Selv tausheten tar slutt av Ingrid Betancourt

Ingrid Betancourt

Selv tausheten tar slutt Mine seks år i fangenskap Oversatt av Kjell Olaf Jensen

Ingrid Betancourt Originalens tittel: Même le silence a une fin Oversatt av Kjell Olaf Jensen Copyright © Ingrid Betancourt, 2010 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-34597-6 ISBN 978-82-525-7757-0 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2011 Boken er utgitt med støtte fra Fritt Ord. Omslagsdesign: Stian Hole Omslagsfoto: Ruven Afandor / Corbis Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2011 Satt i 10,2/12 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til alle mine brødre som fortsatt blir holdt som gisler Til mine medfanger Til alle som har kjempet for vår frihet Til Mélanie og Lorenzo

Til mor

1

Flukten fra buret

Desember 2002. Jeg hadde bestemt meg for å flykte1. Det var mitt fjerde forsøk, men siden forrige gang var forholdene for fangene blitt enda frykteligere. Vi var blitt plassert i et bur av treplanker og med tak av sinkplater. Sommeren var i anmarsj; det hadde ikke vært noe nattlig tordenvær på over en måned. Og vi var helt nødt til å ha tordenvær. Jeg hadde funnet en halvråtten planke i en krok av det trange kottet. Ved å tråkke hardt på den klarte jeg å knekke den så pass at det ble en åpning. Jeg gjorde det en ettermiddag etter lunsj mens vakten sto og døste, støttet til geværet sitt. Lyden fikk ham til å skvette.

Han kom bort til oss, nervøs, og gikk langsomt rundt buret, som et rovdyr. Jeg fulgte ham med øynene gjennom sprekkene mellom plankene, mens jeg holdt pusten. Han kunne ikke se meg. To ganger stanset han, klemte til og med øyet inntil et hull, og blikkene våre møttes et kort øyeblikk. Han fikk sjokk og fór bakover. Så plantet han bena i bakken ved inngangen til buret for å gjenopprette verdigheten. Det var en hevn; han slapp meg ikke med øynene lenger.

Jeg unngikk blikket hans og regnet etter. Var det mulig å komme gjennom denne åpningen? Hvis hodet kom igjennom, burde kroppen i prinsippet kunne følge etter. Jeg tenkte på da jeg lekte som barn – jeg så for meg hvordan jeg snek meg ut og inn mellom sprinklene i gjerdet rundt Monceau-parken i Paris. Det var alltid hodet som kom i veien og stengte for alt, men nå var jeg ikke så sikker lenger. Det ville fungere for en barnekropp, men var proporsjonene de samme for en voksen? Jeg var desto mer engstelig fordi jeg, selv om Clara og jeg 1 Bakerst

i boken vil man finne et kart over leir- og fangesonen i Colombia.

9

var temmelig magre, tross alt hadde lagt merke til at vi hadde hovnet opp i kroppen de siste ukene, antagelig på grunn av væskeansamlinger etter at vi ikke fikk røre oss mer. Hos ledsagersken min var det svært synlig. Det var vanskeligere å bedømme min egen kropp, for vi hadde ikke tilgang til noe speil.

Jeg hadde nevnt det for henne, og hun var blitt kraftig irritert. Vi hadde allerede gjort to forsøk på å flykte, og temaet skapte et anspent forhold mellom oss. Vi snakket ikke stort med hverandre. Hun var irritabel, og jeg kjempet med en besettelse. Jeg tenkte bare på frihet, på å finne ut hvordan vi skulle slippe ut av hendene på FARC. Derfor regnet jeg dagen lang. Og forberedte utstyret til ekspedisjonen i minste detalj. Jeg la stor vekt på tåpelige ting. Jeg mente for eksempel at det ville være utenkelig å dra uten jakken min. Jeg glemte at jakken ikke var vanntett, og at den kunne veie flere tonn når den ble våt. Dessuten sa jeg til meg selv at vi måtte få med oss myggnettet.

«I tillegg må vi passe nøye på når det gjelder støvler. De står alltid på samme sted om natten, like ved inngangen til kottet. Vi kan begynne å gå med dem på bena innendørs, for at de skal venne seg til ikke å legge merke til dem lenger når vi sover … Og vi må skaffe oss en machete. For å forsvare oss mot ville dyr og for å hugge oss vei gjennom vegetasjonen. Det kommer til å bli veldig vanskelig. De er på vakt. De har ikke glemt at vi klarte å knabbe en fra dem da de holdt på med å bygge den forrige leiren. Vi kan ta saksen, den låner de oss nå og da. Proviant må jeg også tenke på. Jeg må lagre mat uten at de oppdager det. Og alt må pakkes godt inn i plast, for vi kommer til å måtte svømme. Vi må være så lette som mulig. Og jeg tar med meg skattene mine – ikke tale om at jeg lar bildene av barna og nøklene til leiligheten bli igjen.»

Slik tilbrakte jeg dagene med å gruble; tyve ganger tenkte jeg på veien jeg skulle gå bare jeg kom ut av buret. Jeg vurderte alle mulige parametre: hvor elven kunne være, hvor mange dager det ville ta før vi kunne få hjelp. Med gru forestilte jeg meg et angrep fra en anakonda i vannet, eller fra en enorm kaiman, slik som de med de røde, skinnende øynene jeg hadde sett i lyset fra lykten til en vokter da vi var på vei nedover langs elven. Jeg så for meg at jeg havnet i klørne på en tiger2, for vokterne hadde gitt meg en grusom beskrivelse av dem.

2 Vanlig

10

betegnelse på en jaguar i Colombia.

Jeg tenkte på alt som var skremmende, for å forberede meg psykologisk. Jeg hadde bestemt meg for at denne gangen skulle ingen ting få stanse meg.

Jeg tenkte ikke på annet. Jeg sov ikke, for jeg skjønte at hjernen min fungerte bedre i kveldsstillheten. Jeg observerte alt mulig og merket meg det: når det var vaktskifte, hvordan vokterne plasserte seg, hvem som var våkne, hvem som sovnet, hvem som rapporterte til avløseren hvor mange ganger vi hadde stått opp for å tisse …

Dessuten forsøkte jeg å holde kontakten med ledsagersken min for å forberede henne på anstrengelsene ved flukten, forsiktighetsreglene vi måtte overholde og lydene vi måtte unngå å lage. Hun lyttet forbannet og taus og svarte bare når det var noe hun nektet eller var uenig i. Visse detaljer var viktige. Vi måtte lage noe vi kunne plassere på liggeunderlaget i vårt sted, for å gi inntrykk av at det var en sammenkrøket kropp som lå der.

Jeg fikk ikke lov til å forlate buret, bortsett fra for å gå på chontos3 når jeg skulle gjøre mitt fornødne. Da kunne jeg kaste et blikk i søppelgropen i håp om å finne noe verdifullt. En kveld vendte jeg tilbake med en gammel proviantsekk som hadde flytt omkring blant råtnende matrester og pappbiter – helt ideelt for å lage en narredukke.

Denne handlingen irriterte vakten. Fordi han ikke visste om han skulle nekte meg å plukke opp noe som allerede var blitt kastet, ga han meg ordre om å skynde meg, og understreket utskjellingen med en bevegelse med geværløpet. Clara følte bare vemmelse for det verdifulle byttet jeg hadde fått tak i, og skjønte ikke hva det skulle være godt for.

Jeg merket hvor fjernt vi sto fra hverandre. Vi var nødt til å leve sammenklistret, henvist til et liv som siamesiske tvillinger uten å ha noe felles, men vi levde i hver vår verden: Hun forsøkte å tilpasse seg, mens jeg bare tenkte på å flykte.

Etter en spesielt varm dag blåste det opp. Jungelen ble taus et øyeblikk.

Ikke et eneste fuglekvitter, ikke et vingebrus. Alle dreide ansiktet mot vinden for å snuse inn været: Tordenværet nærmet seg raskt.

Leiren kastet seg ut i febrilsk aktivitet. Alle gikk i gang med hver sine oppgaver. Noen kontrollerte knutene på teltbardunene, andre løp 3 Chontos:

FARC brukte dette uttrykket om de primitive latrinene, bare en grop som var gravd i bakken, til bruk for fangene.

11

av gårde for å ta ned tøyet som hang til tørk i en solflekk, og de mest forutseende gikk av gårde til chontos i fall tordenværet skulle vare lenger enn de klarte å holde seg.

Jeg så på all opphisselsen. Jeg hadde en knute av angst i magen, og jeg ba til Gud om styrke til å løpe linen ut: «I kveld er jeg fri.»

Denne setningen gjentok jeg uten stans, for å unngå å tenke på frykten som fikk musklene til å stramme seg og tømte dem for blod, mens jeg med store vanskeligheter gjorde alt det jeg hadde planlagt tusen ganger mens jeg lå søvnløs: Jeg ventet til det ble mørkt før jeg laget narredukken, jeg brettet det store, svarte plaststykket og stakk det ned i støvelen, brettet ut det lille, grå plaststykket jeg skulle bruke som regnfrakk-poncho, og sjekket at ledsagersken min var klar. Så ventet jeg på at uværet skulle bryte løs.

Av de tidligere forsøkene hadde jeg lært at det beste tidspunktet for å stikke av ville være i skumringen. I jungelen inntraff den nøyaktig klokken 18.15, og i noen minutter var alle blinde mens øynene begynte å venne seg til mørket, samtidig som det ikke var helt mørkt ennå.

Jeg hadde bedt til Gud om at tordenværet måtte bryte ut nettopp på det klokkeslettet. Hvis vi forlot leiren like før natten tok skogen i besittelse, ville vaktene avløse hverandre uten å legge merke til noe spesielt, og det ville ikke bli slått alarm før ved daggry morgenen etter.

Dermed ville vi få den tiden som skulle til for å komme oss langt nok unna til å gjemme oss gjennom dagen. De gruppene som ble sendt ut for å lete etter oss, ville bevege seg mye fortere enn oss, fordi de var bedre trent og dessuten kunne dra fordel av dagslyset. Men hvis vi klarte å komme oss vekk uten å etterlate oss spor, ville de måtte lete i desto videre omkrets jo mer vi fjernet oss. Da ville det arealet de ble nødt til å gjennomsøke, snart kreve større mannskaper enn de disponerte over i leiren. Jeg tenkte at vi kunne gå om natten, for de ville ikke lete etter oss i mørket – da ville vi se lyset fra lyktene deres og rekke å gjemme oss før de klarte å lokalisere oss. Hvis vi gikk hele natten, ville vi være tyve kilometer fra leiren etter tre døgn, og da ville det bli umulig for dem å finne oss igjen. Da ville vi måtte begynne å gå om dagen i nærheten av elven, men ikke helt langs den, for det var der de antagelig ville fortsette letingen. Slik ville vi til slutt komme frem til ett eller annet sted hvor vi kunne be om hjelp. Det ville la seg gjøre – ja, jeg trodde det. Men vi måtte dra tidlig for å få 12

mest mulig tid til å gå den første natten og komme lengst mulig vekk fra leiren.

Men det rette øyeblikket kom og gikk denne kvelden, og tordenværet hadde fortsatt ikke brutt ut. Vinden blåste uten stans, men tordenen buldret bare i det fjerne, og i leiren hadde en viss ro vendt tilbake. Vakten hadde tullet seg inn i et stort, svart stykke plast og så ut som en kriger fra oldtiden der han trosset elementene med kappen flagrende i vinden. Alle forberedte seg på tordenværet like rolig som den gamle sjøulken som mener å ha surret lasten forsvarlig.

Minuttene gikk uendelig langsomt. Langt borte sto en radio som sendte oss en gjenklang av munter musikk. Vinden fortsatte, men tordenen hadde tiet. Nå og da kunne vi se et lynglimt gjennom muren av planter, og fra netthinnen preget bildet av leiren seg inn i hjernen som et negativ. Det var kjølig, nesten kaldt. Jeg kjente elektrisiteten i luften; den fikk hårene til å reise seg på huden. Litt etter litt fikk forsøket på å trenge gjennom mørket øynene mine til å hovne opp, og øyelokkene ble tunge. «Det blir ikke noe regn i kveld.» Jeg var tung i hodet. Clara hadde rullet seg sammen i kroken sin, overmannet av tretthet, og jeg kjente meg også suget inn i en dyp søvn.

Jeg våknet av duskregnet som trengte inn mellom plankene. Det kjølige regnet mot huden fikk meg til å grøsse. Lyden av de første regndråpene mot sinkplatene fikk meg endelig ut av sløvheten. Jeg rørte ved armen til Clara: Vi måtte komme oss av gårde. Regnet ble tettere for hvert øyeblikk som gikk, kraftigere, tyngre. Men kvelden var fortsatt for lys. Månen sto ikke på vår side. Jeg så ut mellom plankene – man så like godt som midt på dagen.

Vi måtte løpe rett frem fra buret vårt, i håp om at ingen i naboteltene skulle få det for seg å se i retning av fengselet vårt akkurat da. Jeg tenkte meg om. Jeg hadde ingen klokke, men stolte på den til ledsagersken min. Hun likte ikke at jeg spurte hva klokken var. Jeg nølte med å stille henne spørsmålet, men så kastet jeg meg ut i det.

«Den er ni,» svarte hun. Hun skjønte at det ikke var tiden for å skape unøding spenning.

Leiren sov allerede, og det var en god ting, men det ble stadig mindre igjen av natten for oss.

Vakten kjempet for å beskytte seg mot vannet som kom virvlende mot ham, og trommingen av regnet mot sinkplatene dekket over tram13

pingen min i de råtne plankene. Det tredje sparket fikk planken til å gå i småbiter. Men den åpningen jeg fikk laget på denne måten, var ikke særlig stor.

Jeg presset den vesle ryggsekken min gjennom hullet og satte den fra meg på utsiden. Da jeg trakk hendene inn igjen, var de dyvåte.

Jeg visste at vi ble nødt til å gå våte til skinnet i flere dager, og den tanken sto nå for meg som fullstendig motbydelig. Jeg ble irritert på meg selv fordi en hvilken som helst idé om komfort kunne blande seg inn i frihetskampen min. Det virket latterlig å kaste bort så mye tid på å overbevise meg selv om at jeg ikke kom til å bli syk, at huden ikke ville løsne i flak etter tre dager med uvær. Jeg sa til meg selv at jeg hadde hatt det altfor lett i livet, og at jeg hadde lagt meg til vaner på grunn av en oppdragelse hvor frykten for forandring skjulte seg under alskens forsiktighetsregler. Jeg hadde studert de unge mennene som holdt meg fanget, og jeg kunne ikke la være å beundre dem. De svettet ikke, de frøs ikke, de ble aldri stukket, de oppviste bemerkelsesverdige ferdigheter i enhver aktivitet som krevde styrke og smidighet, og de gikk tre ganger så fort ute i jungelen som jeg. Frykten jeg måtte overvinne, besto av alle slags fordommer. Det første fluktforsøket hadde mislyktes fordi jeg var redd for å tørste i hjel da jeg nektet meg selv å drikke det brune vannet i søledammene på bakken. Nå hadde jeg trent på å drikke det gjørmete elvevannet i månedsvis for å bevise for meg selv at jeg ville overleve alle parasittene som sikkert hadde kolonisert magen min allerede.

Jeg mistenkte forresten den Front-kommandanten som hadde tatt meg til fange, «El Mocho» Cesar, for å ha gitt geriljasoldatene ordre om å «koke vannet til fangene» i mitt påsyn for at jeg skulle forbli mentalt avhengig av dette antiseptiske tiltaket, for å gjøre meg redd for å forlate leiren og driste meg ut i jungelen.

For å gi frykten for skogen næring tok de oss med til elvebredden hvor vi fikk se dem ta livet av en enorm slange som de hadde fanget idet den gjorde seg klar til å angripe en kvinnelig geriljasoldat da hun skulle bade. Dyret var et veritabelt monster. Jeg målte det med føttene. Slangen var åtte meter lang og 55 centimeter i diameter – samme livvidde som jeg. Tre mann måtte til for å få den opp av vannet. De kalte den en guio, men for meg var det en anakonda. I månedsvis var det helt umulig å få den ut av marerittene mine.

