Utfordringer og muligheter av Bente Bakken

Afshan Rafiq og Bente Bakken

Utfordringer og muligheter

© 2008 CAPPELEN DAMM AS Prosjektet har mottatt støtte fra Fritt Ord ISBN 978-82-02-28413-8 1. utgave, 1. opplag 2008 Omslagsdesign: Bente C. Bergan Omslagsfoto: Paal Audestad Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook AB, 2008 Satt i 11,7/14,5 pkt Sabon-Roman og trykt på 70 g Holmen Book Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

innhold

Innledning

7

Barndom og oppvekst

11

Veien til Stortinget

29

Identitet og integrering

54

Min tro

90

En moderne kvinne

122

Mellom to kulturer

149

Avslutning

166

Kildeliste

169

innledning

Jeg har fra ganske ung alder vært politisk engasjert. Det begynte med at jeg så morfaren min drive valgkamp i Pakistan på begynnelsen av åttitallet, og fortsatte med mamma og pappas diskusjoner om de berømmelige «Gro og Kåre»-debattene. Helt siden den gang har Kåre Willoch vært mitt store forbilde, fordi han hadde en unik personlighet. Han virket så rolig og behersket, og var en meget skarp debattant og sterk leder med klare visjoner for fremtiden.

Høyre var et opplagt partivalg da jeg på videregående skole engasjerte meg i skolepolitikk og Ja til EU-kampen. Jeg ville være med på å forandre det jeg var misfornøyd med gjennom å si min mening og å påvirke politiske beslutninger. Det var også naturlig og viktig for meg å være en brubygger mellom det norske og det flerkulturelle samfunnet, siden jeg har førstehånds kunnskap om hvor «skoen trykker» når det gjelder integreringsspørsmål.

Jeg ble medlem av Oslo Unge Høyre i 1992, kom inn i Oslo bystyre tre år senere, og i 2001 ble jeg valgt inn 7

på Stortinget som første faste representant med ikkevestlig bakgrunn. Det var en stor ære og tillitserklæring.

I 2003 ble jeg spurt av Morten Malmø i forlaget J.W. Damm & Søn om å skrive en artikkel til Politisk Årbok, hvor jeg skulle fortelle om mitt første år på Stortinget. Arbeidet med artikkelen satte i gang mange tanker, og jeg begynte å sysle med ideen om å skrive en hel bok. Jeg lagde en disposisjon og startet på flere utkast, men det ble en for vanskelig oppgave, siden jeg også var travelt opptatt med arbeidet som rikspolitiker.

Derfor ble prosjektet stadig satt på vent.

På det private plan fulgte også noen krevende år i begynnelsen av stortingsperioden min, fordi jeg ønsket å gifte meg med den mannen jeg var glad i. Høsten 2007 ble jeg kontaktet av Magasinet, Dagbladet, ved journalist Bente Bakken. Hun lurte på om vi kunne tenke oss å fortelle historien vår i en reportasje om «den vanskelige kjærligheten som gikk bra til slutt». Vi sa ja til å stille opp fordi temaet i reportasjen var veldig viktig for oss begge. Vi syntes at det var riktig å dele våre opplevelser for å gi et ansikt til den umenneskelige situasjonen mange unge med minoritetsbakgrunn havner i: At de ikke får velge hvem de vil gifte seg med.

For meg, som norsk-pakistansk kvinne og politiker, var det også viktig å vise at du kan skape din egen plattform med utdannelse og samfunnsengasjement, og bli akseptert og respektert for det.

Bente skrev reportasjen på en utmerket måte. Vi fikk mange støtteerklæringer og gode tilbakemeldinger etter 8

at den stod på trykk. Det fikk meg til å spørre Bente om hun ville samarbeide med meg om et av mitt livs viktigste prosjekter, nemlig denne boken. Det var veldig stort for meg da hun sa ja til det – som om en drøm hadde gått i oppfyllelse.

