Frøken Solinas hemmelighet by Kagge Forlag

Sara Medberg

Silkesøstre Frøken Solinas hemmelighet

Oversatt av Morten Abildsnes

Copyright © Sara Medberg, 2023 Original edition published by Otava, 2023 Norwegian edition published by agreement with Sara Medberg and Elina Ahlback Literary Agency, Helsinki, Finland. © Norsk utgave: Kagge Forlag 2023 Originalens tittel: Mariam Oversetter: Morten Abildsnes Omslagsdesign: Trygve Skogrand Papir: Holmen Book Cream 70 g 2,0 Boka er satt med Corundum 11/14 Sats: akzidenz as | Dag Brekke Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen ISBN: 978-82-489-3557-5 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no Utgitt med støtte fra Nordisk ministerråd.

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Soli Deo gloria «Vær ved godt mot, og eders hjerte være sterkt»

To Pierre Bouvier, my inspiration

Prolog Mars 1809, Borgå Beskjeden kom ved midnatt.

Susette våknet med et rykk i pikekammerset, som ble varmet opp av muren bak ovnen på kjøkkenet, som lå vegg i vegg. Galopperende hover slo mot brosteinene i gaten, hun karet seg opp av sengen, tittet ut av vinduet og så en budbringer i en kappe som flagret og glinset da han hoppet av ridehesten. Drengen Henrik snublet søvndrukken ut av stallen og tok imot tøylene som budet kastet til ham. Støvler slo mot bakken, raske skritt nærmet seg hoveddøren, slag med dørhammeren gjallet gjennom det stille huset. Ute regnet det. Mesteparten av snøen hadde allerede smeltet, og dråpene slo mot vindusrutene. Det blåste kraftig, Susette hørte vinden suse i kronene på tuntrærne. Det var bekmørkt, himmelen var dekket av skyer, verken månen eller stjerner var å se. Gårdsplassen, som befant seg i en vanligvis rolig sidegate i Borgå, var opplyst av lykter slik skikken var. Hun skalv i trekken fra vinduskarmen. Været var kaldt og elendig. Hun pilte tilbake til sengen og inn under fellen. Der var det vidunderlig varmt. Hovmesteren skyndte seg for å åpne. Susette hørte beslutt somme skritt. «En beskjed til herr Fernando Valencia», kom det fra bud bringeren. «Fort nå!» Madammen som stelte i huset dukket opp i dør åpningen på pikekammerset og ristet Susette i skulderen. «Stå opp, 9

ikke ligg og dra deg. Bring herren noe å drikke. Tenk å måtte våkne nå midt på natten», sa husholdersken og jamret seg over skjebnen som var blitt den fine herren til del. «Herren trenger sikkert en oppkvikker før morgendagen.» Susette skjulte et smil. Herr Valencia virket ikke som en person som brøt sammen av å være sent oppe. Men i morgen var det en viktig dag, og alle trengte hvile. Byen var full av standspersoner som hadde kommet til åpningen av landdagen i den hensikt å sverge sin lojalitet til keiser Aleksander I, som hadde kalt sammen landdagen. Det dreide seg også om en viktig sosietetsbegivenhet, og Susette hadde hørt at en mørk skjønnhet som ble kalt prinsessen av Borgå, fullstendig hadde erobret hjertene til sosietetsherrene. Åpningshøytideligheten skulle holdes i byens domkirke. Keiseren skulle gi sin regentforsikring, og Finland skulle som én av flere nasjoner legges under Russland, etter tidligere å ha ligget under Sveriges herredømme. Rundt om i Europa ble det kriget, og Susette hadde hørt historier både om Frankrikes krigerske keiser Napoleon og om Russlands Aleksander I, som nå hadde vunnet krigen om denne østlige delen av Sverige. Hun hadde sett sårede soldater så det holdt, og hun var glad for at kampene nå skulle være over. Susette kravlet seg opp av sengen og fikk i full fart på seg en bomullskjole og et forkle. Da hun kom inn på kjøkkenet, ventet madammen med en toddy. Susette tok den lydig imot. «Hvor er herren?» Ilden spraket i kjøkkenovnen, gnistene fløy stille ut i luften fra de halvåpne lukene. På komfyren sto det en dampende kjele som duftet herlig. Det var svart utenfor vinduene, men kjøkkenet ble opplyst av ildskinnet og et par levende lys. «På kontoret», svarte den fyldige husholdersken. Hun skyndte på Susette. «Litt kvikt, Susette. Han er sikkert trett.» Og alle ville vite hva beskjeden inneholdt, så vidt Susette forsto. Krigsårene hadde vært tunge, og i Finland var krigen ennå 10

