En annen gren by Kagge Forlag

Første del København 1902

San stikker kontrakten innunder kåpen, ved brystet, og løfter hodet. Bevegelsen får svetten til å piple frem på pannen og spyttet til å legge seg rundt tungen. Han har ikke vært syk, men nå er det som om all den elendigheten han har vært vitne til, samler seg et sted i kroppen. San kaster opp ut over skipssiden. Han gjør det lydløst og diskré, lener seg bare frem og åpner munnen. Etterpå følger et villedende øyeblikk da han føler at han er bedre.

Tåken har lettet, og helt siden morgengry har Mansdjuria hatt kysten langs babord, deretter styrbord, lave, uskarpe mellomsvarte formasjoner. San slipper ikke grepet om relingen, sola skinner matt og kraftløst ned på rygg og hårpisk fra en blå himmel. Det ujevne forut har reist seg ytterligere et hakk fra havet. Han skutter seg og kan ikke la være å tenke på alle de gangene da han som gutt satt på spontaket av en lagerbygning og stirret på skipene på havnen i Kanton, og videre ut over det flimrende havet. Det var dager da han kunne ha sverget på at han kunne se jorden bue seg, og da han kjente trangen til å reise, bare fordi man kunne.

Mens San står og betrakter byens silhuett vokse frem, blir himmelen i løpet av ingen tid hvitgrå, og det begynner å yre. Dråpene prikker mot kinn og lepper, han beveger seg ikke, men prøver å bestemme hvilken av de fem nyansene av svart som kunne forevige det flate omrisset av by. Intenssvarte eller mellomsvarte knopper, tenker han. Så oppdager han at Qi står

11 1

ved siden av ham. Gutten har reist seg, utmattet, men frisk, fra hengekøyen og lasterommets avlukke av tjære, svette, sykdom og salt. Han skjelver i den kjølige formiddagsluften.

Du gikk, sier gutten.

Du sov.

Nei, jeg sov ikke.

San kikker raskt bort på gutten, vender blikket mot stavnen.

Er det der? spør Qi.

San grynter, prøver å virke uinteressert, mens han føler alt snøre seg sammen om ham. Kvalmen vender tilbake. Det eneste holdepunktet er ordene på det papiret han underskrev på et kontor i Kanton, en mystisk hellig skrift.

Han skal transporteres til hr. Madsens Land.

Et land som ligger 2 Dage fra London.

San åpner munnen og sier:

Jeg møtte en mann som sa at jeg kom til å reise svært langt.

Han fikk rett, svarer Qi og smiler.

Tror du? spør San, og han husker månen, fet og gul, slik ellers bare keiserlige poeter kan fremkalle den, da de tretten kantoneserne før morgengry ble rodd gjennom havnelabyrinten av djunker, prammer og joller, ut til skipet. Han husker hvordan den eneste byen han kjente, skrumpet inn for øynene på ham, hvordan Perlefloden åpnet seg, og havet bredte seg ut foran stavnen som en sølvvifte.

Du er snill mot meg, sier Qi.

San trekker pusten dypt.

Faren min eier ikke noen silkefabrikk, sier han. Og jeg er ikke maler.

Gutten ser på ham. San skotter bort på ham, håret hans, kort, svart og stritt som en børste, det lille skallaktige øret, de store mørke øynene i det altfor benete ansiktet, det andre like røde og glatte øret. Han vet ikke om gutten er overrasket. Om dette også

er et svik. Qis familie har omkommet under en bylleepidemi; det er i hvert fall den offisielle forklaringen på hvorfor han er om bord. San bryr seg ikke om guttens egen historie er sann eller falsk; han har lyst til å legge hånden på bakhodet hans.

Hva er du da? spør Qi.

Vi hadde et slakteri. Men jeg ville ikke bli slakter.

Gutten senker blikket.

Men du passer fortsatt på meg?

Far sa at jeg ikke ville klare å passe på en død høne.

Var det derfor du ikke ville bli slakter?

San rister på hodet.

Nei. Jeg drømte om å åpne en restaurant.

Gutten ser vekk.

Er de farlige? spør han.

San snur seg mot byen. Etter dagene ved Qis køye under dekk har han mer eller mindre gitt opp å orientere seg, han har nøyd seg med sløvt å konstatere at jo lengre de har seilt, desto friere har de fått lov til å ferdes på Mansdjuria, det har lenge vært for sent for dem å flykte. Mens sola forsøker å bryte gjennom skydekket, slår det San at byen som reiser seg foran dem, kan være hva som helst. Den kan være bygd av sand, den kan være rungende tom, den kan være befolket av kannibaler eller trehodede ildsprutende uhyrer med skjell så store og harde som skjold.

Det farligste i verden, sier San, er å ikke kjenne seg selv.

San merker en liten hånd krype inn i sin. Han lar tommelfingeren gli beroligende over guttens håndrygg.

Har du noensinne prøvd å fange skilpadder?

Nei, svarer gutten. Hvordan gjør man det?

Med hendene. Men man må bare ta dem på det helt riktige tidspunktet.

Når er det?

Det øyeblikket da de glemmer at de er skilpadder.

San tenker på de viede likkistene de har om bord i tilfelle noen av kineserne skulle dø underveis.

Det står at landet heter København.

Det står at ingen Person bliver pint eller paa nogen Maade mishandlet.

Det står at alle kineserne skal komme hjem hver i et helt

Stykke.

San har ikke villet tenke på noe fra der hjemme, men nå som de nærmer seg bestemmelsesstedet, veller tankene frem. Det er en måned siden han fylte nitten år, men fortiden er allerede i ferd med å stivne som lakk. Farens og Chens forsvinning, det stengte slakteriet, myndighetenes skuldertrekk, mangelen på mat, den kaldeste vinteren i manns minne, moren og de yngre søsknene, alle vertshusene. San tenker på spådommen om tranen, og han gjør en bevegelse med armen i luften, ikke som en maler, men som i et mareritt han verger seg for, som om denne byens tårn, kupler, kobberspir og rekker av rødglødende tegltak er noe som bare kan viftes vekk.

Sans blikk iler hit og dit for å få med seg alt sammen, Mansdjuria glir forbi masteskogen på reden og nærmer seg kaien i det som heter København. Det lange, hvite dampskipet beveger seg langsommere, mens hjertet hans slår raskere.

