Harry Dolan
Redaktøren Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
© 2010 CAPPELEN DAMM AS (norsk utgave) Copyright © 2009 by Harry Dolan Published by arrangement with G.P. Putnam’s Sons, a member of Penguin Group (USA) Inc. through Sane Töregård Agency AB ISBN 978-82-02-30489-8 1. opplag 2010 Originalens tittel: Bad Things Happen Opprinnelig forlag: Penguin Group (USA) Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Sats: Type-it AS Trykk: Scandbook AB, Sverige 2010
Til Linda (Hun vet hvorfor.)
Kapittel 1
Spaden må oppfylle visse krav. Et spisst blad. Et kort skaft, for lett håndtering i trange omgivelser. Han finner det han trenger, i hageavdelingen i et stormagasin. Han legger spaden i handlevognen og går rolig bortover de brede gangene mellom reolene mens han plukker med seg noen flere varer: D-batterier, en pose blomsterjord, en boks ugressmiddel. Arbeidshansker i skinn, to par. I matvareavdelingen henter han fire ferdigsmurte sandwicher pakket i plast, og en pakke med kildevann på flaske. Det er kø i kassene. Han velger en kø. Lysstoffrørene i taket flimrer mens han vurderer betalingsmåte. I lommeboka har han et kredittkort utstedt til David Loogan. Det er ikke fødenavnet hans, men det er det han kaller seg nå. Han vil ikke bruke kortet. Han gjør et overslag i hodet og kommer fram til at han har nok i kontanter. Køen beveger seg, og han tror han skal komme seg ut kjapt og greit, men den gang ei. Ekspeditøren vil prate. «Har ikke jeg sett deg før?» sier hun. «Det tviler jeg på.» Hun er høy, bred over hoftene, pen, selv om det harde lyset understreker rynkene under øynene og rundt munnen. «Det er noe kjent ved deg,» sier hun. Mannen som kaller seg David Loogan, ønsker ikke å være kjent. Han vil være anonym. Ubemerket. «Kanskje jeg har sett deg her i butikken,» prøver ekspeditøren. 7
Han smiler lunkent til henne. «Der har vi det.» Han begynner å legge varene opp på disken. Ekspeditøren tar spaden og holder den med bladet opp slik at hun kan skanne strekkoden på skaftet. «Du må være gartner,» sier hun. Han burde bare jatte med, men han blir irritert. Han skal til å si: «Jeg er redaktør», men tar seg i det. Sannheten holder ikke. Han serverer den første løgnen som faller ham inn. «Jeg er sjonglør,» sier han. Det er en tabbe. Hun syns han er sjarmerende. Hun smiler og legger spaden på enden av disken før hun rolig strekker seg etter blomsterjorda. «Du må være veldig god,» sier hun lett. «Jeg har aldri hørt om noen som sjonglerer med spader. Men det er vel ikke nok med én? Du må ha tre.» Flyt på sjarmen, da. «Jeg har tre allerede,» svarer han. «Hvem som helst kan sjonglere med tre. Trikset er å sjonglere med fire.» «Det må være imponerende,» sier hun. «Hvor opptrer du? I barnebursdager?» Han venter litt før han svarer helt alvorlig. «Hageselskaper.» «Ha. Er du sikker på at vi ikke har truffet hverandre før?» Hun flørter, tenker Loogan. Han ser på fingrene hennes mens hun skanner sandwichene. Hun har giftering. «Jeg er sikker på at jeg kjenner deg,» sier hun. «Kanskje vi gikk sammen på videregående?» «Jeg har ikke gått på videregående,» svarer han. «Jeg er selvlært sjonglør.» «Jeg mener det. Jeg tror vi gikk sammen på videregående.» «Jeg gikk ikke på videregående her i distriktet.» «Ikke jeg heller,» sier hun. «Og det er en god stund siden. Men du minner meg om en gutt i klassen min. Jeg kommer på navnet ditt hvert øyeblikk.» Hun legger hanskene og batteriene i samme pose, ugressmiddelet for seg. 8
