"Veien til Mandalay - en reise fra Burma til Myanmar" av Kristoffer Rønneberg

veien til mandalay

kristoffer rønneberg

Veien til Mandalay En reise fra Burma til Myanmar

dreyers f orl ag , os lo 2 0 1 5

Š dreyers forlag oslo 2015 omslag: akademisk publisering kart: david keeping trykk: scandbook ab, falun printed in sweden isbn 978-82-8265-129-5 utgitt med støtte fra institusjonen fritt ord. forfatteren har mottatt aktualitets- og debattstipend fra norsk faglitterÌr forfatter og oversetterforening.

Innhold innledning

1 Stormen 26

kapittel kapittel

2 Munkeopprøret 56

kapittel kapittel

3 Sin fars datter 83 4 Kunstneren 129

kapittel kapittel

Nytt år 11

5 Stranden 163

6 Ingenmannsland 184

kapittel kapittel

7 Utstøtt 211 8 Novisen 227

kapittel

9 Spåmannen 263

kapittel

10 Prinsessen 287

kapittel

11 Gull og grønne skoger 311 Kort om navn 342 Litteraturliste 346 Takk 349

Til Frida og Nora – mine to utforskere

Menneskets kamp mot makten er hukommelsens kamp mot glemselen. mil a n kun d e ra Man kan ikke stige to ganger ned i den samme elven. he ra klit

KINA BHUTAN

I

N

D

I

A

BANGLADESH

K

Myitsone Myitkyina

I

N

A

Katha Mogok

Lashio Hsipaw VIETNAM

Pyin U Lwin

Mandalay Bagan

Inle-sj酶en

L

Sittwe

A O

S

Naypyidaw

Ngapali Bago

Bengalbukten

Pathein

Yang么n Bogale

Mawlamyine T

H

A

I

L

A

N

D

Dawei

100 km

Myeik

Andamanhavet

KAMBODSJA

innledning

Nytt år bakholdsangrepet kommer overraskende. Jeg trodde jeg skulle være trygg i det gamle tempelet, omringet som jeg var av barføtte, troende mennesker på vei til og fra dagens bønnestund. Den tunge, varme luften lukter av sjasmin, sandeltre og røkelse. Kaoset på gaten utenfor kjennes langt unna mens jeg går mellom salgsbodene i den lange, dårlig opplyste korridoren ned fra det gylne Shwedagontempelet i Yangon. Men selv her, midt i det helligste, blir jeg forfulgt.

Jeg skjønner at noe er i emning da jeg hører en barnestemme rope opp bak meg. Selgerne jeg går forbi, ser på meg før de flytter blikkene bakover, til ropets kilde. De smiler i spenning. Og jeg skjønner hva som er i ferd med å skje. Jeg snur meg raskt og stirrer rett inn i de oppspilte øynene til en liten gutt. Han kan ikke være eldre enn ti.

Og han er bevæpnet med en flaske vann.

Vil han tørre? Moren hans står ved siden av ham, hun ler høyt og egger gutten videre. Jeg vet at slaget er tapt, men gjør likevel det dummeste jeg kan gjøre – jeg smiler tilbake, snur meg og går med raske skritt videre nedover korridoren. Det tar bare noen sekunder før en halv liter lunkent vann renner nedover ryggen min. Gutten hyler av latter, og jeg kan ikke gjøre annet enn å le med ham.

Det skulle jeg i hvert fall ikke gjort. Min reaksjon tolkes som en velsignelse, og før jeg vet ordet av det, har også guttens mor helt 11

innledning. nytt år

en flaske vann over meg. Selgerne humrer, gutten holder stolt på den tomme flasken sin før mor og sønn vinker og går tilbake mot tempelet.

Det er nyttår i Myanmar. Alt er lov. Ingen er trygge. Og utenfor tempelet raser vannkrigen med langt større styrke.

Thingyan, kalles den. Festivalen markerer overgangen til måneden tagu, den første i burmesernes kalenderår. Det er en mulighet til å gi slipp på det gamle og se fremover mot noe nytt. Det er en mulighet til å dynke hverandre med vann for å vaske vekk fjorårets sedimenter.

