Historiesamleren

SALLY PAGE HISTORIESAMLEREN

Oversatt av Kjersti Velsand, MNO

© Sally Page 2022

© Norsk utgave: Kagge Forlag 2024

Originalens tittel: The Keeper of Stories

Oversetter: Kjersti Velsand

Omslagsdesign: Ellie Game © HarperCollinsPublishers Ltd 2022

Omslagsillustrasjoner: Shutterstock.com

Tilrettelegging av omslag for norsk utgave: Tine Poppe

Papir: 70 g Holmen Book Cream 2,0

Boka er satt med Palatino 10,5/15

Sats: akzidenz as | Dag Brekke

Trykk og innbinding: ScandBook, Litauen

ISBN: 978-82-489-3481-3

Kagge Forlag AS

Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo

www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Til pappa, med all min kjærlighet

Prolog

Alle h A r en historie å fortelle.

Men hva om du ikke har en historie? Hva da? Hvis du er Janice, begynner du å samle på andres historier.

En gang så hun en berømt engelsk skuespiller – en nasjonalskatt – fremføre takketalen sin under Oscar-utdelingen. Der skildret denne nasjonalskatten sitt tidligere liv som vaskehjelp og hvordan hun som ung og håpefull hadde posert foran baderomsspeilet hjemme hos folk og holdt toalettrensen som om den var en Oscar-statuett. Janice lurer på hva som ville skjedd hvis nasjonalskatten ikke hadde lyktes som skuespiller. Ville hun fortsatt jobbet som vaskehjelp, slik hun selv gjør? De er omtrent jevngamle – i slutten av førtiårene – og hun synes faktisk de ligner litt på hverandre også. Vel (hun må dra på smilebåndet), kanskje

ikke så mye, men de har den samme stutte kroppsbygningen som hinter om en fremtid som lubben. Hun lurer på om nasjonalskatten ville endt med å samle på andres historier også.

Hun husker ikke hvordan hun begynte å samle. Kanskje var det et glimt av et liv hun fikk på bussturen til jobben gjennom landsbygda i Cambridge? Eller løsrevne deler av en samtale hun overhørte mens hun skrubbet en oppvaskkum? Snart (mens hun tørket støv i en stue eller avrimet et kjøleskap) la hun merke til at folk fortalte henne historiene sine. Kanskje hadde de gjort det hele tiden, men det er annerledes nå, nå som historiene kommer drivende og hun tar dem til seg. Hun er klar over at hun er et oppsamlingskar. Mens hun lytter til historiene, bekrefter hun med et lite nikk det hun vet er sant: at hun for mange er en enkel, upretensiøs beholder de kan øse betroelsene sine over i.

Ofte kommer historiene uventet; iblant er de morsomme og engasjerende. Noen ganger er de stinne av vemod, noen ganger er de livsbejaende. Hun tenker at folk kanskje letter sitt hjerte til henne fordi hun tror på historiene deres. Hun fryder seg over det uventede og sluker overdrivelsene deres med hud og hår. Om kveldene hjemme, der mannen hennes overøser henne med foredrag snarere enn med historier, tenker hun på dem hun liker best, og smaker på dem i tur og orden.

Historien begynner

M A ndAger h A r sin helt bestemte rutine: De begynner med latter og ender med tristesse. Slik er rammen rundt mandagene hennes, som et par umake bokstøtter. Hun har ordnet det slik med hensikt, for utsiktene til å få le hjelper henne ut av sengen og gir henne styrke til det som kommer siden.

Janice har oppdaget at en dyktig vaskehjelp langt på vei kan organisere dagen og timene etter eget hode – og ikke minst, med tanke på hvordan hun vil innrette mandagen, hvilken rekkefølge vaskingen skal tas i på den og den dagen. Alle vet at en pålitelig vaskehjelp er vanskelig å oppdrive, og i Cambridge ser forbausende mange ut til å ha oppdaget at Janice er en vaskehjelp utenom det vanlige. Hun vet ikke helt når det gjelder superlativet «utenom det vanlige» (som hun hørte bli brukt da en av arbeidsgiverne hennes hadde en venn innom på en kaffekopp). Hun vet at hun ikke er en usedvanlig kvinne. Men er hun en god vaskehjelp? Ja,

det mener hun at hun er. Hun har i hvert fall erfaring så det holder. Hun håper bare at det ikke er dette som vil bli stående som historien om hennes liv: «Hun var flink til å vaske.» Idet hun går av bussen, nikker hun til sjåføren for å avlede seg selv fra denne stadig hyppigere tilbakevendende tanken. Han nikker tilbake, og hun får et flyktig inntrykk av at han har tenkt å si noe, men så sukker bussdøren som om den puster ut før den glir hutrende igjen.

Bussen kjører videre, og hun står der og ser mot en løvrik, lang villavei på den andre siden av gaten. I noen vinduer lyser det, andre er mørke med gardinene trukket for. Hun forestiller seg at det skjuler seg mange historier bak alle disse vinduene, men denne morgenen er hun bare opptatt av én. Det er historien til mannen som bor i det svære edvardianske huset på hjørnet: Geordie Bowman. Hun tviler på at de andre kundene hennes har møtt Geordie noen gang, og hun vet at de neppe kommer til å møtes på grunn av henne (for slik synes ikke Janice det bør være). Men naturligvis har de hørt om Geordie Bowman. Alle har hørt om Geordie Bowman.

