Den italienske datteren by Kagge Forlag

Soraya

LANE Den italienske datteren Oversatt av Benedicta Windt-Val, MNO

Copyright © Soraya Lane, 2022 First published in Great Britain in 2022 by Storyfire Ltd trading as Bookouture. © Norsk utgave: 2023 Kagge Forlag AS Originalens tittel: The Italian Daughter Oversetter: Benedicta Windt-Val, MNO Omslagsdesign: Debbie Clement Tilrettelagt for norsk utgave av Trygve Skogrand Papir: Enso Creamy 70 g 2,0 Boka er satt med Fanwood 11/14,5 Sats: akzidenz as | Dag Brekke Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen ISBN: 978-82-489-3473-8 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Til redaktøren min, Laura Deacon. Takk for at du trodde på denne serien helt fra første gang jeg presenterte idéen for deg. Jeg kommer alltid til å være takknemlig for denne muligheten.

PROLOG Comosjøen, 1946

ESTEE Felix stakk hånden i jakkelommen, og Estee holdt pusten. «Estee, jeg kjøpte denne ringen dagen etter at jeg så deg på scenen på La Scala den gangen for mange år siden,» sa han og tok frem en liten eske trukket med rød fløyel. «Du er den eneste kvinnen jeg noen gang har elsket.» Hun formelig verket etter å se den, lengtet etter å ta inn synet av den diamanten han hadde valgt til henne, men i stedet grep hun hånden hans og lukket fingrene hans varsomt rundt esken. Han er fremdeles forlovet med en annen kvinne. «Nei,» hvisket hun. «Dette er ikke det riktige tidspunktet. Jeg vil ikke at du skal fri til meg før du virkelig er fri til å gjøre det.» Han tok ikke øynene fra henne da han lot esken gli ned i lommen igjen. «Kan jeg få spørre deg om en ting?» Hun nikket. «Selvsagt.» «Ville du ha sagt ja dersom jeg hadde spurt deg først?» Tårene, som hadde holdt seg borte foreløpig, fylte plutselig øynene hennes. «Ja, Felix. Tusen ganger ja. Du er alt jeg noen gang har ønsket meg.» 7

Kapit tel 1 London, nåtid

Lily skjøv opp døren til leiligheten og tok et par skritt inn mens hun slepte kofferten og bagen etter seg. «Hallo?» ropte hun, lukket døren bak seg med et vipp med foten, og slapp alt rett ned på gulvet der hun sto. Da hun ikke fikk noe svar, gikk hun litt lenger innover, mens hun så seg om og fastslo at ingenting hadde endret seg i løpet av de fire årene hun hadde vært borte. Alt var som før – de varmhvite veggene, putene i sofaen, omhyggelig ristet opp, og det gullinnrammede speilet som hang over peisen, der utallige fotografier kjempet om plassen på peishyllen. Lily tok seg tid til å kikke litt på dem, og så sitt eget brede smil stråle mot seg fra de fleste av dem. Hun rakte frem hånden og rørte ved bildet av faren, lot tommelfingeren gli over ansiktet hans før hun fortsatte til et bilde av moren. Med ett gikk det opp for henne hvor inderlig hun hadde savnet henne. Hun gikk videre ut på kjøkkenet, og uten at hun trengte å lete mer, visste hun instinktivt at moren ikke befant seg i leiligheten.

Hun fikk øye på en beskjed som lå på bordet, grep den og lente seg mot kjøkkenbenken mens hun leste. Gleder meg utrolig til å se deg, vennen min, men jeg har bestemt meg for å tilbringe de neste ukene i Italia, etter som været er så fantastisk akkurat nå. Kommer du? Kjærlig hilsen M.

