Om å praktisere fred i en krigersk verden

P E M A C H ÖDR ÖN

OM Å P RA KTI S E R E F R ED I EN KR I G E R S K V ERD EN

Untitled-1 1

22.09.16 14.56

Om ĂĽ praktisere fred i en krigersk verden

Pema Chรถdrรถn

Om รฅ praktisere fred i en krigersk verden Oversatt av Odd Eirik Ness

Originalens tittel: Practicing peace in times of war Published by agreement with Shambhala Publications, Inc. and Licht & Burr Literary Agency, Denmark

Norsk utgave Flux Forlag 2016 Å praktisere fred i en krigersk verden 1.Utgave, 1.Opplag 2016 ISBN 978-82-92773-87-1

Omslagsdesign: Substansdesign, Mette Gundersen Oversatt av: Odd Eirik Nes Sats: Type-it Trykk: Bookwell Oy Utgitt med støtte av Stiftelsen Flux Alle henvendelser om boken rettes til Flux Forlag, www.flux.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk

Til mine barnebarn Alexandria, Pete, og James

Om ikke noen snart finner frem til en eller annen form for harmoni, vil vi ikke klare å skape fred på denne kloden. Noen må plante frøet som skaper fred på jorden.

—Chögyam Trungpa Rinpoche

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Om å praktisere fred i en krigersk verden . . .

11

Mot til å vente . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

27

Å ikke bite på kroken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

41

Å endre vår holdning til smerte . . . . . . . . . . .

49

Medfølende tilstedeværelse . . . . . . . . . . . . . . .

59

Positiv usikkerhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

63

Om forfatteren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

77

Forord

Denne boken er inspirert av mine lærere Chögyam Trungpa Rinpoche og Dzigar Kongtrul Rinpoche. Jeg vil spesielt takke Kongtrul Rinpoche for at han har innviet meg i shenpa, et begrep jeg tar for meg i kapittel 3.

Jeg vil gjerne få takke redaktørene mine, Sandy Boucher og Eden Steinberg. Hilda Ryümon Guti´errez Baldoqu´in hjalp meg å skrive om manuset og bidro med mange verdifulle innspill. Stor takk sendes til Emily Hilburn Sell som redigerte foredraget mitt om shenpa, og min venn Acharya Dale Asrael for uttrykket «medfølende ro» som jeg går nærmere inn på i kapittel 5.

Jeg setter også pris på bidragene til Gigi Sims, som tok notater og renskrev foredragene mine, og nok en gang Eden Steinberg som unnfanget ideen til denne boken og som ventet tålmodig til den var ferdig.

Om å praktisere fred i en krigersk verden

Krig og fred begynner i hjertet til enkeltmennesket. Selv om vi alle ønsker å leve i fred, virker det ikke som grepene vi tar i bruk for å oppfylle dette ønsket, er særlig effektive. Merkelig nok virker det i stedet som vi prøver å oppnå fred og lykke ved å gå til krig. Vi ser det på hjemmebane, i våre relasjoner med dem som står oss nærmest. Vi kommer utslitte hjem fra jobb, og alt vi ønsker er litt fred og ro. Men vel hjemme viser det seg at ragnarok, av en eller annen grunn, er i ferd med å bryte løs, og så begynner vi å rope og skrike til dem vi lever sammen med. Hva ligger bak denne oppførselen? Vi ønsker oss bare litt lykke, trygghet, fred og ro, men i stedet blir vi enda mer stresset og kaver også opp dem rundt oss. Dette er en helt vanlig situasjon, både hjemme, på jobb og i sam11

funnet som helhet. Selv når vi bare er ute og kjører en tur. Vi suser av gårde, men hva skjer idet noen legger bilen sin inn rett foran vår? Vel, vi setter ikke pris på den slags oppførsel, så vi ruller ned vinduet og roper til dem. Krig begynner i hjertene våre, og det skjer veldig lett hver gang vi føler ubehag – både i mindre målestokk, men også i svært alvorlige, mer dyptgripende sammenhenger, som gjennom hat og fordommer. Det hele er ganske trist, fordi vi paradoksalt nok går til krig for å skape trygghet og fri oss fra en ubehagelig tilværelse.

Jeg fikk en gang overlevert et dikt med en verselinje som gir en fin beskrivelse av fred: «Å fylle våre kalde hjerter med varme følelser.» Vi kan snakke om å få slutt på krig, og vi kan gå i demonstrasjonstog for å få slutt på krig. Vi kan gjøre alt som står i vår makt, men krigen kommer bare til å fortsette så lenge vi nekter å snakke med hverandre, og så lenge hjertene våre er lukkede.

