Sjaman på høye hæler av Gro-Helen Tørum

GRO-HELEN

TØRUM i samarbeid med Tove Skagestad

Sjaman på høye hæler Min reise i ukjent landskap

© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-39219-2 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: www.jedesign.no Omslagsfoto: Bjørn Wad Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2012 Satt i 11/13 pkt. Bembo og trykt på 100 g Munken Premium White 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Forord av Tove Skagestad 9 Gro-Helen Tørum: Gjennombruddet 11

Del I JEG BÆRER EN LENGSEL Heksa på Nordstrand 15 REISEN BAKOVER 19 Prinsesse «Full av fart og fantestreker» Bygdedyret 24 Prinsessen i tårnet 28 Beviset 31 Ut i verden 33 Redningsmannen 37 Nye drømmer 40 Jegeren 44 Møte med livet og døden 47 Tilbaketrekking 51 Oppløsning 54

21

Del II LENGSELEN BÆRER MEG Klarsynt eller psykotisk? 63 REISEN INNOVER 67 Søkeren 69 Forlatt 75 Å møte seg selv 78 Hærføreren 81 Skjøgen 85 Syntese 87 Lyset og mørket 90 Mannen med staven 94 «Looser-lusa» og drømmen Guidet 100 Tidsportalen 103 Å finne sin identitet 106

Del III

98

JEG SKAPER EN LENGSEL

Sjaman eller sjarlatan? 113 REISEN UTOVER 117 Sjamansk medisinkvinne 119 Sjamanske sjelereiser 126 Sjaman i næringslivet 130 Bønnhørt 136 Bevegelse 142 Nære menneskemøter 145 «Hexeringen» 150 I venterommet 154

Del IV LENGSELEN SKAPER MEG Budbringer mellom dimensjonene? 159 REISEN FRAMOVER 163 Å danse mellom dimensjoner 165 Ny tid og gammel visdom 170 Gammel og ny energi 173 Fra makt til samhandling 176 Den nye energien 178 Å tenke med hjertet 182 Lengsel 188 Livets hjul 191 Urkraften 194 Drømmen og virkeligheten 197 Etterord av Tove Skagestad 201 Gro-Helen Tørum: Mine refleksjoner

205

Forord

Jeg vil rette en stor takk til Gro-Helen for et spennende bekjentskap, og for at jeg som skeptiker fikk lov til å krype inn i hennes hode i et forsøk på å forstå hennes univers. Åpen, uredd, men sårbar har hun fortalt meg sin livshistorie. For meg ble det en spennende reise og et varmt menneskemøte. Det fruktbare samarbeidet mellom oss kom i stand fordi vår felles venninne Hanne Haug Nodeland koblet oss sammen. Hun hadde ideen til dette bokprosjektet, og fortjener en stor takk. Det gjør også min nærmeste familie, som med stor tålmodighet har latt meg få være oppslukt av prosjektet mitt i nesten to år.

Jeg vil også takke Bente Dahl Svendsen og Anne Søyland i Cappelen Damm og Nina Normann Ferguson i Bokklubben Energica for god og tett oppfølging. Så vil jeg rette en takk til Gro-Helens venner, sønner, samarbeidspartnere og klienter som har stilt velvillig opp for å belyse ulike sider av Gro-Helen. Deres fortellerstemmer er viktige innslag gjennom hele boka, bortsett fra i første del hvor jeg ikke lyktes å få med noen som kunne belyse Gro-Helens barndom.

Jeg vil også takke egne venner. Både skeptikerne som kom med viktige, kritiske innspill, og de mer åpne som ga meg det pågangsmotet jeg trengte, ved å gi uttrykk for at det var et viktig og spennende prosjekt. Intense og heftige diskusjoner ga meg en pekepinn på at temaet engasjerer de fleste. Det gjorde også alle «betroelsene» jeg fikk fra uventet hold, fra jordnære venner som nesten beskjemmet fortalte meg om opplevelser de hadde hatt og som de ikke kunne forklare, langt mindre snakke om.

9

Til slutt vil jeg gjøre oppmerksom på at vi i denne boka har valgt å bruke begrepene spirituell og spiritualitet, selv om åndelig og åndelighet strengt tatt vil være mer korrekte oversettelser av de engelske ordene spiritual og spirituality. Dette har vi gjort fordi Gro-Helen mener begrepet spiritualitet er en mer dekkende betegnelse på det hun oppfatter som menneskets lengsel etter å se seg selv i en større sammenheng.

