Harlan Coben
Seks år Oversatt av Sissel Busk
Harlan Coben Originalens tittel: Six Years Oversatt av Sissel Busk Opprinnelig utgave: Copyright © 2013 by Harlan Coben Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB. Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47583-3 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: David Curtis / Millennium Images, UK Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no Til Brad Bradbeer Uten deg, kjære venn, hadde det ikke vært noen Win
Kapittel 1
Jeg satt på bakerste kirkebenk og så at den eneste kvinnen jeg noen gang kom til å elske, giftet seg med en annen mann. Natalie var kledd i hvitt selvfølgelig, og var så strålende vakker at synet ville martre meg til evig tid. Det hadde alltid vært både en skjørhet og en stille styrke ved Natalies skjønnhet, og der oppe ved alteret var hun eterisk, som fra en annen verden. Hun bet seg i underleppen. Det fikk meg til å tenke på de dovne morgenstundene da vi hadde elsket og hun kunne slenge på seg den blå genseren min og vi gikk nedenunder. Vi satte oss gjerne i frokostkroken og leste aviser, og etter en stund kunne hun ta fram tegneblokken og begynne å tegne. Mens hun tegnet meg, pleide hun å bite seg i underleppen på den måten. To hender grep inn i brystkassen min, tok tak i det skrøpelige hjertet mitt fra begge sider og slet det i to. Hvorfor hadde jeg kommet? Tror du på kjærlighet ved første blikk? Ikke jeg heller. Men jeg tror derimot på en sterk tiltrekning ved første blikk, og at den er noe mer enn bare fysisk. Jeg tror at av og til – kanskje én eller to ganger i livet – kan en bli så voldsomt og så øyeblikkelig tiltrukket av en annen at det føles sterkere enn magnetisk kraft. Det var slik det var med Natalie. Noen ganger blir det ikke til noe mer enn det. Noen ganger vokser det i intensitet og blir til et glødende inferno som du vet er ekte og kommer til å vare til evig tid. 5
Og noen ganger blir du narret til å tro at det første er det andre. I min naivitet hadde jeg trodd at vi ville vare til evig tid. Jeg, som egentlig aldri hadde trodd at jeg ville binde meg, og hadde gjort alt jeg kunne for å slippe unna fotlenkene, visste med en gang – vel, i hvert fall etter en uke – at dette var den kvinnen jeg ønsket å våkne ved siden av hver eneste dag. Dette var den kvinnen jeg ville ofre livet for å kunne beskytte. Dette var den kvinnen – ja, jeg vet hvor dumt dette høres ut – jeg ikke kunne klare meg uten, som ville gjøre selv det hverdagslige til noe viktig. Kvalmende, ikke sant? En prest med glattbarbert hode talte, men blodet suste så sterkt i ørene mine at jeg ikke oppfattet hva han sa. Jeg stirret på Natalie. Jeg ønsket at hun skulle bli lykkelig. Det var ikke bare noe jeg sa, den løgnen vi ofte forteller oss selv, for ærlig talt, hvis vår elskede ikke vil ha oss, da vil vi egentlig at hun skal få det fælt, ikke sant? Men her mente jeg det virkelig. Hvis jeg fullt og fast trodde at Natalie ville bli lykkeligere uten meg, da ville jeg gi slipp på henne, selv om det knuste meg. Men jeg trodde ikke at hun ville bli lykkeligere, uansett hva hun hadde sagt og gjort. Eller dette er kanskje enda en selvrasjonalisering, enda et selvbedrag. Natalie spanderte ikke så mye som et blikk på meg, men jeg kunne se at noe strammet seg rundt munnen hennes. Hun visste at jeg var i rommet. Hun så hele tiden på sin framtidige ektemann. Navnet hans var Todd, hadde jeg nettopp funnet ut. Jeg kan ikke fordra navnet Todd. Todd. Han ble sikkert kalt Toddy eller Toddemann eller Todder’n. Håret til Todd var altfor langt, og han gikk med en sånn firedagersskjeggstubb som noen synes er kult, og andre, slike som jeg, ikke kan utstå. Blikket hans gled kjapt og glatt over gjestene før det heftet seg ved – vel, meg. Der dvelte det et øyeblikk mens det målte meg opp og ned før det bestemte seg for at jeg var bortkastet tid. Hvorfor hadde Natalie gått tilbake til ham? 6
Forloveren til Natalie var søsteren hennes, Julie. Hun sto oppe ved alteret med et livløst robotsmil på leppene og holdt en blomsterbukett i hendene. Vi hadde aldri hilst på hverandre, men jeg hadde sett bilder av henne og hørt dem snakke sammen på telefonen. Julie virket også nokså lamslått over denne utviklingen. Jeg prøvde å få øyekontakt, men hun konsentrerte seg om å bevare tusenmeterblikket. Jeg så på Natalies ansikt igjen, og det var som en serieeksplosjon i brystet mitt. Pang, pang, pang. Oi, dette var virkelig et elendig påfunn. Da brudgommens forlover tok fram ringene, begynte lungene mine å klappe sammen. Det ble vanskelig å puste. Nå var det nok. Jeg hadde kommet hit for å se det med mine egne øyne, tror jeg. Av erfaring visste jeg at jeg trengte det. Faren min døde av et kraftig hjerteinfarkt for fem måneder siden. Han hadde aldri hatt hjerteproblemer tidligere og var i god form på alle måter. Jeg husker at jeg satt på venteværelset, ble ropt inn til legens kontor, fikk høre den forferdelige nyheten – og så ble jeg spurt, både der og i begravelseskapellet, om jeg ville se den døde. Jeg avslo. Jeg regnet med at jeg helst ikke ville huske ham på en båre eller i en kiste. Jeg ville huske ham slik han var. Men etter hvert som tiden gikk, fikk jeg vanskeligheter med å akseptere at han var død. Han hadde vært så full av energi og liv. To dager før han døde, hadde vi vært på en hockeykamp med New York Rangers – far hadde sesongkort – og det ble ekstraomganger, og vi ropte og heiet, så hvordan kunne han være død? En del av meg begynte å lure på om det hadde skjedd en forveksling, eller om det rett og slett var svindel, og at faren min fortsatt var i live på en måte. Jeg vet at det høres sinnssvakt ut, men en kan la seg narre av desperasjon, og hvis en lar desperasjonen få litt spillerom, finner den fram til ulike svar. En del av meg var plaget av at jeg aldri så faren min som lik. Jeg ønsket ikke å gjøre den samme tabben her. Så nå hadde jeg altså sett liket, for å holde meg til den samme 7
