Tegn, varsler og orakelbudskap av Colette Baron-Reid

Oversatt av Benedicta Windt-Val

Colette Baron-Reid Originalens tittel: Messages from Spirit – The Extraordinary Power of Oracles, Omens and Signs Copyright © 2008 by Colette Baron-Reid English language publication 2008 by Hay House Inc. USA Tune into Hay House broadcasting at: www.hayhouseradio.com Norsk utgave: CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-35867-9 1. utgave, 1. opplag Omslagsdesign: Hanne Marie Kjus Sats: Type-it AS, 2012 Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige Satt i 10.4/13.6 Sabon og trykt på Norbook Cream Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Zigo og Eva I erindring om alt som var vakkert og godt

INNHOLD

Forord Innledning: Tegn, varsler og orakelbudskap

DEL I 1 2 3 4

5 6 7 8

SANNE MØTER MED ÅNDEN

Kaffe, te og meg Delfi hos tannlegen Et orakelbudskap til meg Dyr som orakelbudbringere

DEL II

9 13

23 43 64 80

DEN GUDDOMMELIGE DIALOGEN

Velkommen til én-gud-klubben Språk, merkelapper og begrensninger En typisk kledon E.T. ringe hjem?

101 117 136 147

DEL III INTERAKTIVE ORAKLER OG DERES GUDDOMMELIGE VERKTØYKASSE 9 10 11 12 13 14 15 16 17

Oppdag kartet over livet ditt Kelner, det er et budskap i suppen min Finn totemdyrene dine Det er et bad; det er en sky; det er et budskap!

11:11 – tegn og engler Du sier lykkekake, jeg sier aleuromanti Steiner som snakker De 27 universelle utviklingsmønstrene Guide til hellige tegnbærere

Etterord Forfatterens takk Bibliografi

165 171 180 188 197 211 217 223 246 273 275 279

FORORD

D

enne boken er ment som en gave. Det kan virke som den er pakket inn i et merkelig papir og en stram og vanskelig hyssing, men når du først klarer å skjære igjennom båndene og brette ut den ujevne, krøllete emballasjen, vil du finne en skatt med stor skjønnhet og dybde, skimrende av håp og mirakler.

Jeg har selv mottatt denne gaven, og jeg deler den med deg så du kan få kjennskap til det jeg vet – at mirakler finnes overalt, og at ånden hvisker sine budskap om guddommelig veiledning og kjærlighet til deg når som helst du er villig til å lytte. Jeg har skrevet denne boken for å hjelpe deg med å huske hvordan du skal gå inn i denne samtalen og forstå det språket som ånden har brukt helt siden tidenes morgen. Dette er et språk som vil sende deg kjærlige budskap for å hjelpe deg på den åndelige reisen din, mens du selv gir uttrykk for livet i sin menneskelige form.

Lang erfaring har ført meg frem til dette stadiet der jeg kan gi gaver. Gjennom de siste tyve årene har jeg tjent til livets opphold som intuitiv rådgiver, med tilgang til åndeverdenen gjennom min sjette sans, for å hjelpe dem som har oppsøkt meg på grunn av klarsynet mitt (mine intuitive evner), objektiviteten min og perspektivet mitt. Opprinnelig var jeg skeptisk til å påta meg noe som etter hvert utviklet seg til en heltidsbeskjeftigelse, så jeg avholdt meg fra å avertere eller drive noen form for reklamevirksomhet. Det eneste jeg hadde ambisjoner om, var å få mulighet til å synge inn 9

plater, og jeg forfulgte denne drømmen iherdig mens jeg motsatte meg – men likevel gikk med på – å gi åndelig veiledning for å betale regningene. Til tross for dette fikk jeg stadig flere klienter fordi ryktet spredte seg fra munn til munn, og kartoteket mitt omfattet personer fra 29 forskjellige land. Sangkarrieren min innbrakte meg en platekontrakt med EMI, men arbeidet som intuitiv førte meg til forlaget Hay House. Det som begynte som en skeptisk, fryktsom motvilje, blir her uttrykt med et åpent sinn, integritet og tro, og entusiasme for det jeg i dag opplever som et ekte kall.

Jeg foretrekker å kalle meg intuitiv i stedet for klarsynt, i den hensikt å gjøre den multisensoriske opplevelsen vi alle deler, til noe som virker mer akseptabelt og forhåpentlig også lettere tilgjengelig. På samme måte refererer jeg til mitt arbeid som intuitivt medium. Dette er fordi jeg tror at det som er kjent som overnaturlig eller paranormalt, handler om den udødelige bevisstheten som vi alle kjenner, og vi kan få tilgang til den og fortolke den ved hjelp av den sjette sansen. De siste tyve årene har jeg fordypet meg i denne verdenen, forsket i eldgamle, åndelige tradisjoner, studert sjamanisme og psykologi, lest hundrevis av bøker, undervist og gitt åndelig veiledning til mer enn 40 000 personer, og det jeg har lært og opplevd, vil ofte utfordre den godtatte illusjonen om atskillelse.

