Vi dyra av Justin Torres by Cappelen Damm AS

Justin Torres

Vi dyra Oversatt av Thomas Lundbo

Justin Torres Originalens tittel: We the Animals Oversatt av Thomas Lundbo Copyright © Justin Torres, 2011 All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-37179-1 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Archie Ferguson Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2013 Innkjøpt av Norsk kulturråd Oversettelsen av sitatet fra Lovene er basert på Tormod Eides oversettelse i Platons samlede verker, bind VIII, Vidarforlaget 2002. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til moren min, brødrene mine, faren min og til Owen

Av alle ville dyr er en gutt langt det vanskeligste å hanskes med. Nettopp fordi det har denne fornuftens kilde som ennå ikke er ordentlig temmet, er det utspekulert og viltert og det frekkeste av alle ville dyr. Derfor trenger det å bli tøylet av så å si alle slags bissel. platon: Lovene

innhold

Vi ville ha mer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ingentid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Arven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sju . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Innsjøen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Vi anstendige . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Lina . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

De andre gresshoppene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Snakk til meg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Dere må komme. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nattevakt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Pikkforlenger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ender . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Grøft . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Søppeldrager . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det var ingen som kom til å stoppe dette . . . . . . .

Niagara . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 Den natta jeg kommer ut . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104 Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123

vi ville ha mer

Vi ville ha mer. Vi banket den butte enden av gaffelen mot bordet, dunket skjeen mot de tomme skålene; vi var sultne. Vi ville ha mer rom, mer lyd. Vi skrudde opp volumet på tv-en til det verket i ørene av de sinte ropene. Vi ville ha mer musikk på radioen; vi ville ha beat; vi ville ha rock. Vi ville ha muskler på de tynne armene våre. Vi hadde fugleknokler, hule og lette, og vi ville ha mer tyngde, mer vekt. Vi var seks grafsende hender, seks trampende føtter; vi var brødre, gutter, tre små konger som satt fast i en evig feide om mer. Når det var kaldt, sloss vi om teppene til de revnet på midten. Når det var ordentlig kaldt, når frostrøyken sto ut av munnen på oss, krøp Manny opp i senga til Joel og meg. «Kroppsvarme,» sa han. «Kroppsvarme,» svarte vi. Vi ville ha mer kjøtt, mer blod, mer varme. Når vi sloss, sloss vi med støvler og verktøy og maljetenger – vi tok alt som var innen rekkevidde og kylte det gjennom lufta; vi ville ha mer ødelagt servise, mer knust glass. Vi ville ha mer smell. Og når pappa kom hjem, fikk vi ris. Det ble rifter på 11

de små, runde rumpeballene våre; de ble røde, såre, merket av lær. Vi visste at det var noe på den andre siden av smerten, på den andre siden av svien. En prikkende varme strålte opp fra lårene og rumpa, det brant i hjernen, men vi visste at det var noe mer, at pappa tok oss til et sted med alt dette. Vi visste det, for han var grundig, han var nøyaktig, han tok den tida han trengte. Han vekket oss; han tok oss til et sted bortenfor det som brant, det som svei, et sted man ikke kunne skynde seg til. Og når faren vår var borte, ville vi være fedre. Vi jaktet på dyr. Vi sleit oss gjennom mudderet i bekken og jaktet på vassnoker og oksefrosker. Vi plukket rødstrupeunger fra redene. Vi likte å kjenne slagene fra de spede hjertene, kraften i de spede vingene. Vi førte de spede dyreansiktene opp mot våre egne ansikter. «Hvem er sjefen nå?» sa vi, og så lo vi og slengte dem i en skoeske. Alltid mer, alltid sultne, krafsende etter mer. Men det var stunder, rolige øyeblikk, da mora vår sov, da hun ikke hadde sovet på to dager, og kunne bli vekket av hva som helst, et trappetrinn som knirket, en dør som gikk igjen, et latterhikst som ble kvalt, en stemme som ble hevet, det var de stille, krystallklare morgenene da vi ville beskytte henne, den vimsete, snublete, sippete gåsa, som alltid hadde vondt i ryggen, som alltid var så sliten, så sliten, Brooklyn-dama som hadde mistet røttene sine, som var rapp i kjeften, men alltid oppløst i tårer når hun sa at hun var glad i oss, med sin forvirra, alltid like krevende kjærlighet, og varmen hennes, disse morgenene da sola fant veien gjennom glipene i persiennene og spredde seg ut over teppet i skarpe striper, disse fredfulle morgenene da vi pleide å lage havregrøt og slenge oss på magen med fargestifter og ark, med klinkekuler 12

som vi passet på å ikke klirre med, da mora vår sov, da lufta ikke luktet svette eller pust eller jord, da lufta var rolig og lys, disse morgenene da stillheten var en hemmelig lek og en gave og det ene vi virkelig klarte – da ville vi ha mindre, mindre vekt, mindre arbeid, mindre lyd, mindre pappa, mindre muskler og hud og hår. Vi ville ikke ha noen ting, bare dette, bare dette.