«Dennis,» sier hun plutselig, og kikker opp på ham. «Eller Daniel?» David Loogan løfter spaden opp fra disken og får et forstyrrende glimt. Han ser for seg at han kjører spaden i halsen på ekspeditøren. «Ted,» sier han. «Jeg heter Ted Carmady.» Hun smiler og rister på hodet. «Er du sikker?» «Helt sikker.» Hun trekker på skuldrene og gir seg. «Da var jeg med andre ord helt på jordet?» Han legger spaden i handlevognen, og hun sier summen og tar imot pengene. Han tenker at hun er blitt forlegen, men hun rabler noe på kvitteringen før hun rekker ham den. Han kikker på den på vei ut, ser navnet hennes (Allison) og et telefonnummer, før han diskré krøller sammen lappen. Ute på parkeringsplassen retter Loogan kragen på sin svarte skinnjakke og kikker på klokka. Halv ti på en onsdagskveld i oktober. Det duskregner, og bilene skinner i det gule lyset fra de høye gatelyktene. Lyktene beroliger ham. Han er ikke akkurat mørkeredd, men han blir ofte litt urolig av å gå ut etter solnedgang. Og han liker ikke parkeringsplasser. Lyden av skritt over en parkeringsplass kan drive pulsen hans i været. Loogan går målrettet mellom bilrekkene mens han skyver handlevognen foran seg. En skikkelse kommer mot ham, og han blir engstelig et øyeblikk. Det er en tynn, huløyd mann med furet ansikt. Hettegenser, bukser med hull på knærne. Én hånd i lomma på hettegenseren. Loogan registrerer plutselig duringen fra gatelyktene, lyden fra hjulene på handlevognen. Det går bra, sier han til seg selv. Det kommer ikke til å skje noe. Idet den tynne mannen kommer nærmere, tar han hånden ut av lomma på genseren. Loogan ser at det skinner i noe blankt. Metall, tenker han. Knivblad. Han skyter hånden fram i ren refleks for å gripe mannen 9
rundt håndleddet, men stopper i tide. Den tynne mannen skvetter unna og skynder seg forbi mens han presser en sølvgrå mobiltelefon til brystet på genseren. Han mumler noe Loogan ikke oppfatter. Så er han borte, det er over, og Loogan kommer fram til bilen sin. Han legger spaden i bagasjerommet, sammen med blomsterjorda og alt det andre. Han lukker bagasjeromslokket og dytter handlevognen inn på en tom parkeringsplass. Duringen fra gatelyktene har stilnet. Alt er normalt. David Loogan er en vanlig kunde. Ingen ville tro noe annet. Han åpner bildøra og setter seg inn bak rattet. Han ser overhodet ikke ut som en mann på vei for å grave en grav. Mannen som kalte seg David Loogan, hadde bodd i Ann Arbor siden mars. Han leide et lite, møblert hus på vestsiden: et trehus med spisst tak og veranda på forsiden. På baksiden var det en liten hage med nettinggjerde rundt. Han tilbrakte dagene i området rundt gatene Liberty og State, der han leste aviser på kafeer og gikk på kino på Michigan Theater. Han observerte universitetsstudenter som kom og gikk, lyttet til samtalene deres. Han stakk seg ikke ut i universitetsmiljøet: Han kunne ha gått for å være en eldre avgangsstudent, eller en ung professor. Han var trettiåtte. Huset han leide lå på hjørnet av en allé. Det tilhørte en historieprofessor som hadde sabbatsår med forskning i en tankesmie et eller annet sted i utlandet. Han hadde etterlatt seg en forsømt hage, og Loogan prøvde å plante blomster noen dager i april. Han kjøpte frø og puttet dem i jorda. Han vannet, ventet. Frøene viste ingen tegn til å spire. En ettermiddag i mai fant han et novelleblad som noen hadde lagt fra seg på en kafé. Tittelen var Gray Streets. Han bestilte en cappuccino, slo seg ned i en lenestol og leste en fortelling om en mann som ble lokket i en felle av en vakker, gåtefull kvinne og uskyldig dømt for mord. Dagen etter ryddet han skrivebordet i professorens hjemmekontor for bøker og papirer og rigget seg til. Han star10
