DET LÅSTE ROMMET
Lørdag 23. mars
Hytta lå for seg selv, omgitt av skog. Den sloknende dagen fikk den røde fasaden til å virke mørkere. På døren hang et skilt hvor krokete greiner stavet navnet LYKKELY.
Det var seriøst det teiteste navnet som fantes, tenkte Sara. Hytta fikk henne ikke akkurat til å tenke på lykke. Den fikk henne bare til å kjenne seg trist. Det var faren som hadde bestemt at de skulle feire påske på hytta i Gråskog. Hytta tilhørte farmoren, men hun hadde vært sporløst forsvunnet i ett år. Ingen visste hva som hadde skjedd med henne, og politiet hadde få spor. Mysteriet hadde vært mye omtalt i avisene, siden farmoren, Agnes Christensen, var en kjent krimforfatter.
5 Kapittel
1
Sara savnet farmoren hver eneste dag. Hun hadde ikke lyst til å være hele påsken på en hytte hvor alt minnet om farmoren. Gråskog lå dessuten fem timer unna hjemmet i Bærum. Det betydde at Sara ikke kom til å få se Adion i påskeferien. Han som var den fineste i klassen, ja, på hele skolen, med gyllen hud, svart hår som lå akkurat perfekt, og grønne øyne som fikk henne til å dø av glede hver gang de hvilte litt ekstra på henne. De skulle henge masse i påsken, men så bestemte foreldrene at hun og tvillingbroren Mathias måtte være med til Gråskog. «Når dere er bare tretten år, er det altfor tidlig å være alene hjemme en hel uke», hadde moren sagt, uansett hvor mye Sara protesterte.
Sara sjekket snap, og sukket. Det var ingen nye meldinger fra Adion.
– Det kommer til å ordne seg, sa Mathias. Han forsto. Og han gjorde alltid det han kunne for å muntre henne opp når hun var nede. Han var den beste broren i hele verden.
– Det er så koselig her, utbrøt moren begeistret.
Sara så på Mathias, og han så på henne. – Mer scary, hvisket han til henne. Sara kunne relatere. De mørke vinduene fikk henne til å tenke på øynene til
6
et monster som bare ventet på å svelge henne. Men hun var ikke redd. Det var mer skremmende å ikke høre noe fra Adion.
Faren gikk foran opp de to trappetrinnene og stakk nøkkelen i låsen. Hyttedøren gled klagende opp. Gangen gapte mørkt mot dem. Sara tok et skritt over terskelen. Faren famlet etter lysbryteren på veggen.
Først da det ble lyst, våget Mathias seg inn etter dem. Inne i hytta luktet det gammelt. Som om ingen hadde vært der på lang tid. I vinduskarmen lå døde fluer. På veggen hang en kalender fra 2013 med bilde av et fjell. Et gevir fungerte som jakkestativ.
I stuen var det en stor peis. En sånn man ofte så i amerikanske julefilmer. Bokhyllen var full av bøker, magasiner, blader og brettspill. Innenfor stuen var det et lite kjøkken.
Gulvet knirket.
– Akkurat som i en skrekkfilm, hvisket Mathias til henne. Sara himlet med øynene. Horror var Mathias’ greie. Der var de forskjellige. Det var egentlig litt rart at Mathias var så glad i skrekk, for han kunne bli skikkelig skremt. Det skulle mye mer til for å gjøre Sara redd. Men på noen områder var de like. De hadde den samme humoren, hatet sylteagurk på
7
burger, var på team Dustin i Stranger Things og hadde det samme mørke håret. Bare at Mathias’ var kort, og Saras rakk henne langt ned på ryggen.
Sara nikket til trappen som ledet opp fra gangen. Det eneste de kunne se på toppen, var mørke. – Jeg vedder på at det spøker her, ertet hun.
– Vær så snill, ikke si sånt!
– Ble du redd?
– Særlig. Mathias lot som ikke noe. – Fritt for å velge rom først. Mathias var oppe i trappen før Sara fikk tid til å reagere. Hun satte ned baggen og fulgte etter. Hun trodde ikke på spøkelser. Hun trodde ikke på Gud engang. Moren sa alltid at det eneste man kunne si med sikkerhet, var det vitenskapen kunne forklare. Alt annet var overtro.
Mathias skrudde på lyset i gangen i andre etasje. Den var smal. På veggene hang malerier og bilder fra gamle dager. Det var fargeløse mennesker som poserte med ski og kjelker, som fisket på isen eller satt lent inntil hytteveggen mens de koste seg med kaffe og vafler. På noen av bildene var farmor Agnes ung.
Maleriene var av landskap og ulike dyr som levde i skogen. Sara kjente igjen signaturen i bunnen av dem: A. Christensen. Farmoren var også en flink
8
maler. Det gjorde vondt i hjertet. Og enda vondere var det at de ikke visste om farmoren var død, eller om hun befant seg et eller annet sted i verden. Sara var sikker på at farmoren ikke levde lenger, for hvis hun var i live, ville hun ha kontaktet dem.
– Jeg melder dibs på dette rommet! Mathias stakk hodet ut fra en dør nederst i gangen.
