot en slags «naturlov» for utvikl­ ingen satte Hertzberg kristendommen: «Slægtens Udvik­ling er et Udslag af Vexelforholdet mellem Guds Forsyn og Menneskets Frihed».425 Hertzberg konkluderte med at evolusjon­ismens interessefellesskap ikke var nok til å holde ekte­skapet sammen: Jeg tænker, at et Forbund, der alene skal hvile paa fælles Interesser og fælles Beskjæftigelse eller paa, at hver af Ægtefællerne har sit særegne hverv udadtil, vil blive en skrøbelig Grundvold at bygge et Samlivs Lykke paa; jeg tænker, at den gamle Følelse, vi kalder Kjærlighed, saa længe der findes Mennesker, vil vedblive som hidtil at være den naturlige Grundvold for den reneste og den rigeste jordiske Lykke mellem Kvinde og Mand.426

Hertzberg så en kjønnsdelt arbeidsdeling som naturlig. Konkurransen mellom menn var stor nok om ikke også kvinnene skulle inn på arbeidsmarkedet! Han sluttet seg til Strindberg, som i Utop­ ier i verkligheten skrev at det overfylte arbeidsmarkedet «vil blive en blodig Valplads for Kampen om Brødet, hvor begge Kjøn skal staa mod hinanden som Fiender».427 Kvinnen holdt hjemmet i orden, 423 Brandes 1885b, 492. 424 Brandes 1885b, 499. I september-nummeret svarte Drewsen, men det vil føre for langt å referere debatten videre her. [Viggo Drewsen] 1885b. «Svar til Dr. G. Brandes.» Tilskueren Vol. 2, 696–711. 425 Hertzberg 1887, 104. 426 Ibid., 108–09. 427 Ibid., 118.

– 146 –


UNORSKE KVINNESKIKKELSER MELLOM FIKSJON OG VIRKELIGHET

mens mannen måtte «kjæmpe den tunge Kamp for Brødet». Kvinnefrigjøringen ødela den naturlige arbeidsdeling mellom mann og kvinne: «At ville gjøre Brud paa denne Guds og Natur­ens vise og kjærlige Anordning om det menneskelige Arbejdes Fordeling mellem Mand og Kvinde, det er den moderne Kvinde-Emancipations store Fejlsyn, ja, jeg kan sige: dens Forsyndelse.»428 I en lang Bibel-eksegese tok Hertzberg utgangspunkt i at kvinnen var skapt av mannens ribben. Kvinnen skulle tie i forsamlinger: «Manden er Kvindens Hoved, ligesom Kristus er Menig­ hedens Hoved.»429 «Kvindens kristelige Opgave i Hjemmet som Hustru og Moder»430 var Hertzbergs svar på Mills og Spencers utviklingsfilosofi og emansipasjonsbestrebelser. Det samme argumentet som gjaldt arbeidsmarkedet brukte Hertzberg også for at kvinnene ikke burde delta i offentligheten. Det var nok politisk strid som det var: «lad os ikke blande ogsaa vore Kvinder op i Striden; lad ikke ogsaa Hjemmene blive politiske Kamppladse. Hjemmet skulde dog være et fredlyst Sted.»431 Deretter kom skolemannen Hertzberg på banen. Han skisserte hvordan undervisningen av gutter og piker måtte være forskjellig i henhold til deres ulike vesen og forskjellige måte å tilegne seg kunnskap på: Vejen til Forstaaelse og sikker Tilegnelse er hos Piger noget forskjellig fra, hvad den er hos Gutter; hos disse gaar den helst gjennem den forstandsmæssige Anskuelse, hos Pigerne helst gjennem Indbildningskraften og Følelsen, hos begge paavirkes Viljelivet selvfølgelig baade af Erkjendelsen og Følelsen, men hos Gutterne fornemmelig gjennem den Første, hos Pigerne gjennem den Sidste.432 428 429 430 431 432

Ibid., 121. Ibid., 128. Ibid., 135. Ibid., 162. Ibid., 204.

– 147 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Flere amerikanske leger mente at fellesundervisning var skadelig for pikene, den kunne gi dem en knekk for livet.433 Hertzberg argumenterte mot likestilling på fysiologisk grunnlag i tillegg til det pedagogiske. Han hadde konstatert et statistisk problem, nemlig at det var mange ugifte kvinner som ikke arbeidet. Her fant han også det «abnorme». At der findes saa megen ledig kvindelig Arbejdskraft, tyder hen paa, at der er noget Abnormt i Samfundet, eller at Ligevegten er forstyrret; et Samfund, som vil værne om en sund Organisation, maa derfor søge at afhjælpe dette truende Onde. De Kvinder, som Huset og Hjemmet ikke har Brug for, maa Samfundet derfor se til at skaffe Beskjæftigelse […].434

Han ville ha kvinner som lærerinner, men ikke leger, fordi de ikke tålte belastningen ved dette arbeidet. Som gammel departementsmann anbefalte han kvinner ved offentlige kontorer. Men kvinnene hadde størst fremtidsmuligheter som næringsdrivende: syersker, serveringsdamer og innen hotelldrift. Med unntak av henvisningen til to av Bjørnsons kvinneskikkelser holdt Hertzberg seg unna skjønnlitteraturen i denne boken. Han sluttet seg til Camilla Collett i Amtmandens Døtre og hevdet at mannen var for egoistisk i valg av hustru. Menn burde tenke mer på kvinnenes følelser.435 Men Nora burde ikke ha gått: Thi der er Noget, som er større og højere end i naturlig menneskelig Harme og Fortvivlelse at bryde Forholdet. Der er Noget, som netop vilde være det for Nora i Ibsens berømte Drama endnu Ukjendte, just det Vidunderlige, som hun dunkelt aner, maaske hemmelig længes efter, nemlig dette: at blive paa den Post, hvor Gud satte hende, blive sit hellige Løfte tro.436 433 434 435 436

Ibid., 208. Ibid., 216. Ibid., 243. Ibid., 245–246.

– 148 –


UNORSKE KVINNESKIKKELSER MELLOM FIKSJON OG VIRKELIGHET

Kritikken av Hertzberg Hertzbergs pamflett om Ibsen fikk selvsagt god mottakelse i den konservative pressen. Signaturen «t.» i Morgenbladet mente at Hertzbergs bok var «ligesaa fortjenstfuldt som paakrevet». I motsetning til Hertzberg problematiserte anmeldelsen utgangspunktet og metoden: Hvorfor skulle de dramatiske skikkelsene absolutt være norske? Dikteren «fotograferer jo ikke det virkelige Liv», han «tager de enkelte Træk, der møder ham i denne eller hin Person, former dem ind i sine Tanker og danner den Skikkelse, han vil have frem». Det har vel paafaldt mange af vor store Digters Læsere og Beundrere, at det var den ægte fine Kvindelighed, der i hans Ungdom kunde træde frem i hans Billeder, medens det dæmoniske, vilde møder os i de Kvinder, der gjør hans nyeste Arbeider til en uhyggelig eller endog grufuld Læsning. Der spørges lidet om, hvorfra Trækkene til disse Billeder ere hentede.437

Morgenbladet godtok at man ikke kunne vite hvem som hadde inspirert Ibsen. Det kunne godt ha vært noen i Norge. Men dette berettiget ingen «til i de udformede Skikkelser at se Repræsentanter for den norske Kvinde i Almindelighed». Når man i utlandet likevel trodde at Ibsen ga et bilde av Norge, var det grunn til å protestere: «Hertzberg har gjort det, og han har talt paa manges Vegne.» I motsetning til Hertzberg ville ikke Morgenbladet uttale seg om bakgrunnen til kvinnene i Ibsens dramaer: «Hvorledes de Træk af det dæmoniske og vilde, Ibsen har benyttet til sine grufulde Kvindeskikkelser er komne ham imøde, kjender vi naturligvis ikke til. De kan have mødt ham i Norge eller Udlandet.» Anmelderen godtok beskrivelsen av de dramatiske skikkels­ ene: «De korte Skildringer, han giver af Ibsens Kvinder, er kun, 437 [Anonym] 1893. Anmeldelse av: N. Hertzberg: Er Ibsens KvindeTyper norske? Morgenbladet (Aften), 17.11.

– 149 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

hvad vi alle kjender […]». Men det beste var Hertzbergs redegjørelse for hvordan kvinnen virkelig hadde det i vårt land: «den overordentlige Begunstigelse, der ved Lovgivningen er bleven dem tildel, – den fuldstændige Modsætning til al Samfunds­ undertrykkelse». Som Hertzberg la Morgenbladet all vekt på det juridiske. Tematikken hos Ibsen var imidlertid ikke først og fremst juridisk, men etisk, psykologisk og estetisk. Andre aviser hadde allerede anmeldt boken mer utførlig enn Morgenbladet og satt fingeren nettopp på den ensidige konsentrasjon om det juridiske i pamfletten: Hvad angaar den «Omvæltning», som er foregaaet i vore Kvinders Stilling, saa turde det vel hænde, at den mere giver Betingelsen og det endog kun de ydre Betingelser for at lige Vilkaar kan blive mulige end Ligheden selv – der behøves Generationers, Aarhundreders Arbeide og Udvikling for at opabeide den – og at Digteren saaledes kan være i sin gode Ret som Digter, naar han ser tvert igjennem alle disse Lovparagrafer, Ret til Examener, Særeie osv. osv. lige ind til Forholdet mellem Mand og Kvinde og finder, at det nu er – omtrent som det altid har været, baade i og udenfor Ægteskabet.438

Åse Hiort Lervik har identifisert den anonyme anmelderen som kvinnesakskvinnen Mathilde Schjøtt.439 Det er derfor ikke rart at anmelderen også kritiserte Hertzbergs kvinneideal og forestilling om kvinnelighetens makt: Et Spørgsmaal bliver det nu vel, om ikke denne Kvindelighed er Udtrykket for, hvorledes en Mand drømmer sig Kvinden i sin Ungdom, og dessuden Udtrykket for, hvordan han senere finder det 438 [Anonym] 1893. Anmeldelse av: N. Hertzberg: Er Ibsens KvindeTyper norske? Fredrikstads Tilskuer 07.11. 439 Anmeldelsen er trykt opp i Lervik, Åse Hiorth red. 1980 Gjennom kvinneøyne – Norske kvinners litteraturkritikk og reaksjoner på litteratur ca. 1880– 1930. Tromsø/ Oslo/ Bergen, Universitetsforlaget, 93–98.

– 150 –


UNORSKE KVINNESKIKKELSER MELLOM FIKSJON OG VIRKELIGHET

bekvæmmest for ham at hun skal være, og om ikke Digteren, naar han ser paa Livet med aabne Øine og vil skildre det, som det er, maa opgive den Slags Kvindelighed, den samme som saa skjønt og til­ talende, deri er vi ganske enige med Hr. Hertzberg, træde os imøde i Agnes, Solveig, Margrethe – og om han ikke maa opgive den ikke alene i den kolde Virkeligheds, men ogsaa i Menneskeværdighedens Navn, baade Mandens og Kvindens?440

Schjøtt oppfattet idealene som illusjoner. Det var utilstrekkelig å bare være hel og sann i Solveigs tro, håp og kjærlighet, slik som Peer Gynt. Mindre idealisering av kvinnene var i virkeligheten et fremskritt i moral, hevdet Schjøtt. Først «naar Manden ser den moralske Uansvarlighed hos Kvinden, som hos Nora, Rebekka West, Hedda Gabler», «skrækkes» han for «hvad hans Umoralitet fører til».441 Schjøtt påpekte også ironisk mot Hertzberg: «Fornuftige Folk læser ikke Digtning som Historie, og der er heldigvis mange fornuftige Folk». Hun gikk likevel inn på modellene for Hedda Gabler og hevdet at kvinneskikkelsen hadde trekk både fra norske, svenske og tyske damer. En engelskmann kunne kjenne igjen Hedda i sitt eget land. Bergens Aftenblad var mer på linje med Morgenbladet når det gjaldt bedømmelsen av Hertzbergs forsøk på å gi den norske kvinne oppreisning, og anmeldelsen var omtrent av samme størrelse. Vore Kvinder har Ret til at kræve, at man søger at redde deres Ære. Vort Folk ligesaa: thi det maatte være et i høi Grad fordærvet Samfund, som ganske almindeligt skulde føde af sig kvindelige Individer som Nora, Fru Alving, Rebekka West, Hedda Gabler og Hilde Wangel.442 440 Schjøtt, Mathilde 1893. Anmeldelse av Hertzberg 1893, Lervik red. 1980, 97. 441 Lervik red. 1980, 97. 442 [Anonym] 1893. Anmeldelse av: N. Hertzberg: Er Ibsens Kvinde– Typer norske? Bergens Aftenblad 22.12.

– 151 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Men til og med det konservative Bergens Aftenblad mente Hertzberg var for avvisende siden han ikke ville se noen likheter mellom Ibsens dramatiske skikkelser og norsk virkelighet. Pamfletten hadde ikke […] indladt sig paa det, som vi vilde kalde det berettigede i at se norske Kvinder i Ibsens Typer, ikke paavist det Slegtskabsforhold, som findes mellem ialfald den større Flerhed af disse og norske Kvindeskikkelser, selv om Ligheden ved Overdrivelsen er bleven til Karikatur.443

Også denne artikkelen tok opp fiksjonsproblemet: Forskjellen mellom fiksjon og virkelighet ble tematisert gjennom begreper som overdrivelse og karikatur. Hertzberg hadde ikke berørt det problematiske forholdet mellom fiksjon og virkelighet i det hele tatt. Kritikken i Bergens Aftenblad tok også tak i at Ibsens intensjon ikke har vært å skildre «Hverdagstyper»: En anden Sag er det, at Ibsen vel aldrig har ment at give Hverdags­ typer i disse Kvinder, og at vi selvfølgelig ogsaa hos os maa indrømme Undtagelsernes baade Mulighed og Virkelighed. Men selv som Undtagelser vil vi vistnok ikke gjenkjende alle disse Skikkelser; det høieste, som kan siges, vil være, at vi nok kan finde Tilløb til noget, ligt t. Ex. i Hedda Gabler og Hilde Wangel; i deres hele dæmoniske Udvikling vil de til denne Tid være ukjendte hos os.444

Fiksjonalisering og forholdet privat-offentlig Da Hertzberg sammenlignet fiksjonen med virkeligheten, unnlot han helt både å drøfte fiksjonsproblemet og forholdet mellom privat og offentlig. Hvem som hadde tjent som modell kunne ikke Fredriksstads Tilskuers anmelder Mathilde Schjøtt 443 444

Ibid. Ibid.

– 152 –


UNORSKE KVINNESKIKKELSER MELLOM FIKSJON OG VIRKELIGHET

røpe direkte, men hun kom likevel med antydninger. Mellom modell og dramatisk skikkelse lå samfunnets sensurinstanser, conduite, diskresjon, men også sladder og ryktemakeri. Spenningen mellom offentlig og privat – med mange gråsoner og overskridelser – var viktig for både forståelsen og kritikken av litteraturen. Mottakelsen av nøkkelromaner på denne tiden viste at kritikken var seg dette bevisst. Det er ikke noen oppgave i denne boken å vise hvordan Ibsen skapte sine kvinne­ skikkelser ut fra levende modeller. Poenget er at samtiden diskuterte dette. Kritikerne fant Hertzbergs metode uakseptabel. Både Fredriksstad Blad, som betegnes som en moderat høyreavis, og det konservative Bergens Aftenblad var kritiske til Hertzbergs manglende grep om kvinneskikkelsene forstått som estetiske objekter. En lignende diskusjon hadde allerede funnet sted i forhold til Laura Kielers stykke Mænd af ære og skuespillet Kong Midas av Heiberg. Begge dramaene hadde tilknytning til bohemen. Hans Jægers selvutleveringsstrategi gjorde at forholdet privat-offentlig kom under press. Man kan godt si at offentliggjørelsen av det private selv ble oppfattet som et dekadent fenomen. Morgen­bladet polemiserte i en anonym artikkel mot bruk av gjenkjennelige modeller i skjønnlitteraturen: En saadan literær Benyttelse af kjendte Personligheder kan aldrig blive hæderlig. Det er et Bagholds-Overfald, ingen aaben Krigs­ erklæring, et Forsøg paa Snigmord, ingen Udæsken til ærlig Kamp. Thi den Angrebne vil i de allerfleste Tilfælde staa værgeløs.445

Samme artikkel – man kan gjette på at forfatteren var Nils Vogt – fremførte et prinsipielt syn på sammenblandingen av offentlig og privat. Nettopp i denne sammenheng ble bohemen trukket inn. Hans Jæger overskred en grense ved å skrive sitt liv. Forholdet 445

[Anonym] 1890. «Kong Midas.» Morgenbladet 26.01.

– 153 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

privat-offentlig i modellspørsmålet gjorde det naturlig å knytte stykket til bohemen. Denne forbindelsen er viktig for å forstå hvorfor «bohem» fortsatt var et potent negativt uttrykk i 1890: Ovenstaaende Betragtninger ere fremkomne, fordi her i Landet ikke længer Skandalpressen har Monopol paa i mere eller mindre forblommet Form at krænke Privatlivet ved sammenblanding af offentligt og privat, sandt og usandt, men fordi ogsaa Literaturen – udenfor Bohêmens og Skandalepressens Omraade – er inde paa dette Skraaplan.446

Symbolismen representerte også en løsrivelse av det private fra det offentlige: Det uforståelige og det individuelle ble knyttet til en ny estetikk som ikke var tilgjengelig for hvem som helst. Gjennom mystifikasjon prøvde kunsten å vinne autonomi og ny legitimitet. Særlig var dette tydelig hos Hamsun og de som ville være aristokratiske. Denne estetikken innebar også forakt for feminisme og demokrati. Den anti-demokratiske tendensen i deler av dekadansen forskjøv forholdet privat-offentlig. Hans Jægers selvbiografiske prosjekt og symbolismen representerte to ytterpunkter. Forholdet mellom modell og fiksjon var igjen høyst aktuelt, siden Hamsun på vårparten 1893 hadde utgitt Redaktør Lynge. Her ble Hamsuns bruk av Verdens Gangs redaktør Thommesen som modell kritisert på prinsipielt grunnlag av den samme anmelderen «8», dvs. Nils Vogt, som senere på året anmeldte Hertzberg. Vogt var skeptisk til bruken av en gjenkjennelig modell, og skilte mellom Hamsuns modell som privatperson og som redaktør. Gjenkjennelige trekk fra en offentlig person, i tillegg til et oppdiktet privatliv, førte til en usunn blanding av facts og fiction: «en Utilbørlighed bliver det dog at benytte Model for en literær Tegning af denne Art». Vogt knyttet fiksjonsproblemet direkte til forholdet mellom privat og offentlig: 446

[Anonym] 1890. «Kong Midas.» Morgenbladet 26.01.

– 154 –


UNORSKE KVINNESKIKKELSER MELLOM FIKSJON OG VIRKELIGHET

Typen har man Ret til at skildre i sin Almindelighed, Personen kun, hvis man indskrænker sig til hans offentlige Færd. Men det lader sig ikke gjøre i et literært Arbeide, der stiller Fordringer til at være noget andet og mere end en politisk Brochure. […] Forfatteren kan med sin bedste Villie ikke undgaa at fremstille sin Model, ikke alene i hans offentlige, men ogsaa i private Forhold, og tvinges, – hvad der ikke forbedrer Sagen – til at blande sandt og usandt, oplevet og digtet sammen saaledes, at det ene ikke lader sig skille ud fra det andet. Men netop denne Sammenblanding af sandt og usandt, offentlig og privat gjør Benyttelse af en bestemt levende Model utilladelig, naar dette er skeet i den Udstrækning, at Publikum uden videre Veiledning kan pege paa en bestemt Person og sige: Der er Modellen, om ham handler denne Bog.447

Problemet om hvorvidt Ibsens kvinneskikkelser fantes i virkeligheten eller ikke, hadde en forbløffende likhet med diskusjonen om bohemen. På den ene siden var det flere kritikere som nærmest benektet at bohemen eksisterte rundt 1890. Det er selvsagt mye som taler for dette, bohemens organ Impressionisten kom med sitt siste og niende nummer i april 1890. Utgivelsesfrekvensen hadde ikke vært imponerende: Siden det første nummeret forelå i desember 1886, hadde avisen publisert omkring 40 sider i stort folioformat fordelt på 9 numre. Samtidig polemiserte man imidlertid mot bohemens skade­ lige innflytelse på litteraturen. Men hvis den ikke eksisterte, hvordan kunne den da ha skadelig innflytelse? Det viser seg at begrepet ble brukt i en mer omfattende forstand enn bare om Hans Jæger og hans krets. Midt på sommeren 1890 hadde Hans Aanrud en lengre analyse av bruken av ordet «bohem» med tittelen «Et farligt Ord». Den opprinnelige betydningen av ordet mente han var uproblematisk, «det betyder en Omstreifer, en 447 Nils Vogt 1893. Anmeldelse av: Knut Hamsun: Redaktør Lynge. Morgenbladet 16.04.

– 155 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

hjemløs med en passelig Portion af Humør og Ligegladhed, et Hoved og et Hjerte saa fint og muntert, at det ikke hører til Selskabet».448 Men problemet var den betydning ordet hadde fått i Norge, «det er Knuden». Aanrud hadde en vittig beskriv­ else av sin jakt på ordets betydning blant flere intervjuobjekter, en undersøkelse det ikke kom mye ut av. Han konstaterte deretter at ordet hadde «en forfærdelig Evne til at mistænkeliggjøre», derfor var det «et meget farligt Ord». Hvis man hadde en motstander og «man faar slængt dette Ord paa ham, saa er han færdig». Vedkommende hadde fått en plett som han ikke visste hvor befant seg. Jeg sagde allerede i Begyndelsen, at jeg ikke vidste, hvad Ordet betød. Nu kan jeg rette det derhen, at jeg ikke tror, at nogen af dem, som bruger det, forbinder et koncist Begreb dermed. Begrebet er flydende og skiftende og uklart. Kun kan det ansees som vist, at alle paa en eller anden Maade sætter det i Forbindelse med Sædeligheden eller rettere Usædelig­ heden og i Regeln ogsaa forbinder dermed Forestillingen om noget galt i Privatlivet.449

Aanrud viste at ordet «bohem» ikke var et begrep med en klar betydning, men snarere det man i den filosofiske tradisjonen har kalt en idé, et kompleks av forskjellige forestillinger som er vanskelig å sette på en fellesnevner. På grunn av dets uklarhet og irrasjonalitet, nettopp i kraft av dets ubestemthet, fikk ordet retorisk effekt: Den, som faar det til Prædikat, kan ikke gjøre Ansvar gjældende – i Virkeligheden er der ingenting sagt om ham – og dog ved han, at i de forskjellige Menneskers Forestilling har det enten direkte eller 448 16.07. 449

Hans Aanrud 1890b. «Et farligt Ord.» Kristiania Intelligentssedler Aanrud 1890b.

– 156 –


UNORSKE KVINNESKIKKELSER MELLOM FIKSJON OG VIRKELIGHET

ved en ganske kort Række af Ideassociationer sat ham i Forbindelse med halsbrækkende Theorier om seksuelt Anarki, Drik, Svir, kvinde­fyldte Nætter, svækket Legeme og alleslags Sygdomme med Rygmarvstæring som Kulmination.450

Litt senere på året klaget Kristiania Intelligentssedler over at Bjørnson nettopp brukte ordet på den insinuerende måten Aanrud hadde beskrevet. Avisen reagerte flere ganger mot Bjørnsons retorikk, som benyttet seg av bohemen som negativ karakteristikk for å sverte både litteraturkritikk og litterater: Naar vi bruger stærke Udtryk, da er det «Usømmeligheder»; naar han bruger ti Gange stærkere, da er det kun at «sige et saa sandt Ord». Han slænger efter os «Levemandsmoralen», «Kritik i Bohêm­ ens Aand», «Bohêmeprat». Hvad vi mener, er «det gyselige Sludder», «hovedløs Snak». Vi er «ilske Smaatryner» i hans Vei»!451

Dekadansen hadde gitt den gamle bohemen ny kraft. Bjørnson betegnet Brandes som bohem, og Hamsun gikk ut mot Bjørnson. Lochmann hevdet at Bjørnson hadde brutt med det «literære Venstre», hvilket han utla som bohemen i «videre Betydning»: Professor Lochmann siger om Bjørnson, at denne «nu er en ensom Mand. Han har paa den mest energiske Maade brudt med vort literære Venstre, eller om man vil med Bohêmen i Ordets videre Betydning. Digteren har betegnet det moralske som afgjørende ved Bedømmelsen af et literæret Arbejde. Det rent æstetiske, den fuldendte Kunstform, Virkelighedspreget, er for ham uden Værd ligeovenfor den moralske Grundtanke.»452

Det sier seg selv at hvis bohemen «i Ordets videre Betydning» omfattet hele det litterære venstre, så var det samtidig umu450 451 452

Aanrud 1890b. [Anonym] 1890. «Aandstyranni.» Kristiania Intelligentssedler 09.09. Knut Hamsun 1890b. «Autoriteter.» Dagbladet 01.09.

– 157 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

lig å benekte dens eksistens. Hamsuns reaksjon på Bjørnsons standpunkt – med det forbehold at Lochmann hadde gjengitt ham riktig – var at «da hører ikke den Mand længer hjemme i Skjønliteraturen».453 Den utvidete betydningen av bohembegrepet ble lagt merke til. Signaturen T.R. i Agderposten konstaterte at Bjørnson «skjælder alle dem, der ikke er enige med ham, d.v.s. omtr. Hele den yngre Forfatterflok, ud for Bohemer. Denne, i Paranthese bemærket, høist mærkværdige Difinition [sic] af Ordet «Bohem» ser det forresten ud til, skal bli nok saa almindelig.»454 I et tilsvar fra redaksjonen i samme nummer forklarte avisen at den hadde støttet Bjørnson fordi man ikke «uden videre bøier sig i Underdanighed for deres [Garborgs og de yngre forfatteres] nye Lære om Kunstens Ansvarsløshed overfor det Samfund, hvori den skal virke». Det er ut fra denne begrunnelsen at man forsvarte bruken av bohem-betegnelsen: Naar Bjørnson – og kanske de «velsindede» Blade med – har bekjæmpet denne Retning under «Bohembetegnelsen», da er det kun fordi, at denne Retnings Lære fik sit første sørgelige Udslag i den berygtede Bog – «Fra Kristiania Bohemen», og hvorigjennem det første Forsøg blev gjort for at frigjøre «Kunsten» (?) fra de moralske Krav.455

Et viktig poeng i denne sammenheng er også at bohemen hadde trukket utenlands. Edvard Munch ble f.eks. avbildet som «bohem» sammen med Oda Krohg og Kalle Løchen på Christian Kroghs maleri «Bohemer» fra 1885. Etter skandaleutstillingen i Berlin i november 1892 bosatte Munch seg i den tyske hovedstaden. 1893 var bohemkretsens store år i Berlin, der mange av 453 Hamsun 1890b. 454 [Anonym] 1890. «Ogsaa lidt om den literære Feide.» av signaturen T.R. Agderposten 15.10. 455 Agderpostens redaksjon 1890. «Svar til T.R.» Agderposten 15.10.

– 158 –


UNORSKE KVINNESKIKKELSER MELLOM FIKSJON OG VIRKELIGHET

1880-tallets Kristianiabohemer atter samlet seg i miljøet rundt vertshuset Zum schwartzen Ferkel.456 I Christen Collins bok om dekadansen fra 1894 forekom ordet «bohem» over et dusin ganger. Selv om bohemmiljøet i Kristi­ania var oppløst, levde impulsen videre.

456 Marek Fiałek 2007. Die Berliner Künstlerbohème aus dem «Schwarzen Ferkel». Hamburg, Verlag Dr. Kovač.



7 «Moralsk abnorme Fantasibørn» – Collins kritikk av dekadente kvinner Den franske forfatteren Poul Bourget (1852–1935) hadde allerede i 1881 publisert et essay om Baudelaire med et kapittel om «Dekadencens theori».457 Da han skrev om fransk litteratur i et essay fra 1884, brukte han likevel ikke ordet «dekadanse». Han kalte alle romanforfatterne fra Edmond Goncourt via Daudet, Guy de Maupassant til Huysmans og dennes roman A Rebours (1884) – som senere har blitt kalt dekadanselitteraturens bibel – for naturalister. Naturalismen la ifølge Bourget vekten på sannheten og var opptatt av analyse, «den eksakte Iagttagelse af Virkeligheden». «Man har kaldt de iagttagende Romanforfattere Naturalister og Teorien om Iagttagelsens udelukkende Anvend­ else som literær Fremgangsmaade, Naturalisme.»458 Valdermar Vedel anvendte heller ikke betegnelsen dekadanse eller dekadenter i sin omtale av litteraturen i 1892 (jf. kap. 5). Men i januarnummeret av Tilskueren i 1894 anmeldte Vedel noen bøker under tittelen «Dekadenter». Dette bokessayet kan ha vært medvirkende til at Collin startet en debatt om dekadansen i Norge noen uker senere. Vedel omtalte blant annet Peter 457 Jf. Bourget 1883, 23–32; Bourget 1889, 251–256. 458 Paul Bourget 1885b. «Brev fra Paris. Et Overblik over den franske Literatur i Aaret 1884.» Tilskueren Vol. 2, 56–74. Her: 58.

– 161 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Nansens Julies Dagbog som dekadent. Collin sammenlignet litt senere denne boken med Heibergs skuespill Balkonen, som var ugangspnktet for hans kritikk. Vedel innledet med en generell beskrivelse av dekadansen: At meget af vor Ungdoms Aandsliv – som af hele den europæiske Kultur – staar i Dekadencens Tegn: Forfaldets, Opløsningens, det vil vel faa nægte; alle føler det jo som et usynligt Tryk, der holder nede i Væksten. Der er dem, som i den Anledning kæler for sig selv som sarte og delikate Aristokratvæsener med gammelt, tyndt Blod og syge, forfinede Nerver. Som om Finhed og Svækkelse hørte sammen! – Finhed, der netop er Kraftens Blomst: Tankens skarpe Egg, Sjælens lydhøre Vaagenhed, medens Kraftens Forfald sløver og udvisker Aandslivets finere Træk. Raffineret Smag er just sløvet Smag og mødes med Barbarernes i Trangen til stærke Pirringsmidler.459

Den siste iakttakelsen klargjør forholdet mellom atavisme og overkultur: Hvis finhet og svekkelse kombineres, så blir overkulturen selv barbarisk. Vedel så dekadansen som et naturfenomen og sammenlignet den med høsten. Man måtte slå seg til tåls med at «Forfald og Opløsning lige saa vel hører med i Livets Kresgang som Vækst og Udvikling». Vedels overbærende holdning til dekadansen i litteraturen var egnet til å provosere litteraturforskeren Christen Collin (1857– 1926). Han opererte i sin polemiske bok Kunsten og moralen (1894) ikke med noe skarpt skille mellom naturalisme, realisme og dekadanse. Derav undertittelen: «Bidrag til Kritik af Realismens Digtere og Kritikere». Dette kapittelet konsentrerer seg om Collins kritikk av dekadente kvinneskikkelser. Boken kom på slutten av året, men var resultatet av en debatt som foregikk i pressen fra februar og utover på vårparten. Kvinneskikkelsen Julie i skuespillet Balkonen av Gun459 Valdemar Vedel 1894. «Dekadenter.» Tilskueren Vol. 11, 54–62. Her: 54.

– 162 –


«MORALSK ABNORME FANTASIBØRN»

nar Heiberg var utgangspunktet.460 Deretter spredte diskusjonen seg til litteraturen generelt. Collin reagerte på de positive anmeldelsene Heiberg fikk i Verdens Gang, Dagbladet og i andre aviser.