Lily lo og la fra seg arket. Her har jeg gått og gledet meg til et etterlengtet gjensyn, og så har hun reist til Italia! Men hun kunne ikke akkurat bebreide henne heller – etter at Lily flyttet til utlandet, hadde moren vært nødt til å skape et liv for seg selv uten den eneste datteren sin, og det var bare godt å se at hun hadde klart det så bra. Hun så en bunke uåpnede konvolutter som lå henslengt ved siden av brødristeren, og bladde igjennom dem i den tro at de måtte være til henne. Et par av dem viste seg å være adressert til moren, men nederst i haugen var det et brev som fanget oppmerksomheten hennes. Til Patricia Rhodes’ etterlatte. Lily snudde og vendte på konvolutten mens hun funderte på hvorfor moren ikke hadde åpnet noe som var adressert til beste morens etterlatte. Hun registrerte at brevet kom fra et advokatfirma, bestemte seg for å se hva det dreide seg om, og åpnet konvolutten med neglen mens hun gjespet. Nå begynte hun virkelig å merke jetlagen etter den toogtyve timer lange flyturen. Det måtte være nesten midnatt der hun kom fra, så det var ikke så rart at hun var søvnig. Til den det måtte angå, vedrørende boet etter Patricia Rhodes Deres nærvær er ønsket i kontorene til Williamson, Clark & Duncan i Paddington, London, fredag den 26. august klokken

09.00, der De vil motta en gjenstand som er testamentert til de etterlatte. Vi ber Dem om å kontakte kontoret for å bekrefte mot takelsen av dette brevet. Vennlig hilsen John Williamson

Lily gned seg i øynene og leste brevet en gang til. Bestemoren døde for over ti år siden, da hun selv bare var tenåring, og synet av navnet hennes sendte en uvant skjelving gjennom henne. Hun hadde elsket bestemoren sin, som var en av de kjærligste og elskeligste kvinnene hun noen gang hadde kjent, og hun skammet seg over at det var så lenge siden hun hadde tenkt på henne nå, sammenlignet med hvor ofte hun tenkte på faren sin. Hun smilte ved erindringen om hvor fint det hadde vært å besøke henne, og hvor ofte de hadde sittet i solen og drukket te mens Lily betrodde henne alle sine tenåringsproblemer. Hun grep mobilen og sendte en e-post til advokatens kontor med en anmodning om ytterligere informasjon. De må ha kontaktet feil person. Jeg ville vel ha visst det dersom det var noe uoppgjort rundt arven etter bestemor, ikke sant?

Kapit tel 2

Lily åpnet øynene. Det tok henne litt tid å bli klar over hvor hun var, for det høye, hvite taket over henne virket så ukjent da hun kikket opp mot det – men så løftet hun seg opp på albuene. Et øyeblikk etter svingte hun bena ut av sengen og lot fingrene gli gjennom håret i et forsøk på å fjerne noen av flokene. Det var mørkt i rommet – det eneste lyset der sivet inn fra entréen, der hun åpenbart hadde glemt å slukke lampen. Et blikk på klokken fortalte at hun hadde sovet i mange timer. Nå var den nesten fire om morgenen, og det betydde at hun hadde sovet bort mesteparten av dagen og en god del av natten, uten at hun følte seg noe bedre av den grunn. Hodet hennes virket om mulig enda mer omtåket nå enn da hun la seg. Hun trasket ut på badet og vasket ansiktet i kaldt vann før hun betraktet seg selv i det runde speilet over servanten. Uten sminke var det lett å se at både neseryggen og den øverste delen av kinnene var fulle av lyse fregner, et resultat av det sterke sollyset på New Zealand, der hun hadde bodd og arbeidet. Hun lot fingertuppene 12

