Forord De nye, norske dokumentarforfatterne jeg har studert i perioden 2006– 2013, skriver engasjert. Bøkene deres framstår som personlige prosjekter. Noen, som Trude Lorentzen og Bjørn Westlie, skriver av nødvendighet. Det er noe dypt personlig som det er maktpåliggende for dem å finne ut av: Hva førte til at moren tok sitt eget liv da datteren bare var 15 år? Hva var faren med på av grusomheter under krigen, som frontkjemper og glødende nazist? For begge forfattere er det noe farlig og ubehagelig som har ligget og ulmet i lang tid, og som nødvendigheten har tvunget dem til å gå inn i. Disse bøkene kunne ingen andre forfattere ha skrevet. For andre forfattere er det medmenneskelig nysgjerrighet som driver dem. De ønsker å utfordre sine egne fordommer. Hvordan er livet på gata for en sprøytenarkoman, undrer Simen Sætre og vil trenge inn i en ukjent virkelighet. Hvordan lever egentlig de gamle og demente på et sykehjem, spør Steen Steensen, og erkjenner at han ikke har peiling. Så følger han beboerne på et sykehjem i måneder for å lete etter svar. Hvordan er livet i Oslos kriminelle underverden, og hva kan det komme av at en kriminell og en politimann kan dele et fremmed machomiljø og forstå hverandre så godt? Det er Kjetil S. Østli som spør, og han følger politi og røver gjennom år for å finne ut av det. Møtet med machomiljøet påvirker også hans eget liv på en stadig mer påtrengende måte. Andre forfattere skriver i reise- og krigssjangeren, og de stiller også personlige spørsmål. Geir Angell Øygarden forsøker å forstå hva krig er – intet mindre – med utgangspunkt i et langt opphold i Bagdad under Irakkrigen i 2003. Det er en svært ambisiøs og nyskapende dokumentarbok. Anders Sømme Hammer vil også forstå krigens vesen, han vil utsette seg for krig for å forstå. Gjennom sitt årelange opphold i Afghanistan forsøker han også å avsløre krigsretorikkens tomhet, ikke minst fra norsk forsvars 13
104770 GRMAT Den nye litterære bølgen 140101.indd 13
10.10.14 11:09
forord
side. For begge står mye på spill. Det gjør det også for Åsne Seierstad som stadig utsetter seg for fare i forsøkene på å avsløre det brutale tsjetsjenske samfunnet og hva det gjør med menneskene der. Hun gir seg ikke, selv når dørene er stengt. Av sikkerhetsgrunner må Kristin Solberg kle seg i burka på sine reiser til og fra en jordmorskole i Afghanistan; hun har et brennende ønske om å fortelle om disse kvinnene som risikerer livet for å hjelpe andre. Eventyreren blant de ti forfatterne er Morten A. Strøksnes, som legger ut på en reise i farlige og ugjestmilde strøk i Mexico, blant annet gjennom det veldige ørken- og fjellområdet Sierra Madre. Han har et sterkt ønske om å finne ut hvordan den indianske urbefolkningen klarer seg under presset fra narkotikakartellenes vold og den nye tidens modernitet. I alle disse bøkene ligger det et alvor i bunnen. Den subjektive formen er ikke brukt til selvspeiling, som vi kan se andre steder i vår narsissistiske kultur. Subjektiviteten har en hensikt, og den handler om behovet for transparens. De nye forfatterne erkjenner at virkeligheten er vanskelig å fange, og at åpenhet om metoder og strategier er den eneste farbare veien. Denne boken er ingen kioskvelter. Den krever tålmodige lesere som har en genuin interesse for det særegent litterære i dokumentarlitteraturen. Boken henvender seg først og fremst til forskere, forelesere og studenter innenfor sakprosafeltet, og – ikke minst – til dokumentarforfattere. Kanskje vil noen lesere av dokumentarlitteratur også finne noe av interesse. Teksten er en monografi, som betyr at den bygger på, og redegjør for, min egen forskning. Siden det er forsket svært lite på dokumentarsjangerens litteraritet, påhviler det meg et ansvar for å dokumentere grundig og detaljert de nye tendenser jeg mener å ha funnet. Tilgi meg derfor om framstillingen iblant kan bli vel grundig og detaljert! Denne monografien er blitt til i en forskningstermin jeg fikk innvilget av min arbeidsgiver, Institutt for kommunikasjon og kultur ved Handelshøyskolen BI. Takk for denne muligheten til å studere et utfordrende litterært felt jeg har interessert meg for lenge. Nydalen 22. september 2014 Jo Bech-Karlsen