Min overbevisning er altså at det vi vurderer som overnaturlig, bare er en annen uutnyttet, misforstått dimensjon og ressurs som er naturlig tilgjengelig for oss alle. Jeg har kommet til denne konklusjonen, for helt siden jeg var barn, har jeg sett og opplevd entydige beviser på at tid, rom og grensene for bevisstheten ikke er begrenset på den måten jeg ble oppdratt til å tro. Livet og døden, atskillelsen mellom menneskeheten og naturen, og idéen om at Gud er atskilt fra oss, er forestillinger som ustanselig er blitt utfordret gjennom alle mine personlige og profesjonelle erfaringer. Til å begynne med var jeg lite villig til å akseptere at dette var svært virkelig og ikke bare personlig flaks, men gjentagelsen av bevisene har fått meg til å konkludere med at det er svært mye mer ved virkeligheten enn vi er i stand til å fatte. Vi er langt mer enn vi selv er klar over, og det samme gjelder den naturlige verden.

10

I årenes løp, under arbeidet med å finjustere sansene mine til å oppfatte naturen og alt levende som mulige kanaler for en dialog med guddommelig veiledning, har jeg sett mirakler og vidunderlige hendelser utfolde seg. Da jeg henvendte meg til ånden og ba om veiledning, og lærte å oppfatte de budskapene jeg mottok, kom jeg etter hvert til å tro at denne kraften er iboende og allestedsnærværende, og alltid villig til å konversere med oss dersom vi har et oppriktig ønske om å få kjennskap til den guddommelige vilje. Alt som skal til, er at vi vet hvordan vi skal lese tegnene og skille mellom sannhet og fantasi.

Gjennom historier og interaktive øvelser gir denne boken deg muligheter til å utforske denne verdenen. Jeg håper at de vil tenne erindringene i din egen udødelige sjel om en tid da du visste at ånden talte til deg fra klippene og trærne, elvene og havet, fuglene og de firbente skapningene, én og alle. Jeg håper at du vil komme frem til en åpen erkjennelse av at dine kjære fremdeles «lever», selv om de har forlatt kroppen sin. Det er mitt ønske at denne boken vil pirke i bevisstheten din og vekke den til en forståelse av at naturen er ett av guddommens ansikter, og at den lengter etter å inngå partnerskap med oss.

Kunnskap om tegn, varsler og orakelbudskap som et middel til å oppnå høyere veiledning er svært omfattende tema, og derfor er denne boken ordnet i tre atskilte deler, selv om de alle henger sammen med hverandre på en måte.

Del I er viet til sanne historier som er utvalgt for å illustrere betydningen av tegn, varsler og orakelbudskap. Jeg tror at alt vi opplever i livet, er lagt inn for at vi skal lære av det. Derfor forteller jeg alltid min egen historie, for det er disse personlige opplevelsene som har drevet meg til å utforske miraklene rundt meg.

Jeg vil gjerne oppnå en dypere forståelse av den betydningen de har for fellesskapet, og jeg forteller dem så du kan oppleve hvordan det er å være i mine sko en stund, og se om de fører deg til noe av betydning. Alle historiene mine er sanne, selv om jeg har byttet ut noen av navnene og rekonstruert noen detaljer for å beskytte privatlivet til enkelte av personene. De stedene der jeg bruker virkelige navn, har jeg fått skriftlig tillatelse til å gjøre det.

11

Denne boken er ikke bare selvbiografisk, den inneholder også historier om og fra noen av klientene og vennene mine. Du kommer til å lese om interessante skikkelser fra livet mitt, de første personene som introduserte meg for åndeverdenen, og du vil få høre om en del redskaper til forutsigelse som vil bli forklart senere i boken. Du vil også bli invitert til å utforske et nytt perspektiv på den rollen dine dyrevenner har, og på hvordan de passer inn i den guddommelige konversasjonen.

Del II utforsker divinasjonskunstens enestående historie, de metodene som antikkens mennesker brukte for å be om guddommelig veiledning, og opprinnelsen til åndelige tradisjoner. Du kommer også til å lære hvordan nåtidens kulturelle fordommer og avvisning av tegn, varsler og orakelbudskap skyldes påvirkning fra gamle religiøse oppfatninger. Noen av synspunktene mine virker kanskje litt kontroversielle, alt avhengig av dine egne holdninger, men målet mitt er å utforske en pågående dialog, snarere enn å holde fast ved utdaterte dogmer. Alt jeg ber om, er at mine lesere møter meg med et åpent sinn (og deretter tar med seg det de liker, og lar resten være, etter eget forgodtbefinnende).

Del III inneholder eksempler på hvordan ånden snakker til deg, og hvordan du kan gå inn i en samtale med den. Her er det også en mengde historier, og du kan utforske og la deg forbløffe av utallige moderniserte varianter av eldgamle former for divinasjonskunst.

Du finner også en omfattende symbolguide som kan hjelpe deg til å forstå åndens symbolspråk, slik at du kan begynne å oppleve denne helt spesielle delen av din daglige tilværelse, en del som har vært glemt i lange tider, men som lengter etter å bli husket.

Til slutt vil jeg fortelle at jeg ba ånden om å sende meg et budskap i dag, noe jeg kunne dele med deg som en innvielsesgave idet du trer inn i den verdenen jeg oppfordrer deg til å utforske. Jeg satte meg inn i bilen og satte på radioen, og jeg fikk gåsehud på armene over det jeg hørte. En vakker kvinnestemme sang, bare for deg, at vi er alle på en reise der miraklene aldri tar slutt.

Måtte du bli klar over at du virkelig er velsignet.

– Colette Baron-Reid

INNLEDNI NG

Tegn, varsler og spådommer

I

dag gikk jeg ned til stranden og ba om et tegn i forbindelse med denne boken. I løpet av dette siste året har skriveprosessen gitt meg mange svar, men den har også reist mange spørsmål som ennå er uutforskede. Det er en god ting, og den er representativ for selve essensen i dette å lete etter veiledning. Faktisk er det slik det er når man etablerer forbindelse med det guddommelige. Den er ikke statisk og avgrenset per definisjon, for den er i stadig utvikling, akkurat som vi selv.