dårlige metaforen. Det var ingen grunn til å sjekke pulsen eller røre ved det eller henge omkring lenger enn nødvendig. Jeg prøvde å fjerne meg så ubemerket som mulig. Det er ikke så enkelt når en er én meter og nittifem og har en kroppsbygning «som en tømmerhogger», for å bruke Natalies uttrykk. Jeg har store hender. Nathalie elsket hendene mine. Hun kunne holde dem i sine og spore linjene i håndflaten min. Hun sa de var ordentlige hender, mannehender. Hun hadde tegnet dem også. Hun sa de fortalte historien om meg – om oppveksten min i arbeidermiljø, om hvordan jeg jobbet meg gjennom Lanford College som dørvakt på en lokal nattklubb, og til og med at jeg nå var den yngste professoren på instituttet for statsvitenskap. Jeg vaklet ut av det lille hvite kapellet og ut i den varme sommerluften. Sommer. Hadde det virkelig ikke vært noe mer enn det, når det kom til stykket? En sommerforelskelse? I stedet for to kåte ungdommer som søkte spenning på en leir, var vi to voksne som søkte ensomhet på en retreat – hun for å jobbe med kunsten sin, og jeg for å skrive min avhandling om statsvitenskap – som møtte hverandre og falt pladask, og nå var det snart september, og ingenting varer evig. Hele forholdet vårt hadde noe uvirkelig over seg i og med at vi begge var langt borte fra vår vanlige tilværelse og alt det hverdagslige som hører til den. Kanskje det var det som gjorde det så fantastisk. Kanskje det at vi befant oss i denne virkelighetsfjerne boblen, gjorde forholdet vårt bedre og mer intenst. Kanskje jeg bare tenkte tull. Inne fra kirken hørte jeg hurrarop og applaus. Det fikk meg til å våkne. Seremonien var over. Todd og Natalie var nå herr og fru Skjeggstubb. De ville snart komme nedover kirkegulvet. Jeg lurte på om noen ville kaste risengryn over dem. Det ville sannsynligvis ikke Todd like. Det ville rote til håret hans og sette seg fast i skjeggstubbene. Jeg hadde ikke noe behov for å se mer av dette. Jeg gikk mot baksiden av kapellet og smatt rundt hjørnet akkurat idet kirkedørene ble slått opp. Jeg stirret ut mot 8
plassen. Det var ikke stort annet enn – vel, en åpen plass. Det var trær i bakgrunnen. Hyttene lå på den andre siden av bakketoppen. Kapellet var en del av den kunstnerretreaten som Natalie bodde på. Min retreat var for skribenter og lå lenger borte i veien. Begge retreatene var gamle Vermont-gårder som fortsatt drev litt økologisk jordbruk. «Hallo, Jake.» Jeg snudde meg mot den velkjente stemmen. Der, ikke mer enn ti meter fra meg, sto Natalie. Jeg kastet et raskt blikk på den venstre ringfingeren hennes. Som om hun leste tankene mine, løftet hun hånden for å vise meg den nye gifteringen. «Gratulerer,» sa jeg. «Jeg er veldig glad på dine vegne.» Den bemerkningen ignorerte hun. «Det er ikke til å tro at du er her.» Jeg slo ut med armene. «Jeg hørte det ville bli servert flotte hors d’oeuvres. Vanskelig å holde meg borte fra det.» «Morsomt.» Jeg trakk på skuldrene mens hjertet mitt ble til støv og blåste bort. «Alle sa du ikke ville møte opp,» sa Natalie. «Men jeg visste at du ville det.» «Jeg elsker deg fortsatt,» sa jeg. «Jeg vet det.» «Og du elsker fortsatt meg.» «Jeg gjør ikke det, Jake. Ser du her?» Hun viftet med ringen opp i ansiktet på meg. «Elskling?» Todd med skjeggstubben kom rundt hjørnet. Han fikk øye på meg og rynket brynene. «Hvem er dette?» Men det var tydelig at han visste det. «Jake Fisher,» sa jeg. «Gratulerer med giftermålet.» «Hvor har jeg sett deg før?» Den overlot jeg til Natalie. Hun la en hånd på skulderen hans og sa: «Jake har vært modell for flere av oss. Du kjenner ham sannsynligvis igjen fra noen av bildene våre.» Han så fortsatt morsk ut. Natalie stilte seg foran ham og 9
sa: «Hvis du kunne gi oss et øyeblikk bare, så kommer jeg straks.» Todd kikket bort mot meg. Jeg rørte meg ikke. Jeg trakk meg ikke unna. Jeg så ikke bort. «Ok. Men ikke bli lenge,» sa han motvillig. Han så hardt på meg enda en gang og begynte å gå tilbake mot den andre siden av kapellet. Natalie så på meg. Jeg pekte i retningen der Todd hadde forsvunnet. «Hyggelig fyr,» sa jeg. «Hvorfor kom du?» «Jeg måtte fortelle deg at jeg elsker deg,» sa jeg. «Jeg trengte å si at jeg alltid kommer til å elske deg.» «Det er forbi, Jake. Du må gå videre. Du kommer til å klare deg fint.» Jeg sa ingenting. «Jake?» «Hva er det?» Hun la hodet litt på skakke. Hun visste hva den bevegelsen gjorde med meg. «Lov meg at du vil la oss være i fred.» Jeg bare sto der. «Lov meg at du ikke vil følge etter oss, ringe eller sende e-post.» Smerten i brystet vokste. Den ble til noe skarpt og tungt. Hun slapp meg ikke med øynene. «Ja vel,» sa jeg. «Jeg lover det.» Uten et ord mer gikk Natalie sin vei, tilbake til framsiden av kapellet og mannen hun nettopp hadde giftet seg med. Jeg ble stående et øyeblikk, prøvde å få igjen pusten. Jeg prøvde å bli sint, prøvde å ta det lettvint, prøvde å riste det av meg og si at det var hun som tapte på dette. Jeg prøvde alt det, og jeg prøvde til og med å oppføre meg voksent, men jeg visste likevel at alt sammen bare var utsettelsesteknikk slik at jeg ikke skulle behøve å se i øynene at jeg ville lide av hjertesorg til evig tid. Jeg oppholdt meg bak kapellet helt til jeg regnet med at alle hadde gått. Da gikk jeg rundt til den andre siden. Presten med det glattbarberte hodet sto utenfor på trappen. Det 10
samme gjorde Julie, søsteren til Natalie. Hun la en hånd på armen min. «Går det bra med deg?» «Helt fint,» svarte jeg. Presten smilte til meg. «Nydelig dag for et bryllup, ikke sant?» Jeg blunket mot sollyset. «Jeg går ut fra det,» sa jeg, og så gikk jeg min vei. Jeg var innstilt på å gjøre som Natalie ba meg om. Jeg skulle la henne være i fred. Jeg skulle tenke på henne hver dag, men aldri ringe eller ta kontakt eller søke henne opp på nettet. Jeg holdt løftet mitt. I seks år.
