om roger hobbs: Roger Hobbs (1988) ble uteksaminert fra Ree College i Oregon i 2011. Ghostman er hans debutroman. Boken er solgt til over tyve land, og han vant Crime Writers Assosiations «Ian Fleming Steel Dagger Award» for den i oktober 2013. Boken er også nominert til Edgar Awards for beste debutroman - denne deles ut 01. mai 2014. Warner Bros. har kjøpt filmrettighetene, og Morten Tyldum (Hodejegerne) skal regissere. Hobbs andre bok Vanishing Games kommer i 2014. Les mer om boken: http://www.rogerhobbs.com/#!ghostman/c130j
Roger Hobbs
Ghostman Oversatt av Knut Ofstad
FONT FORLAG
PROLOG
ATLANTIC CITY, NEW JERSEY
Hector Moreno og Jerome Ribbons satt i bilen på bakkenivået i parkeringsanlegget til Atlantic Regency Hotel Casino og dro i seg krystall ved hjelp av en sammenrullet femdollarseddel, en lighter og en krøllete tinnfoliebit. De hadde en halvtime på seg. Det fins tre brukbare måter å rane et kasino på. Den første er gjennom inngangsdøra. På åttitallet fungerte det bra, men ikke nå lenger. Som i en bank labber to karer inn med maske og våpen, og retter noe jern mot den snertne snella bak gitteret. Hun begynner å grine og be om nåde mens bestyreren langer over bunkene fra kassaskuffen. Så spaserer skurkene ut frontdøra og kjører sin vei, for sunn fornuft tilsier at en skuddveksling ville koste kasinoet mer enn det ranerne fikk med seg fra kassa. Men tidene forandrer seg. Nå er kassererne trent opp. Vaktene er mer aggressive. Straks den lydløse alarmen går, og det gjør den alltid, tyter bevæpnede fyrer ut av veggene. De venter fortsatt til du går, men så snart du er ute av døra, står førti mann med automatrifler og hagler klare til å plaffe deg ned. Ingen tominutters forsinkelse som i gamle dager. Den andre er å gå etter sjetongene. Ta heisen ned fra suitene, gå bort til storspillerbordet, trekke fram jernet og sette en kule rett gjennom dobbeltnullene. Alle løper ved 5
roger hobbs
lyden av skuddet, særlig croupieren. Rikfolk er lite modige, og ansatte enda mindre. Når alle er forduftet, feier du sjetongene opp i en bag. Sett to kuler til i taket for å vise at du mener alvor, før du løper som om du hadde djevelen i hælene. Høres teit ut, men det funker. Du tukler ikke med kassaapparatene, så responstiden blir ikke så kort. Vaktene venter ikke utenfor som i det første eksempelet. Det kan faktisk hende at du rekker å komme deg til parkeringsplassen og videre ut på motorveien. Men så er spørsmålet hva du skal gjøre med sjetongene. Tar du mange nok av dem, la oss si for en million eller mer, bytter kasinoet ut alle sjetongene med nye som har et annet design, og da sitter du der med en bag full av verdiløs plast. Det verste er imidlertid at teknologien har gjort denne varianten utdatert. Noen kasinoer har begynt å forsyne sjetongene med mikrobrikker av hensyn til opptellingen, og da kan de spore dem du har tatt. Du blir ettersøkt fra Vegas til Monaco i løpet av seks timer, og sjetongene blir heller ikke mye verdt. Og dersom ingen av disse to tingene skulle vise seg å inntreffe, er det beste du kan håpe på å få solgt dem på svartebørsen. Men i så fall blir du nødt til å selge dem for halv pris eller mindre, for ingen vil ta i såpass heite saker om de ikke får dobbelt igjen. Kort sagt: Sjetonger kommer du ingen vei med. Den tredje og siste måten å rane et kasino på, er å rappe pengene mens de flyttes. Ta en av de pansrede biltransportene. Kasinoer flytter mye kontanter. Til og med mer enn banker. For det er nemlig ikke sånn som på film, at kasinoene har pallevis med seddelbunker under eget tak. De har små kontantkasser rundt omkring i lokalene, ikke svære hvelv med hundrevis av millioner i. Og i stedet for å oppbevare disse haugene med sedler, gjør de det samme 6
ghostman
