Marjan Kamali
Te med Mr. Dashti Oversatt av Mari Johanne Müller
Marjan Kamali Originalens tittel: Together Tea Oversatt av Mari Johanne Müller © 2013 by Marjan Kamali Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-40160-3 1. utgave, 1. opplag 2014 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014 Satt i Sabon 10,5/13,5 og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Denne boka vier jeg til mine foreldre, for all den kjærligheten de har gitt meg.
del i
1996
kapittel 1
Te og spørsmål
Mina halvsov da moren, Darya, ringte for å si at hun hadde funnet en perfekt gave til tjuefemårsdagen hennes. «Han heter Mr. Dashti», sa Darya, og holdt nesten pusten av iver i den andre enden. «To universitetsgrader, Ph.D. og MBA. Han er etterkommer av firmenningen til Reza Shah. Han bor i Atlanta. Perfekt helse. Han kommer søndag ettermiddag til te og spørsmål. Vær så snill, Mina. Ingen morsomheter denne gangen. Jeg har gjort grundige undersøkelser. Og ha på deg den lavendelfargede kjolen med det nye beltet til.» Mina la på røret og gled ned under dyna. Enda en mulig ektemann. Enda en søndag ettermiddag der foreldrene kledde seg i finstasen, og hun måtte sitte og nikke til en fremmed mann med mål om å gjøre ham så fornøyd som mulig. Hun ville ikke gifte seg. Hun ville slutte på forretningsstudiene og flytte opp i fjellene og male hele dagen. Men hun måtte forberede seg til eksamen i prosjektledelse. Mina tvang seg opp og gikk ut på kjøkkenet. Hun kokte opp vann og brygget te slik Darya hadde vist henne; tekannen balanserte på toppen av den åpne vannkjelen, slik at dampen fra det kokte vannet under fikk 9
bladene til å boble forsiktig. Hun dekket tekannen med et kjøkkenhåndkle så ingen varme skulle slippe fri. Halvparten Earl Grey, halvparten hemmelighetsblader. Daryas blanding. Telefonen. Igjen. «Ja, Darya.» De siste par årene hadde Mina brukt fornavnet når hun snakket med moren, for til en viss grad å kunne kontrollere kontrollfriken. «Mina, dette er din mamma.» «Den nye mannen som skal komme og drikke te på søndag, jeg vet det. Jeg kommer ikke til å hilse på ham.» «Ikke vær dum, Mina – selvfølgelig skal du hilse på ham! Nei, jeg ville bare for sikkerhets skyld minne deg på at jeg skal være vert for matteklubben i dag. Og jeg er forkjølet, så jeg har spist rå løk hele morgenen. Faren din sier det er naturens eget antibiotikum. Men jeg er ikke smittsom. Da møtes vi presis kvart over fire …» Stemmen til Darya ble erstattet av stille snufsing. Mina så for seg at hun forsiktig tørket nesen med lommetørkleet med broderte sitroner som moren hennes, Mamani, hadde laget for så mange år siden i Teheran. Darya mumlet at hun måtte legge på, men at Mina måtte komme for å drikke te. «Sammen-te», sa Darya på sin persiskinspirerte engelsk. «Du kommer, Mina, og vi drikker sammen-te.» Hver lørdagsettermiddag møttes Darya og hennes to venner, Kavita Das og Yung-Ja Kim, for å drikke te og ha matteklubb. Alle tre bodde i Queens, og alle tre elsket matematikk. Den siste tiden hadde Darya vært spesielt glad i å legge inn verdier i regneark så hun kunne spytte ut oversikter og grafer. Da Darya var en ung jente i Iran, hadde hun gjort det strålende i aritmetikk. Hun hadde hatt lyst til å bli professor i matte, men så giftet hun seg, 10
fikk tre barn og flyttet til Statene etter den islamske revolusjonen i 1979. Faren til Mina, som var lege, hadde fått en jobb med å røre i tomatsaus på en pizzasjappe da familien flyttet til New York i 1982. Han kunne ikke jobbe som lege siden han hadde utenlandsk lisens. I mer enn et år studerte han på kveldene og omga seg med medisinske tidsskrifter mens han knadde deig og skar grønn paprika, før han tok eksamen for å få den amerikanske legelisensen. Endelig kunne han jobbe som lege igjen. Han hadde en indremedisinpraksis på Long Island, behandlet magekatarr og magesår, masserte galleblærer og undersøkte innvoller. Han trivdes med pasientene, biblioteket med medisinbøker, kalkun-, tomat- og tortillachipssandwichen han spiste hver dag. Men først og fremst ville han at kona skulle være lykkelig. Da han så hvor ulykkelig og nedfor hun var etter at de hadde vært i USA et par år, foreslo han at hun skulle starte en matteklubb. «Du må holde på med det du elsker, Darya», sa Baba en kveld mens de spiste middag. «Du kan ikke skyve det til side lenger. Du sier at matematikk er lidenskapen din. Men den har jo ingen plass i livet ditt? Hvis fjellet ikke kommer til Muhammed, må Muhammed gå til fjellet. Du må fokusere energien du har på matematikk. Grip tak i det!» Idet han sa de siste ordene, hoppet han opp fra stolen og strakte knyttneven triumferende i luften. Mina og de to eldre brødrene, Hooman og Kayvon, tygget den fylte auberginen i stillhet. På slutten av åttitallet hadde Baba oppdaget kassettene til en selvhjelpsguru, og han var blitt som besatt av selvtillit og god selvfølelse. Han siterte guruen daglig. «Men jeg har ikke drevet med matte på mange år.» 11