Geordie har bodd i dette huset i mer enn førti år. Først fikk han seg hybel der – det var langt billigere å leie i Cambridge enn i London, der han jobbet. Siden, da han giftet seg, ble det til at han kjøpte huset av damen han leide av. De nygifte hadde ikke hjerte til å kaste de andre leieboerne på dør, så den voksende familien holdt hus sammen med en broket skare av malere, akademikere og studenter inntil disse i tur og orden flyttet ut på eget initiativ. Og så begynte kampen om det ledige rommet.

«John, ja – han var en luring,» mimrer Geordie rett som det er, ikke uten stolthet, «han bare flyttet inn med sakene sine før de hadde rukket å pakke seg ut.»

John er Geordies eldste og bor i Yorkshire med sin egen familie nå. Resten av Geordies avkom bor rundt omkring i verden, men kommer på besøk når muligheten byr seg. Hans elskede kone Annie har vært død i årevis, men huset står nøyaktig som hun forlot det. Hver uke vanner Janice plantene hennes – noen er store som små busker nå – og børster støv av samlingen hennes med amerikanske romaner. Geordie sier at Janice gjerne må låne dem, og det hender hun tar med seg Harper Lee eller Mark Twain hjem som et tilskudd til utvalget av koselektyre.

Geordie åpner døren før hun rekker å få tak i nøkkelen.

«Alt er et spørsmål om timing, sies det,» sier han og stråler mot henne. Geordies fysiske format er imponerende, og stemmen deretter. «Stig på, så tar vi oss en kaffe først.»

Dette er stikkordet til at hun skal trakte sterk kaffe til dem – med masse varm melk, akkurat slik Geordie vil ha den og nøyaktig som Annie pleide å lage den. Det er greit for henne. Stort sett må Geordie klare seg selv (når han ikke er i London, utenlands eller på puben), og hun føler på seg at Annie ville satt pris på at hun degger for ham i ny og ne.

Historien til Geordie er en av dem hun liker best. Den minner henne om menneskers styrke i motgang. Det er avgjort noe i den om å bruke sine talenter også, men det vil hun helst ikke dvele ved. Det minner for mye om barndommens bibelfortellinger og får henne til å tenke på sin egen mangel på talent. Derfor skyver hun disse tankene fra seg og konsentrerer seg om evnen til styrke i motgang,

eksemplifisert gjennom gutten som skulle vise seg å bli Geordie Bowman.

Geordie vokste (ikke overraskende) opp i Newcastle. Egentlig heter han John eller muligens Jimmy, tror hun, hun vet ikke riktig lenger; med tiden ble han kort og godt «Geordie». Han bodde i strøket nede ved havna, der faren hans jobbet. De hadde en hund som faren hans elsket (mer enn sin egen sønn) og et barskap som så ut som en gondol og var familiens stolthet og glede (før flatskjermen ble oppfunnet). Da Geordie var fjorten, trasket han gatelangs i Newcastle tidlig en kveld. Familiens hund hadde bitt naboen, og faren var ute etter blod – naboens. Siden han gikk helt fra sans og samling, tok Geordie bena på nakken og forsvant ut bakdøren. Kvelden var kald, det lå snø på bakken, og Geordie hadde bare på seg en tynn jakke. Like fullt følte han ingen trang til å være hjemme, så i stedet for å ta til høyre mot havna sneide han til venstre inn i et smug og lurte seg inn sidedøren til Newcastles konserthus.

Inne i konsertsalen tok Geordie seg helt opp på galleriet, der det var varmt og liten fare for å bli oppdaget. Og det var der han satt og kroet seg bak lysriggen (ekstra varme) mens han åt en sjokolade han hadde nasket i kiosken, da sangen begynte. Den første tonen som kom stigende, traff Geordie i brystet som et spyd og naglet ham fast. Han hadde aldri hørt om opera, og enda mindre lyttet til det, men musikken talte direkte til ham. I senere fjernsynsintervjuer pleide Geordie å si at når han døde og de sprettet ham opp, ville de finne hjertet hans emballert i partituret til La Bohème.

Han dro hjem og ble der noen dager, noen uker – han visste knapt hvor lenge det var. I løpet av denne tiden klekket han ut en plan. Han hadde aldri hørt om opera oppe

i nordøst, så han gikk ut fra at dette ikke var noe blivende sted. Det måtte bli London. Det måtte vel være operaens høyborg, en høyborg for alt som smakte av klasse? Han måtte komme seg til London. Men uten penger var det utelukket å ta tog eller buss. Dermed måtte løsningen bli å gå. Og det var nettopp det han gjorde. Han fylte en ryggsekk med det han klarte å bære av mat, og en flaske han kvartet fra gondolen, og bega seg sørover. Underveis traff han en boms som slo følge på mye av turen. Bomsen lærte ham mye som kunne være nyttig i byen og demonstrerte kunsten å skaffe seg rene klær på turen. Det skjedde ved at de tok rene klær fra klessnorene og lot de skitne de hadde hatt på seg, bli hengende igjen. Dette gjentok seg når de kom over en ny egnet klessnor, og så videre.

Straks han kom til London, fant Geordie veien til diverse konsertlokaler (bomsen ga ham en liste over steder å prøve seg) og fikk til slutt jobb som rekvisittgutt. Resten er historie.

