ROSinfo 2/13 by Rådgivning om spiseforstyrrelser

www.nettros.no

02/13

FOKUS:

TILFRISKNINGSNØKLER

VARME OG OMtANKE Fra jeg bestemte meg som 21-åring å utforske verden som reiseleder, har ord som varme, omtanke, åpenhet og empati vært betydningsfulle for meg. Det er ingen dans på roser å arbeide som reiseleder og jeg fikk tidlig erfare at dersom du hadde for mange meninger om de “myke” verdier som også den gang ble sett på som ulønnsomme, ja da var det bare å finne seg noe annet å gjøre. Dette endret selvsagt ikke noe på mine grunnleggende verdier, men ble tvert i mot heller en oppvekker for det som siden har vært min kampsak: ”Å se hvert menneske for den de virkelig er og å kunne verdsette de unike ressurser vi hver og en er i besittelse av”. Som forfatter Kathrine Aspaas kommenterer i sin bok ”Raushetens Tid”, omtalt lenger bak i bladet, er det å vise omtanke den nye effektiviteten. Tillit og åpenhetens kunst genererer nok mer på bunnlinjen enn et rigid og lukket samfunn. Det være seg i den lille familie, blant venner eller på våre mange arbeidsplasser. Vi ønsker alle å bli sett og akseptert for den vi er. La oss derfor håpe vi nå er i ferd med å rette blikket mot en ”rausere tid” hvor det å vise varme og omtanke er like naturlig som å stå opp om morgenen. Det er de myke verdier som nærer det unike i oss og som derigjennom får oss til å blomstre.

Irene Kingswick

www. nett ros.no www.facebook.com/nett ros.no Utgitt av: ROS- Rådgivning om spiseforstyrrelser Postboks 36 Sentrum 5803 Bergen Besøksadresse: Strandgaten 6, 6. etg, 5013 Bergen Styrets leder: Lene Aas Tlf: 959 12 973 E-post: leder@nettros.no ROS hovedkontor Generalsekretær: Irene Kingswick Tlf: 950 80 140 E-post: irene.kingswick@nettros.no

Administrasjon: Tlf: 55 32 13 57 E-post: admin@nettros.no Landsdekkende rådgivning: Mandag-fredag kl 09:30-14:30 Tlf: 948 17 818 E-post: info@nettros.no ROS Senter for spiseforstyrrelser i Hordaland: Mandag: kl. 9-19 Tirsdag, onsdag, torsdag: kl. 9-15 Fredag: kl. 9-13 Tlf: 957 08 692 E-post: bergen@nettros.no

Støtteannonser: Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33 E-post: faktserv@faktserv.no Redaksjon: Nina Hvidsten (redaktør) Linn Bæra Marius Nord Melås Ingjerd Strøm Skreien Ingrid Sandvin Layout: Nina Hvidsten Trykk: Netprint Bergen

INNHOLD ROSINFO 2/13 4

Jeg kjente ikke min egen styrke Marius har i mange år slitt med anoreksi. Nå forteller han om sin vei ut av sykdommen.

Sammen står vi enda støtt Bjarte og Inger Johanne er foreldrene til Marius. De råder andre til å ta tak i problemene tidlig.

Skrev roman om veien ut av spiseforstyrrelsen Agnes Lovise Matre har skrevet boka hun selv følte manglet. Hun brukte egne erfaringer som ramme da hun skrev om Guro og hennes kamp mot bulimien.

Mine tilfriskningsnøkler Vi har spurt seks ulike personer om hva som var viktig i deres egen tilfriskningsprosess.

ROS mener Selskading handler ikke om å like smerte, men å forsøke å unnslippe smerten.

Rådgivers hjørne Linn Bæra presenterer modellen “De viktige 5” som del av en tilfriskningsprosess.

Psyk-app Teknologibedriften Oddworks og psykologen Svein Øverland har utarbeidet en banebrytende app innen behandling av psykisk syke.

Overspising som diagnose 18. mai i år ble overspising definert som en egen diagnose i diagnosesystemet for spiseforstyrrelser.

Bokanmeldelser Line Orvedal anmelder bøkene “Stryk meg over håret” og “Raushetens tid”.

Dikt: Å velge livet Karolines vei tilbake til livet

Tekst: Marius Nord Melås Foto: Nina Hvidsten Jeg har i mange år båret skammens maske. Skammen over å bli mobbet. Skammen over å være homofili, og skammen over å være gutt med anoreksi. Jeg har båret tabuenes maske så alt for lenge. Fasade på fasade. Så tykk at jeg en dag ikke lenger klarte å holde på den. Fasaden tok nesten mitt liv. Så langt ned i mørket måtte jeg. Ned dit ingen orker å tenke seg, før du en dag er der selv. I mørket der dagslys ikke slipper inn. I mørket, alene strevet jeg. Bare ett enkelt menneske, alene. Alene i min egen lille verden, skjermet fra alt det skumle. Utenfor mine dører gikk verden videre. Jeg trodde jeg fant roen i mørket. Jeg hadde det i grunnen ganske godt der når det var på det vondeste. Jeg kunne stenge alt det hverdagslige rundt meg ute. Slippe å forholde meg til andre mennesker, bare meg. Meg og skammen.

Jeg KJENTE ikke min egen styrke Til dere som skammer dere, til dere som sliter, til dere som strever etter det perfekte. Til dere som aldri føler dere strekker til. Til dere som mener dere har det perfekte liv. Til dere som mobber, til dere som blir mobbet. Til søstre, brødre, mødre og fedre. Ja, til dere alle sammen der ute.

Gutt med anoreksi. Leger som lot meg forfalle. Psykologer som lot meg styre min egen skute, på god vei til døden. En kropp fanget i en labyrint med få veier ut. Et vandrende lik, uten mål og mening. Mennesker så kun 48 kilo anoreksi, skam og sorg. Så de også 48 kilo med kjærlighet, omsorg, styrke og vilje? Glem aldri, bak en spiseforstyrrelse er det ett nydelig menneske som trenger minst like mye kjærlighet og omsorg som før. “Elsk meg mest når jeg fortjener det minst” sies det. I en spiseforstyrrelse kan det ikke bli mer rett. Glem aldri det!

Prosessen

Etter tre runder med innleggelse på ulike psykiatriske institusjoner i en alder fra 17-19, trodde jeg at jeg endelig var fri og frisk. Jeg hadde jo vært så flink, snill, god og pliktoppfyllende. Det var ikke måte på hvor mye skryt jeg fikk de gangene

jeg var innlagt. De hadde klokkertro på at denne sykdommen ville jeg overvinne, for nå hadde jeg tross alt en BMI på 20. Der tok de feil. Uroen og angsten for mat var der enda. Hele tiden. Jeg hadde bare lært meg nye måter å mestre dette på. Jeg hadde blitt en reser på å lyge, kanskje mest ovenfor meg selv. Etter flere flytteprosesser, tok jeg en stor beslutning og flyttet til Bergen. Plutselig hadde jeg fast jobb og sto som en stolt eier av en treroms leilighet. Livet var perfekt noen uker. Helt til sykdommen blusset opp igjen. Denne gangen kunne jeg ikke rømme. Jeg ble sykemeldt fra jobben. Jeg ble mer og mer deprimert. Jeg så svart på livet, denne gangen trodde jeg faktisk ikke jeg skulle klare det. Støtte fra venner og familie holdt meg oppe. Jeg tok en telefon til ROS. Den dagen endret mye seg.