Darya lot gaffelen gli rundt i auberginsausen. Etter at de flyttet til Amerika, hadde hun jobbet med å sy og tilpasse klær på et renseri. «Det spiller ingen rolle!» Baba slo knyttneven opp i luften enda en gang, før han klappet hendene hardt sammen. Han hadde lært bevegelsen av gratisvideoen fra et seminar som hadde fulgt med kassettene han hadde bestilt fra TV-Shop. «Fortiden er ikke din diktator! Hvis du har troen på noe, kan du gi det liv! Du må bruke din indre drivkraft for å få livet til å tindre!» Darya stirret på ham med tårevåte øyne og nikket som et lite barn idet hun la gaffelen fra seg. Den samme kvelden jobbet Baba og Darya sammen for å finne ut hvordan hun kunne få mer matte i livet. Mina, Hooman og Kayvon så på foreldrene der de satt ved bordet i spisestuen. Baba skriblet på post-it-lapper, Darya brygget flerfoldige kanner te, og de hadde idémyldring. Baba vandret hvileløst frem og tilbake, og fra tid til annen spratt han opp og gjorde et par energigivende sprellemannhopp. Han likte aller best den typen der man hopper med saksebein. Mina og brødrene gikk stille forbi foreldrene for å gå og legge seg. Da de satt og spiste frokost neste morgen, klinket Baba på teglasset med en skje. «Hør her, barn! Hør nøye etter. Fra og med nå kommer lørdagssettermiddagene til å se annerledes ut her i huset. Da skal moren deres jobbe med lidenskapen sin. Hun kommer til å møte vennene sine og drive med matematikk. I de timene skal spisestuen være en matematikktenketank. Dere skal respektere deres mors albuerom og gruppen hennes. Dere skal ikke løpe rundt og krangle når de er her. Hvis dere ønsker, er dere mer enn velkomne til å delta i gruppen, men 12
bare hvis dere er forberedt og har gjort ferdig stykkene som skal diskuteres den uken. Ikke noe bråk og ståk når det pågår. Vi må støtte moren deres, alle sammen, nå som hun målrettet går inn for å leve med mer lidenskap. Fahmeedeen? Er det forstått?» Hooman, den eldste broren til Mina som gikk siste året på high school på den tiden, gryntet et ja før han stakk av for å gå på baskettrening. Kayvon, som var i midten og femten år gammel, sa «Kult» og kysset Darya på pannen før han skrudde opp volumet på walkmanen. Mina kunne høre de dempede rytmene fra en sang av Tears for Fears, gjennom skummet på Kayvons øretelefoner. «Mina», sa Darya med skjelvende, pipete stemme. «Vil du følge disse nye reglene så jeg kan, eh, leve med …» Hun snudde seg mot Baba. «Hva var det, Parviz, det jeg nå liksom skal fylle livet med? Besattskap?» «Lidenskap.» Baba så oppmuntrende på henne. «Å, ja, Parviz. Lidenskap», gjentok Darya. Mina så på de hasselbrune øynene til moren. Darya så faktisk sårbar ut. «Selvfølgelig skal jeg det.» Mina tok ryggsekken og dro på skolen. Mens hun gikk nedover kvartalet, tenkte hun på Babas alvorlige tale og Daryas ønske om at de skulle holde seg til de nye reglene. Hun tenkte på matteklubben, tanken på å invitere venner med hjem hver lørdag for å løse ligninger, og som hun så ofte hadde gjort da hun var ungdom, lurte hun enda en gang på hvordan foreldrene hennes hadde vært om de ikke hadde flyttet til Amerika. Den kvelden rigget Darya seg til ved telefonen med den lille, sorte adresseboken i fanget, og ringte alle vennene sine. Av de ti–tolv hun ringte, var det bare Kavita 13
og Yung-Ja, to av Daryas eldste venner i Amerika, også de innvandrere, som var enige i at det ville være morsomt å bruke lørdagsettermiddagene til å jobbe med algebra og ligninger. De begynte med det grunnleggende, siden ferdighetene var rustne hos dem alle. I begynnelsen skjønte Mina litt av det de drev med. Men sammen feide damene gjennom lærebok etter lærebok, og snart var det blitt altfor komplisert for Mina. Darya forsøkte likevel å få henne med. «Bli med, da, Mina Joon», ville hun si, og hun brukte kjælenavnet «Joon», som betydde «kjære» på farsi. «Du vet ikke hvor vakkert det kan være med matte.» Til jul (som ingen av dem feiret, siden gruppen besto av en muslim, en hindu, og en buddhist) fikk de hver sin finanskalkulator av Baba. Darya gråt da hun pakket opp og fikk øye på den lille maskinen. Så mange ganger hadde hun latt fingrene gli over bildet av den i elektronikkatalogen. Etter dette raste damene gjennom arbeidet. Før to år var gått, søkte Darya på en stilling i filialen til en lokal bank i Queens. Hun fortalte Mina at hun elsket å taste inn sifrene og komme frem til det riktige svaret. Hun elsket lyden av papiret når det strømmet ut av kalkulatoren. Hun elsket at tallene summerte seg og samlet seg på akkurat den måten du forventet at de skulle. Mina drakk opp teen og fant frem peanøttsmør fra kjøleskapet. Den knøttlille leiligheten hennes lå på Upper West Side, like i nærheten av bygningene til Columbia Business School. Darya elsket tanken på at Mina holdt på å ta en master i forretningsledelse, selv om hun egentlig ville bli kunstner. Å strebe mot høyaktede, godt betalte yrker var Rezayi-barnas plikt. Og siden Mina allerede hadde utelukket medisinstudiene, ingeniøryrket og 14