Og det er en mulighet til å ha en fire dager lang folkefest. Jeg er der mens den burmesiske kalenderen går fra år 1374 til 1375. Min egen kalender forteller meg at det er april 2013. Folket har mye å vaske vekk, men de har enda mer å se frem til. For første gang gjennomføres thingyan-festivalen i noe som ligner på et forholdsvis fritt samfunn.

Nye, usensurerte aviser er i salg langs gatene. Det forhatte militærpolitiet står ikke lenger parat til å slå ned på feststemte borgere som kunne tenkes å bruke nyttårsfeiringen til å markere et politisk ståsted.

I stedet feirer politifolk med alle andre. De har pakket inn hattene sine med plastfolie og smiler til alle som ser på dem. Kun hvis det bryter ut slåsskamp, noe som følger ganske naturlig av at gatene fylles av unge, fulle menn med et sterkt eksponeringsbehov, rykker politifolkene til for å roe ned situasjonen. Stemningen i Yangon er elektrisk, fylt av dansende, ropende mennesker som kjører rundt i byen i åpne pickuplastebiler for å bli sprutet ned av medborgere med vannslanger, bøtter og høytrykks­spylere. Det er umulig ikke å la seg rive med. Heldigvis står det folk på nesten hvert eneste gatehjørne og selger små plastposer man kan bruke for å beskytte lommebok, telefon og kamera. Å unngå å bli dynket er nemlig ikke noe alternativ.

Dette er et nytt Myanmar. I 50 år ble befolkningen tvunget til å underkaste seg en militærjunta som gang på gang viste seg villig til 12

innledning. nytt år

å utforske det verste i menneskets iboende brutalitet og ondskap for å klamre seg til makten. Men de siste årene har regimet snudd.

Riktignok styres landet fortsatt av mange av de samme menneskene, men de har skiftet ham. Uniformene er byttet ut med sivile klær.

Formaninger og trusler er erstattet med uttrykk som «demokrati» og «menneskerettigheter». Den nyåpnede nasjonalfor­samlingen gjennomfører ekte debatter om ekte problemstillinger, og klarer til og med å vedta lover som sikrer innbyggernes rettigheter. Sensuren er, i stor grad, redusert til et vondt minne. De fleste politiske fanger, inkludert frihetsikonet og fredsprisvinneren Aung San Suu Kyi, er løslatt. Dessverre er noen nye politiske fanger kommet til, men antallet er langt mindre enn de mange hundre som satt fengslet inntil nylig.

Reformene har kommet så raskt og vært så omfattende at både burmesere og andre fortsatt klør seg i hodet og lurer på hva i all verden som skjer. Er reformene reelle? Skal Myanmars befolkning omsider få oppleve fruktene av en motstandskamp som har strukket seg over flere generasjoner? Er dette gamle, stolte og ressurssterke landet endelig i ferd med å våkne opp fra sitt tilsynelatende evig­ varende mareritt?

Min Ko Naing har i alle fall tenkt å gjøre sitt for at Myanmar igjen kan bli et fritt land og et blomstrende demokrati. Jeg har kommet meg ut av tempelet, skjorten min er fortsatt våt, og treffer ham bak en scene i det nordlige Yangon. Rundt oss pågår en orgie i vanndynking.

Den karismatiske 51-åringen er nærmest ukjent i utlandet, men her i Myanmar er han en stjerne. Med unntak av Aung San Suu Kyi er det ingen demokratiaktivister i dette landet som respekteres og elskes av folket som Min Ko Naing. Det var han som motvillig lot seg utpeke som leder for studentene i 1988 da de strømmet ut i gatene og krevde militærregimets avgang. Det var han som påtok seg den samme rollen i 2007, da munker, studenter og vanlige borgere protesterte på nytt i et forsøk på å kvitte seg med generalene. Og han er nå blant dem som 13

innledning. nytt år

leder bevegelsen i sivilsamfunnet for å legge press på myndighetene slik at de lar demokratiets dør bli stående åpen. Der myndighetene reformerer ovenfra, sørger Min Ko Naing og hans likesinnede for å mobilisere grasrota slik at det også pågår en viktig prosess nedenfra.

