ROSinfo 2/22

Frihet

Når jeg tenker meg om er nok frihet den verdien i mitt liv som trolig betyr mest for meg. Som vi kan lese om i denne utgaven av ROSInfo, er frihet noe som berører oss på så mange ulike plan.

Frihet kan være det å kjenne seg sett, forstått og hørt av sine nærmeste. En større opplevelse av frihet kan være det å kjenne seg sett og forstått for eksempel i behandlingsapparatet, hos fastlegen, NAV eller i kommunehelsetjenesten.

Rapporten Status Ung 2022 som nylig ble lansert av Mental Helse Ungdom, viser oss noen urovekkende tall som sier noe om det motsatte av frihet. Hensikten med rapporten var å finne ut hvordan det står til med unges psykiske helse etter pandemien. I overkant av 5500 unge mellom 16 og 36 år deltok i undersøkelsen.

Flere enn 1 av 4 har hatt det så vanskelig at døden virket som eneste utvei og forsøkt å ta sitt eget liv, mange av dem under pandemien. Nesten halvparten får for lite søvn og flere enn 4 av 5 har vært ensomme. Samtidig rapporterer svært mange at det er svært usannsynlig at de kommer til å oppsøke hjelp.

Det er mange ulike årsaker til psykiske lidelser eller psykisk uhelse, men det er også noen fellestrekk. Tilhørighet, følelsen av å være god nok, passe inn i kulturen, det samfunnet du lever i. En opplevelse av raushet, aksept og hyllest av mangfoldet vi utgjør hadde alle vært solide beskyttelsesfaktorer mot utenforskap, ensomhet og psykisk uhelse generelt. Utfordringen er at samfunnet vi lever i ikke har denne aksepten og rausheten i tilstrekkelig grad.

Når jeg selv er så heldig å jobbe på en arbeidsplass som verdsetter denne type verdier høyt er det lett å kjenne hva det gjør med meg som menneske. Hvordan jeg slapper mer av, våger å være mer meg selv, kjenner på en frihet, forsvaret mitt blir «vennligere» og den jeg dypest sett er våger å komme frem i lyset. Etter snart ti år i ROS har jeg vært så heldig å arrangere ulike mindfulnessgrupper hvert år. Her gjenkjenner jeg dette underliggende behovet vi alle har. Lengselen etter den frihet det er å være oss selv, med alt det innebærer.

Frykt er det motsatte av frihet. Alle kjenner vi på forskjellige grader av frykt, men når frykten tar overhånd begrenses livene våre i stor grad. Vi isolerer oss, kommer inn i en vond sirkel som gjør oss enda mer redd og usikker. Det sies at på andre siden av frykten finnes frihet. Det finnes heldigvis mange måter å møte sin egen frykt på. Jeg håper du gir deg selv den gave det er å utforske det i deg som kan gi deg en større opplevelse av frihet til å være deg! Vi i ROS har en rekke tilbud som kanskje kan hjelpe deg et stykke på veien.

Ønsker dere alle en riktig god sommer.

Irene Kingswick Generalsekretær ROS

Utgitt av: ROS - Rådgivning om spiseforstyrrelser Postboks 36 Sentrum 5803 Bergen

Styreleder: Øivind Enger E-post: leder@nettros.no

ROS hovedkontor Generalsekretær: Irene Kingswick Tlf: 950 80 140 E-post: irene@nettros.no

Administrasjon: Tlf: 948 17 818, innvalg 7 E-post: admin@nettros.no

Landsdekkende rådgivning: Tlf: 948 17 818, innvalg 1 E-post: info@nettros.no

ROS Senter i Vestland: Tlf: 948 17 818, innvalg 2 E-post: bergen@nettros.no

ROS Senter i Oslo: Tlf: 948 17 818, innvalg 3 E-post: oslo@nettros.no

ROS Senter i Rogaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 4 E-post: rogaland@nettros.no

ROS Senter i Trøndelag: Tlf: 948 17 818, innvalg 5 E-post: trondheim@nettros.no

ROS Senter i Troms/Finnmark: Tlf: 948 17 818, innvalg 6 E-post: tromso@nettros.no

Se nettros.no for åpningstider Støtteannonser: Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33 E-post: faktserv@faktserv.no

Redaksjon:

E-post: nina@nettros.no

Layout: Nina Hvidsten

Forsidebilde: shutterstock/arvitalyaart

Trykk: Allkopi

Aktuelt

Prosjekt :

Mental uhelse relatert til vektproblematikk, ensomhet, sosial eksklusjon og helsetjenestebruk blant unge

Mental uhelse og ensomhet blant unge viser en bekymringsfull utvikling, samtidig som andelen med usunn vekt (undervekt og fedme) har økt. Ulike faktorer kan bidra til vektproblematikk, men de underliggende mekanismene er ikke godt nok forstått og implementert i helsetjenestene.

En pilotstudie fra MHOBY (Mental Health & Obesity), ledet av Trine Tetlie Eik-Nes, viste at pasienter med fedme og samtidige spiseforstyrrelser hadde høye symptomer på spiseforstyrrelser og en høy forekomst av barndomstraumer. Erfaringer fra det pågående prosjektet viser gjennomgående at mange som lider av alvorlig fedme og psykiske lidelser (f.eks. spiseforstyrrelser, angst, depresjon) ofte ikke får tilgang til behandling med tanke på mer enn én sykdom. Felles for mange av pasientene er erfaringer med mobbing og sosial eksklusjon i oppvekst og voksenliv, noe som av pasienter identifiseres som drivere av spiseforstyrret adferd og isolasjon.

Vedvarende ensomhet og sosial eksklusjon kan medføre dramatiske helsekonsekvenser både for individ og samfunn. Trine Tetlie-Eik Nes og Kirsti Kvaløy jobber i disse dager med å skaffe finansiering til forskningsprosjektet «Mental uhelse relatert til vektproblematikk, ensomhet, sosial eksklusjon og helsetjenestebruk blant unge». Hovedformålet med prosjektet er å øke kunnskap om omfang og betydning av ensomhet og sosial eksklusjon for mental uhelse, spesielt relatert til spise- og vektrelaterte helseproblemer blant ungdom og unge voksne.

Vi i ROS heier på dette viktige prosjektet!

Forskningsartikkel om

Mindful Eating

I januar 2022 ble det publisert en forskingsartikkel i Psykologitidsskriftet om ROS sitt kurs «Bli venn med maten». Artikkelen ser på om kurset kan fungere som et lavterskel kurstilbud for personer med overspisingsproblematikk.

Målet for ROS var å evaluere om kurset kunne være nyttig for de av våre brukere som opplever overspisingsproblematikk. Basert på resultatene, virket kurset lovende som et supplement til eksisterende behandling med tanke på bedring av spiseforstyrrelsespatologi og selvmedfølelse, selv om det ikke var sikkert om bedringen var knyttet til oppmerksom spising, eller om den skyldes andre faktorer.

- I mangelen på gode tilbud for denne bruker- og pasientgruppen er det trolig mange som føler seg alene om det de strever med. I så måte kan det å møte andre i samme situasjon ha en effekt i seg selv, skriver forfatterne Nitter, Vrabel, Binder og Kingswick, og fortsetter:

- Det at man kan tilby et kurs på lavterskelnivå, gjør hjelpen mer tilgjengelig for personer med overspisingsproblematikk.

- Resultatene indikerer at personene som kontakter ROS, har et høyt symptomtrykk uten at de har tilbud i behandlingsapparatet. Dette kan understreke betydningen av å utvikle gode lavterskeltilbud.

Markering av verdensdagen for spiseforstyrrelser

2. juni markerte vi verdensdagen for spiseforstyrrelser (World Eating Disorders Day), en dag for å spre kunnskap og bryte de mange myter som fremdeles finnes om spiseforstyrrelser.

Dagen ble markert i sosiale medier og ved våre lokale sentre. I Tromsø og Bergen løp vi på lag med kroppen i lavterskel gateløp, i Oslo markerte vi dagen på hagefest sammen med Villa Sult og Spisfo, og i Trondheim arrangerte vi sofaprat om kroppspress. Tusen takk til alle som var med oss denne dagen!

Musikk og helse

TEKST: LINE ORVEDAL OG NINA HVIDSTEN, ROS

«Music is what feelings sound like», sa forfatter Georgia Cates. De fleste av oss har nok kjent på den sterke koblingen mellom musikk og følelser. I musikkterapi er det sammenhengen mellom musikk og helse som står i sentrum. Musikkterapi benyttes i dag på en rekke områder, blant annet i eldreomsorgen, blant barn og unge med særskilte behov, i fengselsomsorgen og innen psykisk helse. For å få vite mer om dette spennende feltet har vi møtt professor i faget, Gro Trondalen.

Hva er egentlig musikkterapi?

– Musikkterapi handler om å gi mennesker nye relasjonelle erfaringer og handlingsmuligheter gjennom en musikalsk relasjon. I musikkterapi kan vi lytte til musikk, improvisere på instrumenter eller med stemmen, spille eller synge låter, lage sanger, spille inn låter, lage spillelister og holde konserter. Og så snakker vi sammen om følelser og opplevelser som oppstår gjennom spilling eller lytting til musikk. Musikkterapi foregår individuelt eller i gruppe, på en institusjon, hjemme hos personen, eller i et lokalmiljø.

Må en å være musikalsk for å ha nytte av musikkterapi?