Mannen til Janice, Mike, har aldri møtt Geordie. Dette hindrer ham ikke i å prate om ham på puben som om han var en gammel venn. Janice korrigerer ham ikke så andre får det med seg – ikke at Mike vet å verdsette det, for i sitt eget hode har han sludret med Geordie mange ganger. Når han legger i vei om den verdensberømte tenoren («Han var favoritten til dronningen, vet du»), trøster hun seg med at det er et møte som aldri noen gang vil finne sted. Iblant, når han tar seg «en tur på dass» og lar henne bli sittende med regningen (igjen), forestiller hun seg at Geordie synger en av yndlingsariene hennes mens hun skrubber stekeovnen hans. For tiden synger Geordie høyere enn noensinne, og dette begynner å bekymre henne, for hun har også registrert

at hun nå og da må rope for at han skal høre henne, og han får ikke med seg alt hun sier.

Straks kaffen er unnagjort, kan ikke Geordie la være å fotfølge Janice rundt i huset. Han henger i døråpningen mens hun tømmer ovnen og legger i nye kubber og opptenningsved. Det er som han liksom må lokkes. Til å være en så diger mann kan han være forbausende blyg når det gjelder å stikke seg frem.

«Har du vært på farten?» spør Janice i håp om at det kanskje kan pense ham inn på det han så åpenbart har lyst til å si.

Hun treffer blink på første forsøk, og han ser på henne med et stort smil. «Bare en svipp til London. Uff, der er det mange brødgjøker, du.»

«Det kan jeg tenke meg.» Hun håper at dette er oppmuntring nok.

Det er det.

«Jeg satt på banen, og der var det en skikkelig drittsekk. Det var trangt, men ikke så gærent heller. Så kom denne snobbete fjotten og trengte seg inn rett før dørene gikk igjen, og begynte å kjefte og bære seg …»

Geordie leverer en ganske anstendig imitasjon av snobbegjøken, og Janice må le. Hun hadde rett; hun visste at huset til Geordie var stedet å begynne dagen og uken.

Geordies snobbete fjott er i siget nå. «Ja, men så kom igjen, da. Pass dere litt. Det må da være plass i massevis hvis folk gidder å flytte litt på seg. Ærlig talt! Kom igjen, da, trekk innover.»

Geordie gjør en kunstpause for å forsikre seg om at hun følger med.

«Og da var det en som sa, lenger borte i vognen, en annen fyr, fra London, tipper jeg, iallfall ropte han: ‘Åpner du kjeften litt til, får vi plass enda noen der, kompis.’»

Janice ler høyt.

«Så der fikk han den.» Geordie fryder seg over responsen hennes.

Hun lar seg ikke lure. Hun vet at det var Geordie som ropte inne på banen. Det var han som satte gjøken på plass. Han er for beskjeden til å innrømme det, men hun vet det. Hun kan nesten høre stemmen hans buldre gjennom vognen og de bifallende latterbrølene som møter ham.

Så lar han henne drive på med sitt, godt fornøyd med responsen. Hun griper støvekosten. Kanskje det burde være nok for henne å henge med folk som Geordie? Mange av dem hun vasker hos, tilfører livet hennes noe spesielt, og hun har et slags lite håp om at hun tilfører dem noe også. Hun blir stående med støvekosten halvveis opp mot en bokhylle. Sannheten er at hun er usikker, ikke overbevist. Det er andre menneskers historier. I den grad hun spiller en rolle i dem, er hun klar over at det er en birolle, at hun er statist. Igjen tenker hun på nasjonalskatten og prøver å se henne for seg i Georgies musikkværelse med støvekosten hevet over partiturhyllene. Ville dette vært nok for nasjonalskatten? Ville hun vært tilfreds med det? Hun fortsetter å tørke støv, pinlig berørt over at hun i det hele tatt lurte.

Janice treffer på Geordie igjen da hun går for å ta seg en tidlig lunsj før hun fortsetter videre til neste vaskejobb. Det er grått ute, og hun kjenner trekken fra den bitende februardagen gjennom dørsprekken. Geordie hjelper henne på med jakken. «Takk, den kan jammen trenges. Det begynner å bli kjølig.»

«Ja, du får passe på hvis du begynner å bli forkjølet,» forsøker han seg.

«Nei, det går bra,» prøver hun igjen, så høyt hun kan denne gangen. «Det er kjølig i dag, bare.»

Han rekker henne skjerfet. «Da sees vi til uken, da, og pass på den forkjølelsen din.»

Hun gir opp.

«Jeg føler meg bedre allerede,» svarer hun, og det er jo sant nok.

Mens han lukker døren etter henne, lurer hun på om historien om livet er en tragisk komedie eller en komisk tragedie.

Familiehistorier

« d et er kl A rt det spøker i alle biblioteker. Spøkelser liker å lese, det vet alle.»

Den unge mannen på vei ned bibliotektrappen snakker ivrig til ledsageren sin, en jente på rundt tjuefem. Janice skulle gjerne hatt tid til å følge etter dem, til å overhøre resten av samtalen deres og få vite mer om spøkelsene. Selv virker han fullstendig overbevist, som om han fortalte venninnen sin at det er fugler i luften og skyer på himmelen. Janice lar seg besnære av tanken på bibliotekspøkelsene og lurer på om hun kommer til å støte på noen i dag. Hun er ofte innom biblioteket i lunsjpausen for å bytte en bok og snike seg til å spise en sandwich ved et bortgjemt bord ved de innerste hyllene.