Han har betalt for sitt mot. Siden 1988 har han sittet nærmest kontinuerlig i enecelle. Vaktene torturerte ham og bidro til at han fikk kroniske helse­skader. Men isolasjonen og mishandlingen d ­ empet ikke engasjementet. Hver gang han slapp ut av fengsel, gikk Min Ko Naing rett tilbake til arbeidet for et demokratisk Myanmar. Nå har han vært en fri mann siden januar 2012. Han har jobbet flittig siden den gang. Ikke ved å arrangere gatedemonstrasjoner – det synes han er unødvendig så lenge myndighetene går i riktig retning – men ved å bygge opp samfunnet nedenfra.

– Jeg sover dårlig for tiden. Det blir to–tre foredrag hver eneste dag. Men jobben min er ikke å sove, det er å vekke opp folket, sier han.

Munnen er formet som et smil, men øynene forteller meg at ­mannen er sliten. Thingyan-feiringen gjør at han sover enda mindre enn vanlig. Festen gir nemlig Min Ko Naing en unik mulighet til å nå ut med sitt budskap om et fritt, rettferdig samfunn der alle bidrar og der ingen lenger lar seg kue av truende, uniformerte menn.

Verktøyet han har valgt, er en gammel kunstform. Noen kaller det burmesisk hip-hop, andre kaller det grasrotas stemme. Men de fleste kaller det thangyat. Min Ko Naing har skrevet tekstene selv, og nikker fornøyd til takten da forestillingen begynner. Dette er en viktig begivenhet for ham. I 25 år har thangyat, som tidligere var en vanlig måte å kritisere myndighetene på, vært forbudt. Først i år tillater myndighetene offentlige fremføringer av denne typen.

Vi står sammen og ser på at folk fyller opp gaten foran oss da fore­ stillingen begynner. På scenen står Zay Yar Lwin, en 22-årig student med selvsikker mine, god rytmesans og en bleket pannelugg som lyser opp i den ellers svarte hårmanken. I en halvsirkel bak 14

innledning. nytt år

ham beveger et tyvetall medstudenter og tidligere studenter seg til tromme­rytmen. Et lite spark til høyre, et lite spark til venstre. Zay Yar Lwin er, i likhet med guttene bak seg, kledd i en svart longyi (den burmesiske s­arongen, altså et tøystykke som knyttes rundt livet) og en hvit skjorte. Rundt hodet har studentene knyttet røde tørklær med bilde av en kamppåfugl – deres eget symbol. Jentene har tatt på seg fargerike silkelongyier, også kjent som htamein, og ­matchende topper. Håret deres er pyntet med små, gule padaukblomster, selve symbolet på nyttårsfeiringen. Det vil si – blomstene er laget av plast. I år har tørkeperioden mellom januar og april vært varmere enn vanlig, og padauk-blomsten, som bare viser seg én dag i året, har ennå ikke kommet.

Zay Yar Lwin kikker ut mot den stadig større folkemengden, og begynner forsiktig. Han hvisker nærmest frem de første linjene: – Studentunionen er studentenes parlament, sier han inn i mikro­ fonen.

– Få påfuglflagget tilbake til universitetsområdet! svarer gruppen bak ham.

– Stopp krigen, stopp krigen!

– Folkets stemme er høyere enn geværkuler!

Tre trommespillere sitter på en lastebil foran scenen, dypt konsentrert i arbeidet. Rytmen blir raskere, Zay Yar Lwin roper stadig høyere: – Ohn! Pyauk say, pyauk say. Hluttaw the ka a sein yaung tway!

(Simsalabim, la alt det grønne fra parlamentet forsvinne!)

Det grønne i parlamentet er en referanse til militæret, som ifølge landets grunnlov skal ha 25 prosent av plassene i nasjonalforsamlingen – en ordning som er svært upopulær blant folket fordi de frykter at generalene skal fortsette å dominere den politiske prosessen.