Ut av mørket

Jeg søkte hjelp. Jeg tapte mine masker og ga slipp på fasaden. Jeg ga meg selv en mulighet, en ny sjanse til å finne veien ut av mørket. Sakte men sikkert klarte jeg å bygge opp et håp om ett fritt liv. Jeg fikk en fastlege som satt i gang søknadsprosessen til Modum Bad, fort. Uten henne aner jeg ikke hva jeg hadde gjort. For første gang fikk jeg en god opplevelse hos en lege, som faktisk hadde ett klart mål. Jeg skulle inn på Modum Bad, det var det beste for meg. Tiden gikk. Første gang fikk jeg avslag. Jeg ble knust, sint, fortvilet og forbannet. Jeg ringte tilbake i frustrasjon. Jeg måtte søke på nytt. Denne gangen tok de meg inn. Inn på vurderingsopphold. Jeg fikk tilslutt plass etter hard kjemping. Ventetiden var lang. Åtte måneder. Jeg dro hjem med håp. En telefonsamtale skulle endre alt i januar. Jeg ringte tilfeldig og spurte om det var noen mulighet for å komme inn

”

Elsk meg mest når jeg fortjener det minst, sies det. I en spiseforstyrrelse kan det ikke bli mer rett. Glem aldri det! før. Samme dagen fikk jeg tilbud om plass. 14 dager senere skulle jeg legges inn. Jeg kom til Modum Bad med en enorm motivasjon om å bli fri. Fri fra spiseforstyrrelsen. Fri fra kontroll og strenge regler. Jeg hadde også som mål om å få det perfekte liv. Heldigvis endret jeg den innstillingen fort. Det perfekte liv er uoppnåelig- ingen kan si hva det perfekte liv er. Livet er først bra den dagen du kan gi slipp på å jage etter enda mer. Den dagen du er fornøyd med det du har, er livet bra. På Modum ble jeg sett som det mennesket jeg var. Jeg var ikke bare sykdommen, jeg var Marius. De så det sårbare mennesket som var gjemt bak masker og fasader. Sammen jobbet vi som et team, team frihet og fri. Den harde jobben måtte jeg gjøre selv. Jeg måtte grave dypt inn i meg selv, dypere enn jeg hadde ant. Angsten og uroen ble ikke så farlig når jeg fikk ord på den. Tårene var ikke så vonde å gråte som de en gang var. Samtaleemnene ble husket i gjennom hele oppholdet, det var hele tiden en rød tråd. Jeg fikk ikke muligheten til å glemme eller fortrenge. Alt skulle ut.

Livet jeg vil leve

Det tok meg mange år før jeg kom dit jeg er i dag. Jeg trodde jeg kunne lure meg unna mine egne tanker og følelser. Bruke mine gode strategier for å slippe ubehaget når det ble vanskelig. Spise eller ikke spise, overspise eller ikke overspise, trene eller ikke trene. Det førte til

mange år med avmagring, utsulting, skam, skyldfølelse og fysiske komplikasjoner i kroppen.Jeg trodde jeg kunne ta snarveiene med fasadene mine. Manipulere verden rundt meg med å gi dem et inntrykk om at livet mitt var perfekt. Lite ante de at innvendig var jeg så sårbar så veggene kunne briste når som helst. Jeg er nå på god vei til livet jeg vil leve. Jeg tok et steg ut i en båt, for en del år siden. Båten førte meg ut på stormende hav. Stormen kantret nesten min båt, men jeg sank aldri. Stormer vil enda komme, men aldri skal jeg, la meg kantre...

Det vanskelige valget

Livet handler om valg. Vi mennesker må ta valg hele tiden. Noen synes det er vanskelig å skulle velge antrekk til kveldens fest, for andre handler valg om liv og død. Sliter du psykisk kan faktisk de enkleste valg føles som liv og død. Fornuften sier at du ikke vil dø av valget du tar, men likevel klarer du ikke tro på det. Det er så intenst, så virkelig. Veien ut i lyset er vanskelig. Den er skummel og den kan føre deg til nye steder i livet. Jeg ber deg ‑ta det ene steget, så blir det neste så mye lettere. Livet har så mye å by på når du ser det fra den friske siden igjen. Du går ikke veien alene jeg går den gjerne med deg.

Sammen står vi enda støtt Bjarte og Inger Johanne er foreldrene til Marius SOM LENGE HADDE EN ALVORLIG SPISEFORSTYRRELSE. De råder andre i lignende situasjoner til å ta tak i problemene tidlig. Tekst og foto: Elin Stensvand – Da vi skjønte alvoret, var det allerede for sent. Det sier Bjarte Melås og Inger Johanne Nord Melås. De er foreldre til Marius, som har slitt lenge med alvorlige spiseforstyrrelser. Da Marius begynte i 2. klasse på videregående, ble problemene så store at han måtte slutte på skolen. Nå råder foreldrene hans andre pårørende i lignende situasjoner til å ta tak i til å ta tak i problemene tidlig.

Ikke så nøye

– Det første vi merket var at han begynte å trene veldig mye, sier Bjarte. – I begynnelsen var vi glade for at han begynte å gå på fjellturer og for at han fikk frisk luft og tok vare på kroppen sin, men etter hvert ble det så ekstremt. Han skydde store måltider, og den sosiale biten knyttet til maten ble veldig vanskelig, legger han til. – Da vi tok kontakt med lege, fikk vi først beskjed om at det ikke var så nøye med vekta. Etter hvert ble Marius truet med å bli innlagt dersom han ikke la på seg, men ingenting skjedde. Til slutt la han seg frivillig inn på Ungdomsavdeling for psykisk helsevern (UPH) i Førde, forteller Inger Johanne. På dette tidspunktet spiste Marius nesten ingenting. Foreldrene forteller at han var apatisk og at han frøs hele tiden. Han ville heller ikke dele noen av tankene sine med dem. – Likevel klarte han å trene, sier Inger Johanne.

Vekten og hodet

Da Marius kom ut fra UPH og hadde lagt på seg de påkrevde kiloene, tenkte foreldrene at marerittet var over. Men da han begynte på skolen, raste vekten nedover igjen. De neste årene ble han innlagt til sammen tre ganger. – Nå har vi forstått at vekten er en ting, men at hodet, med tanker og følelser, er en helt annen sak, sier Inger Johanne. Problemet var jo at Marius fremdeles ikke fortalte sannheten om hva som plaget ham. – I ettertid har vi skjønt at det å gå ned i vekt var et forsøk på å bli akseptert, en følelse av å ikke passe inn, og ikke minst på grunn av mobbing. Samtidig slet Marius med å akseptere sin egen legning. – Vi lurte jo på om han var homofil, men så lenge han ikke sa noe selv, var det vanskelig å stille spørsmål. Vi var redde for å såre ham, eller gjøre situasjonen verre, sier Bjarte. – Selv kan jeg ikke huske at vi fikk konkrete tilbakemeldinger om mobbing, men i ettertid tror jeg at Marius spilte mye rollespill. Han var to personer samtidig; en utad og en helt annen inni seg, mener Inger Johanne. Vi fikk hele tiden tilbakemeldinger om at han var en positiv og blid gutt. Vi har lært at man

”

heller bør stille et ekstra spørsmål enn å gå og lure, sier Bjarte.

Mamma, pappa, barn

– Hvordan har det vært å være pappaen til en sønn med spiseforstyrrelser, Bjarte? – I perioder har jeg nok følt meg utenfor. Selv om jeg har deltatt på fellesmøter og lignende under behandlingen, har jeg ikke alltid blitt like inkludert her hjemme. Sykdommen har til tider vært en sak bare mellom mor og sønn, og jeg har ikke visst helt hva som har foregått. Etter hvert har jeg blitt stadig mer innlemmet, og i dag har jeg og Marius et nærere forhold enn noensinne. – Hvordan har dere to holdt sammen under denne prosessen? – Vi har faktisk aldri kranglet, sier Bjarte, og ser bort på Inger Johanne som nikker enig. De understreker at sykdomsprosessen har styrket forholdet, og ikke omvendt, selv om påkjenningen til tider har vært stor. – Av oss to er det vel jeg som viser følelsene mest utenpå, sier Inger Johanne. Hun syns det har vært viktig å være åpen utad, for å unngå at folk snakker bak ryggen hennes. – Det er en styrke for Marius at vi står samlet som familie. Han føler nok at han har påført oss mange bekymringer, men i ettertid betyr

Nå har vi forstått at vekten er en ting, men at hodet, med tanker og følelser, er en helt annen sak.

Inger Johanne Melås

det ingenting. Unger er jo det mest sårbare man har, legger Bjarte til.