som alle institusjoner av en viss størrelse. Når de har for mye kontanter, sender de dem til banken i en pansret bil. Når de ikke har nok, går pengene den andre veien. Vanligvis to eller tre leveranser om dagen. Men det lar seg egentlig ikke gjøre å rane en pansret bil. De nyeste er som stridsvogner fulle av penger. Og å robbe banken hvor pengene kommer fra, er heller ingen god idé, for bankene har enda bedre sikkerhetsopplegg enn kasinoene. Trikset er å slå til midt under overleveringen, mens karene lesser pengene inn i eller ut av bilen. De gjør det til og med enkelt for deg. Kasinoer flest har ikke en egen terminal for pengetransporter; det er for upraktisk. Istedenfor parkerer bilene utenfor en av bak- eller sideinngangene, forskjellig sted hver gang. Vaktene åpner bakluka og bærer pengene rett inn gjennom glassdørene. Dette er det gylne øyeblikket for proffe ranere. Et par ganger om dagen går det i løpet av seksti sekunder mer penger fra hånd til hånd der ute i det fri, foran øynene på gud og hvermann, enn to karer ville fått ut av et halvt dusin banker. Alt et proft ranslag trenger å gjøre, er å overmanne et par-tre bevæpnete, snauklipte typer og kjøre sin vei før purken kommer. Så enkelt er det. Du må så klart vite når leveransene skal foregå, hvor mye det er snakk om og hvilken inngang bilene skal benytte, men sånne opplysninger er ikke umulige å få tak i. Infobiten er den letteste. Det er å komme seg unna som er vrient. Greier du å raske til deg pengene og forsvinne i løpet av to minutter, blir du rik. Jerome Ribbons kikket ned på gull-Rolexen sin. Den var halv seks om morgenen. En halvtime til dagens første levering. Det krever månedsvis med planlegging å rane et kasino. Heldigvis for dem hadde Ribbons gjort sånt før. Han var 7
roger hobbs
fra nord i Philadelphia og hadde sonet to dommer. Ikke noe som gjør seg på rullebladet, ikke engang for folk som planlegger jobber som dette, men det betydde iallfall at han nødig ville bli tatt. Huden hans var kølsvart, dekorert med blå tatoveringer fra Rockview-fengselet som gløttet fram fra klærne hans. Han hadde sittet fem år for delaktighet i et anslag mot en Citibank i Northern Liberties tilbake på nittitallet, men var ikke blitt tatt for de fire-fem bankranene han hadde vært med på siden han slapp ut. Han var en røslig kar. Nesten to meter, og mer enn tung nok til å matche høyden. Fleskefolder tøyt ut over beltet hans, og fjeset var rundt og glatt som en barnerumpe. På en god dag tok han to hundre i benkepress, og tre hundre etter et par streker med kokain. Han kunne jobben sin, uansett hva rullebladet hans ga inntrykk av. Hector Moreno var mer soldattypen. Knapt én sytti, en fjerdedel av Ribbons’ vekt, håret kort som ørkengress og knokler som syntes gjennom mokkahuden. Han var en god skytter fra sin tid i hæren, og han blunket bare når han fikk rykninger. Rullebladet hans viste en avskjed i unåde, men ingen fengselsstraff. Han kom seg hjem og viet det første året til å kappe koteletter i Boston, det andre til å true beskyttelsespenger fra doplangere i Vegas. Dette var den første store jobben hans, så han var temmelig nervøs. Han hadde et helt apotek med seg i Dodgen, bare for å manne seg opp. Piller og poppers og pulver og pot. Han hadde tenkt å blåse bort nervene med en håndfull speed. Det kunne aldri bli nok dop for ham. De hadde gått gjennom hele planen om og om igjen for å være forberedt, men Moreno trengte mer enn som så. Han dro i seg et heftig rør med krystall og smattet. Øynene fyltes med vann. En venn av ham hadde kokt ihop metamfetaminen i en hus8
ghostman
