S P IR AL
A V
LØ GN E R
I N N H O L D
Prolog. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
11
Familiens løgner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sportens løgner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Medienes løgner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Brorskapets løgner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den amerikanske heltens løgner . . . . . . . . . . . . . . . Sannheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
21 53 117 165 205 287
Epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Utvalgt bibliografi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
351 361 365 390
Del I Del II Del III Del IV Del V Del VI
«Dette er min kropp. Og jeg kan gjøre hva jeg vil med den. Jeg kan presse den, utforske den, tilpasse den, lytte til den. Alle vil vite hva jeg går på. Hva jeg går på? Jeg går på sykkelen min og sliter ræva av meg seks timer om dagen. Hva går du på selv?» – lance armstrong
PR O L O G
L
ance Armstrongs drømmehus til ti millioner dollar1 er skjult bak en høy, melkehvit mur av Texas-kalkstein og en massiv stålport. Besøkende kjører i sirkel under et stort eiketre med grener som strekker seg ut mot en 725 kvadratmeter stor herregård i spansk kolonistil. Treet selv er et vitnesbyrd om Armstrongs berømte viljestyrke. Det befant seg en gang på den andre siden av eiendommen, femti meter sør for huset. Armstrong ville ha det ved hovedtrappen. Flyttingen kostet to hundre tusen dollar. Hans nære venner spøker om at Armstrong, som er agnostiker, satte i gang det prosjektet for å bevise at han ikke trengte Gud for å sette himmel og jord i bevegelse. I nesten ti år har Lance Armstrong og jeg pleid et stormfullt bekjentskap. Det er sju år siden Bill Stapleton, Armstrongs agent, første gang truet med å saksøke meg. Den gang var jeg bare en av de mange reporterne Armstrong hadde prøvd å manipulere, temme eller true. Rettssaker mot skribenter som våget å sette spørsmålstegn ved solskinnshistorien hans, var en rask og effektiv taktikk for å overbevise folk om at det ikke var bryet verdt å kritisere ham. Etter som årene gikk, skulle han komme til å betrakte meg som en fiende, en av de mange han og håndlangerne hans måtte holde øye med. Først nå, etter at han er falt, har vi to inngått noe som minner om en våpenhvile. Selv om han sikkert vil nekte for det, vet jeg at han har valgt å samarbeide med meg fordi han tror han kan kontrollere tendensen i boken. Det kommer ikke på tale, har jeg sagt. Etter atskillige kriminal- og sivilrettslige undersøkelser om hvor11
vidt Armstrong hadde organisert et sofistikert dopingregime for å vinne de sju Tour de France-titlene; etter alle vitnemålene fra syklister som kjente ham bedre enn noen andre, og som under ed motsa hvert eneste rettslig forsvar Armstrong noen gang hadde ført; etter å ha løyet, løyet, og løyet enda litt til, innser vår tids mest berømte idrettsmann plutselig at jeg har noe å fare med. Og jeg innser at han, selv nå, tror han er i en posisjon hvor han har nesten eneveldig makt. «Du kan skrive hva du vil,» sa han til meg i en telefonsamtale. «Men skal boken hete Cycle of Lies (Spiral av løgner)? Det går ikke.» Jeg har intervjuet ham ansikt til ansikt i fem forskjellige land: på lagbusser som luktet av svett lycra under Tour de France, på luksuriøse hotellrom i New York City, i baksetet på limousiner, i sjelløse konferanserom og i timevis på telefonen. Nå, det vil si våren 2013, da hele verden har rast sammen for ham og flyttebilene er underveis for å tømme hans elskede gods, har jeg kommet på besøk hjemme hos ham i Austin for første gang. Ja, flott, bare kom, sa han. Nå som han beleires av gravskrifter over sin strålende karriere (som viste seg å bygge på juks), ville han forsikre seg om at jeg skrev historien «slik det virkelig gikk til». Det er derfor jeg parkerer bilen under den store eiken som Armstrong flyttet fordi han tenkte: Hvorfor ikke? Jeg ser på huset og tenker på de gule trøyene hans. En måned etter at det amerikanske kontoret for anti-doping la frem 1000 sider med bevis mot Armstrong og fratok ham Tour-titlene, postet han et bilde av seg selv, arrogant som alltid, mens han slappet av på en hjørnesofa i dette huset, med de sju gule trøyene hengende høytidelig oppmarsjert bak seg: «Hjemme i Austin og bare slapper av.» Det var i november 2012. Er han like trassig sju måneder senere, mon tro? Alt før jeg får tatt nøklene ut av tenningslåsen, dukker et engleaktig ansikt med bustete, krøllete hår opp ved bilvinduet, og de to små hendene til et barn som ennå ikke er begynt på skolen, dasker mot ruten. Det er Lances yngste sønn, Max. Armstrong står bak ham i flipp-floppsandaler, svart T-skjorte og svarte basketballshorts som nesten når ned til de arrete knærne. Øynene er skjult bak mørke solbriller. 12
«Si hei til Juliet, Max,» sier Armstrong. «Hei, Juliet!» sier Max. Så snur han seg til faren og spør om han kan få is. Det får faren til å fnise, noe jeg aldri har sett ham gjøre før. «Ja da, du skal få is,» sier Armstrong. «Du har vært flink nå, kompis, skikkelig flink.» Vi går opp hovedtrappen, der Armstrong stanser ved døren. Han flytter blikket til treet, huset, livet han har levd her. «Bra sted, ikke sant?» sier han. «Ja,» sier jeg. «Tror du du vil savne det?» Armstrong vil ikke flytte, men han må. Sponsorene har sviktet ham2 og trukket tilbake noe sånt som 75 millioner dollar i fremtidige inntekter. Hvis han taper alle rettssaker hvor han står tiltalt, kommer han til å ende med å skylde mer enn 135 millioner dollar.3 For å «sette ned forbrenningen» som han kaller det, har han allerede sagt opp leiekontraktene på en takleilighet ved Central Park i Manhattan og et hus i Marfa i Texas. Det neste som forsvinner, er godset i Austin, som han har byttet inn i et langt mer beskjedent krypinn nær sentrum. Hans tidligere sponsorer – deriblant Oakley, Trek Bicycle Corporation, RadioShack og Nike – tvinger ham til å skramle sammen penger. Han betrakter dem som forrædere. Han sier at Trek tjente 1 million dollar på det tidspunktet han undertegnet sponsorkontrakten, og nådde 1 milliard i 2013.4 «Hvem er ansvarlig for det?» spør han. «Det kommer faen meg herfra.» Han banker seg selv i brystet med høyre pekefinger. «Beklager, men sånn er det. Uten meg skjer ikke sånne ting.» Etter at sponsorene sa ham opp, kvittet han seg med utstyret deres. Det er ikke utenkelig at du kan støte på en av vennene hans i Dallas iført Armstrongs spesiallagde gule Nike-joggesko med «Lance» brodert i små gule blokkbokstaver på de svarte pløsene. En veldedighetsbutikk i Austin har mengder av hans gamle Nikeklær og Oakley-solbriller. Flyttefolkene, som tømte gjestehuset en uke før jeg kom på besøk, må nøye seg med det som måtte være igjen av merkevarer i garasjen: svarte Livestrong Nike-luer, svarte lerretsbager med skinnende gule Nike-striper, brilleglass og bril13
leinnfatninger fra Oakley og en kasse full av luer med oppfordringen «Stem ja til forslag 15», en finansieringsplan i Texas for kreftforskning, prevensjon og undervisning som Armstrong støttet. Det var i 1989 at Armstrong flyttet til Austin fra Plano, en forstad til Dallas. Han dukket opp i denne fremskrittsvennlige byen som en uvøren, kampvillig og kvisete tenåring med striper i de brune lokkene, en gullring i venstre øre, et anheng formet som delstaten Texas i et kjede rundt halsen og falskt ID-kort. Han levde på 12 000 dollar pr. år, og av en lokal velgjører ved navn J.T. Neal fikk han leie en ettromsleilighet for 200 dollar i måneden.5 Han utstyrte den med en enorm svart skinnsofa, en matchende stol og en rød, hvit og blå hodeskalle av et Texas Longhorn-kveg. Fra trangbodd ettroms til enormt gods: Det avspeiler Armstrongs oppstigning til å bli en moderne amerikansk helgen – han overlevde kreften, slo verdens beste syklister i et uhyre krevende løp og gikk ut med hvem han ville. Samtidig tjente han millioner. Armstrong elsker dette huset. Han elsker de åpne flatene og vinduene som går fra gulv til tak. Han elsker den skjermede, velpleide hagen hvor barna spiller fotball, og det krystallklare vannet i horisontbassenget («det er et negative edge-basseng, ikke et infinity-basseng, sørg for at du får med deg det»).6 Bak huset ruver en skog av italienske sypresser. Han flyttet hit i 2006 etter å ha vunnet sitt sjuende Tour de France-ritt. Han sa en gang at stedet var en sikkerhetssone for ham – her inne «kan ingen gjøre meg noe».7 Etter å ha unnsluppet nesten konstante forsøk fra folk og institusjoner på å avsløre dopingen, kunne han ta en sving til venstre nedover hovedgangen, dreie raskt til høyre og forsvinne inn i walk-in-vinskapet for å gripe en flaske Tignanello og skåle for flaksen. På et bord ved siden av en sofa står en meterlang kopi av Gulfstream-flyet som var Armstrongs foretrukne fremkomstmiddel på lengre reiser. Det er hvitt med svarte og gule fartsstriper. Han og kameratene pleide å stå oppreist idet flyet lettet og «surfe» mens det for opp mot himmelen. Armstrong solgte flyet for 8 millioner dollar i desember 2012 på grunn av advokatregningene som 14