Tilfriskning

Etter sju år med mange opp- og nedturer, inkludert fire år i Lillestrøm og flytting til Bergen, fikk Marius plass på Modum Bad. Det ble et vendepunkt. Ikke bare for ham selv, men for hele familien. – Vi visste mye på forhånd, men på Modum fikk vi en ny forståelse for sykdommen. Vi fikk møte andre foreldre og diskuterte aktuelle temaer med behandlerne, både sammen med Marius og hver for oss, forklarer Inger Johanne. – Gjennom hele sykdomsprosessen har vi som foreldre fulgt Marius til

både leger og psykologer, men vi har ofte følt at vi ikke har blitt tatt på alvor, sier Bjarte. – Det Marius selv sa og ønsket, ble mer vektlagt enn det vi fortalte. Dette til tross for at han ikke visste sitt eget beste. Det er en ekkel følelse å sitte igjen med. – Det hele bunner kanskje i manglende kunnskap på området. Legene og andre helsearbeidere prøver kanskje så godt de kan, men mange mangler kunnskap på området. Det er ikke bare vekten det handler om når man har en spiseforstyrrelse, understreker Inger Johanne.

Opp og ned

– Når Marius har en dårlig dag, har

jeg det også. Det kan være fortvilende å være foreldre til et sykt barn, og man føler seg til tider helt maktesløs, innrømmer Inger Johanne. – Forskjellen nå er at jeg kan være ærlig og si til han at jeg har en drittdag, og han kan si det samme til meg, uten at ting raser sammen. Man må huske på at alle mennesker har dårlige dager, uansett om man er syk eller frisk. Foreldrene forteller at Marius har blitt mye flinkere til å snakke om følelsene sine og de setter stor pris på at han nå deler tankene sine med dem. – Det har blitt lettere å samarbeide med han. I tillegg har han fått mye mer energi og overskudd til å være sønn, bror og onkel, smiler Inger Johanne.

Ting tar tid

– Har dere noen råd til andre pårørende? – Husk alltid på å si at du er glad i han, selv når det røyner på. Fokuser på fremskrittene. og ikke på det som går dårlig, mener Inger Johanne og fortsetter: - Barn med spiseforstyrrelse påvirker hele familien, ikke bare foreldre, men også søsken. Det er viktig at disse også ivaretas. – Vær sosiale som familie og tilbring tid sammen, sier Bjarte. Vi har det veldig gøy sammen. Humor er kjempeviktig! Vi ler mye, og kan spøke om det meste. – Til slutt vil jeg si at man aldri må gi opp. Behold troen på at ting kommer til å bli bedre. For meg er de tre T-ene viktige, sier Inger Johanne og legger til: – Ting Tar Tid.

Skrev roman om veien ut av spiseforstyrrelsen Agnes Lovise Matre har skrevet boka hun selv følte manglet. Hun brukte egne erfaringer som ramme da hun skrev om Guro og hennes kamp mot bulimien. Tekst: Ingjerd Strøm Skreien FOTo: Privat – Dette er ikke historien om meg, men jeg vet godt hva jeg snakker om. Jeg håper noen kjenner seg igjen. Hvis jeg treffer én leser som finner trøst i boka, så har jeg oppnådd det jeg ville, sier hun.   Selv om temaet er alvorlig nok, la Agnes Lovise Matre vekt på å ta opp vanskelige ting på en vakker, nær og sterk måte. – Jeg ville skape en fengslende og ærlig fortalt historie med et lett tilgjengelig språk. Leseopplevelsen skal være underholdende og lokke fram både smil og tårer. Det skal være både godt og sårt å lese «Stryk meg over håret», mener forfatteren.

Handler om kontroll

Agnes Lovise Matre hadde de første åtte årene av sin oppvekst i et lite bygdesamfunn i Hardanger. Alle tok vare på hverandre. Livet var trygt og godt. Så døde moren til Agnes. Idyllen var brutt. Ubearbeidede følelser fra denne perioden har preget livet hennes etterpå.  – Jeg begynte å studere som voksen småbarnsmor. Det var travelt, og det

gjaldt å ikke åpne for gamle følelser. Jeg ble i stedet flink pike og perfekt student. Det ble avgjørende viktig å ha kontroll på alt. Det førte til at jeg utviklet spiseforstyrrelser. Utad hadde jeg full kontroll. Men uroen var alltid min følgesvenn. Alltid var det noe som kjentes feil, noe som kunne gjøres bedre. Jeg var den som alltid meldte meg først til nye oppgaver. Jo mer sliten jeg ble, jo mer jobbet jeg. Hun husker fremdeles første gangen hun kastet opp med vilje. – Jeg tenkte «dette gjør du ikke». Men jeg gjorde det likevel. Jeg var 25 år og lærer. Jeg var elevenes forbilde. Jeg skammet meg. Det gikk 10 år før hun fortalte noen om hva hun slet med. – Hvorfor gikk du så lenge uten å betro deg til noen? – Å si det til noen var skummelt. Det ville være å som overlate kontrollen til noen andre. Da ville jeg miste kontrollen selv. Det var bedre å lyve, både overfor meg selv og de rundt meg. Hun beskriver det som at fjorten år av livet hennes forsvant, selv om hun tok utdannelse og var i full jobb

det meste av tiden. – Jeg var ikke helt til stede. Jeg mistet meg selv, og veien ut av spiseforstyrrelsen handlet mye om å finne tilbake til den lille jenta jeg en gang var.

”

Jeg var ikke helt til stede. Jeg mistet meg selv, og veien ut av spiseforstyrrelsen handlet mye om å finne tilbake til den lille jenta jeg en gang var. stedet – og skammet meg. – Forstår du selv hvorfor du utviklet bulimi? – Nå kan jeg se at det hadde å gjøre med en innelukket sorg etter at min mor døde. Min måte å takle tapet på, var å skulle bli verdens beste. Jeg ble flink student, flink lærer, flink mor. Men i tilfriskningsprosessen må du legge fra deg fokuset på å forstå spiseforstyrrelsen, sier hun bestemt. – Jeg visste at jeg var syk, men det var for skamfullt å søke hjelp. Da jeg omsider kom til en psykolog som så meg, var jeg fast bestemt på at denne terapien skal fungere. Jeg grein hele den første timen – og hele den neste. – Hva fikk det til å snu? – Jeg bestemte meg for å være helt ærlig. I terapitimene snakket vi ikke om bulimien, men om alt mulig annet. Og jeg begynte å gå tur. Jeg gikk og gikk, og gråt og gråt. Mannen min, Geir, gikk ved siden av meg. Han spurte ikke, men når jeg sa noe lyttet han uten å kommentere. Vi arbeidet oss nedover i bunken, selv om jeg var redd for hva jeg ville finne nederst.

Det normale livet

Trinn for trinn

Selv etter at hun hadde søkt hjelp, fortsatte hun det heseblesende livet. – Jeg var lokal leder fagforeningen, spilte gitar, bakte boller, alt skulle jeg klare. I perioder klarte jeg å la være å spy, men da trente jeg i

Likevel fortsatte hun. I starten av terapien ble bulimien verre. – Heldigvis klarte Geir å beholde roen, og var sikker på at det ville snu. «Sånn er det nå. La henne holde på.» Gradvis ble det bedre. Periodene med overspising og oppkast ble sjeldnere. Men så kom den vanskelige normaliteten. Hvor mye mat er nok mat? – Jeg var vant til å spise til jeg var sprekkmett, for så å kaste maten

opp igjen. Jeg ante ikke hvor stort et vanlig måltid skulle være. Da ernæringsfysiologen kom med en måltidsplan, fikk jeg panikk da jeg så hvor mye jeg skulle spise. «Jeg kommer til å legge på meg» var tanken som fór gjennom hodet mitt. Likevel trodde jeg ikke at jeg var mett, for jeg hadde ikke vondt i magen. Heldigvis stolte jeg på ernæringsfysiologen og fulgte planen, selv om jeg truet henne med at jeg ville ta livet av meg hvis jeg la på meg ti kilo. Nå har jeg lagt på meg femten, og det er helt ok. Hun ler. – Hvordan gikk du frem for å klare overgangen? – Jeg tømte skapene for «bulimimat». Geir serverte maten i porsjoner. Speilet ble satt vekk, og jeg veiet meg bare en gang i uken. Jeg sov mye mens jeg gikk i terapi. Ellers gikk dagene med til å lese og skrive dagbok. Det var jo et prosjekt i seg selv. Be ikke et spiseforstyrret menneske om å skrive – det må jo gjøres skikkelig! Alt gikk inn i dagboken. Så renskrev jeg dagboknotatene og ga dem til psykologen. På den måten slapp jeg å si så mye.

