Naturen er hellig by Flux Forlag

Dødelige klimaendringer truer. Vil vi stoppe dem, er det ikke nok å satse på teknologiske løsninger. Vi er nødt til å forstå bakenforliggende årsaker. Handlingene våre har røtter i verdier og livssyn, som grunnleggende er formet av religion.

Verdirevolusjon

En vakrere verden er mulig Hvordan kan enkeltmennesker skape en bedre verden? Denne boken er en antitese til kynismen, frustrasjonen og lammelsen. Den utfordrer vår kulturs ledende myte om at vi er adskilt og må kjempe imot «de onde», som alltid er de andre.

Naturen er ikke lenger hjemsted for levende subjekter som skal respekteres. Den er blitt et dødt objekt som vi ofrer til gudene Penger, Forbruk og Vekst. Dermed er vi godt i gang med å sage over den grenen vi sitter på. Kan utbredelse av grønn religion og spiritualitet verden over være med å forhindre den store klimakatastrofen? Det søker denne boken svar på. Når livsviktige endringer fra maktens tinder uteblir, blir opprør nedenfra en nødvendighet.

NATUREN ER HELLIG

Erik Dammann satte Norge i brann med bevegelsen Framtiden i våre hender. Nå vil han vekke oss på nytt. Han ser vår tid fra fremtiden, og viser hvilken risiko vi tar ved å fortsette som før. Mannlige ledere er i ferd med å konkurrere kloden i senk.

En gang fantes guder i planter, trær, dyr og fjell i religioner over hele verden – såkalt animisme. I moderne tid er animisme forsvunnet de fleste steder. Den svinner ytterligere hen med den globale utbredelsen av kapitalisme, industri og ortodokse former for kristendom og islam.

Je n s - An dré P. H e rb e ne r

Andre bøker fra Flux:

JEN S-AN DRÉ P. HER B ENER TYUIOPLKJHGFDDSAZXCVBNM,.

NATUREN ER HELLIG KLIMAKATASTROFE OG RELIGION

Jens-André P. Herbener (f. 1970) er cand.mag. og mag.art. i religions historie og semittisk filologi. Han er fast religionsdebattant i avisen Politiken. Han har vært knyttet til flere universiteter og har skrevet en rekke bøker, artikler, blogger m.m.

I S B N 978-82-92773-77-2

Se mer på:

www.flux.no ISBN 978-82-92773-77-2

9 788292 773772 www.flux.no

NATUREN ER HELLIG.indd 1

07.12.15 16.10

Naturen er hellig

JENS-ANDRÃ&#x2030; P. HERBENER

Naturen er hellig Klimakatastrofe og religion

Oversatt av Kari Bu

Originalens tittel: Naturen er hellig – Klimakatastrofe og religion First published by Informations Forlag Published by arrangement with Informations Forlag, Copenhagen, Denmark Norsk utgave © Flux forlag 1.utgave, 1. Opplag 2016 ISBN 978-82-92773-77-2 Oversatt av: Kari Bu Omslagsdesign: Mette Gundersen Sats: Type-it AS Trykk: Bookwell Oy Alle henvendelser om boken kan rettes til Flux forlag www.flux.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Til Jordens liv

Sentrale begreper i boken

Antroposentrisme: Forestilling om at mennesket står i sentrum og har langt større verdi enn resten av naturen. Økosentrisme: Forestilling om at naturen står i sentrum. Naturen tillegges egenverdi og kan ikke reduseres til dens nytteverdi for mennesker. Animisme: Forestillingen om at naturen, eksempelvis elver, fjell, dyr, torden, planter og havet, er bebodd av guder og ånder. Av dette følger ofte krav om å behandle (deler av) naturen med respekt. Eskatologi: Forestillinger om at vår verden vil gå under til fordel for et paradis, gudsrike eller lignende. Monoteisme: Forestillinger om at det utelukkende finnes én sann gud. Andre guder avvises derfor som falske. Polyteisme: Forestillinger om at det finnes mange guder.

Panteisme: Forestillingen om at en gud eller gudinne er identisk med verden, eller at verden er gjennomstrømmet av en guddommelig kraft. Holocen: Normal betegnelse for tidsrommet som strekker seg fra siste istids avslutning (11.500 år siden) til i dag. Antropocen: En foreslått betegnelse for tidsrommet der menneskene får skjellsettende konsekvenser for Jordens liv. Noen daterer begynnelsen av Antropocens til den industrielle revolusjon omkring 1800-tallet, andre vil helt tilbake til jordbruksrevolusjonen for 11.000 år siden. Subsistensøkonomi: Selvforsyningssystem, hvor alt man produserer går til å dekke egne basale behov for å overleve.