– Musikk er for alle, den er ikke forbeholdt noen få. Jeg tenker at alle er musikalske, siden alle kan ta musikken opp i seg og gi den en opplevelsesdimensjon.

– Mange som kommer til musikkterapi har ingen musikalsk bakgrunn. Det går fint, fordi musikkterapeuten tilpasser til personens ønsker og behov. Musikkterapeuten tar alltid utgangspunkt i personens ressurser, og har fokus på å fremme positiv helse og livskvalitet gjennom musikk. I musikkterapi setter vi søkelys på hva den enkelte kan og har lyst til å utvikle gjennom spilling og/eller lytting til musikk i et relasjonelt fellesskap.

Hvordan fungerer musikkterapi?

– Mitt utgangspunkt er at alle mennesker har skapende ressurser, og kan påvirke sin egen helse på mange vis – også gjennom musikkterapi. Relasjonelle opplevelser gjennom musikk kan fungere som en ressurs for å nærme seg den sårbarheten mennesker bærer i sin egen kropp.

Gro Trondalen, Allmennlærer og musikkterapeut, med en doktorgrad i musikkterapi. Jobber som professor i musikkterapi ved Norges musikkhøgskole. Tilknyttet Musikkhøgskolens Senter for forskning i musikk og helse (CREMAH), som seniorforsker.

– Vi vet at musikk påvirker oss kroppslig, mentalt og sosialt. Det viser både enkeltfortellinger og forskning. Flere undersøkelser peker på effekten av musikkterapi på motivasjon, emosjonell bevissthet og sosial deltakelse. Dagsaktuell nevrovitenskapelig forskning viser at musikk behandles av hjernestrukturer nært knyttet til motivasjon, belønning og emosjoner. For eksempel utløser sterke musikalske opplevelser dopamin, en nevrotransmitter som spiller en avgjørende rolle i belønningsbasert læring.

Du har selv forsket på musikkterapi og spiseforstyrrelser. Kan du fortelle litt om dette?

– Jeg tenker at spiseforstyrrelser handler om noe dypt menneskelig alle kan kjenne på i større eller mindre grad gjennom ulike deler av livet: sorg/glede, kontroll/ gi slipp, hvem er jeg når jeg lykkes/ikke lykkes, ensomhet/fellesskap, selvfølelse/selvtillit, og store spørsmål knyttet til «jeg-i-verden».

– Spiseforstyrrelsen handler så visst om følelser, alene eller sammen med andre. Ambivalensen og tyngden av andres øyne kan oppleves krevende og slitsomt.

– I forskningen møtte vi blant annet Julie som hadde anoreksi. «Jeg vet ingen ting, jeg vet ikke hva jeg har lyst til. Det er så strevsomt», fortalte hun. Ambivalensen var så tydelig. Senere spilte vi sammen på piano og tromme. Etter spillingen sier hun: «Det er som et tomrom blir fylt […] minner dukker frem […] Dette gir meg virkelig noe … etter forrige time, på vei hjem på sykkelen, så sang jeg […]. Kommer meg litt ut av fengslet. […] Det er rart, jeg synes at jeg har kjent deg ganske lenge selv om det bare er to uker, og så åpner det seg uten at en gjør noen ting for det, liksom.»

– I musikken kan hver og en legge sine egne følelsesopplevelser og meninger inn i samspillet. Relasjonelle opplevelser gjennom musikk tilbyr felles, men ikke identiske, opplevelser.

– Noen ganger kan instrumentene i seg selv fungere som symbol for en opplevelse. Julie beskrev tromma

som «hard og tom, (som meg)». Samtidig viser trommen seg å være sterkere enn henne, den tåler hele hennes affektuttrykk uten å ødelegges på noe vis.

– Noen liker å spille, andre liker å lytte til musikk. I forskningen møtte vi også Ole. Ole uttaler høyt mens han lytter til Mozart: «Musikken kommer, det skjer noe uventet – vind – ser for meg at jeg er på vei videre […] Optimismen kom gjennom musikken, jeg blir så glad, jeg bare er, jeg er litt optimistisk – merkelig.»

– Ole strevde med spiseforstyrrelser. For første gang på lenge kjente han på optimisme. Han ble overrasket over disse nye følelsene. Etter musikklyttingen snakket vi om eksistensielle temaer knyttet til overganger i livet der han selv ikke alltid har kontroll, og om usikkerhet og ambivalens ved tanken på fremtiden. I tillegg inkluderte samtalen temaer som å overgi seg kroppslig, om å merke seg selv ute i naturen (for eksempel «vind mot huden»), og at det er lov å kjenne på hva som er godt for ham selv, både fysisk og psykisk. Det skapes nye opplevelser med ringvirkninger til dagliglivet.

Hvordan kan vi som mennesker dra nytte av musikk i hverdagen, utenfor terapirommet?

– De fleste mennesker har et forhold til musikk, som de bruker i sitt daglige liv. Musikken kan vitalisere oss, gi ord til og romme følelser, og den kan være en venn. Noen bruker musikken aktivt til å regulere følelser og energinivå, både på trening og alene på rommet om natten. Lytting til innspilt musikk eller å gå på konserter, kan forstås som en form for egenomsorg. Vi vet at musikk som meningsskapende og relasjonsbyggende aktivitet kan bety mye for mange mennesker. På en måte kan vi si at musikken blir en måte å uttrykke vår identitet på; som et hørbart lydspor av livene våre. Musikken skaper fellesskap–og noe å være sammen om. Å dele spillelister, kan gi nye bekjentskap, som kan utvikle seg til vennskap.

– Musikken kan også brukes til å dra seg selv ned, kjenne på ensomhet, og til å øke destruktive og negative tanker. Det mørke nettet er et slikt negativt eksempel. Men musikken er også en livgivende kulturell ressurs som vi alle kan bruke for å fremme positive følelser. Den er noe vi kan hvile oss i, eller bli aktivert gjennom, enten det er på individ- eller fellesskapsnivå. Et slikt fornyet subjektivt musikalsk handlingsrepertoar, kan fremme livsutfoldelsen og øke livskvaliteten.

Perfeksjonisme

TEKST: MARIANNE CLEMENTINE HÅHEIM, ROS

«Flink pike»-begrepet er sterkt knyttet til bildet av en person med spiseforstyrrelser. Selv om det er en myte at bare unge kvinner rammes av lidelsen, er perfeksjonisme et trekk som går igjen hos mange som strever med spiseforstyrrelser og -problematikk.

Man har gjerne høye standarder for hva som er godt nok, og lite medfølelse med seg selv dersom man ikke når opp. Dette går hånd i hånd med svart/hvitttankegang – enten er noe bra eller dårlig, det finnes ikke noe «ok». Enten er man perfekt, ellers er det ikke noe poeng. Perfeksjonisme og svart/hvitt-tankegang gjør oss mindre fleksible, frie og selvmedfølende – men hvordan kan man bryte ut av disse trange rammene?

For å lære mer om hva perfeksjonisme er og hvordan man kan fri seg fra det, har vi tatt en prat med psykologspesialist Liv Sand. Liv er nestleder i styret i ROS og leder for poliklinikk for barn og ungdommer ved Helse Stavanger. Hun har skrevet en doktorgrad om kroppsbilde og spiseforstyrrelser, og jobber med et forskningsprosjekt om perfeksjonisme, spisevansker og bruk av helsetjenester blant ungdommer.

Hva er perfeksjonisme? Vet man i hvilken grad det er et medført eller tillært trekk? – Perfeksjonisme kan defineres som en tendens til å søke fullkommenhet, hvor man gjerne setter høye standarder for seg selv og egne prestasjoner. Noen definerer dette som et personlighetstrekk som antyder en medfødt komponent, men det er også mye som tyder på at perfeksjonisme oppstår i et samspill mellom individet og omgivelsene og dermed påvirkes av læring og sosiokulturelle prosesser. Et eksempel på dette kan være at sosiale miljø som har fokus på ytre faktorer og prestasjoner kan forsterke behovet for å søke bekreftelse gjennom det man gjør heller enn den man er, og da kan fallhøyden også oppleves større hvis man ikke presterer som forventet.

– I tillegg kan perfeksjonisme ses som en reaksjon på indre eller ytre stress og bli en mestringsstrategi for å oppleve mer kontroll over situasjonen og heve eget selvbilde. Dermed kan både medfødte trekk, sosialt miljø, opplevd press fra omgivelsene og livssituasjon spille inn på perfeksjonisme og hvordan man forholder seg til egne prestasjoner.

Er det kjønnet?

– Perfeksjonisme ser ut til å være mindre påvirket av kjønn enn forventet, hvor for eksempel jenter og gutter i ungdomsalder svarer relativt likt på spørsmål som kartlegger perfeksjonistiske trekk. Det er imidlertid vist noen kjønnsforskjeller på hvilke områder man opplever prestasjonspress, hvor jenter ofte opplever mer press i forhold til kropp og utseende, mens gutter gjerne rapporterer mer press med tanke på trening.

Det å sette høye standarder for seg selv kan også være positivt – hvor går grensen?

– Ja, det kan være positivt å sette høye standarder for seg selv, men oftest hvis disse har en grad av realisme, og ikke bidrar til negativ sammenlikning eller følelse av mindreverd. I modellen til Stoeber & Otto skiller man mellom perfeksjonistiske ambisjoner, som kan motivere for utvikling og læring, og perfeksjonistiske bekymringer, som viser til mer negative sider som selvkritikk, grubling og tvil knyttet til egne prestasjoner. Denne modellen sier noe om hvor grensen går, og gir også klinisk mening i møte med unge som strever med usunne perfeksjonistiske trekk. Da forsøker vi å forskyve balansen mot de positive og motiverende faktorene, blant annet ved å justere standardene og utfordre den indre kritikeren som mange viser til.