Kapittel 2
SEKS ÅR SENERE Den største forandringen i mitt liv skulle vise seg å inntreffe en eller annen gang mellom klokken 15.29 og 15.30, skjønt det kunne jeg ikke vite på det tidspunktet. Min forelesning i idealrett var nettopp ferdig. Jeg var på vei ut av Bard Hall. Campus var full av liv. Solen skinte klart denne friske Massachusetts-ettermiddagen. En frisbeefinale skulle spilles ute på plassen. Studenter lå strødd overalt, som om de var drysset ut av en enorm hånd. Musikken gjallet. Det var som om drømmen fra universitetsbrosjyrene var blitt levende. Jeg elsker slike dager, men hvem gjør ikke det? «Professor Fisher?» Jeg snudde meg mot stemmen. Sju studenter satt i en halvsirkel på gresset. Jenta som snakket, satt i midten. «Har du lyst til å bli med oss?» spurte hun. Jeg avslo med et smil. «Takk, men jeg har konferansetid nå.» Jeg fortsatte å gå. Jeg ville ikke ha blitt værende uansett, selv om jeg ville ha likt å sitte sammen med dem en slik strålende dag – hvem ville ikke det? Det var fintrukne grenser mellom lærer og student, og – beklager dersom dette høres lite forekommende ut – jeg ønsket ikke å være den læreren, hvis du skjønner hva jeg mener, den læreren som henger litt for mye med studentene og deltar på en og annen studenthusfest og kanskje byr på en øl etter en fotball12
kamp. En professor bør være støttende og tilgjengelig, men en professor skal hverken være kompis eller forelder. Da jeg kom til Clark House, hilste Mrs. Dinsmore meg med et velkjent, strengt blikk. Mrs. Dinsmore, en klassisk stridsøks, hadde vært forværelsedame her på instituttet for statsvitenskap siden Hoover-administrasjonen, kan jeg tenke meg. Hun var minst to hundre år gammel, men var like utålmodig og striks som en som er halvparten så gammel. «God ettermiddag, sexy,» sa jeg. «Noen beskjeder?» «På bordet ditt,» sa Mrs. Dinsmore. Selv stemmen hennes var streng. «Og den vanlige køen av kvinnelige studenter venter utenfor døren din.» «Ok, takk.» «Ser ut som en audition for The Rockettes der borte.» «Skjønner.» «Din forgjenger var ikke på langt nær så tilgjengelig.» «Å, gi deg litt, Mrs. Dinsmore. Jeg besøkte ham i ett sett da jeg var student her.» «Ja da, men du hadde i det minste shorts med anstendig lengde.» «Og da var du litt skuffet, ikke sant?» Mrs. Dinsmore anstrengte seg for å skjule smilet. «Bare kom deg av gårde, er du snill.» «Bare innrøm det.» «Vil du ha et spark i baken? Kom deg ut herfra.» Jeg sendte henne et slengkyss og gikk bakveien for å unngå køen med studenter som hadde møtt opp til konferanse fredag ettermiddag. Jeg hadde to timer med «åpent kontor» hver fredag fra klokken 15 til 17. Det var fritt for alle, ni minutter per student, ikke fastsatt program, ikke timebestilling. De kunne bare møte opp – førstemann til mølla. Vi var strenge med tidsbruken. Ni minutter. Hverken mer eller mindre, samt ett minutt til å gå ut på og la neste student slå seg ned og få sin tur. Hvis de trengte mer tid, eller hvis jeg var deres rådgiver i hovedoppgaven, ville Mrs. Dinsmore sette opp en avtale for et lengre møte. 13
Nøyaktig klokken 15 slapp jeg inn den første studenten. Hun ville diskutere teorier om Locke og Rousseau, to samfunnsvitere som nå var bedre kjent på grunn av sine reinkarnasjoner i TV-programmet Lost enn for sine filosofiske teorier. Den neste studenten hadde egentlig ingen annen grunn for å være her enn – og nå er jeg litt krass – å smiske. Noen ganger hadde jeg lyst til å løfte hånden og si: «Bak noen småkaker til meg i stedet», men jeg skjønner det jo. Den tredje studenten ville klage på karakterene; hun mente at hennes oppgave som fikk B+, burde fått en A–, når den i grunnen egentlig burde ha fått en B. Det var sånn det var. Noen kom til kontoret mitt for å lære noe, noen kom for å imponere, noen kom for å klage, noen kom for å prate – alt det var greit. Jeg dømmer ingen på bakgrunn av disse besøkene. Det ville være galt. Jeg behandler alle studenter som går gjennom disse dørene, likt, for vi er her for å undervise, ikke nødvendigvis bare i statsvitenskap, men kanskje også litt i kritisk tenkning eller til og med – gisp! – livet. Hvis studentene kom til oss fullt ferdig utviklet og uten usikkerhet, hva ville være vitsen da? «Den blir stående på B+,» sa jeg da hun var ferdig. «Men jeg er sikker på at du klarer å få karakteren opp på det neste essayet ditt.» Alarmen på klokken summet. Som jeg sa, holder vi strengt på tiden. Den var nå nøyaktig 15.29. Det var derfor jeg visste når alt begynte da jeg senere gikk tilbake for å se på alt som skjedde videre. Det begynte mellom 15.29 og 15.30. «Tusen takk, professor,» sa hun og reiste seg for å gå. Jeg reiste meg samtidig. Kontoret mitt var ikke blitt forandret et fnugg etter at jeg ble sjef for instituttet for fire år siden og overtok dette rommet etter min forgjenger og mentor, professor Malcolm Hume, utenriksminister for én president, stabsleder for en annen. Det hadde fortsatt denne herlige nostalgiske atmosfæren av akademisk uorden – antikke globuser, tykke bøker, gulnede manuskripter, fillete plakater, innrammede 14
