Patrick Flanery
Tilgivelse Oversatt av Toril Hanssen
Patrick Flanery Originalens tittel: Absolution Oversatt av Toril Hanssen Copyright © Patrick Flanery, 2012 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-35223-3 1. utgave, 1. opplag 2012 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
I
SAM
«Jeg har latt meg fortelle at vi møtte hverandre i London, Mr. Leroux, men jeg kan ikke huske deg,» sier hun og prøver å rette opp kroppen, gjøre en motvillig rygg rank. «Det stemmer. Vi har møtt hverandre. Men bare flyktig.» Og det var i Amsterdam, ikke i London. Hun husker en prisutdelingsseremoni i London der jeg ikke var til stede. Jeg husker konferansen i Amsterdam, dit jeg var invitert som en lovende, ung ekspert på hennes arbeid, og holdt foredrag. Hun tok meg i hånden på en så sjarmerende måte ved den anledningen. Hun lo og var ungpikeaktig og litt pussa. Jeg ser ingen antydning til beruselse denne gangen. Jeg har aldri møtt henne i London. Så var det jo den andre gangen også, naturligvis. «Kall meg bare Sam,» sier jeg. «Redaktøren min snakker pent om deg. Men jeg liker ikke utseendet ditt. Du virker så in.» Hun uttaler det siste ordet med leppene trukket bakover og lett gapende. Man ser et glimt av en grå tunge. «Det vet jeg nå ikke,» sier jeg, men kan ikke hjelpe for at jeg rødmer. «Er du in?» Hun skiller leppene igjen og viser tennene. Hvis det er ment å være et smil, ligner det lite på noe slikt. «Det tror jeg ikke.» «Jeg kan overhodet ikke erindre ansiktet ditt. Ikke stemmen din heller. Jeg hadde helt sikkert husket den stemmen. Den aksenten. Vi kan umulig ha truffet hverandre før. Ikke i dette livet, som det heter.» 9
«Det var bare et flyktig møte.» Jeg er på nippet til å minne henne på at hun hadde drukket den gangen. Hun prøver å virke likegyldig når det gjelder møtet vårt nå, men det er for mye intensitet i kjedsomheten. «Du må være klar over at jeg har sagt ja til dette prosjektet under tvang. Jeg er en svært gammel kvinne, men det betyr ikke at jeg har tenkt å dø med det første. Det kan godt være at du, for eksempel, kommer til å dø før meg, og ingen har hastverk med å skrive din biografi. Du kan bli drept i en ulykke i ettermiddag. Kjørt ned på gaten. Bli offer for bilkapring.» «Jeg betyr ikke noe.» «Nemlig.» Et lite, selvtilfreds smil kan anes i munnviken. «Jeg har lest artiklene dine, og jeg tror ikke du er helt ubegavet. Likevel har jeg ærlig talt ikke altfor store forhåpninger til dette.» Hun hviler blikket på meg og rister på hodet. Hun holder hendene på hoftene, og hun virker litt klønete, i hvert fall mer klønete enn jeg kan minnes. «Jeg ville ha foretrukket å velge biografen min selv, men jeg kjenner ingen som ville ønske å påta seg oppgaven. Jeg er et skremsel.» Jeg skimter noe av det ungpikeaktige jeg så i Amsterdam, ikke riktig flørting, men noe i nærheten, som om hun håper at en mann skal synes hun er tiltrekkende bare fordi han er mann, og jeg må innrømme at hun fortsatt eier en form for skjønnhet. «Det er sikkert mange som ville gripe sjansen begjærlig,» sier jeg, og hun ser forbauset ut. Hun tror jeg flørter tilbake, og smiler på en måte som nesten virker ekte. «Ingen som jeg ville velge.» Hun rister på hodet til meg, lik en bebreidende lærerinne, og rynker på den berømte nesen. Vel er jeg høy, men hun er enda høyere, en kjempe. «Jeg kunne ha skrevet en selvbiografi, men det ville antakelig være bortkastet tid. Jeg har aldri skrevet om livet mitt. Jeg tror ikke helt på verdien av å skrive sitt liv. Hvem bryr seg om mennene jeg har elsket? Hvem bryr seg om sexlivet mitt? Hvorfor vil alle vite hva en forfatter bedriver i sengen? Du vil vel sette deg.» 10
«Du bestemmer. Jeg kan stå.» «Du kan ikke stå hele tiden.» «Jo, hvis du vil det, kan jeg,» sier jeg med et smil, men flørtestemningen er forsvunnet. Hun spisser munnen, peker på en høyrygget stol og venter til jeg har satt meg, før hun plasserer seg i en stol på den andre siden av rommet, slik at vi må rope til hverandre. En katt kommer tuslende og hopper opp i fanget hennes. Hun løfter den vekk og setter den ned på gulvet igjen. «Dette er ikke min katt. Den tilhører min assistent. Ikke kall meg kattedame i boken. Det er jeg ikke. Jeg vil ikke at folk skal tro at jeg er en sprø gammel kattedame.» På baksiden av de tidlige bøkene hennes er det et bilde – pressefotoet som ble brukt de ti første årene av karrieren hennes – der hun holder en gepardunge med munnen åpen og tungen stikkende ut, slik hennes tunge gjør nå. Den minner om et diende spedbarn eller en slagpasient. «Den britiske forleggeren min forlangte å få med den dumme geparden,» skal hun senere fortelle meg, «for det var slik en afrikansk forfatter skulle opptre, trykke det ville til brystet, amme kontinentet, alle de forslitte imperiefantasiene.» «I hvilke former tenker du deg at dette skal foregå?» spør hun nå. «Tro bare ikke at jeg vil la deg få lese brev og dagbøker. Jeg skal snakke med deg, men jeg kommer ikke til å grave frem dokumenter og familiealbum.» «Jeg tenkte vi kunne begynne med en serie samtaler.» «For å bli fortrolige og føle oss vel sammen?» spør hun. Jeg nikker, trekker på skuldrene, finner frem en liten digital lydopptaker. Hun fnyser. «Jeg håper du ikke tror at dette skal gjøre oss til venner. Jeg har ikke tenkt å rusle i hagen eller gå på museer med deg. Det er ikke min stil ’å by på et glass’. Jeg har ikke tenkt å la deg få del i de eldres visdom. Jeg har ikke tenkt å lære deg å leve et bedre liv. Dette er et profesjonelt arrangement, ikke noen romanse. Jeg har mye å gjøre. Jeg skal ha ut en ny bok neste år, Tilgi. Jeg blir vel nødt til å la deg få lese den med tiden.» «Det er opp til deg.» 11
«Jeg har lest artiklene dine, som sagt. Du gir ikke en helt skjev fremstilling av ting.» «Kanskje du kan rette noen av feilene mine.» Clare åpnet ikke selv da jeg kom. Marie, assistenten med store, svarte billeøyne, førte meg inn i et mottakelsesrom med utsikt mot forhagen og den lange innkjørselen, den høye, beige beskyttelsesmuren som øverst var kledd med piggtråd malt og formet slik at den skulle ligne eføyranker, og den elektroniske porten som stengte veien ute. Eiendommen er overvåket av sikkerhetskameraer. Clare har valgt et kaldt rom til den første samtalen vår. Kanskje det er det eneste mottakelsesrommet. Nei – et hus på denne størrelsen har sikkert flere. Det må finnes et annet og bedre rom, med utsikt til bakhagene og fjellet som reiser seg over byen. Hun tar meg vel med dit neste gang, eller så klarer jeg nok å finne det selv. Ansiktet hennes er smalere enn bildene av henne gir inntrykk av. Om hun var rund i kinnene for fem år siden i Amsterdam, har helsen skrantet, og nå er ansiktet furet som bunnen av en uttørket sjø. Det har ingen likhet med noen av fotografiene. Den viltre, blonde manken er blitt sølvgrå, men selv om håret er tynt og sprøtt, har det fortsatt noe av den gamle glansen. Magen er blitt bredere. Hun er en nesten svært gammel dame, men bærer alderen godt – ser mer ut som seksti enn hva hun nå egentlig er. Huden er solbrun, og kjevelinjen har en nesten plastisk stramhet. Til tross for at hun er litt krokrygget, prøver hun å holde seg rak. Jeg føler en gnist av sinne fordi hun er så forfengelig. Men det er ikke min oppgave å dømme om den slags. Hun er den hun er. Jeg er her av andre grunner. «Jeg håper du har tatt med deg noe å spise og drikke. Du kan ikke vente deg noen forpleining, jeg forsyner deg med nok som det er. Du kan bruke toalettet ved enden av korridoren til venstre. Husk å legge ned setet når du er ferdig, er du snill. Da blir jeg hyggeligere å ha med å gjøre.» Hun smalner øynene og synes å smile igjen, men jeg kan ikke avgjøre om hun spøker eller er alvorlig. 12