var nødt til å komme da det amerikanske antidopingkontoret (USADA) offentliggjorde sin redegjørelse om at han hadde jukset.8 Akkurat idet vi slår oss ned i TV-rommet i annen etasje, kommer de to tvillingdøtrene Grace og Isabelle stormende inn. De to, som ennå ikke er blitt tenåringer, er som kopier av moren Kristin: vakre og blonde. De store smilene røper at begge har glitrende tannregulering. «Hei Pappa! Kjøpte du de skjørtene til oss på Internett?» spør Isabelle mens hun og søsteren bruker sofaen som trampoline. «Ja, Pappa, har du kjøpt de skjørtene?» gjentar Grace. «Nei, ikke ennå» sier Armstrong. «Det er snart på tide at jeg får meg en øl. Det kunne være fint om en av dere unge damer kunne hente en øl til meg. Shiner Bock.» Grace roper: «Shiner Bock! Vet du ikke at det er en øl – det skrives B-O-C-K. Ikke med skrukork.» Når han først har fått ølen i hånden, ser Armstrong på meg og sier: «Sånn er mitt fryktelige liv. Rett og slett fryktelig.» Han forteller hvor glad han er for å ha barna i huset – barn er gjennomskuelige og rene, for små til å narre ham. Jeg spør om han synes folk har utnyttet ham, om han føler at han er blitt brukt. «Å ja,» sier han. «Av hvem da?» «Alle. Bare still deg i køen.» Gutten som en gang pyntet hybelen sin med et tyrehode, har nå begynt å samle på sofistikert, dyr kunst. Denne forkjærligheten er tydelig, om enn forvirrende, til stede. Når du kommer inn i huset, blir du møtt av et glassmaleri som er tre og en halv meter høyt og nesten en og en halv meter bredt, og som når du ser nærmere etter, viser seg å bestå av flere hundre fargerike sommerfugler – et verk av Damien Hirst som heter Livets tre. Hirst er kjent for utfordrende installasjoner (som et avskåret kuhode som blir spist av mark i en glasskasse). I 2009, da han utsmykket en av Armstrongs løpssykler med sommerfugler, beskrev dyrerettighetsgruppen People for the Ethical Treatment of Animals (PETA) verket som et «gruoppvekkende barbari».9 15
Jo mer jeg ser av Armstrongs kunst rundt omkring i huset, desto mer merkverdig synes jeg hans kuratorblikk virker. Å beskrive utvalget som mørkt er å si det forsiktig, å kalle det kontroversielt er for enkelt. Det eneste Armstrong vil si om noen av verkene, er at de er «dritkule». Men se nå her: Over peisen i den svære, formelle spisestuen, flankert av to marmorboller som opprinnelig er laget for å inneholde vievann til en kirke, er et fotografi av urin og blod med tittelen Piss and Blood No. VII. Det er av Andres Serrano, fotografen som ble beryktet for sitt fotografi fra 1987 av et plastkrusifiks nedsenket i kunstnerens urin. Det er en viss harmoni i å være i samme rom som dette fotografiet og en idrettsmann som hevder å ha gjennomgått hundrevis av urin- og blodprøver. I den andre enden av rommet er Armstrongs kontor, med dus belysning, bygd av tre i mørke nyanser: et sted å gruble. Når han sitter ved skrivebordet sitt i hjørnet, har Armstrong direkte utsikt til Tour de France-trofeene sine – sju dypfiolette porselensbegre med utsøkte mønstre i gull – høyt oppe på veggen på toppen av bokhyllene, alle opplyst av sin egen spot-lampe, alle strålende. Til venstre for skrivebordet er et kunstverk som kanskje forteller noe om hans brutte forhold til familie, venner, kjærester, lagkamerater. Et sepiatonet fotografi av Luis González Palma viser en mann og en kvinne som holder om hverandre mens de danser. Eller er det egentlig det de gjør? Da jeg kikker nøyere etter, ser jeg pigger stikke ut fra ryggen på dem. Armstrong ville ikke gå med på annet enn at verket er dystert. Og så er det Jesus-kunsten. Til høyre for skrivebordet hans er et spansk maleri fra sekstenhundretallet. Motivet er korsfestelsen. Det tar opp nesten hele veggen. Fire kvinner ber ved Kristi føtter, hodet er kastet bakover og kronet av en strålende glorie i gull. For noen år siden hang dette bildet i kapellet Armstrong hadde bygd for sin ekskone, som var katolikk, i deres hjem i Girona i Spania. Han er ikke selv religiøs. Han sier han betrakter organisert religion som forsamlinger av hyklere. Rundt hjørnet fra kontoret, på toppen av et trappehus, er det et annet bilde av korsfestelsen. Verket kommer først til sin rett fra 16
enkelte vinkler, der et bilde av Kristus naglet til korset blir synlig. «Én mann har tatt skylden for tusen synder,» sier Armstrong. Men til og med i nærvær av disse korsfestelsesbildene er det seg selv han snakker om. Som om han vil ha meg til å skrive at han er blitt gjort til martyr for syklingens hundremannsfelt av dopere, og dette er den beste måten å forsikre seg om at jeg gjør det på. Han går bort til et bord inne på kontoret og tar opp en skulptur – en arm fra hånd til albu. Denne skulpturen, av den japanske kunstneren Haroshi, er lagd av lag på lag av sammenpressede rullebrett. Langfingeren på skulpturen stikker opp i været. «Dette er på mange måter historien om mitt liv,» sier han. Så skyver han skulpturen opp i fjeset på meg. Jeg merker meg hendene hans. På hver håndflate er det et lite sår der han senere skal fortelle meg at en lege brant vekk et par cyster. Jeg kommer i tanker om stigmata. «Fuck you,» sier han og ler. For sju år siden hadde han fortalt de tre eldste barna fra det havarerte ekteskapet – Luke, Grace og Isabell – at når de gikk ut av videregående,10 kom de til å bo i huset ved det store eiketreet. Han skyldte dem det. De hadde fulgt ham fra Texas til Frankrike til Spania utallige ganger. Omsider skulle de få slå rot. «Jeg lover dere det,» sa han. «Pappa skal ikke flytte flere ganger.» De skulle bo seks minutter unna moren, Kristin, og føle seg hjemme ved det velkjente, enorme kjøkkenbordet omgitt av svart-hvitt-fotografier av familien. De visste hvor Pappa kom til å være de fleste kveldene i uken – på sofaen foran fjernsynet, fordypet i CNN-programmet Anderson Cooper 360°. Sommeren 2012 hadde Armstrong bygd på i første etasje slik at den voksende familien skulle ha et soverom nummer sju. Huset var allerede hans hovedkvarter. Han bodde der med kjæresten sin, den sivslanke blondinen Anna Hansen og deres to barn, fire år gamle Max og to år gamle Olivia, som så ut akkurat som Shirley Temple. Armstrong og klanen hans hadde planlagt å bli boende der, trygge og glade, en lang stund. Men nå kommer flyttefolkene. Det er 6. juni 2013, fem år før Luke skal ta avsluttende eksamen. I morgen tidlig kommer en rad 17
svarte flyttebiler til å kjøre inn på innkjørselen hans, og arbeidere i svarte kortermede skjorter vil velte ut. Atmosfæren er som i en begravelse allerede. Flyttefolkene har allerede tømt det 150 kvadratmeter store gjestehuset, en miniutgave av hovedbygningen, med matchende fasade i lysebrunt og med terrakottafargede takstein. Den 7. juni kommer jeg tilbake for å se arbeiderne rydde hovedhuset. De tar Armstrongs Tour-trofeer ned fra de opplyste hyllene, pakker dem i grønn bobleplast og legger dem i blå kasser. I en flyttekasse merket nr. 64 legger en av flyttefolkene en sølvramme med et fotografi i A5-format. Det forestiller Armstrongs Discovery Channel-lag fra 2005, som sitter ved middagsbordet etter hans sjuende og siste Tour-seier. Han, lagkameratene og sportsdirektør Johan Bruyneel holder sju fingre i været. Alle har et gult Livestrong-armbånd rundt håndleddet. Et bord er fylt med halvtomme vinglass. Et tidligere liv. Kasse 64 går opp på flyttebilen med alt det andre. Jeg følger etter flyttefolkene inn i medierommet. Iført hvite bomullshansker tar de ned de sju Tour-ledertrøyene som henger innrammet over sofaen. Dagen før, da Armstrong og jeg satt i dette rommet, fikk han en idé. Han spurte om jeg ville ligge på sofaen, om jeg ville posere til et fotografi under trøyene, som fremdeles hang igjen på det tidspunktet. «Det blir vel gøy?» sa han. Jeg tok ikke poenget. I mørket, før soloppgang, forlot Armstrong det store huset sitt for godt. Klokken 04.15 den 7. juni 2013, med Hansen og sine fem barn, kjørte han til Austin/Bergstrom internasjonale flyplass og tok et rutefly til Hawaii, hvor de oppholdt seg første del av sommeren.11 Armstrong forteller meg at han ikke snudde seg og så på huset han hadde bygd. Han sier han aldri har vært noen sentimental type. Flyttingen betyr bare at den delen av livet hans er over, og at en ny begynner. Det er det hele, sier han. Kanskje han tror på det han selv sier. Kanskje han ikke gjør det. Noen dager senere var bare to av hans personlige eiendeler igjen 18
på eiendommen. En av dem fikk ikke plass på flyttebilen: en svart Pontiac GTO kabriolet fra 1970. Den var en presang fra sangeren Sheryl Crow, som han hadde en høyst offentlig kjærlighetsaffære med inntil han stakk fra henne rett før hun fikk kreft. Bilen, en påminnelse om nok et av Armstrongs nederlag, har en prislapp på 70 000 dollar.12 Og endelig, i stuen til gjestehuset, sto et ferdig oppsatt trommesett. Bare nok en bit av mannens avlagte liv. Oh beat the drum slowly and play the fife lowly, tenkte jeg mens jeg så på trommesettet. Teksten var fra en sang jeg husker fra den gang jeg jobbet i Texas: Take me to the valley, and lay the sod o’er me, For I’m a young cowboy, and I know I’ve done wrong.
