HARLAN COBEN
Varsel om død Oversatt av Pål F. Breivik
Harlan Coben Originalens tittel: Play Dead Oversatt av Pål F. Breivik Opprinnelig utgave: Copyright © Harlan Coben, 1990, 1993. All rights reserved. Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-44824-0 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT IT, Litauen, 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
OK, hvis dette er den første av bøkene mine du skal prøve deg på, stopp en halv. Sett den tilbake. Ta en annen. Det er greit. Jeg kan vente. Hvis du fortsatt er her, skal du vite at jeg ikke har lest Varsel om død på minst tjue år. Jeg hadde ikke lyst til å omskrive den og utgi den for å være en ny bok. Jeg hater at forfattere gjør slikt. Dette er altså, til det bedre eller det verre, nøyaktig den samme boken jeg skrev tidlig i tjueårene, bare en naiv unggutt som arbeidet hardt i reiselivsbransjen, og som lurte på om jeg burde følge i min fars og brors fotspor, og begynne å studere (grøss) jus. Jeg er kritisk til den, men er vi ikke alle kritiske til vårt tidlige arbeid? Husker du den stilen du skrev da du gikk på skolen, den du fikk 6 på, den læreren kalte «inspirert» – og en dag du går gjennom skuffen, finner du den. Du leser den, mismotet tar deg, og du sier: «Hva i huleste var det jeg tenkte på?» Slik er det noen ganger med tidlige romaner. Opp gjennom årene har jeg lånt litt fra denne boken – navn, steder, til og med en skikkelse eller to. Oppmerksomme lesere gjenkjenner kanskje dette, og trekker forhåpentligvis på smilebåndet. Til slutt må jeg si at jeg elsker denne boken, tross 5
alle dens svakheter. Det finnes en energi og en vilje til å ta sjanser i Varsel om død, som jeg lurer på om jeg fortsatt har. Ungdommen er, som man sier, bortkastet på de unge. Jeg er ikke denne fyren lenger, men det er i orden. Ingen av oss er stillestående med våre lidenskaper og vårt arbeid. Det er en fin ting. God appetitt. Harlan Coben
Til minne om min far, Carl Gerald Coben, den beste pappaen i hele verden
Prolog
29. mai 1960 Det ville være et feilgrep å se direkte på henne når hun snakket. Ordene hennes, visste han, kunne ikke påvirke ham, men det kunne ansiktet og kroppen. Sinclair snudde seg og speidet ut av vinduet idet hun lukket døren. Det var en varm dag, og ute kunne han se mange av studentene som slappet av i solen. Noen lekte med en fotball, men de fleste lå på tepper, par tett inntil hverandre med åpne lærebøker ved siden av seg, oversett, slik at de i det minste skulle gi en illusjon av at de faktisk hadde planlagt å lese. Et glimt av lyse striper i en blond hårmanke tiltrakk seg oppmerksomheten hans. Han snudde seg og gjenkjente den vakre studinen på andreåret fra forelesningen han hadde holdt klokken 14. Hun var omgitt av fem–seks gutter, som alle kjempet om oppmerksomheten hennes, og som alle håpet å bli verdiget et strålende smil. Gjennom et stereoanlegg i et av rommene dundret Buddy Hollys siste singel ut over fellesområdet. Han kikket igjen på den attraktive blondinen, som ikke var en tiendedel så slående som brunetten som sto bak ham. «Vel?» spurte han.