Heibergs Balkonen Collin begynte sin polemikk mot dekadente diktere og kritikere med å omtale mottagelsen av Heibergs drama: «Gunnar Heibergs nye Skuespil (‘Balkonen’) er gjentagne Gange bleven holdt frem for ‘Verdens Gang’s Læsere i en ganske stærk Belysning. Jeg tror, man maa sige, at Bladets Venner i Danmark og her har gjort sit bedste for at lette os Beundringen af dette Arbeide.»461 Collin nevnte artikler av Christian Krohg462 og Erik Skram463 i Verdens Gang. Han gikk i utgangspunktet ikke inn på omtalen av Heibergs stykke i disse artiklene. Erik Skram hadde anmeldt oppsetningen på Det fri teater i København 20.01. Heibergs drama ble oppført på scenen før det kom ut i bokform. Stykket var «Aftenens Begivenhed», ifølge Skram. Han kom med mange lovord om dramaets replikk-kunst. Skram talte «om Stykket i høie Toner», som Collin bemerket. På slutten av anmeldelsen skildret Skram Julie spesielt: 460 «Stridens Begyndelse var imidlertid hos os snarere en Bagatel, Gunnar Heibergs lille tre-akts Skuespil ‘Balkonen’, hvis Heltinde, Julie, under mindre gunstige borgerlige Forholde vilde blit en Gadetøs, men nu under adskillig pynteligere Former gaar fra Mand til Mand. Stykket er i dramatisk Henseende meget virkningsfuldt og vistnok tillige ganske harmløst, fordi dets Replikbehandling er saa kunstlet-gaadefuld, at det, der siges, vil gaa sporlost hen over Publikums Hoved. Men de alt andet end rosværdige og stolte Mennesker i ‘Balkonen’ blev pludselig opskrydt af et Par Anmeldere, og i den Anledning drog Collin i Krigen og sattes det hele literære Kontinent i Brand.» [Anonym] 1894 «Kristianiabrev.» Fædrelandsvennen 07.05. 461 Collin 1894, 1. 462 Krohg, Christian 1894. «Balkonen. Af mine Memoirer.» Verdens Gang 6.02. 463 Erik Skram 1894. «Heibergs nye Stykke.» Verdens Gang 24.01.

– 163 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

I det hele vil det vel være Julie, som vil fængsle Opmærksom­heden mest. Man ser hende i første Akt som den fint dannede Abels Elskerinde og lænket i Ægteskab til det raa og skadelige gamle Menneskedyr, Refsmann, der ender med at styrte ned fra Balkonen i Huset og slaa sig i hjel. I anden Akt har Julie i adskillige Aar været lykkelig gift med Abel, da den energiske og berømte Politiker Antonio optræder og i et eneste Møde tager hende fra ham, og i siste Akt overrasker Abel samme Nat Julie i Antonios Arme.464

I utgangspunktet var Julie nesten umulig å beskrive, «det vilde være forgjæves, om jeg søgte at gjengive nogle af de Farver, som Heiberg har ødslet paa Julie», fremholdt Skram. Akkurat som Strindberg og Hamsun tidligere hadde gjort opprør mot type- og karakterskildringen, var Julie for kompleks og stemningsavhengig til å kunne fastholdes med konstante egenskaper. Likevel endte Skram med å oppsummere henne i sosialdarwinistiske kategorier. Hun var hunndyret som lot seg beseire av den sterkeste mann. Kvinnen ble et midtpunkt i en rivalisering mellom menn. Hun er øm, hun har pragtfulde Tanker, hun er hensynsløs, hun udfordrer Faren, og hun kan henleve Aar i søde Drømmerier. Hun er fin og blød, og hun er raa. Inderst inde lever hun kun for et: den Kjærlighed, som den stærke Mand, der vil elske hensynsløst som hun, ubetinget, opgivende alt andet i Verden, kan indgyde hende. Hun er helt hans, saa længe som han er helt hendes, men ikke et Minut længer. Hun véd egentlig kun dette. Alt andet i Verden: Dannelse, Skjønhed, Behag og Ubehag, den første Mands modbydelige Væsen, den stille Lykke i Ægteskabet med Abel, smaa og store Ting glider af hende uden at sætte Mærke i hendes Karakter. Hun er den flammende Elskov og den umyndige Kvinde paa én Gang.465 464 465

Skram 1894. Skram 1894.

– 164 –


«MORALSK ABNORME FANTASIBØRN»

Erik Skram beskrev en kvinne som var i sine drifters vold. De etiske betenkelighetene ved utroskap og ekteskapsbrudd var ikkeeksisterende i dramaet. Dermed var stykket egnet til å provosere dem som hadde sett seg lei på den frie kjærligheten, bohemen og dekadansen. Christian Krohgs artikkel i Verdens Gang ble presentert som et utdrag av hans memoarer. Krohg dvelte lenge ved publikum som ventet på at generalprøven av Balkonen skulle begynne. Han brukte mange spalter på en slags kjendisreportasje fra kulturlivet: «Alle» var der: Helge Rode, Wilhelm og Jacques Wiehe, Peter Nansen, Edvard Brandes, Ove Rode, Gustav Esmann og Erik Skram. Selve stykket ble mer sparsomt omtalt. Krohg beskrev Julie slik: En Kvinde i bløde elskovsfulde Klæder og en ung Mand, begge kun opfyldte af sin usigelige Lykke, den, at de elskede hverandre. Hun havde en Tanke et Ønske: Elskov. Hvert Ord, hver Bevægelse aandede hun Ungdom og Elskov og Skjønhed, indsmigrende som Musik.466

I den grad Krohg hadde et perspektiv på stykket, var det natural­ istisk. Budskapet var «at den store simple Naturlov maa virke videre». Krohg viste likevel tilløp til etisk refleksjon da han betraktet trekantforholdet fra ektemannens synspunkt. Dette er forståelig, siden han jo selv var den bedratte eldre ektemann i ekteskapet med Oda Krohg i en rekke trekantkonflikter der Oda var elskerinnen til Jappe Nilsen, Hans Jæger – og på dette tidspunktet: Gunnar Heiberg, forfatteren av dramaet Balkonen. Men pludselig skiftede det udfarende Lys, skiftede Farve og Retning og belyste en ny Formation: En gammel ondskabsfuld, klog, gjerrig Mand saa vi dukke frem af Skyggerne. Han buldrede, snakkede, drillede, gnagede og plagede, det var, som han opførte en djævel 466

Krohg 1894.

– 165 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

i Dans midt i de fuldendt skjønne og ideale Omgivelser, men selv denne grelle Formation ejede sin Skjønhed og lyste mægtigt mod den mørke Himmel. Og man maatte gribe sig i at tænke, at hans Ret i Grunden var lige saa stor som de to Unges.467

Disse to perspektivene, Naturens lov og ektemannens rett, ble ikke konfrontert med hverandre i Krohgs artikkel. Trekantkonfliktene i bohemen fra 1880-tallet med Oda, Christian Krohg og Hans Jæger fortsatte utover på 1890-tallet. I 1894 var Jæger byttet ut med Gunnar Heiberg, og han hadde betydelig mer suksess enn Jæger. Denne biografiske konteksten skapte en kontinuitet mellom 1880-tallets bohembevegelse og dekadansen på 1890-tallet. Collin åpnet sin polemikk ved å ta for seg C.B.s anmeldelse av Heiberg i Dagbladet. Mannen bak initialene var Christopher Brinchmann (1864–1940), som var litteraturkritiker i avisen 1889–1896. Brinchmann hevdet at stykket ikke var dekadent. Denne Sprogformens Usædvanlighed bringer os snart paa det rene med Digtets dybeste Ejendommelighed: det er først som sidst Poesi. Og efterhvert som vi gir os denne i Vold, erkjender vi, at sjelden har vi mødt en Poesi saa mandig. Hver Linje i Billedet har Holdning, med fast Haand er den ridset. Og Blod gaar der i Figurernes Aarer, sundt og rødt Blod. Disse Kulturmennesker har endog sine Nerver i den ønskeligste Orden. Dekadent er det allersidste Ord, som kunde tænkes anvendt paa dette Kunstværk, der dog er saa moderne, at det tør forvolde den argeste Anti-Naturalist i sit Elfenbenstaarn en Raptus Misundelse.468

Brinchmanns vurdering var stikk motsatt av Collins. Kjønnsperspektivet var avgjørende. Dekadanse-stereotypien med svake menn og monstrøse kvinner var allerede etablert. I Garborgs Trætte Mænd var det også mye snakk om «hunkjønnsmenn». Den 467 Krohg 1894. 468 Christopher Brinchmann 1894. Anmeldelse av: Gunnar Heiberg: Balkonen. Dagbladet 10.02.

– 166 –


«MORALSK ABNORME FANTASIBØRN»

feminine mann var et klart dekadansesignal. Men Brinchmann hevdet at poesien var mandig, og at personene hadde nervene i behold. Stykket var ifølge Brinchmann moderne uten å være dekadent, samtidig var det ikke naturalistisk. Formuleringen om at dramaet «tør forvolde den argeste Anti-Naturalist i sit Elfenbenstaarn en Raptus Misundelse», var egnet til å irritere Collin. Han var allerede kjent som anti-naturalist og kritiker av dekadansen gjennom flere artikler i Nyt Tidsskrift – Ny Række (1892–1895). Han satt i redaksjonen sammen med historikeren Ernst Sars, Ibsens sønn Sigurd Ibsen og filosofen og litteraturhistorikeren Arne Løchen (1850–1930). Collin bekjente seg til Bjørnson i en artikkel i tidsskriftet.469 Gunnar Heiberg hadde derimot angrepet Bjørnson i sitt stykke Kong Midas fire år tidligere. Polariseringen mellom Heiberg og Collin var allerede til stede i uenigheten om Bjørnson. Brinchmanns anmeldelse snudde Collins begrepsverden på hodet: Plutselig var dekadansen mandig og ikke Bjørnson! De som ikke så kvalitetene ved Heibergs Balkonen, var de virkelige dekadente, de kjønnsløse i elfenbenstårnet! De som ikke ble rørt av stykket, var ifølge Brinchmann «de Han- og Hun-Madamer, hvis seige Kunstbegribelse alene irriteres ved Fornemmelsen af noget nyt». Dette siterte Collin. Han festet seg også ved at Brinchmann mente «at det ikke forundes Moralister af Princip at nyde denne Kunst».470 Her var utgangspunktet for Collins polemikk. Han måtte redegjøre for at Balkonen var et dekadent verk og forsvare et moralsk perspektiv på kunsten. Collins angrep på Julie i Bal­ konen var fra første stund også et angrep på Ibsen. Kritikken av Heiberg smittet over på Hedda Gabler og Hilde Wangel gjennom assosiasjonen mellom Julie og Ibsens kvinneskikkelser. 469 Chr. Collin 1893. «Bjørnstjerne Bjørnson.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 1, januar, 129–149. 470 Collin 1894, 2.

– 167 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Hvis det om nogen Tid skulde komme til at skorte os paa store Genier, kunde det literære Norge vel idetminste blive Europas interessante Dverg, som fornøiede eller ialfald forbausede ved sin naturlige Vanskabthed og sine kunstige Grimacer. Enkelte af vore Digteres moralsk abnorme Fantasibørn minder om disse smaa groteske Porcelænsfigurer, som især Franskmændene yndede at opstille som Nipsgjenstande, og som de kalder for magots. Jeg tror, at endog Ibsens Hedda Gabler og Hilde gjør et lignende Indtryk paa mange af Europas Kunstskjønnere. Men Heibergs Julie staar ialfald ikke tilbage.471

Det «abnorme» hadde vært en gjenganger i karakteristikken av Ibsens kvinneskikkelser. Collin opererte her på et assosiativt nivå: Begge de dramatiske personene kunne sammenlignes med «magots». «Magot» på fransk kan blant annet bety en haleløs ape fra Gibraltar eller en grotesk, liten porselensskulptur fra Kina eller Japan. Kombinasjonen av disse to betydningene pekte mot forestillingen om atavisme, et ord Collin ikke benyttet. Metaforen forbandt det abnorme med både det orientalske og det primitive. Resepsjonen av Bygmester Solness hadde ikke utropt Hilde Wangel til dekadent, selv om det fantes det unntak (jf. Kap. 5). Nå skapte Collin dekadanse hos Ibsen ved å forbinde Heibergs og Ibsens dramaer assosiativt. I begge stykkene falt en mann i bokstavelig forstand ned, enten fra et tårn eller en balkong. Og kvinnene hadde skylden. Ergo var Hilde Wangel like dekadent som Julie. Ja, hun var verre! I Sammenligning med «Solness» forekommer det mig, at «Balkonen» er noget plump i sin Bygning, omend meget klarere. Langt enklere og klarere ogsaa i sin Moral. Balkonen ramler ned og dræber 471 Christen Collin 1894b. «Dekadente Digtere og Kritikere.» Verdens Gang 23.02. Når avisartikkelen ikke avviker fra den senere bokutgivelsen, henvises det til boken. Jf. Chr. Collin. Kunsten og Moralen. Kjøbenhavn, Gyldendal, 3–4.

– 168 –


«MORALSK ABNORME FANTASIBØRN»

den gamle, forstokkede Ægtemand, som ikke frivillig vil give slip paa sin Kone. Den føielige Abel derimod kommer uskadt ind fra «Balkonen» – et virkelig fint Lystspiltræk. Dette viser, at Heiberg dog i det mindste tror paa et Slags Forsyn. Men naar Solness ramler ned fra sit Stillads, idet han øver sig i at overvinde moralsk Svimmelhed og i at stige op til den frie Kjærligheds Højder, da synes dette at vise, at Ibsen ikke engang tror paa et umoralsk Forsyn. Hvad dekadent Vildtsmag angaar, tror jeg, at Ibsen i det hele langt overgaar alle de andre i Raffinement.472

«Fallet» er ikke uten videre noe dekadent tema, like lite som et «tragisk fall» er det. Men for-fallet er dekadent, det er det ordet betyr direkte oversatt fra det latinske decadere. Collin blandet kortene: Fallet uttrykte automatisk forfallet! Assosiasjon trådte i stedet for argumentasjon. Collin hadde sett en likhet, to menn falt og slo seg i hjel i begge stykkene. Begge var ofre for angivelig dekadente kvinneskikkelser. Da ektemannen falt ned og døde i Balkonen, var det for å rydde vei for Julie og hennes elsker. Men Solness’ fall hadde ingen slik funksjon. Solness klatret på slutten opp til «den frie kjærlighets høyder», ifølge Collin. Her siterte han fra Theodor Casparis anmeldelse av Bygmester Solness uten anførselstegn (jf. kap. 5).

«Moralske idioter» For å mane frem de dekadente kvinneskikkelsene refererte Collin på en innforstått måte til begrepet «moralsk idioti»: Hvad dekadent Vildtsmag angaar, tror jeg, at Ibsen i det hele langt overgaar alle de andre i Raffinement. Ganske vist er hverken Hilde eller Hedda Gabler i den Grad «moralske Idioter» som de to Julier, Peter Nansens og Gunnar Hejbergs. De er ikke saa bohemisk 472

Collin 1894, 7–8.

– 169 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

kvinde­lige, ikke saa ydmyge overfor den Mand, som behandler dem brutalt. Ibsens bedærvede Kvinder er ialfald stolte; de har noget i sig af en ædel Race. Men netop derved er Ibsens Nutidskvinder mere udsøgt dekadente, mere pirrende for dem, som kun nyder det halvraadne. Ibsen tror jeg ikke vilde interessere sig for rent vulgære Mandinder som disse to Julier. Han er langt mere kræsen.473

Ved å gjengi «moralske idioter» i anførselstegn viste Collin at han refererte til en kontekst der begrepet var så velkjent at han kunne bruke det på en innforstått måte. Begrepet er nå sjelden i bruk, men hadde den gang en plass i psykiatrien. «Hos idioten mangler enhver moralsk følelse. Skamfølelsen er for ham ganske ukjendt, derfor følger han ogsaa blindthen sine dyriske drifter, saasandt saadanne virkelig er tilstede», skrev psykiateren Harald Holm året etter Collin.474 Holm mente ellers at det ikke var så lett å skille mellom «en intellektuel og en moralsk idioti», men oppfattet begge typer som symptom på «den hos individet bestaaende imbecilitet».475 Ligesom den farveblinde ikke kan bestemme visse farver, fordi hans nervesystem fra fødselen er uømfindtlig for visse farvers lysstraler, saaledes er den «moralske idiot» født blind i sædelig henseende, og han følger sit egoistiske motiv, uden at lysten korrigeres af og afledes ved kontrastforestillinger.476

I bind to av den tyske oversettelsen av Forbryteren fra 1890 hadde grunnleggeren av den positivistiske kriminologien, Cesare Lombroso, et kapittel om «moralsk galskap og medfødt kriminalitet». Han begynte med å drøfte begrepet moralsk galskap, «Moralis473 Collin 1894, 7–8. 474 Holm, Harald 1895. Den specielle psychiatri for læger og studerende. Kristiania og Kjøbenhavn, Alb. Cammermeyers Forlag, 23. 475 Holm 1895, 32. 476 Holm 1895, 36.

– 170 –


«MORALSK ABNORME FANTASIBØRN»

cher Irrsinn» eller «moral insanity».477 Senere slo den franske psykiateren Robert Geyer fast at Hedda Gabler var en degenerert moralsk idiot.478 Geyers analyse av Ibsens dramatiske personer fra 1902 ligger av kronologiske grunner utenfor rammen av denne studien, men viser at Collins diagnose av Hedda ikke var enestående. «Moralsk idioti» hadde på denne tiden sterke assosiasjoner både til psykiatriske og kriminologiske kontekster.479 Den offentlige diskusjonen om litteratur kunne raskt gjøres til en «diskurs» der innesperring på lukket institusjon var resultatet. Med rettsforfølgelsen av bohemlitteraturen friskt i minne var slike assosiasjoner ingen spøk. Men det hadde også foregått en kamp for å få den «abnorme» psykologien ut av institusjonene og inn i skjønnlitteraturen, slik Hamsun hadde annonsert i sitt programessay «Fra det ubevidste Sjæleliv» (jf. kap. 1). Uvanlige sjelstilstander var ikke nødvendigvis et uttrykk for galskap. Året før hadde Ola Hansson utgitt essaysamlingen Tolke og Seere på norsk. Bare seks år etter at Hans477 «KRAFFT–EBING und SCHÜLE sagen von den mit Moral insanity Behafteten, sie seien moralische Idioten, denen das Gemüth fehlt, die allenfalls, wenn sie eine gute Erziehung erhalten haben, an der Theorie festhalten, sie aber in praxi nicht verwerthen können, – Seelenblinde, deren psychische Netzhaut unempfindlich ist.» C. Lombroso 1894. Der Verbrecher. Zweiter Band. Hamburg, Verlagsanstalt und Druckerei Actien-Gesellschaft (Vormals J.F. Richter), 450. 478 «Hedda Gabler est un type classique de dégénérée avec idiotie morale.» Robert Geyer 1902. Étude médico-psychologique sur le théatre d’Ibsen. Paris, C. Naud, Éditeur, 70. 479 «There are persons who seem ‘bright’, and whose minds stand the ordinary tests for sanity, yet who are devoid of those finer feelings and those delicate shades of judgement which go to make up what is known as the moral sense. They are moral idiots, shameless and remorseless.» J.J. Elwell, E.C. Seguin, George M. Beard, J.S. Jewell and Charles F. Folsom 1882. «The Moral Responsibility of the Insane.» The North American Review, Jan. 1882, Vol. 134, No. 302 (Jan., 1882), 1–39. Her: 20.

– 171 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

son hadde gjort seg umulig i Sverige med den skandaleombruste utgivelsen av novellesamlingen Sensitiva Amorosa (1887), ble han nå anmeldt positivt i det konservative Morgenbladet – av Hjalmar Christensen.480 Også Nils Kjær, som året før hadde hudflettet ungdommens dekadanse i kjølvannet av Vilhelm Solheims selvmord, anerkjente Ola Hanssons «Evne til at gjennemtrænge og gjengive den moderne Tids komplicerede Psykologi». Kjær fremhevet Hanssons forkjærlighet for det syke og patologiske, men uten å moralisere.481 Hansson forsøkte å forstå Edgar A. Poes novelle «The tell-tale heart» ut fra psykiatri og kriminologi. Han konstaterte at hos «denne degenererede, af moral insanity angrebne Morder er Intelligensen fuldstændig ubeskadiget».482 Hansson henviste til blant annet Ribot og Lombroso og beskrev de degenererte på følgende måte: Det er syge Væsner, fødte med en vis Disposition, der kun venter paa et gunstigt Tilfælde for at fremtræde i abnorme Drifter eller forbryderske Handlinger. […] Degenerationstypen har mange Variationer, men lige fra Idioten og op til det med moralsk Sindsyge («moral insanity») beheftede Individ med uforstyrret, ja endog stundom overlegen Intelligens, gjenfinder man de samme for Typen særegne Grundlinjer.483

480 Hjalmar Christensen 1893b. Anmeldelse av: Ola Hansson. Tolke og Seere. Morgenbladet 04.11. 481 «Det er paa dette Omraade, den moderne Retning gjør Krav gjæld­ ende. Den hævder Sygdommens Ret overfor Sundheden, det forfinedes, sjeldnes, morbides Ret overfor det grove, robuste, banale. Den betegner et Omslag fra det sunde, optimistiske Fornuftsregime til en pessimistisk Kultur af Mystik og Lidelse.» Nils Kjær 1893. Anmeldelse av: Ola Hansson. Tolke og Seere. Dagbladet 05.11. 482 Ola Hansson 1893. Tolke og Seere. Kristiania, Aschehoug, 56. 483 Ola Hansson 1893. Tolke og Seere. Kristiania, Aschehoug, 49–50.

– 172 –


«MORALSK ABNORME FANTASIBØRN»

«Mandinder» Ifølge Collin var de to Julier «bohemisk kvindelige», ydmyke overfor den mann som behandlet dem brutalt. Derfor var de moralske idioter. Collin kalte dem «Mandinder». Moralsk idioti ble altså knyttet til bohemen. Men hadde ikke Norges mest kjente bohemforfatter Hans Jæger både i En dag af mit Liv (1888) og i Syk Kjærlihet (1893) som kom ut året før, beskrevet mannlig underkastelse under en kvinne? Ross Ridge fant den samme kvinne­stereotypien i den franske dekadanselitteraturen.484 Og ser man ikke noe lignende i Arne Dybfests fantasier? Det er på ingen måte opplagt at bohemens kvinneideal var en slags slavinne. Men i sin forståelse av begrepet «Mandinde» gikk Collin til 1. Mosebok for å beskrive Julie i Balkonen: «Hendes Liv har intet Indhold i sig selv; det samme gjælder Peter Nansens ‘Julie’. Begge Julier er Mandinder, stakkels bortkomne Ribben, som lider af Hjemve til Manden.»485 På slutten av sin første artikkelserie om «Dekadente Digtere og Kritikere» assosierte Collin disse kvinneskikkelsene både med et tidligere utviklingstrinn hos menneskene og en orientalsk kvinne­ type. Thi hun er en mythologisk Mandinde, en Forvrængning af den naive østerlandske Kvinde. Det er denne sidste, som Zola i «Doktor Pascal» har søgt at gjenoplive, med noget af det oprindelige Barneforhold til en ældre Mand. Heibergs Julie er langt mindre yndefuld end Zolas Clotilde. Hun imponeres meget mere end denne af det brutale hos Manden; hun lader sig tage af den, som siger, han vil have hende. Af den, som kommer og siger: «Jeg elsker Dem. Er jeg ikke en Mand?» Jeg spørger: Er ikke dette Forfaldsdigtning, som ved forskjellige Kunster, især ved Udeladelse af alle Tegn paa Skam­ 484 George Ross Ridge 1961. «The ‘Femme Fatale’ in French Decadence.» The French Review Vol. 34, 352–360. 485 Collin 1894, 31.

– 173 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

følelse, faar en Nutidsfigur til at se ud som en østerlandsk eller kanske snarere forhistorisk Kvindetype?486

Selv om den østerlandske kvinne ikke forekommer i Balkonen av Heiberg, finnes motivet i Julies Dagbog av Peter Nansen. Den ene boken smitter over på den andre fordi begge de kvinnelige fiksjonspersonene heter «Julie». Julie fantaserer om at hun er Suleima, en ung araberhøvdings brud i et teaterstykke hun skal se dagen etter: Imorgen Aften Suleima. Hvor dejligt at lægge sig til Sengs med den Tanke, at man har noget godt i Vente til næste Dag. Suleima! Hvem der hed Suleima og var en smuk Araberhøvdings Brud! Laa med sin Elskede ved den rislende Kilde under slanke Palmetræer eller jog med ham over de høje Sletter, under en straalende Himmel, paa hans fyrige Hest. Godnat, Suleima! Jeg vil drømme mig i dit Sted.487

Høydepunktet er at høvdingen fra en fiendtlig araberstamme bortfører Suleima. Den unge sjeiken spilles av Alfred Mørch, som Julie forelsker seg i. Hun drømmer at hun er Suleima og skal gifte seg med sjeiken. Den orientalske fantasien er viktig i hennes forelskelse. Hun kaller Mørch for «min straalende, sortøjede Scheik».488 Underkastelsen under mannen er også et eksplisitt tema, Mørch beskrives som «den elskværdigste Tyran».489 Men etter en stund forlater han Julie: «Mennesker som jeg og mine Lige frygter netop Ægteskabet, fordi det er Kærligheden reguleret og sat i System.»490 Selv etter at hun ble sveket, drømmer Julie om underkastelse: «Han maa ydmyge mig og mishandle mig, – jeg vil 486 487 488 489 490

Collin 1894, 33. Peter Nansen 1893. Julies Dagbog. Kjøbenhavn, Philipsen, 19. Nansen 1893, 180. Nansen 1893, 187. Nansen 1893, 238.

– 174 –


«MORALSK ABNORME FANTASIBØRN»

føle det som en Fryd at blive pint af ham.»491 Elisabeth Oxfeldt har viet det siste kapittelet i sin bok om orientalisme til 1890-årene.492 Hun legger vekt på at 1890-tallets orientalske kvinneideal var preget av «biblical femmes fatales»,493 som i Hamsuns «Dronningen av Saba» (1892). Eksempelet ovenfor viser imidlertid at den orientalske slavepiken også var en viktig stereotypi. Julies Dagbog gikk opprinnelig som føljetong i den danske avisen Politiken høsten 1893. Mye kan tyde på at Nansens orientalske inspirasjonskilde har vært Zuleima i Bernhard Severin Ingemanns Araberen i Constantinopel (1850). Her ble Zuleima røvet av den despotiske tyrkiske sultanen Mahmud – en ytterst usympatisk tyrann. Leseren holder derfor med den heltemodige Agib, «Ørkenens raske Søn», når han dreper despoten og røver Zuleima tilbake.494 Navnet Suleima var ellers kjent fra Wilhelm Krags prosadikt fra 1892.495 Vedel hadde i sin artikkel om dekadanseforfatterne sett med «samme kjærlige Interesse paa gode, typiske Eksemplarer af Dekadentkultur som paa det, der spirer og grønnes».496 Han kommenterte ikke orientalismemotivet, men tolket Julies Dagbog som skuespiller Alfred Mørchs fantasier om hva hans venninner kunne komme til å betro dagboken sin. Disse fantasiene lå et godt stykke fra virkeligheten, hevdet Vedel. Manglende evne 491 Nansen 1893, 253. 492 Elisabeth Oxfeldt 2005. Nordic Orientalism – Paris and the Cos­ mo­ politan Imagination 1800–1900. University of Copenhagen, Museum Tuscul­ anum Press, ch. 4, «Paris-Envy: Scandinavian Fin-de-Siècle Literary Orientalism.» 161–221. 493 Oxfeldt 2005, 200. 494 Bernhard Severin Ingemann [1850] 1861. «Araberen i Constantin­ opel. Maaneskinsbillede.» Samlede Eventyr og Fortællinger, Syvende Bind, Anden Udgave, København, Reitzel, 35–42. Her: 39. 495 «Suleîma, Suleîma, dronning i mine drømmes skinnende slotte, Suleîma, Suleîma!» Wilhelm Krag 1892. Nat. Digte i prosa. Bergen, John Griegs Forlag, 73. 496 Vedel 1894, 54.

– 175 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

og vilje til innlevelse i andre, «denne Fantasiens og Sympatiens Dovenskab» var nettopp «en af Dekadencens Mærker»,497 mente den danske kritikeren.

Rasisme og orientalisme Edward W. Saids bok om orientalismen fra 1978 har hatt en innflytelse som vanskelig kan overvurderes. Metodisk sett har «orient­alisme» omtrent samme status som ideen om det «abnorme». Det orientalske er et kompleks av forskjellige assosia­ sjoner som endrer seg historisk. For Said er ikke det orientalske bare en «diskurs» i Foucaults forstand, men gir også rom for individuelle variasjoner.498 Merkelig nok opererer Said med en forestilling om en «avsondret idéhistorie» som han distanserer seg fra fordi den angivelig studerer ideene atskilt fra praksis.499 Hvordan ideer påvirker handlingslivet, er det vanskelig å si noe generelt om. I noen tilfeller har ideene en instrumentell karakter, slik at klassifikasjon eller diagnose får konsekvenser som anmeldelse eller innleggelse. Når en «diskurs» fører til institusjonalisering på denne måten, har Foucault gitt oss avgjørende innsikter. Men deler av de fordommer, tankemønstre, paradigmer og den doksa som preger en epokes mentalitet, blir også drøftet 497 Vedel 1894, 55. 498 «Men ulikt Michel Foucault, hvis verk jeg står i stor takknemlighetsgjeld til, tror jeg på den enkelte forfatters evne til å sette preg på den ellers anonyme, kollektive tekstmengden som utgjør et så sprikende emne som orientalisme.» Edward W. Said [1978] 2004. Orientalismen – Vestlige oppfatninger av Orienten. Overs. Aabakken. Oslo, Cappelen, 34. 499 «I denne underliggende overbevisning og i dens påfølgende metodologiske konsekvenser, er jeg ulik akademikere som studerer idéhistorie. For de ting det legges vekt på og den handlekraftige form, fremfor alt den påtagelige effektivitet ved redegjørelser innen orientalistisk tenkning, er mulige på måter en avsondret idéhistorie fullstendig mangler. Uten denne vektlegging og påtagelige effektivitet, ville orientalisme bare være en idé, mens den faktisk er og var mye mer enn det.» Said 2004, 33–34.

– 176 –


«MORALSK ABNORME FANTASIBØRN»

og revidert offentlig. Dette er en viktig grunn til at «diskursen» for­andrer seg. Holdningen til Ibsens abnorme kvinneskikkelser endret seg i løpet av noen få år. Det er helt klart grenser for hvordan offentlig meningsdannelse kan forandre de tanker som holdes for selvfølgelige i en epoke. Da representantene for kvinne­ bevegelsen kritiserte Le Bon, var de uenige i at kvinnene hadde mindre intelligens enn mannen (jf. Kap. 4). Men ingen i debatten bestred at primitive raser faktisk var mindre intelligente. Her ble fordommene reprodusert uten kritikk. Derfor er det mer nærliggende å snakke om en «diskurs» i dette tilfellet. Said har mange tilløp til å bestemme hva slags størrelse «orient­alisme» er. Noen ganger beskrives orientalismen som et biblio­tek eller arkiv med informasjon det var stor enighet om, «en familie av forestillinger».500 Said bruker ordet i to betydninger, for det første som en disiplin som gir seg «i kast med Orienten som et emne for læring, oppdagelser og praksis». For det andre er orientalisme en «samling av drømmer, forestillinger og ordforråd tilgjengelige for enhver».501 Orienten er mindre et sted enn en «topos, en samling henvisninger, et virvar av karakteristikker, som synes å ha opprinnelse i et sitat, eller i et fragment av en tekst, eller i et sitat fra en eller annens verk om Orienten, eller i tidligere forestillinger, eller en blanding av alle disse».502 Said gir aldri en uttømmende liste over disse forestillingene, men belegger godt at de har endret seg historisk, samtidig som visse elementer har vært relativt konstante. En orientaler lever i Orienten, en lever et liv i orientalsk makelighet, i en tilstand av orientalsk tyranni og sensualitet, mettet med en følelse av orientalsk fatalisme. Så forskjellige forfattere som Marx, Disraeli, Burton og Nerval kunne faktisk holde en lengre diskusjon 500 501 502

Said 2004, 53–54. Said 2004, 86. Said 2004, 196.

