Etgar Keret
Så banker det plutselig på Oversatt fra engelsk av Aleksander Melli
Etgar Keret Originalens tittel: Suddenly a Knock on the Door Oversatt fra engelsk av Aleksander Melli Copyright © by Etgar Keret Published by arrangement with The Institute for the Translation of Hebrew Literature. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-36510-3 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslag: Are Kleivan Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Innkjøpt av Norsk kulturråd. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Innhold
Så banker det plutselig på . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lyveland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Cheesus Christ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Simyon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lukk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sunn start . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lagarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Pudding . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Faktisk så har jeg hatt noen fenomenale stiverter i det siste. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Glidelåsen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den veloppdragne lille gutten . . . . . . . . . . . . . . . Mystique. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kreativ skriving . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Snott. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Grip gjøken i halen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Velg en farge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5
7 15 30 37 45 49 57 66 71 89 93 98 101 109 113 123
Gule og blå. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hva har vi i lommene? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dårlig karma. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ari . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tispe. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fortellingens seier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fortellingens seier, II . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En god omgang juling. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hva ville du ønske deg av gullfisken? . . . . . . . . . . Ikke helt alene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et skritt videre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den store blå bussen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hemoroide . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . September hele året . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Joseph. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gravmat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mer liv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Parallelle universer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oppgradering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Guava . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Overraskelsesfest . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvilket dyr er du? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
128 138 141 154 159 164 167 168 179 189 193 201 210 213 218 222 228 236 239 246 250 281
Så banker det plutselig på
«Fortell meg en historie,» kommanderer mannen med skjegg som sitter i sofaen i stuen min. Situasjonen er alt annet enn hyggelig, må jeg si. Jeg er en som skriver historier, ikke en som forteller dem. Og selv det er ikke noe jeg gjør på kommando. Sist gang noen ba meg fortelle dem en historie, var det sønnen min som spurte. Det var for ett år siden. Jeg fortalte ham et eller annet om en fe og en fritte – jeg husker ikke engang akkurat hva – og innen to minutter sov han som en stein. Men dette er en helt annen situasjon. For sønnen min har verken skjegg eller pistol. Sønnen min spurte pent, mens denne mannen prøver å rane meg for en historie. Jeg prøver å forklare mannen med skjegg at hvis han legger bort pistolen så vil det slå ut i hans favør, i vår favør. Men fyren insisterer. «I dette landet,» forklarer han, «må du bruke makt for å få noe.» Han kom nettopp hit fra Sverige, og i Sverige foregår ting på en helt annen måte. 7
