John Grisham
Prosessen Oversatt av Truls Holst Kopperud
John Grisham Originalens tittel: The Litigators Oversatt av Truls Holst Kopperud Copyright © Belfry Holdings, Inc. 2011 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 © J.W. Cappelens Forlag AS 2013 / © N.W. Damm & Søn AS 2013 ISBN 978-82-02-41734-5 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: © Sean Murphy / Getty Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2013, Satt i Sabon 9,5/12 og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
KAPITTEL 01
Advokatfirmaet Finley & Figg omtalte seg selv som et «boutiquefirma» innen jussen. Denne villedende betegnelsen ble benyttet så ofte som mulig i muntlig sammenheng, og var til og med å finne på trykk i noen av de forskjellige presentasjonene som partnerne hadde klekket ut for å skaffe seg flere oppdrag. Tolket man ordet korrekt, antydet betegnelsen at Finley & Figg var noe mer enn et gjennomsnittlig tomannsforetak. Boutique kunne bety begrenset i omfang, men med rike talenter og spesialisert ekspertise innenfor et smalt fagområde. Boutique kunne bety ganske kult, med en smart og elegant stil som gjenspeilte selve ordets franske opphav. Boutique kunne bety fullstendig tilfreds med å være lite, selektivt og velstående. Bortsett fra størrelsen var firmaet ingenting av dette. Finley & Figgs spesialitet var å oppsøke skadetilfeller, det fortonte seg som en daglig tredemølle som krevde hverken dyktighet eller kreativitet og aldri ville bli ansett for å være kult eller tiltrekkende. Fortjenesten var like flyktig som firmaets status. Det var lite fordi det ikke hadde råd til å vokse. Det var selektivt bare fordi ingen ønsket å jobbe der, heller ikke de to mennene som eide det. Selv beliggenheten antydet en monoton marsj gjennom jussens krattskog. Den vietnamesiske massasjesalongen til venstre og gressklipperreparatøren til høyre gjorde det enkelt å fastslå, selv med et overflatisk blikk, at Finley & Figg ikke nøt gode tider. Det lå et annet boutiquefirma tvers over gaten – forhatte rivaler – og flere advokater holdt til rundt hjørnet. I realiteten var det et mylder av advokater i strøket, noen jobbet alene, andre i mindre firmaer, en tredje kategori drev sine egne utgaver av små boutiquer. 5
F & F holdt til i Preston Avenue, en travel gate bebygd med gamle trevillaer som nå tjente som lokaler for alle slags former for kommersiell aktivitet. Det fantes detaljhandel (brennevinssjapper, renserier, massasjesalonger), frie yrker (juridisk bistand, tannhelse, gressklipperreparasjoner) og mattilbud (enchiladaer, baklavaer og take away-pizzaer). Oscar Finley hadde vunnet bygningen i en rettssak for tyve år siden. Det adressen manglet hva prestisje angikk, tok den igjen i beliggenhet. Et steinkast unna lå knutepunktet der Preston Avenue og Beech Avenue møtte Thirty-eighth Street i en kaotisk sammensmeltning av asfalt og trafikk som garanterte minst ett brukbart bilkrasj i uken, ofte mer. F & Fs årlige driftsutgifter ble dekket av kollisjoner som skjedde mindre enn hundre meter unna kontoret. Andre advokatfirmaer, boutiquer og annet, lusket ofte rundt i strøket i håp om å finne en billig og ledig trevilla der sultne advokater faktisk kunne høre lyden av hylende dekk mot asfalt og metall som ble vridd til ugjenkjennelighet. Siden det bare fantes to advokater og partnere, lå det i sakens natur at den ene måtte kalles senior og den andre junior. Seniorpartner var Oscar Finley, toogseksti år gammel, som for tredve år siden hadde klart å overleve den spesielle typen hardtslående lovfortolkning som ble praktisert i de røffe strøkene sørvest i Chicago. Oscar hadde en gang vært politikonstabel, men ble fjernet fra tjenesten fordi han slo skallen inn på folk. Han hadde nesten havnet i fengsel, men våknet opp og fullførte college og deretter jusstudiet. Da ingen var villig til å ansette ham, hengte han opp sitt eget lille skilt utenfor døren og begynte å saksøke alle som kom ham for nær. Toogtredve år senere syntes han det var vanskelig å se i øynene at han i toogtredve år hadde kastet bort mulighetene til en karriere på inkassovirksomhet, erstatninger etter småkollisjoner eller fall på glatte gulv samt kjappe skilsmisser. Han var fremdeles gift med sin første kone, en redselsfull kvinne han hver eneste dag ønsket å anlegge skilsmissesak mot. Men han hadde ikke råd. Etter toogtredve års advokatpraksis hadde Oscar Finley stort sett ikke råd til noe som helst. Juniorpartneren – og Oscar var tilbøyelig til å si ting som: 6
«Jeg skal be min juniorpartner om å ta seg av saken» når han ville imponere dommere eller andre advokater og spesielt mulige klienter – var Wally Figg, femogførti år gammel. Wally innbilte seg at han var en hardbarket prosedyreadvokat, og de skrålende reklamebudskapene han sto bak, lovte alle former for aggressiv atferd. «Vi kjemper for dine rettigheter!» og «Forsikringsselskapene frykter oss!» og «Vi farer ikke med løst snakk!» Denne typen paroler var å se på parkbenker, bybusser, taxier, high school-seriens fotballprogrammer, til og med på telefonstolper, selv om akkurat det var i strid med diverse kommunale vedtekter. Men budskapene var fraværende i to sentrale reklamekanaler – på fjernsyn og på plakattavlene. Wally og Oscar kranglet fremdeles om det. Oscar nektet å bruke penger på det – begge alternativene var forferdelig kostbare – mens Wally fremdeles gikk med planer om det. Drømmen var å se sitt smilende ansikt og velpleide hode på tv mens han sa skrekkelige ting om forsikringsselskapene og lovte rause forlik til skadede personer som var kloke nok til å ringe ham gratis på et grønt nummer. Men Oscar ville ikke engang betale for en plakattavle. Wally hadde sett seg ut en bestemt. Seks kvartaler fra kontoret, på hjørnet av Beech Avenue og Thirty-second Street, høyt over den myldrende trafikken, på taket av en fireetasjes leiegård sto den mest perfekte plakattavlen i hele Chicago sentrum. Selv om den for tiden falbød billig dameundertøy (med en tiltalende plakat, det måtte Wally innrømme), var det hans navn og ansikt den egentlig var tiltenkt. Men Oscar nektet fremdeles. Wallys embetseksamen ble avlagt ved juridisk fakultet ved det prestisjefylte University of Chicago. Oscar hadde plukket med seg sin fra et nå nedlagt sted som en gang hadde tilbudt jusstudiet som kveldskurs. Begge hadde måttet gå opp til eksamen tre ganger. Wally hadde fire skilsmisser under vesten, Oscar kunne bare drømme om sin. Wally ønsket seg en stor sak, selve gullegget, med millioner av dollar i salær. Oscar ønsket seg bare to ting – skilsmisse og pensjonering. Hvordan de to mennene var blitt partnere i et ombygd herskapshus i Preston Avenue, er en annen historie. Hvordan de 7
overlevde fra dag til dag uten å ta kverken på hverandre, var et hverdagsmysterium. Kampdommeren deres het Rochelle Gibson, en sort og robust kvinne med sluhet og holdninger som var preget av det gatelivet hun hadde vært en del av. Ms. Gibson tok seg av det ytre kontoret – sentralbordet, resepsjonen, de potensielle og håpefulle klientene, og de forbitrede som gikk fra stedet i raseri, fra tid til annen maskinskriving (selv om sjefene hennes hadde skjønt at om de ønsket noe maskinskrevet, var det mye enklere å gjøre det selv), firmahunden, og, det viktigste av alt, den evige småkranglingen mellom Oscar og Wally. Mange år tidligere var Ms. Gibson blitt skadet i en bilulykke hun ikke selv hadde vært skyld i. Deretter gjorde hun sine problemer enda større ved å inngå avtale med Advokatfirmaet Finley & Figg, en avgjørelse hun ikke tok selv. Fireogtyve timer etter bilkrasjet, halvt slått ut av smertestillende, smekk full av splinter og innkapslet i gips, hadde hun våknet i sengen på sykehuset med det flirende og fetladne ansiktet til advokat Wally Figg svevende over seg. Han var iført blågrønne operasjonsgevanter, hadde et stetoskop rundt halsen og gjorde en utmerket jobb med å utgi seg for å være lege. Wally lurte henne til å undertegne en kontrakt om juridisk representasjon, lovte henne gull og grønne skoger, snek seg ut av rommet like ubemerket som han hadde kommet inn, og ga seg i kast med å slakte saken hennes. Hun ble tildelt en erstatning på 40 000 dollar, et beløp mannen hennes drakk opp og spilte bort i løpet av noen uker, noe som førte til en skilsmissesak som Oscar Finley førte for henne. Han tok seg også av hennes personlige konkurs. Ms. Gibson var ikke imponert over noen av advokatene og truet med å saksøke begge for pliktforsømmelse. Det sikret henne deres oppmerksomhet – de hadde tidligere vært utsatt for en tilsvarende stevning – og de la stor vekt på å blidgjøre henne. Etter hvert som problemene hennes økte i omfang, ble hun fast inventar i kontorene, og med tiden begynte de tre å trives med hverandre. Finley & Figg var et slitsomt sted for sekretærer. Lønnen var lav, klientene i det store og hele ubehagelige, advokatene som 8