«Har du tenkt å gjøre opptak av disse samtalene?» «Ja.» «Og ta notater i tillegg?» «Ja.» «Er den på?» «Ja. Den går.» «Og?» «Jeg er forutsigbar. Jeg liker å begynne med begynnelsen,» sier jeg. «Du finner ingen nøkler i min barndom.» «Det er egentlig ikke poenget heller. Folk vil vite.» Faktisk vet man svært lite om livet hennes, ut over de få opplysningene som er kjent for offentligheten, og de små gløttene hun aller nådigst har gitt i tidligere intervjuer. Agenten hennes i London publiserte en énsides offisiell biografi for fem år siden, da kravene om informasjon ble overveldende. «Besteforeldrene på begge sider var bønder.» «Nei. Farfar var strutseoppdretter. Morfar var slakter.» «Og foreldrene dine?» «Far var jurist, advokat. Den første i hans familie som studerte ved universitetet. Mor var lingvist, akademiker. Jeg så ikke stort til dem. Vi hadde kvinner – jenter – til å passe meg. Mange, den ene etter den andre. Jeg tror far brukte mye av tiden sin på å gi fri rettshjelp.» «Kom det til å påvirke ditt eget politiske standpunkt?» Hun sukker og ser skuffet ut, som om jeg har gått glipp av poenget i en spøk. «Jeg har ikke noe politisk standpunkt. Jeg er ikke politisk. Foreldrene mine var liberalere. Det ble forventet at jeg også skulle være liberaler, men jeg tror mine foreldre, som så mange i deres generasjon, var en slags motvillige ’liberalere’. Det er bedre å snakke om venstrefløyen og høyrefløyen, eller progressive og regressive, for ikke å si oppressive. Jeg er ingen absolutist. Politisk orientering er en ellipse, ikke et kontinuum. Går man langt nok i én og samme retning, havner man mer eller mindre der man star13
tet. Men dette er politikk. Det er vel ikke politikk vi skal snakke om?» «Ikke nødvendigvis. Men synes du det er vanskelig, som forfatter, å komme med kritikk av regjeringen?» Hun hoster og rensker halsen. «Nei, overhodet ikke.» «Det jeg mener, er om det at du er forfatter, gjør det vanskeligere å kritisere regjeringen?» «Vanskeligere enn hva da?» «Enn hvis du for eksempel var en alminnelig borger.» «Jeg er jo en alminnelig borger, som du kaller det. Etter min erfaring legger regjeringer som regel liten vekt på hva alminnelige borgere har å si, med mindre de sier det unisont.» «Jeg tror det jeg prøver å spørre om …» «Så spør, da.» «Det jeg prøver å spørre om, er om du synes det er vanskeligere å kritisere den nåværende regjeringen.» «Overhodet ikke. Regjeringen er ikke fritatt fra kritikk bare fordi den er demokratisk valgt.» «Mener du at litteratur er et uunnværlig redskap for politisk opposisjon?» Jeg angrer straks jeg har spurt, men der jeg sitter ansikt til ansikt med henne, føles det umulig å stille alle de omhyggelig formulerte spørsmålene jeg har brukt måneder på å forberede. Hun ler, og latteren går over i et nytt anfall av hosting og harking. «Du har en ganske pussig oppfatning av hva som er hensikten med litteratur.» Jeg føler at hun stirrer på meg mens jeg i et forsøk på å vinne tid studerer virvaret av notater. Jeg hadde i min naivitet trodd at alt skulle gå så glatt. Jeg bestemmer meg for å spørre henne om søsteren; på det punktet kan ikke betydningen av politikk bestrides. Mens jeg prøver å forme spørsmålet i hodet, kremter hun igjen som for å si: Skjerp deg, du må klare bedre enn dette, og jeg buser ut med et nytt spørsmål jeg ikke hadde tenkt å stille. «Har du noen søsken?» «Dette vet du, Mr. Leroux. Det var klimaks i en turbu14
lent periode. Det er en veldokumentert og allment kjent sak. Men jeg vil absolutt ikke snakke om min søster.» «Ikke om de nakne fakta engang?» «Sakens kjente fakta er å finne i rettsbøkene og utallige avisutklipp. Du har nok lest dem. Alle har lest dem. Han var en mann som handlet alene, sa han. Ifølge retten handlet han ikke alene, men ingen andre ble arrestert. Som så mange andre døde han i varetekt. Til forskjell fra så mange andre hadde han virkelig begått en forbrytelse – i hvert fall nektet han aldri for å ha gjort det. Jeg har ikke annet å bidra med enn de pårørendes erfaring, og det tilfører ikke noe nytt. Vi vet alle hvordan mennesker lider når en i familien dør en brå og voldelig død. Det er i bunn og grunn ikke annerledes for familien til den uskyldig drepte enn for familien til en henrettet forbryter. Det er viviseksjon. Det er tap av et lem. Som ingen protese kan erstatte. Familien blir forkrøplet. Mer har jeg ikke å si.» Clare kan ikke eller vil ikke treffe meg i dag, enda det bare skulle vært vårt andre møte. Jeg drar i stedet til Western Cape-arkivet, parkerer i Roeland Street og nikker til bilvakten, som har søkt tilflukt i skyggen av en lastebil. Han sender meg et underdanig smil og kommer med en slags bekreftende lyd. Jeg merker at jeg alltid er på vakt, venter det verste. På flyplassen var jeg en fremmed, men en uke senere, på markedet i går, var jeg allerede en av lokalbefolkningen igjen. En kvinne spurte meg om noe ved en salatdisk og ventet svar. For ti år siden hadde jeg kanskje klart å finne de rette ordene. Jeg måtte riste på hodet. Jeg smilte og beklaget, forklarte at jeg ikke kunne språket, ikke forsto. Ek is jammer. Ek praat nie afrikaans nie. Ek verstaan jou nie. Jeg har glemt for mye av min afrikaans til å kunne svare. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, hverken om salat eller fisk, vis. Hun så overrasket ut, trakk på skuldrene og gikk sin vei mens hun mumlet iltert, kanskje i den tro at jeg kunne språket hennes, men nektet å bruke det. Arkivet har i nærmere tyve år nå vært plassert der det 15
før lå et fengsel. Bilvakten følger meg med øynene mens jeg går opp trappen og inn gjennom den gamle, grønne gitterporten i den ytre muren fra attenhundretallet. Innenfor er det noen slitte piknikbord og beplantninger og det nye bygget, en bygning inni en bygning. Jeg skriver meg inn, låser vesken inn i et skap og tar utstyret mitt med til lesesalen. Kvinnen bak skranken, en Mrs. Stewart, skjønner først ikke hva jeg spør etter. Hun får et litt engstelig uttrykk da det går opp for henne, men nikker og ber meg sette meg mens hun sender noen for å finne mappene. Hun avslutter alle setninger med stigende intonasjon, slik at alt blir sagt med en spørrende tone uten at det spørres direkte. For et par år siden hadde kanskje de ansatte latt meg lete i reolene selv – venner av meg var så heldige og fant ting de ikke skulle finne. Nå er alt mer ordnet og mer profesjonelt, men også litt mindre oppmuntrende. De andre der inne ser alle ut til å være amatørslektsgranskere som arbeider med familiehistorier. Da stabelen med brune permer med tydelige, røde stempler blir lagt på pulten min, føler jeg de andre stirre og lure på hva slags dokumenter det er jeg vil undersøke, dokumenter som ikke lenger er graderte, men fortsatt oppbevares i mapper med hemmelighetsstempelet utenpå. Jeg rigger til kameraet og stativet og fotograferer side etter side hele formiddagen. Ved lunsjtid kommer to kvinner fra lesesalen bort til meg i korridoren. «Jobber du med familietreet ditt?» spør den ene med samme stigende setningsmelodi som Mrs. Stewart. «Nei. Det er til en bok. Jeg studerer mappene fra Kontrollutvalget for utgivelser. Sensorene.» «Åhhh,» sier den andre og nikker. «Så frykkktelig spennende.» Vi snakker litt sammen. Jeg spør hva de holder på med. De er søstre og forsøker å oppspore forfedrene sine, finne frem til den riktige Hermanus Stephanus eller Gertruida Magdalena gjennom århundrer med mennesker ved samme navn. 16