Rommet Mathias hadde valgt, var større enn det de delte i blokka hjemme på Kolsås. Det besto av seng, nattbord, kommode og skrivebord. Gjennom et stort vindu så den mørke kveldshimmelen og den tjukke skogen ut som et av farmors malerier.
– Kanskje du kan ta rommet ved siden av, Sara?
– Så det greit ut der?
– Hytte-greit, sa Mathias og smilte. Det var en god beskrivelse, kunne Sara se da hun åpnet døren og skrudde på lyset. Sengen var smalere og rommet mindre, inneholdt bare et nattbord og et lite klesskap. På veggen hang en plakat for en film Sara aldri hadde hørt om. I motsetning til rommet Mathias hadde valgt, hadde dette en stikkontakt nedenfor sengen. Det passet fint når hun ville lade mobilen. Stikkontakt var mye viktigere enn stor seng.
– Det er et rom med køyesenger her også. Vi kan
9
sove sammen der hvis du ikke klarer deg uten meg, sa Mathias.
– Jeg skal nok overleve. Sara åpnet mobilen. Fortsatt ingen nye snapper. Sist hun hørte fra Adion, var da de passerte Joker-butikken ti minutter før hytta. Hun studerte mobilen nærmere, og da så hun det! Det var virkelig ikke rart at hun ikke hadde fått noen snapper. Der hvor det skulle vært streker for dekning, sto det: Ingen tjeneste.
– Har du dekning, Mathias?
Broren åpnet mobilen og ristet på hodet.
Sara skyndte seg ned til foreldrene. De sto på kjøkkenet og satte inn mat i skapene.
– Jeg får ikke sendt meldinger, pappa. Mobilen er helt død!
– Det er ikke så rart. Hyttefeltet er så gammelt og lite at Telenor ikke har villet bruke penger på å bygge ut nettet akkurat her, sa faren.
– Men hvordan skal vi få sjekket meldinger da?
Sara kjente seg desperat. Når hun ikke åpnet noen av snappene fra Adion, eller sendte egne, kom han til å tro at hun var sur på ham.
– Dere har bare godt av litt mobilfri. Dessuten er det nok av bøker her, og brettspill. Og vi skal gå på
10
ski i fjellet. Vi skal nok få tiden til å fly denne påsken. Moren smilte.
– Du mener ikke seriøst at vi skal være her en hel uke uten mobil? Mathias kom ned trappen.
– En digital detox er bare bra. Dere bruker altfor mye tid på sosiale medier, sa faren. – Her, ta med baggene opp. Dere kan pakke ut, så får dere tiden til å gå.
Oppe på rommet slengte Sara seg på sengen. Hun sjekket mobilen enda en gang, selv om hun forsto at det var nytteløst. Hvordan skulle hun holde ut hele uken?
Mathias kom inn på rommet. – Skal vi sjekke ut resten av hytta?
De startet med rommet nederst i gangen. Det var det med køyesengene. I et hjørne sto det en gammel ryggsekk og et par eldgamle ski. På et nattbord var det pyntet med en hare i glass. Det neste værelset hadde en dobbeltseng, det var sikkert der foreldrene skulle sove. Det aller siste værelset var låst. Ingen nøkkel sto i låsen.
Mathias bøyde seg ned og forsøkte å kikke inn gjennom nøkkelhullet.
11
– Ser du noe?
– Nei, det er bare mørkt.
– La meg se. Sara satte seg på huk og la øyet inntil nøkkelhullet, anstrengte seg for å trenge gjennom mørket innenfor. Hun så ikke noe.
Foreldrene satt i stuen da de kom ned. Det var tent i den store peisen. Flammene laget dansende skygger på veggen.
– Fant dere frem der oppe? spurte faren.
– Ett av rommene var låst, sa Sara og forklarte hvilket rom det var.
– Å, det var mors rom. Det var der hun satt og skrev.
– Men hvorfor er det låst?
– Hun har så mange papirer der, så jeg tenkte det var best å holde rommet låst, i tilfelle hun dukker opp en gang.
– Vi kommer ikke til å se henne igjen. Hvis hun levde, ville vi hørt fra henne, sa Sara.
– Vi skal uansett la rommet være låst foreløpig, sa faren.
– Jeg forstår meg ikke på pappa. Sara var utenfor hytta sammen med moren, de skulle hente ved i
12
vedboden. – Hvorfor later han som farmor lever? Det er jo helt sikkert at hun er død.
– Alle mennesker trenger håp, og din far sto moren sin nær. Han ønsker ikke å tenke på at hun er død.
– Det er jo bare dumt, sa Sara oppgitt. – Og det er dumt at vi må være her også. Jeg kommer til å kjede meg skikkelig.
– Det er bare bra å kjede seg litt, sa moren. Sara ble provosert av morens smil. De voksne forsto seriøst ingenting! Det var skikkelig alvorlig at hun ikke kunne tekste med Adion. Det kom til å ødelegge alt, og det visste hun ikke om hun ville greie å overleve.
Inne i vedboden begynte moren å plukke opp vedkubber og gi dem til Sara. Hun lasset på. – Vi skal ikke fryse, smilte hun.
Sara himlet med øynene. Litt kulde var hennes minste problem.