14
104770 GRMAT Den nye litterære bølgen 140101.indd 14
10.10.14 11:09
Kapittel 1
Den nye bølgen. Hva er nytt? Mye skjer med den norske dokumentarlitteraturen. Det gjelder særlig de bøkene som er gitt ut de siste ti årene. Bøkene er bedre skrevet enn tidligere tiders dokumentarbøker, forlagene og kritikerne omfavner dem, de får litterære priser og de selger til dels godt. Med dokumentarbøker mener jeg her reportasjebøker, reiseskildringer og andre bøker som henter sitt stoff fra virkeligheten. Mye av det kan kalles litterær journalistikk i bokform. Jeg vil bruke betegnelsene dokumentar og reportasje litt om hverandre, siden de ofte glir over i hverandre. Sakprosaprofessor Johan Tønnesson skiller mellom litterær og funksjonell sakprosa.4 Det er selvsagt den litterære sakprosaen vi tar for oss her. Den omfatter også for eksempel essay, som er en voksende litterær sjanger. Selv om det finnes essayistiske innslag i mange dokumentarbøker, holdes rene essaybøker utenfor. Den litterære sakprosaen omfatter også biografier, som vanligvis anses som en del av dokumentarlitteraturen. Jeg inkluderer heller ikke denne sjangeren her, fordi den reiser egne spørsmål og problemstillinger som vil sprenge grensene for dette arbeidet.5 Forfatteren og forlagsmannen Aslak Nore, som selv har gitt ut dokumentarbøker, var en av de første som registrerte at noe nytt var på gang – i 2007: «Flere utgivelser fra fjoråret antyder at noe nytt er i ferd med å skje. Utgivelsene til forfattere som Jon Hustad, Bjørn Gabrielsen og Morten A. Strøksnes understreker tendensen.» Nore framhevet i sin artikkel i PROSA «to mindre etablerte navn. Simen Sætre og Steen Steensen viser at
4 5
«Bør sakprosaen vesensbestemmes?» Artikkel i Klassekampen 19. april 2008. Se for eksempel diskusjoner hos Marianne Egeland, «Biografi og historieskrivning». I Historisk Tidsskrift 2/3 2002, side 253–272.
15
104770 GRMAT Den nye litterære bølgen 140101.indd 15
10.10.14 11:09
kapittel 1
norsk litterær journalistikk har tatt flere skritt framover. Og et par tilbake.»6 Strøksnes, Sætre og Steensen er tre av de ti forfatterne jeg har valgt ut for denne studien (se kapittel 2). Journalistikkforskeren, og altså dokumentarforfatteren, Steen Steensen knytter det nye litterære fenomenet til den årelange debatten om Åsne Seierstads metoder og etikk etter utgivelsen av Bokhandleren i Kabul (2002), som ble en internasjonal bestselger. Den nye bølgen av dokumentarbøker synes å være inspirert av Bokhandleren i Kabuls suksess, men samtidig virker det som om dokumentarforfatterne har lært av kritikken mot Seierstads bok, skriver Steensen.7 Kritikken handlet om metode og etikk, men også om sjanger. Forfatteren Jan Guillou hevdet at boken var «en roman forkledt som journalistikk».8 Mens Bokhandleren i Kabul var preget av positivistisk realisme, står de nye forfatterne for en gjennomgående åpen subjektivitet. Også Seierstad selv har i stor grad forlatt den «gammeldagse» og «naive» realismen og nærmet seg en mer åpen subjektiv litterær og personlig skrivestrategi.9 Denne monografien handler om den nye litterære bølgen, med utgangspunkt i ti utvalgte bøker utkommet fra 2006 til 2013. Jeg stiller spørsmålet om hva som er nytt. Det betyr blant annet å se nærmere på forfatternes personlige og litterære strategier. I tillegg vil jeg undersøke hvordan disse forfatterne forholder seg til metode og research, og deres bruk av referanser. Mye tyder også på at de nye forfatterne har et mer bevisst, men også mer problematiserende, forhold til skillet mellom dokumentar og skjønnlitteratur. På alle disse fire punktene mener jeg å se noe nytt sammenliknet med tidligere tiders dokumentarbøker. Når jeg snakker om «nytt», bygger det ikke på en komparativ studie med tidligere tiders dokumentarlitteratur, for eksempel dokumentarismens periode på 1960- og 1970-tallet. Jeg tror ikke det ville vært en fruktbar tilnærming, siden så mye er åpenbart, slik jeg forsøker å vise i dette innledningskapitlet. Derimot vil jeg innføre et sammenliknende perspektiv i analysen av de ti bøkene jeg har valgt som empirisk grunnlag for min studie.