ikke helt over, beskjedene som kom midt på natten, varslet sjelden godt. Hun listet seg gjennom huset på vei mot herrens kontor. Budet kom henne i møte på vei til kjøkkenet for å få seg noe varmt å spise. Nølende banket hun på kontordøren. «Kom inn», svarte en stemme som var både fløyel og grov grus på én gang. Susette pilte inn gjennom døren og neide fort. «Herre, jeg ble sendt for å bringe Dem noe forfriskende å drikke.» Herr Fernando Valencia, som var en av byens mest inn flytelsesrike borgere, og hadde vært gjest på enkefru Marias établissement – som eierinnen så fint kalte pensjonatet sitt – de siste to ukene, sto med ryggen til Susette. Han hadde vært vennlig, om enn noe fjern, mot tjenestefolket. Han hadde kommet for å ta seg av noen administrative oppgaver på vegne av Sveriges hersker. En smule rådløs plasserte hun brettet med drikken på et lite sidebord. Hun hadde akkurat snudd seg for å gå ut, da hun hørte en stemme i rommet. Susette snudde seg rundt. Herr Valencia sto med ansiktet vendt mot henne, og hun rykket til av uttrykket hans. Herr Valencia var vanligvis behersket, han avslørte aldri sine virkelige følelser, ikke med en gest engang. Men nå var uttrykket som en ødemark, lyset i øynene var sluknet, blikket var tomt og nakent. «Herre, er det noe mer jeg kan gjøre for Dem?» hvisket Susette. Herr Valencia gikk frem og tilbake. Han var tydelig opprørt. Susette så sorgen som var etset inn i ansiktet, den samme sorgen hun hadde sett så altfor ofte i disse årene. Herr Valencia trakk en hånd gjennom det mørke håret, og i sin mørke gråhet stirret de nesten svarte øynene på Susette, liksom uten å se henne. Et drag i den ene munnviken vitnet om sorg, og hun skjønte at han var knust av et tap. Susettes medfølelse ble vekket. Strupen hans slapp fra seg et halvkvalt hikst. Den enslige lyden gikk rett til hjertet på henne. Hun visste hva det var å miste noen. Før hun rakk å tenke over 11

hva hun var i ferd med å gjøre, la hun en hånd på den kraftige skulderen. «Tiden bringer trøst, herre», sa hun. Noe i ungpikens stemme nådde tydeligvis frem til mannen som hadde sunket ned i sorgens dyp. Han snudde på seg, og instinktivt rakte hun ut begge hendene for å trøste ham, slik hun hadde hjulpet så mange soldater og sivile i disse dystre tidene. Herr Fernando gjorde et byks fremover, la armene rundt Susette og trykket ansiktet ned i halsgropen hennes. Hun omfavnet ham tilbake. «Broren min …» De utydelige ordene fikk Susette til å trekke pusten. De pårørendes tap var de verste. «Han er død.» Herr Fernandos hender trakk henne nærmere. Det var bare så vidt han pustet. Hun strøk ham over det flokete, mørke håret og glemte at hun var en tjenestepike, hun husket bare at det hun hadde foran seg, var et medmenneske som led nød. Hun var bare en jentunge, atten år gammel, herr Fernando var tredve, etter det hun hadde hørt. En briljant offiser i Hans Majestets hær i Sveriges rike, med mange utmerkelser. Slekten var halvt spansk, halvt fra Stockholm. Trofasthet til morens nordlige fødeland sammen med slektsbånd knyttet til kongehuset hadde fått ham til å ile til unnsetning da krigen brøt ut. Han var høy og kraftig bygget, bare muskler og sener. Hun var sped, bare et pust sammenliknet med ham. Og plutselig var ikke herr Fernando lenger bare et nedtrykt medmenneske. Han var en mann som løftet hodet og trykket sine søkende lepper mot Susettes egne, uerfarne. Han kysset henne som om han holdt på å drukne, som om det gjaldt liv eller død. Ingen hadde handlet slik tidligere i hennes liv, men så hadde de jo stort sett visst … at ting var på en annen måte, kom hun til da hun tenkte etter. Nå var hun her i egenskap av tjenestepike. Det var noe så desperat og samtidig ømt, overtalende og magnetisk i Fernandos berøring, at Susette instinktivt åpnet munnen. De kronbladmyke, fyldige leppene svarte på bønnen 12