vogn vest for Schuylkill. Det var en kjip Strawberry Quick, men det ga han faen i. Han ville ha skjerping og fokus, ikke være blåst i huet på krystall og tynner før showet begynte. Ribbons så på klokka igjen. Tjuefire minutter. Ingen av dem sa noe. Det var ikke nødvendig. Moreno fisket en røykpakke opp av lomma og tente seg en sigg før han rakte folien til Ribbons. Han slapp ut røyken i to korte støt. Ribbons bedøvet først munnen med en slurk fra en halvflaske bourbon. Å suge i seg metamfetamindamp er en glovarm og bitter affære. Han tok seg god tid med å jage dråpen over folien mellom de trælete fingrene sine. Det var ikke akkurat første gang. Speeden gjorde ham godt, men kunne ikke måle seg med kicket han ville få når han tok på seg maska og avsikret våpenet. Han likte seg når det svingte. Moreno betraktet ham mens han røykte og tok seg noen slurker av hostesaften. Hjertet hans galopperte. Mange av gamlekompisene hans ville ha betalt dyrt for denne typen rus, men ingen av dem tok hostesaft lenger. Bare han. Den får deg til å se ting du ellers bare ser i feberdilla når du er døden nær. Du ser Gud vente på deg i enden av tunnelen. Ingen hadde fortalt ham om den uendelig oppjagete pusten, hjerteflimmeret eller hallusinasjonene idet dextrometorfanen suser inn i blodomløpet som en åtterball med ketamin. Han hørte på radioen og ventet. Moreno knipset sneipen ut av vinduet og sa: «Har du fått sett deg ut et hus?» «Jepp. Blått kråkeslott. Ligger nydelig til ned mot vannet. I Virginia.» «Hva sa dama?» 9
roger hobbs
«At det er kjøpers marked. At vi sikkert blir enige om prisen.» De satt tause en stund og lyttet til morgensendingens trafikkmeldinger. Ikke mye å prate om uansett, ingenting de ikke hadde sagt tusen ganger før over kaffekopper og plantegninger og glødende dataskjermer. Det var ikke annet å gjøre enn å lytte til trafikkmeldingene. De hadde planlagt denne jobben lang tid i forveien, selv om det kanskje er feil å si at det var de som hadde planlagt den. Mannen bak ideen satt ved telefonen sin i Seattle nesten fem hundre mil unna og gjorde seg klar til å ringe. Det var han som var hjernen. De fleste ran er ensom ulvoperasjoner som går i vasken. Et par dophuer som prøver seg på en bank og ender opp med lange opphold bak murene. En jobb med hjerne bak er noe helt annet. Det er sånne jobber du hører om én gang på kveldsnyhetene og som aldri blir nevnt igjen. Sånne som går i boks og blir der. Dette var en jobb med stramt opplegg, timing og utfasing – en profesjonell ransplan fra begynnelse til slutt. Mesterhjernen satt med alle detaljer og ga alle ordrer. Ribbons og Moreno likte ikke å si navnet hans høyt. Ingen gjorde det. Det betydde uflaks. Men Moreno og Ribbons var ikke dumme. De visste hvor overvåkningskameraene var plassert. De kjente de pansrete kjøretøyene ut og inn. De visste navnene på sjåførene og kasinobestyrerne, kjente til vanene deres, historikken deres, telefonnumrene deres, kjærestene deres. De visste mye de ikke trengte å vite engang, for det inngikk i forberedelsene. Det var tusen ting som kunne gå galt. Tanken var å beherske kaoset, ikke havne oppi det. Nå handlet det bare om trafikkmeldingene. 10
ghostman
Etter tjue minutter ringte Ribbons’ telefon. En skarp, tørr lyd som ble gjentatt to ganger. En spesiell ringetone for et spesielt nummer. Han trengte ikke å svare. Begge mennene visste hva det gjaldt. De vekslet blikk. Ribbons lot oppringningen gå til svareren, la dopet tilbake i hanskerommet og kikket på klokka for tredje og siste gang. To på seks om morgenen. Tominuttersnedtellingen hadde startet. Ribbons tok en finlandshette av elastisk bomull ut av hanskerommet. Han trakk på seg skimaska og rettet på den til stoffet sluttet seg tett rundt ansiktet. Moreno gjorde langsomt det samme med sin egen. Ribbons koblet sammen ledningene under dashbordet og startet motoren. På gulvet lå en militær skuddsikker vest med oppgraderte plater som kunne stoppe maskingeværkuler på tjue meters hold. Ribbons var nødt til å ha den på seg. Det var han som var anføreren. Magen hans bulte ut nedenfor vesten. Under et pledd i baksetet lå en Remington jaktrifle