9
Skjønnheten nikket fra den andre enden av rommet, før hun oppdaget at han ennå ikke hadde snudd seg mot henne. «Ja.» Han sukket tungt. Under vinduet skrittet noen av guttene vekk fra blondinen med nedslåtte uttrykk i ansiktene, som om de hadde blitt slått ut av en konkurranse, og det tippet han de også hadde blitt. «Du er sikker?» «Naturligvis er jeg sikker.» Sinclair nikket, selv om han ikke var sikker på hvorfor han gjorde det. «Hva har du tenkt å gjøre?» Hun stirret vantro på ham. «Si fra om jeg tar feil,» begynte hun med skingrende stemme, «men jeg tror kanskje du også er innblandet i dette.» På nytt nikket han uten grunn. På uteområdet hadde enda en gutt blitt kastet ut av kretsen, slik at det nå bare var to tilbake som kjempet om blondinens eventuelle gunst. Han vendte oppmerksomheten mot fotballspillet og betraktet en pasning som kom langsomt seilende gjennom den fuktige luften. En gutt i bar overkropp strakte ut armene. Ballen spant ned mot ham, spratt unna fingertuppene, og landet på bakken. Sinclair konsentrerte seg om spillet, han kunne føle guttens skuffelse, mens han gjorde sitt beste for å ignorere makten hun hadde over tankene hans. Øynene flyttet seg utilsiktet tilbake til blondinen. En vinner var utpekt. Andremann sto med nedslått blikk, før han gikk furtende sin vei. «Kan du vennligst snu deg mot meg?» Et smil lekte om leppene hans, men han var ikke tåpelig nok til å snu seg, til å utsette seg for de ødeleggende våpnene hennes, til å la henne kaste sin sensuelle forbannelse over ham. Han tittet ned på den unge man10
nen som hadde kapret blondinen. Selv fra vinduet sitt i andre etasje kunne han se sulten i guttens oppspilte øyne der han sirklet seg inn for å gjøre krav på sitt hardt tilkjempede bytte. Gutten kysset henne. Hendene hans bega seg ut på vandring. Seierherrene skriver historien. Han ledet oppmerksomheten over på biblioteket, for det kjentes som om han trengte seg inn på det unge parets intimsfære, nå som forholdet deres hadde begynt å bli intimt. Han puttet en sigarett i munnen. «Kom deg ut.» «Hva?» «Kom deg ut. Gjør hva du vil, men jeg vil ikke ha deg her lenger.» «Det kan du ikke mene.» «Det kan jeg.» Han tente sigaretten. «Det gjør jeg.» «Men jeg skulle fortelle …»» «Ikke fortell noe til noen. Det har allerede gått langt nok.» Det ble stille et øyeblikk. Da hun snakket igjen, var det med en bedende stemme som skar ham i ørene. «Men jeg trodde …» Han inhalerte kraftig, som om han ville røyke sigaretten ferdig på ett trekk. Han hørte et hardt klask fra uteområdet. Blondinen hadde stanset den unge mannens hormoner idet han prøvde å overskride det uskyldige tafsestadiet. «Du tok tydeligvis feil. Kom deg ut.» Stemmen var knapt hørbar. «Ditt svin.» Han nikket enda en gang, men denne gangen samtykket han fullt og helt med det som hadde blitt sagt. «Bare kom deg til helvete ut av kontoret mitt.» Han hørte henne slamre med døren. De høye hælene ga gjenklang mot tregulvet da den vakreste kvinnen han 11
noen gang hadde kjent, spankulerte ut av den eføydekte bygningen. Han glante ut av vinduet uten å se noe som helst. Han kunne ikke se klart, verden ble en uskarp masse av grønt gress og murbygninger, mens tankene raste av sted med en serie av spørsmål om hva som ville komme til å skje. Han kunne ikke lenger se ansiktet hennes klart for seg, det bølget og skalv. Han lukket øynene, men det uklare bildet forsvant ikke. Jeg gjorde det rette. Jeg gjorde det rette. Jeg gjorde … Han slo opp øynene. Panikken grep ham. Han måtte finne henne, fortelle henne at han ikke hadde ment noe av det. Han skulle til å svinge stolen rundt og snu seg og løpe etter henne da han kjente noe metallisk bli presset mot baksiden av hodet. En kald følelse bølget gjennom ham. «Drittsekk.» Skuddet splintret den stillestående luften.