San og Qi har fått selskap av de andre kineserne fra kineserområdet styrbord, de står tett som rundt en hanekamparena i et av pakkhusene i Kanton, og alle tripper, spytter og banner nervøst. Som når et menneske har satset altfor mye på et bestemt utfall av den forestående kampen, tenker San.

Kineserne kom om bord enkeltvis, i par, noen familier samt en omreisende trupp. I Hong Kong ble antallet kinesere fordoblet og plassert på det franske skipet E. Simon, som seilte dem til Shanghai, der de nå i alt trettifire kineserne ble fraktet til lasterommet på Mansdjuria. De måtte besøke tre av rikets største havnebyer for å lokke det fornødne antallet kinesere om bord. Det er landsmenn med hver sin bakgrunn og historie; det er andre som ham og Qi. San har hørt på noen, men unngått de fleste. Det er heller ikke alle han kan snakke med, men selv med dialekter han forstår, har han latt som om språket voldte ham problemer, eller han har svart i øst, når det ble spurt i vest. Han har innbilt dem at han er maler og yngste sønn av en rik silkefabrikant. At det er den privilegerte oppveksten hans som har tillatt ham å hellige seg til maleriet og nå å reise til den andre siden av jorden. Språkvanskeligheter, sykdom og sjøsyke blant

15 2

kineserne har gjort det enklere for ham å unngå utdypende forklaringer og å tilbringe mest mulig tid alene.

San tilbrakte fem døgn ved Qis køye. Gutten, som på forhånd bare var skinn og ben, ble enda tynnere. Kroppen ristet av feber, San laget suppe. Han hadde pleiet gutten, men innimellom hadde han klatret opp hønsestigen for å stå noen minutter ved relingen og konstatere at havet fortsatt var like uendelig stort og ubegripelig. Og at han fortsatt var seg selv.

Det har sluttet å yre, og husene i bakgrunnen reiser seg i tre eller fire murte etasjer, og det glimter i rekkene av sprossevinduer over tegltakene. Det er noe hypnotiserende ved de blekrøde takene som bølger i det uklare lyset.

I den ene enden av havnebassenget står det fire like kraner ved kaikanten; en maskin med et stort hjul pumper mudder og sand opp på to flate prammer, der mennene venter med lange staver, en anordning med et langt trekk slår i nytt bolverk; en hestetrukken vogn med en rankrygget kusk i setet beveger seg langsomt langs kaien, bakenfor ligger det en håndfull lyse lagerbygninger med porter av mørkt tre, tre–fire menn med skyggeluer triller tønner inn i det ene lageret, porten til et annet står åpen, og to menn diskuterer et eller annet. San glaner. Det er mennesker i havnen, men i små spredte grupper og uendelig færre enn i Kanton. San kan ikke la være å tenke at den imponerende rekken av bygninger i bakgrunnen har vært der lenge før disse menneskene, som må ha inntatt en allerede eksisterende by.

Mansdjuria stanser plutselig med et rykk. San kan ikke avgjøre om de har kastet anker, eller om kjølen har skrapt mot havnebunnen. En mann bøyd over en sekkevogn løfter blikket, tørker svetten av pannen med håndryggen, før han retter seg opp med et rykk. Rød i ansiktet tar han et skritt baklengs i treskoene. Så begynner han å hoste.

På null tid samler en menneskemengde seg på kaien overfor dampskipet. Det er menn i grove arbeidsklær, men kvinner og barn har også dukket opp. Alle har hodeplagg. Menn og gutter har skyggeluer på hodet, mens enkelte, penere kledde, er iført hatter med pull og skygge. Kvinner og jenter har kyser om runde, rødkinnede ansikter. Noen av barna har klatret opp på tønner for å kunne se bedre. Alt arbeid har mer eller mindre gått i stå, bare fra den andre siden av havnebassenget høres lyden av jern mot jern. De to gruppene stirrer på hverandre over et par meters stille, grønnsvart vann. San betrakter en mann som tar av seg den grå luen, halvskallet, mørke svette hårtuster, og klør seg i nakken. En jente sier et eller annet til en person som kan være moren eller storesøsteren hennes, og den knudrete uforståeligheten høres over vannet, som om hun står så tett innpå at den pekende fingeren som stikker ut av et hvitt kjoleerme, kan røre ved kineserne.

Stop. Please. Nå.

Herr Madsen Johannes velter ut av akterkahytten uten jakke og hatt, og med selene daskende mot lårene.

Get back. Nå. Tilbake.

Herr Madsen Johannes er den eneste som behersker en smule kinesisk. Det er han som har utferdiget kontraktene. Han snurrer rundt og gir matrosene kommandoer, og straks begynner de å gjete kineserne tilbake mot lemmen til lasterommet. En av matrosene begynner å rope og peke, som om kineserne har sett noe som de for alt i verden ikke skulle fått kjennskap til. Huang Ju, som er lege og kinesernes leder og talsmann, snur seg mot herr Madsen Johannes, men møter ingen forståelse, og én etter én klatrer og puffes kineserne ned leideren. Fra lasterommet ser San at herr Madsen Johannes og matrosene plukker ut én kineser, en liten rickshawfører fra Hong Kong, som forsvinner ut av Sans synsfelt. De siste kineserne skubbes

ned i mørket, lemmen faller igjen, lyset er med ett stengt ute, og alt eksploderer i språk. De snakker opphisset i munnen på hverandre. Et barn begynner å gråte. San holder Qis hånd.

Hva er det som foregår? roper én.

Hvor er vi?

Hvem var de? lyder det fra et sted bak San.

Hva gjør de med ham?

Sans øyne forsøker å orientere seg i lasterommets mørke. Det flimrer fortsatt for øynene, og han tenker på det dunkle havnevertshuset i Kanton, mannens svarte øyne som lå dypt i det fete ansiktet da han fortalte om tranen. Den lubne fingeren som pekte på San. Som sa: det er deg jeg vet noe om. Det er jo bare en fortelling han har fortalt til tusen unge menn for å få seg et gratis glass, tenker San enda en gang, mens lasterommet får form. San kan skjelne Lian få meter borte, og da noen skrur opp en parafinlampe, glimter noe som en håndfull mynter i hånden hans, så er det vekk, men langsomt gjennom halvmørket forstår San at det er en spiker som stikker frem mellom knokene hans.