Model 700 med fem patroner, utstyrt med rødprikksikte og en åtte og en halv tommers lyddemper av typen AWC Thundertrap – Morenos våpen. Ved siden av lå en helautomatisk Kalasjnikov Type 56 og tre magasiner med tretti 7,7 grams fullmantlete jaktpatroner i hver. Ribbons trev AK-en og satte et magasin i laderamma, avsikret våpenet, snudde seg mot Moreno og spurte: «Er du like klar for dette som jeg er?» «Jeg er klar,» sa han. De ble tause igjen. Lampene i parkeringsanlegget flimret før de slo seg av – ikke noe bruk for lys etter soloppgang. Dodge Spiriten deres var dekket av rottebrune rustflekker. Rett foran dem, godt synlig på den andre siden av gata, var kasinoets sideinngang der transporten ville komme. 11
roger hobbs
Regnstrimene på frontruta minnet Ribbons om et kaleidoskop. Nitti sekunder før pengetransporten skulle ankomme, gikk Moreno ut av bilen og inntok posisjonen sin bak en veisperring, vendt mot gata. Den saltholdige lufta hadde tæret betongen ned til armeringsjernet. Han kikket opp på overvåkningskameraene. De pekte en annen vei. Perfekt timing. Kasinoenes sikkerhetsopplegg er såpass at de har kameraer på parkeringsplassen, men såpass er ikke bra nok. Moreno hadde kartlagt kameraenes blindsoner og testet dem flere uker tidligere. Ingen bryr seg egentlig om hva som foregår på parkeringsplassen klokka seks om morgenen. Moreno støttet rifleløpet mot betongblokken. Han vippet linsekappen bort fra siktet, tok ladegrep og låste på plass den første patronen. Så kom Ribbons ut. Han løp krumbøyd mens kameraene fortsatt pekte en annen vei, og gjemte seg bak søylen ved siden av, enda en blindsone. Han ga seg til å puste dypt og raskt for å roe seg og sette kroppen i løpemodus. Kalasjnikoven virket liten i de enorme nevene hans. Han holdt den tett mot brystet. Han begynte å bli kvalm. Den velkjente følelsen snek seg inn i systemet hans, som alltid. Nerver. Ikke så ille som Morenos, tenkte han, men tross alt var de der, hver eneste gang. Seksti sekunder. Ribbons telte ned sekundene i hodet. Timingen var uhyre viktig. De hadde fått streng beskjed om ikke å sette i gang før på akkurat rett tidspunkt. Svetten gjorde hanskene glatte inni. Det er vanskeligere å skyte blink med gummihansker, men han hadde også fått beskjed om å ha dem på hele dagen. Han satt urørlig som en Buddha bak søylen, selv om den var litt for liten for ham. Han hadde 12
ghostman
ikke engang plass nok til å dra opp jakkeermet og se på klokka. I stedet konsentrerte han seg om pusten, inn og ut, inn og ut. Sekundene tikket avsted i hodet hans. Vannet falt i dråper fra betongen over ham. Presis klokka seks fikk den pansrete bilen grønt lys i krysset og svingte inn gata. Både sjåføren og vakten hadde brun uniform. Bilen var tre meter høy og veide nesten tre tonn. Den var hvit, med logoen til Atlantic Armored malt på begge sider. Den svingte inn i kasinoets lastesone og saktnet farten langsomt til den stanset under Regency-skiltet. Ribbons hørte knapt noe annet enn lyden av sin egen oppjagede pusting. Pansrete kjøretøyer er aldri enkle å ta. De er noen fryktinngytende maskiner. Det er ikke bare de åpenbare detaljene, som de tre tommer tjukke, forskriftsmessig skuddsikre stålveggene, eller dekkene forsterket med førtifem lag DuPont Kevlar, eller vinduene av en gjennomsiktig type polykarbonat som kan stå imot et helt magasin med timillimeters panserbrytende kuler. Nei, alt det der sier seg selv. Det skumleste ved en pansret bil er det som er inni den. Vaktene, for eksempel, er godt trente karer med våpen. Det fins kameraer der inne som registrerer alt som skjer. Vognveggene har seksten små kanonporter, så karene på innsiden kan skyte karene på utsiden. Og på toppen av det hele er det magnetiske plater i pengeskapene. Dersom byttet blir fjernet fra platen, begynner en tidsmåler å gå. Etter et visst antall minutter eksploderer små blekkpakker inne blant sedlene og gjør dem ubrukelige. Men for en mesterhjerne og et team med en plan, faller alle disse bekymringsfulle detaljene døde til jorden. Det fins alltid en svakhet. I dette tilfelle to. Den første sier seg selv: Ingenting blir værende i en pansret bil for all13
