Helene Uri: Godt språk

HELENE URI

GODT SPRÅK ALT DU TRENGER Å VITE FOR Å ORDLEGGE DEG KORREKT

© 2016 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Carina Holtmon Sats: akzidenz as, Dag Brekke Papir: Multi offset 100 g Boken er satt med Jansson 11,5/14,5 Trykk og innbinding: Livonia Print SIA ISBN: 978-82-489-1781-6

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no Utgivelsen har fått støtte fra Fritt Ord og fra Bergesenstiftelsen.

Innhold FORORD v/ Trond Vernegg, formann i Riksmålsforbundet . . . . . . . . . . . . . . . . 7 Kjære leser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 I RETTSKRIVNING . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 II GRAMMATIKK . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61 III ORD OG UTTRYKK . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 IV SPRÅKHISTORIE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 179 V TALESPRÅKET . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 207 Litteraturliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 223 Stikkordregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 225

Forord Hva er godt språk? Og hva er god språkbruk?

Du har det sikkert som meg. Og som de fleste andre jeg kjenner. Det går ikke en dag uten at det er noe i språket vårt vi lurer på. Det er heller ikke sjelden at jeg er sikker på at noe skrives på en bestemt måte, for så å oppdage at jeg har skrevet galt i alle år.

«Hvor skal vi begynne, Trond,» spurte en advokatkollega av meg som representerte motparten, da vi skulle gjennomgå et kontraktutkast. «La oss begynne med ortografien,» var jeg både dum og ubetenksom nok til å svare. Det var da det gikk opp for meg at språk er en meget alvorlig sak. Det ble nesten fysisk. Motpartens advokat er fornærmet på meg ennå. Det skjedde i 1996.

Nitten år senere, på Riksmålsforbundets språkquiz i Oslo, feilet jeg igjen. Med en flåsete bemerkning til en forlagssjef om at det var mange trykkfeil i bøkene forlaget hennes utgir. Jeg tok raskt bena på nakken; det sies at forlagssjefen fortsatt er bisk. Jeg ber om unnskyldning.

Pirker noen i språket vårt, føles det på samme måte som det gjør å bli fortalt at man ikke kan kjøre bil. Det er alvorlige greier.

7

Ingen skal fortelle meg at dette er noe jeg ikke behersker perfekt.

Selv om jeg innerst inne vet at jeg snubler i norsken hver eneste dag og utmerket godt vet at det å skrive godt og riktig er en evig læreprosess. En morsom læreprosess, med nye spennende opplevelser hver eneste dag. I tillegg forandrer språket seg hele tiden. Gamle ord dør, nye blir til, og noen av de gamle endrer meningsinnhold.

Riksmålsforbundet arbeider for god språkbruk; bruk av det språket de aller fleste av oss her i landet skriver. Det er riksmål eller moderat bokmål; mange kaller det rett og slett norsk. Språket er en viktig del av vår identitet, hvem vi er. At vi kan bruke språket, er viktig for kommunikasjonen i demokratiet. Dessuten er språk morsomt.

Riksmålsforbundet har i femten år besvart allslags språkspørsmål mellom himmel og jord. Du finner dem på www.riksmalsforbundet.no. Send oss gjerne språkspørsmål, du også.

Gøyalt er det når Språktjenesten nå blir bok. Helene Uri har tatt nettsiden for seg og valgt spørsmål og svar, forenklet og skrevet. Godt språk. Alt du trenger å vite for å ordlegge deg korrekt er blitt en morsom og praktisk bok. Den er ingen tung lærebok, men ment for alle oss vanlige språkbrukere. Vi som snubler oss frem gjennom kommaregler i evig streben etter god språkbruk. Mens vi håper at ingen filolog går oss etter i sømmene med rødblyant.

Hva er godt riksmål? Spørsmål og svar var tittelen på en liten bok Riksmålsforbundet utgav i 1962. André Bjerke var forfatteren, og boken ble en bestselger og kom i flere opplag. Den har vært utsolgt i mange år, og språket har forandret seg. Nå kan vi glede oss over Helene Uris Godt språk. Alt du trenger å vite for å ordlegge deg korrekt. Som Bjerkes bok bygger også den på spørsmål fra oss vanlige språkbrukere, spørsmål om det vi lurer på til daglig. Som 8

André Bjerke gir Helene Uri plass for humoren. Språk er morsomt.

Mange av våre tillitsvalgte, medarbeidere og frivillige har gjort en stor innsats ved å gi svar på det vi lurer på i språket.