Jeg har tross min unge alder opplevd både oppturer og nedturer i livet og i politikken. Jeg mistet stortingsplassen min i 2005 fordi Høyre dessverre gjorde et dårlig valg. Det var en krevende opplevelse, men jeg valgte å tenke positivt og investere i familien min, blant annet ved å bruke mye tid med min datter Arina, som nå er tre år, og ved å fullføre denne boken. Nå er jeg klar for en ny innsats som politiker, og tar sikte på å komme tilbake i rikspolitikken etter valget i 2009. Én ting er uansett sikkert: Jeg brenner for å gjøre noe for mennesker og samfunnet rundt meg, og det vil jeg fortsette med uavhengig av det kommende valgresultatet.

Jeg har altså ingen planer om allerede nå å gjøre opp noe politisk testamente. Målet med denne boken er at mine erfaringer kan gi økt kunnskap og inspirasjon, og skape debatt. Ikke minst håper jeg at min historie gir styrke til dem som kjemper for sine drømmer og rettigheter, og at jeg har banet en vei som andre kan følge.

Jeg ønsker å vise at alt kan gå bra til slutt, slik det gjorde for meg, selv om livet ser mørkt ut. Det gjelder å ha tro på seg selv og ikke gi opp.

Jeg vil gjerne takke alle som har bidratt til Utfordringer og muligheter.

9

Takk til Bente for det gode samarbeidet om manuset, og til vår redaktør Gerd Johnsen hos Cappelen Damm, som gjorde det mulig for Bente og meg å skrive denne boken.

En spesiell takk til Kåre Willoch, som alltid har vært en inspirator og gitt konstruktive tilbakemeldinger på manus. Jeg er også takknemlig overfor Trond Reidar Hole, Høyres generalsekretær, for hans omtanke og støtte i vanskelige tider, samt for poengterte innspill til boken. Takk til Erling Lae for tilbakemeldinger og gode politiske råd gjennom mange år, og Tone Berger i Høyre, som alltid har vært der for meg.

Sist, men ikke minst, takk til mine foreldre og min familie. Spesielt min mor Khajasta Rafiq, som har gitt meg et solid grunnlag i livet. Måten hun har klart å balansere og tilegne seg to helt ulike kulturer på, og å gi mine brødre og meg en trygg og god oppvekst, er helt eksemplarisk. Hun har mye av æren for den personen jeg er i dag.

Jeg vil også takke min mann Aamir Javed Sheikh.

Ikke bare fordi han er min, og har båret over med dette omfattende prosjektet, men fordi han alltid har vært min gode rådgiver og støttespiller. Som politiker og en forkjemper for fred har han gitt meg mange nyttige innspill både under bokskrivingen og ellers i livet.

10

barndom og oppvekst

«Bhutto, ikke la menneskene bli drept!»

Stemmen min var ikke så kraftig, men den bar godt gjennom rommet. Jeg var tre år og stod på gulvet foran en kassettradio hjemme i den vesle loftsleiligheten i Oslo. Radioen var sort og grå, den kom fra Tyskland og hadde sin faste plass på et hjørnebord mellom to sofaer. Pappa kjøpte den for at han og mamma kunne høre på sendinger fra Pakistan. Det var urolige tider, og de var bekymret for familiene sine. Zulfikar Ali Bhutto, landets første folkevalgte statsminister, var blitt styrtet i et militærkupp året før. Han satt fengslet mens tilhengerne hans støtte sammen med hæren i de største byene Islamabad og Lahore.

De skurrete stemmene som rapporterte på urdu gjorde meg redd. Mest fordi foreldrene mine, Rafiq og Khajasta, også var urolige. Så da jeg hørte at flere titall mennesker var omkommet i opptøyer, utbrøt jeg de bønnfallende ordene.

Det ble et populært innslag i familie- og venneselskaper å gjenfortelle denne episoden. I senere år er den 11

også sett på som et forvarsel om samfunnsengasjementet mitt. Jeg har alltid tatt avstand fra vold, mishandling og urettferdighet. For meg er dialog løsningen på konflikter – ikke konfrontasjon og krig.