– 177 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

gående seg imellom der de tankeløst, men likevel intelligent, tok i bruk alle disse generaliseringene.503

Collins oppfatning av dekadente kvinner var bygd på et rase­ hierarki. Han forbandt forestillingen om monogamiet og individualiseringen av kjærligheten med et utviklingsmessig fremskritt i forhold til det orientalske og primitive, slik man forestilte seg «forhistoriske» kvinnetyper på denne tiden. Rasehierarki og utvik­lingsteori ble to sider av samme sak. Analogien mellom «ville» raser og samfunnets utstøtte, slik som omstreifere, prostituerte og forbrytere var vanlig.504 Elisabeth Oxfeldt fastslår at «The category of the Oriental, towards the turn of the century, has thus come to apply to degenerate, outsider figures.»505 I Garborgs Trætte Mænd skisserte Gabriel Gram en utvikling fra apen, busknegeren, negeren, og mongolen, over semitter og ariere, grekere og romere, frem til den moderne europeer: Denne holder nu paa, ved Hjælp af sin i høi Grad overlegne Intelligens, at trænge alle sine Forfædre tilbage og at udbrede sig over hele Jorden. Han vil da efterhvert, gjennem fortsat Udvikling, fortsat 503 Said 2004, 117. 504 «Ligesom de vilde mennesker udmerker sig ved sin ulyst til alt udhold­ende arbeide, saaledes finder man ogsaa i civiliserede nationer lavt staaende individer, for hvem arbeidet er en plage, eller som i længden er udygtige til stadigt arbeide, saasom omstreifere, prostituerede og en flerhed af vaneforbrydere.» Harald Holm 1895. Den specielle psychiatri for læger og studerende. Kristiania og Kjøbenhavn, Alb. Cammermeyers Forlag, 20–21. 505 «Outsider figures who did not live up to bourgeois standards of ambition in the arena of public and private life (career and family) either viewed themselves, or were viewed by the establishment, as displaced contemporaneous Orientals.» Oxfeldt 2005, 163. «Sammen med de andre folkene som avvekslende ble betegnet som tilbakestående, degenererte, usiviliserte og evneveike, ble orientalerne oppfattet innenfor en struktur bygget opp av biologisk determinisme og moralsk-politiske formaninger. Orientaleren ble således knyttet til elementer i vestlig samfunn med en felles identitet man best kan beskrive som særgelig fremmed.» Said 2004, 227.

– 178 –


«MORALSK ABNORME FANTASIBØRN»

Krydsning mellem beslægtede Racer, samt under Paavirkning af stadig gunstigere ydre Omstændigheder, frembringe en Type, der staar ligesaa høit over os, som vi nu staar over Busknegrene.506

Idéhistorikeren er her interessert i innholdet i Grams forestillinger, som klart avspeiler tidens mentalitet. Ut fra et litteratur­ vitenskapelig perspektiv kan det innvendes at man derved ignorerer romanens kompleksitet. For Gram stilte seg også tvilende til fremskrittet i raseutviklingen: «Denne næsten guddommelige Race vil forstaa, hvad vi paa vort Busknegerstandpunkt endnu ikke forstaar –: at forvandle Jorden til et Paradis.» Etter denne setningen tilføyde Gram en pessimistisk etterskrift: «Men saa slukner Solen.»507 Siden Gram er dekadent, forkastet han også utviklingshypotesen: Forfallet vil komme. Men hans ambivalens endrer ikke det historiske innholdet i det rasehierarkiet han tok utgangspunkt i. Collins kamp mot dekadansen var rasistisk motivert og prefererte Vestens mennesker og mentalitet fremfor Østens. Han betonte forskjellen mellom «livsglad Digtning» og svartsynt. Dette tilsvarte forskjellen mellom «Frisind og Trællesind, mellem Vest­ ens livs­ modige Kamplyst og den østerlandske Resignation og Fatalisme».508 Metaforer som lyst og mørkt sinn ble knyttet til hudfarge. Kampen mellom de positive og negative kreftene var også en rasekamp: «Just nu, da Folkene kjæmper en tung Kamp med at løse urgamle Opgaver, skal da Nordens blonde Folk sende sortmusket Digtning ud i Verden, som har mere end nok af den før?»509 Samme år publiserte Andreas M. Hansen en artikkel om raser i Norge i Nyt Tidsskrift, der Collin satt i redaksjonen.510 De to rasene 506 507 508 509 510

Arne Garborg 1891b. Trætte Mænd. Kristiania, Aschehoug, 271. Garborg 1891b, 271. Collin 1894, 61. Collin 1894, 59. Andreas M. Hansen 1894. «To raser i Norge.» Nyt Tidsskrift – Ny

– 179 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

i Norge adskilte seg ved skalleform: kortskallene og langskallene. Denne rasetenkningen ble senere viktig for Venstres mobilisering frem mot unionsoppløsningen i 1905. De blonde ariske langskallene (venstremennene) var for unionsoppløsning, mens de sortmuskede kortskallene (moderate og høyrefolk) var mot. Kampen mot dekadansen hadde klare politiske konsekvenser.511

Dekadanse hos Obstfelder og Christensen Debatten Collin hadde satt i gang spredte seg fra Verdens Gang til andre aviser og pågikk i flere måneder.512 Men Collins omtale av Obstfelder skal omtales her fordi den berørte Hjalmar Christensens forståelse av dekadansen. Brinchmann hadde anmeldt Obstfelders debutsamling Digte positivt i Dagbladet året før. Han kalte den årets «største literære Begivenhed».513 Collin gikk ikke inn på denne anmeldelsen, men sprang raskt til Hjalmar Christensen, som «forstaar sig paa dekadent Digtekunst».514 Christensen hadde skrevet om Obstfelder i januarnummeret av Nyt Række, Vol. 2, 395–415. 511 Jf. E. Tjønneland 1994. «De ariske langskallene.» I: Fra uhu til aha – essays om gode nordmenn før og nå. Oslo, Huitfeldt Forlag. 512 Fædrelandsvennens Kristiania-korrespondent beskrev i begynnelsen av mai 1894 hvordan debatten hadde eksplodert i kjølvannet av Collins artikkel: «Stridens Tumleplads er især ‘Verdens Gang’, som har stor Ære af den Redebonhed, hvormed Bladet nu i mange Uger har aabnet sine Spalter for Indlæg af Christian Collin, Chr. Krohg, Kitty L. Kielland, Sigbjørn Obstfelder, Pastor Holm, og Christian Collin igjen og Christian Collin mange Gange, fordi Diskussionen har forplantet sig til andre Blade og bragt videre Indlæg af Christensen, Dr. Just Bing, Redaktionssekretær Knut Stang, Th. Caspari, Gabriel Finne og Redaktør Nils Vogt. Christian Collin har, som altid, strevet udmærket godt i denne Diskussion, men hans Artikler har dog havt godt af al Modbøren.» [Anonym] 1894. «Kristianiabrev.» Fædrelandsvennen 07.05. 1894. 513 C. Brinchmann 1893. Anmeldelse av: Sigbjørn Obstfelder: Digte. Dagbladet 10.12. 514 Collin 1894, 5.

– 180 –


«MORALSK ABNORME FANTASIBØRN»

Tidsskrift.515 Collin siterte fra artikkelen, der Christensen gjenga diktet «Navnløs» i sin helhet. En kyndig Kritiker, Hr. Hjalmar Christensen, som forstaar sig paa dekadent Digtekunst, finder, at enkelte af hans Digte eier «en Magt og en Skjønhed, som de bedste, vor Kunst har frembragt … En bizar og hektisk Skjønhed … Smertens og Sorgens Skjønhed.» Som et af de mest «betagende» af disse Digte fremhæver han «Navnløs». hvor Bogens «jeg» sætter sig paa en Bænk i Parkens mørkeste Gang ved Siden af «en Skjøge».516

I de to siste linjene av diktet fant Collin en «eiendommelig blød og tendre Erotik»: «og ingen uden Gud hører hans saare hulken / og ingen uden Gud hører hendes trøstende hvisken.»517 Denne erotikken var vanskelig å karakterisere, men Collin endte opp med å kalle helten i diktet for en «platonisk Bohem».518 Igjen ser man hvor vanlig koblingen mellom bohemen og dekadansen var. Uttrykket «platonisk Bohem» skapte en assosiasjon mellom to ideer som sto hverandre ytterst fjernt. Platonismen hadde affinitet til det nyromantiske svermeriet og eventuelt «symbolismen» slik Johannes Jørgensen forsto den (jf. kap. 8). Disse retningene sto i motsetning til naturalismen, den naturvitenskapelige tenkemåte og oppfatningen av mennesket som styrt av arv og miljø. Hvor ble det da av dekadansen? Collin støttet seg til et par linjer fra første strofe av diktet og betegnet det lyriske jeget som en «sart og ulegemlig Bohem, hvis ‘Hosten lyder som Spøgelseharken’, hvis ‘Skridt lyder som Spøgelseskridt.’»519 Collin nevnte ikke at det lyriske jeget befant seg alene i en 515 H. Christensen 1894. «Norsk lyrik julen 1893.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 2, 255–267. 516 Collin 1894, 5. 517 Sigbjørn Obstfelder 1893. Digte. Bergen, John Griegs Forlag, 18. 518 Ibid., 6. 519 Collin 1894, 6.

– 181 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

park om natten. Dette var før han fant den «navnløse» skjøgen på en benk. Da var assosiasjonen til spøkelser nærliggende og hadde ikke nødvendigvis noe med sarthet eller det ulegemlige å gjøre. «Platonismen» skulle beskrive det manglende seksuelle forholdet mellom skjøgen og det lyriske jeget. Men hvordan kunne diktets jeg da være bohem? Collin prøvde å mane frem en dekadanse som ikke fantes i diktet, i hvert fall ikke ut fra hans moralske dekadansebegrep. Han var på jakt etter dekadente kvinneskikkelser. Skjøgen og bohemen skapte et bilde av en usunn erotikk som skulle passe med de kvinneskikkelsene Collin fant hos Ibsen, Heiberg og Peter Nansen. Alle nyansene og forbeholdene i Christensens vurdering av Obstfelder forsvant. Christensen la ikke vekt på skjøgen, men på hvordan diktet uttrykte «store og enkle følelser».520 Gjentagels­ ene og stiliseringen i diktet søkte tilbake til det opprinnelige på en «unegtelig noget snirklede maade».521 Christensen konstaterte at Obstfelder var en representant «for den nye literære mode» som minnet om Maeterlincks dramaer og Helge Rode. Om den tør vise sig særlig frugtbringende, om den i større mon har fremtiden for sig er vel tvilsomt. Det sikreste er vel foreløbig at betragte den som et interessant udtryk for tidens urolige søgen; – kanske ogsaa som et bevis for, at den generation, der har lidet positivt indhold, gjerne har sin opmerksomhed henvendt på formen: ved at forfine og mangfoldig variere denne, undgaar den at møde sit eget triste billed i en altfor let kjendelig skikkelse. Dekadenten kan vanskelig afholde sig fra at beskjeftige sig med sin egen person, men han ynder heller ikke at møde sit eget ansigt for ofte i speilet: følgelig forklæder han sig.522

520 521 522

Christensen 1894, 258. Christensen 1894, 258. Christensen 1894, 258–259.

– 182 –


«MORALSK ABNORME FANTASIBØRN»

Christensen forsto noe helt annet med «dekadanse» enn Collin. I Unge Nordmænd (1893) la han vekt på to aspekter. For det første var individualismen «dekadansens store fortrin».523 For det andre skulle kunsten gi uttrykk for det menneskelige følelsesliv med alle dets nyanser. «Derfor dyrkes også formen som aldrig før, og den musikalske prosa blir dekadensens merke.»524 Denne forståelsen av dekadansen har senere gått inn i litteraturhistoriene under etiketten «nyromantikk». Brinchmann, hvis anmeldelse av Balkonen var en av grunnene til at Collin rykket ut mot dekadansen, hadde fire måneder tidligere anmeldt Christensens bok positivt.525 Obstfelder selv deltok i debatten og mente at den naturalistiske fremstillingen av livets bakside var legitim: «Hvor man synes møde det friske, det glade og levende, ser man saa tidt, naar man kommer nærmere, overdækket Styghed eller Hulhed.» Obstfelder kritiserte derfor Collins forutsetning om at dikteren måtte ha en pervers fantasi for å skildre livets skyggesider: «Sig ikke, at dette er Livet, som det ses i et af de mørke Temperamenter.» Collins innlegg hadde vært uinteressante hvis «det ikke var en almindelig Tro, at de var et Organ for Bjørnsons Livs- og Kunstopfatning». Obstfelder følte en moralsk plikt til å «kjæmpe mod noget, som oprører min Moral som neppe noget, jeg har læst».526 Den dekadente dikter trengte ikke ha en fantasi som «trives best i Fremstillingen af moralske Opløsningsprocesser» slik at han 523 «I denne tid, hvor alle bånd slappes, hvor formerne udviskes, kan også det literære talent, tiltrods for alle skoler, tiltrods for den og den retnings kunstlove, lettere vandre sine egne veie, udvikle sine evner i frihed.» Hjalmar Christensen 1893. Unge Nordmænd, Kristiania, Aschehoug, 5. 524 Christensen 1893, 6. 525 «Bogen indledes med et længere Afsnit om ‘den nye Kunst’. Dette er en meget sindig og ganske dygtig skrevet Oversigt over den moderne ‘Dekadence’.» C. Brinchmann 1893c. Anmeldelse av: H. Christensen: Unge Nordmænd. Dagbladet 21.10. 526 Sigbjørn Obstfelder 1894a. «Et Svar I.» Verdens Gang 30.03.

– 183 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

«nyder Ødeleggelsens Vederstyggelighed».527 Obstfelder trakk frem beskrivelsen av hvordan en pike ble forført i Bjørnsons Det flager i byen og paa havnen (1884): «sikkert er det, at Bjørnson her har givet en Fremstilling af en moralsk Opløsningsproces, saa god som nogen fransk». Obstfelder kritiserte dermed Collins tanke­ sprang: Fiktive enkeltpersoners negative karakteregenskap­er ga ikke rett til å konkludere med at forfatteren var dekadent: Han ræsonerer i et Par af sine Artikler omtrent, som om han mente, at Zola med «Menneskedyret» vil sige, at vi bør være Dyr, Garborg i «Trætte Mænd», at vi bør være «Dekadenter», Heiberg i «Balkonen», at saadan som Julie bør Kvinden være, Peter Nansen i «Julies Dagbog», at saadan som Mørch bør Mænd være.528

Mot slike kortslutninger trakk Obstfelder frem den moralske karakteren til mange av de naturalistiske og dekadente verkene. Den såkalte forfallskunsten hadde utviklet Obstfelder mer enn noe annet, han var blitt befruktet av denne litteraturen. «Og vi føler det som noget umoralsk, naar der kastes Smuds paa det, vi har seet op til.» I sitt svar til blant annet Obstfelder 30. april 1894 brukte Collin atter Ibsen som eksempel. Dikteren var ikke moralsk oppbyggelig: Nu, da Henrik Ibsen kanhænde staar paa Højden af sin Magt, nu er Tiden til at tale aabent om den bitre Tilfredsstillelse ved Synet af Menneskenes Selvødelæggelse og den Tvilesyge, som smitter ud af en Del af hans Værker. Nu om nogensinde gjælder det at beregne Misvisningen af hans Fejlsyner.529

Collin kritiserte også Obstfelder for å benytte «en gunstig Lejlighed til at slippe ud en liden giftig Hentydning til Bjørnsons 527 528 529 30.04.

Sigbjørn Obstfelder 1894b. «Et Svar II.» Verdens Gang 21.04. Obstfelder 1894b. Christen Collin 1894d. «I har Magten. I har Ansvaret.» Verdens Gang

– 184 –


«MORALSK ABNORME FANTASIBØRN»

tidligere Privatliv». Bjørnson hadde åpenbart følt seg truffet av Obstfelders kritikk. 25. april skrev han til Collin: «Obstfelder er et uredeligt hode med uhumskheder i. Sig ham fra mig, at jeg aldrig har været bohême og aldrig forført nogen; jeg anser det siste for den største skjændighed; den usigeligste råhed.»530 Ordet «bohem» forkom hverken i Obstfelders diktsamling eller i hans artikler. Det var Collin og Bjørnson som sto for disse assosiasjonene. Collin gjentok atter at «et Kunstværk indvirker paa Livet og Livsmoralen», men han svarte ikke på Obstfelders innvendinger. I en kort kommentar tilbakeviste Obstfelder at han hadde angrepet Bjørnsons privatliv eller kommet med giftige hentydninger: «Jeg sagde udtrykkelig, at B.B. behøvede ikke fordærvet Fantasi for at skildre Stygheder, da Livet selv bød Stof nok. Hans Privatliv vedkommer mig ikke.»531 Det moralske detektivarbeid ville han overlate til Collin. Obstfelders hovedanliggende hadde vært Collins «uanstændige Omtale af Ibsen, Musset og Naturalismen».

Den idéhistoriske bakgrunnen for Collins evolusjonistiske etikk Ingen vil vel benekte at idealer ofte påvirker handlingslivet. Det spesielle ved Collins standpunkt var at han mente at evolusjonen hadde skapt disse idealene. Det siste ble ikke begrunnet. Hvis man tenker på Darwin, er det på ingen måte opplagt at artenes utvikling skaper idealer og at det finnes en evolusjonistisk moral. I kjølvannet av Darwin kom det mange forsøk på å kombinere utviklingslæren med etikk. I en viktig passasje på slutten av boken begrunnet Collin sitt standpunkt slik: «Den moderne og videnskabelige Opfatning af Idealer er den, at de er Tilløb til at forme 530 Bjørnstjerne Bjørnson / Christen Collin 1937. Bjørnstjerne Bjørnsons og Christen Collins Brevveksling 1889–1909. Oslo, Gyldendal, 97. 531 Sigbjørn Obstfelder 1894c. «Til Hr. Collin!» Verdens Gang 05.05.

– 185 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

ny Virkelighed, de er Sjælebilleder forsynede med en bevægende Kraft.»532 Uten disse idealene utartet kunsten til dekadanse. Det var i korthet Collins standpunkt. Den filosofen Collin henviste mest til, var Jean-Marie Guyau (1854–1888).533 Guyau var både dikter og filosof og skrev også om estetikk. Nyt Tidsskrift, der Collin satt i redaksjonen, hadde i første årgang oversatt siste kapittel av Guyaus bok om kunst­ sosiologi.534 Boken ble utgitt posthumt i 1889. Guyau stilte en rekke retoriske spørsmål om litteraturens suggestive virkning på menneskenes handlingsliv: «Hvem kjender tallet paa de forbrydelser, som morderromaner har givet det første stød til? Hvem kjender tallet paa de udskeielser, som skildringer af udskeielsen har forlokket til?»535 Guyau oppfattet litteraturen som sosial fordi den suggererte leseren. De lidenskaper som ble skildret, var smittsomme. De «franske Forfaldsdigtere» «smitter Læserne med sit Svartsyn paa Livet», fremholdt Collin med Guyau.536 Slik kunne litteraturen appellere til det beste eller det verste i oss. En hovedinnvending mot dette synet er at fiktive personer ikke imiteres på samme måte som virkelige. Kunsten fremstiller handl­ ingsmuligheter. Disse virkeliggjøres ikke uten videre. Selv om det skildres en skurk på scenen, forvandles ikke tilskuerne automatisk til banditter av den grunn. Men for Guyau som for Collin var det en rett vei fra skildret person til påvirkning på leseren. Det nest siste kapitlet i Guyaus bok om kunstsosiologi handlet om dekadanse.537 Det er ingen tvil om at Collin hentet mye av skytset derfra. Guyau bestemte dekadansen som en oppløs532 Collin 1894, 274. 533 Jf. Collin 1894, 53, 55, 77, 159, 161, 164, 209, 258. 534 Jean-Marie Guyau 1893. «Kunstens moralske og sociale betydning.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 1, januar, 200–206. 535 Guyau 1893, 201. 536 Collin 1894, 56. 537 Guyau 1889. «La Littérature des Décadents.» L’Art au Point de Vue Sociologique, Deuxième Édition, Paris, Félix Alcan, 352–377.

– 186 –


«MORALSK ABNORME FANTASIBØRN»

ning av det vitale, av livskreftene. Dette var felles for dekadansen både i kunsten og i livet.538 Derved ble ikke skillet mellom fiksjon og virkelighet noe stort problem, og dette preget Collins oppfatning. Enheten av kunst og liv var allerede gitt i og med det biologiske perspektivet: Forutsetningen for dekadanse på begge områder var en svekkelse av livskreftene.539 Dekadanse var ifølge Guyau et alderdomsfenomen både i livet og i kunsten. Når det gikk nedover med livskreftene, ble dette kompensert med falskspill som hyklet energi. Slik oppsto dekadansen. Når kraften var borte og alt gjentok seg mer og mer stereotypt, prøvde man å pynte seg med lånte fjær, å skape illusjonen om krefter som var borte.540 Dekadansen ble et forsøk på å sminke liket. I likhet med Bourget konsentrerte Guyau seg om Baudelaire, og la særlig vekt på denne dikterens interesse for døden, for kadavre og forråtnelsesprosesser. Her hentet Collin åpenbart mye av retorikken i sin polemikk mot dekadansen.

Max Nordaus Entartung (1892–93) På forhånd skulle man trodd at Max Nordaus fundamentale oppgjør med dekadansen i tobindsverket Entartung, oversatt til engelsk med tittelen Degeneration, ville vært en viktig premiss­ leverandør for Collin og den norske debatten. Nordau var kjent som forfatter i Norge og flere bøker av ham fantes i norsk og dansk oversettelse. I begynnelsen av september 1893 ble Max Nordaus 538 Guyau 1889, 377. 539 «La question de la décadence littéraire se rattache, selon nous, à la biologie et à la sociologie, car cette décadence particulière n’est que le symptôme d’un déclin, momentané ou définitif, dans la vie totale d’un peuple ou d’une race.» Guyau 1889, 355. 540 «Mais, ce qui constitue une perversion veritable, c’est la vieillesse qui veut être jeune ou le paraître, c’est l’épuissement qui veut faire oeuvre de fécondité. Alors se montrent les vrais vices de la décadence morale et intellectuelle.» Guyau 1889, 355.

– 187 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Entartung (1892-93) behørig introdusert av litteraturhistorikeren og journalisten, professor Peter Hansen (1840–1905) i fire lange artikler i Aftenposten, alle trykt på første side.541 Hansen gjorde oppmerksom på at Nordaus «Iagttagelser angaaende vor Tids literære Dekadence» forelå i to store bind på til sammen bortimot 1000 sider. Arbeidet var tilegnet Lombroso, som hadde konsentrert seg om «den fysiske og moralske Degeneration hos Forbrydere, prostituerede, Anarkister og umiskjendelig sindssyge».542 I den tredje artikkelen gikk Hansen løs på symbolismen. Han sluttet seg til Nordaus synspunkter og la til noen for egen del. Det virker imidlertid som den senere debatt om symbolismen foregikk relativt upåvirket av denne presentasjonen. Dette er overraskende, siden Peter Hansens artikkelserie samtidig ble trykt i flere danske aviser, slik som Nationaltidende og Dagens Nyheder. Artiklene inneholdt ingen kritikk av Nordau. Likevel nevnte ikke Hansen Nordaus nedsabling av Ibsen med et ord. Ibsen hadde truffet Hansen under åpningen av Suez-kanalen i 1869. I et brev fra Dresden 28.10 1870 tiltalte Ibsen Peter Hansen med «du» og «Min kære ven».543 Nordau nevnes hverken av Collin eller de andre debattantene i 1894. I annet bind av Entartung gikk Nordau til voldsomt angrep på Ibsen. Ifølge Nordau var Ibsen et uttrykk for en psykologisk degenerasjon han kalte «Ich-Sucht»,544 oversatt til engelsk med «ego-mania». På norsk kunne man gjengi ordet 541 Peter Hansen 1893. «Max Nordau om Symbolismen.» Aftenposten 07.09., 08.09., 09.09. og 10.09. 542 Hansen 1893, Aftenposten 07.09. 543 HU XVI, 315–319. 544 Max Nordau 1893. Entartung. Zweiter Band. Berlin, Verlag von Carl Duncker. Nordau beskrev jeg-besettelsen generelt i kapittelet «Psychologie der Selbst-Sucht» (ibid., 3–46). I de to neste kapitlene gikk han så løs på fransk litteratur fra Baudelaire til Huysmans og estetikere som Oscar Wilde. Deretter kom turen til Ibsen i et eget kapittel på drøye 130 sider med tittelen «Der Ibsenismus.» Ibid. 171–302.

– 188 –


«MORALSK ABNORME FANTASIBØRN»

med «jeg-besettelse». Nordau fremhevet at dette var noe mer enn vanlig egoisme, å bare være opptatt av seg selv og egne behov og interesser. Nordau var lege, og han beskrev degenerasjonen ut fra et medisinsk paradigme. Den degenererte var resultatet av en skjev utvikling av individet. På grunn av en anomali i nervesystemet forble den jeg-besatte et barn hele sitt liv. Den degenererte var styrt av indre impulser han ikke kunne kontrollere, mens den ytre verden hadde liten eller ingen betydning. Viljen og dermed evnen til å styre oppmerksomheten, var svekket. Den jeg-besatte var asosial, uten evne til å sette andre foran seg selv. Resultatet var en amoralsk og kriminell person. Dekadenter og kriminelle var like. Forskjellen besto bare i at forbryterne utførte i handling det de dekadente drømte om. Begge var anti-sosiale vesener.545 Dekadenten klarte ikke å tilpasse seg omgivelsene på grunn av det degenererte nervesystemet. Resultatet var lidelse og undergang, men også politisk ekstremisme. Den degenererte klarte ikke å tilpasse seg omgivelsene og ville derfor ødelegge dem. Nordau så ikke mennesker av kjøtt og blod i Ibsens hovedpersoner, de var skjemaer skapt av en «sykelig opphisset hjerne».546 Unntakene var bipersoner som f.eks. Gina i Vildanden. Nordaus analyse dreide seg ikke så mye om de dramatiske skikkelsene, men om hvordan dramaene avspeilte Ibsens degenererte hjerne: Stykkene var fulle av usannsynligheter, selvmotsigelser og uklarheter, noe som pekte tilbake på Ibsen som en dekadent mystiker. Nordau var ikke spesielt opptatt av Ibsens kvinneskikkelser. Men ett enkelt sted på slutten av kapittelet høres Nordau ut som en 545 «Diaboliker und Decadenten unterscheiden sich von den Verbrechern, lediglich darin, dass jene bloß träumen und Worte machen, diese aber die Entschlossenheit und die Kraft haben, Thaten zu tun. Gemeinsam jedoch ist ihnen, dass sie gesellschaftsfeindliche (‘antisoziale’) Wesen sind.» Nordau 1893, 37. 546 Nordau 1893, 177.

– 189 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

blanding av Strindberg og Nietzsche. Han irriterte seg over at Ibsen idealiserte kvinnen på mannens bekostning: Kvinnen er alltid det kloke, sterke, modige vesen, mannen alltid en dust og en feiging. I alle sammenstøt seirer kvinnen som hun vil, og mannen blir slått flat som en pannekake. Kvinnen trenger bare å leve for seg selv. Sågar hennes opprinnelige drifter til å bli mor har hun overvunnet hos Ibsen. Hun forlater sitt avkom når hun er i humør til å skaffe seg tilfredsstillelser annetsteds. En slik bots­ øvelse i kvinnetilbedelse, et sidestykke til Wagners avgudsdyrkelse av kvinnen, en slik ubetinget godtagelse av all kvinnelig lastefullhet, måtte sikre Ibsen bifall fra alle de kvinner som i hans dramatikk gjenkjente enten sitt bilde eller utviklingsidealet for sin degenererte innbilningskraft i de hysteriske, nymfomane manne-kvinnene med et forvirret morsinstinkt.547

Nordau konkluderte med at Ibsens kvinneskikkelser var et uttrykk for masochisme, slik Krafft-Ebing forsto dette begrepet.548 Han henviste til den syvende utgaven av Psychopathia Sexualis, der det var innarbeidet et kapittel om masochisme.549 547 «Das Weib ist immer das kluge, starke, muthige Wesen, der Mann immer der Dummkopf und Feigling. In jedem Zusammenstoß siegt das Weib, wie es will, und der Mann wird plattgeschlagen wie ein Pfannkuchen. Das Weib braucht nur für sich selbst zu leben. Sogar seine ursprünglichen Triebe, die der Mutterschaft, hat es bei Ibsen überwunden und es verlässt ohne Wimperzucken seine Brut, wenn es die Laune hat, sich anderweitig Befriedigungen zu suchen. Eine solche zerknirschte Anbetung des Weibes, ein Seitenstück zum WeiberGötzendienste Wagners, eine solche unbedingte Billigung aller weiblichen Verworfenheiten musste Ibsen den Beifall all der Frauen sichern, die in den hysterischen, nymphomanischen, mit Verirrung des Mutter-Triebes behafteten Mann–Weibern seines Theaters entweder ihr Bild oder das Entwicklungs–Ideal ihrer entarteten Einbildungskraft erkannten.» Nordau 1893, 297–298. 548 «Seine Frauengestalten und ihre Schicksale sind der dichterische Ausdruck jener geschlechtlichen Verirrung der Entarteten, die Krafft-Ebing ‚Masochismus‘ genannt hat.» Nordau 1893, 299. 549 Richard von Krafft-Ebing 1892. Psychopathia Sexualis mit besonderer

– 190 –


«MORALSK ABNORME FANTASIBØRN»

Hos Sacher-Masoch svingte den bydende og triumferende kvinnen pisken, hos Ibsen krevde hun tilståelser, holdt flammende straffeprekener og forlot scenen i bengalsk belysning. Selv om kvinnenes overlegenhet var mindre brutal, lignet Ibsens helt­ inner i sitt vesen Sacher-Masochs, hevdet Nordau. Han fastslo at Ibsens dramaer var skrevet for hysteriske kvinner, mannlige masochister og mentalt tilbakestående (Schwachköpfe).550

Berücksichtigung der conträren Sexualempfindung – Eine klinisch-forensische Studie. Siebente vermehrte und theilweise umgearbeitete Auflage. Stuttgart, Verlag von Ferdinand Enke, 89–154. Krafft-Ebing gjorde oppmerksom på at «Die neuest ‘decadente’ Literatur in Frankreich und Deutschland beschäftigt sich mehrfach mit dem Thema des Sadismus und Masochismus». Ibid., 124. 550 Nordau 1893, 302.