jus, var det å studere til en MBA den eneste muligheten. Familien Rezayi måtte gjenopprette økonomien og statusen, og viktigst av alt, stabiliteten i dette nye landet. Kunst hadde ingen plass i denne formen som allerede var ferdigsmidd. Kunst, sa Darya, betydde å stå på et gatehjørne og håpe at noen ville legge merke til deg. Med rennende nese og slitte sko. Det var for de ustadige, underlige og uansvarlige. Ikke for en datter av innvandrere som hadde forlatt sitt eget land, besteforeldre og de beste granateplene i verden, for å komme til USA. Mina spiste peanøttsmøret rett fra glasset med en skje. Hun satte det tilbake i kjøleskapet ved siden av de ryddige radene med Tupperware som Darya hadde kommet med: olivieh-kyllingsalat, potetquiche skåret i små triangler, ovale kjøttkaker i fyldig tomatsaus, fylte vinblader – dolmeh, berberis-ris, og den sursøte valnøtt- og granatepleretten fesenjoon. Mina var glad det fortsatt var så mange lunsjer og middager igjen i kjøleskapet. Det var ingenting her i verden som helt kunne måle seg med den maten Daryas kyndige hender hadde kjælt frem. Da hun satt i bilen, skrudde Mina på nyhetene. «Iran» ble nevnt i samme setning som «terrorist» og «utbrytergrupper». Mina ønsket at hun for en gangs skyld kunne høre navnet på det gamle landet sitt bli nevnt i samme setning som «glede» eller «frihet» eller «vennlig gudinne». Hun byttet til en kanal som spilte slagere fra seksti- og syttitallet, og John Travolta sang «You’re the One That I Want» av full hals. Den første gangen hun hadde hørt den sangen, var hun sammen med Bita. De var ni år gamle og bodde i Tehe15
ran. De hadde danset til den et uendelig antall ganger. I stua, på kjøkkenet, i Minas seng og ved rosebuskene i hagen. De hadde spilt sangen overalt, bortsett fra ute blant folk, hvor de kunne ha blitt arrestert. Mina hadde hatt lyst til å gifte seg med John Travolta. Veggene på rommet hennes hadde vært dekket av bilder av ham. Bita hadde hatt et bilde av den kløftede haken hans stukket inn under hodeplagget. Minst hundre ganger hadde de hørt på lydsporet på den innsmuglede kassetten. Minst tusen ganger hadde de sverget på at de skulle være bestevenner for alltid. Minst en million år var gått siden den gang. Mina svingte brått over i en annen fil og sjåføren bak henne tutet. Hun hadde ingen anelse om hvor Bita befant seg nå. Bestevenner for alltid hadde vist seg å være bestevenner til revolusjonen og krigen gjorde at en av oss måtte flykte fra landet. Bestevenner til en av oss ble amerikansk og den andre fortsatt var fanget i Iran. Mina kjørte over broa fra Manhattan til Queens. Det siste brevet hun hadde fått fra Bita, hadde kommet frem et år eller to etter at Mina flyttet til Statene. Det tynne, tynne papiret var dekket av klistremerker, sånne du skrapte på så de luktet noe. Hvis hun skrapte et av de klistremerkene nå, ville det fortsatt dufte sommersøte jordbær? Mina skrudde av radioen. Darya sto utenfor inngangsdøren i den rosa forklekjolen sin. Det røde håret var samlet i en topp, og hun hadde hendene på hoftene. «Føler du deg bedre?» ropte Mina idet hun svingte inn oppkjørselen. «Ja, men ikke kyss meg. Jeg er helt innsauset av løk», sa Darya. 16
Mina gikk bort til Darya og kysset henne likevel. «Hva er galt med håret ditt?» spurte Darya, som alltid. Ved spisestuebordet satt Kavita og Yung-Ja og drakk te og spiste baklava. Kavita var liten og rund, og hadde mørkt hår som en gang hadde vært skinnende blankt, og hender som var blitt grove av flere år med badekarskrubbing, utgreing av floker i døtrenes hår og graving i bakken så hun kunne få blomstene til å gro i det lite vennligsinnede jordsmonnet i hagen i Jackson Heights. Yung-Ja var liten og nett, alltid pent kledd, alltid vakkert sminket. Mina hadde aldri sett henne uten høye hæler og nylonstrømper. Hun skjønte med en gang at alle damene var høye på et eller annet mattestykke. Kavitas hår var en uryddig floke, og Yung-Jas sminkede øyne glinset. De hilste på Mina med kyss og klemmer, kløp henne i kinnene og lo. «Vi har jobbet med noen integralligninger i dag», sa Kavita med den høye stemmen sin. «Gått gjennom det grunnleggende. Vi har brukt integrasjon for å finne totalkostnaden fra variable kostnader!» «Ja, men vi tok også med stabile kostnader i regnestykket.» Yung-Ja snakket stille og med aksent, akkurat som en løper som nettopp hadde gjennomført en vellykket spurt. «Ikke glemme, vi ha med stabile kostnader som faktor.» «Det var vakkert, Mina», sa Darya. «Vakkert, vakkert.» «Kom igjen, Mina.» Darya tok hånden hennes og dro henne med seg mot trappen. «Til kontoret mitt. Jeg har laget noen grafer over Mr. Dashti. De ble så presise!» 17