«Lykke til med forskningen,» sier den første da vi skilles på trappen. «Jeg håper du finner det du leter etter.» Jeg gir bilvakten det jeg mener er passende. Det føles bestandig som det er for lite eller for mye. Senere spør jeg Greg hva han mener. Jeg stoler på hans mening fordi jeg har kjent ham siden vi studerte sammen i New York, og fordi han er den mest moralsk og sosialt engasjerte vennen jeg fortsatt har her i landet. Da jeg fortalte Greg at jeg var på vei tilbake, og at min kone nå var blitt stasjonert i Johannesburg og ville komme etter senere på året, insisterte Greg på at jeg skulle bo hos ham så lenge jeg hadde behov for å være i Cape Town. «Det kan aldri bli for mye, for de trenger pengene mer enn du,» sier han og gynger sønnen sin på kneet. «Akkurat som hvis noen stjeler en bil man har leid, eller rapper radioen eller hjulkapslene – man er nødt til å si til seg selv at den som tok greiene, også har mer bruk for dem. Det er den eneste måten man kan leve med seg selv på.» «Jeg vil bare ikke at det skal virke som veldedighet.» «Tenk på alle de jævlene som slenger til dem skarve femti cent og bare gir faen. Penger er ingen fornærmelse. Det er ikke noe galt med veldedighet. Alt behøver ikke være betaling for tjenester bestandig. Og den som er turist, skylder dem litt mer.» «Jeg ser ikke på meg selv som turist lenger. Jeg er hjemme nå.» «Du har ikke vært lokalboer på lang tid, Sam, uansett hvilken skjorte du har på deg, eller hvilken musikk du hører på. Og hvem vet om du kommer til å bli her i det lange løp? Hvor lenge skal Sarah være stasjonert her – ikke mer enn atten måneder?» «Tre år, hvis hun vil.» «Men så drar dere et annet sted. Det betyr at du er turist. Du behøver ikke ha dårlig samvittighet for det. Bare husk det.» «Hvor mye gir du?» 17
«Jo, du, saken er den at jeg gir mindre enn jeg venter at du skal gi, fordi jeg gir hver dag og har gitt i mange år. Jeg har ansatte, en barnepike som kommer seks dager i uken, en gartner som kommer to ganger i uken, en hushjelp som kommer tre ganger i uken, og jeg gir suppeposer til den gamle mannen som kommer til porten min hver fredag. Jeg gir barnepiken og hushjelpen penger så ungene deres får fullført skolegangen. Jeg kjøper skoleuniformene. Jeg betaler sykeforsikring for dem. Når jeg parkerer i byen, gir jeg ikke bilvaktene så mye som jeg venter at du skal gi, fordi jeg gir så mye allerede, og ikke det engang er nok, vet du. Og jeg gir ikke mat til folk som kommer hit til huset lenger, bortsett fra den gamle mannen, for han er aldri full. Så jeg er selv en av de jævlene jeg hater. Men dere turister, dere er nødt til å gi litt mer.» Han snakker fort, mens sønnen leker med perlene han har om halsen. «Ikke dra i perlene til pappa, Dylan.» Han ser opp på meg og smiler. «Hva sier du til å ta en tur til Waterfront i ettermiddag? Det er nettopp åpnet en Boost juicebar der, og jeg kunne tenke meg å shoppe litt. Nonyameko kan passe Dylan. Så går vi på kino etterpå.» En ny dag. Clare viser meg inn i det samme rommet hvor vi satt under den første samtalen. Denne gangen har hun sluppet meg inn porten via porttelefonen og åpnet ytterdøren selv. Det må være assistentens fridag. Igjen sitter vi i de samme stolene. Katten vandrer gjennom rommet, men velger denne gangen mitt fang og ikke hennes. Den maler, sikler på jeansen og kjører klørne inn i lårene mine. «Katter liker fjols,» sier hun med ubevegelig ansikt. «Kan vi komme tilbake til søsteren din?» «Jeg visste at du ikke ville la Nora få hvile i fred.» Hun virker trett, ser enda mer dratt ut enn forrige gang. Jeg vet at søsterens historie ligger en sving vekk fra målet. Det er ikke den jeg er ute etter, men kanskje kan jeg via denne omveien til slutt få frem den egentlige historien jeg vil ha. «Var søsteren din alltid politisk engasjert?» 18
«Jeg tror hun betraktet seg selv som apolitisk, som jeg. Men det er ikke helt korrekt. Jeg er ikke apolitisk. Jeg er politisk privat. Men hvis man velger et offentlig liv – det være seg gjennom karriere eller forbindelser eller ekteskap – er det en annen sak. Hun valgte et offentlig liv ved å gifte seg med en offentlig person.» «Og en forfatters liv er ikke et offentlig liv?» «Nei,» sier hun og smiler, enten nedlatende, eller, smigrer jeg meg med, fordi hun liker pareringen. «Som en offentlig person var det utillatelig å innta en apolitisk holdning i dette landet på den tiden. Hun ble offer for sin egen naivitet. Hun burde ha visst at hun dødsmerket seg selv. Men hun var den førstefødte. Foreldrene våre begikk feil. Kanskje lot de henne ligge og gråte i barnesengen i stedet for å trøste henne. Eller var strenge der de skulle ha stolt på henne. Hun var alltid sur fordi jeg fikk lov til å barbere leggene og bruke leppestift da jeg var tretten, og fikk gå i korte skjørt, og bleke skolejentebarten. De samme normene gjaldt åpenbart ikke meg, og det så hun. Foreldrene våre holdt henne i stramme tøyler til hun var seksten. Hun gikk ikke på universitetet. Ekteskapet ble en flukt fra autoritære foreldre inn i en enda mer autoritær kultur. Jeg var heldigere.» «Du studerte utenlands.» Alt dette vet jeg. Jeg legger grunnen. Det er dette alt annet skal hvile på. «Ja. Kostskole her, så studier i England. Deretter en tid på kontinentet.» «Og så vendte du hjem, på et tidspunkt da mange i antiapartheidbevegelsen – spesielt forfattere – begynte å dra i eksil.» «Det stemmer. Det var før jeg hadde utgitt noe. Jeg ville komme tilbake og være en del av det som fantes av opposisjon.» «Føler du bitterhet mot dem som emigrerte?» «Nei. Noen hadde ikke stort valg. De ble forbudt, de eller familiene deres ble utsatt for trusler, og noen ble fengslet. Eller de reiste vekk midlertidig – for å studere 19
i andre land – og oppdaget at de på grunn av sin politiske virksomhet ikke kunne vende tilbake, eller simpelthen innså at det på mange måter var enklere å bli i England eller Amerika eller Canada eller Frankrike, og hvis det var det de ville, hvis det var det de følte at de måtte gjøre for seg selv, ønsket jeg dem alt godt. Jeg slapp i all hovedsak å bli truet, så jeg ble værende – eller rettere sagt, jeg kom tilbake og ble værende. Fører disse spørsmålene noe sted hen? Hva kan dette si om meg?» Da vi møttes i Amsterdam, var hun beruset av den nesegruse beundringen og av mengder med champagne. Følgelig var hun også overstrømmende og raus ved den anledningen, eller virket slik kanskje bare fordi hun var hjemmefra og ble feiret. Hun lot som om det var fødselsdagen hennes og rappet en magnumflaske med champagne fra konferansemottakelsen. På det kjedelige turisthotellet hvor hun bodde, tryglet hun conciergen på stotrende afrikaans om å hente noen glass fra restauranten så hun kunne ta en bursdagsskål med vennene sine, gamle som nye. Conciergen strevde med å la være å le av språket hennes, men det hadde den ønskede virkning. Jeg var én i følget den gangen, en ny venn. Champagnen tatt i betraktning burde det ikke forbause meg at hun har glemt det første møtet vårt, eller at hun tror det fant sted i London, under en prisutdelingsseremoni og ikke en konferanse. Hun er en gammel kvinne. Hukommelsen kan ikke være perfekt. Jeg synes likevel det er vanskelig å få forfatteren jeg setter så høyt når jeg leser henne, som tok meg i hånden med slik ynde i Amsterdam, til å stemme med kvinnen som sitter overfor meg nå. Ansiktet uttrykker utilslørt hån. Dette utløser et minneglimt jeg øyeblikkelig fortrenger. Jeg kan ikke tillate meg å tenke på fortiden, ikke ennå.
