Churchills ilddåp av Erik Larson by Font Forlag

ERIK LARSON

CHURCHILLS ILDDÅP En historie om familie og motstandskraft under bombingen av London 1940–1941

Oversatt av Rune R. Moen

Font

Erik Larson Originalens tittel: THE SPLENDID AND THE VILE Oversatt av Rune R. Moen Norsk utgave: © Font Forlag, Oslo, 2020 Oversetteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond ISBN 978-82-8169-529-0 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsfoto: Associated Newspapers / Contributor Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2020 Satt i 11,2/13 pkt. Bembo og trykt på 80 g Holmen Book Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Font Forlag er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.fontforlag.no

Til David Woodrum â&#x20AC;&#x201C; av hemmelige grunner

Det er ikke gitt menneskene – heldigvis for dem, for ellers ville livet vært uutholdelig – å forutse eller spå i særlig grad hvordan begivenheter utvikler seg. winston churchill, tale til neville chamberlain, 12. november 1940

Merknad til leserne

et var først da jeg flyttet til Manhattan for noen år siden at jeg plutselig forsto helt tydelig hvor annerledes opplevelsen av 11. september 2001 hadde vært for folk i New York enn for de av oss som så marerittet utspille seg på avstand. Det var hjembyen deres som ble angrepet. Nesten umiddelbart begynte jeg å tenke på London og det tyske flyangrepet i 1940–1941, og lurte på hvordan i all verden noen kunne ha holdt det ut: Femtisju netter med bombing etter hverandre, fulgt av en stadig mer intens rekke nattlige angrep gjennom de neste seks månedene. Spesielt tenkte jeg på Winston Churchill: Hvordan holdt han ut? Og familien og vennene hans? Hvordan var det for ham å få byen sin bombet natt etter natt, vel vitende om at disse flyangrepene, uansett hvor grufulle de var, sannsynligvis bare var opptakten til noe langt verre, en tysk invasjon fra sjøen og luften, med fallskjermsoldater som lander i hagen hans, panservogner som skramler over Trafalgar Square og giftgass som brer seg over stranden der han en gang sto og malte havet? Jeg bestemte meg for å finne ut av det, og innså raskt at én ting er å si «Hold ut», mens det er noe helt annet å gjøre det. Jeg konsentrerte meg om Churchills første år som statsminister, fra 10. mai 1940 til 10. mai 1941, som også var den perioden de tyske flyangrepene utviklet seg fra sporadiske, tilsynelatende formålsløse tokt til et altomfattende angrep på byen London. Året endte i en helg med Vonnegut-aktig vold, der det dagligdagse og det groteske løp sammen og markerte det som viste seg å være krigens første seier. Det som følger, er på ingen måte en definitiv fremstilling av Churchills

churchills ilddåp

liv. Andre forfattere har tatt seg av det, spesielt hans utrettelige, men dessverre ikke udødelige biograf Martin Gilbert, hvis åttebinds verk burde tilfredsstille ethvert behov for de minste detaljer. Min beretning er en mer intim variant som graver dypere i hvordan Churchill og kretsen rundt ham gikk frem for å overleve i det daglige: De mørke øyeblikkene og de lyse, de romantiske forviklingene og katastrofene, sorg og latter, og de små rare episodene som viser hvordan det faktisk var å leve under den ildstormen Hitler påførte dem. Dette var året da Churchill ble Churchill, den sigarrøykende bulldoggen vi alle tror vi kjenner, da han holdt sine beste taler og viste verden hvordan mot og ledelse egentlig så ut. Selv om det til tider kan se ut som noe annet, er dette et sakprosaverk. Alt som står mellom anførselstegn, kommer fra et eller annet historisk dokument, enten det er en dagbok, et brev, en memoar eller noe annet. Enhver referanse til en gest, et blikk eller et smil eller et hvilket som helst annet ansiktsuttrykk kommer fra en redegjørelse fra en person som var vitne til det. Hvis noe av det som følger, utfordrer det du tidligere har trodd om Churchill og denne epoken, må jeg bare si at historien er et livfullt sted, fullt av overraskelser. erik larson, manhattan, 2020

