Kroppsvandring
Yuri Herrera
Kroppsvandring Oversatt av Christian Rugstad
Yuri Herrera Originalens tittel: La transmigración de los cuerpos Oversatt av Christian Rugstad © 2013, Yuri Herrera & Editorial Periférica Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 Esta publicación fue realizada con el estímulo del Programa de Apoyo a la Traducción (PROTRAD) dependiente de instituciones culturales mexicanas. Programa de Apoyo a la Traducción (PROTRAD), med støtte fra meksikanske kulturinstitusjoner, har bidratt økonomisk til denne utgivelsen ISBN 978-82-02-43526-4 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Marianne Zaitzow / Affair Omslagsfoto: © ShutterDivision / Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i Sabon 10,8/14,4 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Innkjøpt av Norsk kulturråd Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til min mor, Irma Eugenia Gutiérrez Mejía
1
Han ble sparket våken av tørsten og sto opp for å drikke. Men vanndunken var tom, og ut av kranen kom bare en tynn strøm av fuktig luft. Han skulte bort på slanten med mezcal i flasken på bordet og visste at dette ville bli en bedriten dag. Han kunne ikke vite at den hadde vært det i mange timer allerede, virkelig bedriten, langt mer enn det lille personlige helvete han hadde drukket seg til. Han bestemte seg for å gå ut på gata. Han åpnet døra og undret seg over at han ikke så Frua ute i gangen, hun som hadde bodd der siden huset ble bygd, før det ble to etasjer med små krypinn for subb og slitere. Han åpnet gatedøra og gikk ut. I det samme kjente han et stikk i ryggen som fortalte ham at noe var galt. Han visste at han ikke drømte fordi drømmene hans var så alminnelige. Når han klarte å sove flere timer i strekk, drømte han, men drømmene var så 7
livaktige at han ikke fikk noe hvile, små variasjoner av de dagligdagse bevegelsene hans og de dagligdagse samtalene hans og de samme gamle redslene. Iblant drømte han at han mistet gebisset, resten var helt vanlig; ikke som dette. En summende lyd. Så en kompakt myggsverm over en sølepytt, som om de forsøkte å løfte den. Ingen, ingenting, ikke en eneste stemme å høre. Ikke en hvilken som helst lyd i denne gata som på denne tida burde vært tettpakket med biler. Han skjerpet blikket: Sølepytten lå under et tre, som om noen hadde lent seg mot det mens han spydde; og det myggen drakk, var ikke vann, men blod. Vind var det heller ikke. I kveldinga pleide det å blåse opp. Nå burde han i det minste kjenne en lett bris, men lufta sto stille: Tingene var så nærværende, syntes han, som om de hadde gitt slipp på seg selv. Han lukket døra og ble stående et sekund foran den uten å vite hva han skulle foreta seg. Så gikk han tilbake til rommet sitt, hvor han ble stående og betrakte bordet og senga. Han satte seg på senga. Det som skremte ham mest, var at han ikke visste hva han burde være redd for; han var vant til å bakse med overraskelser, det uforutsette, men selv det uforutsette hadde sine grenser; man kunne stole på at når man åpnet døra om morgenen, var ikke verden tom for folk. Nå var det som om han hadde våknet i en heis der dørene sto åpne i en etasje han ikke visste eksisterte. 8
Én ting om gangen, sa han til seg selv. Så får vi se. Først vann. Vann. Han løftet haken og så seg granskende omkring i rommet. Så sa han med høy røst: Ja, selvfølgelig. Han reiste seg, gikk ut på badet med et glass i hånden, løftet lokket på tanken og så at den var så godt som tom; han hadde stått opp for å pisse i løpet av natta, og tanken hadde ikke fylt seg etter at han hadde trukket ned. Han forsøkte å samle så mye han kunne, men klarte bare å fylle halve glasset. I kroppen hadde han bare en eneste dråpe vann, og den hadde plassert seg bak tinningen, der den prøvde å bore seg vei ut. Faen i helvete, sa han til seg selv. Hvorfor hørte jeg på de jævlene? Fire dager tidligere var gnålet blitt en vits, som når noen stiller seg bak døra og skremmer deg, for straks å si: Slapp av, det er bare meg. Alle visste det. Det var en filleting, det var det det var. At sykdommen skyldtes et småkryp, og at dette småkrypet holdt til i slummen. Problemet løste man ved å klaske det i veggen med en sammenrullet avis. Den som ikke hadde aviser, kunne bruke en sko; man måtte ikke løse alle små problemer for folk heller, som om det var gjevt å være en fattig stymper. Det er nok sulten, skal du se! pleide man å si til den som nøs eller hostet, var kvalm eller sa au. I huset bodde det folk bare i første etasje, og den pinglete studenten var den eneste som virkelig var 9