Enten vi kaller det ånden, det guddommelige eller et hvilket som helst annet navn, vil denne frembrytende erkjennelsen åpenbare seg for oss og gjennom oss mens den hele tiden forandrer seg og skaper noe nytt ut av det som var tidligere. Det sanne mirakelet kommer når vi forstår at denne bevisstheten er i alt, og naturlig tilstedeværende overalt. Ånden snakker til oss gjennom naturen, gjennom andre mennesker og gjennom alt som lever, i en konstant, stadig tiltagende dialog. Tegn, varsler og orakelbudskap er bare én måte å utforske dette språket på. Det er en verden av dybde, skjønnhet og åpenbaring.

Men hva betyr egentlig alt dette i den store sammenhengen? Hva er det jeg prøver å formidle ved å invitere deg til å utforske det åndelige terrenget som består av tegn, varsler og orakelbudskap?

Hvordan kan jeg skape en vei ut av den overtroen og frykten og de feiltolkningene som har frembrakt murer og skapt gjerder av 13

piggtråd og glasskår, som skiller oss fra sannheten? Det finnes så mange fasetter, farger, former og symboler i dette språket. Hvordan kan jeg gjøre alt dette enkelt?

Jeg ber bare én bønn – den eneste som virkelig noen gang er blitt besvart, og besvart like enkelt som jeg har bedt: «Vær så snill og hjelp meg, ånd.»

Da jeg gikk langs innsjøen i dag, skjerpet jeg bevisstheten min og inviterte den naturlige verden til å være formidler for den guddommelige veiledningen. Stranden er som en hellig bønnesti for meg. Der finner jeg mange svar under det som tilsynelatende bare er en avslappet spasertur langs vannkanten.

Vær til stede Da oppmerksomheten min begynte å konsentrere seg om selve turen, mottok jeg det første tegnet mitt, og jeg visste at det var en beskjed om å være årvåken og fullt til stede i øyeblikket. La meg forklare én ting først. Min natur er å velge den samme veien hver dag. Jeg begynner turen ved betongmoloen, like ved friområdet der lokale hundeeiere kan la hundene sine gå løse. Der hilser jeg hundene ved navn (selv om jeg for det meste glemmer eiernes navn). Jeg strekker meg, snur meg mot øst, og som regel smiler jeg. Jeg står på samme sted og sier frem bønnen min, og så går jeg ned til vannet og følger strandkanten i omtrent en kilometer, til en annen molo – denne er laget av naturstein. Her snur jeg og går tilbake igjen.

Så hvorfor være årvåken her? Nå ja, det er dager da jeg ikke registrerer noe av det som er rundt meg. Jeg tenker på andre ting, eller jeg fører innbilte samtaler inne i hodet med mennesker som ikke vet at jeg drøfter problemstillinger med dem. Det er ikke vanskelig å finne noe som kan distrahere meg, selv om jeg begynner med å be: «Hva er din vilje med meg i dag?» Jeg kan likevel ende med å tenke: Jeg er så forbannet over at den og den sa det! eller: Jeg kan ikke tro at det virkelig koster så mye! I min tankeverden føler jeg det av og til som om jeg befinner meg bak 14

fiendens rekker. Jeg overser signalene rundt meg fordi jeg ikke er til stede i øyeblikket. Når jeg er slik, kan ikke intuisjonen min koble seg til orakelbevisstheten – den høyere erkjennelsen i oss alle som kjenner språket og kan tyde varslene og andre former for guddommelig veiledning.

Nøkkelen her er å være til stede og årvåken. Den største kraften ligger i øyeblikket.

Det neste tegnet jeg fikk, minnet meg på livets evige og konstante utfoldelse, og på de stadige forandringene som finner sted.

Mens jeg gikk, la jeg merke til hvor annerledes alt var denne dagen sammenlignet med dagen før, da jeg hadde gått nøyaktig den samme turen. Da var stranden stille, og bølgene klukket fredfullt mot land. I dag var bølgene store og kraftfulle og skjøv nye tangklaser opp på stranden, der de også la fra seg alle slags godsaker til måkene, endene og svanene. I dag bar vinden med seg min yndlingsparfyme, L’eau de Poisson – ja da, det er bare et kunstferdig navn for at «luften lukter av fisk». Det forteller meg at sjøen er i live. Vinden lukter ikke alltid slik, men denne dagen gjorde den det, og jeg liker det.

Steinene jeg så i går, er ikke de samme som jeg så i dag. Jeg la merke til alle disse vakre, glatte, glinsende steinene som glitret i sanden som brikkene i et loppespill. Jeg hadde aldri sett disse før. Hvert eneste skritt av veien var påtagelig annerledes.

Er det ikke slik alt i livet er? Ingenting forblir det samme, selv om vi går i våre egne fotspor gang på gang. Alt forandres og utvikler seg og vokser. Den guddommelige kraften i alle ting er konstant kreativ. Alt er i forvandling fra én tilstand til en annen.

