Issuu on Google+

2009

01

TEMA: Kart og lokalhistorie

Nr. 1, 2009, Årgang 20

Lokalhistorisk magasin Meldingsblad for Landslaget for lokalhistorie (LLH) og Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ISSN 0802-8931

Redaksjon Audhild Brødreskift (redaktør) Espen Andresen (red.ass.) Hans Hosar Marianne Wiig

Adresse Lokalhistorisk magasin Institutt for historie og klassiske fag, NTNU, 7491 Trondheim. Tlf: 73 59 63 95 E-post: redaktorlm@historielag.org Internett: www.historielag.org/html/ lokalhistoriskmagasin.html Abonnement LLHs medlemslag får Lokalhistorisk magasin fritt tilsendt, med fem eksemplarer til hvert lag. Andre kan tegne abonnement. Prisen for 2009 er kr 190,- for enkeltpersoner og kr 220,- for lag og institusjoner. Enkeltnummer koster kr 60,-.

0 Lokalhistorisk materiale på kart 1 13 Kart i kulturhistoriske framstillingar 16 Historisk Atlas 20 Statens kartverks arkiver for landkart 23 Hva kan du finne på Norsk Kartmuseum? 26 Norge digitalt 28 Bekkelaget lokalhistoriske forening

lokalhistoriske anekdoter? Dette går faktisk an om man benytter de mulighetene som ligger i å bruke digitale kart på nettet. Et eksempel på dette er Kildenett.no og Kildenett Kart som du får presentert i dette nummeret. Her vil du finne ei grei oppskrift på hvordan du kan lete deg frem til et bestemt sted og finne artikler og annen informasjon om dette konkrete lokalsamfunnet. I år er det Kulturminneår, og vi har tidligere viet et helt nummer til dette (LM 3/08). Denne gang tar vi med litt fra åpningen av selve året. Vi vet at mange lag vil bidra med egne arrangementer i løpet av 2009, og minner om at vi gjerne mottar artikler som viser lagenes innsats for lokalhistorien!

Lokalhistoriske kart for trykk og nett

9 ”Snoren klippet” for Kulturminneåret 2009 2 30 Brandval historielag 25 år: Lystbetont arbeid! 32 Nestor Halvard Bjørkvik 35 Bok og skrift 37 Bokomtale: Årboksarbeiderens ABC 38 Bokomtale: Kikkhull til livet i Norge i 1743... 40 En snartur bak 1743-kulissene 41 350 år siden Trøndelag atter en del av Norge 43 Kuriøse hendingar: Nazistisk smakstyranni?

Audhild Brødreskift

Adresseendringer sendes til Espen Andresen, på e-post: espen.andresen@hf.ntnu.no eller tlf.: 73 59 63 95. (Husk å ta med hvilken adresse det skal endres fra!) Annonser og manus Materialfrister i 2009/2010 for hefte 1: 15. jan., hefte 2: 15. april, hefte 3: 15. juni, hefte 4: 15. okt. For priser, ta kontakt med Espen Andresen, på tlf.: 73 59 63 95 eller e-post: espen.andresen@hf.ntnu.no. Utgivelsestidspunkter Mars, mai, september og november.

Redaksjonen avsluttet: 16. april Layout: Marianne Wiig Design/Trykk: Lobo Media Opplag: 3000 Forsidebildet: Utsnitt av flyfoto og historisk kart fra Stavangerområdet. Lag på lag finner vi et ortofoto i farger fra 2007, et ortofoto i svart/hvitt fra 1937 og et amtskart som viser Stavanger, utgitt 1855. (Eier: Statens kartverk).

Om magasinet og utgiverne Lokalhistorisk magasin er medlemsbladet til Landslaget for lokalhistorie. Det er også meldingsblad for Landslaget og for Norsk lokal­historisk institutt, som gir økonomisk og redaksjonell støtte til magasinet. Landslaget for lokalhistorie er hovedorganisasjonen for historielagsbevegelsen i Norge. Organisasjonens formål er å vekke interessen for og øke kunnskapene om lokalhistorie og kulturvern og slik arbeide for å gagne lokal og nasjonal kulturarv og kulturvekst i det hele. Norsk lokalhistorisk institutt er en institusjon under­ ­Kultur­departementet. Instituttet skal gi råd og rettledning til aktører innenfor lokal og regional historie. Det skal drive egen forskning og stimulere til forskning, og skal fungere som nasjonalt dokumentasjonssentrum for lokalhistorie.

Landslaget for lokalhistorie (LLH) Sekretariatet, Institutt for historie og klassiske fag, NTNU, 7491 Trondheim, Tlf.: 73 59 63 95. Faks: 73 59 64 41. E-post: espen.andresen@hf.ntnu.no Internett: www.historielag.org Bankgiro (DnB): 7874.06.15083 Bankgiro (Sparebank1): 4200.86.73823 Generalsekretær: Espen Andresen Medlemskap i LLH koster 600 kr. for lag med 1–199 medlemmer; 900 kr. for lag med 200–499 medl.; 1200 kr. for lag med 500–999 medl.; 1500 kr. for lag med 1000 og flere medlemmer. For lag og fylkesledd uten personlige medlemmer og lag med bare livsvarige medlem­mer og æres­ medlemmer: kr. 900.

Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) Observatoriegata 1b, 0254 Oslo Postboks 8045 Dep., 0031 Oslo Tlf.: 22 92 51 30 Faks: 22 92 51 31 E-post: nli@lokalhistorie.no Internett: http://www.lokalhistorie.no

3 Innhold

Forord

Lokalhistorisk magasin 1/09

Hva er ofte de to mest utslitte bøkene i bokhylla? Jo, bygdeboka og atlaset! Og det til tross for at de representerer to ulike behov for oss mennesker: tilhørighet og utferdstrang. Bygdeboka står for det nære og lokale, våre røtter og vår historie. Atlaset tilfredsstiller våre drømmer om å reise og oppleve nye ting. Men begge har et element av mimring – både når det gjelder mennesker og opplevelser. Hva om man kunne kombinere disse to? Både behovet for forankring og ønsket om å se seg omkring? Kan man få to for én? Vi har i dette nummeret sett nærmere på hvordan kart kan brukes i arbeidet med lokalhistorie. Med god hjelp fra Statens Kartverk, en GIS-ansvarlig, en bygdebokforfatter og et historielag presenterer vi her ulike vinklinger og innfallsporter til hvordan man kan benytte kart i lokalhistorisk arbeid. Hvor du kan henvende deg, hvilke karttyper som finnes og hvordan de kan brukes er noen av temaene vi tar opp. Vi får også et innblikk i vår egen kartleggingshistorie, og hvordan man har arbeidet i flere hundre år med å lage kart. Og visste du at flaggstanga på Kongsvinger festning var utgangspunkt for all norsk kartlegging frem til midten av 1800-tallet? Det gir en god følelse å sitte med et atlas eller ei kartbok og reise – enten ved at man gjenopplever tidligere turer eller planlegger nye utflukter. Men ofte ønsker man å vite mer om det enkelte stedet. Reisehåndbøker og oppslagsverk er gode hjelpemidler, men hva om man bare kunne klikke på et navn eller et nummer på kartet å få opp bilder, fakta og

bak Statens kartverk 4 Historien og kartleggingens historie

Lokalhistorisk magasin 1/09

To for én

2

Topografen Otto H. Munthe-Kaas i arbeid. Motivet er hentet fra et fotografi tatt i 1907 i Sørfold i Nordland. Dette bildet var også motiv på frimerket som ble utgitt i 1973, da Norges geografiske oppmåling feiret 200 år. (Eier: Statens kartverk).

Historien bak Statens kartverk og kartleggingens historie Av „„

Bjør n G eir r H ar ss o n

For å forstå etableringen av forløperen til Statens kartverk i 1773, kan det være nyttig å se på noen trekk fra Norges og Nordens historie. For det var usikre tider knyttet til forholdet Norge–Sverige som var den direkte årsaken til at denne forløperen ble dannet og fikk navnet Norges Grændsers Opmaaling. Karl den 12.s død ved Halden i 1718 markerte avslutningen på den nordiske krigen som hadde vart i bortimot 10 år. Først i 1734 underskrev partene en alliansetraktat som gjorde slutt på en 400 år lang periode med kriger og uroligheter. I denne traktaten fremgår det også at de skulle finne løsninger på de steder der det var tvist om Norges grense mot Sverige. Grensen mellom de to nabolandene ble i 1740-årene gått opp av en kommisjon som fastsatte grensen på bakgrunn av samtaler med folk i grensetraktene om hvor de gikk i kirke, hvor de betalte skatt og lignende. I grove trekk skulle vannskillet være toneangivende for plasseringen av

grensen. Men særlig syd for Trøndelag ble det betydelige avvik fra denne regelen. Så kom en periode frem til 1766 hvor grenserøyser ble plassert i knekkpunktene langs den omforenede grensen, og landmålere målte lengden på grensen med målekjede og tegnet den inn på enkle kart. Men i 1772 gjorde svenskekongen Gustav den 3. statskupp for å få større makt. Han hadde vist utenrikspolitiske ambisjoner og den dansk-norske kongen reagerte med å forberede seg på mulig angrep mot Norge. Han ønsket å skaffe militære beredskapskart over alternative oppmarsjområder langs svenskegrensen. Sjefen for det dansk-norske Ingeniørkorps, general Wilhelm von Huth, ble satt til å løse denne oppgaven. I 1773 etablerte von Huth den tekniske etat, som i skiftende betegnelser har fungert sammenhengende helt frem til i dag hvor den bærer navnet Statens kartverk.

Bygninger og tilhold

De første årene holdt oppmålingen til på den gamle krigsskolen i Tollbodgaten i Christiania. Så ble den flyttet til en bygning kalt ”Tegnerhuset”, som lå like i nærheten, men hadde adresse Dronningens gate. Fra 1812 ble institusjonen flyttet til Hovedtangen ved Akershus festning, omtrent midt på det som i dag kalles Festningsplassen. På grunn av forfall og kondemnering av bygningen ble Oppmålingen midt i 1860-årene flyttet igjen, og denne gang til deler av den nyoppførte Stortingsbygningen. Så, i 1880, kunne Oppmålingen flytte inn i eget hus, den bygningen som fortsatt står i St. Olavs gate 32, like ved Slottet i Oslo. Der holdt de til i meget nøyaktig 100 år, for i 1980 flyttet Norges geografiske oppmåling til nytt, eget bygg på Hvervenmoen, Ringerike, hvor institusjonen har holdt til siden.

Til høyre nivellør med kikkert, til venstre stangholder. Legg merke til at stangholderen må ha to støttestaver for å kunne holde stangen stabilt i vertikal stilling. (Eier: Statens kartverk).

Navn og organisasjonsform

Utgangspunkt for kartlegging i Norge

De første drøye hundre år av institusjonens eksistens varierte navnet en del og kunne til tider virke uklart. Den startet opp som Norges Grændsers Oppmaaling, het en tid Den Norske geographiske Oppmaaling som ble til Den geografiske Oppmaaling. Men i 1885 fastsatte Stortinget at navnet skulle være Norges geografiske Oppmåling. Denne Oppmålingen har ligget under flere forskjellige departementer gjennom tidene. Men i 1973 ble Norges geografiske oppmåling overført fra Samferdselsdepartementet til det nyetablerte Miljøverndepartementet, hvor den har ligget senere. Fra 1. januar 1986 ble det gjennomført en større omorganisering i kart- og oppmålings-Norge. Da ble Norges geografiske Oppmåling og Norges sjøkartverk igjen slått sammen til én organisasjon, og som regionale kontorer fikk man et fylkeskartkontor i hvert fylke. Fylkeskartkontorene ble opprettet i 1977 og fungerte som Norges geografiske oppmålings ytre etat. Den nye organisasjonen fikk fra 1986 navnet Statens kartverk. I 2002 foreslo regjeringen at ansvaret for tinglysningen skulle overføres fra domstolene til Statens kartverk, og i slutten av 2007 ble Statens kartverk offisielt erklært som tinglysningsmyndighet i Norge. Fra da av har Statens kartverk bestått av følgende 4 divisjoner: Geodesi, Land, Eiendom og Sjø.

De første årene av Oppmålingen var virksomheten sterkt knyttet til rent militære formål, og teknikken var svært enkel. Fra 1779 startet man en planmessig triangulering med tanke på å kartlegge først og fremst hele Syd-Norge. For å få sammenheng mellom de ulike nabokartbladene, la man inn et nasjonalt koordinatsystem som tok utgangspunkt i flaggstangen på Kongsvinger festning. De første kartseriene som ble laget, fikk også sin kartbladinndeling med utgangspunkt i denne flaggstangen. I 1834 sto Christiania Observatorium ferdig, som det første nybygget til det norske universitetet. Ti år senere ble Observatoriet utgangspunkt for kart i Norge, men de hadde fortsatt referanse til flaggstangen på Kongsvinger festning i mange år. Den meridianen som gikk gjennom en søyle loddrett under observasjonsspalten i taket på Observatoriets vestre fløy, ble valgt til å være Norges nullmeridian. På den tiden var det vanlig at hver nasjon hadde sin null-meridian som utgangspunkt for kartlegging og posisjonsangivelse. Men med utviklingen og større kontakt og kommunikasjon over landegrensene, ble det behov for en internasjonal referanse-meridian. Til langt opp mot slutten av 1800-tallet var det konkurranse mellom observatoriene i London, Paris og Berlin om å ha referanse-meridianen

for posisjonsangivelse. Den endte med at meridianen gjennom Greenwich-observatoriet i London ble valgt som internasjonal null-meridian. Etter annen verdenskrig ble meridianen gjennom observatoriet i Greenwich tatt i bruk som utgangspunkt for posisjonsangivelser også for norske landsdekkende kartserier. Kommunal kart- og oppmålingsvirksomhet holdt imidlertid på et nasjonalt system med null-meridian gjennom Oslo observatorium helt frem til de tok i bruk satellitt-teknologi. Så i våre dager blir alle norske kart- og oppmålingsoppgaver knyttet til breddegrader angitt i forhold til jordens ekvator, og lengdegrader i forhold til Greenwich. Den gamle nasjonale utgangsmeridianen for kartlegging har derfor mistet sin aktualitet, og finnes nu bare på gamle kart. Grunnlag for kartlegging

Erfaringen fra de første års kartlegging i den nyetablerte institusjonen i Norge, viste at en systematisk kartlegging av landet krevde et koordinatsystem som kunne gi kontinuitet i innholdet mellom to nabokartblader. En løsning var at såkalte trigonometriske punkter ble målt og koordinatbestemt før selve kartarbeidet tok til. Trigonometriske punkter er punkter som materialiserer koordinatsystemet ute i naturen. De lå gjerne på høyder, åser og fjell med god utsikt.

Lokalhistorisk magasin 1/09

Tema: Kart og lokalhistorie

5

Tema: Kart og lokalhistorie

Lokalhistorisk magasin 1/09

4

siste basisen i Norge ble målt opp i 1937. Satellitt-teknologien har gjort slike basiser unødvendige, idet satellittbasert oppmåling enkelt gir den nøyaktige avstanden mellom målepunktene. Beregning av høyder Typisk situasjon for vinkelmåling med teodolitt. På stativet rett foran observatøren står teodolitten. Klærne til tørk på varden viser at det ble svettet mye for å bringe alt utstyret til topps. (Eier: Statens kartverk).

Hensikten med slik plassering var å kunne måle vinklene fra ett trigonometrisk punkt til alle de andre trigonometriske punktene som var synlige derfra. Slik bygget de opp et nett av trekanter – derav navnet trigonometrisk punkt. Med tiden kom dette trekantnettet til å dekke hele landet. Et trigonometrisk punkt var fra midten av 1800-tallet vanligvis markert med en bolt i fjell, kalt fastmerke. Over fastmerket var det plassert et signal som var godt synlig fra andre trigonometriske punkter. I skogsområder ble det bygget store tårn over en del av fastmerkene for at måleren skulle kunne komme over trærne og sikte til de nærmeste trigonometriske punktene. På fjellet ble det ofte bygget en varde rett over fastmerket eller like ved siden av. Han som skulle utføre målingene ble kalt geodet. På et stativ rett over fastmerket plasserte han en kikkert med skala for vinkelavlesning. Denne kikkerten kalles teodolitt. Til å hjelpe seg med skriving og bæring av utstyr hadde geodeten gjerne med seg to assistenter.

Teodolitten var så følsom at dersom solen skinte, måtte den beskyttes mot solstråling med en parasoll, ellers ville resultatet bli forringet. Selv om solen skinte kunne det derfor være bitende kaldt for geodeten som sto under parasollen høyt til fjells og håndterte teodolitten, mens assistentene kunne ligge lunt i en solhelling like ved og skrive ned resultatene som geodeten leste av i teo­ dolitten. Ved hjelp av måleresultatene fra vinkelmålingene om sommeren, kunne de i løpet av den følgende vinteren beregne posisjonen for de målte trigonometriske punktene. Det var en stor og møysommelig prosess. Fra 1960-årene av begynte man å ta i bruk elektromagnetiske avstandsmålere, hvor man baserte seg på lys- og radiobølger. Omtrent samtidig tok man i bruk edb til de ulike beregningene. Med avstandsmåler kunne man måle lengden av trekantsider ned mot cm’s nøyaktighet. Da hele landet var målt opp i trekanter med sidelengder fra 2 km opp til 40 km, inneholdt arkivet til Statens

kart­verk ca. 50 000 trigonometriske punk­ ter. Disse danner ”ryggraden” i det koordinatsystemet som ligger til grunn for kartene våre. Basis

I og med at nettet av trigonometriske punkter var bygget opp ved hjelp av vinkler i trekanter, måtte man noen steder legge inn såkalte basiser. En basis var markert med to punkter i et flatt lende, hvor avstanden mellom punktene kunne være fra ca 2 til 5 km. Med den mest nøyaktige metode ble den horisontale avstanden mellom de to endepunktene målt. Så inngikk denne basisen som side i en trekant som ble målt og bygget inn i det trigonometriske nettet. Dermed ble målestokken i nettet lagt. De første slike basiser ble anlagt om vinteren på frosne vann. Fra 1850 ble de valgt i flatt lende på land, og i dag finnes fortsatt to basiser fra 1864, en på Ekeberg ved Oslo og en ved Rinnleiret i Verdal. Rundt om i landet hadde vi 17 slike basiser som ble tilknyttet det trigonometriske nettet. Den

Høyder er en viktig informasjon på kart. Fra 1820-årene fikk man bestemt høyder i terrenget ved å anvende et vanlig kvikksølvbarometer. Fra fysikken kjente man til at lufttrykket avtok med høyden over havet etter en kjent formel. Derfor målte de lufttrykket ved havet før de gikk opp til den terrengdetaljen som skulle høydebestemmes, leste av barometeret og gikk tilbake til utgangspunktet for å kontrollere trykket igjen. Målingen kunne gjerne gjentas flere ganger for å få en sikrere høydeverdi. Fra punkter som hadde fått sin høyde bestemt på denne måten, kunne de ”bringe” høyden videre ut til andre terrengdetaljer. Fra 1880-årene tok de i bruk egne kikkerter, nivellerkikkerter, for å beregne nøyaktige høyder utover i landet. Utgangspunktet var da en midlere vannstand ved vannstandsmåleren i Kristiania. Herfra nivellerte de ut over hele landet langs veier og jernbane. Omtrent for hver km ble det satt ned en bolt, kalt fastmerke, hvor høyden ble angitt med stor nøyaktighet. På grunn av landhevningen i Oslo-området, som ble funnet til ca 4 mm/år, flyttet man utgangspunktet for høyder i Norge til vannstands­måleren ved Tregde, nær Mandal by. Der var nemlig landhev­nin­gen funnet å være

7 Lokalhistorisk magasin 1/09

Lokalhistorisk magasin 1/09

Tema: Kart og lokalhistorie

6

Tema: Kart og lokalhistorie

Øverst til høyre: Måling av avstanden mellom de to endepunktene på Radøy basis tidlig på 1900-tallet. Legg merke til hvor mange personer som var involvert i arbeidet. Basismåling kunne ta en hel sommer, mens vi i vår tid kan måle avstanden med mm’s nøyaktighet i løpet av sekunder ved hjelp av en elektromagnetisk avstandsmåler. (Eier: Statens kartverk). Midten: Åge Midtsundstad måler tyngdekraft i et målepunkt på Svalbard 1985. Instrumentet er av typen LaCoste&Romberg som kan måle endringen i tyngdekraften over noen få cm høydeforskjell. (Eier: Statens kartverk). Nederst: Triangulering. Geodet-operatør Bjørn Geirr Harsson måler vinkler med en teodolitt på stativ under parasoll på Hardangervidda, 1964. Uten parasoll vil sol på teodolitten forårsake feil i vinkelavlesningene. Assistent Folke Gjestvang noterer målingene i måleboken. Bak assistenten ligger bardunsignalet som efter fullført arbeid ble reist igjen, med midtstokken over et fastmerke i form av en bolt nedsatt i fjellet. Nøyaktige koordinater blir beregnet for dette og alle andre fastmerker i trekantnettet. I bakgrunnen til høyre ses Hårteigen. (Eier: Bjørn Geirr Harsson).