portretter av menn med skjegg. Det var ikke noe skrivebord i rommet, bare et stort eikebord med plass til tolv, det nøyaktige antallet på studentene i min hovedfagsgruppe. Det var rot overalt. Jeg hadde ikke brydd meg om å få kontoret pusset opp, ikke så mye fordi jeg ønsket å hedre min mentor, slik folk flest trodde, men for det første fordi jeg var lat og egentlig ikke gadd, og for det andre fordi jeg egentlig ikke kunne stille opp med noen personlig stil eller familiebilder og egentlig ikke brydde meg om dette «kontoret er et speilbilde av mannen»-tullet. Eller hvis jeg gjorde det, var dette i så fall mannen; jeg hadde nemlig alltid ment at rot bidro til et individuelt uttrykk. Det er noe ved sterilitet og orden som hemmer spontanitet hos studenter. Rot ser ut til å oppmuntre til et friere uttrykk hos studentene mine – omgivelsene er allerede i uorden, tenker de, så mine tåpelige ideer kan sikkert ikke gjøre større skade? Men for det meste var det fordi jeg var lat og ikke gadd. Begge reiste seg fra eikebordet, og vi håndhilste. Hun holdt hånden min et sekund lenger enn nødvendig, så jeg brøt opp raskt med hensikt. Nei da, dette skjer ikke hele tiden. Men det skjer. Jeg er nå trettifem, men da jeg begynte her – som den unge professoren i tjueårene – skjedde det oftere. Husker du den scenen i Jakten på den forsvunne skatten der en student hadde skrevet «ELSKER DEG» på øyelokkene? Noe liknende hendte meg det første semesteret jeg var her. Bortsett fra at det første ordet ikke var «ELSKER», og det andre var blitt forandret fra «DEG» til «MEG». Jeg skryter ikke av det. Vi professorer har en stilling med ganske stor makt. De mennene som faller for dette, eller tror at de på en måte er verd en slik oppmerksomhet (ikke for å være kjønnsdiskriminerende, men det gjaldt nesten alltid menn), er vanligvis mer usikre og trengende enn noen kvinnelig student med farskompleks du kan dumpe borti. Idet jeg satte meg igjen og ventet på at neste student skulle komme inn, kastet jeg et blikk på datamaskinen til høyre på bordet. Collegets hjemmeside var slått opp. Si15
den var en typisk collegeside, antar jeg. Til venstre var en billedserie med collegeliv, studenter av ulike raser, religioner, dissentersamfunn og kjønn som hadde det gøy – med hverandre, med professorer, med aktiviteter, sånne ting. Banneret på toppen hadde skolens logo og bilder av de mest kjente bygningene, inkludert det prestisjefylte Johnson Chapel, en større versjon av kapellet der jeg hadde sett Natalie bli viet. I den høyre delen av skjermen var det nyheter fra colleget, og nå, idet Barry Watkins, den neste studenten på listen, kom inn og sa: «Yo, prof, åssen går’e?», oppdaget jeg en omtale av et dødsfall som fikk meg til å stanse. «Hei, Barry,» sa jeg mens jeg fortsatt stirret på skjermen. «Bare sitt ned.» Det gjorde han og slengte beina på bordet. Han visste at jeg ikke brydde meg om det. Barry kom hver uke. Vi snakket om alt og ingenting. Besøkene hans var mer som en utvannet terapitime enn noe som helst innenfor akademia, men det var også helt greit for meg. Jeg så nærmere på skjermen. Det som hadde fått meg til å stoppe opp, var et frimerkestort bilde av den avdøde. Jeg kjente ham ikke igjen – ikke på denne avstanden – men han så ung ut. På en måte er ikke det uvanlig for nekrologer. Colleget skannet ofte avdødes årbokbilde i stedet for å forsøke å finne et nyere fotografi, men jeg kunne raskt se at det ikke var tilfellet her. Hårfrisyren var ikke noe fra sekstieller syttiårene. Fotografiet var ikke i svart-hvitt heller, noe som årbøkene hadde vært fram til 1989. Vi er uansett et lite college, omtrent fire hundre studenter per årstrinn. Dødsfall var ikke uvanlig, men kanskje på grunn av størrelsen på skolen eller min nære tilknytning til den, både som student og medlem av lærerstaben, følte jeg meg alltid litt personlig involvert når noen herfra døde. «Yo, prof?» «Et øyeblikk, Barry.» Jeg grep nå inn i den tilmålte tiden hans. Jeg bruker en bærbar resultattavle av det slaget som en ser i basketball16
haller over hele landet, med kjempestore røde, digitale tall. Jeg hadde fått den som gave av en venn, for på grunn av høyden min antok han at jeg måtte ha spilt basketball. Det hadde jeg ikke, men jeg elsket klokken. Siden den var stilt inn på automatisk nedtelling fra ni minutter, kunne jeg nå se at vi var kommet til 8.49. Jeg klikket på det lille bildet. Da det ble forstørret, klarte jeg å holde tilbake et gisp. Navnet på avdøde var Todd Sanderson. Jeg hadde fortrengt Todds etternavn fra hukommelsen – på bryllupsinvitasjonen hadde det bare stått «Todd og Natalies vielse!» – men oi, jeg kjente igjen ansiktet. Skjeggstubben var borte. Her var han glattbarbert og hadde kortklipt hår. Jeg lurte på om det var Natalies innflytelse – hun hadde alltid klaget over at skjeggstubben min irriterte huden hennes – og så lurte jeg på hvorfor jeg tenkte på noe så fjollete. «Klokka går, prof.» «Et øyeblikk, Barry. Og ikke kall meg prof.» Todds alder var førtito. Han var litt eldre enn jeg hadde trodd. Natalie var trettifire, ett år yngre enn meg. Jeg hadde regnet med at Todd var mer på vår alder. Ifølge nekrologen hadde Todd hatt en sterk posisjon på fotballaget og vært Rhodes Scholar-finalist. Imponerende. Han hadde gått ut med høyeste karakter fra institutt for historie, hadde grunnlagt en veldedig organisasjon som het Fresh Start, og det siste året på college hadde han vært president i Psi U, mitt broderskap. Todd hadde ikke bare gått på mitt college, men vi tilhørte begge samme broderskap. Hvordan var det mulig at jeg ikke hadde visst noe om det? Det var mer, mye mer, men jeg hoppet ned til siste linje: Begravelsen finner sted søndag i Palmetto Bluff, South Carolina, i nærheten av Savannah, Georgia. Mr. Sanderson etterlater seg hustru og to barn. 17
