Mot og mysterer 7: Nordlys by Kagge Forlag

DAG OT TO LAU R IT Z E N FRO DE EI E LARSEN

NORDLYS

© 2024 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Niklas Lindblad, Mystical Garden Design AB Forsidefoto: Niklas Lindblad Sats: akzidenz as, Dag Brekke Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,8b Boka er satt med Calluna 13/17 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-3475-2

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Nordlys Nordlys er et gult, grønt og hvitt lys som beveger seg over nattemørk himmel, nesten som om det danser. Siden det må være mørkt for å se nordlyset, er det på høsten og vinteren vi (stort sett) kan se det. Fenomenet oppstår i møtet mellom jordatmosfæren og elektrisk ladde partikler. Disse strømmer ut fra flekker på sola og dras ned mot jordas magnetfelt ved polene. De kolliderer med gasser i atmosfæren som så danner lys. Lyset kan minne om en vogn, og før trodde man at vinden dyttet den frem. Det greske ordet for vind er «borea», nordlyset fikk derfor navnet aurora borealis. Kilde: Skolerom.no / Store norske leksikon

1 På stranden

ammerslagene til faren hennes kunne sikkert høres over hele Lillehavn. Hannah satt oppå skrivepulten inne på rommet sitt og så ut på ham. Gjerdet som hadde stått halvferdig i to år, var i ferd med å bli reist. En taggete, hvitmalt hindring, mellom hagen og stupet. Ingen flere skal falle utfor her, hadde faren sagt da moren til Hannah våknet opp fra koma og fortsatte å bli bedre. Det var til og med snakk om at hun snart kunne flytte hjem. Kanskje allerede neste uke, hadde legen sagt. Hannah hoppet ned fra skrivepulten, og hunden hennes Turbo gløttet opp fra der han lå på senga. Han hadde vært tynn og utslitt da han kom tilbake 7

etter å ha vært savnet for en drøy måned siden, men nå var han sitt gamle jeg igjen. Full av energi. Alltid med når noe skjedde. – Skal vi gå ut å se hvordan det går med pappa? spurte Hannah. Det hørtes et dunk da Turbo landet på gulvet. Han sprang foran ut i stua og pilte ut på gresset da Hannah åpnet verandadøren. Han løp rett bort til den gule tennisballen og begynte å bite på den. Faren sluttet å hamre da Hannah kom gående mot ham. – Det blir fint, sa hun. – Snart ferdig nå, sa faren og tørket svette fra pannen. Hannah gikk bort til kanten og så utover Lille havn og havet. – Du skal ikke ta deg en sykkeltur i dag, da? spurte han. Vinden trakk med seg noen mørke skyer innover mot land. Hannah hadde ikke sittet på en sykkel siden hun kjørte ut like før mål under kretsmesterskapet forrige måned, og havnet langt ned på resultatlistene. Skuffelsen over at hun ikke hadde fått vist hva hun var god for, satt fortsatt i.

– Jeg går heller en tur med Turbo, svarte Hannah. Hun gikk inn i huset igjen, hektet jakka av knaggen i gangen og festet båndet på Turbo. – Klar, Turbis? Halen gikk enda raskere da Turbo hørte klenge navnet sitt. – Da går vi, sa Hannah og lukket ytterdøren etter seg. Solen hang lavt på himmelen, dagene ble stadig kortere. Snart ville det være mørkt både når hun dro på skolen om morgenen, og når hun kom hjem igjen på ettermiddagen. Det var slik hun hadde det med syklingen også nå. Følelsen av å sitte fast i et mørkt hull. Turbo trakk i båndet, og hun småløp etter ham ned bakken fra huset deres. Noen barn spilte fotball på banen nedenfor, men Hannah gikk motsatt vei, ned mot bryggene. Hun passerte huset til bestevennen sin, Einar, gikk forbi veien som ledet opp mot skolen, og fortsatte mot Haiodden. På plassen der hun og faren hadde pleid å avslutte sykkeløktene – den gangen han var treneren hennes – slapp hun Turbo fri, og hunden løp ned på stranden. Hannah ble stående og se mot den