Når karttegneren (topografen) skulle ut og starte sitt arbeid, måtte posisjonen for de trigonometriske punktene være ferdig beregnet. Topografen tok med seg sitt utstyr og stilte det opp i et trigonometrisk punkt med kjente koordinater. Så arbeidet han seg gjennom terrenget. Fra slutten av 1700-tallet og frem til ca. 1940 ville topografens utstyr hovedsakelig bestå av et målebord med siktekikkert, kompass og libelle pluss et målekjede eller et målebånd av metall. Ved hjelp av slikt utstyr tegnet han det som skulle inn på originalkartet, det vil si alle de detaljer han kunne få fra dette stedet. Så dro han til neste målepunkt og tegnet inn alt han kunne se derfra. Slik fortsatte han til hele originalkartet var ferdig tegnet. Det kunne gjerne ta omkring fem år fra oppmålingen startet i et område til kartet var ferdig. Utover på 1900-tallet ble målebordet erstattet av et fotoapparat, slik at bilder ble tatt om sommeren og så kunne topografen sitte inne om vinteren og fullføre kartet. Etter krigen (1945) ble kartene konstruert fra flybilder. Da var det helt slutt med målebord, og noe av teknikken besto i å gjenfinne koordinatfestede punkter på flybildene, slik at skalaen kunne tilpasses kartet som skulle konstrueres. Flybildene ble tatt i striper hvor overlappingen fra et bilde til det neste var ca 60 %. Denne overlappingen ble benyttet i kartkonstruksjonsmaskinen på en måte hvor konstruktøren kunne se den romlige formen i bildene når to nabobilder ble lagt i maskinen. Man får et tredimensjonalt bilde av terrenget når man ser bildene via maskinen. I dag er også slike kartkonstruksjonsmaskiner avleggs. Kart konstrueres nu direkte fra digitale filer som blir generert fra flykameraet og databehandlet. Trykking av kart

Frem til tidlig på 1800-tallet ble kart mangfoldiggjort ved at noen tegnet av nye kart for hånd fra gamle originalkart. Så kom en tid da originalkartet ble overført for hånd til en trykkplate av kobber. Med trykkplater kunne det trykkes opp mange eksemplarer av hvert enkelt kartblad. Til å begynne med ble norske kart trykket i utlandet. I 1854 anskaffet man den første kobbertrykkpressen i Oppmålingen, og det ble ansatt to kobberstikk­ elever. Fem år senere kom Oppmålingens egen kobberstikkproduksjon i gang. Alle hovedkartserier ble reprodusert på kobber helt frem til ca 1950. I 1949 kom en offsetpresse til bruk i Oppmålingen, og 40 år senere fikk man fire-fargers offsettrykkpresse til trykking av kart. Da ble kartets innhold tegnet på flere plastfolier som ble samkopiert på trykkplater for å kunne trykke kartet i flere farger. I dag foregår alt elektronisk frem til trykking. Under en større omorganisering for få år siden ble hele trykkeriet fjernet fra Statens kartverk. Ansatte fra Tinglysningen flyttet etter hvert inn i de ledige lokalene fra trykkeriet. Øverst: Kart som viser nettet av trekantmålinger i Syd-Norge utført fra 1906 til ca 1990. Dette nettet kalles første ordens-nettet og utgjør ”ryggraden” i den norske, klassiske oppmålingen. Bildet nederst viser vannstandsmåleren i Tregde (nær Mandal) i 2008. I det mørke røret under det hvite huset måles vannstanden i den vannstandsmåleren hvor det norske høydesystemet har sitt nullnivå. Alle offisielle høyder i Norge refereres til dette null-nivået, beregnet som middelvannstand ved Tregde vannstandsmåler over en gitt periode omkring 1954. (Foto: Bjørn Geirr Harsson).

Ulike kartserier

Gjennom tidene har Oppmålingen startet på mange kartserier. Før én kartserie greide å dekke hele landet fant man begrunnelse for å starte en ny kartserie. De første kartene som ble tegnet ut fra Kongsvinger festning ble tegnet i målestokk 1:10 000. Det var en meget optimistisk begynnelse. Hvis hele landet

Sjøkart og Sjøkartverket

Fra 1828 ble også utgivelsen av sjøkart en viktig del av Oppmålingens oppgaver. Det skjedde med innleide slupper og skøyter som målefartøyer. Dybder ble loddet opp i stort omfang langs norskekysten, og en rekke kartserier ble utgitt. Fra 1851 fikk man kystkartserien, så fulgte hovedkartserien, fiskerikartene, overseilingskartserien, innseglingskartene, havnekartserien og båtsportkartserien for å nevne noen frem til vår tid. Da Norges geografiske oppmåling i 1912 ble frigjort fra generalstaben, ble samtidig Sjøkartverket gitt en friere stilling. I 1932 skiltes Norges Sjøkartverk ut som egen institusjon, men fikk fortsatt en del funksjoner felles med Oppmålingen. Mye på grunn av organisasjonsmessige uoverensstemmelser flyttet Sjøkartverket til Stavanger i 1958. Som tidligere nevnt ble de to institusjonene slått sammen igjen i Statens kartverk i 1986. Bjørn Geirr Harsson er utdannet geo­f ysiker, ansatt i NGO/ Statens kartverk siden 1968. Leder av Norsk Kartmuseums venner.

Statens kartverk Statens kartverk er en av landets eldste tekniske etater. Virksomheten har pågått uavbrutt siden 1773. I dag fremstår Kartverket som den nasjonale kartinstitusjonen. Virksomheten skal ivareta Norges behov for landsdekkende geografisk informasjon og offentlig eiendomsinformasjon. Kartverket er statens fagmyndighet innen kart- og geodataområdet. Ansvarsområdet omfatter Norges land-, kyst- og havområder inkludert kysten rundt Svalbard og Jan Mayen. Statens kartverk er også landets tinglysingsmyndighet og tinglyser dokumenter i fast eiendom og i borettslag. Kartverket er en forvaltningsbedrift under Miljøvern­departementet. En nasjonal infrastruktur Kartverkets viktigste oppgave er å etablere og forvalte en nasjonal infrastruktur av geografisk informasjon og offentlig eiendomsinformasjon. Dette skjer i nært samarbeid med kommuner og store offentlige geodataprodusenter og -brukere gjennom forvaltningssamarbeidet Norge digitalt Statens kartverk organiserer og leder dette samarbeidet. Kartverket har ansvar for: • grunnlaget for å stedfeste geografisk informasjon • tjenester for nøyaktig, satellittbasert posisjonsbestemmelse • produksjon og forvaltning av landsdekkende digitale kartserier • produksjon av nasjonale trykte kartserier (land og sjø) og publikasjoner (sjø) • det nasjonale registeret for offentlig eiendomsinformasjon • tinglysing i fast eiendom og andeler i borettslag • nasjonale standarder for kart og geografisk informasjon • samordning av offentlig kartvirksomhet og enkelte forvaltningsoppgaver, herunder lede forvaltningssamarbeidet Norge digitalt • drift av den internasjonale elektroniske sjøkarttjenesten Primar • forvaltning og formidling av data over Internett på vegne av Norge digitalt Hege Sælid

9 Lokalhistorisk magasin 1/09

Karttegning

Tema: Kart og lokalhistorie

Lokalhistorisk magasin 1/09

8

skulle kartlegges i den målestokken ville den kreve flere tusen kartblad. Fra 1817 ble det produsert topografiske kart i målestokkene 1:20 000, 1:50 000 og 1:100 000. I målestokk 1:100 000 tilsvarer 1 cm på kartet 1 km i naturen, mens i målestokk 1:50 000 tilsvarer 1 cm på kartet 500 m i naturen. I 1867 ble en landsomfattende kartserie i målestokk 1:100 000 startet i Syd-Norge. Den ble kalt rektangel-kart fordi kartets begrensning øst-vest og nord-syd var rektangulær med 40 x 30 km. Rektangelkartene ble produsert frem til tidlig på 1900-tallet, og da var anslagsvis 10 % av landet kartlagt i denne serien. Men de utgitte kartbladene ble ajourført helt frem til 1960-tallet. I 1891 startet en ny kartserie for Nord-Norge hvor kartbegrensningen ble mellom meridianer og breddesirkler, så disse ble kalt gradteigskart. Målestokken var også her 1:100 000. Inndelingen i gradteiger viste seg så hensiktsmessig at den etter hvert overtok også i Syd-Norge. Siden meridianene går sammen mot polene kan øst-vest begrensningen av gradteigskartene økes i nord. Der var bredden på et kart i denne serien 1 grad. For Syd-Norge dekket det en halv grad øst-vest. Over hele landet dekket disse kartbladene 1/3 grad nord-syd. Denne kartserien ble utgitt og ajourført til ca 1970, og da var anslagsvis 80 % av landet dekket. Men fra 1952 innførte NATO en kartserie som i militære kretser ble kalt M711, og den kartserien kom til å få stor betydning også for det sivile Norge. Med amerikansk hjelp startet Norges geografiske oppmåling denne kartserien med stor innsats. Målestokken var 1:50 000 og avstanden mellom høydekurvene var 20 m. Frem til 1988 ble 727 kartblad produsert for å dekke hele Norge med kystnære øyer. Dette var første gang siden etableringen av Norges Grændsers Opmaaling at vi i Norge hadde fullført en topografisk kartserie som dekket hele landet. I følge ”Ordbok for kart og oppmåling” er en topografisk kartserie en kartserie i målestokk mellom 1:25 000 og 1:250 000 hvor hovedhensikten er planlegging og gjengivelse av topografiske forhold. De fleste norske turkart er avledet fra denne kartserien som i det sivile kalles ”Norge i 1:50 000”.

Tema: Kart og lokalhistorie

meget nær null. I dag er vannstandsmåleren ved Tregde utgangspunkt for alle offisielle høydeangivelser i Norge.

Av „„

Fro d e B r at aa s

Kart har alltid blitt brukt til å synliggjøre ulike typer informasjon. Det som er nytt gjennom de digitale kartene, er at vi kan sammenstille mer kompleks informasjon fra ulike aktører i en dynamisk levende framstilling. Vi kan hente fram informasjon fra for eksempel kulturminnevern og sammenstille det med lokalhistorisk materiale og legge på data om demografi og eventuelt andre statistiske data. En slik grafisk framstilling kan gi informasjon om nye sammenhenger og på den måten komme fram til ny kunnskap. Et kart kan vise geografisk informasjon, ikke bare vei, vann, bygninger og topografiske objekter, men også tematisk stedfestet informasjon. Det finnes to formater kart, analoge og digitale. Det finnes kart for de fleste formål, og de siste årene har det blitt utviklet digitale kart på Internett, som viser lokalhistorisk materiale. Kildenett kart (www.kildenett. no) er en slik kartportal. Her finner du tema som er knyttet til Trøndelags historie, presentert på kart med geografisk stedfestet materiale som dokumenter, bilder, film og artikler. På Kildenett kart kan man foreta en geografisk reise i Trøndelag, stoppe opp og fordype seg i historisk materiale man finner på kjente og ukjente steder. Altså visuelt framstilt ved hjelp av et digitalt kart. Vi skal se nærmere på hva Kildenett kart er, men først litt generelt om kart og stedfestet informasjon. Kart og stedfestet informasjon

Et kart defineres gjerne som en grafisk gjengivelse av situasjonen på jordoverflaten, eller enklere sagt – en forminsket tegning av en del av jordas overflate, sett ovenfra. På et kart kan man vise all informasjon som er stedfestet. Stedfestet informasjon er informasjon som inneholder koordinater for riktig opptegning på kart. Det finnes to hovedtyper av kart. Basiskart og Temakart. Basiskart er kart som inneholder stedfestet informasjon som for eksempel veier, vann, bygninger, høydekurver og annen topografisk basis-

informasjon. Temakart er kart som viser informasjon som er lagt over basiskartene. Temakart kan vise spesielle interesser som markslag, arealplaner, kulturminner eller for eksempel lokalhistorisk materiale. Et eksempel her kan være et bilde som ble tatt i 1956 utenfor ei bestemt bryggerekke i Råkvåg i Rissa kommune i Sør-Trøndelag. Bildets posisjon er bestemt og stedfestet med kjente koordinater, og kan derfor vises på et kart. Bilde, tekst og kart fra Råkvåg skal vi finne fram til på Kildenett kart litt senere. Når vi hører om kart, vil mange av oss tenke på et papirkart som kan brettes ut og som viser basis- og eller temainformasjon på et avgrenset område. Et typisk papirkart kan være bykart over Trondheim, der for eksempel alle severdighetene er lagt inn som temainformasjon. Papirkart blir gjerne kalt analoge kart, fordi det er et forhåndsdefinert opptegnet produkt med fast koordinatsystem og målestokk. Papirkartene er veldig kjekke å ha med seg på reise, og på turer i skog og mark. Papirkartet er utmerket for rask og enkel visning, og kan brukes under alle typer forhold. Men av og til skulle vi gjerne ønsket oss mer detaljer i kartet, eller at kartet var mer utfyllende med tanke på informasjon om hvert enkelt tema. For eksempel kan det være kjekt å lese mer om en severdighet som stod avmerket på kartet, eller en utfyllende tekst med bilde og andre fakta. Men problemet med papirkart er at det ofte blir overlesset med informasjon og ofte uleselig om man fyller på med mengder med temainformasjon. I slike tilfeller er det digitale kartet langt mer brukervennlig. Digitale kart

Digitale kart er kartdata lagret i elektronisk form. Kartene kommer til syne når de vises på en skjerm. Man kan skrive ut digitale kartdata (papirkart), men så lenge det er kartdata lagret på et elektronisk medium, snakker vi om digitale kart. Digitale kart er sømløse, og man vil ikke oppleve problemet med at kartet

slutter ved kartbladkanten. Digitale kart gjør det altså mulig å vise kart dynamisk på en dataskjerm. Med dynamisk menes her at man ikke er låst til en fast målestokk slik man er på papirkartet, men brukerne kan selv velge målestokk ved å zoome seg inn og ut i kartet. Detaljeringsgraden øker med målestokken, noe som gjør opplevelsen av kartet mer levende og spennende. I tillegg til dynamikken, gir digitale kartdata en ubegrenset mulighet til å knytte annen stedfestet informasjon til objektene i kartet. Man har altså muligheten til å legge på tekst, foto, lyd og film fra ulike databaser inn i objektene på kartet, for eksempel data om lokalhistorisk materiale. Alt dette kan vises på skjerm ved å klikke seg fram i kartet. Kildenett kart er et eksempel på denne type dynamisk temakart på Internett. Kildenett.no og Kildenett kart

Kildenett.no er et digitalt læringsverktøy i samfunnsfag og historie. Materialet her er tilrettelagt til bruk for elever og lærere og tar utgangspunkt i læreplaner i historie og samfunnsfag. Kildenett.no presenterer Trøndelags historie gjennom kilder og artikler, og gir et nytt innhold til bruk i undervisningen i ungdoms- og videregående skole. Materialet er hentet fra en lang rekke institusjoner som universitet, museum, arkiv og bibliotek. Det som er spennende er at dette materialet er supplert med stoff fra bygdebøker, lokalhistoriske årbøker eller annet materiale skrevet av lokalhistorikere. Bredden av materialet som finnes på kartet er derfor unikt. Selv om Kildenett.no er utviklet for skolene, er det et utmerket oppslagsverk på Internett for folk flest som vil utforske Trøndelags historie i bygd og by. Kildenett kart er kildenett.no sin geografiske inngangsdør til kildene. De historiske kildene som blir skannet, fotografert og lagt ut på Kildenett.no, blir også stedfestet med ett sett koordinater. Denne stedfestingen muliggjør at kildene kan legges ut som tematiske objekt i kartet. Kildene får da symbol alt etter hvilket

1. Velg Rissa kommune i menyen Zoom til kommune i ST. Kartet endrer seg og har nå Rissa kommune i sentrum av kartbildet.

Dette er åpningssiden til Kildenett.no Fra dette nivået kan du fordype deg i kildene ved å klikke på en av de åtte temaene Helse, Krig, Lov og Rett, Modernisering, Befolkning, Spor i landskapet, Skole og folkeopplysning eller Metode. Alternativt kan kildene nås via tidslinja, markert med symbolet Tid oppe til venstre. Vi skal nå se på kildene gjennom et geografisk grensesnitt, nemlig Kildenett kart. Øverst til venstre på åpningssiden www.kildenett.no/ finner vi symbolet for kart. Klikker vi på dette kartsymbolet, åpnes et nytt vindu på skjermen med et basiskart i bakgrunn, og sorte objekter med symboler for ulike innholdstyper. Hvert av symbolene refererer til enten en artikkel eller kilde i Kildenett. Kildenett kart er bygd opp med en stor kartflate. Over kartflaten finnes de viktigste verktøyene som Zoom inn, Zoom ut,

2. Før så musepekeren over symbolet ved Råkvågen, og det dukker opp et informasjonsvindu om Befolkning, med tekst og foto fra brygga i Råkvåg. Se kartet under.

3. Klikker du på fotografiet, blir du sendt videre til selve bildet og artikkelen i Kildenett.no. Der kan du fordype deg i tekst og foto, og få vite hvem karene på brygga var. (Se bildet øverst på neste side). Dette var et enkelt søk i kartet, etter et ”historisk” bilde, som ble tatt på et bestemt sted i 1956, i Rissa kommune i Sør-Trøndelag. Et geografisk søk. Som vi så var det ikke lagt inn mange artikler fra Råkvåg. Men vi skal hoppe videre til Steinkjer sentrum i Nord-Trøndelag, og se hva som der finnes av artikler og stoff. Dette gjøres ved først å gå tilbake til www.kildenett.no/, og

11 Lokalhistorisk magasin 1/09

Lokalhistorisk materiale på kart

Panorer og Send kart. I venstre meny finnes søkeverktøy for søk etter Stedsnavn eller Kommune i Trøndelagsfylkene. Midt i venstre meny er det mulig å slå av og på Type tema, og Type kilde. Det er verdt å merke seg at man må oppdatere kartet ved å trykke på knappen Oppdater hver gang man har gjort et valg i kartet. Den beste måten å lære seg å bruke Kildenett kart på, er å prøve og feile og forske ut kartets muligheter. Vi gjør et forsøk, og skal nå finne fram til historien om karene fra Råkvåg i Rissa kommune, som en søndag i 1956 satt på brygga og slo av en prat om løst og fast:

Tema: Kart og lokalhistorie

Lokalhistorisk magasin 1/09

Tema: Kart og lokalhistorie

10

tema de sorterer under. Kildenett kart er altså en del av Kildenett. Kildene kan enten nås gjennom søk i portalen, eller direkte gjennom geografisk søk i kartet. La oss se på Kildenett.no og Kildenett kart: www.kildenett. no/.

Frode Brataas er GIS-rådgiver i Sør-Trøndelag fylkeskommune.

Gamle adminstrative inndelingar på kart og nett i Noreg og Danmark

så trykke på kartknappen oppe til venstre. Deretter må Steinkjer kommune søkes opp i lista over kommuner i Nord-Trøndelag. Når Steinkjer kommune er kommet på plass i kartbildet, kan vi med fordel foreta en manuell Zoom med Zoom verktøyet på verktøylinja, slik at man får alle temaene rundt Steinkjer sentrum innenfor kartvinduet. Til slutt kan vi sette på Flyfoto under Karttype oppe til venstre, og vi får fram følgende kartbilde:

I Steinkjer sentrum med omegn, finnes så langt åtte artikler med spennende lesing innenfor temaene Krig, Helse, Skole og Modernisering, alle med lokalhistorisk innhold. Fører man musepekeren over ett av kartobjektene og klikker på bildet, kommer man igjen tilbake til Kildenett.no og kan fordype seg i artikkelen man nettopp har valgt i kartet. På denne måten kan man reise rundt i Trøndelag, hoppe fra sted til sted og lese lokalhistorie fra ulike tema og tidsepoker. Kildenett kart gir et geografisk oversiktsbilde av innholdet i Kildenett.no Dette var en kort og enkel forklaring på hvordan kartet som elektronisk medium kan brukes for visualisering og tilknytning til historisk materiale. Dette er et enkelt kartgrensesnitt. Det er mulig å utvide denne typen tjenester med avanserte søkefunksjoner, knyttet til stedsnavn eller tema. Det finnes også tjenester som viser befolkningsutvikling og bosetningsmønster over tid inne i dynamiske kartløsninger, altså en visuell framstilling av

ABM-utvikling har løyvt kr. 200 000 til eit prosjekt som skal utvikle nasjonale karttenester over historiskadministrative inn­delingar i Noreg. I fyrste rekkje gjeld det kart over kommune- og amts/fylkesgrenser frå 1838 til dags dato. Men planen er at også geistleg inndeling, len, fogderi, sorenskrivardistrikt og tinglag skal inkluderast, iallfall tilbake til 1600-talet. Utvegane vil venteleg også opne seg for å gå attende til mellomalderske inndelingar i lagdømme, sysler, fylke, skipreider med meir, enda om det ikkje er teke høgde for dette i denne omgangen. Prosjektet skal leiast av Statens kartverk. Samarbeidspartnarane elles er Norsk lokalhistorisk institutt, Riksarkivet og Universitetet i Oslo. Etablerte kartdata vil vere viktige for å byggje opp intelligente geografiske søkjesystem i Arkivverket og andre store arkiv. Dei aktuelle kartdata skal dessutan kunne tilbydast som online internett-tenester, slik at dei kan integrerast i andre etatar og institusjonar sine web-løysingar. Dermed vil ein nå brukarar innan både forvaltning, kulturverninstitusjonar, skole og ålmenta. Eit liknande prosjekt i Dan­mark, Projekt DigDag (Digitalt atlas over Dan­marks historisk-admini­strative geografi), skal vere fullført i 2011. Der er det Statens Arkiver (tilsvarande Arkivverket i Noreg) som står i spissen, i samarbeid med Kort & Matrikelstyrelsen, Kulturarvsstyrelsen, Nationalmuseet, Det konge­lige Biblio­­tek, Syddansk Universitetscenter og Københavns Universitet. Målet er å få til eit felles, nasjonalt web-­basert atlas over inndelingane heilt attende til mellomalderen. Atlaset skal utgjere eit sjølvstendig oppslagsverk og forsk­ings­reiskap, samstundes som det skal fungere som ein felles søkjeinngang til samlingane i dei store kulturvern­institusjonane. Det ser ut til å vere monaleg større dimensjonar over den økonomiske innsatsen i Danmark enn i Noreg. Det vart i 2007–2008 gjennomført eit forprosjekt til en million, medan hovudprosjektet har søkt om 28 millionar kroner. Det norske prosjektet søkte om i alt kr 400 000, halvparten frå ABM-utvikling, halvparten frå Norsk kulturråd (der søknaden enno ikkje avgjort).