Hvis du vil ha noe der oppe, spør du bare pent, så får du det vanligvis. Men ikke i kvelende, klamme Midtøsten. Her trenger man bare å oppholde seg i én uke før man skjønner hvordan ting fungerer – eller snarere, hvordan de ikke fungerer. Palestinerne ba pent om en stat. Fikk de det? Ikke faen om de fikk. Altså gikk de over til å sprenge unger på bussene, og da begynte folk å lytte. Bosetterne ville ha dialog. Var det noen som responderte? Ikke tjangs. Altså ble de fysiske, begynte å helle kokende olje på politimennene som patruljerer grensen, og plutselig hadde de et publikum. I dette landet er det makt som er rett, og det spiller ingen rolle om det handler om politikk eller økonomi eller parkeringsplasser. Rå makt er det eneste språket vi forstår. Sverige, stedet fyren med skjegg har gjort aliyah fra, er et progressivt land, veldig langt framme på svært mange områder. Sverige er ikke bare ABBA og Nobelprisen. Sverige er en helt egen verden, og alt de har oppnådd der har de oppnådd på fredelig vis. I Sverige, hvis han hadde oppsøkt vokalisten i Ace of Bace, banket på døra hennes og bedt henne synge for ham, så ville hun invitert ham inn på en kopp te. Etterpå ville hun dradd fram den akustiske gitaren fra under senga og spilt for ham. Og alt sammen med et smil! Men her? Jeg mener, hadde han ikke viftet med pistolen, så ville jeg kastet 8
ham ut umiddelbart. Hør, sier jeg, i et forsøk på å snakke fornuft med ham. «Hør selv,» sier han surt, og spenner hanen på pistolen. «Enten forteller du meg en historie, ellers så får du en kule mellom øynene.» Jeg kan se at valgmulighetene mine er begrenset. Fyren mener alvor. «To mennesker sitter i et rom,» begynner jeg. «Plutselig banker det på døra.» Fyren med skjegg stivner til, et øyeblikk tenker jeg at historien kanskje har grepet ham, men det har den ikke. Han lytter etter noe annet. Det er noen som banker på døra. «Åpne døra,» sier han, «og ikke prøv deg på noe. Uansett hvem det er, få dem til å stikke – og gjør det fort, hvis ikke kommer dette til å ende dårlig.» Den unge mannen foran døra utfører en spørreundersøkelse. Han har et par spørsmål. De er korte. Han spør om den høye luftfuktigheten i sommer, og hvordan den påvirker humøret mitt. Jeg sier at jeg ikke er interessert, likevel dytter han seg forbi meg og går inn. «Hvem er det?» spør han, og peker på fyren med skjegg. «Det er nevøen min fra Sverige,» lyver jeg. «Faren hans døde i et skred, og han er kommet for å delta i begravelsen. Vi satt nettopp og gikk gjennom testamentet. Kan du vennligst respektere privatlivet vårt og gå?» «Kom igjen, kompis,» sier intervjueren og klapper meg på skulderen. «Jeg har bare noen få spørsmål. Gi en stakkar sjansen til 9
å tjene seg et par ståler, da … De betaler meg per person som svarer, ikke sant.» Han slenger seg ned på sofaen min med samlepermen i hånda. Svensken setter seg ved siden av ham. Jeg står fremdeles, og prøver å si det som om jeg mener det: «Jeg ber deg om å gå. Dette er et veldig upassende tidspunkt.» «Jaså, upassende?» Han åpner samlepermen og drar fram en stor revolver. «Hva er det som er upassende med meg? Er det det at jeg er mørkere? At jeg ikke er bra nok? Svensker har du tid til, all verdens tid. Men har du et lite minutt til overs for en marokkaner, en krigsveteran som etterlot deler av milten sin i Libanon? Nei, virker ikke som du har et jævla minutt til overs for meg.» Jeg prøver å snakke ham til fornuft, sier at det overhodet ikke er sånn det har seg, at han simpelthen dukket opp da samtalen min med svensken hadde nådd et ømfintlig punkt. Men intervjueren løfter revolveren opp foran leppene sine og gir tegn om at jeg må holde kjeft. «Vamos,» sier han. «Nok unnskyldninger. Sett deg ned der borte, og spytt ut.» «Hva er det jeg skal spytte ut?» spør jeg. Sannheten er at jeg er ganske anspent nå. Svensken har også pistol. Tingene kan kanskje utarte. Øst er øst og vest er vest og alt det der. Ulik mentalitet. Eller svensken kan klikke, simpelthen fordi han vil ha historien for seg selv. Solo. «Ikke provoser meg,» advarer intervjueren. «Jeg har kort lunte. Ut med histo10