8 Rita i Lille Eyolf – «Sandselighedens Evangelium»? Kvinneskikkelsene ble viet sensasjonell oppmerksomhet i for­ bind­else med Lille Eyolf. Uten den debatten som hadde gått tidlig­ere på året og mottagelsen av Hertzbergs bok året før, kan dette være vanskelig å forstå. Rykter fra Danmark ble gjengitt i flere aviser før stykket kom ut. Dagbladet siterte i midten av november en artikkel i Politiken om Ibsens nye stykke. Rita Allmers fikk hovedrollen: Stykket er i 3 Akter og foregaar som alle Ibsens Stykker i en liden Bygd nær en Fjord. Vi træffer her i første Akt Ægteparret Alfred Allmers og hans unge Hustru Rita. Det er hendes sælsomme Skikkelse, der straks gjennem de første Repliker hæver sig højt op over Stykkets øvrige Personer: Mandens Søster Åsta og den Ibsenske Husven Borghejm, ja hæver sig op over alt, hvad Ibsen endnu har skabt af sælsomme, anelsesfulde, halvt dæmoniske Kvindeskikkelser.551

Verdens Gang hadde samme dag en litt annen formulering: «Hovedpersonerne er Ægteparret Alfred og Rita Allmers. Den siste er en af Ibsens sædvanlige sælsomme, anelsesfulde og halvt 551 [Anonym] 1894. «Henrik Ibsens nye Stykke. Rita Allmers.» Dagbladet 15.11., jf. også [Anonym] 1894. «Ibsens nye Drama.» Norges Sjøfartstidende 15.11.

– 193 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

dæmoniske Kvindeskikkelser.»552 Referatene av den samme artikkelen i danske Politiken er forskjellige. Dagbladet formulerte seg mest sensasjonspreget: Rita skulle angivelig overgå alt Ibsen hadde skapt tidligere. Nyheten kom litt senere til provinspressen. Aalesunds Handelsog Søfartstidende kunne to dager etter Dagbladet melde at Rita «hæver sig opover alt, hvad Ibsen endnu har skabt af sælsonnne, anelsesfulde, halvt dæmoniske Kvindeskikkelser», men her er nyheten kortet ned til 15 linjer.553 Det samme gjaldt Tromsø­ posten noen dager senere.554 I Verdens Gang fikk nyheten sin egen historie. Avisen spurte Ibsen direkte om hvordan han forholdt seg til referatet. Dikteren «udtalte paa det allerstærkeste sin Forbauselse og Harme over det forefaldne».555 Referatet stammet ikke fra Ibsen. Dikteren ville ha referatet og omstendighetene rundt det rettslig undersøkt. Tre dager senere kunne Verdens Gang opplyse at lekkasjen skyldtes den norske forfatteren Thomas P. Krag. Han hadde vært på trykkeriet i København i anledning av korrektur på egen bok. Krag hadde tatt med seg et ark fra Ibsens drama og ubemerket lagt det på plass dagen etterpå. Dette var grunnlaget for artikkelen i Politiken. Reaksjonene uteble ikke, og Verdens Gang kunne melde at «Gyldendalske Boghandel har paa Grundlag af det Indtrufne afbrudt sin Forbindelse med Hr. Krag».556 Dagen etter offentliggjorde Krag sin versjon. Han hadde ikke snakket med Politikens journalist «Ignotus». Krag hadde lest litt av Ibsens bok på trykkeriet og fant siden et av Ibsens korrektur552 [Anonym] 1894. «Ibsens nye Skuespil.» Verdens Gang 15.11. 553 [Anonym] 1894. «Ibsens nye Drama.» Aalesunds Handels- og Søfarts­ tidende 17.11. 554 [Anonym] 1894. «Ibsens nye Værk.» Tromsøposten 21.11. 555 [Anonym] 1894. «Ibsen om referatet.» Verdens Gang 16.11. 556 [Anonym] 1894. «Saa gik det til. Thomas P. Krag og Ibsens Manuskript.» Verdens Gang 19.11.

– 194 –


RITA I LILLE EYOLF – «SANDSELIGHEDENS EVANGELIUM»?

ark mellom sine egne. Han gikk til trykkeriet og la arket tilbake på pulten. Deretter hadde han omtalt saken og innholdet til en venn. «Ignotus», et pseudonym for journalisten Henrik Cavling (1858–1933), traff så en ung dame i et selskap. Hun fortalte ham om innholdet i Ibsens bok. Hennes mann kjente Krag.557 Fordi kildegrunnlaget var så tynt, ble projeksjonene og forventningene desto tydeligere. Fantasiene og fordommene kom på bordet: Ibsens spesielle kvinneskikkelser var på dette tidspunktet en topos som så å si ble utløst automatisk.558 Det var etablert en bestemt forestilling om kvinneskikkelsene hos Ibsen. Denne hadde endret seg drastisk siden Nordahl Rolfsen holdt sine foredrag i 1884 (jf. kap. 2). De nye forventningene skyldtes blant annet kritikken til Laura Marholm, Hertzberg og Collin, men også debatten om dekadanse mer allment. Da et nytt Ibsen-drama kom ut, var det skapt en forventning til kvinneskikkelsene basert på tidligere erfaring og resepsjon. Denne stereotypien ble skildret i et vokabular fullt av nyromantiske honnørord: det selsomme, det anelsesfulle, det halvt demoniske. Ibsen skulle overgå det han tidligere hadde skapt av kvinneskikkelser: Man drømte om en sensasjonell overskridelse. Men hvordan ble disse forventningene til Rita begrunnet? Begge foreldrene er glade i Eyolf, men da gutten ble krøpling og måtte gå med krykke, hadde bare faren medfølelse med lille Eyolf. Rita så derimot på barnet med onde øyne fordi sønnen stjal oppmerksomheten fra henne. Allmers hadde ifølge referatet en «nesten sinnsyk» kjærlighet til Eyolf. Moren begynte å hate barnet i demonisk smerte over den kjærligheten hun hadde mistet. 557 [Anonym] 1894. «Manuskriptet.» Verdens Gang 20.11. 558 I en liten bok utgitt ved 50-årsjubileet gjennomgår Jens Vevstad 1944. Av «Lille Eyolfs» saga – et 50års minne. Oslo, Halvorsens bokhandel og antikvar­ iat, intrigene rundt utgivelsen. Men han nevner ikke at den danske journalist Cavling, som senere ble redaktør i Politiken, beskrev Rita som en sensasjonell kvinneskikkelse.

– 195 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Symbolisme Alle avisene meddelte også i referatet av Politiken at Ibsen hadde tatt et dypere skritt inn i symbolismen. Ordet «dekadanse» forekom ikke. Når det gjaldt symbolismen, var Dagbladet mest detalj­ert. «Med Bygmester Solness førte Mesteren sine Læsere og Tilskuere ind i Symbolismens Forgaard. Gjennem det ny Arbejde føres de ind i selve det hemmelighedsfulde Tempel.»559 Hva symbolisme er, ble ikke nærmere forklart. Siden nyheten kom fra Danmark, kunne Johannes Jørgensens essay om symbolismen i Taarnet fra desember 1893 være en viktig referanse. Jørgensens siterte mye fra sin tidligere artikkel om «En ny Digtning» i tidsskriftet Tilskueren, som omhandlet Huysmans.560 Han angrep den moderne positivismen, som hadde sperret mennesket inne i «en ganske materiel og timelig Verden». «Men endnu lever der i spredte Sjæle en Trang til Uendelighed, til Salighed, til Liv i en dyb og betydningsfuld Verden.»561 Denne trangen fant han hos blant annet Poe, Baudelaire, Verlaine, Mallarmé – og Huysmans. Etter å ha brutt med naturalismen frembrakte Huysmans «en Række Værker, der bæres af en brændende Længsel efter det oversanselige, det hinsides, det uendelige».562 Jørgensen lovpriste A Rebours som «Huysmans Mesterverk».563 Boken handlet om «Legenden om denne moderne Sankt Antonius, der udenfor Tiden finder de Glæder, som den grove Verden ikke forstaaer».564 Inspirert av Baudelaire eksperimenterer hovedpersonen des Esseintes med inntrykkenes korrespon­danser. Han 559 [Anonym] 1894. «Henrik Ibsens nye Stykke.» Dagbladet 15.11. 560 Johannes Jørgensen 1893b. «En ny Digtning. IV. J.K. Huysmans.» Tilskueren Vol. 10, 770–782. 561 Ibid., 771. 562 Ibid., 772. 563 Ibid., 775. 564 Ibid., 776.

– 196 –


RITA I LILLE EYOLF – «SANDSELIGHEDENS EVANGELIUM»?

nyter smaker, dufter og toner estetisk i forskjellige kombinasjoner. Des Esseintes elsker «den latinske Dekadences Skribenter». Og hos moderne forfattere som Baudelaire, Verlaine, Mallarmé – «nyder han den samme Vildtsmag, det samme Forfald». «Den franske Literatur synes ham svækket, udtømt, syg indtil Døden. Men denne døende Kunst brænder i en Oktobers Pragt, og en sød Duft af muldent Løv og visne Blade hæver sig berusende fra den.»565 Boken tonte ut i hovedpersonens omvendelsestrang. Jørgensen så i romanen «et Vendepunkt i den moderne franske Literatur». Det som nå skaptes, var «en idealistisk Literatur», «en Drømmens Kunst».566 I avslutningen av artikkelen om Huysmans lå vel også tidsskriftet Taarnets program,567 til tross for at ordet «symbolisme» ikke forekom: Gennem Lovprisningen af den moderne Skønhed, gennem den moderne Pessimismes Kritik af Livet er han naaet til Verdensflugten og den kristne Forsagelse. I Kirkens høje Taarn, under de viede Klokker, der kalder med Middelalderens Røst, har des Esseintes fundet Fred.568

Det er dette perspektivet Jørgensen følger opp i artikkelen om symbolisme. Når symbolismen bestemmes som en reaksjon på naturalismen, er den «et Udslag af Menneskets metafysiske Trang», hevdet Jørgensen.569

565 Jørgensen 1893b, 779–80. 566 Ibid., 781. 567 Jf. Christian Refsum 2000. – en verden av oversettelse – fransk og dansk symbolisme sett fra Taarnet 1893–94. Oslo, Unipub forlag, 57 ff. Refsum legger også vekt på forbindelsen mellom Huysmans-essayet og Taarnet. 568 Jørgensen 1893b, 782. 569 Jørgensen, Johannes 1893. «Symbolisme.» Taarnet, December, 51–56. Her: 54.

– 197 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Og dette er Symbolismen, den filosofiske og kunstnerniske Symbolisme: Troen paa en Metafysik, en anden Verden, et Hinsides. Paa dette Sted løber Grænseskellet mellem Realisterne, hvem Virkelig­ heden er nok, og Mystikerne, der med Paulus tror, at vi herneden kun erkender per speculum et in ænigmate.570

I Jørgensens versjon ble symbolismen en overvinnelse av dekadansen. Andre hadde derimot fortolket symbolismens dunkelhet som et uttrykk for dekadanse. Dette var definitivt tilfelle med Max Nordau. Han la vekt på at symbolistene tok utgangspunkt i Baudelaire – denne «Symbolismens Guddom», som «hele Livet igjennom frembød Degenerationens Kjendetegn». Men også symbolismens profet Paul Verlaine var abnorm, han hadde «den sterke Uregelmæssighed i Hjerneskallens Form, som Lombroso har paavist hos de degenererede».571 Maeterlinck var ifølge Nordau «et af de modneste Exemplarer af en idiotisk Mystiker, aldeles usammenhængende og barnagtig meningstom i Tanke og Tale».572 Men for Jørgensen innebar ikke det uforståelige noe abnormt, tvert imot ble det et tegn på ekte kunst. Al ægte Kunst er og bliver symbolsk. Overalt hos de store Mestre finder man Naturen opfattet som et ydre Tegn paa et indre sjæleligt Liv. Derfor synes saa mange af deres Frembringelser den Udenforstaaende dunkle og ufattelige; deres Værker er som hine gemalte Fensterscheiben, hvormed Goethe lignede sine Digte: de maa ses indenfra.573

Mottakelsen av Lille Eyolf var preget av forvirringen rundt symbolismen.574 Bergens Aftenblad skrev i sin anmeldelse at «Ibsens 570 Jørgensen 1893, 54. Det latinske sitatet er fra Paulus’ 1. brev til Kor­ interne 13.12 og betyr at vi nå ser «i et speil, i en gåte». 571 Peter Hansen 1893. «Nordau om Symbolismen.» Aftenposten 09.09. 572 Peter Hansen 1893. «Nordau om Symbolismen.» Aftenposten 10.09. 573 Jørgensen 1893, 56. 574 Symbolismen er fremstilt langt fyldigere i Tjønneland 2021b.

– 198 –


RITA I LILLE EYOLF – «SANDSELIGHEDENS EVANGELIUM»?

Arbejde hadde faaet sit Totalpræg af Symbolismens Ideer».575 Også Wirsén hevdet at «symbolismen går denna gång, liksom i ‘Bygmester Solness’, alldeles för långt».576 Aftenposten mente derimot at i Lille Eyolf var det «saagodtsom intet af den Symbolisme, hvorpaa Ibsens senere Arbeider og navnlig ‘Bygmester Solness’ har været saa rig». Ibsens stykke var realistisk og ikke preget av symbolisme.577 Nils Kjær var først ute med denne kritikken: «Saa langt fra at ‘trænge dybere ind i Symbolismen’ har Digteren dennegang leveret et helt realistisk Billede af Mennesker […]». Men Kjær innrømte også at det fantes symbolske innslag i dramaet: «Det symbolske Element i Dramaet er indskrænket til, at det rene etisk idealistiske Liv allegoriseres som Tilværelsen i den høje, kolde Ensomhed mellem Tinderne – og til Scenen med Rottejomfruen.»578 Kritikken var altså i villrede om stykket skulle kalles symbolistisk eller ikke. De metafysiske trekkene ved symbolismen kan under ingen omstendighet slås i hartkorn med dekadansens videreføring av naturalismen. En av grunnene til skillet mellom dekadanse og naturalisme var at symbolismen ble knyttet sterkt til dekadansen. Denne forbindelsen er på ingen måte nød­vendig. Hadde så lekkasjen om Lille Eyolf og de tidligere debattene om Ibsens kvinneskikkelser hatt noen innvirkning på resepsjonen av stykket? Da Verdens Gang omtalte Lille Eyolf, ble Rita fremhevet: Rita, en af Ibsens mærkeligste Kvindeskikkelser, beslægtet med Hedda Gabler, har med Skinsygens Kvaler instinktivt følt, at hun ikke ejer Almers helt. Først var det Bogen, hans Livsværk, som tog ham fra hende. Nu er det blevet Barnet og saa Asta. Denne Følelse 575 [Anonym] 1894. Anmeldelse av: Henrik Ibsen: Lille Eyolf, Bergens Aftenblad 12.12. 576 Lille Eyolf anmeldt av Carl David af Wirsén i Vårt Land (Stockholm) 21.12 1894. 577 Lille Eyolf anmeldt av Kristofer Randers i Aftenposten 13.12. 1894. 578 Lille Eyolf anmeldt av Nils Kjær i Dagbladet 12.12. 1894.

– 199 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

af ikke at eje ham helt vækker det onde i hendes Natur og vokser til Had, Had mod hans Arbejde, Had mod Asta, Had mod hendes eget Barn, som hun ønskede, hun aldrig havde født.579

«Merkelig» betyr på denne tiden ofte ikke det merkverdige forstått som det selsomme eller underlige, men det som er verdt å merke seg, det bemerkelsesverdige.580 Poenget med at kvinneskikkelsen var spesiell, ble gjentatt mot slutten av anmeldelsen: I Personskildringen har Digteren i Rita føjet en ny enestaaende Skikkelse, Kvinden hvis Kjærlighedsbrand fortærer selve Moderfølelsen, til sit brogede Kvindegalleri, og i «Rottejomfruen» har han tegnet en Skikkelse, hvis Originalitet er skabt af den særeste Fantasi.581

Mange anmeldere var langt fra å se noe «abnormt» i Rita. I et «Kristianiabrev» datert 12.12. 1894 het det om Rita i Bergens Aftenblad: «I Rita har Ibsen skabt en af sine mest karakteristiske Personligheder, der er helt og kraftig tegnet, og som fuldt vil hævde sin Plads i det Galleri af mærkelige Kvindeskikkelser, Ibsen har skjænket os.»582 Hvis det «abnorme» hadde vært en kategori som passet på Rita, ville man forventet å finne denne karakteristikken fremfor alt i den konservative presse, f.eks. Morgenbladet, Aftenposten og Berg­ ens Aftenblad. Men i Aftenpostens anmeldelse forekommer ingen slik karakteristikk, selv om Rottejomfruen ble beskrevet som «en underlig og uhyggelig Skikkelse».583 Kristofer Randers betegnet tvert imot Rita som en av Ibsens beste kvinneskikkelser: 579 [Anonym] «Ibsens nye Bog.» Verdens Gang 12.12. 1894. 580 Riksmålsordboken forklarer «merkelig» med det «som er verd interesse eller oppmerksomhet; egenartet; interessant». Den andre hovedbetydningen er «påfallende; underlig; rar». Norsk Riksmålsordbok Bind III 1983. Oslo, Kunnskapsforlaget, 118. 581 [Anonym] «Ibsens nye Bog.» Verdens Gang 12.12. 1894. 582 [Anonym] J.W. «Kristianiabrev – Lille Eyolf.» Bergens Aftenblad 21.12. 1894. 583 Kristofer Randers 1894. «Ibsens ny Bog Lille Eyolf.» Aftenposten 13.12.

– 200 –


RITA I LILLE EYOLF – «SANDSELIGHEDENS EVANGELIUM»?

Men hvorledes man end betragter Stykket, bliver dets mest fremtredende Figur, Fru Rita, en af de interessanteste og fuldblodigste Kvindeskikkelser, Ibsen har tegnet. Hun er i Slegt med Hjørdis, Rebekka, Hedda Gabler og Hilde, – en Menneskelighedens, Sundhedens, Ungdommens og Livsglædens Repræsentant.584

Dette er jo overstrømmende! Med tanke på mottakelsen av Hedda Gabler, kan man virkelig lure på om ikke Randers tar for hardt i når han snakker om menneskelighet, sunnhet, ungdom og livsglede. Rita måtte «slites opp» i forhold til Allmers, hevdet Randers, som beskrev ektemannen som «Rosmers Halvbroder og Tesmans Fætter». Anmelderen beklaget at Rita sto så ribbet igjen på slutten, for hun «eier Blodets og Livets Ret». Denne anmeldelsen reagerte kritisk på forventningene om en abnorm kvinne­ skikkelse. Morgenbladet trakk også frem Rita, men skilte denne gang klart mellom estetikk og etikk, en distinksjon som hadde en tendens til å forsvinne når dramatiske personer ble avfeid som «abnorme». Kritikeren tillot Rita å ha en rekke moralsk sett negative egenskaper. Likevel beveget ikke dramaet seg utover «skjønnhetens grenser» i kunstnerisk forstand. Mest udført i Karakterskildringen er Rita, der dristig, men aldrig over den kunstneriske Skjønheds Grænse, forkynder Sanselighedens Evangelium med det selviske Kravs hele utæmmede Styrke, uden at forstaa, at de Egoismens, Skinsygens, Kjødslystens «onde Øine», hvormed hun ser paa Ægteskabet, gjør Forholdet fremmed og fjernt for Manden.585

En annen konservativ anmelder brukte stor plass på å analysere den egoistiske Allmers’ svakheter. I sammenligning med ektemannen kom Rita godt ut av det: 584 585

Randers 1894. Nils Vogt 1894. Anmeldelse av: Lille Eyolf. Morgenbladet 15.12.

– 201 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

I Ritas karakter er der et ganske andet Metal. – Hun er en daadskraftig og sandhedskjærlig Natur. Ved Siden heraf har hun vistnok ogsaa betydelige Feil, men disse skriver sig i det mindste ikke fra Egenkjærlighed, men fra en hensynsløs og lidenskabelig Kjærlighed, hvori de til dels ogsaa finder sin Undskyldning.586

Anmelderen i Trondhjems Adresseavis trakk frem at Allmers aldri ble ferdig med avhandlingen om det menneskelige ansvar. Dermed påpekte han også en likhet mellom Collins og Allmers’ prosjekt: Det var utviklingmoralen som skulle danne basis for det menneskelige ansvar. Anmelderen fant flere motsigelser i denne moralen. Det er imidlertid med denne omtrent som med den Opfindelse, Hjalmar Ekdahl ruger over, naar han ligger og dovner sig paa Sofaen: den bliver aldrig færdig. Og dette er meget forstaaeligt. For det første er Allmers Fritænker. Han bekjender sig til den engelske Filosofis Evolutionisme og Lykkemoral, der følgerigtig ikke aabner Rum for Begrebet Ansvar. Vi Mennesker er kun Jordmennesker, hvis Maal er Velbefindende i denne Verden. Gud og Udødelighed er tomme Forestillinger. Og for det andet har han selv aldrig i Livet handlet med Ansvar for Øie, og kan saaledes ikke sidde inde med praktiske Erfaringer derom, som det kunde være ønskeligt at meddele Verden.587

Det er mulig at Ibsen ga sitt svar til Collin i dramaets form, akkurat som Garborg svarte i Samtiden.588 En hypotese vil da være at Ibsen i dette dramaet fremstilte hvordan den idealistiske 586 [Anonym] 1894. Anmeldelse av: Lille Eyolf. Trondhjems Adresseavis 25.12. 587 [Anonym] 1894. Anmeldelse av: Lille Eyolf. Trondhjems Adresseavis 25.12. 588 Garborg, Arne 1894. «En takk til herr Collin.» Samtiden Vol. 5, 129–136.

– 202 –


RITA I LILLE EYOLF – «SANDSELIGHEDENS EVANGELIUM»?

moral skapte forkrøpling, lille Eyolf som et i bokstavelig forstand «abnormt fantasibarn». På lignende måte tryllet Collins fantasi frem sammenligningen mellom de små monsterlignende figur­ ene – magots – og Ibsens kvinneskikkelser. Maria Løvland har funnet flere likheter mellom Allmers’ tenkning om det menneskelige ansvar og evolusjonismens etikk.589

Collins anmeldelse av Lille Eyolf Collin prøvde å håndtere Lille Eyolf i en lengre artikkel i Nyt Tidsskrift.590 Utgangspunktet var Allmers’ påstand om at «livet er ubarmhjertigt». Ibsen hadde ifølge Collin betrodd noe av sin egen filosofi til Allmers. Hos Ibsen var livet en «grusom ironiker»591 som fikk mennesker til å gifte seg med hverandre selv om de ikke passet sammen, som Rita og Allmers. Collin syntes Rottejomfruen var uklart tegnet: Her har digteren været altfor hemmelighedsfuld. Mener han, at hun ogsaa da led af en dobbelt, selvmodsigende lidenskab: trangen til at drage mennesker til sig og til at drage dem i døden? Af en lignende syg, seksuel tvang som en Jack the Ripper og mange andre, hos hvem den kjønslige attraa blir til ødeleggelsesdrift.592

Collin lekte også med tanken på at Rottejomfruen var et symbol på naturen: «Havet, som drager og lokker med sit spil, moderlig og grusom. Hele naturen som en abnorm mor for sine børn …».593 Collin forkastet likevel en symbolsk tolkning av Rotte589 Maria Løvland 2017. «Forvandlingens lov» – Ibsens Lille Eyolf (1894) i lys av samtidig kontekst med særleg vekt på utviklingslæra. Mastergradsoppgåve i nordisk språk og litteratur, Universitetet i Bergen. 590 Chr. Collin 1895. «Henrik Ibsen og troen paa livet.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 3, Februar, 217–232. 591 Ibid., 217. 592 Ibid., 220. 593 Ibid., 221.

– 203 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

jomfruen og mente at dikteren burde «frikjendes for symbolik». Men han hadde igjen funnet det «abnorme» hos Ibsen – denne gang som Rottejomfruens syntese av kjærlighet og destruksjon. Collin identifiserte seg merkelig nok med de barna som ble lokket ut på havdypet. Diktverket ble et hav der fortolkerne gikk til grunne – belønningen for deres kjærlighet var døden. Ibsen ble en destruktiv kraft der verket fungerte som fluepapir i forhold til leserne. Ibsen formidlet ikke optimisme og livsbejaelse, men trakk menneskene nedover. Leseren og tilskuerne forfalt og gikk til grunne. Verket var en forførende kvinne som lokket leseren i døden: «Jeg er bange for, at Rottejomfruen alligevel vil drage mere end én kritiker ‘ud paa dybets vande’, hvor man ikke naar bund, – nogle af os, som ‘gnaver’ paa mesterens verker.»594 Her nærmet «symbolismen» seg dekadansen. Det mystiske og dunkle hadde en destruktiv virkning på fortolkeren. Collin forkastet til slutt rottejomfruen som allegori over fortolkerens skjebne, men assosiasjonen var likevel kommet på banen. Her sensurerte Collin sine egne assosiasjoner, noe foregående kapittel viste ikke alltid var tilfelle. Han føler seg lokket, men prøvde å stå imot den destruktive dekadansen. Ibsen hadde tidligere fremstilt døden som en befrielse. Men når døden først inntraff «i al sin ufattelige, meningsløse gru»,595 så klamret menneskene seg til livet. Dermed uttrykte dramaet likevel troen på livet. Collin registrerte den samme tendensen hos Doktor Pascal i Zolas roman fra 1893 og i Garborgs artikkel om «Troen på livet». Garborg hadde funnet frem til «livsviljen» som et slags religiøst grunnlag. Men livet utelukket ikke dekadansen eller forfallet: Det er en naturlig del av livet, slik høsten er en av årstidene. 594 595

Ibid., 221. Collin 1895, 222.

– 204 –


RITA I LILLE EYOLF – «SANDSELIGHEDENS EVANGELIUM»?

Særlig faar udviklingslæren religiøs betoning (som den vel over­ hoved betegner vendingen mod den «moderne religiøsitet»). I alt, som vil «frem», som spirer, vokser, former sig, bliver, synes «livet» paa en særegen maade at ytre sig. Her pulserer det. Her er dets vei. Her vil det. Og her vil det tjenes. Den som ikke vil tjene det, blir «brugt». Om ikke til andet, saa til en hindring, der forvandles til betingelse. Ogsaa reaktionen har sin brugbarhed, og død og forfald hører med til livet ligesaa vel som vekst og vaar.596

Kunne man forhindre at diktningen beskrev forråtnelsesprosesser, forfall og død? For alt som vil frem, kommer jo til syvende og sist også til å dø. Et dekadansefenomen kunne ut fra et annet perspektiv tenkes å fremme livet. De som ikke var liv laga, døde ut. I motsetning til de andre kritikerne beskrev Collin Rita i et vokabular som minnet om den dekadansen han hadde angrepet året før. Han sammenlignet henne med «Julie». Tankene gikk til Julie i Heibergs Balkonen og ikke Peter Nansens Julie. Heibergs Balkonen var utgangspunktet for Collins kritikk av dekadansen (jf. kap. 7). Året før ble Hilde Wangel assosiert med Julie, nå var det Rita: «Aa, gaa da ikke fra mig allesammen!» – klager Rita, idet hun kommer ind paa scenen i sidste akt. Saadan er nu situationen. Ogsaa hun er blit alene, hun, hvem digteren har fremstillet som en af de kvinder, der bare føler sig som en halvdel, hørende til en eller anden mand. En slags «Julie»-natur, der som en slyngplante suger alt sit livsindhold fra en mand.597

Det avgjørende for Collin var at Rita ikke forble i dekadansen, men forvandlet seg. På slutten hadde hun blitt mer nøysom og var villig til å dele Allmers med boken om det menneskelige ansvar. De fattige barna skulle få bo i Eyolfs stuer og skifte på 596 Arne Garborg 1895. «Troen paa livet.» Samtiden Vol. 6, 9–17. Her: 16. 597 Collin 1895, 226.

– 205 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

å sitte på Eyolfs stol ved bordet. Dette gjorde Collin begeistret. Han så atter for seg de kvinneskikkelsene Nordahl Rolfsen hadde beskrevet på midten av 1880-tallet: Dette siste forekommer mig at være vidunderlig skjønt, – et pludselig sprudlende opvæld af en dyb, varm kilde hos digteren. Han er endnu den samme, som blæste liv af sit liv i kvindeskikkelser som Agnes og Solveig. Er der nyt vaarbrud i hans sind efter den strenge realismes istid?598

Men så ble han betenkt. Kunne Ritas forvandling, «denne nye aandelige fødsel», skyldes at hennes livsvilje var knekket? Rebekka West ble på lignende måte «adlet» i Rosmersholm. Medisinen mot dekadansen kunne bli for sterk slik at den tilintetgjorde lykken. Ibsen fremstilte Ritas forvandling «nærmest som en sygelig proces, der skyldes hendes svage nerver».599 Et sted omtales hun som «lidet hysterisk i sin elskov».600 Den dekadente kvinne var vanskelig å helbrede: Det er anden gang Ibsen viser, hvorledes en sanselig, hensynsløst begjærende kvinde kan renses og forædles. Men begge gange sker det gjennem en altfor grundig kur, ved saa sterke lægemidler, at de svækker personlighedens inderste marv, det som Schopenhauer kalder «viljen til livet». Den yppige, blodfulde Rita, som ikke er mere end 30 aar gammel, hun vil nøie sig med at ha Allmers «i nær­ heden», saa hun kan stelle godt for ham.601

Collins artikkel konkluderte med at vi velger livet fremfor døden, tross alt. Menneskene holder sammen fordi de er skrøpelige. Collin var tydelig halvhjertet i forhold til det budskap han leste ut av Lille Eyolf. 598 599 600 601

Ibid., 227. Ibid., 229. Ibid., 218. Ibid., 227.

– 206 –


RITA I LILLE EYOLF – «SANDSELIGHEDENS EVANGELIUM»?