tet PC-en og begynte å skrive en novelle om en morder som var redd for parkeringsplasser. Han brukte tre dager på et utkast som han skrev ut og leste gjennom én gang, før han rev det i to og stappet det i papirkurven. Den andre versjonen brukte han fire dager på, og han vurderte den som så vidt godkjent. Han lot arkene ligge på skrivebordet en uke, før han en kveld puttet dem i en skuff og begynte på en tredje versjon. Han jobbet på den flere kvelder, til han hadde klekket ut et plott han var fornøyd med. Morderen viste seg å være helten i stykket, som også innbefattet en forskrudd skurk og en kvinne som morderen reddet fra skurken. Høydepunktet utspant seg på toppen av et parkeringshus. Loogan vurderte fram og tilbake om kvinnen skulle bli hos morderen etter at han reddet henne, men fant ut at det var bedre om hun forlot ham. Da han hadde skrevet slutten slik han ville ha den, skrev han ut et eksemplar med tittelen på forsiden, uten navn eller kontaktinformasjon. Deretter fant han adressen til forlaget i sitt eksemplar av Gray Streets. Adressen lå noen kvartaler unna, i sjette etasje i en bygning i sentrum. Han gikk dit på en søndag, og dørene til hovedinngangen var låst, men han fant en bakdør – en ståldør som var satt åpen med en murstein. En slitt trappegang førte opp til sjuende etasje. Han passerte kontorene til en regnskapsfører og et produksjonsselskap for dokumentarfilm, og så var han der. Pene, svarte bokstaver på det ruglete glasset i døra: GRAY STREETS. Han hadde lagt manuskriptet i en umerket konvolutt. Den var for tykk til å skyve under døra, men et smalt vindu over døra sto åpent, og han skjøv konvolutten inn og hørte at den falt i gulvet innenfor. I dagene som fulgte, tok han opp rutinene sine igjen, gikk på kino og satt på kafé. Så, en natt han ikke fikk sove, gikk han ned til professorens kontor og satte seg foran dataskjermen. Han leste novellen igjen linje for linje mens han flikket på den underveis. Han luket vekk ord og vendinger, og syntes at setningene ble bedre uten dem. Dagen 11
etter skrev han ut et nytt eksemplar, og etter kontortid gikk han ned til sentrum, opp den smale trappa, og skjøv en ny konvolutt inn gjennom vinduet. Han var sikker på at det nå ville være over. Han fordrev tiden med større utflukter: til museer, kunstgallerier, parker. Men det var ikke over. Han hadde god hukommelse. Han husket setninger og avsnitt, og han kunne forandre dem mens han gikk på en sti eller kikket på et maleri. Nok en søvnløs natt gikk han ned til professorens kontor, denne gang for å slette filen fra maskinen. Han ble der i en time, i tre timer, mens han vurderte alle ordvalg og grublet på tegnsettingen. Han tenkte at det fikk bli med det, en fil på en harddisk. Hva skulle det være godt for å skrive den ut igjen? I skumringen to dager senere sto han igjen i kontorgangen, med manuskriptet i en konvolutt under armen. Han sto foran døra med vinduet og prøvde å se gjennom det ruglete glasset. Kanskje det ikke var noe bak døra, tenkte han. Kanskje bare et tomt rom med to konvolutter som samlet støv på gulvet. Og som nå snart fikk selskap av en tredje. Døra gikk opp. Mannen som åpnet den, var kledd i en mørkeblå dress, lyseblå skjorte og silkeslips. Han stoppet for å ta på seg hatten – en svart fedora med hattebånd som matchet dressen. Han fikk øye på Loogan, kikket på konvolutten og senket hatten