gli lett over huden og smilte i begeistring over dette nye, solgylne utseendet. I kombinasjon med den lange, mørke, viltre hårmanken gjorde det at hun minnet mer om strand enn om storby, og hun likte det også. Dette var en mer avslappet utgave av henne, og det hadde tatt henne flere år å komme dit, så hun hadde ikke lyst til å gi avkall på den versjonen av seg selv bare fordi hun hadde flyttet hjem til London igjen. Lily samlet det lange mørke håret og vred det opp i en knute på toppen av hodet før hun gikk ut på kjøkkenet for å se etter telefonen sin. Den lå selvfølgelig på benken der hun hadde lagt den fra seg. Hun bladde igjennom mailen sin og fant en hilsen fra en tidligere kollega, vedlagt et bilde fra vingården der hun hadde arbeidet. Druene var dekket av nett, gresset var hvitt av rim etter en åpenbart kjølig natt. Lily smilte for seg selv og forestilte seg at hun var tilbake der og satt med den daglige kaffekoppen sin så fort kantinen hadde åpnet, mens hun så utover de endeløse rekkene med vinranker som strakte seg så langt øyet kunne se. Hun sukket. Kanskje hun burde ha blitt på New Zealand i stedet for å ta den sommerjobben i Italia, men hun hadde alltid sagt til seg selv at hun måtte skaffe seg så mye erfaring som mulig fra ulike verdensdeler før hun slo seg til ro noe sted. Hun gikk tilbake til innboksen igjen for å se om det var noe mer interessant der, og oppdaget at hun hadde fått svar fra advokat firmaet. Kjære Ms. Mackenzie Takk for at De tok kontakt. Vi forstår at innholdet i det forrige brevet vårt kan ha virket nokså mystisk, men vi føler at det vil være best å drøfte dette personlig, enten med Dem eller med et annet medlem av familien. Vennligst bekreft at

De kan møte til avtalt tid på fredag. Hvis ikke vil vi finne et annet tidspunkt som passer bedre for Dem. Vennlig hilsen John Williamson på vegne av boet etter Hope Berenson

Hope Berenson? Lily rynket pannen og forsøkte å komme på om hun hadde hørt dette navnet før noen gang. Det virket ikke kjent på henne, og hun skulle ønske at moren hadde vært der, så hun kunne ha spurt henne. Kanskje var det en person fra bestemorens fortid, kanskje noen hadde etterlatt noe til bestemoren i testamentet sitt uten å være klar over at hun for lengst var gått bort. Hun håpet bare det ikke var en eller annen verdiløs gammel pyntegjenstand som hun ville bli nødt til å slepe med seg hjem etter dette møtet. Lily la fra seg telefonen og bestemte seg for å lage kaffe. Kanskje koffeinet ville hjelpe henne til å våkne helt. «Vennen min! Så godt å høre stemmen din!» Lily lo og presset telefonen mot øret mens hun anstrengte seg for å høre morens hese stemme. «Jeg kan ikke tro at du bare bestemte deg for å reise til Italia, sånn helt uten videre!» sa Lily. «Jeg hadde jo halvveis forberedt meg på en velkomstfest!» Hun forsøkte ikke å lyde altfor himmelfallen over at hun hadde kommet hjem til en tom leilighet – hvis moren var glad og tilfreds, var hun også glad og tilfreds. Hun hadde ikke truffet morens nye partner ennå, men det så da i hvert fall ut til at de hadde en fantastisk livsstil. «Men kjære deg, jeg vet jo at du ikke liker å være i sentrum for oppmerksomheten, så det er klart jeg ikke ville holde selskap for deg.»

