Kristin Harmel
Så lenge det er stjerner på himmelen Oversatt av Benedicta Windt-Val
Kristin Harmel Originalens tittel: The Sweetness of Forgetting Oversatt av Benedicta Windt-Val Copyright © 2012 by Kristin Harmel Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB. ISBN 978-82-02-38587-3 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Peter Zelei/Vetta/Getty Images og iStockPhoto Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til bestemor og bestefar fra Weymouth
Av ett menneske har Gud skapt alle folkeslag. Apostlenes gjerninger 17,26 Én manns lys kan lyse for mange. Traktat Sabbat, Talmud Alle Guds skapninger er hans familie, og den som gjør mest godt mot Guds skapninger, er den Gud elsker høyest. Profeten Muhammed
Kapittel 1
Gaten utenfor bakeriet ligger tom og stille, og i den halve timen like før soloppgang, når daggryets smale fingrer så vidt strekker seg opp over horisonten, kan jeg nesten tro at jeg er det eneste mennesket på jorden. Det er september, halvannen uke etter Labour Day. I de små byene oppover og nedover Cape Cod betyr dette at turistene har dratt hjem, folk fra Boston har stengt sommerhusene sine for sesongen, og gatene har fått det samme forlatte preget over seg som i en rastløs drøm. Løvet på trærne utenfor har begynt å skifte farge, og jeg vet at om noen få uker vil det gjenspeile solnedgangens dempede nyanser, selv om folk flest ikke tenker på å komme hit for å beundre høstløv. De som interesserer seg for slikt, vil dra til Vermont, til New Hampshire, eller til Berkshires i den vestlige delen av staten vår, der eik og lønn vil male verden i flammende rødt og brent oransje. Men i stillheten som hviler over Cape utenfor sesongen, vil det svaiende strandgresset bli gyllent etter hvert som dagene blir kortere, fuglene som trekker sørover fra Canada, vil slå seg ned i store flokker for å hvile, sumpene vil falme til penselstrøk i vannfarger. Og jeg vil holde øye med det, slik jeg alltid holder øye med det, fra vinduet i North Star Bakery. Jeg kan ikke huske en tid da ikke dette stedet, familiebedriften vår, føltes mer som hjemme for meg enn det lille gule huset ved bukten der jeg vokste opp, det hjemmet jeg nå har vært nødt til å flytte tilbake til etter at skilsmissen trådte i kraft. 9
Skilsmisse. Ordet ringer i ørene mine, om og om igjen, og får meg til å føle meg som en taper nok en gang, mens jeg prøver å utføre en balanseakt som går ut på å åpne ovnsdøren med den ene foten, samtidig som jeg håndterer to kjempesvære brett med små kanelpaier og holder øye med bakeriutsalget. Det slår meg enda en gang mens jeg setter inn paiene, tar ut et brett med croissanter og lukker døren igjen med hoften, at hvis du prøver å ha alt, vil hendene dine alltid være fulle. I dette tilfellet er det helt bokstavelig. Jeg ville så fryktelig gjerne holde ekteskapet sammen for Annies skyld. Jeg ville ikke at datteren min skulle vokse opp i et hjem der hun følte seg utrygg i forholdet til foreldrene sine, slik jeg selv gjorde da jeg var barn. Jeg ville at hun skulle ha det bedre. Men livet blir aldri slik som du planlegger det – gjør det vel? Bjellen over inngangsdøren klinger da jeg løfter de sprø, smørfylte croissantene fra bakepapiret. Jeg kaster et blikk på tidsuret på den andre ovnen – vaniljemuffinsene må ut om litt under seksti sekunder, og da kommer jeg ikke raskt nok ut i butikken. «Hope?» roper en dyp stemme fra butikken. «Er du bak der?» Jeg sukker lettet. Det er i det minste en kunde jeg kjenner. Skjønt stort sett kjenner jeg jo alle som er igjen i byen etter at turistene har reist hjem. «Kommer straks, Matt!» svarer jeg høyt. Jeg drar på meg ovnshanskene, de himmelblå med muffins brodert rundt kantene som Annie kjøpte til meg da jeg fylte femogtredve i fjor, og tar vaniljekakene ut av ovnen. Jeg puster dypt inn, den søte duften tar meg rett tilbake til barndommen et øyeblikk. Min mamie – fransk for «bestemor» – grunnla North Star Bakery for seksti år siden, noen år etter at hun flyttet til Cape Cod sammen med bestefaren min. Jeg vokste opp her og lærte å bake som liten jente mens hun tålmodig forklarte meg hvordan man lager deig, hvorfor brød hever, og hvordan man kan forvandle både tra10
disjonelle og uventete ingredienser til godbiter som Boston Globe og Cape Cod Times jubler over hvert år. Jeg setter muffinsene til avkjøling og skyver inn to brett med småkaker med anis- og fennikelsmak i ovnen i stedet. Under dem, på den nederste rillen, setter jeg inn et brett med halvmåner – mandelmasse smakssatt med appelsinblomst, drysset med kanel, innbakt i et butterdeigskall og formet til varsomt buede strimler. Jeg lukker ovnsdøren og børster melet av hendene. Så trekker jeg pusten dypt, stiller tidsuret og går fra kjøkkenet ut i den strålende opplyste butikken. Uansett hvor travel jeg er, må jeg alltid smile når jeg kommer inn gjennom dørene – Annie og jeg malte bakeriet i fjor høst da det ikke var så mye å gjøre, og hun valgte prinsesserosa med hvite kanter. Av og til føles det som om vi bor inne i en kjempediger muffins. Matt Hines sitter i en stol vendt mot disken, og da han får øye på meg, spretter han opp og smiler. «Hei, Hope,» sier han. Jeg smiler tilbake. Matt var kjæresten min på videregående, for mange herrens år siden. Vi gjorde det slutt før vi dro til hvert vårt universitet. Jeg kom tilbake en del år senere med en bachelorgrad, et ubrukelig, halvt jusstudium, en ny ektemann og en liten datter, og Matt og jeg har vært venner hele tiden siden. Han har bedt meg ut flere ganger etter at jeg ble skilt, men til min egen forbauselse har jeg innsett at vi har vokst fra hverandre. Han er som en gammel favorittgenser som hverken passer eller kler deg lenger. Livet forandrer deg, selv om du ikke er klar over det når det skjer, og det viser seg at du ikke kan ta tilbake de årene som har gått. Men det virker ikke som Matt er klar over dette. «Hei, Matt.» Jeg prøver å lyde nøytral og vennlig. «Vil du ha en kopp kaffe? På huset, siden du måtte vente.» Jeg venter ikke på svaret, jeg er allerede i gang med å skjenke. Jeg vet nøyaktig hvordan Matt vil ha den – to sukkerbiter og fløte i et pappkrus, så han kan ta den med til Bank of 11
Cape der han er regional visepresident, og komme i gang med papirarbeidet før banken åpner for kunder. Ettersom han arbeider bare to kvartaler bortenfor, på Main Street, stikker han innom en gang eller to hver uke. Matt nikker og tar imot kaffen med et smil. «Hva mer vil du ha?» spør jeg og slår ut med hånden mot glassdisken. Jeg har vært her siden klokken fire, og selv om jeg ikke er helt ferdig med alt ennå, er det allerede nok av ferskt bakverk. Jeg tar en liten pailignende kake formet som et skjell av filodeig, fylt med mandelmasse med sitron og penslet med rosenvann og honning. «Hva med en liten mandelroseterte?» spør jeg og holder den frem mot ham. «Jeg vet at det er favoritten din.» Han nøler bare noen sekunder før han griper den. Han tar en bit og lukker øynene. «Hope, det er dette du ble født til,» sier han med munnen full, og selv om jeg vet at det er en kompliment, rammer ordene meg hardt, for det var slett ikke dette jeg hadde tenkt å gjøre. Det var ikke det livet jeg ønsket for meg selv, og Matt vet det. Men bestemor ble syk og moren min døde, og jeg hadde ikke lenger noe valg. Jeg feier ordene vekk og later som de ikke plager meg, og Matt fortsetter: «Hør her, jeg stakk egentlig innom i dag for å snakke med deg om noe. Har du tid til å sitte sammen med meg et øyeblikk?» Det går plutselig opp for meg at smilet hans virker litt stivt. Jeg er forbauset over at jeg ikke la merke til det før. «Mmm …» Jeg kaster et blikk bakover mot kjøkkenet. Kanelpaiene må ut snart, men jeg har et par minutter før tidsuret ringer. Det er ingen andre her så tidlig på dagen. Jeg trekker på skuldrene. «Ja, greit, men bare et øyeblikk.» Jeg skjenker meg en kopp kaffe – svart, den tredje denne morgenen – og lar meg gli ned på stolen rett overfor Matt. Jeg støtter albuene på bordet og stålsetter meg for enda en invitasjon fra ham. Jeg er ikke sikker på hva jeg skal si. Jeg har vært konsentrert om mannen og datteren min i alle disse årene, og det har kostet meg de fleste av de vennska12