To barn? «Professor Fisher?» Det var noe rart i stemmen til Barry. «Beklager, jeg bare –.» «Jøss, nei, ikke gjør det. Men er alt bra?» «Ja da, helt fint.» «Sikker? Du er ganske bleik.» Barry lot joggeskoene falle til gulvet og la hendene på bordet. «Hør her, jeg kan komme tilbake en annen gang.» «Nei da,» sa jeg. Jeg snudde meg fra skjermen. Det fikk vente. Mannen til Natalie døde tidlig. Det var trist, rett og slett tragisk, men det hadde ikke noe med meg å gjøre. Det var ingen grunn til å avlyse arbeid eller lage bry for studentene mine. Jeg hadde havnet i en tankerekke som ikke tok slutt – ikke bare det at Todd var død, men det faktum at han hadde gått på mitt college. Det var et pussig sammentreff, syntes jeg, men ikke akkurat noen jordrystende åpenbaring. Kanskje Natalie ganske enkelt likte Lanford-karer. «Så hva gjelder det?» spurte jeg Barry. «Kjenner du professor Byrner?» «Ja, så klart.» «Han er helt på trynet.» Han var det, men det kunne jeg ikke si. «Hva er problemet?» Jeg hadde ikke sett noen dødsårsak i nekrologen. Som oftest skrev de ikke noe om det her på universitetet. Jeg kunne sjekke det senere. Hvis det ikke sto der, kunne jeg kanskje finne en mer omfattende nekrolog på nettet. Men hvorfor i all verden skulle jeg trenge å vite noe mer? Hvilken forskjell gjorde det? Best å holde seg unna dette. Uansett måtte det vente til jeg var ferdig med konferansene. Jeg gjorde meg ferdig med Barry og fortsatte. Jeg prøvde å skyve tankene på nekrologen unna og konsentrere meg om de studentene som var igjen. Jeg gjorde ikke noen god jobb, men studentene la ikke merke til det. Stu18
denter kan ikke tenke seg at professorer har noe privatliv, på samme måte som de ikke kan tenke seg at foreldre har sex. På en måte er det greit nok. På den annen side må jeg stadig minne dem på at de må se litt utenfor seg selv. Vi mennesker ser ut til å være av den oppfatning at vi selv er spesielt komplekse, mens alle andre er noe enklere. Det er selvfølgelig ikke riktig. Vi har alle våre egne drømmer og håp og behov og lyster og hjertesorger. Vi har alle vår egen spesielle utgave av galskap. Tankene mine var i drift. Jeg så på klokken, som stampet seg langsomt framover, som om jeg var studenten som kjedet vettet av seg i en dødsens kjedelig skoletime. Da klokken endelig var fem, gikk jeg tilbake til dataskjermen. Jeg hentet opp den fullstendige nekrologen over Todd Sanderson. Niks, ingen dødsårsak ble oppgitt. Merkelig. Noen ganger kunne det ligge et hint i den anbefalte donasjonen. Det kunne stå at i stedet for blomster kunne man gi en gave til Kreftforeningen, eller noe sånt. Men det sto ikke noe om det. Det sto heller ikke nevnt noe om Todds yrke, men hva så? Kontordøren min fløy opp, og Benedict Edwards, professor ved det humanistiske fakultet og min beste venn, kom inn. Han brydde seg ikke om å banke på, men han hadde aldri følt at det var nødvendig heller. Vi hadde for vane å treffes hver fredag klokken fem og besøke en bar der jeg hadde jobbet som dørvakt i studietiden. Den gangen var den ny og skinnende og hipp og trendy. Nå var den gammel og nedslitt og omtrent like hipp og trendy som en Betamax videokassettspiller. Benedict var nærmest min rake motsetning rent fysisk – spinkel, spedbygd og afroamerikaner. Øynene hans ble forstørret av enorme Ant-Man-briller som liknet på vernebriller fra kjemisk institutt. Apollo Creed var sikkert inspirasjonen bak den altfor store barten og den altfor fyldige afrofrisyren. Han hadde slanke fingrer som en kvinnelig pianist, føtter som en ballerina kunne misunt ham, og 19
selv ikke en blind ville tatt ham for å være tømmerhogger. Til tross for dette – eller kanskje på grunn av det – var Benedict også en fullkommen «playah» og kapret flere damer enn en rapper på hitlisten. «Hva er i veien?» spurte Benedict. Jeg hoppet over «Ingenting» eller «Hvordan vet du at noe er i veien?» og gikk rett på sak: «Har du noen gang hørt om en fyr som heter Todd Sanderson?» «Tror ikke det. Hvem er han?» «En som har gått ut herfra. Det står en nekrolog over ham på nettet.» Jeg snudde skjermen mot ham. Benedict rettet på skibrillene. «Kjenner ham ikke. Hvordan det?» «Husker du Natalie?» Det gled en skygge over ansiktet hans. «Jeg har ikke hørt deg si det navnet på –.» «Ja da, ja da. Men dette er altså – eller var – mannen hennes.» «Den fyren hun dumpet deg for?» «Ja.» «Og nå er han død?» «Det ser sånn ut.» «Jaså,» sa Benedict og hevet et øyebryn. «Hun er singel igjen.» «Fintfølende.» «Jeg er bekymret. Du er min beste støttespiller når det gjelder damer. Jeg har rappen som damene elsker, det er så, men du har utseendet. Jeg kan ikke miste deg.» «Fintfølende,» sa jeg igjen. «Skal du ringe henne?» «Hvem?» spurte jeg. «Condoleezza Rice. Hvem tror du jeg mener? Natalie, selvsagt.» «Jo’a, klart det. Si noe sånt som: ‘Du, den fyren du dumpet meg for, er død. Skal vi gå på kino?’» Benedict leste nekrologen. «Vent litt.» 20