ringte var uforskammede, arbeidstiden var lang, men det verste var å håndtere de to partnerne. Oscar og Wally hadde forsøkt de moderlige typene, men de litt eldre jentene taklet ikke presset. De hadde prøvd de mye yngre, men var blitt saksøkt for seksuell trakassering etter at Wally ikke hadde klart å holde labbene unna en barmfager liten berte. (Før saken kom for retten, inngikk de forlik på 50 000 dollar og ble omtalt ved navn i avisen.) Rochelle Gibson hadde tilfeldigvis vært til stede på kontoret en morgen da den daværende sekretæren fikk nok og stormet ut. Mens telefonene ringte og partnerne ropte og skrek, hadde Ms. Gibson inntatt resepsjonen og roet ned situasjonen. Deretter hadde hun ordnet en kanne kaffe. Hun kom tilbake neste dag og dagen etter den. Åtte år senere var hun fortsatt den som bestyrte stedet. De to sønnene hennes satt inne. Wally hadde ført sakene deres, men i rettferdighetens navn må det sies at ingenting ville ha reddet dem. Gjennom tenårene hadde begge guttene holdt Wally travelt opptatt med gjentatte pågripelser og varierende dopsiktelser. De ble stadig mer aktive som langere, og Wally advarte dem gjentatte ganger om at de var på vei mot seriøs soning eller dødsstraff. Han sa det samme til Mrs. Gibson som hadde liten styring på guttene og ofte ba bønner om at de skulle bli satt inn. Da crack-nettverket sprakk, fikk de ti års fengsel. Wally fikk straffen satt ned fra tyve år, men registrerte ingen takknemlighet fra de domfelte. Mrs. Gibson uttrykte en tårevåt takk. Gjennom år med vanskeligheter hadde Wally aldri avkrevd henne salær for sin innsats. Etter hvert som årene gikk, hadde det vært mange tårer i Ms. Gibsons liv, og de hadde ofte vært felt på Wallys kontor bak lukket dør. Han ga råd og forsøkte å hjelpe hvis mulig, men det var som lytter han hadde spilt størst rolle. Og med Wallys lurvete livsførsel kunne rollene lett bli byttet om. Da de to siste ekteskapene sprakk, hadde Ms. Gibson hørt på ham og gitt ham oppmuntring. Når han begynte å drikke tettere, så hun tydelig hva som skjedde og var ikke redd for å konfrontere ham med det. På tross av den daglige striden var kranglene deres alltid av kortvarig natur og hadde mer preg av vern av eget territorium. 9
Det var dager hos Finley & Figg da alle tre kunne både glefse og furte, og penger var vanligvis årsaken. Markedet var rett og slett overfylt, det drev altfor mange advokater omkring i gatene. Det siste firmaet trengte, var enda en.
KAPITTEL 02
David Zinc kom seg av toget på L-linjen på Quincy Station i sentrum av Chicago, og han klarte å subbe ned trinnene som førte til Wells Street, men et eller annet holdt på å gå galt med føttene hans. De ble tyngre og tyngre og skrittene stadig langsommere. Han stoppet på hjørnet av Wells og Adams og kikket faktisk ned på skoene for å se om alt virket normalt. Ingenting var påfallende, det var den vanlige sorte standardskoen av skinn med lisser som alle de mannlige advokatene i firmaet brukte, og noen av kvinnene også. Han pustet tungt, og til tross for at det var kjølig, merket han fuktigheten som hadde sprunget frem i armhulene. Han var enogtredve år gammelt, helt klart for ung til å få hjerteinfarkt, og selv om han hadde vært utslitt de siste fem årene, hadde han lært seg å leve med trettheten. Han trodde i hvert fall det. Han rundet et hjørne og kikket på Trust Tower, et glinsende fallossymbol av et monument som skjøt nesten tre hundre og femti meter opp i været gjennom skyene og tåken. Da han tok en pause og så opp, merket han at hjertet økte takten, og at kvalme nesten overmannet ham. Skikkelser dyttet borti ham når de passerte. Han krysset Adams Street sammen med en gruppe andre og trasket videre. Atriet i Trust Tower var høyt og åpent med massevis av marmor og glass og ubegripelige skulpturer som var formgitt for å skulle skape inspirasjon og varme, men i realiteten virket kalde og avvisende, i hvert fall etter Davids mening. Seks rulletrapper gikk på kryss og tvers forbi hverandre og fraktet horder av slitne krigere opp til kontorer og avlukker. David forsøkte, men bena ville ikke føre ham bort til rulletrappen. 11
I stedet satte han seg på en skinntrukket benk ved siden av en haug malte steiner og forsøkte å fatte hva som holdt på å skje med ham. Folk stormet forbi med bistre ansikter og tomme blikk, stresset gikk dem allerede på nervene selv om klokken bare var 07.30, og dagen allerede hadde fått et dystert preg. Et «klikk» er på ingen måte noe medisinsk uttrykk. Ekspertene bruker et mer avansert språk for å beskrive sekundene da et plaget menneske tråkker over grensen. Ikke desto mindre er et klikk en virkelig hendelse. Det kan komme i brøkdelen av et sekund som resultatet av en forferdelig sjokkpreget opplevelse. Eller det kan være det siste halmstrået som glipper, en trist kulminasjon etter et trykk som har bygd og bygd seg opp helt til hjerne og kropp er nødt til å finne en utvei. Klikket til David Zinc hørte til i kategori to. Etter fem års intenst arbeid i nærvær av kolleger han avskydde, skjedde det noe med David den morgenen mens han satt ved siden av de malte steinene og betraktet velkledde zombier på vei oppover i etasjene til en ny dag med unyttig arbeid. Det klikket for ham. «Hei, Dave. Skal du opp?» var det en som sa. Det var Al i Antitrust. David klarte å nikke og smile og mumle noe, og han reiste seg og fulgte av en eller annen grunn etter Al. Han var et par skritt foran da de nådde rulletrappen, og han snakket om Blackhawks-kampen kvelden i forveien. David fortsatte å nikke mens de steg opp over atriet. Under og på trinnene bak ham sto det flere titall ensomme skikkelser i mørke frakker, det var andre unge advokater som ble løftet opp, tause og dystre og minnet om kistebærere ved en vinterlig gravferd. David og Al slo seg sammen med en større gruppe foran en vegg av elevatorer i første etasje. David hørte på hockeysamtalene mens de ventet, men han var svimmel, og kvalmen hadde vendt tilbake. De stormet inn i en av heisene og sto skulder ved skulder med altfor mange andre. Taushet. Al var stille. Ingen sa noe, ingen hadde øyekontakt. David sa til seg selv: «Det var det – min siste tur i denne heisen. Det sverger jeg på.» Heisen gynget og skalv før den stanset i åttiende etasje som var Rogan Rothbergs territorium. Tre advokater steg av, tre 12
ansikter David hadde sett før, men ikke kjente ved navn, noe som ikke var særlig uvanlig fordi firmaet hadde seks hundre advokater og kontorer i etasjene fra sytti til hundre. Ytterligere to mørke dresser gikk av i fireogåttiende. Mens de fortsatte ferden oppover, begynte David å svette og deretter hyperventilere. Det lille kontoret hans befant seg i treognittiende etasje, og jo nærmere han kom, desto kraftigere banket hjertet. Flere dystre avstigninger i nittiende og enognittiende, og for hver stans følte David seg stadig svakere. Det var bare tre igjen da de kom til treognittiende – David, Al og en stor kvinne som bak sin rygg ble kalt Lurch. Heisen stanset, det lød et dempet klokkeklemt, døren gled stille til side, og Lurch steg ut. Al steg ut. David nektet å røre seg, i realiteten klarte han ikke å bevege seg. Sekundene gikk. Al så seg over skulderen og sa: «Hei, David, det er vår etasje. Kom igjen.» Ikke noe svar fra David, bare det tomt stirrende blikket til en person som befant seg i en annen verden. Døren begynte å lukke seg, og Al stakk dokumentkofferten inn i døråpningen. «David, går det bra med deg?» spurte Al. «Så klart,» mumlet David og maktet et steg fremover. Døren gled opp, klokken klemtet igjen. Han var ute av heisen og så seg nervøst omkring som om han aldri hadde sett stedet før. I realiteten hadde han lagt det bak seg for under ti timer siden. «Du ser blek ut,» sa Al. David følte at det gikk helt rundt for ham. Han hørte stemmen til Al, men skjønte ikke hva han sa. Lurch sto et lite stykke unna og stirret forbløffet, som om hun så på et bilvrak. Heisen sa plutselig pling, en annerledes lyd, og døren begynte å gli igjen. Al sa noe mer, rakte til og med ut en hånd som for å hjelpe. Plutselig kastet David seg rundt idet de blytunge føttene våknet til live. Han bykset bort til heisdøren og fikk kastet seg inn like før heisdøren lukket seg. Det siste han hørte utenfra, var Als panikkslagne stemme. Da heisen begynte på turen nedover, brøt David Zinc ut i latter. Kvalmen og karusellen i hodet var borte. Trykket i brystet hadde forsvunnet. Han gjorde det virkelig! Han var i ferd med å forlate tredemøllen til Rogan Rothberg og vinke helve13