rien – ut med den fort.» «Ja,» stemmer svensken i. Han drar også fram våpenet. Jeg rensker halsen og begynner på nytt. «Tre mennesker sitter i et rom …» «Og ikke prøv deg på noe ’Plutselig banker det på døra’-tull,» avbryter svensken. Intervjueren skjønner ikke helt hva han mener, men backer ham opp. «Sett i gang,» sier han. «Og ikke noe banking på døra. Fortell oss noe annet. Overrask oss.» Jeg blir taus, og puster dypt inn. Begge mennene stirrer på meg. Hvordan klarer jeg alltid å havne i sånne situasjoner? Skal vedde på at sånne ting aldri skjer med Amos Oz eller David Grossman. Plutselig banker det på døra. Blikkene deres blir truende. Jeg trekker på skuldrene. Dette handler ikke om meg. Det er ingenting i min historie som kan kobles til bankingen. «Få ham vekk,» beordrer intervjueren. «Få ham vekk, uansett hvem det er.» Jeg åpner døra så vidt på gløtt. Det er et pizzabud. «Er du Keret?» spør han. «Ja,» sier jeg, «men jeg har ikke bestilt pizza.» «Her står det Zamenhoffgata nummer 14,» bjeffer han mens han peker på leveringsseddelen og dytter seg forbi meg. «Og så?» sier jeg. «Jeg har ikke bestilt pizza.» «Ekstra stor, familiestørrelse,» insisterer han. «Halvparten med ananas, halvparten med ansjos. Forhåndsbetalt. Kredittkort. Bare gi meg tipset mitt så stikker jeg.» «Er du også her for en historie?» spør svensken. «Hva da, en his11
torie?» sier pizzabudet, men det er åpenbart at han lyver. Han er ikke spesielt god til det. «Vis oss den,» ansporer intervjueren. «Kom igjen, ut med pistolen.» «Jeg har ingen pistol,» innrømmer pizzabudet utilpass, og trekker fram en kjøttøks fra under pappesken. «Men jeg skjærer ham opp i juliennestrimler hvis han ikke rasker på og hoster opp en virkelig bra en.» De tre mennene sitter i sofaen – svensken til høyre, så pizzabudet, så intervjueren. «Jeg klarer det ikke på denne måten,» sier jeg til dem. «Jeg klarer ikke å få i gang en historie når dere tre sitter her med våpen og greier. Ta dere en spasertur rundt kvartalet, så har jeg noe til dere når dere kommer tilbake.» «Rasshølet kommer til å ringe purken,» sier intervjueren til svensken. «Hva tror han, at vi er født i går?» «Kom igjen, bare gi oss en, så stikker vi etterpå,» ber pizzabudet tynt. «En kort en. Ikke vær så gjerrig, da. Det er harde tider, vet du. Arbeidsledighet, selvmordsbomber, iranere. Folk er sultne på noe annet. Hvorfor tror du ellers at tre lovlydige karer som oss går så langt. Vi er desperate, mann, desperate.» Jeg rensker halsen og begynner på nytt. «Fire mennesker sitter i et rom. Det er varmt. De kjeder seg. Luftkjøleren funker ikke. En av dem ber om en historie. Nestemann stemmer i, og den tredje …» «Det er ikke en historie,» 12
protesterer intervjueren. «Det er en øyenvitneskildring. Det er akkurat det som skjer her og nå. Akkurat det vi prøver å flykte fra. Ikke prøv deg på å dumpe virkeligheten på oss som en søppelbil. Bruk fantasien din, mann. Skap noe, dikt noe, ta’n helt ut.» Jeg nikker, og begynner på nytt. «En mann sitter i et rom, helt alene. Han er ensom. Han er forfatter. Han ønsker å skrive en historie. Det er lenge siden sist han skrev en historie, og han savner det. Han savner følelsen av å skape noe ut av noe. Nettopp – å skape noe ut av noe. For det å skape ut av ingenting er når du dikter noe opp av løse lufta, noe som i så tilfelle ikke har noen verdi. Det kan alle gjøre. Men noe ut av noe betyr noe som virkelig var der hele tiden, inni deg, noe du oppdager som en del av noe nytt, noe som aldri har skjedd før. Mannen bestemmer seg for å skrive en historie om situasjonen. Ikke den politiske situasjonen og ikke den sosiale situasjonen heller. Han bestemmer seg for å skrive en historie om den menneskelige situasjonen, den menneskelige tilstanden. Den menneskelige tilstanden slik han opplever den akkurat nå. Men ingenting kommer opp. Ingen historie melder seg. For den menneskelige tilstanden slik han opplever den akkurat nå synes ikke å være verdt å fortelle om, og han skal akkurat til å gi opp når det plutselig …» «Jeg har advart deg,» avbryter svensken. 13
«Ikke noe banking på døra.» «Jeg må det,» insisterer jeg. «Hvis ingen banker på døra, blir det ingen historie.» «La ham,» sier pizzabudet stille. «Gi ham litt spillerom. Vil du at det skal banke på døra? Greit, la det banke på døra. Så lenge det gir oss en historie.»