På 70-tallet bodde og jobbet mange pakistanske arbeidsinnvandrere på Majorstuen i Oslo, og i området rundt den nederste delen av Hegdehaugsveien. Her holdt min familie også til. I etasjen under oss bodde tre pakistanske brødre: Aslam, Ashraf og Asghar. Aslam var eldst og bestevennen til pappa. Jeg pleide å kalle ham «is-onkel», fordi han alltid kjøpte iskrem til meg.

Ashraf rullet sine egne sigaretter og fikk tilnavnet «tobakk-onkel». Hver gang brødrene skulle ha tak i pappa eller mamma, dunket de i taket med en langkost.

Skulle pappa snakke med noen av dem, trampet han i gulvet. Da var de aldri langt unna.

Den pakistanske arbeidsmigrasjonen til Norge startet på slutten av 60-tallet, og flesteparten kom fra jordbruksprovinsen Punjab, spesielt fra områdene rundt Kharian, Gujrat og Jehlum. Det var hovedsakelig unge menn som fikk lavstatusjobber i industrien eller servicenæringen. De begynte «på gulvet», men avanserte gradvis til Oslo Sporveier, ble drosjeeiere, restauranteiere eller åpnet butikk.

Pakistanerne har utgjort den største gruppen av ikkevestlige innvandrere nesten siden arbeidsimmigrasjonen startet. I 1980 telte de 6828 personer, mens det i begynnelsen av 2008 bodde 29 134 personer med pakistansk bakgrunn her i landet. Av disse var 16 110 12

førstegenerasjonsinnvandrere og 13 024 deres etterkommere.

Pakistanerne i Norge ble etter hvert ganske mange, og hadde behov for å søke sammen og stille opp for hverandre. Samholdet var sterkt og ble en måte å overleve på. De fleste kom hit uten språkkunnskaper og med få oppsparte midler, slik som faren min. Nesten alle var avhengige av hjelp fra hverandre i starten for å klare seg.

Pappa ble født i landsbyen Sidh og vokste opp i Gujrat by som yngste sønn av Rabea Bibi og Chaudhry Nawab Khan. Farmor Rabea var husmor, hun tok seg av hjem og sju barn, mens farfar drev jordbruk og var i militæret. Han kjempet under 2. verdenskrig i de daværende britisk-indiske styrkene. Etter 22 års tjeneste gikk han av med pensjon.

I pappas familie la man vekt på at barna skulle bli selvstendige og tjene til livets opphold. Det trengte ikke å bety at de tok høyere utdannelse, skjønt den muligheten stod også åpen. Pappa fullførte en bachelorgrad i religion og språkfag, men det var ikke lett å finne arbeid da han var ferdig med utdannelsen sin. Pakistan slet med dårlig økonomi og høy arbeidsledighet. Etter flere forsøk på å få jobb, startet han med kinodrift. I et halvt år drev han Taranam Cinema i Gujrat by. Så fikk han høre at bestekameraten Azam skulle til Danmark.

Danskene hadde stort behov for arbeidskraft og lønnsnivået var høyere enn i Pakistan, så kameraten lovte at han skulle få pappa dit også. Dessverre skjedde det for sent, pappa ankom København 18. mai 1971, etter 13

at Danmark innførte innvandringsstopp. Men Norge hadde åpne grenser, så en knapp uke senere tok han toget til Oslo, spent og nervøs for hvordan dette skulle gå. Han hadde aldri vært utenfor Pakistan, og kjente ingen i Norge. Det eneste han hadde, var navnet på en kontaktperson, Mian Khan, som skulle hjelpe ham med tak over hodet og en jobb.

De tre første månedene bodde pappa i telt på Bogstad Camping sammen med seks andre arbeidsinnvandrere fra Pakistan, før han fikk sin første jobb som servitør på Smestad Hotel. Da kunne han skaffe seg en billig hybel. Han hadde fått gode venner i løpet av tiden på campingplassen, men det var greit å komme i hus.

Senere begynte han på Hotell Ambassadør, og på den tiden kom nevøen Mohd. Iqbal til Oslo. Det kjentes trygt å ha et familiemedlem i nærheten, noen han kjente fra før og virkelig kunne stole på, og som snakket samme språk. Iqbal fikk også jobb på Hotell Ambassadør. Begge konsentrerte seg om å arbeide mest mulig, slik at de kunne sende penger til familien i Pakistan.