6 7 8 9
Nore 2007, side 1. Steensen 2013, side 62. Jan Guillou i VG, 29. august 2003. Bech-Karlsen 2013 a, side 31. I sin siste bok, En av oss (2013), har hun igjen tatt i bruk tredjepersons-fortelling, men ikke gjennomført som i Bokhandleren i Kabul.
16
104770 GRMAT Den nye litterære bølgen 140101.indd 16
10.10.14 11:09
den nye bølgen. hva er nytt?
Dokumentarbegrepet er aktuelt også i andre medier enn boken. Det har fått en renessanse i dagspressen, der for eksempel VG bruker betegnelsen «dokument» og Dagbladet «dokumentar», om lengre, ofte eksklusive og avslørende tekster. Vi har også fått det selvstendige «dokumentarmagasinet» Plot, som bringer lange, grundige og velskrevne tekster i skjæringspunktet mellom undersøkende og fortellende journalistikk. I allmennkringkasterne NRK og TV 2 er dokumentar et satsingsområde, i NRK også i radio. Den nye interessen for dokumentarsjangeren gjelder også foto og film. De visuelle dokumentarformene nyorienterer seg i samme retning – mot større subjektivitet og sjangermessig frihet. Våren 2013 ble det ambisiøse tidsskriftet Norwegian Journal of Photography lansert. Det skal være «en arena der uavhengige norske fotografer kan vise større prosjekter».10 Ti norske fotografer hadde arbeidet i to år med det som kalles «fotoessays», som betyr at de forteller historier i bilder, men at de arbeider «et sted mellom det tradisjonelle pressefotografiet på den ene siden og kunstfotografiet på den andre».11 Også en ny bok, med den megetsigende tittelen Fotografi mellom fiksjon og virkelighet12, inntar en liknende posisjon: «Den personlige – og subjektive – fotojournalisten ‘låner’ i større grad fra kunstfotografiet enn tidligere», skriver forfatteren, Morten M. Løberg, i forordet. I et intervju i boken uttaler fotograf og fotolærer ved Fotojournalistutdanningen ved Høyskolen i Oslo og Akershus, Per-Anders Rosenkvist, mye av det samme: «Vi ser at uttrykkene i kunsten og fotojournalistikken smelter sammen, og sjangerne påvirker hverandre.»13 Interessen for dokumentarfilm, også langfilmer, har tatt seg kraftig opp på 2000-tallet, med navn som Margreth Olin, Karoline Frogner, Deeyah Khan, Even Benestad, Sigve Endresen, Line Halvorsen og Erling Borgen. Borgen ble også professor II i dokumentarfilm ved Filmskolen i Lillehammer. Karoline Frogner uttrykker disse filmskapernes holdning, når hun understreker at alle mennesker har et standpunkt: «Jeg synliggjør bare mitt
10 http://fotojournalisten.no/2013/04/f%c3 %b8rste-norwegian-journal-of-photography 11 Op.cit. 12 Løberg 2013, side 5. 13 Løberg 2013, side 8.
17
104770 GRMAT Den nye litterære bølgen 140101.indd 17
10.10.14 11:09
kapittel 1
så tilskueren skal vite hvor jeg står.»14 Even Benestad uttrykker noe av det samme: «For meg handler dokumentaren utelukkende om hvor synlig man kan gjøre de subjektive valgene. I mine øyne, ører og hode er det langt mer rettferdig. Da blir filmen en serie meninger, og ikke en påstått sannhet.»15 Alt i alt ser vi en fornyet interesse for visuell dokumentar, samtidig som sjangeren utvikles og omdefineres, på samme måte som i dokumentarlitteraturen. Tilbake til det litterære: Innledningsvis vil jeg sette det norske fenomenet inn i en internasjonal kontekst. I boken The New New Journalism betegner den amerikanske journalistikkprofessoren Robert S. Boynton den nye litteraturen som «reportorially based, narrative-driven long-form nonfiction».16 Ut fra sin observasjon av amerikanske forhold skriver Boynton at denne typen bøker «is big business on a scale never before seen by serious literary journalism». Ser vi begynnelsen til en liknende utvikling også i Norge? Forfatteren Aslak Nore, som selv har studert litterær journalistikk i New York, later til å mene det: «Salgstallene fra USA viser at denne sjangeren også har et enormt kommersielt potensial. I en slik situasjon – der avantgardismen møter den litterære massekulturen – bør norsk sakprosa gripe sjansen.»17 Siden han skrev dette i 2007, ser det ut til at dokumentarforfatterne har gjort nettopp det – grepet sjansen. Mens tendensen i norsk og skandinavisk dokumentarlitteratur er økt subjektivitet, står den realistiske tradisjonen fortsatt sterkt i USA. Også i Australia ser det ut til at de realistiske dokumentarbøkene dominerer.18 Det skyldes nok at innflytelsen fra nordamerikansk non-fiction er så sterk. I en fersk bok om «narrative non-fiction» (Telling true stories (2014) av journalistikkprofessor Matthew Ricketson) knyttes den australske tradisjonen til Truman Capotes In Cold Blood (Med kaldt blod, norsk overs.), som regnes som en stilskaper innenfor den realistiske dokumentartradisjonen. Men det
14 15
16 17 18
Intervju i Aftenposten Kultur onsdag 23. oktober 2013. Even Benestad. «Noen tanker om sensur, objektivitet og lyden til Pushwagner.» Blogg 1. juli 2011. http://even.montages.no/2011/07/noen-tanker-om-sensur-objektivitet-og-lyden-til-pushwagner. Hentet 30.1.2014. Boynton 2005, side XXX. Nore 2007, side 1. Kilde: Dr. William Roberts, University of Sydney, i e-post til forfatteren 19. juni 2014. Roberts forsker på forholdet mellom realistisk og moderne litterær journalistikk.