Lyveland
Robbie var sju år da han fortalte sin første løgn. Moren hadde gitt ham en krøllete gammel seddel og bedt ham gå ut for å kjøpe en tjuepakning med Kent hos dagligvarehandleren. Robbie kjøpte iskrem i kjeks i stedet. Han beholdt vekslepengene, gjemte dem under en stor, hvit stein i bakgården til leilighetsblokken deres, og da moren spurte hva som hadde skjedd, fortalte han at en kjempesvær, rødhåret gutt som manglet en fortann hadde taklet ham på gata, fiket til ham og tatt pengene. Hun trodde ham. Og siden har Robbie fortsatt å lyve. Da han gikk på videregående skole tok han seg en total slækkeuke på stranden i Eilat, etter å ha solgt elevrådgiveren en historie om tanta hans fra Beer Sheba som hadde oppdaget at hun hadde kreft. Da han var i hæren ble den imaginære tanta blind, og fikk ham så til de grader ut av knipa da han tok tjuvperm. Det ble verken militærfengsel eller leirarrest på ham. Ingenting. En gang han kom to timer 15
for sent på jobben, hadde han diktet opp en løgn om en schæferhund han hadde funnet liggende langs veien. Hunden var blitt påkjørt, fortalte han, og han hadde levert den hos veterinæren. I denne løgnen var hunden lam i begge beina, og han hadde tatt den med til veterinæren bare for å få beskjed om at den aldri ville klare å bruke bakbeina igjen. Det gjorde susen. Det var mange løgner i kjølvannet av Robbies liv. Syke løgner, armløse løgner, drepende løgner, alt annet enn myke og harmløse løgner. Løpende løgner eller løgner i bil, tyvaktige løgner og løgner med stil. Han fant opp løgnene på et blunk, og tenkte aldri at han en dag kunne støte på dem igjen. Det hele begynte med en drøm. En kort, tåkete drøm om hans døde mor. I drømmen satt de begge på en stråmatte midt ute på en åpen, hvit flate som ikke syntes å ha noen begynnelse eller slutt. Ved siden av dem på denne uendelige, hvite flaten sto en kuletyggismaskin med bobletopp, av det gammeldagse slaget der man legger en mynt på maskinen, vrir om håndtaket – og ut kommer en kuletyggis. I drømmen fortalte Robbies mor at livet etter døden drev henne på veggene, for menneskene var gode, men det fantes ikke sigaretter noe sted. Ikke bare ingen sigaretter. Ingen kaffe. Ingen radio. Ingenting. «Du må hjelpe meg, Robbie,» sa hun. «Du må kjøpe en kuletyggis til meg. Jeg oppdro deg, sønn. Alle de 16
årene ga jeg deg alt, og ba ikke om noe tilbake. Men nå er det på tide at du gir den gamle moren din noe. Kjøp en kuletyggis til meg. Helst rød, om du kan, men blå er også fint.» I drømmen gravde Robbie i lommene, igjen og igjen, i håp om å finne litt småpenger. Ingenting. «Jeg har ikke noe,» sa han med tårer i øynene. «Jeg har ikke småmynter. Jeg har sjekket alle lommene.» Tatt i betraktning at han aldri gråt når han var våken, var det rart å gråte i drømmen. «Kikket du under steinen?» sa moren, og holdt ham hardt i hånda. «Kanskje myntene fremdeles ligger der?» Så våknet han. Klokken var fem om morgenen, det var lørdag og fortsatt mørkt ute. Plutselig var Robbie på vei inn i bilen for å kjøre til stedet der han hadde bodd som liten. Gatene var tomme for trafikk, og han brukte mindre enn tjue minutter på å komme fram. I bygningens første etasje, der Pliskins dagligvarehandel en gang hadde vært, fant han nå en lavprisbutikk, og ved siden av var ikke skoreparatøren lenger, men et mobiltelefonutsalg som tilbød oppgraderinger som om morgendagen ikke fantes. Selve bygningen hadde ikke forandret seg. De hadde flyttet for mer enn tjue år siden, og den hadde ikke engang fått et nytt strøk med maling siden den gangen. Hagen i bakgården var også den samme, et par blomster, en 17
