Røyk uten ild av Sophie Hannah

Sophie Hannah

Røyk uten ild

© 2013 CAPPELEN DAMM AS (norsk utgave) © 2010 Sophie Hannah ISBN 978-82-02-36664-3 1. opplag 2013 Originalens tittel: A Room Swept White First published in Great Britain in 2010 by Hodder & Stoughton.

The right of Sophie Hannah to be identified as the author of the work has been asserted by her in accordance with the Copyright, Designs and Patents Act 1988. All rights reserved.

Oversettelse: Linda Marie Vikaune Omslagsfoto: © Getty Images Omslagsdesign: Tine Winsvold Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Tilegnet Anne Grey, som introduserte meg for – blant mange andre uvurderlige visdomsperler – mottoet ‘Ta ingenting personlig, om så navnet ditt står skrevet på det’. Denne dedikasjonen er unntaket fra en ellers meget fornuftig regel.

Ray Hines Utskrift av intervju 1, 12. februar 2009

(Første del av intervjuet – omtrent fem minutter – ble ikke tatt opp. RH tillot meg først å begynne å ta det opp etter at jeg sluttet å stille spørsmål om detaljer ved saken hennes. Jeg vendte samtalen over mot HY i håp om at hun skulle snakke friere.)

RH: Jeg møtte Helen Yardley bare én gang. Hva vil du at jeg skal si om henne? Jeg trodde du ville snakke om meg.

LN: Og det vil jeg, svært gjerne. Men det virker ikke som du gjør det.

(Pause) LN: Jeg prøver ikke å få deg til å si noe spesielt om Helen. Jeg prøver ikke å – RH: Jeg møtte henne én gang. Et par dager før anken hennes. Alle ville at hun skulle bli frifunnet. Ikke bare kvinnene. Alle de ansatte også. Ingen av dem trodde at hun var skyldig. Det var din fortjeneste.

LN: Jeg var bare en liten del av det. Det var – RH: Du var ansiktet utad og den høyeste stemmen. Jeg ble fortalt at du kunne få meg ut. Advokatene mine, nesten alle jeg traff på innsiden. Og det gjorde du. Takket være deg, og fordi jeg var heldig med timingen, hadde jeg det relativt lett både i Durham 7

LN: RH:

LN: RH: LN: RH:

LN: RH: LN: RH:

LN: LN:

LN: 8

og i Geddham Hall, bortsett fra et par mindre sammenstøt med idioter.

Timingen?

Oppfatningen blant folk hadde begynt å forandre seg på den tiden jeg ble dømt. Du arbeidet så hardt, og all innsatsen hadde begynt å gi resultater. Hvis saken min hadde kommet for retten et år senere enn den gjorde, hadde jeg blitt frifunnet.

Akkurat som Sarah, mener du?

(Pause) Nei, jeg tenkte ikke på Sarah Jaggard.

Hun ble stilt for retten i 2005. Et år etter deg. Og hun ble frifunnet.

Jeg tenkte ikke på henne. Jeg tenkte på meg selv, i det hypotetiske tilfellet at rettssaken min hadde funnet sted et år senere.

(Pause) Er det morsomt? Hvorfor smiler du?

Gruppeidentiteten er viktig for deg. Det er den for Helen Yardley også.

Gruppeidentiteten?

Oss. Kvinnene du har kjempet for. Du sier ‘Helen’ og ‘Sarah’ som om de er vennene mine. Jeg vet ingenting om noe av dem.

Og det lille jeg vet, forteller meg at vi ikke har noe til felles, bortsett fra det opplagte. Helen Yardleys ektemann sto last og brast med henne gjennom alt sammen, og tvilte aldri et øyeblikk på at hun var uskyldig. Det er en ting vi ikke har felles.

Har du hatt noen kontakt med Angus etter at du kom ut?

(Lang pause) Det må være vanskelig for deg å snakke om det. Skal vi snakke om Helen og Sarah i stedet? De kjenner ikke deg noe bedre enn du kjenner dem, men likevel, etter å ha snakket med begge to, kan jeg fortelle deg at de føler en sterk samhørighet med deg.

På grunn av det du kaller ‘det opplagte’.

(Pause) Ray, du er unik. Din tragedie er noe som bare skjedde med

RH:

LN:

RH: LN:

RH:

LN: RH:

RH:

deg. Det vet jeg. Jeg prøver ikke å frata deg retten til å være et individ. Jeg håper du forstår det. Jeg sier bare at – Sarah Jaggard ble frifunnet. Hun ble anklaget for å ha drept ett barn, og det var ikke hennes. Jeg har enda mindre til felles med henne enn jeg har med Helen Yardley.

(Pause) Vet du, Ray, det hadde vært fullstendig forståelig om du sa at det var øyeblikk da du hatet både Helen og Sarah. De ville også forstå det.

Hvorfor skulle jeg hate to kvinner jeg ikke kjenner?

Sarah ble frifunnet. Hun måtte riktignok gå gjennom en rettssak, men hun ble erklært uskyldig. Det var det resultatet du skulle ha fått. Samtidig satt du innenfor murene og lurte på om du noensinne ville komme ut igjen. Det hadde bare vært naturlig at du avskydde henne, kanskje til og med i dine mørkeste stunder ønsket at utfallet av rettssaken hennes hadde gått den andre veien. Og Helen – som du selv sa, så visste alle at hun var uskyldig. Ankesaken hennes var i ferd med å begynne samtidig som du ble overført til Geddham Hall. Da du hørte at hun kunne dra hjem, og du visste at du ikke kunne det, kunne du ha hatet henne eller ønsket at anken skulle bli forkastet. Ingen ville klandre deg for det.

Jeg er glad du tar opp dette. Jeg vil gjerne si, klart og tydelig og offentlig, at jeg ikke følte noen av de følelsene du prøver å tillegge meg.

Jeg prøver ikke å – Jeg avskydde ikke Sarah Jaggards frifinnelse. Jeg ønsket ikke at Helen Yardleys anke skulle bli forkastet. Jeg ønsket ikke engang i en brøkdel av et sekund at noen av de tingene skulle skje.

La meg gjøre det fullstendig klart. Jeg ville aldri ønske at noen skulle bli dømt for en forbrytelse de ikke hadde begått. Jeg ville aldri ønske at noen skulle tape en anke hvis de ikke hadde gjort det de ble dømt for.

(Pause) Jeg visste at anken hennes ble tatt til følge da jeg hørte jubelen 9

LN: RH:

LN: RH:

LN: RH:

LN: RH: LN:

RH:

10

stige fra alle kanter samtidig. Alle jentene hadde sittet klistret til TV-en og ventet. Vokterne også.

Men ikke du?

Jeg trengte ikke å se på. Jeg visste at Helen Yardley ville få dra hjem. Var det hun som fikk deg til å tro at jeg var misunnelig på henne?

Nei. Helen har alltid snakket veldig positivt om – Jeg møtte henne ikke tilfeldig, den ene gangen jeg møtte henne.

Hun kom for å finne meg. Hun ville snakke med meg før anken startet, i tilfelle hun ikke kom tilbake til Geddham. Hun sa alt det du nettopp sa, at det bare var naturlig at jeg misunnet og avskydde henne hvis hun ble sluppet fri, og at hun ikke klandret meg for det, men hun ville at jeg skulle vite at min tid også ville komme: Jeg ville også anke, og jeg ville vinne. Jeg ville komme ut. Hun nevnte navnet ditt. Sa at du hadde hjulpet henne og at du var like bestemt på å hjelpe meg. Jeg tvilte ikke på det. Ingen kunne tvile på ditt engasjement, ingen som hadde hørt om deg – og hvem har ikke det, etter alt som har skjedd?

(Pause) Så kanskje Helen er en venn likevel.

Hvis en venn er en som vil at det skal gå deg godt, så er hun kanskje det. Hun er med i RUFO, hun kjempet for at jeg skulle bli frifunnet. Jeg forsto det ikke, egentlig. Hun var ute, hun var fri. Hvorfor la hun det ikke bare bak seg og fortsatte med livet sitt?