Hvordan kan perfeksjonisme påvirke psykiske helse?

– Perfeksjonisme kan ses i sammenheng med flere andre psykiske vansker, herunder angst, depresjon,

”

En vanlig oppfatning i fagfeltet er at perfeksjonisme i usunne former kan øke sårbarhet for psykisk belastning, for eksempel ved å forsterke grubling, bekymringer, strenge regler og negativ sammenlikning med andre.

spiseforstyrrelser og tvangstrekk. Det er også vist at høy grad av perfeksjonisme er relatert til nedsatt trivsel, selvbilde og livskvalitet. Samtidig viser flere av studiene på dette området til en assosiasjon mellom usunne perfeksjonistiske trekk og psykiske vansker uten å nødvendigvis beskrive en årsakssammenheng mellom disse. Dermed er det vanskelig å si om det er perfeksjonisme som leder til ulike psykiske helsevansker eller omvendt, men en vanlig oppfatning i fagfeltet er at perfeksjonisme i usunne former kan øke sårbarhet for psykisk belastning, for eksempel ved å forsterke grubling, bekymringer, strenge regler og negativ sammenlikning med andre.

– Hvordan har perfeksjonisme sammenheng med spiseforstyrrelser?

Perfeksjonisme beskrives ofte som en av flere disponerende faktorer for spiseforstyrrelser. Det vil si at dette kan bidra til en økt risiko for å utvikle et problematisk forhold til mat og vekt, men at det også er andre forhold som spiller inn - herunder familieforhold, fysisk status, kroppsbilde og press fra omgivelsene vedrørende kosthold og trening. I klinisk praksis ser man gjerne sammenhengen ved at regler for mat og krav til egen fremgang kan være strengere for de med perfeksjonistiske trekk og dermed bidra til å forsterke og i noen tilfeller opprettholde symptomene på spiseforstyrrelsen.

Det å styrke selvmedfølelse kan bidra til å dempe perfeksjonisme. Dette handler om å bli mer oppmerksom på selvkritikk og fremme en mer vennlig og romslig måte å behandle seg selv på - litt som man ville snakket til en venn som hadde det vanskelig.

eksempel at ingenting er godt nok eller at ting må være perfekt for å kunne gjennomføres.

– En annen tilnærming er å se på hvordan de perfeksjonistiske trekkene har utviklet seg gjennom den enkeltes miljø og tilbakemeldinger fra omgivelsene, og da vil man gjerne utfordre den ensidige vekten på prestasjoner for å opprettholde eget selvbilde og egenverd. Det kan også være meningsfullt å jobbe med følelsesbevissthet for å kunne kjenne etter hva man trenger i ulike situasjoner, og ta valg ut fra egne behov heller enn fastsatte regler. Dette vil også kunne skape en større relasjonell trygghet ved at man blir tydeligere ovenfor andre og mer robust med tanke på et eventuelt prestasjonspress. I den grad perfeksjonistiske trekk kan være en reaksjon på belastende livshendelser, vil man også kunne ha fokus på hva som ligger under av traumer eller aktuelle stressfaktorer, og på bakgrunn av dette hjelpe den enkelte til å finne mer hensiktsmessige mestringsstrategier.

Kan det påvirke behandling og tilfriskning?

– Ja, det er mye som tyder på at perfeksjonistiske trekk kan påvirke utfall av behandling. Én av grunnene til dette er at perfeksjonisme kan være vanskelig å dele med andre, gjerne fordi den selvkritiske stemmen finner årsaker til at dette er feil og øker frykten for at andre skal kritisere eller bagatellisere vanskene. Dette kan også heve terskelen for å søke hjelp, og vi ser ofte at perfeksjonisme «flytter inn» i terapirommet ved at de som strever med dette har ventet lenge med å si fra til noen og trenger tid på å bli trygg på at utfordringene er reelle og vil tas på alvor av terapeuten. Når det er sagt er det aldri for sent å søke hjelp, og det er mange innfallsvinkler til å jobbe med perfeksjonisme i terapi som kan skape endring!

Hvordan kan man fri seg fra perfeksjonisme?

– Det er først og fremst viktig å skille mellom sunne og usunne perfeksjonistiske trekk, og flere vil kunne nyttiggjøre seg denne nyanseringen og sjekke inn med seg selv om hvordan standarder og tankemønstre oppleves. For de som strever med en mer alvorlig klinisk perfeksjonisme, det vil si at det både skaper psykisk stress og hemmer trivsel og fungering i hverdagen, finnes det ulike terapimodeller som kan hjelpe den enkelte til å få et mer balansert forhold til ytre prestasjoner. Man kan både utfordre standardene og de reglene som gjerne følger med disse, for

– Videre er det vist at det å styrke selvmedfølelse kan bidra til å dempe perfeksjonisme. Dette handler om å bli mer oppmerksom på selvkritikk og fremme en mer vennlig og romslig måte å behandle seg selv på - litt som man ville snakket til en venn som hadde det vanskelig. Når vi tematiserer dette, er det flere som blir overrasket over hvor kritiske de kan være til seg selv sammenliknet med hvordan de behandler andre de bryr seg om. En økt bevissthet om dette og hvordan den indre dialogen føres, kan således bidra til å bli friere fra de usunne perfeksjonistiske trekkene. Dette kan også ses i lys av vår kulturelle kontekst, som har stort fokus på ytre fremtoning og prestasjoner, og det er viktig å styrke en kritisk stemme til de kravene og verdiene dette underbygger, både i samtale med ungdommer og voksne. Man vil i denne sammenheng også ha fokus på å sette standarder som man kan mestre og la seg motivere av, i tillegg til å vektlegge indre verdier som kan bidra til å styrke eget selvbilde og trygghet i møte med andre, uavhengig av hvordan man presterer på ulike livsområder.

Det utvikles også stadig flere nettressurser om perfeksjonisme og innspill til selvhjelp hvis man ønsker å sette seg mer inn i dette, for eksempel via denne lenken: https://www.cci.health.wa.gov.au/Resources/LookingAfter-Yourself/Perfectionism

”

Vi er nå på

nettROS

Gjennom prosjektet «Til stede - målrettet kommunikasjon av og for unge» skal ROS være til stede på TikTok. Annichen (16), Marie (16), Vetle (22), Sara (15) og Heidi-Emilie (15) skal sammen spre kunnskap og bryte myter om spiseforstyrrelser og samtidig synliggjøre ROS sitt tilbud.

Kroppen min og jeg: I møte med aktivitet og utfoldelse

TEKST: MAREN KJELDSTAD, ROS

Takket være støtte fra Stiftelsen DAM, kunne ROS Trøndelag starte aktivitetsgruppen «Kroppen min og jeg: I møte med aktivitet og utfoldelse» denne våren. Aktivitetsgruppen går over 8 uker med ulikt innhold. Den inkluderer ulike måter å utfolde seg på, som eksempelvis fysisk aktivitet med noe høyere intensitet (friluftstur og klatring), bevegelighet (yoga og klatring), kreativitet (maling/tegning/skriving) og sosialt (deltakelse og fellesskap sammen med andre). I tillegg får deltakerne kunnskap og praktisk trening i å hvile gjennom yoga og pusteteknikk, samt kunnskap om viktigheten av balansen mellom aktivitet, kosthold og hvile.

Hensikten med aktivitetsgruppetilbudet er å skape en trygg og inkluderende treningsarena for brukere som ønsker å tilbakeføre en mer normal og sosial hverdag, særlig etter pandemitid. I tillegg har vi et ønske om å legge til rette for en arena der deltakerne kan tilegne seg ny kunnskap og lære mer om seg selv og kroppen sin i møte med ulike aktiviteter og utfoldelse. Ved å flette sammen fysisk aktivitet og aktiviteter i ulike former med kunnskap om kropp, selvfølelse, kosthold og hvile, har vårt mål og håp vært å kunne tilby en sosial møteplass som motvirker ensomhet og appellerer til deltakelse, utvikling, læring og mestring. For mange brukere kan dette i seg selv virke terapeutisk i prosessen mot å bli frisk fra en spiseforstyrrelse.

Tilskuddet fra Stiftelsen DAM inkluderer også en aktivitetsgruppe med tilsvarende innhold og struktur som starter opp høsten 2022 samt våren 2023. Mer info om gruppene legges ut på våre nettsider så snart alle detaljer er klare. Vi gleder oss til fortsettelsen!

Det var mye mindre skummelt enn jeg hadde sett for meg. Jeg er glad for at jeg ble med. Det var så fint å være med i dag. Jeg føler at jeg har fått mye ut av samlingen.

Det er veldig godt å møte andre som også sliter med det samme.

For informasjon om kommende aktivitetsgrupper, send gjerne en e-post til trondheim@nettros.no

Frihet

TEKST: LINE ORVEDAL

I denne utgaven av ROSinfo har vi valgt å sette søkelys på begrepet frihet. Det er ingen enkel oppgave å komme frem til en entydig definisjon på hva frihet er, men ifølge Store norske leksikon er ordet frihet beskrevet som en tilstand av suverenitet eller selvstyre for et individ, en gruppe individer eller et politisk system. Frihet kan med dette sies å være det motsatte av å være hindret, kontrollert, tvunget eller hersket over.