18
104770 GRMAT Den nye litterære bølgen 140101.indd 18
10.10.14 11:09
den nye bølgen. hva er nytt?
finnes mer moderne, subjektive unntak, som for eksempel Anna Funders fascinerende dokumentarbok Stasiland, utkommet på norsk i 2005, der hun som meget engasjert australsk journalist oppsøker og konfronterer levninger fra det gamle Øst-Tyskland. I Latin-Amerika, derimot, er det i flere land en sterk tradisjon for engasjert, subjektiv dokumentarlitteratur, kalt cronica, som er fortellende, litterær journalistikk, oftest fortalt i kronologisk form (derav cronica).19 I Ryszard Kapuscinskis hjemland Polen, fortsetter hans subjektive stil i mange dokumentarbøker, og forfatterne kalles «Kapuscinskis etterfølgere». Noen av dem er oversatt til engelsk, for eksempel Wojciech Jagielski og Wojciech Tochman.20 I Sverige ser man mye av den samme tendensen som i Norge, med sterke subjektive fortellinger som Peter Fröberg Idlings Pol Pots leende (Pol Pots smil på norsk 2009). Boken handler om tre svenske intellektuelles uforståelige hyllest til Pol Pots terrorregime etter en reise til Kambodsja i 1978, da regimets terror var på det verste. Idling forfølger de tre for å fravriste dem et svar gjennom en meget personlig, undrende og undersøkende innstilling. Men både i Sverige og Danmark ser den realistiske tradisjonen fortsatt ut til å stå sterkere enn i Norge. Jeg starter denne boken med å sirkle inn det nye litterære fenomenet ut fra fire perspektiver: Et historisk perspektiv, et litterært perspektiv, et sjangerperspektiv og et metodologisk perspektiv.
1.1
Et historisk perspektiv
Subjektivitet og refleksivitet er ikke noe nytt i norsk reportasje. Snarere er det slik at den nordiske reportasjetradisjonen fra slutten av 1800-tallet forutsetter at fortelleren er til stede i teksten – enten som jeg-forteller eller som autoral forteller.21 Også refleksjon var vanlig, knyttet til reporteren som 19
20 21
Fra presentasjoner på International Association for Literary Journalism studies 9. konferanse i Paris, 15.–17. mai 2014, av forfatter og rektor for masterprogrammet i journalistikk ved Universitetet i Barcelona, Roberto Herrscher, og Pulitzerpris-vinner og Honors Professor ved Ithaca College, N.Y., Pablo Calvi. Kilde: Dr. Magdalena Horodecka, University of Gdansk, i epost til forfatteren 21. mai 2014. Hun forsker både på bøkene til Kapuscinski og andre polske dokumentarforfattere i samtiden. Bech-Karlsen 2007, side 16.
19
104770 GRMAT Den nye litterære bølgen 140101.indd 19
10.10.14 11:09
kapittel 1
subjekt. «Reportasjer har tradisjonelt bestått av fortellinger og tekster spekket med sitater, skildring og refleksjon», heter det i Norsk Presses Historie.22 Bruk av tredjeperson og skjult forteller, som i Bokhandleren i Kabul, har ingen sentral plass i nordisk reportasjehistorie. Derimot hadde vi et brudd med den subjektive fortellertradisjonen i dokumentarismens periode på 1960- og 1970-tallet, da idealet var tekster preget av dokumentarisk materiale av «ikke-litterær» karakter og av dokumentariske intervjuer.23 Mange forfattere var inspirert av sosiologiens metoder. Bøkene framsto ofte som tørre og distanserte i formen.