Er det det du ville ha gjort?

Det er det jeg prøver å gjøre. Det er ingenting igjen av det gamle livet mitt, men jeg vil gjerne prøve å skape meg et nytt.

Helen vil selvfølgelig fortsette med livet sitt. Men siden hun ble offer for et fryktelig justismord og hun visste at du var i samme båt, du og mange andre … Dorne Llewellyn sitter fremdeles i fengsel.

Hør her, jeg har ikke lyst til å snakke om noen andre, okay?

Jeg vil ikke være forbundet med denne offer-for-justismordgjengen din. Jeg er alene, som ikke er så verst når man venner

RH:

RH: LN: RH:

LN: RH:

LN: RH:

LN: RH: LN: RH:

seg til det, og hvis jeg skulle bestemme meg for å ikke være alene, vil jeg at det skal være mitt valg. Jeg har ikke lyst til å tenke på andre kvinner. Det er bedre for meg å ikke gjøre det.

Du har en sak du brenner for – ikke prøv å gjøre den til min.

(Pause) Det er ikke meningen å knuse illusjonene dine her, men rettferdighet og urettferdighet? De eksisterer ikke.

(Pause) Men de gjør jo ikke det? Det er helt åpenbart.

Jeg tror absolutt at begge eksisterer. Jeg prøver å fremme det ene og forhindre det andre. Jeg har gjort det til min livsoppgave.

Rettferdighet er en hyggelig idé, men ikke mer enn det. Vi – menneskene – har innført den fordi vi gjerne vil at den skal eksistere, men sannheten er at den ikke gjør det. Hør her … For at diktafonen skal få det med seg, så holder jeg en glassbrikke opp i luften. Hva kommer til å skje hvis jeg slipper den?

Den kommer til å falle i gulvet.

(Lyden av en glassbrikke som treffer gulvet) På grunn av tyngdekraften. Vi tror på at tyngdekraften eksisterer; det har vi rett i. Jeg kan plukke opp denne glassbrikken, og denne, og denne, og slippe dem, og alle kommer til å falle på gulvet. Men hva om bare én av dem falt, og alle de andre fløt opp i øyenhøyde, eller føk opp i taket? Hva om du så det skje nå? Ville du fremdeles tro på tyngdekraften, hvis den bare fikk ting til å falle av og til?

Jeg skjønner hva du prøver å si, men – Av og til skjer det bra ting med bra mennesker. Og fæle ting med fæle mennesker. Men det er flaks og uflaks – ren og skjær tilfeldighet. På samme måte som når det blir omvendt, og det skjer fæle ting med bra mennesker.

Men det er det jeg kaller urettferdighet – når systemet behandler gode mennesker som om de var onde.

Rettferdighet eksisterer ikke mer enn julenissen eksisterer.

Ray, vi har et helt rettssystem som jobber for at … … rettferdigheten skal skje fyllest. Jeg vet det. Og da jeg var 11

RH: LN: RH:

LN: RH:

LN: RH:

LN: RH: 12

liten, satt jeg på fanget til en mann som hadde en rød og hvit drakt og langt, hvitt skjegg, og han ga meg en gave. Men det var en fantasi. En fantasi som får folk til å føle seg bedre. Bare at den gjør ikke det – den får dem til å føle seg enda verre når illusjonen blir knust. Det er derfor jeg velger å se på meg selv som en som har hatt hårreisende dårlig flaks, ikke som et offer for justismord. Hvorfor skulle jeg pine meg selv med å tro på at det er en vidunderlig, god kraft i verden, men at den forsømte meg eller overså meg? Nei takk. Og mennesker? De begår ikke urettferdige handlinger for å tjene en ond kraft. De snubler seg fram som best de kan og gjør sitt beste – hvilket i de fleste tilfeller ikke er godt nok – eller i enkelte tilfeller ikke engang sitt beste, og oppførselen deres får konsekvenser for andre mennesker, og … Poenget jeg prøver å få fram, er at livet er kaotisk og ikke gjør forskjell på folk. Ting bare skjer, helt uten noen grunn.

(Pause) Du burde bare glemme rettferdigheten og konsentrere deg om sannheten i stedet.

Du tror på sannheten?

Hundre prosent. Sannheten eksisterer alltid, selv når mennesker tror på løgnen. Sannheten er at jeg ikke drepte babyene mine.

Jeg elsket dem, mer enn du noensinne kan forestille deg, og jeg skadet aldri noen av dem på noen som helst måte.

Jeg vet det, Ray. Og nå vet alle andre det også.

Sannheten er at Helen og Paul Yardley er mennesker som vil bruke all sin tid og alle sine krefter på å hjelpe fremmede, og kanskje Sarah Jaggard og mannen hennes – jeg husker ikke hva han heter …

Glen.

Kanskje de også er av samme slaget. Men ikke jeg. Og det spiller ingen rolle, for du har fått dem til å hjelpe deg å lage programmet ditt. Du trenger ikke meg, jeg kommer bare til å ødelegge alt med å si hva jeg dessverre mener.

Du kommer ikke til å ødelegge noe. Tvert imot. Historien din – Historien min kommer til å gjøre alt mindre klart. Jeg er en

LN:

RH: LN: RH:

stoffmisbruker som enten løy i retten eller løy før jeg ble tiltalt – velg selv. Det gjennomsnittlige britiske TV-publikum kommer til å føle seg full av rettferdig harme etter å ha hørt om Helen Yardley – den respektable, lykkelig gifte barnepasseren som alle, både barna og foreldrene deres og alle som kjente henne forgudet – og så går du over til min historie og ødelegger alt. Det er mange som fremdeles tror at jeg gjorde det.

Og det er nettopp derfor det er så viktig at du er en del av programmet og forteller sannheten; at du ikke løy, verken inne i rettssalen eller utenfor. At du var traumatisert og at hukommelsen sviktet, slik den ofte svikter mennesker som er under enormt mentalt press. Fortell din egen sannhet, Ray, fortell den innenfor rammen av denne filmen, så kommer folk til å tro deg. Det lover jeg deg.

Jeg kan ikke gjøre dette. Jeg kan ikke bli trukket inn i det. Slå av den der.

Men Ray …

Slå den av.

www.telegraph.co.uk, onsdag 7. oktober 2009, 09.22 GMT, reporter: Rahila Yunis Feilaktig dømt mor funnet død i sitt hjem

Helen Yardley, barnepasseren fra Culver Valley som ble feilaktig dømt for å ha drept sine to små sønner, ble mandag funnet død i sitt hjem i Spilling. Mrs. Yardley, 38, ble funnet av sin ektemann Paul, en 40 år gammel taktekker, da han kom hjem fra jobb tidlig på kvelden. Dødsfallet blir behandlet som ‘mistenkelig’. Overbetjent Roger Barrow ved Culver Valley-politiet sa: «Vi gjør fortsatt undersøkelser, og etterforskningen er fremdeles på et tidlig stadium, men jeg kan forsikre Mrs. Yardleys familie og publikum om at vi setter alle tilgjengelige ressurser inn i denne saken. Helen og Paul Yardley har allerede gjennomgått ufattelige lidelser. Det er viktig at vi behandler denne tragedien diskret og effektivt.»

I november 1996 ble Mrs. Yardley dømt for drapene på sønnene Morgan og Rowan i henholdsvis 1992 og 1995. Guttene døde da de var 14 og 16 uker gamle. Mrs. Yardley ble funnet skyldig av elleve av tolv jurymedlemmer og dømt til to livstidsdommer. I juni 1996, mens hun var løslatt mot kausjon og var hjemme i påvente av rettssaken, fødte Mrs. Yardley en datter, Paige, som ble satt i fosterhjem og senere adoptert. I et intervju i oktober 1997, samme dag som han fikk høre familierettens avgjørelse, sa Paul Yardley: «Det er en underdrivelse å si at jeg og Helen er sønderknust. Etter å ha mistet to babyer i krybbedød, har vi nå mistet vår dyrebare datter til et sy14

stem som straffer sørgende familier ved å stjele barna deres. Hvem er disse udyrene som bestemmer at livene til uskyldige, lovlydige mennesker skal slites i stykker på denne måten? De bryr seg verken om oss eller sannheten.»