Alt er fullt av guder. Thales (6. 책rh. f.v.t.) * Jorden er s책 fylt med guddommelige krefter, at det er lettere 책 finne en gud enn et menneske. Petronius (1. 책rh. e.v.t.) * The days of our kind are numbered. The one God comes to drive out the many gods. The spirits of wood and stream grow silent. Merlin (Excalibur, 1981) * Menneskeheten har ingen forpliktelser overfor dyr. Pave Pius IX (1792-1878)

More science and more technology are not going to get us out of the present ecologic crisis until we find a new religion, or rethink our old one. Professor Lynn White (1907-1987) * For meg er naturen hellig. Trærne er mine templer, og skogene er mine katedraler. Tidl. president Mikhail Gorbatsjov * Vi er første generasjon som kan merke klimaendringene og den siste som kan gjøre noe med dem. Barack Obama, president i USA * Omkostningene ved passivitet vil bli forferdelig mye høyere enn omkostningene ved å handle. Rajendra Pachauri, leder for FNs klimapanel

Innhold

Liste over sentrale begrep i boken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Introduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7 13

FØRSTE DEL Den globale klimakrisens religiøse røtter

1: Vestlig kristendom bærer en stor del av ansvaret . . 2: Monoteistiske religioner bærer en stor del av ansvaret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3: Offisiell kristendom har gjort det vestlige mennesket hjemløs i naturen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4: Det moderne natursynet har røtter i feilaktig bibeltolkning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

25 30 34 40

ANDRE DEL Den globale klimakrisens innflytelse på religion og spiritualitet

5: Økologisk reformarbeid og naturvern i de store religionene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6: Dypøkologi og nødvendigheten av en økologisk revolusjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7: Dypøkologi i praksis: En dyreart bør være mer hellig enn kronjuvelene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

49 61 68

8: Urfolk og naturvern . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9: Hedningene vender tilbake . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10: Hvem er de nye hedningene? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11: Vil det tredje årtusen stå i hedendommens tegn? . .

72 79 85 93

TREDJE DEL De tre økologiske syndefallene

12: Det første økologiske syndefallet: Jordbruksrevolusjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13: Det andre økologiske syndefallet: Den monoteistiske revolusjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14: Det tredje økologiske syndefallet: Den industrielle-teknologiske revolusjon . . . . . . . . . . . . . . 15: Religionshistorisk overblikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

103 117 135 144

FJERDE DEL Ikke mer snakk. Handling

16: Er X Factor viktigere enn klimaendringene? . . . . . . 17: Det moderne samfunn er en selvmordskult . . . . . . . 18: Kan miljøbevegelser lære av misjonerende religioner? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19: Når det er lov å ødelegge vår fremtid blir lovbrudd en plikt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Epilog: En ualminnelig usikker fremtid . . . . . . . . . . . . .

159 164

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

188 197

Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

168 174 181

Introduksjon

«Menneskene og naturen er på kollisjonskurs. Menneskelige aktiviteter påfører miljøet og vitale ressurser nådeløs og ofte irreversibel skade … Fundamentale endringer presser seg på, hvis vi skal unngå den kollisjonen vår nåværende kurs vil føre til … En stor endring av vår forvaltning av Jorden og dens liv er påkrevd, hvis omfattende menneskelig elendighet skal unngås, og hvis vårt globale hjem på denne planeten ikke skal bli uopprettelig lemlestet.» Denne apellen – kalt World Scientists’ Warning to Humanity – fremsatte 1.700 av verdens ledende vitenskapsfolk og over 200 nobelpristakere allerede i 1992.1 Apellen ble stort sett forbigått av verdens medier. Samme år sluttet 165 land seg til FN-traktaten Framework Convention on Climate Change. Formålet var å få ned utslipp av drivhusgasser. Tross denne spektakulære konsensusen blant kloke hoder og mektige land verden over, er det ikke skjedd noe av betydning. Tvert imot. Selv om FN siden 1995 årlig har holdt internasjonale konferanser om klimaendringer, og tross adskillige gode klimainitiativer,2 er det overordnet sett blitt verre. Mye verre. Fra 1980 til 2000 steg utslippet av drivhusgasser med 1,5 prosent pr. år. Fra 2000 til 2012 har det steget med 3 pro-