De fortjener en stor takk! Blant dem vi er takken skyldig, er Tor Guttu, Inger-Lise Nyheim, Sara Olsen, Maya Veel ­Westberg, Hilde Bliksrud og Linn Dahler. Vår egen redaktør Stig O. ­Michaelsen har bidratt med en betydelig innsats i innspurten med boken. Stor takk til Ole Michael Selberg, medlem av Det Norske Akademi for Språk og Litteraturs ordbokkomité, for å ha gjennomgått og kvalitetssikret bokens innhold. Stor takk også til Stiftelsen Fritt Ord og Bergesenstiftelsen; deres generøsitet bidro sterkt til at det ble bok.

Norsk språk er gøy, og det skal det være. Vi eier og påvirker det alle sammen. Språkglede er viktig!

God lesning. Og send oss gjerne språkspørsmål.

Trond Vernegg Formann i Riksmålsforbundet

Kjære leser Da jeg var nitten år og nybakt student, fant jeg en flis av en bok i et antikvariat. Jeg kjøpte den fordi det var språk jeg studerte, og fordi jeg hadde vokst opp med forfatterens barnerim. På omslaget ses en mann i tweed med sigarett i hånden og rynker i pannen.

Boken var Hva er godt riksmål? av André Bjerke. Jeg leste den med glede, halvt i skjul, for dette var på Blindern i de dage da eneste aksepterte form for bokmål, iallfall i mine filologkretser, var et bokmål stenket med a-endelser, diftonger og løst sammensatte verb. I Bjerkes bok er det innsendere som stiller spørsmål, og Bjerke som svarer. Han svarer i en entusiastisk, lidenskapelig, nesten hissig tone. Og han svarer klokt. Boken har fulgt meg i alle år. Den har vært utsolgt fra forlaget i en årrekke, og ryktene sier at den er etterspurt i antikvariater. Så da Trond Vernegg, Riksmålsforbundets leder (strengt tatt er han vel formann, så denne omskrivningen kan han ta som et hint) spurte om jeg kunne tenke meg å redigere en lignende språkbok, svarte jeg jublende ja.

Riksmålsforbundet har i årevis svart på innsendte språkspørsmål og har dermed bygd opp en solid base av spørsmål og svar. Det store materialet er en håndfast gjenspeiling av det folk lurer på.

Noen av spørsmålsstillerne er høyt kvalifiserte språkarbeidere, andre er urutinerte skribenter. Noen er lærere, andre er elever.

Det er journalister, advokater og leger. Det er ungdommer, det er pensjonister. Det er kolleger som diskuterer språk over kantine­ bordene, folk som har grublet over et problem lenge, mormor som er uenig med barnebarnet sitt. Det er nynorskskrivende, bokmålsbrukere og riksmålsmennesker. Og de spør om, kort sagt, alt. Min oppgave har vært å velge ut spørsmål med tilhørende 11

svar, redigere der det trengs – og sortere tekstene i tematiske avdelinger. Det er altså ikke jeg som kommer med svarene; det er det folk i Riksmålsforbundet som allerede har gjort. Jeg har bare valgt og ryddet en smule – og hatt det innmari gøy underveis!

Boken er inndelt i fem kapitler: Rettskrivning, Grammatikk, Ord og uttrykk, Språkhistorie og Talemålet. Det har ikke alltid vært like lett å putte spørsmålene i rett bås; noen av dem passer like godt under en annen overskrift enn der de har havnet.

Dette er en bok til nytelse og til nytte. Kanskje først og fremst en bok til nytelse, til å bla i og til å lese i litt her og litt der, men siden den er utstyrt med et stikkordregister, er det også en nyttig bok, en bok man kan slå opp i om det er noe man lurer på.

En viktig oppklaring til slutt: Vi har to offisielt godkjente varianter av det norske skriftspråket; det er bokmål og nynorsk.

Riksmål normeres av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur og er med andre ord en privat norm, som ikke velsignes av Språkrådet. Vi skal ikke rippe opp i hele forrige århundres språkhistorie, men nøye oss med å fastslå at det i våre dager knapt finnes forskjell mellom riksmål og bokmål. Språkkrigens dager er talte. Bokmålsrettskrivningen er vid. Fra 2005 er de aller fleste tradisjonelle former igjen tillatt i bokmål, og om man velger disse formene, skriver man i praksis riksmål.

Dette er altså en bok som handler om den formen for norsk som de fleste i Norge bruker, med de språkspørsmålene flest lurer mest på.

Oslo i januar 2016 Helene Uri

Før vi setter i gang med selve boken, la oss rett og slett begynne med å svare på hva forskjellen er mellom riksmål og bokmål – og i samme slengen koster vi på oss en kort repetisjon av norsk språkhistorie.

Hva er egentlig forskjellen mellom riksmål og bokmål?