tet farvel. Av alle de tusener mistrøstige fullmektiger og juniorpartnere i skyskraperne i Chicago sentrum, var det han, David Zinc, og bare han som en dyster morgen hadde funnet styrke til å gå sin vei. Han satt på gulvet i den tomme heisen med et stort smil om munnen og betraktet de store røde etasjenumrene som spant baklengs mens han forsøkte å samle tankene. Om menneskene: (1) hans kone, en forsømt kvinne som ønsket å bli gravid, men fant det vanskelig å oppnå fordi hennes mann var for sliten til å ha sex, (2) hans far, en fremtredende dommer som egentlig hadde tvunget ham til å ta jusstudiet, men ikke hvor som helst: Det måtte skje ved juridisk fakultet på Harvard fordi det var der dommeren selv hadde gått, (3) bestefaren, familietyrannen som fra to tomme hender hadde bygd opp en megavirksomhet i Kansas City og fremdeles jobbet titimersdager selv i en alder av toogåtti, og (4) Roy Barton, som var veilederen hans blant partnerne, og sjefen hans, en fordømt kødd som brølte og bannet dagen lang og kanskje var det mest begredelige menneske David Zinc noen gang hadde truffet. Da han tenkte på Roy Barton, måtte han le en gang til. Heisen stanset i åttiende, og to sekretærer var på vei inn. De stanset brått da de fikk øye på David som satt i hjørnet med dokumentkofferten ved siden av seg. De skrittet forsiktig over bena hans og ventet på at døren skulle lukke seg. «Er det bra med deg?» spurte den ene. «Helt utmerket,» svarte David. «Og med deg?» Det kom ikke noe svar. Sekretærene sto stive og tause under den korte turen og skyndte seg av i syvogsyttiende. Da David var blitt alene igjen, ble han plutselig bekymret. Hva om de satte etter ham? Utvilsomt ville Al gå strake veien til Roy Barton og rapportere at Zinc hadde brutt sammen. Hva ville Barton gjøre? Det skulle finne sted et viktig møte klokken ti med en sint klient, en av de mer kjente direktørskikkelsene, og da David senere ga seg til å tenke over dette, kom han i realiteten til at det sannsynligvis var denne varslede konfrontasjonen som endelig hadde utløst klikket hos ham. Roy Barton var ikke bare en hensynsløs kødd, han var også en feiging. Han trengte David Zinc og andre til å gjemme seg bak når direktøren marsjerte inn med en lang liste med berettigede klager. 14
Roy kunne finne på å sende sikkerhetsvaktene etter ham. Sikkerhetsvaktene besto av den vanlige troppen med aldrende, uniformerte dørvakter, men de omfattet også en intern spionring som skiftet låser, gjorde videoopptak av alt og alle, beveget seg i skyggen og tok del i alle former for fordekte aktiviteter som tok sikte på å holde advokatene i ørene. David spratt opp, grep dokumentkofferten og stirret utålmodig på etasjenumrene som blafret forbi. Heisen slo lett fra side til side på veien ned gjennom Trust Tower. Da den stanset, styrtet David ut og pilte bort til rulletrappene som fremdeles var fulle av trist utseende mennesker som lot seg frakte oppover i taushet. Men i trappene som gikk nedover, var det ingen trengsel, og David løp nedover en av dem. En stemme ropte: «Hei, David, hvor skal du?» David smilte og vinket i den retningen stemmen hadde kommet fra, som om alt var under kontroll. Han langet ut forbi de malte steinene og besynderlige skulpturene og smøg seg ut gjennom en av glassdørene. Han var utenfor, og luften som hadde virket så fuktig og tung for bare noen minutter siden, var nå fylt av løfter om en ny start. Han trakk pusten dypt og så seg omkring. Det var best å holde seg i bevegelse. Han begynte å gå bortover La Salle Street, høyt tempo, var redd for å se seg tilbake over skulderen. Ikke se mistenkelig ut. Vær rolig. Dette er nå blitt en av de viktigste dagene i ditt liv, sa han til seg selv, så ikke ødelegg alt nå. Han kunne ikke dra hjem, for han var ennå ikke beredt på akkurat den konfrontasjonen. Han kunne ikke fortsette å gå gatelangs, for han kunne støte på noen han kjente. Hvor kunne han gjemme seg en stund, tenke over tingene, klarne hodet, legge en plan? Han så på klokken, den var 07.51, et perfekt tidspunkt for frokost. Nede i en bakgate så han neonskiltet til Abner’s blinke i rødt og grønt, og idet han nærmet seg, var det vanskelig å avgjøre om det var en kafé eller en bar. Foran døren skottet han seg over skulderen, forsikret seg om at ingen sikkerhetsvakter var å se, og gikk inn i Abner’s mørke, varme verden. Det var en bar. Båsene på høyre side av lokalet var tomme. Stolene sto på bordene med bena i været og ventet på at noen skulle vaske gulvet. Abner befant seg bak en lang glattpolert 15
bardisk med et flir om munnen som om han hadde tenkt å si: «Hva har du her å gjøre?» «Er det åpent?» spurte David. «Var døren låst?» parerte Abner. Han hadde et hvitt forkle om magen og sto og tørket en ølmugge. Han hadde kraftige, hårete underarmer, og til tross for den bryske tonen hadde han det sympatiske ansiktet til en bartender som var veteran i faget og hadde hørt alle historier før. «Den var vel ikke det.» David gikk langsomt frem mot baren, kikket til høyre og fikk øye på en mann helt nederst ved den andre enden, han hadde åpenbart sluknet, men holdt ennå en drink i hånden. David tok av seg den koksgrå frakken og hengte den over ryggen på en barkrakk. Han satte seg, gransket raden av brennevinsflasker foran seg, dvelte ved speilene og ølkranene og flere titall glass som Abner hadde stilt pertentlig på plass, og da han hadde falt til ro, sa han: «Hva kan du anbefale før klokken åtte om morgenen?» Abner kikket bort på mannen med hodet på disken og sa: «Hva med kaffe?» «Har alt drukket det. Serverer du frokost?» «Jepp, den kalles Bloody Mary.» «Jeg tar en av den.» Rochelle Gibson bodde i en subsidiert leilighet sammen med sin mor, en av døtrene, to barnebarn, en varierende miks av nieser og nevøer og til og med fra tid til annen et søskenbarn som kunne trenge husly. For å komme seg unna kaoset flyktet hun til arbeidsplassen, selv om det til tider kunne være enda verre der enn hjemme. Hver dag kom hun til kontoret rundt 07.30, låste opp, hentet begge avisene fra verandaen, tente lysene, justerte termostatene, lagde kaffe og så til AJ, firmahunden. Hun nynnet og sang av og til lavt for seg selv mens hun tok seg av arbeidsoppgavene. Selv om hun aldri ville innrømme det for noen av de to sjefene, var hun ganske stolt av å være advokatsekretær, selv i et firma som Finley & Figg. Når hun ble spurt om jobb og yrkesbakgrunn, var hun aldri sen om å si «juridisk sekretær». Aldri var hun bare en vanlig uspesifi16
sert sekretær, hun var juridisk. Det hun manglet i formell utdannelse, tok hun igjen i praktisk erfaring. Åtte år i hjertet av en travel og matnyttig praksis hadde lært henne mye om juss og enda mer om advokater. AJ var en kjøter som bodde på kontoret fordi ingen av dem som jobbet der ville ta den med hjem. Den tilhørte dem alle tre – Rochelle, Oscar og Wally – med like deler på hver, selv om så godt som alt ansvar for stell og pass falt på Rochelle. Den var en rømling som for atskillige år siden hadde valgt å slå seg til hos F & F. Hele dagen sov den på en liten hundeseng i nærheten av Rochelle, og om natten streifet den rundt i lokalene og holdt vakt. Den var en akseptabel vakthund som bjeffet så vidt grovt at den hadde skremt bort innbruddstyver, vandaler og til og med opptil flere misfornøyde klienter. Rochelle ga den mat og fylte vannskålen. Fra det lille kjøleskapet på kjøkkenet tok hun ut en boks med jordbæryoghurt. Da kaffen var ferdig, skjenket hun seg en kopp og plasserte alt som hun ville ha det på skrivebordet, som hun holdt pinlig ryddig. Det var av glass og krom, kraftig og imponerende, det første klientene så når de kom inn døren. Oscars kontor var nokså ryddig. Wallys var en søppelfylling. De to kunne gjemme seg og sitt bak lukkede dører, men Rochelle befant seg i åpent terreng. Hun åpnet Sun-Times og begynte med førstesiden. Hun leste langsomt, nippet til kaffen, spiste sin yoghurt, nynnet lavt mens AJ lå bak henne og snorket. Rochelle verdsatte denne stille stunden tidlig om morgenen. Om ikke lenge ville telefonene begynne å ringe, advokatene ville innfinne seg, og deretter, hvis de var heldige, ville klientene dukke opp, noen med avtaler, andre uten. For å komme seg bort fra sin kone dro Oscar Finley hver dag hjemmefra klokken syv, men han kom sjelden på kontoret før klokken ni. I to timer kjørte han omkring i byen, stakk innom en politistasjon der en fetter av ham tok seg av ulykkesrapportene, svingte innom for å hilse på kranbilsjåførene og lytte til sladderen om de siste timenes bilkollisjoner, drakk kaffe med en mann som eide to gravferdsbyråer av det enklere slaget, kjøpte smultringer som han tok med til et utrykningssted for å 17