Jeg så disse unge menneskene som opptrådte så ubesværet i junge14

len, mens jeg følte meg klønete, handikappet og slitt. Det begynte å gå opp for meg at det var oppfatningen min av meg selv som var i krise. I en verden hvor jeg hverken innga respekt eller beundring, og uten mine nærmestes hengivenhet og kjærlighet, følte jeg at jeg var ubønnhørlig i ferd med å bli gammel – eller enda bedre: Jeg var dømt til å avsky det jeg var blitt, så avhengig, dum og unyttig for å løse hverdagens små problemer.

Jeg studerte den smale åpningen en stund til, sammen med veggen av regn som ventet oss på den andre siden. Clara satt på huk ved siden av meg. Jeg snudde meg mot døren til buret. Vakten var forsvunnet i uværet. Alt var som fastfrosset, bortsett fra vannet som fosset ned uten noen medlidenhet. Ledsagersken min snudde seg mot meg. Blikkene våre møttes. Hendene våre hadde funnet hverandre, vi klamret oss så hardt til hverandre at det gjorde vondt.

Vi måtte gi oss i vei. Jeg rev meg løs, glattet på klærne og la meg ned ved siden av hullet. Jeg stakk hodet ut mellom plankene med oppmuntrende letthet, så fulgte skuldrene med. Jeg vred meg for å presse resten av kroppen etter. Jeg følte meg klemt fast og sprellet nervøst for å få ut den ene armen. Da den var ute, skjøv jeg fra. Med kraften i den frie hånden, og med neglene gravet ned i bakken, klarte jeg å rive løs hele overkroppen. Jeg krøp fremover med smertefulle hoftevrikk for å få resten av kroppen til å gli skrått ut gjennom sprekken.

Nå kjente jeg at anstrengelsene nærmet seg slutten, og jeg grep meg i å trippe med føttene, med et fortvilende inntrykk av ikke å klare å komme løs. Endelig var jeg ute og spratt opp. Jeg klemte meg to skritt til side for å la ledsagersken min få plass til å komme ut.

Men det var ingen bevegelse i nærheten av hullet. Hva var det Clara drev med? Hvorfor var hun ikke ute allerede? Jeg la meg på alle fire for å se inn, men så ingen ting bortsett fra det svarte hullet, som skremte meg. Jeg tok sjansen på å hviske navnet hennes. Ikke noe svar. Jeg stakk den ene armen innenfor og forsøkte famlende å få kontakt. Et kraftig kvalmeanfall fikk brystet mitt til å snøre seg sammen. Jeg ble sittende på huk mens jeg gransket hver millimeter av synsfeltet; jeg ventet å få se vokterne kaste seg over meg. Jeg forsøkte å beregne hvor lang tid som hadde gått siden jeg kom ut. Fem minutter? Ti? Jeg kunne ikke bedømme det. I all hast tenkte jeg meg om, ubesluttsom, mens jeg voktet på hver minste lyd og hvert minste lysglimt. Mens jeg 15

satt på huk foran inngangen, kalte jeg på Clara en siste gang – det ante meg at jeg ikke ville få noe svar.

Jeg rettet meg opp. Foran meg lå den tette jungelen og det fossende regnet som oppfylte alle mine bønner fra dagene som var gått. Jeg var ute, det var ingen mulighet til å vende tilbake. Jeg måtte skynde meg.

Jeg forvisset meg om at strikken som holdt håret mitt, var på plass.

Jeg ville ikke at geriljaen skulle kunne finne det minste tegn på hvilken vei jeg hadde tatt. Jeg tellet langsomt: én … to … Da jeg kom til tre, la jeg i vei, rett frem mot skogen.

Jeg løp og løp, grepet av ukontrollerbar panikk. Instinktivt unngikk jeg trærne, ute av stand til å se, høre eller tenke, rett frem til jeg ikke orket mer.

Til slutt stanset jeg for å se meg tilbake. Jeg kunne fortsatt se lysningen i skogen som et selvlysende skinn mellom trærne. Da jeg fikk i gang hjernen igjen, oppdaget jeg at jeg mekanisk var på vei tilbake samme vei som jeg var kommet, ute av stand til å bestemme meg for å dra uten henne. I hodet satte jeg sammen alle samtalene våre på nytt, én etter én. Jeg gjennomgikk alt vi hadde avtalt oss imellom. Særlig én ting vendte tilbake i hukommelsen, noe jeg klamret meg til med et visst håp: Hvis vi kom bort fra hverandre etter å ha sluppet ut, skulle vi møtes ved chontos. Det hadde vi nevnt i all hast en gang, uten å dvele ved det.

Heldigvis lot orienteringssansen til å fungere. Jeg kunne saktens gå meg vill i en storby med rektangulært gatemønster, men i jungelen fant jeg retningen. Jeg kom ut av tykningen nøyaktig på høyde med chontos. Der var det selvfølgelig ingen. Jeg så med vemmelse på mylderet av kryp over hullene som var fulle av ekskrementer, på de skitne hendene mine, på neglene som var svarte av søle, og på regnet som aldri tok slutt. Jeg visste ikke lenger hva jeg skulle gjøre. Det var like før jeg sank ned i fortvilelse.

Så hørte jeg stemmer og søkte raskt tilflukt i den tette jungelen igjen. Jeg forsøkte å få et glimt av hva som skjedde borte ved leiren, og jeg gikk rundt den for å komme nærmere buret. Jeg stilte meg i dekning på det samme stedet hvor jeg hadde kommet ut. Nå var uværet blitt etterfulgt av et gjenstridig småregn som slapp lydene igjennom. Kommandantens kraftige stemme nådde helt frem til meg. Det var umulig å forstå hva han sa, men den truende tonen var der. En lommelykt lyste opp det indre av buret, så trengte lysbunten brått ut 16

gjennom hullet mellom plankene og vandret over lysningen fra høyre til venstre. Lyset passerte bare noen centimeter fra skjulestedet mitt.

Jeg tok et skritt bakover. Jeg svettet kraftig, følte en sterk trang til å kaste opp, og hjertet bykset i vei. Da var det jeg hørte Claras stemme.

Den kvelende varmen vek plassen for en dødelig iskulde, uten noen overgang. Jeg begynte å skjelve over hele kroppen. Jeg forsto ikke hva som kunne ha skjedd – hvorfor var hun blitt tatt til fange? Det dukket opp flere lys, ordrene haglet, og en gruppe menn utstyrt med lykter spredte seg. Noen av dem inspiserte området rundt buret, krokene og taket. De stanset ved hullet, så lyste de opp kanten av jungelen. Jeg så dem snakke med hverandre.

Regnet stanset helt, og mørket senket seg som en blykappe. Jeg ante silhuetten av ledsagersken min inne i buret, omtrent 30 meter fra skjulestedet mitt. Hun hadde tent et stearinlys – et uhyre sjeldent privilegium. Som fanger hadde vi ikke rett til lys. Hun snakket med noen, men det var ikke kommandanten. Stemmene var stødige og formelig tilbakeholdne.

Alene, gjennomvåt og skjelvende betraktet jeg den verdenen jeg ikke lenger hadde adgang til. Det var så fristende å innrømme seg slått og å vende tilbake til den tørre og varme tilværelsen. Jeg studerte det opplyste rommet og sa til meg selv at jeg ikke måtte la meg overvelde av selvmedlidenhet. «Jeg må vekk, jeg må vekk, jeg må vekk!» gjentok jeg for meg selv.

Med store smerter rev jeg meg løs fra lyset og stakk inn i mørket.

Det hadde begynt å regne igjen. Jeg holdt hendene strakt frem foran meg for å unngå hindringer. Jeg hadde ikke klart å få tak i noen machete, men jeg hadde en lommelykt. Faren ved å bruke den var like stor som frykten jeg kjente når jeg ikke brukte den. Jeg gikk langsomt fremover gjennom det truende rommet og sa til meg selv at jeg skulle tenne lykten når jeg virkelig ikke holdt ut lenger. Hendene mine støtte mot våte, ru og seige flater, og jeg regnet når som helst med å kjenne en sviende, lammende gift.

Uværet brøt løs på nytt. Jeg hørte regnet tordne mot vegetasjonen som skulle beskytte meg i enda noen minutter. Jeg ventet når som helst at det skrøpelige taket av blader skulle gi etter og åpne seg under vekten av vannet. Tanken på den flommen som da ville drukne meg i løpet av kort tid, tynget meg. Jeg visste ikke lenger om det som rant nedover kinnene, var regndråper eller tårer, og 17

jeg ble helt oppgitt over å måtte slepe på denne resten av et sutrete barn.

Jeg var kommet et godt stykke bort allerede. Et lyn flerret opp skogen og traff bakken noen meter fra meg. I et glimt ble området rundt meg avdekket i all sin gru. Jeg var omgitt av kjempetrær, to skritt fra å falle ned i en kløft. Jeg bråstanset, fullstendig blindet. Jeg satte meg på huk mellom røttene til treet foran meg for å få igjen pusten. Til slutt var jeg på nippet til å ta frem lommelykten, da jeg fikk se noen lysstråler i det fjerne – de dukket opp innimellom, og de kom mot meg. Jeg hørte stemmene deres. De måtte være like ved, en av dem ropte at han hadde fått øye på meg. Jeg gjemte meg mellom røttene til det gamle treet og bønnfalt Herren om å gjøre meg usynlig.

Jeg fulgte retningen de gikk i, takket være de gyngende lysbuntene.

En av dem rettet lykten mot meg og blendet meg. Jeg lukket øynene og satt urørlig mens jeg ventet på seiershylene før de kastet seg over meg. Men lysbuntene forlot meg, svinset omkring lenger borte, vendte tilbake et øyeblikk og fjernet seg deretter for godt. Jeg ble sittende igjen i stillheten og mørket.

Jeg reiste meg uten å tro noe særlig på det. Jeg skalv fortsatt, og jeg lente meg mot det århundregamle treet for å komme til sans og samling igjen. Slik ble jeg stående i noen lange minutter. Plutselig kom det et nytt lyn som lyste opp skogen igjen. Etter hukommelsen brøytet jeg meg frem der jeg mente å ha sett en passasje mellom to trær.

Så ventet jeg til et nytt lyn kom og hentet meg ut fra mørket igjen.

Vokterne var ikke der lenger.

Forholdet mitt til denne natteverdenen var allerede i ferd med å forandre seg. Jeg gikk lettere, hendene mine reagerte raskere, og kroppen lærte å foregripe ujevnhetene i terrenget. Følelsen av redsel begynte å løse seg opp. Det var ikke lenger et totalt fiendtlig miljø jeg hadde rundt meg. Jeg oppfattet trærne, palmene, bregnene og den påtrengende krattskogen som et mulig tilfluktssted. Dermed mistet forvirringen på grunn av tilstanden sin betydning: våt, med blødende hender og fingre, dekket av søle og uten den ringeste anelse om hvor jeg skulle gå. Nå kunne jeg overleve. Jeg måtte gå, holde meg i bevegelse, fjerne meg. Ved daggry ville de gjenoppta forfølgelsen. Men med den kraften som ligger i handlingen, gjentok jeg stadig for meg selv: «Jeg er fri,» og nå holdt stemmen min meg med selskap.

Umerkelig ble jungelen mer hjemlig. Den forandret seg fra de blin18

des flate, svarte verden til ensfarget tredimensjonalitet. Formene trådte tydeligere frem, og til slutt tok fargene atter universet i besittelse: Dagen grydde. Jeg måtte finne et godt skjulested.

Jeg satte opp farten. Jeg forestilte meg refleksene deres og forsøkte å gjette meg til hvordan de tenkte. Jeg ville finne en senkning i terrenget hvor jeg kunne tulle meg inn i det store, svarte plaststykket og bre over meg med blader. Skogen gikk fra blågrå til grønn i løpet av noen minutter. Klokken måtte allerede være fem om morgenen, og jeg visste at de kunne være over meg når som helst. Men så lukket skogen likevel virket! Ikke en lyd, ikke en bevegelse, det var som om tiden hadde stanset.

Jeg hadde vanskeligheter med å hensette meg i alarmtilstand igjen; jeg ble lurt av den beroligende følelsen av fred som fulgte med dagslyset. Jeg fortsatte å gå, men forsiktig. Plutselig, uten varsel, flerret et stort lys rommet fra ende til annen. Jeg snudde meg nysgjerrig. Bak meg var skogen stadig like ugjennomsiktig. Da gikk det opp for meg hva dette fenomenet fortalte om. Noen skritt lenger borte vek trærne allerede til side og overlot plassen til himmelen og vannet.

Der lå elven. Jeg så den renne rykkvis – i sitt leie rev den som rasende med seg hele trær som så ut som om de ropte om hjelp. Det sydende vannet skremte meg. Ikke desto mindre måtte jeg kaste meg ut i det og la meg bære av gårde. Det var frelsens pris.

Jeg ble stående urørlig. Fraværet av umiddelbar fare ga meg gode grunner til ikke å stupe uti. Feigheten tok form. Trestammene som snurret rundt i vannflaten og forsvant for å dukke frem igjen lenger borte med grener som strakte seg mot himmelen, de var meg. Jeg så for meg hvordan jeg ble oppslukt av den flytende gjørmen. Feigheten min fant påskudd for å utsette handlingen. Sammen med ledsagersken min ville jeg antagelig ikke ha nølt, da ville jeg ha sett trestammene som ble revet med av strømmen, som fullkomne livbøyer. Nå ble jeg imidlertid gjennomsyret av en frykt som besto av en rekke små, ynkelige redsler. Redselen for å bli gjennomvåt igjen, nå da jeg hadde klart å gå meg varm. Redselen for å miste ryggsekken med de ynkelige forsyningene den rommet. Redselen for å bli revet med av strømmen. Redselen for å være alene. Redselen for å være redd. Redselen for å dø, tåpelig nok.

Med denne tanken som kledte meg skammelig naken i mitt eget åsyn, forsto jeg at jeg fortsatt bare var et middelmådig, likegyldig ve19

sen. At jeg ennå ikke hadde lidd nok til å ha i meg den rasende viljen til å kjempe på liv og død for friheten. Jeg var fremdeles en hund som ventet på matskålen, til tross for slagene. Jeg så meg nervøst rundt og lette etter et hull hvor jeg kunne gjemme meg. Snart ville vokterne også nå frem til elven, og de ville snarere lete her enn andre steder.

Vende tilbake, inn i den tette jungelen igjen? De var i hælene på meg, og jeg risikerte å bli stående ansikt til ansikt med dem.

Ved elven var det mangroveskog og noen gamle, råtnende stammer som lå igjen som rester etter tidligere uvær. Særlig én av dem var vanskelig tilgjengelig, men det gikk et søkk langs hele den ene siden av den. Mangroverøttene dannet en sperring rundt den og skjulte stedet så godt som mulig for innsikt, forekom det meg. Jeg tok meg frem til hulrommet først på alle fire, deretter ålte og vrikket jeg meg frem.

Jeg brettet omhyggelig ut det store plaststykket som hadde vært presset ned i støvelen min helt siden jeg flyktet. Sokkene mine var fulle av vann, plaststykket også. Jeg ristet det automatisk og ble vettskremt av lyden. Jeg bråstanset og holdt pusten mens jeg speidet etter den minste bevegelse. Skogen var i ferd med å våkne, summingen av småkryp ble kraftigere. Beroliget fortsatte jeg med arbeidet for å skjule meg i den hule stammen, tullet inn i plasten.

Da fikk jeg øye på henne. Yiseth.