hans, den rene naturlige kvinneligheten fortalte Susette hva hun skulle gjøre. Hun kysset ham uten å nøle og gispet betatt mens de sterke, store hendene gled over den spede kroppen hennes og skapte frysninger som feide bort all elendigheten fra sinnet, alt annet enn følelsene som bruste gjennom henne. Han trykket seg mot henne, og hun hadde ikke visst at det fantes noe så vidunderlig i verden. Tankene på tilbakeholdenhet og kravene til unge frøkners oppførsel, var som feid bort. «Hva er det jeg gjør?» Herr Fernando slapp Susette plutselig som om han hadde brent seg, og snudde seg på hælen. Han slo hendene foran øynene. «Dekk deg til.» Stemmen var anstrengt, som om han kjempet en indre kamp. Med skjelvende hender rettet hun på drakten, som hadde glidd noe til siden over skulderen og avslørt litt fløyelsmyk hud. «Jeg tar det ikke ille opp, herre», dristet hun seg til å hviske. Hun våget likevel ikke å si noe mer. «Du er bare en jentunge, av lavere stand. Jeg er …» Stemmen brast. Han støttet seg med hendene mot skrivebordet, med ryggen mot henne. Hun så musklene bevege seg under skjortestoffet, og la først nå merke til at han var i skjorteermene, uten snippkjolen og slipset som gentlemen brukte. Hånden, som var sterk, men beveget seg forbausende elegant, pekte mot døren. Han verdiget henne ikke lenger et blikk. «Gå!» befalte han. Han hadde tungt for å puste. Susette neide og la i vei mot døren, men likevel ikke før hun hadde rukket å få et glimt av det svartkantede sørgebrevet som lå på bordet, som informerte på svensk om at herr Valencias eldre bror hadde falt i et slag på det europeiske kontinentet. På slutten av brevet sto signaturen til en chargé d’affaires, skrevet med dekorativ og flytende håndskrift, og et segl stemplet med slektens adelsvåpen. Herr Fernando Valencia var nå – da han faktisk og umiddelbart var blitt forfremmet – fyrste av Santiago-Blanco og innehaver av castilloet, det vil si slottet, av samme navn.

Kapittel 1 Juni 1817, Medevi «Nei, ikke før ham bort!» Mariam Solina kastet seg mot mennene som hadde tatt tak i broren hennes og i denne stund slepte ham av gårde gjennom det populære sydsvenske kurstedet Medevi. «Han har ikke gjort noe galt.» «Deres bror beskyldes for sammensvergelse mot Hans Majestet Kongen», kommenterte den kraftigste av fangevokterne, sam tidig som han uten å være overdrevent forsiktig bandt et tau om håndleddene på Benjamin. «Bevisene er graverende», tilføyde en annen uniformert mann med hån i blikket. Ut fra begges grå drakter og mangelen på flotte epåletter, sølvsnorer og skinnende knapper, var det snakk om vanlige soldater som var blitt sendt for å utføre en annens skitne arbeid. De smale sverdene og bajonettene på geværene virket likevel skremmende effektive. «Slipp ham fri med en gang!» skrek Mariam. Uten å bry seg om at hun var kledd i bare nattkjole eller at det mørke håret, som hadde vært flettet for natten, hang løst, tok hun tak i Benjamin og prøvde å rive ham løs av grepet til de barbariske soldatene. «Søster, slipp meg», sa den tapre unge mannen med dyp stemme. «Alt vil ordne seg.» De svarte øynene lyste av rettferdig harme, men Benjamin var ingen reddhare. Han skulle møte sin skjebne med hevet hode.