sent pr. år.3 I 2013 ble der slått rekord. I 2014 ble det slått ny rekord.4 Dermed overgår utslippet FN-klimapanelets worst case scenario.5 I tillegg kommer det faktum at innholdet av CO2 i atmosfæren i 2013 for første gang passerte 400 CO2molekyler per million molekyler luft. Før industrialiseringen lå det på 280 CO2-molekyler. Det er den høyeste CO2-konsentrasjonen på minst tre millioner år. Den gang var det betydelig varmere enn i dag, og havnivået var 20-40 meter høyere.6 Utviklingen har allerede hatt store konsekvenser for den globale oppvarmingen av planeten vår. Hvert av de siste tre tiårene har vært varmere enn det forrige, og de siste 14 årene har vært de varmeste som er målt.7 I 2014 ble den høyeste gjennomsnittstemperaturen på Jorden noensinne målt.8 Konkret har den globale gjennomsnittstemperaturen steget med ca 1 grad siden industrialiseringen startet. Siden midten av 1990-årene er det offisielt påpekt at to graders temperaturstigning er den kritiske smertegrensen for hva Jorden kan tåle, uten at vi får uoverskuelige katastrofer. Men å holde temperaturstigningen under to grader, krever en rask, massiv og vedvarende reduksjon av klimagassutslipp. Fortsetter vi vår nåværende kurs, er det stor sannsynlighet for å temperaturen vil stige med fire grader i løpet av det 21. århundre. Rundt år 2100 kan den ha økt med 5-6 grader, ifølge ledende klimaforskere. Alt dette blir selvsagt ikke lettere av at verdens befolkning har økt mer de siste 55 årene enn de forrige millioner av år i menneskeslektens historie. Heller ikke av at antall mennesker fortsetter å stige. Ifølge en FN-rapport fra 2013 estimeres verdens befolkning i 2050 å nærme seg 10 milliarder.9

En verden som gjennomsnittlig er fire grader varmere enn i dag, ligner i betenkelig grad apokalyptiske undergangsscenarier fra en Hollywood-film: I løpet av det 21. århundre vil havnivået stige med 0,5-2 meter, i de følgende århundrer med minst 10-20 meter. Mange små øyer, kystbyer (som London, New York og København) og andre områder nær havet vil bli oversvømt. Mange subtropiske steder vil bli forvandlet til regelrett ørken. Det vil bli matmangel, hetebølger uten forvarsel, branner av episk omfang og generelt flere ekstreme værfenomener. I middelhavsområdet kan temperaturen om sommeren stige med 9 grader, tilsvarende den libyske ørken. Antallet klimaflyktninger kan eksplodere til hundrevis av millioner. Alt dette vil mange steder høyst sannsynlig føre til politisk og sosialt sammenbrudd.10 En klode som i snitt er seks grader varmere enn i dag, vil før eller siden resultere i et økologisk holocaust. Det betyr antakelig The end of Civilization.11 Per i dag ser det ikke ut til at vi vil nøye oss med våre nåværende utslipp. Tvert imot er det omfattende og varierte tiltak i gang for å øke utvinningen av fossile brennstoff – og dermed utslipp av klimagasser. Det er boring etter olje og naturgass i Arktis. Det er fracking med tanke på utvinning av skifergass. Det er utvinning av olje fra tjæresand, og mye mer.12 To klimaforskere fra Stanford University har advart om at klimaendringene er på vei til å skje minst 10 ganger raskere enn på noe tidspunkt de siste 65 millioner år.13 Men selv om vi mennesker verden rundt – mot all formodning – trakk i alle nødbremser de neste årene, og begrenset temperaturstigningen til to grader, er vi ikke på den sikre siden. En av verdens ledende klimaforskere, James Hansen, har påpekt:

«Målet om to graders oppvarming, som det snakkes om i internasjonale forhandlinger, er oppskriften på katastrofe på lang sikt.»14 I en annen sammenheng har han og en rekke andre ledende forskere kalt en temperaturstigning på to grader for «et katastrofescenario!»15 Verdensbankens tidligere hovedrådgiver innen biodiversitet har kommet med følgende advarsel: «Når vi ser hva som skjer i dag ved 0,8 grader, er to grader simpelthen for mye.»16 Denne russiske ruletten med fremtidens generasjoner er et spill hvor vi legger stadig flere kuler i pistolen. Som den prisbelønte amerikanske miljøforkjemperen og forfatteren Bill McKibben har påpekt, har et karakteristisk mønster manifestert seg de siste 25 årene: Vitenskapsfolk advarer mot klimaendringene – etterfulgt av politisk passivitet.17 De mange internasjonale FN-konferansene om klimaendringer har også endt opp i «essensielt intet».18 Alt dette må ses i lys av at vi allerede har teknologien for en avgjørende omlegging av energiproduksjon og energiforbruk i bærekraftig retning. Det er til og med ganske billig å gjøre det. I tillegg kommer noe som bør gjøre inntrykk på forretningsfolk: Det er den eneste måten vi kan opprettholde økonomisk vekst på i lengden.19 Men viljen til endring – den mangler vi. Kortsiktige løsninger, vanetenkning og hemningsløs grådighet har igjen og igjen trumfet over langsiktig ansvarlighet. Slik sett kan det unektelig – med klimaforskeren Maureen Raymos ord – «føles som den uunngåelige marsjen mot katastrofen».20 Det er ikke rart at mange har utviklet dyp skepsis til de sky-

lappene av kjøtt og blod som leder verden i dag, og resignasjon overfor den lemenaktige likegyldigheten til klimakrisen, og det ubekymrede overforbruket som kjennetegner de fleste. Hittil har det vært like lett å iverksette substansielle forandringer som å flytte et fjell av jern. Ja, hva kan man egentlig gjøre? En del har tatt til orde for at vi må endre perspektiv. Grunnleggende. Ifølge dem er det ikke nok å fokusere på utslipp av drivhusgasser, industrialismen, vekstfetisjismen, urbaniseringen, befolkningseksplosjonen og moderne landbruk, og konsentrere seg ensidig om teknologiske løsninger. Man må grave noen spadetak dypere for å finne bakenforliggende årsaker til den globale klimakrisen. Ikke minst for å forstå bedre, og dermed kunne løse krisen mer effektivt. Her har pilen ofte pekt mot religion. Ved nærmere ettertanke er det ikke så overraskende. Handlingene våre har ofte røtter i verdier og oppfatninger for øvrig. Inntil nylig har religioner over hele verden vært storleverandører av disse. Det er de nok stadig i betydelig omfang, siden 84 prosent av verdens befolkning fortsatt kaller seg religiøse.21 Faktisk har det i nyere tid skjedd spektakulære, religionsrelaterte endringer av betydning for vår behandling av naturen. Som den rumensk-amerikanske religionshistorikeren Mircea Eliade har uttrykt det, lever moderne mennesker som de første i historien i en radikalt avsakralisert verden.22 Den tyske sosiologen Max Weber har kalt det «avfortryllesen av verden».23 Dette er ikke (nødvendigvis) ensbetydende med religionens opphør, bare med opphør av en bestemt form for reli-

gion. Jeg tenker på den såkalte animismen. Ifølge denne bor det gudevesner og krefter i naturen, for eksempel i elver, dyr, planter, fjell, klipper, kilder, skoger, torden, hav og jord. Derfor oppfattes (deler av) naturen som hellig, og det som er hellig, er ofte gjenstand for særlig respekt, varsomhet og beskyttelse. Animisme er geografisk og tidsmessig den uten sammenligning mest utbredte religionsformen i verdenshistorien. Man finner den blant annet i utallige jeger-samler-religioner, i de langt fleste førmonoteistiske jordbruksreligioner, i diverse asiatiske religioner, i den naturorienterte nyhedendommen (neopaganisme) og i mange synkretistiske religionsformer (i samband med for eksempel katolisisme i Sør-Amerika og islam i Indonesia). I moderne tid er animisme forsvunnet mange steder. Den reduseres ytterligere i takt med den globale utbredelsen av kapitalisme, vekstkult, konsumerisme, industrialisering og ortodokse former for kristendom og islam. Naturen er ikke lenger hjemsted for levende og personlige subjekter. Den er blitt et dødt objekt. Dermed er mange blitt frakoblet fra resten av naturen, og mennesker kan drive rovdrift på den uten religiøse hindringer av noe slag. Hva er årsakene til dette paradigmeskiftet i naturoppfatningen? Til denne metamorfosen av naturen fra hellig til ikkehellig? Denne boken handler om dette spørsmålet, og vil påvise at transformasjonen er en hovedforutsetning for den globale klimakrisen. Dermed har vi kanskje også en av hovednøklene til å løse krisen. Som den australske professoren Clive Hamilton har poengtert: «Kan vi forstå hvordan vi på radikalt