pene jeg en gang hadde. Jeg ikke har lyst til å miste Matt også, egoistisk nok. «Hva gjelder det?» Han nøler før han svarer, og jeg får en følelse av at noe er galt. Kanskje er det fordi jeg er blitt vant til dårlige nyheter i det siste. Mors kreft. Bestemors demens. Mannen min som ikke lenger ønsker å være mannen min. Så jeg blir forbauset da Matt sier: «Hvordan går det med Annie?» Jeg ser nøyere på ham, og hjertet mitt begynner plutselig å hamre. Vet han noe som jeg ikke vet? «Hvordan det? Har det skjedd noe?» «Jeg bare lurte,» sier Matt fort. «Jeg er hyggelig. Jeg småprater.» «Å,» sier jeg, lettet over at han ikke har kommet for å overbringe dårlige nyheter av det ene eller det andre slaget. Jeg ville ikke blitt overrasket over å høre at datteren min var blitt tatt i å begå en eller annen dumhet, for eksempel nasking eller tagging nede på ungdomsskolen. Hun har vært annerledes etter at faren hennes og jeg skilte lag, nervøs og sint. Mer enn én gang har jeg gjennomsøkt rommet hennes, full av dårlig samvittighet, og ventet å finne sigaretter eller stoff, men foreløpig er det ikke andre beviser på Annies forvandling enn den voldsomme hårsårheten. «Beklager,» sier jeg til Matt. «Jeg går bare og venter på at noe mer skal gå galt.» Han nekter å møte blikket mitt. «Hva med middag i kveld?» spør han. «Du og jeg. Annie skal være hos Rob igjen, ikke sant?» Jeg nikker. Min eks og jeg har delt foreldremyndighet, en ordning jeg ikke er særlig glad for, fordi jeg føler at Annies tilværelse blir mindre stabil på den måten. «Jeg vet ikke, Matt,» sier jeg. «Jeg tror bare ikke at – » Jeg leter etter ord som ikke vil såre. «Jeg tror bare at det er for tidlig, skjønner du? Skilsmissen er så ny ennå, og Annie har det virkelig ikke lett. Jeg tror det ville være bedre om vi bare –» «Det er bare en middag, Hope,» avbryter Matt. «Jeg har ikke fridd til deg.» 13
Kinnene mine gløder med ett. «Selvfølgelig ikke,» mumler jeg. Han ler og strekker seg etter hånden min. «Slapp av, Hope.» Da jeg nøler, smiler han skjevt og sier: «Du må jo spise. Hva sier du?» «Ja vel, greit,» sier jeg, og det er i dette øyeblikket at inngangsdøren til bakeriet svinger opp, og Annie kommer inn med ryggsekken slengt over skulderen og mørke solbriller på nesen, selv om solen ikke har stått opp ennå. Hun stanser og stirrer på oss et øyeblikk, og jeg skjønner øyeblikkelig hva hun tenker. Jeg trekker hånden min vekk fra Matt, men det er for sent. «Flott,» sier hun. Hun river av seg solbrillene og kaster det lange, bølgete, kommuneblonde håret tilbake over skulderen og ser på oss med et olmt blikk som får de mørkegrå øynene til å virke enda mer stormfulle enn vanlig. «Hadde dere liksom tenkt å dra den helt ut hvis ikke jeg hadde kommet?» «Annie!» sier jeg og reiser meg. «Det er ikke sånn som det ser ut.» «Samme for meg,» mumler hun. Det er det nye yndlingsuttrykket hennes. «Ikke vær uhøflig mot Matt,» sier jeg. «Samme for meg,» gjentar hun og himler med øynene for å understreke det. «Jeg stikker inn på bakrommet. Så kan dere bare fortsette med hva det nå enn er dere gjør.» Jeg ser hjelpeløst etter henne idet hun braser gjennom dobbeltdørene ut på kjøkkenet. Jeg hører at hun slenger ryggsekken på disken, vekten av den får det til å skrangle i stålbollene jeg har stablet på den, og jeg krymper meg. «Beklager,» sier jeg og snur meg mot Matt. Han stirrer etter Annie. «Hun er virkelig litt av en håndfull,» sier han. Jeg tvinger frem en latter. «Unger.» «Ærlig talt skjønner jeg ikke hvordan du holder ut med det,» sier han. Jeg smiler stramt til ham. Jeg har lov til å være misfor14
nøyd med datteren min, men ikke han. «Dette er en vanskelig periode for henne,» sier jeg. Jeg reiser meg og kaster et blikk mot kjøkkenet. «Skilsmissen har vært tøff for henne. Og du husker vel syvende klasse. Det er ikke akkurat det enkleste året.» Matt reiser seg, han også. «Men at du lar henne snakke til deg på den måten …» Noe i magen min strammer seg. «Adjø, Matt,» sier jeg med kjever så sammenbitte at det gjør vondt. Jeg snur meg vekk og går mot kjøkkenet før han rekker å svare, og håper at han tar hintet om å gå. «Du kan ikke være uhøflig mot kundene,» sier jeg til Annie idet jeg kommer gjennom dobbeltdørene ut på kjøkkenet. Hun står med ryggen til meg og blander sammen noe i en bolle – røre til røde fløyelsmuffins, tenker jeg. Et øyeblikk tror jeg at hun ignorerer meg, men så oppdager jeg at hun har plugger i ørene. Den fordømte iPoden. «Hei!» sier jeg, høyere denne gangen. Fremdeles ikke noe svar, så jeg går bort til henne og trekker pluggen ut av det venstre øret hennes. Hun skvetter og snurrer rundt mot meg. Øynene gnistrer som om jeg skulle ha slått henne. «Herregud, mamma, hva er problemet ditt?» spør hun. Jeg blir overrumplet av sinnet i ansiktet hennes, og et øyeblikk er jeg helt stiv, for jeg kan fremdeles se den søte, lille jenta som pleide å krabbe opp i fanget mitt og lytte til Mamies eventyr, jenta som kom til meg for å få trøst hver gang hun hadde fått et nytt skrubbsår på kneet, jenta som laget smykker av modellerleire til meg og insisterte på at jeg måtte ha dem på meg når jeg skulle i butikken. Hun er fremdeles der inne et sted, men hun gjemmer seg bak denne iskalde snerringen. Når ble alt annerledes? Jeg verker etter å forsikre henne om at jeg er glad i henne og at jeg skulle ønske vi ikke behøvde å krangle på denne måten, men i stedet hører jeg min egen kjølige stemme si: «Har jeg ikke sagt at du ikke får bruke sminke på skolen, Annie?» De maskaratunge øynene smalner mot meg, og hun snur15
per de altfor røde leppene sammen i en selvtilfreds grimase. «Pappa sa at det var helt i orden.» Jeg forbanner Rob innvendig. Det later til at han har gjort det til sin personlige oppgave å underminere alt jeg sier. «Ja vel, men jeg sier at det ikke er det,» sier jeg fast. «Så kom deg ut på badet og vask det av deg.» «Nei,» sier Annie. Trassig setter hun hendene på hoftene. Hun skuler mot meg og har ennå ikke oppdaget at hun har klint rød fløyelsdeig på buksene. Jeg er sikker på at det også kommer til å være min feil når hun blir klar over det. «Dette er ikke noe å diskutere, Annie,» sier jeg. «Gjør det nå med en gang, ellers får du husarrest.» Jeg hører kulden i stemmen min, og den minner meg om min egen mor. Et øyeblikk hater jeg meg selv, men jeg stirrer Annie i senk uten å blunke. Det er hun som ser vekk først. «Samme for meg!» Hun river av seg forkleet og slenger det på gulvet. «Jeg burde ikke jobbe her engang!» hyler hun og slår ut med hendene. «Det er barnearbeid, og det er forbudt!» Jeg himler med øynene. Vi har hatt denne diskusjonen ti tusen ganger. Teknisk sett er hun ikke ansatt her – dette er familiebedriften vår, og jeg forventer at hun hjelper til, akkurat som jeg hjalp moren min da jeg var barn, akkurat som moren min hjalp bestemoren min. «Jeg gidder ikke å forklare deg dette en gang til, Annie,» sier jeg stramt. «Vil du heller klippe plenen og gjøre alt husarbeidet?» Hun tramper ut, antagelig med kurs for badet på den andre siden av dobbeltdørene. «Jeg hater deg!» hyler hun mot meg idet hun forsvinner. Ordene treffer meg som en kniv i hjertet, selv om jeg husker at jeg skrek dem til min egen mor da jeg selv var på Annies alder. «Ja visst,» mumler jeg og tar bollen med deig og tresleiven som hun la igjen på benken. «Fortell meg noe jeg ikke vet.» 16
