Peter Franziskus Strassegger
Stasia
© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-39245-1 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2012 Satt i 10,9/14 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Das Kind versteckt sich im Maissack, weil es Angst hat. aglaja veteranyi
Ned
Stasia satt foran speilet og sminka seg. Jeg stod med kofferten min i døråpninga og så inn. Gardinene var trukket for, men morgensola lyste gjennom det tynne stoffet. Jeg kjente at lufta stod stille. Lufta stod stille, men det hang som alltid et frisk snev av såpe i lufta på rommet hennes. Som om noe var nyvaska. Som om hun nettopp hadde kommet fra dusjen. Den ekle lukta fra huset til mormor nådde ikke inn hit. Stasia trengte den bort. Da vi kom hit lukta det som gammel surmelk av de fuktige vinduskarmene hennes. Hos meg lukta det fortsatt sånn. Hos meg hadde lukta blitt verre. Men etter bare noen dager her på rommet … Det var dette som egentlig var Stasia: En kropp som alltid var ren, en lukt som aldri ble gammel. Kunne jeg si til henne det jeg nettopp hadde drømt? Jeg satt kofferten ned og gikk inn. Hun skvatt til da jeg åpna døra. Du må ikke snike deg innpå meg på den måten, sa hun. Hmm, jeg trodde du visste at jeg kom, sa jeg og gikk helt bort til henne. Jeg har drømt om avreisa i natt, sa jeg. Om avreisa? 7
Ja, om forretninger, og om alt vi må gjøre. Om at jeg må bruke et kassaapparat, knuse kneet til en fyllik … Du vet, alt det der, sa jeg. Hva er det du sier for noe? spurte hun og så på meg. Er det ikke det vi skal gjøre da? Så rar du er, lo hun bak små, hvite tenner. Har du tatt speilet fra badet? Kan jeg få se? Stasia snudde seg mot speilet igjen. Ja vel, så kom her, sa hun og gjorde plass til meg ved sida av henne. Jeg satte meg og så inn i speilet. Først så jeg på ansiktet til Stasia. Hun hadde mørk sminke under øynene, og håret gredd bak det ene øret. Hun så nesten ut som en voksen kvinne slik hun hadde sminka seg i dag. Deretter så jeg på meg selv. Hvor lenge tror du vi kommer til å bli borte? Er det mer enn ni år, for eksempel? Stasia snudde seg mot meg. Hvorfor vil du vite det? Jeg så ned i gulvet. Det var også noe jeg drømte, sa jeg. Tosk, ikke bry deg om alle drømmene dine, sa hun og pressa leppene mot hverandre til de ble helt røde. Vet du hvorfor barn alltid må ha med seg bananer på sirkus? spurte jeg. Hva? Du sier så mye rart. Hvor har du det ifra? Læreren min leste fra ei bok, og der stod det at man måtte ha med seg bananer på sirkus. Hvilken lærer var det? Gro. Åh … Ikke tro på det Gro sier, hun er gal. Men det er 8
lurt å ta med seg noe godt på sirkus, ja, for det er kjedelig der. Hvordan kan det være kjedelig der? Jeg vet vel hva jeg snakker om. Har mor og far tatt deg med på sirkus? En gang, da du var for liten til å bli med. Jeg var for liten da. Jeg har bestandig vært for liten! Men jeg er stor nok nå, er jeg ikke, Stasia? Stor nok til å bruke en hammer, for eksempel? Stasia så på meg. Ikke så stor som deg da, la jeg til. Jeg skal ta deg med på sirkus en gang. Så får du se, det er kjedelig, sa hun og snudde seg mot speilet igjen. Det blinka i øynene hennes. Hun tok opp en svart sminkeblyant. Jeg