ingentid

Alle tre satt i regnjakke ved kjøkkenbordet mens Joel knuste tomater med en liten gummihammer. Vi hadde sett det på tv: En mann med viltvoksende bart og klubbe som slaktet grønnsaker, folk i gjennomsiktige plastikkponchoer som ble oversprøytet av griset og hadde det så gøy som de aldri hadde hatt det før. Vi prøvde å smile på samme måten. Vi kjente daskene og svuppene når tomatkjøttet eksploderte; fruktkjøttet rant fra veggen og landet på hodet og kinnene og panna og størknet i håret på oss. Da vi gikk tomme for tomater, gikk vi inn på badet og rotet fram tubene med alle mammas kremer under vasken. Vi tok av regnjakkene og stilte oss opp sånn at når hammeren slo ned og presset ut den hvite kremen, kunne den treffe hvor som helst, i rynkene rundt de sammenknepne øynene våre, eller i foldene i øret. Mamma kom inn på kjøkkenet, hun trakk morgenkåpen om seg og gnidde seg i øynene og sa: «Oi da meg, hvor mye er klokka?» Vi sa at den var kvart over åtte og hun sa faen, fortsatt med lukkede øyne, hun bare gnidde dem enda hardere, og så sa hun faen igjen, høyere, og tok tekjelen og smalt den ned på komfyren og skreik: «Hvorfor er dere ikke på skolen?» 14

Den var kvart over åtte på kvelden, dessuten var det søndag, men det var det ingen som fortalte mamma. Hun jobbet nattskift på bryggeriet som lå oppi åsen ovenfor huset, og av og til mistet hun all fornemmelse for tid. Hun kunne våkne opp plutselig, i ørska, og tro at det var en helt annen dag og at det bare var en time til den neste, og så beordret hun oss til å pusse tennene og komme oss i pysjen og legge oss midt på dagen; og noen ganger, når vi kom halvsovende ut på kjøkkenet om morgenen, kunne hun ta ut en kjøttpudding fra ovnen og si: «Hva feiler det dere, egentlig, jeg har ropt at det er middag mange ganger nå!» Vi hadde lært oss at vi ikke skulle si noe eller prøve å dra henne ut av ørska; det gjorde bare vondt verre. En gang, før vi visste bedre, hadde Joel nektet å gå til naboene for å spørre om å låne smør. Det var nesten midnatt, og hun holdt på med å bake en kake til Manny. «Du er helt sprø, mamma,» sa Joel. «Alle sover nå, og dessuten har han ikke bursdag.» Hun så på klokka en god stund, ristet hodet raskt fram og tilbake, og så fokuserte hun på Joel, hun boret øynene dypt inn i ham, som om hun prøvde å se gjennom øyeeplene og inn i den nedre delen av hjernen hans. Mascaraen var gnidd utover og håret var fett og stivt, det krøllet seg svart rundt ansiktet og ble mattere nedover ryggen. Hun så ut som en vaskebjørn som var tatt på fersken mens den rotet i søpla: overrumplet, farlig. «Jeg hater livet mitt,» sa hun. Da begynte Joel å gråte, og Manny slo ham hardt i bakhodet. «Bra jobba, dustehue,» hveste han. «Jeg skulle jo faen meg ha bursdag.» 15

Etter dette gikk vi med på alt hun fant på; vi levde i en drøm. Noen netter skyflet mamma oss inn i bilen og kjørte ut til butikken, myntvaskeriet og banken. Vi sto bak henne og fniste mens hun dro i de låste dørene eller ristet i det tunge sikkerhetsgitteret og bannet. Nå gispet hun da hun omsider oppdaget tomatkjøttet og lotionkremen som rant nedover ansiktene våre. Først sperret hun øynene opp, så myste hun. Hun ropte oss til seg og dro en finger forsiktig nedover kinnet på hver og en av oss, pløyde den gjennom den fettete gugga. Hun gispet igjen. «Det var sånn dere så ut da dere kom ut av meg,» hvisket hun. «Akkurat sånn.» Vi stønnet, men hun fortsatte å snakke om dette, om hvor slimete vi var da vi kom ut, om at Manny ble født med masse hår på hodet og om hvor sjokkert hun hadde blitt. Det første hun gjorde med oss alle, var å telle fingre og tær. «Jeg ville være sikker på at de ikke hadde glemt igjen noen der inne,» sa hun, og sendte oss inn i et anfall av liksombrekninger. «Gjør det med meg også.» «Hva da?» spurte vi. «Gjør meg til en nyfødt.» «Vi er tomme for tomater,» sa Manny. «Bruk ketchup.» Vi ga henne min regnjakke siden den var den reineste, og vi sa at hun absolutt ikke måtte åpne øynene før det var klart. Hun satte seg på kne og la kinnet mot bordet. Joel hevet hammeren høyt og Manny stilte tuten på ketchupflaska sånn at den pekte midt mellom øynene hennes. «Vi teller til tre,» sa vi, og så valgte vi et tall hver – jeg 16

fikk det siste. Vi trakk inn pusten så dypt og lenge vi klarte, til slutt sugde vi luft inn mellom tennene. Alle sto med spente ansiktsmuskler og stramt knyttede never. Vi sugde inn enda litt mer luft, brystkassene svulmet opp. Rommet føltes som når man blåser og blåser og blåser i en ballong og det er like før den sprekker. «Tre!» Og hammeren svingte gjennom lufta. Mamma hylte og sklei ned på gulvet og ble der, med vidåpne øyne og ketchup over hele seg, og så ut som om hun var skutt i bakhodet. «Det er en mamma!» hylte vi. «Gratulerer!» Og vi løp bort til skapene og fant fram de største kasserollene og de tyngste sleivene, og vi skramlet alt vi kunne mens vi danset rundt kroppen til mamma og ropte: «Gratulerer med dagen! … Godt nytt år! … Klokka er null! … Det er ingentid! … Det er den beste tiden i ditt liv!»