Plutselig kommer en av studentene inn på scenen med et stort, rødt flagg. Også dette er prydet med en sinna påfugl. På lastebilen foran 15

innledning. nytt år

scenen slår synthesizer-spilleren an toner som vekker en umiddelbar reaksjon blant publikum. Mange begynner å klappe idet de skjønner hva som er i ferd med å skje. Og da ungdommene på scenen begynner å marsjere på stedet hvil mens de synger den gamle studentmarsjen, er det folk blant publikum som lar gledestårene trille.

Studentene synger av full hals: Dette er den viktige tiden, brødre og søstre Vi må stå samlet Den nye historien vil bli skrevet i blod Vi sverger ved vårt blod Vi er aldri redde for å gi våre liv til vårt land Vi går fremover ved å ofre våre liv Vi vil slåss for frihet og fred til siste slutt Publikum er tydeligvis enig med Min Ko Naing om at dette er et spesielt øyeblikk, og viser sin glede ved å rope, juble og klappe.

Studentene er tilbake, og de synger den gamle marsjen fra 1988.

Mange har ikke hørt den siden den gang. Året da folket forsøkte å reise seg, men ble slått brutalt ned av militærregimet. Året da blodet fløt i Yangons gater, da rundt 3000 mennesker ble nådeløst slaktet ned kun fordi de demonstrerte fredelig i gatene. Det var studentene som gikk først i demonstrasjonstogene, og det var de som fikk merke de kraftigste reaksjonene fra regimet. Universiteter ble stengt eller flyttet ut av byen. Også i 2007 var det studentene, godt hjulpet av eks-studenter som Min Ko Naing, som utgjorde folkets frontlinje da munkene gikk til streik og krevde demokrati og frie valg for Myanmars lidende befolkning.

Det er ikke tilfeldig at studentene har på seg svarte longyier og hvite skjorter. De røde pannebåndene er også et klart signal. Dette var uniformen deres under opprørene i 1988 og i 2007. Nå viser de at 16

innledning. nytt år

en ny generasjon studenter er klar til kamp. Men denne gangen er det annerledes, denne gangen vil de forandre systemet innenfra – sammen med sine tidligere fiender.

Jeg lar Min Ko Naing og de andre planleggerne stå bak scenen, og hopper over en bom for å komme meg ut i gaten. Da forestillingen begynte, hadde de fåtallige politifolkene her tydeligvis et ønske om å holde trafikken i gang ved å skape et åpent rom mellom scenen og publikum. Det har ikke fungert. Nå står bilene stille, omringet av en stadig større folkemengde som synger med og danser til studentenes kampsang. Unge punkere hopper opp og ned på lasteplanet til en pickup-lastebil. De holder i hver sin flaske med sprit, så det er vanskelig å si om euforien deres skyldes trommerytmen eller teksten.

Men glade, det er de.

Langs veien løper noen gutter frem og tilbake med bøtter. De henter vann i en stor tønne utenfor en butikk og kaster det over publi­kum. Alle er søkkvåte. Foran studentenes lastebil, der ­musikerne sitter tettpakket mellom høyttalere og miksebord, lykkes et par vakter i å forhindre at stemningen blir elektrisk også i bokstavelig forstand.

Lastebilen unngår, med nød og neppe, å rammes av vannkrigen.

Etter forestillingen går jeg tilbake bak scenen. Det er ikke vanskelig å finne Min Ko Naing. Han er blitt oppdaget av en gruppe t­ ilhengere, og skriver navnet sitt på utallige T-skjorter. Etter å ha posert for et tyvetall kameraer og hilst på de fleste av dem som ville møte ham, klarer han å rive seg løs. Med et fornøyd sukk setter han seg i passa­ sjersetet på en av minibussene som skal frakte studentene fra scene til scene gjennom denne nyttårsfeiringen.

– Det du har hørt i dag, er folkets stemme. Var det ikke flott?