ble sittende og se på mens hun gjorde seg ferdig. Jeg fulgte nøye med da hun strøyk den mørke sminken under det ene øyet. Så det andre. Jeg satt på stolen ved sida av henne uten å røre meg og så på at sminken rundt øynene hennes ble mørkere og mørkere. Du? sa jeg. Hva nå? Tror du vi kommer i spesialklasse? Hvorfor det? Sånn at vi kan lære oss å lese og skrive på tysk. Jeg tror ikke du skal bekymre deg for det. Hvorfor ikke? Mor sa at vi skulle gå på skole der nede. Hun sa at de har noe som heter spesialklasse der, og at vi kan gå der sammen. Kanskje mor mener det. Men far sa noe helt annet. Hva er det far har sagt? Har han snakka med deg? Han sa vi ikke skal gå på skole der nede. Ikke? Hva skal vi gjøre når vi ikke skal gå på skole, da? 9
Stasia la sminka ifra seg og så på meg. Jeg tror ikke du trenger å tenke på skole lenger. Hvorfor ikke? Mor kan snakke med lærerne der nede sånn at vi får gå i spesialklasse. Tror du mor klarer å ordne med det der nede? Klarer hun ikke det? Det er utlandet for henne, sa hun. Utlandet, gjentok jeg hviskende. Skal vi aldri mer gå på skole? Hva skal vi gjøre da, Stasia? Når vi ikke går på skole? Jeg pressa hånda mot magen min. Det var noe som stakk der, noe som stakk og gravde i magesekken. Stasia så på meg, hun smilte. Ikke tenk på det, sa hun. Åh? Tenk så gøy det kan bli å ikke gå på skole. Vi skal finne på noe annet å gjøre. Åh? Jeg gikk av stolen og mot vinduet. Jeg dro gardinene til side, lente meg mot vinduskarmen, men så rygga jeg raskt inn i rommet igjen. Der ute på innkjørselen stod den lange, gule bilen vår parkert. Den stod og venta. Den venta på oss alle, men mest av alt venta den på Stasia og meg. Kanskje jeg burde slå inn frontruta på bilen slik at vi slapp å dra? Eller stikke hull i dekka? Jeg burde hatt en kniv. Stasia? Hva nå? Jeg er redd. Jeg vet ikke hva som kommer til å skje når vi reiser. Er det farlig? Hun snudde seg på stolen. Jeg så på henne. Sola skinte på øyenbrynene, de sminka øyenbrynene. Du skal aldri dra ifra meg? Ikke om ni år engang? 10
Hva er det du sier for noe rart? Du trenger ikke å være redd. Stasia pressa leppene mot hverandre igjen. De ble røde, men så bleikna de igjen. Hun gjorde noe med leppene sånn at de skalv. Også da ble de røde. Jeg senka hodet og prøvde å la være å se på henne. Det er noe jeg har drømt, sa jeg mens jeg prøvde å gjøre som henne. Jeg pressa leppene mot hverandre, og skalv med haka. Så snudde jeg meg mot døra. Hva er det du har drømt, Armin? spurte Stasia til slutt, men da var jeg allerede på vei ut av rommet. Jeg drømte om avreisa. Jeg drømte at du og jeg satt i bilen. Du satt i setet ved sida av meg og holdt knærne opp til haka. Du smilte. Så tok du opp en flaske med neglelakk. Du skrudde av lokket, og dro opp den røde penselen. Tunga di stakk ut mellom tennene mens du gjorde det. Sakte bøyde du deg fram og strøk lakk på tåneglene, en etter en. Du sa at du fargela en negl for hvert år du hadde igjen å leve. Ti til sammen. Blås på dem, sa du så til meg, og jeg bøyde meg ned og blåste. Da løsna alle neglene dine. De løsna og falt på gulvet. Og de ble liggende der nede, på det blå gulvteppet i bilen. Ti til sammen.