skravle med ambulansesjåførene, og avla nå og da et besøk ved et av sine yndlingssykehus der han med erfarent blikk vandret gjennom travle korridorer på utkikk etter dem som var blitt skadet som følge av andres uaktsomhet. Oscar kom klokken ni. Med hensyn til Wally kunne man aldri vite. Han levde et liv som var langt mindre organisert. Han kunne komme styrtende klokken 07.30, full av koffein og Red Bull, klar til å saksøke alle som sa ham imot, eller han kom ruslende rundt 11.00, bakfull og med hovne øyne for å søke tilflukt bak skrivebordet. På denne ytterst betydningsfulle dagen innfant imidlertid Wally seg noen minutter før åtte med klart blikk og et stort smil om munnen. «God morgen, Ms. Gibson,» sa han med overbevisning. «God morgen, Mr. Figg,» svarte hun på tilsvarende manér. Hos Finley & Figg var stemningen alltid spent, og en krangel kunne oppstå etter én uheldig kommentar. Ordene ble alltid valgt med omhu og mottatt under nøye vurdering. Morgenens trivielle hilsener ble behandlet med varsomhet fordi de kunne bety at et angrep var nær forestående. Selv bruken av «Mr.» og «Mrs.» var konstruert og full av forhistorie. På den tiden da Rochelle ennå bare var en klient, hadde Wally begått det feiltrinnet at han hadde omtalt henne som «jente». Replikken hadde vært noe i retning av: «Hør nå her, jente, jeg gjør så godt jeg kan.» Han hadde så visst ikke ment noe vondt med det, og hennes overreaksjon var helt malplassert, men helt siden da hadde hun insistert på å bli kalt «Ms. Gibson». Hun ble litt irritert fordi den rolige morgenstunden ble avbrutt. Wally snakket med AJ og klødde den litt på hodet, og idet han satte kurs for kaffemaskinen, sa han: «Er det noe i avisen?» «Nei,» svarte hun uten lyst til å diskutere nyhetene. «Ikke særlig overraskende,» sa han; dagens første stikk. Hun leste Sun-Times. Han leste Tribune. Begge anså den andres valg av nyhetskanal for mindreverdig. Stikk nummer to ble registrert sekunder senere da Wally kom tilbake. «Hvem har lagd denne kaffen?» spurte han. 18
Hun overhørte spørsmålet. «Synes du ikke at den er litt svak?» Hun bladde langsomt om, tok litt mer yoghurt. Wally slurpet høylytt, smattet med leppene, skar grimaser som om det var eddik han drakk før han grep avisen og satte seg ved bordet. Før Oscar vant bygningen i et rettsoppgjør, hadde noen slått ut flere av veggene i første etasje og etablert en vestibyle av rommene ut mot gaten. Rochelle hadde sitt område på den ene siden i nærheten av døren, og like i nærheten var det plassert stoler for ventende klienter samt et langbord som en eller annen gang et eller annet sted hadde tjent måltidsmessige formål. Etter hvert som årene gikk, var bordet blitt stedet der man leste aviser, drakk kaffe og til og med tok opp vitneforklaringer. Wally likte å slå i hjel tiden der fordi kontoret hans var en regelrett svinesti. Han slo opp eksemplaret av Tribune med så mye støy som mulig. Rochelle overså ham og nynnet videre. Det gikk et par minutter, og så ringte telefonen. Ms. Gibson syntes ikke å høre den. Den ringte igjen. Etter tredje gang senket Wally avisen og sa: «Vil du ta den telefonen, Ms. Gibson?» «Nei,» svarte hun kort. Det ringte for fjerde gang. «Og hvorfor ikke?» ville han vite. Hun ignorerte ham. Etter at det hadde ringt femte gang, slengte Wally fra seg avisen, bykset opp og satte av sted mot telefonapparatet på veggen ved siden av kopimaskinen. «Jeg ville ikke tatt den hvis jeg var deg,» sa Ms. Gibson. Han stanset. «Og hvorfor ikke det?» «Det er en pengeinnkrever.» «Hvordan vet du det?» Wally stirret på telefonen. I stedet for innringerens navn sto det «nummer ukjent». «Jeg vet det bare. Han ringer hver uke på denne tiden.» Telefonen ble taus, og Wally gikk tilbake til bordet og avisen. Han gjemte seg bak den, funderte på hvilken regning som ikke var betalt, på hvilken leverandør som var tilstrekkelig irritert til å ringe et advokatkontor for å legge press på andre advokater. Rochelle visste det naturligvis fordi hun førte bøkene og visste nesten alt, men han foretrakk ikke å spørre henne. 19
Gjorde han det, ville de snart sitte og småkrangle om regninger og ubetalte honorarer og den generelle mangelen på penger, noe som lett kunne utvide seg i dybden og bli en opphetet diskusjon om firmaets strategi, firmaets fremtid og partnernes utilstrekkelighet. Ingen av dem ønsket det. Abner var svært stolt av Bloody Maryen han serverte. Han brukte nøyaktige mengder tomatjuice, vodka, pepperrot, lime, sitron, Worcestershire-saus, pepper, Tabasco og salt. Han la alltid oppi to grønne oliven og rundet den av med en selleristang. Det var lenge siden David hadde nytt en så herlig frokost. Etter to av Abners kreasjoner, inntatt i rask rekkefølge, var han dumt flirende og stolt av sin beslutning om å gi blaffen i alt. Fylliken for enden av baren satt og snorket. Andre kunder fantes ikke. Abner var en travel mann som vasket og tørket cocktailglass, kontrollerte brennevinsmengden i flaskene og pusset ølkranene blanke mens han ubesværet avleverte kommentarer innen et bredt spekter av temaer. Omsider ringte Davids telefon. Det var Lana, sekretæren. «Å, jøss,» sa han. «Hvem er det?» spurte Abner. «Kontoret.» «Alle har vel rett til å spise frokost, eller hva?» David flirte igjen og sa: «Hallo.» Lana sa: «David, hvor er du? Klokken er halv ni.» «Jeg har klokke, min kjære. Jeg spiser frokost.» «Er det bra med deg? Det sies her at du ble sist sett på vei inn i en heis.» «Bare rykter, kjære. Bare rykter.» «Godt. Når kommer du? Roy Barton har ringt allerede.» «Jeg skal bare fullføre frokosten. Er det greit?» «Selvfølgelig. Bare hold kontakten.» David la fra seg telefonen, tok en lang slurk gjennom sugerøret og kunngjorde: «Jeg tar en til.» Abner rynket pannen og sa: «Kanskje du skal ta det litt med ro?» «Jeg tar det med ro.» 20
«Ja vel.» Abner løftet ut et rent glass og begynte å blande. «Jeg går ut fra at du ikke skal på kontoret i dag.» «Det stemmer. Jeg slutter. Går min vei.» «Hva slags kontor er det?» «Advokat. Rogan Rothberg. Kjenner du til det?» «Hørt om det. Stort firma, ikke sant?» «Seks hundre advokater her på Chicago-kontoret. Et par tusen på verdensbasis. For tiden på tredjeplass regnet etter størrelse, på femteplass når det gjelder fakturerte timer per advokat, på fjerdeplass med hensyn til nettofortjeneste per partner, på annenplass hva angår fullmektigenes lønninger og uten tvil på førsteplass når det gjelder antall drittsekker per kvadratmeter.» «Beklager spørsmålet.» David tok opp telefonen og sa: «Ser du denne telefonen?» «Tror du jeg er blind?» «Denne greia har styrt livet mitt de siste fem årene. Kan ikke dra noe sted uten den. Firmaet har bestemt det. Jeg har den med meg bestandig. Den har avbrutt hyggelige middager på restauranter. Den har dratt meg ut av dusjen. Den har vekket meg til alle døgnets tider. Ved en anledning avbrøt den en hyrdestund med min stakkars forsømte kone. Jeg var på en kamp med Cubs i fjor sommer, flotte plasser, jeg og to kompiser fra college, og midt i andre omgang begynte denne greia å vibrere. Det var Roy Barton. Har jeg fortalt deg om Roy Barton?» «Ikke ennå.» «Han er partner og veilederen min, en ondskapsfull liten djevel. Førti år gammel, forkvaklet ego, tror han er Guds gave til jussen. Tjener en million i året, men kommer aldri til å tjene nok. Jobber femten timer per dag, syv dager i uken, for hos Rogan Rothberg arbeider alle Store menn kontinuerlig. Og Roy ser på seg selv som en virkelig Stor mann.» «En hyggelig fyr?» «Jeg avskyr ham. Jeg håper jeg aldri får se trynet hans igjen.» Abner skjøv Bloody Mary nummer tre over disken og sa: «Du høres ut til å være på rett spor, kamerat. Skål.»