Selve ordet frihet brukes i svært mange ulike sammenhenger og vi snakker om alt fra den fysiske formen for bevegelsesfrihet til ord som frihetsberøvelse, valgfrihet, pressefrihet og åndsfrihet. Når det kommer til spørsmål om enkeltindividets frihet kommer vi fort inn på store eksistensielle spørsmål som det kan virke umulig å finne enkle svar på og som kanskje heller ikke har noen klare svar.

Vi kan betrakte begrepet frihet som et av de høyeste goder i menneskelivet. Det å være fri betraktes også mer og mer som et krav for det moderne mennesket, med mulighet til selv å ta valg. Men denne formen for frihet er også en innviklet oppgave som kan bringe med seg både angst, uro og forvirring. Frihet kan oppleves som en tung bør å bære og beskrives best gjennom det kjente utsagnet valgets kvaler. I boken « The paradox of choise: Why more is less» refererer forfatteren med navnet Schwarts til de faktorer som tidligere var relativt stabile parametere og som vi ikke kunne gjøre så mye med, men som i moderne tid har blitt omgjort til valg. Fordelene er selvsagt mer frihet og mindre urett, da mennesker ikke lenger er låst fast til sin bakgrunn og i større grad står fritt til å velge sin egen kurs i livet.

Men for svært mange kan denne muligheten gi grobunn for både usikkerhet og frykt for å velge feil og innebære et stort ansvar for egen lykke og suksess. På tross av

For mange kan motivasjon for å bli frisk ligge i akkurat dette, et sterkt ønske om å være fri. Fri fra regler og fastlåste rutiner som hemmer livskvaliteten, og ikke minst fri til å kunne velge.

dette vil de fleste av oss være enig i at frihet er et gode som i størst mulig grad bør, skal og må tilstrebes både for det enkelte individ og samfunnet generelt. I verdenssammenheng er vi til stadighet vitne til at det motsatte skjer, og aldri har vel fraværet av menneskers frihet kommet tettere på oss enn i disse dager med Russlands invasjon av Ukraina. Her har vi gjennom media blitt konfrontert med utallige mennesker tvunget på flukt fra sine hjem og med frykt for sine liv som et resultat av et diktatorisk regime som ønsker makt og kontroll over et annet land. Vi har virkelig fått lære at et ønske om å være en fri nasjon, et demokrati, på ingen måte kan ansees som en selvfølgelighet i verden anno 2022.

Det er ikke bare krigen i Ukraina som har satt friheten på kartet. Etter 2 år med en verdensomfattende pandemi har vi alle fått kjenne på hvordan stor frykt for smitte etterfulgt av strenge restriksjoner har innskrenket vår frihet og våre muligheter til selv å velge. Konsekvensene kan sies å ha vært store med massepermitteringer, høy arbeidsledighet og med negative konsekvenser for både samfunn og individ. Særlig har det for barn og unge vært inngripende. Med stengte skoler, et sterkt redusert fritidstilbud og minimal kontakt med venner og bekjente har prisen i ettertid vært høy. Stor grad av isolasjon og ensomhet har medført en rekke psykiske helseplager, og da særlig for de unge.

Men for noen av oss har ikke pandemien fått så store konsekvenser, snarere tvert i mot. I en rapport utført av AFI ved OsloMet kommer det frem at flere har opplevd mindre press og stress i arbeidslivet. Særlig har tidspresset blitt redusert med innførelse av hjemmekontor som betyr at mange sparer tid grunnet lang reisevei til og fra jobb. Dette har bidratt til at særlig barnefamilier har fått mer tid sammen i en ellers stresset hverdag. Større grad av fleksibilitet kan ha gitt

større grad av frihet med valgmuligheter som vi ikke tidligere hadde.

Som nevnt har pandemien fått størst konsekvenser for barn og unge. Psykisk uhelse som depresjon, angst, selvmordstanker osv. er noe vi har lest og hørt mye om i kjølvannet av pandemien. En av de lidelsene som vi vet har hatt en stor økning de siste årene er spiseproblematikk og spiseforstyrrelser. Som ansatte i ROS har vi fått merke denne økningen gjennom en stor økning i antall henvendelser til alle våre tjenester, og hvor brukergruppen har blitt både yngre og sykere enn før. Den samme tendensen ser vi innenfor det offentlige behandlingsapparat med en stør økning i henvisninger til spesialisthelsetjenesten når det gjelder spiseforstyrrelser.

I samtale med mange som strever med en spiseforstyrrelse og på bakgrunn av egne erfaringer kan det å utvikle en spiseforstyrrelse på mange måter betraktes som det motsatte av frihet, og at en opplever seg fanget i et tvangspreget tanke- og handlingsmønster det kan virke vanskelig å komme ut av. Jo sterkere en spiseforstyrrelse får satt seg, jo flere selvpålagte regler vil ofte gjøre seg gjeldende i et forsøk på å skaffe seg kontroll over livet. For mange kan motivasjon for å bli frisk ligge i akkurat dette, et sterkt ønske om å være fri. Fri fra regler og fastlåste rutiner som hemmer livskvaliteten i stor grad, og ikke minst fri til å kunne velge.

Frihetet er i dag en av de viktigste verdiene i vårt samfunn, og det at alle mennesker har rett til frihet og mulighet til selvrealisering, er blitt et moderne mantra. Denne frihetstanken er også fundamentet for våre menneskerettigheter. Å være fri er ansett for å være uløselig knyttet til det å leve et verdig liv. Måtte vi alle få leve et verdig liv.

Mind, body and soul

TEKST: HANNE ØSTBØ, ROS

Yoga blir stadig mer populært i Vesten. Selv om yoga nå har blitt en del av kommersielle treningssentre, så er det opprinnelig navnet på filosofier fra hinduismen. Beate Lid Skodje er rådgiver i ROS og yogainstruktør, og vi tok en prat om hva yoga er for henne og hvordan man kan bruke yoga som verktøy for å bedre selvbildet og oppnå frihet i kropp og sinn.

Yoga har vært en del av Beate sitt liv i mange år.

– Jeg startet med yoga da jeg gikk på folkehøyskole. Da tok jeg yoga somvalgfag. Jeg valgte det fordi hun som hadde faget hadde en energi jeg likte, men det var ikke noe jeg gjorde på egenhånd.

Da Beate senere flyttet til Bergen, fortsatte hun å gå på yogatimer på treningssenteret. På denne tiden hadde hun en spiseforstyrrelse, og yoga var en måte å bevege seg litt mer på, når hun ikke kunne løpe eller trene styrke. Men yoga var enda ikke en integrert del av livet.

– Jeg fant ikke en lærer eller en stil som traff meg, og det var ikke noe jeg tok med meg hjem fra matten. Jeg løp bare videre etter at timen var over.

Vendepunktet kom fire år senere da Beate flyttet til Buenos Aires. – I Buenos Aires fant jeg yoga. Jeg gikk på en veldig annerledes yogatime der det var masse folk, og det var mye fokus på pust og på å holde samme stilling lenge. Jeg sto lenge i stillingen broen og pustet, og da kom stillheten.

Beate var fortsatt syk og hadde mye tankekjør, og yoga hadde ikke klart å stilne tankene før nå.

– Yoga ble nå et verktøy jeg ikke hadde hatt før, og det ble en måte å se innover uten å dømme det jeg så. Jeg klarte nå i større grad å være i ubehaget. Jeg bestemte meg da for å dykke inn i yogaverden for å hjelpe meg selv, og dermed andre. Dette gjennom å ta en utdanning for å bli yogainstruktør.

Yoga fokuserer mye på kroppens funksjon og hvordan man har det på innsiden.

–Det handler om hvordan stillingene føles, ikke hvordan de ser ut. For meg er yoga en mind, body and soul-connection gjennom pusten.

”

Yoga handler om å få kontakt med kroppen, ikke hvordan den ser ut.

Ved bruk av ahimsa, som betyr ikkebeskadigelse, ønsker Beate å være snill med de rundt seg, seg selv, dyr og jorden.

–Yoga er ikke lenger noe jeg bare gjør for meg selv, som det var i starten, men noe jeg nå gjør for å bygge opp meg selv for å kunne gi til andre.

Med tanke på at yoga har blitt mer kommersielt ser Beate at det stadig kommer flere videoer på Youtube der det er fokus som «shape your body» og «weight loss» i yoga.

–Jeg håper folk løper en annen vei når de ser det, for det har ingenting med yoga å gjøre. Yoga handler om å få kontakt med kroppen, ikke hvordan den ser ut.

For Beate er det fire ting som er viktig med yoga: Kontakt med kroppen, pusten, intensjoner og mestring. – Gjennom kontakt med kroppen beveger man kroppen på en måte som føles bra og i et rolig tempo. Mange som har en spiseforstyrrelse, men også samfunnet generelt beveger seg veldig fort. Yoga tillater at man er til

stede her og nå, på en ufarlig måte. Gjennom pust og ulike pusteteknikker kan man komme bort fra tankene.

I tillegg til kontakt og pust bruker Beate intensjoner. –Jeg bruker ulike mantra, eller intensjoner i mine yogatimer. Jeg er veldig bevisst på hvorfor jeg gjør det, for ved bruk av intensjoner kan man fokusere på noe i løpet av en time som man kan kultivere i seg selv. Eksempler på intensjoner kan være trygghet, tillit, styrke og kjærlighet. Ved å bruke yoga på denne måten vil man også kunne kjenne på mestring, at man får til noe utenfor komfortsonen, og at man er trygg og sterk utenfor komfortsonen.