Marholms kritikk Laura Marholms bok om kvinnene og deres diktere kom ut i norsk oversettelse i 1896. Det hun oppfattet som tidens forkvak­ lede kvinnebilde, gikk tilbake til Rousseau. Denne kvinnedyrk­ elsen var dekadent, ifølge henne: Han [Rousseau] kunde ikke føle som mand overfor kvinden; hans heftigste følelse overfor hende var som den, der har faaet tugt, som den, der underkaster sig, som slaven. Han maatte hæve kvinden op over sig, amalgamere det erotiske med det moderlige. Slig kom «das hohe Weib» ind i literaturen.602

Kapittelet om Ibsen i boken fikk tittelen «Blindgadernes digter».603 Det var nesten identisk med artikkelen om Ibsens kvinne­skikkelser i tidsskriftet Nord und Süd fra 1892 (jf. kap. 3). På slutten hadde Marholm nå skrevet et tillegg om Bygmester Solness og Lille Eyolf. Her gikk det hardt ut over Ibsen. Ordet «dekadent» forekom ikke, men Ibsen ble beskrevet som et «hjernemenneske». Ordet var allerede godt etablert i Norge, og hadde en klar referanse til dekadansen. I Garborgs Trætte Mænd konstaterte Gabriel Gram: «Jeg er en Halvmand; et ‘Fremtidsmenneske’; for megen Hjerne og for lidet Blod.»604 I en anmeldelse av Teodor de Wyzewa (1862–1917) siterte Nils Kjær fra den franske romanen: Man vil her faa se de forferdelige Følger af at opfatte Livet gjennem Hjernen istedenfor Hjertet. Der findes blindfødte og døvfødte Mennesker. Begge er langt lykkeligere end de fødte «Hjernemennesker», Ɔ : de, der af Naturen blot er anlagt til at nyde Tankens Glæder, disse sørgelige Glæder, som løser sig op i Lidelse for en selv og andre.605 602 Laura Marholm Hansson 1896. Vi Kvinder og vore Digtere. Kristiania, Aschehoug, 37. 603 Ibid., 53–75. 604 Arne Garborg 1891b. Trætte Mænd. Kristiania, Aschehoug, 156. 605 Nils Kjær 1893. Anmeldelse av: Teodor de Wyzewa 1893. Valbert ou

– 207 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Kjær påpekte at hjernemennesket ble en tviler. «Men naar alt er gjennemtvilet, kommer den Horro vacui, den universelle Kvalme, som er Dekadentens ulideligste Pinsel.»606 Ibsen manglet ifølge Marholm «en fuld, hel naturs legemsvarme og pulsslag». For dikteren «er ikke nogen personlighed; han er netop en hjerne»: «Han har været det digtende hjernemenneske; men hjernen kan ikke digte. Blodet digter, nerverne digter, sjælen digter, kjønsdriften digter. Af alt dette havde han lidet […].»607 Ibsens diktning hadde forfalt, dels var hans mannsskikkelser Dr. Wangel, Tesmann, Solness og Allmers bare omrokeringer av Rosmer i Rosmersholm. Og kvinneskikkelsene, hans «kvinde­ figur­er: Hedda, Hilde, Rita, er tydelige afledninger av Strindbergs kvinder».608 Ibsen hadde degenerert til en dekadent plagiatør som manglet dikterisk kraft. Marholm identifiserte ham med den forkrøblede Eyolf. Ibsen ble et tegn på den germanske rases degenerasjon eller «race-afslappelse»: Henrik Ibsen selv er bourgeoisiets lille Eyolf, avlet af forbindelsen mellem den galliske menneskerets-formel og den germaniske raceafslappelse, sl. Rita og Allmers. Efterat foreldrene havde fuldbragt dette, parrede de sig aldrig mere; sl. Rita og Almers for anden gang. Og deres eneste præstation ble – en hjerne, som logisk forviklede sig.609 les récits d’un jeune homme. Paris, Libraire Académique Didier. Dagbladet 03.11. «Vous y verrez en quelques exemples les abominables suites, je ne dirai pas de l’intelligence, mais d’une conceptïon intellectuelle de la vie. Comme il y a des hommes qui naissent sourds ou aveugles, Valbert était né intellectuel: aucune infirmité n’est plus terrible que celle-là. De nature, il avait été disposé à ne goûter d’autres plaisirs que ceux de la pensée: tristes plaisirs, qui se résolvent en souffrance pour soi-même et les autres!» Wyzewa 1893, 45–46. 606 Kjær 1893. 607 Marholm 1896, 74. 608 Ibid., 75. 609 Ibid., 73.

– 208 –


RITA I LILLE EYOLF – «SANDSELIGHEDENS EVANGELIUM»?

Det er vanskelig å hevde at dette er en godt belagt tolkning av stykket. Både Marholm og Ola Hansson hadde gått inn i en mer dogmatisk fase der rasetenkningen sto sentralt. Siden artiklene i Samtiden i 1890 hadde det for lengst kommet til brudd med Strindberg. Marholm visste nå hva som var feilen: Strindberg hadde «mongolske» rasetrekk, han forente atavisme og geni.610 Forfatteren måtte forstås ut fra «det mongolske blods dyriskhed».611 Ibsens siste håp var det samme som Ritas, å kunne skabe små forkrøblede eyolfer av fattigguttene: «Og nu, hvor det lider mod enden, staar han selv der, hvor hans Rita staar, hun, hvis sidste haab det er at gjøre de uskikkelige, fillede, kjække fisker­unger til – smaa snille, forkrøblede Eyolfer.»612 Collins og Marholms dekadanseparadigme i Ibsen-forståelsen var nå marginalisert. Med seg på laget hadde de fortsatt den svenske kritikeren Wirsén, som mente at Ibsens symbolisme førte til «koketterande mystik». Han konkluderte i sin anmeldelse med at Ibsen var i forfall som dikter: «Det är emellertid en verklig dekadans, som betecknas af de tre arbetena ‘Hedda Gabler’, ‘Bygmester Solness’, ‘Lille Eyolf ’. Hvar är författaren till ‘Kongsemnerne’ och ‘Hærmændene’?»613 Ifølge Torbjørn Andersen – som har undersøkt 73 primærtekster – var Wirséns anmeldelse den eneste der ordet dekadanse forekom i kritikken av Lille Eyolf.614 610 Marholm nevnte «hans nedarvede, urolige, uhuslige lappeblod, som optaget i en smaaborgerfamilie stirrer mistroisk omkring sig som et vildt dyr i bur». Strindberg var uttrykk for «en atavisme – et tilbagefald, som opveies af et uhyre fremstød: foreningen af atavisme og geni». Ibid., 134–35. 611 «For dette selvsamme mongolerblod, fortyndet og beroliget, men dog det samme nomadiserer som lap i det nordlige Sverige, og Strindberg udleder selv sin herkomst fra det.» Ibid., 138. 612 Ibid., 75. 613 Lille Eyolf anmeldt av Carl David af Wirsén i Vårt Land (Stockholm) 21.12 1894. 614 Torbjørn Andersen 2010. «Det begynder næsten at bli beboeligt ogsaa i digternes verden» – samtidens resepsjon av Henrik Ibsens Lille Eyolf. Masteravhandling i nordisk språk og litteratur, Universitetet i Bergen, 2.

– 209 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Den politiske polariseringen i kritikken av Ibsen var blitt mindre. De konservative hadde tidligere karakterisert de dramatiske personene som «abnorme», mens de liberale og radikale ofte lovpriste dikterens kvinneskikkelser. Nå var det nesten omvendt: Georg Brandes hadde i sin omtale av Rita i Verdens Gang hevdet at bare «en Menneskekender af første Rang har kunnet frembringe denne Type paa skinsyg kvindelig Gridskhed».615 Den radikale danske kritikeren var åpenbart ikke sjarmert. Kristofer Randers i det konservative Aftenposten var langt mer begeistret. I et supplerende tillegg til sin anmeldelse skrev han at «Rita i sin sunde og sterke Sanselighed, sin altopslugende Lidenskab og sin ubrødelige Troskab mod og Hengivenhed for sin Mand staar som en ganske anderledes høi og ædel Kvindetype end nogen af de foregaaende […]».616 Han kritiserte Brandes for å tolke dramaet altfor negativt. Det sentrale i stykket var ikke å sone for Eyolfs forkrøpling à la Tolstoi. Beslutningen om å ta seg av fattigguttene måtte tolkes som et surrogat, ikke et ideal, hevdet Randers. Det vesentlige var «ikke Skildringen af Resignationens dumpe Ro, men af den Lidenskabens Storm, som gaar foran».617

615 1894. 616 617

Kommentar til Lille Eyolf av Georg Brandes i Verdens Gang 15.12 Kristofer Randers om Lille Eyolf i Aftenposten 14.01. 1895. Randers 1895.


9 Collins comeback – oppropet mot «Dekadent- og Bohemlitteraturen» I dekadansedebatten i 1894 fikk Collin mange mot seg, særlig forfattere og kunstnere. Andre hevdet at han vant debatten. Men enkelte som hadde sympati for Collins standpunkt, slik som redaktør Thambs Lyche i tidsskriftet Kringsjaa, distanserte seg fra Collins behandling av Ibsen.618 Theodor Caspari var én av dem som var på linje med Collin. I en bok som kom ut i begynnelsen av april 1896, fulgte han opp Collins kritikk av dekadansen. Til tross for at han ikke var venstremann, stilte han seg bak Bjørnson: I mine Øine staar han [Bjørnson] ved Siden af Jonas Lie som den af vore større Forfattere, der har tat mindst Skade af Naturalismen, som den mindst æstheticerende af vore Stordigtere. Under den slappe, halvveis dekadente Æstheticisme, som nu raader, er jeg ikke utilbøielig til med Docent Collin at rette mine Øine mod ham som Fremtidens Fører.619

I bokens første essay skulle Caspari kritisere «Æstheticismen i vort Folkeliv», men skrev stort sett om Ibsens lange rekke av «deka­ 618 Hans Tambs Lyche 1894. Anmeldelse av Chr. Collin: Kunsten og Moralen, Kringsjaa Bind IV, Hefte 10, 30.11, 792–798. 619 Theodor Caspari 1896. Skyggesider – populære Betragtninger. Kristia­ nia, Malling 76.

– 211 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

dente Æsthetikere». Gregers Werle, Johannes Rosmer og Alfred Allmers var en slags filosofiske dagdrivere som led av «sygelig Selvbeskuelse».620 Både følelsen og refleksjonen var infisert av sykelighet hos disse dekadente estetikerne. Resultatet ble sentimentalitet: «Den rører baade ved Følelsen og Refleksjonen og er et underlig Blandingsafkom af usund Selvbeskuelse og hyster­isk Tilbedelsestrang.» Caspari gir her nok et belegg for den assosiative forbin­delsen mellom dekadanse og hysteri på 1890-tallet. Sentimentalitet skapte ifølge Caspari den underlige lumre, «indestængte Luft i de dekadente Æsthetikeres Dagligstuer».621 Dette førte til at viljen ble svekket: Ibsens estetiske dekadenter hadde en inngrodd «Hang til at ville det Store, det Uopnåelige». Dette var nettopp «det sikreste Symptom paa, at deres Vilje er syg».622 Caspari sammenlignet Ibsens dekadente estetikere med Hamlet. Det var noe «dekadent Hamletagtig» ved dem: «Hamlet er jo den fine, æsthet­ isk anlagte Tænkeraand hensat i en raa og degenereret Slegts ‘Fin du Siecle’ [sic].»623 Men det var også viktige forskjeller: Medens Hamlet med alle sine Eiendommeligheder i Virkeligheten er en sund og harmonisk Personlighed i en dekadent Tidsalder, saa er de Ibsenske Æsthetikere Foregangsmænd i Aarhundredets Dekadence. Som han er det for tidlig fødte Barn af en ny Tid, er de vantrevne Skud af en gammel Stamme.624

Men i motsetning til Hamlet døde ikke Ibsens dekadenter i skjønnhet, «ingen Tid og intet Samfund [vil] ha Brug for de Ibsenske dekadente Æsthetikere».625 Til tross for at det hos Ibsen 620 621 622 623 624 625

Caspari 1896, 11. Caspari 1896, 14. Caspari 1896, 16. Caspari 1896, 18. Caspari 1896, 19–20. Caspari 1896, 21.

– 212 –


COLLINS COMEBACK – OPPROPET MOT «DEKADENT- OG BOHEMLITTERATUREN»

var Hedda Gabler som ønsket å dø i skjønnhet, skrev Caspari bare om Ibsens dekadente menn. Man kan da ogsaa temmelig tydelig bag Hovedpersonerne Werle, Rosmer og Almers [sic] skjelne Stadierne i de sidste 30–40 Aars norske Aandsudvikling. De tre Aandsbrødre repræsenterer, forekommer det mig, hvert sit Afsnit af Æstheticismens Historie: Æstheticismen i den romantiske Periode, i sytti-Aarenes realistiske Gjennembrud og i otti- og nitti-Aarenes Dekadence.626

Gregers ble betegnet som et overspent folkehøyskolelærergeni. Han tilhørte ifølge Caspari den samme romantiske periode som Peer Gynt. Rosmer vaklet mellom romantikken og naturalismen. Bygmester Solness og Lille Eyolf representerte naturalismens «Forfaldstid». Estetisismen hadde hele tiden fulgt med som en nisse på lasset, for så å ta «fast og varigt Ophold i Dekadencens ‘grundmurede Luft-slot’».627 Litt overraskende gjorde Caspari Alfred Allmers i Lille Eyolf til representanten «for de senere Aars literære Nedgang», «dens seneste Udviklingsstadium, i dens Gammelmandsalders haabløse Raadvildhed».628 Caspari så også en kontinuitet mellom bohembevegelsen og dekadansen. Han snakket om «den Literaturretning, som, udsprungen af den naturalistiske Bohêmbevægelse, har sivet nedigjennem Tiaaret og i den senere Tid modtat Tilløb fra beslegtede Dekadenceretninger».629

Oppropet mot «Dekadent- og Bohemlitteraturen» Caspari hadde holdt kritikken av dekadansen varm etter Collindebatten i 1894. I desember 1896 publiserte 25 skolebestyrere, prester, professorer og forretningsmenn et opprop mot littera626 627 628 629

Caspari 1896, 23. Caspari 1896, 24. Caspari 1896, 24. Caspari 1896, 28.

– 213 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

turkritikken i pressen. Bare et mindretall kunne sies å være litteraturkyndige. Men av dem som hadde underskrevet, var tunge navn som professorene P.O. Schøtt, Fredrik Petersen og Moltke Moe. I tillegg kom prestene Gustav Jensen, Christopher Bruun og Thorvald Klaveness. De var godt kjent i offentligheten. Det var også skolebestyrerne Jonathan Aars og Fredrik Gjertsen. Til tross for at han ikke hadde undertegnet, var oppropet helt i Collins ånd. Man var bestyrtet over dekadansens inntog i pressen: Sandseligheden, Gudsforgaaetheden og Livsleden inden den skriv­ ende Leir vokser En med hver Dag mere og mere over Hovedet, og i Pressen findes, saavidt vi ved, saagodtsom intet orienterende og myndigt Ord. – Det er dels fordi, at Forfatterne er saa meget mere begavede end Kritikerne, at en slig Tilstand er mulig, uten ogsaa fordi, at enkelte Blade har seet sig nødsagede til, at ty til Dekadent­ ernes egne Aandsfrænder, for at finde indsigtsfulde Anmeldere.630

Oppropet nevnte spesielt én artikkel man var misfornøyd med. Uten å angi avisens navn refererte man til et skriftstykke i et «af vore store konservative Blades Søndagsnumere for 6te December» samme år. Avisen hadde først trykt en preken over dagens hellige tekst. «Men et andet Sted i Bladet for samme Dag staar Recensionen af Dekadent- og Bohemeliteraturen, skreven i disse Digtarters egen Aand.» Denne artikkelen er ikke vanskelig å oppspore. Den sjette desember refererte nettopp Aftenposten et intervju med Tolstoi på fransk.631 Tolstoi hadde «med adskillig Skarphed udtalt sig om de franske ‘Dekadenters’ skruede og undertiden ligefrem uforstaaelige Sprog». Dette kunne ikke sies å være i dekadansens egen ånd. Men følgende karakteristikk av Tolstoi etter intervjuet kan ha vakt irritasjon: «Den gamle Herre fik gaa til Hvile og i Drøm630 Aars, Berle, Bonnevie et al. 1896. «Pressen og den moderne Literatur – En Protest.» Aftenposten 19.12. 631 [Anonym] «Et Besøg hos Tolstoi.» Aftenposten 06.12.

– 214 –


COLLINS COMEBACK – OPPROPET MOT «DEKADENT- OG BOHEMLITTERATUREN»

menes Land fortsætte Illusionen om, at han var den eneste kloge i en Verden, med hvis Vanvid der ikke var noget Udkomme at faa. Ja – denne sidste Bemerkning er Referentens og ikke den franske Reisendes.» Å tolke dette som om artikkelen var skrevet i dekadansens egen ånd, er urimelig. Tolstoi hadde uttalt seg meget kategorisk når det gjaldt både litteratur og politikk. Men selv om artikkelen ikke uttrykte direkte sympati for dekadansen, var den likevel spydig i forhold til Tolstois skolemesterrolle. Det het for eksempel at Tolstoi fulgte med i tidens litterære bevegelser «med en kritisk Opmerksomhed, i Kraft af hvilken han afsiger Høiesteretsdomme, mod hvis Ufeilbarlighed der ikke er Spørgsmaal om at reise nogen Indvending». Aftenpostens redaksjon trykte en kommentar i samme nummer. Den innledet diplomatisk med at oppropet var «overmaade velment». Avisen sa seg enig i at «der kan være Behov for baade én og flere Protester mod Nutidsfænomener paa det kunstneriske og literære Omraade». Men oppropet var utformet slik at det ikke ville «fremkalde nogen synderlig for Herrerne smigrende Opmerksomhed». Den som hadde forfattet oppropet var ikke kvalifisert for oppgaven. Vedkommende manglet enhver beting­ else for «at opkaste sig til literær Overdommer og Overkritiker over den samlede Presse». Aftenposten unnlot å gå i detalj i sin kritikk fordi «man maa gaa ud fra, at Flerheden af Underskriverne ikke har læst igjennem, hvad de har skrevet under». På slutten av sin redaksjonelle kommentar kunne Aftenposten ironisk avsløre at «Fader for Ideen og Mester for dens heldige Udførelse», var en viss Hr. Agent Rolfsen. Det var altså broren til skolebokforfatteren Nordahl Rolfsen som sto bak! Aftenposten avsluttet syrlig med å påpeke at «den norske Literatur i mange Stykker har havt ondt for at fordøie én Rolfsen – to taaler den ikke».632 Den 632 Aftenpostens Redaktion 1896. «Kommentar til oppropet». Aften­ posten 19.12.

– 215 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

konservative presse hadde tidligere kritisert Nordahl Rolfsen som lesebokforfatter. Rolfsens biograf Egil Børre Johnsen gjengir en episode der redaktør Friele i Morgenbladet var på besøk hos kjøpmann Magnus på Karl Johan. Agent Jens Rolfsen dukket så opp i døren. Friele utbrøt da: «Alltid skal jeg i denne tid forfølges av de rolfsenske demoner!»633 Til tross for Aftenpostens syrlige kommentar rykket Christen Collin ut i Morgenbladet og støttet oppropet fem dager etter, på selveste julaften. Han hadde nå fått en kjærkommen anledning til å gjenta sine synspunkter fra dekadansedebatten i 1894. Collins innlegg bar samme overskrift som oppropet, men tittelen var nå gjengitt i anførselstegn.634 Det er Livets Protest mod en Kunst, hvis skabende Drift fortrindsvis gaar ud paa at sætte Vanskabninger ind i Verden. Mod en Kunst, som befolker vor Fantasi med Billeder af udartede og mislykkede Livsformer. Mod Digtere, som bruger Talent eller endog Geni paa at faa den Slags Skikkelser til at leve stærkt og leve længe i Folkets Forestillingsliv.635

Collin gjentok hovedpoenget fra 1894, da venstreavisen Verdens Gang var kamparenaen. Nå kom et lignende utspill i det konservative Morgenbladet. Selv Aftenposten, der oppropet ble trykt, tok avstand fra det. Kanskje var dette grunnen til at Collin gikk til Morgenbladet. Oppropet ga Collin anledning til å gå en ny runde med Ibsens kvinneskikkelser: Protestens Underskrivere har med Rette fremhevet den hyppige Fremstilling af depraverede Kvindeskikkelser som betegnende for Kunstens Udartning. Henrik Ibsen, som tidligere yndede at frem633 Egil Børre Johnsen 2003. Fola fola Blakken – En biografi om Nordahl Rolfsen. Oslo, Andresen & Butenschøn, 218. 634 Collin 1896c. «‘Pressen og den moderne Literatur’.» Morgenbladet 24.12. 635 Collin 1896c.

– 216 –


COLLINS COMEBACK – OPPROPET MOT «DEKADENT- OG BOHEMLITTERATUREN»

stille Kvinder som Idealernes Fakkelbærere, har i sine senere Verker søgt en Del af sin Skaberglæde i at forme depraverede, gjerne mere eller mindre abnorme Kvindeskikkelser: Rebekka West, Hedda Gabler, Hilde Wangel og Rita Allmers – og nu tilslut de to Tvillingsøstre, som begge heller vil overlade sin Søn og Pleiesøn (Erhart) til en forførerisk Dame, som hypnotiserer ham, – heller dette end at nogen af Søstrene kan unde den anden at være Mor for Gutten.636

Innholdet i oppropet Collin hadde ingen kritikk av innholdet i oppropet. Nils Hertzberg var ikke av dem som hadde underskrevet, men flere av iakttakelsene var også helt i hans ånd. Oppropet konstaterte helt i tråd med Hertzberg «at i intet andet Land staar den unge, dannede Kvinde paa et høiere Trin i sædelig Henseende end hos os». Unntagelsen var «visse smaa Bohèmeklikker». Skjønnlitteraturen ga derfor et helt feil bilde av norske kvinner overfor utlandet. Likevel reagerte ikke norske anmelderne på at «Mængden af vore moderne Forfattere behandler den norske Kvinde i sine Skrifter saaledes, at enhver fremmed, der læser dem, maa tro og tror, at Norge er det mest fordærvede Land i Verden paa dette Punkt».637 Som et eksempel på fordervede kvinner nevnte oppropet Hamsuns siste drama Livets Spil. Stykket var publisert tidligere på året og ble anmeldt i en rekke aviser i mai 1896. Det var aktuelt i desember 1896 på grunn av oppsetningen på Kristiania Theater med Johanne Dybwad i den kvinnelige hovedrollen som Teresita Oterman. Teateroppsetningene har i mange tilfeller vært viktig for bildet av Ibsens kvinneskikkelser.638 Oppsetningen av 636 Collin 1896c. 637 Aars, Berle, Bonnevie et al. 1896. «Pressen og den moderne Literatur – En Protest.» Aftenposten 19.12. 638 Det teaterhistoriske perspektivet har bare unntaksvis blitt berørt i

– 217 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Heibergs Balkonen i København ga Collin assosiasjoner til Hilde Wangel. I oppropet i Aftenposten het det videre: «I Hamsuns sidste Drama er Heltinden et ‘Hundyr’, der lever med en ‘Bødtker’, en for Voldtægt straffet Forbryder. Man bør dog, siger en Anmelder, ikke undlade at se Fru Dybwads Glimrende Spil i dette Stykke!»639 Det er vanskelig å gjenkjenne Livets Spil i referatet ovenfor. Hovedpersonen Teresita «lever» ikke «med» en bøkker, altså en person som lager tønner og kar. Højer i stykket er steinarbeider.640 Ingen av ordene «Hundyr», «Bødtker» eller «Voldtægt» forekommer i boken. På slutten av 1. akt antydes det riktignok at Teresita har opplevd et eller annet sammen med Højer som hun angrer på.641 Aftenpostens redaksjonelle kommentar til oppropet var ironisk og mer enn antydet at kritikken av Hamsun var basert på sviktende grunnlag: Man maa naturligvis gaa ud fra, at saavel Dhrr. meget ansete Prester som de øvrige Underskrivere ikke blot oftere har besøgt de Theatre og Varietéer, de retter voldsomme Angreb mod – specielt har de vel denne boken. For Ibsens kvinneskikkelser i teaterhistorisk perspektiv, jf. Roland Lysell red. 2011. Ibsens kvinnor – tolkade av scenens kvinnor. Skådespelare och regissörer i möte med Ibsens kvinnoroller. Pozkal, Ellerströms.Förlag. 639 Aars, Berle, Bonnevie et al. 1896. «Pressen og den moderne Literatur – En Protest.» Aftenposten 19.12. 1896. 640 «TERESITA Det er Højer. Han har været paa Slaveriet. KARENO Hvad? TERESITA Der lærte han Stenhuggeri. KARENO Hvad var han paa Slaveriet for? TERESITA For Vold . . . . Nu ved jeg forresten, hvad der fejler mig i dag. KARENO Hvad er det? TERESITA Jens Spir har friet til mig.» Knut Hamsun 1896. Livets Spil. København, Ernst Bojesen, 42–43. 641 «KARENO Følger De med til den nye tomt? TERESITA Nei. Jeg skal hjem til Jens Spir. KARENO Ja, det er jo sandt. Undskyld. (hilser og går ud tilvenstre.) TERESITA (ser efter ham; sagte) Kareno. (lægger Armene overkors. Pause. Pludselig raaber hun.) Højer. ANDEN MINER (mod hende.) TERESITA Jeg vil aldrig mer. Hører du? (stamper med Foden.) Kom ikke igjen. (ud tilhøjre)» (Hamsun 1896 ibid., 47–48)

– 218 –


COLLINS COMEBACK – OPPROPET MOT «DEKADENT- OG BOHEMLITTERATUREN»

alle set Hamsuns Stykker paa Kristiania Theater, – men at de ogsaa er vel bevandrede i den Literatur, de bryder Staven over; thi man kan jo ikke vel forudsætte, at alvorlige Mænd i Almindelighed og Prester og kristeligsindede Mænd i Særdeleshed giver sig af med at protestere mod og fordømme, hvad de ikke har Kjendskab til.642

I Hamsuns drama holdt Teresita mange menn i spill. På begynnelsen var hun forelsket i Kareno. Han var gift og ikke interessert. Etter at hans kone gikk fra ham, endret han holdning, men da hadde Teresita fått andre erotiske interesser. Hamsuns stykke kan blant annet leses som et metadrama som harselerer over flere av Ibsens skuespill. Kareno vil bygge et tårn der han skal skrive sitt livsverk: en kombinasjon av Bygmester Solness og Allmers’ avhandling om det menneskelige ansvar i Lille Eyolf. På slutten brenner tårnet med manuskriptene, noe som får en til å tenke på asylbrannen i Gengangere, Hedda Gabler som brenner manuskriptet til Løvborg eller brannen som gjorde at Solness fikk startet opp sin karriere. Endelig dør Teresita av et vådeskudd, som Ejlert Løvborg. Den samtidige kritikken så da også en klar forbindelse til Ibsen.643 Da Livets Spil kom ut i mai 1896, ble boken anmeldt av Christopher Brinchmann. Hans anmeldelse av Gunnar Heibergs Balkonen fikk Collin til å rykke ut mot dekadansen i 1894. Brinchmann karakteriserte Teresita som «en af disse Hamsunske 642 Aftenpostens redaksjon 1896. «Kommentar til oppropet.» Aftenposten 19.12. 643 «Det er da forstaaelig nok, at det ikke gaar bedre med hans Bog end med Løvborgs om ‘Fremtidens Kulturgang’, Rosmers om «de glade Adelsmennesker’ og Allmers’ om ‘det menneskelige Ansvar’. Den bliver aldrig færdig; tilslut brænder Manuskripterne op ved en Ildebrand i Taarnet, og det er ikke at antage, at Menneskeheden har lidt noget betydeligt Tab derved.» [Anonym] 1896. Anmeldelse av K. Hamsun: Livets Spil, Trondhjems Adresseavis 05.05.

– 219 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Kvinder, hvis Væsen er erotisk Ekstase».644 Han oppfattet stykket som en farse, «en lystig danse macabre af dumpe Drifter»: Idéen savner den Gehalt, som opfordrer til Redegjørelse eller Diskusjon. Det hele gaar en støjende forbi Bevidstheden som en Niggerkomedie [uth. her], uden at more og uden at ryste, fordi det ikke interesserer ens menneskeligere Instinkter. Forbløffelsen er den Sindsfunksjon, som først og fremst holdes vaagen.645

Tankegangen likner Gustave Le Bons artikkel i Samtiden i 1891 (jf. kap. 2). Den primitive, negeren og villmannen, assosieres med den følelsesstyrte kvinnen. Derfor interesserte ikke boken Brinch­ manns «menneskeligere Instinkter». Siden Hamsuns drama kunne oppfattes som et slags parodisk potpurri over flere Ibsen-stykker, har kritikken en selvfølgelig relevans for oppfatningen av Ibsens kvinneskikkelser. Dagbladet skrev også om oppsetningen av Livets Spil. Kvinneskikkelsene ble kommentert spesielt: De Kvindetyper, Hamsun i dette sit Stykke har fremstillet, er ikke nogen Kompliment til Kvinderne. I den ene, Fru Kareno, ser vi en sund og sanselig, men oprindelig bra Bondepige, fornedret til en Skjøge med alle dennes raa Fagter, og i den anden ser vi en Kvinde forfalden til Flermanderi – hengivende sig efter hvert til en tugthusstraffet Mineslusk, en «bedærvet» Telegrafist, den mindre erfarne, men højere lagte Kareno og en pukkelrygget Ingeniør – idet hun søger efter den Mand, som ikke er af denne Verden. Samtidig vækkes hos dem alle Lysten til jordisk «naragtig» Synd.646

Oppropet i Aftenposten slo bohem- og dekadanselitteraturen sammen til én bevegelse. Dermed ble dekadanselitteraturen assosiert med prostitusjons- og sedelighetsdebatten på 1880-tallet. 644 Christopher Brinchmann 1896. Anmeldelse av K. Hamsun: Livets Spil. Dagbladet 03.05. 645 Brinchmann 1896. 646 [Anonym] «Livets Spil.» Dagbladet 04.12. 1896.

– 220 –


COLLINS COMEBACK – OPPROPET MOT «DEKADENT- OG BOHEMLITTERATUREN»

Kampen mot den frie kjærligheten var ikke over, til tross for at mange hadde annonsert at bohembevegelsen angivelig ikke eksisterte lenger. Men et andet Sted i Bladet for samme Dag staar Recensionen af Dekadent- og Bohemeliteraturen, skreven i disse Digtarters egen Aand. Dette vil dog vel neppe gaa i Længden: At prise Gud i første Spalte og Bohemen med hans frie Kjærlighed for ikke at sige med Bjørnson: hans frie Prostitution, i sidste Spalte!647

Bjørnson hadde brukt uttrykket «fri Prostitution» da han i 1890 forsvarte seg mot anklagene om å ville stoppe oppsetningen av Gunnar Heibergs Kong Midas. Han så seg nødt til å dementere at han var en «åndstyrann» fordi han under «Bohême-Riden» ikke hadde støttet Krohgs Albertine.648 Før romanene til Hans Jæger og Christian Krohg hadde Bjørnson publisert skuespillet En Hanske (1883). Den såkalte «Hanske-moralen» spilte en stor rolle i debatten på 1880-tallet.649 I dette dramaet krevde forfatterens talerør Svava seksuell avholdenhet for begge kjønn før ekteskapet. Store deler av kvinnebevegelsen støttet Bjørnson. Høsten 1887 kom det 647 Aars, Berle, Bonnevie et al. 1896. «Pressen og den moderne Literatur – En Protest.» Aftenposten 19.12. 648 «Klagen begyndte under Bohême-Riden, da jeg ikke vilde være med paa at rose op til ‘Konfirmationsgave’ Albertine: Repræsentanten for den fri Prostituiton. Den dukkede atter op, da Mesterværket ‘Midas’ ikke kunde naa Opførelse paa Kristiania Teater. Georg Brandes forkyndte i V.G., at jeg øvet en Tyrans Gjerning i Norge, og at jeg hadde villet holde Stykket tilbage ved Teatrene i Kristiania og Kjøbenhavn som og i Boghandelen; og senere gjentog Bladet dette paa egen Haand. Saa var der ikke et sant Ord i det!» Bjørnstjerne Bjørnson 1890d. «‘Aandstyranni’.» Dagbladet 08.09. Artikkelen ble fulgt opp av Bjørnstjerne Bjørnson 1890e. «‘B.B. som forhenværende Bohême’.» Dagbladet 12.09. I den siste artikkelen forfektet Bjørnson mange av de synspunkter på forholdet mellom kunst og moral Collin skulle fremme i dekadanse-debatten i 1894. 649 Jf. Elias Bredsdorff 1974. Den store nordiske krig om seksualmoralen – En dokumentarisk fremstilling af sedelighedsdebatten i nordisk litteratur i 1880’erne. Oslo, Gyldendal, 40 ff.