usynlige målstreken som de pleide å bruke da hun trente, og i hodet hørte hun farens rolige stemme: Du kommer til å nå akkurat så langt du vil. – Jeg gjorde ikke det, hvisket Hannah til seg selv. – Jeg sviktet da det gjaldt som mest. Plutselig begynte Turbo å bjeffe noe voldsomt. – Hva er det, Turbis? Hannah løp ned på stranden. Der sto Turbo og bjeffet på en dame som satt i sanden med ryggen til, og som ikke lot til å bry seg om bråket til hunden. – Slutt, Turbo, sa Hannah. Hun tok et skritt nærmere damen. – Går det bra med deg, eller? Den fremmede snudde seg sakte mot henne. Ansiktet hennes var opphovnet og fullt av blod. Hendene som strakte seg mot Hannah, var fulle av sår. Øynene som så opp, var store og bedende. – Hjelp ... hvisket hun.

2 Trøbbel

urbo bjeffet fortsatt, men ikke på damen denne gangen. Det kom en mann gående mot dem fra Haiodden, og det var tydeligvis han Turbo reagerte på. Damen krøp sammen der hun satt i sanden, som for å beskytte seg. – Er det han som har slått deg? spurte Hannah. Hun så seg rundt etter andre folk, men det var bare dem der på stranden. Mannen nærmet seg, og Hannah tenkte at hun burde løpe, men så kunne hun ikke la den skadde damen være igjen alene. – Faren min er politimester, sa Hannah til damen og fant frem mobiltelefonen sin. – Du trenger ikke å være redd. Mannen var bare ti meter fra dem nå. – Hei! ropte han. – Hva gjør du? 11

Hendene til Hannah skalv så mye at hun ikke klarte å taste koden for å låse opp telefonen. Turbo sto ved siden av henne med pelsen til værs mens han knurret mot mannen. – Vi må ringe 113, sa Hannah til mannen. Endelig traff fingrene de rette tallene, og mobilskjermen fyltes av ikoner. Hun trykket på den grønne knappen med bilde av en telefon på. – Du skal ikke ringe noen som helst, sa mannen. Han var kommet så nær nå at Hannah kunne se linjene og rynkene i det smale fjeset hans. Det mørkeblonde håret var ustelt, og knokene på høyre hånd var blodige. – Hun trenger hjelp, sa Hannah og nikket mot damen. – Jeg tar meg av henne, sa mannen. Damen så opp på henne, med redsel i øynene. Hun sa ingenting, men Hannah hørte det ene ordet fra i sted inni hodet sitt: Hjelp ... – Er det du som har skadet henne? spurte hun. – Jeg slår ikke damer, svarte mannen. – Hun var uheldig og falt utfor skrenten der borte. – Hvorfor har du blod på knokene da? spurte Hannah. – Det ser ut som om du har slått noen.

I det fjerne syntes Hannah at hun hørte hammerslagene til faren, oppe ved huset deres. – Ikke bland deg i andres saker, sa mannen. Han tok tak under armene til damen og dro henne opp på beina. Det var så vidt hun klarte å stå. Damen hadde på seg en gul, kortermet kjole, som nådde henne til litt over knærne. Hannah så at hun hadde blåmerker og sår flere steder på både armene og beina. – Jeg ringer politiet sa hun, og lette etter navnet til faren blant de siste oppringingene. – Jeg ba deg legge bort telefonen! Damen sank sammen i sanden da mannen slapp taket i henne. Han tok to skritt mot Hannah, og før hun fikk summet seg, hadde han nappet mobilen ut av hendene hennes. – Den er min! protesterte hun. Mannen brydde seg ikke. Han grep tak i damen igjen og slepte henne med seg bort mot Haiodden. – Få den tilbake! ropte Hannah. Turbo løp etter mannen, som sparket etter ham, heldigvis uten å treffe. Om faren hennes hadde vært der nå, ville han sagt at hun måtte trekke seg unna. Skurker kan være farlige, pleide han å si. Men Hannah var fast bestemt på å få tilbake mobiltelefonen sin og hjelpe den forslåtte damen. 13