Yoga gir også Beate frihet til å uttrykke kreativitet. På spørsmål om hva frihet er, svarer Beate at frihet er en viktig verdi, at det er viktig å føle på frihet og at frihet er en følelse man kan dyrke i seg selv. – For meg er det viktig å ha en fri kropp, at jeg kan bruke og bevege kroppen slik jeg vil, men frihet er også det at jeg er fri i tankene. Da jeg var syk med spiseforstyrrelse hadde jeg veldig lite aksept og tillit til meg selv. Jeg hadde ingen frihet i det, det var så mange rigide tanker.

– Man er senteret i sitt eget liv, og når man kjenner på den følelsen, kan man kjenne på frihet. Samtidig er det viktig å kjenne på hva frihet betyr for deg, og at man faktisk stiller seg selv det spørsmålet.

Det er nok mange som kan kjenne på en litt høy terskel for å prøve yoga. Beate anbefaler å møte opp på en yogatime med åpent sinn, og lave forventninger til å oppnå en stilling eller sinnstilstand.

– Ta med deg nysgjerrighet og vennlighet til kropp og pust. Hvis du har en stiv kropp eller ikke kan gjøre noen av øvelsene vil instruktøren komme med alternative stillinger. Igjen er det viktig å huske på at det handler om hvordan stillingene føles og ikke hvordan stillingene ser ut. Ha fokus på din egen matte og deg selv, ikke naboen eller naboens matte. Du møter på en yogatime for deg selv og ikke noen andre. Ikke vær redd for å gå inn. Det er et veldig fint sted å være.

Ved ROS Senter i Vestland tilbyr Beate yogagrupper for alle som har et vanskelig forhold til mat og kropp.

Kjønn, seksualitet og spiseforstyrrelser

Du har kanskje hørt at homofile menn er en risikogruppe for spiseforstyrrelser – men stemmer det? Gjelder det i så fall kun homofile menn, eller flere grupper innenfor det skeive miljøet? Vi har tatt en prat med Daniel Hausenkamph, styremedlem i FRI Vestland, for å få svar på i hvilken grad kjønn og seksualitet henger sammen med spiseforstyrrelser.

Kan du fortelle litt om FRI sitt arbeid? – FRI er en landsomfattende organisasjon som arbeider politisk og sosialt for at mennesker som bryter med normen for kjønn og seksualitet ikke skal møte trakassering, diskriminering og andre former for hat. FRI Vestland jobber på lokalnivå, via både sosiale og politiske innsatser. Sosiale innsatser er for eksempel ulike former for aktivitetsgrupper til ulike grupper blant skeive. Videre jobber vi politisk med lobbyvirksomhet. Her i Bergen jobber vi mye med at det skal bli et desentralisert helsetilbud til transpersoner.

Levekårsundersøkelser viser at deres målgruppe har en høyere andel psykisk uhelse sammenlignet med øvrig befolkning. Kan du si litt om sammenhengen mellom kjønn, seksualitet og psykisk helse?

– Dette er tendenser man ser i hele verden. De som er skeive eller HBTQ

opplever større psykisk uhelse enn personer som identifiserer seg som hetero. Trans- og bipersoner har enda større risiko for psykisk uhelse. Det er mange ulike faktorer som spiller inn, alt fra sosiale til økonomiske og kulturelle faktorer. Skal vi se spesifikt på hvilke stressfaktorer som kan finnes her, er det for HBTQ- og transpersoner minoritetsstress, og for transpersoner i tillegg kjønnsdysfori. Minoritetsstress omfatter alt fra hatprat til småkommentarer til bare en allmenn mangel på kunnskap og aksept. Dette skaper psykisk stress og belastning, og øker risikoen for å utvikle andre former for psykisk besvær generelt.

Hvordan tenker du man kan forebygge psykisk uhelse blant skeive? – Å forebygge minoritetsstress handler om å skape mer aksept, som er blant FRI sine oppgaver. På et høyere politisk nivå må vi ha gode anti-diskrimineringslover. For mennesker som opplever kjønnsdysfori, handler forebygging mye om å ha et helsetilbud hvor de blir møtt slik at de kan gjøre sin transisjon på en bra måte. Tilgang til helsehjelp som tillater en å gjøre den kjønnsreisen en opplever at en trenger, og et helsevesen som forstår målgruppens behov.

– Forebygging spesifikt av spiseforstyrrelser blant skeive handler

Daniel Hausenkamph, styremedlem i FRI Vestland

TEKST: MARIANNE CLEMENTINE HÅHEIM, ROS

Forebygging spesifikt av spiseforstyrrelser blant skeive handler mye om å skape aksept. Det vi kan jobbe med på et folkehelsenivå, er de sosiale faktorene som driver spiseforstyrrelser. Vi må sikre at det finnes støtte, og øke sosial toleranse for kjønns- og seksualitetsmangfold.

også mye om å skape aksept. Det vi kan jobbe med på et folkehelsenivå, er de sosiale faktorene som driver spiseforstyrrelser. Vi må sikre at det finnes støtte, og øke sosial toleranse for kjønns- og seksualitetsmangfold.

Hvordan vil du beskrive kroppspress blant skeive? – Kroppspress er ikke unikt for seksuelle- og kjønnsminoriteter, det er et problem som hele samfunnet kjemper med, men det er forskjeller mellom undergrupper i hvordan de opplever kroppspress. Visse grupper skiller seg ut, blant annet kan homoseksuelle menn oppleve større kroppspress enn heteroseksuelle, og skeive kvinner opplever kanskje litt mindre enn heteroseksuelle kvinner. Det sier ikke så mye om kjønn og seksualitet, men om risikofaktorer i visse grupper, og faktorer som har større eller mindre beskyttende effekt.

Hvordan henger kroppsidealer sammen med kjønnsuttrykk og seksualitet?

– Igjen er det forskjeller blant grupper, og vanskelig å dra en direkte link, siden det finnes så mange sosiale faktorer som gjør at man opplever forskjeller i kroppsidealer. Det er vanskelig å si om kjønnsidentitet og seksuell legning har noe å si for opplevelsen av kroppspress og kroppsidealer. Forskjellen i opplevd kroppspress mellom lesbiske og heteroseksuelle kvinner er for eksempel ikke så mye et uttrykk for en forskjell som har med seksuell legning å gjøre, men andre beskyttelsesfaktorer mot å utvikle et negativt selvbilde.

Homofile menn er kjent som en risikogruppe for spiseforstyrrelser. Hvorfor tror du det er sånn? – Det kan ha med søken etter aksept i et samfunn som

ikke aksepterer deg å gjøre. Den søken kan komme til uttrykk som en spiseforstyrrelse, men det betyr ikke at det alltid er slik. Det kan også komme til uttrykk gjennom jag etter sosial status, eller et valg om å få barn eller gifte seg med en kvinne for å oppnå sosial aksept, for eksempel. Når det kommer til en overrepresentasjon blant homofile menn som en risikogruppe, så tror jeg ikke det er den seksuelle legningen som er den drivende faktoren, men kanskje at homofile menn har lettere for å søke helsehjelp og gjøre seg hørt.

Ofte når man snakker om seksualitet, så tenker man på homofile menn, men hva med andre grupper?

– Transpersoner er ofte ikke inkludert i statistikken. Om man inkluderte mer data på lesbiske kvinner, transpersoner og biseksuelle, så tror jeg man ville sett at det er en større risiko blant kjønnsminoriteter generelt. Det burde være mer inkludering og forskning på seksuelle- og kjønnsminoriteter og spiseforstyrrelser, for å se på undergrupper og hvorfor de skiller seg ut. Ellers kan man ende opp med å drive det narrativet om at en biologisk forskjell er likestilt med en problematikk, når det i realiteten er den sosiale verdens reaksjon på din forskjell som driver problematikken.

Har det blitt mer aksept for kjønns- og seksualitetsmangfold?

– Det er høy grad av aksept i Skandinavia, og storparten av mennesker har det bra. Vi har kommet langt, og aksepten har blitt styrket, men vi må fremdeles gjøre mer. Det er ikke sånn at man når et punkt, og så er man ferdig. Vi må sikre at vi fortsatt står opp for og forsvarer disse verdiene, for nye generasjoner kommer hele tiden.

Kroppen holder regnskap

Hjerne, kropp og sinn i behandling

Av: Bessel van der Kolk, Flux forlag

TEKST: IRENE KINGSWICK, ROS

Bessel van der Kolk er en Boston-basert psykiater kjent for sin forskning innen posttraumatisk stress siden 1970-tallet. Han er grunnleggeren av forskningssenteret Trauma Center i Boston, USA, samt direktør for Complex Trauma Treatment Network (CTTN). Han er tidligere professor i psykiatri ved Boston Universsity School of Medicine og forfatter av flere sakprosa-bøker. Han har i tillegg publisert over 150 vitenskapelige artikler.

I boken «Kroppen holder regnskap» møter vi blant annet pasientene til forfatter og psykiater Bessel van der Kolk. Vi får gjenfortalt deres traumatiske opplevelser, og får et innblikk i hvordan disse livserfaringene ble tatt på alvor, lyttet til og behandlet på en helhetlig måte.