Tove Skagestad

Gjennombruddet

10. september 2004 Med langsomme skritt går jeg ut i hagen og setter meg under epletreet. Her får jeg være i fred. Jeg er så inn i margen sliten og skriver i den røde dagboka: «Nå er jeg syk!» Så legger jeg til: «Eller er det nå jeg begynner å bli frisk?»

Jeg tenker at hvis jeg bare har tillit til å overgi meg, vil miraklene komme. Og da skjer et mirakel! Plutselig kjenner jeg sterke vibrasjoner. Det rister i hele meg. Hårene reiser seg. Vibrasjonene utgjør ord som kapsler meg inn. De treffer meg rett i hørselssenteret, som en dyp og klangfull gong-gong.

«Du er en lysarbeider. Ditt oppdrag er basert på dine lederkunnskaper som er tilegnet deg gjennom flere inkarnasjoner. Slik er det også med din evne til å danse mellom dimensjoner. Motstanden i livet har vært nødvendig, ingenting er tilfeldig. Din egentlige kraft kommer fram når den handler på signal fra hjertet. Du er en budbringer som må tåle motstand for å bevise sin sannhet.

Alle dine fysiske plager er utslag av den innestengte kraften. Hele den fysiske kroppen er berørt. Handlingslammelsen du kjenner nå er det neste steget i din frigjøringsprosess.»

Jeg blir som paralysert og føler meg ute av tid og rom. Det er som om virkeligheten forsvinner, som om blikket, hørselen og alle sansene mine kun rettes innover. Et lite sekund er jeg redd, så overtar en dyp undring, for jeg føler at jeg samhandler med noe større.

«Hvem er du?»

«Jeg er Metatron, din guide i universet. Jeg er deg i en annen dimensjon, din kontakt med din egen guddommelighet. Vi er ett, slik alt er ett i universet.»

Gro-Helen Tørum 11

Del I JEG BÆRER EN LENGSEL

Heksa på Nordstrand

Som nysgjerrig forfatter, alltid på jakt etter spennende menneskeskjebner, befinner jeg meg en høstdag i 2010 på trappa til en kjedet enebolig på Nordstrand i Oslo. Med skeptisk holdning og kvesset blyant, ringer jeg på døra til Gro-Helen Tørum. Vi har avtalt å ta en prat om et eventuelt bokprosjekt om hennes påståtte evner.

En felles venninne har endelig klart å koble oss sammen, etter å ha prøvd å overtale meg i over et år. Jeg er like skeptisk til dette eventuelle bokprosjektet som jeg er til det spirituelle. TV-programmer som Åndenes makt, Fra sjel til sjel og Den andre siden har aldri stått på min kveldsmeny, for jeg har nærmest sett på spirituell søken som en form for hysteri, paret med gammel overtro.

Likevel har jeg i det siste merket meg at forskere har begynt å interessere seg for fenomener som vi før har ledd av. Det være seg barns opplevelser av tidligere liv, nær døden-opplevelser og ikke minst hva tankens kraft kan utrette.

Mens forskernes interesse har vekket min nysgjerrighet, har rikssynsernes arroganse vekket min irritasjon. Jeg blir provosert av dem som med en lettere arrogant, tilbakelent holdning og et overbærende, ironisk smil om munnen, mener de har monopol på sannheten og stempler stort sett alle med påståtte spirituelle evner som bløffmakere.

Til nød kan de akseptere at en gammel, stillfaren mann fra Snåsa kan være klarsynt og ha healende evner, for han passer inn i vårt bilde av livskloke vismenn. Men når en kvinnelig sjaman på høye hæler fra Nordstrand påberoper seg de samme evnene, da er det humbug og kvinnehysteri.

Tanken på bokprosjektet får meg til å sette spørsmålstegn ved min de l i jeg bærer e n lengsel

15

egen og andres bastante avvisning av ting vi ikke forstår. Dialog og toleranse er jo de nye stikkordene. Så hvorfor ikke møte Gro-Helen med et åpent sinn og høre hva hun har å si? Hvordan kan hun forklare sin påståtte evne til å vandre mellom dimensjoner og få kontakt med sjeler på det hun kaller «den andre siden»?

Spiritualitet har til alle tider skapt en blanding av nysgjerrighet og skepsis. Både vitenskapelige, religiøse, psykologiske og sosiologiske tilnærminger ble tatt i bruk i et forsøk på å forklare spiritualiteten, da den for alvor begynte å blomstre i Norge på slutten av 1800-tallet. Folk engasjerte seg i like stor grad den gang som nå.