I 2004 henviste Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker, som gransker mulige justismord, Mrs. Yardleys sak til ankedomstolen etter at RUFOs aktivister hadde sådd tvil om vitnemålet fra dr.

Judith Duffy, en av de sakkyndige som vitnet i rettssaken. I februar 2005 ble Mrs. Yardley løslatt etter at begge dommene hennes ble omstøtt av tre dommere i ankedomstolen. Hun hadde alltid hevdet at hun var uskyldig dømt. Mannen hennes har stått ved hennes side gjennom hele saken, og arbeidet ’20 timer om dagen, hver dag’, ifølge en kilde nær familien, for å renvaske sin kones navn. Han fikk hjelp av slektninger, venner og mange av foreldrene til barn Mrs. Yardley hadde passet.

Journalisten og forfatteren Gaynor Mundy, 43, som samarbeidet med Mrs. Yardley om memoarene hennes, Ingenting annet enn kjærlighet, i 2007, sa: «Alle som kjente Helen visste at hun var uskyldig.

Hun var en vennlig, omtenksom person som aldri kunne ha skadet noen.»

Tv-produsent og journalist Laurie Nattrass spilte en viktig rolle i kampen for å løslate Mrs. Yardley. I går kveld sa han: «Jeg kan ikke sette ord på sorgen og sinnet jeg føler nå. Helen døde kanskje i går kveld, men livet ble tatt fra henne for tretten år siden, da hun ble funnet skyldig i forbrytelser hun ikke hadde begått – drapene på de to høyt elskede sønnene sine. Men staten var ikke tilfreds med den torturen den allerede hadde utsatt henne for, og frarøvet deretter Helen framtiden ved å kidnappe – og det er ikke noe annet ord for det – det eneste overlevende barnet hennes.»

Nattrass, 45, administrerende direktør for Binary Star, et Sohobasert medieselskap, har vunnet flere priser for sine dokumentarer om justismord. Han sa: «De siste sju årene har jeg brukt 90 prosent av tiden min på å kjempe for kvinner som Helen, og for å finne ut hva som gikk så fryktelig galt i så mange av sakene.»

Mr. Nattrass møtte Mrs. Yardley for første gang da han besøkte 15

henne i Geddham Hall kvinnefengsel i Cambridgeshire i 2002. Sammen stiftet de pressgruppen RUFO (Rettferdighet for uskyldige foreldre og omsorgspersoner), tidligere kalt RUM. Mr. Nattrass sa: «Opprinnelig kalte vi den Rettferdighet for uskyldige mødre, men det ble raskt tydelig at fedre og barnepassere også ble feilaktig siktet og dømt. Helen og jeg ønsket å hjelpe alle som hadde fått livet ødelagt på denne måten. Noe måtte gjøres. Det var uakseptabelt at uskyldige mennesker ble anklaget hver eneste gang et barn døde av uforklarlige årsaker. Helen var like lidenskapelig opptatt av dette som jeg er. Hun arbeidet utrettelig for å hjelpe andre ofre for justismord, både fra fengselet og etter at hun ble løslatt. Sarah Jaggard og Ray Hines, blant andre, har Helen å takke for at de er fri i dag.

Hennes gode arbeid vil leve videre.»

I juli 2005 ble Sarah Jaggard, en frisør fra Wolverhampton, funnet ikke skyldig i uaktsomt drap på Beatrice Furniss, en venns datter, som døde bare seks måneder gammel i Mrs. Jaggards varetekt. Mr. Nattrass sa: «Sarahs frifinnelse var den indikatoren jeg hadde ventet på, den viste at folk flest begynte å ta til fornuften. De var ikke lenger villige til å følge hevngjerrig politi og advokater og korrupte leger i en heksejakt.»

I går sa Mrs. Jaggard: «Jeg kan ikke fatte at Helen er død. Jeg kommer aldri til å glemme hva hun gjorde for meg, hvordan hun kjempet min sak og sto ved min side. Selv i fengselet, da hun ikke visste om eller når jeg ville bli løslatt, tok hun seg tid til å skrive brev på mine vegne til alle som ville høre på henne. Jeg føler med Paul og familien.»

Rachel Hines, en 42 år gammel fysioterapeut fra Notting Hill, London, fikk dommen omstøtt i ankedomstolen etter å ha sonet fire år for drapene på sin unge sønn og datter. Julian Lance, Mrs. Hines’ advokat, sa: «Hvis det ikke hadde vært for Helen Yardley og RUFO, ville ikke saken ha blitt henvist til ankedomstolen. Vi manglet viktig informasjon. RUFO fant den for oss. Helens død er et fryktelig sjokk for alle som kjente henne, og et enormt tap.» Mrs. Hines var ikke tilgjengelig for kommentar.

Dr. Judith Duffy, 54, en pediatrisk rettsmedisiner fra Ealing, Lon16

don, vitnet for aktoratet i rettssakene til Mrs. Yardley, Mrs. Jaggard og Mrs. Hines. Hun blir for tiden gransket av Helsetilsynet, og en høring angående tjenesteforsømmelse er ventet neste måned. Laurie Nattrass sa: «Judith Duffy har forårsaket ufattelige lidelser for flere titalls, om ikke hundrevis av familier, og hun må stanses. Jeg håper hun blir fratatt legelisensen og blir fjernet fra listen over Innenriksdepartementets rettsmedisinere.» Mr. Nattrass lager for tiden en dokumentar om de justismordene han mener dr. Duffy er ansvarlig for.

DEL 1

1 Onsdag 7. oktober 2009

Jeg ser på tall når Laurie ringer, tall som ikke sier meg noe som helst. Min første tanke da jeg trakk kortet ut av konvolutten og så fire rekker med enkle sifre, var sudoku, et spill jeg aldri har drevet med og sannsynligvis ikke kommer til å begynne med heller, siden jeg hater alt som har med matematikk å gjøre. Hvorfor skulle noen sende meg et sudoku-spill? Lett: det ville de ikke. Så hva var dette?

«Fliss?» sier Laurie, med munnen altfor nært røret. Når jeg ikke svarer med det samme, hveser han navnet mitt igjen. Han høres ut som en åndssvak puste-tungt-i-røret-fyr, så jeg vet at det haster. Når det ikke haster, holder han røret for langt unna og høres ut som en robot i den andre enden av en tunnel.

«Hei, Laurie.» Jeg bruker det underlige kortet til å skyve håret vekk fra ansiktet, og snur meg og ser ut gjennom vinduet på venstre side. Gjennom kondensen som ingen håndkletørking ser ut til å få bukt med, over det bitte lille gårdsrommet og gjennom vinduet på den andre siden, ser jeg ham tydelig der han sitter bøyd over skrivebordet, med øynene skjult bak et gardin av bustete, blondt hår.

Brillene hans har glidd nedover nesen, og slipset, som han har tatt av seg, ligger utstrakt foran ham som en avis. Jeg rekker tunge mot ham og gjør en enda mer vulgær bevegelse med fingrene, i vissheten om at jeg er fullstendig trygg. I løpet av de to årene jeg har jobbet 21

for Laurie, har jeg aldri sett ham kaste et blikk ut gjennom vinduet, ikke engang da jeg sto inne på kontoret hans og pekte tvers over gårdsrommet og sa: «Det er pulten min, den med håndkremen på, og billedrammene og planten.» Vi mennesker liker å ha slikt tilbehør, tvang jeg meg til ikke å legge til.