Dette er naturen, den guddommelige impulsen som skaper seg selv i fysisk form, en frembrytende, evig åpenbarende bevissthet som dikter de gamle historiene om til nye, om og om igjen. Uansett hvordan handlingen endres, er ånden den uendelige essensen som tilfører liv. Vi er en integrert del av hele dette dramaet fordi vi er skapt av ånd, på samme måte som alt annet i den fysiske verden. Vi er også oversetterne av tidligere historier, og vi er dem som skriver nye, der vi ofte låner bruddstykker av det som kom før, og forandrer dem for å illustrere det som eksisterer nå.

15

Jeg gikk et stykke til, tydelig til stede i øyeblikket, og betraktet verden rundt meg, var en del av den, fordypet meg i bevisstheten i den. Så ble oppmerksomheten min fanget av noe skinnende hvitt i sanden.

Der, foran meg på stranden, lå en kjempestor fjær, halvveis på våt sand, halvveis på tørr sand. En tredjedel av den var helt hvit og luftig og lett som snø, og utgjorde en bred base. Selv om den lå på fuktig sand, var de hvite strålene helt hvite og tørre, og det syntes jeg var underlig. De siste to tredjedelene av fjæren var skittenbrune på farge og dekket av et lag med tett, våt sand.

Den skiftet nyanse og form fra det punktet der den utgikk fra den hvite basen og frem til enden, der den hadde buktet seg. Det var som om noe håndgripelig, tyngre og fullstendig formet skjøt ut av en luftig, formløs sky.

Budskapet var så tydelig: Alt liv er nettopp slik som dette. Den essensen som gjør det mulig for oss å fly, de luftige, hvite fjærene som beskytter alt liv, er ånden, og uten den kan det ikke bli noen flukt. Og likevel kan ånden bare sveve høyt ved hjelp av fuglens vinger, som både er åndelige og materielle. Det samme gjelder for alle oss. Vi er også en del av åndens evig frembrytende bevissthet, som uttrykker seg selv gjennom oss.

Guddommens barn Jeg satte meg godt til rette på en klippeblokk og tenkte på hvor naturlig vi opplever et nært forhold til ånden. Orakler, varsler og tegn utgjør en bro mellom den materielle verden og den åndelige, men hvordan gjør de det? Jeg hørte en stemme inne i meg si: Vi er alle sønner og døtre av Gud. Hvis dette er sant, må det være en gud – en kilde – bak alle våre forskjellige versjoner av den allmektige. Å prøve å definere kilden er som å prøve å tvinge en form ned over noe som har behov for å utvikle seg og vokse frem i kraft av sin egen formløshet. Jeg tror at kilden er kjærlighet; jeg tror at kilden er lys. Jeg tror at disse fenomenene uttrykker seg i form av medfølelse.

16

Men det er så mange forskjellige idéer og myter om Gud og om hvordan vi helst bør forholde oss til ham eller henne. Dette er historier som bryter frem og utvikler seg i takt med at vi utvikler oss. De er imidlertid uvesentligheter, og hvis vi bare sammenligner uvesentlighetene våre, vil vi aldri bli i stand til å identifisere oss med den felles impulsen som ligger bak dem. Vi vil være dømt til å slåss innbyrdes fordi troen vår vil være avhengig av vaner, regler, forestillinger, dogmer og ideologier som representerer vår religions versjon av Gud eller ånden. Dersom disse elementene bare blir vurdert på en nærsynt måte som medlemskap til eksklusive klubber, vil de utelukkende tjene til å skille oss. Ånden utelukker ikke noen former for dialog. Den svarer – uansett hvilken form spørsmålet antar.

Bak alle disse uvesentlige og ytre forskjellene ligger det en felles åndelighet. Gjennom de mange historiene våre leter vi alle etter guddommelig veiledning. Vi leter etter svar, og vi ønsker å motta dem i en form som er velkjent, sammenhengende og målbar, slik at vi kan føle oss trygge. Likevel finnes det ingen form som alltid vil være den samme, ingen enkeltstående måte å svare på hele tiden. Guddommelig dialog vil alltid være i endring og melde seg etter hvert som vår indre åpenhet vokser. En samtale med ånden er gjennomsyret av aktivitet, og fyller seg selv med liv og lys.

Vi kjemper alle med den samme dobbeltheten i egoet som står i veien for sjelen – det gode versus det onde, det riktige versus det gale. Ønskene våre går ut på det samme: Vi vil at familien vår skal være trygg, vi vil overleve, vi vil trives, og vi vil ha det som tilkommer oss – hva nå det måtte være. Vi vil elske og bli elsket. Vi vil være lykkelige, og vi vil ha fred i sjelen.

Vi lengter etter å få vite: Hvem er jeg? Hva er hensikten med meg? Hvorfor er jeg her? Hva er meningen med livet? Hvem er Gud? Hvorfor ble jeg født? Hva skjer når jeg dør? Hvorfor må jeg lide, og hvordan kan jeg bli befridd for lidelsen? Og når vi får et budskap fra ånden, hvordan vet vi at veiledningen bak den er ekte? Vi har alle fortsatt et behov for å skjelne mellom sjelens stemme og egoets stemme. Uansett på hvilken måte vi skildrer 17

detaljene og skrittene som utgjør veien over broen, eller broens utseende, er det likevel den samme broen vi krysser. I bunn og grunn er alle på utkikk etter en nær og personlig opplevelse med det guddommelige.

Mange av disse store åndelige tradisjonene og visdomslærene begynte med at ett individ opplevde en personlig, hemmelighetsfull åpenbaring som ga svar på disse spørsmålene, enten det var Jesus, Muhammed, Abraham, Zarathustra, Buddha, Confucius, Frans av Assisi, Martin Luther, St. Teresa av Ávila eller noen av de utallige andre. Alle er forskjellige sett utenfra, i klesdrakt, form og metode, men alle er grunnleggende like fordi de henvender seg til kilden.