DEL I
FAMILIENS LØGNER
K A P I T T E L
1
L
ance Armstrongs mor, Linda, er alltid helten i sin egen historie. Slik hun forteller det, måtte de to – hun og Lance – kjempe for å overleve i nabolaget hvor de bodde, Oak Cliff i Dallas.1 Det var et strøk med kommunale boliger og lå på feil side av Trinity-elven. Gutten fikk aldri møte faren sin, så hun måtte oppdra ham alene.2 Hun forteller at hun lærte ham å sykle, oppmuntret ham til å trene, betalte for utstyret, kjøpte huset de bodde i, ble med ham på alle løp, skaffet ham sponsorer og dro av sted sammen med ham klokken sju hver lørdag for at han, bare for å ta et eksempel, skulle få anledning til å slå nok et felt av mellomdistanseryttere i barneskolealder ned i støvlene.3 I sin selvbiografi, No Mountain High Enough: Raising Lance, Raising Me, kommer hun stadig tilbake til spørsmålet: «Hvordan klarte en enslig tenåringsmor å oppdra en virkelig, levende superhelt?»4 I forfatterens forord, før historien er kommet i gang, advarer hun om at dette er en «fullstendig forutinntatt, subjektiv, ubalansert, selvrettferdig og muligens fantasifull fremstilling».5 Hun sier til og med at «Andre vil kanskje ha et annet perspektiv».6 Hun oppfordrer disse til å skrive sin egen bok. Hun omtaler sine tre eksmenn Eddie Gunderson, Terry Armstrong og John Walling under pseudonymer. Lances far kaller hun «Eddie Haskell» etter den søte og oppfinnsomme hovedpersonen i en fjernsynsserie fra 1950- og 60-tallet, «Leave It to Beaver». Gunderson-familien var Lance Armstrongs første familie. Eddie Gunderson og Linda Mooneyham giftet seg mens de gikk på videregående. Barnet kom sju måneder senere. Dette hastverksbryllupet forente to familier som hver hadde 23
sine egne problemer. Begge Armstrongs bestefedre var tunge alkoholikere som ble forlatt av kone og barn etter en eller annen fylleepisode.7 Bestefaren på farssiden var så ondskapsfull at han la kattunger i sylteglass for å kvele dem.8 Armstrongs far var en alkoholiker med like mange koner som hans mor kom til å ha ektemenn – fire.9 Da Armstrong var tjue år, hadde han hatt tre forskjellige fedre: en biologisk far, en adoptivfar og en stefar.10 (I boken sin beskriver Linda Armstrong sitt mislykte kjærlighetsliv som et resultat av «tåpelige, selvundergravende, kontraintuitive og rent ut pyton» livsvalg.)11 Deretter ble Lance kastet omkring i kaoset av et titall reservefedre han selv hadde valgt. Som motivasjonstaler har Linda skapt seg et levebrød ved hjelp av floskler om hvordan hun har kjempet for å oppdra den største syklisten verden noen gang har sett. Hun pleier å fortelle publikum at «Vi hadde alt imot oss», og «Det handlet om å overleve». Hun snakker om hvordan Lance en gang dukket opp til et løp i fjellene i New Mexico uten langermet skjorte, slik at han måtte låne den rosa vindjakken hennes for å holde seg varm, mens de andre rytterne hadde flott utstyr. Han knuste banerekorden. Hun forteller om å gå «fra fattigdom og ingen penger til personlig suksess»,12 og understreker at hun spilte en avgjørende rolle for sønnens prestasjoner. «Jeg tror virkelig på at dine barn er et produkt av det du selv gjør.» Slik hun forteller det, har hun vært den eneste enkeltpersonen som alltid har vært til stede for ham. Allerede veldig tidlig gjorde hun det klart at hun, og bare hun, var den som skulle skape sønnen. Det første trinnet i den prosessen var å fjerne ham fra familien Gunderson.13 Armstrongs mor har fortalt sin side av den historien i mange år. Det er en historie som får tårene frem i øynene på Eddies mor, Willine Gunderson Harroff, og hans søster, Micki Rawlings, en mannsalder senere. Linda Armstrong har sagt at hun var alene om å oppdra Lance, at andre mennesker i livet hans bare spilte en liten rolle, samme hva de bidro med eller hvor lenge de var involvert.14 Hun kalte seg enslig mor, selv om hun var ugift bare i en periode på ett år før Lance var seksten og et halvt år.15 Selv da forteller familien til hennes 24
første ektemann at de hjalp henne med barnepass mens hun jobbet.16 Med tiden skulle massemediene kaste seg over denne historien, som var så full av tragedie og triumf: at en av de største idrettsmenn historien kan fremvise var et produkt av en tenåringsmor som hadde kjempet for å overleve, med bare sønnen å støtte seg til. Lindas mytebygging var ikke noe resten av Lances familie fant seg til rette med. Gunderson-familien hadde sin egen fortelling om Lances barndom.17 For det første kalte de faren til Lance for Sonny. Han var en pen, blåøyd opprører med skinnende brunt hår og et rampete flir, og hjalp gjerne sine venner med å stjele kassettspillere fra parkerte biler.18 Ved en anledning kjørte han motorsykkelen sin gjennom bakdøren og inn på kjøkkenet i huset til en venninne fra skolen, med det resultat at foreldrene hennes ringte politiet. I nabolaget Wynnewood, en middelklassebydel – ikke noe i nærheten av det fattige leiegårdsstrøket i Dallas som beskrives i reklamevideoene for Lindas talevirksomhet – bodde familien Gunderson og deres naboer, familien Mooneyham.19 Linda Mooneyham ble valgt til skolens homecoming princess – en prestisjefylt posisjon når skolen starter etter feriene – og var stjerne i drilltruppen. Sonny ba henne ut. Snart hadde de fast følge og cruiset byen rundt i hans stylede Pontiac GTO. Han hadde en rampeguttaktig sjarm som en natt, vinteren 1970, fikk ham til å hviske til Linda: «Make love, not war.»20 Den kvelden ble hun gravid. Da seksten år gamle Linda nektet å ta abort, fikk hun beskjed av moren om å komme seg hjemmefra. Det er slett ikke riktig som hun sier, at hun var overlatt til seg selv med «alt imot oss». Hun kom til en familie som tok imot henne. Hun bodde hjemme hos Sonny. Hun ble i praksis adoptivdatteren til Willine Gunderson, som familien kalte «Mom-o». Willine var enslig mor med en eksmann som alltid lå etter med bidragene, om han overhodet betalt dem. I førtitre år jobbet hun i First National Bank i Dallas. Familiefølelsen hennes var så sterk, forteller hun, at hun insisterte på at de to døtrene hennes og Sonny gikk i kirken sammen tre ganger i uken. Hun kritiserte aldri den fraværende eksmannen, fordi hun ville at barna selv skulle gjøre 25
seg opp en mening om ham. Hun og Linda ble bestevenner under Lindas svangerskap. På sin syttenårsdag ble Linda gift med sytten år gamle Sonny i en baptistkirke proppfull av kamerater fra videregående. Noen la sikkert merke til brudens lille bul under den flommende, plisserte hvite kjolen. Dette var i februar 1971. Gutten ble født i september. Han ble oppkalt etter Lance Rentzel, som var angrepsspiller på fotballaget Dallas Cowboys,21 og som året før var blitt arrestert etter å ha blottet seg for en ti år gammel jente. Utenfor vinduet til fødeavdelingen la faren merke til at hodet til den nyfødte var misformet: for langt, for smalt. Den spedlemmede moren hadde født en sønn på 4,42 kg.22 «Hva er galt med hodet hans?» hadde faren spurt, med tårene trillende nedover kinnene.23 «Det blir bedre,» sa en av sykepleierskene. «Det kommer til å gå bra, det vet jeg.» Linda fikk en deltidsjobb i en grønnsakhandel. Sonny jobbet i et bakeri og gikk med aviser, men farskapet førte ikke til at han utviklet modenhet helt over natten. Som mindreårig hadde han flere ganger måttet møte i ungdomsretten.24 I 1974, da sønnen var to og et halvt, og han og Linda allerede var skilt, tilbrakte Sonny Gunderson sin første natt i fengsel som voksen.25 Han var blitt arrestert for å ha brutt seg inn i en bil. Ekteskapet varte litt over to år. Linda hevdet i sin bok at Sonny hadde vært så brutal mot henne at hun hadde merker etter det på hals og armer. Noen år senere innrømmet eksmannen at han hadde slått henne, men bare én gang.26 Gunderson fortalte familien sin at han var i en nærmest zombie-aktig tilstand de første månedene etter skilsmissen. Han ville gjøre godt igjen det han hadde ødelagt, men ante ikke hvordan det skulle skje. Han satt ofte tvers over gaten for sønnens barnehage og så sønnen leke. Han kunne ikke, eller ville ikke, betale underholdsbidrag. Han ignorerte innbetalingskravene som hopet seg anklagende opp i postkassen. For farens familie var Armstrong Lance Edward Gunderson. De fikk fremdeles treffe ham når det var jul og ved andre familiehøytider, der han lekte med fettere og kusiner. De har fremdeles noen 26