Ennå er det mange som er sterkt preget av traumatiske hendelser som ikke er klar over hvordan dette setter spor i egen kropp. Som ikke har kunnskap om hvordan livsopplevelser på så mange ulike vis former oss som mennesker – på godt og på vondt. Som forfatteren selv skriver: «Man trenger ikke være soldat i kamp eller oppholde seg i syriske eller kongolesiske flyktningeleirer for å støte på traumer. Vi selv, våre venner, naboer og familier utsettes for traumer.»

Folkehelseinstituttet viser til dystre tall: Rundt 90 000 barn under 18 år har minst en forelder som har misbrukt alkohol det siste året. 1 av 20 barn og unge i Norge vokser opp under forhold preget av vold (barnemishandling). Mindre alvorlig fysisk vold mot barn og unge har avtatt betydelig over tid og forekommer hos

av traumer

”

Jeg anbefaler boken på det sterkeste dersom du ønsker å forstå deg selv på et dypere plan, samt forstå hvordan vår psykiske helse påvirker vår fysiske kropp, og motsatt.

om lag 1 av 5. I voksen alder oppgir 1 av 4 kvinner og nesten annenhver mann at de har vært utsatt for vold etter 18 års alder. Når det gjelder seksuelle overgrep, oppgir 1 av 5 jenter og 1 av 14 gutter at de har opplevd dette i barne- og ungdomsårene. 9 prosent av alle kvinner har vært utsatt for voldtekt minst én gang i livet.

Vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt i barndommen øker risikoen for alvorlige fysiske og psykiske helseplager.

Det er viktig å huske at dette bare er tall i en statistikk og at alle barn og voksne som har eller har hatt det vondt ikke blir fanget opp av statistikken.

Traumatiske opplevelser etterlater seg spor, være seg i stor skala (i historien og kulturer) eller mer hjemlig og familienært, med mørke hemmeligheter som umerkelig overføres fra en generasjon til den neste. De etterlater seg også spor i våre sinn og emosjoner, i vår evne til å glede oss og forholde oss nært og fortrolig til andre. Selv vår biologi og vårt immunsystem blir merket.

Forfatteren har hatt en genuin interesse fra han var tenåring for hvordan den menneskelige organismen fungerer. Han stilte seg spørsmålet: «kunne man forestille seg at det en dag var mulig å ha like mye kunnskap om hjernen, sinnet og kjærlighet som vi i dag har om de andre systemene som utgjør vår organisme?»

Bessel van der Kolk sier videre at selv om vi åpenbart fortsatt er årevis unna den typen detaljert forståelse, har tre nye vitenskapelige fagområder ført til en eksplosjon av kunnskap om virkningen av psykologiske traumer, mishandling og omsorgssvikt. Disse nye fagdisiplinene er nevrovitenskapen – viten om hvordan hjernen understøtter mentale prosesser – utviklingspsykopatologi; viten om hvilken innvirkning negative opplevelser har på utviklingen av sinnet og hjernen og interpersonlig nevrobiologi – viten om hvordan vår adferd påvirker følelsene, biologien og tankesettet til dem rundt oss.

Forskning fra disse nye fagfeltene har avdekket at traumer fremkaller faktiske fysiologiske endringer, deriblant en rekalibrering av hjernens alarmsystem, økt stresshormonell aktivitet samt endringer i det

systemet som filtrerer relevant informasjon fra irrelevant. I dag vet vi at traumer svekker det området i hjernen som uttrykker en fysisk, kroppslig følelse av å være i livet. Disse endringene forklarer hvorfor traumatiserte mennesker blir ekstremt vare for fare, noe som går på bekostning av spontan utfoldelse i hverdagen. Det hjelper oss dessuten til å forstå hvorfor traumatiserte mennesker ofte gjentar problemer og sliter med å lære av sine erfaringer. I dag vet vi at deres adferd ikke er et resultat av moralsk svikt, manglende viljestyrke eller selvdisiplin, men at det skyldes faktiske endringer i hjernen.

Jeg anbefaler boken på det sterkeste dersom du ønsker å forstå deg selv på et dypere plan, samt forstå hvordan vår psykiske helse påvirker vår fysiske kropp, og motsatt. Her får du med deg den nyeste forskningen på området, forklart på en måte som de fleste av oss har muligheten til å forstå.

Fanget i egne tanker?

TEKST: METTE MAJA IRGENS, ROS

Hender det at du føler deg fanget i egne tanker? En spiseforstyrrelse bringer ofte med seg tankekaos rundt mat, kropp og vekt, men også andre bekymringer og grubling som er vanlig for oss alle. Tanker som går i sirkler, der du ikke finner svar eller oppdager gode løsninger, kan oppleves som en utmattende og destruktiv karusell du ikke klarer å hoppe av.

Å akseptere at tanker kommer og går Et alternativ til å prøve å kjempe i mot tankene, er å akseptere at tanker er noe som kommer og går i deg, og i alle mennesker. Ofte går tankene på autopilot, og det er ikke noe du kan gjøre som stanser tankestrømmen. Heldigvis kan vi kanskje si, for tankene hjelper oss å planlegge, bearbeide, lære, sosialisere oss og gjøre alt det vi levende mennesker får oppleve.

Når du plages med tankekjør kan det likevel være godt å innse at tanker er flyktige og midlertidige, og de representerer ingen sannhet. Det er gjerne et kaos av antagelser, fortolkninger, sammenligninger og overdrivelser. Ofte mangler tankekjøret perspektiv, hvor vi ser situasjoner med sort/hvitt tenkning eller tunnellsyn. For eksempel kan et mørkt blikk du observerer i et annet menneske, som sannsynligvis handler om den personens humør, lett føre til grubling som «Hva var det jeg sa til henne? Hun liker ikke meg. Jeg er feil».

Når nyansene forsvinner og vi tror på slike tanker, kan vi bli dratt ned i negative tankespiraler, der vi ikke ser at det finnes andre perspektiver.

Å skape avstand til tankene

Å se fra et større perspektiv skaper avstand til tankene, og du kan bli i stand til å se klarere hva du trenger her og nå.

Her er et forslag til håndtering av tankekjør:

1. Legg merke til at du opplever tankekjør Hvis du ser at hodet er fullt av tanker, så er du allerede på vei mot mer frihet fra tankekjør. Som nevnt går tankene mye på autopilot uten at vi nødvendigvis legger merke til dem.

2. Stopp opp og observer. Å observere tankene skaper rom, du ser at tanker er noe som kommer og går i deg. Du er ikke tankene dine, du er den som observerer at du tenker.

3. Trekk pusten godt inn og ut noen ganger. Dette kan bidra til mer klarhet og ro i hodet. Pusten hjelper deg å flytte oppmerksomheten fra hodet og ned i kroppen. Omsorgsfull kontakt med kroppen kan hjelpe deg å kjenne hva du føler og trenger akkurat nå. Å stoppe opp og kjenne etter på denne måten kalles for mindfulness, å være oppmerksomt tilstede her og nå med en vennlig, aksepterende holdning, uten å endre på noe.

Rådgivers hjørne

4. Spør deg selv: Hva trenger jeg nå? Når du observerer tankene dine, kan du legge merke til om de forteller deg noe viktig. Når du ser tankene litt på avstand kan du lettere se om du holder på å komme frem til en løsning på noe, eller om du er i en negativ spiral.

Sier tankene noe om hva du trenger? Får du noen svar i dine tankerekker? Er det noe konkret du kan gjøre for å støtte deg selv?

Noen ganger handler tankekjøret om noe du faktisk kan gjøre noe med. Bekymringer kan være knyttet til en situasjon, og det kan være godt å bli bevisst på hva du konkret bekymrer deg for, så du kan møte deg selv på en omsorgsfull måte i det. Et eksempel kan være at du vil skrive ned ting du er redd for å glemme. Eller du vil planlegge og forberede deg til noe du er nervøs for. Andre ganger er tankekjøret mindre konstruktivt. Mye frykt og bekymring kan være knyttet til at livet generelt er et usikkert prosjekt. Vi kan ikke vite hva som vil skje i fremtiden, og selv om vi prøver aldri så mye, vil vi ikke få kontroll på hendelser, personer og situasjoner utenfor oss selv. Et forslag er derfor å ta kontroll på det du kan – og la resten fare. Å slippe taket i det du ikke kan ta kontroll på er lett å si, men kan være vanskelig i praksis. Det kan være nyttig å si det høyt. «Nå er jeg redd for...» «Nå prøver jeg å få kontroll på ... og dette kan jeg ikke styre». Andre ganger kan det hjelpe å skrive av deg bekymringene.

Sortere tanker og følelser med andre Hvis du klarer å sette ord på følelser i tankekjøret, kan det være godt å snakke med noen du føler deg trygg på som er villig til å lytte, uten å nødvendigvis gi så mye råd.

Det kan være utfordrende å finne ord for følelsene. Grubling kommer gjerne sammen med følelsen frykt, men ofte kan det være mange følelser bak, som for eksempel sorg, sinne, frustrasjon, ensomhet, skam, skyld, skuffelse eller maktesløshet. Hvis du kritiserer deg selv mye i tankene, kan det være godt å finne støtte til å møte følelsene du har og øve på å møte deg selv med en vennligere stemme. Dette er å være selvmedfølende. Tenk på hvordan du ville snakket til et barn, eller en venn du er veldig glad i. Du fortjener

akkurat den samme omsorgen og medfølelsen selv.

I ROS holder vi jevnlige kurs i mindfulness og selvmedfølelse (Mindful Self Compassion) og vi har også kurs i Mindful Eating. Mange kan ha nytte av henvisning til psykolog via fastlege, eller å finne andre å snakke med, for eksempel en rådgiver her i ROS.