Hun sto med ryggen til. Hun var kommet traskende uten gevær, men med revolveren i hånden. Hun hadde en ermeløs trøye i kamuflasjestoff; de kvinnelige formene fikk den til å virke harmløs. Hun snudde seg i langsom kino, og øynene hennes fant øyeblikkelig mine.

Hun lukket dem et øyeblikk, som for å takke himmelen, så kom hun forsiktig nærmere.

Hun rakte meg hånden med et sørgmodig smil, som for å hjelpe meg ut fra gjemmestedet. Jeg hadde ikke noe valg. Jeg adlød. Det var hun som brettet plastduken min omhyggelig sammen og strakte den ut for at jeg skulle stikke den i støvelen igjen. Hun nikket, så snakket hun fornøyd til meg som til et barn. Ordene var underlige. Hun brukte ikke de tillærte talemåtene til vokterne som alltid var redde for å bli knepet i feil av en kamerat. Hun så mot elven som om hun snakket høyt med seg selv med ord som var fulle av beklagelse, og til slutt innrømmet hun at hun også hadde tenkt på å flykte flere ganger. Dermed fortalte jeg henne om barna mine, om den brennende trangen til å være sammen med dem og til å komme hjem igjen. Hun fortalte at 20

hun hadde overlatt det lille barnet sitt til moren da det bare var noen måneder gammelt. Hun bet seg i leppen, og de svarte øynene ble fylt av tårer. «Dra din vei sammen med meg,» foreslo jeg. Hun tok hendene mine, og blikket hennes ble kaldt igjen. «De ville finne oss og drepe oss.» Jeg bønnfalt henne, klemte hendene hennes enda hardere og tvang henne til å se på meg. Hun nektet tvert, tok opp revolveren igjen og så granskende på meg. «Hvis de ser at jeg snakker med deg, kommer de til å drepe meg. De er ikke langt unna. Gå foran meg, og hør oppmerksomt på det jeg sier.» Jeg adlød. Jeg plukket opp tingene mine og hengte vesken over skulderen. Hun gikk tett bak meg med munnen helt inntil øret mitt. «Kommandanten har gitt ordre om å mishandle deg,» hvisket hun. «Når de kommer, vil de skrike til deg, skjelle deg ut og dytte til deg. Svar for all del ikke. Ikke si noe. De vil straffe deg. De kommer til å ta deg med … Det kommer bare til å bli menn som følger deg. Vi kvinner har fått ordre om å dra tilbake til leiren. Forstår du?»

Ordene hennes gjallet tomt mellom tinningene mine. Jeg hadde inntrykk av ikke å forstå spansk lenger. Jeg tok meg kraftig sammen for å konsentrere meg og forsøkte å komme bakenfor lydene, men angsten hadde lammet hjernen min. Jeg gikk uten å være klar over at jeg gikk; jeg så på denne verdenen innenfra, som om jeg befant meg i et akvarium. Den unge kvinnens stemme ble forvrengt på veien frem til meg, innimellom lød den svært høyt, så sluknet den, og så vendte den tilbake på nytt. Hodet føltes svært tungt, som om det satt fast i en skruestikke. Tungen var belagt med en tørr deig som klistret den til ganen, og pusten var dyp og tung, som om jeg måtte pumpe luft fra en oksygenflaske. Jeg gikk, og verden steg og sank i takt med skrittene mine. Hodeskallen min dirret, invadert av de forsterkede hjerteslagene.

Jeg så dem ikke komme. En av dem ga seg til å kretse rundt meg; ansiktet hans var like rødt som en liten gris, og det lyse håret strittet.

Han holdt geværet på strak arm over hodet, hoppet og gestikulerte og henga seg til en latterlig, brutal krigsdans.

Et slag i siden gjorde meg oppmerksom på at det var en til, en liten, mørk og hjulbent mann med kraftige skuldre. Han hadde nettopp kjørt geværløpet inn i meg rett over hoften og lot som om han behersket seg for ikke å gjenta det. Han skrek og spyttet og skjelte meg ut med grove, absurde ord.

21

Jeg så ikke den tredje. Han dyttet meg i ryggen. Den onde latteren lot til å hisse opp de to andre. Han rev av meg sekken og tømte den på bakken, så rotet han blant de tingene han visste var verdifulle for meg, med støvelspissen. Han lo og trykket dem ned i sølen med foten for å tvinge meg til å plukke dem opp igjen etterpå og legge dem tilbake i sekken. Mens jeg lå på knærne, fikk jeg se det skinne i en metallgjenstand i hendene hans. Jeg hørte det skramle i lenken, sprang opp og stilte meg med ansiktet mot ham. Den unge kvinnen var blitt stående ved siden av meg. Hun tok et kraftig tak i armen min og tvang meg til å gå. Gutten som lo, gjorde tegn til at hun skulle forsvinne.

Hun trakk på skuldrene, aksepterte nederlaget, unngikk blikket mitt og forlot meg.

Jeg var fortsatt anspent og fraværende, og blodet hamret i tinningene. Vi var kommet noen meter av gårde, uværet hadde fått vannet i elva til å stige, og stedet var som forvandlet. Nå var det blitt et tjern, overstrødd med trær som gjenstridig nektet å forlate området. Lenger borte, på den andre siden av det stillestående vannet, kunne vi ane den voldsomme strømmen ut fra buskenes stadige skjelving.

Mennene kretset rundt meg og bjeffet. Skramlingen fra lenken ble insisterende. Gutten lekte med den for å få den til å bli levende, som en slange. Jeg nektet meg enhver blikkontakt og forsøkte å sveve over all opphisselsen, men sidesynet festet seg ved gester og bevegelser som gjorde at blodet frøs til is i årene mine.

Jeg var høyere enn dem, jeg sto rakrygget og stiv, og hele kroppen var spent av sinne. Jeg visste at jeg ikke hadde noen mulighet mot dem, men jeg visste også at de ikke var sikre på det. De var reddere enn jeg, det merket jeg, men de hadde hatet og presset fra de andre på sin side. En håndbevegelse ville være nok for å bryte den likevekten hvor jeg fremdeles hadde et overtak.

Jeg hørte mannen med lenken si noe til meg. Han gjentok navnet mitt på en så familiær måte at det var krenkende. Jeg hadde bestemt meg for at de ikke skulle gjøre meg noe vondt. Uansett hva som måtte skje, skulle de ikke få slippe inn til det som var essensen av meg selv.

Jeg følte at hvis jeg klarte å holde meg utilgjengelig, ville jeg unngå det verste.

Fars stemme dukket opp langt borte fra; ett eneste ord falt meg inn, med store bokstaver. Men jeg oppdaget til min skrekk at dette ordet var blitt fullstendig tømt for mening, og at det ikke viste til noe kon22

kret, bortsett fra bildet av far som sto med sammenknepne lepper og ubøyelig blikk. Jeg gjentok dette ordet om og om igjen inni meg som en bønn, som en magisk besvergelse som kanskje kunne oppheve forhekselsen: VERDIGHET. Det betydde ikke noe som helst mer, men å gjenta det var tilstrekkelig for å få meg til å innta fars holdning, som når et barn kopierer ansiktsuttrykkene til den voksne det står overfor, og smiler eller gråter – ikke fordi det føler glede eller smerte, men fordi barnet ved å gjenta de uttrykkene det ser, utløser inni seg de følelsene det tror det voksne ansiktet uttrykker.

Takket være denne speilleken forsto jeg, uten at tankevirksomheten hadde noe med det å gjøre, at jeg var kommet over frykten. «Det finnes ting som er viktigere enn livet,» mumlet jeg.

Raseriet hadde forlatt meg og overlatt plassen til en ekstrem kulde.

Den alkymien som opererte i meg, og som var umerkelig fra utsiden, hadde erstattet stivheten i musklene med en kroppslig kraft som nå forberedte seg på å motvirke de slagene motgangen ga. Det var ikke snakk om noen oppgitthet, langt ifra, og ikke om noen desperat opptrapping heller. Jeg holdt øye med meg selv innenfra, vurderte kreftene mine og motstandsevnen – ikke evnen til å ta igjen, men til å ta imot slag, som når bølgene hamrer løs på et skip uten at det synker.

Han gikk tett inntil meg, og med en rask bevegelse forsøkte han å få lenken rundt halsen min. Jeg vek instinktivt unna og ble stående ett skritt til siden, utenfor rekkevidde. De to andre våget seg ikke frempå, men slynget ut skjellsord for å oppmuntre ham til å prøve på nytt. Nå var han såret i sin stolthet og behersket seg; han ventet på det rette øyeblikket for å angripe på nytt. Blikkene våre møttes; i mitt så han antagelig at jeg var fast bestemt på å unngå vold, og det tolket han som uforskammethet. Han kastet seg mot meg og slo lenken i hodet mitt av alle krefter. Jeg falt på kne. Verden seilte rundt meg. Først var det mørkt mens jeg lå med hodet i hendene, deretter dukket det opp stjerner bak øynene nå og da, og til slutt ble synet normalt igjen. Jeg kjente en intens smerte i tillegg til den store sorgen som trengte inn i meg i små porsjoner etter hvert som jeg ble klar over hva som hadde skjedd. Hvordan kunne han gjøre det? Jeg følte ingen harme, men noe mye verre: et tap av uskyld. Blikket mitt støtte på hans igjen. Han hadde blodskutte øyne, og en stivnet grimase i munnviken fordreide leppene hans. Blikket mitt var mer enn han holdt ut: Han ble kledt naken foran meg. Jeg hadde knepet ham i å studere meg med den 23

skrekken hans egne handlinger fremkalte i ham, og tanken på at jeg kanskje var et speilbilde av hans egen samvittighet, gjorde ham helt fra seg.

Han tok seg sammen, og som for å viske bort ethvert spor av skyldfølelse forsøkte han på nytt å legge lenken rundt halsen min. Jeg avviste bevegelsene hans bestemt og unngikk hver gang enhver fysisk kontakt i den grad det var mulig. Dermed tok han sats igjen, og nok en gang lot han lenken suse ned mot meg mens han utstøtte et hest stønn som mangedoblet kraften i slaget. Jeg sank bevisstløs ned i mørket og mistet ethvert begrep om tid. Jeg visste at kroppen min ble utsatt for vold fra deres side. Jeg hørte stemmene rundt meg, fulle av det ekkoet som er særegent for tunneler.

Jeg kjente at jeg ble utsatt for stormangrep og fikk krampetrekninger, som om jeg ble revet med av et tog i stor fart. Jeg tror ikke jeg mistet bevisstheten, men selv om jeg går ut fra at jeg holdt øynene vidåpne, kunne jeg ikke se noe mer på grunn av slagene. Kroppen og hjertet frøs til i en kort evighet.

Da jeg endelig klarte å sette meg opp, hadde jeg lenken rundt halsen, og gutten rykket i den for å tvinge meg til å følge etter. Han siklet mens han skrek til meg. Turen tilbake til leiren virket svært lang under vekten av ydmykelsen og sarkasmene deres. Den ene gikk foran meg, de to andre bak; de snakket høyt sammen og utvekslet seiersrop.

Jeg hadde ikke lyst til å gråte. Det var ikke stolthet. Det var bare den forakten som måtte til for å forsikre meg om at disse mennenes grusomhet og gleden den ga dem, ikke hadde rammet meg i sjelen.

Mens tiden var stanset under den endeløse marsjen, kjente jeg meg sterkere for hvert skritt, fordi jeg ble mer klar over hvor ekstremt skrøpelig jeg var. Utsatt for alle ydmykelsene, tvunget til å marsjere i lenke som et dyr gikk jeg tvers gjennom hele leiren akkompagnert av seiersropene fra resten av flokken, skrik som opphisset de laveste overgreps- og dominansinstinktene. Nå hadde jeg vært vitne til og offer for det verste.

Men jeg overlevde i nyervervet klarsynthet. Jeg visste at jeg på en måte hadde vunnet mer enn jeg hadde tapt. De hadde ikke klart å forvandle meg til et monster som tørstet etter hevn. Hva det øvrige angikk, var jeg mindre sikker. Jeg regnet med at den fysiske smerten ville komme til uttrykk når jeg hvilte, og jeg forberedte meg på at det ville dukke opp åndelige pinsler. Men jeg visste allerede at jeg hadde 24

evne til å frigjøre meg fra hatet, og i denne øvelsen så jeg min betydeligste erobring.

Jeg kom frem til buret – overvunnet, men i høy grad friere enn før, etter at jeg hadde bestemt meg for å skjerme meg og skjule følelsene.

Clara satt med ryggen til og med ansiktet mot veggen, foran en planke som tjente som bord. Hun snudde seg. Ansiktsuttrykket brakte meg ut av fatning – jeg ante en snev av tilfredshet som såret meg. Jeg strøk tett forbi henne og kjente den enorme avstanden som atter skilte oss.

Jeg oppsøkte kroken min for å søke tilflukt der, på madrassen under myggnettet. Jeg unngikk å tenke for mye, for jeg var ikke i stand til å foreta korrekte vurderinger. For øyeblikket var jeg lettet over at de ikke hadde funnet det nødvendig å feste den andre enden av lenken min til sprinklene med en hengelås. Jeg visste at de kom til å gjøre det senere. Ledsagersken min stilte ingen spørsmål, og det var jeg takknemlig for. Etter en langvarig taushet sa hun bare: «Jeg kommer ikke til å få noen lenke rundt halsen.»

Jeg krøp sammen som et dyr og sank i dyp søvn. Marerittene vendte tilbake, men nå var de av en annen sort. Det var ikke lenger pappa jeg så for meg idet jeg sovnet, men meg selv alene mens jeg var i ferd med å drukne i stillestående, dypt vann. Jeg så trærne som kikket på meg, grenene bøyde seg mot den dirrende overflaten. Jeg kjente vannet skjelve som om det var levende, så mistet jeg trærne og grenene deres av syne og ble oppslukt av brakkvannet som sugde meg dypere inn for hver gang. Kroppen min spente seg smertefullt mot lyset, mot himmelen som var utilgjengelig til tross for mine anstrengelser for å få føttene løs og stige opp for å få luft.

Jeg våknet utmattet og badet i svette. Jeg åpnet øynene i retning av ledsagersken min, som så oppmerksomt på meg. Da hun fikk se at jeg var våken, gjenopptok hun håndarbeidet sitt.

«Hvorfor ble du ikke med?»

«Jenta tente lyset da jeg skulle presse meg ut. Hun hadde vel hørt lyder … Dessuten hadde jeg ikke lagt dukken min skikkelig på plass.

Hun skjønte straks at jeg ikke lå i sengen.»

«Hvem var det?»

«Betty.»

Jeg ville ikke gå lenger. På en måte var jeg sint på henne fordi hun 25

ikke hadde forsøkt å få vite hva som hadde hendt med meg. Men på den annen side var jeg lettet over å slippe å snakke om ting som gjorde altfor vondt. Mens jeg satt på bakken med denne lenken rundt halsen, gjennomgikk jeg alt jeg hadde vært igjennom de siste 24 timene.

Hvorfor hadde jeg mislyktes? Hvorfor befant jeg meg i dette buret på nytt, mens jeg hadde vært fri, fullstendig fri, gjennom hele den fantastiske natten?

Jeg tvang meg til å tenke på de påkjenningene jeg hadde vært igjennom ute i sumplandskapet. Jeg gjorde en overmenneskelig anstrengelse for å presse meg til å åpne øynene og innse disse menneskenes bestialitet. Jeg ville gi meg selv rett til å sette ord på det for å få sårene til å gro og vaske meg ren.

Kroppen gjorde opprør: Jeg fikk kramper. I all hast samlet jeg opp meterne med lenke, sprang ut av buret og ba panikkslagen vakten om tillatelse til å gå på chontos. Han tok seg ikke bryet med å svare – jeg fór allerede av gårde mens jeg var i farten, og i lange klyv tilbakela jeg avstanden til det vi brukte som latriner. Kroppen min husket veien og visste at jeg ikke ville klare det. Det uunngåelige skjedde én meter for tidlig. Jeg satte meg på huk ved foten av et ungt tre og kastet opp alt jeg hadde. Jeg var tom i magen og skalv av de tørre, smertefulle sammentrekningene som ikke førte til at noe kom opp lenger. Jeg tørket meg rundt munnen med baksiden av hånden og så opp mot en fraværende himmel. Det var bare grønnsvær. Løvverket dekket rommet som en kuppel. Stilt overfor den veldige naturen følte jeg meg enda mer forminsket; både anstrengelsen og sorgen gjorde øynene våte.