gulnede og falmende fotografier av ham. Bestemoren har et fotoalbum i 10x10-format som Armstrongs mor lagde til henne. Linda skrev hilsenen i sønnens navn: «Til Mom-o Willine fra Lance.» Willine «Mom-o» Gunderson er Armstrongs bestemor på farssiden. På nesten hvert eneste fotografi der hun er avbildet med spedbarnet Lance, kysser hun ham med lukkede øyne, en slik stund som en bestemor vil at skal vare evig. Sønnen hennes er delvis skyld i at stunden ble så kort som den ble. Så fort han så Lance, begynte Gunderson å oppføre seg som et barn. Med moren og to søstre som tilskuere tok han gutten med seg på tur, både på racersykkel og motorsykkel. Noen av disse utfluktene måtte nødvendigvis ende med knall og fall. En gang kom Lance hjem med et brannsår på leggen etter å ha kommet borti eksosrøret på motorsykkelen. Linda mente Sonny hadde vært uansvarlig, og irettesatte Willine for at gutten kom til skade når hun skulle passet på ham. «Du kan ikke ha ham i et gullbur hele livet,» hadde Willine svart. Linda glefset tilbake: «Det er jeg som vet hva som er best for ham.»27 «Hun hadde morsinstinkt,» forteller Willine, «men hun var så ung at hun ikke skjønte at småbarn er glad i mer enn én person. Hun ville ikke at han skulle være glad i noen andre enn henne. Men småbarn elsker alle som elsker dem. Det blir ikke mindre kjærlighet igjen til moren av den grunn.» Da Linda krevde skilsmisse – den 15. februar 1973 – hadde hun fått Sonny helt opp i halsen. Hun giftet seg med selgeren Terry Armstrong i mai 1974, et år etter at skilsmissepapirene var undertegnet. Selv om Sonny ikke kunne vite det da, nærmet hans liv med Lance seg slutten. Armstrong-familien skulle til slutt flytte, slik at all kontakt med familien Gunderson opphørte, og Terry adopterte offisielt Lance som sin sønn. Linda skrev i sin selvbiografi at Willine samtykket i at det var best at Lance aldri fikk se Gunderson-familien igjen. Men hvis noen antyder noe i den retning overfor Willine, blir hun bare sittende og måpe. «Å, nei, nei,» sier hun. 27
Willine hadde sin siste kontakt med Linda og hennes familie da Lance var fem eller seks. Hun hadde dratt til bestemoren på morssiden med julegaver til ham. «Linda sa jeg ikke skulle ta imot noe mer fra deg,» sa Lindas mor til Willine. «De småtingene du gir ham er ikke verdt alt det bryet Linda får med Lance etter at han har fått møte deg.» Willine skalv av fortvilelse og sa stille, nesten til seg selv: «Du har ikke rett til å rive en familie i stykker.» Så gikk hun, med gavene i hendene og øynene fulle av tårer. I flere år etter at Lance var dratt, hadde Willine og Micki et bilde av ham i hver sin ovale medaljong rundt halsen. I bestemorens medaljong er han fremdeles et spedbarn, kanskje ti måneder gammel, med brannbilrød sparkebukse. Tanten har bilde av en smårolling med et pussig smil. Til denne dag har Willine vært hjemsøkt av minnet fra den siste gangen hun traff Lance. Hun satt barnevakt da han var rundt fire år. Moren kom kjørende for å hente ham og fant ham under spisebordet. Bestemoren husker at han satt der og sa fornøyd: «Jeg kan bare bo under her. Jeg tar ikke så mye plass. Jeg kan bare bo under dette bordet.» Men moren bare tok Lance i armen og halte ham gråtende ut av døren. Hun smelte døren etter seg. Bestemoren fikk aldri se gutten igjen. Gunderson-familien hadde ingen anelse om at Armstrong-familien bodde i Richardson, en forstad nord for Dallas, og de hadde ikke penger til å hyre en advokat eller etterforsker til å finne dem. De håpet fortsatt at Armstrong ville komme og besøke dem en dag, kanskje når han selv fikk barn. I kirken deres – Four Mile Lutheran, som forfedrene hans hadde vært med på å grunnlegge og få bygget øst for Dallas 165 år tidligere – hadde menigheten bedt for Armstrong hver søndag i flere år. Gunderson-familien skrev til Lance innimellom, men han svarte aldri. De ringte sjelden til Lindas familie, og når de prøvde, hørte de bare et klikk av telefonrøret som ble lagt på. Lindas bror Alan syntes synd på Sonny og var Gunderson-familiens eneste kilde til informasjon om gutten. Han kom bort til Sonnys hus en dag og ga ham et skolefotografi av Armstrong, et fargebilde i A4-format. Gunderson-familien så nøye på ansiktet 28
til Lance. Det var første gang de hadde sett det på mer enn fem år. Han hadde de samme dypblå øynene som faren, og de samme høye kinnbeina. De lurte på om han hadde andre familietrekk. Kom Lance til å bli gjenstridig og sta? Hadde han problemer med autoriteter? Så han verden i svart og hvitt? Var han en som bar nag? Armstrongs bestemor er nå nesten nitti år gammel. Da hun ble åtti, flyttet hun sammen med Micki, som bor i et av Dallas’ mest eksklusive områder, mellom herregårder og gods med portnerhus. Ektemannen hennes, Mike Rawlings, ble valgt til borgermester i 2011. Det tykke brune håret er blitt snøhvitt. Den en gang så rette ryggen er blitt krum. Hun bruker gåstol og trenger tykke briller og skarpt lys for å se. Hørselen blir svakere også, men hjernen er skarp. Ved siden av sengen har hun bilder av seks av de sju barnebarna og seks av de elleve oldebarna – men ikke et eneste av Lance Armstrong, og heller ikke av noen av hans fem barn. Det er som om Lance Armstrong aldri har vært del av hennes familie.
K A P I T T E L
E
2
tternavnet er alt som er igjen av Terry Armstrong. På samme måte som hun visket Eddie Gunderson ut av livet sitt, sørget Linda også for å fjerne Terry. Skilsmisseregisteret viser at de var gift i fjorten år, til Lance var nesten sytten. Linda fortsetter likevel å fremstille det som om hun var enslig mor og oppdro sønnen alene. I sin karriere som motivasjonstaler – som skaffer henne en inntekt på inntil 20 000 dollar pr. opptreden1 – sier hun knapt et ord om Terrys rolle i Lances oppvekst. (Noen aviser har sitert henne på at ekteskapet bare varte til Lance var tretten år.2 Hun har avslått å la seg intervjue til denne boken.) I selvbiografien nevner hun aldri Terrys navn. Hun kaller ham «Selgeren» eller «Sales». Det beste hun klarer å si om ham, er at «Sales var trener for Lances lag i ungdomsligaen, det er sant. Han skal ha litt ros for å ha gjort en innsats der, men jeg vet ikke hvor godt han trivdes med det. Lance var ikke en fremtidig baseballstjerne, slik Sales gjerne hadde ønsket seg.»3 Terry Armstrong kunne faktisk ikke ha vært mer forskjellig fra Eddie Gunderson. Den ene hadde vært den kule rampen som kjørte en Pontiac GTO og gikk på R&B-klubber om natten i stedet for å være hjemme med kona og det nyfødte barnet. Den andre var en tjueto år gammel prestesønn, kirkegjenger med fast jobb og et ønske om å bli far. Terry jobbet med engrossalg av grillkjøtt og pølser, som han solgte til skoler og bedrifter. Han hadde møtt Linda Mooneyham Gunderson i en bilforretning og ble betatt av den søte, viljesterke brunetten. Han så ut til å være en mann som kunne kjøpe en bil 30