Forskjellen er ikke alltid like lett å holde styr på, men vi skal prøve å forklare. Det kan være lurt å begynne med et eksempel.

Følgende stod å lese i en avis – det dreide seg om en arrestert kvinne: «Kvinnen ble oppfordret til selv å legge alle kortene på bordet med hensyn til hva hun drev med hjemme i fritiden sin.»

Dette er riksmål, og det er samtidig moderat bokmål (bokmål i riksmålsnær form). Men også denne versjonen av setningen er offisielt bokmål: «Kvinna blei oppfordra til sjøl å legge alle korta på bordet med omsyn til hva hun dreiv med heime i fritida si.»

Det er radikalt bokmål (bokmål i nynorsknær form). En som skriver bokmål, kan ifølge ordlistene fritt velge mellom formene kvinnen/kvinna, ble/blei, oppfordret/oppfordra osv., og den siterte setningen med ti mulige variantpar kan dermed få drøyt tusen forskjellige former. I praksis er det likevel ikke så galt. Folk unngår stort sett å sammenstille former som passer dårlig sammen: Man unngår for eksempel «kvinna ble» og «kvinnen blei». Men hos noen skribenter er det ille nok, og elever kan bli forvirret når

13

de ser flere mulige former i ordlistene og dessuten kanskje har et talespråk med en helt annen form.

Variantmengden i bokmålet er et resultat av samnorskpolitikken fra 1917 av – den politikken som gikk ut på å smelte bokmål og nynorsk sammen til et fremtidig samnorsk. I 1917 ble det innført en mengde valgfrie nynorskformer i bokmålsrettskrivningen, og den linjen ble fortsatt i 1938-reformen, da dessuten mange av de valgfrie formene ble obligatoriske. En ny reform i 1959 bekreftet stort sett samnorsklinjen. Men reaksjonene fra riksmålshold var sterke, og fra 1970-årene til 2005 er svært mange forbudte riksmålsformer blitt tillatt igjen – så mange at man kan betrakte riksmål og moderat bokmål som nesten ett og det samme. Sagt på en annen og mer vitenskapelig måte: Riksmål kan betraktes som en delmengde i bokmålet.

I RETTSKRIVNING

Bedrifts- eller bedrift-? Om fuger Vi er to journalister som ikke klarer å enes om hva som er riktig: bedriftomtale eller bedriftsomtale. Skrives det med eller uten -smellom bedrift og omtale?

Ifølge ordbøkene er det ingen tvil: Sammensetninger med bedrift skal ha fuge-s, og slik er både riksmåls- og bokmålsrettskrivningen normert. Tanums store rettskrivningsordbok oppfører nærmere tredve sammensetninger med bedrifts-. Heller ikke i eldre normering finner vi noe annet enn -s-. Når det i Norsk referansegrammatikk står (litt vagt) at fuge-s «forekommer sjelden etter ord på … -ft», så gjelder det avgjort ikke bedrift.

* Jeg har et lite spørsmål om sammensatte ord: Hva er regelen for hva slags fuge som skal brukes mellom ordene? Når skal -s-, -eeller ingenting komme mellom de to ordene man setter sammen?

Man «kjenner» jo på seg hva som er riktig, men det hadde vært kjekt å vite regelen!

Du stiller et spørsmål som gjerne kunne kreve en hel avhandling til svar. Noe fullstendig regelverk finnes ikke, men her er noen enkeltregler:

17

1 Etter verbalabstrakter (substantiver som er dannet av verb og som opprinnelig betegner handling) skal det være -s-, dvs. etter ord på -ing, -ning, -else, -nad, -sel, -ment og -sjon samt rotord (substantiver som består av verbets stamme, for eksempel bruk av bruke, kjøp av kjøpe). Ord med de endelsene som her er nevnt, er greie å huske, og lette å merke seg i løpende tekst (betalingsordning, retningsviser, bekjennelseskirke, søknadspapirer, ferdselsåre, arrangementskomité, irritasjonsmoment, bruksanvisning, kjøpsavtale).

Når det gjelder rotordene, skal man være klar over at ikke alle er dannet av det tilsvarende verbet; det kan være at verbet er dannet av substantivet. Og regelen er ikke unntaksfri. Et unntak er det også for ordene på -ing: Når de kommer fra engelsk og ikke er blitt helt norske, skal de ikke ha -s- (for eksempel bookingassistent, campingvogn). At de ikke er blitt helt norske, hører du på ordmelodien (tonem 1, mot de norske med tonem 2). Si camping og jobbing, så hører du forskjellen.

2 Etter adjektivabstrakter skal det være -s-, dvs. etter ord på -dom, -het, -skap og -itet (sykdomsfravær, trygghetsalarm, morskapslesning, identitetskrise).