vannkran, en rusten vannmåler, ugress. Og i hjørnet ved siden av klessnorene lå den hvite steinen. Han sto i bakgården til bygningen der han hadde vokst opp, han var kledd i parkasen, han holdt en stor plastlommelykt i hånda og følte seg rar. Halv seks om morgenen på en lørdag. Tenk om en nabo dukket opp – hva skulle han si? Min døde mor kom til meg i en drøm og ba meg kjøpe en kuletyggis til henne, derfor kom jeg hit for å lete etter småpenger? Rart at steinen fremdeles var der etter alle disse årene. På den annen side, hvis du tenker på det, så pleier jo ikke steiner bare reise seg opp og gå. Han plukket den opp, forsiktig, som om den kunne skjule en skorpion. Men det var ingen skorpion under den, heller ingen slange, og ingen mynter. Bare et hull på størrelse med en grapefrukt, og et lys som skinte opp av hullet. Robbie prøvde å kikke inn i hullet, men lyset blendet ham. Han nølte et øyeblikk, så stakk han hånda inn. Han lå på bakken og strakte ut armen helt opp til skulderen mens han prøvde å berøre noe på bunnen. Men det var ingen bunn, og det eneste han kunne berøre var laget av kaldt metall og kjentes som et håndtak. Håndtaket til en kuletyggismaskin. Robbie vred om så hardt han kunne og kjente at håndtaket reagerte på berøringen hans. Dette var øyeblikket da kuletyggisen burde ha rullet ut. Det var 18
nøyaktig nå den burde ha funnet veien ut av maskinens metalliske innvoller og inn i hånda til den lille gutten som ventet utålmodig på at den skulle dukke opp. Dette var nøyaktig det øyeblikket da alle de tingene burde ha funnet sted. Men de gjorde ikke det. Så snart Robbie var ferdig med å vri om håndtaket, befant han seg plutselig her. «Her» var et annet sted, men også et velkjent sted. Det var stedet i drømmen om moren. Nakent og hvitt, uten vegger, gulv, tak, sollys. Bare det hvite, og en kuletyggismaskin. En kuletyggismaskin og en svett, stygg, rødhåret gutt. Robbie hadde av en eller annen grunn ikke lagt merke til ham før nå, og i det samme Robbie skulle til å smile til gutten eller bare si noe til ham, sparket rødtoppen ham i skinneleggen så hardt han kunne, slik at Robbie falt ned på knærne og ble stående på kne og vri seg i smerte. Nå som Robbie var nede på knærne, var han og gutten like høye. Gutten kikket Robbie i øynene, og selv om Robbie visste at de aldri hadde møttes, var det noe velkjent ved ham. «Hvem er du?» spurte han gutten som sto foran ham. «Jeg?» svarte gutten og ga ham et stygt smil med én manglende fortann. «Jeg er den første løgnen din.» * Robbie kavet seg opp på beina. Skinneleggen var vond som bare pokker. Gutten var borte for lengst. Robbie 19
gransket kuletyggismaskinen. Innimellom de runde kuletyggisene kunne han se halvgjennomsiktige plastkuler med billige pyntegjenstander. Han gravde i lommene for å finne litt småpenger, så husket han at guttungen hadde rappet lommeboka hans før han stakk av. Robbie gikk haltende av sted, uten å gå i noen bestemt retning. Siden det ikke fantes noe å orientere seg etter på den hvite flaten, bortsett fra kuletyggismaskinen, kunne han ikke gjøre annet enn å prøve å bevege seg vekk fra den. Hver gang han gikk noen få skritt, snudde han seg for å forsikre seg om at maskinen faktisk ble mindre. På ett tidspunkt snudde han seg rundt og oppdaget en schæfer som sto ved siden av en mager gammel mann med glassøye og uten armer. Han gjenkjente hunden umiddelbart, på måten den halvveis krøp framover, de to forbeina som strevde med å slepe det paralyserte bekkenet etter seg. Det var den påkjørte hunden fra løgnen hans. Den peste av anstrengelsen og opphisselsen, og var glad for å se ham. Den slikket Robbies hånd og kikket intenst på ham med tåreblanke øyne. Robbie klarte ikke helt å plassere den magre, gamle mannen. «Jeg er Robbie,» sa han. «Jeg er Igor,» sa den gamle mannen og presenterte seg. Han klappet Robbies hånd med en av krokene sine. 20