– 221 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

til brudd mellom Bjørnson og Georg Brandes på grunn av uenighet om sedelighetsspørsmålet.650 Bjørnson reiste like etter på turné i Danmark med foredraget «Engifte og Mangegifte».651

Bjørnson og arveligheten Et sentralt premiss for Bjørnsons seksualmoral var at ervervede egenskaper kunne overføres ved arv: «Vi kjender jo Arvelighedslovene, vi ved, at dette blir Letfærdighedens Arv ned til Afkommet. Denne Flerkoneriets aarvisse Underminering af Samfundet vil en Dag vise sig forfærdelig […]».652 Dette skjerpet kravene til foreldrenes moral. Deres moralske karakter kunne, ifølge denne arvelighetsteorien, forandre arvestoffet. Dermed var det mulig å overføre gode vaner og en høy moralsk standard til barna gjennom arv. En slik arvelighetsteori skapte grunnlag for optimisme: Gjennom moralske krav til egne handlinger ville neste generasjon bli bedre! Forestillingen om at ervervede egenskaper kunne gå i arv var et utvetydig premiss for Bjørnsons krav om seksuell avholdenhet før ekteskapet: Loven er, at om jeg har arvet et godt Anlæg og arbejder dette ud, mens jeg er ung, til en stor Færdighed, til en Talent, og jeg senere faar Barn, saa kan Barnene arve, ikke alene af Anlægget, men af den Kraft, jeg har nedlagt i Arbejdet. […] Ikke alene har jeg saa strævet for mig selv, men for min Slægt i næste Led og derved for alle de efterfølgende.653

650 Striden har blitt kalt «Tremånederskrigen», jf. Bredsdorff 1974, 269–323. 651 Jf. Bjørnstjerne Bjørnson 1913. Artikler og Taler, udgivet af Chr. Collin og H. Eitrem Bd. II, Kristiania og Kjøbenhavn, Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag, 83–108. 652 Bjørnson 1913, 96. 653 Bjørnson 1913, 98–99.

– 222 –


COLLINS COMEBACK – OPPROPET MOT «DEKADENT- OG BOHEMLITTERATUREN»

Utover på 1890-tallet kom denne arvelighetsteorien under press. Bjørnson måtte rykke ut for å forsvare den. Foranledningen var en artikkel av den kjente britiske antropologen og biologen Alfred Russel Wallace (1823–1913) publisert i Nyt Tidsskrift.654 Med utgangspunkt i Weismann og Galton hevdet Wallace nå at fremtidens generasjoner bare var avhengig av utvelgelsen. Deres egenskaper ble bestemt av hvem som paret seg med hvem, ikke av den enkeltes handlinger. Ansvaret for degenerasjonen og dekadansen ble dermed mindre: Arveligheten var ikke avhengig av foreldrenes handlinger. Men Bjørnson nektet å «opgi at tro, at det, forældrene har oplevet, d.e. tapt eller vunnet, før de avler sine barn, intet spor av arv sætter i barnene».655 Hvis Lamarck­ ismen – troen på at ervervede egenskaper kunne nedarves – måtte oppgis, forandret det radikalt forestillingene om degenerasjon og fremskritt. Wallace gikk mot en rasehygiene som brøt med monogamiet. Han så også utvelgelsen i forhold til sosial ulikhet. Først i en fremtidig tilstand der sosiale, kulturelle og økonomiske forskjel654 Alfred Russel Wallace 1894. «Udvælgelsen inden menneske-verdenen.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 2, 794–808. 655 Bjørnstjerne Bjørnson 1894a. «Spørsmål.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 2, 833–839. Her: 833. Bjørnson ble imøtegått av G. Armauer Hansen 1894. «Bemerkninger til Bjørnsons spørsmaal.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 3, November, 32–36. B. Bjørnson 1894b. «Svar til hr. Armauer Hansen.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 3, December 129–132. Debatten fortsatte med B. Bjørnson 1895. «Mot Armauer Hansen.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 3, 255–256; Arne Løchen 1895. «Ogsaa et tilfælde.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 3, 257–58, G. Armauer Hansen 1895. «Endnu engang nogle bemærkninger i anledning af Bjørnsons indlæg om arv.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 3, 374–376. Debatten er omtalt i Dag O. Hessen og Thore Lie 2002. «Striden om de ervervede egenskaper.» I: Mennesket i et nytt lys – Darwinisme og utviklingslære i Norge. Oslo, Cappelen, 231–235. Tonje Mehren har påpekt at debatten fortsatte i tidsskriftet Kringsjaa og at Bjørnson nå støttet seg på mystikeren Karl du Prel. Jf. Tonje Mehren 2006. «Den okkulte Bjørnson.» Nytt Norsk Tidsskrift, Vol. 23, Nr. 1, 30–45.

– 223 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

ler var utjevnet, ville man oppleve at «en udvælgelse indtræder ganske af sig selv med tendens til stadig at udskille de lavere og udartende mennesketyper og saaledes jævnt at hæve racens gjennemsnits-nivaa».656 Gabriel Gram i Garborgs Trætte Mænd hevdet at kvinnen var dekadent hvis hun valgte en svak mann: «Det er Decadence hos Kvinden, naar hun forliber sig i saadant noget Skrab; hendes Pligt overfor Slægten er: at udvælge de bedste, de unge, de sunde, de bedst anlagte til Fædre for sine Børn.»657 I sine vyer for fremtiden forfektet Wallace noe av det samme. Han fremholdt at «en mægtig udvælgelses-funktion» er «lagt i kvindekjønnets hænder».658 «Samtidig opdrages den unge kvinde til med foragt og afsky at se paa alle mænd, som paa en eller anden vis ikke opfylder sin pligt mod samfundet, men i lediggang og slaphed gir efter for lastefulde lyster eller røber løgnagtighed og hensynsløshed.»659 Hvis dekadente kvinneskikkelser ble fremholdt som idealer med erotisk tiltrekning, ville det resultere i degenerasjon. Dette var en viktig grunn til at debatten om kvinneskikkelsene ble så intens. Det abnorme hadde en fremtredende plass i sexo­logien til den tysk-østeriske psykiateren Richard von Krafft-Ebing (1840–1902). Han mente at kvinnen hadde langt mindre seksualdrift enn mannen. Hvis kvinnen hadde hatt sterkere seksualdrift, måtte hun betegnes som «abnorm». Verden ville forvandles til en bordell og ekteskap og familie være utenkelig, hevdet han.660 Overdreven seksualitet kunne dels forklares ved misbruk 656 Ibid., 801. 657 Arne Garborg 1891b. Trætte Mænd. Kristiania, Aschehoug, 26. 658 Wallace 1894, 806. 659 Wallace 1894, 803. 660 «Anders das Weib. Ist es geistig normal entwickelt und wohlerzogen, so ist sein sinnliches Verlangen ein geringes. Wäre dem nicht so, so müsste die ganze Welt ein Bordell und Ehe und Familie undenkbar sein. Jedenfalls sind der Mann, welcher das Weib flieht und das Weib, welches dem Geschlechtsgenuss nachgeht, abnorme Erscheinungen.» Richard von Krafft–

– 224 –


COLLINS COMEBACK – OPPROPET MOT «DEKADENT- OG BOHEMLITTERATUREN»

av forplantningsorganene, dels ved sykelige anlegg i sentralnerve­ systemet, såkalte funksjonelle degenerasjonstegn.661 I den første utgaven av Psychopathia Sexualis fra 1886 kom Krafft-Ebing inn på det abnorme ca. 40 ganger i løpet av 120 sider. «Abnorm» var et grunnbegrep i seksualpatologien og ble brukt side om side med «anomali».

Hundehyl mod Maanen Oppropet i Aftenposten henviste også til en annen formulering Bjørnson hadde brukt i kritikken av dekadansen: «Bjørnsons uvilkaarlige Udraab om Dekadenternes ‘Hundehyl mod Maanen af syg Kjærlighed’, dette Udraab finder i dette Øieblik Gjenklang i Landets tusinde Hjem.»662 Dekadansen forbindes igjen med bohemen: «Syg Kjærlighed» refererte til Jægers roman fra 1893. Den kom ut i Paris og ble raskt forbudt. Morgenbladet kunne melde at Jæger måtte tømme bokhandelen i Paris for bøkene sine 28. juni samme år.663 Bjørnson brukte uttrykket «Hundehyl mod Maanen» i en anmeldelse av Alvilde Prydz’ roman Gunvor Thorsdatter til Hærø (1896). Her skrev han blant annet: Aa, tag og læs denne stærke Bog ovenpaa alle de sørgelige Hundehyl mod Maanen af syg Kjærlighed. Her er da endelig andre Mennesker Ebing 1886. Psychopathia Sexualis. Eine klinisch-forensische Studie. Stuttgart, Verlag von Ferdinand Enke, 10. 661 Krafft–Ebing 1886, 21 662 Aars, Berle, Bonnevie et al. 1896. «Pressen og den moderne Literatur – En Protest.» Aftenposten 19.12. 1896. 663 «Alle Forbudene mod hans Bog ere bekjendte. Sluttelig naaede Forbudet Paris. Den svensk-norske Minister gjorde Forestillinger hos Hr. Lamm (Nielssonske Boghandel) i Rue de Rivoli, og Hr. Lamm sendte Bud til Hr. Jæger, at han skulde afhente sine Bøger. Hr. Jæger gjorde saa – hvilket han nok var nødt til – læssede sin «Kjærlighed» i to Droscher og kjørte afsted med den.» [Anonym] Morgenbladet Aften, No. 339, 28.06. 1893.

– 225 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

skildrede end Gabriele d’Annunzios Manet Væsener (i Romsdalen kalder vi Maneten Gople altsaa Gople Væsener), der nu i Literaturen skildres med stor Kunst og saa mange Kryderier, at Bøger minder om benløs Sild paa et Frokostbord.664

Henvisningen til d’Annunzio kan virke overraskende. D’Annun­ zio var imidlertid allerede presentert som dekadansedikter for et norsk publikum av Lombrosos samarbeidspartner og senere svigersønn Ferrero i Samtiden i 1894.665 Både Collin og Bjørnson forsvarte en type sosialdarwinistisk etikk og estetikk. Derfor ble naturalismens depraverte skikkelser oppfattet som skadelige: Kunsten skulle fremme livet! Collin forutsatte dermed at skildringen av mislykkede eksistenser ikke kunne være livsfremmende. Det naturlige for Kunsten er fortrinsvis at vælge ud de skjønneste og mest leveværdige Mennesketyper og faa dem til at leve længe i Landet gjennem Kunstens Trylleri. Det svarer til hvad Naturforskerne kalder «det naturlige Udvalg» eller Naturens Udvælgelse af de mest Levedygtige. Men en stor Del af vor Tids Digtning vælger fortrins­ vis de mindst leveværdige Typer til Mangfoldiggjørelse i Tuseners eller Hundretuseners Bevidsthed.666

664 Bjørnstjerne Bjørnson 1896. Anmeldelse av Alvilde Prydz: Gunvor Thorsdatter til Herø. Kristiania, Cammermeyer 1896. Verdens Gang 13.11. Bjørnsons «Hundehyl mot Maanen» ble brukt i et dusin forlagsreklamer for boken, som gikk i 4 opplag på 3 ½ måned. 665 «De unge derimod, A. G. Butti, Gabriele d’Annunzio, L. Zuceoli o. s. v. er næsten allesammen mystikere i den betydning af ordet, som Max Nordau har givet det i sin bog Entartung. Det fælles udgangspunkt for dem alle har været Bourget, hvis methode de har overdrevet, og foruden ham har de ogsaa efterlignet de andre franske dekadenter, som Sar Péladan, Huysmanson, [sic] Marcel Prevost.» Guglielmo Ferrero 1894. «Det unge Italien.» Samtiden Vol. 5, 435–445. Her: 443. 666 Chr. Collin 1896c. «‘Pressen og den moderne Literatur’.» Morgen­ bladet 24.12.

– 226 –


COLLINS COMEBACK – OPPROPET MOT «DEKADENT- OG BOHEMLITTERATUREN»

Etter Collins oppfatning trengte vi ikke «at opleve alle Slags Laster i Fantasien», eller «syge og udartede Menneskers Liv i Tillæg til vort eget».667 Akkurat som de sterkeste overlever i naturen, vil Collin at heltene skulle overleve i fantasien. Kunsten burde fremstille «den skjønneste og rigeste Del af Livet», gi et utsyn til «Idealernes Virkelighed».668 Det er flere innvendinger mot dette kunstsynet: Kan det ikke også være moralsk oppbyggelig at litteraturen fremstiller mislykkede menneskeskjebner? Hos Ibsen får egoistene sin straff, de fremstilles ikke som idealer, men lider under sin skjebne. Dessuten overskrider fantasien virkeligheten, man kan fantasere om muligheter som aldri inntreffer i det virkelige liv. Hvis kunsten er en sikkerhetsventil for fantasien, kan selv destruktive fantasier ha en samfunnsbevarende funksjon. Collin drøftet ingen av disse mulighetene. Dessuten kommer mange til kort i forhold til idealet, og de må jo også leve. Ibsen hadde allerede i Vildanden skildret en rekke mennesker som var skadeskutt i «kampen for tilværelsen», et uttrykk som forekom i 1. akt av stykket.669 Collin hevdet nå at Ibsen representerte «Blindgadernes Digtning». Karakteristikken var tatt fra Laura Marholm, men han unnlot å nevne henne ved navn. 14 dager tidligere hadde Collin anmeldt Marholms bok Vi Kvinder og vore Digtere i to lange artik­ler i Verdens Gang. Marholm hadde gitt en ganske nærgående og negativ beskrivelse av Bjørnson etter å ha møtt dikteren både i Paris og på Aulestad. I den andre artikkelen tok Collin 667 Collin kritiserte året etter Hamsun på samme måte. Han skrev at det var «Adskilligt i hans Fremstilling af det syge Sjæleliv, som kan være af Interesse for Fagmænd. Men for det almindelige skjønliterære Publikum indeholder Hamsuns Bøger efter mit Skjøn den Misvisning, at han uvilkaarlig fremstiller det abnorme Sjæleliv, som om det var naturligt og normalt.» Chr. Collin 1897. «Knut Hamsun og Forfatterstipendierne.» Dagbladet 12.12. 668 Collin 1896c. 669 HIS 8, 28.

– 227 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Bjørnson i forsvar mot Marholms personangrep og ba oversetteren om å «anmode Bogens norske Forlæggere om at inddrage en Bog, som gjør dem Skam, og ialfald udelade et Par Stykker, om de sender den ud paany».670 I den første artikkelen innrømte Collin likevel at Marholm fortjente oppmerksomhet fordi hun opptrådte for en sak, nemlig «et Slags Kvinde-Ideal».671 Dette idealet var kvinnen som sanselig naturvesen. Bevisste moralske idealer gjorde ifølge Marholm kvinnen unaturlig, til halvkvinne og herma­froditt. Collin kom med noen av de samme innvend­ ingene som Aasta Hansteen, som påpekte paradoksene i Marholms skille mellom natur og kultur (jf. kap. 2). «Fru Marholm Hansson foragter Kvinder, som moraliserer og teoretiserer. Hun er imidlertid selv henfalden til at teoretisere.»672 Marholm avfeide Ibsen som «hjernemenneske». Dette var en vanlig bestemmelse av dekadenten, noe for eksempel Ross Ridge har lagt vekt på.673 Ifølge Collin innebar denne kritikken en misforståelse, for hjernen var en viktig del av personlig­heten. Marholm var selv dekadent: «Den Slags Viljesyge, hjerne­ svækkede Driftsvæsener, – det er for den tyske Forfatterinde de sunde og naturlige Mennesker. Slig skal ialfald Kvinderne være.»674 Collin tok Ibsen i forsvar på dette punkt. Det Marholm angrep, var det beste hos Ibsen, «hans idealistiske, højsindede Kvindeskikkelser».675 Disse hadde nærmest forsvunnet fra hans senere dramaer. Men kvinnene fra Ibsens tidlige diktning 670 Chr. Collin 1896b. «Laura Marholm Hansson om Bjørnson og Ibsen II.» Verdens Gang 11.12. 671 Chr. Collin 1896a. «Laura Marholm Hansson om Bjørnson og Ibsen I.» Verdens Gang 09.12. 672 Collin 1896a. 673 George Ross Ridge 1961. The Hero in French Decadent Literature. Atlanta, University of Georgia Press, 83. 674 Collin 1896a. 675 Collin 1896a.

– 228 –


COLLINS COMEBACK – OPPROPET MOT «DEKADENT- OG BOHEMLITTERATUREN»

«var dog Kvinder af en stor og ædel Race».676 Ibsen fremstilte idealene bare som uvirkelige drømmer, hevdet Collin. Men de var i virkeligheten reelle! Som kontrast til Ibsen trakk Collin frem Bjørnsons fortelling «Absalons Haar»: «For Bjørnson staar det i denne Fortælling som en Livsbetingelse for den mandlige Ungdom at have et rent og skjønt Kvindeideal som en Drøm over sit Liv.»677 Hovedpersonen hos Bjørnson bærer navnet Raphael Kaas. Etter noen suksessfulle år som utdannet ingeniør, valgte han til slutt feil kvinne. Dette forpestet hans tilværelse. Han var av Kurt-familien, en slags negativ utgave av Rendalen i Det flager i byen og på havnen (1884). Rendalen klarte å overvinne sine dårlige arvelige forutsetninger. Raphael, derimot, kom inn på et sidespor på grunn av den arvelige belastningen. Naturalismen var fortsatt til stede. Collin beklaget at Bjørnson hadde «givet de opløsende Kræfter en alt for bred Plads» i denne fortellingen. Likevel brukte han den til å vise hva som var feil med de umoralske dikterne. Hovedpersonen hadde en drøm han sviktet, knyttet til ungdomsvenninnen Helena. «Livet har en Drøm over sig, som er Sjælen i det. Og naar den Drøm er borte, ser Livet ud som et Lik.»678 Raphael hadde like før kapitulert overfor Angelika Nagel, som fikk ham til å gifte seg med henne ved å lyve om at hun var gravid.679 I ondskapsfullhet og demoni sto hun på ingen måte 676 Collin 1896a. 677 Chr. Collin 1896c. «‘Pressen og den moderne Literatur’.» Morgen­ bladet 24.12. 678 Bjørnstjerne Bjørnson 1894. Nye Fortællinger. Kjøbenhavn, Gylden­ dal, 107. 679 Angelika Nagel er ikke en gang nevnt i Ågot Gjems-Selmer 1907. Kvinderne i Bjørnsons Digtning. Kjøbenhavn og Kristiania, Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag. Her heter det, helt i Collins og Hertzbergs ånd: «Man dømmer et Lands moralske Standpunkt efter den Stilling, dets Kvinder indtar. Ligeså kan man også bedømme en Digters ethiske Betydning efter den

– 229 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

tilbake for noen av Ibsens kvinneskikkelser. Årsaken til hennes ondskap var likevel dårlig forklart i fortellingen. Samtidig var det en offentlig hemmelighet at hun hadde Bjørn Bjørnsons fraskilte hustru som modell. Collin hadde tidligere omtalt Bjørnsons nye fortellinger i Nyt Tidsskrift.680 Her kom tenkemåten bak Collins moralske bedømmelse av diktningen klart frem. Forholdet mellom foreldrene til Raphael var destruktivt: «Det forekommer mig ikke rigtig Bjørnsonsk, dette at opsøge et saa abnormt ægteskab for at vise os, hvorledes mand og kone gjensidig kan lamme hinandens evner, saaat disse raadner ligesom skogen […]».681 Selv Collins forbilde Bjørnson hadde altså fremstilte det «abnorme»! Hvis mennene mistet idealet av kvinnen, ble resultatet dekadanse: «Kvindeidealet er dødt for dem, og dermed er noget af det fineste i deres Manddom brudt. De siger som John Gabriel Borkman i Ibsens sidste Verk: ‘Den sande Kvinde – det er Digtersnak’.»682 Som far så sønn: Erhart ville leve «for den egoistiske Nydelses blinde Rus». «Fru Wilton holder ham fangen i Drifternes Slavelænke.»683 Derfor var den herskende mannstype i den dekadente litteratur ifølge Collin «les désillusionnés», de som har tapt sine illusjoner. Uten å kunne skape kvinneskikkelser som bærere av tidens høyeste idealer, var Ibsen blitt «‘Desillusion­ ismens’ største Mester i den europæiske Literatur».684 Plads, Kvinderne indtager i hans Produktion. Og neppe nok i nogen nulevende Digters Arbeider har Kvinderne indtat en så lysende Stilling som hos Bjørnson.» (ibid., 8) 680 Chr. Collin 1894c. Anmeldelse av: Bjørnstjerne Bjørnson 1894. Nye Fortællinger. Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 2, August, 692–713. 681 Collin 1894c, 693. 682 Collin 1896c. «‘Pressen og den moderne Literatur’.» Morgenbladet 24.12. 683 Collin 1896c. 684 Collin 1896c.

– 230 –


COLLINS COMEBACK – OPPROPET MOT «DEKADENT- OG BOHEMLITTERATUREN»

Anmeldelsene av John Gabriel Borkman Christopher Brinchmann omtalte kvinneskikkelsene i Ibsens siste stykke mer positivt enn Collin. Han polemiserte også mot Laura Marholm og betegnet henne som et «skraalevorrent Fruentimmer». Marholm hadde anklaget Bjørnson og Ibsen for å gjøre kvinnene til henholdsvis «kjønsløs kvinde» og «hjernekvinde». De var representanter for «halvmanden, som søger at forme kvinden i sit billede – til halvkvinde».685 Brinchmann la ikke fingrene imellom i sin krtikk av Marholm: «Halvkvinde», hvor dumt skurrer ikke denne saftige Glose, hvormed et skraalevorrent Fruentimmer saa ordkjapt har beklikket Ibsens Kvindegalleri, naar nu denne nye Skikkelse netop triner op i Rækken. Med Ella Rentheim tramper han Frækheden Hovedet isønder, stadfæstende sin Triumf. Lyset, som omstraaler denne Figur, kaster sit varme Gjenskin udover det hele ellers saa dystre Værk, saa der slaar Glans derfra ind i alle de mange Tusen Læseres Sind. Glans, som løfter og glæder trods den knugende Tragik, hvormed det samlede Billede virker.686

Brinchmann pekte på den «isnende Gru» i Ibsens siste drama, men midt i det grufulle føltes «den intense, ægte menneskelige Varme, som straaler ud fra Heltindens skinnende Gestalt». Denne positive karakteristikken av Ella Rentheim var opplagt egnet til å provosere Collin. Kritikken av Ibsens kvinneskikkelser ble forsterket gjennom assosiative koblinger til Heiberg og Hamsun. Ibsen ble «guilty by association». John Gabriel Borkman fikk antagelig Collin til å skjerpe tonen mot Ibsen, særlig siden hans gamle motstander 685 Marholm Hansson 1896, 183. 686 Christopher Brinchmann 1896. Anmeldelse av H. Ibsen: John Gabriel Borkman. Dagbladet 16.12.

– 231 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Brinchmann hadde fremhevet Ella Rentheim positivt. Nå kritiserte han kvinneskikkelsene skarpere og mer uforbeholdent enn da han drøftet Rita Allmers i 1895. Få var like skeptiske til kvinneskikkelsene i John Gabriel Borkman som Collin. Men denne typen moralistisk kritikk fantes fortsatt. En anmelder i tidsskriftet For Kirke og Kultur oppfattet også Fanny Wilton som dekadent: Af bifigurerne er fru Wilton uden sammenligning den bedst tegnede person i stykket. Hun staar der lyslevende i al sin frivolitet, blottet for al moral og høiere hensyn. Er hun virkelig «grebet ud af livet», tør det hænde, vi her har legemliggjørelsen af fin de siècle’s specifike kvindetype, den intelligente, religions- og moralløse hetære, en Hedda Gabler i forbedret udgave, forsaavidt som hun har lært kunsten at «arrangere sig», hvad den stakkars Hedda aldrig fik mod til.687

Tonen er ironisk. Skikkelsen er «best tegnet» fordi Wilton er en gjennomført dekadansetype. Anmelderen mente likevel at stykket var uten verdi. Hvis hensikten hadde vært «at tegne for os en samling rigtig usympatiske skikkelser anbragt i livets sørgeligste situationer (forbrydelse, sindssygdom, had, usedelighed, død), tør vi ikke negte, at det er lykkedes og det i fuldeste maal». En svensk anmelder overdrev og kalte Fanny Wilton «det frivolaste fruntimmer, som någonsin införts på scenen».688 Men ellers hadde den moralske kritikken av Ibsen mistet kraften. Bordet var duket for Carl Nærup. I hans oversiktsverk over den nyere litteraturen i 1897 var antallet dekadanseforfattere krympet til én: Arne Dybfest. Og da Nærup skrev om Dybfest i sin litteraturhistorie i 1905, ble heller ikke han betegnet som 687 Yngvar Brun 1897. Anmeldelse av Ibsen: John Gabriel Borkman. For Kirke og Kultur Vol. 4, 113–117. Her: 116. 688 [Anonym] 1897. John Gabriel Borkman anmeldt av signaturen «D.» i Nordisk Tidskrift, 160–162.

– 232 –


COLLINS COMEBACK – OPPROPET MOT «DEKADENT- OG BOHEMLITTERATUREN»

dekadent. Fortrengningsprosessen var fullendt.689 Daniel Haakonsen utga en bok om nyromantikken i 1971. Han berømmet Nærup som «1890-årenes fremste kritiker».690 I Haakonsens bok forekom hverken ordene «dekadent» eller «dekadanse».

689 Carl Nærup 1905. Illustreret norsk Litteraturhistorie – siste Tidsrum 1890–1904. Kristiania, Det Norske Aktieforlag. Om Dybfest: 179–185. 690 Haakonsen, Daniel 1971. Nyromantikken – Litteraturen 1890–1905. Oslo, Gyldendal, 17.



10 Epilog

I Norge foreligger det fra før to bøker om dekadansen. Per Buviks arbeid har bare unntaksvis vært relevant for denne undersøkelsen. Buvik har ingen referanser til norsk dekadansedebatt eller litteratur om dekadansen i Norge i dette tidsrommet – som Collins bok Kunsten og Moralen (1894) eller Christensens Unge Nordmænd (1893). Norsk resepsjon, diskusjon og kritikk av dekadansen er fraværende. Verdien av Buviks tilløp til Ibsen-analyse ligger i å sette Ibsens siste drama inn i et internasjonalt perspektiv. Han har interessante iakttakelser om dekadansen i Ibsens Naar vi døde vågner (1899). Buvik ser en forbindelse mellom Irene hos Ibsen og det bibelske Salome-motivet. Salome danset for Herodes og forlangte Johannes’ hode som belønning. Buvik beskriver henne som en kombinasjon av naiv ungpike og farlig morderisk kvinne.691 Han nevner også Medusa-motivet, som faktisk forekom i debatten om Ibsens kvinneskikkelser. Men assosiasjonspotensialet til dekadansebegrepet på 1890-tallet var på ingen måte begrenset til slike mytologiske motiver. Per Thomas Andersen har tatt for seg fire nordiske dekadanseromaner i tidsrommet 1880–1900. Hans analyser av Garborgs 691 Per Buvik 2001. «En norsk Salome (Henrik Ibsen).» Dekadanse. Oslo, Pax, 160–172.

– 235 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Trætte Mænd og Ola Hanssons Sensitiva amorosa har vært særlig relevante for dette arbeidet. Andersens fremstilling av Nietzsche og dekadansen har også vært opplysende. Andersen betegnet forsøket på å redusere Arne Dybfests dekadanse til et «abnormt erotisk følelsesliv», som en «innsnevrende» tolkning av dekadansebegrepet.692 Ved å studere de sammenhenger der ordet «abnorm» forekom, kunne dette perspektivet utvides. Idéhistorisk sett er det likevel uinteressert å skille ut en akseptabel litteraturvitenskape­lig forståelse av dekadansen fra de historiske aktørenes oppfatninger, slik Andersen ønsket: Den manglende problematiseringen av forholdet mellom natural­ isme og dekadanse hos Christen Collin beror – som vi skal se – på manglende kriterier ut over det rent moralske engasjement. Christen Collin opererte ikke med kvalifiserte litteraturhistoriske oppfatninger verken av naturalismen eller av dekadansen. Han brukte begrepene nærmest om hverandre i binær opposisjon til sitt eget bjørnsonianske litteratursyn.693

Som vi har sett, var Collin en markant kritiker av Ibsens kvinne­ skikkelser på 1890-tallet. Uansett hvor «gale» eller riktige den tidens tanker kan arte seg for oss i dag, er det historikerens oppgave å belyse aktørenes forutsetninger. Uten å rekonstruere assosiasjonene til dekadansebegrepet på 1890-tallet kan man ikke forstå epokens mentalitet. Mens Andersen spente opp et meget bredt lerret og skrev interessant om dekadanse i historiefilosofisk sammenheng tilbake til antikken,694 har denne boken undersøkt dekadanse­begrepet gjennom de ord og forestillinger som er assosiert med det i offentligheten med særlig henblikk på Ibsens kvinneskikkelser. 692 Per Thomas Andersen 1992. Dekadanse i nordisk litteratur 1880– 1900. Oslo, Aschehoug, 57. 693 Andersen 1992, 164. 694 Andersen 1992, 81–116.

– 236 –


EPILOG

Andersen påviste godt tendensen i norske litteraturhistorier til å plassere dekadansen både utenfor og innenfor naturalismen. Han har helt rett når han sier: «Collins bruk av dekadansebegrepet er en parallell til bruken av bohembegrepet som skjellsord i 1880-årene.»695 Men det var ikke bare Collin som trakk denne parallellen. Det var faktisk en kontinuitet mellom 1880-tallets bohemer og 1890-tallets dekadenter. Gunnar Heiberg (1857– 1929) er et godt eksempel: Han skrev et dikt som ble publisert som innledning til Hans Jægers bok om Kants fornuftskritikk allerede i 1878.696 Dermed ble Heiberg definitivt regnet som en del av bohem­en. Halvor Foslis forsøk på å utdefinere ham og andre bohemer fra kretsen for å marginalisere Hans Jæger, må tilbakevises.697 Gunnar Heiberg hadde nådeløst hengt ut moralisten Ramstad i skuespillet Kong Midas i 1890. Mange mente å se et ondskapsfullt portrett av Bjørnson i denne dramatiske personen. Heibergs drama Balkonen (1894) og den omtale dramaet fikk i pressen utløste fire år senere Bjørnson-tilhengeren Christen Collins kritikk av dekadansen. Det finnes også en biografisk kontinuitet: Hans Jæger hadde beskrevet den frie kjærlighet og sitt eget selvmordsforsøk i En Dag af mit Liv (1888). Fra Kristiania-Bohêmen (1885) endte med et selvmord. I 1892 skjøt den unge bohemen Vilhelm Solheim seg. Arne Dybfest ble anklaget for ikke å ha forhindret selvmordet. Han døde noen måneder etter og begikk antagelig selvmord. Man kritiserte ungdommens og studentenes livsstil og skyldte på bohemen. Carl Nærup utropte, som vi har sett, senere Dybfest til Norges eneste dekadent. Det finnes en stor litteratur om dekadente kvinneskikkelser på 1890-tallet. Mye av dekadanselitteraturen internasjonalt sett 695 Andersen 1992, 171. 696 [Hans Jæger og Gunnar Heiberg] 1878. Kants Fornuftskritik og En Soirée Dansante. Christiania, Forfatterens Forlag. 697 Halvor Fosli 1994. Kristianiabohemen. Oslo, Det Norske Samlaget, 8.