3 Når man er i tvil ved sammensetninger hvor annet ledd begynner med s (for eksempel rettssak, sinnssykdom), prøv da med en sammensetning hvor annet ledd ikke begynner med s (for eksempel rettsbetjent, sinnslidelse). Da hører du s-en, og den skal da være der også når annet ledd begynner med s.

4 Ord som kan danne sammensetninger både med og uten -s-, har tonem 1 når det er -s- (skogsdrift, skogsbilvei), men tonem 2 når det ikke er -s- (skogplanting, skogvokter).

5 En gammel regel sier at i sammensetninger hvor det ikke er -s-, blir det -s- hvis første ledd forandres til et sammensatt 18

ord (bordlampe, men nattbordslampe, vinmerke, men brennevinsmerke). Denne «regelen» var mer gjennomført før enn nå, og for nyere sammensetninger gjelder den bare unntaksvis, eller man må godkjenne skrivemåte både med og uten -s- (småbilprodusent, nedbør(s)område).

6 En tilsvarende gammel regel sier at -e- forsvinner eller erstattes med s- når førsteleddet selv blir sammensatt (barnehave, men småbarnsforeldre, melkekake, men surmelkskake).

7 Ved ord som vanligvis danner sammensetning med -e-, faller -e- ofte bort foran vokal (gjøkegal, men gjøkunge, julekveld, men julaften).

Du må bruke ordbok, men siden antall sammensetninger i norsk er uendelig stort, kan ikke ordbøkene få med mer enn en liten mengde. Altså må du også fortsatt «kjenne» på deg hva det skal være.

* Jeg og to studiekamerater er i gang med vår bacheloroppgave i ingeniørfag. Den omhandler en teknisk oppgradering innen treningsformen spinning. I den forbindelse dukker ordene spinningsykkel/spinningsal eller spinningssykkel/spinningssal opp til stadighet. Jeg har lett overalt på nett og i ordbøker, men har ennå ikke fått klarhet i hva som er korrekt. Dette er naturligvis frust­ rerende, da det ikke er ønskelig å levere en hovedoppgave med gjennomgående skrivefeil!

Hvis spinning i dette tilfellet hadde vært et norsk verbalsubstantiv til spinne – altså dannet av verbet spinne og uttalt med tonem (tonelag) 2, som linning, vinding, vinning o.l., skulle det ha vært

19

en fuge-s: spinningssykkel. Men siden ordet er engelsk og uttales med tonem 1, som booking, camping o.l., skal det danne sammensetninger uten s (slik som bookingassistent, campingvogn). Da heter det altså spinningsykkel og spinningsal.

* Heter det tilskuddssatser eller tilskuddsatser? Jeg mener det første, men kan ikke forklare hvorfor.

Du har rett, og du kan bruke følgende praktiske regel: Det heter tilskudds|ordning, og derfor tilskudds|sats. Man forsøker seg altså med et annetledd (for eksempel ordning) som ikke begynner med s. Da hører man s-lyden. Og når tilskuddsordning har s, må også andre ord med tilskudd som førsteledd ha det. Denne regelen har få unntak.

* Heter det regionsenter eller regionssenter?

Offisiell rettskrivning (Tanums store rettskrivningsordbok) angir valgfrihet i sammensetninger med region som førsteledd. Ifølge riksmålsrettskrivningen skal det ikke være noen fuge-s i sammensetninger med region-. Like vel som det heter regionplan (legging) og regionteater (vel innarbeidede termer), bør det hete region­sykehus og regionsenter.

Valgfriheten i offisiell rettskrivning kom inn i 8. utgave av Tanums store rettskrivningsordbok (1996). Før den tid hadde heller ikke offisiell rettskrivning noen -s-.

* 20

Heter det Regionsleder eller Regionleder? Heter det Landstyre eller Landsstyre?

Det kan hete både regionleder og regionsleder, men det heter bare landsstyre. Forøvrig skal ordene ha liten forbokstav når de står inne i en setning.

* Jeg er i en bitter strid om ordet som er en sammensetning av lærling og plass, nemlig lærlingplass. En rekke nettsider, inkludert Stortingets, skriver ofte både lærlingplass og lærlingeplass i sine skriftlige spørsmål til statsråden. Hva er den riktige skriveformen? Er det lærlingplass eller lærlingeplass?