Kart i kulturhistoriske framstillingar Av „„

13

J o hann e s S chrø d er H av st ad

La det vere klart: Eg er ingen ekspert på kart og kartframstilling, og det var under tvil eg sa ja til å legge fram denne orienteringa i eit forum som dette. Bakgrunnen er at eg – på grunn av manglande kommunal vilje til å yte økonomisk bistand til profesjonell forfattar – blei den som kom til å føre i pennen boka Liv og lagnad i Landvik. Bind 1: Førhistorisk tid. Boka tar for seg naturog kulturhistorie i dei eldste tider i Landvik sokn, som var eigen kommune fram til og med 1970, og nå utgjør drygt 70 % av arealet i Grimstad kommune. Appetitten steig under måltidet: Boka blei omsider på 670 sider med 1024 illustrasjonar. Éin av grunnane til svulminga var at eg, etter som arbeidet skrei fram, følte stadig nye behov for å underbygge teksten med kartografiske framstillingar av ymse slag. To forhold gjorde at eg kunne realisere dei fleste ønskemåla mine: 1. Landvik historielag argumenterte overfor Grimstad kommune med at dei ulike karttypane våre også ville bli til nytte for kommunen i fleire andre samanhengar, til dømes i skoleverket, som tur­ kart og i ymse planarbeid. Søknaden om økonomisk støtte øremerka dette formålet fekk dermed gjennomslag politisk, og ga økonomisk ryggrad til å fremme våre ymse ønskemål overfor kartfirmaet Geodatasenteret AS, Arendal. 2. Ein ressursperson i Landvik historielag, Øyvind Gulbrandsen, har gjennom sitt arbeid som båtkonstruktør for FAO lang erfaring i bruk av tegneprogram­met Corel Draw. (Også andre grafiske pro­ gram, f. eks Adobe Illustrator, kan for øvrig utføre det samme som Corel Draw.) Dei ”halvfabrikata” av kart som me etter kvart fekk frå kartfirmaet, blei lagt inn i dataprogrammet til Øyvind og utforma vidare av han, i tett samarbeid med forfattaren, til ferdige spesialkart og temakart. Karta blei stort sett utforma i pdfformat; noe som au var eit ønske frå trykkeriet vårt – Tvedestrand boktryk-

Øvst til høgre: Landhevingskart 2, Landvikkysten i slutten av preboreal tid, ca 7000 f. Kr. Havnivå 40 m høgare enn i dag. Arealet som blei tørrlagt gjennom Tundratid og Bjørketid er markert med lysare farge. ”Landvinninga” i dei kystnære bygdelaga er kvanti­fisert i Arealtabell 2 (under). ”Landvinning” i første del av steinalderen, for­delt på dei seks berørte bygdelaga i Ytre Landvik. Areal­auken (lysfarga på landhevingskartet) er kalkulert til rundt rekna 13 km2.

keri. Innsamling, systematisering og innplotting av data til ferdigstilling av desse karta var avgjort den mest arbeidskrevjande del av kartprosessen, så det hadde ikkje vore råd å realisere prosjektet utan denne dugnadsdelen. Det viktigste for ein historikar er å formulere sine ønskemål klart og eksakt overfor kartografen. Det er nok også nyttig, men ikkje nødvendig, å kjenne detaljar i den prosessen som skaffar fram det kartresultatet ein ønsker. I vårt tilfelle skal ein bare nemne at Geodatasenteret AS organiserte arbeidet som eit såkalla GIS-prosjekt. GIS er ei forkorting for Geo­­graphical Information Systems. Dette er ein nyare fagdisiplin, der datamaskinbaserte system blir brukt til å modellere, analysere og presentere geografiske data. Teknologien som ligg til grunn er ein database som organiserer data i eit brukbart digitalformat. I eit GIS kan ein kombinere ymse kartdata med ulike tabellariske framstillingar (”attributtdata”) – eit vesentlig framsteg. Wikipedia har for øvrig ein bra artikkel om GIS. La meg så omtale dei ulike karta. Det blir svært kortfatta, til dels i telegramstil, og tilnærmingar og kompromiss er ikkje kommentert:

Geologiske kart

Berggrunnskart. Landvik sokn/Grimstad kommune er delt mellom to offisielle berggrunnskart. Etter vårt ønske kopla NGU dei samman, og ga oss for rimelig betaling ei datafil (AI-format, 1,1 MB) som dekte heile kommunen. Ho lot seg behandle i Corel Draw-programmet, slik at me fekk gjort noen små ajourføringar. Kvartærgeologisk kart (lausmassekart) lå bare føre for austre del av Landvik (PDF-format, 3,0 MB). Kvartærgeolog Ivar Johan Jansen, som er styremedlem i Landvik historielag, hjelpte på dette ved velvillig å utarbeide kart over vestre del av den store endemorenen – Raet – som kryssar bygda (PDF, 0,95 MB). Begge karta dekker to sider i boka. I tillegg har ein brukt noen tidligare publiserte geologiske kart over spesielle formasjonar (til dels i JPG-format). Landhevingskart, med tilhørande ”landvinningstabellar”

Landskapet i Landvik har heva seg opp til 55–56 meter etter siste istid. Landhevinga er dokumentert på fem heilsides kart, som tilnærma viser korleis kystlandskapet i Landvik steig opp av havet gjenom dei førhistoriske kulturfasane.

Lokalhistorisk magasin 1/09

Lokalhistorisk magasin 1/09

Tema: Kart og lokalhistorie

12

Tema: Kart og lokalhistorie

kartdata som endres i en tidsakse. De senere årene er det utvik­ let mange tjenester der sluttbrukere selv kan bidra med eget materiale til denne typen kart. Det er også mulig på kildenett, der elever og lærer kan publisere og kartfeste eget materiale. Lykke til med utforskingen av Kildenett.no og Kildenett kart!

Venstre: Ferdselskart som viser det førhistoriske vegnettet i Landvik. Tjodvegar (hovudvegar gjennom bygda) med utheva strek. Høgre: Gardgrensekart som viser grenser mellom jernaldergardane i Landvik. Lang-

Det første kartet syner situasjonen like etter at isen hadde trekt seg tilbake, det andre viser naturen ved overgangen preboreal-boreal tid i eldre steinalder, det tridje ved overgang eldre-yngre steinalder, det fjerde dekker skiftet mellom yngre steinalder og bronsealder, og det femte og siste kartet refererer til overgangen mellom bronsealder og jernalder. Nå-situasjonen går sjølvsagt fram av andre kart i boka. På landhevingskarta er det arealet som blei tørrlagt i dei ulike epokane markert ved eigen farge, og data bestilt av kartfirmaet er brukt til å berekne både landvinningsarealet og totalarealet i stein-, bronse- og jernalderen for seks område i Landvik. Ut frå visse kriterier er desse områda peikt ut som dei sannsynlige bronsealdervalda i bygda. Dei er den dag i dag distinkte lokalsamfunn i Landvik. Ved også å ta ut areala for dei ulike markslaga (ØK-registrerte) innanfor grensene til dei antatte bronsealder-busettingane (”primærgardane”) har ein også skaffa seg eit mål for ressursgrunnlaget for desse. Litt meir om dette nedafor under avsnittet ”Gardgrensekart”.

Kartgrunnlaget for landhevingskarta var FKB (Felles KartBase) frå kommunane/Statens kartverk. I ettertid ser ein at desse landhevingskarta burde ha vore utført med større oppløysing/fleire pikslar. Dei er på bare 105–110 kB og noe diffuse i streken, og lar seg ikkje forstørre meir enn det som er gjort i boka.

røtter tilbake til førhistorisk tid. Vegane er lagt inn på vanlig topografisk kart for bygda. Det avtegna seg etter kvart ein heller intim samanheng mellom vegkartet og fornminnekarta. Tjodvegar (hovudvegar gjennom bygda) er tegna inn med grovare strek, og alternative ruter er stipla. Tverrvegar er avmerka, men ikkje lokale vegar mellom grannegardar.

Fornminnekart

Steinalderen: På landhevingskart 3, som dekker situasjonen då havet sto 15 m høgare enn i dag, er namnefesta og avmerka alle funn av flint og andre steinalderartefaktar. Bronsealder, jernalder: Det er utarbeidd signaturliste og lagt inn i alt 15 symbol for ulike typar fornminne på felles fornminnekart for bronse- og jernalderfunn. Ytre Landvik, med stor funnfrekvens, dekker to boksider, og Øvre Landvik éi side. Grunnkartet for dette temakartet er det offisielle topografiske kartet over distriktet. Vegkart, forhistoriske vegfar

Boka har ei kartside som viser dei stigar, tråkk og ridevegar som ein antar har

Gardgrensekart, med tilhørande ressursberekningar

Kartfirmaet leverte vanlig topografisk kart/NGU-kart (4,1 MB) med dagens gardgrenser inntegna. Dette var utgangspunkt for den endelige presentasjonen i boka. Gjennom synfaringar i terrenget og gjenomgang av diplom og gardsdokument, har ein så prøvd å lokalisere og kartfeste dei første landskapsinndelingane i bygda. Noen stader er rekonstruerte byttelinjer stipla på kartet. Langstrenger er gitt ein grovare signaturstrek, og dei fleste endestavar/honnstavar er avmerka og namnefesta. I tillegg til presentasjon over to sider i teksten, er grensekartet også gjengitt på innsida av omslaga foran og bak i boka,

Øvst til venstre: Nedbørfordeling i veksttida (mai-sept.) i middel for perioden 1931-1960. Nedbøren auker sterkt frå kysten og innover. Dette er generelle forhold, som ikkje har endra seg vesentlig så lenge det har budd menneske i området. Øvst i midten: Middeldato for første barmarksdag i perioden 1957-1983. Isolinene er bare trekt mellom busette stader, så snøen ligger lenger på heiområda. Den ytre isolina

til orientering for dei som er ukjente i bygda. Det er au utforma arealtabellar (i alt 25) knytta til busettingsutviklinga. Dei viser fordelinga (i dekar) av ulike markslag på primærgardane og på delingsprodukta til desse. Ein har liggande grunndata for alle ØK-markslaga, men har valt å bare presentere sumdata for jordbruksareal, produktiv skog, myr, impediment (uproduktiv jord) og vatn. Det er gjort eit første spadestikk for å undersøke om denne ressurskartlegginga på jernaldergardane kan ha relevans til verdimål (i Landvik: huder og skinn) for dei samme gardane i historisk tid, men utan noko form for statistisk variansanalyse eller korrelasjonsberekning. Dette blir då au vesentlig meir aktuelt å undersøke når ein skal behandle dei historiske gardane. (Helst burde dette bli eit prosjekt på landsplan, men det er, bokstavelig talt, ei anna historie.) Det er nok min yrkesbakgrunn som forskar og konsulent i landbruk som er årsak til at eg har prøvd å gå inn i stoffet

er 31. mars, vidare innover markerer dei 5, 10, 15, 20, 25 og 30 april. Under over: Arealtabellen (under) viser oppdelinga av Forn-Landvik. Areal (daa) av ulike markslag på utskilte parsellar av primærgarden. Høgre: Kart over fornminne frå bronse- og jernalderen i Ytre Landvik, vestre del.

med denne vinklinga. For under lesing av bygdebøker og historiske avhandlingar har eg mest alltid sakna opplysningar om dei naturressursane som lå bak og var nødvendige for at ein familie eller ei gruppe menneske kunne livberge seg. Også krav til ressursgrunnlag på ulike teknologiske nivå, og i forskjellige geografiske område er interessante forskingsfelt. Det ser ut til at moderne kartografi gir verktøy til å hanskes med slike spørsmål. Andre kart

Boka presenterer au eit kart over nedbørfordeling innan Landvik, eit kart som viser første barmarksdag om våren i distriktet, og eit kart over lokalklimaet i Landvik kjerkebygd. Dette er granskingar som blei utført som ledd i ”Klimagranskingar i Aust-Agder” – eit prosjekt som blei gjennomført i regi av Styringsutvalg for landbruksmeteorologisk forsking, NLVF i åra 1969–1972.

Kart som manglar

Kva for kart manglar? Ein skulle også gjerne hatt med i boka jordsmonnkart, vegetasjonskart og kart over nedbørfelt i bygda, men fekk dei ikkje med denne gong. Vonar desse vil vere på plass i neste bind av kulturhistoria. Då må ein au utforme nye gardgrensekart, der bruksdelinga i mellomalder og tidlig nytid er med, og følge dette opp med arealfesting av ulike bonitetar og ressurskartlegging av dei nye delingsprodukta innan matrikkelgardane. Johannes Schrøder Havstad (f. 1930) er tidlegare fylkesagronom og forskar, dr. scient. Han har hatt ei rekkje sentrale landbruksfaglege verv, mellom anna i Noregs landbruksvitskaplege forskingsråd. Karta som er omtala, finn du i: Liv og lagnad i Landvik. Bind 1: Førhistorisk tid. Landvik historielag 2008. ISBN 978-82-90694-38-5.

Lokalhistorisk magasin 1/09

Tema: Kart og lokalhistorie

15

Tema: Kart og lokalhistorie

Lokalhistorisk magasin 1/09

14

Av „„

A nn e ke n A p p el L aur s en & Jaco b Ridd er sh olm Wang

Historien om Historisk Atlas

Siden 2006 har man kunnet gå på opdagelse i den lokale historie på et kortbaseret site for Fyn. På kortet er afsat lokaliteter, med søgbare lokale kulturhistoriske fortællinger. Fra april 2009 udvides det geografiske område, så hele Syddanmark kommer på Historisk Atlas. På længere sigt drømmer vi om at få hele Danmark med. Men hvad er Historisk Atlas så? Historisk Atlas er i al sin enkelhed en hjemmeside, der formidler kultur-, natur- og kunsthistorie via kort. Man vælger mellem gamle og nye kort og moderne

Anvendelsen af Silverlight giver mulighed for unikke funktionaliteter i Historisk Atlas. Som f.eks. vist, ”kort-påkort” funktionaliten, hvor man på en visuelt let tilgængelig måde kan sammenligne byudvikling, vejforløb og en række andre historiske forhold, ved at trække et cirkeludsnit af ét kort hen over et andet. Derudover ses et eksempel på vinduet hvori lokaliteterne præsenteres.

luftfotos. Kortene fra forskellige tidsaldre kan lægges oven på hinanden og det er meget let (og fascinerende) at se hvordan land og by har udviklet sig. Lokaliteterne på Historisk Atlas er viden om lokal kulturhistorie på stedet og leverandørerne af indholdet er lokale arkiver, biblioteker og museer. Det er meget forskellige emner, der lægges på Historisk Atlas og det afspejler præcis den lokale egns særlige historie. Lokaliteterne omfatter gårdhistorie, herregårde, fynske malere, industrihistorie, kirker, bymidte og meget mere. Der er ingen faste krav om hvilke emner, der må

lægges på Historisk Atlas. Eneste krav er, at historien kan knyttes til et geografisk punkt på kortet. Det er enkelt at lægge indhold på Historisk Atlas. En kulturinstitution, der har gode lokale kulturhistoriske fortællinger og steder, de gerne vil dele med borgerne, kan umiddelbart gå i gang. Det koster ikke noget – andet end institutionens egen arbejdskraft og deltagelse i den videre udvikling af Historisk Atlas. Det uensartede ”ABM-landskab”

Det danske kulturlandskab er præget af, at ABM-institutionerne er vidt forskellige

Indholdet skaber Historisk Atlas

Der er ingen regler for indholdet på Historisk Atlas i emnemæssig forstand. Tværtimod bestemmer indholdsleverandørerne selv, hvilke emner de finder vigtigst. Det er dog interessant at følge, hvordan indholdsleverandører lader sig inspirere af hinanden og ad den vej opstår overordnede temaer, der dækker hele regionen. ABM-institutionernes forskellighed er med til at skabe et varieret indhold, og at der lægges flere lag på en lokalitet fra forskellige institutioner. Et eksempel: De fynske herregårde er lagt på af Odense Bys Museer, men det er Odense Central Bibliotek, der sikrer, at der kan trækkes bibliografiske data om herregården fra det danske bibliotek.dk. I rammerne for Historisk Atlas prioriterer vi derfor også, at indholdsleverandører får mulighed for at udveksle ideer samt diskutere rammer og indhold. Dette sker på et forum på Internettet. Brugernes Historisk Atlas

Historisk Atlas er skabt med udgangspunkt i, at enhver med interesse for kunst, kultur og natur i lokalområdet, skal kunne få nye oplevelser på det sted,

hvor de bor. Søgningen er tilstræbt så intuitiv som mulig og har man erfaring med Google, er Historisk Atlas ligetil. Vi prioriterer den helt enkle tilgang i Historisk Atlas, så fokus rettes mod viden om ens eget lokalområde, eventuelt sat i sammenhæng med den større historie. Det skal gerne være nysgerrigheden, der driver brugeren til at ville vide mere. Det betyder, at vi lægger vægt på at præsentationen af lokaliteterne er korte, interessante og billedrige. Vil man vide mere, kan man klikke sig frem til mere viden på sitet, følge links ud af sitet (for eksempel til bibliotek.dk) eller eventuelt tage direkte kontakt til det museum, arkiv eller bibliotek, der har ansvaret for lokaliteten. Det er væsentligt i Historisk Atlas, at brugerne kan se, hvilken institution informationerne kommer fra. Undervisningspotentiale

Ud over at målrette Historisk Atlas mod den brede lokalt interesserede brugerskare, har vi fokus på undervisnings­ insti­t utionerne. Hvordan kan de anvende His­­to­risk Atlas i undervisningen? Gennem undersøgelser af gymnasie­ skolernes muligheder for at anvende

Warp-funktionalitet i en anderledes visning. Øverst ligger menuen hvorfra udvalgte lokaliteter kan aktiveres på kortet, samt kort- og værktøjsvælger. Nederst ses søgefeltet samt zoom-knapper. Kort fra 2008 og 1880.

17 Lokalhistorisk magasin 1/09

Når den lokale kulturhistorie fortælles gennem kort1

i størrelse og organisation. Alene inden for museumsområdet er de statsanerkendte museer meget forskellige i størrelse, på trods af at de skal forvalte den samme museumslov. Arkiverne har deres egen lovgivning og her er billedet endnu mere broget. Der er de større stadsarkiver og så et utal af meget små lokalarkiver, med ganske lidt fagligt personale og en stor skare af frivillige. Endelig er der bib­ liotekerne, der er omfattet af en tredje lov. Alle ABM-institutioner arbejder med den lokale kulturhistorie på hver deres måde, men ikke alle har ressourcer til at videregive deres indsamlede viden. Historisk Atlas har vist sig at være en platform, der gør det enkelt at få bredt den lokale viden ud til alle borgere. Det vil sige at ABM-institutionerne kan bruge deres energi på at indsamle og formidle de lokale historier gennem ord og billeder, med afsæt i præcis deres institution, frem for at skulle opfinde en platform og tilrettelægge deres materialer inden for stramt definerede rammer. Vores oplevelse er, at konceptet virker motiverende, og at der faktisk bliver produceret ganske meget spændende indhold på kort tid.

Tema: Kart og lokalhistorie

Lokalhistorisk magasin 1/09

Tema: Kart og lokalhistorie

16

Historisk Atlas

Historisk Atlas, har vi oplevet, at der umiddelbart er et potentiale for at tilrettelægge undervisningsforløb. Gymnasielærerne skal blot lære Historisk Atlas at kende. En anden undersøgelse har des­ uden vist, at der undervises i lokalhistorie på de danske gymnasier, så det kan betale sig at markedsføre Historisk Atlas for gymnasielærerne. Tanken er derfor nu at invitere interesserede gymnasielærere til i samarbejde med ABM-institutioner, at udvikle målrettede undervisningsmaterialer baseret på Historisk Atlas indhold. Næste trin bliver på samme vis at undersøge mulighederne for anvendelse af Historisk Atlas i grundskolen. Historisk Atlas — teknisk

Historisk Atlas har som nævnt flere år bag sig og websitets tekniske fundament samt grænsefladens udseende og funktionalitet har således ændret sig ad flere omgange. Senest er udviklingen af atlasets version 3 godt undervejs, og vi forventer at den nye tekniske version af Historisk Atlas lanceres samtidig med den nye indholdsversion – Syddanmark – i april 2009. Historisk Atlas version 3 er en webapplikation baseret på MS Silverlight (plugin) og kan afvikles i alle de større browsere (Internet Explorer, Firefox, Safari, Opera og Chrome). MS Silverlight er et nyt plugin (tillægs­ program), meget lig Macromedia Flash,

men vi vurderer, at mange meget snart vil få kendskab til det. Udviklingen af Historisk Atlas version 3 baserer sig på en masse overvejelser, og her er et kort udpluk af de mest centrale. For det første tilstræber Historisk Atlas altid en høj grad af fleksibilitet i forhold til dataimport og -eksport. Har man ind­ hold til Historisk Atlas, er det indholdets form og type der afgør importmetoden, ikke omvendt. Historisk Atlas kan således modtage dynamisk data via webservices, statisk data via enkeltgangs­import og endelig, førstegangregistreret materiale i form af inddatering ved hjælp af sitets skræddersyede CMS-system (content managament system, system til håndtering af indhold). Dataeksport klares meget gerne ved hjælp af webservices. På længere sigt ønsker vi at etablere en funktionalitet, der gør det muligt for de individuelle institutioner at eksportere deres samlede materiale på Historisk Atlas – enten dynamisk eller statisk. For det andet tilstræber Historisk Atlas version 3 at præsentere brugerne for en smidig, flot og anvendelig grænseflade til sitets indhold og funktionalitet. I fremtiden ønsker vi at foretage grundige brugertests af Historisk Atlas, med hen­ blik på sikring af sitets brugbarhed. Herudover skal sitet indeholde underholdende, engagerende og nemme (plugand-play) funktioner. Historisk Atlas må

meget gerne anskues som et computerspil, som man kan lege med på en fri og lærende måde. Ved hjælpe af kort-på-kort funktionalitet (warp), farvelægning (colouring) og navigationen generelt, åbnes der en mulighed for, at brugeren hverken behøver en stor baggrundsviden eller en klar målsætning med brugen af sitet, for at få noget ud af det, men derimod kan hengive sig til sitets umiddelbare ”spilbarhed” og dermed påbegynde turen gennem dét univers som Historisk Atlas ret beset er. De nævnte funktionaliteter demonstreres på vores youtube-side (http://www.youtube.com/user/ HistoriskAtlas). En sidste ting der skal fremhæves her, er at Historisk Atlas opererer med en udviklingshorisont på maximalt 6 måneder pr version. Dette for at sikre en fortsat kreativ og driftig udvikling og at brugerne får noget ud af nye funktionaliteter så hurtigt som muligt. Den tekniske udvikling af Historisk Atlas varetages konkret af IT-udvikling ved Odense Bys Museer – i tæt samarbej­ de med de øvrige partnere i projektet. Organisation

Historisk Atlas begyndte som et innovativt projekt, fordi der var nogen, der havde en god ide. Projektorganisationen eksisterer fortsat og Historisk Atlas er organiseret med en styregruppe, der repræsenterer alle deltagende institutioner. Styregruppen tager de overordnede beslutninger og beslutningsmyndigheden i forhold til projektansøgninger og satsningsområder. Desuden er der nedsat en redaktionsgruppe, der har det overordnede redaktionelle ansvar og blandt andet diskuterer retningslinier for indhold på Historisk Atlas og skaber beslutningsgrundlaget for Styregruppen. Det er også i redaktions-gruppen, at de indledende diskussioner om Historisk Atlas fremtid tages. For at sikre koordineringen og udviklingen er der udpeget en redaktør og IT-koordinator. Historisk Atlas vokser ganske meget i øjeblikket, så det koordinerende og superviserende arbejde skal styrkes og et egentlig sekretariat er et ønske.