Mangler bøker om voksne

Mens Agnes jobbet med å bli frisk, prøvde hun å finne litteratur som skildret hennes problemer. Hun fant faktabøker og hun fant ungdomsromaner, men ingen romaner med voksne mennesker som slet med det samme som henne selv.  – Bulimi og spiseforstyrrelser rammer flere enn jenter mellom 15 og 18. Både menn og kvinner i voksen alder kan slite med spiseforstyrrelser. Det er tusenvis av

mennesker der ute som prøver å leve perfekte liv mens de har et helvete inni seg. Jeg vet av egen erfaring at spiseforstyrrelser handler mer om å ha kontroll på følelsene enn på kiloene. Jeg har alltid båret på en forfatterdrøm, og så at her var det en historie som burde fortelles. Det førte til at jeg begynte på «Stryk meg over håret» for tre år siden.

Skriver ny bok

Selv om romanfiguren Guro er i samme situasjon som forfatteren en gang var, har Guro og Agnes forskjellige historier.  – Jeg har brukt ting fra mitt eget liv, og skrivingen har gjort at jeg har fått bearbeidet de siste tingene. Noen ganger har det vært tøft å skrive, andre ganger har jeg fortalt Guros historie distansert fra meg selv. Da har det gått som en lek, sier hun.   I dag bor Agnes i Haugesund. Hun har vært lærer på ungdomsskole i 20 år, men har også vært frilansjournalist og skribent i flere år. Gjennom jobben som ungdomskolelærer kommer hun tett på unge mennesker som opplever utfordringer. Det gir henne inspirasjon til nye skriveprosjekter. – Jeg liker best å skrive om tanker og følelser som er vanskelige å snakke om. Vi tar på oss fasader og omgir oss med tabuer. Det er viktig å få ting fram i lyset, mener Agnes.  – Bruker du egne erfaringer i din nye bok?  -Nei, jeg holder på med en ny bok om barn og vanskelige ting, men ikke ting fra mitt eget liv, sier hun.

Fristed i Provence

Romanfiguren Guro er i Provence når hun blir nødt til å ta et oppgjør med seg selv. Det er ikke tilfeldig at handlingen utspiller seg der.   – Jeg reiser ofte til Provence selv. Det er mitt fristed, det er der jeg finner roen. Det var naturlig å plassere Guro i det samme miljøet, sier Agnes Lovise Matre.

Fasiten – Om den bare hadde vært der. Ligget der skinnende blank på glanset papir. Tilgjengelig for alle som trengte den. Fasiten på hvordan en skal bearbeide store tap i livet. Hvordan en skal gå videre alene uten den en savner. Tenk om en bare kunne skrudd på en bryter, slått av sorgen og erstattet den med gleden? Jeg har prøvd det. Det kalles fortrenging, og er slett ikke å anbefale. I dag hører vi om ungdommer som får lykkepiller mot kjærlighetssorg. Ikke det at jeg skal undergrave sorgen de unge føler. Vi har vært der alle sammen en gang. Den gangen vi trodde at livet var over for godt fordi gutten vi elsket høyere enn himmelen fant ut at han ville drive med øyhopping en stund til før han slo seg til ro. Vi kom oss gjennom det på et vis. Den gangen da lykkepiller ikke fantes. I dag kan de fleste av oss se tilbake på den første kjærlighetssorgen som en erfaring som gjorde oss sterkere og mer rustet til å møte livet på godt og vondt. Om vi skreller bort sorgen fra livene våre, enten det er sorg over noen som er døde eller kjærlighetssorg, så tror jeg at vi vil oppleve at eplet blir råttent innenfra. Skallet er fjernet og vi har ingenting å beskytte oss med når nye katastrofer kommer. For de kommer. Ingen har fått i fødselsgave et liv fri fra sorg og smerte. Jeg er sikker på, uten at jeg hverken er psykolog eller kan påberope meg annen erfaring enn min egen, at det er helt nødvendig å bearbeide slike hendelser. Kjenne på følelsene, lære å leve med tårene og smerten. Kroppen tar seg av dem som den mest naturlige ting av verden, om du bare lar den få lov. I motsatt fall, om du hindrer den, setter smerten seg i muskler og psyke slik at den blir liggende som en murrende uro i kroppen. Til slutt er den der bare, men du har glemt hva den kommer av. Denne uroen maser og kjaser og vil ha din oppmerksomhet. Når så livet stiller større krav til deg enn å være til stede. Når familier skal stiftes, jobber skal utføres, studier skal fullføres blir denne uroen plagsom og påtrengende. Du vil fjerne den, men vet ikke hvordan. Du forstår ikke hvorfor den er der.  - Hvorfor er jeg ikke lykkelig? Jeg har det jo så bra. For mange blir løsningen spiseforstyrrelser eller andre tvangshandlinger. Veien ut herfra til et liv som leves her og nå, fullt og helt er en tøff prosess. Men det er mulig. Det er dette jeg snakket om i helgen på landsmøtet til ROS. Tøft tema. En lekmann i arbeid. Uten feste i naturvitenskap eller legekunst, har jeg tenkt å snakke om det som fungerte for meg. Min historie, min sorg, min spiseforstyrrelse, men aller mest veien ut av spiseforstyrrelsen. Håpet er at jeg kan plante et frø i minst ett annet menneske, som kan vokse og føre til endring og tilfriskning. Da er jeg fornøyd. KILDE: AGNESMATRE.COM

Mine

tilfriskningsnøkler

Hva legger du i ordet frisk? Hva har vært dine viktigste tilfriskningsnøkler? Disse store spørsmålene har vi stilt seks ulike personer med ulike erfaringer.

Å være frisk betyr for meg å føle at det er godt å leve, at jeg er til stede i og eier mitt eget liv. Ikke uten problemer eller utfordringer, men at jeg klarer å mestre disse uten å miste meg selv. For meg har tilfriskningen handlet om å bli glad i og stolt av meg selv, og ikke trenge andres bekreftelse på at jeg er verdifull og bra nok. Jeg har lært å lytte innover, til hjertet og magefølelsen: Hva er viktig i mitt liv? Hva skal til for at jeg skal ha det godt og være lykkelig? Og jeg lytter til svarene og følger de, istedenfor å søke svar eller bekreftelse hos andre. Jeg har lært å bli tydelig for meg selv og andre: Å kjenne etter hva jeg vil, og si nei eller sette grenser før det går for langt, og jeg må lette på trykket med å overspise. Jeg har lært å stole på og lytte til kroppen og de signalene den gir meg. At den vet hva den trenger, og hva som er bra for den. Jeg har sluttet å forvente og å kreve så mye mer av meg selv enn av noen andre. Jeg har lært å ta imot ros, og virkelig tro at den er oppriktig og at jeg fortjener den. Og jeg har lært å ta imot kritikk, og ser den som en mulighet til å utvikle meg og bli eller gjøre ting enda bedre. Jeg tør å be om hjelp, og å ta imot den, uten å være redd for at det forventes at jeg skal gi minst like mye tilbake. Så enkelt, og allikevel har det tatt så mange år å finne ut at det var nettopp dette jeg måtte gjøre for å bli hel… Hege Fiske

For meg kan det å være frisk fra spiseforstyrrelsen sammenliknes med det å føle seg fri. Det handler ikke så mye om det å være fysisk frisk eller fri fra symptomer. Det handler om at jeg nå lever et liv der jeg ikke er bundet til en rekke regler og tanker som dreier seg om mat, trening osv. Jeg er i stand til å gjøre gode ting for meg selv, jeg tør å kjenne på følelsene mine, jeg finner glede i små ting, og jeg har krefter til å møte nye utfordringer! Det handler om å finne en balanse i livet. Veien for å komme dit jeg er nå har vært lang og kronglete. Det har vært snørr og tårer, innleggelser og samtaler, men tar du et skritt av gangen kommer du frem til slutt. Jeg tror det var et slags vendepunkt for meg da jeg klarte å akseptere. Akseptere meg selv for den jeg var, akseptere situasjonen, tørre å føle, og tørre å ta meg selv på alvor. Livet er spennende! Juni Raak Høiseth