– Jo, sier jeg. Både han og jeg er klar over at jeg neppe forstår ­dybden av hva som nettopp har skjedd. Hvordan oppleves det endelig å få den friheten han har kjempet for i så mange år? Hva betyr det å kunne stå på en åpen scene, midt i Myanmars største by, 17

innledning. nytt år

og kritisere myndighetene direkte? Hadde studentene gjort dette for et par år siden, kunne de risikert å bli arrestert. Men nå er det fritt frem.

– Vi har levd i mørke siden 1988. Nå er vi ute i lyset igjen. Jeg har drømt om dette øyeblikket i lang tid. Dette var det jeg tenkte på da jeg satt på enecelle og stirret i en hvit vegg, time etter time, dag etter dag. Nå er jeg en lykkelig mann, sier Min Ko Naing.

Han trenger ikke å fortelle meg det siste. Hele mannen stråler, enda så sliten han er.

Vi kjører videre til neste stopp. Det skal bli mange av dem i løpet av de tre neste dagene. Jeg har fått en T-skjorte med bilde av de gule padauk-blomstene på. Foran står det «Thingyan-fred». Bak står det «Likhet og rene ismer».

– Ismer?

– Ja, forklarer Min Ko Naing. – Ismer. Du vet, kapitalisme, ­sosialisme, fascisme, kommunisme og alle de andre ideologiene. Vi har ikke lyst til å bidra til en krangel om hvilken politisk retning landet skal gå i, bortsett fra at vi ønsker at det skal bli fritt. Min viktigste oppgave er å skape engasjement, å få folk til å tenke selv og å få dem til å ta ansvar for sine egne liv. Vi har levd altfor lenge i et diktatur der folk blir tvunget til å følge ordre. Nå må vi forme vår egen fremtid.

Hvordan klarer han det? Hvordan kan et menneske, etter å ha tilbrakt halve livet bak murene, etter å ha opplevd større ondskap enn noen burde oppleve, reise seg opp slik Min Ko Naing har gjort? Og han er ikke alene om det. Over hele Myanmar jobber nå tidligere politiske fanger for å bygge et nytt, demokratisk samfunn.

De ønsker ikke hevn. De jobber gjerne med dagens president, selv om han var statsminister i den forhatte militærjuntaen. Dette landet har opplevd så mye vondt, men likevel klarer så mange av innbyggerne her å riste det av seg og tenke fremover. Beundringsverdig er bare forordet.

18

innledning. nytt år

Mens vi kjører, ljomer et opptak av studentmarsjen fra høyttalerne på lastebilen i kortesjen vår. Gruppen er samlet i et titall kjøretøy. Bare lastebilen ser ut til å være fredet i vannfestivalen; vi andre er fritt vilt. Jeg sitter i ulike biler mens vi kjører fra sted til sted, og snakker med mange av dem som er med. Samtalene våre blir avbrutt av plutselige angrep fra fortauet. Så lenge jeg sitter i en av minibussene, er det ikke noe problem, men bakpå lasteplanet til pickup-lastebilene har jeg lite å forsvare meg med. En plastduk langs siden av lasteplanet hjelper noe, men ikke når folk kaster bøtter med vann inn gjennom åpningen bak bilen. Jeg er søkkvåt, men ikke kald. Det er tross alt 42 grader ute.

Gruppen jeg reiser med, kaller seg «Studentgenerasjonene som begynte i 1988». På folkemunne omtales de bare som 88-genera­ sjonen. Gruppen ledes av Min Ko Naing og en annen veteran fra demonstrasjonene i 1988, Ko Ko Gyi. Flere andre studenter fra det året er med i kortesjen vår. Det er også tidligere studenter som deltok i demonstrasjoner i 1996, 1998 og 2007. De gamle studentene holder seg stort sett i bakgrunnen under thangyat-forestillingene. På scenen står representanter fra studentunionene ved fire universiteter, og et par tidligere studenter er også med. Gruppen er et synlig bevis på at militærjuntaen aldri klarte å kue befolkningen. Selv om studentene ble drept, torturert, fengslet og undertrykket, ga de seg ikke. Hver gang de fikk muligheten, tok de opp kampen igjen. Og nå kjører de altså rundt i Yangon og forteller hele byen at kampgløden er like levende som alltid.

