Sønnavind-serien: 1. Gullnålen 2. Vinternatt 3. Farlige rykter 4. Framtidshåp 5. Sjalusi 6. Grensevakt 7. Harde tider 8. Nytt liv 9. Odelsgutten 10. Piken på broen 11. Sviket 12. Medmenneske 13. Familiebånd 14. Gjenforening 15. Savnet 16. Forbudte møter 17. Gjøkungen 18. Høkeren 19. Ved din side 20. Mor Hjertegod 21. Forfatterinnen 22. Slangen i Paris 23. Falske fruer 24. Like barn leker best 25. Nemesis 26. Hevnen 27. Amerikadukken 28. Omstreiferen 29. Dommedag 30. På villspor 31. Syndere i sommernatten 32. Løvfallstid 33. Skygger fra fortiden 34. Den sorte hånd 35. Mørketid 36. Avskjed 37. Forfulgt 38. De fredløse
39. Forbudt kjærlighet 40. Mistanker 41. Kalde spor 42. Dobbel lykke 43. Trusselen 44. På skyggesiden 45. Sporløst forsvunnet 46. Avsløringen 47. Intriger 48. Sagenerampen 49. Vonde tanker 50. Djeveløya 51. Hjemkomsten 52. En mors bekymring 53. Valgets kval 54. Nytt mot 55. Ondt i sinne 56. En ny sjanse 57. Spurven 58. Troløs 59. Med sorg i hjertet 60. Familiefeide 61. Minnenes makt 62. Gryende tvil 63. Avvist 64. Ubuden gjest 65. Mot lysere tider 66. Krisen 67. Tynget av skyld 68. Tilgivelsens kunst 69. Den nyfødte 70. Tre brødre 71. Et trist endelikt 72. Overfallet 73. En datters avskjed 74. Mørke skygger 75. Krigsår 76. Uskyldig offer
77. I salg fra 14. september til 25. oktober 2015
76 Frid Ingulstad
Uskyldig offer
© 2015 CAPPELEN DAMM AS ISBN 978-82-02-47936-7 1. opplag 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Omslagsillustrasjon: Ingun Mickelson Omslagsdesign: Sissel H. Boniface Forfatterfoto: Nordstrandsfotografene AS Kart over Kristiania: Byens opmaalingsvæsen 1900 (Byantikvaren i Oslo) Historisk konsulent: Ragnhild Nyhus Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk: Nørhaven Paperback A/S, Danmark, 2015 Besøk nettsidene: www.cappelendamm.no www.norskeserier.no www.blogg.norskeserier.no Forfatterens hjemmeside: www.ingulstad.no
Personene i Sønnavind: Elise Thoresen, forfatterinne Johan Thoresen, Elises ektemann Rosalind, 20 år, Elises barnebarn Hugo Ringstad, Elises sønn Ingjerd, hans kone Hagbart, 13 år, Ingjerds sønn Rudolf og Påsan, Ingjerd og Hugos fostersønner Elvira, 32 år, Elise og Johans datter Erlend Nicolas Høegh, Elviras ektemann Bitteliten (Ragnhild), 9 år, Elvira og Erlend Nicolas’ datter Sigurd, 28 år, Elise og Johans sønn Lars, 35 år, Agnes’ sønn, uvisst om Johan er faren Cornelia, Lars’ kone Isac, snart 5 år, Lars og Cornelias adoptivsønn Hilda, Elises søster Ole Peder Jonsbråten, Hildas ektemann Gabriel, Anna Katarina og Adele, Hildas barn Friedrich, Anna Katarinas tidligere kjæreste Kristian Løvlien, Elises eldste bror Sylvia, Kristians kone Halfdan, Bendik og Mathias, Kristians sønner Peder Løvlien, Elises yngste bror
7
Pauline, Peder kone Solveig, Marie og Samuel, Peders barn med avdøde Marte Evert, Elise og Johans tidligere pleiesønn Sebastian Ringstad, sønn av Elises første ektemann Guro, Sebastians kone Lille-Hugo, snart 11 år, Sebastians sønn med avdøde Mona Charlotte Ulf Ivar, 4 år, Sebastian og Guros sønn Henrik, Elise og Johans tidligere pleiesønn Axel Bolstad Syversen, Hagbarts farfar Vidar, eier av ryddefirmaet Rask Rydding Sonja og Elisabeth, Vidars kone og datter Robert Evensrud, 31 år, frikjent fange, ansatt i Rask Rydding Synnøve, Roberts forlovede Fru Evensrud, Roberts nylig avdøde mor Bolla, Toer’n og Treer’n, brødre som er ansatt i Rask Rydding Skjæra, Gjøken, Tobias og Lorang, ansatte i Rask Rydding