En af de få konkrete beslutninger i forbindelse med Historisk Atlas, er at det alene er faginstitutioner, der kan lægge indhold på Historisk Atlas. Samtidig er det centralt for Historisk Atlas at fastholde den decentrale udvikling, at det er de lokale ABM-institutioner, der beslutter hvilke emner, de ønsker at lægge på. Derfor har indholdsleverandørerne også det konkrete redaktionelle ansvar for ind­holdet. Det betyder, at redaktionsgruppen ikke kontrollerer indholdet. Det er og bliver et lokalt ansvar. Økonomi

Historisk Atlas har siden start været et udviklingsprojekt, og det er det forsat. Det betyder, at vi fortsat bruger mange kræfter på at søge projektmidler fra kultur­puljer under ministerier, regioner, kom­muner med videre. Hertil kommer en stor del entusiasme og institutionernes egen arbejdskraft. Perspektiver

Perspektiverne for Historisk Atlas er mange, og her er et udpluk af de, der efter vores mening er mest centrale. Historisk Atlas er allerede og vil formentlig fortsat være et produktivt brobyggerprojekt mellem ABM-institu­tioner i Danmark. Der sker spændende ting, når fagfolk fra forskellige institutioner mødes om et fælles projekt. Vi oplever, at Historisk Atlas er en formidlingsplatform der er nem at bruge, og det er derfor let at gå ind i projektet for de forskellige institutioner. Opgaven i forbindelse med anvendelse af sitet er let forståelig og konkret, hvilket giver et godt udgangspunkt for samarbejdet og den gensidige inspiration institutionerne imellem.

Et andet oplagt perspektiv handler om projektets udbredelse og evne til at bevare sit momentum. Vejen mod Historisk Atlas Danmark ser oplagt og nem ud, men der er mange udfordringer undervejs. Og når alt kommer til alt, så er det et spørgsmål om engagement fra de individuelle lokalhistoriske institutioner og opbakning fra projektpuljer og andre økonomiske ”investorer”. Historisk Atlas drives grundlæggende frem af institutionerne selv. Herudover er vi nogen, der gerne ser Historisk Atlas til mobile platforme. Der er en ny bølge af smartphones på vej med integreret GPS (iPhone, Google Androidtelefoner, Palm Pre med videre), ligesom GPS i de eksisterende telefontyper bliver mere og mere udbredt. Historisk Atlas @ Mobile (Historisk Atlas på mobil platform) bliver et spørgsmål om timing og et fornuftigt valg af platforme. Det skal være nemt, billigt, demokratisk og godt! Endelig bliver der i redaktionsgruppen jævnligt diskuteret brugerinddragelse. Vi er sikre på, at der ligger uformidlet viden og uudnyttede medier mange steder i de danske lokalsamfund, og Historisk Atlas vil selvfølgelig gerne åbne for en regulær dialog med brugerne. Der skal dog skelnes skarpt mellem fagligt velfunderet og hobby-genereret materiale. Herudover åbner perspektivet for en række endnu uafklarede spørgsmål. En ting er dog sikkert – Historisk Atlas ville gøre sig godt som en social platform for alle med interesse for lokalhistorie. Hvornår går Historisk Atlas Syddanmark i luften?

Midt i april 2009 går Historisk Atlas Syd­ ­danmark i luften (www.historiskatlas.dk/ version3) med et stort arrange­ment, der

gerne skulle give genlyd. Til den tid vil adressen være: www.historiskatlas.dk. Vi glæder os! Anneken Appel Laursen, haal@odense. dk, er projektudvikler ved Odense Bys Museer og redaktør for Historisk Atlas. Jacob Riddersholm Wang, jrw@odense. dk, er IT-koordinator ved Odense Bys Museer og for Historisk Atlas. Fodnode

1 Kort (dansk) = kart (norsk).

Norske kart i granne­ landa Krigar mellom dei nordiske landa på 1600- og 1700-talet er blant årsakene til at det både i Sverige og Danmark finst ein god del gamle kart over delar av Norge. I Sverige gjeld det særleg Krigsarkivet (nå ein del av Riksarkivet) www.statensarkiv.se/default. aspx?id=7557&refid=1132. I Danmark kan spesielt nemnast Det kongelige Bibliotek i København https://rex.kb.dk/F?func=file&file_ name=find-b&local_ base=KGL01_KBK. I katalogverket Gamle norske kart (omtala på side 22) finn du liste over fem institusjonar i Sverige og sju i Danmark som har samlingar med gamle, utrykte kart over norske område. Karta i desse samlingane er med i Gamle norske kart.

19 Lokalhistorisk magasin 1/09

Lokalhistorisk magasin 1/09

Tema: Kart og lokalhistorie

18

Decentralt redaktionelt ansvar

Tema: Kart og lokalhistorie

Historisk kort med mange lokaliteter. Lokaliteterne kan evt. farvelægges, så det er nemt at se på kortet, hvilke kategorier de hører til.

Av „„

Sid s el Kv ar teig, Ulf Hans en o g A r v id Lillethu n

Statens kartverk Land forvalter kartverkets store samling av historiske kart. Kommuner, museer og historielag deltar i skanning og kan bruke materialet i historiegransking av landskap, eiendom, stedsnavn med videre.

dem ut på internett. Kartverket søker samarbeid med kommuner og statlige etater i prosjekter knyttet til spesielle geografiske områder, temasamlinger, historisk-administrative grenser og også historiske flyfoto.

Statens kartverk har et ansvar for arkivering av eget historisk kartmateriale. Vi har et stort arkiv med slike kart. Hovedarkivet ligger på hovedkontoret på Hønefoss – noen samlinger ligger fortsatt arkivert på fylkeskartkontorene. Dette materialet er stadig i bruk som kildemateriale ved ulike typer arbeid i institusjonen. Publikum kan henvende seg til oss for å studere kartene eller få kopier av dem. Kommuner, museer og historielag får skannet kart som de benytter i forvaltningsarbeid eller legger

Originalmålinger rektangel og gradteiger Disse består av Kartverkets egne håndtegnede originaler som ligger til grunn for de senere trykte utgaver. Originalene er målt i målestokkene 1:10 000, 1:20 000, 1:25 000, 1:50 000 og 1:100 000. De spenner over tidsrommet 1773 til 1950 årene. Antall kart til sammen er ca. 3065.

Amtskart

De første viktige trykte kartene kom med amtskartene. Produksjonen av disse startet i 1826 og var i salg helt frem til 1917. De første kartene i denne serien omfattet Østfold (Smaalenene) deretter fulgte Akershus, Hedmark, Vestfold osv. Denne serien ble produsert i målestokk 1:200 000.

Trykte gradteigskart ble produsert første gang rundt 1895. Til grunn for denne trykte serien lå håndtegnede gradteigskart og rektangelkart. De originale gradteigsmålingene dekket i hovedsak Norge nord for Mo i Rana og inn i Troms fylke i tillegg til deler av Finnmark. De trykte gradteigskartene var i salg frem til 1990. Gradteigskartene var i målestokk 1:100 000.

Norge 1:50 000 (M711)

Den nåværende landsdekkende kartserien Norge 1:50 000 kom ut på slutten av 1950-tallet og ble fullført i løpet av ca. 30 år. Til grunn for denne lå en serie basert på oppfotografering av gradteig– og rektangelkart satt sammen i mosaikk i 1952. Senere lå nye målinger til grunn for serien, og det ble den første ensartede kartserien som dekker hele landet med 730 kartblad i flere utgivelser.

Økonomisk kartverk

De trykte rektangelkartene i målestokk 1:100 000 kom på slutten av 1860-tallet og var i salg helt til 1979. Her lå de håndtegnede gradteigskartene og rektangelkartene til grunn for utgivelsen.

Dette er detaljerte kart av alle områder med økonomiske interesser. Målestokken på denne serien er 1:5000 og dekker byer, tettsteder, jordbruksområder og områder med produktiv skog. Det vil si dekning av ”halve landet”, i hovedsak fra fjorden og opp til tregrensen. Totalt foreligger omkring 32 000 kartblad, en del av disse i flere utgaver. Kartleggingen ble utført fra omkring 1960, med andre og eventuelt tredje gangs kartlegging av en del områder på 1980-og 90-tallet.

Milekart

Norgesavdelingen

Rektangelkart

Disse kartene ble produsert fra ca. 1773 og frem til ca. 1813. Denne serien i måle­­stokk 1:10 000 dekker det meste av Østfold, deler av Akershus og Hedmark helt opp til grensa mot Sør-Trøndelag. Hovedmålsetningen med denne serien var å dekke områdene langs riksgrensa som et ledd i det norske forsvaret mot svenskene. Det er hele 215 kartblad som hver er delt i fire kvadrater. Disse er detaljerte og nøyaktige for bebygde strøk og forteller mye om enkelte gårdsanlegg. De er sammen med senere originalmålinger en viktig historisk kilde for lokalhistorisk arbeid.

Avdeling for kart over hele eller større deler av Norge. Kartene spenner over et tidsrom fra 1600-tallet og fram til i dag. Disse forekommer i ulik målestokk, men hovedmengden er i mindre målestokk. De fleste kartene er fra andre institusjoner. Avdelingen består av ca. 300 numre oppdelt i mange undernumre. Til sammen er det ca. 1130 kart i denne serien.

Fylkesavdelingen Avdeling for kart over hele fylker, eller deler av fylker. Inkluderer kart over flere

21 Lokalhistorisk magasin 1/09

Statens kartverks arkiver for landkart

Tema: Kart og lokalhistorie

Lokalhistorisk magasin 1/09

Tema: Kart og lokalhistorie

20

Gradteigskart

byer, bl.a. Oslo og Bergen. Det gjelder tidsrommet fra ca. 1650 til i dag, i forskjellige målestokker. Det er totalt ca. 2500 kart.

Andre samlinger i Statens kartverk Kartverket har også andre samlinger med mange hundre kart totalt, bl.a. Grevskaps­ målingene 1810–1814, Fossummålingene 1912–1914, Kongsvingeravsnittet, 1917– 1919, Ekserserplasskartene på 1900-tallet, Høyfjellskommisjonen 1909–1924, Landgeneralkartene 1924–1955, General­ kartene 1868–1910 og samlinger av temakart knyttet til geologi, jernbane, post, fløting, reindrift, byregulering osv. Arvid Lillethun er fagdirektør ved Statens kartverks landdivisjon. Sidsel Kvarteig er seniorkonsulent i samme divisjon. Ulf Hansen er forvaltningsansvarlig for historisk arkiv.

Hva kan du finne på

Norsk Kartmuseum? Av „„

Korleis finn eg gamle kart frå min stad? Det finst eit godt hjelpemiddel til å konstatere om det finst kart frå det området du interesserer deg for, heilt ned på gardsnivå. Det er katalogserien Gamle norske kart, som Norsk lokalhistorisk institutt gav ut i åra 1978–1985, med oversyn over utrykte kart i samlingar i arkiv, bibliotek, museum og forvaltningsetatar som Kartverket (den gongen NGO) osv. Utanom Noreg er også aktuelle institusjonar i Sverige og Danmark med. For gardskart går registreringane fram til 1970-åra, medan år 1900 er sett som grense for andre typar. For kvar innførsel er det opplyst om kva område kartet dekkjer, målestokk, datering, kva institusjon kartet er oppbevart i og ein del varierande tilleggsopplysningar. Serien er ordna på fylke (eit band for kvart fylke) og på herad (eldre kommuneinndeling) innan kvart fylke. Dessutan er det eit tilleggsband som vesentleg omfattar Havnedirektoratets kart i Riksarkivet og som også har med ein serie nyteikna kart som viser kommune­inn­­delingane ca. 1900 og 1980. Mange omorganiseringar og nykatalogiseringar har skjedd i oppbevaringsinsitusjonar etter at serien kom ut. Til

dømes er Jordskifteverket totalt omorganisert. Men opplysningane i katalogen gjer det likevel etter måten greitt å spore opp dei aller fleste av karta. I tilknyting til katalogserien gav NLI også ut ei artikkelsamling, Våre gamle kart. Her er artiklar mellom anna om landmålingskonduktørane sitt arbeid, om trykte lokale landkart over Noreg frå tida før 1773, dei topografiske utgreiingane til Kartverkets (NGOs) kart og kva jordskiftekarta kan fortelje. Gamle norske kart. Samkatalog over utrykte kart fra de siste 300 år, bd. 1-18. NLI/Universitetsforlaget, 1978–85. Våre gamle kart. Red. Rolf Fladby og Leif T. Andressen. Oslo: Universitetsforlaget, 1981. 82 s. (Skrifter fra NLI ; Nr 9). ISBN 82-00-05605-8.

Bjør n G eir r H ar ss o n

Norsk Kartmuseum ble høytidelig åpnet av Hans Majestet Kong Harald V 14. januar 1998 i lokalene til Statens kartverk på Ringerike. Til tross for senere endring­ er i organisasjonsformen til Statens kartverk har Norsk Kartmuseum beholdt sine lokaler uendret siden åpningen. Museet er plassert i underetasjen på et nytt tilbygg som sto ferdig tre år tidligere. Museets grunnflate er 174 m 2, og mer enn 280 gjenstander vises utstilt, sammen med 230 fotografier, bilder og figurer og 30 kart. I et magasin lokalisert et annet sted i kjelleren ligger det lagret ytterligere et par tusen gjenstander fra kart- og oppmålingsvirksomheten. Bakgrunnen for museet

Gjennom tidene har den statlige kart- og oppmålingsvirksomheten vært underlagt ulike departementer, og den har vært gjenstand for flere omorganiseringer. I 1986 ble de to institusjonene Norges sjøkartverk og Norges geografiske oppmåling igjen samlet i en organisasjon. Sammen med landets 18 fylkeskartkontor dannet de da Statens kartverk. Etaten har helt siden starten i 1773 greid å bevare en hel del instrumenter og utstyr benyttet til kartleggingsoppgaver i ulike tider.

Men det var først efter at Norges geografiske oppmåling flyttet til Ringerike i 1980, at gjenstandene ble samlet i noe som kunne kalles en utstilling. I 1997–– 98 kunne utstillingen utvides og flyttes inn i nye, store lokaler under navnet Norsk Kartmuseum. Norsk Kartmuseum søker å vise instrumenter og utstyr som siden 1773 har hatt betydning for kartfagets utvikling og som har vært brukt for oppmåling og fremstilling av offisielle kart i Norge. Det eldste instrumentet som vises i museet, er et såkalt ”Trigometre”, et fransk-produsert linjalsystem for meget enkel kartlegging, trolig fra 1597. Dette instrumentet fulgte muligens med fra Krigsskolen, den gangen Norges Grændsers Opmaaling ble etablert (1773), som den første forløperen til dagens Statens kartverk. Personellet som var ute i terrenget som oppmålere og karttegnere, hadde nemlig alle sin utdannelse fra Krigsskolen, en ordning som varte til langt ut på 1900-tallet. Senere er de blitt utdannet ved universitetene på Ås, Trondheim, Tromsø og Oslo. Opplegget i museet

Museet er lagt opp slik at man følger

Venstre: Et oppmålingsparti skal krysse en elv i Troms en gang i 1930-årene. Som vi ser var det mye utstyr som måtte med, utstyr som nå kan gjenfinnes på Norsk kartmuseum. Der kan du også se dette målebordsutstyret fra 1770-årene (høyre), som er noe av det eldste utstyret i museet. Det består av målebord, dioptersikte, busole (kompass) og libelle. Over målebordet henger en målelenke, som var den tids målebånd. (Eier begge bilder: Statens kartverk).

produksjonsgangen av kart. Man starter med oppmålingsdelen, som kalles geodesi. Geodesi er vitenskapen om jordens form og størrelse, det vil si den omfatter alt som må til for å etablere et høydesystem og et koordinatsystem som kan danne basis for selve kartleggingen. Neste seksjon viser hva som måtte til for å kunne lage sjøkart. Videre kommer man til selve utførelsen av karttegningen, som i tidligere tider ble foretatt ute i terrenget, men som senere ble utført via fotografering. Slik fotografering kunne foregå i terrenget og senere fra fly. Konstruksjonsmaskinene som ble brukt for å gå fra bilder til kart, er de største og tyngste gjenstandene i Kartmuseet. Til slutt i en omvisningsrunde følger man trykkeprosesser, som var meget omstendelige og tidkrevende.

Lokalhistorisk magasin 1/09

23 Tema: Kart og lokalhistorie

Lokalhistorisk magasin 1/09

Tema: Kart og lokalhistorie

22

Venstre: På museet vises en serie teodolitter som har vært brukt i oppmålingen fra omkring 1800 frem til ca. 1990. De fleste av dem kan ses på dette bildet. Høyre: En kartkonstruksjonsmaskin fra før krigen som også kan studeres på museet. (Begge foto: Bjørn Geirr Harsson).

Vertikalt grunnlag

Høydesystemet i alle land refererer seg til havnivået, og i museet har vi prøvd å vise hvordan det norske høydesystemet er knyttet til havnivået. Fra tidlig på 1800-tallet målte de høyder over havet ved hjelp av barometer, idet de utnyttet kunnskapen om at lufttrykket avtar med høyden vertikalt oppover efter en kjent formel. Fra slutten av 1800-tallet gikk man over til å bruke spesielle kikkerter, kalt nivellerkikkerter, for å måle høyder over havet. Flere slike kikkerter vises i museet, sammen med skisser som forklarer virkemåten. Nivellerkikkerter brukes fortsatt under markarbeid i dag, og nivellement er den målemetoden innen oppmåling som har holdt seg mest uforandret siden den ble tatt i bruk. Horisontalt grunnlag

Da man i Norge etablerte et landsomfattende koordinatsystem for kartlegging, startet man i 1779 med flaggstangen i Kongsvinger festning som utgangspunkt. Men da Christiania observatorium hadde stått ferdig noen år, overtok dette som utgangspunkt for det nasjonale koordinatsystemet. Gjennom utstyr og bilder vises hvordan oppmålingen skjedde med basiser og måling av vinkler i nett av trekanter som til slutt dekket hele landet. Først i 1960-årene kunne man si at trekantnettet dekket hele Norge. I nærmere 200 år ble spesielle kik-

kerter benyttet for å måle vinklene i trekantnettet; de ble kalt teodolitter. Vi viser mange eksempler på slike teodolitter, fra store klumpete kikkerter til mer nette moderne. I Norge kjenner vi bare til én instrumentmaker som har kunnet konkurrere med de kjente tyske og britiske produsenter av oppmålingsinstrumenter. Guidene vil kunne fortelle deg hvordan denne norske instrumentmakeren fikk solgt teodolitter til Norges geografiske oppmåling på 1800-tallet. Han gikk under kallenavnet ”Kikkert-Olsen”. Men mot slutten av 1980-tallet gikk teodolitten ut av bruk. Avstandsmålere som benyttet radiobølger og synlig lys overtok for teodolittene. I museet vises avstandsmålere som kunne måle avstander på opptil nærmere 50 km. Fra 1990tallet ble avstandsmåleren utkonkurrert av satellitt-teknologien, som i dag er nesten enerådende innen oppmåling. Tyngdemåling

Mange som besøker Norsk Kartmuseum, lurer på hvorfor vi har utstilt instrumenter som kan måle tyngdekraften. Et instrument som kan måle tyngdekraften, kalles gravimeter. Guiden i museet vil gi deg svaret på hvorfor det er nødvendig å kjenne tyngdekraften i et stort antall målepunkter fordelt over hele landet. Gravimetrene som har vært i bruk siden 1960-årene, er så følsomme at de måler

forskjellen i tyngdekraft når instrumentet heves eller senkes bare noen få cm. Tyngdekraften avtar med avstanden fra jordsenteret. Vi kan derfor måle "stor" forskjell i tyngdekraften mellom dine føtter og ditt hode. Du får her også vite hvor i Norge du veier minst og hvor du veier mest. Sjøkartlegging

I museet er sjøkartleggingen viet en egen seksjon. Du får se en original til et sjøkart, hvor dybdemålene står så tett og med så små tall at du knapt vil tro det er mulig. I gammel tid målte man sjødybder ved å senke et hånd-holdt lodd. Snorlengden viste da sjødybden. Museet viser utviklingen via maskinell dybdelodding til elektronikk med ekkolodd. Her utnyttes tiden som lyden bruker på å forplante seg fra båten til havbunnen og opp igjen Karttegning

Vi har også utstilt et målebord med nødvendig utstyr for karttegning, slik det ble brukt i 1770-årene. Den gangen sto karttegneren ved målebordet ute i naturen og tegnet inn detaljene slik han så dem. Til dette målebordet ble det benyttet et målekjede av metall-lenker hvor du får se hvor lang en norsk alen er og hvor lang en norsk fot er. Men fot og alen er ikke entydig. De varierer i lengde avhengig av hvilket land du befinner deg i. Derfor ble meteren innført som internasjonal leng-

Trykking av kart

Fra 1860-årene begynte man i Norges geografiske oppmåling å trykke kartene i egne lokaler. Frem til da hadde man fra tidlig på 1800-tallet fått kartene trykket i utlandet. Museet viser hvordan trykkplater av kobber ble bearbeidet for å kunne gå i trykken. Dette faget krevde masse utstyr, som alt blir vist. Til slutt i

Spesielle frimerker

Da Norges geografiske oppmåling feiret sitt 200-årsjubileum i 1973, ble det gitt ut to frimerker med motiv fra oppmålingen. To forstørrede utgaver av frimerkene pluss en konvolutt med førstedagsstempel av de to frimerkene er utstilt. Vi har under utarbeidelse en utstilling av 33 norske frimerker som gjennom tidene er utgitt med motiv relatert til Norges geografiske oppmåling og Statens kartverk. Dannelsen av museets venneforening

Da Norsk Kartmuseum hadde vært i drift i seks år, fikk Statens kartverk redusert sin bevilgning så mye at ledelsen ikke lenger fant det forsvarlig å holde museet åpent. Da ble budsjettet til Norsk Kartmuseum tilgodesett med kr. 0,-, og museet var i prinsippet nedlagt. Dette kunne ikke de ansatte akseptere. Vi syntes museet var alt for fint til bare å legges ned. Derfor ble foreningen Norsk Kartmuseums Venneforening dannet i 2004. Fra da av har denne foreningen

drevet Norsk Kartmuseum på helt frivillig basis. Venneforeningen har i dag noe over 100 medlemmer og et styre på tre personer. Foreningen har et guidekorps som består av åtte personer, hvorav halvparten kan gi omvisning på engelsk. En guidet tur rundt hele museet tar vanligvis bortimot en time. Venneforeningens viktigste oppgave er å få Norsk Kartmuseum inn igjen på Kartverkets budsjett. Inntil det skjer, driver den museet på beste måte med de midler foreningen rår over. Alle som er interessert i kart og oppmåling av landet vårt, kan bli medlem i Norsk Kartmuseums Venneforening. Kontingenten er kr. 100,- pr år. Norsk Kartmuseum er åpent for publikum, men før du besøker det må du kontakte Statens kartverk for å bestille guidet omvisning. Dette er nødvendig for å sikre at en av guidene kan stille til ønsket tidspunkt. Besøk i Norsk Kartmuseum er gratis innenfor vanlig arbeidstid og koster kr 300 for besøk utenom vanlig arbeidstid og i helger. Særlig lag og foreninger har benyttet anledningen til å få omvisning på kvelder og i helger. Bjørn Geirr Harsson er utdannet geo­ fysiker, ansatt i NGO/Statens kartverk siden 1968. Leder av Norsk Kartmuseums venner.