1
17. juni 1989 LAURA åpnet vinduet og kjente en mild tropisk vind pigge opp den nakne kroppen. Hun lukket øynene, og det kjølige draget fra palmetrærne fikk det til å prikke i huden. Musklene i bena dirret fortsatt. Hun snudde seg mot sengen igjen og smilte til David, mannen som hadde forårsaket benas sviktende tilstand. «God morgen, Mr. Baskin.» «Morgen?» gjentok David. Han kastet et blikk på klokken på nattbordet. Dagen var stille bortsett fra bølgebruset utenfor vinduet. «Det er langt utpå ettermiddagen, Mrs. Baskin. Vi har tilbrakt nesten hele dagen i sengen.» «Klager du?» «På ingen måte.» «Da har du vel ikke noe imot litt mer trening.» «Hva tenkte du på?» «Hva med en svømmetur?» «Jeg er utkjørt,» sa han og strakte seg ut på puten. «Jeg kunne ikke rikket meg om det så var fyr i sengen.» Laura smilte forførende. «Bra.» David sperret øynene begeistret opp da hun langsomt kom skrittende tilbake til sengen, og han kom til å 13
huske den første gangen han hadde sett denne kroppen, ja, den første gangen verden hadde sett denne kroppen. Det var nesten et tiår siden, og hele åtte år før de møttes. Laura hadde debutert som syttenårig forsidepike i Cosmopolitan iført en – å, hvem faen husket vel kjolen? Han var tredjeårsstudent ved University of Michigan på den tiden, og han kunne huske hvordan alle medlemmene på basketballaget hadde fått hakeslipp da de så nummeret i en aviskiosk i Indiana like før sluttspillet skulle ta til. Han lot som om han fikk panikk. «Hvor har du tenkt deg?» Hun gliste bredt. «Til sengen.» «Nei, vær så snill.» Han holdt opp hånden for å verge seg. «Du kommer til å sende meg på sykehus.» Hun kom nærmere. «Vitamin E,» tryglet David. «Jeg ber.» Hun stanset ikke. «Jeg roper voldtekt.» «Bare rop, du.» Stemmen var nesten lydløs. «Hjelp.» «Slapp av, Baskin. Jeg skal ikke angripe deg.» Skuffelsen var tydelig i ansiktet hans. «Skal du ikke?» Hun ristet på hodet, snudde seg, og beveget seg i motsatt retning. «Vent,» ropte han etter henne. «Hvor skal du?» «Til jacuzzien. Jeg skulle gjerne bedt deg bli med, men jeg vet hvor sliten du er.» «Jeg kjenner at det livnar i lundar igjen.» «Forbausende hvor utrolig flink du er til å hente deg inn.» «Mange takk.» «Men du er fortsatt ikke i form.» 14
«Ikke i form?» gjentok David. «En kamp mot Lakers er på langt nær så utmattende som dette.» «Du trenger en treningsøkt.» «Jeg skal legge meg i selen, kjære trener. Jeg mener det. Bare si hva jeg skal gjøre.» «Til jacuzzien,» kommanderte Laura. Hun slengte en silkeslåbrok over skuldrene, slik at hun delvis dekket til den herlige figuren som hadde gjort henne til verdens best betalte toppmodell, helt til hun førtidspensjonerte seg i en alder av tjuetre. David smatt ut av satengen. Han var høy, en anelse under 194 centimeter, men nesten kort til å være en profesjonell basketballspiller. Laura mønstret beundrende den nakne kroppen hans. «Ikke rart de sier at du har revolusjonert dette spillet.» «Hva mener du?» «Rumpa di, Hvite Lyn. Damene kommer på kamp bare for å se at den vrikker seg ut på banen.» «Du får meg til å føle meg billig.» David fylte det runde karet med varmt vann og skrudde på dysene. Han sprettet opp en flaske champagne og senket det muskuløse legemet sitt ned i vannet. Laura løsnet på slåbroken og skulle til å ta den av. Snakker om paradis. Alt var perfekt. I det samme ringte telefonen. Laura himlet med øynene. «Jeg får vel ta den,» sa hun motvillig, strammet silkebåndet igjen, og gikk tilbake til soverommet. David lente seg bakover og lot bena flyte i vannet. De varme strålene masserte den verkende kroppen hans. Musklene var fremdeles ømme etter det krevende sluttspillet, selv om det var en måned siden det var over. Han smilte. Celtics hadde vunnet, så han hadde ikke noe imot det. 15