«Kjenner vi hverandre?» spurte Robbie etter et par sekunder med pinlig stillhet. «Nei,» sa Igor og løftet hundehalsbåndet med den ene kroken. «Jeg er bare her på grunn av ham. Han fikk ferten av deg mange kilometer unna og ble veldig gira. Han ville at vi skulle finne deg.» «Så det er ingen forbindelse – mellom oss?» spurte Robbie. Han kjente seg lettet idet han sa det. «Du og jeg? Nei, ingen forbindelse overhodet. Jeg er en annens løgn.» Robbie spurte nesten hvem sin løgn han var, men han var redd spørsmålet kanskje ville oppfattes som uhøflig på dette stedet. For den saks skyld ville han likt å spørre nøyaktig hva dette var for et sted, og om det fantes mange flere mennesker her bortsett fra han selv, og flere løgner eller hva det var de kalte seg. Men han tenkte det kanskje kunne være et følsomt tema og at han ikke burde ta det opp helt ennå. Altså klappet han Igors handikappede hund i stedet for å si noe. Hunden var fin, og den virket glad for å treffe Robbie, som ønsket at løgnen hans kunne hatt litt mindre smerte og lidelse i seg. «Kuletyggismaskinen,» spurte han Igor noen minutter senere. «Hva slags mynter tar den?» «Liraer,» sa den gamle mannen. «Det var en gutt her nettopp,» sa Robbie. «Han tok 21
lommeboka mi. Men selv om han ikke hadde gjort det, ville jeg ikke hatt noen liraer i den.» «En guttunge som mangler en tann?» spurte Igor. «Det lille avskummet stjeler fra alle. Han spiser til og med hundens Pedigree. Der jeg kommer fra, i Russland, ville de tatt en sånn guttunge og satt ham ut i snøen i bare trusa, så ville de ikke sluppet ham inn i varmen igjen før hele kroppen ble blå.» Igor pekte på baklomma med en av krokene. «Jeg har noen liraer der bak. Forsyn deg. Jeg spanderer.» Robbie nølte, men fisket en liramynt opp av lomma til Igor. Han takket gamlingen og tilbød ham Swatchklokken sin til gjengjeld. «Takk,» sa Igor og nikket. «Men hva skal jeg med en plastklokke? Dessuten har jeg det ikke travelt med å komme meg noen steder.» Da han så at Robbie kikket rundt seg etter noe annet å gi ham, stoppet Igor ham og sa, «Jeg står i gjeld til deg uansett. Hvis du ikke hadde funnet på den løgnen om hunden, ville jeg vært helt alene. Så nå er vi skuls.» Robbie hinket så raskt han kunne tilbake til kuletyggismaskinen. Han hadde fremdeles vondt der rødtoppen hadde sparket ham, men mindre vondt enn før. Han dyttet liraen inn i sprekken, trakk pusten dypt, lukket øynene og vred om håndtaket. 22
Han befant seg utstrakt på bakken i bakgården til den gamle bygningen deres. Lyset fra daggryet malte himmelen i mørke avskygninger av blått. Robbie trakk armen ut fra hullet i bakken. Da han åpnet neven fant han en rød kuletyggis i hånda. * Før han dro la han steinen på plass igjen. Han spurte ikke seg selv om hullet, og om nøyaktig hva som var skjedd der nede. Han bare satte seg i bilen, rygget og kjørte av sted. Den røde kuletyggisen la han under puta, til moren, i tilfelle hun kom tilbake i drømmen. Til å begynne med tenkte Robbie mye på det, på stedet, hunden, Igor, alle de andre løgnene han hadde fortalt – løgner han hadde vært så heldig å slippe å møte igjen. For eksempel den bisarre løgnen han hadde fortalt ekskjæresten, Ruthie, da han ikke kunne rekke fredagsmiddagen hos foreldrene hennes – om en viss niese han hadde som bodde i Natanyah og fikk bank av ektemannen, og hvordan fyren hadde truet med å drepe henne, altså måtte Robbie dra dit en tur og hjelpe til med å roe ting ned. Den dag i dag hadde han fremdeles ingen anelse om hvorfor han hadde funnet på noe så skrudd. På den tiden tenkte han kanskje at jo mer komplisert og forskrudd historien var, jo større var sjansen for at Rut23