Kavita og Yung-Ja vinket over hodene uten å titte opp fra kalkulatorene mens Mina fulgte motvillig etter Darya. På toppen av trappen sto Baba med bred fotstilling, enorme briller på hodet og en drill i den høyre hånden. «Salaam, Mina Joon!» Baba omfavnet Mina med en klem og kysset henne på begge kinn. Diverse gjenstander i verktøybeltet han hadde på, grov seg inn i ribbeina på henne. «Jeg skal gå og legge fuger rundt badekaret! En huseiers arbeid tar aldri slutt!» Han gjorde honnør. Mina gjorde kjapt honnør tilbake og så på faren mens han marsjerte inn på badet med verktøyet dansende rundt midjen. På Daryas «soveromskontor» fikk synet av to arkivskap i metall all energien til å renne ut av Mina. Hun visste hvilke hodepiner som lå lagret i mappene der inne. «La oss se, nå.» Darya bladde gjennom en arkivmappe. «Mr. Jahanfard. Mr. Samiyi. Mr. Bidar … Mr Ahmadi …» Hun lette seg gjennom mapper som var sirlig merket med lapper på farsi. «Å, her er han!» Darya fant frem en klargul mappe med en fornøyd bevegelse. «Mr. Dashti!» En øredøvende borelyd fra badet stengte et lite øyeblikk av lydstrømmen fra Darya. «Se!» Darya dro frem et papirark fra mappen og holdt det opp. Det var en CV, pyntelig og ryddig maskinskrevet. «Din fars tantes venn i Atlanta fakset den til meg etter at hun hadde snakket med Mr. Dashtis onkels kone. Se her. Han studerte kjemi på Yale, tok en bachelor og en Ph.D. Så fikk han en master i forretningsledelse fra Stan Fohrd! Han liker persisk musikk og spiller sitar. Nå har han en svært god stilling i Kodak i Atlanta, han 18
er leder for en forskningsavdeling. Mr. Dashti bestemmer hvilken kjemisk sammensetning man skal bruke for hver enkelt filmrull!» Darya la armene i kors over brystet. «Moren hans var ganske pen», la hun til. Mina stirret på tapetet. Hun innså at hun virkelig hatet tapet. «Se på dette, Mina!» Darya pekte på et annet ark med overskriften «Familiebakgrunn og Helse». «Det tok meg flere timer å finne ut av det. Det er ingen sykdomshistorie i familien. Alle ved god helse. En søster tok ut skilsmisse for et par år siden, men jeg har hørt det var den beste løsningen. Du bør oppføre deg pent neste søndag når vi skal drikke te, Mina. Du må. Jeg snakket med din fars tante og med vennen hennes i Atlanta og alle er enige: Han er den rette!» Darya ga mappen til Mina. «Regneark lyver ikke!» Mina dumpet ned på sengen. Lyden av Kavita og Yung-Ja som diskuterte integralligninger, steg opp fra spisestuen. Baba hadde sluttet å bore. Darya elsket å regne ut statistikk over passende persiske ungkarer, legge inn personlighetstrekk, familiehistorie, utdannelse, sannsynlighet for skilsmisse. Hun hadde utviklet et helt eget system for å sette verdier på spesifikke kvaliteter. Fem for gode tenner. Minus ti hvis han bare hadde en bachelor og ingen flere universitetsgrader. Pluss 20 hvis de beviselig hadde behandlet moren sin pent. Pluss syv hvis de ikke holdt gaffelen som en spade. Darya var så stolt over kunnskapene sine i Excel, var så glad i å lage grafer. Hvor var den moren Mina hadde kjent i Iran? En magiker hadde i løpet av årene fått moren hennes til å forsvinne og erstattet henne med en lubben, rødhåret Kirsten Giftekniv som ikke kunne la være å blande seg. Den moren hun hadde kjent da, ville aldri gjort dette. Un19
dersøkt. Tatt telefoner. Sendt bilde av Mina, hvis noen ønsket det. Og så, bundet av en eller annen slags tåpelig pliktfølelse overfor sine egne Giftekniver, ville mennene gå om bord på tog eller fly, eller sette seg i bilene sine og komme på tebesøk. «Darya, jeg vil ikke drikke te med Mr. Dashti på søndag. Jeg vil ikke møte ham. Jeg vil ikke gifte meg. Dette vet du.» Darya åpnet munnen for å si noe, men leppene hennes stivnet i en perfekt, rund «o». Så snudde hun seg og snakket til sengeteppet. «Min datter sier hun ikke vil gifte seg. Interessant, ikke? Hva får henne til å si det? Ungdommelighet. Ungdommelighet og total mangel på kunnskap!» De hasselbrune øynene glinset da hun snudde seg mot Mina. «Mina, jeg vil at du skal møte Mr. Dashti. Vet du hvor mange prosent som skiller seg i dette landet? Muligheten for at kvinner over tretti skal bli gift? Mr. Dashtis regneark tegner svært godt. Glem Jahanfard. Glem Bidar. Glem alle de tåpene som har kommet på besøk og kjedet deg og som du hendig nok ikke så inn i øynene og tilfeldigvis sølte te på. Jeg kan tilgi deg det, glemme det. Svisj! Borte. Hvem bryr seg? Men denne gangen, Mina! Denne gangen har jeg laget statistikk.» «Du kjenner ham ikke engang!» «Jeg er moren din, Mina. Jeg kjenner deg!» «Har det noensinne falt deg inn at jeg er lesbisk?» «Lesbisk?!» Darya snøftet. «Ikke tro at jeg ikke kjenner til lesbiske! Det var lesbiske i Iran. Vet du hvordan vi visste at de var lesbiske? Vi så det på elskerne deres! Du har ikke engang noen jentekjæreste, Mina! Du er ikke lesbisk.» Mina sukket. Hun var ikke lesbisk, men hun hadde 20