Laurie har aldri noe som helst på skrivebordet sitt, bortsett fra datamaskinen, BlackBerryen og arbeidet sitt – spredte papirer, mapper og ørsmå diktafonkassetter – og de forkastede slipsene som har drapert seg over hver eneste overflate inne på kontoret hans som flate, fargerike slanger. Han har en tykk nakke som er voldsomt slipsavvisende. Jeg skjønner ikke hvorfor han tar seg bryet med å ta dem på i det hele tatt; de blir alltid fjernet i løpet av sekunder etter at han har kommet inn på kontoret. Ved siden av skrivebordet hans er det en stor globus på en metallfot. Han snurrer på den når han tenker intenst på noe, eller når han er sint eller oppglødd. På kontorveggen hans, mellom bevisene på hvor smart og human han er – diplomer, fotografier av ham idet han mottar priser og ser ut som han nettopp har fullført sjarmskolen for velbygde muskelbunter, med sitt mest blendende, nedlatende smil klistret i ansiktet – er det plakater med planeter, både portretter og gruppebilder: Jupiter alene, Jupiter fra en annen vinkel med Saturn like ved. Det er også en tredimensjonal modell av solsystemet på en av hyllene hans, og fire eller fem store bøker med slitte bokbind om verdensrommet. Jeg spurte Tamsin en gang om hun ante hvorfor han var så interessert i astrologi. Hun klukklo og sa: «Kanskje han føler seg ensom i galaksen vår.»

Hver eneste detalj av Lauries kontor er prentet i hukommelsen min; han kaller på meg hele tiden, og stiller meg spørsmål jeg umulig kan vite svaret på. Av og til har han glemt hva han ville med meg før jeg rekker å komme meg dit. Han har vært inne på kontoret mitt to ganger, den første gangen ved et uhell mens han lette etter Tamsin.

«Jeg trenger deg her inne nå,» sier han. «Hva holder du på med?

Har du det travelt?»

Snu hodet nitti grader mot høyre, så ser du hva jeg holder på med, din tomsing. Jeg sitter her og stirrer på deg i all din tomsethet.

22

Jeg får en genial idé. Jeg skjønner ingenting av tallene på kortet.

Jeg skjønner meg ikke på Laurie heller. «Er det du som har sendt meg disse tallene?» spør jeg.

«Hvilke tall?»

«Seksten tall på et kort. Fire rekker med fire.»

«Hvilke tall?» spør han, biskere enn den første gangen.

Vil han at jeg skal lese dem opp? «To, en, fire, ni …»

«Jeg har ikke sendt deg noen tall.»

Som så ofte når jeg snakker med Laurie, blir jeg fullstendig satt ut. Han har en vane med å si én ting og etterlate deg med et inntrykk av at han sa det motsatte. Det er derfor jeg har følelsen av at hvis jeg hadde sagt «Tre, seks, åtte, sju» i stedet for «To, en, fire, ni», så kunne han ha sagt: «Å, ja, det var meg,» selv om han nettopp sa at han ikke hadde sendt dem.

«Kast det, hva det nå er, og kom deg inn hit så fort du kan.» Han legger på før jeg rekker å svare.

Jeg svinger stolen fra side til side og betrakter ham. På dette tidspunktet ville da alle som var tilnærmet normale ha kastet et blikk over gårdsrommet for å se om jeg adlød ordre, hvilket jeg ikke gjør: Jeg kaster ikke kortet, og jeg spretter heller ikke opp. Noe Laurie ville ha sett om han snudde hodet i min retning, men det gjør han ikke.

I stedet trekker han i den åpne skjortekragen som om han ikke får puste, og stirrer på den lukkede kontordøren sin som om han venter på at jeg skal komme inn gjennom den. Det er det han vil skal skje, derfor forventer han at det skal skje.

Jeg klarer ikke å rive blikket fra ham, selv om jeg, rent fysisk, virkelig burde være i stand til det. Som Tamsin en gang sa, så er det altfor enkelt å se for seg ham med en bolt gjennom halsen. Lauries tiltrekningskraft har lite med utseendet hans å gjøre. Det dreier seg utelukkende om at han er en legende i levende live. Forestill deg å berøre en legende. Forestill deg …

Jeg sukker, reiser meg og støter på Tamsin på vei ut av kontoret. Hun har på seg en svart, høyhalset genser, et ørlite, hvitt kordfløyelsskjørt, svarte strømper og knehøye, hvite støvletter. Hvis noe ikke er svart eller hvitt, nekter Tamsin å gå i det. En gang kom hun 23

på kontoret i en blå, blomstret kjole og følte seg usikker hele dagen. Hun gjentok aldri eksperimentet. «Laurie spør etter deg,» sier hun og ser nervøs ut. «Med det samme, sier han. Og Raffi spør etter meg. Jeg liker ikke stemningen her inne i dag. Det er noe som ikke stemmer.»

Jeg hadde ikke lagt merke til det. Det er mye jeg ikke legger merke til når jeg er på kontoret nå for tiden, og bare én ting jeg legger merke til.

«Jeg tror det har noe å gjøre med at Helen Yardley er død,» sier Tamsin. «Jeg tror hun ble drept. Ingen har fortalt meg noe, men det kom to etterforskere og snakket med Laurie i morges. Krimavsnittet, ikke bare vanlige konstabler.»

«Drept?» Jeg føler meg automatisk skyldbetynget, og så blir jeg sint på meg selv. Jeg har ikke drept henne. Hun har ingenting med meg å gjøre; det at hun er død har ingenting med meg å gjøre.

Jeg møtte henne én gang for flere måneder siden. Jeg snakket så vidt med henne og lagde en kopp kaffe til henne. Hun hadde kommet for å treffe Laurie, og han hadde som vanlig forsvunnet sporløst. Han hadde forvekslet mandag med onsdag eller mai med juni – jeg husker ikke hvorfor han ikke var der da han skulle. Det er ubehagelig å tenke på at en kvinne jeg møtte og snakket med, kan ha blitt drept. Der og da tenkte jeg at det var rart å møte noen som hadde vært i fengsel for drap, spesielt noen som virket så vennlig og normal. «Hun er bare en kvinne som heter Helen,» tenkte jeg, og av en eller annen grunn fikk det meg til å føle meg så fryktelig at jeg måtte gå ut av kontoret med det samme. Jeg gråt hele veien hjem.

Vær så snill, ikke si at dødsfallet hennes har noe å gjøre med at Laurie har tilkalt meg.

«Vet du noe om sudoku?» roper jeg etter Tamsin.

Hun snur seg. «Alt jeg trenger. Hvordan det?»

«Har det noe med tall i et rutenett å gjøre?»

«Ja, det er som et slags kryssord, bare med tall i stedet for bokstaver. Tror jeg, i hvert fall. Eller kanskje det er et tomt rutenett, og så fyller du inn tallene. Spør noen som har vegg-til-vegg-teppe med spiralmønster og et hus som lukter luftfrisker.» Hun vinker og går 24

mot Raffis kontor mens hun roper over skulderen: «Og en dukke med skjørt for å skjule den ekstra dorullen.»

Maya lener seg ut av kontoret sitt og holder seg fast i dørkarmen med begge hender som om hun håper å holde tilbake den sterke lukten av røyk med kroppen. «Du vet at de dorulldukkene med strikkekjoler er svært ettertraktede samlerobjekter?» sier hun. For første gang siden jeg traff henne verken smiler hun, prøver å klemme eller klappe på meg eller kalle meg ‘vennen’. Jeg lurer på om jeg har gjort noe som har fornærmet henne. Maya er daglig leder på Binary Star, selv om hun foretrekker ‘høvding’ – det er det hun kaller seg selv, alltid med en liten latter. Faktisk er hun tredjemann fra toppen.

Laurie er, i kraft av Creative Director, den ubestridte leder av organisasjonen, tett etterfulgt av Raffi, som er økonomisk leder. De to kontrollerer Maya ved utspekulerte metoder og lar henne tro at det er hun som er sjefen.

«Hva er det?» Hun nikker mot kortet i hånden min.