kontant, noe som var et vakkert trekk på sin måte. De fikk fast følge, og derfra var veien kort til et frieri. Ekteskapet med Linda hadde gitt Terry rollen han alltid hadde ønsket seg: som far til en sønn. Ekteskapet med Terry hadde gitt Linda en solid, stø forsørger. Ifølge skilsmisseregistrene og Terry selv, var de to gift i de avgjørende årene av Armstrongs oppvekst – fra to til seksten år. I den perioden lærte Lance å konkurrere på den måten som skulle bli hans kjennemerke: som en irritabel og selvgod kranglefant. Både far og sønn ble drevet av en intensitet som ofte kunne slå over i hensynsløshet. Lance så det da Terry trente fotballagene, og Terry ga ham råd i den tidlige fasen av sykkeltreningen. Terry kunne være krevende, særlig når sønnen ikke levde opp til hans forventninger. Første gang Lance var med i et løp på BMX-sykkel, falt han og begynte å gråte. Terry gikk rett bort til gutten som hadde falt og sa: «Det holder, nå drar vi.» Så grep han sykkelen til Lance. «Vi er ferdige. Ikke noe barn som bærer mitt navn skal gi opp.» Etter å ha blitt irettesatt, eller skremt, på denne måten, satte Lance seg opp på sykkelen igjen og ble med i et annet løp. Terry så det som et bevis på at sønnen var en tøffing. Da Lance var mellom sju og åtte, spilte han amerikansk fotball for Oilers, et lag i YMCAs serie i Garland i Texas. Terry Armstrong var en av trenerne. På den første treningen samlet Terry spillerne og fedrene rundt seg. «La meg fortelle dere alt om det fotballaget vi skal ha her,» sa han. «Hvis gutten din ikke er god, så får han ikke spille. Dette er ikke bare en møt-opp-og-løp-omkring-greie. Vi skal vinne.» I strid med reglene for serien gjorde han videoopptak av de andre lagene mens de trente, og avholdt samlinger i sin egen bakgård etter skoletid for å få et forsprang. Hans idé om en passende godnattbok var en gammel utgave av den legendariske fotballtreneren Vince Lombarids svovelpreken om vinnere og tapere. En gang, da han trodde Lance bare hadde daffet gjennom siste fjerdedel av en fotballkamp, lot han være å snakke til ham en hel uke. Når Lance kom til middagsbordet, kunne han si: «Du er bare en taper – du gjorde ikke noen innsats.» Men laget hans, bestå31
ende av åtte år gamle gutter, gikk ubeseiret gjennom elleve kamper. Terry og Linda var aldri noe perfekt par. Ingen av dem har noen gang hevdet at de var vilt forelsket, ikke engang at kjærlighet var grunnlaget for forholdet mellom dem. Verken i Linda Armstrongs bok eller i intervjuene som er gjort med Terry Armstrong ser noen av dem ut til å huske noen detaljer fra bryllupet. Flere av vennene til Lance sier at moren hans var mer en venn enn en mor for ham. De husker at Lance en gang ba henne om å pynte seg så hun kunne kjøre sammen med ham i limousinen han hadde leid til skoleballet. De ble en ganske ukomfortabel trio – Lance, jenta han hadde bedt ut og moren hans. Lances venner og noen av hans tidligere trenere forteller at Linda var en ettergivende oppdrager, som lot sønnen få det som han ville. (Eksempel: Han fikk dra alene med bilen da han skulle kjøre opp til sertifikatet.)4 Så ifølge Terry Armstrong ble det han som måtte ta seg av disiplineringen. Når Lance var ulydig eller svarte frekt – begge deler skjedde titt og ofte – hadde Terry en fast regel. Han ventet til Linda kom hjem. Deretter væpnet han seg med sin fraternity paddle – en avlang treplakett fra brorskapet han var medlem i på universitetet – og sa til Lance: «Hold deg rundt anklene!» Så lot han plaketten lande på den unge mannens bakende.5 Hvis Lance ikke holdt orden på rommet sitt – ikke så mye som en sokk på feil sted, i henhold til standarden på Kemper Military School i Boonville i Missouri, der Terry var blitt pakket inn i tepper og gitt en grusom omgang juling av de andre kadettene – vanket det to slag. Oppkjeftighet? To slag. Noen år senere skulle Lance beskrive avstraffelsen som traumatisk. Han sa at smerten var mer emosjonell enn fysisk. Terry og Linda kranglet ofte om skolearbeidet til Lance. Terry erindrer: «Jeg pleide å si: ‘Du får ikke gå ut før du er ferdig med leksene,’ mens hun sa: ‘Vel, han er min sønn, og jeg lager reglene.’ Når jeg spurte etter karakterkortet, sa hun: ‘Det ordner jeg, han er min sønn.’» Ett kanskje uunngåelig resultat av foreldrenes uoverensstem32
melser var at Lance ble et hissig, aggressivt barn. Klassekameratene fra ungdomsskolen sa han var en klassisk bølle,6 som «gikk løs på folk som var sårbare og plaget dem hver eneste dag.» Han så alltid ut til å slåss mot et eller annet eller en eller annen. Da han begynte på videregående, var Armstrong fortsatt en outsider, en kort, sped fyr med stålull på hodet og en verv som verken kam eller børste kunne temme. Han var selvsikker når det gjaldt sport, men mindre sikker sosialt – noe som i hvert fall til dels skyldtes at han hadde sluttet å spille fotball. Dette var Texas, tross alt, hvor fotball var det alle interesserte seg for. Terry Armstrong forteller at sønnen sluttet med fotball på ungdomsskolen fordi han ble rasende når lagkameratene sviktet. Han ble trukket mot individuelle sporter som løping og svømming, hvor han kunne styre resultatet alene. Han hadde et naturtalent på de områdene, og faren oppmuntret ham fordi han ikke trodde han kom til å få en studieplass på karakterene alene. «Én ting kommer jeg alltid til å si om min sønn, enda så glad jeg er i ham, og det er at han ikke er den skarpeste kniven i skuffen,» sier Terry. «Han hadde ikke selvdisiplin nok til å gå på skolen. Det er derfor jeg presset ham så voldsomt når det gjaldt sport. Jeg visste at sporten var hans eneste sjanse til å få en skoleplass. Han var doven. Han ville ikke lære. Han ville dra og løpe. Han ville sykle. Han ville spille.» Terry sørget for at Lance fikk alle fordeler i sport og andre ikke-faglige aktiviteter. Den beste catcher-hansken. Et flunkende nytt trommesett. Beste typen sykler. En rød Fiat kabriolet. «Hvis Lance ønsket seg noe, så fikk han det,» sa Armstrongs nabo og nære venn Adam Wilk. Lance trente sammen med en liten krets av venner, deriblant flere fremtidige toppidrettsmenn som Chann McRae, som skulle bli med på Postal Service-laget sammen med Armstrong. Selv om de unge idrettsmennene for det meste gledet seg over å hjelpe hverandre til å prestere bedre, fikk ikke Armstrong noe utbytte av bare å vinne konkurranser med et par centimeter. Han måtte ydmyke motstanderen. Wilk husker han en gang sa: «Hadde du jentetruser på i dag? Du er bare en svak fitte. Du suger – hvorfor møtte du opp i det hele tatt?» 33
Selv om Armstrong gjorde det dårlig på skolen,7 var Linda stolt av idrettsprestasjonene hans. Wilk sa: «Hvis det ikke hadde vært for sporten, ville du se deg tilbake og si at Linda hadde gjort en drittjobb med oppdragelsen av Lance.» Wilk visste ikke hva Lance Armstrong ville gjort ut av livet sitt hvis det ikke hadde vært for sporten. «Ungdomsforbryter, kanskje i fengsel?» sa han. «Jeg kan ikke huske at han hadde noen andre interesser. Han var fokusert på å vinne, og slik jeg ser det, er han det fremdeles.» Lance Armstrong var fjorten år da han fikk høre om Terrys hemmelige liv.8 De var på vei til et svømmetreff i San Antonio. Han så at Terry skrev noe, og så kastet fra seg noen biter sammenkrøllet papir. Gutten plukket opp arket, og så begynnelsen på farens kjærlighetsbrev til en elskerinne. For å skjerme moren, sa han ikke noe til henne. Men Terry ble en fiende han skulle knuse – nok en forsvunnet far. Armstrong fant straks en erstatter, den profesjonelle triatlonutøveren Rick Crawford. Crawford forsto neppe hva han hadde i vente da han møtte fjorten år gamle Armstrong ved et svømmebasseng i Dallas. De hadde baner ved siden av hverandre. Armstrong gjorde alt han kunne for å slå ham. Crawford var imponert. Han var ikke sikker på riktig hvordan det var gått til, men Crawford – som var tolv år eldre en Armstrong, og aldri hadde vært trener – ble den som hjalp Armstrong i gang med en triatlonkarriere. Armstrong ble straks en stjerne i denne nisjesporten, en som løpsarrangørene gjerne ville ha med i sine konkurranser. De markedsførte ham som et vidunderbarn, en guttunge som truet med å utfordre sportens fremste idrettsmenn. Crawford var forbløffet over hvor raskt Armstrong mestret sporten. Han steg på den nasjonale triatlonrankingen nesten fra dag til dag, forteller Crawford, med et tall som falt som «skitt fra en gås». De trente sammen i atten måneder. Crawford forteller at han ble sjokkert over hvilken konkurransemann Armstrong var. Han hørte ham si til konkurrentene på løpene at «Jeg skal myrde deg. Du er patetisk.» Han sa sånne ting både ved startstreken og ved mållinjen. Crawford husker at han 34