Hun hadde rett. Lily mislikte oppmerksomhet, mens moren elsket det. Hun hadde alltid lurt på om morens ekstravaganse hadde forsterket hennes egen litt sjenerte, introverte natur. «Når kommer du hit? Får vi se deg ved Comosjøen?» «Jeg kommer om et par uker. Jeg gleder meg veldig til å se deg, selv om det kanskje bare blir en dag eller to.» «Fantastisk! Nå må jeg gå, vennen min – vi skal om bord i en aldeles nydelig yacht i dag. Men er du sikker på at du ikke kan forandre billetten din og komme tidligere, så du får litt mer tid sammen med oss?» Lily ristet på hodet, selv om moren ikke kunne se henne. Hun gledet seg til å reise gjennom Italia – det var et land hun alltid hadde ønsket å besøke, men hun ville ikke havne midt i turiststrømmen. Hun så frem til å suge til seg kulturen og vandre gjennom vin marker, puste inn den friske luften og treffe de menneskene som arbeidet med å høste druene og produsere vinen. Hun ville oppdage små restauranter og gå på pittoreske, lokale markeder der innbyggerne selv utgjorde kundemassen – ikke la seg oppsluke av de beundrende fanskarene ved Comosjøen, der alle forsøkte å få et glimt av George Clooney. Men pussig nok var det altså akkurat slik moren foretrakk å tilbringe tiden. «Jeg har en del jeg må ordne i London først, så det går dessverre ikke. Men jeg gleder meg til å se dere,» sa hun nå. «Å, én ting til, forresten, før du legger på – sier navnet Hope Berenson deg noe?» «Nei, hvordan det?» «Det er bare fordi det lå et brev her, fra en advokat, adressert til bestemors etterlatte.» «Å, du vet hvordan jeg er med post, kjære deg. Jeg må ha glemt å åpne det.» «Det gjør ikke noe. Jeg skal finne ut hva det dreier seg om og gi deg beskjed.» «Ciao, bella!» kvitret moren, og så ble linjen død.

Lily ble stående der med telefonen et øyeblikk mens hun så for seg moren i en av de fargestrålende kaftanene sine, overlesset med smykker, på vei opp landgangen til en elegant yacht. Hun var virkelig glad på hennes vegne. Hun hadde vært en fantastisk mor som alltid satte datteren sin foran alt annet, og som holdt båten flytende etter at Lilys far døde. Hun hadde konsentrert seg om de to som en liten familie helt til Lily begynte på universitetet. Og selv om Lily nå var takknemlig for at moren hadde funnet en ny mann, var hun samtidig nervøs for å treffe den første mannen som hadde erobret morens hjerte etter at hun ble enke. «Ha en fin dag,» sa hun til telefonen før hun la den fra seg på benken og gikk for å ta seg en dusj. Hun skrudde på vannet og ventet på at det skulle bli varmt, og da dampen fylte badeværelset, fortsatte hun å gruble over navnet Hope Berenson mens hun lukket øynene og lot vannet skylle ned over ansiktet og kroppen. Det var to dager å vente før møtet hos advokaten, og nysgjerrig heten holdt på å ta livet av henne.

Kapit tel 3

Lily satt ute i forværelset hos Williamson, Clark & Duncan og lot som hun leste i et av bladene som var lagt frem der. Hun så opp da en ung kvinne kom inn, og betraktet henne mens hun vekslet noen ord med resepsjonisten med lav stemme. Hun skyndte seg å flytte blikket ned på magasinet igjen idet kvinnen snudde seg, for hun ville ikke bli tatt på fersk gjerning i å stirre på henne. Men det var noe som slo henne som ganske besynderlig – det var bare én mann som satt der og ventet. Alle de andre der inne var kvinner omtrent på alder med henne selv, og alle satt med et magasin i fanget, akkurat som hun selv, og bladde i taushet. Hun kastet et blikk på klokken og flyttet seg litt på stolen. I det samme skar en stemme gjennom stillheten. «Hallo, alle sammen! Jeg ber om unnskyldning for at jeg henvender meg til dere som en gruppe, men vil Lily, Georgia, Claudia, Ella, Blake og Rose være så vennlige å bli med meg.» Lily vekslet blikk med noen av de andre kvinnene. Hva i all verden var det som foregikk? 17