«Hvem var det?» spurte han da hun kom tilbake. «Ingen.» «Ingen ringer oss i Australia?» «Det var bare Peterson-gruppen.» «Peterson-gruppen?» gjentok David. «Er ikke det selskapet du prøver å få til å føre Svengali-merket i SørStillehavet?» «Jo visst.» «Selskapet du har slitt deg loddrett ut for å få til et møte med det siste halvåret?» «Jo da.» «Jaha?» «De vil visst treffe meg i dag.» «Når drar du?» «Jeg drar ikke.» «Hva?» «Jeg sa jeg ikke kunne treffe dem mens jeg var på bryllupsreise. Mannen min er så dominerende, altså.» David sukket høyt. «Hvis du roter bort denne muligheten, kommer mannen din til å tuppe deg bak. Dessuten, hvordan skal du kunne opprettholde livsstilen han har blitt vant til, dersom du skusler bort store muligheter?» Slåbroken hennes falt av, og selv om han hadde sett kroppen hennes utallige ganger siden de ble forelsket to år tidligere, måtte han måpe. Hun satte seg i karet sammen med ham, lukket øynene, og pustet høylytt ut. David betraktet vannet som omsluttet brystene hennes. Det svarte håret strømmet nedover skuldrene hennes og rammet inn det eksotiske, europeiske ansiktet hennes. «Ta det rolig,» sa hun og åpnet de strålende, blå øynene som hadde små sølvgrå flekker. Hun ga ham et 16
blikk som kunne ha skåret gjennom stål. «Jeg lover at du vil bli tatt hånd om.» Han ristet på hodet. «Hva skjedde med den pengekåte dama jeg egentlig forelsket meg i?» Hun plasserte en fot mellom bena hans og sonderte terrenget. «Hun digger griseprat.» «Men …» «Glem det, Baskin. Jeg forlater ikke ektemannen min et sekund.» Han stønnet. «Hør her, vi har tre uker sammen. Hvis jeg er sammen med deg døgnet rundt, kommer jeg til å bli gæren. Gå på møtet. Du begynner allerede å bli en pest og en plage.» «Du har snakketøyet i orden. Ikke rart jeg falt for deg.» Hun lente seg forover og begynte å massere de kraftige bena hans. «Har jeg fortalt deg at du har deilige ben?» «Ofte. Hva er det med disse komplimentene? Prøver du å gjøre meg hoven?» Hun svirret med foten og hvilte den mot ham. «Kan kjennes som om det allerede er gjort.» Han anla et anstendig og sjokkert ansiktsuttrykk. «Den slags prat fra fjorårets forretningskvinne? Jeg er lamslått, jeg skammer meg … du hisser meg opp. Hisser meg mest opp.» Hun flyttet seg nærmere og presset den store, faste barmen sin mot brystkassen hans. «Kanskje vi skulle gjøre noe med det?» «Bare hvis du lover å møte Peterson-gruppen etterpå.» Hun klemte leppene mot øret hans. «Av og til forstår jeg meg ikke på deg. Menn skal liksom føle seg truet av karrierekvinner.» 17
«En svært vellykket karrierekvinne,» rettet han høflig på henne. «Og om jeg hadde vært en slik mann, ville du ha dumpet meg for lengst.» «Aldri,» sa hun lavt, «men hvis jeg skulle dratt, hva skulle du funnet på mens jeg var borte?» Han grep tak i rumpeballene hennes med de sterke hendene sine og løftet henne oppå seg, slik at han fikk leppene få centimeter fra den ene brystvorten. «Jeg kan fyre noen skåringer,» sa han. «Som du sa i sted, så er jeg ikke i form. Lover du, eller lover du ikke?» Hun kjente pusten hans mot huden. «Menn. Bruker alltid kroppen for å få det som de vil.» «Lover du?» Han var hard, hun kjente det like under seg. Hun verket sånn etter å få ham at kroppen dirret. Hun fikk så vidt til et nikk. Han senket henne ned på seg. Hun gispet før hun ga fra seg et hvin, og slo armene rundt ham. Kroppen hennes rugget fram og tilbake, og fingrene hennes flettet seg inn i håret hans, mens hun klemte brystene mot ham. LAURA sto opp av sengen, kysset en sovende David, og tok en dusj. Hun tørket de lange, smidige bena og begynte å kle på seg. Hun brukte ikke mye sminke, bare noen lette strøk rundt øynene. Den olivenfargede huden hennes hadde ikke bruk for kosmetikk for å framheve sin gudegitte glød. Laura tok på seg en grå drakt av hennes eget Svengali-merke og kneppet på seg en hvit skjorte. Laura hadde store bryster – ikke akkurat enorme, men da hun hadde begynt som modell ti år tidligere, ble hun nesten betraktet som for stor for konvensjo18