Forestillingene varierer litt fra sted til sted. Utenfor et kloster, med rødkledde munker som en del av publikum, fremfører studentene sketsjer. En av dem handler om hvordan strømmen fortsatt går i Yangon nesten hver eneste dag. En annen dreier seg om korrupsjon i politiet. Noen av vitsene er kanskje platte og lite sofistikerte, men de vekker stor begeistring fordi de i det hele tatt kan fremføres. Selv munkene bryter sammen i latter.

19

innledning. nytt år

Mellom to forestillinger snakker jeg med Sithu Maung. Han er 26, men snakker med en autoritet og en tyngde som gjør at han virker mye eldre. Det er kanskje ikke så rart, med tanke på at han har tilbrakt over fire år bak murene. I 2007 ledet han studentunionen i Yangon, og han var med på å organisere de store demonstrasjonstogene gjennom byens gater i august og september. Det kostet ham friheten, og han ble sittende fengslet helt til det store frislippet i 2012.

Nå er han blant dem som vier all sin tid til 88-generasjonen og deres kamp for å vekke opp grasrota. Jeg spør ham om påfuglsymbolet på flagget.

– Påfuglen har vært vårt symbol helt siden Aung San tok initiativ til studentbevegelsen, sier han, og refererer til landsfaderen som ble skutt i 1947, bare noen måneder før nasjonen fikk sin uavhengighet fra Storbritannia.

I Vesten er han best kjent for å være far til sin datter, Aung San Suu Kyi, men her i Myanmar er han den store frigjøreren, idealet som enhver aktivist måler seg opp mot i kampen for en annen type frigjøring – frigjøringen fra diktaturet.

Sithu Maung forklarer at påfuglsymbolet kommer i to former.

– Du har den som danser og den som slåss. Når friheten trues, slåss den. Er det fredstid, danser den. Den kan endre karakter når som helst. Symbolet på flagget vårt er en kamppåfugl, men forestillingen vår har elementer av begge deler. Vi lever i en tid der vi gjerne feirer det som har skjedd, men det vil nok være dumt å tro at vi har oppnådd alle målene våre, sier han.

Aung San Suu Kyis parti, Nasjonalligaen for demokrati (NLD), bruker den samme påfuglen i sitt flagg – den eneste forskjellen er en stjerne NLD har plassert foran fuglens nebb. Flere av 88-folkene er også tilknyttet NLD. Min Ko Naings mål er at organisasjonen og partiet kan utfylle hverandre – NLD tar seg av politikken, så kan han og de andre studentlederne bidra til folkeopplysning og gjenoppbyggingen av et sivilsamfunn. De siste årene har avstanden 20

innledning. nytt år

mellom 88-bevegelsen og NLD blitt stadig større, i hovedsak fordi NLD er blitt et etablert politisk parti som prøver å få til endringer ovenfra, mens Min Ko Naing og de andre studentlederne er mer opptatt av grasrotbevegelser og forandringer nedenfra og opp.

– Folk er sultne på nye ideer, sier Sithu Maung.

– Vi ser det når vi fremfører thangyat-forestillingen vår, og vi ser det når vi reiser rundt og holder foredrag. Mange hadde nesten gitt opp håpet om å leve i et fritt samfunn. Jeg tror veldig mange har lyst til å bidra til å bygge opp landet vårt i årene fremover.

Selv er han muslim, og tilhører med det en minoritet som offisielt ligger på rundt fire prosent av befolkningen. Et av Myanmars største problemer i reformprosessen har vært religiøse gnisninger mellom buddhister og muslimer, noe 88-generasjonen ønsker å be­­kjempe.

– Folk mangler utdannelse. De lar seg lure av propaganda fra ekstremister på begge sider. Vi er nødt til å overbevise dem om at vi alle tilhører det samme folket. Ja, jeg er muslim, men jeg feirer også thingyan, burmesernes nyttår. Jeg ble verken født i Saudi-Arabia eller Irak, jeg ble født i Myanmar. Dette er mitt land, som jeg deler med alle andre som hører hjemme her. Det bør ikke spille noen rolle hvem eller hva man tror på, sier 26-åringen.