«Har du noen anelse om hva dette dreier seg om?» hvisket hun til en pen, lyshåret kvinne som gikk ved siden av henne. Den andre ristet på hodet. «Ikke i det hele tatt. Jeg begynner faktisk å lure på hvorfor jeg kom i det hele tatt.» «Vi er vel for nysgjerrige til å la det være, vil jeg tro,» bemerket en annen av kvinnene, og Lily smilte da hun fanget blikket hennes. «Kanskje vi er kalt inn hit fordi vi har arvet millioner – eller kanskje de har tenkt å kidnappe oss? Uansett er jeg temmelig overbevist om at det er noe svindel inne i bildet.» Lily lo. Hun var rimelig sikker på at det ikke ventet dem en grusom død her i et advokatfirma med store vinduer og kontorer i Paddington, men hun delte den andre kvinnens skepsis. Da de omsider kom inn i et stort konferanserom, ble de anvist plasser ved et bord der en velstelt mann i grå dress satt ved enden. Til venstre for ham var en kvinne i midten av tredveårene. Hun var ulastelig antrukket i silkebluse og svarte bukser med høyt liv, og håret var trukket tilbake i en stram hestehale. Men til tross for det forretningsmessige utseendet virket hun nervøs, med oppsperrede øyne. Lily satte seg, og assistenten som hadde fulgt dem inn i rommet, begynte å dele ut noen ark. Det var ingen som rørte wienerbrødene og kaffen som var satt frem midt på bordet, selv ikke da assistenten oppfordret dem til å forsyne seg. «Jeg vil gjerne ønske dere velkommen og takke alle for frem møtet,» sa mannen mens han reiste seg og smilte til dem. Håret var grått, en nyanse lysere enn dressen, og han virket yngre da han begynte å snakke til dem. «Dere har sikkert registrert at det er seks av dere her i dag, og selv om jeg vet at det er høyst uvanlig å bli invitert til et uventet gruppemøte, virket det mest fornuftig i denne saken å ha dere alle samlet.» Lily studerte ham. Hun hadde fremdeles ingen anelse om hva det var som foregikk her. Hun renset stemmen og følte seg fristet

til rett og slett å reise seg og marsjere ut, men nysgjerrigheten fikk overtaket på henne igjen. «Jeg er John Williamson, og dette er klienten min, Mia Jones. Det var hennes forslag at jeg skulle innkalle dere hit i dag, for hun vil gjerne oppfylle ønskene til sin tante, Hope Berenson. Vårt firma har også representert tanten hennes for mange år siden.» Lily grep arket som var blitt lagt foran henne, og begynte å plukke på kanten av papiret mens hun lyttet. «Du vil kanskje overta her, Mia, og forklare hva det dreier seg om?» Mia nikket og reiste seg. Hun så seg om med et nervøst blikk, og Lily lente seg avventende tilbake i stolen. «Jeg vil også gjerne takke for at dere er kommet hit i dag, og jeg ber om unnskyldning for at jeg er litt nervøs – jeg er ikke vant til å snakke til så mange mennesker på en gang.» Hun smilte og kikket bekymret på dem. «Jeg må innrømme at jeg har grudd meg hele formiddagen.» Lily smilte, og det virket som om alle i rommet pustet lettet ut og slappet litt mer av etter denne innrømmelsen. «Som dere nettopp har hørt, var min tantes navn Hope Berenson, og i mange år drev hun en privat institusjon her i London, Hope’s House, for ugifte mødre og babyene deres. Hun var kjent for sin diskresjon, og ikke minst for sin vennlighet mot dem, som var i strid med tidens syn på dem.» Mia lo en litt skingrende latter og kastet et nytt blikk rundt i rommet. «Dere lurer sikkert på hvorfor i all verden jeg forteller dere alt dette, men jeg kan forsikre dere om at det ikke vil vare lenge før det gir mening.» Lily lente seg frem. Hva i all verden kunne bestemoren hennes ha hatt med Hope’s House å gjøre? Så vidt Lily visste, hadde hun bare fått det ene barnet – Lilys far. Fantes det et annet barn der ute i verden et sted, fra bestemorens yngre år? Eller strakte forbindelsen seg enda lenger tilbake i tid?