Tilgi
Det var ikke den vanlige sakte oppvåkningen fra dyp søvn midt på natten. Clare hadde ikke full blære, og hun hadde ikke inntatt koffein dagen før. Vinduet sto åpent, men det hendte nesten aldri at lyder utenfra forstyrret søvnen. Hun visste instinktivt at noe var galt. Hun hyperventilerte da hun våknet, og hjertet hamret så høyt at hvis det hadde vært noen i rommet, ville det ha forrådt henne. I mange år hadde hun nektet å installere alarm og insistert på at det holdt med lås; alle som var så målbevisste at de brøt seg gjennom bolter og sikkerhetsglass og gitter, fortjente belønning og kunne få velge hva de ville ha. Men nå – åh, hadde hun bare hatt alarm! Og en panikknapp ved sengen, av den sorten som vennene hennes og sønnen hennes og fetterne og kusinene alle hadde besluttet å få montert. Hun visste også at lyden ikke kunne ha kommet fra Marie, som lå og sov ovenpå, i øverste etasje. Lyden kom nedenfra. Hvis Marie hadde gått ned, ville Clare ha hørt henne gå forbi i gangen. For å forsøke å roe hjertet gjentok hun for seg selv: Det er stille, det er bare vinden, et gammelt mantra hun hadde lært som jente. Gardinene blafret rundt stengene i sikkerhetsgitteret. Det var ikke verdisaker som bekymret henne. Alle som ville ha det, kunne få det som fantes av elektronisk utstyr, sølvtøyet også og krystallet, hvis tyver fremdeles var interessert i slikt. Det var konfrontasjonen som skremte henne, truende skytevåpen, truende menn med skytevåpen. Det er stille. Det er bare vinden. En, to, tre, 21
fire, sakte, seks, syv. Hun hadde nesten dysset seg selv i søvn igjen da hun hørte den umiskjennelige lyden av en dør som svingte på hengslene, metall som gnisset mot usmurt metall, dirringen når døren skrapte mot kokosmattene i hallen nede. Og nå rørte det seg ovenpå, det knirket i et gulvbord. Marie hadde også merket det. Clare famlet etter telefonen i mørket, men da hun la røret til øret, hørte hun bare en hul stillhet. Hun hadde ikke mobil, men det var ikke utenkelig at Marie kunne ha en og vite en utvei. Hvor lenge var det siden døren gnuret mot matten? Sekunder? Tredve sekunder? To minutter? En lukt kom sivende opp trappen, en skarp, stram, kjemisk lukt, ikke en lukt hun kjente fra sitt eget hus. Så med ett en ny lyd, press på nederste trappetrinn, et løst bord, og noen som trakk pusten i kor, eller var det bare innbilning? Hun kunne lukke døren, men nøkkelen til låsen var blitt borte for lenge siden; hun hadde ingen mulighet til å flykte ut gjennom vinduet, det var ikke plass til å gjemme seg under sengen, klesskapet var for fullt, og det fantes ikke noe annet skap i soverommet. Det tapre ville være å sette seg opp i sengen, tenne lyset og vente til de kom, eller rope: «Ta hva dere vil, jeg bryr meg ikke!», men hun hadde mistet stemmen, og kroppen var lammet. Hun ville ha skreket hvis halsen hadde tillatt det. Flere sekunder, et minutt, stillhet, eller kanskje hun var for omtåket til å høre. På gulvet lå en granittstein som hun brukte til dørstopper, nesten en liten kampestein, og hun løftet den fra gulvet og opp i sengen mens hun tenkte – hva da? At hun skulle slynge den mot angriperne? Klarte det seg fortsatt med kjepper og stein for å jage bort menn, eller krevdes kraftigere våpen? Dette var slikt hun plutselig følte at hun burde vite. Mens hun tok bedre grep om steinen, fikk hun se fire hettekledde menn reflektert i glasset på det innrammede fotografiet på veggen vis-à-vis sengen. De gikk etter hverandre bortover gangen, med hansker på og avsagde hagler i hendene. Haglene var på en syk måte en lettelse, ikke så nære; 22
døden ville komme fort. Hun var ikke ukjent med kreftene i et gevær. Den siste av de fire mennene snudde seg, så inn i rommet og snuste på luften. Han var tett i nesen; det hørte hun mens hun lukket øynene hardt igjen, lot som hun sov og håpet at bevissthet ikke hadde noen lukt. Hun kunne kjenne lukten av ham, besk og skarp, og den metalliske dunsten av geværet og geværoljen. Hvordan kunne han unngå å høre hjerteslagene, så høyt som hjertet hennes banket? Han hørte dem, snudde seg, kastet et blikk bortover gangen etter kompisene sine, men de hadde allerede gått ovenpå – et dunk, dumpe lyder, så var Marie beseiret. Han la seg over henne med hele sin tyngde, behanskede hender, finlandshetten over ansiktet og lyden av surklende pust. Fort og med ett slag var steinen i hendene hennes på gulvet, og han presset seg ned mot henne, gravde etter henne, gravde seg inn i henne med den ene hånden, holdt den andre, med skinnhansken, over munnen hennes, så hun nær ble kvalt med nesen nesten stoppet til, mens hjertet drønnet. Nei, det hadde hun innbilt seg. Men hun kjente lukten av ham og den metalliske dunsten av geværet. Så høyt som hjertet hennes banket, hvordan kunne han unngå å høre hjerteslagene, der han sto ved dørstokken? Men han gikk vekk fra døren, sluttet seg til de andre og listet seg videre langs gangen. De hadde nok iakttatt huset, visst at det bare bodde to kvinner der, to kvinner som neppe hadde skytevåpen. De visste nok at det ikke var alarm der, og hverken piggtråd eller elektrisk gjerde og fremfor alt, ingen hunder. Clare kjente at steinen lå ved siden av henne, lys og tung i armene hennes. Den var våt av svette og luktet jord. Hun hadde gravd den ut av steinbedet for å rydde plass til en kjøkkenhage. Om bare mennene ville hviske til hverandre, bare slik at hun visste at de fortsatt var der. Hun mente de var i den andre enden av gangen, og fikk det bekreftet da planken i det nederste trinnet i trappen opp til øverste 23
etasje sukket under vekten av en krenkende fot. Gud! Hun måtte rope og advare Marie! Men hun var tykk i halsen og fikk ikke frem en lyd. Fikk ikke luft fra lungene. Fikk ikke stemmebåndene til å vibrere. Alt i henne strammet og var tett. Så med ett, øredøvende, smalt fire skarpe skudd, fulgt av lave knurr, og et femte, dumpere skudd, et sjette, skarpt som de første, og deretter føtter stormende forbi døren hennes. Veggen vis-à-vis sengen eksploderte i et regn av gips så det innrammede fotografiet falt på gulvet, og glasskår føyk utover trebordene og teppene. Det hørtes et siste raskt skudd, et stønn og dundrende føtter ned trappen, smell med dører, så stilnet alt. Det var ikke en drøm, men da hun våknet av den, sto Marie ved siden av henne. «De er borte. Jeg jaget dem.» «Jeg visste ikke at du hadde pistol.» «Du ville jo ikke ha alarm,» sa Marie. «Nå vil jeg det.» «Jeg går til naboene og ringer politiet.» «Drepte du noen?» «Nei.» «Bommet du?» «Nei. Jeg siktet på skytevåpnene deres.» «Traff du dem?» spurte Clare. «Ja. Én ville ikke gi opp. Jeg skjøt ham en gang til. Og da prøvde de andre å angripe meg, så jeg skjøt en til av dem på nytt. Så hadde jeg ikke mer ammunisjon.» «Du var heldig.» «Jeg er straks tilbake.» Marie stoppet i døren og tok et overblikk over glasskårene på gulvet, gipshaugene, de nakne bjelkene i veggen, den ytre murpussen. Omfanget av skaden ville først bli klart i dagslys. «Er du sikker på at de er borte?» «De kjørte sin vei. De var virkelig veldig dumme. Jeg skrev ned bilnummeret før de kom opp. De hadde parkert rett utenfor huset.» 24