«Jeg må vaske meg.»

Det var fortsatt lenge til badetid, altfor lenge for en som ikke hadde noe bedre å foreta seg enn å gruble over avskyen hun følte. Jeg gikk fremdeles med de klissvåte klærne fra dagen før, og jeg luktet motbydelig. Jeg ville snakke med kommandanten, men jeg visste at han kom til å nekte å motta meg. Likevel ga tanken på å forstyrre en vokter meg den energien som skulle til for å trekke meg ut av apatien og formulere forespørselen. I det minste ville det plage ham å måtte svare meg.

Vokteren så skeptisk på meg og ventet på at jeg skulle si noe. Av forsiktighetshensyn rettet han opp Galil-riflen og klemte den loddrett mot magen med den ene hånden rundt løpet og den andre rundt kolben, i alarmstilling.

26

«Jeg har kastet opp.» « …»

«Jeg trenger en spade for å grave det ned.» « …»

«Si til kommandanten at jeg må snakke med ham.»

«Gå tilbake til buret. Du har ikke rett til å gå ut.»

Jeg adlød. Jeg så at han tenkte seg om i full fart, skeptisk. Han forvisset seg om at jeg var kommet tilstrekkelig langt vekk fra vaktstillingen. Så tilkalte han den lettest tilgjengelige geriljasoldaten med et autoritært uttrykk og en keitete håndbevegelse. Den andre gikk bort til ham uten å løpe. Jeg så dem hviske til hverandre mens de gransket meg. Nummer to gikk igjen og kom tilbake med en gjenstand som han holdt skjult inne i hånden.

Straks han var fremme ved inngangen til buret, hoppet han kjapt inn. Raskt tok han den frie enden av lenken min og festet den ved å surre den rundt en bjelke, så låste han alt sammen med en stor hengelås.

Det var tydelig at denne lenken rundt halsen, rent bortsett fra vekten og den kontinuerlige plagen den medførte, også var en innrømmelse av deres svakhet: De var redde for at jeg skulle klare å rømme for godt. Jeg syntes de var patetiske med riflene og lenkene sine og alle mannskapene – og alt sammen for å stå imot to forsvarsløse kvinner.

De var feige med all volden sin og veke med grusomheten som de øvde under straffefrihetens dekke og uten vitner. Den unge, kvinnelige geriljasoldatens ord dukket opp i tankene igjen. Jeg hadde ikke glemt det. Hun hadde villet varsle meg om at det kort og godt var en ordre. Hun hadde sagt det.

Hvordan kunne noen gi en slik ordre? Hva kunne skje i hodet på en mann når han krevde noe slikt av en underordnet? Denne jungelen gjorde meg dum. I disse fiendtlige omgivelsene hadde jeg mistet en god del av mine evner. Det ble helt vesentlig også å åpne en dør som kunne hjelpe meg med å komme på plass i verden igjen – eller, enda bedre, med å få verden på plass inni meg igjen.

Jeg var en voksen kvinne, og jeg hadde et solid hode. Ville jeg føle meg lettet hvis jeg forsto tingene? Neppe. Det finnes ordrer man ikke skal adlyde, uansett hva som skjer. Selvfølgelig var gruppepresset tyngende. Ikke bare det mellom de tre mennene som hadde fått ordre om å ta meg med tilbake og straffe meg, det presset som hadde dre27

vet dem til å overgå hverandre i brutalitet, men også presset fra resten av flokken, som ville heie på dem hvis de virkelig klarte å slå til.

Det var ikke dem, men den forestillingen de hadde om seg selv, som ble så fatal for meg.

En eller annen sa navnet mitt, og jeg skvatt. Vokteren sto foran meg. Jeg hadde ikke hørt ham komme. Han låste opp hengelåsen. Jeg skjønte stadig ikke hva som sto på. Jeg så ham legge seg på kne og dandere lenken i åttetall mellom føttene mine, for så å låse den fast rundt meg igjen med den samme, enorme hengelåsen. Irritert satte jeg meg ned, og det gjorde ham sint. Han nedlot seg til å opplyse meg om at kommandanten ville snakke med meg. Med vidt oppsperrede øyne spurte jeg hvordan han trodde jeg skulle kunne gå med dette jernskrammelet mellom bena. Han tok meg i armen for å hale meg på bena, og skjøv meg ut av buret. Hele leiren hadde stimlet sammen for å se på denne forestillingen.

Jeg så på føttene mine og passet nøye på å samordne skrittene og på å unngå å møte noens blikk. Vokteren ga meg beskjed om å skynde meg – han ønsket å ta seg ut i kameratenes påsyn. Jeg svarte ikke; og da jeg heller ikke gjorde mine til å ville adlyde, ble han sint for alvor.

Han ville for all del ikke bli seende ut som en idiot i de andres øyne.

Jeg kom frem til den andre enden av leiren, hvor kommandant Andrés’ telt sto. Jeg forsøkte å gjette meg til hvilken tone han ville velge til denne spesielle audiensen.

Andrés var en mann som bare så vidt var kommet i moden alder.

Han hadde en spanjols fine trekk og kobberbrun hud. Jeg hadde aldri opplevd ham som helt frastøtende, selv om han hadde insistert på å gjøre seg utilgjengelig helt fra første dag da han overtok kommandoen over dette oppdraget. Jeg ante et kraftig mindreverdighetskompleks hos ham. Han klarte bare å gi slipp på den sykelige mistenksomheten når samtalen gled over på forholdene i livet. Han var vanvittig forelsket i en pen jentunge som tørstet etter makt og snurret ham rundt lillefingeren. Det var tydelig at hun kjedet seg sammen med ham, men det å være kommandantens kvinne ga henne tilgang til jungelens luksus.

Hun hersket over de andre, og som om det var en logisk følge, la hun på seg mens man så på. Kanskje han håpet at jeg kunne bli til nytte for å tyde hemmelighetene i dette kvinnehjertet som han begjærte mer enn alt annet? To ganger hadde han kommet for å snakke med meg – han gikk som katten rundt den varme grøten uten å våge å brette 28

tankene sine helt ut. Jeg hjalp ham til å føle seg vel, til å snakke om livet sitt og betro seg. Merkelig nok ga det meg inntrykk av å være nyttig.

Andrés var først og fremst en bonde. Hans store stolthet var at han hadde klart å tilpasse seg geriljavirksomhetens krav. Han var liten, men kraftig, og det han krevde av soldatene, gjorde han selv bedre enn noen annen. Han ble respektert fordi han egenhendig rettet opp det hans underordnede hadde rotet til. Overlegenheten hans lå i beundringen han vakte blant soldatene. Men han hadde to svakheter: alkohol og kvinner.

Jeg fant ham henslengt på feltsengen, hvor han boltret seg med Jessica, samboeren sin. Hvinene hennes ga gjenlyd tvers over elven. Han visste at jeg var der, men han hadde aldeles ikke til hensikt å få meg til å tro at de kunne stanse leken sin for min skyld. Altså ventet jeg på hans velvilje. Til slutt snudde Andrés seg, sendte meg et bevisst foraktfylt blikk og spurte hva som sto på.

«Jeg skulle gjerne snakke med deg, men jeg tror det er best vi er alene.»

Han satte seg, strøk hånden gjennom håret og ba samboeren om å forlate oss. Det gjorde hun med en geip og slepende føtter. Etter noen minutter ba han også vokteren som hadde fulgt meg, om å gå. Så lot han endelig blikket hvile på meg.

Fiendtligheten og hardheten som han skiltet med, var ment å vise at han ikke var det minste følsom for synet av den herjede, lenkede skapningen som sto foran ham. Vi målte hverandre med øynene. For meg var det underlig å overvære denne scenen hvor jeg selv var kjernestykket, en scene som trakk drivkreftene i menneskemekanismen frem i lyset. Mange parametre skulle virke sammen, og som tannhjulene i en klokke var de avhengige av hverandre for å kunne sette seg i bevegelse. For det første var jeg kvinne. Han kunne ha opptrådt overbærende overfor en mann, det ville bevist et hjertets adelskap som ville ha gitt ham større prestisje. Men nå, omgitt av dusinvis av øyne som gransket ham desto mer glupsk fordi ingen kunne høre ham, var han nødt til å la handlingene sine være prikkfrie. Han kom til å behandle meg hardt for ikke å risikere å virke svak. For det andre var det de hadde gjort, avskyelig. De skrevne reglene de påberopte seg, ga ikke noe rom for tvil. Altså måtte de søke tilflukt i gråsonen av det de kalte krigens viderverdigheter: Jeg var fienden, jeg hadde forsøkt å rømme.

29

De kunne ikke betrakte gjerningene sine som en feil de måtte rettferdiggjøre, ikke engang som en tabbe de skulle forsøke å dekke over.

De ville anse det som hadde skjedd, som den prisen jeg måtte betale for den fornærmelsen jeg hadde utsatt dem for. Altså kom det ikke til å bli noen avstraffelse av mennene hans, og langt mindre ville det bli tatt noe hensyn til meg.

Jeg var en opplyst kvinne, og dermed farlig. Jeg kunne bli fristet til å manipulere ham, snakke ham rundt og føre ham i fortapelsen. Mer enn noensinne var han på vakt, stiv av fordommer og skyldfølelse.

Jeg sto foran ham, fylt av den roen likegladheten gir. Jeg hadde ingen ting å bevise, jeg var beseiret og ydmyket, det var ikke mer plass til egenkjærlighet i meg. Jeg kunne leve med samvittigheten min, men jeg måtte forstå hvordan han skulle leve med sin.

Tausheten som oppsto mellom oss, skyldtes min besluttsomhet. Han ville gjøre slutt på den, mens jeg gikk inn for å studere ham som jeg ville. Han mønstret meg, jeg gransket ham. Minuttene rant bort som om de var en straff.

«Nå, hva er det du har å si?»

Han utfordret meg, irritert over min tilstedeværelse og min gjenstridige taushet. Jeg hørte meg selv gjenta, høyt og meget langsomt, en samtale jeg hadde ført inni meg siden jeg vendte tilbake til buret.

Umerkelig ble han trukket inn i umiddelbar nærhet av mine lidelser, og etter hvert som jeg avdekket hvor dypt sårene gikk, som for en lege man foreviser et væskende sår, så jeg at han bleknet, ute av stand til å avbryte meg og både fascinert og frastøtt på én gang.

Jeg trengte ikke lenger å snakke om det for å befri meg fra det. Altså kunne jeg skildre nøyaktig hva jeg hadde vært igjennom.

Han lot meg fullføre. Men straks jeg så opp, noe som røpet min hemmelige lyst til å høre på ham, gjenvant han beherskelsen og avleverte det slaget han så omhyggelig hadde forberedt lenge før jeg kom: «Det er hva du sier. Men mennene mine sier noe annet …» Han lå på siden og lente seg på albuen mens han lekte åndsfraværende med en liten kvist han holdt i munnen. Han hevet blikket og så rett frem mot de andre teltene som sto i en halvsirkel rundt hans; her hadde soldatene slått seg ned for å følge med på samtalen vår. Uten å forhaste seg lot han blikket gli over mennene sine, fra den ene til den andre, slik han ville ha gjort om det hadde vært en militær inspeksjon. Han tok en pause, så tilføyde han: « … Og jeg tror på det soldatene mine forteller meg!»

30

Jeg begynte å gråte uten å kunne holde igjen. Jeg klarte ikke å dempe tåreflommen. Tilbakeslaget var desto mer uventet fordi jeg ikke kunne sette fingeren på den følelsen som hadde utløst det. Jeg forsøkte å motstå flommen ved hjelp av ermene som stinket motbydelig av oppkast, og ved å dytte håret til side – det klistret seg til de tårevåte kinnene som for å øke forvirringen. Jeg var dødelig forbannet på meg selv på grunn av den manglende beherskelsen. Raseriet gjorde meg ynkelig, og bevisstheten om å bli holdt øye med gjorde meg bare enda mer klønete. Tanken på å skulle bevege meg, legge ut på tilbaketuren, lenket som jeg var, tvang meg til å konsentrere meg om forflytningens mekanikk og hjalp meg til å låse igjen for følelsene.

Da Andrés ikke følte seg gransket lenger, slappet han av og ga skadefryden fritt løp: «Jeg har et følsomt hjerte … Jeg liker ikke å se en kvinne gråte, og enda mindre en kvinnelig fange! I regelverket vårt står det at vi også skal opptre hensynsfullt overfor fangene …» Han smilte bredt, i visshet om at galleriet frydet seg. Med den ene fingeren gjorde han tegn til at han som hadde behandlet meg så brutalt, skulle komme. Gutten nærmet seg og skjøt skuldrene frem med et uttrykk som om han var klar over betydningen av det oppdraget han nå skulle få. «Fjern lenkene hennes, vi skal vise henne at FARC kan opptre hensynsfullt.»

Jeg la bånd på meg for å holde ut kontakten med denne mannens hender uten å grøsse. De strøk over huden min da de stakk nøkkelen i hengelåsen som hang rundt halsen på meg.

Gutten var intelligent nok til ikke å overdrive det, så la han seg på kne uten å se på meg, for å fjerne lenken som holdt igjen føttene mine.

Da jeg var kvitt denne vekten, lurte jeg på hva jeg skulle gjøre. Skulle jeg gå uten å si noe mer, eller skulle jeg takke kommandanten for den overbærende gestusen? Barmhjertigheten var et resultat av et fordervelig spill. Målet var å forsterke forhånelsen de hadde utsatt meg for, med et fiffig innfall som satte meg i gjeld til torturisten. Han hadde planlagt alt sammen og brukt sine underordnede som om de var lakeiene hans. Han var sin egen nedrighets intellektuelle opphav, og nå hevdet han også å sette seg til doms over den.

Jeg valgte den utveien som tidligere ville ha kostet meg så mye: Jeg takket ham etter alle kunstens regler. Jeg følte behov for å iføre meg ritualer og vinne tilbake det som gjorde meg til et sivilisert menneske, formet av en oppdragelse og utdannelse som inngikk i en kultur, en 31

tradisjon, en historie. Mer enn noensinne følte jeg behov for å fjerne meg fra barbariet. Han så forbauset på meg og visste ikke om jeg gjorde narr av ham eller om jeg endelig hadde bøyd nakken.

Jeg begynte på tilbaketuren. Jeg følte de hånlige blikkene som var rettet mot meg, men merket også at man i dem kunne lese skuffelsen over å måtte konstatere at jeg tross alt hadde kommet godt ut av det.

Antagelig hadde alle sammen kommet til at den gamle tåreteknikken til slutt hadde fått bukt med staheten hos kommandanten deres. Jeg var en farlig kvinne. Rollene var blitt byttet om i det skjulte: Før hadde jeg vært offer, nå var jeg fryktet i egenskap av «politisk» kvinne.

Denne betegnelsen rommet hele det klassehatet man vasket hjernen deres med hver dag. Indoktrineringen var et av kommandantens ansvarsområder. Alle leirene var bygget over samme lest og omfattet opprettelsen av en klassesalong hvor kommandanten informerte om ordrene og forklarte dem, og hvor alle hadde plikt til å angi enhver ikke-revolusjonær holdning de hadde vært vitne til. Hvis ikke, ble de betraktet som medskyldige, stilt for krigsrett og skutt.