Innhold

DYSTRE FORVENTNINGER

del en TRUSSELEN TILTAR

del to UNDERVISSE OMSTENDIGHETER

del tre del fire

FRYKT

177

BLOD OG STØV

227

del fem AMERIKANERNE del seks

KJÆRLIGHET I FLAMMENE

del sju ETT ÅR PÅ DAGEN epilog ETTER HVERT SOM TIDEN GIKK

363 439 485 517

Kilder og takksigelser

531

Bibliografi

536

Noter

546

581

NO RGE

Thurso

Scapa Flow

S KOTTL A N D

0 miles

200

100 200

0 kilometer

ord

sjø

Glasgow (Dungavel House)

STORBRITANNIA

Liverpool

E N GL A N D

IRLAND

Birmingham

Coventry

Chipping Norton (Ditchley)

NE DE RLAND Breckles (Breccles Hall)

Aylesbury (Chequers)

Rotterdam

London ver str e Do

Westerham (Chartwell)

det

Dunkirk Southampton

Cap Blanc-Nez

B E LGI A

els k

ek an

Plymouth

FRANKRIKE

erhave

Atlant

Paris

Dystre forventninger

ngen var i tvil om at bombeflyene ville komme. Forsvarsplanleggingen begynte lenge før krigen, selv om planleggerne ikke hadde noen spesifikk trussel i tankene. Europa var Europa. Om man hadde tidligere erfaringer i bakhodet, kunne det bryte ut krig hvor som helst, når som helst. Storbritannias militære ledere så på verden ut ifra imperiets erfaring fra den forrige krigen, første verdenskrig, med masseslakt av både soldater og sivile og historiens første systematiske flyangrep, gjennomført over England og Skottland med bomber sluppet fra tyske zeppelinere. Det første av disse angrepene inntraff natt til 19. januar 1915, og ble fulgt av mer enn 50 angrep til, med gigantiske luftskip som drev lydløst over det engelske landskapet, slapp 162 tonn bomber og drepte 557 personer.1 Siden den gang hadde bombene blitt større og mer dødbringende, og mer utspekulerte, med tidsforsinkelser og modifikasjoner som gjorde at de hylte på vei ned. Én enorm tysk bombe, et fire meter langt og 1800 kg tungt prosjektil som ble kalt Satan, kunne ødelegge et helt kvartal.2 Flyene som fraktet disse bombene, hadde også blitt større, og raskere, og fløy høyere, og var dermed bedre i stand til å unnvike hjemmefrontens forsvar. Den 10. november 1932 ga Stanley Baldwin, på det tidspunktet visestatsminister, Underhuset et varsel om hva som ventet: «Jeg tror det er bra for mannen i gata å innse at det ikke finnes noen jordisk makt som kan beskytte ham mot å bli bombet. Uansett hva folk måtte si til ham, vil bombeflyet alltid komme seg gjennom.»3 Det eneste effektive forsvaret lå i angrep, sa han, «noe som betyr at dere – hvis dere vil redde dere selv – er nødt til å drepe flere kvinner og barn raskere enn fienden».