Klokken halv åtte, da Annie er på vei ut av døren for å gå de fire kvartalene til Sea Breeze ungdomsskole, er alle kakene ute og butikken full av faste kunder. I ovnen står en ny porsjon Rosestrudel, fylt med epler, mandler, rosiner, kandisert appelsinskall og kanel, og duften bølger forlokkende gjennom bakeriet. Kay Sullivan og Barbara Koontz, de to enkene på noen og åtti år som bor rett over gaten, kikker ut gjennom vinduet, fordypet i samtale, mens de drikker kaffe ved bordet nærmest døren. Gavin Keyes, som jeg har leid inn for å hjelpe meg med å gjøre mors hus beboelig igjen i løpet av sommeren, sitter ved bordet ved siden av dem og drikker kaffe og spiser en éclair mens han leser Cape Cod Times. Derek Walls, en enkemann som bor nede ved stranden, er her med de fire år gamle tvillingene sine, Jay og Merri, som begge er opptatt med å slikke glasuren av en vaniljemuffins, selv om det bare er frokosttid. Og Emma Thomas, en hospicesykepleier i femtiårene som tok seg av mamma da hun lå for døden, står ved disken og prøver å velge en kake til teen sin. Jeg skal akkurat til å putte en blåbærmuffins i en pose til Emma da Annie strener forbi meg med jakken på og ryggsekken hengende over den ene skulderen. Jeg bøyer meg frem og griper henne i armen før hun rekker å komme forbi. «La meg se ansiktet ditt,» sier jeg. «Nei,» mumler hun og ser ned. «Annie!» «Samme for meg!» freser hun. Hun løfter hodet, og jeg ser at hun har lagt på et nytt lag med maskara og et strøk av den redselsfulle leppestiften. Det ser også ut til at hun har tilføyd et lag med fuksiafarget rouge som ikke på noen måte kan måle seg med de friske røde rosene i kinnene hennes. «Av med det, Annie,» sier jeg. «Nå. Og legg igjen sminken her.» «Du kan ikke ta den fra meg,» svarer hun skarpt. «Jeg har kjøpt den for mine egne penger.» Jeg kaster et blikk rundt meg og oppdager at det er blitt stille i butikken, bortsett fra Jay og Merri som prater borte 17
i hjørnet. Gavin ser bekymret på meg, og de gamle damene ved døren stirrer bare. Plutselig føler jeg meg brydd. Jeg vet at jeg allerede fremstår som byens store taper fordi jeg ikke klarte å holde på ekteskapet med Rob – alle anser ham for å være perfekt, og mener at jeg var heldig som ble gift med ham i det hele tatt. Nå ser det ut til at jeg mislykkes med foreldrerollen også. «Annie,» sier jeg mellom sammenbitte tenner. «Gjør det nå. Og denne gangen får du husarrest, fordi du ikke gjør som jeg sier.» «Jeg skal bo hos pappa de neste dagene,» skyter hun tilbake med et selvsikkert smil. «Du kan ikke gi meg husarrest. Du husker kanskje at du ikke bor der lenger?» Jeg svelger hardt. Jeg vil ikke vise henne at ordene har såret meg. «Fantastisk,» sier jeg lett. «Du har husarrest fra det øyeblikket du kommer inn i mitt hus.» Hun banner lavt, ser seg rundt og oppdager at alle ser på henne. «Samme for meg,» snerrer hun og setter kursen mot badet. Jeg puster ut og snur meg mot Emma igjen. «Beklager,» sier jeg, og det går opp for meg at jeg skjelver på hendene da jeg griper etter kaken hennes på nytt. «Jeg har oppdratt tre jenter, vennen min,» sier hun. «Ikke ta det så tungt – det blir bedre.» Hun betaler og går, og jeg betrakter mrs. Koontz og mrs. Sullivan, som har kommet hit siden bakeriet ble åpnet for seksti år siden. De reiser seg og humper ut av døren ved hjelp av hver sin stokk. Derek og tvillingene gjør seg klar til å gå, de også, så jeg kommer ut bak disken for å hente tallerkenene deres. Jeg hjelper til med å knappe jakken til Merri mens Derek drar opp glidelåsen i Jays. Merri takker meg for muffinsen, og jeg vinker da de går. Annie dukker frem fra badet et øyeblikk senere med et velsignet sminkefritt ansikt. Hun smeller en maskara, en leppestift og en rouge ned på et av bordene og glor olmt på meg. «Der. Tilfreds nå?» «Overlykkelig,» sier jeg tørt. 18
Hun blir stående et øyeblikk og ser ut som hun vil si noe. Jeg stålsetter meg for en eller annen sarkastisk fornærmelse, så jeg blir forbauset da hun sier: «Hvem er Leona, forresten?» «Leona?» Jeg roter i hukommelsen, men finner ingen ting. «Jeg vet ikke. Hvordan det? Hvor har du hørt det navnet?» «Mamie,» sier hun. «Hun driver og kaller meg det hele tiden. Og det er akkurat som det gjør henne så trist, liksom.» Jeg er forundret. «Har du vært på besøk hos Mamie?» Etter at mor døde for to år siden, har vi vært nødt til å flytte bestemor inn på et hjem for demente. Tilstanden hennes forverret seg raskt. «Ja,» sier Annie. «Og hva så?» «Jeg … jeg bare visste ikke at du gjorde det.» «Noen må jo gjøre det,» spytter hun tilbake. Jeg er sikker på at skyldfølelsen står skrevet over hele ansiktet mitt, for Annie ser triumferende på meg. «Jeg er opptatt med bakeriet, Annie,» sier jeg. «Nå, ja – jeg klarer å finne tid til det,» sier hun. «Hvis du tilbrakte mindre tid sammen med Matt Hines, kunne du kanskje bruke mer tid sammen med Mamie.» «Jeg har ingenting på gang med Matt.» Jeg blir plutselig svært oppmerksom på at Gavin sitter like ved, og jeg kjenner at jeg blir varm i kinnene. Det siste jeg har bruk for nå, er at hele byen skal få kjennskap til affærene mine. Eller mangelen på affærer, rettere sagt. «Samme for meg,» sier Annie og himler med øynene. «Men altså, Mamie er i det minste glad i meg. Hun sier det til meg hele tiden.» Hun smiler selvtilfreds til meg, og jeg vet det er meningen at jeg skal si: Skatten min, jeg er glad i deg, jeg også, eller: Faren din og jeg er veldig glad i deg, vi også, eller noe i den retningen. Er det ikke det en god mor ville gjøre? Men jeg er en forferdelig mor, så det som kommer ut av munnen min, er: «Å, jaså? For meg høres det ut som om hun sier at hun er glad i en som heter Leona.» 19
Annie måper, og hun blir stående og stirre på meg en stund. Jeg verker etter å legge armene rundt henne og gi henne en klem og si: «Jeg er lei for det, jeg mente det ikke.» Før jeg får sjansen, snurrer hun rundt på hælen og strener ut av butikken, men jeg rekker å se tårene som glinser i øyekroken. Hun ser seg ikke tilbake. Hjertet mitt verker da jeg ser etter henne. Jeg synker ned i en av stolene som tvillingene forlot for noen minutter siden, og legger hodet i hendene. Jeg mislykkes med alt, og mest av alt med å fungere sammen med de menneskene jeg elsker. Jeg er ikke klar over at Gavin Keyes står ved siden av meg før jeg kjenner hånden hans på skulderen min. Jeg løfter hodet med et rykk og ser rett inn i et lite hull på låret på de falmede dongeribuksene hans. Et øyeblikk føler jeg en besynderlig trang til å tilby meg å reparere det, men det er latterlig, for jeg er ikke bedre med nål og tråd enn jeg er som mor eller ektefelle. Jeg rister på hodet og løfter blikket, opp over den blårutete flanellsskjorten til ansiktet hans, som har en tett skygge av mørke skjeggstubber over den sterke kjeven. Det tykke, mørke håret hans ser ut som det ikke har vært gredd på flere dager, men han virker ikke ustelt av den grunn, tvert imot – han tar seg godt ut på en måte som gjør meg ille til mote. Han smiler vennlig, og smilehullene hans minner meg om hvor ung han er. Åtteogtyve, tenker jeg, eller kanskje niogtyve. Jeg føler meg plutselig gammel, selv om jeg bare er syv eller åtte år eldre. Så deilig det måtte være å være så ung, uten noen virkelige forpliktelser, uten en datter på randen av tenårene som hater deg, uten en vaklende forretning å redde? «Ikke vær så hard mot deg selv,» sier han. Han klapper meg på ryggen og renser stemmen. «Hun er glad i deg, Hope. Du er en god mor.» «Vel … eh, takk,» sier jeg og unngår blikket hans. Visst har vi sett hverandre nesten hver dag i de månedene han arbeidet på huset mitt, og når jeg kom hjem fra jobben om ettermiddagen, pleide jeg ofte å lage saft og sitte på verandaen 20
sammen med ham mens jeg gjorde mitt beste for å unngå å se på de solbrune, svulmende bicepsene hans. Men han kjenner meg ikke. Ikke egentlig. Og i hvert fall ikke nok til å bedømme meg som mor. Hvis han hadde kjent meg så godt, ville han visst at jeg er totalt mislykket. Han klapper meg klosset igjen. «Jeg mener det,» sier han. Så går han også, og jeg sitter igjen i den kjempesvære, rosa muffinsen min og føler meg plutselig svært bitter.