«Bilen var sikkert stjålet.» Da Clare hørte at Marie gikk og låste døren nede, satte hun seg opp i sengen, fremdeles varm og tørr i halsen. Hvordan våget Marie å ha pistol uten å si det til henne? Hvordan våget hun å avfyre skudd i Clares hus? Hvordan våget hun å ta seg slike friheter? Clare hadde ikke vært så nær skytevåpen på mange år, ikke siden hun tilbrakte ferien på farmen til kusinen Dorothy i Eastern Cape, og oppsynsmannen ble drept i et angrep og Dorothy såret. De to grand danoisene ble også drept, og det var først neste morgen, da de var sikre på at faren var over, at de gikk ut og gravde groper til hundene og begravde de store, elegante kroppene inne på gårdsområdet. Danoiser blir ikke så gamle. De pakket liket av oppsynsmannen i potetsekker og la det bak på lastebilen. Dorothy satt ved siden av liket av mannen, med det fortsatt blødende beinet strukket ut. Clare hadde kjørt i en halv time på jordveier, deretter over passet til sykehuset i Grahamstown. Det hadde da sikkert vært andre sammen med dem, kanskje datteren hennes? Hun husket bare den blødende kusinen, den døde oppsynsmannen, de døde hundene og de usynlige angriperne. Datteren kunne ikke ha vært der. På det tidspunktet var Laura allerede forsvunnet. Clare orket ikke gå og se om det var blod i gangen, men hun visste at det måtte det være, blod som brente seg inn i teppene og gulvbordene som batterisyre, og aldri gikk an å få fjernet. Politiet bekreftet at boltene og dørene ikke var brutt opp, og Marie bedyret at hun hadde husket å sjekke låsene, slik hun alltid gjorde før hun gikk og la seg; det var et like fast ledd i kveldsritualet som å bruke tanntråd. Dessuten hadde hun sikkerhetsmani, så hun ville aldri ha forsømt det, selv ikke på en dårlig dag. Telefonledningen var kuttet der den gikk inn i huset. Clare sto på kjøkkenet med en hvit morgenkåpe over pyjamasen og håret dratt bakover i en stram 25
knute. Hun prøvde å lytte til politimannen som avhørte Marie, men ingen nærmet seg for å avhøre henne. Det føltes som om de var flaue på grunn av fremtoningen hennes. Kvinner skulle ikke være kjemper. Politiblitser blinket i gangen ovenpå, akkompagnert av høy, elektronisk hvining fra kameraer. Kriminalteknikere sikret fingeravtrykk og samlet prøver. Hun følte seg feig. Hvis forbrytelsen var så profesjonelt utført, handlet det kanskje ikke om småkriminalitet; småkriminelle, selv voldsforbrytere, hadde sjelden utstyret som trengtes for å åpne låser uten synlige spor etter maktbruk. Bortsett fra blodet på gulvet og skuddsårene i gipsen i soveromsveggen hennes var huset uskadd. Skadene hadde skjedd under «skuddvekslingen», som hun syntes hun måtte kalle det, med en halvt ironisk tone som skulle komme til å irritere livet av Marie i de følgende ukene. Under skuddvekslingen, kunne hun innlede en setning med, eller jeg var redd en skuddveksling kanskje ble det siste jeg fikk oppleve av verden, og det virket så meningsløst, som en slik kunstnerisk fiasko. Bare én gjenstand lot til å være stjålet. «Det er noe som er forsvunnet,» sa hun til den uniformerte politibetjenten som ledet etterforskningen. «Forsvunnet?» «Min fars parykk.» «Jeg forstår ikke.» «Blikkboksen som fars parykk lå i. Han var advokat. Jeg hadde den stående på kaminen. Den er stjålet.» «Hvorfor skulle noen ønske å stjele din fars parykk?» «Hvordan skal jeg vite det?» «Kan du beskrive den?» «Det var en svartlakkert blikkboks med fars parykk i. Parykken han brukte når han opptrådte i retten i London. Laget av hestehår. Jeg vet ikke hva den er verd. Det var helt klart mer verdifulle ting her som de kunne ha tatt.» «Hvilken farge hadde parykken?» 26
«Hvit. Grå. Det var en helt vanlig advokatparykk. Som man ser på TV. I gamle filmer. Kostymedramaer.» «Er den del av et kostyme?» «Nei. Jo. Det er ikke poenget,» sa Clare og prøvde å beherske forargelsen. «Vil du gjerne ha den tilbake?» «Selvfølgelig vil jeg ha den tilbake. Den er min. Den kan ikke ha den minste betydning for andre enn meg.» «Kanskje med unntak av en skallet person. Du er ikke skallet. Kanskje den som tok den, er en skallet mann. En skallet mann trenger en parykk mer enn du.» «For en latterlig ting å si. Skal jeg ikke avgi forklaring?» Betjenten så på henne med blasse, glassaktige øyne. «Forklaring? Jeg fikk høre at du ikke så noe.» «Synes du ikke du bør spørre meg om jeg så noe? Jeg så ting, jeg så inntrengerne, gjenspeilingen av dem.» Clare ble bedt om å gå og legge seg igjen, på et av gjesteværelsene. På vei opp trappen passerte hun små plasttempler, de små omvendte kremmerhusene som politiet plasserte over spor og bevismateriale, og som her markerte bloddråper og slynget seg i en hel rad opp til soveromsdøren hennes. Hun kunne ikke huske at hun gikk ned, og kunne heller ikke huske å ha sett blod, men kremmerhusene fortalte at det måtte hun ha gjort; det var blod overalt, og lukten av inntrengerne kom tilbake til henne: syntetisk, kjemisk, et slags rensemiddel med appelsinduft, et flytende vaskemiddel for bad eller en luktfjerner. Disse mennene hadde vasket seg før de gikk til aksjon; de visste hva de gjorde. Da de dro derfra, forsvant de ikke i havet av skur som bølget seg under fjellet ut til flyplassen og enda videre, det var hun sikker på; de kjørte til private sykehus hvor ingen stilte spørsmål, og deretter hjem til koner og kjærester som taust og diskré skiftet bandasjene. Morgengryet glødet mot dem gjennom en sprekk i ytterveggen, der tre og gips var splintret av geværskuddet. Clare 27