igjen. Han skjøv opp døra igjen. «Det er deg,» sa han. «Kom inn.» Han gikk inn i det dunkle rommet, og etter et par sekunder kom lyset på i det innerste kontoret. Han stilte seg i døråpningen og vinket på Loogan med hatten sin. Loogan tok et par forsiktige skritt. «Jeg kan ikke bli,» sa han. «Hvorfor ikke?» Det hadde han ikke noe svar på. Det mest nærliggende svaret – Fordi det snart blir mørkt – ville høres idiotisk ut. «La meg slippe å slepe deg inn,» sa mannen i den blå dressen. Stemmen hans lød merkelig formell, som stemmen til en 12
skuespiller som serverte replikker. Han viste Loogan til en stol og gikk rundt skrivebordet. Blant papirene på skrivebordet så Loogan de to konvoluttene sine, begge sprettet opp. «Jeg har ventet på at du skulle dukke opp,» sa mannen i den blå dressen. «Det var lurt – å ikke skrive navnet ditt. Jeg ble nysgjerrig.» Han kastet hatten opp på et arkivskap. Loogan sa ingenting. «Er det den samme igjen, eller en ny?» Loogan kikket ned på konvolutten i fanget og sa: «Det er den samme. Jeg har forbedret den.» «Du må være forsiktig. Hvis den blir stort bedre, kan jeg ikke gi den ut.» Mannen satte seg bak skrivebordet. «Grunnen til at jeg har ventet på deg – er at jeg vil gi deg et tilbud. Jeg vil at du skal jobbe for meg.» Dette var uventet. Loogan rynket pannen. «Jeg er ikke egentlig forfatter.» «Jeg trenger ikke flere forfattere. Det kryr av forfattere i veggene her, de gnager på ledningene. Det jeg trenger, er en redaktør.» Loogan vred seg i stolen. «Jeg tror ikke jeg er kvalifisert. Jeg har ingen erfaring.» «Ingen har det,» sa mannen. «Det er ikke noe man lærer på skolen. Ingen utdanner seg til redaktør. Det er tilfeldig, som gulsott eller å falle i en brønn.» Han pekte på Loogans konvolutter. «Jeg liker det du har gjort her,» sa han. «Det er en markant forbedring fra det ene utkastet til det andre. Spørsmålet er: Kunne du gjøre det samme med andres noveller?» Loogan kikket ut av vinduet og så at det hadde blitt mørkere. Dette er ikke noe problem, tenkte han. Du kan alltids avslå. «Jeg tror vel det,» hørte han seg selv si, «men jeg er ikke på jakt etter en jobb. Jeg vet ikke om jeg ville trives med å gå på et kontor hver morgen.» Mannen i den blå dressen lente seg tilbake. «Du behø13
ver ikke det. Du kan jobbe hjemme. Du behøver ikke å følge en timeplan. Du behøver bare å gjøre én ting.» «Hva da?» «Du må si hva du heter.» Han nølte et øyeblikk. Så sa han: «David Loogan.» «Tom Kristoll.»
Kapittel 2
Tom Kristolls hus lå på en skogkledd høyde med utsikt til Huron-elven. Det var en langstrakt bygning med trebjelker og store vindusflater. Huset hadde skifertak og steinsatt uteplass med brede trapper ned til et svømmebasseng. I helgene om sommeren holdt Kristoll fester for medarbeidere og forfattere i Gray Streets. Første gang Loogan ble invitert, bestemte han seg for ikke å gå, men Kristoll ringte ham tidlig på ettermiddagen. De hadde alt de trengte for å grille, sa Kristoll, men manglet grillsaus. Kunne Loogan kjøpe noe på veien? Det kunne Loogan, og gjorde det. Da han kom, var Kristoll – kledd i hvitt fra topp til tå – i gang med å forberede grillingen. Kristolls kone irettesatte mannen for å be gjestene gå ærend. Hun tok seg av Loogan, viste ham rundt i huset og presenterte ham for en rekke forfattere og medarbeidere. «Dette er David Loogan,» sa hun, «Toms nye redaktør.» Laura Kristoll var kledd i silkebluse og capribukser. Hun var slank, blond og hadde en grad i engelsk litteratur, som hun nå underviste i ved universitetet. De fleste av magasinets medarbeidere var hennes studenter. Hun sørget for at Loogan alltid hadde en drink. Hun tilbød ham håndklær og badebukse hvis han ville bade i bassenget. Da han gikk bort til skogbrynet for å komme seg unna gjestene, lot hun ham være i fred. Senere, da han skulle gå, kom hun bort til ham og sa stille: «David, jeg er redd du ikke har hygget deg.» «Klart jeg har,» sa han. 15