Kapittel 2
Jeg stenger bakeriet tidlig denne dagen for å gjøre noen ærender. Selv om solen ikke har gått ned ennå da jeg kommer hjem klokken kvart over seks, føles det mørkt og trist inne i huset, som jeg prøver hardt å tenke på som mitt. Stillheten der inne er øredøvende. Helt til i fjor, da Rob overrasket meg like før jul med å bekjentgjøre at han ville skilles, hadde jeg sett frem til å komme hjem hver dag. Jeg var stolt av det livet vi hadde skapt sammen i den solide, hvitkalkede viktorianske villaen med utsikt over Cape Cod Bay, like øst for den offentlige stranden. Jeg hadde malt interiøret selv, lagt nye fliser i kjøkkenet og entreen, lagt parkett på gulvene i annen etasje og i stuen, og anlagt en hage dominert av blå hortensia og lyserøde rosa rogosa som var delikate og vakre mot det seilhvite gjerdet. Og så, akkurat da jeg endelig var ferdig med alt sammen, ba Rob meg om å sette meg og annonserte med lav stemme og uten å møte blikket mitt, at han også var ferdig. Ferdig med ekteskapet vårt, ferdig med meg. I løpet av tre måneder, mens jeg fortsatt var overveldet av mors død av brystkreft og avgjørelsen om å plassere Mamie på et hjem for demente, måtte jeg flytte tilbake til mors hus, som det ville vært umulig å selge uansett. Noen måneder senere, utmattet og nedkjørt, undertegnet jeg alle skilsmissepapirene, ivrig etter å få det hele overstått og ut av verden. Sannheten var at jeg var helt lammet, og for første gang forsto jeg noe jeg hadde lurt på hele mitt liv – hvordan mor alltid hadde klart å forholde seg så kjølig til mennene i li22
vet sitt. Jeg hadde aldri kjent faren min, hun hadde ikke engang fortalt meg hva han het. Som hun en gang forklarte meg, kort og konsist: «Han dro sin vei. For lenge siden. Han visste aldri om din eksistens. Han gjorde sitt valg.» Og mens jeg vokste opp, hadde hun alltid kjærester som hun tilbrakte all sin tid med, men hun slapp aldri noen av dem tett innpå seg. Ikke ordentlig. Så når de før eller senere forlot henne, kunne hun bare trekke på skuldrene og si: «Vi klarer oss bedre uten ham, Hope. Det vet du.» Jeg opplevde henne alltid som hjerteløs, selv om jeg innrømmer nå at jeg så frem til disse korte periodene mellom kjærestene, da jeg fikk lov til å ha moren min for meg selv i noen få uker. Nå skulle jeg ønske at jeg hadde forstått det tidligere, tidsnok til å snakke med henne om det. Jeg har endelig fattet poenget, mamma. Hvis du ikke slipper dem inn, hvis du ikke virkelig elsker dem i utgangspunktet, kan de ikke såre deg når de går fra deg. Men som med så mye annet i livet mitt, er det for sent for det. Da jeg kommer meg i dusjen for å vaske melet og sukkeret ut av håret og vekk fra huden, er klokken blitt et par minutter på syv. Jeg vet at jeg antagelig burde ringe Annie hos Rob og be om unnskyldning for den måten vi skiltes på om morgenen, men jeg kan ikke få meg til å gjøre det. Dessuten gjør hun sikkert et eller annet morsomt sammen med ham, og en telefon fra meg ville bare ødelegge det for henne. Uansett hva jeg selv mener om Rob, må jeg innrømme at han er flink med Annie mesteparten av tiden. Det virker som han trenger igjennom til henne på en måte jeg ikke har klart på lenge. Jeg kan ikke fordra at synet av dem når de ler sammen som to medsammensvorne, først og fremst gjør meg sjalu, og deretter glad på Annies vegne. Det er som om de bygger opp et nytt familieportrett der jeg ikke er med lenger. Jeg slenger på meg en grå strikkegenser og et par smale, svarte jeans og ser på meg selv i speilet mens jeg børster det skulderlange, mørkebrune håret mitt som heldigvis ikke har begynt å bli grått ennå – selv om det sikkert kommer til å 23
skje snart hvis Annie fortsetter å oppføre seg på denne måten. Jeg leter i mitt eget ansikt etter Annies trekk, men som vanlig finner jeg ingenting. Merkelig nok ligner hun ikke det spor hverken på Rob eller meg, noe som fikk ham til å spørre meg en gang da hun var tre år: «Er du helt sikker på at hun er min, Hope?» Ordene hans såret meg dypt. «Selvfølgelig,» hvisket jeg med tårer i øynene, og han lot det bli med det. Med mindre man regnet med huden hennes, som ble jevnt gyllenbrun akkurat som Robs, var det ingenting av den høye, brunhårede, blåøyde faren i henne. Jeg gransker trekkene mine mens jeg legger på et lag med rosa leppestift og børster maskara på de bleke vippene mine. Mens Annies øyne har flere nyanser av grått, akkurat som Mamies, har mine en uvanlig sjøgrønn farge spekket med gull. Da jeg var yngre, pleide Mamie å si til meg at utseendet hennes – alt, bortsett fra øynene – hadde hoppet over en generasjon og dukket opp igjen hos meg. Mor hadde sitt mørkebrune, glatte hår og sine brune øyne etter bestefar, mens jeg ser ut som en ren blåkopi av noen av de gamle fotografiene jeg har sett av Mamie. Øynene hennes pleide å slå meg som triste på de gamle bildene, og nå da mine bærer i seg vekten av levd liv, ligner jeg henne mer enn noen gang. De skarpt buede leppene mine – «som en engleharpe», som Mamie pleide å si – er akkurat slik som hennes var da hun var ung, og faktisk er jeg også så heldig at jeg har arvet hennes melkehvite hud. Men i løpet av det siste året har jeg utviklet en uvant vertikal linje mellom øyebrynene, som får meg til å se evig bekymret ut. På den andre siden er jeg jo evig bekymret nå for tiden. Dørklokken ringer og får meg til å skvette, og jeg drar børsten gjennom håret en siste gang før jeg ved nærmere ettertanke lar hånden gli igjennom det for å rote det til igjen. Jeg vil ikke at det skal se ut som om jeg har anstrengt meg for å ta meg godt ut i kveld. Jeg vil ikke at Matt skal tro at dette kommer til å føre noen vei. Et øyeblikk senere åpner jeg inngangsdøren, og da Matt lener seg frem for å kysse meg, snur jeg meg litt så leppene 24
hans lander på mitt høyre kinn. Jeg kjenner duften av cologne på halsen hans, tung og mørk. Han er kledd i nystrøkne kakibukser, en blekblå skjorte av et for meg ukjent, dyrt utseende merke, og pene, brune mokasiner. «Jeg kan gå og skifte,» sier jeg. Jeg føler meg med ett sjuskete og altfor enkelt kledd. Han ser nøye på meg og trekker på skuldrene. «Du er pen i den genseren,» sier han. «Du er helt fin som du er.» Han tar meg med til Fratanelli’s, en eksklusiv italiensk restaurant ute i sumpene. Jeg prøver å ignorere det da hovmesteren tar et ikke særlig diskret overblikk over antrekket mitt før han fører oss bort til et vindusbord med tente stearinlys. «Dette er altfor fint, Matt,» sier jeg med en gang vi er blitt alene. Jeg ser ut på mørket utenfor vinduet, og i det samme fanger jeg speilbildet vårt i glassruten. Vi ser ut som et par, et hyggelig par, og den tanken får meg til å skynde meg å se bort igjen. «Jeg vet at du liker dette stedet,» sier Matt. «Husker du? Det var hit vi gikk før skoleballet det siste året.» Jeg ler og rister på hodet. «Det hadde jeg glemt.» Jeg har faktisk glemt mange ting. I lang tid har jeg forsøkt å løpe fra fortiden, men hva sier det om meg at jeg sitter her i den samme restauranten nesten tyve år senere, med den samme fyren? Tydeligvis er det grenser for hvor lenge man kan unnslippe sin egen historie. Jeg rister av meg tanken og ser på Matt. «Du sa at det var noe du ville snakke med meg om.» Han ser ned på menyen. «La oss bestille først.» Vi velger rettene våre i taushet: Matt bestemmer seg for hummeren, og jeg velger spagetti bolognese, den rimeligste retten på menyen. Senere vil jeg tilby meg å betale for min egen mat, og hvis Matt avslår, vil jeg ikke koste ham en formue. Jeg vil ikke føle at jeg står i gjeld til ham på noen måte. Etter at vi har bestilt, trekker Matt pusten dypt og ser på meg. Han skal til å si noe, men jeg avskjærer ham før han kan sette seg selv i forlegenhet. 25