fikk lov til å ta opp fotografiet fra gulvet; rammen var knekt og glasset knust, men den gamle kopien var som ved et under intakt, nesten uskadd, hadde bare et lite risp i et hjørne. I svart og hvitt, stram om munnen, så hennes søster Nora, ikke på kamera, men ut i det fjerne, stirret utover med arrogant mine gjennom hornbriller, med pannen skjermet av en latterlig, hvit hatt som hadde vært moderne flere tiår tidligere. Selv om Nora ennå ikke hadde nådd middelalderen da bildet ble tatt, var hun kledd i en kjole med hvite prikker på lys bunn – sikkert rosa, tenkte Clare – og med rosettknapper i silke. Den hadde ikke den ærbare, kokette stilen som kunne passe en ung kvinne, men snarere et alderdommelig snitt. Prikkene i kjolen matchet perleøredobbene. Noras skulder berørte en annen kvinne i en lett, fiskebensmønstret kåpe og svart stråhatt pyntet med strutsefjær. De virket så selvgode, der de begge skjøt haken frem over begynnende dobbelthaker. Clare gjenkjente ikke den andre kvinnen; de var like, alle sammen, der de satt på tribunene under identiske partikongresser. Det var slik hun ville huske søsteren, som en mur mot historien, ikke villig til å åpne øynene for historiens strømninger, sta og sammenbitt, et år eller to før hun ble drept. Det var en trøst å tenke på henne slik, å se henne for seg, urørlig og urokkelig. Marie var ved siden av henne igjen, hun peste og luktet av vått gress. «Nå blir du selvsagt nødt til å flytte. De vet at de kan ta deg her. Det er for lett.» «Jeg skal få installert alarm. Og bedre gitter,» protesterte Clare. «Du trenger murer. Du kan ikke oppholde deg her i landet uten murer til å beskytte deg. Murer og elektrisk piggtråd. Vakthunder også.» Det hersket ingen tvil om at Marie kom til å vinne denne kampen. Marie hadde nå engang risikert alt. Marie, assistenten, den ansatte, den uunnværlige, måtte få lov til å bestemme deres fremtidige boforhold. «Marie, hva slags bil var det?» 28
«Jeg ga bilnummeret til politiet.» «Men hvilket merke? Hvilken modell? Var den gammel eller ny?» «Ny.» Marie nølte. «En Mercedes.» «Jaså. Jeg tenkte nok det kunne være noe i den stilen. Vil du gjøre avtaler med eiendomsmeglere i morgen?»
Clare
Du kommer ut, over platået, løper krumbøyd tett ved bakken, finner hullet du klippet i gjerdet da du gikk inn, sprinter ned til veien, vrenger av den svarte jakken, de svarte buksene, har shorts og T-skjorte under; du er en backpacker, en student, en ung kvinnelig haiker, en turist, kanskje med en falsk aksent. Snart lysner det. Men nei, jeg er redd dette ikke er riktig. Kanskje det ikke var der, ikke den byen – ikke den på platået, men den ved kysten lenger borte, ved foten av fjellene, og du har gått i marken for å skjule sporene dine, ikke gjennom sentrum av byen, ikke der hvor alle kan se deg om kvelden, menn som kommer ut fra barer, og i dagene fremover vil huske den unge kvinnen som veltrent og besluttsomt hastet av sted alene i mørket. Du gikk i marken oppover fjellet, gikk i bue rundt nordsiden av byen, oppover gjennom den eldgamle, ville skogen. Hvor mange timers vandring? – Tolv kilometer eller mer, og det bare hvis du holdt deg i nærheten av veien. Løp, fly, gli, skli nedover fjellet gjennom skogbruksfeltet, plantasjen, de rette radene med høye bartrær, plantet vegetasjon i et regulert nett, inn på dyrket jord, vide åkrer, fjellene bak deg, havet foran, og du kommer ned til veikrysset der andre står i lyset fra gatelyktene, kvinner og menn, barn, folk som venter på en drosje eller en slektning. En gammel kvinne med et barn bundet på ryggen kravler opp over den bakre støtfangeren på en bil og blir hjulpet inn av andre passasjerer idet den farer av gårde lik et spøkelse langs kystveien på sin uskyldige ferd. 30
Og din ferd – flukten som blir til flukt straks bombene sprenges – hva slags ferd er det? Jeg forstår at du var ansvarlig, men hvordan kan jeg vite det med sikkerhet? Hvordan kan jeg vite om det var den bestemte eksplosjonen eller en annen, om de fremmede som siden kom til meg, ville beskytte deg overfor noe annet eller noen andre, eller beskyttet meg? Jeg har forsøkt å forstå deg før, Laura, men hver gang jeg forsøker, blir det feil. Jeg skriver det, men klarer ikke å begripe det. Kall det en mors blindhet. Jeg forsøker igjen, ser det for meg på en annen måte, men fortsatt virker det ufullstendig. Dette nye forsøket på å rekonstruere de siste dagene før du forsvant, gjør jeg bare for min egen skyld, for det forelå aldri noen offisiell rapport. Jeg begynner på denne dagboken igjen, en ny siste begynnelse, samtidig som jeg har satt i gang prosessen som vil avstedkomme beretningen om mitt eget liv i skrift. Nå kommer biografen og invaderer mitt hjem og mitt sinn; i motsetning til andre, ikke mindre nådeløse på sin måte, kan jeg ikke nekte ham adgang. Jeg drømmer om at du en gang skal lese dette og fortelle meg hvor jeg har tatt feil, så vi kan nyte ironien der det skurrer mellom forestillinger og virkelighet. Jeg mangler din versjon, men vet at det må finnes en annen, en konkurrerende versjon, som jeg fremdeles kan velge å hente. Jeg tenker selvsagt på gutten. Jeg vet at jeg ikke er den rette til å fortelle hans historie. Det er hull i min viten om dine siste dager, men når det gjelder guttens historie, har jeg ingen annen kilde å støtte meg til enn din egen partiske beretning. Kanskje vil gutten fortelle sin egen historie på en måte jeg ikke er i stand til. Det er dager da jeg tenker at jeg burde ha avgitt hva det enn var man skulle avgi den gangen – en forklaring, «Offerets forklaring», en «Erklæring om brudd på menneskerettighetene», hva enn Sannhets- og forsoningskommisjonen ba om – men jeg klarte ikke å tenke på meg selv som «Offer» på den måten andre var ofre. Du var et offer, men jeg 31
visste at du ikke var et «Offer». Jeg liker uansett ikke dette ordet, offer, med alle de sakramentale konnotasjonene. Vi var ikke noen slags offerlam eller forbundet med noe sakramentalt offer, og ingenting av det som hendte med oss, hadde noe som helst å gjøre med det overnaturlige. Hva kunne jeg ha oppnådd ved å avgi forklaring, utover å håpe at en eller annen suspekt og forutsigbar person fra de gamle myndighetene skulle tilstå hva som hadde hendt med deg? Jeg trengte ikke og trenger fortsatt ikke de få slantene som myndighetene ville ha tildelt meg i egenskap av ansvarlig part. La dem bruke pengene på mennesker som virkelig trenger dem, og trenger dem så veldig mye mer. Jeg hadde ingen trang til å se ditt eller mitt navn på listen over Offisielle ofre. Broren din krevde det ikke – og heller ikke faren din – så hva skulle det ha vært godt for? Hva er forresten godt for oss? Jeg trenger å finne noe godt. Jeg trenger i hvert fall å kunne danne meg et bilde av hva som kan ha hendt, å begynne å orientere meg gjennom det lille jeg vet. Altså fører jeg deg tilbake til veikrysset der reisen må ha begynt, og hvor en flokk andre som står skjermet inne i duse, flakkende gule lyskjegler rundt deg, flytter litt urolig på seg når du kommer. Kanskje nikket du til kvinnen nærmest deg, og kvinnen smilte én gang før hun vendte seg bort av forlegenhet eller frykt for hva du kunne representere – trusselen du kunne utgjøre bare ved å være der blant dem, ved å stå alene i mørket. En hvit kvinne som du ville ikke vente i krysset på den gamle skogsveien, ikke midt på natten, ved høysommer, til fots, med sko med gummisåler på den svette asfalten, to klebrige kjemiske stoffer som smelter sammen hvis man står stille lenge nok. Selv barna visste instinktivt at de måtte være på vakt. Kvinner som du gikk ikke til fots etter mørkets frembrudd, ikke den gangen, ikke i dag heller – definitivt ikke i dag. Du må ha virket fullstendig gal, der du kom tumlende ned fjellsiden i backpackerforkledning. (Skulle jeg ha prøvd å stoppe deg? Hadde du sagt: Mor, for din skyld skal jeg ikke gjøre det, ville jeg da ha sagt: Ja, la det være, skatten min, eller ville 32