roger hobbs
«At det er kjøpers marked. At vi sikkert blir enige om prisen.» De satt tause en stund og lyttet til morgensendingens trafikkmeldinger. Ikke mye å prate om uansett, ingenting de ikke hadde sagt tusen ganger før over kaffekopper og plantegninger og glødende dataskjermer. Det var ikke annet å gjøre enn å lytte til trafikkmeldingene. De hadde planlagt denne jobben lang tid i forveien, selv om det kanskje er feil å si at det var de som hadde planlagt den. Mannen bak ideen satt ved telefonen sin i Seattle nesten fem hundre mil unna og gjorde seg klar til å ringe. Det var han som var hjernen. De fleste ran er ensom ulvoperasjoner som går i vasken. Et par dophuer som prøver seg på en bank og ender opp med lange opphold bak murene. En jobb med hjerne bak er noe helt annet. Det er sånne jobber du hører om én gang på kveldsnyhetene og som aldri blir nevnt igjen. Sånne som går i boks og blir der. Dette var en jobb med stramt opplegg, timing og utfasing – en profesjonell ransplan fra begynnelse til slutt. Mesterhjernen satt med alle detaljer og ga alle ordrer. Ribbons og Moreno likte ikke å si navnet hans høyt. Ingen gjorde det. Det betydde uflaks. Men Moreno og Ribbons var ikke dumme. De visste hvor overvåkningskameraene var plassert. De kjente de pansrete kjøretøyene ut og inn. De visste navnene på sjåførene og kasinobestyrerne, kjente til vanene deres, historikken deres, telefonnumrene deres, kjærestene deres. De visste mye de ikke trengte å vite engang, for det inngikk i forberedelsene. Det var tusen ting som kunne gå galt. Tanken var å beherske kaoset, ikke havne oppi det. Nå handlet det bare om trafikkmeldingene. 10
ghostman
nye typen med skinnende metallstriper ned langs midten. Pakken var delt opp i seddelbunter som ble kalt remser på grunn av den sennepsgule papirremsen rundt hver bunke for å lette tellingen. Hver remse var verdt ti tusen dollar. Tolvkilospakken besto av 122 remser, det vil si 1 220 000 dollar, komprimert til størrelsen av en stor koffert. Budet dro pengene løs fra magnetplaten. I en skuff på den andre siden lå en blå Kevlar-bag. Han la seddelpakken i bagen og deretter bagen på en liten tralle som hang på veggen. Han tok på seg solbrillene han hadde i skjortelomma og skjøv tralla ut på fortauet. Den var stor og uhåndterlig, så han strevde litt. Ti sekunder. Så snart pengebudet var ute av bilen, trakk sjåføren en Glock 19 opp av hylsteret og holdt den lavt ved hofta, standardprosedyre for leveranser som dette. Han så ut til kjede seg. Dette var dagens første leveranse, og han skulle gjennom ti til, fram og tilbake til diverse kasinoer i løpet av skiftet. Han skiftet tak på pistolen og holdt fingeren på avtrekkeren. Budet låste bakdøra på bilen og ga kasinoets nøkkel tilbake til hovedkassereren, som hektet den til beltet. Sjåføren skannet parkeringsanlegget før han snudde seg igjen, tok to skritt i retning kasinodørene og ga tegn til de to andre om å komme etter med pengene. Tiden var inne. Ribbons ga signalet. Rifla til Moreno rykket lett i armene hans. Skuddet var ikke lydløst, men dempet, som lyden av en spikerpistol på nært hold. Kula traff sjåføren i hodet like under hårfestet og bak øret. Den gikk tvers gjennom skallen hans og ut gjennom nesa. Blod og hjernemasse sprutet utover fortauet. Moreno ventet ikke til han så mannen falle. På dette holdet visste han hvor kulene ville gå. Han dro til seg lade15
roger hobbs