«Matt, du vet at jeg setter deg umåtelig høyt,» begynner jeg. «Hope – » Han avbryter meg, men jeg løfter hånden. «La meg snakke ferdig,» buser jeg ut, og snakker fortere og fortere etter hvert som jeg kommer i gang. «Jeg vet at vi har svært mye til felles, og selvfølgelig har vi en god del felles historikk som betyr mye for meg, men det jeg prøvde å si til deg i ettermiddag, var at jeg tror ikke jeg er klar til å gå ut med noen riktig ennå. Jeg tror ikke jeg kommer til å bli det før Annie begynner på universitetet, og det er svært langt dit ennå.» «Hope – » Jeg overhører ham, for jeg har behov for å få sagt dette. «Matt, det er ikke deg, det sverger jeg på. Men jeg tror det ville være mye bedre hvis vi bare kan være venner foreløpig. Jeg vet ikke hva som kommer til å skje i fremtiden, men akkurat nå har Annie behov for at jeg konsentrerer meg om henne, og – » «Hope, dette handler ikke om deg og meg,» avbryter Matt. «Dette dreier seg om bakeriet, og om lånet ditt. Vil du være så snill å la meg snakke?» Jeg stirrer på ham mens kelneren kommer med en kurv med brød og en liten skål olivenolje. Han skjenker rødvin til oss begge – en dyr cabernet som Matt valgte uten å spørre meg – så forsvinner han, og Matt og jeg er alene igjen. «Hva er det med bakeriet mitt?» spør jeg langsomt. «Jeg har dårlige nyheter,» sier han. Han unngår blikket mitt, dypper et stykke brød i olivenoljen og tar en bit. «Ja vel?» oppfordrer jeg. Det føles som om all luften forsvinner fra rommet. «Lånet ditt,» sier han med munnen full. «Banken sier det opp.» Hjertet mitt stanser. «Hva?» Jeg stirrer på ham. «Fra når da?» Matt ser ned. «Fra i går. Hope, du har vært for sent ute med flere avdrag, og nå når markedet er som det er, har 26
banken vært nødt til å si opp en rekke lån med uregelmessige betalingsmønstre. Jeg er redd ditt var ett av dem.» Jeg puster dypt inn. Dette kan ikke være sant. «Men jeg har betalt alle avdragene så langt i år. Det er sant nok at jeg hadde noen tøffe måneder for et par år siden da økonomien kollapset, men dette er en turistby.» «Jeg vet det.» «Hvem var det som ikke hadde problemer på den tiden?» «Det var mange som slet tungt,» nikker Matt. «Uheldigvis var du en av dem. Og med din kredittverdighet …» Jeg lukker øynene noen sekunder. Jeg orker ikke engang å tenke på kredittverdigheten min. Den ble ikke akkurat bedre av skilsmissen, eller av at jeg måtte overta mors lån etter at hun døde, eller av sjongleringen med store utestående beløp fordelt på flere kredittkort for i det hele tatt å holde bakeriet forsynt med råvarer. «Hva kan jeg gjøre for å få orden på dette?» spør jeg. «Ikke noe særlig, er jeg redd,» sier Matt. «Du kan forsøke andre låneinstitusjoner, selvfølgelig, men markedet er tøft akkurat nå. Jeg kan garantere at du ikke vil komme noen vei med noen annen bank. Og med din betalingshistorikk, og det faktum at Bingham’s nettopp har åpnet litt lenger borte i gaten …» «Bingham’s,» mumler jeg. «Selvfølgelig.» De har vært ødeleggende for min eksistens det siste året. Det er en liten donutkjede fra New England med base i Rhode Island, og de har ekspandert jevnt og trutt over hele regionen i et forsøk på å ta opp kampen med Dunkin’ Donuts. De åpnet sitt sekstende regionale utsalgssted åtte hundre meter fra bakeriet mitt for ni måneder siden, akkurat da jeg var på vei opp av det økonomiske hullet jeg hadde befunnet meg i siden finanskrisen. Det var en storm jeg kunne ha ridd av, hvis det ikke hadde vært for de økonomiske ringvirkningene etter skilsmissen. Men nå klamrer jeg meg fast med nebb og klør, og Matt vet det – alle lånene mine er i hans bank. «Hør her, det er én mulighet jeg kan se for deg,» sier 27
Matt. Han tar en stor slurk av vinen og bøyer seg frem. «Det er noen investorer jeg arbeider med i New York. De er alltid ute etter små foretak som de kan … gi en hjelpende hånd. De skylder meg en tjeneste.» «Ja vel,» sier jeg langsomt. Jeg er ikke sikker på om jeg liker tanken på at fremmede skal investere i noe som alltid har vært en familiebedrift. Jeg er heller ikke begeistret for at Matt skal bruke sine utestående tjenester på meg. Men jeg er også klar over at alternativet kan være at jeg mister hele bakeriet. «Hvordan vil det komme til å fungere, egentlig?» «Først og fremst vil de kjøpe deg ut,» sier han. «Så overtar de banklånet ditt. Du får en kontant utbetaling, nok til å betale noen av de regningene du sliter med akkurat nå. Og du fortsetter å bestyre bakeriet og ha ansvaret for den daglige driften. Hvis de går inn for prosjektet.» Jeg ser på ham. «Mener du å si at den eneste muligheten jeg har, er å selge hele familiebakeriet til fremmede mennesker?» Matt trekker på skuldrene. «Jeg vet at det ikke er ideelt. Men det ville løse de økonomiske problemene dine på kort sikt. Og med litt flaks kan jeg overtale dem til å la deg fortsette som daglig leder av bakeriet.» «Men bakeriet tilhører familien min!» sier jeg med liten stemme, klar over at jeg gjentar meg selv. Matt ser bort. «Hope, jeg vet ikke hva annet jeg kan si. Dette er stort sett den siste muligheten du har, med mindre du har en halv million dollar liggende og slenge et sted. Og med den gjelden du sitter med, er det ikke snakk om at du bare kan ta opp tråden og starte forfra igjen et annet sted.» Jeg klarer ikke å si noe. Matt venter et øyeblikk før han fortsetter: «Hør her, dette er skikkelige mennesker. Jeg har kjent dem en god stund. De kommer til å behandle deg anstendig. Og du slipper i hvert fall å måtte stenge butikken.» Det kjennes som om Matt nettopp har sluppet en granat i fanget på meg, dratt ut splinten på den og deretter tilbudt 28
seg å rydde opp etter blodbadet, alt med et smil. «Jeg trenger tid til å tenke over dette,» sier jeg tonløst. «Hope,» sier Matt. Han skyver vinglasset til side og lener seg frem over bordet. Han legger hendene rundt mine, som er mye mindre enn hans, og jeg vet at denne gesten liksom skal forsikre meg om at jeg er trygg. «Vi skal finne ut av dette – hører du? Jeg skal hjelpe deg.» «Jeg trenger ikke din hjelp,» sier jeg lavt. Han ser såret ut, og jeg føler meg elendig, så jeg trekker ikke til meg hendene. Jeg vet at han bare prøver å være en hyggelig kar. Problemet er bare at det oppleves som veldedighet. Og jeg trenger ikke veldedighet. Kanskje synker jeg, kanskje klarer jeg å svømme, men jeg foretrekker i det minste å gjøre det på egen hånd. Før noen av oss kan si noe mer, hører jeg at telefonen min ringer nede i vesken. Forlegen trekker jeg hendene til meg og finner den frem. Det var ikke meningen å la ringesignalet stå på. Idet jeg svarer, ser jeg at hovmesteren skuler på meg fra den andre enden av restauranten. «Mamma?» Det er Annie, og hun høres oppskaket ut. «Hva er i veien, skatten min?» spør jeg mens jeg reiser meg halvveis opp i stolen, parat til å komme henne til unnsetning, uansett hvor hun måtte befinne seg. «Hvor er du?» «Jeg er ute og spiser middag, Annie,» sier jeg og unnlater å nevne Matt, i tilfelle hun skulle tro det er et stevnemøte. «Hvor er du? Er ikke du hos pappa?» «Pappa måtte dra og møte en klient,» mumler hun. «Så han satte meg av hjemme hos deg. Og oppvaskmaskinen er liksom helt i stykker.» Jeg lukker øynene. Jeg hadde fylt den med såpe og satt den på en halv time før Matt hentet meg, og regnet med at programmet ville være nesten over når jeg dro. «Hva skjedde?» «Det var ikke jeg som gjorde det,» sier Annie fort. «Men det er vann over hele gulvet, liksom. Ikke bare litt, altså, men flere tommer. Som en flom eller noe sånt.» 29
Hjertet mitt synker. Det må være et rør som har sprukket. Jeg kan ikke engang forestille meg hvor mye det vil koste å reparere det, eller hvor stor skade det har gjort på de gamle parkettgulvene mine. «Ja vel,» sier jeg rolig. «Takk for at du ga meg beskjed, vennen min. Jeg kommer med en gang.» «Men hvordan kan jeg stoppe vannet?» spør hun. «Det bare flommer ut ennå, liksom. Hele huset kommer til å bli oversvømt.» Det går opp for meg at jeg ikke har noen anelse om hvordan man stenger av vannet til kjøkkenet. «La meg prøve å tenke det ut, ok? Jeg ringer deg tilbake. Jeg er på vei hjem.» «Samme for meg,» sier Annie og legger på. Jeg forteller Matt hva som er skjedd, og han sukker og tilkaller kelneren for å be om at vi må få med oss maten. «Jeg er så lei for det,» sier jeg da vi skynder oss ut til bilen fem minutter senere. «Livet mitt har vært en rekke sammenhengende katastrofer den siste tiden.» Matt bare rister på hodet. «Ting skjer,» sier han stramt. Han sier ikke mer før vi er på vei tilbake til huset mitt. «Du kan ikke utsette disse forretningssakene, Hope,» sier han. «Da kommer du bare til å miste alt sammen. Alt familien din har arbeidet for.» Jeg svarer ikke, både fordi jeg vet at han har rett, og fordi jeg ikke klarer å håndtere det akkurat nå. I stedet spør jeg om han vet hvordan man stenger av vannforsyningen til kjøkkenet, men han sier at det gjør han ikke, og vi kjører i taushet resten av veien hjem. «Hvem sin jeep er det?» spør Matt da han stanser foran huset mitt. «Det er ikke plass til bilen min i innkjørselen.» «Det er Gavins,» sier jeg lavt. Den velkjente, støvblå Wrangleren hans er parkert ved siden av min gamle Corolla. Hjertet mitt synker. «Gavin Keyes?» sier Matt. «Altmuligmannen? Hva gjør han her?» «Annie må ha ringt til ham,» sier jeg gjennom sammenbitte tenner. Datteren min vet ikke at jeg ennå ikke har be30