Å håndtere tankekjør over tid

Det finnes håp. På samme måte som vi kan trene kroppen vår, kan også hjernen utvikle seg til å bli mer fredelig å leve med.

Å stoppe opp oftere og lytte til deg selv og hva du trenger, kan i seg selv virke beroligende. Egenomsorg kan fungere som en motvekt til tankekjør, og i tillegg kan du få mer overskudd til de du har rundt deg. Å investere i tid for deg selv eller sammen med andre, med noe som fyller deg på en positiv måte, kan virke beroligende på tankene og føre til mer velvære generelt.

Vi er så forskjellige. Mens noen liker isbading, foretrekker andre badstu. Noen kobler av med nyheter, mens andre vil justere bruk av medier for å minimere tankekjør. Det kan ofte være vanskelig å skille mellom andres meninger, forventninger og krav og våre egne ønsker. Derfor er det fint å øve på å kjenne etter hva som faktisk gjør oss godt. Annen inspirasjon til egenomsorg kan være: Naturen, dusje, danse, musikk, pustepauser, kose med kjæledyr, snakke med noen, lek, strikke, male, tegne, fargelegge, fotografere, teater, kryssord, skrive, synge, spille instrument, film, lese, høre podcast, trening, berøring, meditasjon, tai chi, qi gong, avspenning, kroppsskanning, yoga.

Ofte vet vi hva som er godt for oss, men så gjør vi noe annet likevel. Sånn er det for meg, og sikkert også for deg. Det faller seg ikke alltid naturlig å være i det omsorgsfulle hjørnet, og det er jo også helt greit.

Noen tips til ressurser om du ønsker å utforske mer: https://www.livsstyrketrening.no/ovelser-i-oppmerksomt-naervaer/ https://www.folelseskompasset.no/informasjon/selvmedfolelse/

Det viktige er å være et bra menneske

TEKST: NINA HVIDSTEN, ROS FOTO: PRIVAT

Mayoo Indiran har blitt en folkekjær TV-personlighet, kjent fra sin deltagelse i Kompani Lauritzen, Sofa og Paradise Hotel. Gjennom de siste årene har Mayoos syn på kropp forandret seg mye, og nylig fortalte han om sine egne utfordringer knyttet til kropp og trening i VG.

Vi har møtt Mayoo for en prat om kroppspress og selvaksept.

Når begynte du å tenke at kroppen var noe som skulle se ut på en spesiell måte?

– Det var rundt 7. klasse jeg begynte å bli bevisst kroppen på den måten. Jeg hadde vokst mye og var blitt høy og tynn. Dette ble stadig påpekt av både jevnaldrende og voksne rundt meg. Stadige småkommentarer som «Skal han spille forsvar? Han er jo så tynn!» gikk etter hvert veldig inn på meg, og jeg tror de førte til at jeg fikk et forvrengt syn på egen kropp.

– Jeg hatet disse kommentarene og jeg bestemte meg til slutt for at dette vil jeg ikke høre mer. Jeg begynte derfor å trene, med mål om å bli større.

Hvordan vil du si at ditt forhold til kropp, mat og trening var i ungdomsårene?

– Mitt forhold til mat og trening ble veldig usunt. Jeg tenkte ekstremt mye på hva jeg burde og ikke burde spise, hvordan jeg skulle leve og så videre. Treningen ble preget av tvang, og jeg utviklet laktoseintoleranse fordi jeg drakk så mye proteinshakes. Jeg var veldig opptatt av å nå målene jeg hadde satt meg. Jeg synes det er flott at folk jobber mot sine mål, men det kan bli veldig skadelig når man hele tiden blir strengere med seg selv. Da blir det aldri godt nok. Jeg sammenlignet

meg mye med dem som var rundt meg, som trente og som hadde større muskler. Dette skadet nok selvbildet mitt, og jeg kan se det nå. Men som 18-åring er det ikke så lett å forstå disse tingene.

Var det viktig for deg å få tilbakemeldinger på kroppen din for å føle deg bra?

– Ja, det var veldig viktig! Jeg likte å få kommentarer på kroppen min, og jeg kunne gå med mindre klær for at kroppen skulle være synlig. For eksempel kunne jeg bruke singlet for å føle meg vel, fordi jeg fikk anerkjennende blikk og kommentarer. Det ble som en slags rus for meg.

Hvordan har ditt syn på kropp forandret seg med årene?

– Mitt syn på kropp har endret seg mye. I dag vet jeg at det viktigste er hvordan man har det, ikke hvordan man ser ut. Som ung hadde jeg mange fordommer mot dem som var overvektige. Jeg tenkte blant annet at klassekamerater som var store, og ikke var med på fysisk aktivitet, var late. Men nå forstår jeg jo at de gjerne var usikre og redd for kommentarer hvis de deltok. Gjennom mitt vennskap med Abu (komiker og skuespiller Abubakar Hussain, red.anm) har jeg også blitt presentert for ting på en litt annen måte.

– Jeg tenker det viktigste er å forsøke å godta seg selv som en er. Alle er forskjellige, om det kommer til hudfarge, sykdommer, kroppsfasong og så videre. Jeg merker jo også at prioriteringene mine er helt annerledes nå, og at det er viktigere å være et bra menneske enn å ha et bra ytre. Av og til har jeg lyst til å bli kjent med folk uten at vi ser hvordan den andre ser ut. Det er så lett å lage seg bilder av at noen er på spesiell måte,

Jeg tenker det er veldig viktig at vi voksne slutter med å kommentere andre sitt utseende eller kroppsfasong. Slike kommentarer tror jeg kan være veldig skadelige for barn og unge som er sårbare for dette.

Jeg vet at jeg selv kunne unngått mange år med unødvendige tanker som plaget meg. Kanskje jeg kan bidra til at andre ikke trenger å gå gjennom det samme.

bare fordi de ser slik eller slik ut. Noen kan for eksempel få inntrykk av at jeg er farlig fordi jeg er stor. Men sånn er det jo ikke.

Hva tenker du om kroppspresset gutter og jenter som vokser opp i dag opplever? Er det noe vi som samfunn kan gjøre?

– Jeg tenker det er veldig viktig at vi voksne slutter med å kommentere andre sitt utseende eller kroppsfasong. Slike kommentarer tror jeg kan være veldig skadelige for barn og unge som er sårbare for dette. Man vet aldri hvordan slike kommentarer treffer den som hører på, samtidig som det skaper en urealistisk standard og en forståelse av at kroppens utseende er veldig viktig.

– I tillegg tror jeg at vi i mye større grad må lære om kroppen i skolen, slik at man har best mulig grunnlag for å bli trygg i egen kropp. Lære at vi alle er forskjellige, lære om viktighet av søvn og restitusjon, og at det viktige er å ha en funksjonell kropp. Dette var ting jeg måtte lese meg opp på i voksen alder. En ting jeg også kunne ønske, var at alle fikk en fastpsykolog når de var barn, på samme måte som vi i dag får fastlege. En som kunne lære oss å prate om følelsene i ung alder. Man kan gjerne tenke at dette ville blitt veldig dyrt, men jeg tror at vi hadde fått mange færre syke voksne som nå må betale dyre summer for å gå til psykolog, eller som må stå i lange helsekøer.

Vi vet at mange gutter og menn har et vanskelig forhold til mat og kropp, men ikke så mange tar kontakt for å få hjelp. Hva tenker du er årsaken til dette?

– Det er vanskelig for gutter å snakke med noen. Gjennom blant annet filmer lærer vi tidlig at det er mandig å være tøff. Man får et bilde av hva det vil si å være en «ekte mann». Det er så feil, men samtidig er det dessverre sånn det er. Jeg håper jeg kan være med på å skape et annet bilde. Jeg vet at jeg selv kunne unngått mange år med unødvendige tanker som plaget meg. Kanskje jeg kan bidra til at andre ikke trenger å gå gjennom det samme.

Når maten blir et minefelt

TEKST: TOVE HASSEL

Vi kjenner alle til den lite ynskja misjonæren. Som ringer på døra, står og deler ut flygeblad på torget og som ikkje kan halde ein hyggeleg prat på ein fest. Dei er som svovelpredikantar og dommedagsprofetar. Folk har blitt sjuke av slik misjon.

Aggressiv matmisjon nyttar politisk guilt tripping, helsemessig guilt tripping, latterleggjering, drittkasting om konkurransen og skremming. Folk som ikkje fylgjer dietten som blir marknadsført, blir kalla sjuke, egoistiske, kyniske og destruktive. Gjennom aggressiv matmisjon blir vi skremde til å tru at maten vil oss vondt. At gluten, karbohydratar og feitt gjer oss sjuke. At frukt og grønt gjer kroppane våre syrlege slik at vi utviklar kreft. Vi blir manipulert til å ikkje stole på maten vi treng kvar bidige dag. Maten vi burde nyte.

Slik blir maten eit minefelt: vi kan ikkje ete riktig. Sviktar vi ikkje våre eigne kroppar fordi det er noko usunt med «alt», sviktar vi samfunnet. Vi øydelegg klimaet. Vi ureinar hav og luft. Vi lagar søppel. Vi støttar kapitalismen. Vi sponsar slaveri. Vi stel frå sveltande barn. Ei skive med ost er ei politisk handling.