sa til ham: «Lance, nei. Det der er ikke OK. Kompis, la beina prate.» Under treningsturene måtte Crawford holde øye med Armstrong, som betraktet enhver fører av et motorkjøretøy som en trussel. Som en slags tråsykkelbølle pleide han å jage etter biler som hadde kommet for nær innpå ham for å skjelle ut og true sjåføren. Han dempet ikke følelsene sine for noen. Crawford la merke til at dette var særlig tydelig når det gjaldt hvordan Armstrong behandlet faren. Til å begynne med var det ingenting som slo Crawford som merkelig ved Armstrong-familiens hus. Det lå i Los Rios-området, et solid middelklassestrøk i Plano. Armstrong-familien bodde i et enkelt ranch-aktig hus av murstein: tre soverom, 140 kvadratmeter, en hageflekk, et par grønne busker. Så fikk Crawford høre noen av Armstrongs fortellinger om familiens problemer, for eksempel hvordan Armstrong og faren hadde gått løs på hverandre og landet på et salongbord av glass og knust det. «Han ble oppmuntret til å være bøllete,» forteller Crawford. Familiens venner så en tenåring som var ute av kontroll. Mens Linda og Terry Armstrong kranglet hjemme, tilbrakte Crawford stadig mer tid med sønnen deres. De trente sammen og reiste til arrangementer hvor de begge fikk gratis flyreiser og stilige hotellrom på grunn av sine sportslige prestasjoner. Dette var også en læringsprosess. Kvelden før et triatlon på Bermuda «lånte» Armstrong en skuter som Crawford hadde leid, og leverte den tilbake til utleiefirmaet flere timer for sent. Senere, i en bungalow hvor flere andre profesjonelle triatleter bodde, knuste Armstrong glass og flasker da han tok et cricketballtre og slo en ball inn i hjemmebaren. Crawford hadde fått nok. Han var lei av å gjøre jobben som guttens foreldre, udugelige i følge hans oppfatning, skulle gjort. Han klemte Armstrong opp mot en vegg og knurret: «Nå har du gått for langt, gutt.» «Slipp meg, for faen,» sa Armstrong, «du er ikke faren min! Du våger ikke å prate til meg igjen.»9 Som i tilfellet med sin biologiske far og Terry Armstrong la han Crawford bak seg. 35
«Du kunne kanskje ikke klandre ham for det,» sa Crawford. «Han bodde allerede på femstjerners hoteller og ble oppvartet på alle bauger og kanter.» Crawford husker Armstrongs oppførsel som ødipal. Han sier at de fleste farsfigurene i Lances liv har endt opp som skurker, og at alle jenter han noen gang har gått ut med, ser ut nøyaktig som moren. Armstrong kalte på sin side Crawford en bitter, «gal og sinna» fyr. Han påpeker også at Crawford senere hjalp idrettsmenn med å dope seg. I 2012, etter å ha skilt lag med Armstrong, innrømmet Crawford å ha hjulpet proffsyklistene Levi Leipheimer og Kirk O’Bee fra United States Postal Service-laget med å bruke prestasjonsfremmende medikamenter (PED-stoffer). Crawford sa han gjorde det bare fordi Armstrong hadde etablert en dopingstandard for laget. Han sa at de to rytterne var nykommere som hadde hørt at Armstrong og de andre eliterytterne var med i et avansert dopingprogram. De ville bare holde følge. Likevel ble Crawford senere sagt opp fra trenerjobben på Colorado Mesa University fordi han angivelig skulle ha dopet en idrettsmann der.10 Disse beskyldningene avviser han som usanne. Hva Armstrongs doping angår – kunne Crawford ha tenkt seg å hjelpe en ung triatlet med å omgå reglene? «Nei,» svarer han. «Jeg ville aldri gitt dop til en unggutt.»11 Linda Armstrong var alltid på utkikk etter noen som kunne hjelpe Lance – og opp dukket Scott Eder, en lokal sponsor som jobbet for sportsskofabrikanten Avia. Hans sti krysset Armstrongs i 1986 på et biatlonstevne i Dallas. Etter at Armstrong vant konkurransen, kom Eder på døren med et gratis par Avia-sko til ham, og gikk igjen – får man anta – med akkurat det han hadde vært ute etter. Linda hadde nemlig spurt Eder: «Kan du passe på sønnen min, som en agent på en måte?»12 Eder ble, som Lance senere skulle beskrive det, «trener, agent og storebror i ett».13 Armstrong hadde allerede vist at han var en utrolig idrettsmann. Han var bare tretten da han vant sitt første triatlon, et IronKids-stevne, og ble nummer to i det nasjonale IronKids-mes36
terskapet samme år.14 Da han var fjorten, snek han seg med i løp for voksne, ved at Terry Armstrong endret datoen på fødselsattesten for å få påmeldingen godkjent.15 Neste år deltok han for annen gang i The President’s Triathlon i Dallas, et løp der mange av sportens stjerner var med, blant annet Mark Allen, senere seks ganger verdensmester i Ironman. Femten år gamle Armstrong lå ikke langt bak topputøverne. Han slo Allen i svømming. I sykkeldelen av løpet i 1987 syklet han ved siden av Allen og sikret seg hans oppmerksomhet. «Er du Mark Allen?» spurte Armstrong.16 Da Allen sa ja, holdt Armstrong seg tett innpå ham under resten av konkurransen. Armstrong kom i mål som nummer seks, men sikret seg et navn som et av morgendagens navn i sporten.17 Allen fortalte senere til løpssjefen for President’s Triathlon, Jim Woodman, at han syntes unge Armstrong var uhyggelig dyktig. «Han klarte ikke å riste ham av seg, og det skremte ham skikkelig,» fortalte Woodman. Neste år vant Armstrong triatlon-løpet.18 Han vant også delstatsmesterskapet i Texas og slo sin tidligere mentor Crawford. Magasinet Triathlete spådde at han kom til å bli en av de største utøverne i sportens historie.19 Som sekstenåring tjente han 20 000 dollar i året og var blitt profesjonell.20 Eder opptrådte som reisende sekretær, arrangementsforhandler, markedsføringsdirektør og turnésjef. Han satte opp en triatlontimeplan, skaffet sponsorer og lagde budsjett for løpene. Eder sørget også for at Armstrong fikk delta på to sommersamlinger i California sammen med de beste triatletene. Alt i alt, fortalte Eder meg, tok han Armstrong med seg til mer enn tjuefem utenbys løp. Han viste meg reiserutene han hadde skrevet ned på skrivemaskinen sin. Reisen – ofte inkludert opphold på dyre hoteller som Princess på Bermuda – ble gjerne betalt av sponsoren for arrangementet. Armstrong var bare en guttunge, og ble allerede behandlet som en superstjerne. Armstrongfamilien trengte ikke betale en øre. Linda har hevdet at hun sto ved sønnens side ved de fleste av disse konkurransene. Eder avviser det. «Hun var på omtrent tre av dem,» sier han. Han så gutten som en bråkebøtte med et snev av paranoia. 37
Hvis du så på ham på feil måte, kunne han si: «Hva faen glor du på?» Han snek seg av og til inn på bar og kom i slagsmål, og den mindreårige gutten kom hjem med blodig nese og såre knoker. En gang kastet han en racersykkel fra Kestrel – en av den første generasjonen racersykler av bare karbonfiber – tvers over flere kjørebaner da han fikk en punktering under et triatlon i Miami. Kestrel sluttet å sponse ham.21 Raserianfallet hadde skadet Armstrongs markedsverdi, særlig siden det ble fanget opp av fjernsynskameraene. Dette ryktet løp foran ham, men folk i sportens verden var likevel interessert. De skjønte at han hadde en stor fremtid. Men jo bedre Armstrong lyktes som utøver, desto mindre ydmyk ble han. Det var ingen som lenger turte å motsi ham. Han kom i slåsskamper på skolen. Han drakk. Han råkjørte. Trenerne og sponsorene rundt i byen hørte om det, og kunne eller ville ikke stoppe det. Eder antok at Armstrongs forhold til farsfigurer alltid slo galt ut, av den ene eller andre grunnen. En gang måtte Eder overbevise Jim Hoyt, eieren av Richardons Bike Mart, om at han burde fortsette å sponse Armstrong til tross for tenåringens ville oppførsel når han ikke satt på sykkelen. Hoyt var en av hans tidlige velgjørere, og hadde vært med nesten fra starten. Armstrong ble sparket ut av butikken som tolvåring fordi han tok med seg utstyr han aldri leverte tilbake, kunne Hoyt fortelle meg. Så ble han sparket ut nok en gang som syttenåring fordi Hoyt hadde kausjonert for et lån på Armstrongs nye hvite Chevrolet Camaro IROC Z28, og Armstrong hadde misbrukt tilliten. I et forsøk på å rømme fra politiet en natt hadde Armstrong forlatt kjøretøyet ved et veikryss før han stakk av til fots. Politiet tauet med seg bilen og dukket opp hos Hoyt fordi hans navn sto i bilens registreringspapirer. «En uke senere kom den lille dritten hjem til meg med vennene sine for å få bilen tilbake,» husker Hoyt, en Vietnam-veteran som fikk en sølvstjerne for tapperhet i strid. «Jeg rullet opp skjorteermene og sa kom igjen, bare prøv å ta den fra meg.» Hoyt kunne rapportere tilbake til Eder: «Guttungen din snøt meg igjen.» Det skulle gå ti år før Hoyt snakket til Armstrong igjen.