De rakk ikke engang ut av innseilingen til Kanton før de ble visitert fra innerst til ytterst på dekket. Alle kineserne, til og med svøpet til babyen, ble undersøkt, og det krevdes en lengre forhandling bare for å få lov til å beholde hårnåler. Skriveredskapene til San og den ekte maleren, So’h Sing, oppbevares bak lås og slå i kapteinens kahytt.

Med ett er det ikke lenger noen som roper i munnen på hverandre, San kan høre skvulpingen mot skroget og en lyd som han trenger tid til å skjønne at er blodets brusen i ørene.

Skjærer de i ham?

Det er Qi som spør. San svarer ikke, men holder gutten inntil seg slik han holdt om familien før han dro av gårde. Han kan fortsatt føle ryggraden til lillesøsteren, merke hvordan ribbena bredte seg ut fra ryggsøylen. Stående på dekket på det første

skipet lovet San seg selv at han aldri skulle nevne navnene til moren eller de yngre søsknene. Han skal ikke si ett av navnene høyt, ikke engang i sitt eget hode eller i drømme. De heter ikke noe før han igjen står på kaien i Kanton.

Nå som vi har kommet frem, sier San, kommer det til å skje mange merkelige ting. Alt vil være akkurat som i en drøm. Men en dag våkner du og er hjemme igjen.

Det føles som å gå over en scene i et teater, som om bakgårdens hellende fasader, takskjegg og uthengte tøyvask skaper kulissene i skuespillet, som om vinduene er lutter losjeplasser med et forventningsfullt publikum. Først da Ingeborg har trukket igjen døren til do bak seg, slått for haspen og satt seg på avisen, kan hun puste ut i halvmørket. Hun sitter med spredte fingre på lårene og lukkede øyne.

Den har samlet seg over øyenbrynene som en fugl på en tegning fra den tiden hun passet barna til grosserer Buch. Hodepinen. Ikke at den flyr noe steder, i verste fall rundt i hodet, før den lander mellom øynene med utbredte vinger.

Hvor har hun fuglen fra? Eller kneskålene? Det er som om hendene hennes forsøker å klemme et svar ut av dem. Hvorfor kan hun ikke gi blaffen? Til og med kongen og dronningen spiser og driter kremkaker, som Henriette pleier å si.

Hun prøver å smile ved tanken, men likevel, da den korte strimen av lys som trenger ned gjennom luftekanalen øverst i døren, treffer hånden hennes, drømmer hun om å komme hjem. Hvor eller hva det måtte være?

Hun vrikker med tommelfingeren, tre ganger.

Mitt navn er Ingensen. Nå skal dere være vitne til noe som ingen noensinne har sett.

20 3

San dukker seg beskyttende over gutten idet et rumlende tordenvær trekker over dekket. Kineserne farer sammen, og skyggene flakser opp og ned gjennom lasterommets indre. Qi begynner å snøfte, og San er tilbake i barndommens somre, når den fuktige varmen fortsatte å stige som en siste kyllingbolle som rullet rundt i fettet, langsommere og mer glinsende brun, helt til de første tordenskrallene prøvde å skyte hull i den tette himmelen, gang på gang og stadig høyere, kaskader av tordenbrak, og San skalv og telte mens drønnene bare syntes å fortsette, og lynene ble kastet opp på himmelen, som fikk alt til å dirre av elektrisitet, inntil det langt om lenge gikk hull, og vannet først dryppet, deretter fosset ut, og i løpet av null tid ble gater og smug forvandlet til rasende floder av brunt oppisket vann. Et øyeblikk er det ikke Qi som klamrer seg til Sans hånd, men San som knuger hånden til sin egen mor. Han er en gutt som kjenner kjolestoffet hennes mot kinnet. Han kan lukte henne, og hun trykker en fuktig klut mot den febervarme pannen hans mens hun forteller et eventyr om alltid å holde seg til den slagne landevei.

Støyen over lasterommet er en konstant, ensartet rundgang, og en stemme som han identifiserer som herr Madsen Johannes’, stiger i styrke. Det er lyden av trehjul som ruller over dekket, og brått skjønner San hva som foregår: Herr Madsen Johannes lar seg trekke rundt i rickshawen på dekket mens han roper ut kommandoer.

21 4

Flere av kineserne strekker hals mot leideren, som om det er noe velkjent ved den uforståelige brølingen, det er tonefallet, de monotone gjentagelsene. Den som roper høres ut som en handlende som byr frem varene sine på et marked.

San tørker den ene svette håndflaten frem og tilbake over låret. Han må innrømme at han ikke har den fjerneste anelse om hva som venter der oppe. For hva er det egentlig den ropende falbyr, og til hvilken pris?

Den store utenlandske sjømannen hadde brølt mens han sto og svaiet i baren i Liu Xianshengs vertshus. San satt ubevegelig rett innenfor døren. Han hadde forbud mot å oppholde seg i havnen, han skulle levere dyr og kjøtt, og deretter vende tilbake til slakteriet med trekkvognen, men Liu sladret aldri til faren hans, og han lot San sitte og stave seg gjennom de utenlandske avisene. De tre sjømennene gikk amok. Den rødhårede smadret den ene flasken etter den andre mot bardisken, som funklet av væte og glasskår, den tjukke stirret på de ubevegelige kineserne ved bordene og gryntet ondt under skyggeluen, mens den største av dem hadde klatret opp på baren, så plankene der buet seg under vekten av ham, og alkoholen rant sammen rundt føttene på ham og ned på gulvet. Så gikk det opp for San at sjømannen urinerte ned på Liu. Han sto med armene utslått og lot pisset plaske ned over Lius spinkle skikkelse. Den rødhårede brølte av latter, og den tjukke knegget ned i glasset. Liu flyttet seg ikke, løftet ikke engang armene, mens pisset traff skuldre, ansikt og bryst. Sjømannen snudde seg med det rødlige lemmet hengende ut av buksen, og det minnet San om tarmen som presses ut under buken på et dyr hjemme i slakteriet. Den store mannen tumlet ned mens han trakk opp bukselinningen, og sparket mot baren så planker og bord spredte seg og falt støyende til gulvet. Han ropte noe, og de tre mennene sjanglet mot utgangen, der San dukket ned bak avisen. Her stoppet den store sjømannen

plutselig opp. Han sa noe til San, og San måtte se opp. Ansiktet til mannen var en opphovnet maske av røde og hvite flekker, det tynne, hvite alveaktige håret sto rett opp, øynene var gule som papegøyeegg, og han stinket av alkohol, svette og urin. San var skremt fra sans og samling, men også klar over at det var meningen at han skulle svare på et eller annet. Han tok sjansen. Yes, sir! sa han. Sjømannen blottet et skjevt og mangelfullt gult tannsett, som om han ville bite hodet av San, før han sprutet ut i latter, så San kunne kjenne spyttstenkene mot ansiktet. Deretter strømmet de tre mennene leende ut av vertshuset. San hadde mistet avisen, og det var først da han ville plukke den opp igjen at han oppdaget det klebende avispapiret mellom fingertuppene; han hadde svettet så voldsomt at kantene av avisen hadde oppløst seg. Han så Liu Xiansheng inn i øynene, det våte ansiktet og kjortelen. San hadde reist seg uten å si ett ord, bare tumlet ut døren fulgt av en skam han ikke forsto.