«Kommer du igjen, da?» «Selvfølgelig,» sa han, selv om han ikke hadde tenkt det. Utover sommeren fikk Loogan en stadig strøm av redigeringsoppgaver fra Tom Kristoll. Han jobbet på flere noveller samtidig, og snart var hele huset han leide, overstrødd av manuskripter med redigeringer i hans sirlige håndskrift. En kveld i juli ringte Kristoll og spurte om de kunne møtes over en drink. Loogan kjørte til en restaurant i sentrum, der en serveringsdame førte ham til en bås med mørkt trepanel, opplyst av en enslig pære i en grå stålarmatur. Kristoll hadde bestilt et glass whisky til ham. «Jeg trodde ikke du ville komme frivillig,» sa han. «Jeg trodde jeg måtte dra deg hit. Jeg hadde planlagt alt sammen, skrevet dialogen. ’Når jeg tilbyr deg en drink, skal du ta imot med glede,’ hadde jeg tenkt å si.» Loogan gjorde sitt beste for å se avslappet ut. Han lente seg til siden med ryggen mot veggen, venstre bein bøyd og det andre strukket ut på sofasetet. «Du er en mann av få ord,» sa Kristoll, «men jeg liker fåmælte menn like godt som hvilke som helst andre typer menn. Jeg skal ikke be deg røpe noen hemmeligheter.» «Jeg har ingen hemmeligheter, Tom. Spør om hva du vil.» «Ok. Hvor kommer du fra?» «Portland.» «Hvor lenge har du bodd i Ann Arbor?» «Fire måneder.» «Og hva gjorde du før jeg ansatte deg?» «Hva jeg jobbet med?» «Hva du jobbet med.» «Jeg jobbet på sirkus.» «Bør jeg nevne at det ikke fins noe sirkus i Ann Arbor?» «Det var ikke i Ann Arbor,» sa Loogan. «Det var før jeg kom hit.» «Så du stakk av fra sirkuset og dro til Ann Arbor?» «Omtrent.» 16
«Mange gjør det motsatte. Hva gjorde du på sirkuset?» «Jeg var sjonglør.» «Er det noe poeng i å fortsette denne samtalen?» spurte Kristoll. «Vink på serveringsdamen, Tom. Spør om hun kan hente noen rundstykker. Jeg kan bevise det.» «Og hjembyen din, Portland. Er det den i Oregon eller Maine?» «Hvilken foretrekker du?» Kristoll lo stille og nippet til drinken. Loogan strakte på seg og dyttet til stållampa med fingrene så den pendlet svakt over bordet. Etter en stund kom serveringsdamen med nye drinker, og de snakket om andre temaer: om kvaliteten på forfatterne i Gray Streets, om forfattere generelt, om sommervarmen i Michigan. Det var en hyggelig samtale, som ble etterfulgt av flere på andre kvelder i den samme båsen, eller på Kristolls kontor. En gang kom Kristoll uanmeldt hjem til Loogan. «Be meg ryke og reise hvis du ikke vil ha meg inn, David,» sa Kristoll. «Kom inn, for all del,» sa Loogan. Kristoll kikket på stuemøblene og steinarbeidene på peisen. Han kikket beundrende på noen av maleriene og trykkene som hang på veggene. «Ingen av dem er mine,» sa Loogan. «Naturligvis,» sa Kristoll. I motsetning til Loogan hadde Kristoll ingen motforestillinger mot å snakke om seg selv. Han hadde vokst opp i en middelklasseforstad til Detroit og hadde flyttet til Ann Arbor for å gå på Michigan-universitetet. Der hadde han møtt sin kone, og sammen med noen få venner hadde de startet Gray Streets som et studentblad. Det var en liten suksess i fire år, men svant hen da Kristoll og kona dro for å studere andre steder. Da Laura Kristoll kom tilbake til Ann Arbor for å undervise ved universitetet, ville Tom Kristoll blåse nytt liv i bladet og tok det sakte, men sikkert tilbake fra studentene som hadde overtatt. I årene som fulgte, hadde bladets opplag steget til et anselig tall, og Internett hadde tilført nye lesere. Kristoll 17