Jeg ser på det igjen, og leser tallene ett etter ett for sikkert tjuende gang.

2 7 4 0

1 8 0 6

4 0 9 2

9 3 8 0

Et rutenett, hadde Tamsin sagt. Det er ikke noen ruter her, så det kan ikke være sudoku, selv om det ser ut som et rutenett. Det er som om linjene har blitt fjernet etter at tallene ble fylt inn.

«Aner ikke,» sier jeg til Maya. Jeg gidder ikke å vise henne kortet.

Hun er alltid overstrømmende hyggelig, spesielt mot laverestående Binary Star-ansatte som meg, men hun er ikke interessert i noen andre enn seg selv. Hun stiller alle de riktige spørsmålene – høyt, så alle skal høre hvor interessert hun er – men hvis du tar deg bryet med å svare, blunker hun mot deg med uttrykksløse øyne, som om du har kjedet henne inn i en stående koma. Og jeg ser av de raske blikkene over skulderen min at hun er ivrig etter å komme seg til25

bake til den brennende sigaretten, sannsynligvis den tiende av de tretti hun kommer til å røyke i dag.

Noen ganger når Laurie går forbi kontoret hennes, roper han «Lungekreft!» Vi andre later som vi tror på Mayas historie om at hun sluttet for flere år siden. Legenden vil ha det til at hun en gang brast i gråt og prøvde å late som det ikke var røyk som veltet ut fra kontoret hennes, men dampen fra en særdeles varm kopp te. Ingen av oss har faktisk sett henne med en sigarett i hånden.

«Jeg har funnet ut hvordan hun gjør det,» sa Tamsin her om dagen.

«Hun har siggen og askebegeret i den nederste skuffen i skrivebordet. Når hun vil ha et trekk, stikker hun hele hodet ned i skuffen …»

Da hun så at jeg ikke tok teorien hennes alvorlig, sa hun: «Hvorfor ikke? Den nederste skuffen er dobbelt så stor som de andre to – du kunne lett få et menneskehode nedi. Jeg vedder på at du ikke tør å snike deg inn på kontoret hennes og –» «Ja, sikkert,» avbrøt jeg henne. «Jeg har ingen planer om å begå karriereselvmord ved å ransake skrivebordet til daglig leder.»

«Du hadde helt sikkert sluppet unna med det,» sa Tamsin. «Du er babyen hennes, ikke sant? Maya har en undersått-fetisj. Hun kommer til å elske deg uansett hva du gjør.»

En gang hadde Maya, uten ironi og i mitt nærvær, kalt meg for ‘babyen i Binary Star-familien’. Det var da jeg begynte å bli bekymret for at hun ikke tok meg alvorlig som produsent. Nå vet jeg at hun ikke gjør det. «Hvem bryr seg?» stønner Tamsin hver gang jeg nevner det. «Å bli tatt alvorlig er seriøst overvurdert.»

Maya mister raskt interessen for meg og trekker seg inn i sitt røykfylte hi uten så mye som et «Ha det, vennen!» Greit for meg; jeg har aldri bedt om å bli gjenstand for hennes frustrerte morsinstinkt.

Jeg skynder meg nedover korridoren til Lauries kontor. Jeg banker og går inn samtidig, og ser ham snurre globusen rundt på aksen med den høyre foten. Han stopper og blunker mot meg, som om han strever med å huske hvem jeg er. I hodet har han sikkert allerede hatt den samtalen han ville ha med meg, jeg har allerede sagt meg villig til å gjøre hva det nå er han vil at jeg skal si meg villig til å gjøre, og gjort det, og kanskje jeg til og med har gått av med pensjon og 26

dødd – kanskje Lauries hjerne har sendt ham så langt inn i framtiden at han ikke lenger kjenner meg. Hjernen hans jobber raskere enn de fleste menneskers.

«Tamsin sier at Helen Yardley ble drept.» Flott, Fliss. Ta opp det du har aller minst lyst til å snakke om, det er smart.

«Noen skjøt henne,» sier Laurie uttrykksløst. Han begynner å bevege globusen med foten igjen, sparker den så den skal gå fortere.

«Det er fryktelig,» sier jeg. «Det må gjøre det enda vanskeligere …

Enn om hun hadde dødd av naturlige årsaker, mener jeg. Å takle.»

Mens jeg snakker, innser jeg at jeg ikke aner hvordan jeg skal legge fram kondolansene mine, eller hva slags tap det er snakk om. Laurie snakket med Helen Yardley hver dag, ofte flere ganger om dagen.

Jeg vet hvor mye RUFO betyr for ham, men jeg aner ikke om han brydde seg om Helen personlig, om han sørger over henne som en kampfelle eller som noe mer enn det.

«Hun døde ikke av naturlige årsaker. Hun var trettiåtte.» Sinnet i øynene hans har ennå ikke nådd stemmen. Han høres ut som han siterer replikker han har lært utenat. «Den som drepte henne – han er bare delvis ansvarlig. En hel rekke mennesker drepte henne. Judith Duffy, blant andre.»

Jeg vet ikke hva jeg skal si, så jeg legger kortet fra meg på skrivebordet hans. «Noen sendte meg dette. Det kom i morges, i en matchende konvolutt. Ikke noe forklarende brev eller noe, ingen indikasjon på hvem det er fra.»

«Var det tall på konvolutten også?» Utrolig nok virker Laurie interessert.

«Nei …»

«Du sa ‘matchende’.»

«Den så dyr ut – kremfarget og liksom ribbet, akkurat som kortet. Det var adressert til ‘Fliss Benson’, så det må være fra noen som kjenner meg.»

«Hvorfor må det det?» vil Laurie vite.

«Ellers ville de ha skrevet ‘Felicity’.»

Han myser mot meg. «Heter du Felicity?»

Det er navnet som står i rulleteksten på hvert eneste program jeg 27

lager, navnet Laurie må ha sett på CV-en min og brevet jeg sendte med jobbsøknaden til Binary Star. Sett og glemt. På en god dag får Laurie meg til å føle meg usynlig, på en dårlig dag ikke-eksisterende.

Jeg gjør det jeg alltid gjør når jeg er inne på kontoret hans og det er en mulighet for at jeg vil bli opprørt: Jeg stirrer på mini-solsystemet på hyllen hans og lister opp planetene. Merkur, Jorden, Venus, Mars …

Laurie plukker opp kortet og mumler noe jeg ikke hører mens han sikter på papirkurven i det motsatte hjørnet av rommet. Kortet suser forbi øret mitt og bommer med hårfin margin. «Det er bare søppel,» sier han. «En slags markedsføringsgreie, bortkastet tre.»

«Men det er håndskrevet,» sier jeg.

«Glem det,» bjeffer Laurie. «Jeg må snakke med deg om noe viktig.» Og så, som om han får øye på meg for første gang, gliser han og sier: «Du kommer til å elske meg om et øyeblikk.»

Jeg holder nesten på å sige sammen av sjokk. Han har aldri før brukt ordet ‘elske’ i mitt nærvær. Det er jeg hundre prosent sikker på. Tamsin og jeg har diskutert om han har hørt om det, følt det – om han i det hele tatt anerkjenner dets eksistens.

Du kommer til å elske meg om et øyeblikk. Jeg antar at han ikke bruker ordet i sin fysiske betydning. Jeg ser for meg at vi har sex på skrivebordet hans, at Laurie er fullstendig uvitende om det store vinduet, at alle som har kontor på den andre siden av gårdsrommet kan se oss, og jeg som er bekymret over mangelen på privatliv, men for redd for å såre ham til å protestere … Nei. Stopp dette tullet. Jeg skyver fra meg tanken før den rekker å feste seg, redd for at jeg skal begynne å le eller hyle og bli bedt om å forklare meg.

«Hva sier du til å bli rik?» spør Laurie. *** Noe av grunnen til at jeg synes det er så utmattende å snakke med Laurie, er at jeg aldri vet hva som er riktig svar. Det er alltid et riktig og et galt svar – han er veldig svart-hvit sånn – men han gir deg ingen pekepinner, og han er urovekkende uforutsigbar når det gjel28

der alt annet enn det han kaller ‘heksejakten på krybbedødmødrene’.