– 237 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

ble også skrevet av kvinner.698 I denne boken har én kvinnelig dekadanse-forfatter stått i sentrum, nemlig den tyskspråklige baltiske forfatterinnen Laura Marholm. Grunnen er at hun var viktig i skandinavisk offentlighet og skrev om Ibsen i hele tidsrommet 1890–96. Kritikken av bohemen var ikke avsluttet med de juridiske prosessene mot Hans Jæger og Christian Krohg på 1880-tallet. Collins moralske kritikk av dekadanselitteraturen i 1894 var en fortsettelse av oppgjøret med bohemen. Han var slett ikke den eneste kritikeren. I et intervju med Jakob Breda Bull i en dansk avis i 1894 ble den norske forfatteren spurt om sin mening om den «norske Bohême». «Hos os er den færdig», svarte han. «Dens Mission var endt, da Hans Jæger blev Handelsbetjent i Paris.»699 Bull fremhevet også at Georg Brandes’ innflytelse hadde vært stor. Men nå var den på retur fordi Christen Collin hadde innledet et oppgjør med brandesianismen. Bull så sporten som et alternativ til denne usunne innflytelsen, og nevnte slagordet «en sunn sjel i et sunt legeme» som ideal. Man kunne ikke leve på Brandes’ moral: Norge har spenderet én Generation af sin Ungdom paa Brandes’ Experimenter. Norge har ikke Raad at spendere én til. Vi er begyndt at reparere. Knejpegenierne dør deres naturlige – og tidlige – Død. Frithiof Nansens Generation er dem, der skal bygge det nye Aarhundrede.700

698 Jf. F.eks. Elaine Showalter1993. Daugthers of Decadence. Women Writers of the Fin-de-Siècle. London, Virago Press; Liz Constable 1997. «‘Fin-de-siècle’ Yellow Fevers: Women Writers, Decadence and Discourses of Degeneracy.» L’Esprit Créateur, Vol. 37, No. 3, The Politics and Aesthetics of Contamination and Purity / La Politique et l’esthétique de contamination et de pureté, 25–37. 699 [Anonym] 1894. «Et Besøg hos Jacob B. Bull.» Dannebrog 17.04. 700 [Anonym] 1894. «Et Besøg hos Jacob B. Bull.» Dannebrog 17.04.

– 238 –


EPILOG

Bull var ingen uhildet kommentator. I intervjuet henviste han til sitt drama Alvorsmænd fra 1891, som kritiserte Kristianiabohem­en. I samme åndedrag avskrev Bull den litterære dekadansen som passé. «Jeg mener, at den saakaldte literære Dekadence, der tror sig at skulle indvarsle et nyt Aarhundre, blot afvarsler det gamle.»701 Halvor Fosli hevdet at den stigmatiserende bruken av bohemordet ble mer sjelden etter 1890, for «på 90-talet hadde ordet bohem fått ein meir uskuldig og sjarmfull klang».702 Dette stemmer dårlig overens med kampanjene mot dekadansen på 1890-tallet, der bohemen ofte nevnes i samme åndedrag. Men begrepet «dekadanse» ble aldri drøftet i Foslis bok om Kristianiabohemen – til tross for at han flere steder siterete Garborgs roman Trætte Mænd. Når bohemen og dekadansen smeltet sammen til ett begrep i offentligheten, skyldtes det også at dekadansen bevarte forbind­ elsen til darwinismen og naturalismen fra 1880-tallet. Mange annonserte en vending fra den objektive beskrivelse av samfunnet til subjektiv opplevelse av tanker, følelser og stemninger. Likevel forlot man ikke naturalismen. Hvordan kan dette ha seg? Mye av svaret består i at den subjektive følsomheten ble oppfattet som en del av naturen. Den subjektive vendingen var betinget av en økt nervøsitet knyttet til degenerasjon, atavisme og hysteri. Den dekadente hovedpersonen i Garborgs Trætte Mænd prøvde å forklare sin psyke naturalistisk, gjennom arvelighet. Den svenske dekadanseforfatteren Ola Hansson snakket om «subjektiv naturalisme».703 Dette begrepet gjør det mulig å forstå videreføringen av naturalismen i dekadansen. Selv om dekadentene ofte snudde seg vekk 701 [Anonym] 1894. «Et Besøg hos Jacob B. Bull.» Dannebrog 17.04. 702 Halvor Fosli 1994. Kristianiabohemen. Oslo, Det norske Samlaget, 447. 703 Jf. «Ola Hanssons ‘subjektiva naturalism’ i teori och tillämpning.» I: Arne Widell 1979. Ola Hansson i Tyskland. Uppsala, AB Lundequistska Bokhandeln, 48 ff.

– 239 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

fra samfunnets forfall og beskrev sitt eget, så kom jo mye av samfunnet til uttrykk gjennom skildringen av individets forfall. Garborgs dekadanseroman Trætte Mænd er et godt eksempel på dette. Den skildret ikke bare en individuell lidelseshistorie, men beskrev mentalitetsskiftet fra 80- til 90-årene.704 Det kan selvsagt likevel være forskjeller mellom naturalisme og dekadanse når det gjelder stil, fortellermåte og andre ting litteraturanalysen kan avdekke. * Til tross for at Per Buvik valgte Ibsens siste stykke som et eksempel på dekadanse i sin bok, var det ingen av de konservative avisene i Norge som var opprørt da Ibsens dramatiske epilog Naar vi døde vaagner kom ut. Aftenposten var til og med begeistret for Irene: Stykkets centrale og interessanteste Figur er «den reisende Dame» Irene. – Ibsen har i sine senere Dramaer skabt en Række betydelige og originale Kvindeskikkelser: Fruen fra Havet, Rebekka West, Hedda Gabler, Hilde, Rita, Ella. Men af alle hans Kvindeskikkelser synes Irene mig at være den betydeligste og originaleste, – denne deilige Sfinx, som inspirerer Kunstneren og daarer Manden, som higer mod Livets Lykke med al sin varmblodige Naturs Kraft, og som – ligesom Shakespeares Kvinder – kun kan elske og hengive sig til en eneste Mand og dør, da hendes glødende Kjærlighedstørst ikke bliver stillet.705

Da avisen nevnte stykkets symbolisme, var det som et kompliment.706 Morgenbladet roste også «det koglende i disse Sætninger, 704 E. Tjønneland 2016. «Etterord.» I Arne Garborg [1891] 2016. Trætte Mænd. Stamsund, Orkana Akademisk, 311–368. 705 Når vi døde vågner anmeldt av Kristofer Randers i Aftenposten 22.12. 1899. 706 Stykket er «[…] i sin dybere Mening» «en symbolistisk Allegori – vel en af de merkeligste og dybsindigste, en Digters Fantasi nogensinde har formet.» Randers 1899.

– 240 –


EPILOG

der bag sin ligefremme Mening synes at have en dybere, saa det altid klinger, som om der spilles paa flere Strenge samtidig».707 De norske konservative avisene benyttet ikke det vokabularet som ble assosiert med dekadansen på 1890-tallet. Symbolismen, som tidligere var et tvetydig og litt mistenkelig fenomen, var nå akseptert. Men den svenske anmelderen Wirsén ga seg ikke. Per Rydén oppsummerte hans Ibsen-kritikk slik: «Ju längre man kommer i Wirséns kritik av Ibsen, desto mer mekanisk, upprepande och negativ blir den.»708 Wirsén konstaterte nå lakonisk at man oppførte Ibsen overalt i verden. Man ble dessverre ikke trett av å «lofprisa symbolismen i Bygmester Solness eller den monstruösa handlingen i Lille Eyolf».709 Ibsen skapte mer og mer «symbolistiske skuggbilder» og stykket var «alldeles utan verkligt idé­innehåll». Dramaet var derfor «en med kraftiga repliker späckad framställning af abnormiteter».710 Noe nytt hadde likevel skjedd når man klistret merkelappen «abnorm» på Ibsens kvinneskikkelser. I sin anmeldelse skrev Edvard Brandes: «Indvendingerne samle sig i det Hovedpunkt: hvorfor har Digteren gjort Irene sindssyg, og hvorfor vil Rubek, der jo ikke er vanvittig, foretrække den abnorme Kvinde fremfor den smukke og fornuftige Maja?»711 707 Når vi døde vågner anmeldt av Nils Vogt, Morgenbladet 21.12 1899. 708 Per Rydén 2005. «Att hålla domedag över en annan – Carl David af Wirséns kritik av Henrik Ibsen.» I: Ystad / Brynhildsvoll / Lysell red. «bunden af en takskyld uden lige» – Om svenskspråklig Ibsen-formidling. Oslo, Aschehoug, 229–289. Her: 269. 709 Wirsén 1900. Når vi døde vågner anmeldt i Post och inrikes tidningar 8.01. 710 Wirsén 1900. 711 Når vi døde vågner anmeldt av Edvard Brandes i Politiken i 20.12 1899. Også Social-Demokraten (23.12 1899) konkluderer med at stykket gjorde at man ble grepet av «glæde over denne stærke, straalende tro paa kjærligheden og dens ret i livet».

– 241 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

For Brandes var det ikke noen innvending mot stykket at Ibsen skildret en slik abnorm kvinne. Tidligere hadde betegn­ elsen vært tilstrekkelig for de konservative kritikerne til å slakte dramaene. Brandes gjorde Irene til hovedpersonen og hevdet at den som ikke lenger hadde kjærlighet, var død. «Om Irene ikke stod saa nedbrudt, saa ond og syg, saa angst og begærlig, med den sorte Skygge af Celle og Fængsel i sit Fjed, saa forstod vi ikke saa let Stykkets Lære: Uden Elskov intet Liv.» Det «abnorme» ble nå tolket og ikke bare brukt som et skjellsord for å diskreditere stykket. Aksepten av innholdet i dekadansen var blitt større, samtidig som dekadansebegrepet var marginal­ isert. Den offentlige debatten og utviklingen av den psykologiske litteraturen i løpet av tiåret hadde hatt sin virkning.


11 Etterord

Mange har hjulpet meg med denne boken. Takk til Anne Marie Rekdal og Bodil Stenseth for å ha orket å kommentere et ubruk­ elig førsteutkast. Etter en ny bearbeidelse fikk jeg verdifulle innspill fra Jan-Erik Ebbestad Hansen, Andreas G. Lombnæs, Roland Lysell, Klaus Mathisen, Per Meldahl, Anne B. Williamson og Erik Østerud. En hjertelig takk til gamle venner og kolleger for at de har stilt opp! Videre må Egil Børre Johnsen og Mari Jonassen berømmes for generøst å ha delt sine kunnskaper om henholdsvis Nordahl Rolfsen og Ragna Nielsen. En særlig takk til forlagsredaktør Jørgen Gaare i det for lengst nedlagte Huitfeldt forlag for å ha gitt meg ideen til boken om Ibsens kvinneskikkelser allerede i 1995. Ansvaret for de feil og mangler som fortsatt måtte finnes er selvsagt utelukkende mitt eget. Elisabeth Skjervum Hole og Gunnar R. Totland i Vidarforlaget har sørget for en fleksibel og effektiv manus­behandling, til tross for mye rot fra forfatterens side. Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening ga meg for mange år siden 2 måneders arbeidsstipend for å skrive denne boken. NFFO har ventet lenge på at den skulle bli ferdig, og det har endelig gitt resultater. Til slutt en takk til Norsk kulturråd – 243 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

og min gamle arbeidsplass Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier ved Universitetet i Bergen for økonomisk støtte til utgivelsen. Eivind.tjonneland@lle.uib.no


12 Bibliografi

[Anonym] 1857. Review of: B.A. Morel 1857. «The Degeneracy of the Human Species.» The Crayon, Vol. 4, No. 4, 108–09. [Anonym] 1879. «Om ‘Leonarda’ og Prof. Molbechs Censur.» Dagbladet 07.10. [Anonym] 1879. Et dukkehjem anmeldt i Morgenbladet 10.12. [Anonym] 1881. Anmeldelse av Herman Bang: Haabløse Slægter i danske Dagbladet, gjengitt etter Bergens Tidende 14.02. [Anonym] 1882. «Theatre français’s sidste Nyhed, et Nederlag for den Zola’ske Retning paa Scenen.» Aftenposten 21.09. [Anonym] 1884. «Foredrag af æsthetisk Art.» Stavanger Amtstidende 09.10. [Anonym] 1884. «Herman Bangs første Forelæsning.» Aftenposten 13.10. [Anonym] 1884. «Nordahl Rolfsens Foredrag.» Stavanger Amtstidende 14.10. [Anonym] 1884. «Kand. Nordahl Rolfsens andet Foredrag.» Trondhjems Adressecontors-Efterretninger 1.11. [Anonym] 1885. Anmeldelse av Alvilde Prydz: I Moll. Noveller og Skizzer. Morgenbladet 22.12. [Anonym] 1886. Rosmersholm anmeldt av signaturen «A.». Aftenposten 24.11. [Anonym] 1886. «Korrespondanse til ‘Morgenbl.’ København, 28de November 1886.» Morgenbladet 30.11. [Anonym] 1888. Anmeldelse av: Fruen fra havet. Verdens Gang 30.11. [Anonym] 1889. «Korrespondanse til Morgenbladet.» Morgenbladet 20.02. [Anonym].1889. «Om Fruen fra Havet paa Stockholms dramatiske teatern.» Gjengivelse av Post och inrikes tidningar i Bergens Aftenblad 29.03. [Anonym] 1889. Referat fra oppsetningen i Weimar i Allgemeine Zeitung, Morgenbladet 21.02.

– 245 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

[Anonym] 1889. «Jury-Retfærdighed.» Morgenbladet 18.02. [Anonym] 1890. «Kong Midas.» Morgenbladet 26.01. [Anonym] 1890. «De saakaldte ‘Bohêmer’.» Verdens Gang 20.02. [Anonym] 1890. «Virkninger af Zola’s Bête humaine.» Morgenbladet 06.04. [Anonym] 1890. «Emile Zola interviewed i Anledning af sin sidste Roman.» Aftenposten 09.04. [Anonym] 1890. «‘Morgenbladet’ og Emile Zola.» Kristiania Intelligentssedler 10.04. [Anonym] 1890. «‘Morgenbladets’ Sædelighedsfrygt.» Kristiania Intelligentssedler 11.04. [Anonym] 1890. «‘Morgenbladets’ svage Hoveder.» Kristiania Intelligentssedler 14.04. [Anonym] 1890. «Dr. Georg Brandes Foredrag.» Dagbladet 13.05. [Anonym] 1890. «Revue Dramatique.» Revue des deux Mondes Vol. 90, No. 3 (1er Juin 1890), 704–707. [Anonym] 1890. «‘Gjengangere’ i den franske Kritik.» Aftenposten 05.06. [Anonym] 1890. «Aandstyranni.» Kristiania Intelligentssedler 09.09. [Anonym] 1890. «Ogsaa lidt om den literære Feide.» av signaturen T.R. Agderposten 15.10. [Anonym] 1890. Anmeldelse av: Hedda Gabler. Dagbladet 17.12. [Anonym] 1890. Anmeldelse av: Hedda Gabler. Bergens Aftenblad 31.12. [Anonym] 1891. Hedda Gabler anmeldt av signaturen V. A. i Fædrelandet 23.01. [Anonym] 1891. «Selvmordsmani.» Verdens Gang 28.01. [Anonym] 1891. «En fransk Dom om Kvindens Aandsevner.» Morgenbladet 26.03. [Anonym] 1891. «Gustave Le Bon.» Bergens Aftenblad 03.04. [Anonym] 1891. «Hedda Gabler Premièren paa Vaudeville.» Morgenbladet 21.12. [Anonym] 1891. «Selvmordsmani.» Verdens Gang 28.01. [Anonym] 1892. «Natligt Drama paa Hovedøen.» Morgenbladet 17.03. [Anonym] 1892. «Dramaet på Hovedøen.» Morgenbladet 18.03. [Anonym] 1892. «En af de ‘trætte Mænd’.» Bodø Tidende 25.03. [Anonym] 1892. «Arne Dybfest.» Bergens Aftenblad 05.05. [Anonym] 1892. «Literat Arne Dybfest.» Morgenbladet 30.06. [Anonym] 1892. «Arne Dybfest.» Trondhjems Adresseavis 17.07. [Anonym] 1893. «Kvinderne i Bygmester Solness.» Aftenposten 17.01. [Anonym] 1893. «Kvinderne i Bygmester Solness.» Aftenposten 17.01. [Anonym] 1893. «Fru Ragna Nielsen om Kvinderne i ‘Bygmester Solness’.» Mid­ del­fart Venstreblad 12.03.

– 246 –


BIBLIOGRAFI

[Anonym] 1893. «Hans Jæger forbudt i Paris.» Morgenbladet Aften, No. 339, 28.06. [Anonym] 1893. «Dekadence-Literaturens Sygelighed.» Morgenbladet 12.11. [Anonym] 1893. Anmeldelse av: N. Hertzberg: Er Ibsens Kvinde-Typer norske? Fredrikstads Tilskuer 07.11. [Anonym] 1893. Anmeldelse av: N. Hertzberg: Er Ibsens Kvinde-Typer norske? Morgenbladet (Aften), No. 607, 17.11. [Anonym] 1893. Anmeldelse av: N. Hertzberg: Er Ibsens Kvinde-Typer norske? Bergens Aftenblad 22.12. [Anonym] 1894. «Kristianiabrev.» Fædrelandsvennen 07.05. [Anonym] 1894. «Et Besøg hos Jacob B. Bull.» Dannebrog 17.04. [Anonym] 1894. «Henrik Ibsens nye Stykke. Rita Allmers.» Dagbladet 15.11. [Anonym] 1894. «Ibsens nye Drama.» Norges Sjøfartstidende 15.11. [Anonym] 1894. «Ibsens nye Skuespil.» Verdens Gang 15.11. [Anonym] 1894. «Ibsen om referatet.» Verdens Gang 16.11. [Anonym] 1894. «Ibsens nye Drama.» Aalesunds Handels- og Søfartstidende 17.11. [Anonym] 1894. «Saa gik det til. Thomas P. Krag og Ibsens Manuskript.» Verdens Gang 19.11. [Anonym] 1894. «Manuskriptet.» Verdens Gang 20.11. [Anonym] 1894. «Ibsens nye Værk.» Tromsøposten 21.11. [Anonym] 1894. «Kristianiabrev.» Fædrelandsvennen 07.05. [Anonym] 1894. Anmeldelse av: Lille Eyolf. Bergens Aftenblad 12.12. [Anonym] 1894. «Ibsens nye Bog.» Verdens Gang 12.12. [Anonym] 1894. J.W. «Kristianiabrev – Lille Eyolf.» Bergens Aftenblad 21.12. [Anonym] 1894. Anmeldelse av H. Ibsen: Lille Eyolf. Trondhjems Adresseavis 25.12. [Anonym] 1896 Anmeldelse av K. Hamsun: Livets Spil, Trondhjems Adresseavis 05.05. [Anonym] 1896. «Livets Spil.» Dagbladet 04.12. [Anonym] 1896. «Et Besøg hos Tolstoi.» Aftenposten 06.12. [Anonym] 1897. John Gabriel Borkman anmeldt av signaturen «D.» i Nordisk Tidskrift för Vetenskap, Konst och Industri, 160–162. [Anonym] 1899. Anmeldelse av: Naar vi døde vågner. Social-Demokraten 23.12. Aftenpostens Redaktion 1896. «Kommentar til oppropet.» Aftenposten 19.12. Agderpostens redaksjon 1890. «Svar til T.R.» Agderposten 15.10. Agerholt, Anna Caspari 1937. Den norske kvinnebevegelses historie. Oslo, Gyldendal.

– 247 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Amiel, Henri-Frédéric 1884. Fragments d’un Journal Intime. Tome II. Genève, H. Georg. Andersen, Per Thomas 1992. Dekadanse i nordisk litteratur 1880–1900. Oslo, Aschehoug. Andersen, Torbjørn 2010. «Det begynder næsten at bli beboeligt ogsaa i digternes verden» – samtidens resepsjon av Henrik Ibsens Lille Eyolf. Masteravhandling i nordisk språk og litteratur, Universitetet i Bergen. Andreas-Salomé, Lou 1893. Henrik Ibsens Kvindeskikkelser. Christiania & Kjøbenhavn, Cammermeyer. Arata, Stephen D. 1995. «The Sedulous Ape: Atavism, Professionalism, and Stevenson’s ‘Jekyll and Hyde’.» Criticism, Vol. 37, No. 2, 233–259. Bang, Herman 1888. «Vore Teatres Dekadence.» Tilskueren Vol. 5, 690–700. Bang, Herman 1892. «Hedda Gabler.» Tilskueren Vol. 9, 827–838. Baudelaire, Charles 1976. Oeuvres Complètes. Paris, Gallimard. Bellaigue, Camille 1892. «Revue dramatique.» Revue des Deux Mondes Vol. 109, No. 1 (1er Janvier 1892), 218–224. Beyer, Harald 1958–59. Nietzsche og Norden. Bergen, John Griegs Boktrykkeri, Vol. 1–2. Bjørnson, Bjørnstjerne 1890a. «De literære Strømninger.» Dagbladet 04.08. Bjørnson, Bjørnstjerne 1890b. «Fri Diskussion.» Dagbladet 5.09. Bjørnson, Bjørnstjerne 1890c. «Mænd af ære.» Dagbladet 22.05. Bjørnson, Bjørnstjerne 1890d. «‘Aandstyranni’.» Dagbladet 08.09. Bjørnson, Bjørnstjerne 1890e. «‘B.B. som forhenværende Bohême’.» Dagbladet 12.09. Bjørnson, Bjørnstjerne 1894a. Nye Fortællinger. Kjøbenhavn, Gyldendal. Bjørnson, Bjørnstjerne 1894b. «Spørsmål.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 2, 833–839. Bjørnson, Bjørnstjerne 1894c. «Svar til hr. Armauer Hansen.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 3, December 129–132. Bjørnson, Bjørnstjerne 1895. «Mot Armauer Hansen.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 3, 255–256. Bjørnson, Bjørnstjerne 1896. Anmeldelse av Alvilde Prydz: Gunvor Thorsdatter til Herø. Kristiania, Cammermeyer 1896. Verdens Gang 13.11. Bjørnson, Bjørnstjerne 1913. Artikler og Taler. Udgivet af Chr. Collin og H. Eitrem, Bd. II, Kristiania og Kjøbenhavn, Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag. Bjørnson, Bjørnstjerne / Collin, Christen 1937. Bjørnstjerne Bjørnsons og Christen Collins Brevveksling 1889–1909. Oslo, Gyldendal.

– 248 –


BIBLIOGRAFI

Boeck, C. 1894. Utugtens Følger for Legemet. Kristiania, Th. Steens Forlags­ expedition. Boëtius, V. 1884. «Prins Rolands Bonapartes Reise i Norge.» Morgenbladet 26.08. Bondevik, Hilde [2009] 2019. Hysteri i Norge – Et sykdomsportrett. Oslo, Scandinavian Academic Press. Bourget, Paul 1883. Essais de Psychologie Contemporaine. Paris, Alphonse Lemerre. Bourget, Paul 1885. Cruelle Énigme – Profils Perdus. Paris, Arthème Fayard. Bourget, Paul 1885b. «Brev fra Paris. Et Overblik over den franske Literatur i Aaret 1884.» Tilskueren Vol. 2, 56–74. Bourget, Paul 1889. Charles Baudelaire. Ny Jord, 3de Bind, 238–256. Bourget, Paul 1898. Grusomme Gaade! Oversat af Nils Collett Vogt. Kristiania, John Fredriksons Forlag. Brandes, Edvard 1892. Anmeldelse av: Bygmester Solness. Politiken 22.12. Brandes, Edvard 1899. Anmeldelse av: Når vi døde vågner. Politiken 20.12. Brandes, Georg 1885a. «Arne Garborg.» Tilskueren Vol. 2, 1–24. Brandes, Brandes 1885b. «Martin Luther om Coelibat og Ægteskab.» Tilskueren Vol. 2, 482–505. Brandes, Georg 1889. Essays – Fremmede Personligheder. Kjøbenhavn, Gyldendal. Brandes, Georg 1889a. «Aristokratisk Radikalisme.» Tilskueren Vol. 6, 565– 613. Brandes, Georg 1890. «Dyret i Mennesket.» Af Dagens Krønike Maj–Juni 494– 551. Brandes, Georg 1890b. «Henrik Ibsen og hans skole i Tyskland.» Tilskueren Vol. 7, 423–450. Brandes, Georg 1890c. «Det store Menneske, Kulturens Kilde.» Tilskueren Vol. 7, 1–25. Brandes, Georg 1890d. «Duplik.» Tilskueren Vol. 7, 251–279. Brandes, Georg 1891. Anmeldelse av: Hedda Gabler. Verdens Gang 24.02. Brandes, Georg 1892. Anmeldelse av: Bygmester Solness. Verdens Gang 28.12. Brandes, Georg 1893. «Dyret i Mennesket.» Udenlandske og egne Personligheder. Kjøbenhavn, Gyldendal, 283–317. Brandes, Georg 1894. «Kommentar til Lille Eyolf.» Verdens Gang i Kristiania 15.12. Brantly, Susan 1991. The Life and Writings of Laura Marholm. Basel und Frankfurt am Main, Helbing & Lichtenhahn Verlag.

– 249 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Bredsdorff, Elias 1974. Den store nordiske krig om seksualmoralen – En dokumentarisk fremstilling af sedelighedsdebatten i nordisk litteratur i 1880’erne. Oslo, Gyldendal. Briggs, Laura 2000. «The Race of Hysteria: ‘Overcivilization’ and the ‘Savage’ Woman in Late Nineteenth Century Obstetrics and Gynecology.» American Quarterly Vol. 52, No. 2, 246–273. Brinchmann, Christopher 1893. Anmeldelse av: Bygmester Solness. Nyt Tidsskrift (Ny Række), Første Aargang, Februar 1893, 272–281. Brinchmann, Christopher 1893b. Anmeldelse av: Sigbjørn Obstfelder: Digte. Dagbladet 10.12. Brinchmann, Christopher 1893c. Anmeldelse av: H. Christensen: Unge Nordmænd. Dagbladet 21.10. Brinchmann, Christopher 1894. Anmeldelse av: Gunnar Heiberg: Balkonen. Dagbladet 10.02. Brinchmann, Christopher 1896. Anmeldelse av K. Hamsun: Livets Spil. Dagbladet 03.05. Brinchmann, Christopher 1896b. Anmeldelse av: John Gabriel Borkman. Dagbladet 16.12. Brun, Yngvar 1897. Anmeldelse av: John Gabriel Borkman. For Kirke og Kultur Vol. 4, 113–117. Bull, E. 1889. Om Hysteri. Kristiania, Aschehoug. [Butenschøn, Hanna Andresen] En Kvinderøst 1891. Har Henrik Ibsen i Hedda Gabler skildret virkelige Kvinder? Kristiania, Aschehoug. Buvik, Per 1996. Poesiens skandale – Om Baudelaire. Oslo, Pax Forlag. Buvik, Per 2001. Dekadanse. Oslo, Aschehoug. Böök, Fredrik 1949. Victoria Benedictsson og Georg Brandes. Stockholm, Bonniers. Caspari, Theodor 1893. Anmeldelse av: Bygmester Solness. Aftenposten 4.01. Caspari, Theodor 1896. Skyggesider – populære Betragtninger. Kristiania, Malling. Christensen, Hjalmar 1890. «Edouard Rods i dette Blad gjengivne Fortale til Trois coeurs.» Kristiania Intelligentssedler 28.07. Christensen, Hjalmar 1890b. «Bjørnson og ‘de literære Strømninger’.» Kristiania Intelligentssedler – Dagens Nyheder 16.08. Christensen, Hjalmar 1891. «Ola Hansson.» Samtiden Vol. 2, 54–65. Christensen, Hjalmar 1893. Unge Nordmænd – et kritisk Grundrids. Kristiania, Aschehoug. Christensen, Hjalmar 1893b. Anmeldelse av: Ola Hansson. Tolke og Seere. Morgenbladet 04.11.

– 250 –


BIBLIOGRAFI

Christensen, Hjalmar 1894. «Norsk lyrik julen 1893.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 2, 255–267. Collin, Christen 1893. «Bjørnstjerne Bjørnson.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 1, januar, 129–149. Collin, Christen 1894. Kunsten og moralen – Bidrag til Kritik af Realismens Digtere og Kritikere. Kjøbenhavn, Gyldendal. Collin, Christen 1894b. «Dekadente Digtere og Kritikere.» Verdens Gang 23.02. Collin, Christen 1894c. Anmeldelse av: Bjørnstjerne Bjørnson 1894. Nye Fortællinger. Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 2, August, 692–713. Collin, Christen 1894d. «I har Magten. I har Ansvaret.» Verdens Gang 30.04. Collin, Christen 1895. «Henrik Ibsen og troen paa livet.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 3, Februar, 217–232. Collin, Christen 1896a. «Laura Marholm Hansson om Bjørnson og Ibsen I.» Verdens Gang 09.12. Collin, Christen 1896b. «Laura Marholm Hansson om Bjørnson og Ibsen II.» Verdens Gang 11.12. Collin, Christen 1896c. «‘Pressen og den moderne Literatur’.» Morgenbladet 24.12. Collin, Christen 1897. «Knut Hamsun og Forfatterstipendierne.» Dagbladet 12.12. Constable, Liz 1997. «‘Fin-de-siècle’ Yellow Fevers: Women Writers, Decadence and Discourses of Degeneracy.» L’Esprit Créateur, Vol. 37, No. 3, The Politics and Aesthetics of Contamination and Purity / La Politique et l’esthétique de contamination et de pureté, 25–37. Constable, Liz / Denisoff, Dennis / Potolsky, Matthew 1999. Perennial Decay. On the Aesthetics and Politics of Decadence. Philadelphia, University of Pennsylvania Press. Dahlerup, Pil 1984. Det Moderne gennembruds kvinder. København, Gyldendal. Dale, Johs. A. 1974. Litteratur og lesing omkring 1890. Oslo, Det Norske Samlaget. Darwin, Charles 1874. Menneskets Afstamning og Parringsvalget. Oversat af J.P. Jacobsen. Første Bind, Kjøbenhavn, Gyldendal. Darwin, Charles 1875. Menneskets Afstamning og Parringsvalget. Overs. I.P. Jacobsen. Andet Bind. Kjøbenhavn, Gyldendal. Dijkstra, Bram 1986. Idols of Perversity – Fantasies of Feminine Evil in Fin-deSiècle Culture. New York / Oxford, Oxford University Press. [Drewsen, Viggo] 1884. Forholdet mellom Mand og Kvinde, belyst gennem Udvik­ lings-Hypothesen. København, Gyldendal.