bolten, og tomhylsa fløy ut. Det tok ham bare noen tiendedeler å skifte målskive, som om han ikke hadde gjort annet hele livet. Hovedkassereren var nærmest, så han sto for tur. Kula traff ham i brystbeinet og flerret opp hjertet hans. Den tredje målskiva var allerede i bevegelse. Pengebudet kastet seg mot panserbilen. Han snublet i fortauskanten, landet på asfalten og grep etter Glock-en i hylsteret. Moreno fulgte ham gjennom siktet. Han fikk ham på kornet og trykket av. Kula bommet med tretti centimeter. Vakten kravlet seg i dekning. Moreno ga Ribbons et tegn med hånden. Ikke snakk om at han ville treffe fra denne vinkelen. Ribbons kom fram fra skjulestedet sitt og løftet Kalasjnikoven til skulderen. Han sprutet kuler, full utblåsning, helautomatisk. Skuddene brøt morgenstillheten som et pressluftbor midt på natta. Glassdørene til kasinoet ble pulverisert da en lang, trettikulers skur strømmet fra geværmunningen. Det var regelen om kvantitet framfor kvalitet som gjaldt for å treffe tredjemann. Flesteparten av kulene bommet, men én gjorde det ikke. Den traff pengebudet i ryggraden nedenfor hjertet. Han vred seg der han lå. Inne i kasinoet begynte folk å skrike. Ribbons hoppet over betongbarrieren mellom parkeringshuset og gata, og jogget mot den pansrete bilen. Han slapp magasinet, vippet fram et nytt og satte det inn. Det var ingen trafikk i noen retning. For tidlig på dagen. Han holdt geværet rett ut med én hånd i tilfelle noen var på vei ut fra kasinoet for å snappe pengene fra dem. Han bøyde seg forover, uten å ta blikket fra dørene, og prøvde med den ledige hånden å hekte løs bagen, som var festet til tralla med store nylonspenner. Men Ribbons hadde ikke tenkt på hvor vanskelig de ville være å løsne med én hånd, 16
ghostman
med gummihanske, på et kvart gram metamfetamin, i juliheten. Hånden hans dirret. Moreno holdt øye med gata gjennom kikkertsiktet. Kom igjen, kom igjen, kom igjen. Så gikk alarmen. Det var en gjennomtrengende sirene med lysblink inne i lobbyen, beregnet på brann og jordskjelv. Ribbons rykket til før han sendte en kuleskur gjennom dørene for å avskrekke noen fra å komme ut. Rekylen tvang armen hans opp og sendte kuler gjennom noen vinduer oppe i hotelltårnet og slukket R-en i Regency-neonskiltet. Messinghylsene sprutet ut og falt klirrende på fortauet. Han skrek. Rekylen brakk nesten armen hans. Da han gjenvant kontrollen over Kalasjnikoven, sparket han irritert bagen ned på asfalten. Faen ta. Han rettet munningen mot den siste nylonspennen og splintret den. Pengebudet rallet der han lå på ryggen et par meter unna. Han fulgte Ribbons med blikket. Blodet skummet ut fra munnen hans og samlet seg som en glorie rundt ansiktet. Ribbons løftet bagen etter den ødelagte spennen og slengte den over skulderen. Idet han passerte den døende vakten, kikket han ned på ham, senket rifla og perforerte hodet hans med kuler. Politisirener lød i det fjerne, tiltrukket av skuddene. Åtte kvartaler unna, etter lyden å dømme. Tretti sekunders responstid fra nå. Ribbons løp tilbake til parkeringshuset så fort han klarte. Han skalv, til tross for håndfullen med barbiturater han hadde svelget. Blikket hans var vilt som hos en berserk. Fortsatt ingen trafikk. Det var lett å løpe. Moreno viste ham en åpen håndflate. Løp fortere, din feite faen. 17
roger hobbs
Da de var innen hørevidde, ropte Ribbons: «Snuten kommer nordfra. Få opp bildøra, vi drar!» De var bare fem-seks meter fra hverandre. Nå var ikke kameraene noe problem. De kunne ikke identifiseres i de hodeplaggene. De spurtet mot fluktbilen. Ribbons hoppet over betongbarrieren, og Moreno åpnet døra på passasjersiden for ham. Moreno skulle kjøre. Hele jobben hadde tatt under et halvt minutt. Tjueseks sekunder, ifølge Rolexen til Ribbons. Så enkelt var det: møte opp, ta pengene og stikke. Moreno hadde et fårete glis klistret i trynet. Han var sikker på at alt ville gå glatt. Men