«Hva er det?» «Det står her at hun har to barn.» «Hva så?» «Da blir det mer komplisert.» «Kan du slutte nå?» «Jeg mener to barn. Hun er muligens feit nå.» Benedict kikket bort på meg med de forstørrede øynene sine. «Hvordan tror du Natalie ser ut nå? Jeg mener, to barn. Hun er sikkert lubben, ikke sant?» «Hvordan kan jeg vite det?» «Hm, på samme måte som alle andre – via Google, Facebook, den slags.» Jeg ristet på hodet. «Nei, det har jeg ikke gjort.» «Hva? Alle gjør det. For pokker, jeg gjør det med alle mine tidligere kjærester.» «Og Internett bryter ikke sammen av den trafikken?» Benedict gliste. «Jeg trenger faktisk en egen server.» «Jøss, jeg håper ikke det er en eufemisme.» Men jeg så noe trist bak smilet hans. Jeg husket en gang på en bar da Benedict var blitt skikkelig full, og jeg grep ham i å stirre på et slitt fotografi som han hadde gjemt i lommeboken. Jeg spurte ham hvem det var. «Den eneste jenta jeg kommer til å elske,» snøvlet han. Så stappet han bildet tilbake igjen bak kredittkortet, og til tross for hint fra meg har han aldri sagt et ord om henne igjen. Han hadde hatt det samme triste smilet den gangen. «Jeg lovte Natalie,» sa jeg. «Lovte henne hva?» «At jeg skulle la dem være i fred. At jeg aldri skulle oppsøke dem eller bry dem.» Benedict tenkte litt. «Det ser ut til at du har holdt det løftet, Jake.» Jeg sa ikke noe. Benedict hadde ikke snakket sant. Han sjekket ikke Facebook-sidene til tidligere kjærester, eller hvis han gjorde det, gjorde han det ikke med særlig stor entusiasme. Men en gang da jeg braste inn på kontoret hans – jeg pleier heller ikke å banke på – så jeg han var 21
inne på Facebook. Jeg fikk en rask kikk og så at den siden han hadde slått opp på, tilhørte den samme kvinnen som han hadde bilde av i lommeboken. Benedict slukket straks skjermen, men jeg skal vedde på at han sjekker den siden ofte. Hver dag, sikkert. Jeg skal vedde på at han har sett på hvert nye fotografi av den eneste kvinnen han elsket. Jeg skal vedde på at han så på livet hennes nå, familien kanskje, mannen hun delte seng med, og at han stirret på dem på samme måte som han stirret på det fotografiet i lommeboken. Jeg har ikke noe bevis for noe av dette, bare en følelse, men jeg tror ikke jeg er så langt unna sannheten. Som jeg sa tidligere: Vi har alle vår egen spesielle utgave av galskap. «Hva er det du prøver å si?» spurte jeg. «Jeg sier bare at alt det der med ’dem’ er over nå.» «Natalie har ikke vært en del av mitt liv på lenge.» «Tror du virkelig det?» spurte Benedict. «Måtte du love henne å glemme hvordan du følte også?» «Jeg trodde du var redd for å miste din beste støttespiller.» «Du er ikke så kjekk.» «Ondskapsfulle drittsekk.» Han reiste seg. «Vi professorer innenfor humaniora vet alt.» Benedict lot meg få fred da. Jeg reiste meg og gikk bort til vinduet. Jeg så ut over plassen. Jeg så studentene gå forbi, og som jeg ofte gjør når jeg blir konfrontert med en livssituasjon, lurte jeg på hva jeg ville ha rådet dem til hvis de var i mine sko. Plutselig og uten forvarsel kom alt stormende tilbake – det hvite kapellet, hvordan hun var på håret, måten hun holdt fram ringfingeren på, all smerten, lengselen, følelsene, kjærligheten, sårheten. Knærne ga etter under meg. Jeg trodde jeg hadde sluttet å tenke på henne på den måten. Hun hadde knust meg, men jeg hadde plukket opp restene, satt meg selv sammen igjen og gått videre i livet. Så idiotisk å ha slike tanker nå. Så egoistisk. Så upas22
sende. Kvinnen hadde nettopp mistet mannen sin, og som den gjøken jeg var, lurte jeg på om det var noen mulighet for meg. La det fare, sa jeg til meg selv. Glem henne og alt sammen. Gå videre. Men jeg klarte det ikke. Jeg var rett og slett ikke skapt på den måten. Jeg hadde ikke sett Natalie siden bryllupet. Nå skulle jeg se henne i begravelsen. Noen ville sikkert se ironien i det – men jeg hørte ikke til blant dem. Jeg gikk bort til datamaskinen og bestilte en flybillett til Savannah.
Kapittel 3
Det første tegnet på at noe ikke stemte, kom under minnetalen. Palmetto Bluff var mer et enormt, inngjerdet samfunn enn en by. Den nybygde «landsbyen» var vakker, ren, pent vedlikeholdt, historisk nøyaktig – og alt dette ga stedet en steril Disney-Epcot-fornemmelse av noe uekte. Alt var litt for perfekt. Det skinnende hvite kapellet – ja da, enda et – sto på en klippe så pittoresk at det hele fortonet seg som, ja, som et bilde. Varmen, derimot, var altfor ekte – en levende, pustende ting så tettpakket av fuktighet at den kunne forveksles med et perleforheng. I enda et flyktig øyeblikk av fornuft spurte jeg meg selv hvorfor jeg hadde reist ned hit, men jeg svettet det bort. Nå var jeg her, så spørsmålet var irrelevant. Vertshuset i Palmetto Bluff så ut som en filmkulisse. Jeg gikk inn i den søte baren og bestilte en whisky av en søt bardame. «Er du her på grunn av begravelsen?» spurte hun. «Ja.» «Tragisk.» Jeg nikket og stirret ned i drinken. Den søte bardamen tok hintet og sa ikke noe mer. Jeg er stolt av at jeg kan kalle meg en opplyst mann. Jeg tror ikke på skjebnen eller forutbestemmelse eller noe av det overtroiske tullet, men her var jeg altså, og trengte å rettferdiggjøre min impulsive atferd på nettopp denne måten. Det er meningen at jeg skal være her, sa jeg til meg selv. Jeg var tvunget til å gå om bord i det flyet. Jeg visste ikke 24