Det er ingen spøkelser der i dag, bare søstrene, for det er ikke tvil om at de to bibliotekarene er søstre. De har det samme særegne håret – rødblondt med et anstrøk av kobber. Den ene søsterens hår er skulderlangt og krøller seg

nedenfra; den andre har sitt i en lang flette som ligger litt på siden. Hun minner Janice om en liten jente, selv om denne søsteren må nærme seg femti. Janice synes det kler henne, og at det er fint med de fargerike trådene hun har flettet inn. Janice vet ikke stort om dem, annet enn at de faktisk er søstre og at de er fire søstre til sammen. Den yngste av søstrene (hun med utslått hår) fortalte henne det en gang: «Mamma fikk oss fire. Det ble aldri noen gutt på pappa.» Den eldste la til, for sikkerhets skyld: «Fire, kan du tenke deg? Stakkars mann. Huset fullt av jenter.» Yngstesøsteren fortalte videre at alle søstrene sto hverandre svært nær, og at alle var påfallende like av utseende. «Men,» understreket den eldste, «ellers er vi temmelig forskjellige.» Søsteren nikket. «Ja, vi kaller hverandre Smartingen, Skjønnheten, Sjefen og Småen.» Så lo de, begge to. «En familiefleip,» sa den eldste. «Ja, en familiefleip,» gjentok den andre og smilte til søsteren.

Da tenkte Janice på sin egen søster og prøvde å forestille seg at de jobbet sammen, at de stelte med bøker på et bibliotek i Cambridge. Hun vet at hun fantaserer – tusener av kilometer og tause minner skiller dem fra hverandre –men det hender hun dveler ved forestillingen på samme måte som hun velger å hente frem historier. Søstrene aner ikke at også hun er søster, men de vet at hun er glad i bøker, og prater gjerne med henne om sine egne favoritter. Søstrene er ikke damer av typen som mener man skal tie stille på et bibliotek. «Ja, men det er klart at folk som liker bøker, gjerne vil prate om dem,» som den yngste av dem sa en gang.

Janice har prøvd å få klarhet i hvem som er hvem av søstrene, men vil helst ikke spørre av frykt for å gjette feil. I sitt stille sinn antar hun at den yngste må være Skjønnheten

og den eldste Smartingen, eller kanskje Sjefen. Hun har sett henne få biblioteket tømt på mindre enn to minutter ved stengetid.

I dag hilser de på henne i kor. «Boken din er kommet, Janice.»

Janice leser gamle favoritter om igjen for tiden, og har bestilt et eksemplar av Stella Gibbons’ Cold Comfort Farm.

Hun tar imot boken og takker, så får hun et innfall og spør: «Har dere tenkt på om det kan spøke her i biblioteket?» Hun føler seg dum da hun sier det, og lurer på hvordan den unge mannen klarte å uttale seg så skråsikkert om emnet.

Den eldste av søstrene bøyer seg litt lenger frem over skranken. «Så pussig at du spør om det, da. Du er den andre som har vært innom i dag og snakket om at biblioteket er hjemsøkt.»

Aha, den unge mannen. «Er det det, da? Hjemsøkt, mener jeg?»

De ser ut til å ta spørsmålet på dypeste alvor. «Tja, ikke vet jeg,» sier den eldste søsteren. «Det hender jeg lurer på om bøkene lever sitt eget liv. Men jeg tror det bare er gamle Mr. Banks, han setter aldri noe tilbake der han fant det.» Den yngste kaster et blikk på søsteren. «Men alle vet jo at spøkelser liker å lese. Så hvem vet …»

Før Janice får fulgt opp spørsmålet – Hvordan vet du det? Eller kanskje: Hvordan har det seg at alle unntatt meg ser ut til å ha fått med seg dette? Eller: Sier du det bare fordi den unge mannen sa det? – blir de avbrutt av noen unge mødre med små barn som trenger hjelp av søstrene.

Janice tar med seg tankene sine, boken og ostesandwichene til det bortgjemte innerste bordet. Hun blir sittende en stund med boken uåpnet foran seg mens hun

funderer på spørsmålet: Påvirkes folks historier av hvilken plass de har i familien? Og hvis ja, hva innebærer det for hennes vedkommende? Det er ikke en tanke hun har behov for å forfølge, så i stedet ser hun for seg et gjenferd som tråler bokhyllene etter stengetid. Det er en forestilling som virker mer beroligende enn urovekkende, synes hun – et bokelskende spøkelse kan ikke være så ille. Og denne roen er en lettelse. Sant å si er Janice av typen som bekymrer seg, og listen over bekymringer ser ut til å bli lengre for hver dag som går. Hun bekymrer seg for tilstanden i havet, plastposer, klimaendringer, flyktninger, politisk uro, ytre høyre, ytre venstre, folk som må ty til matutdeling for at barna deres skal få noe å spise, dieselbiler, burde hun bli flinkere til å resirkulere? Burde hun spise mindre kjøtt? Hun bekymrer seg for helsevesenet, tilkallingskontrakter og for hvorfor mange av dem hun kjenner nå for tiden, hverken mottar sykepenger eller feriepenger. Hun er dypt bekymret over alle som sliter med å stille sikkerhet når de skal leie, eller må bo hjemme til de nærmer seg førti. Og hun bekymrer seg over at noen kan finne på å trolle andre, eller rope til noen på gaten bare på grunn av hudfargen deres.