«Der hører De», kommenterte kjempen – som Mariam i tankene hadde begynt å kalle den største av mennene – og dyttet henne unna. «Han skal bli med oss.» «Og han havner nok rett i fengsel», lo kjempens kumpan og forsikret seg om at knuten i tauet holdt. «Ting ordner seg nok, herr Solina», la han grusomt til. «De får trolig betale med livet for det De har gjort.» «Nei», skrek Mariam hulkende og styrtet på ny mot de fryktelige skikkelsene som hadde dukket opp midt på natten der hun og Benjamin sov. Mennene hadde braket inn gjennom døren med makt, revet Benjamin ut av sengen og ganske enkelt tenkt å forsvinne i mørket med byttet. Det måtte ikke skje! Hva som enn hadde ført til at broren ble anholdt, måtte det være snakk om en feil. Broren hadde aldri gjort noe uhederlig. Kjære vene, de hadde jo ikke vært i landet i mer enn noen måneder etter alle reisene rundt på verdens hav sammen med faren. Bare én reise hadde ikke søsknene blitt med på, og den hadde blitt farens siste, etter at fartøyet forliste. Faren hadde vært en storkjøpmann tilknyttet lavadelen i Göteborg, moren datter av en persisk aristokrat, faren og moren hadde møttes og giftet seg på hans handelsreiser. Moren hadde bukket under for en febersykdom for flere år siden, og nå, etter at faren var død, hadde søsknene bare hverandre. Kjempen grep Mariam hardt om håndleddet med en spadestor neve. «De hindrer rettferdigheten i å skje fyllest, frøken», murret mannen og kastet et foraktelig blikk på Mariam. Kjempeneven klemte henne fortsatt om håndleddet, og på den store hånden glitret det i månelyset i en ring med et mønster som fanget oppmerksomheten hennes. «Eller ønsker De å følge med Deres bror?» «Mariam, la være», appellerte Benjamin, og for første gang så Mariam frykt i øynene hans. Lynklart forsto hun at broren var redd 15

for at hun skulle havne i hendene på disse usiviliserte barbarene. Motstrebende sluttet hun å sprelle og begynte å gruble over sitt neste trekk. Mannen løsnet grepet om det verkende håndleddet. Mariam og Benjamin – syvogtyve og niogtyve år gamle – hadde kommet til Medevi for å drikke av brønnvannet som ble regnet for å være helsebringende. Faren hadde leid et hus i Stockholm for den tiden han var på reise, og de hadde lenge sørget over ham der, men så hadde de bestemt seg for å gå videre i livet. På grunn av sitt omflakkende liv hadde ikke faren holdt seg med noen fast bolig i Norden. Besøket på rekreasjonsstedet Medevi hadde føltes som en god begynnelse på det nye livet. Til alt hell klarte Mariam og Benjamin seg godt økonomisk. Mariam hadde vært henrykt over å få besøke et område med en helsekilde, akkurat som heltinnene i bøkene til hennes yndlings forfatterinne Jane Austen pleide å gjøre. Riktignok var Medevi ganske beskjeden sammenliknet med den engelske byen Bath. Der virket det som om det ventet romantiske eventyr bak hvert hjørne. Her var det likevel en helsebrønn og muntert selskap. Både rikets aristokratiske beboere og utenlandsk adel samlet seg i byen for å søke helbredelse for sine plager. Nå var de pittoreske bygningene rundt dem stille i den milde, sølvklare sommernatten. Silhuetten av den såkalte Høybrønnen – som var den elegante, rektangelformede bygningen der selve helsebrønnen befant seg – kunne skimtes nedenfor en bakke. Tettstedets kirke, med stillfarent renlinjede, hvitkalkede vegger, skinte svakt i halvmørket, lenger unna vistes en stor selskapssalong, der det var en ballsal. Gjennom området gikk det en vei dekket med knust stein, og langs denne veien sto det rekker av trivelige trehus, der kurbadgjestene bodde. Fullmånen helte sitt bleke lys over panoramaet. Det var en stille natt etter all ståheien, som sikkert hadde vekket noen av brønngjestene, men ingen våget å komme og se hva som skjedde. I slike urolige tider – det var bare et halvt år siden det 16