vis kuttet forbindelsen til naturen, bør det også hjelpe oss til å forstå hva vi skal gjøre for å bli forbundet på nytt.»24 Konkret vil bokens første del presentere ulike tenkeres syn på den globale klimakrises historiske røtter i religion. En gjennomgående idé er at nøkkelelementer av det moderne natursynets DNA skal finnes i antroposentrismen og dualismen mellom det guddommelige og naturen — som fins i monoteisme, særlig i dominerende former for kristen religion. Avsakraliseringen av verden har paradoksalt nok religiøst ophav. Andre del av boken presenterer ulike eksempler på den globale klimakrisens markante innflytelse på religion og spiritualitet. I moderne tid har det manifestert seg en hel vifte av religiøse og religionslignende reformer, revitaliseringer og nyskapelser, som vil fremme økologisk ansvarlige handlemåter. Vi ser blant annet nærmere på fremveksten av grønn religion innenfor de store religionene, på naturspirituell dypøkologi, urfolks religioner og særlig på den raskt voksende nyhedendommen. I bokens tredje del samler jeg de religionsfaglige trådene og fremlegger en makrohistorisk tese: Fremveksten av jordbruk, monoteisme og industri utgjør tre skjellsettende historiske revolusjoner og forutsetninger for dagens globale klimakrise. Derfor kaller jeg revolusjonene for de tre økologiske syndefallene. I bokens fjerde og siste del oppfordres det til handling, om nødvendig sivil ulydighet, tatt i betraktning den graverende klimasituasjonen. Media og forlag eksellerer i vesentlighetsforvrengning når de prioriterer underholdning høyere

enn den globale klimakrisen. Den økende globale dyrkelsen av penger, forbruk og vekst er neppe strake veien til stadig mer lykke. Snarere representerer den en livsfarlig overtro, ja, på sikt i verste fall oppskriften på et globalt selvmord. Kort sagt: Når livsnødvendige endringer fra maktpyramidenes topp uteblir, blir opprør nedenfra en plikt. Det samme blir skarp og modig nytenkning, når hittil utprøvde tiltak og metoder har spilt falitt. Det må understrekes at boken både er en introduksjon til og et kritisk innspill om religion, natur og klimakrisen. Det betyr for det første at boken er representativ for de vesentligste tendensene, men langtfra uttømmende. Feltet er ikke bare omfattende, men også raskt voksende. Det betyr for det andre at alle kapitler i del 1-2 og 4 tidligere har stått som selvstendige innlegg på politiken.dk. I boken er noen innlegg forkortet, andre forlenget, og alle er redigert for å inngå i boken på organisk og oppdatert vis. For det tredje betyr det at boken vil sette et sentralt aspekt av den globale klimakrisen på dagsordenen, nemlig vårt historisk temmelig atypiske natursyn. Desto viktigere er dette som for de fleste representerer en blindflekk på størrelse med en låvedør. Boken er lett tilgjengelig og har et beskjedent omfang, så den forhåpentlig kan leses av alle interesserte. Bakerst fins fotnoter som hovedsaklig består av litteraturhenvisninger for dokumentasjon. I tillegg kommer en samlet litteraturliste. For øvrig er de fleste ikkenorske sitater oversatt. Før vi går i gang, har jeg noen bemerkninger til bokens mottakelse på forskudd: Noen vil formodentlig beskylde den for å være alarmistisk. Svaret er enkelt; det er den også, for