hadde selv designet den opprinnelige nettsiden til Gray Streets, som et forum for å gjenopplive noveller fra utdaterte papirutgaver. Bloggere hadde oppdaget siden og anmeldt den. Den var blitt nevnt i artikler i blader om elektronisk publisering. Gray Streets hadde flere lesere på nett enn det noen gang hadde hatt i papirutgave. «Jeg skal fortelle deg en hemmelighet,» sa Kristoll til Loogan en kveld. Han hadde åpnet kontorvinduet og hvilte beina i vinduskarmen. Det sto en flaske på skrivebordet. «Til å begynne med, da Laura og jeg gikk på college, ble de fleste av novellene skrevet av studenter. Vi skrev noen av dem selv, og ga dem ut under pseudonym. Men da jeg lagde nettsiden, droppet jeg de fleste av de gamle novellene. Bare de beste ble lagt ut på siden. Ingen av mine egne er der. Jeg har god nok dømmekraft til å skjønne at de ikke har noe der å gjøre. Vet du hva det gjør meg til?» Spørsmålet kom uventet på Loogan. «Nei, hva da?» sa han. «En redaktør. Ingen utdanner seg til redaktør, men her er vi, du og jeg.» Kristoll løftet glasset fra skrivebordet og holdt det i fanget. «Nå er jeg blitt sentimental,» sa han. «Unnskyld meg. Jeg får skylde på whiskyen.» «Jeg tror du drikker mindre whisky enn du gir inntrykk av,» sa Loogan. «Det er en god replikk. Det vet jeg – jeg er redaktør.» Trekken fra vinduet løftet et brev fra skrivebordet og blåste det ned på gulvet. Loogan bøyde seg for å ta det opp, men Kristoll ba ham la det ligge. «Gå hjem, David,» sa han mildt. «Solen har gått ned. Den er oppe i evigheter på denne tiden av året, men nå har den gått ned.» «Skal ikke du gå?» «Jeg blir her en stund til. Slå av lyset der ute, er du snill. God natt.» Loogans skritt ble dempet av teppet i forværelset. Han stoppet ved døra ut til gangen for å trykke på lysbryteren. Da han kikket seg tilbake, så han Kristoll i profil. Han satt 18
med hodet lent tilbake og øynene lukket. Bildet ble rammet inn av døråpningen til kontoret hans, en studie i svarthvitt: mørkt, kortklippet hår, stram hvit skjorte, skrivebord i grått stål. Lyset fra skrivebordslampa skinte i brilleinnfatningen hans. Det gjorde ansiktshuden blekhvit og ga utseendet hans en renhet og en ro som Loogan ikke hadde sett hos ham før. Loogan skulle komme til å huske den roen og mildheten, vennligheten i Kristolls stemme da han ba ham gå hjem. Han skulle huske det senere, da han begynte å ligge med Kristolls kone. En dag i slutten av august sto Loogan i et museum og kikket opp på et digert fotografi av et løv. Løvet var friskt og grønt, men det lå mellom steiner og sand, og noen sandkorn hadde lagt seg oppå løvet. Loogan gikk litt til høyre og så på en serie mindre bilder: døde blader tråkket ned i tørr, sprukken leire. Bladene hadde revnet med leira da den tørket; svarte furer gikk gjennom dem som blodårer. Han hørte noen si navnet hans, og snudde seg og så at Laura Kristoll sto ved siden av ham. «Det er løv hele veien,» sa hun. «Det er to rom til med løv. Kom, så skal jeg vise deg.» Kristolls hadde hatt selskaper jevnlig hele sommeren, og Loogan hadde møtt opp ved et par anledninger. Han hadde snakket med Laura bare noen få ganger, men nå virket hun fortrolig nok til å ta ham i armen og lede ham gjennom utstillingen. Det var, som hun hadde sagt, løv hele veien: løv etter regn, løv på bunnen av en bekk, løv på landeveien. Svidd løv. Nærbilde av ett enkelt vissent løv, så tynt og skjørt at det kunne bli til støv når som helst. Hun holdt ham avslappet i armen mens de sto foran dette siste bildet. Etter en stund sa han at han måtte gå. Han hadde jobb som ventet. Hånden hennes fant veien nedover armen hans, til håndleddet, til hånden. Fingrene deres flettet seg sammen. «Ok, David,» sa hun. 19