Han har urokkelige meninger om akkurat det, men ikke om noe annet. Det må ha noe å gjøre med den geniale, originale hjernen hans, og det gjør livet helvetes vanskelig for alle som i all hemmelighet prøver å gjøre ham til lags ved å prøve å gjette seg til hva han vil de skal si samtidig som de ønsker å framstå som om de bare er seg selv og handler med fullkommen integritet og gir blaffen i hva alle andre måtte mene. Eller, det gjelder sannsynligvis ikke noen stor del av befolkningen, når jeg tenker meg om. Det er sikkert bare meg.

«Jeg vil gjerne være velstående,» sier jeg til slutt. «Jeg er ikke så sikker på om jeg vil være rik. Jeg trenger ikke egentlig så mye penger – mye mer enn jeg har nå, men mindre enn … du vet …» Jeg prater tull fordi jeg er uforberedt. Jeg har aldri tenkt over det. Jeg bor i en mørk, ettroms kjellerleilighet i Kilburn. Det er lavt under taket, og menneskene over meg har lydforsterkende tregulv i hvert eneste rom, for å legge vegg-til-vegg-tepper ville true middelklasseidentiteten deres, og de tilbringer tilsynelatende de fleste kveldene med å sprette rundt på hoppestokker i stua, etter lyden å dømme.

Jeg har ikke noe utendørs rom i det hele tatt, men jeg har derimot utmerket utsikt til hoppestokkhoppernes plettfrie plen og assorterte rosebusker, og jeg har ikke råd til den fuktighetsbehandlingen leiligheten så sårt har trengt helt siden jeg kjøpte den for fire år siden.

Underlig nok er ikke rikdom noe jeg tenker særlig mye på.

«Jeg hadde nok likt å være litt rik,» sier jeg. «Så lenge jeg ikke fikk pengene fra noen lyssky aktiviteter, som menneskesmugling.»

Jeg spoler svaret tilbake og hører på det i hodet, i håp om at det fikk meg til å høres ambisiøs, men prinsippfast ut.

«Hva om du kunne gjøre jobben min og tjene det jeg tjener?» spør Laurie.

«Jeg kunne ikke gjøre det du –» «Det kan du. Det skal du. Jeg forlater selskapet. Fra mandag av er du meg: Creative Director og Executive Producer. Jeg er på hundre og førti tusen pund i året her. Fra og med mandag er det lønnen din.»

«Hva? Laurie, jeg –» 29

«Kanskje ikke offisielt fra mandag, så det kan hende du må vente litt på lønnsøkningen, men effektivt fra mandag …»

«Laurie, brems!» Jeg har aldri ropt en ordre mot ham før. «Unnskyld,» mumler jeg. Jeg ble så sjokkert at jeg et øyeblikk glemte hvem han er og hvem jeg er. Laurie Nattrass lar seg ikke rope til av mennesker som meg. Fra mandag av er du meg. Det må være en spøk. Enten det, eller så er han forvirret. Noen som er så forvirrende som ham kan lett bli forvirret. «Dette henger ikke på greip,» sier jeg.

Jeg, Creative Director i Binary Star? Jeg er den lavest lønte produsenten i hele selskapet. Tamsin, som er Lauries research-assistent, tjener betraktelig mer enn jeg gjør. Jeg lager programmer som ingen andre enn jeg har respekt for, om naboer i krig og fedmeoperasjoner som ikke fungerer som de skal – emner som ikke bare interesserer meg, men også millioner av seere, og det er derfor jeg ikke bryr meg om at kollegaene mine ser på meg som en lettvekter blant alle dem som lager alvorlige, politiske dokumentarer. Raffi kaller arbeidet mitt ‘hjernetyggis’.

Dette må være en spøk. En felle. Er det meningen jeg skal si «Å, ja, tusen takk!» og så se ut som en idiot mens Laurie ruller seg rundt på gulvet av latter? «Hva er det som foregår?» bjeffer jeg.

Han sukker tungt. «Jeg går over til Hammerhead. De har gitt meg et tilbud som er for godt til å takke nei til, litt som det tilbudet jeg har gitt deg. Men det handler ikke om pengene. Det er på tide å gå videre.»

«Men … du kan ikke dra,» sier jeg og føler meg helt hul bare ved tanken. «Hva med filmen?» Han ville ikke dra uten å gjøre ferdig filmen; aldri i verden. Selv noen som er så vanskelig å forstå seg på som Laurie legger igjen små ledetråder her og der om hva som beveger dem. Med mindre de ledetrådene jeg har funnet har vært plantet av noen som er fast bestemt på å villede meg – og det er vanskelig å forestille seg hvordan det skulle ha skjedd, siden det meste av det kom fra Lauries egen munn – så er det som beveger ham, i hundre og tjue kilometer i timen, filmen han lager om krybbedød-drapssakene: Helen Yardley, Sarah Jaggard og Rachel Hines.

Alle på Binary Star kaller det bare ‘filmen’, som om det er den 30

eneste selskapet trenger å bry seg om, den eneste vi lager eller noensinne kommer til å lage. Laurie har jobbet på den siden tidenes morgen. Han insisterer på at den er nødt til å være perfekt, og skifter ofte mening om hvordan han skal strukturere den på best mulig måte. Den kommer til å bli to timer lang, og BBC har fortalt Laurie at han kan velge sin egen sendetid, noe som aldri skjer. Eller, det skjer aldri med noen andre enn Laurie Nattrass, som er en guddom i fjernsynets verden. Hvis han hadde lyst til å lage en fem timers film som skjøv bort nyhetssendingene både klokken seks og klokken ti, så ville BBC-sjefene sikkert bare ha slikket støvlene hans og sagt: «Ja, mester.»

«Du skal lage filmen,» forteller han meg like skråsikkert som om han har sett framtiden og vet hva som skjer der. «Jeg har sendt e-post til alle de involverte og fortalt dem at du tar over for meg.»

Nei. Han kan ikke gjøre dette.

«Jeg har gitt dem nummeret til telefonen din på jobb og hjemme …»

Jeg vil ikke ha noe med det å gjøre. Jeg kan ikke ha noe med det å gjøre. Jeg åpner munnen for å protestere, men så husker jeg at Laurie ikke kjenner til … eller, det er noe ingen her kjenner til.

Jeg nekter å tenke på det som en hemmelighet, og jeg vil ikke tillate meg å føle dårlig samvittighet. Jeg har ikke gjort noe galt. Dette kan ikke være en straff.

«Du vil ha Maya og Raffis fulle støtte.» Laurie reiser seg og går bort til tårnet med arkivbokser som står ved veggen. «All informasjonen du trenger er i disse. Du trenger ikke å bry deg med å flytte dem inn på kontoret ditt. Fra mandag er dette kontoret ditt.»

«Laurie …»

«Du skal jobbe med filmen og ingenting annet. Ikke la noe komme i veien, aller minst snuten. Jeg er på Hammerhead, men jeg skal være tilgjengelig for deg når du måtte …

«Laurie, stopp! Snuten? Politiet, mener du? Tamsin sa at du snakket med dem i morges …»

«De ville vite når jeg sist så Helen. Om hun hadde noen fiender.

‘Hva med hele det jævla rettssystemet, for ikke å snakke om alle 31

dere,’ sa jeg.» Før jeg rakk å minne ham på at det samme rettssystemet omstøtte begge Helens drapsdommer, sier han: «De spurte om filmen. Jeg fortalte dem at du tar over som executive producer fra mandag av.»

«Du fortalte dem det før du spurte meg?» Stemmen min er et skingrende pip. Magen min knyter seg og sender kriblende kvalme opp i halsen. Et par sekunder våger jeg ikke engang å åpne munnen. «Du sendte dem en e-post og fortalte dem at jeg … Når? Når gjorde du det? Hvem er alle sammen?» Jeg borer neglene inn i håndflaten og føler meg fryktelig ubalansert. Dette skulle ikke skje; dette er helt feil.