Norske borgerkrigssoldater æres I anledning den amerikanske Memorial Day blir det hvert år satt opp et amerikansk flagg ved de omkring 13 000 minnesmerkene over soldater som døde i Andersonville i Georgia, der det fra 1864–65 var krigsfangeleir. Nå er stedet National Historic Site. Nærmere hundre norsk­ amerikanske borgerkrigssoldater døde i leiren, og har fått sitt minnesmerke. Så vidt vites har disse aldri blitt vist noen oppmerksomhet fra norsk offisielt hold, selv om de fleste av dem var norske statsborgere. I år vil det derimot bli en markering søndag 24. mai. Oberst Ole Martin Hojem blir den offisielle representant fra ambassaden i Washington. Han vil legge ned en krans til ære for de falne norske soldatene. Superintendent i Andersonville, Fred Boyles, selv norskættet, vil informere om Andersonville, og forfatter Torbjørn Greipsland vil fortelle om noen av de norske soldatene som kom til leiren. Torbjørn Greipsland

De mer enn 13 000 som døde i Andersonville, har fått et minnesmerke i marmorstein. På amerikanernes Memorial Day settes et flagg ved hver minnestein. Foto: Torbjørn Greipsland.

25 Lokalhistorisk magasin 1/09

museumsrunden får man presentert en del eksempler på kart som er laget i Norges geografiske oppmåling/Statens kartverk. Ved noen spesielle anledninger har kongen fått spesialkart over området rundt sin hytte i Sikkilsdalen. Slike kart står utstilt.

Tema: Kart og lokalhistorie

Lokalhistorisk magasin 1/09

Tema: Kart og lokalhistorie

24

deenhet, og den er like lang hvor i verden du enn finner den. Meteren ble innført som lengdeenhet ved lov i Norge i 1875. Du kan se en meter-prototyp som ligger i museet. Her vises også utviklingen av målebordet gjennom tre stadier, hvor det siste stadiet viser hvordan man i stedet fotograferer terrenget om sommeren, og bearbeider bildene til kart gjennom vinteren. I 1930-årene ble det anskaffet utstyr for å kunne konstruere kart fra bilder tatt i fly. Museet viser flere slike konstruksjonsmaskiner som har vært i bruk helt frem til de siste årene. I dagens utstyr ser man ikke en gang bildene som bilder. Bildene utgjøres av digitale filer som fullt og helt behandles i regnemaskiner før de omdannes til kart. I museet har vi også en liten seksjon som viser hvordan man fra kartet beregner areal av for eksempel kommuner, innsjøer og andre områder hvor flateinnholdet ønskes oppgitt.

Norge digitalt Av „„

Norge digitalt er et formalisert samarbeid mellom kommuner, fylker, stats­in­s­titusjoner og store geodatabrukere om etablering av en nasjonal infrastruktur for geografisk informasjon. Utvik­ lingen av Norge digitalt er basert på Stortingsmelding nr. 30 (2002–2003) Norge digitalt – et felles fundament for verdiskapning. Miljøverndepartementet er ansvarlig departement og Statens kartverk er sekretariat for samarbeidet. Kart og geografisk informasjon fra mange sektorer og fagområder gjøres tilgjengelig etter vedtatte standarder. Det er i dag et bredt tilbud av basis geodata og temakart. Norge digitalt fokuserer på tilbud av kart og geografisk informasjon på internett. Ulike former for internett-karttjenester blir tilbudt. Konseptet er at de forskjellige etatene tilbyr kartdata, og at brukerne utnytter dette tilbudet inn i egne løsninger gjennom å påkalle ulike online karttjenester. Tilbudet har blitt svært populært og bruken øker raskt. Norge digitalt har fått mye omtale internasjonalt pga. at det er av de største geodatasamarbeid innen offentlig sektor i Europa. EU vedtok i 2007 Inspiredirektivet (Infrastructure for spatial information in Europe), en europeisk lov som beskriver hvordan de enkelte land i Europa skal organisere infrastrukturarbeid. Norge vil bygge på Norge digitalt når Inspire skal gjennomføres her til lands. Karttjenester på internett

Norge digitalt bygger på at hver etat organiserer tilbudet av egne data. En karttjeneste fra en etat kan brukes av mange

A r v id Lillethu n

brukere samtidig og integreres i deres løsninger. Data tilbys i hovedsak som internett online karttjenester etter standarden Web Map Services (WMS). Dette formatet egner seg til innsyn i og oppslag på informasjon om hver lokalitet, hvert anlegg eller område. For brukere som ønsker mer avansert bruk, tilbys nedlastbare data (SOSI). Basis geodata og temadata

I Norge digitalt deles data i to hoved­ kategorier: – Basis geodata inkluderer ulike typer grunnleggende data, som for eksempel topografiske data, eiendomsinformasjon, ortofoto, høyde- og dybdedata, administrative grenser, stedsnavn og geodetiske punkter. Statens kartverk er sammen med kommunene hovedaktører for etablering av basis geodata. – Tematiske geodata. Nasjonale fagetater tilbyr en lang rekke temakart og tilhørende informasjon, som flomsonekart, skredkart, geologi, biologisk mangfold, friluftslivsområder, stier og løyper, meteorologiske kartdata, fiskeridata og andre kystdata, jordbruks- og skogbruksdata, plandata i form av kom­ muneplaner og reguleringsplaner osv. Ulike fylkesetater og kommuner tilbyr etter hvert også miljø- og kulturrelatert informasjon i Norge digitalt. Parter i Norge digitalt

Norge digitalt bygger på deltagelse i et samarbeid. Ca. 600 parter deltar. Eksempler på nasjonale institusjoner som deltar i samarbeidet er samtlige departementer, Meteorologisk institutt, Norges geologiske undersøkelse (NGU), Norsk institutt

for skog og landskap, Fiskeridirektoratet, Kystverket, Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), Statistisk sentralbyrå (SSB), Direktoratet for naturforvaltning (DN), Statens forurensningstilsyn (SFT), Riksantikvaren (RA), Statens vegvesen, Reindriftsforvaltningen og Statens kartverk (SK). Alle kommuner bortsett fra Oslo er part i Norge digitalt. I hvert enkelt fylke deltar for øvrig fylkeskommunen, fylkesmannen, fylkeskartkontoret, samt enkelte andre regionale etater. Utdanningsdirektoratet har inngått avtale slik at alle skoler kan nytte data og tjenester i undervisningen. Etater og organisasjoner i ABMsektoren er ikke parter ennå, men initiativ er tatt. Norge digitalt er åpent for offentlige etater og andre store brukere av geodata. Brukerne betaler en årlig avgift for tilgang til basis geodata og skal selv tilby egne temadata. Partene nytter data i eget forvaltnings- og informasjonsarbeid. Det er vanlig at etatene benytter egne og andres datatjenester i karttjenester for allmennheten og i verktøy for egne saksbehandlere. Partene kan gi data videre når de setter ut arbeid til konsulenter med videre. Adgang for lokalhistorikere?

Når det gjelder lokalmuseer, historielag, bygdebokforfattere og lokalhistorikere så kan de få tilgang til basis geodata dersom kommunen, fylkeskommunen eller en nasjonal etat bestiller dem til å utføre jobber for parten. Når det gjelder det store spekteret av temadata-tjenester ligger disse åpent tilgjengelig uten passord og kan benyttes av alle. Det kan

Gjennom Norge digitalt tilbys mange ulike tema, bl.a. kulturminner. Her vises flomsone, friluftsområder og naturvernområder sammen med grunnkartet.

være aktuelt med samleavtaler for lokalmuseer for tilgang til basis geodata, men her må museene selv eller en part fremme ønsker. De eksisterende partene kan også etablere ulike registreringsløsninger med målgrupper som nevnt over. Gjennom partenes innsyns- og registreringsløsninger kan lokalhistorikere søke ut, se på eller registrere informasjon. På den måten får de brukstilgang til informasjonsinnholdet i alle data og tjenester. Løsninger som Digitalt fortalt fra ABMutvikling, Askeladden fra Riksantikvaren, Stedsnavnsportalen fra Statens kartverk, og Fylkesatlas for Sogn og Fjordane vil være eksempler på slike løsninger, der en kan registrere fortellinger, lokale kulturminner eller lokale stedsnavn. Per 2009 er det ikke anledning for allmennheten eller frivillige organisasjoner å bli part, men trenger en tilgang til data og tjenester direkte, må en kjøpe data via forhandlere. Med implementeringen av Inspire-direktivet fra EU vil noen online grunnkarttjenester trolig bli gratis tilgjengelig i Norge. Det er ikke avklart hvilke data og heller ikke når dette vil bli tilbudt.

Norge digitalt og bruk i historiearbeid

Riksantikvaren tilbyr tjenester knyttet til arkeologiske kulturminner og vedtaksfredete kulturminner samt andre tjenester med gamle bygg (SEFRAK). For kjennere av dataene kan en søke ut helt spesielle forhold, f.eks. bygg fra før år 1850, bygg med hvelv-kjeller osv. Slike uttrekk kan gi gode oversikter og få fram geografiske mønstre som ellers kan være vanskelig å få øye på. Historiske data over ulike geogra­fiske forhold har vært lite i fokus hos de fleste andre partene i Norge digitalt fram til nå. Det er i stor grad dagens situasjon som vises. Vi har de siste årene sett en større interesse for å ta vare på historikk i databaser og også å skanne eller digitalisere papirkart eller annet analogt materiale fra ulike arkiver og registre. Kartverket har tatt initiativ til samarbeid og prosjekter om skanning av gamle kart, gamle flyfoto og historisk-administrative grenser. Disse prosjektene kan resultere i nye typer nasjonale online karttjenester i Norge digitalt. En del kommuner har skannet sitt eget kartmateriale, gamle reguleringsplaner med videre.

Mange former for basis geodata vil være nyttig i feltarbeid og registreringsarbeid, bl.a. ortofoto, laserdata, terrengdata, eiendomskart, stier og løyper mv. Det er ønskelig med tettere samarbeid med ABM-sektoren for å få etablert og tilgjengeliggjort kulturhistorisk informasjon innen rammen av Norge digitalt. Informasjon

Gjennom Norge digitalt-samarbeidet er det etablert internettsider for informasjon og oversikter: – www.geonorge.no er et Norge digitaltnettsted med oversikt over karttjenester og data som er tilgjengelige fra ulike offentlige etater. – www.norgedigitalt.no gir informasjon om Norge digitalt-samarbeidet, regler, avtaler, tekniske føringer, metoder, produktspesifikasjoner, prosjekter og arrangementer i regi av Norge digitalt. Arvid Lillethun er fagdirektør ved Statens kartverks landdivisjon.

Lokalhistorisk magasin 1/09

27 Tema: Kart og lokalhistorie

Lokalhistorisk magasin 1/09

Tema: Kart og lokalhistorie

26

Lokalhistoriske kart for trykk og nett „ „Av

Dag Jar n ø y

Forhistorien

Da vi nærmet oss tusenårsjubileet i år 2000 hadde Bekkelaget lokalhistoriske forening (BLF) allerede begynt arbeidet med å lage et lokalhistorisk kart. Ideen kom fra Vinderen Historielag i Oslo, som hadde laget et kart over sin bydel tidligere. BLF ønsket seg et slik kart, men med en større mengde informasjon og at selve kartet var mer detaljert og ikke minst lett leselig i marken. Som så ofte før var finansieringen utfordring nummer en. BLF var så heldig å få med en representant i Bydel Ekeberg – Bekkelaget (i Oslo) Jubileumskomité. Vi lanserte derfor ideen om at vi kunne utgi et slik kart i anledning jubileet. Forslaget ble vedtatt og noen eksterne sponsorer kom også med. Planen var trykking av 14 000 kart som skulle legges i postkassene til alle i bydelen. På forsiden hadde vi Bydelens Jubileumssted, Eke­ berg hovedgård, som trengte sårt en rehabilitering. Eiendommen har vært et av fire stamhus i Norge, men var da helt oversett av eieren Oslo Kommune.

Formålet med kartet

Her kan nevnes flere formål: 1. Gjøre folk oppmerksom på hva som har vært i lokalmiljøet. 2. Vise hva de forskjellige synlige objektene er for noe. 3. Øke interessen for lokalhistorie. 4. Få folk til å gå turer i lokalområdet og frilufts­om­råd­ene. Og ut i fra det ovennevnte vil de få mosjon og kjennskap til vår forening. Altså mange gode formål. Vi ser også at

både fastboende og innflyttere har stort behov og glede av dette. Navnet på andre utgave ble: Tur og Kulturkart, for å understreke formålet. Kartet skulle jo også få folk til å gå turer i ukjent område på ukjente stier. Kostnader

Totalprisen ble kr 80 000,- Historielaget ytet alt gratis og porto for utsendelse ble betalt av bydelen. 14 000 eksemplarer ble postet. Nytt opplag av kart

Noen år senere var tanken å trykke opp et nytt kart, da det ikke var flere igjen. Bydelene i Oslo hadde nå nye inndelinger. Kommunen hadde dårlig råd, og BLF ønsket primært å utgi et kart med hovedbasis i friluftsområdene og ikke så mye i villastrøket. I vårt omr��de ligger Brannfjell, Ekebergsletta og Ekebergskråningen i den nordre del av Bydel Nordstrand. Ekebergrestauranten var nylig blitt restaurert og gjenåpnet. Restauranten ligger inne i dette området, og vi fikk tilsagn om finansiering av nytt kart mot å ha reklame på omslaget. Kartet ble nå utarbeidet av BLF ved bruk av et stort utsnitt fra det gamle kartet. (BLF satt på copyright sammen med kommunen som eier kartgrunnlaget). Vi tegnet

på kartet og leverte nye tekster i Word format. Trykkeriet tok nå på seg oppgaven med å sette inn objektnummer og layout. Prisen ble således halvert, og hele regningen ble betalt av ovennevnte sponsor. Internett gjør at man kan nå mange uansett hvor de er. Derfor ble kartet lagt ut på vår hjemmeside. Senere med link fra Bydel Nordstrand sin side. Kartet ble laget i krympet størrelse for å gi oversikt. Så delte vi kartet i 8 mindre biter for at det skulle være mer brukervennlig. Det ble lagt inn ”aktive” punkter så man kan klikke på alle de nummererte objektene og så få opp en egen side med tekst og foto for hvert objekt. Tekniske forutsetninger

Vi bruker Macromedia Dreamweaver for å lage hjemmesiden, Photoshop til bildebehandling og Word til tekstbehandling. Sidene ligger på Surftowns server (sammen med våre hjemmesider) og vi har eget domenenavn: www.eikaberg. org. Fordelen med nettbasert kart er mulighet til stadige rettelser og tilføyelser. Ulempen er at man ikke får det med ut i marken. Så derfor blir det et både og. Dag Jarnøy er leder i Bekkelaget lokalhistoriske forening.

”Snoren klippet” for Kulturminneåret 2009

Utvelgelsen av objekter

Som eksempler på objekter som skal være med i et slikt kart kan nevnes: Gårder, husmannsplasser, grensesteiner, helleristninger, de eldste villaer, dammer, skysstasjoner, broer etc. Her ønsket vi i utgangspunktet mest mulig. Så selv en vei kunne være interessant. Når ble den anlagt, hvor kom navnet fra? Objektene ble delt i to hovedgrupper: Synlige objekter som alle kunne se eller se rester av i dag, og objekter som hadde vært en gang, men hvor ingen ting var synlig lenger. Noen murfundamenter kan gi spørsmål om hva som har vært her. I et tilfelle var det en tidligere musikkpaviljong, et annet sted et lite pukkverk med en steinknuser, en firkantet mur er rester etter en kiosk og på Brannfjell lå tre kanonfundamenter fra 1. verdenskrig (de ble aldri

Kartrettigheter ble ”kjøpt” inn fra Oslo kommune og et eksternt firma (Asplan Viak) laget underlaget til trykkeriet. BLF utarbeidet tekstene og avmerket på kartet de objektene man ville nevne. For ordens skyld kan nevnes hva som må gjøres og betales: Rettigheter for å bruke kartgrunnlag, utskrift av kart på plotter (underlag for videre arbeid), utarbeide tekster og plotte inn symboler, layout av trykksak, eventuelt klargjøre bilder og symboler, korrekturlesning (tekst og kartdetaljer), ISBN nummer, trykking, bretting (koster flere tusen kroner hos spesialfirma), frakt, lagring, distribusjon. Et godt råd: Behold trykkeunderlag for eksempel i PDF format. Ved senere behov for flere kart, kan en ny utgave bli billig, selv med noen rettelser eller tilføyelser.

Av „„

Kartet over er hentet fra Bekkelaget lokalhistoriske forenings nettsider. Når du klikker på et tall her, kommer du til et bilde og/eller en historie om akkurat dette stedet. Bildet øverst er fra 1900 og viser potetopptaking på Søndre Hellerud, nærmere bestemt mellom Lambertseterveien og Oberst Rodes vei. (BLF arkiv).

tatt i bruk). En gammel brygge hvor det for 100 år siden gikk fast dampbåt i sommertiden er et annet eksempel. En stein-

mur var markering av utmark/innmark eller en nabogrense. Skolebygg, kirke, landhandel, busstasjon, speiderhytte etc. er objekter som bør være med, – likeledes når de ble bygget, ombygget, eventuelt nedlagt og andre opplysninger. Alle objekter fikk et nummer som ble plottet inn på kartet og med en liten beskrivelse på baksiden.

E sp e n A ndre s e n

Den 3. februar ble Kulturminneåret 2009 offisielt åpnet. Åpningsseremonien var lagt til Trondheim. Dagen startet med at Trondheim kommune, ved ordfører Rita Ottervik, arrangerte en mottagelse i Erke­bispegården. Etter dette ble deltakerne fraktet med buss til et ekstratog som tok dem med til lokomotivstallen på Marienborg, der statsrådene Trond Giske og Erik Solheim sto for den offisielle åpningen. De presenterte også hver sine kulturminner – Giske kassetten og Solheim et funkispissoar i Oslo. Styreleder i Norges kulturvernforbund, Johan S. Helberg presenterte deretter medlemsorganisasjonene i forbundet, der Landslaget for lokalhistorie er den desidert største. Som eksempel på historielagenes arbeid ble det i den forbindelsen

Om lag 300 gjester fra det frivillige og offentlige kulturminnevernet i Norge deltok under åpninga i lokstallen på Marienborg i Trondheim. (Foto: Kurt Tverli).

vist bilder fra Malvik historielags museumshusmannsplass Fjølstadtrøa. Der vi fikk se korn satt på staur i 2008, samt skoleelever fra Saksvik skole som fikk lære å ta opp potet med grev. Under åpninga var det flere kunstneriske innslag,

29 Historielagene

Produksjonsprosess

Lokalhistorisk magasin 1/09

Historelagene

Lokalhistorisk magasin 1/09

28

Bekkelaget lokalhistoriske forening

Lystbetont arbeid! Av „„

Halvor N o er

Den 31. januar 1983 ble innbyggerne i tidligere Brandval kommune (nå en del av Kongsvinger) invitert til møte. Skulle det dannes et historielag? Nærmere 30 brandvalitter møtte opp, og 7. april samme år ble Brandval Historielag stiftet på Bøndernes Hus, Brandval. Hvilke mål satte vi oss?

Vår målsetting var å skape et miljø for alle som er interessert i lokalhistorie – uansett hvilke områder av historien de er interessert i. Vi har lagt vekt på ikke å ha for høye ambisjoner. Arbeidet med lokalhistorie skal være lystbetont. Vi setter oss noen mål, men hvis disse ikke nås, prøver vi senere. Gleden ved historielagsarbeidet for medlemmene er viktigere enn å oppnå spesielle mål. blant annet med Odd Nordstoga og Trondheimssolistene. Åpningsdagen bar også preg av hovedprofilen til Kulturminneåret ”Dagliglivets kulturminner”. Eksempelvis fikk alle deltakerne en matboks i blikk, der det var blant annet var ei brødskive med brunost oppi. I forbindelse med den offisielle åpninga ble det holdt et faglig seminar 4.februar der temaet var ”Dagliglivets kulturminner – hva og hvordan”. Styreleder i Kulturvernforbundet Johan S. Helberg åpnet seminaret med et innlegg der han la vekt på temaet dagliglivets kulturminner og betydningen dette begrepet har innenfor det frivillige kulturvernarbeidet. Deretter ga Vibeke Mohr fra Oslo Museum et skråblikk på kulturminnevernet. Der tok hun blant annet for seg forskjellige typer reguleringer som kulturminne: Hva med fredning av skiltet ”forbudt for kjørende mellom klokken 20.00 og 02.00”? Nestemann ut var sosial­ antropolog Odd Are Berkaak fra Universitetet i Oslo. Han fokuserte i sitt innlegg på ulike forståelser av dagliglivets kulturminner. Så fulgte Arvid Esperød fra Norges første rockemuseum, Rockheim – det nasjonale opplevelsessenteret for pop og rock. Han presenterte ulike sider ved dette rockemuseumskonseptet. Deretter kom en presentasjon av museumsteateret ”Minda – piken på apoteket”, som blir vist for skoleklasser på Trøndelag folkemuseum. Mette Paavola, byantikvar i Sandnes, tok for seg ”Frivillighet og profesjonalitet i samspill”. Randi Bårdtvedt fra Norsk Vasskraft- og industristadmuseum beskrev museets arbeid med å sikre industriarven og revitalisere kulturminner fra industrien til ny bruk. Til slutt tok Dagny Stue­dahl fra sekretariatet for Kulturminneåret 2009 for seg ”Deltakelse og engasjement via digitale medier”.