nelle modelloppdrag, bortsett fra for badedrakter og ansiktsfoto. Byrået ville at hun skulle teipe inn barmen på catwalken, men det ville ikke Laura. Hun sammenlignet det med å be en mann om å binde testiklene til innsiden av låret. Men så snart hun hadde figurert i Cosmo, var det ingenting som kunne stanse karrieren hennes. Laura hadde et ansikt og en kropp man ikke fikk nok av, og i likhet med enkelte av hennes kolleger, som Paulina Porizkova og Elle MacPherson, bidro hun til å gjøre kløft fasjonabelt igjen – om det da noen gang hadde vært ufasjonabelt. David leet på seg, satte seg opp, og så på kvinnen som hadde vært kona hans i fire dager. «Forvandlingen er komplett.» «Forvandlingen?» «Fra nymfoman til forretningsfantom. Jeg syns synd på denne Peterson-fyren.» Laura lo. «Jeg blir nok ikke lenger enn en time eller to.» Hun satte på seg øreringer og gikk bort til David for å kysse ham. «Kommer du til å savne meg?» «Overhodet ikke.» «Tosk.» David kastet dynen til side og reiste seg. «Kysser du moren din også med den munnen der?» Hun mønstret den grove kroppsbygningen hans og ristet på hodet. «Utrolig,» sa hun lavt. «Og du forventer at jeg skal forlate den kroppen der, selv for en liten stund?» «Ops.» «Hva?» «Problemer med forvandlingen, kaptein. Jeg fornemmer fortsatt enkelte molekyler av nymfen under forretningsfasaden.» 19
«Rett fornemmet.» «Laura?» «Ja.» David tok hånden hennes. «Jeg elsker deg,» begynte han, mens han ble fuktig i øynene. «Du har gjort meg til verdens lykkeligste mann.» Hun klemte ham med lukkede øyne. «Jeg elsker deg også, David. Jeg kunne ikke levd uten deg.» «Bli gammel med meg, Laura, så lover jeg deg at jeg alltid skal gjøre deg lykkelig.» «Da har vi en avtale,» sa hun mildt, «og det er best du overholder den.» «Til evig tid,» sa han. Dermed kysset Laura ham, uten å vite at bryllupsreisen var over. «GODDAG, frue.» «God morgen,» svarte Laura resepsjonisten med et smil. De bodde på Reef Resort Hotel i Palm’s Cove, omtrent tretti kilometer fra Cairns i Australia. Det avsidesliggende feriestedet var et stille stykke Edens hage, et tilbaketrukket paradis med utsikt ut over Stillehavet. Det lå skjult blant hundre år gamle palmetrær i den frodige krattskogen i det nordlige Australia. Man kunne dra ut med båt i en hvilken som helst retning og bli trollbundet av Australias Great Barrier Reef, naturens mest praktfulle mesterverk av skarpe koraller og eksotisk, marint liv, en undervannspark som mennesket både utforsket og bevarte. Man kunne dra i en hvilken som helst annen retning og vandre gjennom grønne regnskoger med fossende stryk, eller se begynnelsen av Australias berømte ødemarker. Det fantes ikke noe lignende noe annet sted i verden. 20
Resepsjonisten hadde sterk australsk aksent. «Drosjen din er her om noen minutter, frue. Hva synes du og din mann om oppholdet så langt?» «Veldig bra.» «Fint her, eller hva?» sa han stolt. I likhet med resten av lokalbefolkningen, hadde huden hans en rødgyllen teint på grunn av all solen. «Ja, det er det.» Han begynte å tromme med pennen mot disken, mens øynene flakket rundt i det solfylte rommet. «Kunne jeg fått lov til å stille deg et litt personlig spørsmål, frue?» «Kan du sikkert.» Han nølte. «Jeg gjenkjente mannen din med det samme fra tv. Selv i denne bakevjen får vi inn noen av de største amerikanske basketballkampene – særlig Boston Celtics. Men jeg har en følelse av at det er noe kjent med deg også. Du har vært på ukebladforsider eller noe sånt, ikke sant?» «For en stund siden,» svarte Laura, forbløffet over hvor utbredt enkelte publikasjoner var, og hvor langt gjennomsnittsmenneskets hukommelse kunne strekke seg. Det hadde gått fire år siden Laura hadde vært på noen magasinforside, med unntak av sist novembers Business Weekly. «Jeg visste jeg hadde sett deg før. Men ta det rolig, frue, jeg skal ikke si det til noen. Ikke tale om at jeg vil tillate at noen forstyrrer deg og Mr. Baskin.» «Takk skal du ha.» En bil tutet. «Det er nok drosjen din. Ha en fin dag.» «Jeg skal prøve.» Hun forlot lobbyen, hilste på sjåføren, og satte seg i baksetet. Klimaanlegget gikk på full gass, men i forhold til solen utenfor, var det en svært kjærkommen forandring. 21
