Topografen Otto H. Munthe-Kaas i arbeid. Motivet er hentet fra et fotografi tatt i 1907 i Sørfold i Nordland. Dette bildet var også motiv på frimerket som ble utgitt i 1973, da Norges geografiske oppmåling feiret 200 år. (Eier: Statens kartverk).
Historien bak Statens kartverk og kartleggingens historie Av
Bjør n G eir r H ar ss o n
For å forstå etableringen av forløperen til Statens kartverk i 1773, kan det være nyttig å se på noen trekk fra Norges og Nordens historie. For det var usikre tider knyttet til forholdet Norge–Sverige som var den direkte årsaken til at denne forløperen ble dannet og fikk navnet Norges Grændsers Opmaaling. Karl den 12.s død ved Halden i 1718 markerte avslutningen på den nordiske krigen som hadde vart i bortimot 10 år. Først i 1734 underskrev partene en alliansetraktat som gjorde slutt på en 400 år lang periode med kriger og uroligheter. I denne traktaten fremgår det også at de skulle finne løsninger på de steder der det var tvist om Norges grense mot Sverige. Grensen mellom de to nabolandene ble i 1740-årene gått opp av en kommisjon som fastsatte grensen på bakgrunn av samtaler med folk i grensetraktene om hvor de gikk i kirke, hvor de betalte skatt og lignende. I grove trekk skulle vannskillet være toneangivende for plasseringen av
grensen. Men særlig syd for Trøndelag ble det betydelige avvik fra denne regelen. Så kom en periode frem til 1766 hvor grenserøyser ble plassert i knekkpunktene langs den omforenede grensen, og landmålere målte lengden på grensen med målekjede og tegnet den inn på enkle kart. Men i 1772 gjorde svenskekongen Gustav den 3. statskupp for å få større makt. Han hadde vist utenrikspolitiske ambisjoner og den dansk-norske kongen reagerte med å forberede seg på mulig angrep mot Norge. Han ønsket å skaffe militære beredskapskart over alternative oppmarsjområder langs svenskegrensen. Sjefen for det dansk-norske Ingeniørkorps, general Wilhelm von Huth, ble satt til å løse denne oppgaven. I 1773 etablerte von Huth den tekniske etat, som i skiftende betegnelser har fungert sammenhengende helt frem til i dag hvor den bærer navnet Statens kartverk.
Bygninger og tilhold
De første årene holdt oppmålingen til på den gamle krigsskolen i Tollbodgaten i Christiania. Så ble den flyttet til en bygning kalt ”Tegnerhuset”, som lå like i nærheten, men hadde adresse Dronningens gate. Fra 1812 ble institusjonen flyttet til Hovedtangen ved Akershus festning, omtrent midt på det som i dag kalles Festningsplassen. På grunn av forfall og kondemnering av bygningen ble Oppmålingen midt i 1860-årene flyttet igjen, og denne gang til deler av den nyoppførte Stortingsbygningen. Så, i 1880, kunne Oppmålingen flytte inn i eget hus, den bygningen som fortsatt står i St. Olavs gate 32, like ved Slottet i Oslo. Der holdt de til i meget nøyaktig 100 år, for i 1980 flyttet Norges geografiske oppmåling til nytt, eget bygg på Hvervenmoen, Ringerike, hvor institusjonen har holdt til siden.
Til høyre nivellør med kikkert, til venstre stangholder. Legg merke til at stangholderen må ha to støttestaver for å kunne holde stangen stabilt i vertikal stilling. (Eier: Statens kartverk).