– Vi må tilkalle hjelp, sa hun og løp helt opp til mannen. Brått snudde han seg og ga Hannah en kraftig dytt i brystet. – Ikke bland deg! gjentok han. Hannah vaklet bakover, mistet balansen og falt. Hodet hennes traff svaberget med et smell.

3 Farget rød av blod

a Hannah kom til seg selv igjen, sto Turbo over henne og pep. Hun satte seg opp, så etter damen og mannen, men de var borte. Varsomt strøk Hannah hånden over bakhodet og kjente en kul. Hodet verket. Hun følte seg uvel og kvalm. Like bortenfor lå mobilen hennes slengt på bakken. Bortsett fra litt sand på skjermen lot den til å være i orden. Hannah åpnet ringelisten og trykket på navnet til faren. Det gikk noen sekunder før han svarte. – Ja? – Jeg har falt og slått meg, sa hun. – Hvor er du? Hva har skjedd? 15

Hun sa at hun var på stranden, og faren lovet å komme med en gang. – Jeg tar med Einar og Karoline, sa han. – De kom akkurat og spurte etter deg. De avsluttet, og Hannah prøvde å reise seg. Alt gikk rundt og rundt som i en karusell, og hun dumpet ned i sanden igjen. Turbo kom tuslende bort og krøp opp i fanget hennes. I hodet gikk Hannah gjennom det som akkurat hadde skjedd: Damen som hadde sittet der på stranden uten å røre seg. Blodet og sårene. Mannen med de blodige knokene. En bil kjørte inn på plassen ovenfor stranden, og snart kom både faren hennes, Einar og kjæresten hans, Karoline, løpende. Karoline var først fremme. – Du blør, sa hun. Hannah strøk hånden over kulen i bakhodet igjen og kjente at håret var fuktig og klissete. – Fortell hva som skjedde, ba faren og satte seg på huk i sanden ved siden av henne. Hannah så på hånden sin, som var farget rød av blodet fra såret i hodet.

– Det var en mann som dyttet meg, sa hun. – Ble du dyttet? Rynkene mellom øyebrynene til faren hennes ble dypere. Hannah tok hele historien: – Det satt en dame her i sanden med ryggen til, så løp Turbo bort og begynte å bjeffe på henne, og jeg spurte om det gikk bra, og hun hadde blod i ansiktet og sår på hendene og ba om hjelp, og så kom den mannen og sa at jeg skulle passe mine egne saker. På tross av det hun akkurat hadde sagt, trakk faren hennes på smilebåndet. – Nå må du ikke glemme å puste, sa han. Smilet forsvant, og rynken mellom øyebrynene hans var tilbake. – Vi må ta en tur på legevakten i Helgestad, sa han, – og sjekke at du ikke har fått hjernerystelse. – Jeg trenger bare litt hvile, sa Hannah og forsøkte reise seg. Det gikk ikke veldig mye bedre enn sist, og hun måtte få hjelp av faren til å komme seg på beina. – Vi tar en sjekk, slo han fast. – For sikkerhets skyld. De gikk mot bilen, med Turbo løpende foran.