Handler interessen om et religionssubstitutt, en motvekt til Darwins rasjonelle forklaring av skaperverket og middelalderens oppgjør med gammel overtro? Handler den om vår industrialiserte verdens ensidige fokusering på struktur og logikk? Er spirituelle opplevelser egentlig en form for psykose? Tiltrekker spiritualiteten seg så mange kvinner, fordi den representerer en arena hvor de kan bli hørt og utøve makt?

Motstridende tanker spinner i hodet mitt idet jeg trykker på ringeklokka. Jeg er spent, men også en smule oppgitt over at min grenseløse nysgjerrighet nå har ført meg til døra til en moderne heks, som ganske sikkert hadde blitt brent på bålet hvis hun hadde levd i en annen tid.

Men det er nesten skuffende lite heksepreg over Gro-Helen, der hun ikledd T-skjorte og dongeri slår opp både inngangsdøra og latterdøra på vidt gap.

«Halloooo! Så hyggelig!» Det avvæpnende smilet, den trillende latteren og den lekne holdningen får meg umiddelbart til å føle meg velkommen. Så oppdager jeg to store katter som smyger seg rundt beina hennes. Smilet mitt stivner. Jeg er livredd katter, for jeg opplever dem som uberegnelige, klare til når som helst å slå kloa i meg.

Og er det i grunnen ikke noe katteaktig over Gro-Helen også, der hun står i døråpningen? Hun utstråler i alle fall kattens selvstendighet, eleganse, lekenhet og uangripelighet. Og kanskje også uberegnelighet?

Er hun klar til å slå kloa i meg, hjernevaske meg eller utsette meg for svart magi, hvis jeg som skeptiker prøver å krype inn i hennes hode, 16

de l i jeg bærer e n lengsel

i et forsøk på å utforske hennes univers og påståtte kontakt med «den andre siden»?

To katter og en klarsynt! Nølende møter jeg de tre par intenst lysende øyne som tar imot meg i døråpningen. Jeg føler at alle tre ser tvers igjennom meg og fornemmer min skepsis og usikkerhet, idet jeg trer inn i Gro-Helens private univers.

Usikkerheten forsvinner gradvis når jeg blir vist inn i den nyoppussede, strøkne stua. Samstemte farger. Lyst, lekkert, artistisk og ryddig.

Moderne hekser er tydeligvis i besittelse av et sterkt husmor-gen. Verken sjamantrommer, ørnefjær, hybelkaniner eller et eneste støvkorn er å se.

Hun forklarer at hun må ha det ryddig, estetisk og harmonisk rundt seg, ellers blir hun urolig. For å få bort energien fra alle de årene hun var syk med diagnosen ME, kronisk utmattelsessyndrom, måtte hun pusse opp hele huset. Ingenting skulle henge igjen av dårlige energier fra de sju årene hun som syk levde på siden av samfunnet.

Gro-Helen tror sykdommen ble utløst av den indre reisen hun begynte på da hun var 40 år. Det var en reise hun måtte foreta, fordi hun lengtet etter å komme i kontakt med de kreftene hun hadde fortrengt som lite barn. Hun forteller at lengselen rev henne ut av den trygge og vellykkede tilværelsen hun så møysommelig hadde bygget opp i et forsøk på å være som alle andre. Mann, barn, karriere, villa. Hun hadde gjort alt riktig, likevel var hun ulykkelig fordi hun ikke levde i pakt med seg selv. Uroen fikk henne til å legge ut på den lange og utfordrende reisen, som skulle komme til å gå bakover og innover, utover og framover.

Etter mange kopper kaffe har hun pirret min nysgjerrighet så mye at jeg bestemmer meg for å gå i gang med bokprosjektet. Jeg er drevet av spenningen ved å prøve å forstå det jeg ikke forstår. Hva ser hun?

Hvordan ser hun det, og hvorfor kan hun se det? I jakten på svar blir jeg med på hennes lange og utfordrende reise, som starter med de tidligste barneår i Trondheims gater.

REISEN BAKOVER

Frykten er et smykkeskrin som skjuler dine edleste skatter

Prinsesse «Full av fart og fantestreker» «Fortere, mamma! Fortere!» Kroppen sitret av utålmodighet. Mamma gikk ikke fort nok! For hun tok seg alltid god tid når hun trillet meg gjennom gatene på Møllenberg i Trondheim for å vise meg fram for familie og venner.