talt Gavin fullt ut for det arbeidet han gjorde i huset i sommer. Ikke på langt nær. Hun vet ikke at jeg dummet meg ut ved å bryte sammen i gråt en juliettermiddag på terrassen etter at jeg hadde fått et kontoutdrag fra banken, eller at han insisterte på å la meg betale ham i gratis kaker og kaffe fra bakeriet, i hvert fall foreløpig, da han var ferdig med arbeidet en måneds tid senere. Annie vet ikke at han er det eneste mennesket i byen, bortsett fra Matt, som vet at livet mitt er et fullkomment kaos, og at han derfor er det siste mennesket i verden jeg ønsker å se akkurat nå. Jeg går inn, og Matt følger hakk i hæl, bærende på middagen min fra Fratanelli’s. På kjøkkenet finner jeg Annie med en haug med håndklær og Gavin krumbøyd med hodet under vasken min. Jeg blunker da det går opp for meg at blikket mitt går rett til låret på dongeribuksen hans for å se om hullet jeg hadde lagt merke til om morgenen, fremdeles er der. Det er det selvfølgelig. «Gavin,» sier jeg, og han skvetter, trekker seg ut under vasken og retter seg opp. Øynene hans farer frem og tilbake mellom Matt og meg, og han klør seg i hodet da Matt går forbi ham for å legge maten min i kjøleskapet. «Hei,» sier Gavin. Han kikker på Matt igjen og tilbake på meg. «Jeg kom bort med en gang Annie ringte. Jeg har fått stengt av vannet. Det ser ut som det røret som sprakk, ligger inne i veggen, bak oppvaskmaskinen. Jeg kan komme bort og fikse det for deg i overmorgen, hvis du ikke har noe imot å vente.» «Du trenger ikke å gjøre det,» sier jeg lavt. Jeg har øyekontakt med ham og håper han skal forstå hva jeg prøver å si – at jeg fremdeles ikke kan betale ham. Men han bare smiler og fortsetter som om han ikke har hørt meg. «I morgen er det fullpakket, men i overmorgen har jeg god tid,» sier han. «Jeg har bare en liten jobb borte hos Foley om morgenen. Dessuten bør det ikke ta særlig lang tid å fikse dette. Det er bare å få reparert det røret, så er du så god som ny igjen.» Blikket hans piler på ny bort til Matt og tilbake til meg igjen. «Hør, jeg har en våtstøvsuger 31
i jeepen. La meg gå og hente den, så kan jeg hjelpe deg å få vekk noe av dette vannet. Så fort gulvene er tørre, kan vi se om det har oppstått noen skade.» Jeg kaster et blikk på Annie, som fremdeles står der med en diger bunke håndklær i armene. «Vi kan tørke opp dette selv,» sier jeg til Gavin. «Du behøver ikke å bli. Ikke sant?» tilføyer jeg og ser på Annie og deretter på Matt. «Det går vel bra,» sier Annie med et skuldertrekk. Matt ser bort. «Jeg må tidlig opp i morgen, Hope, så jeg må nok se til å komme meg hjem.» Gavin snøfter og går ut av huset uten å si et ord til. Jeg ignorerer ham. «Å,» sier jeg til Matt. «Selvfølgelig. Takk for middagen.» Da jeg følger Matt til døren, er Gavin på vei inn igjen med våtstøvsugeren. «Jeg sa at du ikke trenger å gjøre det,» sier jeg. «Jeg hørte hva du sa,» sier Gavin, men uten å sette ned farten for å se på meg. Et øyeblikk etter, idet jeg ser den skinnende Lexusen til Matt svinge ut fra fortauskanten, hører jeg at Gavin starter maskinen inne på kjøkkenet. Jeg lukker øynene noen sekunder før jeg snur og begynner å gå tilbake til det ene kaoset i livet mitt som faktisk kan fikses. Kvelden etter er Annie hos Rob igjen, og mens jeg mopper opp resten av sølet i kjøkkenet etter arbeidstid, tar jeg meg i å tenke på Mamie, som alltid visste hvordan hun skulle ordne opp i katastrofer. Det går opp for meg at det er to uker siden sist jeg besøkte henne. Jeg burde være et bedre barnebarn, tenker jeg med et stikk av dårlig samvittighet. Jeg burde være et bedre menneske. Enda et område der det later til at jeg evig og alltid kommer til kort. Med en klump i halsen gjør jeg meg ferdig med å moppe, legger på litt leppestift foran speilet i hallen og tar nøklene mine. Annie har rett, jeg må dra og besøke bestemor. Når jeg besøker Mamie, får jeg alltid lyst til å gråte, for selv om hjemmet hun bor på, er muntert og vennlig, er det grusomt å se hvordan hun forsvinner. Det er som å stå på dekket av 32
en båt og se at noen blir trukket under av bølgene, samtidig som man vet at det ikke finnes noen livbøye å kaste ut til vedkommende. Et kvarter senere går jeg inn gjennom dørene til Mamies pleiehjem, en stor bygning som er malt lysegul og er full av bilder av blomster og skogsdyr. Øverste etasje er avdelingen for demente, der besøkende må taste inn en kode på en digital hengelås ved døren. Jeg går bortover korridoren mot Mamies rom, som ligger helt innerst i vestfløyen. Beboernes værelser er private og innredet som små leiligheter, men de spiser alle måltider i fellesrommet, og personalet har nøkler så de kan låse seg inn og se til beboerne og gi dem medisinene deres hver dag. Mamie går på antidepressiver, to hjertemedisiner og et eksperimentelt medikament mot alzheimer, som tilsynelatende ikke virker. Jeg har et møte med fastlegen på hjemmet hver måned for å få en statusrapport. Under det siste møtet vårt sa han at de mentale evnene hennes er blitt sterkt svekket i løpet av de siste par månedene. «Det verste er,» sa han og så på meg over brillene, «at hun er skarp nok til å være klar over det selv. Dette er et av de vanskeligste stadiene å være vitne til – hun vet at hukommelsen hennes snart vil forsvinne helt, og det er svært skremmende og trist for pasienter i denne fasen.» Jeg svelger en klump i halsen idet jeg ringer på dørklokken ved siden av navnet hennes: Rose McKenna. Jeg hører at hun tasser rundt der inne – antagelig reiser hun seg fra lenestolen sin med et visst besvær og går mot døren ved hjelp av den stokken hun har brukt helt siden hun falt og brakk hoften for to år siden. Døren går opp, og jeg motstår trangen til å kaste meg i armene hennes for å få en klem, slik jeg pleide å gjøre som liten pike. Helt til dette øyeblikket har jeg trodd at jeg kom hit for hennes skyld, men nå innser jeg at det er for min egen. Jeg trenger dette. Jeg trenger å treffe noen som er glad i meg, selv om det er en ufullkommen kjærlighet. «Hallo,» sier Mamie og smiler til meg. Håret hennes er 33
enda hvitere enn forrige gang jeg så henne, linjene i ansiktet dypere. Men som alltid har hun burgunderrød leppestift, og øynene hennes er kantet med kajal og maskara. «For en overraskelse, vennen min.» Ordene hennes kommer med en snev av en fransk aksent som nesten er forsvunnet. Hun har vært i USA siden tidlig i 1940-årene, men sporene etter den fjerne fortiden hennes innhyller fortsatt ordene hennes, omtrent som et av de fjærlette franske tørkleene hun alltid har rundt halsen. Jeg strekker armene ut for å gi henne en klem. Da jeg var yngre, var hun sterk og kraftig. Nå kan jeg kjenne knoklene i ryggraden hennes og skarpheten i skuldrene idet hun lener seg frem mot meg. «Hei, Mamie,» sier jeg lavt og blunker vekk tårene idet jeg trekker meg tilbake. Hun ser på meg gjennom grå øyne som er sløret. «Du må tilgi meg,» sier hun. «Jeg er litt glemsk av og til. Hvem av dem er du, vennen min? Jeg vet jeg burde huske det.» Jeg svelger hardt. «Jeg er Hope, Mamie. Datterdatteren din.» «Selvfølgelig.» Hun smiler til meg, men de grå øynene er tåkete. «Jeg visste det. Jeg trenger bare en påminnelse av og til. Kom inn, er du snill.» Jeg følger henne inn i den svakt opplyste leiligheten, og hun fører meg bort til vinduet i stuen. «Jeg satt akkurat og så på solnedgangen, vennen min,» sier hun. «Om et øyeblikk kan vi se aftenstjernen.»