Etter hvert som lønnen ble bedre, syntes pappas foreldre at han burde gifte seg og stifte familie. Skikken var arrangert ekteskap, så de foreslo en del kandidater for ham. Den 23. januar 1974 giftet han seg med Khajasta Khanam – min mor – hjemme i Pakistan.

Mamma er født og oppvokst i landsbyen Kharota i distriktet Sialkot, nordøst i landet. Hun kommer fra en familie i øvre middelklasse, hvor det legges stor vekt på å ta høyere utdanning. Først tok hun lærerutdannelse og deretter en mastergrad i engelsk. Så begynte hun å 14

undervise ved en barneskole i Sialkot. Den gangen var det ikke vanlig at kvinner jobbet utenfor hjemmet, men med sin sterke vilje og støtte fra familien klarte mamma å ta dette viktige skrittet mot et mer selvstendig liv.

Hun arbeidet ved skolen helt frem til hun giftet seg og flyttet til Norge.

Mars var såvidt blitt april da mamma kom til Oslo.

Hun fikk en varm velkomst av pappa og hans nærmeste venner – det var festmiddager hver eneste helg i en måned. Siden hun var den første kvinnen i omgangskretsen, ble det gjort ekstra stas på henne.

Mamma beskriver den første tiden i Norge som spennende og utfordrende med mange nye opplevelser: Snø, lange sommerkvelder, mennesker med lyst utseende, annerledes mat og ny levemåte. Hun var interessert i de kulturelle forskjellene, og spesielt fascinert av ulikheten mellom norsk og hennes morsmål, urdu. Noe som moret henne var bruken av ordet «Hei». På norsk er det en hyggelig hilsen, mens på urdu brukes det lignende ordet «Hae» når man blir skremt eller hører en dårlig nyhet. Hun måtte smile for seg selv når hun hørte nordmenn gå rundt og si «Hei!» til hverandre. Året etter kom mammas lillebror Mohsin Masud til Oslo fra Østerrike, hvor han hadde prøvd å bosette seg. Onkel Mohsin og fetter Iqbal ble vår eneste familie i Oslo. Sammen med pappa fant de seg arbeid i restauranter på Majorstuen, og hver lønningsdag gikk de tre til Kredittkassen i krysset av Josefines gate og Hegdehaugsveien og overførte hver sin faste sum til 15

familiene i Pakistan. Fetteren min var ekstra stolt når han gikk ut med kvittering på pengeoverføringen og visste at han hadde gjort hverdagen enklere for dem der hjemme.

Onkel Mohsin var en viktig del av våre liv. Han jobbet hardt og ble tidlig på 80-tallet selvstendig næringsdrivende med egen kantine på Fornebu lufthavn. Driften gikk bra og han tjente gode penger. I tillegg til å forsørge familien hjemme i Pakistan, var han opptatt av at mamma og hennes barn aldri skulle mangle noe. Han var omtenksom, omsorgsfull og stilte alltid opp for oss.

Spesielt var han gavmild mot mine to brødre og meg.

«Jeg har jo barn allerede», pleide han å si når mamma hintet frempå om han ikke skulle skaffe seg kone og barn. Det var ikke bare noe han sa. Han mente det, og jeg kommer alltid til å huske ham som en «far» som sørget for at vi følte oss trygge på mange måter.

Mamma og pappa levde nøkternt i loftsleiligheten på Majorstuen. Den lå på toppen av åtti trappetrinn og besto av en stor stue, et bittelite kjøkken og et soverom. Å måtte gå opp alle trappene eller å bo trangt gjorde ikke mamma noe, men det fantes bare ett vindu der, og det syntes hun var trist.

I hver etasje av bygården var det et toalett av typen «klaskedo», som fungerte nærmest som en utedo. Vi måtte ned en etasje hver gang det var påkrevd. Jeg husker dette godt fra oppveksten, og ble aldri helt komfortabel med klaskedoen. Fremdeles får jeg grøsninger dersom jeg er på tur og må bruke utedo.