Hun ringte ham uka etter. Det var en ny fotoutstilling, denne gangen i et galleri i sentrum. «Det er en fotograf herfra,» sa hun. «Han jobber med papir og knust glass. Men innerst inne håper jeg at det er løv der.» De gikk dit dagen etter. De hadde galleriet mer eller mindre for seg selv, og de tok seg god tid. Loogan syntes at mesteparten av bildene så ut som om noen hadde kastet innholdet i et porselensskap gjennom et blyglassvindu og tatt bilder av det. Men Laura frydet seg over å finne et foto av kronblader og knust glass blandet med papirbiter revet opp i biter som lignet løv. Hun kjøpte det på stedet og avtalte med galleristen å få det levert når utstillingen var over. Hun geleidet Loogan fra galleriet og bort til et antikvariat, der de kikket en halvtimes tid. Deretter foreslo hun en kopp kaffe, som gled over i en sen lunsj. Hun var taus da hun kjørte ham hjem. Bilen trillet sakte bortover gata der han bodde, gjennom sol og skygge fra trærne. Hun stoppet og satte den i park før hun snudde seg og kikket forbi ham og bort på huset. «David,» sa hun. «Be meg inn.» Hun fulgte etter ham opp gangveien, trykket håndflaten på høyre hånd mellom skulderbladene hans mens han låste opp døra. Inne på kjøkkenet stoppet hun for å lese et par linjer i et manuskript han hadde lagt fra seg på benken. Hun gikk gjennom en buegang og inn i stua, der hun kikket seg rundt. Det lå flere manuskripter på stuebordet, men dem så hun ikke på. Da hun snudde seg, sto han ved siden henne, og hun la fingrene mot halsgropen hans og sa: «Jeg er straks tilbake.» Hun fant selv veien til toalettet i annen etasje. Det lå i en gang som gikk ut fra stua. Loogan tok runden og dro for gardinene. Han kikket på professorens CD-samling, og da han oppdaget at den var heller fattig, slo han på radioen på en Detroit-kanal som spilte instrumentaljazz. Da Laura kom tilbake, hadde hun lagt fra seg håndvesken. Håret hennes, som hadde vært satt opp med spenner, hang 20
løst ned på skuldrene. Leppene hennes var en nyanse rødere. Linblusen hennes var åpnet to knapper mer enn den hadde vært, og den blottet solbrun, fregnet hud. Da hun snudde ansiktet mot ham og la hånden rundt nakken hans, kjente han at pusten hennes luktet mint. Han kysset henne, lenge. Først stående, så sittende, deretter liggende på sofaen med hele kroppen hennes presset mot seg. De kledde av seg gradvis, uten hast, og da hun tok av seg skjørtet, oppdaget han at hun hadde latt undertøyet bli igjen med håndvesken. De elsket på en seng av sofaputer på stuegulvet. Etterpå gikk de ovenpå og sovnet i professorens kjølige sengetøy. Da Loogan våknet, var det mørkt, og han var alene. Han strakte seg instinktivt etter klokka på nattbordet. Den lå igjen på stuegulvet nede. Han gikk ned og så at putene var lagt tilbake på plass i sofaen. Klærne hans lå på en stol, klokka lå på peishylla. Klokka var over ni. Telefonen ringte mens han kledde på seg. Han tok den, og Laura sa: «Du er farlig.» «Jeg vil i hvert fall bli det når jeg får på meg sokkene,» sa han. «Du sover nydelig. Det er