churchills ilddåp

Storbritannias eksperter på sivilforsvar fryktet et «knockout-angrep», og spådde at det første flyangrepet mot London ville ødelegge store deler av byen, kanskje hele, og drepe 200 000 sivile.4 «Det var en utbredt oppfatning at London ville ligge i ruiner i løpet av minutter etter at det ble erklært krig»,5 skrev en underordnet tjenestemann. Angrepene ville skape så stor frykt blant de overlevende at mange millioner kom til å gå fra vettet. «London vil i flere dager være et eneste stort rablende galehus», skrev militærteoretikeren J.F.C. Fuller i 1923.6 «Sykehus vil bli stormet, trafikken vil stoppe opp, hjemløse vil skrike på hjelp. Det vil råde fullt kaos i byen.» Innenriksministeriet anslo at hvis standard begravelsesprosedyrer ble fulgt, ville kistemakerne trenge 1,8 millioner kvadratmeter «kistetreverk», en mengde det var umulig å få tak i.7 De ville bli nødt til å bygge kistene av tykk papp eller pappmasjé, eller rett og slett begrave folk i liksvøp.8 «Til massebegravelser», var rådet fra det skotske helsedepartementet, «er en grøft best egnet. Den bør graves dyp nok til å gi plass til fem lag med lik».9 Planleggerne mente at det burde graves store groper i utkanten av London og andre store byer. Gravingen skulle utføres så diskré som mulig. Begravelsesagenter skulle få spesialopplæring i å dekontaminere kroppen og klærne til mennesker som var drept av giftgass.10 Da Storbritannia erklærte Tyskland krig den 3. september 1939, som reaksjon på at Hitler invaderte Polen, forberedte myndighetene seg for alvor på bombingen og invasjonen som helt sikkert ville komme. Kodeordet som signaliserte at en invasjon var nært forstående eller i gang, var «Cromwell».11 Informasjonsministeriet sendte ut en egen løpeseddel, Beating the Invader, som gikk ut til millioner av husstander. Det var ikke ment for å berolige. «Der fienden lander», ble det advart, «… vil det komme til de mest voldsomme kamper». Leserne ble bedt om å lytte til eventuelle råd fra myndighetene om å evakuere. «Når angrepet begynner, vil det være for sent å dra … HOLD STAND.» Klokketårn i hele Storbritannia var stille. Kirkeklokkene var nå alarmsignalet, og skulle bare ringe når «Cromwell» ble utløst og fienden var underveis. Hvis du hørte kirkeklokker, betydde det at fallskjermstyrker var sett i nærheten. Instruksene fra flygebladet i denne situasjonen var: «Gjør sykkelen din ubrukelig og gjem den, og ødelegg alle kart.» Hvis du eide en bil: «Fjern fordelerlokk og ledninger. Videre må du enten tømme tanken eller fjerne forgasseren. Hvis du ikke vet hvordan det gjøres, oppsøk nærmeste verksted og finn det ut nå.» I byer og landsbyer tok man ned gateskilt og begrenset salget av kart til personer med tillatelse utstedt av politiet.12 Bønder lot gamle biler og laste-

dystre forventninger

biler stå ute på jordene som hindre for glidefly fulle av soldater. Myndighetene delte ut 35 millioner gassmasker til sivilbefolkningen, som hadde dem med seg på jobb og i kirken, og hadde dem ved siden av sengen når de sov.13 Postboksene i London fikk et lag med gul maling som skiftet farge hvis det var giftgass i luften.14 Strenge mørkleggingsregler gjorde bygatene så mørke at det ble nesten umulig å kjenne igjen en besøkende på en togstasjon når dagslyset forsvant.15 De kveldene det ikke var måneskinn, gikk fotgjengere rett ut foran biler og busser, krasjet inn i lyktestolper, falt ned fra fortauskanter og snublet i sandsekker. Plutselig begynte alle å følge med på månefasene. Bombeflyene kunne angripe på dagtid, så klart, men man trodde at de etter mørkets frembrudd bare ville finne sine mål ved hjelp av månelyset. Fullmånen ble kjent som «bombemåne».16 Det var en viss trøst i at den store distansen fra basene i Tyskland la en begrensning på rekkevidden og den dødbringende kraften til bombeflyene og – enda viktigere – eskorten av jagerfly. Men forutsetningen for dette var at Frankrike, med sin mektige hær og Maginot-linje og sin slagkraftige marine, ville holde stand og sperre Luftwaffe inne og blokkere alle åpninger for invasjon fra tyskerne. Frankrikes utholdenhet var hjørnesteinen i britisk forsvarsstrategi. At Frankrike kunne falle, var det ingen som forestilte seg. «Stemningen er noe mer enn engstelig», skrev Harold Nicolson, som snart skulle bli parlamentssekretær ved informasjonsministeriet, i sin dagbok 7. mai 1940.17 «Det hersker ren frykt.» Han og kona, forfatteren Vita Sackville-West, ble enige om at de heller ville begå selvmord enn å bli tatt til fange av den tyske invasjonsstyrken. «Det må være noe raskt og smertefritt som er lett å ha med seg», skrev Vita til mannen 28. mai. «Å, kjære deg, min kjæreste, at det skulle gå så langt!» et sammenfall av uventede hendelser og omstendigheter førte omsider bombeflyene til London. Først og fremst gjaldt det én enkelt hendelse som inntraff rett før det mørknet 10. mai 1940, en av de flotteste kveldene i en av de fineste vårene noen kunne huske.