De var blitt forklart at jeg hadde stilt som kandidat ved presidentvalget i Colombia. Altså inngikk jeg i den gruppen av politiske gisler som ifølge FARC hadde begått den forbrytelsen det var å vedta lover som gikk inn for å føre krig. Gruppen vår hadde et avskyelig ry. Vi var blodsugere, vi forlenget krigen for å oppnå økonomiske fordeler av den. De fleste av disse unge mennene skjønte ikke betydningen av ordet «politisk». De ble fortalt at politikken var aktiviteten til dem som klarer å narre folket og greier å berike seg ved å stjele skattepengene.

Problemet med denne forklaringen var at jeg i høy grad var enig i den. For øvrig hadde jeg engasjert meg i politikken fordi jeg håpet om ikke å kunne forandre denne tingenes tilstand, så i hvert fall å få en mulighet til å fordømme urettferdigheten.

For dem var alle som ikke støttet FARC, krapyl. Det var ingen vits i å slite meg ut på å forklare min kamp og mine tanker for dem, de var ikke interessert. Når jeg fremholdt at jeg drev politikk mot alt det jeg avskydde – korrupsjon, sosial urettferdighet og krig – lød det uangripelige svaret: «Dere sier det samme, alle sammen.»

Jeg gikk tilbake til buret, befridd for lenkene, men tynget av den forsterkede fiendtligheten mot meg. Da var det jeg for første gang fikk høre den FARC-sangen som går på en liten, barnslig melodi: 32

Esos oligarcas hijue’putas que se roban la plata de los pobres, Esos burgueses malnacidos los vamos a acabar, los vamos a acabar.4 Til å begynne med var det et dempet surr som kom fra et av teltene, så forflyttet nynningen seg og fulgte meg mens jeg gikk forbi. Jeg var oppslukt av mine egne dagdrømmer og fortrakk ikke en mine. Først da noen mannsstemmer ga seg til å gjenta verset og med hensikt sang svært høyt og tydelig, så jeg opp. Ikke så å forstå at jeg umiddelbart forsto ordenes betydning – den regionale dialekten fikk dem til å fordreie enkelte ord, slik at jeg ofte var nødt til å be dem om å gjenta det de sa. Det var snarere det at det sirkuset som gradvis var blitt satt i sving, til slutt førte til allmenn latter. Den forandrede atmosfæren brakte meg tilbake til virkeligheten.

Mannen som sang, var den samme som hadde fjernet lenkene mine.

Han sang med et ondt smil i munnvikene, svært høyt som for å understreke rytmen i bevegelsene, mens han lot som om han ryddet ned tingene sine i ryggsekken. Den andre, som var kommet helt fra sitt eget telt i den andre enden av leiren, var en stakkarslig fyr, sykelig og tynnhåret, som pleide å lukke øynene annethvert sekund som for å avverge et slag. En av jentene satt på matten til guttene og moret seg med å tralle melodien, som alle sammen øyensynlig kunne utenat. Hun glodde på meg. Jeg nølte, trett etter å ha kjempet altfor mye. Jeg sa til meg selv at jeg tross alt ikke hadde noen grunn til å føle meg truffet av teksten i denne sangen. Oppførselen deres rommet den samme kriminelle ondskapsfullheten som på en skolegård i friminuttet. Jeg visste at det beste ville være å vende det døve øret til. Men jeg gjorde det motsatte og stanset. Vokteren som fulgte meg hakk i hæl, klarte bare så vidt å stoppe og holdt tåpelig nok på å gå rett inn i meg, og dermed ble han veldig irritert. I en grov tone ga han meg ordre om å fortsette – han utnyttet et publikum som han ikke trengte å anstrenge seg for å få på sin side.

Jeg snudde meg mot den trallende jenta og hørte meg selv si til henne: «Ikke syng denne sangen i mitt påhør mer. Dere har jo geværer – den dagen dere ønsker å drepe meg, kan dere bare gjøre det.»

Hun fortsatte å synge sammen med følgesvennene sine, men la ikke 4 «Disse

oligarkene, disse horesønnene som stjeler de fattiges penger, dette borgerskapet av lav herkomst skal vi gjøre kål på, skal vi gjøre kål på.»

33

sjelen sin i det lenger. De kunne ikke gjøre døden til en barneregle mens ofrene så på. De skjønte at de ikke måtte leke med døden.

Ordren om å ta et bad kom meget raskt. Ettermiddagen gikk mot slutten, og jeg fikk beskjed om at det ville bli innvilget svært kort tid.

De visste at tiden for å bade var den beste delen av dagen for meg.

Forkortet man den, var det et tegn på hvilket system jeg måtte finne meg i for fremtiden.

Jeg sa ingen ting. Eskortert av to voktere bega jeg meg til elven og stupte ut i det grålige vannet. Strømmen var fortsatt veldig stri, og vannet hadde ikke holdt opp å stige. Jeg klamret meg til en rot som stakk ut i høyde med bredden og holdt hodet under vann med vidåpne øyne. Slik håpet jeg å kunne vaske bort alt jeg hadde sett. Vannet var iskaldt, og kontakten med det fikk alle smertene til å våkne til live igjen. Jeg hadde vondt helt opp i hårrøttene.

Straks jeg var tilbake i buret, kom et lett måltid. Mel, vann og sukker. Denne kvelden rullet jeg meg sammen i kroken min med tørre, rene klær og drakk min colada, ikke fordi den var god, men fordi den var varm. Jeg ville ikke ha krefter til å møte flere dager som denne.

Jeg måtte beskytte meg, også mot meg selv – det var nemlig tydelig at jeg ikke var bygd for å holde ut med det systemet jeg ble underlagt, i lengre tid. Jeg lukket øynene før det ble mørkt og pustet knapt, i påvente av at smertene, angsten, ensomheten og fortvilelsen skulle bli svakere. Denne søvnløse natten, og i dagene som fulgte, begynte hele mitt jeg på den underlige veien til sjelens og kroppens overvintring og ventet på friheten som på våren.

Morgendagen kom, akkurat som alle morgener i alle år gjennom hele mitt liv. Men jeg var død. Jeg forsøkte å fylle de endeløse timene og opptok tankene med annet enn meg selv, men verden interesserte meg ikke mer.

Jeg så dem komme på lang avstand, fra den andre enden av leiren, taust, på rekke og rad, eller snarere skubbet frem av hverandre. Da de var på høyde med vokteren, sa Yiseth noe i øret på ham. Han gjorde en bevegelse med haken som tegn til at de kunne passere. Hun snek til ham noen ord som så ut til å plage ham.

«Vi vil snakke med deg,» sa hun mens jeg gjorde alt som måtte til for å få det til å se ut som om det ikke angikk meg.

Hun hadde den samme ermeløse kamuflasjetrøyen som dagen før.

34

Og hun hadde det samme harde, innelukkede uttrykket som fikk henne til å virke eldre.

Jeg løftet blikket mot henne, et blikk som var tungt av bitterhet.

Følgesvennen hennes var en av de tre som hadde gått løs på meg ute i sumpene. Hans blotte nærvær var så frastøtende at jeg grøsset. Hun skjønte det og skyndte på følgesvennen sin ved å skumpe borti ham med skulderen.

«Si det til henne nå.» « … Vi er … Jeg er kommet for å si at … jeg beklager. Jeg ber om unnskyldning for det jeg sa i går. Yo no pienso que usted sea una vieja hijue’puta. Quiero pedirle perdón, yo sé que usted es una persona buena.5» Scenen virket surrealistisk. Denne mannen kom for å be om unnskyldning, akkurat som en guttunge som har fått en reprimande av den strenge moren sin. Ja, de hadde skjelt meg ut med all verdens stygge navn. Men det var ingen ting i forhold til de redslene de hadde latt meg gjennomgå.

Alt var absurd. Bortsett fra det at de var kommet. Jeg lyttet. Jeg trodde jeg var likeglad. Det tok tid før jeg forsto at disse ordene, og måten de ble fremført på, hadde vært en intens lettelse.

5 «Jeg

mener ikke at du er en gammel horedatter. Jeg ønsker å be om unnskyldning, jeg vet at du er et bra menneske.»

35

2

Adjø

23. februar 2009. Det er nøyaktig syv år, på dagen, siden jeg ble bortført. Hver årsdag når jeg våkner, skvetter jeg til når jeg blir klar over hvilken dato det er, enda jeg jo har visst i ukevis at den nærmer seg.

Jeg har satt i gang en bevisst nedtelling for å markere denne datoen og aldri, aldri glemme den, for å rense, tygge og gumle på hver time, hvert sekund av den begivenhetsrekken som førte til det endeløse fangenskapets langtrukne gru.

Denne morgenen våknet jeg som alle andre morgener og fremsa mine takkebønner til Gud. Som enhver annen morgen siden jeg ble befridd, tok det et øyeblikk, noen brøkdeler av et sekund, før jeg kjente igjen stedet hvor jeg hadde sovet. Uten myggnett, på en madrass og med et hvitt tak i stedet for en himmel kamuflert av grønnsvær. Jeg våkner av meg selv. Lykken er ikke lenger en drøm.

Men i dag, i øyeblikket etter at jeg våknet, følte jeg at jeg hadde sviktet fordi jeg ikke var klar over at det var 23. februar. Jeg følte meg skyldig i å ha rotet det bort blant minnene mine – jeg har inntrykk av at lettelsen over å ha husket det er langt svakere enn bitterheten over ikke å ha tenkt på det. Denne mekanismen av skyldfølelse og angst har gjort hukommelsen min helt sprø. Den spyr en slik mengde av minner utover meg at jeg må hoppe ut av sengen og flykte fra lakenene som om kontakten med dem ved en uopprettelig trolldom kunne nappe meg bort og la meg drukne i jungelens dyp på nytt.

Straks jeg var langt unna faren, med et hjerte som stadig slo vilt, men som nå var solid forankret i virkeligheten, skjønte jeg at den beroligende virkningen av å ha fått friheten tilbake ikke på noen måte 36

kunne sammenlignes med intensiteten i det martyriet jeg hadde opplevd.

Nå husket jeg den teksten i Bibelen som hadde hatt en så slående virkning på meg da jeg var i fangenskap. Det var en hylningssalme til Gud i Salmenes Bok, og den gjenga til fulle hvor hard vandringen i ørkenen var. Konklusjonen hadde forbauset meg. Det sto at belønningen for alt slitet, motet, iherdigheten og utholdenheten hverken var lykke eller ære. Det Gud tilbød som belønning, var hvile.

Man må bli eldre for å kunne verdsette freden. Jeg hadde bestandig levd midt i en virvel av begivenheter. Jeg følte meg levende, jeg var en syklon. Jeg giftet meg ung, de to barna mine, Mélanie og Lorenzo, oppfylte alle mine drømmer, og jeg hadde gått løs på oppgaven med å forvandle landet mitt med en okses kraft og blindhet. Jeg trodde på lykkestjernen min, jeg arbeidet hardt, og jeg kunne gjøre tusen ting av gangen fordi jeg var sikker på å lykkes.

Januar 2002. Jeg var på reise i USA, pådro meg stadig større søvnmangel og inngikk møteavtaler på rekke og rad for å samle støtte fra det colombianske miljøet til partiet mitt, Oxigeno Verde, og til valgkampen som presidentkandidat. Mor var med, og vi var sammen da søsteren min, Astrid, ringte. Pappa hadde hatt et illebefinnende – ikke noe alvorlig. Foreldrene mine hadde vært skilt i mange år, men de sto hverandre fortsatt svært nær. Søsteren min fortalte at han likevel var trett og hadde mistet matlysten. Vi mintes øyeblikkelig mine onklers og tanters død – alle sammen var blitt borte uten varsel, bare etter et illebefinnende. Astrid ringte igjen to dager senere: Pappa hadde hatt hjertestans. Vi måtte reise hjem med det samme.

Denne hjemreisen ble et mareritt. Jeg elsket far. De stundene jeg hadde tilbrakt sammen med ham, hadde aldri vært kjedelige. En tilværelse uten ham kunne jeg bare forestille meg som en ørken fylt av kjedsomhet. Jeg kom frem til sykehuset og fant ham koblet til et skremmende apparat. Han våknet og kjente meg igjen, og ansiktet hans forvandlet seg: «Der er du!» Så falt han i dyp søvn på grunn av de beroligende midlene han hadde fått, men vendte tilbake til meg ti minutter senere, åpnet øynene og utbrøt igjen: «Der er du!» Slik fortsatte det gjennom den neste timen.

Legene ba oss om å være forberedt. Presten i fars menighet kom for å gi ham den siste olje. I en parentes av klarhet kalte han oss alle bort 37

til sengen. Han hadde valgt avskjedsordene og øste velsignelser over alle, like presist som når en vismann gransker menneskenes hjerter.

De lot søsteren min og meg være alene igjen med ham. Jeg ble klar over at avskjedsstunden var inne, og at jeg ikke var rede. Jeg brast i gråt der foran ham og klamret meg fortvilet til hånden hans. Denne hånden hadde alltid vært der for meg, den hadde holdt farene unna, trøstet meg, grepet tak i meg når vi skulle krysse gaten, veiledet meg i mitt livs vanskelige øyeblikk og vist meg verden. Det var den jeg tok straks jeg var i hans nærhet, som om den tilhørte meg.

Søsteren min snudde seg mot meg og sa strengt: «Hold opp. Det dreier seg om å leve. Pappa kommer ikke til å dø.» Så tok hun den andre hånden hans og forsikret meg om at alt kom til å gå bra. Hun klemte ham hardt. Mens jeg gråt, kjente jeg noe usedvanlig som skjedde. Fra armen min gikk det en elektrisk strøm ut gjennom fingrene mine og over i blodårene hans. Prikkingen etterlot seg ingen tvil. Jeg så på søsteren min: «Kjenner du det?» Uten å vise tegn til forbauselse svarte hun: «Selvfølgelig kjenner jeg det!» Jeg tilbrakte antagelig hele natten i denne stillingen. Vi satt badet i stillhet mens vi følte energikretsen som hadde oppstått mellom oss, fascinert av en opplevelse som ikke hadde noen annen forklaring enn kjærlighet.

Barna mine hadde også kommet for å se til pappa. De var kommet fra Santo Domingo sammen med faren sin, Fabrice, som hadde stått pappa svært nær, selv etter at vi ikke var gift lenger. Pappa hadde alltid elsket ham som sin egen sønn. Da Mélanie satt alene sammen med meg ved pappas leie og rakte ham hånden, hadde hun kjent den samme underlige følelsen av en elektrisk strøm som Astrid og jeg hadde hatt.

Pappa åpnet øynene da Lorenzo kysset ham. Astrids barn, Anastasia og Stanislas, som fremdeles var små, kretset rundt oss og ville også klemme seg inntil ham. Pappa ble så henrykt over å ha hele familien rundt sengen at han begynte å komme seg igjen.

Mor og jeg ble hos pappa i de to ukene rekonvalesensen varte; vi bodde hos ham på sykehuset. Jeg skjønte at jeg ikke ville ha krefter til å fortsette hvis jeg noensinne skulle miste ham.

Valgkampen før presidentvalget var en svært viktig tid for partiet mitt. Oxigeno Verde var fremdeles en meget ung, politisk organisasjon, opprettet fire år før. Partiet samlet en gruppe lidenskapelig interesserte, uavhengige mennesker som kjempet mot den politiske korrupsjonen som hadde lammet Colombia i årevis. Vi gikk inn for en 38

velorganisert plattform som besto av et økologisk alternativ og et engasjement for fred. Vi var grønne, vi støttet samfunnsreformer, vi var «rene» i et land hvor politikken ifølge vår smak altfor ofte ble ført i nært samarbeid med narkotikabaroner og paramilitære.

Pappas sykdom fikk alle mine politiske aktiviteter til å bråstanse. Jeg forsvant fra medienes søkelys og havnet i fritt fall på meningsmålingene. Midt i panikken forsvant en del av medarbeiderne mine og sluttet seg til den ledende kandidatens rekker. Da jeg kom fra sykehuset, satt jeg igjen med en redusert gruppe medarbeidere for å forberede innspurten. Presidentvalget skulle være i mai. Vi hadde tre måneder igjen.