blitt skremt. Etter advarslene kunne man høre ham løpe til døra og kikke gjennom nøkkelhullet hver gang noen kom eller gikk. Frua var stadig ute for å se hva folk i nabolaget hadde for seg. Og en morgen så han Trippelblondinen gå ut sammen med kjæresten sin. Han ble sprø av å ha henne så nær. Av at hun la seg og sto opp og badet vegg i vegg, at hun presset kroppen inn i trange kjoler, at trusekanten lo av ham når hun fjernet seg fra ham. Trippelblondinen enset ham aldri, ikke engang når de møttes på vei ut av huset, og han sa Unnskyld eller Vær så god eller Damene først, bortsett fra én gang da hun var på vei ut sammen med kjæresten sin. Ikke bare snudde hun seg og så på ham, hun smilte til ham også. Hva kunne han vente seg, når han ødela hvert plagg han tok på seg. Samme hvor stilige de tok seg ut i butikkvinduet, ble de straks skrukkete så snart han fikk dem på skrotten; de hang og slang, de mistet formen, de ble ødelagt av fengselslukten som hang ved ham. Eller var det sånn at tingene straks forsto at livet hans var som en bussholdeplass, nyttig for en kort stund, men ikke et sted man vil bo. Og hun likte menn som denne fyren som besøkte henne, en kjekkas, en jålebukk med fire av knappene i skjorten kneppet opp og en Madonna i gull på brystet. Ja, kjæresten hennes hilste på ham, som den som slenger noen mynter til bartenderen for at han skal sprite opp drinkene.
10
Disse fire siste dagene hadde budskapet vært Ta det med ro, ta det med ro alle sammen, dette vil ikke bre seg. Det rådde en anspent, skeptisk ro blant folk, det hadde han selv fått erfare en dag han tok bussen: Om bord på bussen kom en gateselger som begynte å falby små flasker med en flytende gelé til å lage bobler av: Han dyppet en metallring i den tyktflytende væsken og blåste, og små solsystemer spredte seg gjennom hele bussen; de skalv, svevde, landet på noen, men uten å sprekke. Gelébobler, sa han, tåler mye mer enn såpebobler – man kan leke med dem. Og han samlet flere gelébobler mellom fingrene og beveget på dem, samlet dem og blåste på dem. En av boblene sprakk like foran ansiktet på en passasjer, i det samme gikk det opp for alle at boblen var full av luft og spytt fra munnen til en fremmed. Folk rykket til med kald panikk i ansiktet, og fyren reiste seg og sa: Dra til helvete. Selgeren stotret: Hva er det med deg, hvorfor er du så sinna? Men den andre trev tak i ham, og da han løftet selgeren opp etter genseren, senket bussjåføren farten – men ikke mye – og åpnet dørene, sånn at fyren kunne slenge selgeren og alle flaskene hans ut på fortauet. Så lukket sjåføren dørene og satte opp farten. Og ingen sa noe. Heller ikke han. Men på dette tidspunktet kunne de fortsatt tillate seg å tenke som så at de ikke befant seg i fare. Nyhetene neste kveld var imidlertid ikke bare et skremmeskudd: På en restaurant begynte to menn, som 11
ikke kjente hverandre, å spytte blod, før de nesten samtidig segnet om over hvert sitt bord. Da var det at myndighetene gikk ut og sa Vi frykter at denne epidemien – og det var første gang de brukte det ordet – kan være mer aggressiv enn vi trodde, og vi er av den mening at smitten spres via én type mygg, en egyptisk mygg (dette understreket de), skjønt det finnes et par tilfeller der smittekilden later til å være en annen. Mens vi fortsetter arbeidet med å eliminere smittekildene, legger vi ned alle virksomheter, men det er likevel ingen grunn til uro; våre beste folk arbeider med å finne en løsning, og sykehusene er åpne. Men hvis dere føler dere usikre – hold dere innendørs, og unngå kyss og berøring. Dekk til nese og munn, og meld fra om alle symptomer. Men fremfor alt: Det er ingen grunn til uro og bekymring. Dette ble naturlig nok forstått som Den som ikke holder seg innendørs, er ute å kjøre, og det som bare faen. Igjen åpnet han utgangsdøra og gikk ut. Etter at han hadde tatt to skritt, skjøv gata ham tilbake med et gufs av forlatthet. Den magre skrotten hans trakk seg skremt sammen, millimeter for millimeter. Faen, faen, faen, hva gjør jeg nå? Og så kjente han noe. Han klasket til seg selv på halsen, og så at hånden var flekkete av blod fra et insekt. Han smelte igjen døra og ble stående og se oppslukt på hånden. Han hørte en stemme bak seg. Hva skjer? Han snudde seg og så Trippelblondinen nederst i gangen. 12