hie ville tro ham. Noen mennesker melder avbud fra fredagsmiddager ved å si at de har vondt i hodet eller noe. Ikke han. Men på grunn av skrønene hans fantes det nå en mishandlet kone og en gærning av en ektemann der ute et sted, ikke langt unna, i et hull i bakken. Han vendte ikke tilbake til hullet, men noe ved stedet ble værende hos ham. Til å begynne med fortsatte han å lyve, men bare løgner der ingen ble banket opp og ingen haltet eller døde av kreft. For eksempel: Han kom for sent på jobben fordi han måtte vanne plantene i tantas leilighet mens hun var i Japan og besøkte sin framgangsrike sønn. Eller: Han kom for sent til en svangerskapsfest fordi en katt nettopp hadde fått kattunger på trappa hans og han måtte ta seg av de små pusene. Sånne greier. Men de positive løgnene var mye vanskeligere å finne på. I hvert fall hvis du ville at de skulle lyde troverdig. Generelt sett er det slik at hvis du forteller folk noe fælt, så kjøper de det med en gang, fordi det slår dem som normalt. Men finner du på fine ting, blir de mistenksomme. Altså tok Robbie seg etter hvert i å trappe ned løgnene. Det skjedde veldig gradvis. Først og fremst av latskap. Og med tiden tenkte han mindre og mindre på det stedet. På hullet. Helt til morgenen da han overhørte Natasha fra regnskapsavdelingen som pratet med sjefen sin. Onkelen hennes, Igor, hadde fått hjerteinfarkt, og hun trengte å 24
ta seg litt fri. Stakkars gamling – en enkemann som allerede hadde mistet begge armer i en ulykke i Russland. Og nå var det hjertet. Han var så alene, så hjelpeløs. Sjefen på regnskapsavdelingen innvilget henne velferdsfri på flekken, uten å stille spørsmål. Hun gikk bort til kontoret sitt, hentet veska og forlot bygningen. Robbie fulgte etter Natasha helt til bilen hennes. Da hun stoppet opp for å fiske opp nøklene fra veska, stoppet han også opp. Hun snudde seg. «Jobber ikke du i innkjøpsavdelingen?» spurte hun. «Er ikke du assistenten til Zaguri?» «Ja,» sa Robbie og nikket. «Jeg heter Robbie.» «Kult, Robbie,» sa Natasha og ga ham et nervøst, russisk smil. «Så hva skjer? Trenger du noe, eller?» «Det dreier seg om den løgnen du fortalte i sted, til sjefen for regnskapsavdelingen,» stotret Robbie. «Jeg kjenner ham.» «Du fulgte etter meg helt til bilen min bare for å anklage meg for å være en løgner?» «Nei,» sa Robbie. «Jeg mente ikke å anklage deg. Virkelig. Det er kult at du er en løgner. Jeg er også en løgner. Men han Igor fra løgnen din – jeg har møtt ham. Han er virkelig en kjernekar. Og du, om jeg får lov til å si det, vel, du har gjort ting vanskelig nok for ham som det er. Altså ville jeg bare …» 25