Før pleide hun å lese avisen og kose seg med kryssordet. Nå tar hun en rask kikk på nettbrettet om morgenen for å se om det har vært jordskjelv et sted eller om en eller annen kongelig prominens er død. Men hun orker ikke å lese videre. Enhver nyhetssak gjør bekymringslisten hennes lengre, og bekymringene sniker seg inn i den øvrige tilværelsen også. I stedet for å utfordre seg selv med nye og spennende bøker fra biblioteket trøsteleser hun gamle klassikere og yndlingsbøker hun kjenner ut og inn: Austen, Hardy, Trollope, Thackeray og Fitzgerald.

Hun åpner Cold Comfort Farm og gleder seg til å fordype seg i den humoristiske fortellingen hun er så fortrolig med. Der kan hun virkelig identifisere seg med heltinnen også; Flora Poste er en kvinne som liker at ting er på stell, og det samme er Janice.

En halvtime senere forlater Janice biblioteket, samme vei som den den unge mannen som trodde på spøkelser. Hun er på vei til neste oppdrag – hos dr. Huang – og deretter, endelig, dagens siste jobb. Hun er halvveis ned trappen da hun får øye på en kjent skikkelse på den andre siden av gaten. Den høye mannen har et umiskjennelig vuggende ganglag. Han svaier fra den ene fotballen til den andre når han går. Det forbauser henne alltid at mannen hennes, Mike, er så dårlig til å danse når han går med denne melodiøse rytmen. Men hva gjør han her? Hun ser på klokken. Han skulle vært på jobb for flere timer siden. Så forsvinner han ut av syne, og for Janice er det ikke mye trøst i at hun ikke trenger å føye bekymring over ektemannen til listen sin. Den topper han nemlig allerede.

Historier på flere plan

k lokken nær M er seg fire da Janice skal ta fatt på mandagens siste jobb: den triste. Dagen begynner med latter og slutter med sorg. Tomannsboligen i rød teglstein ligger tilbaketrukket og liksom litt bredbent, som om den en gang huket seg ned her og bestemte seg for ikke å rikke seg av flekken. Den beskjedne fasaden bedrar; i likhet med de andre husene i gaten er også dette utvidet på baksiden, der langstrakte, lyse kjøkkener og spisestuer strekker seg inn i de parallell-liggende hagene. Og på loftene bortover hele gaten er det hjemmekontorer, lekerom, gjesteværelser og, i dette tilfellet, Janices yndlingsrom, som hun aner kan være navet i en historie. Fionas historie.

Allerede idet hun åpner døren, vet Janice at Fiona og sønnen hennes, Adam, ikke er der. Et folketomt hus har sin helt særegne lyd. Ikke bare merkes det at beboerne er borte, det er som om huset har lukket seg på et vis, liksom trukket seg tilbake. Stillheten er så total at hun kan høre den. Hun

har merket seg dette i andre hus også. Et hus kan være uten lyd første juledags morgen – men ikke helt. Huset sover åpenbart ikke (i motsetning til beboerne), men puster nærmest umerkelig, og det er nesten så hun kan høre en bønn fra veggene om å få bare fem minutter til før spetakkelet begynner. Et hus har sin bestemte lyd om morgenen før en begravelse – eller kanskje er det en fornemmelse, hun klarer ikke helt å avgjøre det: anspent, avventende, besindig. For to år siden følte hun det her. Det var den dagen mannen til Fiona skulle begraves. Da Adam tok avskjed med faren sin for siste gang.

Det ligger en lapp fra Fiona på bordet i gangen.

Er hos tannlegen med Adam (stadig trøbbel med reguleringen!)

Penger på kjøkkenbordet.

Janice puster dypt og lettet ut, men får skyldfølelse med det samme. Hun liker Fiona og hadde gledet seg til å ta en kaffepause med henne på arbeidsrommet hennes, men sant å si hender det hun håper at hun ikke er der. Når hun tenker seg om, kommer hun frem til at det sannsynligvis er tre grunner til dette. For det første vet hun at hun kan bli fortere ferdig når hun ikke er der. For det andre – og her har skyldfølelsen sitt utspring – vil hun helst slippe å bivåne tristheten hos den hyggelige, middelaldrende kvinnen som sitter overfor henne og nipper til kaffen hun nettopp har skjenket i til dem fra den knallrøde presskannen. Sannheten er at hun bekymrer seg for Fiona (nok et punkt på listen). Men Fionas liv har hun jo ingenting med. Hun er

bare vaskehjelpen deres, slik mannen hennes til stadighet minner henne på.

Da hun er ferdig med det grøvste av vaskingen, vet hun hva som er den tredje grunnen til at hun er glad for at Fiona ikke er der. Da kan hun ta seg bedre tid i det som er yndlingsrommet hennes i huset – det lange, lave rommet på loftet. Hun kommer så klart til å vaske hele tiden (Janice har sine prinsipper i så måte), men hun vil tenke på Fionas historie mens hun gjør det.

Oppe på loftet, på et bredt bord som en gang rommet en modelljernbane, står et dukkehus. Det er et stort treetasjes regency-hus, og har – som Fionas eget – også innredet loft. Men i første etasje er det ikke spisestue, kjøkken og anretning, men et forretningslokale. Boligdel øverst, bedrift nederst. Fiona har laget et elegant miniatyrskilt med forgylte bokstaver til virksomheten: Jebediah Jury, begravelsesbyrå. Janice aner ikke hvor navnet skriver seg fra, men hun må medgi at det har en viss schwung over seg.