ingen ran går glatt. Det dukker alltid opp et problem. Som mannen i bilen i den andre enden av parkeringshuset, for eksempel, som så dem gjennom kikkertsiktet på rifla si. For Ribbons var det som nå skjedde, et eneste flimmer. I det ene øyeblikket var han på vei inn i bilen, i det neste hørte han et skudd og så Moreno bli truffet. En dusj av rosa tåke. Biter av hjernemasse og skallebein traff Ribbons rett i fleisen, som granatsplinter. Ribbons hadde ikke tid til å tenke. Han hevet Kalasjnikoven og sprutet kuler blindt i retning lyden. Det kom lysglimt fra en av bilene bak ham, men Ribbons slapp opp for ammo før han fikk skutt mot den. Han kom seg ut av Dodgen, løste ut magasinet, fisket fram et nytt og satte det i. Han hadde ikke engang fått lagt børsa til skulderen da et prosjektil slo hull i frontruta. Ribbons siktet på lysglimtet og besvarte ilden. De neste skuddene kom rett mot ham. Han krabbet rundt bilen til førersiden mens han sendte avsted kjappe skuddserier. En kule traff ham i skulderen. Den boret seg inn i keramikkplaten i den skuddsikre vesten. Det var et kraftig slag som dreide ham halvt rundt og nesten stoppet ham, 18
ghostman
men han kjente ingen smerte. Han gjenvant balansen og fortsatte å skyte. Et nytt skudd traff ham i brystet rett over magen. Det kjentes som et stikk, en akutt svie. Ribbons brølte. Han var tom for ammo. Han bannet og slapp automatgeværet. Han trakk fram en Colt 1911 fra korsryggen og fyrte av med én hånd, armen utstrakt, uten å sikte. Den idiotiske maska hadde glidd ned over det ene øyet. Han skjøt kjappe dobbeltskudd som dekningsild. En geværkule traff søylen bak ham og sendte opp en sky av betongstøv og gips. Med den ledige hånden dro han liket av Moreno ned fra førersetet. Det var hjernemasse over hele dashbordet. En ny skuddserie traff bagasjerommet til Dodgen. Ribbons hørte hvordan den spratt rundt mot chassiset. Motoren gikk fortsatt. Ribbons satte bilen i revers. Han brydde seg ikke engang om å lukke døra, som ble stående åpen til farten slamret den igjen. Han bøyde seg over seteryggen og skjøt gjennom bakvinduet. Så eksploderte speilet, en liten fot fra hodet hans. Kjør, din tulling. Ribbons svidde gummi. Dodgen skjøt bakover så fort at den krasjet inn i rekken av biler bak den og sendte et gnistregn til værs. Halvblind av maska og blodet satte Ribbons bilen i Drive og fliste nedover rampa mot innkjørselen. Betalingsboden var ubetjent så tidlig på dagen, og godt var det, for Ribbons så ikke hvor han kjørte. Den ramponerte Dodgen braste gjennom billettautomaten, feide med seg boden og slingret ut på Pacific Avenue. Bilen skjente mot rødt lys og kom ut av kontroll på gal side av veien bortover mot Park Place, der Ribbons dukket ned bak rattet og klemte gassen i bånn. Felgene fikk det til å gnistre av asfalten. Han hørte politiet nærme seg for fulle sirener i det fjerne. Bare noen kvartaler unna nå, nær nok til å skape 19
roger hobbs
trøbbel. Da han dro av seg maska, sto svettespruten utover dashbordet. Han kikket bak seg. Ingenting i bakvinduet ennå. Han tråklet seg nedover de brede avenyene i Atlantic City, stadig med klampen i bånn. Moreno, rormannen, hadde planlagt fluktruta ned til minste detalj. Den planen hadde gått til helvete på nøyaktig ti sekunder. Ribbons snurret på rattet og freste gjennom en parkeringsplass og inn i et smug. I løpet av mindre enn ti minutter ville alt som fantes av purk og patruljebiler i åtte mils omkrets ha fått rede på merket og årsmodellen til bilen hans. Han måtte få gjemt den, pengene og seg selv før politiet tok ham igjen. Men først måtte han opparbeide seg avstand. Det var ikke før han svingte inn på Martin Luther King Boulevard at han merket blodet som trakk gjennom klærne under den skuddsikre vesten. Han kjente på skuddsåret i brystet. Kula hadde trengt igjennom. Selv