I offisiell rettskrivning (bokmål og nynorsk) skal det ikke være noen -e-. Imidlertid er en slik binde-e utbredt både i skrift og tale. Riksmålsrettskrivningen har valgfrihet; det gjelder også sammensetninger med flyktning-, hedning-, høvding-, olding- og viking- som førsteledd. Imidlertid er nok de e-løse formene på vei til å overta hegemoniet, og ved noen ord (for eksempel vikingskip og oldingalder) vil vi uten videre anbefale denne formen. Ved flyktning høres e-en ofte, og ved hedning kan gamle navn som Hedningemisjonen spille en rolle for folks språkfølelse. Men Det norske Hedningsamfunn har ingen e.

Vær også obs på at folk som er fra Nordre Østlandet, Trøndelag og store deler av Nord-Norge, har generelt lite av slik binde-e i talespråket. De sier for eksempel prestgard, mens sørøstlendinger, sørlendinger har binde-e.

* 21

Jeg har lagt merke til at noen skriver vikingeskip med -e-. Hva er bakgrunnen for det?

Fuge-e-en er en rest av norrønt genitiv flertall. Víkingr heter i genitiv flertall víkinga, og viking(e)skip heter víkingaskip.

* I ett eller to ord? Om særskriving og sammenskriving Jeg har en venn som påstår at han kan skrive iNorge i stedet for i Norge på riksmål. Denne sammentrekningen av ord virker veldig rar på meg. Hvem har rett?

Det har aldri vært mulig i riksmålsrettskrivningen å sammenskrive preposisjon og statsnavn. Det din meningsmotstander har i tankene, er nok følgende: I riksmålsrettskrivningen har vi holdt på en del sammenskrivninger (ofte valgfritt med særskrivning), etter et hovedprinsipp i 1917-rettskrivningen, som sier at hvis to ord i sammenheng gir et ord av en annen ordklasse enn ord nr. 2, så kan det i en del tilfeller sammenskrives, som når i + dag (preposisjon + substantiv) blir et adverb, altså ett ord og av en annen ordklasse enn de to det er dannet av.

I offisiell rettskrivning fra 1938 og 1959 er prinsippet motsatt: Når et uttrykk som i dag kan sies å bestå av to ord, skal delene skrives hver for seg. Dansk har det samme prinsippet, og det har etter hvert slått igjennom såpass sterkt at det er grunn til å revidere riksmålsrettskrivningen på noen punkter. Arbeidet pågår. I riksmål er i dag og idag valgfritt; i bokmål må det hete i dag.

* 22

Heter det på riksmål tilstede eller til stede? Hva anbefales av dere?

Vi anbefaler vanligvis særskrivning, altså til stede, der det er valgfritt. Det samsvarer med offisiell rettskrivning (bokmål) og med dansk, og det er sjelden grunn til sterk uenighet i sånne sær-/sammenskrivningstilfeller. Det dreier seg om konvensjoner, vaner.

* Om jeg velger å samskrive ord (for eksempel ihjel, forøvrig, etterhvert), må jeg da være konsekvent? Jeg foretrekker å samskrive de ordene jeg nevnte, men ikke for eksempel inatt, igår, ifjor osv. Jeg følger forøvrig kun riksmålsordlisten når jeg skriver. Det er med andre ord ikke noen vits å fraråde meg å skrive riksmålsord som ikke er tillatt i norsk rettskrivning.

Det er ingen konsekvenskrav tvers igjennom ordmengden. Man bør uansett være konsekvent med hvert enkelt ord.

* Jeg har forsøkt å slå ordet forøvrig opp i Bokmålsordboka – uten hell. Det overrasker meg ikke stort, for jeg trodde det het for øvrig.

Men et lite søk på nettet gir mengder av treff på forøvrig. Grunnen til at jeg spør dere om forøvrig er rett skrevet, er at dere selv benytter det på internettsidene deres. I disse tider, da orddeling farer som en farsott (far sott?) over landet og språket, er det kanskje på sin plass å vurdere om det skjer feil også den andre veien?

Selv har jeg alltid skrevet for øvrig, men begynner altså å stusse på om Bokmålsordboka og jeg har gått glipp av viktig kunnskap om uttrykket.

23

Vi kan innledningsvis slå fast at for øvrig – skrevet i to ord – er det eneste korrekte i offisielt bokmål. Denne skrivemåten har vært obligatorisk siden 1938. Hvorfor støter vi da, rett som det er, på den sammenskrevne formen forøvrig? Det skyldes riksmålets rettskrivningsprinsipper, som ikke alltid samsvarer med de offisielle. Mange av de uttrykkene som har obligatorisk særskrivning i offisielt bokmål, har valgfri sammenskrivning eller særskrivning i riksmål. Eksempler på det er idag, igår, ikveld, tilsammen. I offisielt bokmål skal disse uttrykkene skrives i to ord: av gårde, en del, i dag, i går, i kveld, til sammen. Når det gjelder forøvrig har riksmålet ikke valgfrihet. Det skrives i ett ord.