1940

Del en

TRUSSELEN TILTAR Maiâ&#x20AC;&#x201C;juni

kap i t te l 1

Likskuedommeren går av

ilene suste av sted langs the mall, den brede bulevarden som går mellom Whitehall, der de britiske ministeriene har sitt sete, og Buckingham Palace, residensen til kong Georg VI og dronning Elizabeth med sine 775 rom. Steinfasaden kunne ses i den borteste enden av veibanen, mørk av skygge. Det var tidlig på kvelden fredag 10. mai. Overalt blomstret klokkeblåstjerner og kusymrer. Spinkle vårblader dekket toppen av trærne som et tynt slør. Pelikanene i St. James’s Park solte seg i varmen og beundringen fra de besøkende, mens deres mindre eksotiske venner, svanene, drev av sted med sin sedvanlige mangel på interesse. Det flotte maiværet sto i en uhyggelig kontrast til alt som hadde skjedd siden daggry denne dagen, da tyske styrker stormet inn i Nederland, Belgia og Luxemburg i et overveldende angrep med panserstyrker, stupbombere og fallskjermsoldater. Bak i den første bilen satt Storbritannias øverste marineoffiser, marineminister Winston S. Churchill, 65 år gammel. Han hadde hatt den samme stillingen én gang tidligere, under den forrige krigen, og hadde blitt utnevnt på nytt av statsminister Neville Chamberlain da denne krigen brøt ut. I den andre bilen satt Churchills sivilkledde politivakt, betjent Walter Henry Thompson i Scotland Yards spesialavdeling, som hadde ansvar for å holde Churchill i live. Thompson var høy og slank, med rett nese, og var til stede overalt. Han kunne stadig ses på pressefotografiene, men ble sjelden nevnt – en «løpegutt» i den tidens sjargong, i likhet med så mange andre som fikk myndighetene til å fungere: myriaden av privatsekretærer og parlamentssekretærer og assistenter og maskinskrivere som utgjorde fotsolda-