Det som skjer, er at en kjedereaksjon utløses, og jeg ville bli overrasket om du ikke kjenner igjen det følgende handlingsforløpet. Noe hender – det kan være noe så ubetydelig som summingen av en mygg som gjør at du begynner å bli anspent. Før 12

du vet ordet av det, tar stresset overhånd, og tankene våre øker ubehaget og blir til gnisten som til slutt utløser en krig. I dette tilfellet kverker du den lille myggen. Men jeg snakker også om krig innad i familien, krig på kontoret, krig i gatene og endatil krig nasjoner imellom – krig i verden.

Vi klager ofte over andre menneskers sneversynte holdninger. Men hva hender egentlig med oss selv hver gang vi selv er like ensporet? Vi føler ubehag, trekker oss inn i oss selv og opplever at vi er i vår fulle rett når vi dreper myggen eller skjeller ut bilisten som legger seg inn rett foran oss, eller hva det måtte være. Vi blir selv sneversynte, overbevist om at vårt eget perspektiv er det eneste riktige.

Jarvis Masters, en amerikansk innsatt som avventer sin dødsstraff, har skrevet en av mine favorittbøker. Boken heter Finding Freedom (Å finne frihet). I et kapittel kalt Angry Faces (Sinte ansikter) forteller Jarvis at TV-en i fengselscellen er på, men han har slått av lyden og bruker bare lyset fra skjermen for å se bedre når han leser.

Innimellom ser han opp på skjermen og roper til sine medfanger på avdelingen for å finne ut hva som skjer.

13

Første gang han roper får han dette svaret: «Det er Ku Klux Klan, Jarvis, og de skriker og klager om hvordan de svarte og jødene er skyld i alle problemer.» En halv times tid senere spør Jarvis på nytt, «Hei! Hva skjer nå?» En annen stemme svarer: «Det er noen fra Greenpeace. De demonstrerer mot at elvene forurenses, at trærne hugges ned, at dyr mishandles, og at jorden ødelegges.» Enda litt senere gjentar han spørsmålet: «Og hva skjer nå da?» En ny stemme svarer: «Å Jarvis, det er fra det amerikanske senatet, og han som snakker anklager motparten, det andre politiske partiet, for alle de økonomiske problemene landet sliter med.»

Jarvis ler og roper tilbake: «Jeg har lært én ting i kveld. Noen ganger går de i Ku Klux Klan-drakter, andre ganger i Greenpeace-skjorter, atter andre i dress og slips, men de har alle de samme sinte ansiktene.»

En gang leste jeg om en fredsmarsj. Da en gruppe som hadde deltatt i marsjen var på vei hjemover, møtte de noen som støttet den krigen fredsmarsjen demonstrerte mot. Gruppene begynte å skrike og slå etter hverandre. Jeg tenkte: «Vent litt, dette kan ikke være rett. Å gå løs på folk med plakater prydet med fredstegnet?» Neste 14

gang du selv blir sint, bør du prøve å legge merke til hvordan du rettferdiggjør deg selv. Iaktta hvordan din egen sneversynte holdning gjør at du misliker en annen person – det være seg en politiker, en leder, eller en sjef. Eller kanskje sinnet ditt er rettet mot en person som har såret deg eller noen som står deg nær. Ofte skaper dette en stivnet tankegang. Først stenger du av hjertet, og deretter slutter du å lytte til andres meninger, før du til sist rettferdiggjør din egen holdning om hvorfor du hater et annet menneske for det han eller hun står for eller for det han eller hun sier og gjør.

Om du tar en titt bakover i historien eller ser på et hvilket som helst sted i verden hvor religiøse, etniske eller politiske grupper for tiden dreper hverandre, eller hvor familier er fastlåst i eldgamle blodfeider, vil du enkelt oppdage – fordi du ikke er spesielt følelsesmessig involvert i den aktuelle konflikten – at det ikke vil bli fred før noen gir slipp på rigide holdninger. Du trenger derfor å ta et bredere perspektiv selv når dine egne selvrettferdige holdninger tar over, eller når du blir overbevist om at din aggresjon og dine fordommer er de riktige.

Jeg forsøker å leve som jeg lærer. Jeg er ikke all15

tid like flink til det, men jeg gjør mitt beste. Her om dagen var det like før mine trangsynte meninger og holdninger fikk overtaket overfor en annen person. Da husket jeg ordtaket om at du kan ikke hate andre om du klarer å sette deg inn i den andres sted. Jeg var sint på denne personen fordi han tviholdt på et snevert synspunkt. I det øyeblikket jeg ble i stand til å sette meg i hans sted innså jeg at «jeg er like oppspilt, selvrettferdig og trangsynt i denne saken som ham. Vi befinner oss på nøyaktig samme sted!» Jeg innså også at jo mer jeg tviholdt på mitt eget synspunkt, jo mer fastlåst ville situasjonen bli, og desto mer ville vi to bli til speilbilder av hverandre – to mennesker som begge mener de har rett og som kjefter på hverandre. Alt forandret seg for meg da jeg så det hele fra hans ståsted. Da forsto jeg hvor aggressiv og latterlig jeg selv fremsto.