Han mener thangyat-forestillingen er en god måte å kommunisere med myndighetene på.

– Dette er en tid av året der vi har direkte kontakt mellom folket og lederne. Vi har et budskap til myndighetene, og vi formidler det gjennom en tradisjonsrik forestilling. På den måten forbinder vi fortiden med nåtiden. Vi kritiserer forhold vi synes er dårlige, og vi kommer med forslag til hvordan de kan forbedres. Vi regner med at de oppfatter budskapet vårt og at de klarer å sette pris på våre spøkefulle tilbakemeldinger, sier Sithu Maung.

Myndighetene gjør i alle fall ingenting for å stanse dem. Helt frem til nyttårsdagen, da vannfestivalen avsluttes og folk setter vekk bøtter og høytrykkspylere for å tilbringe årets fremste høytid sammen med 21

innledning. nytt år

sine familier, kjører studentene rundt i kortesjen sin for å fremme et budskap om at ja, de har kommet et godt stykke på vei, men at kampen er langt fra over.

Jeg sitter igjen stum av beundring for disse menneskene. Jeg tenker på hvordan undertrykte mennesker i mange andre land aldri klarer å tilgi, hvordan hevntanken har ødelagt for utviklingen i så mange samfunn. Jeg sitter også igjen med en rekke spørsmål. Ett spørsmål er hvordan disse studentlederne – og, skal det vise seg, veldig mange andre i samfunnet – klarer å tenke konstruktivt fremfor enten å gi opp eller å rope etter hevn. Et annet spørsmål er hvordan landet har havnet i denne situasjonen, der generalene frivillig har lagt seg på en kurs der de gradvis gir fra seg makten og der de har lovet et fritt og rettferdig valg i 2015.

Myanmar er i ferd med å ta et stort sprang tilbake til verdenssamfunnet. Reformene, som skjøt fart etter at et parlamentsvalg ble gjennomført i 2010 og eks-generalen Thein Sein overtok som president i mars 2011, har gjort at Norge og andre vestlige land har fjernet de fleste økonomiske sanksjonene mot regimet. Turistene strømmer allerede inn. De oppdager et land som har enormt mye å tilby. Milevis med hvite strender. Gamle ruiner av mektige hovedsteder. Store, varierte naturområder. Et rikt dyreliv. Et lappeteppe av kulturer, språk og spennende historier. Myanmar er et land som raskt kommer under huden på deg, et sted som blir sittende igjen i deg lenge etter at du har kommet hjem og som du vil reise tilbake til. Foreløpig er en reise til dette landet også en reise tilbake i tid – militærregimets 50-årige diktatur var ikke bare en ulykkelig tid for befolkningen, det var også en katastrofe for økonomien. Mange steder har stått på stedet hvil. Man kan se ut over deler av Yangon og tenke seg at det så slik ut i Bangkok på 1960-tallet. Og du skal ikke kjøre langt ut av byen før du ser ut over et landskap der svært lite har endret seg på flere hundre år.

22

innledning. nytt år

Det er ennå lenge igjen til Myanmar kan kalle seg et demokrati.

Selv om euforien og fremtidshåpet er merkbare i deler av befolkningen, er det fortsatt mange som er svært skeptiske til myndighetenes motivasjon. Ønsker de virkelig å gi fra seg makten? Vil valget i 2015 bli fritt og rettferdig, og vil regimet godta resultatet dersom NLD og andre opposisjonelle vinner et flertall? Hvordan skal man kvitte seg med det grønne i parlamentet? Alle burmesere over 35 husker hva som skjedde i 1990, da Aung San Suu Kyi og NLD vant et fritt og rettferdig valg uten at regimet tok dem inn i varmen av den grunn.

I stedet ble demokratibevegelsen kneblet, og de fleste lederne – de som ikke flyktet til utlandet – fengslet eller plassert i husarrest.

Også i 1990 trodde man at landet var på vei mot nye, friere tider.