38
Da Lance gikk sitt siste år på videregående, var Terry Armstrong flyttet. Linda Armstrong hadde snust opp en elskerinne.22 (Terry fortalte meg at det hadde vært så mange at han ikke husket hva akkurat denne het.) Da Terry kom hjem fra jobb en dag, satt kona og den andre kvinnen sammen på en sofa. «Hvem er du?» hadde han spurt elskerinnen. Terry Armstrong mistet både kona og sønnen. I skilsmissedommen ble Linda Armstrong tilkjent både ektemannens Cadillac og penger, og alle pensjonskonti i hans navn. Huset skulle selges, og salgssummen deles likt mellom dem. Men Terry Armstrong insisterte på at kona og sønnen skulle bo der til Lance gikk ut fra videregående. I henhold til skilsmissedokumentene overtok han også all familiens gjeld, deriblant de månedlige avbetalingene på konas Buick Skylark 1986-modell, samt 8265,78 dollar i kredittkortgjeld. Scott Eder fortalte at Terry Armstrong ofte ringte og spurte etter Lance. Mange ganger så Eder at Terry gjemte seg bak noen busker for å se sønnen trene i et utendørsbasseng. Lance så ham en gang og ba Eder gi ham en advarsel: Hvis Terry Armstrong fortsatte å spionere på ham, skulle Lance sparke livskiten ut av ham. Lance betraktet livet som stadig mer urettferdig. Under sitt siste år på skolen følte han at hele Plano East videregående skole var ute etter ham.23 Skolen lot ham ikke ta eksamen sammen med resten av klassen fordi han hadde for mye fravær: dager da han hadde tatt seg fri for å delta i triatlon-stevner og for å trene på sin spesialitet, sykling, på det olympiske treningssenteret. Han kvalifiserte seg til juniorverdensmesterskapet i landeveisritt i Moskva, der han forbløffet alle ved å vinne så overlegent at noen av sportens største navn fremdeles husker at den utrolige prestasjonen ga dem gåsehud.24 (Selv om han slet seg ut altfor fort og endte opp langt bak i feltet.) Han og moren hadde ikke trodd at de trengte å følge loven som gjaldt i delstaten, og som krevde at en elev måtte ha vært til stede et visst antall skoledager.25 Lance var «han fyren med en mor som alltid lagde bråk om å få ta ham ut av skolen», ifølge en av klassekameratene. Moren krevde at han skulle få ta eksamen, men skoleledelsen ville ikke gi seg.26 39
Dermed kom de til Bending Oaks i Dallas, en utradisjonell skole med ti–tolv elever i hver klasse. Som privatskole trengte ikke Bending Oaks å følge reglene for det offentlige skoleverket, så der ville Lance ikke få samme problem med fravær som på den gamle skolen. Han fikk ta eksamen i tide, bare skolepengene kom inn. Og Terry Armstrong, mannen som Armstrongs mor skulle kalle en fraværende far, var den som skrev ut sjekkene. I den luftige ranchen med tre soverom, et hus som virker tatt rett ut av en innredningskatalog, legger Terry Armstrong en eske på kjøkkenbordet. Han trekker ut kort etter kort, fotografi etter fotografi. Et farsdagskort: «Jeg fikk ikke velge min egen far, men jeg er glad moren min valgte deg.» På innsiden står det med barnslig skrift: «Kjærlig hilsen Lance». Et bilde viser Lance som kjører golfbilen til Terrys far. Det er et bilde av Lance ved orgelet i en kirke hvor bestefaren prekte. Terry Armstrong viser frem en smilende Lance på bestefarens sofa, og så et annet bilde med en smilende Linda på samme sted i samme sofa. Bakpå fotografiene står det skrevet: Julen 1983. Lance var tolv år, et par år unna å bli triatlonstjerne. Selv om han mistet kontakten med sønnen kort etter at sykkelkarrieren skjøt fart, pleide Terry å følge med på ham i aviser og på TV. På veggen på kontoret har han beholdt bilder som viser Lances utvikling fra gutt til mann. Det nyeste er et bilde av Lance og barna, som Terry hadde skrevet ut fra Internett og fått rammet inn. Han sa at Lances prestasjoner gledet ham, og at sønnens problemer ga ham hjertesorg, men ikke på langt nær så ille som i 1996, da Lance ble diagnostisert med kreft og Terry ikke fikk komme på besøk på sykehuset i Indianapolis. Etter at Lance hadde vunnet Tour de France første gang, var Terry Armstrong forbløffet over å høre Lindas påstander om deres år som en familie. Han undret seg: «Var Linda enslig mor? Var hennes to første ekteskap så raskt forbi? Hadde Lance og moren alltid kjempet med ryggen mot veggen?» Han tok seg nær av å bli kalt Lances stefar, ikke adoptivfar, av massemediene, deriblant CNN.27 Terry prøvde å slå tilbake ved å skrive til nyhetsmediene og 40
forklare at de hadde misforstått. Han sendte kopi av bryllupsattest og skilsmissedommen, som viste at han hadde vært gift med Armstrongs mor i fjorten år. Han ville sette ting på plass, men en advokat advarte ham: Det ville ikke lykkes, fordi Terry «ikke satt med blekket», eller med andre ord, Lance hadde pressen med seg. Journalister, særlig i USA, hadde forelsket seg i eventyret om Lance Armstrong. Så kom Lances selvbiografi It’s Not About the Bike, som plasserte Terry i rollen som et uhyre av en far, og Lindas bok, som gjorde det verre. Terry kalte fortellingene «et konstant bombardement av usannheter». Han hadde planlagt å konfrontere sin ekskone på en av boklesingene hennes i 2005. Han sa han ventet til siste minutt før han gikk nedover midtgangen for å sette seg på første rad. Tami, Terrys nye kone, som aldri hadde møtt Linda, satt et annet sted enn ektemannen, slik at hun kunne spørre: «Var du, eller var du ikke, helt alene om å oppdra Lance?» Linda svarte: Vel, du trenger bare å lese boken.28 Terry Armstrong sa han rakte opp hånden den dagen, og viftet med den som et barn som vil ha lærerens oppmerksomhet. Men forfatteren overså ham. Først etter opplesningen, da Linda satt ved et bord for å skrive autografer, fikk de to eks-ektefellene hverandre ansikt til ansikt. «Jeg likte boken veldig godt,» sa Terry. «Virkelig?» sa Linda.29 «Ja,» sa han. «Jeg elsker fantastisk litteratur.»
K A PI T T E L
J
3
ohn Thomas Neal var en uavhengig velstående eiendomsinvestor og massasjeterapeut, en førtiåtte år gammel ektemann og far som arbeidet som soigneur i elitesyklistmiljøet. Soigneur er en fransk betegnelse som betyr «en som har omsorg for andre». I sykling er det en person som gir rytterne massasje, gjør klar lunsj og vannflasker, vasker drakter og frakter bagasjen til og fra hotellene. Som fikser, matfar og klok rådgiver hadde Neal jobbet med profesjonelle utøvere på strandvolleyballturné og svømmere ved University of Texas. Men han var mest opptatt av sykling, fordi han elsket sporten og reisingen den førte med seg. Han hadde flyktet fra Montgomery i Alabama etter å ha vokst opp midt i raseopptøyene i sekstiårene. I den liberale byen Austin passet han godt inn med sitt åpne sinn og sine mangfoldige interesser. Ved en anledning arrangerte han et likekjønnsbryllup i sitt eget hjem, som opprinnelig hadde vært en kirke og lå på en bakketopp med utsikt til byens skyskrapersilhuett. Selv om han var utdannet jurist, holdt han heller på med andre ting. Han hadde uansett råd til å la være å jobbe, siden han hadde giftet seg til penger.1 Neal, som er kanskje én meter og sytti høy og svært spedbygd, var sportsfanatiker – University of Texas’ lag i amerikansk fotball, svømming og volleyball, profesjonell tennis, sykling, hva som helst – og var på utkikk etter en stilling innen sportsfeltet. Han kunne ikke jobbe som trener, for han var ikke den aggressive typen, og han hadde heller aldri vært utøver. Massasjeterapi var svaret. Det kliniske aspektet fengslet ham. Han elsket også tanken på å få utdanning i å lindre folks plager. 42
Neal tok sitt nye kall så alvorlig at han reiste til Kina og tilbrakte flere måneder der med å lære østlige helbredelsesteknikker, inkludert akupunkturbehandling på det indre øret. Hjemme i Austin stilte han opp som frivillig til å arbeide med utøverne på University of Texas. Til slutt hadde han fått så mange forbindelser og opparbeidet seg et slikt rykte for å gjøre en god jobb i det olympiske sportsmiljøet at han ble ansatt som soigneur for det profesjonelle sykkellaget Subaru-Montgomery. Tidligere trener for det amerikanske olympialaget, Eddie Borysewicz, hadde hånd om det. Thomas Weisel, en bankinvestor som var en legende i finanssirkler, var eier av laget. Da han først ble ansatt, jobbet Neal bare med løp i USA og hadde ikke hørt noe særlig om doping i sporten, unntatt at bruk av PED (prestasjonsfremmende midler) var utbredt blant syklister i Europa. Han møtte Lance Armstrong på et triatlon-stevne i Texas i 1989, etter at Borysewicz hadde bedt ham ha et øye på den kommende sykkelstjernen. Armstrongs forrykende innsats i junior-VM i 1989 i Moskva hadde fått Borysewicz til å sperre øynene opp. Treneren fikk overbevist ham om at han burde bytte fra triatlon til sykling, fordi sykling, i motsetning til triatlon, var en olympisk gren. Armstrong, som uten tvil var den mest lovende syklisten i verden på det tidspunktet, fikk senere kontrakt med Subaru-Montgomery-laget. På det tidspunktet kjente Neal og Armstrong hverandre godt. Et titall utøvere i Austin – både menn og kvinner – forteller at de følte seg nærmere Neal enn sin egen far. Han tok dem inn i familien sin og ga dem litt stabilitet. Lance Armstrong var bare den sist ankomne av de trengende utøverne. Armstrong flyttet til berglendte Austin fra flate Plano fordi terrenget var perfekt å trene i. Han fikk leie en leilighet til sterkt redusert pris i et boligkompleks Neal eide. Det lå sentralt, omgitt av høye trær og bare tjue skritt fra Neals kontor – det var et behagelig, trygt sted hvor Armstrong kunne føle seg hjemme. Senere skulle Armstrong fortelle til Dallas Morning News at leiligheten var «super … så utrolig fin!»2 Han og Neal møttes hver dag, av 43