Hun setter seg og åpner huset på forsiden. De fleste rommene er innredet, perfekte miniatyrer. Soveværelser, dagligstue og et barnerom, og så det Janice liker best, et vakkert innredet kjøkken i landlig stil, med gjærdeig til heving på bordet sammen med et fat plommer så store som knappenålshoder. Og det er kommet til noe nytt siden forrige uke; Fiona har fullført ett av badene. Det paisleymønstrete tapetet i blått og gulhvitt står perfekt til mahogniinventaret og badekaret med løveføtter, synes hun. Janice strekker seg frem og retter på det ørlille badehåndkleet som henger på

miniatyrhåndklestativet. Hun ser en annen forskjell også. I verkstedet innerst nede ser hun at Fiona har laget en ny kiste – i valnøtt, med små messinghåndtak. Hun tviler på at det er slike ting alminnelige dukkehusforhandlere selger. Hvorfor skulle de det, når de fleste er ute etter ørsmå kommoder, et piano eller for den saks skyld en hundekurv? Nei, hun vet at Fiona må ha laget den selv. Hun blir sittende og se på den med en rynke i pannen og vet ikke helt hva hun skal mene.

Da mannen hennes døde, jobbet Fiona med regnskap i et advokatfirma. I løpet av et par måneder etter dødsfallet hadde hun sagt opp jobben og begynt å omskolere seg til gravferdskonsulent. I en kaffepause forklarte hun Janice at det var noe hun alltid hadde interessert seg for å gjøre, men at hun aldri hadde sagt det høyt av frykt for at folk skulle synes det var litt snodig.

Janice så ikke noe rart i det i det hele tatt. Hun visste at når folk skal gifte seg, er det hjelp å finne i blader og på nettsteder. Alle vil gi råd; de er ikke til å stoppe. Men når noen dør, kan man plutselig stå helt alene, omgitt av forlegen taushet. Det hendte Janice hjalp en venn som drev en cateringbedrift, og med årene stilte hun helst opp i forbindelse med likvaker, mens hun unngikk bryllupene. I begravelser virket folk gjerne helt fortapt, ikke bare av sorg, men fordi de – rett og slett fordi de var engelskmenn – var lammet av frykt for å si eller gjøre noe galt. Et omtankens ord fra «personalet» kunne ofte være mer kjærkomment enn et fra de andre sørgende. Så jo, hun kunne godt forstå at Fiona hadde lyst til å drive gravferdsfirma.

Fiona hadde jobbet deltid, og etter hvert heltid, i et begravelsesbyrå, og fullført den nødvendige utdannelsen for å inneha et selv, og Janice hadde ingen grunn til å tro at

hun noensinne hadde angret på avgjørelsen. Men enda en kiste? Sto det ikke nok av dem stablet opp på bakrommet som det var? Siden hadde Fiona vært på en rekke fagkurs, beveget seg vekk fra begravelsene og spesialisert seg som borgerlig seremonileder med hovedvekt på ikke-religiøse bisettelser. Janice har forståelse for dette også – behovet for å skape orden og tilby trygghet til dem som ikke har religiøse ritualer å støtte seg til. Hun har kjent mennesker – ateister –som fikk en religiøs begravelse ene og alene fordi familien av ren usikkerhet om mulige alternativer tydde til trygge rammer.

Janice drar et langt, tynt rør opp av forklelommen, og ut av dette trekker hun en ståltråd som det er festet rader av små, grønne fjær på. Fiona er ikke den eneste som kan lage ting. Så tørker hun støv i rommene i tur og orden, i stum beundring over omhuen som er nedlagt i å skape hvert enkelt interiør. Hjelper byggingen av denne miniatyrverdenen Fiona å finne mening i sin egen verden?

Hun er ikke så sikker på det.

Janice har inntrykk av at den nye jobben har hjulpet, og hun vet at Fiona har bistått og veiledet andre gjennom sjokket og sorgen etter et dødsfall med stort hjertelag. Og det var på grunn av jobben at Janice hørte Fiona le igjen for første gang etter at mannen hennes døde. De satt og drakk kaffe sammen i Fionas arbeidsværelse. Fiona hadde krøllet seg sammen i den lave skinnlenestolen, med føttene innunder tweedskjørtet. Hun hadde på seg en lysegrønn genser, og Janice fikk følelsen av at det eneste hun manglet for å minne fullstendig om en landsens prest, var prestekragen. Kanskje det var derfor de sørgende etterlatte fant slik trøst i henne?

Fiona hadde skjøvet brillene opp i den korte askeblonde

bobfrisyren og lagt notatbunken i fanget til side. Hun hadde forklart at dette var hennes tallrike forsøk på en minnetale over en mann som lot til å ha vært generelt mislikt av alle som hadde kjent ham.

«Du vil ikke tro,» sa hun og kikket opp på Janice, «hvor mange familier som overlater minnetalen til meg.»

«Kanskje de er redde for å snakke foran en forsamling?» antydet hun. Janice vet at hun ikke bare er en som bekymrer seg, hun er sjenert og tilbakeholden også, en mus.

«Det hindrer dem visst ikke i å skrike og krangle foran en forsamling,» svarte Fiona med et smil.