om vesten hadde sinket og deformert den, hadde den likevel gått gjennom tjuesju lag med Kevlar og inn i kroppen hans. Det gjorde ikke særlig vondt. Det kunne han takke Morenos krystall og et heroinskudd for. Men det blødde kraftig. Han måtte rense og forbinde det om han skulle holde seg i live. Skikkelig behandling fikk vente til senere. Sånn var det. Telefonen ringte igjen. Den spesielle ringetonen. Han som ringte hadde smått med toleranse for forsinkelser, enda mindre for udugelighet og absolutt ingen for fiasko. Mannens rykte var basert på den typen altoverskyggende frykt som kunne kue etterforskere og gjøre mordere og voldtektsforbrytere lydige som skoleunger. Planene hans var nøyaktige, og han forventet at de ble fulgt til punkt og prikke. Muligheten for fiasko ble ikke engang nevnt. Ribbons hadde aldri truffet noen som hadde mislyktes med et 20
ghostman
oppdrag for ham. I hvert fall ingen som var i stand til å snakke om det. Ribbons kikket bort på mobilen som lå innunder passasjersetet, så strakte han seg og avviste samtalen med tommelen. Ribbons forsøkte å konsentrere seg om fluktruta, men klarte ikke å tenke på annet enn det lille blå huset ved vannet. Han kunne nærmest lukte den gamle atmosfæren gjennom doptåka, kjenne den sprukne malingen mot fingertuppene. Hans første hus. Han beholdt bildet for sitt indre øye, som en sutteklut rundt smerten fra kula i brystet. Han kunne klare det. Han måtte. Han måtte. To over seks på morgenkvisten. To over seks på morgenkvisten, og det vrimlet allerede av purk som sveipet gatene etter ham. To over seks på morgenkvisten, og utrykningspolitiet og FBI hadde allerede fått melding om ranet. Fire mennesker var drept. Over en million dollar stjålet. Mer enn hundre patronhylser strødd på asfalten. Dette luktet overskrifter. To over seks på morgenkvisten, og politiet hadde allerede vekket etterforskerne sine. Det gikk enda to timer før noen vekket meg.
Originalens tittel: GHOSTMAN Copyright © 2013 by Roger Hobbs All rights reserved Originally published by Alfred A. Knopf, a division of Random House, Inc., New York Translation copyright © 2014 by Font Forlag This translation published by arrangement with Sobel Weber Associates Inc. Norsk utgave © Font Forlag 2014 Omslagsdesign: Studio E Sats: Type-it AS Papir: Holmen Book Cream (70 g) Trykk og innbinding: ScandBook AB FONT CXIII Første utgave ISBN 978-82-8169-219-0 Første opplag Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.fontforlag.no
«Er en stjerne født? Høyst sannsynlig.» SUNDAY TIMES
Ranet av et kasino i Atlantic City går fryktelig galt og ender i et blodbad. Den overlevende raneren fordufter sammen med utbyttet, og mannen som planla og arrangerte det hele, har ikke noe valg: Han må innkassere en tjeneste fra en gammel bekjent for å oppspore pengene før det er for sent. Bare et fåtall mennesker vet at Ghostman – Skyggemannen – finnes, og ingen vet noe om hans virkelige identitet. Det er en forretningshemmelighet som den erfarne, forsiktige og dyktige forbryteren vokter svært godt. Men underveis i jakten på det forsvunne ransutbyttet tvinges Skyggemannen til å gjøre seg selv stadig mer synlig. Han har både FBI og ukjente forfølgere i hælene, og må ta i bruk alt han eier av ferdigheter, oppfinnsomhet og overlevelsesinstinkter for å finne uten å bli funnet. Fra første side suges leseren inn i et raffinert og komplekst spill, mens handlingen akselerer mot en ubønnhørlig slutt. Den unge debutanten Roger Hobbs har bergtatt den internasjonale bokbransjen med denne svært velkomponerte og fengslende spenningsromanen. Warner Bros. skal filmatisere den, og den norske regissøren Morten Tyldum (bl.a. Hodejegerne) har fått ansvaret for å bringe boken til lerretet.
ISBN: 978-82-8169-219-0 ISBN 978-82-8169-219-0
font
FONT FORLAG
9 788281 692190 www.fontforlag.no