«Huset har stått tomt og forfalt i mange år nå, og det skal rives om ikke så lenge for å gi rom for nye boligprosjekter, så jeg dro tilbake dit for å ta en siste avskjed med stedet før det blir jevnet med jorden.» Lily kastet et blikk rundt på de andre kvinnene som satt rundt bordet. Alle stirret på Mia, de fleste med rynket panne eller hevede bryn, som om de også strevde med å finne sin personlige forbindelse med dette huset hun snakket om. «Si meg, hva har egentlig dette gamle huset med oss å gjøre?» spurte en ung kvinne med kastanjefarget hår. Hun satt rett overfor Lily. «Beklager, jeg burde kanskje ha begynt med det!» utbrøt Mia og rødmet forlegent. Hun skjøv stolen tilbake og gikk bort til den andre siden av rommet. «Tanten min hadde et stort kontor der, og jeg husket hvor begeistret min egen mor hadde vært for det gulvteppet som lå der inne. Derfor bestemte jeg meg for å rulle det sammen og se om jeg kunne bruke det, i stedet for at det bare skulle kastes. Men da jeg trakk det opp, fikk jeg øye på noe mellom to av gulvplankene. Og siden jeg nå en gang er som jeg er, gikk jeg og hentet noe jeg kunne bruke til å lirke opp plankene med, så jeg kunne undersøke hva som befant seg der nede.» Det gikk et grøss gjennom Lily, og hun svelget og ventet spent på å få høre resten av historien. Mia grep et lite skrin som sto på et bord bakerst i rommet. «Da jeg løftet opp den første planken, fikk jeg se to små, støvete skrin, og da jeg løftet vekk planke nummer to, fant jeg flere – de sto på rekke og rad, alle med håndskrevne merkelapper på. Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne, men da jeg oppdaget at det sto et navn på hvert av skrinene, skjønte jeg at jeg ikke hadde noen rett til å åpne dem, uansett hvor ivrig jeg var etter å se hva de inneholdt.» Hun smilte da hun så opp og møtte blikket til hver og en av dem før hun fortsatte: «Jeg har tatt med meg alle skrinene hit i dag, så dere

kan få se dem. Det er nesten ikke til å tro at det er nysgjerrigheten min som har ført dere alle sammen hit.» Rolig og forsiktig plasserte Mia det ene skrinet etter det andre på bordet, og Lily strakte hals for å se. Og med ett lyste navnet mot henne, så klart som dagen: Patricia Rhodes. Hun stirret vantro opp på Mia, men i det samme begynte advokaten å snakke igjen. Hvorfor står navnet til bestemoren min på et av disse skrinene? «Da Mia fant skrinene, tok hun dem med til meg, og sammen gjennomgikk vi alle de gamle arkivene på kontoret til tanten hennes. Dokumentasjonen hennes var ryddig og ordentlig, og selv om de gamle journalene var ment å være private, valgte vi å se igjennom dem på jakt etter navnene på skrinene, i håp om å kunne gjenforene dem med de rettmessige eierne. Jeg følte en forpliktelse til å gjøre alt jeg kunne.» «Har dere åpnet noen av dem?» spurte Lily og møtte Mias blikk. «Nei.» Mias stemme ble lavere og mykere. «Det var derfor jeg ba dere alle om å komme hit i dag, så hver av dere selv kunne bestemme om dere ville åpne dem eller ikke.» Hun fikk tårer i øynene, og Lily betraktet henne mens hun skyndte seg å tørke dem bort. «De må jo ha vært utrolig viktige for tanten min, ettersom hun har holdt dem skjult i alle disse årene, men det jeg ikke forstår, er hvorfor hun ikke sørget for at skrinene kom tilbake til sine rettmessige eiere før hun døde. Jeg følte at det var min plikt i hvert fall å gjøre et forsøk på det, og nå er det opp til hver enkelt av dere å avgjøre hvorvidt de skal forbli forseglet eller ikke.» Lily følte en overveldende trang til å reise seg og gi Mia en klem, men i det samme ranket Mia ryggen og løftet hodet igjen – det sårbare øyeblikket var over. «Det vi ikke vet,» sa advokaten, plantet begge hender på bord platen og reiste seg langsomt fra stolen, «er om det har eksistert andre slike skrin som er blitt utlevert i årenes løp. Vi vet ikke om