Forrige bok, Krigsår, endte slik: Det ble fullt i stuen og på kjøkkenet hjemme. Barn og unge, som enten var på skolen eller på arbeidet, var ikke møtt frem, men både Hugo og Ingjerd, Kristian og Sylvia, Elvira og Erlend Nicolas samt Hilda og Ole Peder kom. Elise hadde ikke snakket med Hilda på lenge. Verken hun eller Halfdan hadde fått seg til å fortelle om Anna Katarina og Friedrich, og det lot ikke til at Hilda hadde funnet det ut på egen hånd heller. Nå pratet hun ivrig om den nye leiligheten i Bygdø Allé og fortalte at Anna Katarina var så lettet over å slippe å reise til og fra Asker hver dag. Elise tenkte sitt, men sa ikke noe. Hun tok fatet med vafler og kaffekannen og gikk bort til det andre bordet. Nelly og Sivert var tydelig preget av det som hadde hendt, først og fremst av arrestasjonen av ryddegjengen. De kunne ikke forstå hva galt «guttene» deres hadde gjort. Om de nå hadde tegnet Håkon VII-tegnet i 9
snøen i vinter eller snudd litt på tyske veiskilt av og til, kunne det umulig føre til arrestasjon, mente de. Elise og Johan vekslet blikk. Det var godt så lenge de ikke visste hva «guttene» egentlig hadde gjort og at Gestapo og statspolitiet hadde liten medlidenhet med utøvere av slik virksomhet. Nelly vendte ansiktet mot Elise. «Men de må vel snart få komma hjem igjen, trur’u ikke?» Elise nikket oppmuntrende. «Det kan nok ta litt tid, men dere får si fra hvis dere trenger hjelp.» Hvor skulle de få penger fra? tenkte hun i neste øyeblikk. Sonja kunne jo ikke drive Rask Rydding alene. Hun var sliten da alle endelig var gått. Hun hadde gledet seg til å høre hvordan det sto til med alle sammen, men det var ikke blitt tid til en prat med noen av dem. Nelly hadde lovet å hjelpe til, men hadde glemt seg helt bort i samværet med så mange spennende folk, som hun sa. Sonja og Synnøve hadde grått nesten hele tiden, og Hilda, Sylvia og Ingjerd hadde vært opptatt av å prate med hverandre. Nå hadde Johan fulgt Nelly og Sivert hjem igjen mens Sonja og Elisabeth hadde hastet i forveien. Sivert hadde vondt i ryggen og syntes det var godt å ha «en sterk arm å holde i.» Elise sto fremdeles med oppvasken da Rosalind kom hjem fra Oppmålingen. Hun var svært sen i dag, Elise hadde ventet henne hjem for lenge siden. 10
«Mormor, jeg skal av gårde igjen i morgen!» Øynene hennes strålte. «I morgen? Men det er jo ikke lenge siden …» Rosalind lo. «Ikke lenge siden? Det er gått en hel uke!» I det samme kom Johan hastende inn døren, så andpusten at han nesten ikke klarte å snakke. «Det står en politibil utenfor nummer 129!» Elise gispet. «Robert!» Johan nikket. «Jeg skal varsle ham. Hvis de kommer hit, prøv å være så naturlige dere kan. Dere vet ingenting om Robert, ikke om virksomheten til ryddegjengen heller. En av dem må ha sprukket, nå vil de ha tak i den siste.» Elise kjente redselen prikke i huden. «Herregud! Skynd deg ut i stallen, Johan!» Og akkurat i dag som moren hans er kommet i jorden, tenkte hun, helt ute av seg. Bare de ikke finner ham!