Laurie kakker på den øverste arkivboksen. «Alle navnene og kontaktene du trenger er her. Jeg har ikke tid til å gå gjennom alt sammen med deg, men det meste er selvforklarende. Hvis det kommer flere etterforskere og snuser rundt deg, så sier du at du lager en dokumentar om en lege som er fast bestemt på å hindre rettferdigheten i å skje fyllest, og tre av kvinnene hun gjorde sitt beste for å ødelegge. Ingenting med etterforskningen deres å gjøre. De kan ikke stoppe deg.»

«Vil ikke politiet at filmen skal bli laget?» Alt Laurie sier får meg til å føle meg enda verre. Enda verre enn vanlig.

«De har ikke sagt det ennå, men det kommer. De lirer nok av seg noe vrøvl om at du setter etterforskningen i –» «Men jeg har ikke … Laurie, jeg vil ikke ha jobben din! Jeg har ikke lyst til å lage filmen din.» Og for å gjøre det enda klarere, legger jeg til: «Jeg sier nei.» Sånn, det er bedre. Jeg har full kontroll.

«Nei?» Han tar et skritt tilbake og gransker meg: et opprørsk eksemplar. Men tidligere medgjørlig, tenker han, så hva har gått galt?

Han ler. «Du takker nei til en lønn som er mer enn tre ganger mer enn det du får nå, og en forfremmelse som kan starte en virkelig karriere for deg? Er du dum?»

Han kan ikke tvinge meg – det er umulig. Det er enkelte ting man rent fysisk kan tvinge andre til å gjøre. Men ikke å lage en dokumentar. Jeg fokuserer på dette, og det hjelper meg å holde meg rolig. «Jeg har aldri vært exec for noe som det før,» sier jeg. «Jeg er 32

ikke klar for det. Vil du ikke samarbeide med politiet og hjelpe dem å finne ut hva som skjedde med Helen?»

«Culver Valley-politiet kunne ikke finne en jævla tennisball på Wimbledon engang.»

«Jeg forstår ikke,» sier jeg. «Hvis du går til Hammerhead, hvorfor blir ikke filmen med deg?»

«BBC ga oppdraget til Binary Star, ikke til meg personlig.» Laurie trekker på skuldrene. «Det er prisen jeg må betale for å dra. Jeg mister den.» Han lener seg framover. «Den eneste måten jeg kan unngå å miste den på er å gi den til deg, og så jobbe sammen med deg når jeg kan, i all hemmelighet. Jeg trenger din hjelp her, Fliss.

Du skal få all æren, du får all lønnen …»

«Hvorfor akkurat meg? Det er Tamsin som har jobbet på den sammen med deg. Den kvinnen er et levende justismord-leksikon – hun kjenner til hver eneste detalj. Hvorfor prøver du ikke å tvinge denne forfremmelsen på henne i stedet?»

Det slår meg hvor nedlatende Laurie har vært mot meg. Hva sier du til å bli rik? Han klager alltid over at han bare så vidt klarer å dekke lånet på den fire etasjers bygården sin i Kensington. Laurie kommer fra en ufattelig rik familie. Jeg er villig til å vedde alt jeg har – som er betydelig mindre enn det han har – på at han betrakter lønnen sin på Binary Star som adekvat, men ikke mer enn det.

Tilbudet fra Hammerhead, det som var for godt til å takke nei til, har tydeligvis overgått hundre og førti tusen pund med god margin.

Men hundre og førti tusen i året ville naturligvis være en formue for bønder som meg … Jeg stopper meg selv og innser at hvis det er det Laurie tenker, så har han helt rett, så kanskje det er urettferdig av meg å krangle på det.

«Tamsin er research-assistent, ikke produsent,» sier han. «Hør her, du hørte ikke dette fra meg, okay?»

Først tror jeg at han snakker om det han nettopp har fortalt meg, om forfremmelsen jeg ikke vil ha. Så innser jeg at han venter på at jeg skal nikke før han forteller meg noe annet. Jeg nikker.

«Tamsin er overflødig. Raffi snakker med henne nå.»

«Hva? Du tuller. Si at du tuller.»

33

Laurie rister på hodet.

«De kan ikke gi henne sparken! De kan ikke bare …»

«Det skjer i hele bransjen. Alle strammer inn livreima og kutter der de kan.»

«Hvem var det som tok den avgjørelsen? Var det en avstemning?»

Jeg kan ikke fatte at de beholder meg og kvitter seg med Tamsin.

Hun har mye mer erfaring enn jeg har, og i motsetning til meg, så maser hun ikke på Raffi hele tiden for å få en fuktfjerner til kontoret.

«Sett deg,» sier Laurie utålmodig. «Du gjør meg nervøs. Tamsin er den opplagte kandidaten til å bli gjort overflødig. Hun tjener for mye til å gi valuta for pengene i dagens økonomiske klima. Raffi sier at vi kan få tak i en researcher rett fra universitetet for halve prisen, og han har rett.»

«Dette er fullstendig uholdbart,» utbryter jeg.

«Kan du ikke slutte å bekymre deg for Tamsin og vise meg litt takknemlighet i stedet?»

«Hva?» Var det virkelig rettferdighetens store forkjemper som nettopp sa det?

«Tror du Maya har lyst til å betale deg like mye som hun betaler meg?» klukkler Laurie. «Jeg gikk gjennom mulighetene hennes med henne. Jeg sa: ‘Hvis det er en post i budsjettet til meg, så er det en post til Fliss.’ Hun vet at det ikke blir noen film uten at jeg samarbeider, ikke for Binary Star. Ray Hines, Simon og Glen Jaggard, Paul Yardley, alle advokatene og skrankeadvokatene, alle parlamentsmedlemmene og legene som spiser av hånden min – ett ord fra meg, og de går sin vei. Hele prosjektet faller i fisk. Det eneste jeg trenger å gjøre er å vente på rett tidspunkt, og så skrive under en ny kontrakt med BBC som daglig leder av Hammerhead.»

«Du presset Maya til å gå med på å forfremme meg?» Så det var derfor hun var mindre overstrømmende enn vanlig da jeg gikk forbi henne i korridoren. «Okay, jeg beklager, men jeg er overhodet ikke –» «Jeg vil få laget denne dokumentaren!» Laurie hever stemmen i den grad at noen ville kalle det å rope. «Jeg prøver å gjøre det eneste rette her, for alle sammen! Binary Star får beholde filmen, du får 34

en pakke som er tiltrekkende nok til at du slutter å sitte på ræva og faktisk gjør noe …»

«Og hva får du ut av det?» Jeg føler meg ustø. Jeg skulle gjerne ha satt meg, men jeg vil ikke, ikke etter at Laurie beordret meg til å gjøre det. Ikke når han nettopp har kommet med en syrlig kommentar om ræva mi.

«At du gjør akkurat som jeg sier,» sier han, men så lavt at jeg lurer på om jeg bare innbilte meg utbruddet hans for et par sekunder siden. «Uoffisielt er det fremdeles jeg som trekker i trådene, men det må være bare mellom oss.»

«Ja vel,» sier jeg med spiss stemme. «Så du driver ikke bare utpressing mot Maya, du gjør det mot meg også.»

Laurie faller ned i stolen sin med et stønn. «Jeg bestikker deg. Du kan i det minste være nøyaktig.» Han ler. «Fy faen, så feil jeg tok av deg! Jeg trodde du var rasjonell.»

Jeg biter meg i leppen og kjemper for å ta inn denne siste avsløringen: at Laurie har en formening om hva slags person jeg er. Det betyr at han har brukt tid på å tenke på meg, om så bare et par sekunder. Det er nødt til å bety det.

«Du fortjener en sjanse,» sier han. Det høres ut som han kjeder seg, som om det er slitsomt å prøve å overbevise meg. «Jeg bestemte meg for å gi deg den sjansen.»