* Heter det «Vi ønsker dere et godt nytt år» eller «Vi ønsker dere et godt nyttår»? Jeg har fått forståelsen av at nyttår betegner selve nyttårsaften og nyttårsdag. Blir det da heller riktig å skrive nytt år når man ønsker dette til kunder og samarbeidspartnere for det nye året?

Når det gjelder skrivemåten av (godt) nytt år, skal nytt og år skrives hver for seg. Man kan gjerne si, slik du gjør, at nyttår (skrevet i ett ord) dreier seg om nyttårsaften og nyttårsdag, eller noe mer generelt om nyttårsskiftet.

* Jeg har alltid ergret meg over når folk deler ord som egentlig skal stå sammen, for eksempel at ordet spisestue blir skrevet spise stue. Når jeg sier ordet til lykke, så uttaler jeg det som om det er ett ord, derfor trodde jeg også at ordet kunne skrives som ett ord.

Men når jeg søker på ordet, så kommer det opp som til lykke. Vet 24

dere om det går an å skrive tillykke, eller er det eneste riktige å skrive til lykke?

Det heter til lykke. Den utbredte særskrivningen (jogge sko, spise stue) skyldes blant annet engelsk påvirkning. I norsk skrives sammensatte ord som regel i ett (joggesko, spisestue). Uttalen skiller dem også fra ikke-sammensetninger; det går an å høre hva som skal skrives i ett, og hva som skal skilles.

Flerleddede faste forbindelser med to eller flere ord skal i regelen særskrives: av sted, for lengst, i dag osv. Riksmålsnormen godkjenner ofte sammenskrivning i slike tilfeller, men også i riksmål skrives til lykke i to ord.

* Ortografiske spissfindigheter Jeg lurer på hvordan ordet obs skal skrives. Mange steder skrives det med store bokstaver, som om det var en forkortelse. Hva er riktig: «være obs på noe» eller «være OBS på noe»?

Som adjektiv i setningssammenheng skal det skrives slik du skriver det: være obs på. Ordet er ganske riktig en forkortet form; her kan det vel henføres til observant. Når det brukes på plakater, i annonser o.l. (OBS! OBS!), kan du skrive det som du vil. Antagelig er det da en forkortet form av observér!

* Jeg lurer på om det skrives sammenligne eller sammenlikne på bokmål. Det samme gjelder ligning eller likning.

25

I offisiell rettskrivning er sammenligne og sammenlikne sidestilte former. Det samme gjelder ligning eller likning. Du kan altså velge.

* Heter det «Han har ikke sjangs» eller «Han har ikke sjans»?

I uttrykket «å ikke ha kjangs» skal man skrive kjangs. Riksmåls­ normen tillater også tjangs.

* Hvordan bøyer man teater i bestemt form?

Ifølge offisiell rettskrivning er både teateret og teatret tillatt. Riksmålsnormen er noe strengere her og tillater kun teateret ; det gjelder alle intetkjønnsord som ender på trykklett -er.

* Hvorfor skrives det Nationaltheatret, uten e i midten – men på den annen side også med en h?

Nationaltheatret har bevart sitt gamle navn, og derfor skrives det national og ikke nasjonal i strid med moderne rettskrivning. Det hender at eldre museer, teatre osv. beholder sitt gamle navn i stedet for å endre det i takt med nye skrivemåter, kanskje som en påminnelse om dets mangeårige historie?

* Det skrives legge – lagt med g, men ikke tilbringe – tilbragt. Her må vi ha k i det siste tilfellet. Hva er grunnen til det?

26

Skrivemåten brakte kan forsvares språkhistorisk (med en ustemt lyd på fortidstrinnet i eldre germansk). Riksmålsnormen har valgfrihet.

* Jeg ser stadig oftere at slalåm staves slalom. Er det riktig?

Den norske stavemåten er slalåm, og som så mye annet innen skisporten er opprinnelsen norsk. Slalåm er dannet av dialekt­ ordene sla (hellende) og låm (spor). Det engelske språk har lånt dette ordet fra norsk, men erstattet å-en med o. Det har ironisk nok bidratt til forvirringen rundt stavemåten på norsk. De låner et ord av oss, endrer det litt og påvirker så oss til å skrive ordet feil på norsk!

* Hvordan er det med norske fy-ord og rettskrivning? Jeg kjenner til mange såkalte fy-ord i dagligtalen som jeg ikke finner i ordbøker, hverken på nett eller i bokhyllen min. På flere dialekter sier man brøhau eller brøhue. Skal dette skrives brødhode? Det finnes veldig mange flere slike eksempler; poenget er at det er vanskelig å vite hvordan disse ordene skal skrives når det ikke finnes noen retningslinjer for dem. Kan dere hjelpe meg?