1 Maridalsveien, våren 1942 Elise sto stiv av redsel og ventet. Tyskerne kunne være der når som helst! Det tok tid for Robert å krype inn i gjemmestedet, visste hun. Hesten sto i veien for luken, og det hendte den ble irritert når Robert skulle ut eller inn. Endelig kom Johan tilbake. Det regnet fremdeles, jakken og luen hans var våte. Hun hjalp ham å dra jakken fort av og gjemme den bak det andre yttertøyet. Deretter skyndte de seg inn til Rosalind og satte seg ved kjøkkenbordet sammen med henne. Hjertet til Elise slo så hardt og fort at det ga gjenlyd i ørene. «Gudskjelov at Sigurd ikke er kommet hjem fra arbeidet ennå,» hvisket hun anspent. «Han skulle holde på lenger i dag.» De andre svarte ikke, begge satt og lyttet. «Vet de noe om oss, tror du?» fortsatte Elise. Hun var 13
nødt til å si noe for å døyve angsten. «Jeg mener, kan de vite at vi har noe med ryddegjengen å gjøre?» Johan ristet på hodet. «Jeg vet ikke.» «Da er det ikke sikkert at de kommer hit.» «Jo, det tror jeg. Da jeg fulgte Sivert og Nelly hjem, må de ha sett at vi kom. De fikk sikkert vite hvor alle hadde vært. Antakelig så de meg også, at jeg snudde og gikk tilbake. De må ha skjønt at jeg hadde noe med ryddegjengen å gjøre.» Elise trakk pusten skjelvende. I samme øyeblikk hørte de motordur i det fjerne, en bildør som ble slått igjen og like etterpå taktfaste skritt som nærmet seg. De så på hverandre. I Rosalind og Johans blikk kjente Elise igjen den samme skrekken som hun følte selv. I tyskernes øyne hadde de hjulpet til å skjule en «forbryter», det var uhyggelig strenge straffer for slikt. Frykten prikket i huden, gjorde det vanskelig å puste. Hun var kvalm, og det føltes som om høyre arm og ben hadde begynte å visne. Tanken gikk brått til fru Evensrud. Så rart at dette skulle skje akkurat den dagen hun ble lagt i jorden! Det var ikke godt å vite hvor mye hun hadde fått med seg etter at hun fikk hjerneslag, men det hadde ikke vært noe i veien med hørselen hennes. Det ville vært uutholdelig for henne å høre tyskerne og vite at Robert befant seg et eller annet sted i nærheten. Hun hadde ganske sikkert forstått at ryddegjengen var med 14
på et eller annet, selv om hun ikke hadde stilt noen spørsmål. De hørte porten bli åpnet og slått igjen, og da det like etter dundret på døren, holdt hun pusten. Johan reiste seg og gikk for å åpne. Elise og Rosalind vekslet blikk. Elise ville si noe for å trøste datterdatteren, men klarte ikke å finne ord som kunne hjelpe. Til hennes forbauselse var det Rosalind som sa noe isteden, stemmen hennes var merkelig rolig. «Ikke vær redd, mormor. Jeg vet hva jeg skal gjøre.» Elise så uforstående på henne, men i det samme hørte de gangdøren bli åpnet og en hard mannsstemme si noe på tysk. «Vær så god og kom inn,» hørte Elise Johan si. Han kunne ikke tysk og hadde nok ikke forstått hva mannen sa. Like etter trampet tre uniformerte og fryktinngytende tyskere inn i rommet, alle med maskinpistol rettet mot dem. Den ene sa noe, det hørtes ut som om han gjentok det han hadde sagt da Johan åpnet. Stemmen var befalende og fiendtlig. Alle tre sendte dem svarte, uvennlige blikk. Til Elises forskrekkelse reiste Rosalind seg opp fra kjøkkenkrakken og begynte å snakke på tysk. Elise visste at hun hadde vært den flinkeste i klassen og at hun hadde fått en bok i premie for sine språkkunnskaper, men hun ante ikke at hun kunne føre en samtale, 15