Bli med på utforskningen Jeg inviterer deg til å utforske motivene bak alle åndelige spørsmål, og den kilden man retter spørsmålene til. Og jeg oppfordrer deg til å se på dette gjennom en dialog full av guddommelig veiledning, der broene består av orakler, varsler og tegn. Ånden åpenbarer seg i det uendelige, for oss, gjennom oss, på mange måter. Alle disse metodene og tradisjonene er legitime fremgangsmåter for å oppleve guddommelig veiledning.

Selv om vi aldri intellektuelt sett kommer til å vite hvem eller hva Gud er, kan vi likevel ha en kraftfull og unik personlig opplevelse av Gud. I denne boken er det mange måter å oppnå denne nære forbindelsen til det guddommelige på, men de er ikke uttømmende. Det finnes utallige andre metoder og formuleringer av disse spørsmålene som har eksistert helt siden menneskeheten første gang begynte å filosofere. De fremgangsmåtene jeg har inkludert her, er interessante, morsomme og engasjerende – og det beste av alt, de fungerer.

Har det noen betydning hvordan vi kommer dit? Er det ikke fantastisk at ånden vil gi oss veiledning og bruke den naturlige verden som et medium i dialogen? Er det ikke absolutt fabelaktig og vidunderlig at vi alle sammen er knyttet til livets helhet?

18

Er det ikke fantastisk at vi er her i det hele tatt, at vi er åpne og bevisste og i stand til å delta i den endeløse dansen?

Derfor var jeg overveldet og ydmyk da jeg ba: «Gud, vær så snill og hjelp meg», etter at jeg hadde bedt om et tegn, og jeg så på denne fjæren som om den skulle være plassert rett på stranden der bare for min skyld.

Etter alle disse dype tankene og åpenbaringene som kom til meg under den turen, var det på tide å gå hjem og skrive ned alt dette til dere. Og da jeg nærmet meg bilen min, fikk jeg enda et budskap.

En ustelt gammel mann med bustete hår og skitne klær sto og rotet i gjenbrukscontaineren nede ved strandkanten. Jeg kunne lukte ham på drøye ti meters avstand. Han sendte ut en eim av råtnende søppel og menneskelig svette, som om han var i ferd med å gå i oppløsning rett for øynene på meg. Stanken var uutholdelig.

Da jeg kom nærmere, så jeg at han hadde gjort på seg, men det virket ikke som om han var oppmerksom på dette i det hele tatt. Han mumlet for seg selv og var helt oppslukt av å hente bokser opp av containeren og klemme dem flate med foten. Deretter plasserte han dem omhyggelig i en haug ved siden av seg. Jeg måtte gå forbi ham, og da jeg nærmet meg bilen min, merket jeg at sansene mine ble forsterket igjen. Jeg visste at dette betydde at jeg måtte følge nøye med, men på hva da? Den stinkende gamle mannen?

Idet jeg åpnet bildøren, hørte jeg at han ropte ut av sine lungers fulle kraft: «Alt passer sammen! Alt er perfekt! Perfekt! Perfekt! Han skapte det slik! Det gjorde han, det gjorde han!»

Jeg satte meg inn i bilen, og plutselig husket jeg en sang som jeg ikke hadde tenkt på på mange år. Det var en salme som vi pleide å synge i kirkekoret da jeg var liten: All things bright and beautiful, all creatures great and small, all things wise and wonderful, the Lord God made them all.

19

Jeg ble sittende en stund i bilen med utsikt over stranden, og så mannen gå sin vei mens han fremdeles mumlet for seg selv om hvor perfekt verden var.

Og så kikket jeg opp på skyene som nettopp hadde begynt å danne seg foran meg i horisonten over vannet. Det var perfekt.

Stråler av lys strømmet ned gjennom skyene, og de minnet om himmelske gardiner som ble trukket fra hverandre av englene.

Da la jeg merke til at skyene formet et enormt byggverk med kupler, og enda en katedrallignende struktur ved siden av. Selvfølgelig – det var dette det handlet om, alt sammen! Verden er et hellig tempel for guddommen. Vi er alle skapt av Gud og et guddommelig åndedrag, Guds bevissthet er ånden, og den er inne i oss alle. Alt liv kan brukes som et middel til kommunikasjon mellom det guddommelige og oss. Ånden taler gjennom alt som lever, og denne boken skal bidra til å vise deg hvordan du kan delta i samtalen.

Bli med meg og se …

At vi alle skal være … velsignet i all evighet.

DEL I

Sanne møter med ånden

KA PI TT EL 1

KAFFE, TE OG MEG

T

yrkisk kaffe var mer enn bare en drikk i mitt hjem – det var en portal til andre verdener. I en kopp med denne kaffen kunne vi få kjennskap til det ukjente, forstå fortiden, avsløre nåtiden og peke på fremtiden. Det var også noe moren min fikk faren min til å love at han aldri skulle drikke i et selskap igjen, etter at han slapp den berømmelige katten ut av sekken (mens han var i transe) og avslørte naboenes hemmelige kjærlighetsaffærer. Fra da av var tyrkisk kaffe noe man bare skulle drikke ved spesielle anledninger og skulle aldri brukes som noe annet enn en vanlig drikk.