Mine tilfriskningsnøkler For meg vil det å være frisk si at jeg kan nyte normal mat uten å plages av dårlig samvittighet. At jeg slipper å føle at fettet legger seg over magen min og rumpa mi for hver minste lille ting jeg spiser. At jeg ikke får panikk hvis jeg ikke får min daglige dose med trim og svette. At jeg istedet for å rydde i kjøleskapet, sette matvarer pent på rekke og rad, koke og lage fet mat til alle andre, trimme, regne kalorier og finne på nye løgner for å unngå måltider, kan være sosial og spontan, gå ut med venner og ikke være så opphengt i rutiner som før! For å oppnå dette, var jeg igjennom en lang prosess med sykehusinnleggelse, tvangsforing, familieterapi, psykolog-behandling og akupunktur. Det var bokstavelig talt “ups and downs” og mange tunge stunder. Men for meg var det nok akupunkturen det utløsende! Den gav meg en helt ny ro i kroppen, den fikk balanse i kroppens energi og jeg følte for første gang på mange år at jeg ikke var så stresset rundt dette med maten. Plutselig kunne jeg spise en hel fersken-jogurt uten å få helt panikk over alle kaloriene jeg hadde fått i meg. Plutselig kunne jeg føle at jeg hadde MAT i magen, -ikke bare vann og noen få salatblader! Det var en god følelse! :) Jeg ble gladere! Jeg følte meg litt sikrere på meg selv! Og jeg fikk mot til å flytte bort fra hjembygda og dermed også bli kjent med nye mennesker. -Og så møtte jeg den store kjærligheten, som fikk meg til å ønske meg mer feminine former! For første gang ønsket jeg å se ut som en KVINNE, ikke som en benete liten jentunge! Viktigst av alt i hele prosessen var nok til syvende og sist kjærligheten, som gav meg den selvtilliten og roen jeg trengte! Magni Iren Moan Grlj

Kan jeg egentlig bli frisk? Eller vil jeg alltid ha dette med meg i enhver situasjon for resten av livet? For meg er «frisk» ensbetydende med å kunne leve videre på tross av tankene rundt mat. Mange vil sikkert si at du ikke bir frisk før vegringen er borte, for godt. Jeg lærer meg heller å ta en dag av gangen, og å gi slipp på kontrollen fordi jeg vet jeg kan komme til å feile. Tilfriskning er ikke en stabilt stigende graf, men en prosess. Det beste jeg har opplevd i denne prosessen er å forstå at jeg har fått et liv som kun jeg lever. Å verdsette venner, familie og det enkle i hverdagen setter sykdommen i et perspektiv der problemet blir ufattelig lite, og du så mye større. Det er sårt, vondt og tar lang tid, men retrospektivt er det verdt det. Spiseforstyrrelser er utrolig ensomt, men bare ved å åpne seg for en annen ble ikke tankene så vonde å bære. For meg var det en vekker å innse at bare jeg kunne endre situasjonen. Når man strekker seg utenfor tryggheten som sykdommen gir, har livet mye mer å gi enn sult, angst og tomhet.

Elias johansen

Mine tilfriskningsnøkler I ordet frisk legger jeg det å være venn med seg selv. At du kan tenke og tro på at du er god nok, at det er OK å være menneskelig. Å være frisk vil for meg si at jeg kan tenke framover og planlegge livet. At jeg har overskudd til å være aktiv og få med meg ting der jeg tidligere kun var tilstede fysisk, mens tankeverden stort sett handlet om mat, kropp og vekt. Det viktigste i min tilfriskning var å holde ut når følelsene ble vanskelige. Jeg klarte å følge fornuften og det jeg visstevar bra for kroppen, istedenfor å gi etter for spiseforstyrrelsens vrangfornuft. Jeg tenkte på at kroppen trenger næring for at hjernen skal fungere og at tankene ville bli lettere å håndtere etter hvert som kroppen fikk det bedre. Jeg var ekstremt lei av spiseforstyrrelsen og veldig klar for å ta livet tilbake. Det hjalp å finne tilbake til hva jeg synes var gøy og gjøre for å ha andre ting enn mat som redskap til å takle vanskelige tanker og følelser. At jeg gjorde ting jeg hadde lyst til å gjøre i stedet for ting jeg følte at jeg burde gjøre. Jeg tror det er viktig at man våger å si nei og tenke på egne behov. At du lytter til kroppen og kjenner etter på hva du selv trenger.

GURO sandbråten røsten

For fire år siden bestemte jeg meg for å rydde i livet mitt. På det tidspunktet hadde jeg hatt bulimi i over tretti år. Etter så lang tid var frisk et fremmedord, et ukjent kapittel av livet mitt. Å forstå at jeg kunne velge selv hvordan jeg ville leve, var første skrittet i en ny og annerledes retning, en viktig nøkkel til forandring. Møtene med mennesker som var ærlige og oppriktige både overfor seg selv og andre, ga meg mot til å lete etter hvem jeg var bak sykdommen. Viktigst var likevel de jeg møtte på min vei som elsket livet sterkere enn noe annet. Kjærligheten er en fascinerende, tiltrekkende og veldig smittsom kraft. Men det var faktisk møtet med døden som fikk meg til å innse at jeg ikke hadde mer tid verken å kaste opp eller bort. Jeg ville leve uten begrensningene bulimien innebar for meg. Da dette ønsket ble sterkere enn behovet for å være syk, slapp jeg taket. Med tiden fikk jeg svar på de spørsmålene jeg gjemte bak min spiseforstyrrede fasade. Forståelsen hjalp meg å fortsette den friske veien. Nå takler jeg livets utallige forandringer. Uten roller, masker eller skuespill. På min egen måte. Som den jeg er. Det er å være frisk; å slippe å flykte fra virkeligheten og heller nyte hver del av livet så lenge og så godt jeg kan!

Ann-Christin Johansen

ROS mener I en rekke artikler den siste tiden, har det kommet frem at personer som har skadet seg selv har blitt sydd uten bedøvelse på legevakten. Disse tilfellene viser en total mangel på forståelse for hva som får noen til å skade seg selv.

Selvskading handler ikke om å like smerte, men å forsøke å unnslippe smerten.

Rådgivers hjørne Rådgivers hjørne er en ny fast spalte der vi presenterer ulike verktøy og øvelser, et lite bidrag i den enkeltes verktøykasse for mestring. Verktøyene vil være spesifikke og relevante for å jobbe med spiseforstyrrelser, men kan også brukes på andre utfordringer og livskriser. Tekst: Linn Bæra Det er mange ulike nøkler til egen tilfrisking og like mange ulike øvelser og refleksjoner som kan bidra på veien. Det er en utfordring å skulle velge sin egen nøkkel. Gjennom min egen erfaring med spiseforstyrrelser, og min tilknytning til ROS, er det spesielt en øvelse som står frem som helt sentral; De viktige 5. Denne har blitt min definisjon på tilfriskning og friskhet.

Jeg Jeg Jeg Jeg Jeg

er.... kan.... vil.... trenger..... føler....

Da jeg hadde det vanskelig og var syk, klarte jeg ikke å fullføre de fem setningene. Jeg kunne til og med bli sint når andre spurte meg om noe som omhandlet de. Jeg ble sint fordi det var vondt å ikke kjenne at jeg ikke kunne fylle ut disse fem små setningene. Jeg visste ikke hva jeg var eller hvem jeg var. Jeg følte jeg ikke kunne noe som helst, og jeg hadde så mange motstridende følelser inni meg at selv det å velge kino var umulig. Ikke minst hadde jeg fortrengt og stengt ute egne behov og følelser i flere år, de klarte jeg rett og slett ikke å forhold meg til. I hele min tilfriskning jobbet jeg indirekte med å fylle ut De viktige 5. Jeg utforsket meg selv, mine egenskaper, styrker og sårbarheter, mine grenser, mine behov, ønsker og ikke minst mitt følelsesliv. Så når jeg fikk i oppgave å gi en kort definisjon på det å være frisk, endte jeg opp med at det egentlig, kort oppsummert, handler om å kunne si

hvem jeg er, hva jeg kan, hva jeg vil, hva jeg trenger og hva jeg føler – og å bli trygg.