1.1.1
Dokumentarromanen
Begrepet dokumentarlitteratur kan altså forstås på flere måter. «Sjangeren strekker seg fra vitenskapelige sammenstillinger av fragmenter fra dokumentarisk materiale, til fortellinger i romanform der skriveren ikke legger skjul på sine fortellergrep», skriver forfatteren Merete Morken Andersen.24 En utbredt, men ganske snever, variant er at det er litteratur som hovedsakelig bygger på dokumenter som ikke er oppdiktet. Dokumentene skal i minst mulig grad være bearbeidet av forfatteren.25 Da viser begrepet tilbake til 1960- og 1970-tallets dokumentarisme, som kunne bevege seg mellom virkelighet og fiksjon. Den spente fra det som ble kalt dokumentarromaner, som framsto som en «ny» form for fiksjon, ofte bygget på mange slags autentiske dokumenter, til reportasjebøker basert på mer tradisjonelle journalistiske metoder og med en sterkere forpliktelse overfor virkeligheten. Innslaget av dokumenter og «sosiologiske» intervjuer var varierende i begge former. Et tidlig norsk eksempel på det som er blitt betegnet som en dokumentarroman, er Rolf Sagens bok Kvengedal fra 1970. Den ble sjangerplassert som roman, men er også blitt kalt en collage. En collage er en tekst som er sammensatt av mindre tekstelementer og utklipp og danner en helhet. En slik tekst kan også kalles en montasje, og det var en av dokumentarismens mye
22 23 24 25
Norsk Presses Historie 2010, bind 2, side 169–170. Bech-Karlsen 1998, side 244. Andersen 2008, side 434. Skei, Hans H. (2009, 14. februar). Dokumentarlitteratur. Hentet 7. august 2013 fra http:77snl.no/ dokumentarlitteratur.
20
104770 GRMAT Den nye litterære bølgen 140101.indd 20
10.10.14 11:09
den nye bølgen. hva er nytt?
brukte teknikker.26 Det var med denne «eksperimentelle collage- og dokumentarromanen» at Sagen vakte oppsikt i det norske litterære miljøet.27 Alle tekstene i boken er klipt ut fra de autentiske avisene Sykkulvsbladet, årgang 1960–69, og Sunnmøringen, årgang 1960–68. Om denne boken heter det gjerne at det eneste fiktive elementet som er lagt til, er stedsnavnet i tittelen – Kvengedal. Dette synes i dag nokså naivt. Et sparsomt og selektivt utvalg fra henholdsvis åtte og ni årganger av to aviser, montert på en måte som har en bestemt litterær hensikt, er selvsagt manipulert, ikke minst gjennom sine sammenstillingsteknikker. Utvalg er et kritisk kjernespørsmål i all dokumentarlitteratur, og det blir særlig kritisk i denne type dokumentarromaner, der det ikke finnes rom for usikkerhet og alternative tolkninger. Kvengedal var ikke representativ for norske dokumentarromaner. Det var mer vanlig at de var fortellende i formen, med mer beskjedne innslag av dokumenter og intervjuer. Det som blir ansett som Norges første dokumentarroman, To mistenkelige personer av Gunnar Larsen fra 1933,28 har et gjennomgående narrativt driv fra begynnelse til slutt, og det er stort sett bare utdrag fra aviser som kan sies å være dokumenter i dokumentarismens forstand.29 Gunnar Larsen kalte selv boken en roman, men insisterte samtidig på at den var basert på solid dokumentasjon, og at det ikke ville være mulig å påvise en eneste faktafeil. Han mente at han hadde arbeidet med journalistikkens metoder.30 Larsen kunne vanskelig ha visst at det var en dokumentarroman han hadde skrevet, siden denne sjangerbetegnelsen ikke var introdusert på 1930-tallet. Det er i ettertid forskere har kalt den Norges første dokumentarroman.31 Han kunne heller ikke kjenne til dokumentarismens teknikker, siden boken foregrep dokumentarismen med 30 år! Også verdens kanskje mest kjente dokumentarroman32, In Cold Blood av Truman Capote fra 1966, har samme narrative struktur, og bare beskjedent
26 27 28 29 30 31 32
Bech-Karlsen 2007, side 97–98. Norsk biografisk leksikon. Hentet 7. august 2013 fra http://nbl.no/Rolf_Sagen/utdypning Bygget på de såkalte «Lensmannsmordene», som Gunnar Larsen hadde dekket som reporter for Dagbladet i 1926. Bech-Karlsen 2013 b, side 49. Intervju i Tidens Tegn, 18. november 1933. Roksvold 1997, side 79. Truman Capote kalte selv boken «non fiction novel».