Janice nikket. Hun hadde sett det selv under likvaker. Til mus å være var hun forbløffende god til å få avsluttet krangler.

«Hva med dette?» spurte Fiona og grep det øverste notatet. «Han var en mann av sin generasjon.»

«Hmm. Usikker.»

«Han var en sann personlighet?» foreslo Fiona skeptisk.

Janice tenkte seg litt om. «Hva med …» Hun tidde og speidet ut gjennom vinduet. «Han var en mann som ikke vil bli glemt av dem som kjente ham best.»

Janice bråsnudde seg igjen da hun hørte at Fiona begynte å le. Hun hadde ikke hørt Fionas latter på flere måneder. Hun følte trang til å gråte.

«Det satt som et skudd,» sa Fiona og flirte.

Hun gjør seg ferdig med å tørke støv i det nydelige dukkehuset og lukker døren igjen. Hun vil at Fionas historie skal gjenspeiles i dette utsøkte møbelet. En allegori over en ny, uventet retning som leder til helbredelse og tilfriskning. Det er en historie hun gjerne vil ha i samlingen sin. Men hun blir stadig mindre sikker på at Fionas historie vil få en

lykkelig slutt. Det skjuler seg et mørke i historien – et digert, uuttalt spørsmål det foresvever henne at blir forsømt. Noe ligger der og lurer. Hun føler ubehag ved det, tankene går til hennes egen barndom, og er det ett sted hun ikke har lyst til å være, så er det der.

Alle har en sang å synge

(OG EN GRUNN TIL Å DANSE)

Mens hun venter på bussen, tar Janice seg i å lure på om det er samme sjåfør som i morges. Hun blir ikke kvitt følelsen av at noe forble usagt i brøkdelen av et sekund rett før dørene sukket og skalv seg igjen. Hun får en fornemmelse av at sjåføren sukket i takt med dørene. Hva hadde han tenkt å si til henne? Da bussen kommer og hun sleper seg om bord, må hun nesten le. Bussjåføren kunne ikke vært mer forskjellig fra sjåføren i dag tidlig. Hun lurer på om en eller annen der oppe (hva nå det måtte bety) driver gjøn med henne. Kveldens sjåfør er en mann tidlig i trettiårene, og han er simpelthen enorm – mer muskler enn fett, aner det henne. Han er skallet, har et digert skjegg og tatoveringer som snor seg opp langs halsen. Denne mannen ser ut som en Hell’s Angel. Sjåføren i morges så ut som en geografilærer.

Først da hun har satt seg, innser hun hvor sliten hun er, og hun funderer litt på om hun skal lirke skoene av de hovne føttene sine. Problemet er at det kan være så vrient å få dem på igjen. I stedet synker hun ned i setet og slapper av så kroppen duver i takt med bussens bevegelser. Hun tømmer hodet og gjør seg klar til å koble seg passivt på praten som omgir henne. Hun ser ikke på det som å sniklytte; hun lar bare snakkingen bølge over seg. Så kan det skje at hodet hennes griper tak i en trådende av noe. Det er ikke alltid disse løse trådene fører til noe mer, men har hun flaks, kan hun følge en og få et forlokkende glimt av en historie. Turen fra Cambridge sentrum til tettstedet der hun bor, tar bare en halvtime, så som regel blir det opp til henne å fylle hullene i historien ved fantasiens hjelp. Det gjør hun mer enn gjerne – og det gir henne noe å drive med mens hun går hjem fra bussholdeplassen. Når det er sagt, er hun svært bevisst på hvor hun oppbevarer disse historiene; i hodet hennes lagres de et sted mellom fiksjon og fakta.

Hun har små forhåpninger til turen i kveld. Bussen er bare halvfull, og for øyeblikket er det knapt nok en mumlende samtale å høre. Ikke at hun noensinne ville påberope seg å ha utviklet en sjette sans for hvor det er en historie å finne – dette er det fine med å samle på historier, man kan snuble over noe uventet nærmest hvor det skal være. Hun husker den tandre, eldre damen i myntvaskeriet (Janice vasket en dyne for en kunde), som det viste seg at hadde vært flyvertinne på den første regulære jetruten mellom London og New York. Mens damen varsomt brettet sammen de satengkantede teppene sine (mannen hennes orket ikke dyne), fortalte hun Janice om øyeblikket da de landet. «Pan Am hadde satt inn annonser, skjønner du, der