siste forsøket på statskupp – manet dekorerte vogner med tilgitrede vinduer selv de modigste til ettertanke. I riket gikk det ville rykter om at de sammensvorne på en førjulsfest på Strömsholm slott hadde prøvd å bli kvitt den adopterte kronprinsen Karl Johan, som regjerte riket istedenfor den aldrende kongen og som var en fransk marskalk født som Jean Baptiste Bernadotte. Det ble fortalt at en tapper lakei hadde reddet regenten. Mariam var sikker på at et årvåkent publikum fulgte hendelsen bak kniplingsgardinene. «Inn her», kommanderte kjempens kamerat Benjamin. Alle hennes gode forsetter gikk opp i røyk da hun så at broren ble dyttet inn i en vogn slik at han slo seg mot dørkarmen. Blek, men uten et ord, slepte Benjamin seg opp i sittende stilling. «Dere har ingen rett», hylte hun og hadde nettopp tatt tilsprang for å gjøre et stormangrep mot kjøretøyet før dørene lukket seg, da hun plutselig hørte raske skritt bak seg. Noen la en arm om livet på henne og fikk henne til å stanse. «Uff!» Pusten ble klemt ut av lungene hennes. «Ro Dem ned, frøken Solina», hørte hun en mørk stemme si inn i øret. Hånden som trykket mot magen hennes, var som av rent stål. Hun kjempet som en villkatt. Hadde mennene enda en hjelper som hadde gjemt seg i skyggene? Hun ville ikke at både hun og Benjamin skulle bli slept bort fra stedet. Hvem kunne hjelpe dem hvis også hun visnet hen i en mørk fangehule? «Der får De», brølte kjempen og kastet et ondskapsfullt blikk på henne. «Si farvel til Deres forræderbror. Dere treffes sikkert neste gang i begravelsen hans. Takk for hjelpen, herr baron», tilføyde han til mannen som holdt henne. Herr baron? Det måtte være snakk om den fremmede som hadde flyttet inn i huset ved siden av dagen før. Hun hadde ikke rukket å sjekke gjesteboken som ble oppbevart i Høybrønn-bygningen, og som alle besøkende skrev navnet sitt i. Men hun hadde hørt en av 17

pikene på bakeriet kalle mannen baron idet hun brakte ham nybakt franskbrød om morgenen. Han hadde fine, statelige trekk og en fysikk som fikk henne til å tenke på en antikk, gresk statue. Hun kjente en muskuløs kropp presse mot ryggen og beina, og la merke til at mannen var like atletisk på nært hold som utseendet tydet på. «La meg gå», skrek hun mens tårene trillet nedover kinnene. «Jeg må hindre dem.» «De bør ta til vettet», mumlet baronen så nær øret hennes at det gikk kaldt nedover ryggen. «Denne oppvisningen hjelper ikke Deres bror.» Mariam var altfor opprørt til å høre etter, og klarte å rive seg løs akkurat da bakdørene med gitter for nådeløst ble slått igjen og soldatene hoppet opp på kuskebukken. Kjørepisken smalt i luften over hestene, vognen gynget og rullet av gårde bortetter veien som strakte seg mellom bygningene. Støv steg opp i den stille natte luften, det blandet seg med de blafrende tåkeslørene over jord overflaten. «Benjamin», gråt hun og skyndte seg etter vognen som fjernet seg, med bare bein, så foldene i nattkjolen flagret. «Du må kjempe. Ikke forlat meg!» Hun løp og løp, men mennene som hadde røvet med seg broren, sporet hestene til å galoppere. Hun skjønte at hun aldri ville ta igjen vognen. Det som verre var, hun hørte noen – utvilsomt den halsstarrige baronen – følge etter, hun tok ut sine siste krefter og satte opp farten. Det stakk i siden og hun holdt på å besvime av mangel på surstoff. «Kvinne, stans!» ropte baronen bak henne. «Hva ønsker De av meg?» peste hun over skulderen. Slik hun så det, hadde herrer som jaktet på lettkledde kvinner nattestid, sjelden gode hensikter. «Jeg prøver å redde Dem fra Dem selv.»