selv om den var noe haltende til å begynne med. Elise forsto ikke hva hun sa, hun syntes bare at hun nevnte navnet Hans. De tre tyske offiserene så på hverandre, så vendte den ene seg mot Rosalind. Han var noe vennligere i stemmen enn den andre. Elise syntes han sa et etternavn, og nå så hun Rosalind nikke og smile. Deretter sa hun en hel del igjen, det virket som det kom lettere etter hvert. Denne gangen snappet Elise opp navnet Friedrich. Hun fortalte dem vel ikke om Anna Katarinas hemmelighet? Alle tre satte opp et gjenkjennende smil og virket straks mer imøtekommende. En av dem sa noe som fikk dem alle til å le. Elise merket at de kikket på Rosalind med stigende interesse. Deretter ble de alvorlige igjen, og den eldste, som også virket strengest og mest myndig av dem, stilte Rosalind enda et spørsmål. Elise fikk med seg navnet Robert Evensrud og følte det som om blodet forlot hodet. Nå besvimer jeg, tenkte hun, og da skjønner de at vi har noe å skjule. Men til hennes store forundring ristet Rosalind beklagende på hodet og svarte med en lang strøm av ord, det så ikke ut som om hun var redd i det hele tatt. De tre nølte et kort øyeblikk, så sa den eldste noe, pekte og gestikulerte, deretter snudde alle på hælen og marsjerte ut i gangen og videre ut i regnværet igjen. 16
Elise kjente hjertet slå hardt og fort i brystet. Marerittet var vel ikke over? Skulle de ikke undersøke hele huset og gå opp til stallen og lete etter Robert? Rosalind dultet henne i siden, hun hadde et seiersstolt uttrykk i ansiktet. «Var jeg ikke flink, mormor?» hvisket hun, men Elise så at hun var svett i tinningen, så totalt uberørt var hun ikke. Johan hadde fulgt tyskerne ut, nå lukket han gangdøren etter dem og kom tilbake til kjøkkenet. Han stirret måpende på Rosalind. «Hva i all verden sa du til dem?» «Har de gått?» hvisket Elise. «Gikk de ikke opp til stallen?» Johan ristet på hodet. «Ikke så vidt jeg vet. Jeg fulgte dem til porten og våget ikke å kikke opp mot stallen engang. Men fortell, Rosalind! Hva sa du til dem?» Rosalind smilte så vidt, hendene skalv nå. «Jeg spurte bare om de kjente en tysk soldat som het Hans. Den ene nevnte et etternavn, og jeg nikket. Det var bare en bløff,» la hun fort til og virket noe usikker med ett. «Og så?» spurte Johan utålmodig. «Så fortalte jeg at en kusine av meg, Anna Katarina er jo egentlig filletanten min, men jeg syntes kusine passet bedre, er forlovet med en tysk offiser som heter Friedrich. Og så sa jeg etternavnet hans før de rakk å spørre.» 17
«Men hvordan kunne du finne på en slik historie? Det er jo lenge siden Anna Katarina var forlovet med Friedrich. Hva har de med denne historien å gjøre?» Rosalind trakk på skuldrene. «Jeg synes heller du burde være takknemlig. Jeg reddet Robert. Det hjelper å kjenne folk, særlig tyskere.» Johan ristet uforstående på hodet. «Men hva sa du da de spurte etter Robert?» «Jeg sa at vi ikke hadde sett ham på lenge, at moren hans døde i forrige uke og at begravelsen fant sted i dag. Så sa jeg at vi har holdt minnestund over henne her i dag fordi hun var hushjelpen vår. Jeg sa at vi ikke kunne begripe hvor det var blitt av Robert, og at vi var fortvilet fordi vi ikke fikk gitt ham beskjed om at moren var død. Han dukket ikke opp på gravlunden engang, sa jeg og lot som om jeg var rystet.» Johan trakk et dypt sukk. «Det var utrolig dyktig gjort av deg, Rosalind. Jeg var bare så himmelfallen. Men hva var dette med han som het Hans? Var det bare noe du fant på?» Rosalind nikket. Elise la merke til at hun flakket med blikket, og hun undret seg. Så kikket hun mot vinduene. «Kan vi være helt sikre på at de har gått og ikke står og lytter et sted?» spurte hun nervøst. «Jeg skal gå ut igjen og undersøke,» sa Johan og snudde seg. «Er det verdt, Johan?» 18