Øvelsen

Dette er en enkel liten øvelse, fylle ut fem setninger. Men det enkle er ikke nødvendigvis lett. Og når du skal jobbe med øvelser, refleksjoner eller ulike terapeutiske oppgaver er det viktig å gi seg selv tid og rom til å gjennomføre. For at øvelser skal ha noen effekt er det aller viktigeste at du gjør de for din egen del, og at du våger å være ærlig med deg selv. Ofte kan det hjelpe å bruke tankekart, sirkler eller rett og slett et tre, som et behovstre - hva trenger jeg for å ha det godt. På neste side finner du et eksempel på hvordan du kan sette opp øvelsen.

Når du fyller ut jeg er er det viktig at du fyller inn egenskaper som er dine kjerneegenskaper og sider ved deg som du opplever som sentrale i din egen definisjon av deg selv. Jeg kan handler om hva du er god på. Vi har alle noe som vi mestrer godt. JEg vil handler om hva du ønsker og har lyst til å gjøre. Hva du ønsker å studere, jobbe med, eller drive med på fritiden.

Dersom det er en overvekt av negative ord når du fyller ut de 5, anbefaler vi at du snakker med noen om dette.

Jeg trenger er ofte et vanskelig punkt å fylle ut. Spesielt om du har satt egne behov i andre rekke eller ignorert dem over tid. Bruk god til på å tenke og kjenne etter; hva trenger du for å ha det godt? Fysisk, sosialt og psykisk. Siste punktet er jeg føler. Også her er det vanlig å kjenne at det kan være vanskelig å komme i gang. Et tips er å prøve å først finne frem til en stor følelse, hvordan har du det generelt for tiden? Greit eller ugreit, trygt eller utrygt, fint eller kjipt, stressende eller tomt. Etter det kan du starte å utforske dagen i dag, er det noen følelser som stikker seg frem? Iver, glede, sinne, frykt, tristhet, hengivenhet, skam, skyld, velbehag, misunnelse, ømhet. Lykke til med de 5 viktige!

Klatre

Spontan

Jeg vil

Jeg KAN

Jeg er Kreativ

Leken

Lære

Skrive

Omsorgsfull

Strikke

Lytte Danse

Følsom

Mening Trygghet

Å bli sett

Jobbe Være en god venn

Mestring

Familien min

HÅP

Venner

URO Glede

Jeg trenger

Frykt

Jeg Føler

Lanserer Norges første “psyk-app” – Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde dette hjelpemiddelet da jeg var syk. Denne vil helt sikkert være til hjelp for mange, sier Silje Marie Strandberg om psykolog Svein Øverlands nylansering; en app til hjelp for psykisk syke. TEKST: psykoppnytt ved Hjørdis Halleland Mikalsen FOTO: Minna Suojoki

Svein Øverland

Sammen med Odd Joachim Aschim i teknologibedriften Oddworks har den nytenkende psykologen utarbeidet en banebrytende oppfinnelse innen behandling av psykisk syke. – Dette handler først og fremst om at vi som terapeuter må tilpasse oss pasientene. Vi må være kreative og vise vilje til å hjelpe. Denne appen er et forsøk på det, sier Svein Øverland, som er spesialist i klinisk psykologi med fordypning i psykoterapi og familieterapi. Han har lang og variert erfaring fra arbeid i barnevern, psykisk helsevern og kriminalitetsforebyggende arbeid. Øverland driver også målrettet arbeid i forhold til selvskading, og har blant annet skrevet en bok om temaet.

Et alvorlig helseproblem

Konkret og akutt hjelp

“StopSelfHarm” heter nylanseringen, og er den første i en serie apper fra Øverland og Aschim. Senere kommer“psyk-apper” til hjelp ved bulimi, angst, depresjon og traumeflashback. Serien har fått navnet SuperEgo. – Denne appen er den første i en serie på flere og skal være en konkret og akutt hjelp til mennesker som skader seg selv, sier psykologen som har base i Trondheim, og forteller at han har hatt egne pasienter med i idéfasen. – Det begynte med at flere av pasientene mine fortalte at behovet for å skade seg selv ofte var sterkest når jeg var minst tilgjengelig, som

på kvelden, da er det mulig å time lydfilen slik at den aktiveres på det aktuelle tidspunktet. Appen inneholder også linker til nyttige nettressurser. – Foreløpig har vi laget en enkel versjon, selv om vi har flere funksjoner vi kunne tenke oss å få med. Men som så mye annet er også dette et spørsmål om penger. Det er kostbart å utarbeide apper, og foreløpig mangler vi økonomiske muskler til å gjennomføre alt vi har tenkt. Det er også grunnen til at det vil koste noen kroner å laste ned appen.

helger og helligdager. En av funksjonene i appen er at pasienten kan lese inn en melding til seg selv når vedkommende er i “roligmodus”, for deretter å spille denne av når trangen til selvskading blir sterk, forklarer han.– Snakke seg selv til fornuft, med andre ord? – Ja, nettopp, sier han og forklarer at appen også inneholder en lydfil der han selv har lest inn en melding til hjelp for pasienten. De fleste med trang til å skade seg selv vet når trangen er sterkest, som for eksempel søndags morgen eller sent

Selvskading er i ferd med å bli et alvorlig helseproblem hos ungdom og unge voksne. De siste årenes forskning viser at selvskading er langt vanligere enn vi kunne ønske. Flere undersøkelser viser at opp mot 12 prosent av ungdom i 15–16 årsalderen har skadet seg selv minst en gang, men forskningen er usikker grunnet uenighet om hvordan begrepet skal defineres. Uansett, de fleste som arbeider med barn og unge, kan regne med å støte p. fenomenet og dermed få behov for mer kunnskap. Og når 9 av 10 norske barn mellom 9 og 16 år er aktive brukere av mobiltelefon, bør en app være en god måte å nå de unge. – Vi ønsker at denne appen skal bli et praktisk verktøy i forhold til selvskading, ikke bare til de som skader seg selv, men også de som ønsker å hjelpe unge selvskadere, sier Svein Øverland.

SPISEFORSTYRRELSER OG SELVSKADING I likhet med spiseforstyrrelser, er selvskading en mestringsmekanisme. En måte å håndtere vonde følelser, lav selvfølelse og psykisk smerte på. Å forsøke å ta kontroll over mat og kropp, er ofte et forsøk på å ta kontroll over indre kaos, ulike livsproblemer, fremtidsangst eller uro. For andre blir det å skade seg selv en annen måte å håndtere problemene på. Som spiseforstyrrelser, kan selvskading også betraktes som selvdestruktiv adferd, og man ønsker gjerne å distansere seg selv fra sin egen kropp.

”

Det å kunne spille en sang som betyr noe spesielt, eller stemmen til noen du vet er glad i deg, vil ha en beroligende effekt når alt er kaos på innsiden. Silje Marie Strandberg - Veldig bra

Silje Marie Strandberg (30) var alvorlig psykisk syk hele ungdomstiden, og skadet seg selv gjennom mange år. PsykOpp Nytt lot henne prøve ut “StopSelfHarm”. – Jeg ble veldig begeistret, ja, nesten rørt, og tenkte umiddelbart at dette ville ha vært til stor hjelp for meg da jeg var syk. Appen gir en god følelse, og medfører trygghet for brukeren. Dette er veldig bra, sier hun.– Det å kunne spille inn en beskjed til seg

selv er helt genialt, og lydfilen med Svein Øverland fikk meg til å føle meg “sett”, at han pratet til meg. Stemmen var full av omsorg og medmennesklighet, og bar absolutt ikke preg av å være “faglig”. Jeg har nemlig erfart at det noen ganger kan ha motsatt effekt, sier Silje Marie og legger til: - Det å kunne spille en sang som betyr noe spesielt, eller stemmen til noen du vet er glad i deg, vil ha en beroligende effekt når alt er kaos på innsiden.