heller ikke lyst til å gifte seg med noen bare fordi moren hennes hadde plottet gjennomsnittskarakterene hans inn i et Excel-ark. Hun stirret på veggen, på maleriene fra India som Kavita hadde gitt Darya etter at hun hadde besøkt mennene som snart skulle bli svigersønnene hennes. Kavita hadde oppdratt døtrene sine i Queens, så hadde hun fått en telefon fra faren i New Delhi og reist for å møte døtrenes friere. De nye ektemennene hadde flyttet til New York for å bo sammen med sine indiskamerikanske koner. Darya hadde sagt til Mina at de var hyggelige, sjarmerende menn som lyttet godt. Hun hadde sagt at de nye ektemennene hadde tilpasset seg usedvanlig godt etter det kultursjokket det var å flytte til Amerika. «Darya, jeg forsøker fortsatt å komme meg gjennom mastergraden. Hvorfor skulle jeg gifte meg nå?» «Alle trenger en partner her i livet.» «Jeg gjør ikke det.» «Du trenger noen. Hva kommer til å skje når jeg dør? Hvem skal ta vare på deg? Når du er alene og gammel? Brødrene dine? Hvem skal tørke nesen din når du er syk?» «Jeg kan tørke nesen selv! Jeg kan ringe en venn! Ansette noen – jeg kan sette opp lapper på trestammene rundt omkring for å finne en nesetørker!» «Du trenger noen, Mina. Du må ha …» «Alt det du ikke hadde?» Mina avsluttet setningen for henne. «Nei, Mina», sa Darya stille. «Ikke alt jeg ikke hadde. Alt jeg har hatt. Jeg vil at du skal få en smak av det livet jeg har. Gi deg en liten del av det jeg har fått. Jeg vil at du skal føle lidenskap. Jeg vil at du skal bli forelsket slik jeg ble det.» 21
«Ekteskapet ditt ble arrangert.» «Det ble ikke arrangert. Det ble … oppmuntret. Jeg ble kjent med faren din. Jeg tok meg tid. Jeg elsket moren min. Jeg visste at hun ikke ville gjøre meg vondt. Fordi moren min …» Darya sluttet å snakke og gråt stille inn i hendene sine. Moren hennes var blitt drept av en bombe under krigen mellom Iran og Irak. Hun hadde vært ute for å kjøpe granatepler hos grønnsakhandleren i sentrum da bomben hadde sprengt trebodene til kjøpmannen til pinneved. Darya gråt ofte når hun snakket om Mamani. Kroppen til Mina ble matt og slapp ved tanken på at hun hadde spurt Mamani om å få de granateplene for alle de årene siden. Men hun tvang seg til å stå rett. At Darya gråt over Mamani, var ikke nytt. «Fordi …» Darya tittet opp, og ansiktet var vått, men var med ett blitt rolig. «Fordi, Mina, min mor ga meg en gave da jeg var nitten. Forstår du ikke? Hun ga meg en gave, og på den tiden var jeg også ung og for dum til å skjønne hva det var hun hadde funnet til meg. Jeg gikk i mitt eget bryllup fordi man ikke sa imot foreldrene sine på den tiden. Det tok meg mange år før jeg skjønte hva hun hadde gjort for meg. Den lykken hun hadde lagt i hendene mine.» Mina tenkte på mannen på badet ved siden av, han som satt på kne og klemte fugemasse på de rosa flisene. Hun tenkte på de få, tynne hårstråene til faren, de ujevne tennene og selvhjelpskassettene, den bulende magen, og hvordan han pleide å høre på amerikanske sanger på radioen og overhodet ikke fikk med seg teksten. Hva var den gaven Mamani hadde gitt henne? Var dette lykken Darya snakket om? «Det er latterlig», sa Mina. «Man kan ikke velge ekte22
felle for en annen. Hvordan kan man vite hva som er rett for dem?» «Man har jo gjort det i flere århundrer. Dette, måten man gjør det på her, det er latterlig. Man kan jo ikke velge ektefelle selv. Hvordan kan en person, en ung person, vite hva som er riktig for seg? Tenkte du slik du gjør nå, da du var femten? Vel, når du er tretti, kommer du til å se tilbake på dagen i dag og le av dine egne tanker. Det er som alt annet når du er ung. Grønnsaker. Tran. Jakke på en dag som virker varm. Moren din sier ta det, det er bra for deg. Du nekter, det virker ikke nødvendig. Så innser du at hun vet bedre enn deg. Det er derfor hun er moren din.» Den røde hårknuten til Darya hoppet og danset mens hun snakket. «Tror du ikke jeg vet hvordan du har det? Jeg gråt slik du gråter alene om nettene nå. Jeg ville ikke gifte meg. Syntes ikke engang Baba var tiltrekkende. Jeg ville ta en Ph.D. i matematikk og bli professor. Jeg hadde alltid tenkt at jeg skulle bidra med noe i akademia, at jeg ville bli husket for et teorem eller et bevis eller noe. Jeg trodde aldri jeg skulle sitte med Kavita og Yung-Ja på lørdager og løse ligninger ingen noensinne kommer til å se. Da moren min introduserte meg for din far, hatet jeg ham. Jeg hatet henne for at hun dyttet ham på meg. Jeg brukte flere måneder, til og med år, på å forakte hele ekteskapet.» «Og så? Hva skjedde?» «Det som skjedde, er at jeg ble voksen. Det som skjedde, er din far. Han ga til meg. Alltid uselvisk jobbet han for å gjøre meg lykkelig. En dag våknet jeg og så på ham og huset mitt og den store magen og innså at jeg var lykkelig uten at jeg engang hadde visst det. Jeg hørte om en kvinne som fikk en matematikkpris, og jeg 23