På det første møtet i den fulltallige gruppen tok vi opp agendaen for de kommende ukene. Det ble en opphetet diskusjon. De fleste gikk inn for at vi måtte fortsette med det programmet vi hadde fastsatt ved valgkampens begynnelse; det omfattet et besøk i San Vicente del Caguán. Valgkampledelsen insisterte på at vi måtte dra og gi ordføreren i San Vicente en håndsrekning – han var den eneste ordføreren i hele landet som var valgt inn fra partiet vårt. Gruppen ville at jeg skulle gjøre en ekstra innsats til gjengjeld for ukene ved pappas sykeleie, og at jeg skulle kaste meg inn i valgkampen for fullt.

Jeg følte meg forpliktet til å vise meg verdig deres hengivenhet og gikk motvillig med på å reise til San Vicente. Reisen ble varslet på en pressekonferanse da vi la frem fredsplanen vår for Colombia. Siden 1940-årene hadde landet vært kastet ut i borgerkrig mellom det konservative og det liberale partiet. Krigen var så grusom at denne perioden ble kalt «La Violencia», «Volden». Denne kampen om makten spredte seg fra hovedstaden, Bogotá, og gjorde landsbygden blodig.

De bøndene som ble identifisert som liberalere, ble massakrert av de konservatives tilhengere, og omvendt. FARC1 oppsto spontant ut fra bøndenes reaksjon da de ville beskytte seg mot denne volden og unngå å få jorden sin konfiskert av liberale eller konservative jordeiere. De to partiene klarte å oppnå enighet om å dele makten og gjøre slutt på borgerkrigen, men FARC ble holdt utenfor denne overenskomsten. Under den kalde krigen opphørte bevegelsen å være en landsens 1 Den

offisielle benevnelsen er FARC-EP, som er en spansk forkortelse for Colombias revolusjonære, væpnede styrker – Folkets hær.

39

forsvarsorganisasjon og ble i stedet en kommunistisk og stalinistisk gerilja med det mål å erobre makten. Den opprettet et militært hierarki, åpnet frontavsnitt i forskjellige deler av landet og angrep både hæren og politiet. I 1980-årene forsøkte den kolombianske regjeringen å få slutt på fiendtlighetene. FARC foreslo en våpenhvile, som så ble undertegnet, og Kongressen vedtok politiske reformer for å støtte en tilbakevending til freden. Men da narkotikatrafikken skjøt fart, fant FARC en mulighet til å finansiere krigen sin, og fredsavtalen falt i fisk.

FARC har spredt skrekk rundt på landsbygden ved å drepe bønder og landarbeidere som ikke godtok organisasjonens herskerrolle. Snart førte rivaliseringen mellom narkotikasmuglerne og FARC om kontrollen med narkotikahandelen til en ny krig, mens de paramilitære dukket frem igjen til støtte for en allianse mellom det politiske ytterste høyre (særlig jordeierne) og narkotikasmuglerne. Meningen med denne alliansen var å stå imot FARC og kaste dem ut fra de regionene hvor de styrte. I 1998 vant Pastrana presidentvalget på et program som gikk ut på å sette i gang en ny fredsprosess med FARC. Oxigeno Verdes mål var å få i stand en simultan dialog mellom alle deltagerne i konflikten, samtidig som man opprettholdt et sterkt militært press. For bedre å understreke budskapet satte jeg meg under pressekonferansen ved midten av et langt bord, mellom fotografier i full legemsstørrelse, klistret opp på papp, av Marulanda, lederen for FARC (Sør-Amerikas eldste kommunistiske geriljabevegelse), hans fremste motstander Castaño som var sjef for de paramilitære, og de kolombianske armégeneralene som kjempet mot begge gruppene.

Noen dager før, 14. februar, hadde det vært et møte nettopp i San Vicente del Caguán mellom alle presidentkandidatene og medlemmene av FARCs «secretariado». Møtet ble sendt i fjernsynet. Det var organisert av den avgående regjeringen, som hadde stilt presidentflyet til vår disposisjon på reisen til San Vicente og tilbake. Regjeringen ønsket å samle støtte til sin fredsprosess, som ble utsatt for stadig heftigere kritikk. FARC hadde nemlig skaffet seg kontroll over en sone på 42 000 kvadratkilometer, praktisk talt jevnstor med Sveits. Denne «avspenningssonen» hadde de forlangt som garanti før de ville sette seg til forhandlingsbordet. San Vicente de Caguán inngikk i denne sonen – landsbyen var til og med dens sentrum.

FARC-medlemmene hadde samlet seg på den ene siden av bordet, valgkandidatene og regjeringens representanter på den andre. Møtet 40

var blitt til en anklagetale mot geriljaen, som ble beskyldt for å blokkere forhandlingene.

Da jeg fikk ordet, krevet jeg for min del av FARC at de skulle opptre i overensstemmelse med fredssnakket sitt. Landet hadde nettopp vært skrekkslagent vitne til Andrés Felipe Pérez’ død – en liten gutt på tolv år som hadde bønnfalt om å få snakke med pappaen sin før han døde. Barnet led av kreft i siste stadium; faren var soldat i den kolombianske hær og hadde vært holdt som gissel av FARC i flere år.

Men FARC-folkene ga ikke etter. Jeg la frem den bitterheten vi alle følte, og vår avsky over mangelen på menneskelighet hos en gruppe som hevdet å forsvare menneskerettighetene. Jeg konkluderte med at freden i Colombia måtte begynne med at alle gislene FARC holdt – over tusen mennesker – ble satt fri.

Uken etter kapret FARC et rutefly i den sørlige delen av landet og tok den viktigste senatoren fra denne regionen, Jorge Eduardo Gechem, til fange. President Pastrana gjorde slutt på fredsprosessen. I en fjernsynstale forkynte han at den kolombianske hæren skulle gjenvinne herredømmet over sonen og kaste ut FARC i løpet av 48 timer.

I timene som fulgte, erklærte regjeringen at FARC hadde oppgitt San Vicente-territoriet, og at alt hadde vendt tilbake til det normale.

Som bevis videreformidlet pressen opplysningen om at president Andrés Pastrana skulle dra dit to dager senere, akkurat den dagen vi i flere uker hadde planlagt å gjøre det samme.

Telefonene i hovedkvarteret vårt eksploderte. Hvis presidenten reiste til San Vicente, kunne vi også gjøre det! Valgkampmedarbeiderne mine tok kontakt med presidentens kontor for å spørre om vi kunne få reise sammen med følget hans, men forespørselen ble avslått. Etter mange og lange timer i samtale med hele jordkloden viste det seg at det var mulig å ta fly til Florencia, en by som lå 370 kilometer sør for Bogotá, og kjøre bil resten av veien. Flyplassen ved San Vicente var under militær kontroll og stengt for sivile fly. Sikkerhetstjenesten lovet oss solid eskorte: To pansrede biler skulle vente på oss ved foten av flytrappen, én til meg og en annen til sikkerhetsgruppen som skulle reise sammen med følget mitt og meg. Dessuten skulle vi få motorsykkeleskorte både foran og bak kortesjen.

Jeg snakket med ordføreren i San Vicente i telefonen. Han insisterte kraftig på at jeg måtte komme. Militærhelikoptrene hadde fløyet over 41

landsbyen hele natten, og befolkningen var skremt. Folk var redde for represalier, både fra de paramilitæres og geriljaens side, for San Vicente hadde nemlig støttet fredsprosessen. Ordføreren satset på at den mediedekningen jeg nøt godt av som presidentkandidat, ville gjøre opinionen oppmerksom på den faren befolkningen var utsatt for. Han tenkte at jeg kunne tjene som skjold mot voldshandlingene som truet medborgerne hans. For å overbevise meg fullstendig fortalte han at biskopen av San Vicente hadde lagt ut på veien samme morgen og var kommet frem til bestemmelsesstedet uten vanskeligheter. Strekningen var ufarlig.

Jeg gikk altså med på å komme, på betingelse av at jeg fikk stadfestet sikkerhetsarrangementene på bakken før vi dro. Avreisen var satt til klokken fem neste morgen.

Jeg var helt utkjørt da jeg forlot hovedkvarteret vårt den kvelden.

Men kvelden hadde bare så vidt begynt. Jeg hadde en avtale med noen venner på den kolombianske venstresiden, noen svært engasjerte mennesker som gikk sterkt inn for fredsforhandlinger. Målet vårt var å utarbeide en strategi i fellesskap for hvordan vi skulle møte de nye utsiktene til en gjenopptagelse av fiendtlighetene. Jeg forlot møtet for å være til stede ved en middag hos en av valgmedarbeiderne mine, som hadde samlet den «harde kjernen» hjemme hos seg. Alle sammen hadde vi behov for å treffes og kommentere de siste begivenhetene.

Utpå kvelden fikk jeg en telefon fra en av mine nye medarbeidere, Clara. Hun var blitt med blant valgkampmedarbeiderne og erstattet kampanjelederen, som nettopp hadde gått over til en annen presidentkandidat. Clara ville være med på reisen til San Vicente. Jeg svarte at det ikke var nødvendig. Det ville bli nok å stå i med de kommende dagene, og jeg gjentok flere ganger at hun kunne bruke helgen på å ordne med alt som gjensto. Hun insisterte. Som nykommer i valgkampen ville hun kaste seg ut i det og bli kjent med folkene våre i San Vicente. Vi ble derfor enige om at jeg skulle plukke henne opp med bil ved daggry.

Jeg forlot møtet klokken ti om kvelden. Jeg hadde det travelt med å kaste meg i armene til pappa igjen. Han hadde ikke spist middag, for han ville vente på meg, og jeg insisterte på å se ham vel i seng før jeg dro hjem. Siden han ble skrevet ut fra sykehuset, hadde jeg gjort det til en regel å avslutte arbeidsdagen med å dra hjem til ham og omfavne ham. Å diskutere alle øyeblikkets små kriser med ham var en 42

glede som stadig ble gjentatt. Han betraktet verden ovenfra. Der jeg så enorme bølger, la han bare merke til litt dønning.

Jeg var alltid kald på kinnene og hadde stivfrosne hender når jeg kom frem, men jeg var lykkelig over å kunne gi ham en klem. Han tok av seg oksygenmasken og lot som om han ble ubehagelig overrasket: «Å, akkurat som en padde!» sa han, som om han var sint fordi jeg ville klemme meg inntil ham så han også fikk del i den kulden jeg trakk med meg utenfra. Det var en lek; på denne måten utløste han en foss av kyss som fikk ham til å le.

Men da jeg kom denne kvelden, virket han alvorlig under oksygenmasken. Han ba meg om å sette meg på stollenet, og jeg adlød, nysgjerrig. Da sa han: «Moren din er svært engstelig på grunn av reisen din i morgen …»

«Mamma er alltid engstelig for alt,» svarte jeg ubekymret.

Så tenkte jeg meg om og la til: «Og du, er du engstelig?»

«Nei, egentlig ikke.»

«Hvis du ikke vil at jeg skal dra, avlyser jeg alt sammen, nemlig.» « …»

«Pappa, det gjør ingen ting om jeg ikke drar. Dessuten har jeg egentlig ikke lyst, jeg vil heller bli hos deg.»

Far hadde absolutt prioritet i livet mitt på dette tidspunktet. Den dagen da han kom ut fra sykehuset, tok legen hans søsteren min og meg til side og viste oss inn i et lite rom som var stappfullt av datamaskiner. På en skjerm viste han oss et hjerte som slo. Han pekte ut en lunefull stripe på skjermen: «Her er pulsåren som holder faren deres i live. Den kommer til å gi etter. Når? Det vet bare Gud. Det kan skje i morgen, i overmorgen, om to måneder eller om to år. Vær forberedt.»

«Pappa, si at du vil at jeg skal bli her, så gjør jeg det.»

«Nei, kjære deg, gjør det du må gjøre. Du har gitt ditt ord, folkene i San Vicente venter på deg, og du må dra dit.»

Jeg la hånden i hans, slik jeg alltid gjorde. Vi så hverandre taust inn i øynene. Pappa bygde alltid på prinsipper når han tok avgjørelsene sine. Jeg hadde ofte gjort opprør mot det; da jeg var ung, syntes jeg det var en stiv og tåpelig holdning. Men etter at jeg hadde vært 43

nødt til å ta avgjørelser selv, skjønte jeg at veien hans alltid var den beste når man sto overfor tvilen. Jeg hadde gjort hans eksempel til en maksime for meg selv, og det hadde vært vellykket. Denne kvelden betraktet jeg også reisen til San Vicente som et prinsippspørsmål.

Plutselig hørte jeg meg selv si, i et slags irrasjonelt utbrudd: «Pappa, du venter på meg! Hvis det hender meg noe, må du vente på meg! Du får ikke dø!»

Han sperret øynene forbauset opp og svarte: «Selvfølgelig skal jeg vente, jeg kommer ikke til å dø.»

Så senket han blikket, trakk pusten dypt og tilføyde: «Ja, jeg skal vente på deg, skatten min. Hvis Gud vil.»

Han snudde seg mot bildet av Jesus som hadde en fremtredende plass i soveværelset hans. Blikket hans var så intenst at han tvang meg til også å snu meg. Dette bildet hadde alltid vært der, men jeg hadde aldri egentlig sett på det. I virkeligheten syntes jeg, med mine voksne øyne, at det var litt kitschaktig. Men det var den gjenoppstandne Jesus, fylt av lys, med åpne armer og fremspringende hjerte. Pappa fikk meg til å stille meg foran ham under det hellige bildet, og så sa han: «Gode Jesus, ta vare på denne jenta.» («Mi Buen Jesús, cuídame a esta niña.»)

Han dunket fingeren i hånden min for virkelig å vise at det var meg han snakket om, som om anmodningen kunne misforstås.

Jeg skvatt, slik han hadde gjort noen minutter før. Ordene hans virket underlige. Hvorfor sa han «denne jenta», og ikke «datteren min»?

Pappa brukte ofte gammeldagse vendinger; han var født før trikkene gjorde sitt inntog, i tiden med berlinervogner og vokslys. Jeg ble stående urørlig og gransket ansiktsuttrykket hans.

«Cuídame a esta niña.» To–tre ganger gjentok han denne setningen som trengte dypt inn i meg, som om det var vann han hadde øst over hodet mitt. Jeg knelte foran ham, klemte bena hans mot meg og la kinnet inntil dem: «Ikke vær engstelig. Alt kommer til å gå bra.»

Det var først og fremst for å berolige meg selv at jeg sa dette. Deretter hjalp jeg ham tilbake i sengen og passet på å plassere oksygenflasken riktig ved siden av hodeputen. Han skrudde på fjernsynet, som sendte de siste nyhetene. Jeg presset meg inntil ham og hvilte hodet på brystet hans. Jeg hørte hjertet hans slå, og jeg dormet tillitsfullt av i armene hans.

44

Rundt midnatt reiste jeg meg, slukket lysene, omfavnet ham og bredte godt over ham. Han stakk frem en hånd for å gi meg velsignelsen, så sovnet han igjen før jeg var kommet over terskelen. Jeg snudde meg og så på ham en siste gang før jeg gikk – denne kvelden som alle tidligere kvelder.

Jeg kunne ikke vite at det var siste gang jeg så ham.

3

Fanget

23. februar 2002. Eskorten kom, som forutsatt, litt før klokken fire om morgenen. Det var mørkt, og jeg tok på meg valgkampuniformen: T-skjorte påtrykt slagordet vårt for presidentvalget, «For et nytt Colombia», dongeribukser og terrengstøvler. Jeg slengte på meg fleecejakken, og før jeg gikk, fikk en innskytelse meg til å ta av meg klokken.

Pom, hunden min, var den eneste i huset som var våken. Jeg kysset henne på hodet, tok med meg en liten veske og gikk – bare det aller nødvendigste for én overnatting hjemmefra.