Navn og organisasjonsform
Utgangspunkt for kartlegging i Norge
De første drøye hundre år av institusjonens eksistens varierte navnet en del og kunne til tider virke uklart. Den startet opp som Norges Grændsers Oppmaaling, het en tid Den Norske geographiske Oppmaaling som ble til Den geografiske Oppmaaling. Men i 1885 fastsatte Stortinget at navnet skulle være Norges geografiske Oppmåling. Denne Oppmålingen har ligget under flere forskjellige departementer gjennom tidene. Men i 1973 ble Norges geografiske oppmåling overført fra Samferdselsdepartementet til det nyetablerte Miljøverndepartementet, hvor den har ligget senere. Fra 1. januar 1986 ble det gjennomført en større omorganisering i kart- og oppmålings-Norge. Da ble Norges geografiske Oppmåling og Norges sjøkartverk igjen slått sammen til én organisasjon, og som regionale kontorer fikk man et fylkeskartkontor i hvert fylke. Fylkeskartkontorene ble opprettet i 1977 og fungerte som Norges geografiske oppmålings ytre etat. Den nye organisasjonen fikk fra 1986 navnet Statens kartverk. I 2002 foreslo regjeringen at ansvaret for tinglysningen skulle overføres fra domstolene til Statens kartverk, og i slutten av 2007 ble Statens kartverk offisielt erklært som tinglysningsmyndighet i Norge. Fra da av har Statens kartverk bestått av følgende 4 divisjoner: Geodesi, Land, Eiendom og Sjø.
De første årene av Oppmålingen var virksomheten sterkt knyttet til rent militære formål, og teknikken var svært enkel. Fra 1779 startet man en planmessig triangulering med tanke på å kartlegge først og fremst hele Syd-Norge. For å få sammenheng mellom de ulike nabokartbladene, la man inn et nasjonalt koordinatsystem som tok utgangspunkt i flaggstangen på Kongsvinger festning. De første kartseriene som ble laget, fikk også sin kartbladinndeling med utgangspunkt i denne flaggstangen. I 1834 sto Christiania Observatorium ferdig, som det første nybygget til det norske universitetet. Ti år senere ble Observatoriet utgangspunkt for kart i Norge, men de hadde fortsatt referanse til flaggstangen på Kongsvinger festning i mange år. Den meridianen som gikk gjennom en søyle loddrett under observasjonsspalten i taket på Observatoriets vestre fløy, ble valgt til å være Norges nullmeridian. På den tiden var det vanlig at hver nasjon hadde sin null-meridian som utgangspunkt for kartlegging og posisjonsangivelse. Men med utviklingen og større kontakt og kommunikasjon over landegrensene, ble det behov for en internasjonal referanse-meridian. Til langt opp mot slutten av 1800-tallet var det konkurranse mellom observatoriene i London, Paris og Berlin om å ha referanse-meridianen
for posisjonsangivelse. Den endte med at meridianen gjennom Greenwich-observatoriet i London ble valgt som internasjonal null-meridian. Etter annen verdenskrig ble meridianen gjennom observatoriet i Greenwich tatt i bruk som utgangspunkt for posisjonsangivelser også for norske landsdekkende kartserier. Kommunal kart- og oppmålingsvirksomhet holdt imidlertid på et nasjonalt system med null-meridian gjennom Oslo observatorium helt frem til de tok i bruk satellitt-teknologi. Så i våre dager blir alle norske kart- og oppmålingsoppgaver knyttet til breddegrader angitt i forhold til jordens ekvator, og lengdegrader i forhold til Greenwich. Den gamle nasjonale utgangsmeridianen for kartlegging har derfor mistet sin aktualitet, og finnes nu bare på gamle kart. Grunnlag for kartlegging
Erfaringen fra de første års kartlegging i den nyetablerte institusjonen i Norge, viste at en systematisk kartlegging av landet krevde et koordinatsystem som kunne gi kontinuitet i innholdet mellom to nabokartblader. En løsning var at såkalte trigonometriske punkter ble målt og koordinatbestemt før selve kartarbeidet tok til. Trigonometriske punkter er punkter som materialiserer koordinatsystemet ute i naturen. De lå gjerne på høyder, åser og fjell med god utsikt.
Lokalhistorisk magasin 1/09
Tema: Kart og lokalhistorie
5
Tema: Kart og lokalhistorie
Lokalhistorisk magasin 1/09
4