Hope av en eller annen grunn selv valgte å la være å gi fra seg disse syv, eller om det ikke var noen som gjorde krav på dem.» «Eller om hun kom frem til – av en eller annen årsak som bare hun selv kjente til – at det ville være best at de forble skjult,» avsluttet Mia for ham. «I så fall er det jo mulig at jeg nå har avdekket noe jeg ikke burde ha rørt ved.» Advokaten renset stemmen. «Ja. Men uansett hva forhistorien måtte være, er det min plikt å utlevere skrinene til de rettmessige eierne, eller – i dette tilfellet – arvingene til de rettmessige eierne.» «Og dere har ingen anelse om hva som befinner seg i noen av dem?» spurte en kvinne nederst ved bordet. «Nei, det har vi ikke,» bekreftet Mia. «Nåvel, uansett hvor interessant alt dette måtte være, er jeg nødt til å komme meg tilbake på jobben,» sa en vakker, mørkhåret kvinne som hadde satt seg et stykke bortenfor de andre. «Så hvis dere kunne gi meg det skrinet som er merket Cara Montano, kan jeg komme meg av sted med det samme.» Lily var forbauset over hvor uinteressert kvinnen virket. Selv klødde hun i fingrene etter å åpne bestemorens skrin og se hva det inneholdt. «Takk for at du kom,» sa advokaten. «Og nøl endelig ikke med å ta kontakt med meg hvis det skulle oppstå noen spørsmål.» Kvinnen nikket, men ut fra uttrykket i ansiktet hennes tvilte Lily på at han kom til å høre fra henne igjen. Ingen andre rørte seg mens hun underskrev et dokument, viste frem legitimasjon med bilde, slapp det lille skrinet ned i en overdimensjonert håndveske og marsjerte ut av rommet. Lily oppfattet at navnet hennes var Georgia. Advokaten så fra den ene til den andre av dem som var igjen. «Hvis dere kunne si navnet deres, én om gangen, og signere dokumentet som ligger foran dere, kan jeg levere ut resten av

skrinene. Jeg er klar over at det sikkert er flere av dere som kan ha dårlig tid.» Lily leste fort igjennom erklæringen og smilte til Mia da hun rakte henne en penn. «Takk.» Hun signerte og så opp igjen. «Dette er virkelig ganske mystisk, ikke sant?» Mia smilte, og Lily oppdaget at hun faktisk var svært pen nå da ansiktet hennes var mer avslappet. Det var som om hun hadde skjult seg bak en maske, kanskje for å få tilstrekkelig selvsikkerhet til å snakke til dem alle sammen. «Jeg vet at hele denne situasjonen er underlig, men da jeg så hvor omhyggelig tanten min hadde merket hvert av skrinene, følte jeg at jeg rett og slett måtte finne de rettmessige eierne. Jeg kunne ikke ha levd med meg selv hvis jeg hadde latt dem bli i huset da det ble revet.» Lily nikket. «Det er virkelig leit at de har vært gjemt vekk i så mange år.» Mia tok arket med Lilys underskrift og leverte det til advokaten før hun ga henne det lille skrinet. Det var laget av tre, og det var bundet en hyssing stramt rundt det, med en navnelapp som tydelig identifiserte mottakeren. Lily lot blikket gli over bestemorens navn. Alle bokstavene i det var lenket sammen i den mest perfekte håndskrift – den samme som gikk igjen på alle merkelappene. Det var tydelig at det var den samme personen som hadde merket alle skrinene. Hun følte seg fristet til å dra i hyssingen og løsne den med en gang, men i stedet strøk hun med tommelfingeren over overflaten på skrinet mens fantasien hennes løp løpsk ved tanken på hva det kunne inneholde. «Jeg har ikke mer på hjertet, så med mindre det er noen som har noe å spørre om …» sa advokaten oppfordrende. Lily ristet på hodet, så opp og fanget Mias blikk igjen. Det var noe ved henne som gjorde inntrykk på Lily – kanskje hun utstrålte