lo. Jeg brydde meg ikke. Da moren min døde, hadde jeg ikke overlevd uten din far. Ikke et matteprofessorat i hele verden hadde reddet meg da.» Darya plukket opp hårbørsten med en fraværende mine og snurret den rundt mellom fingrene. «Og i tillegg», fortsatte hun. «Husker du da du var atten og vi gikk på kjøpesenteret, og jeg kjøpte en olaskjorte til deg? Husker du at du ikke ville ha den? At du hatet den? Nå bruker du den nesten hver dag.» «Mr. Dashti er ikke noen skjorte!» «Han bruker pene skjorter!» «Darya!!!» Mina merket at det prikket så vidt i magen. En skjelven jobbet seg ned mot tåneglene og munnen skvatt opp. Hun klarte ikke slutte å le. Så absurd denne samtalen var! Mr. Dashti bruker pene skjorter. Faren hennes var en gave – Mina forestilte seg en enorm, rød sløyfe knyttet rundt Babas skallede hode. Hun snøftet som en gris mens tårene rant nedover kinnene og gjorde dem gjennomvåte. Hun tenkte på grafene, Mr. Jahanfard, Mr. Bider, Mr. Dashti, linjene som Darya hadde regnet seg frem til sank og steg på papiret. Hun begynte å få vondt i magen. Hun tenkte på gaven, gaven fra den stakkars, døde bestemoren. Mina klarte ikke snakke mer. Hun lå tvikroket på sengen. Det gjorde vondt i kinnene og magen strammet seg. Gjennom tårene fikk hun øye på moren. Darya sto der i den rosa og hvite forklekjolen, de tykke føttene pekte utover, hun hadde Dashti-mappen i den ene hånden, hårbørsten i den andre. Etterveksten var blitt synlig, den flammende rødfargen trengte en liten oppussing. Da de dro fra Iran, hadde Darya sverget på å farge håret rødt 24
hvis hun noensinne kom til et land hvor hun ikke måtte bruke slør. En av de første morgenene de hadde våknet i New York, forsvant hun inn på badet og ble der i en halvtime. Da hun kom ut fra badet med et håndkle pakket rundt hodet, klappet Baba høyt for henne, han plystret og heiet og fikk Mina og brødrene til å stemme i. Mina kunne se Baba for seg nå, stoltheten som lyste ut av ansiktet hans da Darya sjenert fjernet håndkledet fra det våte håret, hvordan han gikk på badet og vasket vekk de skarlagensrøde flekkene på veggene, akkurat slik han hadde vasket bestemorens kropp etter at bomben ved grønnsakhandleren hadde sølt den til med skarlagensrødt for alle de årene siden. Latteren vek for stillhet. Kroppen til Mina strammet seg og rykket til et par ganger før hun reiste seg. Darya sa ingenting, blikket var forvirret. «Å, Maman», sa Mina idet hun tok hårbørsten fra Darya og plasserte henne på sengen. «Synes du jeg skal bruke den lavendelfargede kjolen med en cardigan til, eller uten noe over, når jeg møter Mr. Dashti?» Hun plasserte hårbørsten på den grå etterveksten på Daryas hode, og gredde morens hår med sakte bevegelser.
kapittel 2
Mannen i den beige dressen
Søndagen etter tok Mina undergrunnen til foreldrenes hus fordi bilen måtte på verksted. Hun ringte på døren som om hun var en gjest. Baba åpnet, nydusjet og kledd i sin beste dress i tre deler. Han hadde på skilpaddeslipset fra Metropolitan Museum of Art. Old Spice-duften var overveldende. Darya løp til døren i den skreddersydde, lyse drakten som fikk de hasselbrune øynene til å se grønne ut. Håret var satt opp i en perfekt knute i nakken, leppene glinset av lipgloss. Hun rynket pannen da hun fikk øye på Minas jeans og den lavendelfargede cardiganen hun hadde knyttet rundt livet, men sa ikke et ord. Mina registrerte duften av dampende basmatiris og den aromatiske ghormeh sabzi-stuingen med urter som strømmet fra kjøkkenet. Te med Mr. Dashti hadde blitt forvandlet til lunsj. Presis 13.15 ringte det på igjen, og Darya slapp øsen ned i vasken og skyndte seg til døren. Hun trakk pusten dypt et par ganger og rettet på hårtoppen før hun svingte opp døren. På terskelen sto en lav, lubben mann med en bukett hvite og rosa blomster i hendene. Han hadde på seg beige dress og brunt slips. Han var glattbarbert og hadde mandelformede øyne. De få hårstråene 26
han hadde, var strategisk gredd over hodet, men ble plutselig blåst rett til værs av et kraftig vindkast. «Mr. Dashti! Kjære vene!» utbrøt Darya på farsi, som om det var verdens største overraskelse at han sto der. «Vel, vel … velkommen! Kom inn, kom inn!» Mr. Dashti bukket dypt. «Det er en fryd å møte Dem, Mrs. Rezayi. Gleden er virkelig på min side. Jeg må be så meget om unnskyldning for min hovmodighet og at jeg har vært anmassende og plaget Dem. Jeg kommer ubeleilig. Jeg er en byrde for Dem og Deres hjem. Jeg ber om at De tilgir meg.» «Å, Mr. Dashti, hvordan kan du si noe slikt? Du har gjort oss så glad. Dagen har blitt strålende på grunn av deg. Du har tent lyset i øynene våre! Du har beskjemmet oss med din sjenerøsitet. Vær så snill, kom inn – du, som er fylt med så mye nåde!» Darya bøyde hodet kyndig mens hun svarte. De spilte ut den persiske leken tarof, en muntlig tradisjon hvor overdreven høflighet og formelle utvekslinger sto i fokus, et rituale fylt med smykket smiger og uendelig utøvelse av respekt for den andre, dramatisk selvutslettelse, og unnvikende svar på unødvendige spørsmål. Darya og Baba nøt denne kommunikasjonsformen, denne kunsten, men Mina hadde brukt flere år på å sette seg på bakbeina når den dukket opp. « … De har virkelig skjenket oss en uendelig glede», fortsatte Darya. «Vær så snill, vær så snill, kom inn.» Og med det gikk Mr. Dashti inn i huset og så nervøst rundt seg. Da han så Mina, tittet han vekk, så på trappen, så på veggen, så på skoene sine, helt til han ble reddet av den buldrende stemmen til Baba fra bak inngangsdøren, som fortsatt sto på vidt gap. «Mr. Dashti, sir, det er veldig hyggelig å møte deg.» Baba gikk inn i synsfeltet. Han strakte frem neven og ris27