Arbeidsmetoder

Fra første år ble det etablert egne temagrupper for intervju, slektsgransking, kulturminner og foto. Senere kom det først en redaksjon for medlemsbladet Brandvalitten og senere temagrupper for musikk, bygdetun, arkiv, IT og til sist ei Finnskogen-gruppe. Dessuten ble det valgt en fast bygdebokkomite i 1995. Nå i jubileumsåret ble det valgt i alt 14 grupper/komiteer. 50 medlemmer bekler disse vervene. Selv om arbeidet i de forskjellige gruppene varierer i forhold til hvilket engasjement medlemmene legger for dagen, så er det tatt vare på og dokumentert svært mye verdifull lokalhistorie for Brandval gjennom disse 25 årene. Brandval Bygdetun, Skineb

I 1993 fikk Historielaget tilbud om å få kjøpe eiendommen Skineb til bruk som bygdetun. Vi kjøpte de syv husene på eiendommen og tunområdet på nærmere 12 dekar. Dette kjøpet medførte en voldsom aktivitet i årene 1994–1997 for å få eiendommen til å framstå som et bygdetun. Med tilgang på den tids ”Kaja”-midler og stor dugnadsinnsats, kunne Historielaget invitere til den første Tundagen i 1997. Hovedbygningen ble i 2002 leid bort til en barnepark og fra 2005 har Brandval Husflidslag vært leietagere Forut for dette store løftet hadde Historielaget hatt kontortilhold i tre forskjellige lokaliteter. Kontorlokaler var ikke tilgjengelig på Skineb. Et nytt kontorbygg ble derfor satt opp ved sammenføyning av tre Moelvenbrakker kjøpt i Oslo. Nå må huset påbygges, fordi møterommet er for lite. Mange gjenstander og redskap fulgte med da vi overtok Skineb. Nye gjenstander kommer stadig til, men plassen er begrenset. Restaurering av husene krever fremdeles stor innsats, slik at oppbyggingen av utstillinger foreløpig ikke er fullført. Aktiviteter i temagruppene

En av de høyest prioriterte oppgavene i et historielag er å ta

vare på informasjon fra tidligere tider som står i fare for å gå tapt. Intervjugruppa har gjennom årene gjort mange intervju. Alle intervjuene er lagret på bånd og er en meget verdifull kilde om tidligere tiders liv og levnet i Brandval. Interessen for slektsgransking er stadig økende og medlemmer med slike interesser møtes på Bygdetunet en kveld hver måned i høst- og vintermånedene. Registrering av spor etter menneskenes liv og virksomhet i Brandval er blant de viktige oppgavene for Kulturminnegruppa. Det har vært arbeidet med registreringer og befaringer av kulturminner. Det er ønskelig at interesserte personer i grendene tar seg av slike tiltak og vedlikeholder stier og plakater. Historielaget prøver å motivere eiere av verneverdige hus til å ta vare på sine hus der de står. I noen grad hjelper vi til med det praktiske. Flere slike prosjekter burde vært satt i verk, men laget har ikke kapasitet til å engasjere seg i flere slike prosjekter samtidig. Det er oppbevart mange bilder rundt om i de tusen hjem i Brandval. De er en skattkiste for forståelsen av lokalhistorien gjennom de siste 150 årene. Det var et satsningsområde for historielaget helt fra starten av å få tatt vare på slike bilder – og det er det ennå. Hvert år siden 1987 har fotogruppa produsert en historisk årskalender med gamle bilder fra Brandval. I tillegg til å være en meget god presentasjon av gamle interessante bilder, har kalenderen blitt en økonomisk bærebjelke for laget. Fra et opplag på 500 i de første årene blir det nå trykket 1100 eksemplarer hvert år – og de fleste blir solgt. Det er samlet en del lokalhistorisk litteratur og lokale tidsskrifter på Bygdetunet. Der holder også lagets dokumentarkiv til. Per Ruud har samlet inn lokalproduserte noter og sangtekster. I år har vi fått en stor notesamling etter trekkspilleren Oskar Aamodt og dessuten hans 4 trekkspill. Med ei ny IT-gruppe er vi nå i startgropa for å få opprettet digitaliserte registre over alle lagets samlinger av gjenstander, bilder, bøker og dokumenter. Brandval fikk sin bygdehistorie i 1953 og sin gardshistorie i 1968. Nå arbeides det med en ny serie med bygdebøker for bygda. Det første bindet – Finnskogen, med lagets medlemmer Rolf Amundsen

31 Historielagene

Brandval historielag 25 år

Øverst: Brandval Bygdetun, Skineb, innkjøpt i 1993. Nederst: Historielagets styre i jubileumsåret: Bak fra venstre ser vi Jan G. Hokaasen, Ole Johannes Østberg, Magne Bratberg, Jan Kamphaug og Gunhild Øiseth, leder i Bygdetunkomiteen. Foran fra venstre: AnneLise Brøderud, Halvor Noer, leder, og Haldis Mo. Haavard Noer og Vidar Brandvold var ikke til stede. (Begge foto: Brandval historielag).

og Bernt Olav Neskvern som forfattere, kom ut til jul i 2008. Årbok eller tidsskrift?

Svært mange historielag landet rundt utarbeider hvert år sine årbøker med lokalhistorisk stoff. I Brandval har vi ikke hatt kapasitet til dette, men har isteden satset på et allsidig medlemsblad med varierte lokalhistoriske artikler. ”Brandvalitten” kommer ut hvert kvartal. Fordelen med dette har vært at medlemmer med stoff på lur kan komme med sine artikler etter hvert som de blir ferdige. I redaksjonen kan vi sette inn artikler etter hvert som plassen tillater. Dette er en fleksibel ordning som også er fordelaktig for medlemmene. Ikke alle medlemmer er så interessert at de leser bøker om disse emnene. Derimot viser det seg at de korte artiklene som blir presentert i Brandvalitten vekker interesse hos svært mange – og de blir lest. Arrangementer

Det har gjennom årene blitt arrangert en årlig tur til forskjellige grender i bygda og turer med buss lenger av gårde. Det viser seg enklest å samle deltagere til endagsturene på Østlandet. Etter at Skineb ble innkjøpt som bygdetun har det blitt arrangert en Tundag først i juni. Hensikten er å vise fram his-

torielaget og bygdetunet for bygdefolket, og dessuten skape et treffsted for brandvalittene. I jubileumsåret har vi hatt et fast ”Kveldsåpent” hver måned – ofte med program fra temagruppene. Tirsdagsklubben møtes til kaffe en formiddag i måneden uten fastlagt program. Medlemsutviklingen

Første året meldte det seg 61 medlemmer i laget. Medlemstallet har økt etter hvert og har i jubileumsåret passert 490. Den store medlemsveksten i senere år skyldes nok ønsket om å få Brandvalitten i posten. Mange utvandrede brandvalitter har meldt seg som medlemmer. Jubileumsfesten ble avviklet 25. oktober 2008. Der ble Per Ruud, Karin Hagen, Tor Aarstad og Reidun Rapstad utnevnt til æresmedlemmer. Ved lagets 20-årsjubileum ble Simen Sandbæk, Halvard Foseid, Odd Nygård og Ruth Ruud æresmedlemmer i laget. Lokalhistorie er i vinden som aldri før. Det er all grunn til å tro at Brandval Historielag vil fortsette å vokse i medlemstall og aktivitet i årene som kommer. Halvor Noer er leder i Brandval historielag.

Lokalhistorisk magasin 1/09

Statsrådene Trond Giske og Erik Sol­ heim har nettopp klatret ned fra ”loket” i Marienborg lokomotivstall og vil snart foreta den offisielle åpninga av Kulturminneåret 2009.(Foto: Kurt Tverli).

Nestor Halvard Bjørkvik Inter v ju et „„

av K ar i Michel s en

Da fylkesmann i Oslo og Akershus Hans J. Røsjorde overrakte H. M. Kongens fortjenestemedalje i gull til Halvard Bjørkvik 9. september 2006, sa han blant annet: ”Bjørkvik har gjort en stor og fortjenestefull innsats for norsk historisk vitenskap, for kulturvernet og for den lokalhistoriske bevegelsen. Halvard Bjørkvik har gjennomført store vitenskapelige forskningsoppgaver og i betydelig grad pionerarbeid som har ledet til en mengde nye verdifulle forskningsbidrag på lokalt og nasjonalt plan”. Denne nestor blant norske historikere bor nå i Lillesand. Han og kona Randi (1918–2007) flyttet hit i 2004, hvor datter, svigersønn og tre barnebarn allerede hadde bodd i flere år. Jeg har kjent ham siden studietiden i Trondheim på 1960tallet da han klarte det kunststykket å gjøre en gjeng uregjerlige studenter interessert i middelalderen! Og det til og med på nynorsk!

...ein kan lett kome på ville vegar når ein arbeider med lokalhistorie, dersom ein avgrensar historia berre til den lokale eininga. Dette å sjå samanhengen mellom det som skjer lokalt og det som skjer eller har skjedd andre stader ... Nasjonalt, og i visse tilfelle også internasjonalt. Barndom og skolegang

– Det var ikke noe utpreget akademisk miljø på Finnøy? – Nei, det var ikkje det. Mor hadde vore lærerinne, elles var det prest, det var doktor, elles var det eit vanleg jordbruksog fiskarsamfunn. – Hva drev din far med?

– Han var sjømann og arbeidde i Statens fyr- og merkevesen og var borte på jobb heile somrane og heime berre vinterstid. Heime var det ikkje noko gardsbruk å snakke om – vi hadde 8 mål, men det var mykje frukt, bær – blant anna ein allé med moreller, og det var jo god salsvare. Det var moro å kome til torget i byen! – Hvilken by var det? – Det var Stavanger. Etter folkeskolen, der man gikk annenhver dag, ble det framhaldskole og realskole. Moren så sønnens evner og ville han skulle begynne på lærerskolen. Men så, i 1942, ble lærerskolene nazifisert, og unge Halvard dro til landsgymnaset på Voss i stedet. – Norrøn linje? – Eg hadde alt fått interesse for historie, for mor hadde vore veldig flink å fortelje frå Snorre og bibelhistoria, og på norrønlina hadde dei gamalnorsk og eit utvida historiepensum. – Hvordan var det å komme til Voss – alene, uten å kjenne noen? – I starten var det litt problem, men eg traff tidleg saman med ein god kamerat frå Karmøy, vi var i same situasjonen. Det fyrste vi måtte gjere var å gå rundt og høyre om det var ein hybel ledig. Så vart vi installerte på ein gard og hadde det bra på den måten. I 1942 var Voss et utbombet sted. Kirken og noen få andre bygninger sto, ellers var det ruiner overalt. Da gymnastiden nærmet seg slutten, var det også snart slutt på fem års okkupasjon. – Ja, vi vart sende heim ca. 1. april 1945 trur eg det var, for då var dei heilt klår over at det gjekk mot slutten, og så frykta dei at det kunne bli invasjon, så skulen vart stengd då, og elevane vart sende heim. Så eg fekk fredsvåren heime på Finnøy. – Men hadde du da rukket å ta eksamen? – Det vart til at alle skulle få stand-

punktkarakterar, og dei som ynskte det etter at freden hadde kome, kunne velgje å ta eksamen, men dei som ville stå på standpunktkarakteren kunne gjere det. Og eg tok ikkje eksamen, eg vart ståande med standpunktkarakterane. Studerte til gymnaslærer

– Men så, etter gymnaset, hvor skulle vegen gå? – Det var klårt at eg skulle inn i skulen, og då som lektor. Eg måtte òg tene litt pengar, det var før lånekassen hadde kome. Året 45–46 var eg heime og hadde ein framhaldskule. – Altså underviste? – Underviste i ein framhaldskule ja, og tok litt ekstraarbeid som gardsgut. Hausten 46 reiste eg så til Oslo. Medan eg var heime, tok eg også førebuande prøver i filosofi, logikk og latin, slik at eg kunne starte direkte på studiet. – Du hadde da bestemt deg mer eller mindre for at du skulle bli lektor og så begynne å undervise i gymnaset som det het den gangen? – Ja, og difor valde eg også fag som var gode undervisningsfag. Eg børja med tysk og så norsk, og at historie vart hovudfaget var nærast sjølvsagt. Eg fekk då veldig god hjelp av at eg hadde hatt norrønlina, for tysk var hovudmålet på norrønlina, altså som framandspråk. Dessutan var gamalnorsk eige fag, så der fekk eg mykje gratis då eg børja på norsksstudiet. Med Reinton og Holmsen inn i faget og rørsla

– Hadde du noen tanker om det, da du begynte på Voss, at du skulle bli historiker? – Absolutt ikkje. Eg var klår over at desse tre faga skulle bli studiefaga, med tanke på lektorutdanning. Så det var først under studia, då eg børja på historiestudiet, at det heile på ein måte vart annleis enn det eg hadde tenkt meg.

Biografi — Født 9. oktober 1924 på Finnøy i Rogaland. — Embetseksamen ved Universitetet i Oslo 1951 med historie hovedfag — Tilsett ved Institutt for sammenlignende kultur­fors­k­­ning 1951—61 (også i studietida frå 1949) — Dosent i historie ved Norges Lærerhøgskole/ Universitetet i Trondheim 1961—74 — Direktør for Norsk Folkemuseum 1975—89 — Professor i historie ved Universitetet i Oslo 1984—94 — Formann i Landslaget for bygde- og byhistorie (Landslaget for lokalhistorie) 1970— 79, (styre­ medlem 1964—70) — Formann i styret for Norsk utvandrermuseum 1988—93 — I styret for NLI 1965—85 — Redaktør av tidsskriftet Heimen 1953—54 og 1973—75 — Formann i Norske kunst- og kulturhistoriske museer (Museumsforbundet) 1977—81

Bibliografi — Jord-eige og jord-leige i Ryfylke i eldre tid (1958) — Kven åtte jorda i den gamle leilendingstida? (1972, sammen med A. Holmsen) — Folketap og sammenbrudd 1350—1520 (1996, er bind 4 i Aschehougs Norgeshistorie) — Finnøy: Gard og ætt (bind I—IV, 1993—1997) — Tallrike artikler i blant annet Heimen, Historisk tidsskrift, Norsk slektshistorisk tidsskrift, Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, Norsk Biografisk Leksikon, lokalhistoriske tidsskrifter og årbøker i hele landet; senest et bidrag i Årsskrift for Vestre Moland og Lillesand historielag nr. 11, 2008 (Vestre Moland, Høvåg og Birkenes for 360 år sidan. Eit lite utsnitt av historia).

– Hvordan da? – Ja, du kan gjerne seie at det var reint tilfeldig, for eg måtte jo tene litt pengar under studia. Eg hadde fått eit lite lån i sparebanken heime. Så veldig mykje var det ikkje å få heimanifrå, det var så eg hadde det eg trong. Tilfeldigvis fekk eg assistentarbeid for to sentrale personar: Lars Reinton og Andreas Holmsen. Dei var begge knytte til Instituttet for sammenlignende kulturforskning, som dreiv landsomfattande undersøkingar om sæterbruket og den norske garden. Dei trong ein assistent, og eg fekk arbeid der. Og det vart heilt avgjerande, på fleire måtar, for det første: Holmsen Halvard Bjørkvik får overrekt Kongens fortenestemedalje i gull ved fylkesmann Hans J. Røsjorde. Det skjedde under NLIs jubileumsmiddag i Oslo Militære Samfund den 9. september 2006. (Foto: Kurt Tverli).

33 Lokalhistorisk magasin 1/09

Lokalhistorie, agrarhistorie, middelalderhistorie, kulturvern

Lokalhistoriske profiler

Lokalhistorisk magasin 1/09

Lokalhistoriske profiler

32

var jo ein framståande historikar, og han vart seinare også professor i historie; han var ein inspirerande læremeister, og eg kom til å leggje opp mitt historiestudium veldig mykje ut frå det eg lærde av han. For det andre: Både Holmsen og Reinton var sentrale i den lokalhistoriske rørsla. Lars Reinton var formann i Landslaget for lokalhistorie, Holmsen var redaktør for tidsskriftet Heimen. I 1950 vart Randi Kleiven sekretær for dei, og gjennom dette vart eg også kjend med Randi. Vi overtok redaksjonsjobben i Heimen saman, og i 1953 gifte vi oss. Dette vart avgjerande for fordjupinga i lokalhistoria, der Randi og eg kunne arbeide i lag. Elles vart jo tilknytinga til Institutt for sammenlignende kulturforskning meir varig. Gards- og grannesamfunn. Kven åtte jorda?

Eg tok avsluttande eksamen i 1951, og då vart eg knytt til instituttet som forskingskonsulent kalla dei det vel, med prosjektet ”Garden i norsk samfunnshistorie”. Så dermed reiste eg ein god del rundt i landet til å børje med og samla tradisjon og vart ogå leiar for undersøkingane då Holmsen gjekk over i eit professorat ved Universitetet i Oslo. – Hovedoppgaven din fra 1951 het ”Jordeigedomstilhøve i eldre tid”. – Ja. Hovudtittelen var ”Jord-eige og jord-leige i Ryfylke”. Det var etter tilråding frå Andreas Holmsen at eg valde det, og det vart jo på mange måtar avgje-

rande for det eg har drive på med av forsking og skriving seinare. – Hvem eide jorda. Men du – jeg vet jo at historiefaget er gammelt i Norge, tradisjonsrikt og har hatt en lang rekke betydelige historikere. Likevel var det vel også slik at man hadde ikke fått oversikt over alt, som for eksempel jordeiendoms­ forholdene? – Det var på mange måtar eit nytt studiefelt det, som Holmsen var den første som gjekk inn i. Ein hadde sjølvsagt visst at dei åtte jord – klostra åtte jord, kongen åtte jord og stormenn, men det var ikkje gjort forsøk på å studere jordeigedomstilhøva i samanheng, både for å forklåre forhold innanfor bondesamfunnet og nytta jordeigedomstilhøva til å få fram økonomiske og sosiale struk­ turar og maktkonstellasjonar, både i mellomalderen og seinare. – Men du, da var du allerede, kan man si, hekta på historie med sosialt og økonomisk utgangspunkt, mens andre har vært mer opptatt av det mer rent poli­ tiske. – Jada, eg har aldri vore i tvil om korleis eg har prioritert for min eigen del. Politisk historie er jo viktig som bakteppe kan ein seie, men eg har meir vore interessert i å gå litt bakanfor her. Trondheimstida: Dosent i lokalhistorie

– Du var i Trondheim fra 1961 til -74. – Ja. Og det var jo ei interessant og spanande tid vi fekk der, ei vekst- og omformingstid som eg fekk vere med på.

Eg nemner særskilt det såkalla ”studentopprøret” med demokratiseringsprosessen i 1967–68 – vi var tidleg ute med å sleppe studentane til med fast representasjon i styringsorgana ved instituttet – og arbeidet med å passe Lærarhøgskolen inn i Universitetet i Trondheim. Eg har mange gode minne frå tida i Trondheim, også frå tida som avdelingsformann og arbeidet med planane for det storstilte universitetsbygget på Dragvoll. Eg var jo dosent i historie, og dosenturet heitte ”historie med lokalhistorie”. I tillegg til arbeidet ved instituttet og den direkte undervisninga der dekte dosenturet også arbeid utover dette – eg var m.a. formann i Samnemnda for lokalhistorisk gransking i Nidaros bispedøme, som hadde som målsetjing å stimulere til lokalhistorisk aktivitet i trøndelagsregionen. Vi arrangerte jemt-trøndske historikarmøte, annakvar gong i Östersund og i Trøndelag. Det var eit veldig gjevande arbeid. I tillegg hadde eg ein del undervisning i distrikta, og då alltid saman med Randi. Eg underviste i lokalhistorie, Randi i gotisk skrift, som du jo sjølv har opplevd, så det vart ein god del reising rundt om i bygder både i Trøndelag og i Nordland. Og det var ei veldig fin undervisningsform. Mange eldre og mange kvinner, husmødre, kom på desse kursa. Dette var personar som dreiv med ættegransking, nokon med si eiga slekt, andre var engasjerte i lokale historielag med innsamling av tradisjon og slikt. – Slektshistorie drev jo Randi veldig mye med. Hvordan er det med deg der? – Eg skreiv bygdebok, gards- og ættesoge om heimbygda mi, Finnøy. Frå 1993 til -97. Då var fjerde band avslutta. Museumsdirektør og professor

– Tiden ved Folkemuseet utgjør en viktig del av ditt yrkesliv – hele 15 år! – Ja, og det var ei tid med store utfordringar. Gjenstandsforskar har eg aldri vore, eg har ikkje noko utdanning som kunsthistorikar eller i arkitektsamanheng. Det som var mitt interessefelt, var levevilkåra i eldre tid, det som skapte

Historie nedenfra

– Du har drevet som forsker og forfatter og pedagog – og museumsdirektør. Jeg hadde tenkt å spørre deg om hva du likte best, men det er vel egentlig et nokså dumt spørsmål fordi det går så i hverandre. Én dag er det mer vekt på det ene, en annen dag mer på noe annet, men det er hele tiden det samme du holder på med? – Det er heilt rett, Kari, det heng saman, og noko av den innsikta ein får når ein arbeider med ulike ting, får ein nytte av også på andre område, så her heng det saman. Det som har eit lokalhistorisk tilsnitt, er det som kanskje engasjerer aller mest.