Likevel ble den mørke, kraftige, fyldige, aromatiske kaffen med det hemmelighetsfulle potensialet virvlet rundt i de knøttsmå, malte koppene kantet med bladgull mang en søndag når vi satt rundt bordet vårt under oppveksten min. Far var alltid like nysgjerrig på mønstrene som dannet seg i kaffegruten som klebet seg til innsiden av koppene, selv om han aldri oppmuntret oss til å lære det symbolspråket som forbandt oss og ånden med disse magiske drikkekarene. Jeg gjorde det på egen hånd da jeg var blitt litt eldre og betydelig mer opprørsk, samtidig som jeg mislyktes med jusstudiene og andre akademiske sysler som foreldrene mine valgte for meg.

Far snakket svært lite om disse koppene, men da jeg var omtrent ti år gammel, sa han noe som festet seg i meg for resten av livet.

23

Jeg spurte ham hvorfor de hadde så stor kraft at mamma sa at han ikke kunne se ned i dem mer. Han sa at koppene og kaffen i seg selv ikke hadde noen kraft i det hele tatt. Han fortalte at energien lå i det usynlige forholdet mellom kaffedrikkerens sjel og de mønstrene som ble dannet for å fortelle den historien som sjelen allerede kjente til. Det var en måte sjelen kunne snakke til vedkommendes tanker på, gjennom symboler og bilder som jeg har lært å forstå som åndens språk.

Jeg husker at jeg spurte ham hvorfor sjelen måtte snakke til tankene. Han svarte at det var fordi et menneskes udødelige sjel visste alt, men den dødelige hjernen gjorde ikke det. Og jeg husker at han på dette punktet i samtalen brukte en masse tid på å filosofere over død og udødelighet, mens jeg lyttet bare med et halvt øre fordi jeg holdt øye med en av ørkenrottene mine, Linus, som hadde unnsluppet fra buret og nå spaserte rundt på ryggen av den stolen han satt i. Men jeg husker at jeg lyttet svært så oppmerksomt til dette: Far sa at hele livet handlet om å bringe disse to halvdelene av et menneske sammen, slik at individet kunne oppleve fred og åpne seg for Gud. Det var en så enkel og likevel så dyp måte å forklare det for et barn på. (Selvfølgelig er det alt jeg tenker på nå for tiden.) Jeg forsto det ikke ordentlig den gangen, men jeg fornemmet at alt ville bli avdekket en vakker dag, og intuisjonen min lagret ordene hans på et helt spesielt sted i hukommelsen min.

Det virket ikke som om mor likte orakler på den tiden, og far og kaffegruten hans var ikke de eneste åndelige budbringerne hun måtte avfinne seg med i hjemmet vårt. Tillat meg å introdusere Mrs. Kelly og orakelkortene hennes. Ved siden av min far var hun den sterkeste innflytelsen i livet mitt når det gjaldt alt som angikk ånden, og de kloke ordene hennes gir fortsatt gjenlyd rundt meg den dag i dag.

24

Barnepikeoraklene Mrs. Kelly var skotsk, og hun var i slutten av 70-årene da hun kom til oss for å være barnepiken vår. Hun var en eksentrisk skikkelse, full av motsetninger og overraskelser.

Hun var klarsynt og spiritistisk med en forkjærlighet for hesteveddeløp, og hun tjente til livets opphold ved å sitte barnevakt, drive hasardspill og småprate med de avdøde. (Hun lyttet til åndene i håp om at de skulle fortelle henne hvilke hester hun skulle satse på!) Jeg nevnte henne så vidt i den første boken min, Remembering the Future, men jeg vil gjerne få lov til å utdype hennes betydning i livet mitt og mine første møter med emnet orakler, varsler og tegn.

Jeg husker henne levende. Hun var liten og slank, med blå, rennende øyne og den rynkete, hvite huden som er typisk for en aldrende skotsk kvinne. Jeg husker at hun hadde sølvhvitt hår i stramme krøller rundt ørene, men med noen uregjerlige hårstrå som stakk ut overalt, akkurat som Einstein. Tennene hennes var gulnet og grå av elde, og de var skjøvet sammen som om det ikke var plass nok i munnen hennes. Den sterkt rosa stripen med leppestift som sivet ut i de mange linjene rundt den sammensnurpede munnen, lot alltid til å understreke de minst tiltalende trekkene hennes. Hun var underlig, og hun fascinerte meg, særlig når hun trakk frem den helt alminnelige kortstokken som hun omtalte som «mitt spesielle orakel».

Vi pleide å sitte sammen ved kjøkkenbordet, og Mrs. Kelly stirret med glassaktig blikk på kortene som var spredt ut på blondeduken som min mor hadde brakt med seg til Canada fra Tyskland. Så hevet hun blikket og så ut i luften over kortene, som om hun så noe som svevde der.

Deretter begynte hun å snakke i vei med den tunge skotske aksenten som kunne være vanskelig nok å forstå selv på sitt beste.

Men i de øyeblikkene ble den vanskeligere enn noensinne fordi hun kvekket som en frosk mellom åndedragene. Det jeg hørte, lød som bruddstykker av bønn, så jeg satt helt stille og passet godt på at jeg ikke fiklet med noe. Jeg våget ikke å bryte inn i en sam25

tale med Gud, selv om jeg gledet meg til å få te og «kjeks» (småkaker) etterpå. Blikket hennes flyttet seg fortsatt fra kortene til et hemmelighetsfullt, usynlig sted rett over dem, og etter en stund falt hun til ro. Jeg fulgte mønstrene i blondeduken med fingeren og lyttet oppmerksomt mens hun fortalte meg ting som ikke fikk noen mening for meg før 30 eller 40 år senere. Selv om jeg bare var fem år første gang dette skjedde, har jeg en levende erindring om de gavene hun etterlot meg.