tet Mr. Dashtis hånd kraftig mens Mr. Dashti ga uttrykk for hvor overveldende glad han var for å møte Baba. Darya lukket døren, snudde seg for å se på Mina, så forvirret ut, før hun ropte: «Men, kjære vene, Mr. Dashti! Vær så snill! Dette er vår datter, Mina!» Baba snudde seg også, og både Darya og han stirret først på Mina og så på Mr. Dashti som om det faktisk var merkelig at datteren deres, Mina, skulle stå i stuen på den gode dagen da Mr. Dashti hadde kommet på besøk. For et sammentreff! Mr. Dashti trippet i Minas retning, men så ikke på henne. Sakte, fra halsgropen og opp, steg en mørk rosa farge mot toppen av det skallede hodet. Han bukket. «Jeg er heldig som får møte deg», sa han til skoene sine. Mina så desperat på Darya, så på Baba. De dultet borti henne med blikket helt til Daryas hode rykket til og tvang Mina til å svare. «Jeg også», sa Mina mens Baba viftet med hånden mot sofaen. Mr. Dashti vagget over teppet og satte seg ned i sofaen med et dumpt dunk, han feilvurderte høyden på setet. Darya bød Mr. Dashti på nøtter og tørkede kikerter, og Baba begynte å småprate. Mina la merke til at knøttsmå svetteperler dannet seg på Mr. Dashtis panne og hake. Baba spurte om reisen, om flyturen hadde vært behagelig, hva han syntes om New York, om han likte seg i Atlanta, hvordan familien hans hadde det, og kom med lystige kommentarer om været i New York og hvor enormt håpløse taxisjåførene i byen var. «Vel, de er innvandrere hele gjengen, nå, er de ikke?» skjøt Darya inn som om hun selv var etterkommer av pilegrimene på Mayflower. Mina sa ingenting, hun satt der bare og ventet på lunsjen. Vi skal spise, så er det den obligatoriske teen, så drar han hjem. Hun hadde regnskaps28
notater hun måtte gå gjennom. Hun hadde et økonomicase hun måtte forberede. Mens Mr. Dashti la beina i kors, åpnet dem og la dem i kors igjen, la Mina merke til at den beige dressen var altfor liten for ham. Han var mye tyngre enn det Daryas grafer og skjemaer hadde tilsagt. Mina kunne forestille seg at han hadde lange, uryddige hår på tærne. Han ville mest sannsynlig ha barn i løpet av et år, og ikke bare en baby, men en gutt. Han fremsto som en mann hun aldri ville kunne snakke med midt på natten. Han kom nok til å be Mina om å skrive til foreldrene hans i Iran én gang i uken, på farsi, og med fyllepenn og bare i blått. Han likte nok at gryterettene var kokvarme og ville at sønnen deres skulle bli hjernekirurg som opererte nevromer, eller berømt ingeniør i Maryland. Der skulle han bo med sin kone, Minas svigerdatter, som skulle gå på aerobictimer mens Mina passet på barnebarna. Mina ville ikke passe barnebarna. Hun likte ikke engang Maryland. Delikate rader med safrandekket ris prydet tallerkenene da de spiste lunsj. Ghormeh sabzi khoresh-en var perfekt. En kombinasjon av lam og røde kidneybønner blandet med sabzien av persille, koriander, vårløk og bukkehornfrø. Mina bet i en tørket, persisk lime og en bittersyrlig bølge fylte munnen. Da de var ferdige med lunsjen, hadde Mr. Dashti, Baba og Darya snakket om politikere (de er sjarlataner, alle som en), været (solen gir lys, men ikke nok varme i denne delen av Amerika), forretninger og økonomi (det er viktig), medisin (det er veldig viktig), kjemi (de kjente den samme genierklærte professoren i organisk kjemi), innvandrere (de ødelegger Queens), kabel-TV (det er et enormt, kommersielt 29
ødeland), og spesielt matkanalen (konseptet er bra, men kokkene burde virkelig vaske redskapene oftere og ikke kutte grønnsaker på skitne benkeplater). Mina hadde sagt et par ord, som «bra» da hun ble spurt om hvordan det gikk på universitetet, «interessant» som svar på hva hun syntes om studiene, og «ja» da hun ble spurt om hun ville ha mer ris. Alle spørsmålene ovenfor ble stilt av hennes foreldre i håp om at hun skulle begynne å prate. Hver gang Mr. Dashti tittet i hennes retning, var han som målbundet. Mørke svetteflekker spredte seg under armene på den beige dressen, og han tørket seg nesten uten stans i pannen med en sammenkrøllet serviett han holdt i den deigete hånden. Til slutt reiste Darya og Baba seg for å rydde av bordet, og Mina hoppet opp fra stolen for å hjelpe til. Men Darya sa med et sammenbitt smil at Mina måtte bare sitte, og nei, de trengte ikke hjelp på kjøkkenet. Det ble åpenbart at Mina på ingen måte kunne rømme fra den fryktede tiden på tomannshånd med Mr. Dashti. Hun satt overfor ham og sa ingenting, mens Darya og Baba styrte og ståket på kjøkkenet. Bestefarsklokken tikket høyt ved trappegelenderet. «Miss Mina», sa Mr. Dashti til slutt. «Eh, hvordan går det?» Mina tittet overrasket opp. Så langt hadde alle snakket farsi. Aksenten var ikke den velkjente syngende stemmen som broren Kayvon var så flink til å etterligne når han snakket med «Iråån»-aksenten. Aksenten var ganske amerikansk. «Det går», sa hun på engelsk. Den glatte pannen til Mr. Dashti glinset i en solstråle som skinte gjennom vinduet. «Jeg mener, det går bra, takk.» Han nikket. Oppvaskmaskinen startet på kjøkkenet. 30