21
104770 GRMAT Den nye litterære bølgen 140101.indd 21
10.10.14 11:09
kapittel 1
med dokumenter. Og, Capote levde jo midt i dokumentarismens tid. I USA ble han regnet som en av forgrunnsfigurene for The New Journalism, den nye journalistiske 1960-tallsbølgen som dyrket den gode fortellingen og det grensesprengende språket. Åsne Seierstads forlagsredaktør, Anders Heger, har sammenliknet Bokhandleren i Kabul med In Cold Blood, og hevdet at begge bøker er dokumentarromaner og at de dermed også er «new journalism».33 Denne sammenblandingen av sjangere – dokumentarroman og new journalism – er gangbar i USA, men nokså tvilsom i Skandinavia. Her skiller vi mellom dokumentarromaner og journalistikk, og det gjelder også new journalism, som i motsetning til dokumentarromaner regnes som journalistikk, på norsk ofte kalt nyjournalistikk. Den amerikanske kommunikasjonsforskeren David Eason, skiller mellom to ulike tilnærminger til new journalism: den realistiske og den moderne.34 Realistiske tekster forutsetter at en objektiv, udiskuterbar virkelighet kan observeres og gjengis korrekt av en journalist, uten at det stilles spørsmål om journalistens (og språkets) muligheter for å gjøre dette. Nyjournalister som arbeidet i denne tradisjonen er, ifølge Eason, Tom Wolfe, Gay Talese og Truman Capote. I Norge er Bokhandleren i Kabul et av få eksempler i nyere tid. Moderne nyjournalistikk, derimot, beskriver hvordan det er å leve i en verden hvor det ikke er enighet om en forståelsesramme, om «hva som er meningen med det hele».35 Disse nyjournalistene, som ifølge Eason omfatter Joan Didion, Norman Mailer og Hunter Thompson, benekter at objektivitet er mulig, og insisterer på at åpen subjektivitet er den eneste redelige – og mulige – måten å gjengi virkeligheten på. Som jeg skal vise, er det den moderne varianten som dominerer nyere norsk dokumentarlitteratur. I Sverige var det flere eksempler på gode dokumentarromaner enn i Norge. En klassiker er Per Olov Enquists Legionärerna fra 1968, som han mottok Nordisk Råds litteraturpris for året etter. Den handler om Sveriges utlevering av 146 baltiske soldater til Sovjetunionen i 1946, og den politiske skandalen denne utleveringen vokste til. Enquist er selv fortelleren i boken, 33 Brandal 2012, side 21. 34 Eason 1990, side 192. 35 Op.cit.
22
104770 GRMAT Den nye litterære bølgen 140101.indd 22
10.10.14 11:09
den nye bølgen. hva er nytt?
og omtaler seg i tredje person som «undersøkeren», «han» som gjennom to år undersøker hva som egentlig skjedde og hvordan det kunne skje. Det er den sammenhengende fortellingen som gjør boken så drivende god. Det er mye dokumentarisk materiale i teksten, alt fra avisklipp, brev, dagbøker, offisielle dokumenter, utskrifter fra båndopptak og intervjuer, men alt er innordnet i den løpende fortellingen. Enquist rekonstruerer hendelser og scener og stilen er også delvis refererende, eller beskrivende, som han selv kaller det. I forordet skriver Enquist at «hvis benevnelsen ‘roman’ virker støtende på noen, kan den erstattes med ‘reportasje’ eller ‘bok’».36 Han insisterer på at han holder seg eksakt til virkeligheten, selv i små og betydningsløse detaljer: «De hendelser som beskrives, har funnet sted, de personer som forekommer, eksisterer eller har eksistert», skriver han.37 I Norge vakte Kåre Holts dokumentarroman Kappløpet fra 1974 stor debatt. Boken handler om kappløpet mellom Roald Amundsen og Robert Scott for å nå Sydpolen. Den ble en bestselger, men Holt ble kritisert for å skildre Amundsen for ensidig negativt, som en herskesyk, selvopptatt og hjerteløs mann. Det er i ettertid også reist spørsmål om det dokumentariske grunnlaget, blant annet om et slagsmål som sannsynligvis aldri fant sted.38 Holt ble gjennomgående kritisert for det som den gang ble oppfattet som en utilbørlig blanding av fakta og fiksjon. Den kritikken ville neppe ha kommet i dag, hvor vi er blitt vant til den type sjangerblanding. Kappløpet var velskrevet i en gjennomført fortellende stil, der de to polarfarernes historier rekonstrueres parallelt. Holt gjengir ikke dokumenter, men holder seg til fortellingen.