churchills ilddåp

tene i Whitehall. Men i motsetning til de fleste andre hadde Thompson en pistol i frakkelommen til enhver tid. Churchill hadde blitt tilkalt av kongen. I det minste for Thompson virket årsaken innlysende. «Jeg fulgte etter den gamle mannen med en ubeskrivelig stolthet», skrev han.1 Churchill gikk inn på slottet. Kong Georg var på dette tidspunktet 44 år og godt inne i det fjerde året av sin regjeringstid. Han var kalvbeint, hadde fiskelepper, veldig store ører og slet med kraftig stamming, og han virket puslete, spesielt i forhold til gjesten, som selv om han var åtte centimeter lavere, var mye større om livet. Kongen var skeptisk til Churchill. Churchills sympati for Edvard VIII, kongens storebror hvis romanse med den fraskilte amerikanske kvinnen Wallis Simpson hadde ført til abdikasjonskrisen i 1936, var stadig et betent tema mellom Churchill og kongefamilien. Kongen hadde dessuten blitt fornærmet over Churchills kritikk av statsminister Chamberlain på grunn av Münchenavtalen i 1938, som lot Hitler annektere en del av Tsjekkoslovakia. Kongen næret en generell mistro til Churchills uavhengighet og skiftende politiske lojalitet. Han ba Churchill sette seg, og gransket ham rolig en stund, på noe Churchill senere beskrev som en søkende og undrende måte. Kongen sa: «Jeg antar du ikke vet hvorfor jeg har sendt bud på deg?»2 «Sir, det kan jeg rett og slett ikke forestille meg.» det hadde vært et opprør i Underhuset som fikk Chamberlains regjering til å vakle. Opprøret brøt ut etter en diskusjon om et mislykket britisk forsøk på å kaste tyske styrker ut fra Norge, som Tyskland hadde invadert en måned tidligere. Churchill, som marineminister, hadde vært ansvarlig for marinedelen av innsatsen. Nå var det britene som sto i fare for å bli kastet ut, i møte med et uventet voldsomt tysk angrep. Nederlaget førte til krav om regjeringsskifte. Ifølge opprørerne var Chamberlain, 71 år gammel og med kallenavn som «likskuedommeren» og «den gamle paraplyen», ikke rett mann for oppgaven med å håndtere den stadig mer omfattende krigen. I en tale 7. mai rettet et parlamentsmedlem, Leopold Amery, flengende kritikk mot Chamberlain, og lånte ord som Oliver Cromwell hadde brukt i 1653: «Du har sittet her for lenge i forhold til det du har gjort av gode ting! Gå av, sier jeg, og la oss være ferdige med deg! I Guds navn, gå av!»3 Det fulgte et tillitsvotum i Underhuset, der representantene i en votering stiller seg opp i lobbyen på to rekker, for ja og nei, og går forbi stemmetellerne, som registrerer stemmene. Ved første øyekast fremsto opptellingen

likskuedommeren går av

som en seier for Chamberlain – 281 ja mot 200 nei – men egentlig, sammenlignet med tidligere avstemninger understreket den hvor mye politisk støtte han hadde mistet. Etterpå hadde Chamberlain et møte med Churchill og fortalte at han hadde planer om å trekke seg. Churchill, som ønsket å fremstå som lojal, klarte å snakke ham bort fra det. Dette var en oppmuntring for kongen, men det fikk en av opprørerne, som var forferdet over at Chamberlain kanskje hadde til hensikt å bli sittende, til å sammenligne statsministeren med «en skitten gammel tyggegummi på et stolbein».4 Innen torsdag 9. mai hadde Chamberlains motstandere blitt mer besluttsomme. Utover dagen virket det mer og mer sikkert at han ville gå av, og to menn trådte raskt frem som de mest sannsynlige kandidatene til å avløse ham: Hans utenriksminister, lord Halifax, og marineministeren, Churchill, som store deler av folket forgudet. Men så kom fredag 10. mai og Hitlers blitzkrieg-angrep på Nederland, Belgia og Luxemburg. Nyheten kastet en mørk skygge over Whitehall, selv om den for Chamberlain også førte med seg et glimt av nytt håp om at han kunne klare å beholde sin stilling. Underhuset ville da helt sikkert være enige i at det ville være dumdristig å bytte ut regjeringen mens det pågikk slike skjellsettende hendelser. Men opprørerne uttrykte tydelig at de ikke ville tjene under Chamberlain, og presset på for å få Churchill utnevnt. Chamberlain innså at han ikke hadde noe annet valg enn å gå av. Han oppfordret lord Halifax til å ta jobben. Halifax virket mer stabil enn Churchill, og det syntes mindre sannsynlig at han ville føre Storbritannia inn i en eller annen ny katastrofe. Innenfor Whitehall var Churchill anerkjent som en briljant taler, men mange mente at han manglet god dømmekraft. Halifax selv omtalte ham som en «bøllete elefant».5 Men Halifax, som tvilte på sine egne evner til å lede i krigstid, ville ikke ha jobben. Han viste dette svært tydelig da sendebudet som var kommet for å forsøke å få ham til å ombestemme seg, oppdaget at han hadde dratt til tannlegen.6 Det var nå opp til kongen å avgjøre. Han kalte først på Chamberlain. «Jeg godtok oppsigelsen hans», skrev kongen i sin dagbok, «og fortalte ham hvor forferdelig urettferdig jeg syntes han var behandlet, og at jeg var veldig lei for at alle disse kontroversene hadde inntruffet».7 De to mennene snakket om etterfølgere. «Jeg foreslo selvfølgelig Halifax», skrev kongen. Han anså Halifax som «det åpenbare valget». Men nå skulle Chamberlain overraske ham: Han anbefalte Churchill. Kongen skrev: «Jeg sendte bud på Winston og ba ham danne regjering.