Mina kunne se for seg at faren hennes vasket kobberskålene for hånd mens Darya brygget fersk te. Mr. Dashti bet seg i leppen og gransket de persiske miniatyrene som hang på veggen. For første gang, av alle ekteskapsarrangeringsmøtene, gikk det opp for Mina at han var like utilpass som hun var. «Hvordan syntes du det var å ta en MBA?» spurte hun. Det lyste i øynene hans, og han smilte. Vel, én ting av det Darya hadde sagt, var riktig. Han hadde pene tenner. «MBA-en? Jo, faktisk, jeg likte det, Miss Mina. Programmet var bra, og det var veldig nyttig for meg. Jeg trivdes med det.» Blikket hans møtte hennes for første gang. «Det er mye arbeid, men når alt kommer til alt, er det verdt det.» «Ja», sa Mina. Hun nikket, overflødig. Det var noe ved måten han snakket på som fikk henne til å føle at hun burde hjelpe ham på veien i stedet for å være barnslig og gjøre det vanskeligere for ham. Hun kunne jo ikke vite hva slags Darya han hadde hjemme? Hvem kunne vite hva slags slektning han hadde, en som blandet seg opp i alt og hadde overtalt ham til å sette seg på et fly for å komme til Queens og spise lunsj? De var ofre for den samme forbannelsen. Mina visste at de aldri kom til å se hverandre igjen, så hun bestemte seg for å forsøke å gjøre den tiden de hadde igjen sammen, i det minste relativt hyggelig. Stakkars fyr. I den beige dressen og allting. «Ja, det er litt av et studieforløp!» sa Mina, akkurat litt for høyt. «Jeg lærer innmari mye!» «Det er sant. Man lærer … haugevis», sa Mr. Dashti. Han nikket og tittet enda en gang på de persiske miniatyrene på veggen. Mina gransket bordduken. «Her kommer teen!» Darya spankulerte inn med et 31
brett med fire estekan – små, timeglassformede glass – som var fylt med mørk te. Baba bar en sølvskål med sukkerbiter i den ene hånden, og et fat med baklava skåret i diamantform i den andre. «Må dine hender ikke smertes, Mrs. Rezayi», sa Mr. Dashti. «Jeg beklager så meget for alt bryet jeg har forårsaket.» «Å, det var da ikke noe problem», sa Darya. «Baklavaen er himmelsk», sa Mr. Dashti. «Jeg skjemmes over bryet jeg har påtvunget dere.» «Vel, du forstår, hemmeligheten ligger i konsistensen på mandelpuréen.» Baba gned fingrene sammen for å vise hvordan man oppnår den rette konsistensen. «Hemmeligheten ligger i knaingen, sir. Det ligger i knaingen.» Mr. Dashti lente seg frem og lyttet mens Baba forklarte oppskriften. Mina visste at Mr. Dashti fortjente en sømmelig og søt jente. Hun ønsket ham alt godt, og kjente et lite stikk av skyldfølelse for at hun ikke var den rette. Baba snakket fortsatt om å legge mandler i bløt. Og så, i et slankt, lite øyeblikk – idet Mr. Dashti brakk baklavabiten i to og Babas briller ble dekket av damp fra en teslurk – vekslet Mina et blikk med Darya. Hun visste at moren kunne lese ansiktet hennes, og Darya innså øyeblikkelig at Mina ikke kom til å prøve brudekjoler med det første. Det kom ikke til å bli lagt frem noe sofreh – bryllupsduk – heller. Det var over. Teglassene var tomme. Darya sukket tungt og lenge og brettet servietten i mindre og mindre firkanter i fanget. Mr. Dashti takket alle for den nydelige maten og lunsjen og teen og baklavaen. «Det var bare hyggelig, ingen årsak, Mr. Dashti. Vi håper du har kost deg i New York», sa Darya stramt. 32
Nå visste alle ved bordet at Mina og Mr. Dashti ikke kom til å bli gift. «Vi håper turen tilbake til Atlanta blir behagelig og at alt går smertefritt», sa Baba. Og med det ble det åpenbart at Mr. Dashti ikke kom til å komme tilbake. Darya hevet teglasset. «Vi ønsker deg alt godt, Mr. Dashti. Hvis Gud ønsker det, vil du bare møte videre suksess i fremtiden.» Og de nippet til teen og sugde på sukkerbiter mens ettermiddagen la seg over dem som et teppe. Mr. Dashti var duknakket og skuldrene lutet, men han takket Darya og Baba igjen og igjen for den deilige lunsjen og teen. Mina la merke til at ansiktet ikke lenger var så fuktig av svette, til tross for at han hadde drukket kokende het te. Idet Mina strakte seg mot baklavaen, gjorde Mr. Dashti det samme, og blikkene deres møttes et øyeblikk. Mina kunne tydelig se ansiktsuttrykket hans. Han dro hånden høflig vekk og smilte mens han viste frem de perfekte tennene. Da Mina reiste seg for å bære teglassene ut på kjøkkenet, visste hun at uttrykket Mr. Dashti hadde hatt i ansiktet, verken var motløshet eller avvisning, men faktisk overstrømmende, herlig lettelse.