1.1.2 Rapportboken Jeg forlater dokumentarromanen her. Ingen av mine ti utvalgte bøker er dokumentarromaner, men dokumentarbøker som har et mer forpliktende forhold til den virkeligheten de beskriver. Sjangeren dokumentarroman ser ut til å ha avgått en stille død her hjemme, selv om enkelte bøker, som Enquists Legionärerna, blir stående. Sjangeren var et kortvarig eksperiment, som i dag kan virke utdatert. Når sjangerbetegnelsen plutselig dukket 36 Enquist 2009, side 7. 37 Op.cit. 38 Wisting 2011.
23
104770 GRMAT Den nye litterære bølgen 140101.indd 23
10.10.14 11:09
kapittel 1
opp igjen i 2013, brukt om Vetle Lid Larssens bok 1001 natt, Den ukjente historien om to norske slaver i Alger, var det klart at det dreier seg om en blandingssjanger, en hybrid, der både fakta og fiksjon inngår. I dokumentarismens periode må vi etter mitt skjønn skille mellom dokumentarromanen og den litterære dokumentarismen på den ene siden og de dokumentariske reportasje- og rapportbøkene på den andre.39 Dette skillet har også en mer universell betydning, som jeg skal komme tilbake til. Rendyrkede sjangereksperimenter som Kvengedal var det altså ikke mange av. De fleste norske dokumentarbøkene på denne tiden preges av en litt tilfeldig sjangerblanding av tradisjonell reportasje, intervjuer og dokumenter. Jeg har tidligere kalt disse bøkene rapportbøker eller dokumentarisk reportasje.40 Man kan si at de norske rapportbøkene var av fire typer: En type lå debattboken nær, men hadde klare dokumentariske innslag (eksempel: Øyvind Foss, Rapport fra Berlin, 1968), en annen var journalistiske beretninger om levd liv (eksempel: Dagfinn Grønoset, Anna i ødemarken, 1972), en tredje type var selvbiografiske rapporter fra hverdagsmennesker (eksempel: Maja Ekelöf, Rapport fra en skurebøtte, 1970), en fjerde type var popularisert samfunnsvitenskap med reportasje- og dokumentarinnslag (eksempel: Rolf Hanoa, Rapport fra Borregaard, 1974). De svenske rapportbøkene var mer bevisste i formen enn de norske. Det gjaldt særlig Jan Myrdals Rapport fra en kinesisk landsby (1969, på svensk i 1963, Sara Lidmans Rapport fra Hanoi (1966) og Gruve (1969, på svensk i 1968). Disse bøkene var mer rendyrket i sine sosiologisk-dokumentariske ambisjoner, og var nok forbilder for flere norske dokumentarforfattere, som Bjørn Nilsen og Kjell Fjørtoft. Jan Myrdal var altså tidlig ute med sin dokumentarklassiker. Man kan si at denne boken innvarslet den nye litterære sjangeren. At det tok seks år før den kom ut på norsk, sier kanskje noe om at dette var nytt og fremmed. Myrdal lanserer et ambisiøst litterært program i grenselandet mellom litteratur og journalistikk: Han vil skrive objektivt, han har sosiologien som forbilde, og ikke minst innfører han intervjuformen som litterær sjanger, noe Sara Lidman skulle rendyrke i intervjuboken Gruve. Myrdal hevdet
39 40
Bech-Karlsen 1998, side 240. Bech-Karlsen 1998, side 238.
24
104770 GRMAT Den nye litterære bølgen 140101.indd 24
10.10.14 11:09
den nye bølgen. hva er nytt?