jeg sagt: Jo, du må gjøre det, for vår alles skyld. Kan jeg snakke om det felles beste, samtidig som jeg forsøker å forstå hva du egentlig gjorde?) Du hadde nok proviant, for du var alltid godt forberedt: vann på termosen og Safari-dadler, favorittsnacksen din da du var liten. Jeg ser deg for meg der du drikker og tygger, veksler mellom vann og frukt, stopper for å puste jevnt, for å roe deg, slik jeg roer meg, teller hjerteslag og tvinger dem ved viljekraft til å dempe takten. Dette er gamle kunster som du har lært av meg, som jeg lærte av min mor og hun av sin. Og hadde det utelukkende vært menn i veikrysset, ville du ikke ha stoppet. Du ville ha fortsatt å gå for å være på den sikre siden, ikke av frykt, men av forsiktighet, alltid på vakt for hva som siden kunne skje. Det måtte ha vært svarteste natten, over to, men planen din var klar, bilen skulle komme, du ville gjenkjenne den, vite av måten den blinket med lysene på at det var din bil. Planen var å trylle deg tilbake, til et sted hvor du ikke kunne bli funnet, og kunne være i skjul til de sluttet å lete så intenst, og så over grensen til Botswana eller Lesotho og deretter til et eksil i fjernere strøk. Men kanskje var det for lite trafikk, eller noe hendte og kompanjongen din, sjåføren, ble tatt – en av dem som ble arrestert og internert til de ikke lenger eksisterte. Det avtalte tidspunktet for møtet kom og gikk. Du så på klokken, visste tilstrekkelig til ikke å vente til det lysnet og du ble avslørt, og begynte å lete etter det rette alternativet. Bilførere kunne historiene om bilkapringer og bakholdsangrep. Bare de fattige reiste uten frykt. Med intet har en intet å miste unntatt livet. Etter ti minutter kom en lastebil til syne, og du tok et skritt ut i veien, med tommelen opp og håret skinnende i mørket. Lysene på lastebilen ble blendet ned, den saktnet farten til den sto på tomgang ved siden av deg, med durende motor. Sjåføren var en mann, og sammen med ham på setet foran satt en hund og en liten gutt. Denne mannen, jeg forestiller meg at han alltid spiser 33
– den typen råskinn hvis matlyst speiler hans altomfattende grådighet, lysten til å sluke alt det lar seg gjøre å putte i munnen, en grenseløs appetitt, der måtehold ikke bare blir en fremmed tanke, men en forestilling som strider mot hans vesen: Å vise måtehold vil si å begrense hans opplevelse av verden. Så der lastebilen kjører deg i møte og stopper, Laura, ser jeg denne mannen for meg full av matsøl og med matflekker på klærne, mens gutten må sulte. Jeg ser deg ved lastebilen der du prøver å spille rollen som hore for å få haik, jeg vet at du ville være i stand til å gjøre hva som helst for å komme deg dit du måtte. Det var en lek du av og til lekte med broren din: Du, den lille flørten, det seksuelt fremmelige yngre barnet, som ertet ham, gjorde narr av den lille pubertetspikken hans i svømmebassenget, der din tidlige utvikling skremte ham. Du var forut for din alder på alle områder. Ikke ta den sure tonen til meg, Laura! skjente jeg, mens jeg så på at du ventet til siste øyeblikk med å pakke, med å dusje før du skulle på skolen, og så furtet når jeg skyndte på deg. (Hvordan kan jeg kalle deg sær, deg som jeg savner mest?) Jeg kan se deg der nå, i natten, blant disse menneskene, mens du trekker opp skjørtet – nei, ikke noe skjørt – åpner den øverste knappen i skjorten eller knytter den i livet så magen blir naken, et elfenbensbelte i mørket, og snakker deg om bord i lastebilen. «Hvor skal du?» spurte mannen og lente seg ut av det åpne vinduet. Huden hans var som lær og håret stritt; overarmene disset der de stakk ut fra den ermeløse skjorten, og ved armhulene vistes gløtt av det bleke brystet. Kanskje du ristet på hodet eller serverte en plausibel historie. Eller kanskje du simpelthen sa sannheten. «Til Ladybrand.» «Jeg skal til Port Elizabeth. Du kan sitte på så langt. Hopp inn.» Du kløv inn i førerhuset og krympet deg ved lukten av urin og hund. Gutten trykket seg tettere inntil hunden og sjåføren for å gi plass til deg. «Jeg heter Bernard,» sa mannen, «og dette er Sam.» 34
I det siste brevet ditt til meg og i den siste av dagbøkene du etterlot meg, forteller du om tiden med Bernard og gutten, gutten som het Sam. Oppga du ditt virkelige navn? Det tror jeg ikke. Du oppga nok et navn som passet til situasjonen, et navn å reise under, som kunne tiltrekke oppmerksomhet eller det motsatte – trekke oppmerksomheten bort, kanskje, fra det som virkelig betydde noe. «Jeg heter Lamia,» sa du. «Pussig navn,» sa Bernard. «Dette er Tiger.» «Pussig navn på en hund.» «Han biter som en tiger.» Bernard satte lastebilen i gir og akselererte gjennom krysset. «Jeg kjører natten igjennom. I morgen tidlig stopper jeg på en rasteplass, sover hele dagen, og så er det av gårde igjen. Greit for deg?» «Det kan hende jeg har lyst til å dra videre.» «Sov nå hvis du vil.» «Takk for at du stoppet.» «Bare hyggelig. Da jeg så deg stå alene der bak, sa jeg til Sam: Herrejesus, den jentungen ser ut som hun trenger skyss.» Du var ikke noen jente, ikke på det tidspunktet, men det var det en mann som han så, en jente som sto alene og forlatt, til og med en jente som spilte hore. «Fælt sted å stå og haike. Allslags mannfolk er ute på den tiden av natten,» sa han. Allslags mannfolk, og noen i lastebiler. Du var ikke typen som haiket med menn, men kanskje barnet, gutten, gjorde deg trygg, fordi han var et barn. Menn med barn begår med liten sannsynlighet handlinger som gjør at de skjemmer seg ut i barnets øyne. Det skrev jeg en gang, naivt nok. Men nei, bekymring var uvesentlig; du var forberedt på alt, rede til å møte enhver trussel, til å dra ut og slåss.