Så opphører ståket og ropingen på dekket. Det blir helt stille. Litt etter blir rickshawføreren sluppet ned i lasterommet, han er våt av svette, og han puster heftig. Han ser tilsynelatende hel ut, men sier ikke et ord.

Hun teller wienerstykkene og forstår ingenting, hva er det med dem, hva har de med henne å gjøre, hun teller dem og kommer igjen frem til tallet tjue. Så retter hun oppmerksomheten mot forskjellene på de tjue likeens stykkene. Det er minimale avvik i form og farge, de lengst til høyre er brunere i kanten, mens det er andre som glimter av et ekstra strøk sukker. Hun tenker at det er massevis av forskjeller, og likevel er de alle like.

Ingeborg, hveser en jente med forkle og kyse idet hun klemmer seg forbi med en eim av varme og duften av honningbrød.

Hjørnet av langpannen treffer hoften til Ingeborg og får henne til å se ned over seg selv, og nå gjør hun det samme som jenta foran seg, Henriette heter hun, setter kursen inn i forretningen med sin langpanne, plasserer den på den skrå hyllen i reolen bak og ser ett av stykkene rutsje mot kanten. Det blir en finger som redder stykket, Henriettes pekefinger, og hun sender Ingeborg et blikk som hun ikke kan tolke. Klokken ringer over døren. En kvinne med våte øyne i en slitt kjole hilser med et nikk, blodspregningene tegner et kart på de runde kinnene hennes, det er en kunde. Henriette skjærer inn foran Ingeborg og ekspederer kvinnen. Så ringer klokken igjen, og Ingeborg gjenkjenner både kvinnen og den lille jenta ved hennes side, de utveksler smil og høflighetsfraser, og Ingeborg merker at en annen tar over, ikke Henriette, men en annen i henne selv, slik at hun selv kan stå ved bakveggen og være oppmerksom på alt mulig annet.

24 5

Hoffbaker Olsen ligger i Store Strandstræde, hundre mann er ansatt, og hestevognene står i kø hver morgen for å forsyne filialer andre steder i byen med mel og brød, herunder bakeriet og butikken i Frederiksberggade, nesten på hjørnet av Kattesundet, hvor Ingeborg jobber. Et ovalt messingskilt stikker ut av rødsteinsfasaden, ikke høyere til værs enn at en arbeider av og til slumper til å stange i det, hvis han har spaden på nakken. Og håndverkere er det nok av. De er i ferd med å oppføre den nye rådhusbygningen, og hvis vinden er ugunstig, driver det en tåke av byggestøv ned gjennom Frederiksberggade. Bakermester Holm er rasende, det ødelegger forretningen hans, han har klaget skriftlig til København Rådhus, som altså fortsatt ligger på Nytorv, og han har innskjerpet at jentene skal stå klar til å lukke døren etter kundene. Det er tre trinn ned til bakeriet, og de små klokkene i snoren over døren ringler når man åpner og lukker.

Det er dager da Ingeborg teller antallet klokkeklemt for å måle ut tiden til hun igjen kan tillate seg å forsvinne. Ingeborg rekker kunden vekslepenger, brød og kake, og hun smiler. Men det er ikke Ingeborg som smiler, det er hun andre. Det er også hun som følger kunden til døren. Ingeborg lar hun andre plapre ut gjennom munnen, før hun selv lukker døren og snur seg. Henriette står som en høne med rumpa til værs og retter på kakene i utstillingsvinduet, nå, tenker Ingeborg og merker pulsen stige, da klokken igjen ringler, og en høy, ung lyshåret mann trer inn.

Goddag, frøken Danielsen. Han smiler og letter på skyggeluen, Ingeborg kjenner ham godt. Han heter Rolf. Hun trer inn bak disken før hun svarer.

Goddag. Hva skulle det være?

Et halvt Ilwo-brød. Mørkt.

Den unge mannen er bred over skuldrene og smal om hoftene, nesen er bred og flat, han har små vennlige øyne og et hvitt smil. Henriette har mer enn én gang antydet at den unge, lyshårede mannen med skyggeluen er interessert i Ingeborg, en tanke Ingeborg ikke setter pris på, og hun trøster seg med at Henriette ikke har filla forstand på det annet kjønn, se bare på forloveden hennes. Men Ingeborg har ikke noe imot den unge mannen, heller han enn en plump grinebiter som han der Edvard som Henriette er forlovet med.

Edvard kommer innom Hoffbaker Olsens butikk i Frederiksberggade to ganger daglig. Han er ansatt på kontoret hos Statsbanerne i Tietgensgade, der han sitter og bakser med tabeller og lønnsslipper. Edvard er kvapsete, har et fyldig seteparti, et rundt, gutteaktig ansikt under tykt, nesten svart hår. Henriette maler som en katt fra det øyeblikket Edvard kommer inn døren. Det er som et ritual at han alltid skal fortelle minst én morsomhet som skal få Henriette til å le. Når hun ler spesielt høyt, harkler Edvard seg som en eldre herre av bare iver. Det kan dessverre animere ham, få ham til å tenke at han må få Ingeborg også til å le, og han lar en kjekk bemerkning falle, men Ingeborgs taushet får straks en rødme til å bre seg oppover halsen på ham, som han deretter forsøker å kremte vekk.

Henriette legger alltid en ekstra sukkerkringle i posen til Edvard, hvorpå begge to fniser som om den skulle bety noe annet og mer. Men det mest forbløffende er hvordan de kan snakke uten egentlig å si noe. Hvis det ikke er kunder, og Holm ikke viser seg i butikken, kan de stå og fnise og fjolle med alminneligheter helt opp til månen og tilbake igjen, hva en kollega har sagt og på hvilken måte, forskjellene på forskjellige gardinstoffprøver, og hvor mange minutter tolv-toget var forsinket i Roskilde, mens Ingeborg øver seg helhjertet på å være stokk døv.