«Tro det den som vil», mumlet hun. Natteluften kjærtegnet kinnene mens hun pilte andpustent videre. Lungene var nær ved å sprekke av anstrengelsen. I samme øyeblikk var det noe som blinket langt borte på veien, ved siden av fangevognen som ennå kunne skimtes. Hun glippet forundret med øynene. Hva var det? Et kort uoppmerksomt øyeblikk var nok. Beina filtret seg inn i nattkjolen, et desperat øyeblikk prøvde hun å finne balansen, men så falt hun så lang hun var ned i sanden og grusen på landeveien. I neste sekund kastet etterfølgeren seg over henne og hun ble rullet ut i veikanten mens kulene hvinte over hodene på dem. På avstand hørtes det lyder som minnet ubehagelig om skudd. Hadde soldatene skutt mot henne? En ubevæpnet kvinne? Hun var rystet. Streifet kronens menn rundt i Norden og plaget uskyldige sivile? Hva i alle dager var dette for slags æreløse banditter? På mange andre steder ville den slags aldri ha blitt tolerert. Dette skulle misdederne bittert få angre. Hva var dette for et barbarisk sted der man ikke kunne ferdes trygt på veiene? Hun ga blanke blaffen i at gjerningene hun hadde utført for litt siden, kunne tolkes som motstand mot ordensmakten. Benjamin hadde jo ikke gjort noe ulovlig! Gjennom virvaret av støv, gresstrå og jord som virvlet opp fra bakken så hun at vognen nå bare var en uklar flekk som forsvant bak en sving i veien. «De kommer til å drepe broren min!» Hun gispet etter luft. «Jeg må følge etter dem.» «De kan ikke hjelpe hvis de først gjør slutt på Deres eget liv», svarte mannen oppå henne bryskt. «Traff de Dem?» «Det tror jeg ikke», sa hun og prøvde å få igjen pusten. «De blør i ansiktet», sa mannen med sammenbitte tenner. «Det er bare et skrubbsår», forsikret hun, hun hadde slått kinnet mot gategrusen da hun falt.

Baronen mumlet noe, og hun skalv da hun hørte den iskalde tonen. Hun hadde aldri før hatt så mye muskuløs mann oppå seg. Den omfangsrike skikkelsen presset henne mot det duggvåte enggresset, dit hans redningstiltak hadde brakt dem. Varmen i den store kroppen piplet inn gjennom den tynne hvite nattkjolen. Mariam registrerte åndsfraværende at han var fullt påkledd og bar en gentlemans klær: elegant snippkjole, blendende hvit skjorte, stilig brodert vest, profesjonelt knyttet slips og tettsittende beige bukser. I samme øyeblikk slo det henne hvor skrekkelig situasjonen var. Hva var det egentlig hun drev på med der hun sprellet under en ukjent herre og tenkte på klesvalgene hans, samtidig som Benjamin var i fare? Med sjelens øyne så hun hvordan broren ble slept foran en hjerteløs dommer som avsa en endelig dom. Hvis Benjamin i det hele tatt ble stilt for retten. Barbarene som hadde gjennomført pågripelsen hadde sett ut som om de godt kunne finne på å kvitte seg med byttet på reisen, uten samvittighetskvaler. Bildet av den uvanlige inngraveringen på ringen til kjempen, flimret for øynene. Hvor hadde hun sett den tidligere? Og fikk man bruke smykker i hæren? Hun kom til å tenke på fortellingene om forbrytergruppene, den ene etter den andre, som hadde truet diplomater og adelige. Faren hadde vært en viktig person … En bølge av blind panikk slo over Mariam, og hun prøvde å vri seg løs. «De var ikke soldater», stønnet hun oppskaket. «Frøken Solina.» Stemmen hørtes liksom på avstand, baronen strammet grepet. «Mariam, hør på meg. Har De sett mennene tidligere?» Men det kom ikke noe svar på det skarpe spørsmålet, for det eneste Mariam hadde plass til i hodet, var undringen over at baronen kjente navnet hennes. Fra gjesteboken, selvfølgelig, skjønte hun etter hvert. Men det var ingen garanti for at mannen

var til å stole på. Kanskje baronens oppgave var å hindre henne i å hjelpe broren. Hun slo, sparket og sprellet for å komme seg løs. «Lille dumming», mumlet baronen. «Ro Dem ned, dame.» Ordene hadde ingen virkning på henne. Duften av sommereng omga dem. «Hva er Deres navn?» peste hun til slutt. Det føltes som om tankene langsomt klarnet opp. Hun fikk belønningen i form av et glimt av en hvit tanngard i halvmørket. «Baron William Månestråle af Sandstrup, til Deres tjeneste», meldte han. «Den danske krones trofaste tjener.» Månestråle – tenke seg til! For et poetisk navn. Et øyeblikk så de på hverandre. Øynene hans skiftet i sølv, håret var så lyst at det om sant skulle sies fikk henne til å tenke på spunne månestråler. Valmue og lavendel skinte og duftet i natten rundt dem, stjernenes bleke lys silte ned på dem, en søvnig due kurret et sted. Så reiste baron Månestråle seg smidig med en effektiv bevegelse og trakk henne med seg. «Vi må komme oss av sted jo før, jo heller.»