KAPITTEL 03
Telefonen ringte igjen, og Rochelle bestemte seg for å ta den. «Advokatfirmaet Finley & Figg,» sa hun med dreven stemme. Wally så ikke opp fra avisen. Hun lyttet i noen sekunder før hun sa: «Jeg beklager, men vi driver ikke med eiendomshandel.» Da Rochelle hadde inntatt sin stilling for åtte år siden, hadde firmaet faktisk drevet med kjøp og salg av eiendommer. Hun ble imidlertid snart klar over at denne typen arbeid kastet lite av seg og stilte store krav til sekretæren uten at advokatene trengte å gjøre stort. Etter en rask undersøkelse bestemte hun seg for å mislike eiendomshandel. Fordi hun kontrollerte telefonen, kunne hun sile ut uønskede samtaler, og Advokatfirmaet Finley & Figgs eiendomsavdeling tørket ut. Oscar ble rasende og truet med å gi henne sparken, men trakk seg tilbake da hun nevnte, nok en gang, at hun kanskje ville saksøke dem begge for pliktforsømmelse. Wally meglet frem en våpenhvile, men i flere uker var situasjonen mer spent enn vanlig. Andre spesialfelter var blitt lagt ned under hennes omhyggelige seleksjon. Strafferett var gått over i historien, Rochelle likte den ikke fordi hun ikke likte klientene. Fyllekjøringer var greit fordi det var så mange av dem, de var lønnsomme og krevde nesten ingen medvirkning fra hennes side. Konkursbestyrelse vek plassen av samme grunn som eiendomshandelen: magre salærer og altfor mye jobb for sekretæren. Gjennom årenes løp hadde Rochelle klart å strømlinjeforme firmaets strategi, og dette var ennå en kilde til problemer. Oscars teori, den samme som hadde holdt ham pengelens i over tredve år, 22
gikk ut på at firmaet burde godta enhver klient som kom inn døren, kaste garnet vidt omkring seg og deretter lete grundig gjennom skrotet i håp om å finne en god skadeerstatningssak. Wally var uenig. Han ønsket seg selve storfangsten. Selv om kostnadsnivået tvang ham til å utføre alle slags trivielle juridiske oppgaver, drømte han alltid om hva han måtte gjøre for å finne gullet. «Godt jobbet,» sa han idet hun la på røret. «Jeg har aldri likt eiendomshandel.» Hun overhørte bemerkningen og vendte tilbake til avisen. Så begynte AJ å knurre lavt. Da de kikket bort på den, sto den rett opp og ned på den lille sengen med nesen vendt oppover, halen stivt pekende og øyne som var smale av konsentrasjon. Knurringen tiltok i styrke, og plutselig, som på avtalt signal, ble morgenens alvorsfylte taushet brutt av den fjerne lyden av sirener. Sirener var noe som alltid tente Wally, og i noen sekunder ble han sittende urørlig mens han ekspertmessig analyserte lydbildet. Var det politiet, brannvesenet eller en ambulanse? Det var alltid første spørsmål, og Wally hørte straks forskjellen på dem. Hylende politi- eller brannbiler betydde ingenting og ble raskt ignorert, men sirenen på en ambulanse fikk alltid pulsen til å slå raskere. «Ambulanse,» sa han, la avisen fra seg på bordet, reiste seg og slentret tilfeldig bort til gatedøren. Rochelle reiste seg også og gikk bort til et vindu der hun åpnet persiennene og tok en rask kikk. AJ knurret fremdeles, og da Wally åpnet døren og gikk ut på terrassen foran huset, fulgte hunden etter. På den andre siden av gaten kom Vince Gholston ut av sin egen lille boutique og kastet et håpefullt blikk i retning av krysset Beech og Thirty-eighth. Da han fikk se Wally, viste han ham fingeren, og Wally skyndte seg å hilse tilbake. Ambulansen kom hylende langs Beech Avenue, tråklet seg vei gjennom den tette trafikken, tutet rasende, skapte mer kaos og farefulle situasjoner enn hva det enn var som ventet den. Wally betraktet den til den forsvant av syne før han gikk inn igjen. Avislesingen fortsatte uten ytterligere avbrytelser – ingen sirener, ingen telefoner fra potensielle kunder eller pengeinnkre23
vere. Klokken 09.00 gikk døren opp, og seniorpartneren kom inn. Som vanlig hadde Oscar på seg en lang, mørk frakk, og han bar på en omfangsrik sort dokumentveske av lær som om han hadde slitt og strevet natten lang. Han bar også, som alltid, på paraplyen uansett vær eller værmelding. Oscar var en sliter langt nede i divisjonene, men han kunne i hvert fall se ut som en høyt ansett advokat. Mørke frakker, mørke dresser, hvite skjorter, silkeslips. Hans kone kjøpte klær for ham og insisterte på at han skulle se slik ut. Mens Wally på den annen side hengte på seg det han måtte finne i haugen av klær. «Morn,» sa Oscar grettent ved Ms. Gibsons skrivebord. «God morgen,» svarte hun. «Står det noe i avisen?» Oscar var ikke interessert i sporten eller oversvømmelser eller børsmeldinger eller siste nytt fra Midtøsten. «En gaffeltruckfører ble knust i en fabrikk ute i Palos Heights,» svarte Ms. Gibson uten å nøle. Dette var en del av et fast morgenritual. Klarte hun ikke å finne en ulykke av noe slag som kunne gjøre morgenen lystigere, ville det sure humøret hans bare bli enda verre. «Det liker jeg,» sa han. «Er han død?» «Ikke ennå.» «Enda bedre. Masse smerte og lidelse. Skriv det opp for meg. Jeg skal sjekke det senere.» Ms. Gibson nikket som om den stakkars mannen allerede hadde undertegnet klientkontrakten. Det hadde han selvsagt ikke. Og han kom heller aldri til å gjøre det. Finley & Figg var sjelden førstemann på ulykkesstedet. Det var store sjanser for at gaffeltruckførerens kone allerede ble jaktet på av mer aggressive advokater, som i noen tilfeller var kjent for å tilby kontanter og andre stimuli for å sikre seg den etterlattes underskrift. Oppmuntret av de gode nyhetene gikk Oscar bort til bordet og sa: «God morgen.» «Morn, Oscar,» svarte Wally. «Har noen av klientene havnet blant nekrologene?» «Jeg har ikke lest så langt ennå.» 24
«Du burde begynne med nekrologene.» «Mange takk, Oscar. Har du flere forslag til hvordan man bør lese avisen?» Oscar hadde allerede gått. Over skulderen spurte han Ms. Gibson: «Hva har jeg på kalenderen i dag?» «Det vanlige. Skilsmisser og fyllekjøringer.» «Skilsmisser og fyllekjøringer,» mumlet Oscar for seg selv mens han gikk inn på sitt eget kontor. «Det jeg trenger er en real bilkollisjon.» Han hengte frakken på baksiden av døren, plasserte paraplyen i stativet ved siden av skrivebordet og begynte å pakke ut av dokumentvesken. Wally innfant seg ikke lenge etter med avisen i hendene. «Ringer det klokker når du hører navnet Chester Marino?» spurte han. «Nekrolog. Syvogfemti år, kone, barn, barnebarn, dødsårsak ikke oppgitt.» Oscar klødde seg i det kortklipte grå håret og sa: «Kanskje. Vi kan ha satt opp testamentet.» «Han ligger nede hos Van Easel & Sons. Vake i kveld, minnestund i morgen. Jeg skal snoke litt rundt og se hva som skjer. Hvis han er en av våre, vil du sende blomster?» «Ikke før du vet hvor stort boet hans er.» «Godt poeng.» Wally sto fremdeles og holdt på avisen. «Dette her med elektrosjokkvåpen er helt ute av kontroll. Purken i Joliet beskyldes for å ha brukt elektrosjokkvåpen mot en sytti år gammel mann som dro til Walmart for å kjøpe Sudafed til et sykt barnebarn. Farmasøyten trodde gamlingen brukte stoffet til å lage metamfetamin, og som den gode borgeren han var, ringte han politiet. Det viste seg at purken hadde fått helt nye elektrosjokkvåpen, og fem av disse klovnene stanset gubben ute på parkeringsplassen og lot det gnistre godt og lenge. Situasjonen er kritisk.» «Er vi i gang med elektrovåpensaker igjen, Wally?» «Det kan du banne på. Det er enkle saker, Oscar. Vi burde skaffe oss noen av dem.» Oscar satte seg og sukket tungt. «Denne uken blir det altså elektrovåpen. Forrige uke var det bleieutslett – og store planer om å saksøke produsentene av Pampers fordi noen tusen unger hadde fått bleieutslett. For en måned siden var det giftige kinesiske gipsplater.» 25