Det fantes ikke bad i leilighetene, så beboerne måtte 16

ty til kroppsvask ved servanten, offentlige bad eller bedrestilte venner. Bygården hadde heller ikke noe fellesvaskeri, men i nærheten bodde en annen pakistansk familie som lot oss bruke vaskeriet deres. Enten dro mamma dit og ordnet vasken selv, eller kona i familien tok seg av det for oss. Så kunne de være sosiale, drikke te og prate om hjemlandet. Etter at jeg ble født 25. februar 1975 på Ullevål sykehus, fikk vi låne nabofamiliens leilighet i to måneder, fordi de hadde egen dusj. Det gjorde det enklere for mamma i den krevende første tiden som nybakt mor.

Sånn var det den gangen i det pakistanske miljøet – man hjalp hverandre med smått og stort. Mange sørget for at venner og slektninger kunne komme til Norge ved å få arbeidsgiverne sine til å sende såkalte arbeidsbrev, det vil si bekreftelser på at det ventet en jobb i Norge. Dette var før innvandringsstoppen i 1975. I tillegg passet man hverandres barn, hjalp til ved sykdom og bidro med penger, mat og andre praktiske ting når det ble arrangert store tilstelninger. Hver eneste helg skjedde det noe sosialt som samlet store deler av miljøet, enten det var bursdager, bryllup, nasjonale og religiøse høytider eller vanlige sammenkomster.

I dag er det tette samholdet i ferd med å bli borte.

Norsk-pakistanerne samles fortsatt i store lag til bryllup og andre merkedager, men forøvrig holder man seg til nærmeste familie og venner. Andregenerasjons norsk-pakistanere er preget av det norske samfunnet, de fokuserer på utdanning og karriere. Som oftest jobber både mannen og kvinnen i en familie, og de har 17

derfor ikke mye tid til overs for andre enn seg selv og familien når de først har fri.

Da jeg vokste opp, hadde vi også endel kontakt med etniske nordmenn, først og fremst gjennom pappas arbeid. Etter Hotell Ambassadør fikk han jobb som hovmester på Kro Parketten Restaurant, som lå i Hegdehaugsveien, der hvor utestedet Horgan’s ligger i dag. Sjefen var en kraftig bygget, jovial og inkluderende mann som virkelig brydde seg om sine ansatte. De to døtrene hans ble gode venner av oss – de kom alltid innom på besøk hvis de var i strøket, og likte å passe meg da jeg var liten. Hver jul fikk vi gaver fra sjefen og familien hans: Klær, leker og matvarer. Og vi ga dem julepresanger tilbake.

Man skulle kanskje tro at nordmenn – og arbeidsgivere – var skeptiske til mennesker fra en helt annen kultur såpass tidlig som på 70-tallet. Men pappa minnes at alle hans bekjente hadde hyggelige sjefer som var takknemlige fordi noen kunne fylle de ledige stillingene. Ingen av pakistanerne i pappas omgangskrets følte seg dårlig behandlet, og det var heller ingen som klagde på lønnen. De første par årene fikk pappa og de andre ti kroner timen, deretter steg det til 16 kr. Pappa tjente omkring 2000 kroner i måneden, mye mer enn han ville ha tjent hjemme i Pakistan. Oslo var dessuten en rimelig by å leve i på den tiden, og mamma og pappa bodde gratis i loftsleiligheten, som tilhørte pappas sjef på Kro Parketten Restaurant. Etter hvert som mange arbeidsinnvandrere fikk jobb i Oslo Sporveier, ble arbeidsforholdene og lønnen enda bedre.

18

Jeg savner ofte Oslo slik den var i barndomsårene mine. Byen føltes trygg, det var lite kriminalitet, gjestfriheten var større og folk hadde stort sett positive holdninger til utlendinger – de var åpne for å lære mer om ulike kulturer og religioner.