«Jeg skal bare et ærend ut i gården, det kan de ikke nekte meg.» Så fort Johan hadde gått, snudde Elise seg mot Rosalind. «Det så ut som de ble nokså betatt av deg. Jeg håper de ikke kommer tilbake av den grunn.» «Selvfølgelig ikke, mormor. Det viser bare at det går an å lure hvem som helst.» «Ja, i hvert fall hvis man er så god til å lyve som du var.» Johan kom inn igjen etter en god stund. «Jeg hørte en bil starte og kikket oppover veien. Oppe ved Magda så jeg lysene fra bilen. Jeg ble stående til jeg så den fjerne seg.» Han sukket trett. «Faren er over for denne gang, tror jeg, men Robert må vekk. Jeg tar meg en tur ut igjen. Ikke spør meg hvor jeg skal.» Dermed tok han på seg regntøyet enda en gang og forsvant ut i mørket. Elise kjente at det strammet i magen. «Er det virkelig sant at du skal av gårde igjen i morgen, Rosalind?» spurte hun med tynn stemme. «Blir du ikke skremt av det som nettopp har hendt her?» «Jeg har allerede sagt ja, og jeg er ikke redd, mormor. Ryddegjengen må ha vært uforsiktige. De jeg er sammen med, virker erfarne og veldig nøye med hva de sier og gjør. Jeg føler meg helt trygg sammen med dem.» Elise sukket tungt. «Da får jeg prøve å føle det samme, men jeg synes livet plutselig er blitt så skjørt. 19
Før tenkte jeg sjelden på at jeg brått kunne miste noen. Til tross for Jensines bortgang i ung alder, lot jeg det aldri skremme meg til å tro at slikt kunne skje igjen. Jeg følte på en måte at jeg hadde fått mitt.» «Det har du også, mormor. Nå er krigen snart slutt, og da kan du puste ut og leve som før igjen.» Rosalind gjespet. «Jeg er trett, jeg tror jeg går og legger meg. Det synes jeg du også skal gjøre. De siste ‘gjestene’ som var her har kjørt av sted og kommer ikke tilbake i dag, det er jeg hundre prosent sikker på.» «Hvordan kan du vite det? Jeg føler meg alt annet enn trygg. Bare tanken på plutselig å høre de taktfaste, klampende skrittene rett utenfor her igjen, gir meg gåsehud.» Hun begynte å rydde det lille som var igjen mens Rosalind forsvant opp trappen. Tanken på å gå til sengs føltes umulig. Så utrolig modig Rosalind hadde vært! Tenk å stå der og se tyskerne inn i øynene og dikte opp en historie uten å røpe med en mine hvor redd hun var! Hadde de tatt feil av henne? Kanskje Rosalind hadde egenskaper som lederen for Oppmålingen hadde sett, men som Johan og hun ikke hadde oppdaget? Elise ristet undrende på hodet. Imens var Johan kommet opp til stallen. Han stanset og lyttet mens han kikket seg rundt enda en gang, så smatt han inn gjennom døren. 20