churchills ilddåp

Dette gikk han med på og sa til meg at han ikke hadde trodd det var grunnen til at jeg hadde sendt bud på ham»8 – selv om Churchill, ifølge kongens fremstilling, tilfeldigvis hadde for hånden navnene på flere menn han vurderte til sin egen regjering. bilene som kjørte churchill og betjent Thompson, vendte tilbake til Admiralty House, marinens hovedkvarter i London og, for øyeblikket, Churchills hjem. De to mennene gikk ut av bilene. Som alltid holdt Thompson den ene hånden i frakkelommen for å ha rask tilgang til pistolen. Vaktposter sto der med rifler påmontert bajonett, og på plass var også soldater væpnet med lette maskingevær av typen lewisgun, skjermet av sandsekker. På den grønne plenen i St. James’s Park like i nærheten stakk de lange løpene på luftvernmitraljøser opp som stalagmitter. Churchill snudde seg mot Thompson. «Du vet hvorfor jeg har vært i Buckingham Palace», sa han.9 Thompson gjorde det, og gratulerte ham, men la til at han skulle ønske utnevnelsen hadde kommet tidligere, og i bedre tider, med tanke på det enorme omfanget av oppgaven som lå foran dem. «Bare Gud vet hvor stor den er», sa Churchill. De to mennene tok hverandre i hånden, like alvorsfulle som de sørgende i en begravelse. «Jeg håper bare at det ikke er for sent», sa Churchill. «Jeg er i høyeste grad redd for at det er det. Men vi kan bare gjøre så godt vi kan, og gi resten av det vi har – hva nå som måtte være igjen av oss.» Dette var beskjedne ord, men inne i seg var Churchill oppstemt. Han hadde levd hele sitt liv for dette øyeblikket. At det hadde kommet i en så mørk tid, spilte ingen rolle. Om noe gjorde det utnevnelsen enda mer fortreffelig. I det stadig svakere lyset kunne betjent Thompson se tårene begynne å renne nedover Churchills kinn. Også Thompson selv kjente at han var på gråten. sent den natten lå Churchill til sengs, yr av en pirrende følelse av utfordringer og muligheter. «I min lange politiske karriere», skrev han, «hadde jeg innehatt de fleste av statens høyeste stillinger, men jeg innrømmer gjerne at den stillingen som nå hadde tilfalt meg, var den jeg likte best».10 Å søke makt for maktens skyld var en «grunnleggende» aktivitet, skrev han, og la til: «Men makt i en nasjonal krise, når en mann tror han vet hvilke ordre som bør gis, er en velsignelse.»