«De har allerede betalt ut fire millioner dollar etter det gruppesøksmålet om gipsplater.» «Ja, men det har ikke vi sett noe til.» «Det er nettopp det som er poenget, Oscar. Vi må ta disse gruppesøksmålene på alvor. Det er der pengene er. Millioner i salærer fra selskaper med milliardstore overskudd.» Døren var åpen, og Rochelle lyttet til hvert ord som ble sagt, selv om akkurat denne samtalen virket litt utgått på dato. Wally hadde hevet stemmen. «Vi skaffer oss et par av disse sakene, henger oss på disse gruppesøksmålsgutta, lover dem litt av utbyttet, blir med på lasset til forlik er inngått og drar vår vei med et billass med gryn. Det er lette penger å tjene, Oscar.» «På bleieutslett?» «Ja vel, da, akkurat det funket ikke. Men den elektrovåpensaken er en gullgruve.» «Enda en gullgruve, Wally?» «Jepp, og det skal jeg bevise.» «Gjør det, du.» Fylliken for enden av baren hadde tatt seg en tanke sammen. Han hadde løftet hodet, og øynene var delvis åpne mens Abner serverte ham kaffe og skravlet i vei, alt i et forsøk på å overbevise mannen om at det var på tide å gå. En tenåring med kost feide gulvet og satte bord og stoler på plass. Den lille puben viste tegn til liv. Med en hjerne som var innsauset i vodka, stirret David på seg selv i speilet mens han forgjeves forsøkte å sette tingene i perspektiv. I det ene øyeblikket var han fylt av spenning og stolt av sin djerve flukt fra dødsskvadronen hos Rogan Rothberg. Mens han i det neste ble fylt av bekymring for sin kone, for familien, for karrieren. Men spriten fylte ham med mot, og han bestemte seg for å fortsette å drikke. Telefonen vibrerte igjen. Det var Lana på kontoret. «Hallo,» sa han lavt. «Hvor er du, David?» «Jeg bare runder av frokosten, skjønner du.» «Du høres ikke så bra ut, David. Er alt i orden med deg?» 26
«Alt er helt bra. Helt bra.» En pause, og deretter: «Er du ute og drikker?» «Selvfølgelig ikke. Klokken er bare halv ti.» «Ja vel. Greit. Men Roy Barton har nettopp dratt herfra, og han var fra seg av sinne. Jeg har aldri hørt maken til språk. All verdens trusler.» «Si til Roy at han kan kysse seg i ræva.» «Hva behager?» «Du hørte hva jeg sa. Be Roy kysse seg i ræva.» «Det glipper for deg, David. Det er sant. Du bryter sammen. Jeg er ikke overrasket. Jeg så det komme. Jeg visste det.» «Jeg har det helt bra.» «Du har det ikke bra. Du er full, og du holder på å bryte sammen.» «Greit nok, jeg er kanskje full, men –» «Jeg tror jeg hører Roy Barton igjen. Hva skal jeg si til ham?» «At han kan kysse seg i ræva.» «Hvorfor sier du det ikke selv, David? Du har telefon. Ring til Mr. Barton.» Og med det brøt hun samtalen. Abner kom ruslende, åpenbart interessert i å få en oppdatering om den siste telefonsamtalen. Han pusset bardisken igjen for tredje eller fjerde gang siden David hadde inntatt plassen sin. «Kontoret,» sa David, og Abner rynket pannen som om det var dårlig nytt for alle til stede. «Den før nevnte Roy Barton ser etter meg, kaster ting omkring. Skulle ønske jeg var en flue på veggen. Håper han får slag.» Abner lente seg litt nærmere. «Jeg oppfattet visst ikke helt hva du heter.» «David Zinc.» «Gleder meg. Hør nå, David, kokken har akkurat kommet. Vil du ha noe å spise? Kanskje et eller annet fullt av fett? Potetchips, løkringer, en svær og tjukk burger?» «Jeg vil ha en dobbelt porsjon løkringer og en stor flaske ketchup.» «Den er grei.» Abner forsvant. David tømte i seg den siste Bloody Maryen og gikk for å se etter toalettet. Da han kom 27
tilbake, inntok han igjen sin plass, sjekket klokken – den viste 09.28 – og ga seg til å vente på løkringene. Han kunne lukte dem bak i lokalet der de lå og freste i olje. Fylliken borte på høyre kant slurpet kaffe og kjempet for å holde øynene åpne. Tenåringen feide fremdeles gulvet og bakset med bord og stoler. Telefonen på disken vibrerte. Det var hans kone. David gjorde ingen tegn til å ta den. Da vibrasjonen opphørte, ventet han noen sekunder før han sjekket telefonsvareren. Beskjeden fra Helen var omtrent som han hadde ventet den: «David, de har ringt to ganger fra kontoret. Hvor er du? Hva driver du med? Alle er svært bekymret. Er alt bra med deg? Ring meg så snart som mulig.» Hun var hovedfagsstudent ved Northwestern University, og da han kysset henne farvel samme morgen klokken 06.45, hadde hun ennå ikke stått opp. Da han kom hjem klokken 22.05 kvelden før, hadde de spist rester av lasagne foran tv-en før han sovnet på sofaen. Helen var to år eldre og ønsket å bli gravid, noe som virket stadig mer usannsynlig som følge av hennes manns vedvarende utmattelse. I mellomtiden studerte hun i retning av en mastergrad i kunsthistorie uten å holde et altfor høyt tempo. Et dempet pip, og så var tekstmeldingen der. «Hvor er du? Er alt bra med deg? Få beskjed, er du snill.» Han foretrakk ikke å snakke med henne på flere timer. Han ville bli tvunget til å innrømme at han holdt på å bryte sammen, og hun ville insistere på at han måtte få profesjonell hjelp. Faren hennes var skallekrymper og moren ekteskapsrådgiver, og hele familien hadde en fast tro på at alle livets problemer og mysterier kunne løses gjennom et par timers terapi. Og på samme tid orket han ikke tanken på at hun var panisk bekymret for hans sikkerhet. Han sendte en sms: «Jeg har det bra. Jeg måtte forlate kontoret en stund. Det går bra med meg. Engst deg ikke, er du snill.» Hun svarte: «Hvor er du?» Løkringene ble båret inn, en svær haug med gyllenbrune sirkler dekket av fettglinsende frityrdeig, rett fra gryten og 28
dampende varme. Abner satte tallerkenen foran David og sa: «Bedre blir de ikke. Hva med et glass vann?» «Jeg tenkte jeg skulle ha en halvliter øl.» «Skal bli.» Abner fant en seidel og gikk bort til ølkranen. «Nå ser min kone også etter meg,» sa David. «Har du en kone?» «Ikke spør.» «Beklager. Hun er en flott jente, ønsker seg familie og full pakke, men vi kommer på en måte ikke i gang. Jeg jobbet fire tusen timer i fjor, kan du fatte det? Fire tusen timer. Jeg stempler vanligvis inn klokken syv og drar ikke hjem før cirka ti om kvelden. Det er de vanlige dagene, men det er ikke uvanlig å jobbe til over midnatt. Så når jeg kommer hjem, svimer jeg av, mer eller mindre. Jeg tror vi hadde sex én gang siste måneden. Vanskelig å tro. Jeg er enogtredve. Hun er treogtredve. Begge i vår beste alder og med et ønske om å få barn, men junior klarer bare ikke å holde seg våken.» Han åpnet ketchupflasken og tømte en tredel av den ut på tallerkenen. Abner satte en duggfrisk pilsner foran ham. «Du tjener i hvert fall en god del penger,» sa Abner. David skrelte en løkring, dyppet den i ketchup og stappet den i munnen. «Selvfølgelig gir de meg lønn. Hvorfor skulle jeg la meg utsettes for et slikt misbruk hvis jeg ikke fikk lønn?» David kikket seg rundt for å forsikre seg om at ingen lyttet. Men det var ingen der. Han senket stemmen mens han gomlet i vei på løkring nummer to og sa: «Jeg er seniorfullmektig, fem års fartstid, med en bruttolønn i fjor på 300 K. Det er mye penger, og fordi jeg ikke har tid til å bruke dem, hauger de seg opp på bankkontoen. Men sjekk dette regnestykket: Jeg jobbet fire tusen timer, men fakturerte bare tre tusen. Tre tusen timer, mest i hele firmaet. Resten gikk tapt i firmaaktiviteter og gratisarbeid for økonomisk svekkede klienter. Følger du med, Abner? Du ser ut som om du kjeder deg.» «Jeg lytter. Jeg har servert advokater før. Jeg vet hvor kjedelige de kan være.» David tok en stor slurk pilsner og smattet med leppene. «Jeg takker for din oppriktighet.» «Jeg gjør bare jobben min.» 29