Hadde bare folk trodd at hun svarer eller ikke svarer som hun gjør, fordi hun er stokk døv. Det ville Ingeborg ha likt godt, hun pakker inn brødet til den unge mannen, og hun får seg ikke til å spørre om han ønsker noe annet, så hun rekker ham

pakken uten et ord. Hun har ikke fortalt Henriette at Rolf, den unge mannen, en dag spurte når hun hadde fri, det er heller ikke noe å fortelle, for Ingeborg hadde ikke svart, bare latt som om hun ikke hørte det. Nå glimter tennene hans.

Kan jeg få et wienerstykke også?

Dessverre. Vi har ikke flere.

Det fyker ut av Ingeborg før hun kommer til å tenke på de tjue wienerstykkene i reolen bak. Har han sett henne plassere langpannen i reolen? Ingeborg vet ikke hva den unge mannen driver med, bortsett fra at det må være noe fysisk arbeid i nærheten. Hun setter pris på at han alltid setter fra seg arbeidsstøvlene eller treskoene utenfor butikken.

Wie-ner-stykke, gjentar den unge mannen nølende. Er de reserverte?

Ingeborg svarer ikke, men fortsetter å tørke over disken som om det ikke er andre i forretningen, og hun tenker at det er hun andre han er interessert i.

Det er de da vel ikke, utbryter Henriette og setter hendene i siden, som om det er en personlig fornærmelse rettet mot henne. Så ser Henriette på den unge mannen og slår over i en kort, høy latter som Ingeborg ikke kan la være å bli imponert over. Tenk å kunne le sånn.

Hvor mange ønsker De? spør Henriette med hodet på skrå.

Bare ett, svarer den unge mannen, og Ingeborg merker blikket hans på seg. Tanken streifer henne: Kanskje han er broren min?

Henriette har tatt over, hun snakker om vær og byggestøv, og Ingeborg tenker at Henriette saktens kan være forlovet med to, før hun endelig ser sitt snitt til å dreie om på hælen og smette

ut av forretningen. Hjertet hennes hamrer som om hun blir jaktet på, hun glir skyndsomt gjennom bakeriet, der svennen har fått fri, hun kan ikke få øye på Holm, smetter forbi det store karet med kjerner i bløt, snapper avisen bak sekkene, og med skulderen skubber hun forsiktig opp døren og beveger seg hastig over bakgården, rekker å sende den værbitte tønnen som ligner på en skikkelse, et raskt blikk på vei mot utedassen, hun griper etter jernkroken i tredøren, den er heldigvis ulåst, hun nærmest snubler inn, snur seg rundt, slår for slåen med den ene hånden mens hun brer ut avisen under seg med den andre, setter seg uten å trekke opp kjolen, og lukker øynene.

Det er dagens beste øyeblikk. Ingeborg lener seg tilbake, legger hodet mot treveggen, folder hendene i fanget. Lyset kommer ned i små strimer gjennom luftegitteret i døren. Ingeborg hører en port som smekker i, fjerne barnerop, en hestevogn rumler forbi. Hun liker å sitte her inne og høre verden der ute. Da elsker hun alt sammen. Hvis hun bare kunne bevege seg gjennom livet inni sin egen lille do, tenker hun. Det høres ut som en av Edvards flate vittigheter.

Tre ganger om dagen. Det er det hun kan tillate seg å forsvinne ut i bakgården, uten at det vekker sinne eller mistanke. Hun tisser aldri, men det er de tre gangene hun lever og ånder for. De ligger som tre øyer i det havet av mennesker, ståk, meninger og umorsomme morsomheter som hun daglig er i ferd med å drukne i.

Ingeborg har vært et år hos Hoffbaker Olsen, og hun har det egentlig ikke dårlig.

Før det passet hun barna hos grosserer Buch i Reventlowsgade, der det heller ikke var noe i veien; barna var søte, hun fulgte dem på livets vei i tre år. Men likevel teller Ingeborg hver dag timene til hun skal hjem. Hjem?

Hele livet har hun bodd hos Theodor og Dorthea Christine Danielsen. De er foreldrene hennes, og Louise, Betty Sofie, George, Otto, Peter, Elisabeth, Rosa Viola og Axel Joachim er søsknene. Men én gang, da hun var liten, sa Dorthea Christine, moren hennes, at Ingeborg ble funnet i en synkeferdig jolle ved Langebro, og av en eller annen grunn har Ingeborg aldri turt å be moren innrømme at det var sagt for moro eller som en spissfindig irettesettelse. Isteden har hun gått og ruget på det. Hvis det er sant, er hun i så fall resultatet av en tjenestejentes ufrivillige møte med husets herre? Eller en utenlandsk sjømann? Og hadde det vært denne ulykkelige jentas hensikt å kaste henne ut fra Langebro, men at hun så i siste øyeblikk ikke hadde våget eller villet, og isteden etterlatt henne på en plankehaug som knapt nok kunne holde seg flytende? Ingeborg har utallige ganger avvist slike tanker, men de har alltid vendt tilbake. Nå er uvissheten blitt en del av henne.

Lyset når lengre inn i bakgården enn for fjorten dager siden, det faller gjennom sprekkene og lander på det ene kneet hennes. Hun tegner en oval rundt lysfeltet, en måned tidligere fylte hun, Ingeborg Danielsen, nitten år.