Utan forsking i ryggen fortel aktive matmisjonærar om alt vi må unngå. Og på andre sida alt vi berre MÅ ete, som om det sto om liv, helse og verdas undergang. Heile matvaregrupper blir demonisert. Alt vi har lært var godt for oss, blir brått noko vi må unngå som om det var gift.

Eit anna manipulerande våpen i matminefeltet er gaslighting. Det siktar på å få oss til å tvile på våre eigne evner til å tolke sanseinntrykk, tenkje, føle, reagere eller fungere dugeleg. Vi blir fortalde at vi ikkje eigentleg likar omstridde matvarer, men at vi har blitt lærde, lura, lyge til eller kjemisk avhengige. Dette gjeld spesielt tradisjonsmat som mjølkeprodukt og korn. Matmisjonærar viser ikkje omsyn til vår tilknyting til matvarene, eller dei dårlege dagane for oss med spiseproblem. For somme dagar er – til dømes – ei skive med ost det vi får ned. Folk som slit med å ete nok kaloriar, har ofte éin rett, stor eller liten, som ofte går ned.

Gjennom aggressiv matmisjon blir vi skremde til å tru at maten vil oss vondt.

At gluten, karbohydratar og feitt gjer oss sjuke. At frukt og grønt gjer kroppane våre syrlege slik at vi utviklar kreft. Vi blir manipulert til å ikkje stole på maten vi treng kvar bidige dag. Maten vi burde nyte.

Det er ein siger. Kjenslene knytt til denne retten må ingen få tukle med.

For ete må vi uansett. Også på dårlege dagar. Og debattane og matmisjonærane gjer at vi blir sjukare og kjenner oss skuldige. Det hjelper ingen. Vi burde få velje sjølv om matfatet vårt skal vere tema for diskusjon. Mat er personleg, og om folk involverer seg utan vårt samtykke, kan vi kjenne at grensene våre blir trakka på.

”Somme dagar er vonde. Vi må sjonglere mellom å ete nok kaloriar for å bli mette, ete nok vitaminar og mineralar, halde heimen leveleg, sove nok, drikke nok vatn, gjere noko gøy, jobbe eller studere, vere litt sosiale, og passe på å ikkje søkke ned i den velkjende grøfta av negativitet. På dårlege dagar klarar ein to eller tre av desse. Til dømes under livskriser. Sjølv hadde eg det slik som utbrend. Dei heilfrelste matmisjonærane som skulle verve meg var overtydde om at livet mitt berre trong dei og deira geniale diettar. Det nyttar ikkje å be dei halde opp, eller forklare at ein har eteproblem, at vi kjenner våre kroppar og våre liv betre enn dei, at dei ikkje har helseutdanning, ikkje har teke prøver av oss eller undersøkt oss. Og at dei gjer ein elendig innsats i å lytte til oss.

Å boikotte matvarer er som å halde pusten i protest mot ureina luft. Du straffar berre deg sjølv. Det er mykje uakseptabelt i matindustrien, men du løyser ikkje problemet ved å unngå noko du treng. Kosthaldet ditt skal nære og styrke deg, ikkje bryte deg ned, og du reddar ikkje verda ved å straffe deg sjølv. Helsa må kome først, spesielt i vanskelege tider. Vi kan ikkje ete vekk psykiske problem, men vi kan heller ikkje bli friske utan mat. Vi treng næring, og vi treng å kose oss, for å bli friske. Kjenne at livet og maten kan nytast. Det er viktig og sunt.

Du har ansvar for deg sjølv, di helse og matro. Om folk du kjenner herjar med deg og matfatet ditt, har du lov å be dei halde opp. Du har lov til å klikke «unfollow» på aggressive misjonærar på sosiale media. Ignorere hetsande lesarinnlegg om kor mykje du bør skamme deg. Sette grenser. Faktisk er det like viktig som å skylje vekk jorda på potetene, skrelle bananen og steike kyllingen lenge nok.

Alle har rett til å bli hørt!

JAG Assistanse AS er en ideell BPA-leverandør for barn og voksne med store og sammensatte funksjonsnedsettelser, hvorav en kan være en kognitiv funksjonsnedsettelse.

• JAG bygger sitt verdigrunnlag på grunnleggende menneskerettigheter, likeverd og likestilling.

• Vi har fokus på individualitet, kvalitet og skreddersyr din assistanse.

• JAG er medlem av European Network for lndependant Living (ENIL).

• Foreningen JAG er en ideell interessepolitisk forening som har som formål å sikre alles rett til å velge Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA)

• JAG har stor kompetanse om BPA for personer med behov for assistert arbeidsledelse.

Ta kontakt for mer informasjon om hvordan vi kan skreddersy din BPA.

JAG Assistanse AS I Telefon: 962 09 666 I www.jagassistanse.no I Følg oss gjerne på Facebook og Twitterl

ROS SITT TILBUD

Vårt rådgivningstilbud er gratis og tilgjengelig for alle, enten du akkurat har begynt å kjenne at forholdet til mat og kropp har blitt vanskelig, om du har en spiseforstyrrelse, om du er pårørende, eller om du møter problematikken i din arbeidshverdag. Våre rådgivere består av både ansatte og frivillige som har bred og variert erfaring, med kombinasjon av faglig kunnskap og kunnskap basert på egenerfaring/pårørendeerfaring.

I tillegg til rådgivning tilbyr ROS en rekke kurs, grupper og andre aktiviteter. Detaljert informasjon finner du på vår nettside nettros.no. Følg oss også på Facebook, Twitter og Instagram @nettros.

INDIVIDUELLE SAMTALER

Ved ROS sine sentre tilbyr vi individuelle samtaler til alle som har et vanskelig forhold til mat og kropp. Individuelle samtaler er også tilgjenglig for pårørende/nærstående. Tilbudet er gratis, du trenger ingen henvisning og vi etterstreber kort ventetid. Individuelle samtaler tilbys både fysisk og digitalt.

RÅDGIVNING VIA CHAT

Via vår chat på nettros.no skal terkselen for å snakke med noen være så lav som mulig. Du har muligheten til å være helt anonym og vi møter deg på det du ønsker å snakke om. Ingen problemer er for små og ingen spørsmål er for dumme.

RÅDGIVNING VIA TELEFON OG E-POST

ROS tilbyr gratis rådgivning for personer i hele landet, via telefon eller e-post. Du er hjertelig velkommen til å ta kontakt om du har fått et vanskelig forhold til mat og kropp, om du har en spiseforstyrrelse eller om du står nær noen med en spiseforstyrrelse.

SELVHJELPSPROGRAMMET «FÅ BUKT MED OVERSPISING»

ROS tilbyr individuelt veiledet selvhjelp gjennom programmet «Få bukt med overspising». Både fysisk og digitalt. Dette er et program rettet mot alle som sliter med perioder med overspising.

SAMTALEGRUPPER

I en samtalegruppe kan du jobbe med spiseproblematikken sammen med andre mennesker i lignende situasjon. Gruppene er aktuelle for deg som har erkjent at du har et problem og ønsker å jobbe deg ut av dette. Gruppene ledes av en person med helsefaglig bakgrunn.

TEMAKVELDER

Temakvelder er uformelle sammenkomster med ulike foredrag. Temakveldene er gratis og åpne for alle. Vi har for øyeblikket temakvelder i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.

PÅRØRENDESEMINAR

ROS arrangerer gratis heldagsseminarer som retter seg mot nærstående til personer med en spiseforstyrrelse. Seminaret arrangeres i Rogaland (i samarbeid med Stavanger Universitetssykehus) og Vestland (i samarbeid med Haukeland Universitetssjukehus).

PÅRØRENDEGRUPPER

Står du nær en som har en spiseforstyrrelse? Hos oss er du hjertelig velkommen til å dele opplevelser, erfaringer, tanker og bekymringer med andre i samme situasjon. ROS arrangerer åpne pårørendegrupper i Bergen, Stavanger, Tromsø, Trondheim og Oslo. Gruppene møtes en gang per måned.

KURS I MINDFUL EATING: BLI VENN MED MATEN

ROS arrangerer 8-ukers kurs i Mindful Eating. Kurset passer for alle som har et problematisk forhold til kropp, følelser og mat, som i perioder overspiser og ikke har kontroll over egne impulser i forhold til mat.

KURS: HVA TRENGER JEG I MØTE MED MEG SELV?

Dette er et 8-ukers kurs i Mindful Self Compassion med åtte digitale samlinger. Hver samling har en varighet på 3 timer. Kurset passer for alle som har utfordringer med å forholde seg til seg selv på en vennlig og aksepterende måte, og som kjenner at kropp og mat er vanskelig.

SOM STØTTEMEDLEM I ROS BIDRAR DU TIL AT:

• ROS kan tilby gratis rådgivning uten henvisning og uten ventetid.

• ROS kan drive forebyggende virksomhet i skoler og på andre arenaer.

• brukerstemmen og erfaringskompetansen blir hørt.

• flere kan få hjelp på et tidligere tidspunkt.

• de som står nær også har noen å støtte seg til.

• skam og tabu rundt spiseforstyrrelser reduseres.

• flere kan forstå hva det egentlig handler om.

I 2021 fikk ROS over 13 000 henvendelser. Med din støtte kan vi hjelpe enda flere.

NYTT MEDLEM?

Meld deg inn gjennom å sende SMS med kodeord ROS etterfulgt av <Navn, adresse, e-post, fødselsår> til 2380.

Medlemskap koster kun kr 200 per år.

tlf: 948 17 818 chat: nettros.no e-post:veiledning@nettros.no web: nettros.no