«Firmaet fakturerer min tid med fem hundre dollar per time. Ganget med tre tusen. Det blir én komma fem mill for gode gamle Rogan Rothberg, mens de betaler meg usle 300 K. Multipliser det med fem hundre fullmektiger som gjør sånn omtrent det samme, og du forstår straks hvorfor jusstudiene er fulle av gløgge unge studenter som tror de ønsker å begynne i et digert advokatfirma og bli partnere og deretter søkkrike. Kjeder du deg, Abner?» «Fascinerende.» «Vil du ha en løkring?» «Nei takk.» David stappet en ny stor ring inn i det uttørkede gapet og skylte den ned med halvparten av halvliteren. Det lød et dunk for enden av baren. Fylliken der nede hadde enda en gang gitt etter. Hodet befant seg på bardisken. «Hvem er den fyren?» spurte David. «Han heter Eddie. Broren hans eier halve puben, så han fører alt han drikker på en konto som aldri vil bli betalt. Jeg er møkklei av fyren.» Abner ruslet av sted og sa noen ord til Eddie, som ikke reagerte. Abner fjernet kaffekoppen og tørket disken rundt Eddie før han ruslet langsomt tilbake til David. «Du vinker altså farvel til tre hundre høvdinger,» sa Abner. «Har du en plan?» David lo, altfor høyt. «En plan? Så langt har jeg ikke kommet. For to timer siden meldte jeg meg på jobb som vanlig, nå sitter jeg her og bryter sammen.» En ny slurk. «Min plan, Abner, er å sitte her en lang stund og forsøke å analysere sammenbruddet. Vil du hjelpe meg med det?» «Det er jobben min.» «Jeg skal betale det jeg skylder.» «Da har vi en avtale.» «En øl til, er du snill.»
KAPITTEL 04
Etter å ha lest avisen en times tid, spist opp yoghurten og gledet seg over kaffen, tok Rochelle Gibson motvillig fatt på dagens plikter. Hennes første oppgave for dagen var å se om det i klientregisteret eksisterte en Chester Marino som nå hvilte i stillhet i en beskjedent priset bronsekiste i gravferdsbyrået til Van Easel & Sons. Oscar hadde rett. Firmaet hadde satt opp et testament for Mr. Marino for seks år siden. Hun fant den magre arkivmappen på lageret ved siden av kjøkkenet og bar den inn til Wally som allerede arbeidet konsentrert midt i skrotet som dekket skrivebordet. Kontoret til Wallis T. Figg, advokat og juridisk rådgiver, hadde opprinnelig vært et soverom, men i årenes løp hadde man flyttet om på vinduer og dører og utvidet arealet en tanke. Det ga så visst ikke inntrykk av noensinne å ha vært et soverom, men det lignet ikke mye på et kontor heller. Det begynte ved døren der avstanden mellom veggene var godt under fire meter, men utvidet seg til høyre og ble til et noe større område der Wally satt og jobbet bak et retropreget 1950talls skrivebord han hadde kommet over på et røykskadesalg. Bordplaten var dekket av arkivmapper i stabler, brukte notatblokker og hundrevis av klebelapper med telefonbeskjeder på, og overfor dem som ikke visste bedre, inkludert mulige klienter, ga skrivebordet inntrykk av at mannen bak det var ekstremt travelt opptatt og kanskje til og med en viktig person. Ms. Gibson gikk som vanlig langsomt mot skrivebordet og passet omhyggelig på ikke å velte tårnene av tykke juridiske bøker og gamle arkivmapper som kranset ruten. Hun rakte 31
ham mappen og sa: «Vi satte opp et testament for Mr. Marino.» «Takk. Hadde han formue?» «Har ikke sett etter,» sa hun og hadde allerede begynt tilbaketrekningen. Hun gikk uten å si noe mer. Wally åpnet arkivmappen. Seks år tidligere jobbet Mr. Marino som revisor hos delstatsmyndighetene i Illinois, tjente 70 000 dollar i året, bodde sammen med kone nummer to og hennes to tenåringsbarn og levde et rolig liv i en eller annen forstad. Han hadde nettopp tilbakebetalt pantelånet på huset, som var parets eneste betydelige aktivum. De hadde felles bankkonti, pensjonssparing og litt gjeld. Den eneste interessante eiendelen var en samling på tre hundre baseballkort som Mr. Marino hadde anslått til en verdi på 90 000 dollar. Side fire i mappen var en fotokopi av et kort fra 1916 som avbildet Shoeless Joe Jackson i White Sox-uniform, og nederst på arket hadde Oscar skrevet: 75 000 dollar. Oscar brydde seg overhodet ikke om sport, og denne lille pussigheten hadde han aldri nevnt for Wally. Mr. Marino hadde skrevet under på et ukomplisert testament han selv kunne ha satt opp fullstendig gratis, men han hadde i stedet betalt Finley & Figg to hundre og femti dollar for jobben. Mens Wally leste videre, skjønte han at fordi all annen formue var felleseie, hadde testamentet bare et eneste formål, nemlig å sørge for at de to stebarna ikke fikk fingrene i kortsamlingen. Den hadde Mr. Marino etterlatt til sin sønn, Lyle. På side fem hadde Oscar skriblet: «Kona vet ikke om kortene.» Wally anslo den totale formuesverdien til å ligge rundt en halv million dollar, og i henhold til gjeldende satser for testamentfullbyrdelse ville den advokaten som tok seg av Mr. Marinos siste saker, innkassere rundt fem tusen. Hvis det ikke ble kamp om baseballkortene, noe Wally inderlig håpet at det ble, kom fullbyrdelsen til å bli ren rutine og ta cirka atten måneder. Men hvis arvingene begynte å krangle, kunne Wally trekke prosessen ut over tre år og tredoble salæret. Han likte ikke testamentjobber, men de var langt å foretrekke fremfor skilsmisser og barnefordelingssaker. Testamentfullbyrderen betalte regningene, og nå og da kunne det berettige til et tilleggssalær. 32