hvorfor. Jeg hadde sett med mine egne øyne at Natalie giftet seg med en annen, og selv nå kunne jeg fortsatt ikke helt akseptere det. Det var fortsatt et grunnleggende behov for å finne en avslutning. For seks år siden hadde Natalie dumpet meg med en lapp der det sto at hun skulle gifte seg med sin gamle flamme. Neste dag fikk jeg invitasjon til bryllupet deres. Ikke til å undres over at det fortsatt føltes … uavsluttet. Nå var jeg her i håp om å finne om ikke en avslutning, så i hvert fall en slags fullbyrdelse. Forbløffende hvordan vi klarer å rasjonalisere når vi virkelig ønsker noe. Men hva ønsket jeg egentlig her? Jeg tømte drinken, takket den søte bardamen og begynte å gå langsomt mot kapellet. Jeg holdt avstand, selvsagt. Jeg er muligens ufordragelig og ufølsom og selvsentrert, men ikke så mye at jeg trenger meg innpå en enke som begraver sin mann. Jeg holdt meg bak et stort tre – en palmett, selvsagt, hva annet? – og våget knapt å ta en titt på de sørgende. Da jeg hørte åpningssalmen, regnet jeg med at kysten var så klar som den kunne bli. Et raskt blikk bekreftet det. Alle var nå inne i kapellet. Jeg begynte å gå mot det. Jeg kunne høre sangen fra et gospelkor. Det var storslagent. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, så jeg prøvde kirkedøren, fant den ulåst (selvsagt) og gikk inn. Jeg bøyde hodet idet jeg gikk inn, mens jeg holdt en hånd opp mot ansiktet som om jeg klødde på noe. Snakk om stakkarslig forkledning. Det var ikke noe behov for det. Kapellet var stappfullt. Jeg sto bakerst sammen med andre sørgende som også hadde kommet sent og ikke kunne finne sitteplass. Koret fullførte den åndfulle sangen, og en mann – jeg vet ikke om han var forstander eller prest eller hva – gikk opp til talerstolen. Han begynte å snakke om Todd som en «omsorgsfull lege, god nabo, sjenerøs venn og en vidunderlig familiefar». Lege. Det hadde jeg ikke visst. Mannen snakket glatt om Todds sterke egenskaper – hans veldedighetsarbeid, 25
hans vinnende personlighet, hans åndfullhet, hans evne til å få enhver til å føle seg spesiell, hans vilje til å brette opp ermene og trå til når som helst når noen, venn eller fremmed, trengte en håndsrekning. Naturligvis avskrev jeg alt dette som en vanlig begravelsesfortelling – vi har for vane å skamrose de avdøde – men jeg kunne se tårer i øynene på de sørgende og at de nikket til det han sa, som om dette var en sang bare de kunne høre. Fra min utkikkspost bakerst strakte jeg meg for å få et glimt av Natalie der framme, men det var for mange hoder i veien. Jeg ville ikke gjøre meg bemerket, så jeg sluttet med det. Dessuten hadde jeg kommet inn i kapellet, sett meg rundt og hørt på minnetalen over den avdøde. Var ikke det nok? Hva annet kunne jeg gjøre her inne? Det var på tide å gå. «Vårt første minneord,» sa mannen på talerstolen, «kommer fra Eric Sanderson.» En blek tenåring – jeg kan tenke meg at han var omkring seksten – reiste seg og gikk fram til talerstolen. Min første tanke var at Eric måtte være Tom Sandersons (og dermed Natalies) nevø, men den tanken ble fort gjort til skamme av guttens innledning. «Far var helten min …» Far? Det tok meg flere sekunder. Tanker har en tendens til å gli inn i visse spor og ikke komme ut av dem igjen. Da jeg var barn, fortalte faren min meg en gammel gåte som han trodde ville lure meg. «En far og en sønn blir utsatt for en ulykke. Faren dør. Gutten blir kjørt i all hast til sykehuset. Kirurgen sier: ’Jeg kan ikke operere denne gutten. Han er min sønn.’ Hvordan kan det ha seg?» Det er dette jeg mener med spor. For min fars generasjon var denne gåten rimelig vanskelig å løse, regner jeg med, men for folk på min alder er svaret – kirurgen var guttens mor – så innlysende at jeg husker jeg lo høyt. «Hva er det neste, pappa? Skal du begynne å bruke åttesporsspilleren din?» Dette var noe tilsvarende. Jeg lurte på hvordan en mann 26
som bare hadde vært gift med Natalie i seks år, kunne ha en sønn i tenårene? Svaret: Eric var Todds sønn, ikke Natalies. Enten hadde Todd vært gift tidligere eller i det minste hatt et barn med en annen kvinne. Igjen prøvde jeg å se Natalie på første rad. Jeg strakte hals, men kvinnen som sto ved siden av meg, ga meg et oppgitt sukk fordi jeg trengte meg inn på hennes område. Der oppe på podiet tok Eric, Todds sønn, alle med storm. Han snakket nydelig og rørende. Det var ikke et tørt øye i kapellet bortsett fra –, vel, mitt. Hva nå? Skulle jeg bare stå her? Hilse på enken og forvirre henne eller forstyrre sørgedagen for henne? Og hva med stakkars lille egoistiske meg? Ønsket jeg virkelig å se ansiktet hennes igjen, se at hun gråt over tapet av sitt livs kjærlighet? Trolig ikke. Jeg så på klokken. Jeg hadde bestilt plass på et fly utpå kvelden. Ja da, raskt inn og ut. Ikke noe kluss og mas, ingen overnatting, ingen hotellutgift. Billigst mulig avslutning. Det er sikkert noen som vil påstå det innlysende angående Natalie og meg – at jeg hadde idealisert vår tid sammen til noe hinsides alle proporsjoner. Jeg forstår det. Rent objektivt ser jeg at det argumentet har en viss gyldighet. Men hjertet er ikke objektivt. Jeg, som tilba de store tenkerne, teoretikerne, filosofene av vår tid, ville aldri synke så dypt at jeg ville bruke et så utslitt uttrykk som: Jeg bare vet det. Men jeg vet det faktisk. Jeg vet hva Natalie og jeg var. Jeg kan se det med et klart blikk, ikke engang svakt farget, og av den grunn kan jeg ikke fatte hva det ble av oss. Og summa summarum: Jeg kan fortsatt ikke begripe hva som skjedde med oss. Da Eric var ferdig og satte seg igjen, ga snufsing og tilbakeholdt gråt gjenlyd i det skinnende hvite kapellet. Presten som hadde ledet begravelsen, gikk tilbake til talerstolen og brukte den vanlige håndbevegelsen som betydde «vær så snill og reis dere». Da forsamlingen begynte å reise seg, benyttet jeg meg av uroen til å snike meg ut. Jeg gikk over 27