– Hvem var den mannen og hun dama? spurte Einar. – Aner ikke, svarte Hannah. – Så du tror ikke de var her fra Lillehavn? – Jeg har i hvert fall ikke sett dem før. Hannah ble hjulpet inn i passasjersetet på Blåmann – politibilen til faren hennes – og lovet vennene å ringe så snart hun var tilbake fra legevakten. Hun festet setebeltet, og så kjørte de. – Jeg er helt sikker på at det var han mannen som hadde slått hun dama, sa Hannah til faren sin. – Hvorfor tror du det? – Han hadde blod på knokene, svarte hun. – Vi må finne dem og hjelpe henne! – Jeg skal be Walter sende ut en etterlysning, sa faren. Hannah likte Walter, politimannen faren jobbet sammen med, men å be ham sende ut en etterlysning, trodde hun ikke var nok. – Dere må lete etter dem, sa hun. – De har sikkert gjemt seg et eller annet sted. – Før eller siden må de jo komme ut fra gjemme stedet sitt. Faren så raskt bort på henne, før han konsentrerte seg om veien igjen.

– Du er helt sikker på at du ikke har sett dem før? spurte han. Hannah nikket, men ble med ett i tvil. For det var et eller annet med den mannen ...

De tidligere bøkene i Mot og mysterier-serien I den første boka i serien, Tåkedis, finner Hannah en jakke på stranden, og hun føler straks at noe ikke er som det skal. Det blir snart klart at Hannah og kompisen Einar står overfor et mysterium. Amerikanske luksusbåter, falske penger og forsvunne politikere er ikke hverdagskost i Lillehavn. Men Hannah og Einar følger sporene og nekter å gi opp. Fullmåne er andre bok i serien. I Lillehavn blir folk plutselig syke. De kaster opp og får diaré, uten at man klarer å finne ut hvorfor. Avisene spekulerer, men legene har ingen svar. Er det et mystisk virus? Er det en epidemi? Samtidig gjør Hannah og Turbo en skummel oppdagelse oppe ved Blanksjø, byens drikkevannskilde: De kjenner en stram lukt, som fra sterke kjemikalier, og finner en etikett med bilde av en hodeskalle med to bein i kryss under. Er det derfor folk har blitt syke?

I tredje bok i serien, Tidevann, finner Hannah og hunden Turbo en flaskepost i fjæra som viser seg å være fra en tysk soldat, datert 8. mai 1945. Tyskerne har gjemt unna det de tok fra Lillehavn under krigen, men to skumle skattejegere fra Oslo kommer til den lille kystbyen, og de vil også ha skatten. Hvem finner gullet og det ukjente Munchmaleriet først?

Vinne Bokslu r av kerpris

I fjerde bok i serien, Hetebølge, møter vi et stekende varmt og knusktørt Lillehavn. Brannvesenet har hendene fulle med å slukke de mange brannene som dukker opp, og de bekymrer seg over at vannlagrene begynner å gå tomme. Samtidig spekulerer politiet på om det virkelig bare skyldes heten, eller om det kan være en pyroman løs i den koselige lille kystbyen? De tre bestevennene Hannah, Einar og Karoline, og hunden Turbo, gjør sine egne undersøkelser, og de kommer farlig nær ilden. Klarer de å finne svarene før de blir brent?

Jordskjelv er femte bok i serien. På toppen av Mørketind finner Hannah, Einar og Karoline to døde mennesker i en fjellhule. I jakten på hvem de døde var, og hva som skjedde med dem, vikler de tre vennene seg inn i sitt hittil største og mest dramatiske mysterium. Samtidig kommer en gruppe seismologer til Lillehavn for å undersøke de mange, og plutselige, jordskjelvene som har rammet den vesle kystbyen. Er det hele bare en forsmak? Når kommer det største skjelvet? I sjette bok i serien, Stjerneskudd, finner Hannah og Einar en sekk med ulovlige smuglervarer i en hul trestamme. Ting tar brått en dramatisk vending da det blir snakk om en kidnapping. Skal de holde seg unna, som smuglerne ber dem om, eller fortsette undersøkelsene? Samtidig jobber Hannah hardt mot det store målet, kretsmesterskapet i sykling. Klarer hun å holde fokus nå som det er så mye som skjer rundt henne? Og hva vil skje når de skrur av maskinene som holder moren hennes i live?