Stasia og jeg gikk ned trappa. Vi gikk gjennom stua, mot kjøkkenet, og ble stående i døra med hendene på ryggen. Vi hadde på oss finklær, hadde noen tatt bilde av oss nå, ville vi blitt berømte som to artister! Far og mor satt ved bordet og spiste uten å se opp. De leste hver sin avis. Mormor stod ved komfyren og steikte egg. Skal vi ikke dra snart? spurte jeg. Mor hadde på en svart dongeribukse, og en høyhalsa, svart ullgenser. Hun bretta avisa sammen på midten, og la den ned under stolen sin. Hun dro noen hårstrå bort fra ansiktet og så mot oss. Håret til mor var akkurat slik som håret til Stasia pleier å være når hun har bada i sjøvann. Da er det stritt og hardt, og det føles nesten som halm å ta i. Far hadde mørke, tette krøller som daska mot pannen mens han spiste, og han hadde på seg en hvit T-skjorte som var blitt gul under armhulene. Mormor ville nok ha vaska den for lengst. Men hun fikk aldri røre noe som var fars. Mormor stod over steikeplata. Idet far hadde spist opp det ene egget, ba han om enda ett. Mormor så forsiktig bort på mor. 12
Så gi ham et egg til da! sa mor. Mormor bøyde seg over far, og balanserte det ferdige egget på steikespaden. Da far hadde fått egget lagt på tallerkenen, så han mot oss og smilte et øyeblikk. Så dere er klare? sa han før han bøyde seg forover igjen for å fortsette å spise. Mor reiste seg med en brå bevegelse. Hun støtta seg på bordet så kaffekopper klirra mot hverandre. Idet hun stod på beina, sjangla hun litt, tok tak i stolen, holdt seg fast i den til hun fant balansen. Så tok hun to store steg framover, og stilte seg opp foran oss. Det var DETTE som var mor i dag, men det var ikke SLIK jeg ville ha henne! Hun gikk ned på huk, og akkurat idet hun satte seg ned, smatt Stasia unna og gikk til bords. Mor himla med øynene. Jeg hviska: Er du lei deg for noe, mor? Mor lukka øynene. Hun svarte med å trekke tilbake det ene ermet på genseren slik at en bleik arm kom fram. Så la hun armen på skrå over magen min, åpna øynene, og nærma seg ansiktet mitt med sitt eget. Jeg var redd for at hun ville kysse meg på munnen, men leppene gikk ut mot sida. Du må holde meg i armen dersom jeg gråter i dag, hviska hun meg i øret. Jeg kjente at den varme ånden hennes snek seg inn i ørekanalen. Jeg så mot mormor og var redd for at hun skulle høre meg. Skal du gråte nå, mor? Mor hviska at jeg ikke skulle trøste henne, bare holde henne i armen. Sånn må du gjør det, sa hun og la hånda mi på den nakne, bleike overarmen hennes. 13
Hun strøk seg selv med hånda mi, og lukka øynene mens hun gjorde det. Klarer du det? sa hun etter en stund, og slapp. Jeg vet ikke, svarte jeg. Strykebevegelsen stoppa. Du må, for jeg klarer meg ikke uten deg! sa hun og tok tak i hånda mi igjen. Mor begynte å stryke seg selv hardere, så hardt at jeg ble varm og klam i hånda. Samtidig lukka hun øynene. Hun elska det så mye! Men strykinga gikk over til gnikking, og med gnikkinga satte huden hennes seg fast mellom fingrene mine. Da ble jeg den som begynte å gråte, for jeg ville ikke gjøre henne vondt. Hus bygges ikke der hvor du selv er, hus må du reise til, brøt far inn. Han snudde seg raskt mot oss. Da slapp mor tak i meg, ånden hennes trakk seg tilbake, og jeg fikk endelig gå til bords. Jeg så på far der han satt på stolen sin. Det var lenge sida jeg hadde hørt ham snakke. Mormor mente at far snakka norsk med aksent, men for meg hørtes det bare ut som om han hadde en mørk og ru stemme. Jeg gikk til enden av bordet, og så på mens han spiste opp speilegget sitt. Egget lå som pålegg oppå skiva, og far spiste det hele med kniv og gaffel. Kniven spidda plomma, og den gule gugga dreiv utover tallerken. Han tok en brødskalk og tørka opp det siste gule laget. Så tente han seg en røyk, reiste seg fra bordet og gikk inn i stua. Mor fulgte etter ham. Mormor snudde seg bort fra steikeplata, snudde seg mot Stasia og meg og smilte. Hva vil dere ha til frokost? spurte hun. 14
Stasia svarte egg. Jeg vet ikke, sa jeg og prøvde å tenke på alt jeg likte å spise. I Sør-Tyskland spiser jeg som regel svinekam med surkål på autobahnrestaurant. I Østerrike spiser jeg sitronkaker med melis på, men av og til reiser vi over grensa til Slovenia hvor vi får en ekkel rømmesuppe med kjøttbiter og kanel i. Den ville jeg ikke ha! Er dette siste gang vi skal spise hos deg, mormor?