at han ønsket å legge fram alt tilgjengelig materiale uten å analysere eller trekke slutninger. Materialet skulle så å si tale direkte til leseren, var hans tanke. I dag synes denne ideen nokså passé; i likhet med Rolf Sagen måtte Myrdal gjøre utvalg og stille de ulike dokumentene sammen på måter som leseren ikke kunne overskue. Om dette problemet, i en aktuell sammenheng, uttaler historikeren Hans Jacob Orning: «Om man bare presenterer kildene og deres historie, usynliggjør man den instansen som subjektivt har valgt ut akkurat disse kildene og utelatt andre. Det hele er litt en arv etter positivismen».41 Utvalg er, som tidligere poengtert, et kritisk spørsmål i all dokumentarlitteratur, men settes på spissen i denne sjangeren som foregir å være «objektiv». I tillegg til menneskelige beretninger, spedde Myrdal på med en masse tall- og faktamateriale i form av tabeller og oversikter.42 Den norske forfatteren som kom nærmest Myrdals program, var nok Bjørn Nilsen. I rapportboken Hamningberg – fraflytting og umyndiggjørelse fra 1970, bruker han flere av dokumentarismens teknikker. Han lar dokumenter kommentere hverandre, for eksempel ved å kontrastere uttalelser fra privatpersoner og fra myndighetspersoner, eller montere dem slik at de inngår i en dialog med hverandre, for eksempel ved å trykke brevveksling over tid. Han bringer også intervjuer tatt opp på bånd, ordrett gjengitt. Men i siste del av boken bringer han også intervjuer som åpenbart er redigert sammen til monologer. Framstillingen er spekket med tall og fakta, men uten Myrdals tabeller og andre grafiske talloversikter.43 Jeg har tillatt meg å kalle denne perioden for «en 20 år lang parentes i reportasjebokens historie».44 Det er ikke mye å hente i disse bøkene for dagens dokumentarforfattere. Det måtte i så fall være å bruke ulike typer dokumenter kreativt, som en del av fortellingen, og i samspill med andre litterære teknikker. Som jeg skal vise, behersker de nye forfatterne dette godt, og stort sett bedre enn de norske forfatterne i dokumentarismens periode på 1960- og 1970-tallet. Man kan antyde at den norske dokumen-
41 42 43 44
Intervju i Morgenbladet 18.–24. oktober 2013 – «Solstad-roman med ny sakprosametode». Bech-Karlsen 1998, side 241. Bech-Karlsen 1998, side 249–250. Bech-Karlsen 1998, side 251.
25
104770 GRMAT Den nye litterære bølgen 140101.indd 25
10.10.14 11:09
kapittel 1
tarboken er i ferd med å bli «voksen» eller «moden»; den ser ut til å finne sin særegne litterære form.
1.1.3 Reportasjebøkene Om det ikke er mye å hente fra rapportbøkene på 1960- og 1970-tallet, har de nye forfatterne spennende kilder å øse fra i reportasjetradisjonen fra slutten av 1800-tallet. En «grunnbok» for litterære journalister er Aasmund Olavsson Vinjes over 150 år gamle Ferdaminne frå sumaren 1860.45 Mange kjenner den, men få i vår tid har lest den. En annen, og mindre kjent, bok i denne tidlig dokumentariske sjangeren, er Knut Hamsuns reiseskildring I Æventyrland fra 1903.46 Begge bøkene har kvaliteter som det er verdt å studere den dag i dag. Ferdaminne frå sumaren 1860 er et av de fremste verkene i den norske journalistiske kanon, og blir betraktet som et pionerarbeid. I Norsk presses historie blir boken beskrevet som «den første moderne reisereportasje i norsk journalistikk».47 Målet for Vinjes reise var å overvære kroningen av den nye kongen, Karl XV, i Trondheim. Skjønt reise – han gikk mesteparten av den lange strekningen til fots, og beskriver sine møter med mennesker langs veien med både alvor og humor. Under kroningen er han ikke så opptatt av selve hendelsen, men det som skjer rundt den. Han møter rike og fattige, overklasse og underklasse, og kan ikke bestemme seg for hva han finner mest fascinerende. Som flere har poengtert, plasserer han seg selv et sted mellom det folkelige og eliten. Dette henger sammen med det såkalte tvisynet han ble så kjent for, og som han selv beskriver slik: «sjaa med eit Augnekast liksom Retta og Vranga paa Livsens Vev, soleides at me lettare kunna liksom graata med det eine Augat og læ med det andre».48 Vinje utvikler tvisynet til en journalistisk metode, som også blir et tydelig litterært trekk i hans journalistikk; det skaper spenning og usikkerhet hos leseren.49 Slik minner Vinje mye om moderne reportasjeforfattere i vår tid; han var ingen positivistisk realist, men snarere en meget tidlig subjektiv modernist. 45 46 47 48 49
Vinje 2010. Hamsun 2000. Norsk Presses Historie, bind 2, side 336. Severud 2010, side 282. Bech-Karlsen 2013 c, side 17.
26
104770 GRMAT Den nye litterære bølgen 140101.indd 26
10.10.14 11:09