Ikledd hvit kjole og med silkesløyfe i håret, møtte jeg alle med et strålende smil. Mamma svulmet av stolthet over den lille prinsessen, som med sine skråstilte øyne og høye kinnbein så ut som en liten kopi av henne selv.

Jeg var to år, og vi hadde flyttet tilbake til mammas og pappas hjemby etter at de hadde bodd flere år i Nord-Norge. Venner og kjente stoppet og beundret den lille dukken i sportsvogna. De visste alle hvor etterlengtet dette barnet var, for mamma og pappa hadde nesten gitt opp troen på igjen å skulle bli foreldre, etter at de elleve år tidligere hadde mistet sin sønn to dager etter fødselen.

Begge var i 40-årene da jeg kom til verden 16. juni 1962. Da hadde de i mange år levd et rikt og spennende liv som barnløse og fartet land og strand rundt på sin Harley-Davidson motorsykkel. Nå var de mer enn klare til å bli omsorgsfulle foreldre. Jeg var gaven som gjorde dem til den lykkelige kjernefamilien som de i så mange år hadde drømt om å bli.

Pappa fortalte at jeg kom til verden i en latterkrampe, og han innprentet meg tidlig at jeg alltid måtte tenke over om jeg kunne le i morgen av det som var vanskelig i dag. Hvis jeg kunne det, behøvde jeg ikke å bekymre meg.

På sin stillferdige måte var han det morsomste menneske på denne jord. Hans lune humor i kombinasjon med mammas rebelske innfall de l i jeg bærer e n lengsel

21

og fantestreker fikk latteren til å runge hjemme hos oss. De var to motpoler som hadde funnet og forsterket hverandre, og jeg var en kruttsterk blanding av dem begge.

Vi var nære som de tre musketerer. Så glade og så stolte av hverandre. Mamma og pappa viste sin forelskelse hele livet, og de elsket å leke med meg og få meg til å le. Hver kveld la de meg i et ullteppe som fungerte som en hengekøye, og bar meg rundt i huset. Jeg fikk ikke legge meg før jeg hadde gjettet hvor jeg var. Lå jeg i gangen? Under bordet? På skapet? Ja riktig, du ligger på skapet, men på hvilket skap?

De møtte meg med så mye betingelsesløs kjærlighet at det flommet over, og de lot meg få spille ut hele mitt register fra den uskyldige engelen til den verste rampejenta. Mamma fortalte meg at en av de første setningene jeg sa var: «Jeg bobler over!» Og det gjorde jeg også.

Jeg boblet over av fantasi og rampestreker og var drevet av en indre uro, som verken de eller jeg klarte å styre. Det var utfordrende å prøve å veilede meg og nærmest komplett umulig å få meg tilpasset en form.

Da ble jeg som en sprellemann, for jeg ville ikke være i noen form! Jo mer hun prøvde, jo mer umulig ble jeg.

Alle strategier ble forsøkt. Fra trusler til smøring, fra bjørkeris til eventyrlesing. Mamma elsket å lese for meg på sengekanten, og hver eventyrseanse ble avsluttet med: Og moralen er …? Jo, vi var begge enige om at moralen var å være hederlig, redelig og snill. Jeg sovnet nesten alltid med et fromt smil om munnen, for neste morgen å pønske ut nye rampestreker.

I et forsøk på å få utløp for uroen, sendte mamma meg på ballettskole da jeg var tre år. Jeg elsket det og hun sydde magiske ballettkjoler for å virkeliggjøre mine prinsessedrømmer. Problemet var at jeg ikke klarte å ta regi. Helst ville jeg bare hengi meg til musikken og danse fritt, uten å tenke på et eneste dansetrinn. Det ble ikke akseptert, og jeg ble aldri noen ballerina.

Da jeg begynte i musikalsk barnehage, drømte jeg i stedet om å bli sangstjerne, men også den drømmen gikk i knas. For da barnehagetanten spurte om noen kunne en bestemt sang, rakk jeg hver gang opp hånden og sang i vilden sky med selvdiktet tekst og selvkomponert melodi. Det ble heller ikke akseptert. Jeg følte meg oversett og avvist 22

de l i jeg bærer e n lengsel

da hun begynte å spørre om det var noen, bortsett fra Gro-Helen, som kunne sangene.

For jeg ville jo så gjerne synge, sangen var som en urkraft i meg.