Laura lente seg tilbake i setet og betraktet det tropiske bladverket flyte sammen i en grønn vegg mens drosjen raste inn mot sentrum. Nå og da spratt en liten bygning fram fra det naturlige habitatet, men i løpet av de første ti minuttene av kjøreturen så de bare noen få, bortgjemte bungalower, et postkontor og en dagligvarebutikk. Hun knuget stresskofferten, som inneholdt katalogene med alle de siste Svengali-produktene. Det høyre benet hoppet rastløst opp og ned. Laura hadde ikke vært mer enn sytten da hun begynte som modell. Debuten i Cosmo ble etterfulgt av forsider i Mademoiselle og Glamour den samme måneden, hvorpå Sports Illustrateds årlige badedraktnummer gjorde navnet hennes allment kjent. Forsidebildet ble tatt under en solnedgang på Australias Gullkyst, rundt sju hundre og femti kilometer fra Palm’s Cove. På bildet vasset Laura til knes i vannet. Hun stirret inn i kameraet samtidig som hun dro det våte håret bakover. Hun var iført en stroppeløs badedrakt som framhevet kurvene hennes, og skuldrene var bare. Det endte med å bli Sports Illustrateds mestselgende nummer noensinne. Fra det øyeblikket vokste antallet forsider og artikler i takt med Lauras bankkonto. Noen ganger figurerte hun på forsiden av det samme bladet fire eller fem måneder på rad, men i motsetning til andre modeller opplevde hun ingen baksmell som følge av overeksponering. Etterspørselen gikk ikke ned. Det hele var svært underlig. Som barn hadde Laura vært fet og lite tiltrekkende. Klassekameratene ertet henne nådeløst på grunn av vekten hennes, det fete håret, de tykke brillene, mangelen på sminke, klesstilen. De kalte henne stygge ting og hånet så nådeløst som bare ubarmhjertige barn kan finne på. Det muntlige 22
bombardementet avtok aldri, opphørte aldri. Lauras klassekamerater var ubøyelige i sine brutale angrep på det forsvarsløse offeret sitt, enten det var i kantinen, i korridorene, i skolegården eller i gymtimene. De hadde gjort barndommen hennes til et rent helvete. Noen ganger ga en gruppe av de mest populære jentene henne juling i skogen bak skolegården. Men den fysiske mishandlingen gjorde aldri like vondt for lille Laura som de grusomme ordene. Smerten ved et spark eller slag forsvant. De grusomme ordene ble hos henne for alltid. På den tiden kunne Laura komme gråtende hjem til en mor som måtte være verdens vakreste kvinne – en kvinne som ikke kunne forstå hvorfor barnet hennes ikke var den best likte piken i klassen. Mary Simmons Ayars hadde alltid vært uvanlig pen, og hun hadde alltid vært populær blant sine jevnaldrende. Jentene ville alltid være venninnen hennes; guttene ville alltid bære bøkene hennes og kanskje få holde henne i hånden. Lauras far – hennes kjære, gode far – var sønderknust over situasjonen. Dr. James Ayars fikk mageknip av å se sin datter gråte for seg selv i et mørkt hjørne av soverommet hver eneste kveld. Han prøvde også å hjelpe, men hva kunne en far gjøre i en slik situasjon? En gang i sjuende klasse kjøpte dr. Ayars en kostbar hvit kjole med designmerke på til sin datter. Laura elsket den kjolen. Hun var sikker på at den kom til å forandre livet hennes. Hun så pen ut i den. Det hadde faren sagt. Laura skulle ha den på seg på skolen, og alle de populære jentene skulle også synes at hun var pen. Alle kom til å like henne – til og med Lisa Sommers, klassens peneste pike. De kom til å be henne sitte sammen med dem til lunsj, i stedet for alene bakerst i 23
rommet. De ville be henne hoppe paradis med dem i friminuttet, i stedet for å få henne til å stille seg unna dem der ingen ville snakke med henne. Og hvem visste? Kanskje Lisa Sommers kom til å invitere henne hjem til seg etter skolen. Laura var så spent at hun knapt nok fikk sove. Hun sto opp veldig tidlig neste morgen, dusjet, og tok på seg den nye kjolen. Hennes eldre søster Gloria, som var skikkelig populær blant guttene, hjalp henne å gjøre seg klar. Gloria børstet Lauras hår, krøllet det, og la til og med på litt sminke. Da Gloria var ferdig, tok hun et skritt bakover, og lot Laura se seg selv i speilet. Laura prøvde å være kritisk, men det var ikke til å komme forbi. Hun var pen. «Ser jeg virkelig fin ut?» spurte hun søsteren håpefullt. Gloria klemte henne og strøk henne over håret. «Helt perfekt.» Da hun kom ned til frokost, smilte faren. «Vel, vel, se nå på min vesle prinsesse.» Laura kniste fornøyd. «Du ser skjønn ut,» tilføyde moren. «Guttene kommer til å slåss på lekeplassen i dag,» stemte faren i. «Skal jeg følge deg til skolen?» spurte Gloria. «Det ville vært supert!» Laura strålte av glede der hun gikk til skolen sammen med Gloria. Da de kom til utkanten av lekeplassen, snudde Gloria seg mot lillesøsteren og ga henne enda en stor klem. Laura kjente seg varm og trygg i søsterens armer. «Jeg har cheerleadertrening etter skolen,» sa Gloria. «Jeg ser deg hjemme senere i kveld, OK?» «OK.» «Så kan du fortelle meg hvordan dagen gikk.» 24