Da jeg kom til flyplassen, forsikret jeg meg om at sikkerhetsplanen var bekreftet. Kapteinen som hadde ansvaret for å samordne sikkerhetsgruppen, trakk opp en telefaks av lommen og viste meg den: «Alt er i orden, prefekturet har stilt de pansrede kjøretøyene til din disposisjon.» Han smilte, tilfreds med å ha utført oppdraget på en god måte.

Resten av gruppen var allerede på plass. Flyet tok av i grålysningen.

Vi mellomlandet i Neiva, 250 kilometer fra Bogotá, rett før vi krysset Andesfjellene og landet i Florencia på den andre siden, hovedstaden i Caquetá-fylket i Llanos Orientales, et flatt område med rik jord mellom Amazonas-skogen og Andeskjeden. Derfra skulle vi kjøre videre til San Vicente i bil.

Mellomlandingen skulle ta en halv time, men den varte i drøyt to timer. Jeg la knapt merke til det, for mobiltelefonen ringte uten stans: En giftig artikkel i lokalpressen trakk frem splittelsen som hadde oppstått i valgkampledelsen vår. Journalisten hadde bare fått med seg de lite elskverdige uttalelsene til dem som hadde gått. Valgkamplederne 46

var opprørt og ville at vi skulle reagere snarest. Jeg tilbrakte en god del av tiden i telefonen ved å veksle mellom hovedkvarteret mitt og den angjeldende avisredaktøren for å få ham til å ta inn korrigeringen vår.

Vi satte oss inn i det kvelende varme flyet igjen. Da vi kom til Florencia, var vi allerede forsinket i forhold til programmet. Det var likevel tid nok til å nå frem til San Vicente før klokken tolv. De rundt hundre kilometerne som lå foran oss, kunne vi tilbakelegge på under to timer.

Flyplassen i Florencia var grundig besatt av det militære. Et dusin Black Hawk-helikoptre sto på rekke og rad og ventet på ordre om å ta av; rotorbladene dreide langsomt rundt. Straks jeg kom ut av flyet, ble jeg mottatt av en oberst som hadde ansvaret for operasjonene på stedet. Han tok meg med inn på et kontor hvor klimaanlegget sto på for fullt, mens sikkerhetsfolkene mine tok kontakt med dem som hadde ansvaret for bakketransporten vår, og forberedte de siste detaljene før vi dro av gårde.

Obersten kom respektfullt bort til meg og tilbød seg meget høflig å transportere oss til San Vicente i helikopter: «Hver halvtime har vi et helikopter som drar av gårde. Du kan bli med i det neste.»

«Det er veldig snilt, men vi er 15 stykker …»

«Da må jeg høre nærmere etter.»

Han gikk, kom tilbake etter ti minutter og meddelte med et uttrykk som forsøkte å virke misfornøyd: «Vi kan bare få med oss fem personer om bord.»

Kapteinen som tok seg av sikkerheten min, var den første som reagerte: «En del av sikkerhetsgruppen kan bli igjen.»

Jeg spurte om helikopteret kunne ta med syv av oss. Obersten nikket samtykkende: «Det byr ikke på noen problemer.»

Han ba oss om å vente på kontoret hans til det neste helikopteret skulle dra.

Vi ble forespeilet en halv times ventetid. Sikkerhetsfolkene mine rådslo dempet, antagelig for å bestemme hvem som skulle bli med meg.

En av livvaktene arbeidet iherdig med å rengjøre våpenet sitt og stikke inn igjen de patronene han hadde måttet ta ut på flyturen. Ved et 47

uhell kom han borti avtrekkeren, og skuddet gikk av; heldigvis fikk det ingen følger. Kulen strøk forbi meg, og jeg hoppet nesten i taket, så nervøs var jeg.

Jeg avskydde disse små episodene – ikke for deres egen skyld, men på grunn av de tankene som øyeblikkelig dukket opp. Jeg hadde ofte tanker som ikke passet sammen, og som ga meg inntrykk av at det var flere personer som snakket i hjernen min på én gang. «Ondt varsel!» Stemmen gjallet enstonig i meg, som i dreieboken til en dårlig film. «For en tåpelig tanke! Tvert imot, for et hell!» Jeg så at gruppen var i alarmtilstand og voktet på min reaksjon. Den stakkars gutten var ildrød helt opp til ørene og kunne ikke få unnskyldt seg nok.

«Ikke vær urolig. Men la oss være forsiktige. Vi er slitne, alle sammen,» sa jeg for å gjøre slutt på episoden.

Jeg tenkte på å ringe til pappa, men så kom jeg på at telefonsamtaler var risikable i denne sonen. Ventetiden trakk ut. Resten av gruppen forsvant til hver sin kant, noen gikk på toalettet, andre for å få seg noe å drikke. Jeg hadde allerede sett minst tre helikoptre dra, og det var stadig ikke vår tur. Jeg ville ikke gi inntrykk av å bli utålmodig, særlig ettersom jeg syntes tilbudet virket svært generøst. Men til slutt reiste jeg meg for å gå og høre om det var noe nytt.

Obersten sto utenfor og diskuterte med sikkerhetsoffiserene mine.

Da han så meg komme, stanset han polemikken og snudde seg forlegent mot meg.

«Jeg er lei for det, madame, men jeg har nettopp fått ordre om ikke å fly deg med helikopter. Ordren kommer ovenfra, så jeg kan ikke gjøre noe med det.» « … Vel, i så fall må vi vende tilbake til plan A. Mine herrer, kan vi kjøre med det samme?»

Tausheten blant eskorten var tyngende. Dermed foreslo obersten å appellere til generalen hans, som var utenfor.

«Han er den eneste som kan gi tillatelse.»

En høy, brysk fyr sto ute på rullebanen og ga ordrer. Det var faktisk den generalen det var snakk om. Han mottok meg med en aggressivitet som brakte meg litt ut av fatning: «Jeg kan ikke hjelpe deg; forlat rullebanen, er du snill!»

Et øyeblikk trodde jeg at han ikke hadde gjenkjent meg, så jeg forsøkte å forklare grunnen til at jeg var der. Men han visste godt hvem 48

jeg var og hva jeg ønsket. Irritert sa han noe til sine underordnede og delte ut ordrer i alle retninger. Han overså uhøflig min tilstedeværelse og lot meg snakke for meg selv. Han hadde sikkert forutinntatte ideer mot meg, antagelig på grunn av debattene i Kongressen da jeg hadde fordømt korrupte handlinger blant tjenestemenn på høyt nivå. Uten å legge merke til det hadde jeg hevet stemmen. Kameraer dukket opp fra ingen steds, og i samme øyeblikk dannet en flokk journalister en sirkel rundt oss.

Generalen la en arm rundt skuldrene mine og skjøv meg bortover mot bygningene for å komme ut av rullebanen og vekk fra kameraene.

Han forklarte at han bare fulgte ordre, at presidenten ville ankomme om kort tid. Han hadde følge med rundt hundre journalister, og de trengte helikoptre som kunne frakte dem til San Vicente. Så tilføyde han: «Hvis du vil vente på ham her, går han rett forbi. Hvis han får se deg, stanser han sikkert for å hilse på deg, og så gir han ordre om at du skal ha transport. Det er det beste jeg kan gjøre for deg.»

Jeg ble stående og dingle med armene mens jeg lurte på om jeg virkelig skulle bli nødt til å hengi meg til denne iscenesettelsen. Men allerede før jeg rakk å tenke alvorlig over spørsmålet, dukket et kobbel journalister opp ved siden av meg for å filme presidentflyet da det landet. Nå var det ikke snakk om å flytte seg lenger. Det ville ha blitt tolket som mangel på høflighet.

Situasjonen var desto pinligere fordi vi dagen før hadde bedt om å få reise sammen med gruppen av journalister som skulle til San Vicente, og presidenten hadde selv motsatt seg det. I 24 timer hadde fjernsynets nyhetssendinger ustanselig tutet oss ørene fulle med at distriktet var frigjort, og at FARC var kastet fullstendig ut. Hensikten med presidentens reise til San Vicente var å bekrefte dette: Han måtte vise hele verden at den fredsprosessen regjeringen hadde satt i gang, ikke var noen grov feil som hadde ført til at en betydelig del av nasjonens landområde var gått tapt til geriljaen. Så vidt jeg kunne se, var sonen under militær kontroll – helikoptrene fra de væpnede styrker hadde tatt av uten stans med kurs for San Vicente siden vi kom. Hvis Pastrana avslo igjen, måtte vi ganske enkelt ta landeveien fatt slik vi hadde planlagt, uten å kaste bort mer tid.

Presidentens fly landet, en rød løper ble rullet ut på asfalten, og flytrappen ble plassert ved fordøren. Som ikke gikk opp. Det dukket opp 49

ansikter i vinduene, men de skjulte seg meget fort. Jeg sto inneklemt mellom rekken av soldater i giv akt-stilling og teppet av journalister bak meg, og jeg hadde bare lyst til én ting: å forsvinne.

Forholdet til president Pastrana hadde ikke vært så enkelt bestandig. Jeg hadde støttet ham under valgkampen, på betingelse av at han skulle sette i gang omfattende reformer mot den politiske korrupsjonen; særlig måtte han forandre valgsystemet. Han hadde ikke holdt ord, og jeg var gått over til opposisjonen. Han hadde gått hissig løs på gruppen min og klart å vinne to av mine senatorer over.

Ikke desto mindre hadde jeg alltid bifalt fredsprosessen. Noen uker tidligere hadde vi truffet hverandre i en mottagelse i den franske ambassaden, og han takket meg for min aldri sviktende støtte til fredsforhandlingene.

Til slutt gikk flydøren opp. Det var ikke presidenten som kom først ut, men sekretæren hans. Jeg husket plutselig en episode som hadde vært ute av tankene mine siden. På fjernsynsmøtet med FARCkommandantene ni dager før understreket jeg alle partenes behov for samsvar mellom ord og gjerning for å kunne skape et rom av tillit mellom regjeringen og FARC. Jeg hadde riktignok kommet med skarp kritikk av FARC, men jeg var ikke mindre kritisk mot regjeringen. Først og fremst hadde jeg forklart at en regjering som lot til å avfinne seg med korrupsjonen, ikke hadde noen troverdighet i en fredsprosess. Så hadde jeg nevnt en skandalesak hvor presidentens sekretær ble beskyldt for selv å berike seg på innkjøpet av uniformer til ordensmakten. Jeg hadde derfor bedt om at han måtte fjernes fra sin stilling. Men alle disse folkene var nære venner. Ved å la sekretæren sin komme først ut av flyet sendte presidenten meg en klar melding: Han var dødelig fornærmet på meg på grunn av erklæringene jeg hadde kommet med.

Han kjørte frem sekretæren for at jeg skulle vite at denne hadde presidentens fulle støtte.

Fortsettelsen bekreftet bare det jeg hadde sluttet meg til. Presidenten strøk tett forbi meg uten å stanse og rekke meg hånden. Jeg tok taust imot denne ørefiken. Jeg snudde meg og bet meg i leppen: Nå fikk jeg som fortjent, jeg skulle bare ha dratt uten å vente!

Jeg gikk bort til folkene mine, som sto preget av dyp forferdelse.

«Nå må vi komme oss av gårde, vi er svært forsinket allerede!»

Kapteinen min var så rød som en hummer og svettet ynkelig under 50

uniformen. Jeg forberedte meg på å trøste ham med et vennlig ord da han sa: «Madame, jeg er lei for det, men jeg har nettopp fått en urokkelig ordre fra Bogotá. Oppdraget mitt er annullert. Jeg kan ikke følge deg til San Vicente.»

Jeg så vantro på ham: «Vent, dette skjønner jeg ikke. Hvilken ordre? Fra hvem? Hva er det du snakker om?»

Han trådte stivt frem og rakte meg arket som han krøllet nervøst sammen med fingrene. Det var faktisk undertegnet av hans overordnede. Han fortalte at han hadde sittet i telefonen med Bogotá i 20 minutter, og at han hadde forsøkt alt, men ordren var kommet «ovenfra». Jeg spurte hva han mente, og dermed slapp det ut av ham som et smertefullt pust: «Fra presidentkontoret, madame.»

Jeg var helt himmelfallen. Nå begynte omfanget av skaden å gå opp for meg. Hvis jeg dro til San Vicente, ville det bli uten beskyttelse igjen. Det hadde skjedd før, da regjeringen nektet å forsterke eskorten min for å krysse Magdalena Medio, de paramilitæres forbudte land.

Jeg så meg omkring. Nå lå rullebanen nesten folketom, de siste journalistene fra presidentens velkomstkomité satte seg i et halvtomt helikopter, mens tre andre helikoptre sto med rotorene i gang uten å ha noen passasjerer de skulle frakte.

Generalen kom bort til meg og sa med et faderlig uttrykk: «Det var jo det jeg sa!»

«Ja vel, og hva har du å foreslå nå?» spurte jeg irritert.

Hvis jeg ikke hadde tatt forslaget fra obersten hans alvorlig, ville jeg tross alt ha reist for lenge siden, og jeg ville allerede ha vært fremme i San Vicente!

«Gjør som du hadde planlagt! Ta landeveien!» svarte han fullstendig oppgitt. Dermed så jeg ham forsvinne inn i bygningen med alle sine stjerner og tresser.

Så enkelt var det ikke, de måtte jo gi oss de pansrede bilene også.

Jeg gikk bort til sikkerhetsfolkene mine igjen: Hvordan gikk det med dem som skulle sikre kjøreturen vår? De stotret og stammet og visste ikke hva de skulle svare. En av dem var blitt sendt av gårde for å høre hvordan det lå an, og nå kom han slukkøret tilbake: «De lokale folkene har også dratt sin vei. De fikk ordre om det.

Oppdraget deres er blitt annullert.»

51

Alt sammen var pønsket ut for å hindre meg i å komme til San Vicente. Presidenten var antagelig redd for at det ville være ugunstig for ham. Jeg satte meg et øyeblikk for å tenke meg om; varmen, ståket og følelsene fikk tankene til å gå i surr. Jeg ville gjøre det så godt som mulig.

Hvordan skulle det gå med demokratiet vårt dersom vi presidentkandidater godtok at regjeringen ved å trekke sikkerhetstiltakene våre tilbake holdt valgkampstrategien vår i stramme tøyler? Ikke å reise til San Vicente ville være å akseptere en sensur som var selvmorderisk.

Det ville være å miste friheten til å uttale seg om krig og fred, å miste evnen til å handle på vegne av marginaliserte befolkningsgrupper som ikke hadde noen talerett. Under disse forholdene hadde den som satt med makten, også makt til å utpeke sin etterfølger.

Et av medlemmene i sikkerhetsgruppen vår hadde klart å opprette god kontakt med kollegene sine på flyplassen. Disse tjenestemennene kunne stille et av de offisielle kjøretøyene som var stasjonert der, til vår disposisjon for å kjøre til San Vicente. Han gikk for å forhøre seg nærmere, og kom tilbake med tillatelsen.

Det var en liten Luv-firehjulstrekker med firedørs førerkabin og åpent lasteplan bak. Det var bare plass til fem personer – den lignet ikke det minste på den pansrede bilen vi hadde regnet med. Jeg spurte gruppen hva den syntes. Noen lo, andre trakk på skuldrene.

Logistikksjefen min, Adair, kom bort til oss og tilbød seg å være sjåfør. Uten å nøle erklærte Clara seg villig til å reise til San Vicente.

Presseattacheen vår avslo – han ville at det skulle være plass til fotografen vår og en av de utenlandske journalistene som fulgte oss. De to franske journalistene var midt i en voldsom diskusjon. Til slutt bestemte den unge, kvinnelige journalisten seg for ikke å bli med. Hun følte seg ikke trygg og foretrakk at den eldre kollegaen hennes fulgte oss, han kunne ta noen fine bilder. En av mennene i sikkerhetsgruppen min tok meg i armen og ba om å få noen minutter. Han var den som hadde vært med lengst i gruppen, han hadde beskyttet meg i over tre år. Han var den eneste som hadde vært med meg i Magdalenadalen.