Bakermester Holm hadde gitt henne lov til å ta med seg en av de billige bløtkakene hjem til Rantzausgade, og en dame er så vennlig å minne henne om kaken på setet i sporvognen da hun forsøker å glemme den igjen, og hver gang hun er på nippet til å kvitte seg med kaken på spaserturen fra stoppestedet – over innhegningen til et gartneri, bak en ansamling tønner, på en byggetomt – dukker det opp folk, og så kan hun se røyken fra Glud & Marstrand-fabrikken, og så er hun ved Rantzausgade og inngangsdøren, og hun faller verken over melkeflasker, tresko, sølete arbeidsstøvler, gryter, bulende sinkspann, koster eller spader på vei opp til fjerde etasje, og snart sitter de klemt sammen i spisestuen som én stor familie, bare Louise og Betty

Sofie mangler, kaken forsvinner inn i åtte forskjellige munner, Theodor sovner ved enden av bordet, Dorthea Christine og jentene later som ingenting, bare Peter fniser, og hun tenker på en sommerpiknik i Dyrehaven, da hun befinner seg på et oppvaskhåndkle og ikke på et av de to teppene, som resten av familien, George gjesper, og hun får en gave som hun er nødt til å pakke ut, en hvit kjole, brukt, omsydd, blondekanten er ikke heklet, men påtrykt, og likevel er det altfor mye, hun vet rett og slett ikke hva hun skal stille opp med, den må garantert være til hun andre, det er altfor varmt, Theodor begynner å snorke, Elisabeth ser ikke én gang i hennes retning, men Rosa Viola stirrer på Ingeborg Danielsen som fyller nitten år, og hvis Ingeborg er henne, har hun aldri følt seg så ensom som denne dagen.

Idet Ingeborg fornemmer at hun har vært for lenge på doen i bakgården, teller hun kjolesømmene mellom fingrene, hele veien rundt. Én gang til, og så blir hun nødt til å vende tilbake til forretningen. Kjolen hun fikk i fødselsdagsgave har hun gjemt i nederste skuff i kommoden i loftskammeret sitt.

Ingeborg kvepper til da noe skraper mot døren, og hun knuger kjolekanten som en rosenkrans mellom fingrene. Det høres ut som et dyr, før Henriette hvisker høyt: Ingeborg. Det er meg.

Ingeborg slår slåen til side, og Henriette presser Ingeborg bakover, som om hun også er på flukt fra noe. Henriette lukker døren bak seg, og Ingeborg er et kort øyeblikk blendet, hun merker noen gripe hendene hennes. Hun hører et stakkåndet innpust nær ansiktet sitt, og Ingeborg rekker å tenke, vil hun kysse meg? – før Henriette hvisker, så Ingeborg kjenner spyttstenket ved den ene nesefløyen.

Fortell.

Det er sånn hun alltid har hatt det, som om kollegaen spør på vegne av alle de menneskene Ingeborg har møtt i hele sitt liv, og Ingeborg aner ikke hva det er de vil vite.

Personen foran henne er bare et ekko, og da Ingeborg ikke svarer, kjenner hun flere spyttstenk på høyre kinn, og så kommer det:

Er du gravid, Ingeborg?

I grunnen er hun ikke mer overrasket enn når noen spør om hvordan dagen hennes har vært, eller ber henne om å sende potetene videre. På en måte er det like ubegripelig.

Du skal ikke være bekymret, svarer Ingeborg, og i det øyeblikket hun sier det, føler hun seg stor og sterk. Hun kan saktens håndtere verden, den kan bare komme an, vær så god å sende bakerjomfruer i første geledd. Så knuger Henriette hendene hennes, utilfreds med svaret, klemmer gradvis styrken ut av henne, så alt sammen fordufter, Ingeborg kjenner knærne bli svake under seg. Hun biter seg i leppen og ser opp mot sprekken i døren. Ingeborg vet ikke om hun holder noe tilbake, og om det i så fall er gråt eller latter. At hun skulle være gravid. Ingeborg tenker på de tjue helt like wienerstykkene i langpannen, og så faller det henne inn, som enda en av Edvards flate vittigheter: Hvordan skulle man kunne være gravid, når man knapt nok er født?

San må ha sovet, for gutten rykker ham i ermet idet lemmen til lasterommet løftes, og han får øye på månen som i bunnen av en brønn. Han retter seg fortumlet opp mens han kjemper i mørket med å få kontroll på hva som er opp og ned, ute og inne. Så svinger en tranlampe ned under dekket, skinner på kinesernes strakte halser. Det blir ropt på dem. De skal komme opp, nå. Det oppstår en hissig mumling blant kineserne.

Legen, Huang Ju, legger en hånd på Sans erme idet han klatrer opp leideren, med gutten mellom armene foran seg.

Avvent, hvisker han.

Rundt luken til lasterommet venter herr Madsen Johannes og to menn som San ikke har sett om bord. Det henger en lukt av salt, råttent vann og noe annet, skarpt og likevel tungt sødmefullt. Kineserne klumper seg sammen på dekk; den svake vinden er overraskende kjølig.

San kvepper til da han hører et høyt prust rett bak seg. Qi tråkker ham på tærne og trykker bakhodet mot magen hans, og San dreier hodet og aner en stor, ujevn skygge på kaien mot pakkhusenes mørke fasader. Skyggen flytter på seg uten å bevege seg fremover, og San hører den hule, klaprende klangen før han kan fornemme hesten tydeligere. Mulen og manen. Hovenes smell mot stein. Lukten av hestepærer. Bak den står en vogn med en mørk vognkasse. San får øye på to menn, den ene ved bakenden av vognen, den andre på kaikanten. Mennene betrakter dem i taushet. Den eneste stemmen som høres, er

32 6

herr Madsen Johannes’ dempede rop på en blanding av engelsk, sitt eget språk og en form for kinesisk; han maner kineserne til å bevege seg raskt videre. Så oppdager San ytterligere to vogner langs kaien. Han synes å ane en kusk i setet på den ene.

Et fluenett av skyer trekker over den bleke månen mens en mann holder en parafinlampe løftet på kaien. Et par sammenskubbede planker fungerer som landgangsbro. Plankene gynger voldsomt under hver kineser. Mannen på kaikanten betrakter kineserne. Da dvergen Ning løper over planken, tar mannen et forbauset skritt bakover og glaner lenge etter ham.

San tenker på spådommen om tranen idet han trer ut på gangplanken med Qi i hånden. Plankene duver mer for hvert skritt, og han lukker øynene i det øyeblikket han strekker benet inn på land, men kjenner ingen brennende smerte, han registrerer bare den faste grunnen under føttene. San betrakter rekkene av kvadratiske nedhamrede stein som glimter svakt i månelyset, før han blir grepet av en trang til å stikke av, til bare å begynne å løpe. Følelsen er intens og kortvarig. Hvor skulle han løpe hen? Han treffer en beslutning på stedet. Han vil møte denne verden og alle dens tilskikkelser fordomsfritt og med opphøyd ro.