det sto at de skulle bli de første til å slå rekorden, men en ukes tid i forveien tok sjefen min i BOAC meg til side og fikk meg til å skrive under på et taushetsbelagt dokument og sa at de skulle slå dem – og hadde jeg kanskje lyst til å bli med i besetningen. Du kan jo tenke deg hva jeg svarte på det.» Hun husker at den gamle damen gjorde et opphold mens hun glattet på den ubestemmelige, vatterte anorakken sin. I et halvt sekund dvelte hånden hennes halvveis til hodet, som om hun skulle til å sjekke at luen var på plass. I stedet strøk hun det grå håret bak øret og fortsatte: «Ja, vi var alltid så stilige, vi jentene. Mer militær enn uniformen flyvertinnene har i dag. Men den dagen, da kastet vi alle hemninger. Jeg husker fortsatt nyansen på den røde leppestiften min: ‘Dashing Delight’. Det passet bra, syntes jeg. Ja, så gjorde vi det, da. Og da vi hadde landet og gikk ut av flyet, kom Pan Am-personalet ut og buet på oss. Men vi brydde oss ikke om det. Jeg følte meg to meter høy der jeg gikk over rullebanen.» Kvinnen så opp på henne og smilte, og Janice prøvde å se for seg fjeset hennes, bare yngre, med det samme triumferende smilet. Så hjalp hun den gamle damen med å bære teppene ut til bilen hennes, og det var siste gang hun så henne. Men historien hennes har hun ennå. Hun henter den frem på dager når hun ikke får til å smile selv. Smilet til damen var så strålende at det kunne lyst opp et langt større lokale enn et myntvaskeri i en bakgate i Cambridge. Det kunne fylt et helt – tja, et helt fly med lys. Og det gjorde det nok, tenker Janice. Hun får øye på speilbildet sitt i den regnstrimete bussruten. Hun ser skyggen av et smil i ansiktet sitt. Jo da, en god historie. Og samtidig nok en påminnelse – ikke at Janice synes at det

trengs, men det skader ikke å gjenta det – om at man aldri skal undervurdere gamle folk.

Plutselig oppfatter hun en snev av en samtale. Det ville vært vanskelig å unngå, så høyt som mannen snakker. Et ungt par. Venner snarere enn kjærester, vil hun tro.

Han: «Har du hørt om banan-Jack Daniels?»

Hun: «Det høres kvalmt ut!»

Han: «Det er det. Jeg får ikke nok av det, jeg.»

Og det var det. Det slutter visst der, og hun har ikke noe behov for å få med seg mer.

Bak seg hører hun noen damer som snakker. Velmodulert middelklasse. Hyggelige damer, forestiller hun seg. Venninner.

«Jeg var på vei over parkeringsplassen foran teateret, og der var han.»

«Hvem da?»

«Han skuespilleren, vet dere. Han er overalt.»

«Hugh Bonneville?»

Godt gjettet, tenker Janice, basert på så få opplysninger.

«Nei, ikke han. Han spilte i The Observer. Dere har sett den, ikke sant?»

Hvorfor skulle hun det?

«Bill Nighy?»

«Nei, ikke han. Han er svart.»

«Bill Nighy er ikke svart. Å, du mener mannen på parkeringsplassen. Idris Elba?»

Det ville Janice også ha gjettet på først.

«Nei, eldre, han spilte i den filmen med …», og så nevner damen nasjonalskatten, og i brøkdelen av et sekund får Janice det for seg at de vet at hun lytter. Med et visst ubehag skifter hun stilling i setet.

«Ja, henne har jeg sansen for …»

Og så legger de i vei om nasjonalskatten. Ikke noe å si på det, hun er virkelig en dyktig skuespiller. Men det er ikke dit Janice vil, så hun konsentrerer seg om regndråpene på vinduet igjen. Og det er da hun ser henne.

Først bare speilbildet. Janice snur sakte på hodet så hun ser henne i øyekroken. Hun la merke til henne tidligere også, fordi hun står, enda det er masse ledige seter. Hun er ung, i slutten av tjueårene, tipper hun, høy og smekker. Hun har på seg en stripete ullkjole og matchende lang kardigan i mørke nyanser av grønt og gull. De svarte strømpebuksene er en anelse mørkere enn huden på hendene hennes, men har samme farge som håret. Hun står der helt rolig, ser det ut til, med øynene lukket. Ubevegelig – men ikke helt. Det ene benet er satt litt foran det andre, og Janice ser at det rykker litt i musklene i det. Hodet hennes beveger seg også, nesten umerkelig. Ørsmå bevegelser frem og tilbake. Det er da hun registrerer hodetelefonene som nesten forsvinner i korketrekkerkrøllene. Plutselig smyger armen hennes seg utover i en rislende bølgebevegelse, nesten spastisk. Det er en grasiøs, glad fakte, og Janice lurer på om den unge damen driver med dans. Så drar hun armen til seg igjen, men de andre ørsmå bevegelsene fortsetter. Janice lurer på hva hun hører på. Hun skulle gitt mye for å høre musikken som fikk armen til å smyge seg frem og danse på egen hånd. Hun var så glad i å danse selv en gang. Hun har aldri hatt en fysikk som denne danserinnen, men når hun hørte visse sanger, begynte kroppen hennes å synge med. Musklene spente seg, tærne trippet, og hun visste at uansett hvordan hun fremsto i andres øyne, var hun fullstendig ett med musikken. I slike dyrebare, deilige

øyeblikk, der hoftene svingte med rytmen og armene snek seg til værs, ofret hun knapt en tanke på hva de andre i rommet, eller for den saks skyld verden, måtte mene om henne. Når hun danser, er hun en løvinne.

De nærmer seg holdeplassen, og hun kommer seg motstrebende på bena. Hun vil nødig forlate den unge damen, men i dette øyeblikket, i dette livet, er hun altfor mye av en mus til å avbryte drømmeriene hennes og spørre hva hun hører på. Hun går ut på fortauet og hører bussdørene sukke bak seg, og i pausen mellom det siste gispet og lyden av at de lukkes, hører hun en stemme. Hun snur seg forventningsfullt.

«Ha det, da,» roper den unge bussjåføren muntert til henne.

Idet hun begynner å gå, tar hun seg i å lure på om gudene virkelig driver gjøn med henne.