– Og der har Randi hatt mykje å seie. Nettopp at vi starta samarbeidet vårt med Landslaget for lokalhistorie, vart avgjerande for interessa og for det som eg har arbeidt med. Og også i undervisningssamanheng brukte eg ofte lokalhistoria som utgangspunkt. – Slik at når samfunnsstruktur og jord­eiendomsforhold, for eksempel på Finnøy, er sånn som de var, så er det jo ikke usannsynlig at forholdene var noe tilsvarende et annet sted? – Det er nettopp slik eg ofte har brukt historia, til å vise likskapar og også få fram ulikskapar og grunnane til at det var annleis på Finnøy enn i Vegårdshei til dømes. Det opnar for å diskutere samfunnsstruktur og nærme seg kva dette fortel om drivkrefter og kva som ligg bak det som har skjedd. – Nettopp. Så det er ikke lokalhistorie for ingenting, men lokalhistorie er en historisk metode, kan man si? – Begge delar. Men ein kan lett kome på ville vegar når ein arbeider med lokalhistorie, dersom ein avgrensar historia berre til den lokale eininga. Dette å sjå samanhengen mellom det som skjer lokalt og det som skjer eller har skjedd andre stader. – Mer nasjonalt mener du? – Nasjonalt, og i visse tilfelle også internasjonalt. Edvard Bull den eldre har ei kjend spissformulering: ”Å arbeide med Vestre Slidre eller Nord Aurdal uten å ha ordentlig greie på hele Valdres, med Rennebu uten hele Orkedal, kan ikke bli andet enn svindel og snak.” – Edvard Bull den yngre hadde et motto for sitt arbeid: å se historien nedenfra. – Ja, og det festskriftet som vart gitt ut til hans syttiårsdag, det heitte nettopp det: Historien nedenfra. Dette er et sterkt forkortet og redigert intervju som Kari Michelsen gjorde med Bjørkvik i 2008. Intervjuet i sin helhet er lagt ut på nettstedet til LLH www.historielag.org Kari Michelsen (f. 1946) er forsker og forfatter innen norsk kultur- og musikkhistorie med hovedvekt på musikkhandel og -forlagshistorie.

Hadelands historie. 1900–1950 / Kjell Roger Eikeset. Tingelstad: Randsfjordmuseene, Avd. Hadeland Folke­­­ museum, 2008. B 5: 460 s. I 2008 forelå bind 5 av Hadeland bygdebok. Boka tar for seg perioden 1900– 1950. Hadeland besto i denne perioden av fire kommuner: Brandbu, Gran, Lunner og Jevnaker. Denne boka blir således en områdehistorie i skjæringspunktet mellom kommunalhistorie og regionalhistorie. Boka har 22 kapitler, inkludert innlednings og avslutningskapitel. Kapitlene er tematiske, men følger likevel en kronologisk linje. Det er valgt ut tidstypiske temaer for de enkelte periodene. Vi får her en gjennomgang av både sosiale, økonomiske, kulturelle og poliske utviklingstrekk i området. I og med at det er fire kommuner som her behandles har det gitt forfatteren mulighet til å se utviklingen i de ulike kommunene i forhold til hverandre. (Henv. Randsfjordmuseene AS. Avd. Hadeland Folke­museum). Liv og Lagnad i Landvik. Førhistorisk tid / Johannes Schrøder Havstad. Grimstad: Landvik Historielag, 2008. B. 1: 669 s. Boka tar for seg natur- og kulturhistorien i Landvik fram til 1050. I første delen av boka får vi kjennskap til bergrunnen i Landvik, samt isens forming av landskapet her. Andre bolken tar for seg ”jeger- og samlartid” 8000–4000 f.kr. Den tredje delen omhandler ”Jordbruksrevolusjonen”, eller ”bondesteinalderen” (3500–1800 f.kr.). Så kommer en bolk som tar for seg bronsealderen i Landvik (1800–500 f. kr.). Siste hovedbolken tar for seg jernalderen (500 f.kr.–1050 e.kr.). Mens landskapsog steinalderbolkene er tematisk inndelt, får vi i bronse- og jernalderen også en geografisk basert inndeling av temaene. Boka er rikt illustrert både med bilder av naturformasjoner, landskap, gjenstander, samt aktiv bruk av kart. (Bruken av kart

35 Bok og skift

Lokalhistorisk magasin 1/09

Lokalhistoriske profiler

34

grunnlaget for folkekunsten. Eg var den tredje direktøren på museet. I dei 80 åra før mi tid hadde det berre vore to direktørar, grunnleggjaren Hans Aall (1894– 1946) og Reidar Kjellberg (tilsett ved museet frå 1934, direktør 1946–1974). Begge var sterke personlegdomar og framståande fagmenn. Alt vitna om soliditet og tradisjon. Men tida kravde endringar, m.a. omforming frå eit opplyst einevelde til ein organisasjonsstruktur der medarbeidarane fekk vere med på avgjerder i organiserte former. Det var krevjande, for det måtte skje utan å bryte ned det positive som var skapt tidligare. Men det var eit arbeid som engasjerte, og eg kunne dra nytte av røynslene frå trondheimstida. Av eksterne oppgåver som eg hadde glede av å engasjere meg i, nemner eg tida som formann i museumsforbundet og det mangslungne konsulent- og utgreiingsarbeidet for Norsk kultur­råd. – Er det noen spesiell sak som du vil trekke frem fra din tid som museums­ mann? – Ja, det var ei sak som var mykje framme i pressa, nemleg tilbakeføringa av den såkalla norske samlinga frå Nordiska Museet i Stockholm. Det vart ei merkesak for Folkemuseet, som eg hadde glede av å arbeide med. Ei orientering er teken inn i Museumsnytt nr. 4 2008 og ein lengre artikkel på heimesida til Museums­forbundet. – Du var direktør for Folkemuseet fra 1975 til 1989 og så var du professor 2 i historie ved Universitetet i Oslo fra 1984 og professor fra 1990 til 1992. – Ja. Eigentleg til 94. Dei to siste åra hadde eg ei forskingsstilling med delvis fri frå universitetet.

Lokalhistorisk magasin 1/09

Halvard Bjørkvik var dosent ved Historisk institutt i Trondheim mellom 1961 og 1975, og dosenturet het ”historie med lokalhistorie”. I mesteparten av perioden var han også instituttstyrer. (Foto: Privat).

Mangfoldige minner. Veier til Norge / red. av Liv Bjørnhaug Johansen og Ida Tolgensbakk Vedeld. Oslo: Aschehoug ; NFL ; LLH ; NLI, 2008. 144 s. Denne utgivelsen har sin bakgrunn i prosjektet Mangfoldige minner, som er et samarbeidsprosjekt mellom Norsk Folkeminnelag, Norsk lokalhistorisk institutt og Landslaget for lokalhistorie. Prosjektet har engasjert lokalhistorielag, innvandrerorganisasjoner, sanitetskvinnegrupper og andre til å

Heggedal. Fra 1800-tallet fram til våre dager / Terje Martinsen. Asker: Asker og Bærum Historielag, 2008. 323 s. I forordet til denne boka understreker forfatteren at dette ikke er en gårds- og slektshistorie. Utgivelsen har heller ikke som ambisjon å være en generell bygdehistorie. Forfatteren oppsummerer derimot ambisjonen med boka til å være en muntlig, folkelig, bilderik, opplevelsesrik og assosiasjonsrik fremstilling av et lite norsk samfunns nære fortid i en viktig fase i norsk historie. Den første bolken tar for seg det førindustrielle Heggedal, dvs. 1800-tallet fram til 1875. Her får vi kjennskap til økonomiske og sosiale forhold i bygda. Her presenteres også korte gårdshistorier. Andre bolken har forfatteren kalt Kontakt med omverden 1875–1920. Kapitlet er for det meste viet utviklinga og organiseringa av samferdsel. Tredje bolken tar for seg temaet Industrien kommer til Heggedal, dette omhandler samme tidsrom som bolk 2. Boka er videre bygd opp rundt kronologisk avgrensede tematiske bolker. Her omtales flere bedrifter, ek-

sempelvis Viking gummivarefabrikk og Sætre Kjeksfabrik. Nyvinninger i bygda blir også omhandlet i egne bolker, eksempelvis har bygdas elektrifisering og vannforsyning fått egne kapitler. Forskjellige sosiale forhold omtales også. Okkupasjonsåra har også fått et eget kapittel. Boka har til sammen 26 slike tematisk/kronologiske bolker. (Henv. Asker og Bærum historielag) Fortiet fortid. Tragedien Norge aldri forsto / Arvid Petterson. Hammerfest/Brennelv: Museene for kystkultur og gjenreisning, 2008. 383 s. Boka tar for seg tvangsevakueringa av Finnmark og Nord-Troms, med et noe annet perspektiv enn det som til nå har vært vanlig. Forfatteren har valgt å ta utgangspunkt i muntlige kilder. Boka er delt inn i 11 kapitler, med et tillegg der vi får en oversikt over de som døde under tvangsevakueringa eller overvintringa og Finnmarkskrigen. I første kapittel får vi en innføring i bakgrunnen for prosjektet. I kapittel 2 gir forfatteren oss en oversikt over hva som tidligere er skrevet om temaet både i faglitteratur og skjønnlitteratur. Her får vi kjennskap til hvordan flyktingene ble mottatt lengre sør i Norge, samt erfaringer fra de som trosset evakueringspåbudet og overvintret i de områdene som skulle evakueres. Her omhandles også forhold rundt vervede soldater og lotter som bidrog i de norske styrkene som overtok Finnmark etter at tyskerne trakk seg ut. Kapittel 5 gir oss en oversikt over de evakuertes graver sør i landet. Kapittel 6 tar for seg hvordan informasjon fra omverden ble gitt til de evakuerte og de som overvintret. Kapittel 7 presenterer kunst og kultur fra perioden. Kapittel 8 tar for seg krigs- og evakueringshistorie i nabolandene, hovedsakelig Finland. I kapittel 9 blir krigen og tvangsevakueringen som identitetsfortelling drøftet, og kapittel 10 tar for seg de første gjenreisningsårene. I avslutningskapitlet blir for­skjellige ettervirkninger av evakueringen behandlet. (Henv. Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms, Hammerfest).

Årbokarbeiderens ABC Av „„

Pål T h o nst ad S and v ik

Årbokarbeiderens ABC. En veiledning i årbok­utgivelse / Kjell Haugland. Trondheim: Lands­ laget for lokalhistorie, 2008. 91 s. Hvis intet annet hjelper – les bruksanvisningen heter det gjerne. Men også når alt fungerer tilsynelatende bra kan det lønne seg å lese veiledningen. Det er alltids noen viktige detaljer som man ikke har tenkt godt nok igjennom. Hauglands kortfattede, men særs nyttige bok, Årbokarbeiderens ABC viser nettopp dette. Denne anmelderen har selv vært årbokredaktør. Hvis Hauglands bok hadde eksistert da jeg tiltrådte mitt verv ville jeg for det første ha spart adskillige timeverk, og for det andre ville resultatet, den ferdige årboka, antagelig blitt et par hakk bedre. Jeg tror nok mange årbokredaktører har gjort samme erfaring som meg; de har vært nødt til å finne opp hjulet på nytt, uten at de nødvendigvis har klart å få det helt rundt. Haugland har et vell av erfaring som han øser av. Han har vært redaktør av det velrenommerte årsskriftet Bøgda vår, utgitt av Oppdal historielag, helt siden starten i 1979. I tillegg har han hovedfag og doktorgrad i historie. Boken består av helt konkrete råd om hvordan man skal gå frem når årboka skal lages. Hvordan skal man finne forfattere og temaer? Her er det nyttige tips til hvordan stoffet kan varieres fra år til år. Haugland har også – etter mitt skjønn – kloke synspunkter på hva slags stoff som ikke hører hjemme i en lokalhistorisk årbok. Skjønnlitteratur og dikt bør publiseres andre steder. Et eget kapittel er viet bilder og illustrasjoner. De fleste fotosamlingene finnes i private skuffer og skap. Boken inneholder noen gode huskeregler som bør følges når man benytter slike private bilder. I

tillegg finnes det mange offentlige fotosamlinger hvor man kan få tak i bilder til en rimelig penge. Gamle malerier og tegninger kan også være gode illustrasjoner. Det finnes også lettvinte måter å få tak i kartmateriale. Haugland har også en nyttig oversikt over regelverket omkring rettigheter til bilder og illustrasjoner og hvordan redaksjonene på en enkel måte skal håndtere slike spørsmål. Mange vil ha stor nytte av kapitlet om hvordan redaksjonen bør organiseres. Bør man ha en redaktør eller en større redaksjonskomité? Hva slags juridisk og etisk ansvar har man som redaktør? Hva slags tidsfrister bør man ha i årbokarbeidet? Her kommer Haugland med konkrete råd om hvordan redaksjonen bør legge opp arbeidet gjennom året. Skippertaksmetoden duger ikke. De neste spørsmålene som drøftes er redaksjonens konkrete arbeidsoppgaver. Hvordan bør en årbok se ut? Hvor mye kan man gjøre på egen hånd og hva bør man overlate til profesjonelle krefter på trykkeriet? Her har det skjedd mye på teknologisiden i løpet av de siste årene. Man kan gjøre stadig mer av lay-out arbeidet selv uten å være eksepsjonelt datakyndig. Jo mer man gjør på egen hånd, jo lavere blir selvfølgelig trykkeriutgiftene. På dette feltet er det lett å bli imponert over Hauglands pedagogiske evner. Han forklarer i grove trekk hvordan man kan gå frem og hva slags programvare som kan brukes. Dette er en av de mer lettfattelige innføringer i databehandling som denne anmelderen noensinne har lest. Selv om forfattere og medarbeidere får lav eller ingen betaling, påløper det nokså vesentlige utgifter. I kapitlet ”Hvordan få god økonomi i årbokarbeidet” drøfter Haugland de viktigste faktorene som påvirker kostnadene og hvordan disse eventuelt kan reduseres. Årbøker er unntatt merverdiavgift. Imidlertid varierer det litt hvordan de ulike fylkesskattekontorene praktiserer denne regelen. Forfatterens korte utgreiing av gjeldende regelverk er derfor meget nyttig. Vel så viktig som utgiftene er det å skaffe inn-

tekter. Årbøker har det økonomer kaller svært stor etterspørselselastisitet. Hvor mye som selges er gjerne avhengig av måten salgsarbeidet blir utført på. Her kommer Haugland med mange gode tips. Bokas siste kapittel heter ”Noen råd til deg som skal skrive for årboka”. Det er en forfatterinstruks som man kan kopiere og dele ut til aktuelle bidragsytere. Mange årbokredaksjoner vil utvilsomt ha glede av dette. Her er det gode råd til forfatterne om hvordan de skal gå frem når de skriver sine bidrag, hvordan artikler bør bygges opp, bruk av overskrifter, sitater med mer. Han kommer også med forslag om hvordan man kan sette opp kildeoversikter. Det er ikke til å komme forbi at det kan ta hundrevis av arbeidstimer å lage en fin årbok. Hvis man inkluderer forfatternes innsats blir tallet enda høyere. Mange redaktører har nok av og til gått litt lei. Men Haugland har noen vakre formuleringer om nettopp dette, han kaller årbokarbeidet ”et slit med mening”. Det er også ”kulturell verdiskapning”. Han nevner fem gode grunner til å lage årbøker. De gir for det første mange en god leseropplevelse. For det andre øker de den lokale identitetsfølelsen og kan øke sansen for lokalt miljø- og kulturvern. For det tredje sikrer årbøkene kunnskap om fortiden som ellers ville ha gått tapt. Med årbøkene driver vi – med Hauglands ord – ”redningsarbeid for fremtiden.” For det fjerde skaffer årbøkene historisk kunnskap som kan være til nytte for lokalt næringsliv (særlig reiseliv) og skole. Som et femte punkt nevner han at årbøkene får frem kunnskap som er viktig i det historiske forskningsarbeidet som gjøres ved universiteter og høyskoler. Det er altså all grunn til å fortsette å utgi årbøker – og til å lese Hauglands utmerkede lille bok. Pål Thonstad Sandvik er førsteamanuensis i historie ved Institutt for historie og klassiske fag på NTNU i Trondheim.

37 Bok og skift

Bygdebok for Lesja. Foto og fotografering i Lesja og av lesjingar 1850–1950 / Arnfinn Kjelland og Tor Einbu. Lesja: Snøhetta forlag ; Lesja kommune. B. 4: 287 s. Boka har sin bakgrunn i fotografier som ble samlet inn i forbindelse med bygdebokprosjektet for Lesja. Boka er inndelt i seks kapitler. Det første av disse setter bokas hovedtema i perspektiv, her får vi blant annet innblikk i den tekniske utviklinga rundt fotografering, samt en vurdering av fotografiet som kilde. Så følger to kronologiske kapitler og fire tematiske. Skillet mellom de to kronologiske kapitlene er satt til 1910. Her blir daterte bilder presentert og drøftet med bakgrunn i noen hovedtrekk i bygdehistoria. Etter de to kronologiske kapitlene følger tre tematiske. Det første av disse tar for seg lokale fotoamatører fram til ca. 1940. I de andre får vi kjennskap til de profesjonelle bygdefotografene og dokumentasjonsfotografering. I siste kapittel får vi se bilder med forskjellige fototemaer. Dette dreier seg bilder man har kunnskap om, men som ikke passet inn i de før omtalte temaene. (Henv. Lesja kommune).

samle inn muntlige minner blant innvandrere i Norge: både intervjuer og overførte folke­minner. Prosjektet har opprettet nettstedet www.mangfoldigeminner.no, der man selv kan legge inn materiale. Veier til Norge er et delprosjekt under Mangfoldige minner. Her har migranter i Norge fortalt sine historier. I den foreliggende boka er det presentert 31 utvalgte historier fra denne innsamlingen. Boka er ment å gi et lite innblikk i de forskjellige skjebnene som fører nye mennesker til Norge, samt gi innsikt i hvilke erfaringer de møter. Noen av migrantene har skrevet ned historiene selv, men de fleste bidragene har sin bakgrunn i intervjuer. Eksempelvis får vi her presentert historien til Joyce som kom fra England i 1945, Gesa som kom fra Ungarn i 1956, Marc som kom fra Frankrike i 1971, Kaveh som kom fra Iran i 1987 og Justin som kom fra Zimbabwe i 2002. (Henv. Norsk lokalhistorisk institutt).

Lokalhistorisk magasin 1/09

Bok og skrift

Lokalhistorisk magasin 1/09

36

i denne utgivelsen er omtalt i en egen artikkel i dette nr. av Lokalhistorisk magasin). (Henv: Landvik Historielag, Landvik bygdehus, Gjærbrøndv. 280, 4886 Grimstad).

Bok og skift

Kikkhull til livet i Norge i 1743 … … og en skattkiste for lokalhistorikere! Av „„

M ar th e Glad M u n ch-M øller

Med det femte bindet i serien er kildeutgivelsen Norge i 1743 fullført. Bindet handler om Møre og Romsdal, Nord- og Sør-Trøndelag, Nordland og Troms. Her er beskrivelsene lokale embetsmenn skrev om distriktene sine for første gang samlet i sin helhet. Utgivelsen gir et sjeldent innblikk i de norske lokalsamfunnene i perioden, og inneholder rike beskrivelser med et vidt tematisk spenn. I 1743, mot slutten av en nødsperiode, sendte Danske kanselli ut 43 spørsmål som embetsmennene skulle svare på. Dette var den mest omfattende undersøk­ elsen i sitt slag, og dekket Danmark, Norge, Island og Færøyene. En motivasjon bak undersøkelsen var å kartlegge distriktenes ressurser, noe som resulterte i en rekke inngående beskrivelser av værforhold, fisk og fiskevær, vilt, husdyravl, skog og sager, hva slags korn og frukt som ble dyrket, samt hvor rikt området var på salt og andre mineraler. Havner ble beskrevet etter hva slags, og hvor mange skip som kunne ligge der. Dessuten finnes oversikt over distrik­

tenes toll-, losse- og ladesteder. I tillegg til det rent økonomiske, var en del av spørsmålene, og særlig en del av svarene rettet mot kulturelle og sosiale forhold. Folkelynne og sosiale forskjeller

Befolkningen gis en variert omtale. Innbyggere i Åsen i Nord-Trøndelag ble beskrevet som ”et fromt og bøjelig folck”, mens folket i nabobygda Frosta ble om­t alt som ”haardt og egensindigt”. Dialekt­eksemplene avspeiler også normer i befolkningen. I Norddal på Sunnmøre bruk­tes for eksempel det negativt ladde ordet ”kaalryggja” om en som hadde sittet så mye inne at han ikke tålte kulda. Beskrivelsene av folkelynnet fokuserte på arbeid og hvordan dette ble utført. Yrkene var i stor grad knyttet til fiske og landbruk, men også en del håndverk. Arbeidsbeskrivelsene ble ofte blandet med verdibetegnelser. Sogneprest Iver Ludvigsen Munthe beskrev Voldas innbyggere som ”arbeidsomme og meget, om ikke for meget, dristige til søes”. Andre egenskaper, slik som hvor-

vidt innbyggerne ”inclinerte” til alkohol og tobakk, og om de var ”opsætzige imod øvrigheden” ble også framhevet. Noen av tekstene bærer preg av å være skrevet under en nødsperiode. Ett eksempel kan være amtmann Ove Schjelderup i Nordlands amt, som beklaget seg over at innbyggerne ”var inclineret at leve vell”, og derfor brukte det de hadde uten å spare noe for fremtiden. Nødsårene 1741–1743 preger også andre beskrivelser: Oversikter over fødte og døde i distriktet illustrerer matkrisas konsekvenser, slik som i Stadsbygd prestegjeld i Sør-Trøndelag, hvor det for 1743 ble oppgitt 53 fødte og 156 døde. Sykdommer, medisin og helse

I perioder med dyrtid og lite mat, slik som i 1741–43, var dysenteri og flekktyfus et stort problem. Disse, ”og anden alminnelig sygdom, [haver] lugt manges øyne til” skrev Christian Ulrik Tønder, amtmann i Romsdal. Dysenteri forklarte han med at folk flest ikke hadde annet å spise enn frossen havre og fisk. I følge visepastor i Herøy prestegjeld

Til venstre ser vi et utsnitt av Peter Schnitlers kart over Nordland amt fra 1744. Det viser Vestfjorden i Nordland med Lofoten og deler av Salten. Kartet ble sendt til Danske kanselli sammen med besvarelsen av de 43 spørsmålene. (NRA, GA 269, foto: Odd Abrahamsen). I Norge i 1743 kan vi blant annet finne gode råd mot skjørbuk. På bildene over ser vi to av dem, nemlig skjørbuksurt og molte.

på Sunnmøre, var ingen helt fri for skjørbuk. Heldigvis, la han til, fantes det to ”skiønne urter til kuur for denne siugdom”, nemlig kløver og skjørbuks­ urt. Selv om det ennå ikke var oppdaget at skjørbuk var forårsaket av C-vitaminmangel, kjente man til flere virksomme medikamenter. I tillegg til molter og skjørbuksurt, nevntes furuknopper kokt i sur øl, og avkok av maur! Ifølge Tønder kom skjørbuk ”deels af hafvets salte dunster (…)” og dels av at befolkningen bodde i hytter uten piper. Ideen om at dårlig luft gjorde en syk, ser vi også i Ørskog på Sunnmøre, der sogne­presten skrev at de ikke hadde mye sykdommer, siden luften inne i fjorden var sunnere enn ute ved havkanten. Kapellanen i Skogn prestegjeld i Nord-Trøndelag forklarte at: ”Til udvortes saar har den gemeene mand sine egne besynderlige medicamenter, saasom at komme gloende aske eller ildmørje i saaret saa snart det er faaet.” Ellers besto, ifølge amtmann Tønder i Romsdal, ”bond­ens apotech udi een flaske hamborger brendeviin”. Mangfold