I tillegg til at selvskading og spiseforstyrrelser ofte er ulike uttrykk for samme underliggende problemer, ser vi at det er mange som lider av en kombinasjon av spiseforstyrrelser og selvskading. En person med spiseforstyrrelse, har også større risiko for å begynne med selvskading. En undersøkelse foretatt ved Stanford University School of Medicine i USA, viser at rundt 41% av unge pasienter med spiseforstyrrelse, også drev med selvskading. Denne studien viste også at altfor få av dem som ble behandlet for spiseforstyrrelser, ble undersøkt med tanke på selvskading. Vår egen erfaring i ROS, tilsier også at denne sammenhengen er svært sterk.

KIlde: nettros.no

OVERSPISING

SOM DIAGNOSE

18. mai i år ble overspising definert som en egen diagnose i diagnosesystemet for spiseforstyrrelser (DSM-5). Dette vil forhåpentligvis bidra til økt kunnskap og bevissthet rundt sykdommen, og dermed bedre hjelp for dem som lider av overspising. TEKST: NINA HVIDSTEN FOTO: ISTOCKPHOTO Overspisingslidelse kjennetegnes av gjentatte og hyppige episoder av stort matinntak over kort tid, med et tydelig tap av kontroll. Du spiser ikke fordi du kjenner fysisk sult, og overspisingen skjer oftest utenom vanlige måltider. Mange opplever skam, bekymring og ubehag i forbindelse med overspisingen. Rundt tre prosent av den norske befolkningen lider av overspising, og det gjør sykdommen til den vanligste spiseforstyrrelsen, mer enn dobbelt så vanlig som anoreksi og bulimi.

Skjult lidelse

Vi vet at overspisingslidelse kan ramme både normal- og overvektige personer, men studier viser en tydelig forhøyet forekomst blant de sistnevnte. Anslag tyder på at så mange som 20-30 % med BMI over 27 tilfredsstiller diagnosekriteriene for overspisingslidelse, og forekomsten øker med økende overvekt. Til tross for at en så stor andel overvektige sliter med overspising, er det i følge masterprosjektet

til klinisk ernæringsfysiolog Kari Brandal, likevel bare registrert at 4 % av de som er sykelig overvektige har en spiseforstyrrelse. Det er derfor mye som tyder på at mulige tilfeller av spiseforstyrrelser ikke blir fanget opp i helsesystemet, verken av behandler eller dem som selv er berørt.

Overspising - egentlig

Når en overspisingslidelse ikke blir oppdaget, vil de som er overvektige gjerne få hjelp som går på å dempe appetitt, endret kosthold eller slankeoperasjon. Alle disse tiltakene angriper overspising som symptom, men tar ikke tak i det underliggende problemet. På lik linje med andre spiseforstyrrelser, er overspising en måte å mestre vonde tanker å følelser på. Maten brukes som et middel som kan dempe angst og vanskelige følelser som man ikke vet hvordan man skal takle. ROS ser det som særlig viktig at de psykologiske bakenforliggende faktorer tas på alvor for å kunne oppnå langsiktige resultater.

Optimistisk

Generalsekretær i ROS, Irene

Kingswick er svært glad for at overspisningslidelse nå er en egen diagnose: - Det har lenge vært en mangel på kunnskap angående overspising, både i samfunnet generelt og i behandlingsapparatet. Med denne endringen vil vi forhåpentligvis se at de som lider av overspisning får raskere og bedre hjelp. Selv om vi i ROS ikke fokuserer på diagnoser, men mer på hvordan den enkelte opplever sin situasjon, er det ingen tvil om at det å ha en diagnose gjør at en har større mulighet for å få hjelp i det tradisjonelle behandlingssystemet.

Søk hjelp

Mange med overspisingslidelse kan føle stor skam og skyldfølelse, samt en stigmatisering fra samfunnets

”

Med denne endringen vil vi forhåpentligvis se at de som lider av overspising får raskere og bedre hjelp.” Irene Kingswick, generalsekretær i ROS

har i forhold til mat. Forskere viser til at såkalt ”mindless eating” kan være en av årsakene til at tradisjonell behandling av overvekt har dårlig langtidseffekt. Mindfulness skaper en helt annen bevissthet i forhold til egen kropp, følelser og mat.

side. Dette bidrar til en ekstra byrde i tillegg til sykdommen. Som ved alle spiseforstyrrelser, er det fullt mulig å bli frisk fra overspising, men det er viktig å søke hjelp. Fastlege er et naturlig sted for første kontakt, som eventuelt vil kunne henvise til videre behandling. For råd og veiledning er vi også tilgjengelig i ROS.

Mindfulness og overspising I høst har ROS startet kurs i mindfulness for personer som sliter med overspising. Mindfulness er ulike meditasjonsteknikker som har vist seg å ha en god effekt på overspising. Innenfor mindfulness har man også begrepet “mindfull eating”, som er en ikke-dømmende oppmerksomhet på fysiske og følelsesmessige opplevelser man

Symptomer på overspisingslidelse • Spiser i en bestemt tidsperiode (for eksempel innenfor to timer) en mengde mat som helt klart er større en det en normalt ville spise i lignende tidsrom og under samme omstendigheter. • Opplever manglende kontroll over spiseatferden. • Overspisingsepisoder inntreffer minst en gang i uken over en tre måneders periode. • Overspising etterfølges ikke av brekninger eller andre kompensatoriske strategier • Spiser raskere enn normalt. • Spiser slik at man blir ubehagelig mett. • Spiser store mengder uten å være fysisk sulten. • Spiser alene fordi man føler skam og skyldfølelse overfor atferden. Kilde: DSM 5

Bokanmeldelser Agnes L. Matre:

Stryk meg over håret Commentum 2012

Tekst: Line Orvedal

Stryk meg over håret er fortellingen om Guro som lider av bulimi. I et tappert forsøk på å komme ut av lidelsen reiser hun til fjellandsbyen Callian i Provence, hvor hun skal ”gå til hånde” og være til hjelp for den eldre kvinnen Marie. I Provence og hos Marie dukker gamle fortrengte minner og følelser fra fortiden opp. Guro opplever samtidig å bli sett og respektert som den hun er av menneskene hun har rundt seg. Dette gjør sitt til at hun våger i større og større grad å la omgivelsene få innblikk i hennes livs største hemmelighet. Vil tiden i Provence gi henne styrke nok til å bekjempe det indre kaos hun gjennom store deler av voksenlivet har forsøkt å flykte fra? Boka er lettleselig og bør leses av alle som er berørt av spiseforstyrrelsesproblematikk. For andre som ikke har kjent lidelsen direkte på kroppen kan boka være med å gi en økt forståelse av hva problematikken egentlig handler om. Boka gir gode skildringer av hovedpersonens følelsesliv og opplevelser både i fortid og i nåtid. Samtidig formår forfatteren å ta leserne med på en reiseskildring av det fantastiske Provence, hvor både farger, stemninger og lukter gir leserne følelsen av å være tilstedet. Forfatteren formidler mening ved hjelp av vår folkekjære sanger og tekstforfatter Bjørn Eidsvågs sine tekster, og starter hvert kapittel av boka med et utdrag av både kjente og mer ukjente låter. De såre og innsiktsfulle tekstene til Eidsvåg passer godt til bokens øvrige budskap hvor menneskets sårbarhet, følelsesliv, styrke og menneskelig innsikt står som hovedbudskap. Boka gir tro og håp på kraften i mennesket og på de indre ressursene mennesket besitter når nære relasjoner oppstår.

Raushetens tid er en bok først og fremst om åpenhet. I boken blir temaer som vennlighet, erkjennelse og aksept sentrale i forfatterens fremstilling av påstanden om at vi beveger oss inn i en rausere tidsalder. Selv om det er overflaten som skummes, og dokumentasjonen til tider blir vel unyansert, er dette en lettlest og morsom bok. Forfatteren gjør stor bruk av både uttalelser og velkjente sitater fra kloke mennesker verden over som langt på vei skal være med på å underbygger forfatterens fremtidshypotese. Forfatteren byr i høy grad på seg selv. Gjennom velformulerte personlige erkjennelser og refleksjoner får leserne også større mulighet å møte seg selv, kanskje helst i døren. Men det blir allikevel ikke så farlig når noen andre deler de samme gufne tankene og følelsene, og når misunnelse blir gjort til allemannseie. Vi er det vi er – mennesker. Begrepet feiltastisk blir behørig beskrevet og refererer til menneskets feilbarlighet. Vi begår alle feil, men er ikke mindre fantastiske av den grunn. Det forfatteren faktisk klarer er å flette raushetsbegrepet inn i vår moderne tidsalder, hvor samfunnsområder som journalistikk, politikk og ledelse, ja til og med sosiale medier hevdes nå å bære preg av en voksende raushetsbølge. Det gir da håp om ikke annet. Alle kan ha glede av å lese denne boken. Å la seg forlede litt og tørre tro på et paradigmeskifte er like om hjørnet.