Kineserne blir fordelt i vognene langs kaien. San sørger for å komme i den siste vognen sammen med Qi, mens Huang Ju befinner seg i den forreste. Vognen lukter møkk og gris og har sidefjøler i brysthøyde, men Huang Ju har gitt dem beskjed om å bli sittende etter ordre fra herr Madsen Johannes. San kjenner frykten sive ut i kroppen, men konsentrerer seg om noen strårester som prikker i håndflatene. Herr Madsen Johannes stiger opp på bukken som en mørk lutende skygge, fjerner hatten og klapper seg selv på hodet, gjør tegn til at de skal bli nede i bunnen. Så avleverer han en masse svada til kusken, som svarer kort, herr Madsen Johannes kommer med ytterligere

et par grynt, før kusken nikker og setter i gang. I det samme trer en stor mann med skyggelue opp på trinnbrettet bakpå og haker seg fast. San presser føttene mot bunnen av vognen og spenner nakken for ikke å bli kastet hit og dit. Han snur seg og

oppdager en tre tommers sprekk mellom to av de tverrliggende fjølene. En gang imellom får en ujevnhet i veien brettet til å treffe ham som et knyttneveslag på kinnbenet, men han viker ikke, han tar alt i øyesyn. Qi napper ham i ermet.

Hva ser du? hvisker han.

Jeg vet ikke.

Det er ikke usant, San ser mørke strimler av en by uten å kunne bestemme noe som helst. Det er som om han drikker noe han ikke vet hva er. Mens klangen av hestenes stålsko og de jernbeslåtte vognhjulene mot steinbelegget kastes mellom husveggene, får han små glimt av mennesketomme gater, slørede gule gatelykter som perler i et langt snirklete halskjede, et glimt av en pyramide av brostein, en enslig skikkelse som krysser en plass med høy hatt og stokk, et par i en porthvelving, det flakkende lyset i et stuevindu. San hører strofer fra en harmonika, et ubestemmelig rop flere gater unna, får øye på en plutselig urskive som en hoppende ost over takryggene, deretter den flimrende lysspraglede veien som forvandler seg til en kanal, ledsaget av den hule lyden av hover idet de triller over det som må være en kort bro, før han får et glimt av en svart statue – muligens en rytter – på en åpen plass, en langstrakt murt bue inn til en annen plass, deretter en høy sokkel og utsnitt av enorme fasader, og så en bygning som synes å fortsette og fortsette med en rekke tegnede mennesker og båter, deretter en søylerekke, hvitgul som knokler og bredere enn flere menn, før hestene gjør en stor sving. San er lutter øyne, alt dette fremkaller foreløpig ingen reaksjon i ham. Han stirrer opp på den slørede, stjerneløse himmelen over vognen.

Så er det luktene, alle eksotiske, om det er en søtlig eim fra en allé av trær eller et skarpt streif av piss fra en rennestein, til og med røyken fra skorsteinene lukter annerledes. San føler seg verken mer eller mindre redd, men det er som om begge bena hans sover. Det foresvever ham at virkningen av det han suger til seg nå, først vil følge langt senere, om mange år. Det har vært øyeblikk, det har vært netter, uker, måneder, da San ikke har trodd at han skulle fylle nitten år. Da han gikk fra vertshus til vertshus for å spørre etter faren og broren. Da han har vært sikker på at de ville komme og hente ham. Da han nærmest har kjent hodet bli skilt fra kroppen. Nå ser han denne byen for seg, eller rettere sagt, han ser absolutt ingenting, men like konfus og flytende som han føler seg, like sikker er han plutselig på at den eksisterer. Han kjenner den pumpe rundt i blodet. Fremtiden. Så, som for å flå ham ut av illusjonen, stanser vognen med ett.

Hva er det der?

Qi er oppe på knærne, ser gjennom den andre enden av sprekken.

San begynner å hoste, som om halsen vil vegre seg mot å si det.

Det er en mann som dreper en drage.

San kjenner hvordan det dunker i kinnbenet der det har banket mot plankeveggen. Han reiser seg opp i vognen.

Snart står alle kineserne og glaner ut over sidefjølen. De tror ikke sine egne øyne, og det er nølende de stiger ned fra vognen, etter at baklemmen treffer bakken med et smell. Ridderen fortsetter å drepe dragen i halvmørket. Det er en gallionsfigur, slik San har sett dem på utenlandske skip i Kanton. Men her mangler skipet. Hvite lysfelt flimrer på en svart flate som strekker seg bak den. Figuren må stå på bredden av noe vann.

Drager er gode, sier Qi. De beskytter deg, gir fruktbarhet og regn. Dragen er keiserens dyr. Så hvorfor dreper han dragen?

Jeg vet ikke, svarer San.

Hvor er vi? spør gutten.

San svarer ikke, men går ut av vognen. Kineserne står i en slags allé. San kan se noe han først tror er en buet inngangsport til en lang søylebåren passasje. Så går det opp for ham at det er en slags scene, at søylene er påmalt, i likhet med landskapet på endeveggen. San snur på hodet og får øye på en svart bygning med løkkupler i enden av alleen. Huang Ju stiller seg foran herr Madsen Johannes og løfter haken.

Hvor er vi?

Der dere skal bo, svarer herr Madsen Johannes og begynner å gå bortover en sti. Idet han vender ryggen til dem, må en kineser bort og røre ved et tre for å forsikre seg om at det er ekte.

De befinner seg i en hage, en slags park, med velordnede busker og trær. Det dufter av en annen verden. San snur seg om. Mennene fra vognene følger på et par meters avstand. San kjenner igjen kusken, han med parafinlykten på kaien, og mannen med skyggeluen på trinnbrettet. Mennene går slingrende, ser seg ikke omkring, holder utelukkende øye med kineserne.

Kineserne går i gåsegang midt på en bred sti i skjæret fra gasslamper formet som kupler. Stien sikksakker seg forbi treboder, scener, benker, fargede ballonger som store frukter og uleselige skilt med forslitte bilder av sangere og artister. Qi har plukket opp et sagtakket blad fra bakken, han bærer det foran seg i håndflaten. Han kvepper til idet de runder hjørnet og får øye på en svart gris fastfrosset midt i et sprang. Og en hvit hest med strittende ører og blottet gebiss, en svart gris til, og enda en hvit hest. De befinner seg på en karusell, og øynene deres ser ut til å skinne av galskap.

Er det løver her også? hvisker Qi. Levende løver?

San kjenner guttens skulder tett inntil hoften mens de går.

Nei, svarer San, ingen levende løver her.