«Kan du flytte deg fra bilen, eller?» avbrøt Natasha iskaldt. «Du står i veien.» «Jeg vet at det virker helt usannsynlig, men jeg kan bevise det,» sa Robbie, og kjente seg mer og mer urolig. «Igor har ikke et øye. Jeg mener, han har det, men bare ett. På et eller annet tidspunkt må du ha funnet på noe om at han hadde mistet det ene øyet, ikke sant?» Natasha var allerede i ferd med å sette seg i bilen, men stoppet opp. «Hvor har du det fra? Er du en venn av Slava?» «Jeg kjenner ingen som heter Slava,» mumlet Robbie. «Bare Igor. Virkelig. Om du vil kan du få treffe ham.» * De sto i bakgården til den gamle bygningen hans. Robbie flyttet steinen til side, la seg ned på den fuktige jorda og dyttet armen helt ned i hullet. Natasha sto over ham. Han holdt ut den andre armen og sa, «Hold deg fast.» Natasha så på mannen som lå utstrakt ved føttene hennes. Rundt tretti, ganske kjekk, i ren, hvit, strøken skjorte som allerede var litt mindre ren og mye mindre strøken. Den ene armen hans satt fast i hullet, kinnet var klistret til bakken. «Hold deg godt fast,» sa han. Og idet hun rakte ham hånda kunne hun ikke annet enn å spørre seg hvordan 26
det hadde seg at hun alltid trakk til seg sånne særinger. Da han hadde begynte å legge ut om alt det pisspreiket ved bilen, hadde hun tenkt at det kanskje var en søt måte å legge an på henne, men nå skjønte hun at denne fyren med de myke øynene og det blyge smilet virkelig var en gærning. Fingrene hans grep hennes fingre. Slik holdt han henne som fastfrosset i omtrent ett minutt, han på bakken, hun over ham, litt framoverbøyd, med et fortumlet uttrykk i ansiktet. «Okei,» hvisket Natasha med mild, nesten terapeutisk røst. «Vi holder hender. Hva nå?» «Nå,» sa Robbie, «vrir jeg om håndtaket.» * De brukte lang tid på å finne Igor. Først møtte de en hårete, pukkelrygget løgn, åpenbart argentiner, som ikke snakket noe annet enn spansk. Så en annen av Natashas løgner – en overivrig politimann med kippa, som insisterte på å anholde dem og sjekke dokumentene deres, men aldri hadde hørt om Igor. Til slutt var det Robbies mishandlede niese fra Natanyah som hjalp dem. Da de fant henne var hun opptatt med å mate kattungene fra den ferskeste løgnen hans. Hun hadde ikke sett Igor på et par dager, men visste hvor de kunne finne hunden hans. Og når det gjaldt hunden, så snart den var ferdig med å 27
slikke Robbie i hendene og ansiktet, fulgte den dem mer enn gjerne til Igors sengeleie. Igor var i temmelig dårlig form. Huden var gustengul og han svettet tungt. Men han lyste opp idet han så Natasha. Han var så begeistret at han klarte å heise seg opp og klemme henne, selv om han så vidt klarte å stå. Det var da Natasha begynte å gråte og be ham om tilgivelse, for denne Igor var ikke bare en av løgnene hennes, han var også onkelen hennes. En oppdiktet onkel, men likevel. Og Igor sa til henne at hun ikke måtte være lei seg, livet hun hadde funnet opp for ham hadde kanskje ikke alltid vært lett, men han hadde hatt glede av hvert eneste sekund, og hun trengte ikke å bekymre seg, for sammenliknet med togkrasjet i Minsk, ranet i Odessa, lynet som slo ned i ham i Vladivostok og den rabiate ulveflokken i Sibir, var hjerteinfarktet bare for småtteri å regne. Og da de kom tilbake til kuletyggismaskinen, dyttet Robbie en énliramynt inn i sprekken, tok hånda til Natasha og ba henne vri om håndtaket sammen med ham. Med en gang de kom tilbake til bakgården la Natasha merke til at hun holdt en plastball i hånda med et billig smykke inni; et stygt, gullfarget, hjerteformet smykke. «Vet du hva?» sa hun. «Jeg skulle egentlig til Sinai i kveld og være der et par dager sammen med en venn, men jeg tror jeg avlyser, jeg drar heller tilbake til Igor 28
i morgen og tar meg litt av ham. Har du lyst til å bli med?» Robbie nikket. Han visste at dersom han skulle bli med henne, ville han måtte komme opp med en ny løgn på kontoret. Han var ikke så sikker på hva den skulle være. Det eneste han visste var at løgnen måtte være lykkelig, full av lys, blomster og solskinn. Og hvem visste – kanskje til og med en smilende baby eller to.