– 251 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

[Drewsen, Viggo] 1885a. «Om en Reaktion mod den moderne Stræben efter større sexuel Sædelighed.» Tilskueren Vol. 2, 375–393. [Drewsen, Viggo] 1885b. «Svar til Dr. G. Brandes.» Tilskueren Vol. 2, 696– 711. Duvall, Michael and Nerad, Julie Cary 2007. «‘Suddenly and Shockingly Black’: The Atavistic Child in Turn-into-the-Twentieth-Century American Fiction.» African American Review, Vol. 41, No. 1, 51–66. Dybfest, Arne 1889. «Drømme i Ørkenen.» Efter det engelske ved Arne Dybfest, Nylænde Vol 3, No. 7, 01.04., 103–107. Dybfest, Arne 1890. Blant Anarkister. Kristiania, Olaf Norli. Dybfest, Arne 1891. Ira. Kristiania, Olaf Norli. Dybfest, Arne 1892. To noveller. Kristiania, Olaf Norli. Eide, Roar 1981. Hjalmar Christensen – diktning og kulturkritikk. Doktoravhandling, Universitetet i Oslo. Elwell, Seguin, Beard, Jewell and Folsom 1882. «The Moral Responsibility of the Insane.» The North American Review, Jan. 1882, Vol. 134, No. 302, 1–39. Fauvel, Aude and Yeoman, Jane 2013. «Crazy brains and the weaker sex.» Clio. Women, Gender, History. No. 37, 38–61. Ferrero, Guglielmo 1894. «Det unge Italien.» Samtiden Vol. 5, 435–445. Fiałek, Marek 2007. Die Berliner Künstlerbohème aus dem «Schwarzen Ferkel». Hamburg, Verlag Dr. Kovač. Figueiredo, Ivo de 2007. Henrik Ibsen – Masken. Oslo, Aschehoug. Finn, Micheal 2009. «Female Sterilization and Artificial Insemination at the French Fin de Siècle: Facts and Fictions.» Journal of the History of Sexuality, Vol. 18, No. 1, 26–43. Finn, Michael R. 2011. «Physiological Fictions and the Fin-de-Siècle Female Brain.» Nineteenth-Century French Studies, Vol. 39, No. 3–4 , 315–331. Fjørtoft, Kari 1986. Hedda Gabler i samtid og ettertid. Tromsø / Oslo / Bergen / Stavanger, Universitetsforlaget. Foglia, Aurélie 2016. «Verlaine vers l’art impersonnel.» Revue Verlaine No. 14, 215–234. Fosli, Halvor 1994. Kristianiabohemen. Oslo, Det norske Samlaget. Foster, Barbara, Foster, Michael and Hadady, Letha [1997] 2000. Three In Love: Ménages à Trois from Ancient to Modern Times. Lioncoln, iUniverse, Inc. Foucault, Michel 2016. Abnormal – Lectures at the Collège de France 1974– 1975. Transl. Burchill. London / New York, Verso. Frank, Michael C. 2013. «Überlebsel: das Primitive in Anthropologie und Evo-

– 252 –


BIBLIOGRAFI

lutionstheorie des 19. Jahrhunderts.» I: Gess, Nicola 2013. Literarischer Primitivismus. Berlin, De Gruyter, 159-188. Furuseth / Thon / Vassenden 2016. Norsk Litteraturkritikks Historie 1870– 2010. Oslo, Universitetsforlaget. Garborg, Arne 1890a. «‘Snigmord!’» Verdens Gang 07.02. Garborg, Arne 1890b. «Den idealistiske Reaktion.» Dagbladet 22.06., 25.06, 02.07, 06.07 og 07.07. Garborg, Arne 1890c. «Berlins Frie Scene.» Verdens Gang 22.10. Garborg, Arne 1890d. «Friedrich Nietzsche af Ola Hansson.» Samtiden Vol. 1, 386–395. Garborg, Arne 1891a. «Gerhart Hauptmann.» Kristiania Intelligentssedler 20.03, 21.03, 23.03, 24.03. Garborg, Arne 1891b. Trætte Mænd. Kristiania, Aschehoug. Garborg, Arne 1894. «En tak til herr Collin.» Samtiden Vol. 5, 129–136. Garborg, Arne 1895. «Troen paa livet.» Samtiden Vol. 6, 9–17. Gjems-Selmer, Ågot 1907. Kvinderne i Bjørnsons Digtning. Kjøbenhavn og Kristiania, Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag. Grønvold, Didrik 1893. Anmeldelse av: Bygmester Solness. Bergensposten 14.01, 16. 01. og 17. 01. 1893. Geyer, Robert 1902. Etude médico-psychologique sur le théatre d’Ibsen. Paris, C. Naud, Éditeur. Guyau, Jean-Marie 1889. «La Littérature des Décadents.» L’Art au Point de Vue Sociologique, Deuxième Édition, Paris, Félix Alcan, 352–377. Guyau, Jean-Marie 1889b. Éducation et Hérédité – Étude Sociologique. Paris, Félix Alcan. Guyau, Jean-Marie 1893. «Kunstens moralske og sociale betydning.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 1, januar, 200–206. Göthe, Georg 1893. Anmeldelse av: Bygmester Solness. Nordisk Tidskrift för Vetenskap, Konst och Industri, 153–157. Habermas, Jürgen [1962] 1971. Borgerlig offentlighet. Oslo, Gyldendal. Hamsun, Knut 1890. «Fra det ubevidste sjæleliv.» Samtiden Vol. 1, 325–334. Hamsun, Knut 1890b. «Autoriteter.» Dagbladet 01.09. Hamsun, Knut 1896. Livets Spil. København, Ernst Bojesen. Hamsun, Knut [1891] 1960. Paa Turné. Oslo, Gyldendal. Hansen, Andreas M. 1894. «To raser i Norge.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 2, 395–415. Hansen, G. Armauer 1894. «Bemerkninger til Bjørnsons spørsmaal.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 3, November, 32–36.

– 253 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Hansen, G. Armauer 1895. «Endnu engang nogle bemærkninger i anledning af Bjørnsons indlæg om arv.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 3, 374–376. Hansen, Irgens 1888. Anmeldelse av: Fruen fra havet. Dagbladet 30.11. Hansen, Peter 1893. «Max Nordau om Symbolismen.» Aftenposten 07.09., 08.09., 09.09. og 10.09. Hansson, Ola 1890. «Kjærlighed! Kjærlighed!» Samtiden Vol. 1, 345–353. Hansson, Ola 1890b. «Tysk Naturalisme og Gerhard Hauptmann.» Af Dagens Krønike Maj-Juni, 426–444. Hansson, Ola 1890c. Friedrich Nietzsche – hans Personlighed og hans System. Oversat med et Forord af Arne Garborg. Christiania og Kjøbenhavn, Alb. Cammermeyers Forlag. Hansson, Ola 1891. Das junge Skandinavien. Dresden und Leipzig, G. Pierson’s Verlag. Hansteen, Aasta 1890. «‘Samtiden’. En Protest.» Dagbladet 02.02. Hansteen, Aasta 1891. «Tidens Tegn.» Kristiania Intelligentssedler 14.03., 16.03. og 17.03. Haakonsen, Daniel 1971. Nyromantikken. Oslo, Gyldendal. Heiberg, Gunnar 1890. Anmeldelse av: Hedda Gabler. Verdens Gang 23. 12. Heiberg, Gunnar 1894. Balkonen. Kjøbenhavn, Gyldendal. Heller, H.J. 1891. «Die schöngeistige Litteratur des Jahres 1890, mit Rückblicken auf 1888 und 1889.» Zeitschrift für französische Sprache und Literatur Bd. 13, 241–304. Herold, Katharina and Barrera-Medrano, Leire 2019. «Preface.» Volupté – Interdiciplinary Journal of Decadence Studies, Vol. 2, Issue 1. Hertzberg, N. 1887. Kvindens Kald, Uddannelse og Gjerning. Kristiania, Cammermeyer. Hertzberg, N. 1892. «Har Ibsen hentet motiverne til sine problemdrama’er fra sociale og sædelige tilstande i sit fædreland?» Nordisk Tidsskrift Vol.15, 339–350. Hertzberg, N. 1893. Er Ibsens Kvinde-Typer norske? Kristiania, Aschehoug. Hessen, Dag O. og Lie Thore 2002. Mennesket i et nytt lys – Darwinisme og utviklingslære i Norge. Oslo, Cappelen. Holm, Harald 1895. Den specielle psychiatri for læger og studerende. Kristiania og Kjøbenhavn, Alb. Cammermeyers Forlag. Howells, William Dean 1898. Negerblod. Roman. Oversat af Anna Lassen. Kristiania, Norsk Jernbaneboghandels Forlag. Høffding, Harald 1889. «Demokratisk Radikalisme. En Indsigelse.» Tilskueren Vol. 6, 849–872.

– 254 –


BIBLIOGRAFI

Høffding, Harald 1890a. «Gensvar til Dr. Brandes.» Tilskueren Vol. 7, 125–153. Høffding, Harald 1890b. «Epilog.» Tilskueren Vol. 7, 343–353. Ibsen, Henrik 1928–1957. Samlede Verker. Hundreårsutgave. (HU) Oslo, Gyldendal. Ibsen, Henrik 2005–2010. Henrik Ibsens Skrifter. (HIS) Oslo, Aschehoug. Tilgjengelig digitalt på https://www.ibsen.uio.no/. Ingemann, Bernhard Severin [1850] 1861. «Araberen i Constantinopel. Maaneskinsbillede.» Samlede Eventyr og Fortællinger, Syvende Bind, Anden Udgave, København, Reitzel, 35–42. Johannison, Karin 1994. Det mørke kontinentet: Kvinner, sykelighet og kulturen rundt århundreskiftet. Oslo, Aventura, Johnsen, Egil Børre 2003. Fola fola Blakken – En biografi om Nordahl Rolfsen. Oslo, Andresen & Butenschøn. Jonassen, Mari 2011. Livet er et pust. Ragna Nielsen – en biografi. Oslo, Aschehoug. [Jæger, Hans og Heiberg, Gunnar] 1878. Kants Fornuftskritik og En Soirée Dansante. Christiania, Forfatterens Forlag. Jæger, Hans 1885. Fra Kristiania-Bohêmen. Roman, Første Del. Kristiania, Eget Forlag. Jæger, Hans / Nyhuus, Haakon 1888. Kristiania-Billeder. Kristiania, Eget Forlag. Jæger, Hans 1893. Syk kjærlihet. Paris, Imprimerie Adolphe Reiff. Jørgensen, Johannes 1893. «Symbolisme.» Taarnet, December, 51–56. Jørgensen, Johannes 1893b. «En ny Digtning. IV. J.K. Huysmans.» Tilskueren Vol. 10, 770-782. Kaminsky, Alice R. 1976. «The Literary Concept of Decadence.» Nineteenth– Century French Studies, Vol. 4, No. 3, 371–384. Keller, Gottfried 1856. «Pankraz, der Schmoller.» i: Die Leute von Seldwyla. Braunschweig, Druck und Verlag von Friedrich Vieweg und Sohn, 9–112. Kieler, Laura 1890, Mænd af Ære. Kristiania, Cappelen. Kielland, Kitty L 1891. «Nietzsche om Kvinden.» Verdens Gang 31.07. Kjær, Nils 1892. «Voluptas psychologica (Psykologisk Vellyst).» Dagbladet 31.03, 01.04. og 02.04. Kjær, Nils 1893. Anmeldelse av: Teodor de Wyzewa. Valbert ou les récits d’un jeune homme. Paris 1893. Dagbladet 03.11. Kjær, Nils 1893b. Anmeldelse av: Ola Hansson. Tolke og Seere. Dagbladet 05.11. Kjær, Nils 1894. Anmeldelse av: Lille Eyolf. Dagbladet 12.12. Knudsen, Jørgen 1994. Georg Brandes – Symbolet og manden 1883–1895. København, Gyldendal.

– 255 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Koskimies, Rafael 1968. Der Nordische Dekadent – Eine vergleichende Literaturstudie. Helsinki, Suomalainen Tiedeakatemia. Krafft-Ebing, Richard von 1886. Psychopathia Sexualis. Eine klinisch-forensische Studie. Stuttgart, Verlag von Ferdinand Enke. Krafft-Ebing, Richard von 1892. Psychopathia Sexualis mit besonderer Berücksichtigung der conträren Sexualempfindung – Eine klinisch-forensische Studie. Siebente vermehrte und theilweise umgearbeitete Auflage. Stuttgart, Verlag von Ferdinand Enke. Krag, Wilhelm 1892. Nat. Digte i prosa. Bergen, John Griegs Forlag. Krohg, Christian 1894. «Balkonen. Af mine Memoirer.» Verdens Gang 6.02. Kropotkin, P. 1889. «Kvindens frigjørelse. Fyrst Peter Kropotkins brev til kvindesagskvinderne ved kongressen i Washington 1888.» Oversat af Arne Dybfest, Nylænde Vol. 3, No. 12, 15.06., 179–183. Lankester, Ray 1880. Degeneration – A Chapter in Darwinism. London, Macmillan. Le Bon, Gustave 1878. «Recherches anatomiques et mathématiques sur les variations de volume du crane.» Congrès International des Sciences Anthropologiques tenu à Paris 16 au 21 Août 1878 No. 17, Paris, Imprimerie Nationale 1880, 72–75. Le Bon, Gustave 1890. «La psychologie des femmes et les effets de leur éducation actuelle.» Revue Scientifique Tome XLVI, Numero 15, 11.10., 449–460. Le Bon, Gustave 1891. «Lidt kvindepsykologi og følgerne af vor tids kvinde­ opdragelse.» Samtiden Vol. 2, 107–124. Leps, Marie-Christine 1992. Apprehending the Criminal – The Production of Deviance in Nineteenth-Century Discourse. Durham & London, Duke University Press. Lervik, Åse Hiorth red. 1980. Gjennom kvinneøyne – Norske kvinners litteraturkritikk og reaksjoner på litteratur ca. 1880–1930. Tromsø / Oslo / Bergen, Universitetsforlaget. Lesueur, Daniel [J. Loiseau] 1890. Névrosée. Paris, Alphonse Lemerre. Levertin och Heidenstam 1890. Pepitas Bröllop – en Literaturanmälan. Stockholm, Albert Bonniers Förlag. Lochmann, Ferdinand 1884. «Om Kvindesagen.» Morgenbladet 24.10. Lochmann, F. 1890a. «Dr. G. Brandes: Om Henrik Ibsen.» Morgenbladet 25.05. Jf. Lochmann 1891, 200–206. Lochmann, F. 1890b. «De store Aander.» Morgenbladet No. 354, 22.06. Jf. Lochmann 1891, 206–209. Lochmann, F. 1890c. «De store Aander.» Morgenbladet 29.06. Jf. Lochmann 1891, 209–213.

– 256 –


BIBLIOGRAFI

Lochmann, F. 1890d. «Bjørnstjerne Bjørnson.» Dagbladet 27.08. Lochmann F. 1891. Populære Opsatser. Kristiania, Aschehoug. Lombroso, Cesare [1890] 1894. Der Verbrecher. Erster und Zweiter Band, Zweiter Abdruck, Hamburg, Verlagsanstalt und Druckerei Actien-Gesellschaft (Vormals J.F. Richter), Königliche Hofbuchhandlung. Lysell, Roland red. 2011. Ibsens kvinnor – tolkade av scenens kvinnor. Skådespelare och regissörer i möte med Ibsens kvinnoroller. Pozkal, Ellerströms Förlag. Løchen, Arne 1895. «Ogsaa et tilfælde.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 3, 257– 58. Løvland, Maria 2017. «Forvandlingens lov» – Ibsens Lille Eyolf (1894) i lys av samtidig kontekst med særleg vekt på utviklingslæra. Mastergradsoppgåve i nordisk språk og litteratur, Universitetet i Bergen. Maeterlinck, Maurice 1894a. «A propos du Solness le constructeur.» Le Figaro 02.04. Maeterlinck, Maurice 1894b. «I anledning af Bygmester Solness.» Taarnet JuliSeptember, 205–211. Mann, Gunter 1985. «Dekadenz – Degeneration – Untergangsangst im Lichte der Biologie des 19. Jahrhunderts.» Medizinhistorisches Journal, Bd. 20, H.1–2, 6–35. Marholm, Laura 1890a. «Om kvindesagen.» Samtiden, Vol 1, 353–367. Marholm, Laura 1890b. «Om kvindesagen.» Samtiden, Vol. 1, 396–401. Marholm, Laura 1892. «Henrik Ibsen als Frauenschilderer.» Nord und Süd, Vol. 16, Band 61, Heft 181, April, 101–109. Marholm Hansson, Laura 1894. Kvindernes Bog – Seks Portrætter. Kristiania, Aschehoug. Marholm. Laura 1896. Vi Kvinder og vore Digtere. Kristiania, Aschehoug. Mehren, Tonje 2006. «Den okkulte Bjørnson.» Nytt Norsk Tidsskrift, Vol. 23, Nr. 1, 30–45. Meidell, D. 1885a. «Aforismer om Kvindespørgsmaalet.» Norsk Maanedsskrift for Literatur, Kunst og Politik, Vol. 2, 68–76. Meidell, D. 1885b. «Den moderne Literatur og den politiske Radikalisme.» Norsk Maanedsskrift for Literatur, Kunst og Politik, Vol. 2, 145–176. Meldahl, Per 1983. «Litteraturkritikk og litteraturhistoriografi – Om Carl Nærups og Kristian Elsters litteraturhistorier.» I: Kittang / Meldahl / Skei 1983. Om litteraturhistorieskrivning. Øvre Ervik, Alvheim & Eide, 201–213. Mill, John Stuart 1869. The Subjection of Women. London, Longmans, Green, Reader, and Dyer.

– 257 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Mill, John Stuart [1869] 1885. Kvindernes Underkuelse. Paa Dansk ved Georg Brandes, Anden Udgave. København, Gyldendal. Moore, Gregory 2001. «Hysteria and Histrionics: Nietzsche, Wagner and the Pathology of Genius.» Nietzsche-Studien Vol. 30, 246–266. Morel, B.A. 1857. Traité des Dégénéresences physiques, intellectuelles et morales de l’espèce humaine et des causes qui produisent ces variétés maladives. Paris, Ballière. Morgenstierne, Bredo 1886. «Ibsens Rosmersholm.» Aftenposten 30.11. Morgenstierne, Bredo 1888. Anmeldelse av: Fruen fra havet (under signaturen V). Aftenposten 5.12. Morgenstierne, Bredo 1890. Anmeldelse av: Hedda Gabler. Aftenposten 20.12 og 21.12. Morgenstierne, Bredo 1893. Anmeldelse av: Bygmester Solness. Aftenposten 5.01. og 6.01. Møller, Niels 1890. Anmeldelse av: Hedda Gabler. Illustreret Tidende 28.12. Nansen, Peter 1893. Julies Dagbog. Kjøbenhavn, Philipsens Forlag. Nielsen, Ragna 1891a. «Kvindehadere.» Nylænde Vol. 5, No. 7, 01. 04, 97–99. Nielsen, Ragna 1891b. «Mandfolkhad og fruentimmerforagt.» Nylænde Vol. 5, No. 7, 01. 04., 99–102. Nielsen, Ragna 1891c. «Lidt Kvindepsykologi og Følgerne af vor Tids Kvindeopdragelse.» Dagbladet 16.04., 19.04. og 21.04. Nielsen, Ragna 1892. Hedda Gabler og Thea Elvsted. Kristiania, Dagbladets Bogtrykkeri. Nielsen, Ragna 1893. «Kvinderne i ‘Bygmester Solness’.» Kvinden og Samfundet Vol. 9, Nr. 4, 53–67. Nietzsche, Friedrich [1888] 1892. Der Fall Wagner. Ein Musikanten-Problem. Zweite Auflage. Leipzig, Verlag von C.G. Naumann. Nordau, Max 1885. Moderne Samfundsløgne. Kjøbenhavn, E. Jespersens Forlag. Nordau, Max 1893. Entartung. Zweiter Band. Berlin, Verlag von Carl Duncker. Nordau, Max [1892] 1896. Entartung. Erster Band. 3. Auflage. Berlin, Verlag von Carl Duncker. Norsk Riksmålsordbok 1983. Oslo, Kunnskapsforlaget. Nærup, Carl 1897. Stemninger og Skildringer fra den nyere Litteratur. Kristiania, Cammermeyer. Nærup, Carl 1897b. «Helene Dickmar.» URD Vol. 1, No. 31., Torsdag 31. Juli, 307–310. Nærup, Carl 1905. Illustreret norsk Litteraturhistorie – siste Tidsrum 1890–1904. Kristiania, Det Norske Aktieforlag.

– 258 –


BIBLIOGRAFI

Obstfelder, Sigbjørn 1893. Digte. Bergen, John Griegs Forlag, Obstfelder, Sigbjørn 1894a. «Et Svar I.» Verdens Gang 30.03. Obstfelder, Sigbjørn 1894b. «Et Svar II.» Verdens Gang 21.04. Obstfelder, Sigbjørn 1894c. «Til Hr. Collin!» Verdens Gang 05.05. Offen, Karen 1984. «Depopulation, Nationalism, and Feminism in Fin-de-Siècle France.» The American Historical Review Vol. 89, No. 3, 648–676. Oxfeldt, Elisabeth 2005. Nordic Orientalism – Paris and the Cosmopolitan Imagination 1800–1900. University of Copenhagen, Museum Tusculanum Press. Petersen, F. 1880. Anmeldelse av Et Dukkehjem. Aftenbladet 9.01. og 10.01. Randers, Kristofer 1891. Frie Ord II. Polemiske Sange. Kristiania, Cappelen. Randers, Kristofer 1892. Anmeldelse av: Bygmester Solness. Aftenposten 18.12. Randers, Kristofer 1894. Anmeldelse av: Lille Eyolf. Aftenposten 13.12. Randers, Kristofer 1895. Lille Eyolf. Aftenposten 14.01. Randers, Kristofer 1899. Anmeldelse av: Når vi døde vågner. Aftenposten 22.12. Refsum, Christian 2000. – en verden av oversettelse – fransk og dansk symbolisme sett fra Taarnet 1893–94. Oslo, Unipub forlag. Rekdal, Anne Marie 2012. Ibsens to kvinner. Oslo, Vidarforlaget. Ribot, Théodule 1890. Dobbeltbevidsthed og dermed beslægtede Sygdomme i det menneskelige jeg. Overs. Knud Ipsen. København, Forlagt af Schubothes Boghandel. Ridge, George Ross 1961. «The ‘Femme Fatale’ in French Decadence.» The French Review Vol. 34, 352–360. Ridge, George Ross 1961b. The Hero in French Decadent Literature. Atlanta, University of Georgia Press. Rittershain, Gottfried Ritter von 1863. Der Pathologie und Therapie der Rachitis. Berlin, Verlag von August Hirschwald. Rod, Edouard 1890. «Fortalen til Trois Coeurs.» Kristiania Intelligentssedler 24.07, 25.07 og 26.07. Rolfsen, Nordahl utg. 1886. Norske Digtere : En Anthologi med Biografier og Portrætter af norske Digtere fra Petter Dass til vore Dage. Med Bistand af Henrik Jæger. Bergen, Ed. B. Giertsens Forlag. Rydén, Per 2005. «Att hålla domedag över en annan – Carl David af Wirséns kritik av Henrik Ibsen.» I: Ystad / Brynhildsvoll / Lysell red. 2005. «bunden af en takskyld uden lige» – Om svenskspråklig Ibsen-formidling. Oslo, Aschehoug, 229–289. Said, Edward W. [1978] 2004. Orientalismen – Vestlige oppfatninger av Orienten. Overs. Aabakken. Oslo, Cappelen.

– 259 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Schjøtt, Mathilde 1893. Anmeldelse av: Hertzberg 1893. I: Lervik red. 1980, 93–97. Shaw, G. Bernhard 1891. The Quintessence of Ibsenism. London, Walter Scott. Showalter, Elaine 1993. Daugthers of Decadence. Women Writers of the Fin-deSiècle. London, Virgo Press. Sinding-Larsen, Alfred 1886. Anmeldelse av: Rosmersholm. Morgenbladet 1.12. og 2.12. Sinding-Larsen, Alfred 1888. Anmeldelse av: Fruen fra havet. Morgenbladet 5.12. Sinding-Larsen, Alfred 1890. Anmeldelse av: Hedda Gabler. Morgenbladet 21.12. Sinding-Larsen, Alfred 1892. Anmeldelse av: Bygmester Solness. Morgenbladet 14.12. Skram, Erik 1894. «Heibergs nye Stykke.» Verdens Gang 24.01. Spencer, Herbert 1872. The Principles of Biology. New York, Appleton. Stahr, Adolf 1865–68. Goethes Frauengestalten. Zwei Bände. Berlin, Guttentag. Stein, Ludwig 1893. «Friedrich Nietzsche’s verdensanskuelse og dens farer.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol 1, 646–668. Steinsvik, Rasmus 1892. «Samfunde hev faat hemn.» Firda 13.07. Strindberg, August [1884] 1885. Giftas. Andra uförändrade upplagen. Stockholm, Holmbergska Bokhandeln. Strindberg, August 1885b. Isbrud. Fire Fortellinger. Kjøbenhavn, Philipsens Forlag. Strindberg, August 1888. «Förord» til Fröken Julie – ett naturalistisk sorgespel. August Strindbergs Samlade Verk Vol. 27. Strindberg, August 1938. August Strindbergs och Ola Hanssons brevväxling: 1888– 1892. Stockholm, Albert Bonniers förlag. Symons, Arthur 1893. «The Decadent Movement in Literature.» Harper’s New Monthly Magazine. Vol. 87, 1893, Nr. 522, November, 858–867. Tambs Lyche, Hans 1894. Anmeldelse av Chr. Collin: Kunsten og Moralen. Kringsjaa, Bind IV, Hefte 10, 30.11, 792–798. Templeton, Joan 1997. Ibsen’s Women. Cambridge University Press. Tjønneland, Eivind 1992. «Selvmordene i Ibsens Rosmersholm.» Profil nr. 2, 50–80. Tjønneland, Eivind 1993. Ibsen og moderniteten. Oslo, Spartacus. Tjønneland, Eivind 1994. «De ariske langskallene». I: Fra uhu til aha – essays om gode nordmenn før og nå. Oslo, Huitfeldt Forlag. Tjønneland, Eivind 2001. «Historiefilosofien i Ibsens opptegnelser til Hedda Gabler.» I: Anne Marie Rekdal red. Et skjær av uvilkårlig skjønnhet – Henrik Ibsens Hedda Gabler. Oslo, Cappelen/LNU, 149–163.

– 260 –


BIBLIOGRAFI

Tjønneland, Eivind 2005. «Repetition, Recollection and Heredity in Ibsen’s Ghosts – the Context of Intellectual History.» I: Bjørby / Dvergsdal / Steg­ ane ed. 2005. Ibsen on the Cusp of the 21st Century, Critical Perspectives, Bergen, Alvheim & Eide, 193–205. Tjønneland, Eivind 2006. «Ibsen, Brandes og ideen om fremtidens aristokrati.» I: Dines Johansen / Kittang / Sæther red. 2006. Ibsen og Brandes. Studier i et forhold. Oslo, Gyldendal, 142–158. Tjønneland, Eivind 2011. Anmeldelse av: Henrik Ibsens Skrifter. Aftenposten 17.08. Tjønneland, Eivind 2015. «Nietzsche og den tidlige Hamsun.» Vinduet Vol. 69, Nr. 1, 75–82. Tjønneland, Eivind 2015b. «Hamsun og det ubevisste sjeleliv – fra kanonisering til kontekstualisering» – ARR Idéhistorisk tidsskrift, Nr. 4, 51-61. Tjønneland, Eivind 2016. «Etterord.» I: Arne Garborg [1891] 2016. Trætte Mænd. 311–368. Stamsund, Orkana Akademisk. Tjønneland, Eivind 2018. Gripsruds grep – offentlighetshistorie som ideologi. Oslo-Berlin, Freigeist Publication. Tjønneland, Eivind 2018b. «Sakprosa.» I: Dei litterære sjangrane. Oslo, Sam­ laget, 182–216. Tjønneland, Eivind 2021a. «Bohembegrepet i norsk litteraturdebatt 1890.» Roxana-Ema Drewe et al. red. 2021. A Lifetime Dedicated to Norwegian Language and Literature – Papers in Honour of Professor Sanda Tomescu Baciu. Presa Univeritară Clujeană, 81–89. Tjønneland, Eivind 2021b. «Ibsen og symbolismen – et begrepshistorisk riss av norsk offentlighet 1891–1894.» Sanda Tomescu Baciu et al. red. 2021. 30 Years of Norwegian Language and Literature in Romania at Babeş-Bolyai University. Presa Univeritară Clujeană, 33–46. Vedel, Valdemar 1893. «Literært liv i Danmark 1892.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 1, 313–335. Her: 334–35. Vedel, Valdemar 1894. «Dekadenter.» Tilskueren Vol. 11, 54–62. Vevstad, Jens 1944. Av «Lille Eyolfs» saga: et 50års minne. Oslo, Halvorsens bokhandel og antikvariat. Vislie, Vetle 1891 «Kristiania-brev.» Firda 07.01. Vogt, Carl 1864. Lectures on Man. Ed. James Hunt. London, Longman / Green / Longman, and Roberts. Vogt, Nils 1893. «Kvinderne i ‘Bygmester Solness’.» Morgenbladet 17.01. Vogt, Nils 1893b. Anmeldelse av: Knut Hamsun: Redaktør Lynge. Morgenbladet 16.04.

– 261 –


«ABNORME» KVINNER – HENRIK IBSEN OG DEKADANSEN

Vogt, Nils 1894. Anmeldelse av: Lille Eyolf. Morgenbladet 15.12. Vogt, Nils 1899. Anmeldelse av: Når vi døde vågner. Morgenbladet 21.12. Vullum, Margrete 1890. «Kong Midas.» Verdens Gang 05.02. Wallace, Alfred Russel 1894. «Udvælgelsen inden menneske-verdenen.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 2, 794–808. Warberg, Silje 2016. Den fødte forbryter – Diskursive brytninger i fremstillinger av kriminalitet og degenerasjon i norsk litteratur og offentlighet 1890–1910. Avhandling for graden philosophia doctor. Trondheim, NTNU. Wettley, Annemarie 1959. «Zur Problemgeschichte der ‚dégénérescence‘.» Sudhoffs Archiv für Geschichte der Medizin und der Naturwissenschaften, Bd. 43, H. 3, 193–212. Wicksell, A.B. 1890. «Kønnenes intelligens.» Nylænde Vol. 4, no. 20, 15.10, 305–309. Wicksell, A.B. 1891. «Kvindesagen, den kvindelige undervisning og disses resultater.» Samtiden Vol. 2, 168–179. Widell, Arne 1979. Ola Hansson i Tyskland. Uppsala, AB Lundequistska Bokhandeln. Wirsén, Carl David af 1892. Anmeldelse av: Bygmester Solness. Vårt Land (Stock­holm) 23.12. Wirsén, Carl David af 1894. Anmeldelse av: Lille Eyolf. Vårt Land (Stockholm) 21.12. Wirsén, Carl David af 1900. Anmeldelse av: Naar vi døde vågner. Post och inrik­es tidningar 8.01. Witt-Brattström, Eva 2007. Dekadensens kön: Ola Hansson och Laura Marholm. Stockholm, Nordsteds. Wolf, Maximilian [1892] 1894. Die physische und sittliche Entartung des modernen Weibes. Dritte vermehrte und verbesserte Auflage, Leipzig, August Schupp. Wyzewa, Teodor de 1892. «Nietsche [sic] i Frankrige.» Samtiden Vol. 3, 10–22. Wyzewa, Teodor de 1893. Valbert ou les récits d’un jeune homme. Paris, Libraire Académique Didier. Aanrud, Hans 1890a. «Til Bjørnstjerne Bjørnson.» Dagbladet 24.05. Aanrud, Hans 1890b. «Et farligt Ord.» Kristiania Intelligentssedler 16.07. Aanrud, Hans 1892. Anmeldelse av: Bygmester Solness. Kristiania Intelligentssedler 16.12. Aars, Berle, Bonnevie et al. 1896. «Pressen og den moderne Literatur – En Protest.» Aftenposten 19.12. Åstrand, Oliva 1892. «Kvinderne og socialisterne.» Nylænde Vol. 7, 116–119.


Omslagsdesign: monoceros Omslagsfoto: Holger Damgaard. Betty Nansen i tittelrollen i Ibsens Hedda Gabler.


I

Debatten om dekadansen i Norge 1890–1896 sto Ibsens kvin­ neskikkelser sentralt. Forfatteren viser at dekadanse er ikke bare var et skjønnlitterært fenomen, men sto i forbindelse med det «abnorme» i psykiatrisk, juridisk, politisk og moralsk forstand. Det «abnorme» var knyttet til darwinismens og utviklingslærens begreper om degenerasjon og atavisme. For mye utdannelse ville føre til degenerasjon hos kvinnen, slik at hun ble uegnet som mor og fødte vanskapte barn. Kvin­ nelige studenter skapte mer politisk radikalisme, nihilisme og anarkisme. Kvinnens hjerne var på samme nivå som primitive folkeslags. Dekadanse impliserte dermed både anti­feminisme og rasisme. «Fin­de­siècle» forbandt den «abnorme» kvinnen hos Ibsen med dekadansen.

SOLUM BOKVENNEN ISBN: 978-82-560-2405-6 www.solumbokvennen.no


Articles inside

Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.