Norge var ikke noe homogent samfunn, og regionale og etniske kulturforskjeller kommer tydelig fram av besvarelsene. I

(Bildet til venstre: Cochlearia danica. Foto: Strobilomyces, http:// commons.wikimedia.org/wiki/User:Strobilomyces, publisert under GFDL-lisens: www.gnu.org/licenses/fdl-1.2.txt. Bildet til høyre: Cloudberry. Foto: mwri, www.flickr.com/people/karviainen/, publisert under CC-BY-SA: http://creativecommons.org/licenses/by/2.0/deed.no.)

bind fem er det samene som skiller seg klarest ut. I følge major Peter Schnitler var Lapfinnernes lynne preget av ”deres naturlige frihed, at leve utvungen og at vanke omkring”. Schnitler påstår at samene holdt seg ungdommelige, siden de ikke kjente til tungt arbeid som pløying, husbygging og landbruk. Schnitlers beskrivelse av samene bærer preg av en tro på at forskjellige folkeslag hadde forskjellige medfødte egenskaper. Ifølge Schnitler ville samebarn som hadde vokst opp hos bønder, alltid løpe til fjells til folket sitt så snart de ble voksne. Han beskrev for øvrig samene som ”tilbøyelige til drikk”, og de er ”smaa, magre, naar de trede til nogen alder, suurøiede folk, fra en nordmand saa kiendelige, som en jøde fra en christen.” Samer som drev jordbruk levde som andre nordmenn, hevdet Schnitler, men la til at de ikke var så flittige som nordmenn i samme arbeid. Samisk religion ble beskrevet i bruddstykker. Under overskriften ”Merkværdigheder i Nordlands amt” ble det fortalt om en sten som samene ofret til på vei til og fra fiske. Offeret ble gjort ved å putte tobakk i stenens sprekker og ved å smøre blod og fisk på den. ”Slik vankundighed” skal misjonstjenesten ha utryddet. Norge i 1743 er tilrettelagt av Gerd

Mordt, og utgitt av Riksarkivet i samarbeid med Solum forlag. Kilden gir et unikt innblikk i økonomiske, kulturelle og sosiale forhold, og er en skattkiste både for lokalhistorikere og som grunnlag for tematiske studier. Marthe Glad Munch-Møller er masterstudent i historie ved Universitetet i Oslo og vitenskaplig assistent ved Norsk lokalhistorisk institutt. Norge i 1743

43 spørsmål ble sendt ut til Danmark, Færøyene, Island og Norge. De norske besvarelsene er utgitt i fem bind i perioden 2003–2008: – Bind 1 inneholder besvarelser fra Østfold og Akershus – Bind 2 innholder svarene fra Hedmark og Oppland – Bind 3 består av svarene fra Buskerud, Vestfold og Telemark – Bind 4 dreier seg om Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane Materialet var planlagt brukt som grunnlag for en trykt Norges-beskrivelse. Det kom ett bind i 1763, siden ble det ikke mer.

Lokalhistorisk magasin 1/09

39

Bok og skrift

Lokalhistorisk magasin 1/09

38

En snartur bak 1743-kulissene Utg iver n e „„

inter v ju et av M ar the Glad M u n ch-M øller

Gerd Mordt og Margit Løyland har hatt ansvar for de to siste bindene av Norge i 1743. De jobber i Seksjon for kildeutgivelse i Riksarkivet. Seksjonen, som har seks faste stillinger, utgir et rikt spekter av kilder, fra middelalderkilder som Diplomatarium Norvegicum til amerikabrev fra 1800-tallet. Kjeldeskriftkommisjonen, en ekstern kommisjon av historikere, runologer, norrønfilologer og jurister, er med på å bestemme hva som skal utgis. – Hvor lenge har dere jobbet med Norge i 1743? – Kimen til utgivelsen ble sådd på 80tallet, da Arnvid Lillehammer og Ståle Dyrvik foreslo prosjektet for kommisjonen. Siden da er nærmere 20 årsverk lagt ned i utgivelsen. I begynnelsen var det Kristin M. Røgeberg som hadde ansvaret for prosjektet. Siden har vi tatt over. Å klargjøre kilder for utgivelse er et møysommelig arbeid. Først transkriberes selve teksten. Deretter finleses den transkriberte teksten opp mot kilden slik at

alle feil blir lukt vekk. I tillegg er mye arbeid lagt ned i å lage gode person- sakog stedsnavnsregistre. Enkelte temaer har fått ekstra fokus. De første bindene har for eksempel et eget planteregister. Utgiver skriver også en innledning til hvert bind. Tidligere riksarkivar John Herstad har for øvrig skrevet en administrasjonshistorisk innledning til hele serien. Den står i bind 1. – Hvor befinner originalmaterialet seg? – Mesteparten av originalmaterialet finnes i Det kongelige bibliotek i København. På Riksarkivet har vi avskrifter fra 1870-tallet. Dessverre er ikke disse gode nok, og vi har måttet bruke kopier av materialet i København. Enkelte ganger har det ikke vært mulig å tyde teksten ut fra kopiene, og vi har reist til København for å lese originalbesvarelsene. – Hvem retter dere utgivelsene mot? – Målgruppen varierer fra utgivelse til utgivelse. I dette tilfellet er det særlig lokalhistorikere, masterstudenter og for-

skere innen historiefaget som er interessert. I tillegg er materialet interessant for folk som forsker på spesielle temaer som besvarelsene berører, slik som planter, dyreliv og sykdommer. Siden besvarelsene inneholder så rike dialektprøver er det også en kjemperessurs for dialektforskere, siden de viser dialektene i et historisk perspektiv. – Arbeidet vi har gjort med stedsnavn er særlig interessant for lokalhistorikere. Siden vi skulle identifisere steder helt ned på gårdsnivå, har vi jobbet mye med å plassere gårds- og stedsnavn fra kildene. Der en gård har skiftet navn, har ofte mange stedsnavn omkring gården byttet navn med den, noe som har gjort navnearbeidet til litt av et puslespill. I navnesammenheng er det også interessant hvordan landskapet har forandret seg siden besvarelsene ble skrevet. Myrer er drenert bort, vann er demmet opp og enkelte stedsnavn har forsvunnet med landskapsendringene. Nå som Norge i 1743 er ferdig, jobber de to med nye utgivelser. Margit Løyland skal utgi kildemateriale fra Lofthusopprøret. Etter selve opprøret ble norske bønder kalt inn til avhør, og flere av rapportene fra avhørene ligger i Riksarkivet. Gerd Mordt jobber nå med reiseinnberetningene til embetsmannen Christen Pram. Han foretok to reiser i Norge i perioden 1804 til 1806, begge på oppdrag fra Kommersekollegiet i København. En reise gikk til Trondheim, og en gikk til Vestlandet. Her leder altså veien videre til beskrivelser av Norge også et halvt århundre etter 1743. Marthe Glad Munch-Møller er masterstudent i historie ved Universitetet i Oslo og vitenskaplig assistent ved Norsk lokalhistorisk institutt.

For 350-år siden ble

Trøndelag atter en del av Norge Av „„

Rolf Gr ank v ist

Markeringen av 350-årsjubileet for at Trøndelag igjen ble en del av Norge, skjedde på Kongsgårdsplassen ved Erkebispegården i Trondheim den 11. desember 2008. Seremonien ble arrangert av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i samarbeid med Trondheim kommune. På Kongsgårdsplassen er det reist et pyramidemonument over generalløytnant Jørgen Bjelke, som ble avduket i 1958 ved 300-årsjubileet for den svenske kapitulasjonen i desember 1658. Da hadde Trøndelag vært svensk land siden Roskildefreden, som ble underskrevet i februar samme år. Pyramiden er tegnet av Wilhelm Svensen og den er prydet med et portrettrelieff av generalløytnant Jørgen Bjelke, utført av Oscar Lynum. Pyramiden på Kongsgårdsplassen er inspirert av et monument som Jørgens bror, rikskansler Ove Bjelke, fikk reist på Austrått for å hedre deres felles foreldre. 350-årsjubileet for at Trøndelag igjen kom på norske hender ble dermed i 2008 feiret på samme sted og dag som i 1958. Dette var også samme dag som da den svenske guvernøren i Trøndelag skrev under sin kapitulasjon i 1658. Bakgrunnen for denne kapitulasjonen velger vi her å gi i et lengre historisk perspektiv for å knytte sammen fortid og nåtid, slik at det kanskje også vil være mulig å bruke dette til et reflektert syn på et framtidig forsvar av vår landsdel, som vi nå står i fare for å miste totalt. Den dansk-norske kongen hadde ved freden i Roskilde i februar 1658 overlevert de norske landskapene Trondheim med Møre og Romsdal til Sverige og slik sett delt Norge i to. Dette skjedde uten at svenske tropper hadde angrepet landsdelen. Trondheim len ble slik sett overlevert til Sverige uten kamp i mai 1658 for å følge opp en underskrevet fredsavtale. Trondheims borgerskap sverget troskap til den svenske kongen den 1. september samme år. De fleste embetsmennene i regionen gjorde det samme,

Begge foto: Rune Haarstad.

men biskop Erik Bredal (1643–72) nektet å skrive under en ny troskapsed. Han valgte derfor å forsette som biskop i Nordlandene nord for Skarnsundet, det området som nå bærer navnet NordNorge. Borgerskapets troskapsed til den

svenske kongen i 1658 må ikke tolkes slik at innbyggerne i Trøndelag på 1600tallet var like svenskvennlige som enkelte borgere var det i den nordiske sjuårskrigen på 1500-tallet da svenske tropper inntok Steinvikholmen og Trondheim. Da måtte til og med danskekongen tillate

41 Småstoff

Bok og skrift

Lokalhistorisk magasin 1/09

40

Lokalhistorisk magasin 1/09

Å klargjøre kilder for utgivelse er et møysommelig arbeid. Gerd Mordt (t.v) og Margit Løyland, ved Seksjon for kildeutgivelse i Riksarkivet, har hatt ansvar for de to siste bindene av Norge i 1743. (Foto: Brita Nyquist).

I 1659 starter den såkalte ”Haagkonserten” hvor Nederland, Frankrike og England vil tvinge Sverige og DanmarkNorge til å slutte fred. Denne prosessen begynner samme år som Ove Bjelke blir rikskansler i Norge. Forhandlingsprosessen med Haag som utgangspunkt fører til en fredstraktat i København datert den 26. mai 1660. Nå blir Trøndelag med Møre og Romsdal igjen en anerkjent del av Norge, og Danmark får Bornholm tilbake. Med denne historiske oversikten i bakhodet vender vi tilbake til 2008 og den konkrete trønderske og nasjonale markering av 350-årsdagen for svensk kapitulasjon i Trondheim anno 1658. Pyra­miden på Kongsgårdsplassen ble den 11. desember bekranset etter glødende taler holdt av preses i DKNVS, professor Steinar Supphellen, varaordfører Knut Fagerbakke, assisterende fylkesmann Odd Inge Mjøen, og kommandant, oberst Svein Arne Risvold. Under denne seremonien ble det salut­ tert fra Kristiansten, en festning som i seg selv er et resultat av kamphand­ lingene midt på 1600-tallet. Kunstneriske og krigshistoriske innslag var også en del av markeringen på 350-årsdagen, som ble avsluttet med en enkel servering i ”Kafé to tårn” i Nidarosdomens service­ bygg. Rolf Grankvist er rektor emeritus ved Program for lærerutdanning ved NTNU.

WIKINYTT Da vi gjorde opp status for lokalhistoriewiki.no i fjor sommer (se Lokalhistorisk magasin 2/08), hadde vi 2844 artikler. Nå har har vi 4687 artikler om et bredt spekter av temaer. Siden i fjor sommer har antall registrerte brukere blitt nesten firedoblet, fra 76 til 279 brukere 16. mars i år. Men vi ønsker oss enda flere brukere og større geografisk og tematisk spredning på artiklene, så det er bare å begynne å skrive! Vi vet at f.eks. følgende uskrevne artikler er ønsket, siden mange har lenket til nettopp disse. De fem mest etterspurte stedene: — Eidsbygda — Stangvik — Stavern — Leikanger — Valle

De fem mest etterspurte biografiene: — Sigurd Islandsmoen — Arne Garborg — Peter Motzfeldt — Hans Christian Ulrik Midelfart  — Hans Nielsen Hauge

Hvor går veien videre? Hvordan kan innhold og form i wikien forbedres og forsvare sin plass blant andre wikier og andre nettsteder? Det blir tema for et seminar i Oslo 9.—10 mai i år. Vi ønsker velkommen både aktive brukere og andre lokalhistorisk interesserte — med tanker om hva lokalhistoriewiki.no skal være. Seminaret vil bli annonsert på wikien, på e-postlister og andre steder så snart programmet er klart.

Nazistisk smaks­ tyranni?

43 Kuriøse hendingar

Roskildefreden endelig overført fra Danmark til Sverige på tross av sterk dansk motstand under fredsforhand­ lingene. I Norge ble Roskildefreden raskt sett på som en katastrofe fordi den delte landet i to deler hvor svenskene på sikt kunne kontrollere den norske riksveg nummer en, skipsleia langs kysten. I Bergen sitter på det tidspunktet lensmann Ove Bjelke og ser hvordan et svensk Trøndelag vil kunne ødelegge den livsviktige handelen mellom Bergen og Nordlandene. Det fører til nær kontakt med broren Jørgen Bjelke som på det tidspunktet har et tett samarbeid med stattholder Niels Trolle på Akershus. Det legges dermed en plan for å erobre de delene av Norge som gjennom Roskildefreden delte landet i to. Den 28. september 1658 stevner en bergensk flåte inn Trondheimsfjorden under ledelse av generalløytnant Jørgen Bjelke. Etter kort tid er ca. 3000 mann samlet rundt byen. 300 av disse soldatene kommer også fra Nordlandene, noe som kan være et uttrykk for at de også ønsket å sikre skipsleia. Svenskene har 700 soldater i Trondheim by for å forsvare sine interesser i Trøndelag. Den 11. desember 1658 kapitulerer imidlertid den svenske guvernøren etter forhandlinger, og den 17. desember samme år forlater de svenske styrkene byen. Denne begivenhet blir feiret med ni kanonskudd og en oppstilling av 2500 soldater for å markere norsk styrke.

Te k st „„

og teik ning H ans H o s ar

Kampen mellom den gode og den dårlege smak, eller distinksjonen mellom dei som meiner seg å ”ha smak” og dei andre, kan ha stor kjenslemessig, sosial, kulturell og jamvel politisk betydning i eit samfunn, som vi vél veit. Særleg akutt blir det når makthavarar byrjar forby eller påby bestemte former for stil og framtoning med sterkt symbolinnhald. Monaleg sprengkraft kan bli detonert når ein rektor forbyr gutane å gå med langt hår, når ein Kemal Atatyrk insisterer på at tyrkiske menn skal bere vestlege herrehattar, når det blir diskutert om hijab kan tillatast i politiet osv. Når smaksdommarane får diktatorisk mynde, kan mykje rart skje. Eg kom over eit døme på det i arbeidet mitt med bygdehistoria for Skjåk i Gudbrands­dalen: I protokollen for heradstinget der frå 1943 står følgjande å lese (sak nr. 128): ”Ordføraren tykkjer det er syrgjeleg, ja, beint fram meiningslaust og uforsvarleg at gamalt byskrap, ja, nytt med, skal fortrengja den gamle, høgt utvikla bygde-

kultur i Skjåk. Ordf. har derfor vendt seg til lensmannen med oppmoding om å arbeide ut framlegg til vedtekt for handel med brukte og kassera ting i Skjåk herad.” Nøkkelparagrafen i dei vedtektene som ordføraren så bestemte seg for å innføre, lydde slik:”I Skjåk herad er det forbode å driva handel, borttinging eller bortbyting av gamle eller kassera møbler og innbu som er ført inn i heradet utanifrå og som i form eller farge ikkje samsvarar med den gamle bondekulturen i heradet.” Diktatet frå NS-ordføraren hadde truleg ei høgst konkret utløysande årsak. Nokre år før krigen var det ei driftig bydame og forretningskvinne som hadde slått seg til bygda. Mellom anna gjorde ho det godt med å formidle brukte bymøblar til Skjåk. Ho verka i hovudsak i den delen av bygda der ho budde, Nordberg sokn. Befolkninga i Nordberg hadde ei overvekt av småbrukarar og skogsarbeidarar, i stor mon sosialistisk innstilte, og

såleis i rak motsetning det meste av det som NS-ordføraren stod for. Han åtte ein av dei største gardane i hovudsoknet, og var før krigen aktiv bondelags- og bondepartimann og sterkt norskdomsorientert. Det blir litt spøkefullt sagt at Magna, som brukthandlerska heitte, sytte for rimeleg møblering av husværa til mest kvart einaste nygifte par i Nordberg i ei årrekkje rett før og under krigen. Det var lenestolar i plysj, sjenkar, buffetar og chiffonierar i edeltre osv. Alt dette byhandverket vart på den eine sida takknemleg og frydefullt motteke av dei nygifte, og på den andre sida årsak til intens forarging i krinsar som sverma for den gode (bondenorske) smak. Fekk dette smaksdiktatet så nokon verknad? Det ser ikkje slik ut. Etter seiande heldt iallfall Magna fram med verksemda si, om enn transaksjonane kanskje gjekk litt meir diskret for seg.

Lokalhistorisk magasin 1/09

Småstoff

Lokalhistorisk magasin 1/09

42

at St. Olavs skrin ble satt ned i en åpen grav i Nidarosdomen i 1564 for minske noe av den etterreformatoriske motstanden ovenfor kongen i København, som tydelig fantes i Trøndelag etter 1537. Freden i Stettin avsluttet den nordiske sjuårskrigen i 1570. Nå ble grensene mellom Sverige og Danmark-Norge værende som før. Til og med Jemtland og Herjedalen, som svenskene hadde vunnet uten kamp, ble ved fredsslutningen i Stettin tilbakeført til Norge. Den nye svenskekrigen, kalt ”Hannibalfeiden”, startet i 1644 med stattholder Hannibal Sehested som øverstkommanderende for Norge. Som stattholderen var han også lensherre i Akershus. Nå skulle den nye norske hæren prøves ut med bondesoldater og yrkesmilitære i et felleskap. Det gikk ikke så bra. Ved Brømsebrofreden i 1645 ble de norske landskapene Jemtland og Herjedalen avstått til Sverige, og Danmark måtte gi fra seg Gotland og Øsel i tillegg til at den danske kongen pantsatte Halland til svenskene for 30 år. I 1649 inngikk Danmark-Norge en allianse med Nederland for å styrke tvillingrikene i krigen mot Sverige, som nå var blitt en stormakt. Svenskene ønsket fortsatt å sikre seg kontrollen over landskapene Båhuslen, Halland, Blekinge og Skåne for å få fritt løp ut mot Nord­sjøen. Ved freden i Roskilde, underskrevet den 27. februar 1658, ble de norske landskapene Båhuslen og Trondheim med Møre og Romsdal avstått til Sverige. Skåne, Blekinge og Bornholm ble ved

Returadresse: Landslaget for lokalhistorie Institutt for historie og klassiske fag, NTNU, 7491 Trondheim

B

Trykk og innbinding av bøker En god partner for ditt historielag? )JTUPS

JFJSFMJ

ÂŤInterface Media var best pĂĽ pris. Reduserte kostnader har gitt oss mulighet til mer lokalt kulturarbeid.

FGG

011%

"7ÂŞ3

#‹(%

gland Kjell Hau

"-)*

erens ABC

4503*&-

id Ă…rbokarbe

"(

ivelse bokutg ning i ĂĽr En veiled



Deres fokus pĂĽ kvalitetssikring, viste seg ved ferdig resultat.Âť

‘IBSMBH BFJSF LLFSFMJ SÇ WÇS OŽ FGGJUSF FE .JEE SF GPSUJE) 'SBNT FS TFSWJ BHTCFL JEFJMMV  +PI LFO J OFTPN TUSBTKPO BO )P BS FO FS UFSNÇMB CFJEFSNFE MCFS UFUJ0 OFT'MJOUPF FJU NB J' MJO BVHMBOE BW(VOOBS7 %FU PH FS TMP%FUG‘SF VHMFWŽSFMTFU MFSJ BW TUJ QÇ4MPU FHHFO   PHNB NÇMB QÇ NV MMFS%SJWTUV BGKFMMTU S NFJS MFSJFUTJE VF  PN LPOHFMJ F HFIPGG  'PUP+B LVOTUOBSFO O)  BVH¼%F 30. ut U gü

va av Bøgda

vĂĽr. Pr is 100 kroner

.

#‹(% "7ª3 011% "-)* 4503

orie lokalhist get for Landsla dheim 2008 Tron

%SJWTUVF

O.BMFS

JBW+PI

BOOFT'

MJOUPFJ'

VHMFWÂŽS

FMTFUQÇ

4MPUUFU

*&-"(

Kjell Haugland Redaktør, Oppdal historielag



alitet v k y ø H ingstid r e v e l t Kor g pris Gunsti

Interface Media og Logotipas i Litauen er en graďŹ sk leverandør for det norske markedet. Vi utfører førtrykk, trykk og innbinding i svart/hvitt og farger stifting, mykbind og stivbind.

s!

Spør os

Vür partner i Litauen et trykkeri med høy kvalitet, pülitelighet, 130 ansatte og 24 timers drift:

Trykk og innbinding i Litauen. Kundekontakter i Norge:

Svein Ravik

Arne Kjeldstadli

Glenn Christensen

svein@interfacemedia.no

arne@interfacemedia.no

glenn@interfacemedia.no

Mobil: 91 64 15 28

Mobil: 41 31 77 22

Mobil: 91 68 18 06

Interface Media as Besøksadr.: Fernanda Nissens gate 3, 0484 Oslo • Postadr: Pb 4324 Nydalen, 0402 Oslo www.interfacemedia.no • post@interfacemedia.no • Tlf. 22 09 75 70


Lokalhistorisk Magasin