alarmisme er blitt realisme. Med den aktuelle klimakursen ser fremtiden faktisk alarmerende ut. For første gang noensinne er diverse undergangsadvarsler ikke basert på selvutnevnte dommedagsprofeter, men hardcore klimavitenskap. Ifølge mange av dens kløktigste representanter har vi direkte kurs mot en kilometerdyp avgrunn. Intet mindre. Og vi kan takke oss selv, vi mennesker. Velkommen til en Ny Situasjon i historien. En stor takk til lektor, ph.d. Thomas Meinert Larsen fra Det Natur- og Biovidenskabelige Fakultet, Københavns Universitet, ingeniør og cand.agro. Jørgen Pedersen fra Agrotech, cand.mag., ph.d. Philippe Provencal fra Statens Naturhistoriske Museum, lektor, ph.d. Mikael Rothstein fra Syddansk Universitet og cand.komm. Joanna Marie Skovgaard. De har alle lest manuskriptet med kritiske briller og har gitt mange verdifulle kommentarer. Undertegnede alene har naturligvis ansvar for det endelige resultatet og eventuelle feil. Store Bøgeskov, oktober 2015 Jens-André P. Herbener

FØRSTE DEL

Den globale klimakrisens religiøse røtter

Kapittel 1

Vestlig kristendom bærer en stor del av ansvaret

«Det er mitt håp at denne rapporten vil sjokkere oss til å handle.» Slik innledet presidenten for Verdensbanken, Jim Yong Kim, en riktignok sjokkerende rapport, som kom ut i november 2012.1 Den beskriver hva som ifølge fremstående klimaforskere formodentlig vil skje, hvis gjennomsnittstemperaturen i løpet av dette århundre – kanskje allerede på 2060-tallet – stiger med fire grader. Og det vil den gjøre, med mindre det foretas alvorlige inngrep for å få ned utslippet av drivhusgasser. Selv FNs notorisk forsiktige klimapanel legger ikke mange fingre imellom i sin nyeste synteserapport fra november 2014: «I de fleste scenarier uten ytterligere tiltak for å bremse utslippene … er det mest sannsynlig at oppvarmingen i år 2100 vil stige med mer enn fire grader i forhold til førindustrielle nivåer.»2 Hvis temperaturen skyter i været på denne måten, kan vi

gå mot en fremtid som gir assosiasjoner til futuristiske katastrofefilmer. Den verden det resulterer i, vil være dramatisk forskjellig fra i dag.3 Og ingen vil gå fri. De fattigste landene vil betale den høyeste prisen, selv om de rikeste landene har hovedansvaret for klimaendringene. Det er akkurat like urettferdig som det høres ut. Allerede nå opplever vi store konsekvenser av den globale oppvarmingen, som i hovedsak er menneskeskapt. Det er blant annet økt lufttemperatur og havtemperatur, stigning av verdenshavene (langt raskere enn i de siste par tusen år), kraftigere orkaner, ekstreme hetebølger, flere og kraftigere oversvømmelser, omfattende tørke, stadig mindre iskapper på Grønland og i Antarktis, stadig mindre havis i Arktis samt isbreer som skrumper over det meste av verden.4 Klimaendringene er altså ikke forbeholdt en fjern og tvilsom fremtid. Som lederen for FNs klimapanel, Rajendra K. Pachauri, understreket i København i november 2014: «De foregår her og nå.»5 I tillegg kan det ta hundrevis eller tusenvis av år før klimaendringene kan stanses igjen.6 I denne forbindelse må vi ikke glemme menneskenes direkte ødeleggelse av store deler av verdens miljø. Ta for eksempel den årlige hogsten av skog, tilsvarende et område tre ganger så stort som Danmark (cirka 12 millioner hektar). Det er uhyre problematisk, siden ni av ti landdyr lever i skoger. Ta også udrydding av arter, som ligger mellom 1.000 og 10.000 ganger over det normale. Det markerer ‘den sjette masseutryddelsen’ av planter og dyr. Den femte skjedde som følge av et gigantisk asteroidenedslag for 65 millioner år siden. Fra 1970 til 2010 har utryddingen ført til mer enn en halve-