et under som du sover. Jeg ville ikke vekke deg.» «Å sove er noe av det jeg gjør best.» «Jeg ringer bare for å si at alt er i orden. Ingenting å bekymre seg for. Du er vel ikke typen til å bekymre deg, David?» «Ikke jeg, nei.» «Jeg ville bare ta kontakt. Sånn at vi er enige om historien, hvis det skulle bli nødvendig å fortelle noen historie. Jeg har holdt meg til sannheten så langt som mulig: Du og jeg dro til galleriet i dag, og antikvariatet, og spiste lunsj. Etter det skilte vi lag.» «Ok.» «Det er bedre enn å si at vi ikke møttes, at jeg ikke kjenner deg, at jeg aldri har hørt om deg.» «Ja visst.» 21
«Da er alt i orden,» sa hun. «Jeg må stikke. Vi snakkes snart.» «Ja.» «God natt, David.» «God natt.» Loogan traff Tom Kristoll på kvelden to dager senere. Han tenkte at det kunne bli pinlig, men det var akkurat som før. De drakk whisky på Kristolls kontor etter arbeidstid, og snakket litt om manuskripter. Kristoll fortalte om en europatur han hadde tatt sammen med familien sin da han var tenåring. Laura ble nevnt bare én gang. «Jeg lærer stadig mer om deg, David,» sa Kristoll. «Jeg graver fram hemmelighetene dine.» «Sier du det?» «Laura oppdaterte meg. Du liker galleribesøk, og du har utmerket smak når det gjelder fotografier. To nye opplysninger til David Loogans mappe.» I ukene som fulgte, traff Loogan Laura regelmessig. Som regel kom hun hjem til ham. Én gang møttes de på et hotell, én gang på kontoret hennes på universitetet. Hun snakket sjelden om mannen sin, nevnte aldri at hun ikke var lykkelig med ham, klagde aldri på vanene hans. Loogan var på vakt for nedsettende bemerkninger og stikk. Han sa til seg selv at han ville bryte med henne hvis han fikk mistanke om at hun gjorde det av ondskap. Men når hun snakket om ektemannen, var det som regel i forbindelse med Loogan. Hun kunne fortelle noe Kristoll hadde sagt: ros til Loogan for godt arbeid, eller en tilfeldig kommentar. En kveld sto hun naken ved Loogans soveromsvindu og kikket ned i gården. «Tom tror du har en mørk hemmelighet,» sa hun. «At du er en mann med en fortid. Han tror du kan ha sittet inne.» Hun sa det lett, ubesværet. Loogan lå i senga og kikket på henne. 22
«Jaså?» sa han. «Ja. Tom har respekt for kriminelle, skjønner du. Gray Streets blir distribuert gratis til en rekke fengselsbibliotek. Han har til og med utgitt noveller skrevet av innsatte.» «Og hva tror han jeg gjorde for å havne i fengsel?» Hun snudde seg vekk fra vinduet og gikk bort til senga. Trakk dyna til side og la seg ved siden av ham. «Å, ikke noe brutalt,» sa hun. «Antagelig en hvitsnippforbrytelse. Svindel. Underslag eller sjekkforfalskning. Har du noen gang svindlet noen?» «Jeg har aldri vært i fengsel.» «Jeg tror ikke det er noe sånt,» sa hun og strøk fingeren langs kragebeinet hans. «Hvis du skulle havne i fengsel, tror jeg det ville være for noe brutalt. Et affeksjonsdrap. Det er alltid de stille og rolige.» «Er det?» «Og så ville naboene dine bli intervjuet på nyhetene, og de ville si: ’Han var så hyggelig. Aldri til bry for noen.’» Han smilte svakt. Lukket øynene. «Og hva ville du si?» Leppene hennes strøk mot kinnet hans. «Jeg ville fortelle dem at jeg alltid visste at du var farlig.» Ukene gikk – september og begynnelsen av oktober. Loogans dager dreide seg om Laura Kristoll, Tom Kristoll og Gray Streets. Så, på en onsdag kveld, mens han satt på kjøkkenet med et manuskript på bordet foran seg, ringte telefonen. Det var Tom Kristoll. Han lurte på om Loogan kunne gjøre ham en tjeneste. Han trengte en spade.