Mrs. Kelly brukte kortene sine som et orakelredskap og gjorde noe som de fleste voksne aldri hadde klart – hun fikk meg til å glemme de småkakene hun hadde lovet å gi meg. I stedet var jeg fascinert av måten øynene hennes forandret seg på, som om de så innover i henne selv og langt, langt bort på samme tid. Jeg var trollbundet av den fysiske forandringen også: Trekkene hennes myknet, som om selve benbygningen under dem antok en annen og langt vakrere form. Hendene hennes med de blå årene, som vanligvis var forvridd og krummet av gikt, hadde en ungdommelig smidighet når hun lett og uanstrengt stokket kortene. Det jeg vet i dag – som unnvek mine fem år gamle sanser – er at jeg var vitne til at ånden forvandlet en gammel kvinnes ansikt mens hun ga uttrykk for sin intuitive visjon.

Når Mrs. Kelly leste kortene sine, følte jeg at en annen type energi gjorde seg gjeldende i rommet. Sansene mine ble konsentrert og forsterket når jeg hørte henne fortelle min historie. Det ga ingen mening for meg den gangen, men jeg visste at hvert eneste ord var viktig. Det var som om jeg hørte dem gjennom «annerledes» ører. Jeg visste ikke da at jeg tok inn ordene hennes gjennom klarhørsel, en forsterket form for hørsel som opptrer når man mottar budskaper fra ånden. Jeg visste ikke, hverken intellektuelt eller bevisst, at de hadde en høyere mening. Men jeg forsto at jeg opplevde noe som var svært gammelt inne i meg selv – eldre og klokere enn det jeg selv var på den tiden. Det var virkelig en annen form for viten, en bevissthet om at ånden inne i meg lyttet.

Lenge før jeg ble klar over mine egne intuitive gaver, var jeg så heldig å få gjennomlevd visdom fra ånden gjengitt for meg 26

gjennom denne utrolig begavede kvinnen. Det tok mange år før hennes profetier for meg, uttalt ved mange ulike anledninger, begynte å utfolde seg, og de dukket ikke opp i erindringen min før de manifesterte seg. Men hver gang det skjedde, var det som den samme «eldre bevisstheten» våknet til live og talte til meg.

Når jeg opplevde noe, sa jeg til meg selv: Du store verden, dette fortalte Mrs. Kelly meg. Jøss! Og noen ganger hørte jeg til og med stemmen hennes fra et eller annet fjernt sted i bevisstheten.

(Forestill deg en svært gammel skotsk dame med utpreget aksent når du leser de følgende ordene.)

• • • •

«Du har synet.»

«Det er musikk overalt rundt deg.»

«Du kommer til å stå på scener over hele verden.»

«Du er forutbestemt til å hjelpe mange mennesker på en svært uvanlig måte.»

• «Glem aldri at det som gjør deg annerledes, er en velsignelse.»

• «Du har et spesielt slektskapsbånd til dyr, og de til deg.»

• «Du kommer til å elske livet, og livet kommer til å elske deg tilbake.»

Disse utsagnene betydde ingenting for meg første gang jeg hørte dem. Den unge hjernen min hadde ingen muligheter for å ta inn uttrykket «forutbestemt til å hjelpe mange mennesker på en svært uvanlig måte». I den alderen betydde det at man hjalp noen med å plukke meitemark fra lekeplassen etter at det hadde regnet – det var det, meitemarkplukking. Og når det gjaldt dette med musikken, elsket jeg den, men jeg ante ikke hva en «scene» var. På den andre siden lærte jeg å slå på xylofon før middagsluren i barnehagen. Det må ha vært det hun siktet til.

Slektskapsbånd var et underlig ord, og det er derfor jeg husket det, selv om jeg trodde at det hadde noe med et spesielt skap å gjøre. Jeg visste jo at jeg elsket dyr, for jeg var omgitt av dem.

Hunden vår, en golden retriever ved navn Rascal, fikk et valpekull, og vi hadde en undulat som het Schnookyputz. Så var det 27

marsvinet (som jeg ikke husker navnet på), som pleide å tilbringe tiden i en av forklelommene til mor. Musen Mickey fikk lov å sitte i den andre. Og det var alle de andre morsomme vennene ute i hagen, selv om mor insisterte på at noen av dem var oppdiktede. Så når Mrs. Kelly snakket om livet mitt, var den troskyldige femåringens perspektiver nokså begrensede. Likevel så hun alle disse tingene, og de har alle inntruffet i mitt voksne liv.

Mor Meget motstrebende ga mor Mrs. Kelly lov til å bruke vårt hus til å lese orakelkortene for besøkende når hun (mor) var ute sammen med far. Hun tolererte Mrs. Kellys «teselskaper» fordi barnepiken vår var en sterk tilhenger av disiplin og gjorde livet i familien enkelt. Når sant skal sies likte mor også å få kortene lest for seg, selv om hun aldri innrømte det den gangen. Hun elsket det, men hun ville ikke at hennes egne familiemedlemmer skulle kommunisere med ånden.