en slags ensomhet. Da møtet nå var avsluttet, valgte hun å ta kontakt med henne igjen. «Jeg er sterkt fristet til å åpne mitt skrin nå med en gang,» sa hun. «Jeg har aldri vært flink til å vente med noe.» «Men før du åpner det, må du sørge for at du er helt sikker på at du virkelig ønsker å avdekke fortiden. Når du først har gjort det, kan det hende at det forandrer på noe i forbindelse med familien din, eller kanskje vil du se bestemoren din i et helt annet lys. Noen hemmeligheter bør helst forbli skjult, og tanken på det var min eneste frykt da jeg skulle ta kontakt med dere alle sammen.» Lily nikket. «Jeg forstår det. Og hvis jeg skal være ærlig, er det litt av et sjokk å oppdage at bestemoren min på en eller annen måte er knyttet til et sted med en slik historie.» Mia nikket. «Tro meg, jeg vet det. Jeg har ikke visst særlig mye om noe av dette før nå i det siste, men tanten min skrev dagbok, og jeg fant den sammen med alle skrinene. Jeg har faktisk lest den i løpet av de siste ukene. Det var så mange kvinner som var innom Hope’s House. Noen av dem ønsket bare å bli kvitt babyene sine, andre var helt knust fordi de måtte gi fra seg barnet sitt.» Hun tidde litt. «Men hvis det var så mange kvinner som fødte barna sine der, burde det vel ha vært flere skrin der også?» spurte Lily. «Kanskje,» nikket Mia. «Men kanskje de skrinene allerede er utlevert til eierne. Kanskje bestemødrene deres tilhører den gruppen som aldri kom for å lete etter svar?» «Å, se – er det noen som har glemt å ta med seg skrinet sitt?» spurte Lily og la sitt eget skrin trygt ned i håndvesken før hun pekte på et skrin som sto igjen. «Nei. Vi vet ikke hvem som skal ha det syvende skrinet,» sa Mia. «Ærlig talt vet jeg ikke hvorfor jeg tok det med meg hit engang, for vi har ikke klart å finne noen kontaktopplysninger til eieren – men det virket liksom ikke riktig å la det bli igjen.»

Lily så på skrinet, leste det ukjente navnet på merkelappen og undret seg på hvem det kunne tilhøre. Det var egentlig utrolig nok at resten av eierne hadde møtt opp for å hente skrinene sine, men på den annen side hadde vel alle de andre kvinnene vært like nysgjerrige som hun selv. «Takk for at du har gjort alt dette,» sa hun til Mia. «Jeg håper at skrinet ikke inneholder altfor mange overraskelser,» sa Mia og løftet hånden til avskjed. Lily gjengjeldte hilsenen og forlot rommet sammen med en av de andre kvinnene. Bare noen timer tidligere hadde hun lengtet tilbake til et land som ikke egentlig var hjemstedet hennes, savnet de menneskene hun hadde tilbrakt de siste fire årene sammen med, og nesten følt seg fristet til å hoppe på et fly og dra tilbake. Men nå følte hun med ett at London var nettopp det stedet der det var meningen at hun skulle være. Og hvis hun ikke hadde reist hjem, ville hun aldri ha fått utlevert dette underlige lille skrinet som bar bestemorens navn. Hun hadde aldri trodd på skjebnen før, men kanskje den hadde en viss innflytelse likevel?