Levende tigre?

San rister på hodet, men kanskje gutten anvender den eneste metoden for å skjønne hva som foregår. Utelukkelsen.

Det er ingen levende elefanter heller, lover San.

Gutten nikker alvorlig.

Så peker kineserne, et par stykker småler vantro. En nervøs boble av latter stiger opp gjennom halsen til San. En høy, svart pagode rager opp mot den lysere himmelen. En parodi av en pagode. San stirrer på tårnet. Det er ikke en bygning som får en kineser til å føle seg hjemme; det er mer som det øyeblikket i en drøm da man innser at det må være en drøm.

Herr Madsen Johannes stopper opp og snur seg. Han beføler sin egen bart, han samler tommel- og pekefinger under nesen og lar dem skilles i en utadgående bevegelse, gang på gang, helt til alle er samlet foran ham. Mennene fra vognene tar oppstilling bak dem. Herr Madsen Johannes slår ut med armene.

Velkommen til Danmark, sier han. Velkommen til København. Og velkommen til Tivoli.

Så peker han bakover.

Kineserbyen. Som hjemme. Dere bor her.

De er blitt ført med til et område som ser ut til å være del av et busksystem med ryddige stier og plasser, innrammet av et gjerde. Over inngangen henger det et stort tverrgående banner med ord kineserne ikke kan lese, og de vet ikke hvilken fot de skal stå på da to av mennene åpner porten så de kan komme inn. Det er nyoppførte brakkelignende hus som i likhet med tårnet bak dem skal være kinesiske, men ikke er det. San og Qi går rundt i den tomme samlingen av hus, pagoder og paviljonger. San prøver å tyde et av de nedoverhengende skiltene med tegn som utgir seg for å være kinesiske. De danner ikke ett

meningsfullt ord, de er akkurat like komplett uforståelige som det hønsefotaktige horisontale skriftsystemet.

Huang Ju står for fordelingen av kineserne i de forskjellige husene med fakiren, Djih Djyh Siuon, ved sin side. San og

Qi anbringes i et lite hus sammen med en familie fra Kanton. Rommet er delt i to med et teppe ned gjennom midten. San rekker ut hånden. Treverket i veggen er ru og full av splinter.

Gulvet lukter nytt, og knirker mens San innretter et hjørne til seg selv og gutten.

Blir du hos meg? spør gutten.

Jeg blir, svarer San. Ligger du godt?

Qi stirrer bare mot døren de kom inn av. Mannen fra Kanton stiller seg foran San.

Jeg holder første vakt.

San ser opp på ham. Det høres ut som om han kommer fra landet.

Jeg tror ikke vi er i fare.

Hvordan vet du det? De låste oss inne.

San ser seg omkring i den halvmørke kassen av tre.

Du har rett, sier han. Vekk meg.

Mannen nikker og går mot døren.

San ser ned. Qi sover allerede mot hoften hans.

Chen ville vært bedre egnet til å passe på ham, tenker han.

Storebroren jobbet i slakteriet med faren, mens San leverte dyrene levende, døde eller partert til vertshus, restauranter og private rikmenn. San likte besøkene på restaurantene, å befinne seg i os og duft av mat på kjøkkenene, følge de hektiske bevegelsene, arbeidsomheten, og å stå i døren og se gjestene sitte med dampende mat midt på bordet, hvordan de snakket, lo, spiste og drakk med ansikter annerledes glade og åpne enn dem ute på gaten. De kunne ha hatt sin egen familierestaurant.

Hos Wung Sung. Ikke mer enn tre–fire bord og skamler. De

få gangene San hadde dristet seg til å nevne det, hadde faren avferdiget ham før han fikk snakket ut. La regenten være regent, ministeren være minister, faren være far og sønnen være sønn.

Chen hadde farens tette, muskuløse skikkelse, latteren hans, samme hånlige grimase, til og med samme måte å være taus på. San er spinkel, høyere og nynnet på engelske shanties.

Støv fra det nye treverket kiler San i halsen, men han undertrykker hosten for ikke å vekke gutten. Da han løfter hodet, synes det å fortsette bakover i en uendelighet, han kjenner trettheten helt inn i knoklene, det flimrer for blikket, og et øyeblikk er han utenfor barndomsbyen, der sollyset gnistrer over elven, og han sitter på huk med fingertuppene i vannkanten, i skyggen av et nåletre. Et tre har bitt i gresset og lagt seg i det stilleflytende vannet, nålene er for lengst skyllet vekk, og grenene skinner som polert mahogni. På stammen ligger fire skilpadder ubevegelige i sola, som tekanner på en hylle.

San vet at kunsten er å ta dem verken for tidlig eller for sent. Hvis man gjør det for tidlig, er de riktignok stive og langsomme, men plumper straks i vannet som våte steiner. Hvis man prøver å ta dem for sent, har de er blitt årvåkne og utålmodige, kanskje fordi sulten har meldt seg, og derfor dykker de under overflaten ved den minste bevegelse. Men et sted midt imellom synes de et øyeblikk å glemme at de er skilpadder. San kan ikke angi presist når, han måler det utelukkende i forhold til seg selv. Når tankene hans ikke lenger bare driver dovent av sted, men synes å oppløse seg, så de bare er forbindelsesløse farger og bildebrøker som glir gjennom bevisstheten.

San reiser seg og går ut i den kjølige elven, et par lange, lydløse skritt, og han kan legge den første skilpadden i sekken. Verken den andre eller tredje rekker å reagere før de følger den første. Den fjerde skilpadden strekker hals og sparker av på trestammen, men han klarer å fange den i skjoldet, bena padler

forgjeves i luften. San slipper den ned til de tre andre i sekken og vader inn på land med sekken ut fra kroppen. Han binder den til en skyggefull gren i nåletreet. Faren hans vil ikke være tilfreds med utbyttet, men San vil late som om han har opptrådt klønete, det vil både faren og Chen tro på. Han legger seg ned i det høye gresset, han kan høre skjoldene klapre mot hverandre og skilpaddene krafse mot det grove stoffet i sekken. Han lukker

øynene og tenker at skilpaddene ligger hulter til bulter i mørke og skraper og biter for livet, nå som de ikke lenger har noen sjanse til å slippe fri.

En annen gren

JESPER WUNG SUNG

EN ANNEN GREN

Oversatt av Cecilie Winger, MNO

Prolog

Første del København 1902