Jeg vet at mor var i dyp konflikt med seg selv når det gjaldt de intuitive gavene mine. Jeg hadde tilbakevendende mareritt fra jeg var tre til jeg var fem år gammel, fulle av detaljer fra virkelige begivenheter i min mors liv før hun kom til Canada, lenge før jeg ble født. Drømmene mine forstyrret hennes hardt tilkjempede trygghet og nye identitet. (Jeg skrev en god del om dette i den første boken min, Remembering the Future.) Mor skjulte det faktum at hun var datter av en jøde som ble drept i Dachau, og at hun hadde opplevd krigens redsler i Berlin. Hvordan kunne jeg – et lite barn som levde i trygghet i den nye verden og ble oppdratt som en kristen, uten å vite noe som helst om krigen eller min mors bånd til holocaust – drømme om disse sanne og intime detaljene? Mor ønsket å beskytte meg mot andre og mot meg selv … og hun ønsket å skjerme seg selv mot meg. Hun hadde for mange hemmeligheter å holde skjult for de påtrengende synske evnene til den lille datteren sin.

Det var bare så vidt hun kunne akseptere kortene til Mrs. Kelly, 28

for også de hadde makt til å snakke om fortiden og avdekke hemmeligheter som mor ønsket å glemme. Trygghet og sikkerhet i nåtiden og i fremtiden var det imidlertid helt greit at kortene avdekket. Fortiden var forbudt.

Livet med Mrs. Kelly Det kunne av og til være vanskelig å forstå Mrs. Kelly også. Hun hadde regler, og gjett om de ble fulgt! Jeg gikk og la meg til rett tid, og jeg spiste alltid hver smitt og smule av middagsmaten, selv om jeg hatet den gufne kjøttpuddingen som lå på tallerkenen. På den andre siden forsikret hun meg om at alvene i hagen ikke bare var et utslag av min fantasi, og hun oppmuntret det unge sinnet mitt til å være åpen for slike mysterier. Men så kunne hun snu helt rundt og håndheve den strenge disiplinen sin. På sin måte sørget Mrs. Kelly for verdifulle leksjoner for meg med hensyn til orakelets veier. Det finnes ingen innskyldninger for å bryte regler i åndeverdenen.

Men også hun var bare et menneske. Som jeg allerede har nevnt, elsket hun å spille hasard, og hun var overbevist om at hun fikk hjelp til å plukke ut vinnere når hun snakket med de døde. Hun vant ikke så mye, og jeg er ikke helt sikker på hvordan hun bortforklarte dette nokså åpenbare faktumet. Men hun hørte ikke så godt, så det var kanskje den viktigste årsaken. «Å, du store min, åndene sa ’Vanilla Bean’, ikke ’Manila’s Dream’!»

Uansett, enten hun vant eller tapte, var hun like begeistret for å vedde på hestene som hun var for å lese kortene for noen som trengte veiledning, eller som ga etter for en forbudt nysgjerrighet etter kirketid.

Av og til var foreldrene mine på besøk hos venner på søndagene, og da måtte jeg gå i kirken sammen med Mrs. Kelly. Det var helt i orden, for jeg likte det godt. Der satt hun sammen med et par andre gamle damer med fiolett og blått hår, med store, morsomme hatter og hvite hansker, i et alvorlig og fromt fellesskap.

Etterpå inviterte hun dem med hjem til oss, og det var da festen 29

begynte – et teselskap, ja, men krydret med alle slags søndags«ånder». Damene satt rundt kjøkkenbordet og pludret livlig, helt til Mrs. Kelly kvekket et par ganger som en frosk. Stakkars, hun kunne ikke noe for det, men det ga henne en aura av underlig, hemmelighetsfull autoritet. Hun sendte meg på dør, men jeg snek meg alltid til å kikke gjennom dørsprekken.

Hun konsulterte spillkortene sine og delte ut sin betimelige og viktige visdom til vennene sine, og selvfølgelig var veddeløpskupongene en del av dette ritualet. Etter en times tid med senkede stemmer og vitende blikk steg stemningen der inne til høylytt skravling, og da var tiden inne for en skikkelig kopp te. Det var som regel da jeg hørte navnet mitt uttalt med streng, høy stemme og tung skotsk aksent. Da visste jeg at hun hadde oppdaget at småkakene var borte. Selv om jeg gjorde mitt beste for å overbevise henne, kjøpte aldri Mrs. Kelly min påstand om at «åndene kom og spiste dem alle sammen». Au da! I ettertid tror jeg at jeg burde ha lagt skylden på alvene i hagen.

Jeg var svært glad i Mrs. Kelly, men når jeg tenker tilbake nå, innser jeg at jeg ikke kjente henne særlig godt i det hele tatt.

Men jeg visste at hun hadde en sterk innvirkning på livet mitt.

De gangene hun opptrådte som en budbærer fra orakelet på mine vegne, var tydelige og absolutt uforglemmelige, selv om de med tiden gled gradvis over i noen «avventende» soner i bevisstheten min. Det er først nå i det siste at jeg har begynt å gjenoppleve disse episodene for meg selv mens jeg har skaffet meg oversikt over alle de erfaringene jeg har gjort med ånden.

Nær ved og nesten teller ikke Mine foreldres behov for Mrs. Kellys tjenester ebbet langsomt ut. Men det betydde ikke at det spesielle båndet mellom oss ble brutt. Hun leste kortene for meg mange ganger i årenes løp, lenge etter at hun sluttet å arbeide for oss. Den siste gangen jeg husker at det skjedde, var da jeg var 14 år og gjorde meg klar til å reise til Europa for sommeren sammen med foreldrene mine. Hun 30