og til flere ganger om dagen, til massasjebehandling og for å spise sammen. Det ga Neal tilfredsstillelsen av å vite at han kunne gjøre en positiv forskjell i livet til en tenåring som trengte litt veiledning. Neals første inntrykk var at gutten hadde et ego som langt overgikk talentet. Armstrong var brautende og udannet, og hadde et desperat behov for å foredles. Men jo mer Neal fikk høre om Lances liv hjemme, jo mer syntes han synd på ham. Han var et barn uten en pålitelig far. Linda Armstrong var glad for at sønnen nå hadde en ansvarlig mannlig rollemodell,3 og Neal viste medfølelse med henne i den slitsomme overgangen mellom ekteskapene. Neal skjønte raskt at Armstrongs usikkerhet og sinne skyldtes den oppbrutte familien – han følte seg forlatt av sin biologiske far og mishandlet av adoptivfaren. Armstrong likte ikke å være alene, så Neal møtte ham ofte til frokost på Upper Crust Café, som lå rett ned i gaten for Neals hus. Til lunsj møttes de ofte på en sportsbar som het The Tavern. Armstrong spiste middag med Neals familie tre eller fire ganger i uken. Neals tre barn var også der, i tillegg til en og annen venn av Armstrong eller studenter Neal var veileder for. Det var ikke snakk om noe storslagent – det kunne godt være bare langkokte bønner som de spiste med plastbestikk fra umake boller, som om de var på telttur. Men de var en familie. Frances, Neals kone, og Armstrong var gruppens klovner. De kunne finne på å jage hverandre rundt middagsbordet, eller synge fra sangen «Ice Ice Baby» av rapstjernen Vanilla Ice fra Dallas, en sang som var på toppen av listene den gangen. Den ene sang: «Ice Ice baby!» og den andre svarte: «Too cold, too cold!» Noen ganger dro hele gjengen ut med Neals motorbåt, var ute hele dagen og svømte eller sto på vannski. Dette var utvilsomt den lykkeligste, mest ukompliserte tiden i Armstrongs liv. Han trengte ikke lenger å bekymre seg for Terry Armstrong, og morens daværende ekteskapelige problemer var i Plano, trettifem mil unna nordover langs riksveien Interstate 35. Hans verden dreide seg rundt Austin og Neal, som med glede åpnet sitt hjem eller sine leiligheter for nasjonale lagryttere – som de fremtidige lagkameratene på Postal Service: George Hincapie, 44
Frankie Andreu, Chann McRae og Kevin Livingston – som alle ville trene med Armstrong i det kuperte landskapet rundt Austin. Dagen etter at Armstrong hadde flyttet til den nye leiligheten, så Neal-familien ham sykle i Lago Vista, fem mil fra Austin. Armstrong gjorde det dårlig og innrømmet overfor Neal at han hadde vært lenge oppe kvelden før og drukket på strippeklubben The Yellow Rose i Austin. Neal så det som nok et tegn på at Lance var en upolert tenåring som testet ut sin nyfunne frihet. Telefonsamtalen fra Armstrong til J.T. Neal kom før soloppgang en morgen i august i 1991. Var det mulig for Neal å komme til San Marcos og hente ham? Armstrong var ikke strandet i veikanten i ødemarken i Texas. Han hadde ikke fått punktering på sykkelen under en treningstur til en maraton. Han var i fengsel. Kvelden før, fire mil fra Austin, hadde Armstrong slått seg sammen med noen kvinnelige studenter fra Southwest Texas State University. Mens de moret seg i et utendørs boblebad, hadde de lagd så mye rabalder at politiet hadde innfunnet seg for å roe dem ned. Men det var bare Armstrongs første møte med politiet den kvelden. Det andre var det verste. Etter å ha blitt vinket inn for å ha kjørt uforsvarlig, trodde han at han kunne prate seg ut av problemene.4 Hva så om han hadde virket beruset og nektet å puste i alkometeret? Han var overbevist om at betjenten ville bli imponert når han fortalte hvem han var – den beste unge syklisten i hele landet. Hadde han vært spillfordeler på et fotballag, kunne det kanskje ha virket. Men en politibetjent fra Texas brydde seg ikke filla om en fyr som skrøt av sine prestasjoner på sykkelen. Nei, det bar rett i arresten. Neal, som alltid hadde vært bekymret når det gjaldt Armstrong og kjøring i alkoholpåvirket tilstand, kom og hentet ham i fengselet i San Marcos neste dag. Flere måneder senere, da Armstrong fikk en melding om at førerkortet hans kunne bli inndratt, videresendte han brevet til Neal. På konvolutten skrev han: «J.T. – Dette kom i dag?? God jul! Lance.» Neal, som nå måtte være både advokat og venn for Armstrong, sørget for at han slapp tiltale og fikk beholde førerkortet. 45
Til gjengjeld fikk Neal noe sjeldent og dyrebart fra Armstrong: Armstrongs tillit. Armstrong sendte ham postkort fra treningsleirer og ritt – som dette notatet datert den 16. august 1991 fra Wein-und-Ferienort Bischoffingen i Tyskland: «J.T. – Står til? Vel, Tyskland er veldig hyggelig. Som du sikkert vet, er det bare en uke til VM og jeg er nervøs som faen. I det minste går det bra med syklingen nå! Skulle ønske du var her! Gutta sier ‘hei’. Lance» Neal innrømmer det selv – han er en sykkelgroupie. Han har aldri vært flink nok til å hevde seg i noen sport selv – han syklet, men bare som avkobling – men nå kunne han omgås utøverne og få deres aksept og respekt. Han hadde en sykkelfans drømmejobb. Neal syntes det var herlig at rytterne på landslaget og amerikanske proffsyklister visste hvem han var. Det var til og med noen som ringte ham for å få råd. Ta for eksempel Hincapie: Jeg ble stoppet i tollen med en koffert full av EPO og noen andre medikamenter. Hva skal jeg gjøre, synes du?5 Noen av dem, som Armstrong og Hincapie, snakket åpent til ham om at de dopet seg. Om Neal var medskyldig i noe av dopingen, er uklart. Han sa imidlertid at jobben til en soigneur i USA var annerledes enn i Europa, hvor jobben lenge hadde krevd omfattende kunnskap om farmasi. Dette hadde han fra kolleger som hadde jobbet der. Bare én gang satte Neal en sprøyte på Armstrong. En vitaminsprøyte i bakenden, fortalte Neal. I disse første årene la ikke Armstrong skjul på at han fikk jevnlige injeksjoner. Neat pleide å si at Armstrong aldri likte å gjøre ting selv, at han mente han hadde rett til at noen vasket bilen hans gratis eller bestilte bord på restaurant for ham. Først likte han ikke å sette sprøyter selv heller. En student ved navn Nancy Geisler, som var Neals kontorassistent og kjente begge mennene godt, fortalte at Neal engang ba henne gi Armstrong en vitaminsprøyte fordi han selv kom til å være utenbys og ikke kunne gjøre det.6 Hun gikk ut fra at det bare var en del av Armstrongs treningsopplegg. Armstrong så ut til å ta hennes vikariat med knusende ro. Hun 46
så ingen etikett på flasken hun fylte sprøyten fra. Hun gikk ut fra at Armstrong drev med doping og at Neal visste det. Først flere år senere gikk det opp for henne: «Var jeg med på noe ulovlig?»7 Ifølge Neal var Armstrong avhengig av sprøyter og intravenøs tilførsel for å hente seg inn, og for å få energi forut for rittene. Kvelden før landeveisrittet i De olympiske leker i 1992 kom en annen olympiadeltager, Timm Peddie, inn på Armstrongs hotellrom og fikk se Neal og en gruppe representanter for det amerikanske sykkelforbundet USA Cycling.8 Alle sto rundt Armstrong, som lå på en seng og var koblet til et intravenøst kateter. Peddie var forbløffet over at det hele foregikk så åpenlyst. Alle sto og stirret på den uventede gjesten inntil Peddie forlot rommet, like fort som han hadde kommet inn. Han var ikke sikker på hva det var han hadde sett. Kanskje en blodoverføring? En injeksjon av en elektrolytisk løsning eller av proteiner? Han visste bare at han selv aldri hadde fått noen intravenøs overføring av noe som helst før et løp. Armstrong var åpenbart noe for seg selv. Tidlig i 1990-årene hadde sykkelsporten i USA én eneste stjerne, Greg LeMond, som ble den første amerikaneren som vant Tour de France. Det var i 1986, og han skulle gjenta bedriften i 1989 og 1990. Men de seierne gjorde ikke sporten mer kjent i USA. LeMond hadde kjørt for et europeisk lag, og gjorde først og fremst suksess i Europa, under radaren på amerikanske sportsfans. Armstrong, derimot, kom inn i sporten med en dramatisk forhistorie – den kjempende enslige moren som hadde sluttet på videregående for å oppdra ham – og han kjørte for et amerikansk lag, Motorola, fra 1992. Han var ung og karismatisk og var av stjernemateriale, og han var sulten på berømmelse. Han insisterte på at Steve Penny, administrerende direktør for USA Cycling, skulle selge ham for det han var verdt for å øke interessen for sporten.9 Nyheter om sykling fikk vanligvis ikke store typer på sportssidene. Penny overtalte Descente, sykkelføderasjonens nye klessponsor, til å lage en poster med bilde av de fire topputøverne på landslaget: Armstrong, Hincapie, Bobby Julich og juniorverdensmesteren fra 1991, Jeff Evanshine. Etter hvert skulle alle disse 47
innrømme doping eller brudd på dopingreglene. På bildet, som hadde et dramatisk fotografi av Pikes Peak i bakgrunnen, hadde alle et ansiktsuttrykk preget av jernhard vilje. I nedre venstre hjørne av bildet var listen over «Regler for det amerikanske laget»: Regel nr. 1: Ikke legg deg ut med Lance, Bobby, George og Jeff. Regel nr. 2: Ikke noe sipping. Regel nr. 3: Det teller ikke hvis du ikke gjør det under press. Regel nr. 4: Det finnes ingen snarveier.10 Regel nr. 5: Det er ingen regler: Å vinne gull i Barcelona er det eneste som teller. Enda så godt Armstrong likte å være stjerne, var likevel trangen til berømmelse underordnet griskheten etter penger. Dette var noe J.T. Neal merket ganske tidlig. Han så hvordan Armstrong var drevet av penger – hvordan han skulle få tak i dem, hvordan han skulle beholde dem og hva han måtte gjøre, på etisk eller uetisk vis, for å få mer av dem. I 1993 var Armstrong på jakt etter en bonus på en million dollar. Apoteket Thrift Drug tilbød en premie til rytteren som vant tre store amerikanske ritt – Thrift Drug Classic i Pittsburgh, Kmart Classic i Vest-Virginia og CoreStates USPRO nasjonale mesterskap i Philadelphia. Alle krevde sin form for styrke: Pittsburgh var et krevende endagsritt, Vest-Virginia var et utmattende seksetappersløp som ga fordeler til den som var best til å klatre og Philadelphia var et stevne som er rettet mot sprintere. Armstrong, som bare var tjueen, vant det første rittet og overrasket alle. Etter fem etapper i det andre løpet var han blant favorittene. Og med muligheten til utbetaling av en milliondollarbonus dinglende rett foran seg, hevdes det at flere ryttere på Motorolas lag la en plan som skulle garantere dem seieren.11 De tilbød Coors Light-laget 50 000 dollar for å hjelpe Armstrong med å vinne prisen på en million dollar ved ikke å utfordre ham i resten av det andre løpet og i hele det siste rittet. Coors Light var et sterkt lag, og lå også godt an til å få seieren.12 48