Laura betraktet søsteren der hun begynte å gå ned bakken mot skolen. Deretter snudde hun seg mot sin egen skolegård. Laura kunne ikke vente til hun fikk høre kommentarene fra sine jevnaldrende når de fikk se hennes nye jeg. Endelig skulle det bli hennes dag. Hun trakk pusten dypt og gikk bort til skolekameratene. Den første kommentaren kom før det ringte inn. «Hei, se! Lubne Laura har på seg et nytt telt!» Onde stemmer kom fra alle kanter. «Hun ser ut som en svær, hvit hval!» «Hei, brilleslangefeita, siden du har på deg hvite klær, kan vi bruke deg som kinolerret!» Lisa Sommers kom bort til henne, mønstret henne fra topp til tå, og holdt seg for nesen. «Du er motbydelig!» hylte hun frydefullt. Og så den onde latteren. Den onde latteren som skrapte mot Lauras unge hjerte som et glasskår. Hun løp hjem med tårene strømmende nedover ansiktet. Hun prøvde å være tapper og skjule flengen som Lisa Sommers hadde lagd i den nye kjolen i friminuttet. Men foreldre er svært følsomme overfor sine barns smerte. Da faren fant den spjærede kjolen, ble han rasende. Han styrtet inn på rektors kontor for å meddele hva som hadde skjedd. Og de ansvarlige jentene ble straffet. Det fikk selvfølgelig bare de populære jentene til å hate Laura enda mer. Laura arbeidet så hardt hun kunne med skolearbeidet i løpet av sin angstfylte barndom. Hvis hun ikke kunne bli populær eller ikke engang likt, skulle hun i det minste bli smart. Dessuten hadde hun Gloria. Laura lurte ofte på om hun kunne ha overlevd de lange årene uten sine to eneste venner: skolebøkene og hennes eldre søster Gloria. I det 25
ytre var Gloria den yppige sexbomben alle high schoolguttene begjærte. Men hun var også godhjertet og alltid snill. Når Laura kjente seg langt nede, trøstet Gloria henne med varme ord og varme klemmer. Gloria kunne si til henne at alt kom til å bli bra, og en liten stund var alt bra. Noen ganger avlyste Gloria til og med avtaler med gutter bare for å bli hjemme og sette mot i Laura. Hun tok Laura med på kino eller de store varehusene eller rulleskøytebanen eller andre steder. Laura visste at hun hadde verdens beste søster. Hun var fryktelig glad i Gloria. Det var derfor Laura ble så fortvilet da Gloria rømte hjemmefra. Hun hadde ikke vært langt unna å begå selvmord. Lauras fysiske metamorfose fant sted om sommeren før tredjeåret på high school. Ja, hun trente. Ja, hun begynte med kontaktlinser. Ja, hun slanket seg (sluttet faktisk å spise). Men det ville ikke vært nok til å forklare forandringen. Disse tingene hadde kanskje satt fart i prosessen, men forvandlingen ville ha skjedd uansett. Det var simpelthen hennes tur. Hun blomstret, ganske enkelt, og ingen på skolen kunne tro sine egne øyne. Litt senere fikk et modellbyrå øye på henne, og dermed var hun på vei. I begynnelsen klarte ikke Laura å tro at hun var vakker nok til å bli fotomodell. Fete, stygge Laura Ayars som fotomodell? Å nei, du. Ikke tale om. Men Laura var verken blind eller dum. Hun kunne se seg i speilet for å finne ut hva det var alle de andre snakket om. Hun ble snart vant til tanken på å være tiltrekkende. Ved et besynderlig skjebnens lune hadde det alminnelige barnet forvandlet seg til en klekkelig betalt supermodell. Plutselig ville folk være sammen med 26
henne, kle seg som henne, være venn med henne. Bare fordi hun nå var fysisk tiltalende, syntes nå de som før hadde villet spytte på henne og erte henne, at hun var spesiell. Laura ble mer enn bare litt mistenksom overfor andre menneskers hensikter. Å stå modell var lettjente penger for Laura. Hun tjente mer enn en halv million dollar da hun var atten. Men modellyrket var ikke et arbeid hun likte særlig godt. Selv om arbeidet til tider var utmattende og ensformig, var det aldri hva hun ville kalt krevende. Det fantes ikke mye utfordring i å posere for en serie fotografier. Det var rett og slett kjedelig. Hun ville gjøre noe annet, men det kunne virke som om verden hadde glemt at hun hadde en hjerne. Det