ring av antall ville dyr på Jorden.7 Vår kontinuerlige forurensning av planter, dyr, jord, luft og grunnvann må også nevnes. Som vi vet, rammer dette naturødeleggerne selv, som en boomerang. De umiddelbare årsakene til ødeleggelsene er mange, velkjente og komplekse: Utover alminnelig grådighet, tankeløshet og fortrengning kan man i fleng fremheve utslipp av drivhusgasser, overforbruk, kapitalisme, befolkningseksplosjon, urbanisering, industrialisme, landbruk, privatbilisme og flyreiser. Og alle prisverdige initiativer til tross: Med tanke på hvor uhyre lite folk flest gjør for å komme klimakrisen til livs, er det sikkert mange som oppfatter den som en uunngåelig skjebne. Som et løpsk godstog, som ikke kan stoppes. Men det er ikke tilfelle. Eksperter understreker at vi kan gjøre mye hvis vi vil. Enda. For øvrig skal man huske på at industrisamfunnet som er hovedårsaken til katastrofene, representerer et ekstremt unntak i verdenshistorien. Ikke-industrialiserte samfunn har utgjort over 99 prosent av menneskeslektens historie. Det gir anledning til å tenke over hva som i nettopp vårt hjørne av verden har fremkalt den industrielle vekstideologien og den ublu naturutnyttelsen. Religion har spilt en dyptgripende og omfattende rolle i Vesten frem til moderne tid. Derfor er det nærliggende å se på blant annet det. Faktisk har en rekke forskere og andre tenkere tatt til orde for at noen av de avgjørende mentalitetshistoriske røttene til klimakrisen fins i religion. Først og fremst i den monoteistiske religionstypen – især kristendom og islam

– som stadig mer dominerende har bredt seg utover jorden de siste to tusen år. I dette og de følgende tre kapitlene vil jeg belyse en rekke innflytelsesrike og kontroversielle argumenter for at klimakrisen har religiøse røtter. Jeg vil begynne med forskeren som på avgjørende vis startet den internasjonale debatten om forholdet mellom religion og den globale miljøkrisen. I 1967 kom artikkelen «The Historical Roots of our Ecological Crisis». Den var skrevet av den amerikanske professoren i middelalderhistorie Lynn White. Artikkelen utløste et ras av både begeistrede og kritiske reaksjoner i tiårene etter. Whites grunnleggende premiss er at mennesket alltid har påvirket sitt miljø. Men på ett tidspunkt – og det er ifølge White i middelalderens Nordvesteuropa – begynner menneskene å utnytte naturen i en grad de ikke har gjort før. Dette er kort fortalt betinget av en ny tenkemåte, som skyldes fremveksten av kristendommen. Dens gradvise seier over ‘hedenskapet’ betegner han som «den største psykiske revolusjon i vår kulturhistorie».8 Hva er det nye ved kristendommen i forhold til menneskenes tidligere religioner gjennom titusenvis av år? Ifølge White er det for det første et lineært tidsbegrep, som fremmer en tro på fortsatt fremskritt. For det andre at kristendommen – i det minste i sin vestlige form – er «den mest antroposentriske religion verden har sett»: Som det eneste vesenet er mennesket skapt i «Guds bilde». Dessuten er den fysiske verdens eneste eksistensberettigelse å tjene mennesket, og det er «Guds vilje at mennesket skal utnytte naturen».9 For det tredje er den kristne guden transcendent, det vil si at han ikke

er en del av verden. Verden i seg selv er dermed heller ikke guddommelig. Ifølge White står det i skjebnesvanger motsetning til antikke, førkristne religioner: «I antikken hadde ethvert tre, enhver kilde, enhver bekk, ethvert fjell sin egen genius loci, sin skytsånd. Disse åndene var tilgjengelige for menneskene, men de var svært forskjellige fra menneskene; kentaurer, fauner og havfruer viste sin ambivalens. Før man felte et tre, lagde gruver i fjell eller demmet opp en bekk, var det avgjørende å mildne den ånden som hadde makt over situasjonen, og sørge for at den forble vennlig innstilt.»10 Ved å ta et oppgjør med den ‘hedenske’ forestillingen om at verden er fylt med guder og vesener som skal æres, gjorde kristne det mulig å utnytte naturen etter forgodtbefinnende. Endelig og avgjørende mener White at moderne naturvitenskap og teknologi er barn av den kristne middelalderens naturstudier og naturoppfatning. Da både naturvitenskapen og teknologien ifølge White er infisert av «kristen arroganse mot naturen», skal vi ikke regne med at de alene kan fremskaffe en løsning på klimakrisen. Faktisk er de like mye en del av problemet som av løsningen.11 Den oppsiktsvekkende konklusjonen i Whites artikkel er at siden den globale klimakrisen i høy grad har religiøse røtter, må kuren også «essensielt være religiøs». Selv foreslår han å gjøre den middelalderske ordensstifteren Frans av Assisi til «økologenes skytshelgen», da han oppfattet dyr og planter som brødre og søstre, ikke som noe mennesket skulle herske over.12