likskuedommeren går av

Han var svært lettet. «Endelig hadde jeg autoritet til å gi instrukser på hele scenen. Jeg følte det som om jeg fulgte skjebnen, og at hele livet mitt opp til dette hadde vært en forberedelse på denne stunden og denne prøvelsen … Selv om jeg var utålmodig etter at det skulle bli morgen, sov jeg godt og hadde ikke noe behov for oppmuntrende drømmer. Fakta er bedre enn drømmer.»11 Til tross for den tvilen han uttrykte til betjent Thompson, fylte Churchill Downing Street 10 med ren visshet om at Storbritannia under hans ledelse ville vinne krigen, selv om enhver objektive vurdering ville ha slått fast at han ikke hadde en sjanse. Churchill visste at utfordringen nå besto i å få alle andre til å tro det samme – hans landsmenn, overordnede offiserer, ministre i regjeringen og – aller viktigst – den amerikanske presidenten, Franklin D. Roosevelt. Helt fra begynnelsen forsto Churchill en grunnleggende sannhet om krigen: At han ikke kunne vinne den uten at USA til slutt trådte inn. Overlatt til seg selv, mente han, kunne Storbritannia holde ut og holde Tyskland i sjakk, men bare USAs industrielle kapasitet og store mannskaper ville sikre at Hitler og nasjonalsosialismen ble slått ned en gang for alle. Det som gjorde det hele enda mer avskrekkende, var at Churchill var nødt til å få dette i stand raskt, før Hitler rettet sin fulle oppmerksomhet mot England og slapp løs det tyske flyvåpenet, Luftwaffe, som britisk etterretning mente var enormt mye mektigere enn Royal Air Force. midt oppe i alt dette måtte Churchill takle alle mulige slags andre utfordringer. Et enormt avdrag på hans personlige gjeld forfalt i slutten av måneden, et avdrag han ikke hadde penger til å betale. Hans eneste sønn, Randolph, var også nedtynget i gjeld, og viste stadig et talent ikke bare for å bruke penger, men også for å spille dem bort i hasardspill, der hans udugelighet var legendarisk. Dessuten drakk han for mye og hadde, så fort han var full, en tilbøyelighet til å lage skandaler, slik at han utgjorde det moren, Clementine (uttales Clementiin), mente var en kontinuerlig risiko for at familien en vakker dag skulle settes i uopprettelig forlegenhet. Churchill måtte dessuten håndtere mørkleggingsregler og streng rasjonering og stadig større forstyrrelser fra tjenestemenn som skulle forhindre at han ble drept i et attentat – i tillegg til, og ikke minst, de stadige avbrytelsene fra skaren av arbeidere som var sendt for å forsterke Downing Street 10 og resten av Whitehall mot flyangrep. Den uendelige hamringen deres var det av alle

churchills ilddåp

irritasjonsmomentene som hadde den sterkeste evnen til å vippe ham over i raseriet. Kanskje bortsett fra plystring. Det at han ikke kunne fordra plystring, sa han en gang, var det eneste han hadde til felles med Hitler. Det var mer enn bare en besettelse. «Det vekker en nesten patologisk forstyrrelse i ham – voldsom, umiddelbar og irrasjonell»,12 skrev betjent Thompson. En gang de spaserte sammen til Downing Street 10, møtte Thompson og den nye statsministeren på en avisgutt, kanskje 13 år gammel, som var på vei i deres retning, «med hendene i lommene og aviser under armene, mens han plystret høyt og muntert», kunne Thompson fortelle.13 Etter hvert som gutten nærmet seg, ble Churchill sintere og sintere. Han trakk opp skuldrene og gikk bort til gutten med lange skritt. «Slutt med den plystringen», snerret han. Gutten lot seg overhodet ikke forstyrre, og svarte: «Hvorfor skulle jeg det?» «Fordi jeg ikke liker det og det er en forferdelig lyd.» Gutten gikk videre, og så snudde han seg og ropte: «Ja, du kan vel lukke ørene, eller?» Gutten gikk videre. Churchill ble stående lamslått et lite øyeblikk. Han ble rød i ansiktet av sinne. Men en av Churchills store styrker var perspektiv, som ga ham evnen til å plassere atskilte hendelser i bokser, slik at dårlig humør kunne bli til glede på et øyeblikk. Mens Churchill og Thompson gikk videre, så Thompson at Churchill plutselig fikk et smil om munnen. Med dempet røst gjentok Churchill svaret fra gutten: «Ja, du kan vel lukke ørene, eller.» Og så lo han høyt. churchill tok umiddelbart fatt på sine nye oppgaver, noe som satte mot i mange, men for andre bekreftet de frykteligste bekymringer.