Jeg var et lite barn med en stor stemme. Mamma skjønte tidlig at jeg hadde et helt spesielt talent og sendte meg til sangpedagog allerede som 6-åring. Jeg elsket det og skulket aldri, for jeg merket hvordan stemmen utviklet seg fra gang til gang og ble mer og mer kraftig og klangfull. På kort tid utviklet jeg en nærmest voksen mezzosopran.

Selv om høy prinsessefaktor var viktig både for ballerinaen og sangstjernen, ble ikke rampen i meg temmet av den grunn. Hvite silkekjoler med matchende lakksko hindret meg ikke i å være en ener i epleslang. Jeg utkonkurrerte alle.

Vips, så satt jeg som en hvit engel øverst i naboens tre. Jeg klatret fortest, nådde høyest og kom raskest ned igjen. Med flest epler, flest skrubbsår og flest flenger i kjolen. Det var ikke lysten på epler som drev meg, men lysten på å gjøre noe ulovlig.

Mamma kunne bli rasende på meg fordi jeg var så uregjerlig og umulig å oppdra, men likevel viste hun meg stor forståelse. Hennes omsorgsevne var nesten ubegrenset, det var som om hun ville gi meg alt det hun selv hadde savnet i sin oppvekst. Hun øste ikke sin omsorg bare over meg, men også over barn i gata som ikke hadde det bra.

Hvis jeg fant et skadet dyr på min vei, tok jeg det alltid med meg hjem til mamma, for jeg visste at selv den sykeste ville bli frisk under hennes omsorg. Hun sa aldri nei, og det endte med at vi på et tidspunkt hadde 24 skadeskutte katter hjemme hos oss, da to av kattene fikk unger samtidig.

Selv om mamma var kjærlig og omsorgsfull, var hun også enormt opptatt av rammer og regler. Alt skulle være skinnende rent og på stell hjemme hos oss. Hun var like streng som jeg var uskikkelig, og når hennes raseri nådde kokepunktet, kom bjørkeriset fram. Jeg passet alltid på å ikke være slem når det regnet, for det var så tungvint å skulle ta av seg alt regnutstyret for å få ris.

Når mamma svingte riset, krympet pappa seg og gikk. Men hennes eksplosive temperament virket aldri skremmende på meg, for jeg kjente meg godt igjen i det. Vi kunne begge rase i det ene øyeblikket de l i jeg bærer e n lengsel

23

og le i det neste. Og jeg visste at bjørkeriset bare kom fram når jeg hadde gjort noe virkelig galt. Jeg visste også at når straffen var over, kunne jeg krype opp i mammas fang og få masse kos.

Klirringen av mammas strikkepinner og malingen fra katta som lå på fanget mitt, var lyden av trygghet og harmoni. Da glemte jeg at det sved i baken. Vår ekstreme likhet skapte voldsomme sammenstøt, men først og fremst skapte den en dyp forståelse. Det var som om vi gjenkjente annerledesheten i hverandre, og det ga oss en helt spesiell samhørighet.

Bygdedyret I ettertid har jeg skjønt at mamma straffet meg så hardt når jeg gjorde noe galt, fordi hun som barn hadde vært like uregjerlig som meg. Barnebilder av henne viser at hun hadde det samme fandenivoldske blikket, og den harde straffen var nok et forsøk på å beskytte meg mot meg selv. For jeg tror mamma gjenkjente de sterke kreftene jeg hadde i meg og derfor prøvde å temme alt som var annerledes med meg.

Ikke minst var hun opptatt av at jeg skulle passe inn i omgivelsene fordi hun selv var født utenfor ekteskap og hadde vokst opp med Bygdedyret. Først som voksen fikk jeg høre at mormor hadde fått mamma som ugift, noe som var uhørt på den tida. Særlig i et lite øysamfunn som Fosen, hvor hun kom fra. Mormor måtte derfor dra til Trondheim hvor hun fikk huspost og jobb på en kafé. Her traff hun ham jeg kalte morfar, og gjennom ham ble de kjent med pappas familie.

Mormors hus lå i Nedre Møllenberggate og vårt lå i Øvre, og mellom husene gikk det en liten sti. Når det sved i baken etter en omgang med bjørkeriset, var jeg ute etter hevn og da rømte jeg som regel til mormor for å straffe mamma. Mormor var kjærlig, men også streng og irriterende formanende.

Det verste var at hun var så illojal at hun sladret til mamma om at jeg var der. Det hendte jeg bare rakk å male halve veggen over badekaret med brunkrem før mamma kom og hentet meg. Da var all krangel 24

de l i jeg bærer e n lengsel