«Du vil ha kontroll over filmen selv etter at du har dratt. Du valgte meg fordi du trodde jeg ville bli lettere å manipulere enn noen av de andre.» Jeg håper han blir imponert over hvor rolig jeg er. På overflaten, i det minste. Jeg hadde aldri i verden forestilt meg at jeg skulle stå inne på kontoret til Laurie Nattrass og anklage ham for ting. Hva i helvete er det jeg holder på med? Hvor mange uskyldige mennesker har han sluppet fri fra fengselscellene sine mens jeg har kastet bort tiden med å bla i sladdermagasiner på sofaen eller ropt ukvemsord mot danseprogrammer med kjendiser? Hva om jeg har feiltolket situasjonen fullstendig og det er jeg som tar feil?

Laurie lener seg tilbake i stolen. Han rister langsomt på hodet.

«Greit. Du vil ikke være Executive Producer for dokumentaren som kommer til å vinne alle prisene som er i omløp? Du har ikke lyst til 35

å være Creative Director? Men da kan du jo gjøre Maya lykkelig: fortell henne at du ikke tar imot tilbudet, og se henne miste all respekten hun må ha hatt for deg.»

«Tilbudet?» Jeg tar faen meg ikke feil her. «Du mener den avtalen jeg ikke visste noe om, den som påvirker livet og karrieren min?»

«Du kommer aldri til å få et slikt tilbud igjen,» snerrer Laurie.

«Ikke fra Binary Star, og ikke noen andre steder. Hvor lang tid tror du det tar før du står bak Tamsin i arbeidsledighetskøen?»

Merkur, Jorden, Venus, Mars, Jupiter, Saturn, Neptun, Uranus, Pluto.

«Jeg føler ikke at det er riktig å ta imot en lønnsøkning på hundre tusen i året mens venninnen min mister jobben sin,» sier jeg så følelsesløst jeg kan. «Selvfølgelig har jeg lyst på mer penger, men jeg har også lyst til å sove godt om natten.»

«Skulle du bli liggende søvnløs? Narr meg ikke til å le!»

Jeg trekker pusten dypt og sier: «Jeg vet ikke hva det er du innbiller deg at du vet om meg, men du tar feil.» Og etterpå føler jeg meg som en drittsekk for å ha antydet at jeg kunne ha en aktiv sosial samvittighet, når jeg aldri har mistet nattesøvn over annet enn kjærlighetsrelaterte saker eller …

Eller ingenting. Jeg kan ikke tillate meg å tenke på det nå, ellers begynner jeg å gråte og buse ut med hele historien til Laurie. Hvor grusomt pinlig ville det ha vært?

Hvor mye ville han hate meg hvis han visste?

«Herregud,» mumler han. «Du, jeg beklager, okay? Jeg trodde jeg gjorde deg en tjeneste.»

Hva skjer om jeg sier ja? Jeg kunne si ja. Nei, det kunne jeg ikke.

Hva i helvete er det som feiler meg? Jeg har panikk, og jeg er opprørt over det med Tamsin, og det har påvirket hjernefunksjonen min.

I den tilstanden jeg er nå, er det nok best å ikke si noe som helst.

Laurie svinger stolen rundt slik at jeg ikke kan se ham. «Jeg fortalte styret at du var verdt det jeg synes du er verdt,» sier han tonløst.

«De holdt på å drite på seg, men jeg la fram gode argumenter, og jeg overbeviste dem. Vet du hva det betyr?»

Gode argumenter? Gjør som jeg sier, ellers skrinlegger jeg filmen 36

– er det hans oppfatning av gode argumenter? Han tar seg ikke engang bryet med å få det til å virke bedre enn det er; så lite er jeg verdt i hans øyne.

Uten å vente på svar fra meg, sier han: «Det betyr at du nå offisielt er verdt hundre og førti tusen i året. Tenk på deg som en aksje i aksjemarkedet. Verdien din har nettopp gått opp. Hvis du forteller Maya at du ikke vil ha jobben, hvis du sier: ‘Ja takk, jeg vil gjerne ha lønnsøkning, men ikke så mye, for jeg er ikke så god, så kan vi prute oss ned, er du snill?’ – hvis du gjør det, synker du til bunns.»

Han snurrer rundt og ser på meg. «Du er verdiløs,» sier han innstendig, som om jeg kunne ha gått glipp av poenget hans.

Nok er nok; jeg har nådd metningspunktet. Jeg snur meg og går ut. Laurie roper ikke etter meg eller kommer løpende for å stoppe meg. Hva tror han at jeg skal gjøre? Ta imot forfremmelsen og pengene? Si opp? Låse meg inne på toalettet og gråte ut? Føler han seg det minste plaget av det han nettopp har gjort mot meg?

Hvorfor i helvete skal jeg bry meg om hva han føler?

Jeg marsjerer tilbake til kontoret mitt, slamrer igjen døren, griper det fuktige håndkleet som henger over radiatoren og tørker bort kondens til armene verker. Et par minutter senere er vinduet fremdeles søkkvått, og nå er genseren min det også. Det eneste jeg har oppnådd, er å sprute vann over hele meg.

Hvorfor er det ingen som har tenkt på å få en slutt på tørken i verden ved å samle kondens? Vinduet mitt kunne vanne store deler av Afrika. Hvorfor kan ikke Bob Geldof ordne det? Det må være Bob Geldof jeg er sint på, for jeg kan ikke være sint på Laurie. Jeg har et dokument begravd i skrivebordet mitt et sted, hvor det står at jeg blant annet aldri kan tillate meg å bli sint på Laurie.

Jeg pleide å se på det hele tiden like etter at Tamsin ga meg det.

Jeg syntes det var hysterisk morsomt, og enda morsommere da hun fortalte meg at hun ga et eksemplar til hver eneste kvinne som begynte å jobbe for Binary Star. For omtrent et år siden oppdaget jeg at jeg ikke synes det var så festlig lenger, så jeg stappet det ned i en skuff, under det blomstrete hyllepapiret som noen som jobbet her før meg, hadde lagt i alle skuffene.

37

Ingen grunn til å prøve å lure meg selv til å tro at jeg ikke husker hvilken skuff det er i: jeg vet nøyaktig hvor det er, selv om jeg har brukt nesten et år på å late som det ikke er der. Jeg trekker ut mappene og hyllepapiret, og der ligger det, med skriften ned. Jeg stålsetter meg, plukker det opp og snur det.

Overskriften er, med store bokstaver, TAMSINS SJU BUD, med en undertittel i kursiv: Må holdes friskt i minne til enhver tid i omgang med Laurie Nattrass.

Listen er som følger: 1) Det er ikke deg. Det er ham.

2) Ha ingen forventninger, eller, alternativt, forvent absolutt ingenting.

3) Aksepter det du ikke kan forandre. Ikke kast bort tid på å bli sint eller opprørt.

4) Husk at det bare er fordi han er mann at han har fått rykte på seg for å være ‘genial, men vanskelig’. Hvis han hadde vært en tilsvarende talentfull kvinne som oppførte seg på samme måte, hadde han blitt hånet som en sprø, gammel heks i stedet for å bli headhuntet til alle de beste jobbene.

5) Vokt deg for å innbille deg at han har skjulte dybder. Gå alltid ut fra at det du ser er hans sanne jeg.

6) Bli ikke tiltrukket av makten hans. Enkelte mennesker er mektige på en bra måte, forsterker andres selvtillit og får dem til å tro at alt er mulig. Ikke han. Kom for nære ham, så oppdager du at han ser ut til å få stadig mer makt, mens din raskt blir mindre. Se opp for en følelse av hjelpeløshet og en voksende overbevisning om at du må være temmelig håpløs.

7) Hva du enn gjør: BLI IKKE FORELSKET I HAM. Jeg har mislykkes fullstendig når det gjelder minst ett av Tamsins punkter.

38