1989
Gutten våknet før Bernard den morgenen fordi telefonen ringte men det var ikke noe nytt for han var alltid våken før Bernard som ennå lå i svime etter kvelden før ved siden av vasken. Noen ganger sov Bernard der ved vasken og noen ganger på gulvet i dagligstuen ved sofaen og snakket i søvne så han holdt gutten våken. En morgen fant gutten ham liggende med hodet på doskålen og oppkast utover hele badet. Han hadde spist kylling til middag, og erter, og noe søtt etterpå. Gutten kunne telle ertene: syvogtredve hele erter og biter av noen flere. Han tok telefonen. Det var mannen med den rare stemmen igjen. Hør gutt, er Bernard der? Han sover. Så vekk ham da, for helvete. Gutten dyttet til Bernard i siden med en naken fot. Bernard. Bernard. Det er telefon til deg. Men mannen rørte seg ikke. Han vil ikke våkne. Så hiv vann på fyren, for helvete, dette er viktig. Da slår han meg. Han dreper deg hvis han får høre at han gikk glipp av denne telefonen. Dermed fylte gutten et glass med vann og skvettet det i Bernards oppsvulmede grå ansikt men det første glasset hadde ingen virkning så gutten måtte gjøre det en gang til men det virket heller ikke så han hentet en øl i kjøleskapet, 36
åpnet boksen og helte ølet i øynene på Bernard og da skvatt Bernard opp og låste den ene av de grove nevene sine om strupen på gutten og den andre om hånden gutten holdt ølboksen i og så ut som han hadde tenkt å rive hodet av ham og spise det. Men gutten rakte frem den andre hånden, den han holdt telefonen i, og sa: Han sa at jeg skulle vekke deg. Bernard holdt fortsatt grepet om strupen på gutten mens brystkassen steg og sank men han tok telefonen og gutten slapp ølboksen på gulvet og de så på hverandre en lang stund. Ikke faen. Gi meg en halv time. Jeg kan ikke vise meg offentlig i min tilstand. Har vel ikke sånn bråhast. De er døde allerede, hæ? Bernard la på røret og ristet på hodet og stirret lenge på gutten igjen med et rart uttrykk i øynene. Det der gjør du aldri en gang til ellers spretter jeg deg opp fra kjeften til rævhullet. Han hev seg opp fra gulvet som om han hadde vært våken hele morgenen og løftet gutten opp i luften etter de tynne armene og ristet ham. Det der gjør du aldri en gang til. Så satte han gutten ned og ga ham en nesestyver så blodet sprutet utover linoleumsgulvet, og blodet blandet seg med ølet og vannet og Bernard ristet på hodet og sa: Tørk opp, vi har ikke tid til noe tøys fra deg i dag. Dermed tørket gutten opp av gulvet med et kjøkkenhåndkle og det tok lang tid for det fortsatte å dryppe og renne blod fra nesen. Så dusjet Bernard. Og så sa han at gutten skulle dusje og gutten dusjet og tok på seg kakibukser for det var dem han likte best og den blårutete skjorten for den hadde han fått av faren til den siste bursdagen og derfor likte han den skjorten best og de røde skoene for det var uansett de eneste skoene han hadde. Gutten var sulten men de spiste ikke. Jeg er for urven til å spise i dag, lag litt sterk kaffe til meg isteden og kjapp deg, hæ? Dermed satte gutten på kaffetrakteren og de drakk en kopp begge to men den smakte som sigaretter og Bernard 37
spyttet sin ut på gulvet og sa at han måtte tørke opp og gutten tok kjøkkenhåndkleet og da han bøyde seg begynte blodet å renne igjen. Han spiste en gammel banan som hadde ligget på kjøkkenet i en uke. Han hadde ikke bodd så veldig lenge hos onkelen sin, morens halvbror, bare noen måneder, siden i vinter, og det var aldri nok mat til mer enn én. De kjørte i Bernards lastebil til politistasjonen i sentrum og Bernard stoppet ved innkjørselen til forgården og sa noe til vakten og mannen åpnet porten og lot dem passere og innenfor var det en slags kvalm dolukt og en svart plasthaug. Bernard hoppet ut av lastebilen og så på haugen og ristet på hodet og løftet et hjørne av den svarte plasten, og da kunne gutten se hva som var under og så ikke bort engang for han hadde sett sånt før men han glemte det for hver gang og det gjorde ikke noe fra eller til lenger om han så på. Bernard og mannen fra telefonen trakk plasten helt av og glodde og flirte som om de aldri hadde sett noe så morsomt. Så kjørte Bernard dem hjem og byttet fra pickupen til den store lastebilen og kjørte hele veien tilbake gjennom byen til politistasjonen. Han måtte rygge lastebilen inn på forgården og taket skrapte mot porthvelvet. Gutten trodde at Bernard kanskje bare ville la ham sitte i lastebilen mens han lempet men han sa: Kom igjen, kamerat, du må jobbe for føden og så halte han gutten ut av setet foran. Mannen fra telefonen med den rare stemmen sa: Er ikke gutten for ung for dette her? Og Bernard sa: Vet du hva jeg gjorde da jeg var på hans alder? og lo og nappet i skjorten til nevøen. De tok på seg kjeledresser av plast og gummihansker og masker og det var to politimenn der som allerede var iført samme antrekk og de begynte å lempe kroppene inn bak i lastebilen men mannen fra telefonen hjalp ikke til for han var for viktig og han gikk inn på kontoret sitt som hadde et vindu som vendte ut mot forgården og fulgte dem med blikket derfra. En gang kom han ut med te til dem så de kunne ta pause men gutten ville ikke ha hendene nær ansik38
tet og Bernard sa: Gjør som du vil, gutt, man tar det man får. Gutten tok armene mens onkelen tok føttene og så svingte de dem og slengte dem inn i lastebilen og når haugen ble for stor kløv Bernard inn og flyttet på kroppene og så måtte gutten støtte kroppene som var igjen utenfor opp mot lastebilen og sammen med en av politimennene slepte Bernard dem inn bak etter hendene. Gutten fikk aldri anledning til å se moren eller faren sin død. Politiet sa at det var ingenting igjen av dem. Bernard og de to politimennene lo fordi det var så vidt de ikke spydde av lukten og så var de ferdige og Bernard lo fremdeles da han lukket dørene til lastebilen og boltet dem og politimennene rullet sammen presenningen og begynte å spyle forgården og skylle alt som var igjen ned i kloakken. Lukten plaget ikke gutten så mye. Han hadde kjent den før og dette var bare noe annet som luktet og lignet noe han hadde prøvd å glemme. Bernard gikk på toalettet og ble der lenge og da han kom ut virket han gråere enn vanlig og tennene var gulere og han slo ikke gutten engang, han bare mumlet noe og ba ham sette seg inn i førerhuset for det var på tide å komme av sted og de hadde en lang tur foran seg. De la i vei ut av byen gjennom slumområdet Cape Flats og forbi flyplassen, svingte østover og kjørte opp og over passet og deretter gjennom frukthagene der låvelysene var gylne i mørket og insektene tok fyr og ble små gnistregn når de kom borti de elektriske gjerdene. Bernard hadde glemt å ta med niste og da gutten sa at han var sulten sa Bernard bare: Hei, vi stopper når det blir morgen. Men også Bernard, som bare spiste én gang om dagen, ble sulten til slutt og i titiden svingte han av og stoppet og de gikk inn på en bensinstasjon for å få sandwicher. Bernard spiste to og gutten spiste én enda han godt kunne ha spist to. Han hadde lært å ikke be om mer enn det Bernard ga ham. Moren hadde lest boken for ham og han visste hvordan det gikk med foreldreløse barn hvis de ba om mer.