Som du påpeker, finnes det få retningslinjer for hvordan tabuord og andre skjellsord skal behandles i skrift. Ordbøkene er sene med å ta opp denne typen ord ettersom de bygger på en fast tradisjon, og en slik tradisjon i liten grad eksisterer for tabuord; disse ordene blir uttalt så ymse. Dersom man ikke finner det ordet man er på utkikk etter, i noen ordbok, kan man skrive det 27

så lydrett (så tett opp til uttalen) som mulig. Hvis du slår opp i Norsk Riksmålsordbok, vil du se at noen ord er oppført med ganske mange forskjellige skrivemåter, og dette gjenspeiler nettopp at folk har skrevet ordene slik de har uttalt dem. Dersom du har behov for å skrive mange fy-ord, bør du imidlertid prøve å være så konsekvent som mulig; pass for eksempel på at du ikke skriver hau ett sted i teksten, hue et annet og kanskje hode et tredje.

* Er det riktige verdiskapningsbonus eller verdiskapingsbonus?

Verdiskaping betyr 'det å skape verdier', altså handlingen å skape.

Det heter skaping. En skapning er derimot noe som er skapt, i dette tilfelle verdiene, så logisk sett er verdiskapning bortimot meningsløst. Men det er i bruk. Vi anbefaler at man holder seg til det fragment av et system som vi nå engang har, og skriver verdiskaping.

* Vi har en liten diskusjon om bruk av endingene -else eller -ing.

Heter det nedleggelse eller nedlegging (av en skole), eller er begge deler tillatt?

Det er en uendelighet av slike tilfeller, og det er mer tale om å anbefale enn å normere/påby; det er ikke alltid så lett å si at noe er riktig og noe er galt. Det ser ut til å være generasjonsforskjeller i stilfølelsen. Leser du eldre riksmålsgrammatisk litteratur (for eksempel André Bjerkes Hva er godt riksmål?), vil du se at hans generasjon hadde et strengere syn på saken enn vi har i dag.

Det dreier seg altså om tilfeller hvor man har to versjoner av et 28

sammensatt verb: nedlegge (fast sammensetning) og legge ned (løs sammensetning). Teoretisk kan begge danne verbalsubstantiv både med -ing og -else, men i tradisjonen har det vært slik at de fast sammensatte tar verbalsubstantiv på -else og de løst sammensatte oftest på -ing («nedleggelse av en skole», «nedleggelse av protest», «nedleggelse av et verv» – «nedlegging av sild»).

I våre dager er situasjonen flytende for mange verbs vedkommende, og det er vanskelig å gi regler. Det skyldes bl.a. at det finner sted en langsom overgang fra fast til løs sammensetning: Man ser folk både nedlegge og legge ned skoler, både nedlegge og legge ned protester og verv. Så er det dessuten slik at fast sammensetning er vanlig i perfektum partisipp, selv om den er sjelden eller ubrukelig i presens og preteritum – selvsagt alltid som adjektivisk partisipp («nedlagt sild»).

* Utlysning eller utlysing? Er dette likestilte/valgfrie skrivemåter?

Ja, de er valgfrie både i riksmåls- og bokmålsrettskrivningen.

Utlysning er den tradisjonelle. Utlysing er en nyere form, sikkert inspirert av at man i offisiell rettskrivning ofte har foretrukket former som er de samme i bokmål og nynorsk (jf. Norsk lysingsblad). Utlysing ser ut til å ha kommet inn i bokmål i 1959; formen viser seg første gang i tredje utgave av Tanums store rettskrivningsordbok i 1961.

* Når man lader el-biler, heter det da lading eller ladning?

29

'Det å lade' heter lading. Mengden av strøm som du har tilført ved lading, heter ladning. Det du er ute etter, er nok det første.

Skriv altså el-billading. I alle fall er det ett ord og ikke tre, så du må enten bruke bindestrek eller sammenskrive: elbillading. Det siste er eneste mulighet i offisiell rettskrivning, hvor forstavelsen el ikke skal ha bindestrek etter seg (elgitar, elvarme, elverk osv.).

Men man har lov til å bruke bindestrek hvis man synes det blir tydeligere da, så vi vil ikke utelukke mulighetene el-bil-lading og elbil-lading. Du bestemmer det faktisk selv. Velg det tydeligste, men sørg for at det blir ett ord og ikke tre.

* Jeg har en diskusjon med en venn som hevder at kun kan skrives med to n-er. Dette er vel ikke riktig?