Er det annerledes denne gangen? Frykten er stor for at det kommer tilbakeslag, at militæret gjennomfører nok et statskupp, eller at myndighetene ikke holder det de har lovet. Men det er også mye som tyder på at endringene er reelle, og at president Thein Sein faktisk ønsker å bli den som gjør slutt på et halvt århundre med diktatur.

Flere faktorer, som vi skal utforske nærmere i denne boken, gjør at det er mulig å håpe at Myanmar nå endelig skal kvitte seg med sin status som en pariastat på linje med Nord-Korea.

For å forstå hvordan Myanmar er kommet dit det er i dag, for å skjønne hvordan et folk klarer å reise seg opp etter å ha blitt holdt så lenge nede, må vi reise gjennom landet. Jeg velger meg Ayeyarwadyelven, tidligere kjent som Irrawaddy-elven, som en løs ledesnor. Den mektige floden er like viktig for Myanmar som Nilen er for Egypt, like viktig som Yangtse-elven er for Kina. Kongeriker har oppstått og brutt sammen langs denne elven. Kulturer har blomstret. Kriger er blitt utkjempet. Elven var britenes viktigste årsak til å kolonisere landet – de håpet at den ville hjelpe dem med å finne bakdøren til Kina.

Elven er også nyttig som et utgangspunkt for å tegne et geografisk bilde av den etniske sammensetningen i Myanmar. Flertallet av 23

innledning. nytt år

befolkningen i dette landet er etniske burmesere – av og til kjent som burmanere – en folkegruppe som i et årtusen har hatt sin makt­ base i landområdene langs Ayeyarwady-elven. Minoritetsgruppene, som i dag trolig utgjør rundt 40 prosent av befolkningen, har sine kjerneområder i ytterkantene av landet. Gjennom hele Myanmars historie har det pågått en dragkamp mellom de burmesiske herskerne og et stort antall etniske ledere rundt om i provinsene. Slik var det da Bagan-kongene etablerte det første store burmesiske riket på 1000-tallet, og slik er det fortsatt i dag.

Fra sitt spede utspring i den urolige Kachin-staten, tett på stormaktene India og Kina, vokser den klare, strie Ayeyarwady-elven i omfang og styrke. I en evig strøm som gir liv til millioner av mennesker, tar den seg sørover før den ender opp som en grå­brun, lat vannmasse i det enorme deltaet i sør, der den blander seg med saltvannet i den varme Bengalbukten. Jeg bestemmer meg for å begynne ved utløpet for så å reise nordover mot Ayeyarwadys kilde. Det blir ingen ren elvereise – til det er det for mange steder å besøke underveis som ikke ligger langs elveleiet – men elven er likevel mitt overordnede kompass for denne turen. Det blir en reise med mange spørsmål: Hva gjør dette landet så unikt? Hvordan er det formet av historien? Hva betyr buddhismen, som gjennomsyrer den burmesiske kulturen, for samfunnet? Vil landets mange etniske grupper klare å leve sammen i fred? Hvorfor har generalene tatt av seg uniformene? Og: Er det 50-årige marerittet virkelig over?

Et munnhell i Myanmar advarer om at det å forutsi utfallet av politiske prosesser er som å prøve å gjette fargen på en høne ved å se på egget det har lagt. Vi vet ikke hvor Myanmar er på vei. Men vi kan fortelle litt om hvor landet befinner seg i dag og hvordan det kom seg dit. Og det er det denne boken vil forsøke å gjøre.

Vi begynner i elvedeltaet sør for Yangon, med fortellingen om to stormer. Den ene var syklonen Nargis, som drepte minst 140 000 24

innledning. nytt år

mennesker, som utraderte hele landsbyer fra kartet og som avslørte militærregimets ufattelige inkompetanse og manglende evne til å ta vare på sitt eget folk. Den andre stormen er figurativ. Den hadde allerede begynt da Nargis traff land, men ble forsterket av syklonen.

Denne andre stormen besto av menneskelig engasjement. Historien om syklonen Nargis er også historien om hvordan det burmesiske folket tok til å våkne opp fra sin lange, vonde drøm.

25