Om du kunne innta et fugleperspektiv på jorden og se ned på alle konfliktene som utspiller seg her, ville du bare sett to sider av samme fortelling – to sider som begge mener de har rett. Så løsningen må ligge i å se innover i oss selv, og mykne opp våre egne, stivnede holdninger.

Et av de mest inspirerende eksemplene på et 16

slikt skifte finner vi i den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen. Nylig leste jeg tekstene skrevet av Martin Luther King jr. på nytt, og det slo meg igjen hvordan hele bevegelsen var tuftet på kjærlighet – en kjærlighet som ikke ekskluderer noen.

Dette vinner gjenklang i den buddhistiske forståelsen av kjærlighet. I dette perspektivet ønsker du helbredelse for alle.

Nå kan selvsagt enkelte politiske aktivister innvende at «dette høres jo fint ut, men ingen virkelig endring vil skje bare ved å innta en slik altomfattende kjærlig holdning.» Men sannheten er at om du inntar en slik holdning, og begynner å leve i pakt med den i din egen hverdag, vil situasjonen endre seg dramatisk og du vil se verden i et nytt lys. Klarere enn før blir du i stand til å få øye på urettferdighet, og du vil innse at en del av selve definisjonen på urettferdighet er at den rammer alle involverte parter. Den skader de som blir undertrykt eller misbrukt, og den skader også de som undertrykker og misbruker.

Fra et buddhistisk ståsted har de som blir undertrykt en sjanse til å frigjøres på et dypere plan av det de går igjennom – slik mange av deltakerne i borgerrettighetsbevegelsen ble det. De 17

får muligheten til å erstatte hat med kjærlighet og medfølelse, og dermed endre verden gjennom ikke-vold og uten aggresjon. I stedet for å synke ned i selvopptatthet, kan de bruke sin egen lidelse til å forstå den lidelsen alle mennesker lever med – både de som sårer dem, de som hjelper dem, og de som forholder seg nøytrale. De får med andre ord en sjanse til å mykne opp sine stivnede hjerter, samtidig som de holder fast ved oppfatningen av at urettferdighet begås mot dem og fortsetter kampen for at urettferdigheten og ondskapen skal opphøre.

Men de som undertrykker kan også være så fordomsfulle og fastlåste i sine sinn, at sjansene for at de vokser og lærer er forsvinnende små. Om deres hat, sinne og fordommer fortsetter å vokse, er det til sist de selv som lider mest. Ingenting volder mer smerte enn å bli spist opp av intoleranse, ondskap og sinne.

Krig og fred begynner altså i våre hjerter. Hvorvidt vi møter våre medmennesker med et åpent sinn eller en kald skulder, har globale ringvirkninger.

Nylig underviste jeg i den buddhistiske teksten Veien til det oppvåknede liv, som gir veiledning 18

til dem som vil vie livet til å lindre lidelse og til å hjelpe alle levende vesener. Teksten ble skrevet i India i det åttende århundre av en buddhistisk mester kalt Shantideva. Han fremhever et interessant fredsaspekt. Han sier: «Om disse eldgamle, aggressive adferdsmønstrene inni meg, som ikke unnfanger annet enn elendighet og som forårsaker lidelse både for meg selv og for andre; om disse adferdsmønstrene fortsatt finner et trygt tilholdssted i mitt hjerte, hvordan kan da lykke og fred noensinne spres i verden?»

Shantideva sier at så lenge vi rettferdiggjør våre egne, stivnede hjerter og selvgodhet, vil vi aldri finne lykke og fred. Vi er ivrige etter å rette pekefingeren mot lovbryterne, men vi er selv deres speilbilder. Alle går rundt og er opprørte over alle andres ugjerninger.

Så kommer Shantideva med nok et tankevekkende poeng. Han sier at alle menneskene som opprører oss, vil til slutt dø eller forsvinne ut av våre liv på andre måter. Det samme er tilfellet med nasjoner som kriger mot hverandre. Tiden går, og enten slutter nasjonene å eksistere, eller så bytter de side og blir våre allierte. Han minner oss på hvordan alt ustanselig er i endring. Men spirene av 19