Du har helt rett: Kun skrives kun med én n. (Hvis det da ikke dreier seg om imperativformen av verbet kunne, men det verbet forekommer nokså sjelden i bydeform.)

* Jeg arbeider i et firma som bl.a. steller med lys. I forbindelse med en oversettelse av en engelsk katalog, så skulle ordet dim­ able oversettes. Gjennom mange år har vi alltid oversatt dette med dimmbar, altså at en lyskilde (lyspære) kan dimmes. Vi har fått en nyansatt, og vedkommende mener at det skal skrives med én m, altså dimbar. Bakgrunnen var en uttalelse fra Språkrådet. Jeg lærte en del grammatikk i skolen, og jeg mener fremdeles at Språkrådets uttalelse er feil! Det er godt mulig at ingen norske ord skal slutte med to m-er, men ordet dimm er vel bare imperativ-formen av dimme? Det heter å dimme, og i 30

presens heter det at man dimmer. Ikke i noen norsk form skrives det med kun én m. På denne bakgrunn mener jeg at det også skal hete dimmbar, ikke kun med én m, som på engelsk.

Er jeg helt på jordet?

Det er nok den nyansatte og Språkrådet som har rett, uten at vi vil ha sagt at de som mener noe annet, er på jordet. Det er ikke mange adjektiver på -bar som er avledet av verb med strukturen vokal + mm + e. I ordbøker har vi bare funnet bestembar og fornembar, men på nettet får man ganske mange treff på tømbar. Muligens kan det dannes tilsvarende adjektiver til stramme, klemme, trimme og bedømme. Sjeldent stoff er det i alle fall. I adjektivene på -bar har man anvendt «enkelt-m-regelen» på verbets stamme (det som blir igjen av verbet når infinitivs-e fjernes).

* Det heter redd, men redsel (med én d). Men det heter lett og letthet (med to t-er). Spørsmålet mitt er: Etter hvilke endelser forenkles konsonanter?

Spørsmålet ditt gjelder avledningsendelser: Det er bare de fire avledningsendelsene -ne, -ning, -sel og -sk som krever konsonantforenkling: letne, fatning, redsel, sprelsk av henholdsvis lett, fatte, redd og sprelle. Foran -bar og alle de andre skal doble konsonanter ikke forenkles – bortsett fra dobbelt m.

* Jeg er en 13 år gammel jente som sliter veldig med forskjellen på doble og enkle konsonanter. Jeg går i 8. klasse, så det begynner å bli veldig flaut. Har dere et råd til hvordan jeg selv kan lære det?

31

I valget mellom enkeltkonsonant og dobbeltkonsonant er det mange fallgruber og tvilstilfeller. Inkonsekvenser finnes det også.

Ordet graffiti skrives for eksempel med dobbelt f og enkelt t enda det uttales som om det var skrevet grafitti. Og fremmedord er spesielt vanskelige. Det beste man kan gjøre, er derfor å slå opp i en ordliste eller en ordbok. Men det finnes likevel regler som det er nyttig å lære seg. Hovedregelen for ord som ikke er fremmedord, er at en dobbeltkonsonant viser at vokalen foran er kort, for eksempel takk, tett, bille. En enkeltkonsonant viser at vokalen foran er lang, for eksempel tak, tet, bile. Så blir det litt mer komp­ lisert, for dette gjelder bare når konsonanten står i trykksterk stavelse. Når stavelsen har svakt trykk, skriver vi enkeltkonsonant selv om vokalen foran er kort: engel. Så kan du huske at m i slutten av et ord ikke fordobles (hjem, skam, dum, eiendom). M-en fordobles når ordet bøyes: hjemmet, dummere. Videre er det sånn at en dobbeltkonsonant forenk­les hvis enda en konsonant blir lagt til, for eksempel begynne – begynte, dobbel – doble, legge – lagt, vill – vilt. Men hvis forenklingen resulterer i et ord som kan blandes sammen med et annet ord, beholder vi dobbeltkonsonanten, for eksempel full – fullt, spiss – spisst, viss – visst. Tre like konsonanter på rad vil vi ikke ha! Da må vi ta vekk den ene, eller eventuelt bruke en bindestrek: trafikk + kaos = trafikkaos, natt + tøy = nattøy.

* Er det ikke en regel som sier at to doble konsonanter etter hverandre ikke er tillatt? Dette kommer etter min mening til anvendelse i sammensatte ord. Dersom man for eksempel setter sammen ordene samfunn og sikkerhet blir ikke det sammensatte ordet samfunnssikkerhet (nn + ss), men samfunnsikkerhet (altså nn + s). Tar jeg feil?

32