veien og stilte meg bak palmetten igjen. Jeg lente meg mot stammen og var ikke synlig fra kapellet. «Går det bra med deg?» Jeg snudde meg og så den søte bardamen. «Ja takk, fint.» «Flott kar, denne legen.» «Ja,» sa jeg. «Kjente du ham godt?» Jeg svarte ikke. Noen minutter senere gikk dørene til kapellet opp. Kisten ble trillet ut i den stekende solen. Da den var like ved begravelsesbilen, gikk bærerne, hvorav en av dem var avdødes sønn, Eric, bort og stilte seg rundt kisten. En kvinne med stor, svart hatt kom ut bak dem. Hun holdt armen rundt en jente på omtrent fjorten. En høy mann sto ved siden av henne. Hun lente seg mot ham. Mannen liknet litt på Todd. Jeg antok at det var broren og søsteren, men jeg bare gjettet. Bårebærerne løftet kisten og lot den gli inn i begravelsesbilen. Kvinnen i den svarte hatten og jenta ble geleidet til den første limousinen. Den høye muligensbroren åpnet døren for dem. Eric satte seg inn ved siden av dem. Jeg betraktet resten av forsamlingen da de begynte å komme ut. Fortsatt ingen tegn til Natalie. Jeg syntes det var litt merkelig. Jeg hadde sett dette bli gjort på begge måter. Noen ganger var enken den første som forlot stedet og fulgte etter kisten, noen ganger lot hun hånden hvile på den. Og andre ganger var hun den siste og ventet til hele kapellet var tomt før hun gikk mot utgangen. Jeg husker at min egen mor ikke hadde ønsket å snakke med noen andre etter min fars begravelse. Hun gikk så langt som til at hun snek seg ut gjennom en sidedør for å unngå å møte familie og venner. Jeg så flere sørgende komme ut. Sorgen deres var blitt en levende, pustende ting, akkurat som heten. Den var ekte og følbar. Disse menneskene var ikke her av ren høflighet. De brydde seg om denne mannen. De var rystet over at han var død, men hva hadde jeg ventet meg? Trodde jeg at Natalie 28
hadde dumpet meg for en taper? Var det ikke bedre å ha tapt overfor denne høyt verdsatte legen enn en drittsekk? Godt spørsmål. Bardamen sto fortsatt ved siden av meg. «Hvordan døde han?» hvisket jeg. «Vet du ikke det?» Jeg ristet på hodet. Taushet. Jeg snudde meg mot henne. «Myrdet,» sa hun. Ordet hang i den fuktige luften og nektet å forsvinne. «Myrdet?» gjentok jeg. «Ja.» Jeg åpnet munnen, lukket den igjen, og prøvde på ny: «Hvordan? Hvem?» «Han ble skutt, tror jeg. Jeg er ikke helt sikker på den delen. Politiet vet ikke hvem det var. De tror det var et mislykket ran. Du vet, en fyr som brøt seg inn og ikke visste at det var noen hjemme.» Jeg kjente en krypende nummenhet. Det kom ingen strøm av mennesker ut av kapellet lenger. Jeg stirret mot døren og ventet på at Natalie skulle komme ut. Men det gjorde hun ikke. Mannen som hadde ledet seremonien, kom ut og lukket dørene bak seg. Han satte seg foran i begravelsesvognen. Vognen begynte å kjøre ut. Den første limousinen fulgte etter. «Finnes det en sidedør?» spurte jeg. «Hva?» «Til kapellet. Er det en annen utgang?» Hun rynket pannen. «Nei,» sa hun. «Det er bare den ene døren.» Prosesjonen hadde begynt å kjøre. Hvor pokker var Natalie? «Skal du ikke følge til gravlunden?» «Nei,» sa jeg. Hun la en hånd på armen min. «Du ser ut som om du kunne trenge en drink.» Det var vanskelig å protestere på det. Jeg nærmest sjang29
let bak henne mot baren og halvveis sank ned på den samme krakken som tidligere. Hun skjenket en ny whisky til meg. Jeg stirret på prosesjonen, på kapelldøren, på den lille plassen utenfor. Ingen Natalie. «Jeg heter Tess, forresten.» «Jake,» sa jeg. «Og hvordan kjente du Mr. Sanderson?» «Vi gikk på samme college.» «Er det sant?» «Ja. Hvordan det?» «Du ser mye yngre ut.» «Jeg er det. Han gikk flere år før meg.» «Å ja, da skjønner jeg.» «Tess?» «Ja?» «Kjenner du noe til familien til doktor Sanderson?» «Sønnen hans, Eric, pleide å gå ut med niesen min. Kjekk gutt.» «Hvor gammel er hun?» «Seksten, kanskje sytten. For en tragedie. Han og faren sto hverandre så nær.» Jeg visste ikke hvordan jeg skulle nærme meg temaet, så jeg spurte: «Kjenner du Sandersons kone?» Tess la hodet på skakke. «Gjør ikke du?» «Nei,» løy jeg. «Jeg har aldri truffet henne. Vi kjente hverandre bare fra noen få collegetreff. Da kom han alltid alene.» «Du virker veldig engasjert til å være en fyr som bare kjente ham fra noen collegetreff.» Jeg visste ikke hvordan jeg skulle svare på det, så jeg tok en stor slurk av drinken. Så sa jeg: «Det er bare det at jeg ikke så henne i begravelsen.» «Hvordan vet du det?» «Hva?» «Du sa nettopp at du aldri hadde truffet henne. Hvordan vet du at hun ikke var der?» 30
Jøss, dette var jeg visst ikke særlig flink til. «Jeg har sett fotografier.» «De kan ikke ha vært særlig gode.» «Hva mener du?» «Hun var jo der. Kom ut like bak kisten, sammen med Katie.» «Katie?» «Datteren deres. Eric var en av bårebærerne. Så kom broren til dr. Sanderson ut sammen med Katie og Delia.» Selvfølgelig husket jeg dem. «Delia?» «Kona til dr. Sanderson.» Det begynte å svirre i hodet mitt. «Jeg trodde hun het Natalie.» Hun la armene i kors og så på meg med rynkede bryn. «Natalie? Nei. Hun heter Delia. Hun og dr. Sanderson var ungdomskjærester. Vokste opp rett her borte. De har vært gift i årevis.» Jeg bare stirret på henne. «Jake?» «Hva er det?» sa jeg. «Er du i det hele tatt sikker på at du har kommet til riktig begravelse?»