Andre nordmenn vi omgikkes var Randi, som pappa jobbet sammen med, og Solveig, som mamma ble kjent med på en handletur i Bogstadveien. Det var få minoritetskvinner i Oslo de første årene, så mammas omgangskrets var begrenset. Hun syntes derfor at det var hyggelig å treffe nye mennesker, og da hun kom i prat med Solveig i en butikk, inviterte mamma henne med hjem. Der serverte hun tradisjonell pakistansk mat mens de pratet sammen på engelsk. Det var en veldig spesiell opplevelse for både Solveig og mamma, siden ingen av dem kjente noen fra en såpass annerledes kultur. Etterpå holdt de kontakten og besøkte hverandre ofte. Solveig studerte ved Universitetet i Oslo, og oppfordret mamma til å melde seg på et norskkurs som ble holdt i Akersgaten. Mamma hadde bare vært i landet noen få måneder, og hadde ikke tenkt så mye på dette, men hun ble med Solveig og registrerte seg. Da hun først var påmeldt, måtte hun følge opp – ellers kom kurslederen hjem til henne for å se om noe var galt.

Mamma, som var utdannet lærer fra Pakistan, la stor vekt på språkkunnskaper. Etter det første norskkurset, skjønte hun hvor viktig det var å kunne språket for å fungere i det norske samfunnet, selv om hun behersket engelsk. Hun insisterte på at broren min og jeg skulle 19

gå i norsk barnehage, fordi vi bodde i Norge og derfor burde lære oss språket og kulturen. For henne var det en helt opplagt ting å gjøre, uansett om vi kom til å bli i Norge eller ikke. Det var ikke mange i det pakistanske miljøet som tenkte slik. En barnehageplass kostet rundt 500 kroner, og det var mye for en mann som ikke hadde så høy lønn. Dessuten kunne pengene heller sendes til familie i Pakistan, noe pappa ofte fikk høre av vennene sine, men mamma ga seg ikke. Det ble Askeladden barnehage på Torshov for både meg og lillebroren min, Omar, som ble født i 1978.

Omars ankomst gjorde at vi flyttet til den andre siden av byen. Loftsleiligheten ble for trang og tungvint. Vårt nye hjem i Kyrre Grepps gate på Torshov, med et stort soverom, bad og kjøkken, var som en helt annen verden. Vi kom fra en temmelig isolert tilværelse i en bakgård på vestkanten til et sosialt bomiljø på østkanten. Naboene var snille og omtenksomme, det var lite trafikk og mange grøntområder og barnehager like i nærheten. All denne naturlige kontakten med nordmenn betydde mye for meg. Den ga meg et trygt oppvekstmiljø i det norske samfunnet, og fjernet kulturelle barrierer som ikke ville vært like lette å forsere dersom jeg bare kjente til det pakistanske miljøet.

Selv om vi ble stadig mer knyttet til Norge, hadde foreldrene mine hele tiden i bakhodet at vi skulle tilbake til Pakistan. Sånn var det for de fleste arbeidsinnvandrerne – de planla å reise hjem igjen så fort de hadde tjent nok penger til eget hus og egen forretning.

For mamma og pappa var det viktig at vi barna ble 20

kjent med vår opprinnelige kultur og bakgrunn. Så i 1982, da jeg var sju år gammel, flyttet mamma, Omar og jeg til Gujrat. Pappa ble igjen i Norge for å arbeide, og skulle besøke oss en gang i året. Det var ingen ideell løsning, men mamma og pappa ville gi det en sjanse.

Pappa leide en villa med to soverom, to bad, kjøkken, spisestue og stue i byen Karian Cantt. Vi kjente ingen som bodde der fra før, men det tok ikke lang tid før naboene inviterte seg selv hjem til oss og vi ble invitert til dem. De var hyggelige, men det ble en tøff tid for oss. Jeg savnet vennene mine i Norge, og følte at det var der jeg hørte hjemme. Mamma og pappa trøstet meg og sa at det ville bli kjempefint å bo i Pakistan, med nye venner, ny skole, nytt hus og mange familiemedlemmer i nærheten. Jeg slet likevel med hjemlengsel og usikkerhet i møte med alt det fremmede.