Kathrine Aspaas:

Raushetens tid

Aschehoug 2012

Å velge livet Kroppen

Lykken

Så tung, sliten, ubrukelig og tankene Drepende Jeg er redd, men hvorfor frykte

Så riktig, god, forfriskende men lykke – Troll? Jeg ser dem, de ser meg

Lyset

Mål

Så klart, sterkt, fristende men likevel Skremmende Jeg vil se, men lukker øynene

Så nært, nærmere, nådd? Jeg ser tilbake, Framover Jeg er, ser klart

Null

Seks

Syv

Valget

Frisk

Så viktig, tøft, vanskelig og helt Avgjørende Alt blir verre, men mye bedre

Smil, latter, glede Men frisk Jeg? Frisk til å leve, å leve livet?

Veien

Siste skritt

Så skrøpelig, bratt, tåkete men aldri Usynlig To skritt fram, ett tilbake

Så skummelt, krevende, utfordrende Men viktig, Viktigst? Jeg vil, jeg skal

Motgang

Livet

Så hard, tøff, fortvilende men alltid Håp Jeg har mange, de færre Fire

En følelse, en fremtid. Roen Innsiden Styrken Karoline, jeg er meg.

Tre

Styrken

Åtte

Frihet

Så stor, mektig, levende men fortsatt Svakere snart sterkere, sterkest?

Fem

ros til stortinget Med dette bildet vant fotokonkurransen ”Send stemmen din til Stortinget”! I sin bedømmelse har juryen lagt vekt på hvor tydelig budskap bildet formidler, fotografisk kvalitet, originalitet og hvilken refleksjon det skaper. Vi er veldig stolt og takknemlig for muligheten til å spre vårt budskap. Vi vil også rette en stor takk til de frivillige som var med på bildet og idéutviklingen rundt dette.

Hønefoss Videregående skole Oslov. 17 3511 HØNEFOSS Tlf. 32 17 13 00

Joker Luster 6872 LUSTER Tlf. 57 68 54 82

Forfatter

Kjersti Scheen Youngsgt 11, 0181 OSLO Tlf. 02 390

Hetland videregående skole Breidablikkv. 16 4017 STAVANGER Tlf. 51 92 14 00

Råholt Helse og Bandasje

Bekkedalshøgda 10 2070 RÅHOLT Tlf. 63 95 30 92

Lambertseterv. 4 1160 OSLO Tlf. 22 28 91 05

Tannlege

Tor Frost Nielsen Lenagata 62 2850 LENA Tlf. 61 14 36 00

Strandg. 19 5013 BERGEN Tlf. 55 32 67 24

Per Reboli AS

Kompetansesenter rus Midt-Norge

Markavegen 9 2920 LEIRA I VALDRES Tlf. 61 36 25 55

NAV Hole

Industriv 7 8657 MOSJØEN Tlf. 75 10 00 00

Skårersletta 55 1473 LØRENSKOG Tlf. 21 61 10 00

Hystadv. 167 3230 SANDEFJORD Tlf. 33 45 70 00

3530 RØYSE Tlf. 55 55 33 33

4001 STAVANGER Tlf. 51 51 66 00

Coop Mega Fjellhamar

Haneborgv 91 1472 FJELLHAMAR Tlf. 67 90 16 55

Nordre gate 6 7011 TRONDHEIM Tlf. 73 86 29 00

2610 MESNALI Tlf. 62 33 43 80

0028 OSLO Tlf. 22 40 28 00

Nøtterøy videregående skole Rektorv 10 3140 NØTTERØY Tlf. 33 35 10 00

0103 OSLO Tlf. 23 10 31 30

Ytrebygda bydel Sandsli helsestasjon for ungdom Fanatorget, Aurdalslia 14, 5253 SANDSLI Tlf. 55 56 17 83

Bergenhus og Årstad Engen helsestasjon for ungdom Teaterg 41, 3 etg., 5010 BERGEN Tlf. 55 56 94 20

Børsemakergata 4, 3045 DRAMMEN Tlf. 31 01 19 80

Universitetssykehuset Nord-Norge HF Klinikk Psykisk Helse og Avhengighet Kirkev 166, 0450 OSLO Tlf. 22 11 80 80

SiV HF Klinikk psykisk helse og rusbehandling Olav Trygvasonsg 4, 3125 TØNSBERG

Allmennpsykiatrisk Klinikk

9291 TROMSØ - Tlf. 77 62 75 00

4068 STVANGER - Tlf. 0 51 51

Regional avd for Spiseforstyrrelser

Drammensveien 106, 0273 OSLO

Kirkev 166 Bygg 37, 0450 OSLO Tlf. 23 01 62 30

Tlf. 21 03 05 00

Tlf. 33 01 80 00

Vi behandler unge og unge voksne med spiseforstyrrelser. Ta kontakt!

Kyrre Grepps g 11, 0481 OSLO Tlf. 23 05 96 00 - Fax. 23 05 96 01

Capio AnoreksiSenter

Gir tilbud om helsetjenester til barn og unge med funksjonshemminger som har spisevansker.

Åsebråtv 36 b, 1605 FREDRIKSTAD Tlf. 69 36 71 00 - Fax. 69 36 71 01

www.capioanoreksisenter.no

Sola kommune Psykisk helsearbeid www.sola.kommune.no

Stavanger kommune Oppvekst og Levekår

www.stavanger.kommune.no

Eigersund kommune Mestringsenheten

www.eigersund.kommune.no

Hol kommune

Psykisk Helsetjeneste www.hol.kommune.no

Sørum kommune

Psykisk Helse og Rus www.sorum.kommune.no

Stokke kommune

Psykisk Helse og Rustjenester www.stokke.kommune.no

Rana kommune

avd. for Psykisk Helsearbeid www.rana.kommune.no

Målselv kommune www.malselv.kommune.no

Time kommune

Aurland kommune

www.time.kommune.no

Levanger kommune

Barneverntjenesten

www.levanger.kommune.no

Alta kommune

www.aurland.kommune.no

Psykisk helse og oppfølgingsteneste

Skien kommune www.skien.kommune.no

Øksnes kommune

www.alta.kommune.no

www.oksnes.kommune.no

Barne- og familietjenesten

Psykisk helsearbeid/rus

Tlf. 23 05 96 00 - Fax. 23 05 96 01 www.nordreaasen.no

Gaular kommune www.gaular.kommune.no

Tromsø kommune

Forebyggende helsetjenester www.tromso.kommune.no

Kristiansund kommune Enhet Psykisk Helse

www.kristiansund.kommune.no

Haram kommune www.haram.kommune.no

Gol kommune

Psykisk helsevern www.gol.kommune.no

Strand kommune www.strand.kommune.no

Herøy kommune

avd Psykisk helsearbeid www.heroy-no.kommune.no

Bømlo kommune

Kåfjord kommune

Nordre Land kommune

www.bomlo.kommune.no

www.kafjord.kommune.no

www.nordre-land.kommune.no

www.heroy.kommune.no

avd. for psykisk helse

Herøy kommune

Oppvekst

Hvaler kommune Psykiatritjenesten

www.hvaler.kommune.no

23 ROS 2-2013.pmd

23.08.2013, 08:55

STØTT OSS I KAMPEN MOT SPISEFORSTYRRELSER

BLI MEDLEM I ROS KAMPANJEPRIS FOR MEDLEMSKAP I 2013:

KR 100,-

Meld deg inn ved å sende SMS: ROS <Navn, adresse, e-post, fødselsår> til 2434, eller meld deg inn via nettros.no