«Jeg vil dra sammen med deg.» Han virket nervøs og slukkøret.

«Jeg liker ikke det de gjør mot deg.»

«Har du snakket med din overordnede?»

52

«Ja.» «Hvis du følger med meg, risikerer du å få sparken da?»

«Helt sikkert.»

«Nei, hør her, dette er ikke tiden for å skaffe seg enda flere vanskeligheter!»

Så spurte jeg, fordi jeg ville ha hans råd: «Hva tror du om veien? Tror du det er farlig?»

Han smilte sørgmodig. Så svarte han med et resignert uttrykk: «Ikke mer enn andre steder.»

Så tilføyde han, som for å fortelle meg det han innerst inne tenkte: «De militære er jo overalt, det er helt sikkert ikke så farlig som da vi var i Magdalena! Ring meg straks du er fremme i San Vicente, så skal jeg gjøre det som må til for at tilbakereisen skal skje under bedre forhold.»

Gruppen min hadde dekket kjøretøyet med improviserte plakater med navnet mitt på og ordet «Fred». Vi var klare til å dra da den mannen fra sikkerhetsavdelingen som hadde skaffet oss bilen, kom løpende i full fart, synlig opphisset. Han holdt noen ark i hånden og veivet med dem mens han kjempet for å få igjen pusten og forklarte: «Du kan ikke dra uten å ha undertegnet en erklæring om at du kjører på eget ansvar! Det er et statlig kjøretøy, og hvis du skulle komme ut for en ulykke, må utgiftene dekkes!»

Jeg lukket øynene. Jeg hadde inntrykk av å befinne meg midt i en meksikansk komediefilm. De ville virkelig gjøre alt de kunne for å forsinke avreisen. Jeg smilte og mønstret all min tålmodighet: «Hvor skal jeg undertegne?»

Clara tok arket og sa vennlig: «Jeg skal ta meg av det – jeg håper at årene med jusstudier kan komme til nytte!»

Jeg lot henne gjøre det, det moret meg. Klokken var allerede tolv, og varmen ble kvelende. Nå kunne vi ikke vente lenger.

Vi ga oss i vei med klimaanlegget på fullt. Bare utsikten til å skulle tilbringe to timer i denne lille, metalliske bakerovnen mens jeg pustet inn kunstig luft, plaget meg enormt.

«Det er en militær veisperring ved utkjørselen fra Florencia. Det er bare en rutinesak for identitetskontroll.»

Jeg hadde kjørt strekningen mange ganger. Soldatene var alltid litt anspent. Snart så vi sperringen foran oss. Bilene ventet tålmodig på 53

rekke og rad. Alle måtte gjennomsøkes. Vi parkerte bilen, og alle gikk ut.

Telefonen ringte. Jeg fomlet i vesken og brukte noen minutter på å fiske den opp og svare. Det var mamma. Jeg var forbauset over at oppringningen kom frem. Vanligvis var det ingen dekning ved utkjørselen fra Florencia. Jeg ga henne en detaljert skildring av de siste viderverdighetene: «Eskorten hadde fått ordre om ikke å bli med meg. Det kommer visstnok fra presidenten selv. Men jeg må dra likevel, jeg har gitt mitt ord på det. Jeg skulle gjerne ha vært hos pappa. Hils ham og gi ham massevis av kyss fra meg.»

«Ikke vær redd, skatt, jeg skal si det til ham. Og jeg følger med deg hvert sekund. For hvert skritt du tar, er jeg med deg. Vær forsiktig.»

Mens jeg snakket med mamma, hadde soldatene tatt bilen i besittelse. Nå finkjemmet de gulvteppet, hanskerommet og veskene. Da jeg la på, behersket jeg meg for ikke å ringe pappa med det samme. Jeg snudde meg mot offiseren som sto litt for seg selv og sannsynligvis hadde som oppgave å påse at operasjonen gikk sin gang. Jeg forhørte meg om trafikken.

«Alt er normalt. Vi har ikke hatt noen problemer hittil.»

«Hva er din oppfatning?»

«Jeg har ingen oppfatning å gi, madame.»

«Nei vel. Men takk likevel.»

Vi la ut på veien bak en buss, tett fulgt av en liten motorsykkel som ble presset til å kjøre det remmer og tøy kunne holde av en ung kvinne med nakne armer, håret flagrende i vinden og blikket klistret til asfalten. Med gassen i bånn klarte hun med nød og neppe å holde følge med oss; det virket som om hun ville kjøre om kapp. Det var et temmelig pussig tablå, som moret oss. Men motoren hennes laget et infernalsk bråk. Vi økte farten for å legge henne bak oss og for å komme fortere frem til bensinstasjonen ved Montañitas, hvor pausen ikke var til å unngå på denne ruten. Hver gang jeg kjørte denne veien, hadde jeg stanset her for å fylle tanken, drikke iskaldt vann og slå av en prat med innehaversken.

Hun var på post som alltid. Jeg hilste på henne, glad for å finne et imøtekommende ansikt. Hun så seg rundt, og så innrømmet hun: «Jeg er lettet over at de er borte! Disse geriljakrigerne hadde slått 54

seg ned i distriktet som om det tilhørte dem. Jeg hadde ikke så rent få problemer med dem. Nå har hæren fått dem til å pigge av fra sonen.

Den har gjort godt arbeid.»

«Har hæren revet kontrollpostene som geriljakrigerne hadde bygget langs veien?»

«Ja visst. Veien er helt fri. Hvis noe skjer, er jeg den første som får vite om det. Når en bil blir nødt til å snu, er det her den stanser for å slå alarm.»

Tilfreds satte jeg meg i bilen igjen og formidlet innehaverskens opplysninger til følgesvennene mine. Så betrodde jeg bittert for alle sammen: «Jeg er overbevist om at de ikke ville at vi skulle komme til San Vicente. Det får være deres problem; vi blir forsinket, men vi skal være der uansett.»

Så kjørte vi, og et kvarter senere fikk vi øye på to personer som satt midt i veien i det fjerne. Da vi kom nærmere, viste det seg at det var en bro de antagelig arbeidet på. Forrige gang jeg var her, hadde vi hatt nøyaktig det samme problemet på veien tilbake fra San Vicente.

Det var regntid, elven hadde gått over sine bredder, og kreftene i vannet hadde gjort brokonstruksjonen skrøpelig. Vi hadde vært nødt til å kjøre utenom broen, slik vi ble nødt til nå også, og krysse elven direkte. I dag var det bare et lite vannsikkel vi måtte krysse, bare en liten omkjøring. De to personene hadde reist seg for å vise oss med utstrakte armer hvor vi skulle kjøre. Vi måtte ta til venstre og ned langs veiskråningen.

Foran oss hadde en hvit Røde Kors-bil kjørt inn på den samme stien som vi måtte ta. Den forsvant ut av synsvidde straks den var på den andre siden av veiskråningen. Vi fulgte forsiktig etter.

Straks bilen vår fikk fronten over toppen av skråningen, så jeg dem.

De hadde militært antrekk fra hode til fot, rifle i skulderrem, og de hadde samlet seg rundt Røde Kors-bilen. Som en refleks så jeg oppmerksomt på fottøyet deres. De hadde svarte gummistøvler av den typen bøndene ofte brukte i sumpområdene. Jeg hadde lært å identifisere dem på den måten: Hvis de var soldater, var støvlene av lær; var støvlene av gummi, var det FARC! En av geriljakrigerne fikk øye på oss og kom traskende mot oss med AK 47-riflen i hånden: «Snu, veien er stengt,» kommanderte han.

55

Adair, den improviserte sjåføren vår, så på meg og visste ikke hva han skulle gjøre. Jeg nølte et øyeblikk, to sekunder for mye: Jeg hadde måttet ta meg gjennom FARCs kontroller før også. Da snakket man med kommandanten for gruppen, han ba om tillatelse over radio, og så kom man forbi. Men det hadde vært da fredsforhandlingene pågikk i San Vicente. Nå hadde alt forandret seg i løpet av 24 timer.

«Snu, fort!» sa jeg til Adair.

Det var ingen lett manøver; vi var inneklemt mellom Røde Korsbilen og veiskråningen. Adair begynte, ekstremt anspent.

«Fort, fort!» ropte jeg.

Jeg hadde allerede sett blikkene mennene rettet mot oss. Sjefen deres ga en ordre og ropte til oss langt borte fra. En av mennene hans kom løpende mot oss med et ondt uttrykk. Vi var ferdige med tre fjerdedeler av snuoperasjonen da han tok oss igjen. Han la hånden på bildøren og gjorde tegn til at Adair skulle rulle ned vinduet: «Stans! Kommandanten vil snakke med dere, kjør langsomt bort til ham.»

Jeg trakk pusten dypt og ba til himmelen. Jeg hadde ikke reagert raskt nok. Jeg skulle ikke ha nølt før jeg ga ordre om å snu og kjøre tilbake samme vei. Jeg forbannet meg selv for det. Jeg snudde meg.

Følgesvennene mine var likbleke.

«Ikke vær engstelige,» sa jeg uten noen overbevisning. «Alt kommer til å gå bra.»

Kommandanten stakk hodet inn gjennom vinduet og så oppmerksomt på oss, den ene etter den andre. Han stanset ved meg og spurte: «Er du Ingrid Betancourt?»

«Ja, det er meg.»

Det var vanskelig å nekte: Plakatene rundt hele bilen skiltet demonstrativt med navnet mitt.

«Greit, følg meg. Parker bilen på sideveien. Inn mellom de to bussene.»

Han slapp ikke døren og tvang bilen til å kjøre svært langsomt. Da var det jeg kjente en meget sterk bensinlukt. En mann dynket karosseriet til de to bussene med en gul kanne i hånden. Jeg hørte motordur og snudde meg. Den unge piken med motorsykkelen hadde havnet i bakholdet, i likhet med oss alle. En av geriljakrigerne fikk henne til å gå av sykkelen og tok den fra henne. Han gjorde tegn til at hun skulle gå. Hun ble stående med dinglende armer uten å kunne bestemme seg.

56

Så ble motorsykkelen hennes også dynket med bensin. Hun forsto og skyndte seg i retning av broen.

På den andre siden av veien sto en mann og marsjerte på stedet. Han var tettbygget med kobberbrun hud og stor, svart bart. Han svettet kraftig og tørket seg nervøst med et rødt lommetørkle, så vred han seg i hendene så fingerknokene hvitnet. Ansiktstrekkene var fordreid av angst. Det måtte være sjåføren fra bussen som hadde kjørt foran oss.

Et øyeblikk mens vi kjørte inn mellom de to kjøretøyene, mistet vi passasjerene fra Røde Kors-bilen av syne. De ventet i veikanten, hvor en mann siktet på dem med et skytevåpen. Alle fulgte med på begivenhetene med blikket fastskrudd i oss.

Kommandanten fikk bilen vår til å stanse noen meter lenger borte.

Mannen som hadde dynket den unge pikens motorsykkel, la den fra seg nedenfor busskarosseriet og kom løpende bort til oss da sjefen hans ropte. Da han var omtrent ti meter borte og krysset veigrøften for å komme bort til oss, skjedde det en eksplosjon som fikk oss til å hoppe høyt av skrekk. Mannen ble løftet opp fra bakken og falt ned igjen. Han satt midt i en enorm blodpøl. Det forbausede blikket festet seg ved mitt. Han så skrekkslagen på meg uten å forstå det som hadde hendt ham.

Kommandanten brølte, bannet og skjelte ut hele verden. Samtidig ga den sårede mannen seg til å skrike av redsel. Nå hadde han plukket opp støvelen bak seg – den inneholdt en blodig bit av et ben, hvor knokkelen stakk ut. Det var ikke hans ben lenger.

«Jeg kommer til å dø! Jeg kommer til å dø!» vrælte han.

Kommandanten ga mennene sine ordre om å sette den sårede på lasteplanet vårt. Mannen var badet i blod, det hadde sprutet i alle retninger. Alt som var igjen av benet, var noen tjafser som blodet rant av.

Noen biter hadde klistret seg til karosseriet på bilen vår og til frontruten, noen hadde dem på klærne, andre i håret og ansiktet. Stanken av brent kjøtt gikk sammen med bensinlukten til en kvalmende blanding. Jeg hørte meg selv si: «Vi kan kjøre ham på sykehus, vi kan hjelpe dere!»

Jeg snakket til bandesjefen som om han var offer for en trafikkulykke.

«Dere kjører dit jeg sier dere skal kjøre!»

Så snudde han seg og ga den sårede ordre om å tie stille, noe denne 57

øyeblikkelig gjorde. Han jamret lavt, som en hund, grepet av både smerte og frykt. Kommandanten virket fornøyd. Han ga mennene sine ordre om å sette den sårede bak i bilen.

«Sett i gang!» kommanderte han sjåføren vår. «Forsiktig, og fort!»

Adair lot seg ikke be to ganger. Han startet bilen mens de siste medlemmene av gruppen hoppet opp på lasteplanet. En av dem gikk inn i førerhuset. Han holdt geværet i løpet og dyttet på kameratene mine for å få plass til å sette seg i baksetet. Gutten ba om unnskyldning for ubehaget han påførte dem, satte geværet loddrett mellom bena, så rett frem og smilte. Alle klemte seg inntil hverandre med stramme albuer for å unngå kontakt med den nyankomne.

Jeg sa på fransk til journalisten som hadde fulgt med oss: «Ikke vær engstelig, det er meg de vil ha. Det kommer ikke til å hende noe med deg.» Han nikket, men var alt annet enn beroliget. Svettedråpene perlet i pannen hans. Gjennom bakruten så jeg den skremmende scenen som pågikk på lasteplanet. Den sårede gråt, med begge hendene rundt benstumpen. Kameratene hans hadde laget noe som minnet om en stram turniké med en av skjortene sine, men blodet presset seg fresende ut gjennom det klissvåte stoffet. Bilen gjorde et nytt byks annethvert sekund, slik at det var henimot umulig å fornye forbindingen.

Kommandanten slo i karosseriet og brølte, og bilen reduserte farten.

Hodet til den sårede dinglet bakover. Han hadde purpurblå ringer rundt øynene og var halvt bevisstløs allerede.

Vi hadde kjørt i 20 minutter på en humpete og støvete, liten vei i infernalsk varme da lederen ga ordre om å stanse rett foran en sving som gikk rundt et fremspring.

På alle kanter dukket det opp unge gutter i uniform. Og jenter med flettene satt opp i knute – de smilte bredt og var helt fremmede for tragedien. Alle sammen var bare tenåringer. Flere av dem gikk sammen om å bære den sårede til et sted som lå halvveis skjult, hvor man kunne ane et hustak.

«Det er sykehuset vårt,» erklærte gutten som satt sammen med oss i førerhuset, stolt. «Han klarer seg, vi er vant til det.»

Det var under ett minutt siden vi stanset da lederen ga oss ordre om å kjøre videre. Andre væpnede menn gikk opp på lasteplanet og ble stående der, til tross for rystelsene og farten. Alle var bevæpnet og virket truende.

Etter ti minutter stanset bilen. En av de nyankomne hoppet ned fra 58

lasteplanet og kom og åpnet dørene: «Ut, alle sammen, fort!» Han rettet geværet mot oss og tok meg hardt i armen. «Gi meg mobiltelefonen din. Få se hva du har i den der.» Han rotet gjennom vesken min og dyttet meg foran seg med geværløpet i ryggen min.

Helt fra begynnelsen av hadde jeg beholdt håpet om at vi skulle bli ført til det stedet hvor den sårede skulle få pleie, og at vi deretter kunne snu og dra igjen.

Men i dette øyeblikket måtte jeg se i øynene hva som skjedde: Jeg var nettopp blitt tatt som gissel.