Kapittel 3
North Star vaniljemuffins MUFFINS Ingredienser ca. 2,5 dl usaltet smør, romtemperert 1⁄2 ts salt ca. 7,5 dl mel 4 store egg 3 ts bakepulver ca. 1 dl melk ca. 4 dl sukker 1 ts ren vaniljeekstrakt
Fremgangsmåte 1. 2.
3.
4.
Forvarm ovnen til 180 grader. Sett papirformer i 24 muffinsformer. Rør smør og sukker hvitt i en stor bolle. Bruk miksmaster. Visp til det er lett og luftig, rør så inn eggene, ett om gangen. Rør inn vaniljeekstrakten og bland godt. Sikt sammen mel, bakepulver og salt, og ha i smørblandingen, omtrent en kopp om gangen. Tilsett melken underveis. Fyll muffinsformene omtrent halvveis. Stek i 15–20 minutter, eller til du kan stikke en kniv ned i en av muffinsene uten at deigen fester seg på den. Avkjøles i ti minutter i formene, flytt dem deretter over på rist til de er helt kalde. 35
5.
Vent til kakene er blitt helt kalde før du påfører rosa glasur (oppskrift nedenfor).
ROSA GLASUR Ingredienser ca. 2,5 dl usaltet smør, litt myknet. 1⁄ ts vaniljeekstrakt 2 1 ts melk
ca. 10 dl melis 1–3 dråper rød konditorfarge
Fremgangsmåte 1. 2. 3. 4.
Rør smøret i en middels stor bolle med en miksmaster til det er lett og luftig. Tilsett sukkeret litt etter litt og visp til det er godt blandet. Tilsett vaniljen og melken og fortsett å vispe til det er godt blandet. Tilsett en dråpe rød konditorfarge og pisk godt så fargen blir jevnt fordelt. Hvis du vil at glasuren skal ha en sterkere rosa farge, tilsetter du én eller to dråper til, og rører etter hver dråpe for å fordele fargen. Smør på muffinsen som beskrevet ovenfor.
Rose Rose så ut av vinduet og lette etter den første stjernen på himmelen, slik hun alltid gjorde. Hun visste at den ville komme, like glitrende og klar som en evig flamme, like etter at solnedgangen hadde malt himmelen i striper av ild og lys. Da hun var liten pike, kalte de denne skumringen for l’heure bleue, den blå timen, den tiden da jorden hverken var helt lys eller helt mørk. Rose hadde alltid funnet trøst i denne mellomposisjonen. 36
Aftenstjernen, som kom til syne hver kveld i løpet av den dype, fløyelsbløte skumringen, hadde alltid vært hennes favoritt, selv om den ikke var en stjerne i det hele tatt – det var planeten Venus, planeten som hadde fått navn etter kjærlighetsgudinnen. Hun hadde lært det for lenge siden, men det hadde ikke forandret noe, ikke egentlig. Her på jorden var det vanskelig å avgjøre hva som var en stjerne og hva som ikke var det. I mange år hadde hun telt alle stjernene hun kunne se på nattehimmelen. Hun lette alltid etter noe, men hun hadde ikke funnet det ennå. Hun fortjente ikke å finne det, hun visste det, og det gjorde henne bedrøvet. Det var mange ting som gjorde henne bedrøvet nå for tiden. Men av og til, fra den ene dagen til den neste, kunne hun ikke huske hva hun gråt for. Alzheimer. Hun visste at hun hadde det. Hun hørte hviskingen i korridorene. Hun hadde sett sine naboer på hjemmet komme og gå, og minnene deres ble mer og mer utydelige for hver dag som gikk. Hun visste at det samme skjedde med henne, og det skremte henne av grunner som ingen ville forstå. Hun våget ikke å uttale dem høyt. Det var for sent. Rose visste at jenta med det skinnende brune håret, de velkjente trekkene og de vakre, triste øynene nettopp hadde fortalt henne hvem hun var, men hun hadde allerede glemt det igjen. Den vanlige panikken steg opp i halsen på henne. Hun ønsket at hun kunne gripe fast i minnene som livliner og klamre seg til dem før hun gikk under. Men de var så glatte, så umulige å få tak i. Så hun kremtet litt, tvang frem et smil og våget seg på å gjette så godt hun kunne. «Kjære Josephine, se etter stjernen i horisonten,» sa hun og pekte på tomrommet der hun visste at aftenstjernen ville komme til syne når som helst nå. Hun håpet at hun hadde gjettet riktig. Det var lenge siden hun hadde sett Josephine. Eller kanskje var det ikke det. Det var umulig å vite. Jenta med de triste øynene kremtet. «Nei, Mamie, jeg er Hope,» sa hun. «Josephine er ikke her.» «Ja, selvfølgelig, jeg vet det,» sa Rose fort. «Jeg må ha 37
forsnakket meg.» Hun kunne ikke la dem få vite det, ikke noen av dem, at hun var i ferd med å miste hukommelsen. Det var en skam og en skjensel, ikke sant? Det var som om hun ikke brydde seg tilstrekkelig til å holde fast, og det plaget henne, for ingenting kunne være lenger fra sannheten. Men kanskje hvis hun klarte å holde masken litt til, ville skyene drive bort, og minnene hennes ville komme tilbake igjen fra hvor de nå enn hadde gjemt seg. «Det er helt i orden, Mamie,» sa jenta, som så altfor gammel ut til å være Hope, det eneste barnebarnet hennes, som ikke kunne være mer enn tretten eller fjorten år. Og likevel kunne Rose se de bekymrede linjene som hadde skåret seg inn rundt øynene hennes, altfor mange linjer for en jente på den alderen. Hun lurte på hva som tynget henne. Kanskje moren til Hope visste hva som var galt. Kanskje Rose ville være i stand til å hjelpe henne da. Hun ville så gjerne hjelpe Hope. Hun visste bare ikke riktig hvordan. «Hvor er moren din?» spurte Rose høflig. «Kommer hun også, vennen min?» Det var så mange ting Rose gjerne ville si til Josephine, så mange unnskyldninger å fremføre. Og hun fryktet at tiden var i ferd med å renne ut. Hvor skulle hun begynne? Skulle hun begynne med å be om unnskyldning for sine mange forsømmelser? For sin kulde? Fordi hun hadde lært henne alle de gale tingene uten å mene det? Rose visste at hun hadde hatt mange anledninger til å si at hun beklaget før i tiden, men ordene satte seg alltid fast i halsen på henne. Kanskje tiden var inne til å tvinge seg selv til å si dem, til å få Josephine til å lytte til henne før det var for sent. «Mamie?» sa Hope prøvende. Rose smilte kjærlig til henne. Hun visste at Hope en dag kom til å vokse opp til å bli en sterk, vennlig person. Josephine var også en slik kvinne, men personligheten hennes var skjult under så mange lag av forsvarsverker, oppstått som følge av Roses feil, at den var vanskelig å oppdage. «Ja, kjære deg?» sa Rose, for Hope sa ikke mer. Rose fikk plutselig en vag fornemmelse av at hun visste akkurat hva 38
Hope skulle til å si. Hun ønsket at hun kunne stanse henne før ordene gjorde skade. Men det var for sent. Det var alltid for sent. «Moren min – Josephine – døde,» sa Hope varsomt. «For to år siden, Mamie. Husker du ikke det?» «Datteren min?» spurte Rose, og tristheten slo inn over henne som en bølge. «Min Josephine?» Sannheten kom rullende inn med tidevannet, og et øyeblikk klarte ikke Rose å trekke pusten. Hun undret seg over de mentale pussene som skylte vekk de ulykkelige erindringene og førte dem ut til havs. Men Rose visste at enkelte minner ikke kunne viskes ut, selv om man har brukt et helt liv på å forsøke å late som de ikke er der. «Jeg er lei for det, Mamie,» sa Hope. «Hadde du glemt det?» «Nei, nei,» sa Rose fort. «Selvfølgelig ikke.» Hope så bort, og Rose stirret på henne. Et kort øyeblikk minnet jenta henne om noe, eller noen, men før hun rakk å gripe tanken, flagret den bort, like utenfor rekkevidde, som en sommerfugl. «Hvordan kunne jeg glemme noe slikt?» tilføyde Rose lavt. De satt i taushet en stund og så ut gjennom vinduet. Aftenstjernen var kommet frem nå, og like etter fikk Rose øye på stjernene i Karlsvognen, som faren en gang hadde fortalt henne var Guds øsekar. Rose gjorde som faren hadde lært henne – hun fulgte linjen fra en stjerne ved navn Merak til en stjerne ved navn Dubhe og fant Polarstjernen, Nordstjernen, som akkurat hadde begynt å åpne sitt søvnige øye for henne på det uendelige himmelhvelvet. Hun kjente navnene på så mange stjerner, og de stjernene hun ikke kjente, hadde hun satt navn på selv, etter mennesker hun hadde mistet for lenge siden. Så rart, tenkte hun, at hun ikke kunne holde fast på de enkleste fakta, mens de himmelske navnene var skrevet inn i hukommelsen hennes for alltid. Hun hadde studert dem i hemmelighet i så mange år, i håp om at de en vakker dag 39