Vi bodde i Karian Cantt i tre måneder, men så flyttet vi til mammas familie i Sialkot, nesten tre timers bilkjøring unna. Det ble for vanskelig for henne å etablere seg i en ukjent by med to barn uten noe nettverk i nærheten. I Sialkot kunne vi bo sammen med mormor, morfar, tre onkler, tre tanter, en fetter, tre kusiner og fire tjenere. I tillegg kom en bred omgangskrets. Knutepunktet var det flotte huset til besteforeldrene mine, som stod på en 2 mål stor tomt. Bak huset lå morfars langstrakte åkrer og mangohager på nesten et par tusen mål. En gang eide familien hans hele distriktet. For å skape et levende lokalsamfunn, ga faren til morfar bort en god del av jorda til fattige kristne og muslimske familier, som fikk bygge hus og bosette seg der. Det er 21

et fantastisk landskap som innrammes av de mektige Kashmir-fjellene.

Til tross for en kjærlig familie, slet jeg fortsatt med overgangen til en ny tilværelse. En ting var at miljøet og klimaet var annerledes. Luktene i Sialkot var sterke og krydrete, og om sommeren krøp gradestokken over førti grader på dagtid. Da holdt vi oss innendørs og døset for det meste, mens mamma eller noen av de andre kvinnene i huset viftet oss med håndvifter. Kveldene var svale og hektiske – det var da folk orket å gjøre ærender. Gatene ble fylt av en voldsom aktivitet, butikkene var fulle, mennesker hastet hit og dit med handleposene sine, biler tutet og på fortauskafeene ble det drukket te mens man studerte folkelivet.

I møtet med det pakistanske samfunnet opplevde jeg for første gang en kulturkollisjon. Kort tid etter at vi bosatte oss i Sialkot, ble det bemerket av eldre kvinner i slekten og bekjentskapskretsen at jeg burde dekke til hodet med det tradisjonelle skjerfet dubatta. De mente at jeg hadde nådd en alder hvor det var passende, og at det var et tegn på respekt for religion og tradisjon. Men jeg ville ikke bruke hodeskjerf. Jeg så hvordan lillebroren og fetterne mine fikk gå kledt som de ville, og syntes at det var urettferdig at noen skulle bestemme over meg bare fordi jeg var jente. Selv om jeg bare var sju år, hadde jeg også en klar følelse av at det var en overfladisk ting å gjøre, at respekt er noe man føler inni seg og ikke automatisk har fordi hodet tildekkes. Heldigvis har familien min aldri vært konservativ på det områ22

det, så jeg slapp skjerfet. Den bevisste holdningen min til spørsmålet skyldes kanskje at jeg ble tidligere voksen enn andre på min alder. Allerede som seksåring fikk jeg som oppgave å handle inn for familien, i tillegg til faste rydde- og vaskeplikter hjemme sammen med mamma og pappa.

Det verste var nok å starte på ny skole i Pakistan. Jeg hadde hatt en veldig fin tid i barnehagen på Torshov, og rakk akkurat å begynne på barneskolen før vi dro fra Norge. Utdanningssystemet var helt annerledes enn det jeg kjente. De faglige kravene var høyere og disiplinen streng. Lærerne hadde rett til å slå elevene med spanskrør over fingrene, noe de ofte gjorde.

Etter flere intervjuer kom jeg inn på New Cantt Public School i Sialkot, som var en privat, engelskspråklig skole. De har høyere status enn urduskolene, så familien min syntes at det var flott. For meg betydde det bare flere omveltninger, deriblant bruk av skoleuniform og mer lekser enn jeg noensinne hadde hatt hjemme i Norge. Og så måtte jeg få meg nye venner og lære nye måter å være på. Det tok lang tid før jeg kunne si at jeg trivdes i Sialkot.

Da var det heldigvis enklere å finne seg til rette hos slektningene mine. Mormor Sakina Begum og morfar Chaudhry Nazir Ahmed stod i sentrum for en inkluderende storfamilie som talte nesten tretti personer med stort og smått. Alle tok vare på hverandre. Jeg husker spesielt godt de gangene jeg var syk. Da satt mormor og tantene mine oppe hele natten og masserte meg og passet på slik at jeg skulle føle meg bedre.

23