Det var stummende mørkt der inne, men han våget ikke å tenne lommelykten. «Robert?» hvisket han. Ikke noe svar. Antakelig hadde Robert hørt tyskerne og vært snar til å komme seg inn i det hemmelige rommet. Han kunne ikke være sikker på om Johan var alene, tyskerne kunne ha tvunget ham med seg. Øynene vennet seg snart til mørket, og nå skimtet Johan konturene av det som var der inne. Det hadde sluttet å regne ute, og på denne årstiden ble det ikke helt mørkt før det var natt. Han klappet Brunen og godsnakket med ham. Det var egentlig en godlynt og tålmodig hest, men av en eller annen grunn likte den ikke at Robert krabbet ut og inn foran bena på den. Etter at ryddegjengen ble tatt, hadde ingen kommet og hentet den ut til arbeid hver morgen, kanskje den savnet det. Hester likte å ha noe å gjøre, visste han. Johan bøyde seg ned og banket det avtalte signalet på luken. Øyeblikket etter ble den åpnet på gløtt. «Det er bare meg,» hvisket Johan. «De har dratt igjen, jeg så bilen dra av sted, men vi kan ikke føle oss helt trygge.» Robert kom krabbende ut og reiste seg opp. «En av gutta må ha sprukket og fortalt dem om meg. Hva gjør vi nå?» 21
«Du og jeg skal ta oss en aftenstur. Vi går gjennom Iladalen, så slipper vi å gå i gatene.» «Trur’u kameraten din er klar på så kort varsel?» «Ja. Avtalen var i morgen. Det kan hende du må være der til i morgen kveld, men jeg tør ikke å ha deg her i stallen. Selv om det er vanskelig å oppdage luken, kan man se utbygget fra baksiden hvis noen skulle finne på å gå rundt stallen.» «Enig. Det siste jeg vil, er atte dere ska’ bli plaga. Du har gjort nok som du har, Johan. Vi får væra så forsiktige vi bare kan. Gudskjelov atte det er overskya og temmelig mørkt ute.» De listet seg bort til stalldøren, åpnet den på gløtt og lyttet. Det var helt stille. Deretter gikk Johan rolig ut, stanset og ble stående en liten stund mens han brukte øyne og ører så godt han kunne. «Kom!» hvisket han. Robert beveget seg smidig og lynraskt etter. Da de var kommet vel unna husene og befant seg i Iladalen, klarte Johan endelig å roe seg ned. Han snudde seg mot Robert. «Du sa at en av guttene må ha fortalt noe. Hva mener du med det?» «Dem veit ikke no’, det var jeg som sto for oppdraga. Når tyskerne forstår atte guttene ikke aner hva som var i pakkene, trur jeg dem blir slippi ut.» «Du mener at hele ryddegjengen har vært med på å levere noe som ikke har med det vanlige arbeidet deres å gjøre? Uten å stille spørsmål?» 22
«Ja. Dem forsto det nok, men dem veit ikke hva som var inni. Det er meg tyskerne er på jakt etter. Jeg sa te dem andre atte dem skulle gi meg skylda hvis dem ble tatt.» «Jeg forstår. Du behøver ikke å si mer, det er best om jeg ikke vet hva det dreier seg om. Da får vi bare inderlig håpe at guttene blir trodd.» «Ja, det håper jeg òg. Det gjorde …» Det hørtes ut som om stemmen hans sprakk. Han tidde. «Du må ikke bebreide deg selv, Robert. De forsto nok hva det dreide seg om, men protesterte ikke. Jeg tror de var stolte av å få være med og kjempe for Norge.» Robert svarte ikke, og det ble ikke sagt mer mellom dem på en stund. Johan tenkte på det Robert hadde fortalt. Vidar og de andre måtte selvfølgelig ha forstått at leveringene var ulovlige siden Robert ikke hadde villet fortelle hva det var. Neste tanke fikk det til å gå kaldt nedover ryggen hans. Når tyskerne forsto at Robert var den som sto bak, ville de gjøre alt for å finne ham. Det skulle ikke forundre ham om Elise og han fikk besøk igjen en av dagene. Skulle han ta sjansen på å rive gjemmestedet ned igjen, eller ville noen av naboene bli mistenksomme? Han visste ikke om det bodde noen nazister i nr. 74, det var så mange som leide rom der.