ville vise henne veien hjem. Men hun var fremdeles her på jorden, ikke sant? Og stjernene var like langt borte som alltid. «Mamie?» spurte Hope etter en stund og brøt tausheten. Rose snudde seg og smilte av ordet. Hun husket sin egen mamie med kjærlighet, en kvinne som alltid virket så glamorøs i hennes øyne, en kvinne som hadde gjort rød leppestift, høye kinnben og en fiks, mørk bob som var gått av moten i 1920-årene, til sine varemerker. Men så husket hun hva som hadde hendt med hennes egen mamie, og smilet falmet. Hun blunket et par ganger og vendte tilbake til nåtiden. «Ja, kjære?» spurte hun. «Hvem er Leona?» Ordene tok pusten fra Rose et øyeblikk, for dette var et navn hun ikke hadde uttalt på nærmere sytti år. Hvorfor skulle hun det? Hun trodde ikke på å vekke spøkelsene til live igjen. «Ingen,» svarte hun omsider. Men det var selvfølgelig en løgn. Leona var noen. Det var de alle. Ved å fornekte dem nå igjen, visste hun at hun vevet falskhetens billedteppe enda litt strammere. Hun lurte på om det en dag ville være stramt nok til å kvele henne. «Men Annie sier at du har kalt henne Leona,» insisterte Hope. «Nei, hun tar feil,» svarte Rose øyeblikkelig. «Det finnes ingen Leona.» «Men – » «Hvordan er det med Annie?» spurte Rose og skiftet tema. Annie husket hun helt tydelig. Annie var tredje generasjon av amerikanere i familien hennes. Først Josephine. Så Hope. Nå den vesle jenta, Annie, daggryet mot Roses skumring. Det var ikke mange ting Rose var stolt av i livet sitt. Men dette, dette var hun stolt av. «Hun har det bare bra,» svarte Hope, men Rose la merke til at munnen hennes hadde en litt unaturlig linje. «Hun har 40
tilbrakt mye tid sammen med faren sin i det siste. De brukte hele sommeren på å gå på Cape League-kamper.» Rose lette i hukommelsen. «Hva slags kamper?» «Baseball. Sommerturneringen. Sånn som de kampene bestefar pleide å ta med meg på da jeg var liten.» «Ja, men det høres jo koselig ut, vennen min,» sa Rose. «Går du sammen med dem?» «Nei, Mamie,» sa Hope mildt. «Annies far og jeg er skilt.» «Selvfølgelig,» mumlet Rose. Hun studerte Hopes ansikt da piken så ned, og i trekkene hennes fant hun den samme tristheten som hun så hver gang hun så seg selv i speilet. Hvorfor var hun så trist? «Elsker du ham fremdeles?» spurte hun forsiktig. Hope så fort opp, og Rose følte seg helt elendig da det gikk opp for henne at det antagelig var feil spørsmål å stille. Av og til glemte hun hva som var høflig og hva som ikke var det. «Nei,» svarte Hope til slutt. Hun møtte ikke Roses blikk da hun tilføyde: «Jeg tror ikke at jeg noen gang har gjort det heller. Det er en forferdelig ting å si, ikke sant? Jeg tror det må være noe i veien med meg.» Rose fikk en klump i halsen. Byrden var med andre ord blitt sendt videre til Hope også. Hun visste det nå. Hennes eget lukkede hjerte hadde gitt ringvirkninger som hun aldri hadde kunnet forestille seg. Hun var ansvarlig for alt sammen. Men hvordan kunne hun fortelle Hope at kjærligheten virkelig eksisterte, og at den hadde makt til å forandre alt? Hun kunne ikke det. Så i stedet kremtet hun og forsøkte å konsentrere seg om nåtiden. «Det er ingenting i veien med deg, vennen min,» sa hun til datterdatteren sin. Hope kastet et blikk på bestemoren og så vekk. «Men tenk om det er det?» spurte hun stille. «Du må ikke bebreide deg selv,» sa Rose. «Av og til er det bare ikke meningen at ting skal bli slik som vi tror.» Noe murret i utkanten av hukommelsen hennes igjen. Hun 41
kunne ikke huske navnet til Hopes mann, men hun visste at hun aldri hadde likt ham noe særlig. Hadde han vært uvennlig mot Hope? Eller var det bare det at han alltid virket litt for kald, litt for behersket? «Han har vært en god far for Annie, ikke sant?» tilføyde hun, for hun følte at hun måtte si noe positivt. «Ja visst,» sa Hope stramt. «Han er en fantastisk far. Han gir henne alt hun peker på.» «Men det er ikke kjærlighet,» sa Rose prøvende. «Det er bare ting.» «Ja, jo,» sa Hope. Hun virket plutselig helt utmattet. Håret falt ned foran ansiktet hennes som et forheng og skjulte uttrykket hennes. I det øyeblikket var Rose sikker på at hun så tårer i datterdatterens øyne, men da Hope så opp igjen, var de smertelig velkjente øynene hennes klare. «Har du gått ut med andre menn, da?» spurte Rose etter en liten pause. «Etter skilsmissen?» Hun tenkte på sin egen situasjon, og på hvordan man av og til var nødt til å komme seg videre, selv om man allerede hadde gitt bort hjertet sitt. «Selvfølgelig ikke.» Hope hang med hodet og unngikk Roses blikk. «Jeg vil ikke være slik som moren min,» mumlet hun. «Annie kommer først. Ikke tilfeldige menn.» Og da forsto Rose. I et glimt husket hun bruddstykker av datterdatterens barndom. Hun husket at Josephine hadde lett i det uendelige etter kjærlighet, på alle de gale stedene, med alle de gale mennene, selv om kjærligheten var rett for øynene på henne hele tiden, i blikket til Hope. Hun husket de utallige kveldene da Josephine overlot datteren sin til Rose så hun kunne gå ut. Hope var bare en liten pike den gangen, og hun gråt seg i søvn mens Rose holdt henne inntil seg. Rose husket flekkene av tårer på blusene sine, og at de alltid hadde fått henne til å føle seg tom og ensom, lenge etter at Hope hadde sovnet. «Du er ikke moren din, kjære deg,» sa Rose mildt. Hjertet hennes verket, for dette – alt dette – var hennes egen skyld. Hvem kunne ha visst at hennes avgjørelser ville gi gjenklang gjennom generasjoner? Hope renset stemmen, så bort og begynte å snakke om 42
noe annet. «Så du er sikker på at du ikke kjenner noen som heter Leona?» spurte hun. Rose blunket noen ganger idet navnet boret et nytt hull i hjertet hennes. Hun presset leppene sammen og ristet på hodet. Kanskje løgnen ikke ble like ille hvis den ikke ble uttalt høyt. «Så rart,» sa Hope lavt. «Annie var så sikker på at du kalte henne det.» «Så merkelig.» Rose ønsket at hun kunne gi jenta de svarene hun lette etter, men hun var ikke klar for det, for hvis sannheten kom for en dag, ville det være som å åpne en demning. Hun kjente hvordan vannet vellet opp bak demningen, og hun visste at det snart ville renne over. Men ennå var elvene, tidevannet, flomvannet bare hennes, og hun seilte alene på det. Et kort øyeblikk så det ut som om Hope ville si noe mer, men i stedet reiste hun seg og holdt Rose tett inntil seg mens hun lovet å komme igjen snart. Hun gikk uten å se seg tilbake. Rose så henne gå, og hun noterte seg at det ikke var blitt helt mørkt ennå – Hope hadde ikke blitt gjennom hele heure bleue. Dette gjorde Rose trist, selv om hun ikke bebreidet piken. Rose visste at dette, som så mange andre ting, var hennes egen skyld. En stund senere, etter at alle stjernene var kommet frem, kom Roses yndlingspleierske for å forsikre seg om at hun hadde tatt kveldsmedisinen sin. Huden hennes skinte som den pain au chocolat Rose pleide å ta med hjem til broren David og søsteren Danielle en gang for lenge, lenge siden. «Hei, Rose,» sa hun og smilte inn i øynene hennes mens hun fylte et glass med vann og åpnet pilleesken til Rose. «Har du hatt besøk i kveld?» Rose funderte over dette og anstrengte seg for å huske. Det var et glimt av noe som rørte seg bakerst i hukommelsen, men så var det borte igjen. Hun var sikker på at hun hadde sett på solnedgangen alene, slik hun gjorde hver kveld. «Nei, vennen min,» svarte hun. «Er du sikker, Rose?» spurte pleiersken oppmuntrende. 43
Hun rakte Rose pillene i et lite plastbeger og betraktet henne mens hun svelget dem og skylte ned med vann. «Amy i resepsjonen nede sa at datterdatteren din var her. Hope.» Rose smilte, for hun elsket Hope, som måtte være tretten eller fjorten år nå. Så fort tiden flyr, tenkte hun. Hun kommer til å være voksen før jeg vet ordet av det. «Nei,» sa hun til pleiersken. «Det var ingen her. Men du må treffe henne en dag. Hun er en utrolig fin jente. Kanskje hun kommer på besøk sammen med moren sin en dag.» Pleiersken klemte Roses arm varsomt og smilte. «Det er greit, Rose,» sa hun. «Det er greit.»