hele var så latterlig. Da hun var stygg med briller, trodde alle at hun var en bokorm. Nå som hun var vakker, antok alle at hun var et fehode. Laura tok ikke mange oppdrag på location på den tiden – bare det ene i Australia og to på Den franske riviera – fordi hun i motsetning til mange av kollegene sine ikke sluttet på skolen. Det var ingen enkel oppgave, men hun klarte å fullføre high school og avlegge eksamen ved Tufts University fire år senere. Så snart Laura fikk graden sin, var hun klar til å gå løs på mote- og kosmetikkbransjen. Bransjen sto imidlertid dårlig utrustet mot stormangrepet hennes. Juni 1983 ble datoen for hennes siste opptreden på forsiden av et dameblad, siden Laura pensjonerte seg fra modellyrket i den langt framskredne alder av tjuetre. Hun investerte sin betydelige formue i sitt eget konsept: Svengali, et selskap for kvinner på farten, som forente et praktisk, intelligent og sofistikert utseende med det feminine og sensuelle. Slagordet: Vær din egen Svengali. Å si at konseptet slo an ville vært den største un27
derdrivelsen i motebransjen på åttitallet. Til å begynne med hånlo kritikerne av suksessen til modellen som lekte forretningsmagnat og påsto det bare var en av mange diller som kom til å forsvinne etter noen måneder. To år etter at hun hadde lansert kvinneklær og kosmetikk, ekspanderte Laura til fritidssko og parfyme. Innen hun var tjueseks, var Svengali børsnotert. Laura eide de fleste aksjene og var administrerende direktør for et storkonsern som omsatte for millioner av dollar. Drosjen tok en skarp høyresving. «Petersons kontor på Esplanaden, ikke sant, Missy?» Laura klukket. «Missy?» «Det er bare et uttrykk,» forklarte sjåføren. «Det var ikke vondt ment.» «Jeg skjønner. Ja, de holder til på Esplanaden.» Selskaper som ville etterape henne begynte å sprette opp som ugress rundt den fagre blomsten hennes. Alle traktet de etter en bit av det innbringende Svengali-foretaket, og alle lette de etter hemmeligheten bak Lauras suksess. Men som så mange andre plagsomme ugressarter, ble de rykket opp før de fikk slått ordentlig rot. Lauras nærmeste medarbeidere kjente til hemmeligheten konkurrentene lette etter, aspektet som gjorde Svengali unikt: Laura. Hardt arbeid, besluttsomhet, hjerne, stil, og til og med varme, styrte alle sider ved organisasjonen. Merkelig, jo, men også sant. Kvinnen var selskapet. Alt hadde gått i henhold til planen – helt til hun traff David Baskin. Drosjen stanset. «Her er vi, kjære.» Pacific International Hotel i Cairns lå ikke langt fra Petersons kontor. Det lå nært sentrum av byen og på den 28
andre siden av gaten for Marlin Jetty, der de fleste sightseeing- og dykkebåtene satte seil. Hotellet var et populært feriemål, ideelt for dem som ville oppleve Australias troper, men som ikke ønsket å være helt i bakevja. Men beboeren av rom 607 var ikke her på ferie. Beboeren så ut av vinduet, men la verken merke til eller brydde seg om den ufattelige skjønnheten. Det fantes viktigere ting å tenke på. Forferdelige ting. Ting som måtte ordnes, uansett hvor tragisk konsekvensen ville bli. Ting så grusomme at selv ikke beboeren av rom 607 hadde noen anelse om deres fulle omfang. Og de måtte ordnes nå. Beboeren snudde seg vekk fra den ufattelige skjønnheten som tidligere gjester hadde brukt utallige timer med å glane på, og gikk bort til telefonen. Det hadde vært svært liten tid til å planlegge. Nå, idet beboeren løftet av røret, oppsto det et øyeblikk der man kunne lure på om det fantes noen annen valgmulighet. Nei. Det fantes ingen andre valg. Beboeren løftet opp røret og slo et nummer. «Reef Resort. Vær så god?» Beboeren svelget unna skrekken. «David Baskin, takk.» Møtet durte jevnt av sted. De første to timene hadde gått glatt nok, og avtalen var snart klar. Men nå begynte de å gå i detalj, og som vanlig skapte noen få hindringer rusk i maskineriet. Laura gløttet på klokken og skjønte at hun ville komme tilbake senere enn hun først hadde tenkt. Hun spurte om hun kunne låne en telefon, unnskyldte seg, og ringte til hotellet. Da det ikke svarte på rommet deres, ba hun om å bli overført til resepsjonen. Den samme resepsjonisten var på vakt. 29