Det faktum at Finley & Figg hadde satt opp testamentet, betydde ingenting når tiden var inne til å fullbyrde det. Det kunne en hvilken som helst advokat gjøre, og Wally visste ut fra sin rike erfaring fra rådgivningsbransjens dunkle irrganger at det satt skarer av sultne advokater der ute som ruget over dødsannonser og nekrologer og anslo hva de kunne tjene. Det var tiden verdt å se nærmere på Chester og gjøre krav på den juridiske innsatsen som var nødvendig for å avslutte hans jordiske forhold. Og det var så absolutt bryet verdt å stikke innom hos Van Easel & Son, et av mange gravferdsbyråer på hans faste runde. Det gjensto tre måneder av Wallys førerkortløse periode etter å ha blitt knepet i fyllekjøring, men han kjørte uansett. Han var imidlertid varsom, holdt seg til gatene nær hjemmet eller kontoret der han var kjent av politiet. Når han dro til tinghuset inne i sentrum, tok han enten buss eller tog. Van Easel & Sons befant seg noen kvartaler utenfor det han anså for å være trygt terreng, men han bestemte seg for å ta sjansen. Ble han tatt, ville han trolig klare å prate seg ut av problemene. Og om purken sto på sitt, kjente han alltids dommerne. Han brukte bakgatene i størst mulig grad og holdt seg unna tett trafikkerte strøk. Mr. Van Easel og hans tre sønner hadde vært døde i mange år, og mens gravferdsbyrået hadde gått fra den ene nye eieren til den andre, var omsetningen blitt dårligere, i likhet med den «kjærlige og omsorgsfulle behandlingen» man fremdeles reklamerte med. Wally parkerte på en ledig plass bak huset, men gikk inn gjennom hoveddøren som om han var kommet for å vise avdøde den siste ære. Klokken var nesten 10.00 på en onsdag morgen, og i noen sekunder var det ingen å få øye på. Han ble stående og vente i vestibylen mens han studerte besøksplanen. Chester lå to dører bortenfor til høyre. Til venstre var det et lite kapell. En mann med deigfarget hud, brune tenner og sort dress nærmet seg og sa: «God morgen. Kan jeg hjelpe med noe?» «God morgen, Mr. Grayber,» sa Wally. «Å, er det deg igjen.» 33
«Som alltid en glede.» Selv om Wally en gang hadde vekslet håndtrykk med Mr. Grayber, gjorde han ikke noe forsøk på å gjenta det. Han var ikke sikker, men han hadde ham mistenkt for å være en av dem som håndterte likene. Han husket ennå håndens myke og kjølige berøring. Mr. Grayber holdt også hendene sine for seg selv. Begge mislikte den andres yrke. «Mr. Marino var blant våre klienter,» sa Wally alvorlig. «Hans vake innledes først i kveld,» sa Grayber. «Ja, jeg vet det. Men i ettermiddag er jeg utenbys.» «Nåvel.» Han mer eller mindre veivet med hånden i retning av besøksrommene. «Det har kanskje ikke vært andre advokater innom?» spurte Wally. Grayber snøftet og rullet med øynene. «Hvem vet? Jeg holder ikke styr på dere, alle sammen. Vi hadde en bisettelse forleden for en illegalt innvandret meksikaner som hadde klart å havne under en bulldoser. Brukte kapellet her,» sa han og nikket mot døren. «Det var flere advokater her enn det var familiemedlemmer. Fyren hadde aldri vært mer elsket.» «Så hyggelig,» sa Wally. Han hadde selv vært til stede ved bisettelsen i forrige uke. Finley & Figg hadde ikke fått saken. «Takk,» sa han og gikk. Han passerte det første besøksrommet – lukket kistelokk, ingen sørgende. Han gikk inn på det neste, et svakt opplyst rom, cirka seks ganger seks meter, med en kiste langs den ene veggen og billige stoler på rad langs de andre. Chester lå under lukket lokk, noe Wally satte pris på. Han la hånden på kisten som om han så vidt kunne holde tårene tilbake. Det var bare han og Chester, de delte en siste stund sammen. Rutinen her gikk ut på å henge omkring i noen minutter i håp om at et eller annet familiemedlem dukket opp. Hvis ikke ville Wally undertegne sørgeprotokollen og deretter gi visittkortet til Grayber med klar beskjed om å si til familien at Mr. Marinos advokat hadde vært innom for å vise avdøde den siste ære. Firmaet skulle sende blomster til bisettelsen og et kondolansebrev til enken, og om noen dager ville Wally ringe kvinnen og oppføre seg som om hun på en eller annen måte var forpliktet til å hyre Finley & Figg fordi det var de som hadde 34
satt opp testamentet. Metoden fungerte i femti prosent av tilfellene. Wally forberedte seg på å gå da en ung mann trådte inn i rommet. Han var rundt tredve, bra utseende, brukbart kledd med slips og jakke. Han så på Wally med betydelig skepsis, for det var slik en god del mennesker betraktet ham første gang de så ham, uten at det plaget Wally lenger. Når to fremmede mennesker møtes ved en kiste i et tomt besøksrom, er de første ordene alltid vanskelige. Wally klarte endelig å presentere seg, og den unge mannen sa: «Ja … det … det er min far. Jeg heter Lyle Marino.» Aha, den snarlige eier av en pen samling baseballkort. Men det kunne ikke Wally nevne. «Din far var en av mitt advokatfirmas klienter,» sa Wally. «Vi satte opp testamentet for ham. Jeg kondolerer på det inderligste.» «Takk,» sa Lyle og virket lettet. «Jeg kan ikke fatte dette. Vi var sammen på Blackhawks-kampen sist lørdag. Hadde det praktfullt. Og nå er han borte.» «Trist å høre. Det skjedde altså brått?» «Hjerteinfarkt.» Lyle knipset med fingrene og sa: «Helt plutselig. Han satt ved skrivebordet på jobben mandag morgen, og med ett begynte han å svette og puste tungt, og deretter falt han om på gulvet. Død.» «Jeg er veldig lei for det, Lyle,» sa Wally som om han skulle kjent den unge mannen bestandig. Lyle sto og klappet på kistelokket og gjentok: «Jeg kan ikke fatte dette.» Wally hadde behov for flere detaljer. «Dine foreldre skilte seg for rundt ti år siden, stemmer ikke det?» «Noe sånt, ja.» «Bor din mor i byen fremdeles?» «Ja.» Lyle tørket øynene med håndbaken. «Og din stemor. Har du et nært forhold til henne?» «Nei. Vi er ikke på talefot. Det var en stygg skilsmisse.» Wally klarte å la være å smile. En familie i krig ville bringe honoraret i været. «Jeg beklager. Hun heter …» «Millie.» 35
«Nettopp. Men Lyle, jeg må stikke nå. Her er kortet mitt.» Wally tryllet behendig frem et visittkort og holdt det frem. «Chester var en flott kar,» sa Wally. «Ring hvis det er noe vi kan hjelpe med.» Lyle tok kortet og stappet det i bukselommen. Han stirret på kisten, tom i blikket. «Unnskyld, men hva heter du?» «Figg. Wally Figg.» «Og du er advokat?» «Ja. Hos Finley & Figg, et lite boutiquefirma med massevis av saker for alle de viktigste domstolene.» «Og du kjente faren min?» «Å ja, svært godt. Han likte så godt å samle på baseballkort.» Lyle tok hånden bort fra kisten og så rett inn i Wally Figgs lumske øyne. «Vet du hva som tok livet av min far, Mr. Figg?» «Du sa det var et hjerteinfarkt.» «Nettopp. Vet du hva som forårsaket infarktet?» «Eh … nei.» Lyle så mot døren for å forsikre seg om at de fortsatt var alene. Han kikket seg rundt i rommet for å forsikre seg om at absolutt ingen sto og lyttet. Han gikk så nær at han nesten hadde tråkket på skoene til Wally, som nå minst ventet å få høre at gamle Chester var blitt myrdet på en eller annen snedig manér. Med nesten hviskende stemme spurte Lyle: «Har du noen gang hørt om et medikament som heter Krayoxx?» De befant seg på en McDonald’s i kjøpesenteret ved siden av Van Easel & Sons. Wally kjøpte to kaffe, og de stakk hodene sammen i en av båsene som lå lengst unna kassene. Lyle hadde med seg en bunke papirer – artikler han hadde funnet på Internett – og det var tydelig at han trengte en å snakke med. Etter farens død åtteogførti timer tidligere var han blitt helt besatt av Krayoxx. Medikamentet hadde vært på markedet i seks år, og salget hadde vist sterk vekst. I de fleste tilfeller førte bruken av det til senket kolesterol hos overvektige personer. Chesters vekt hadde krabbet langsomt i retning av ett hundre og førti kilo, 36
noe som hadde ført til økning også på andre måter – i blodtrykk og kolesterolnivå, for å nevne de to mest åpenbare. Lyle hadde skjent på faren fordi han stadig la på seg, men Chester klarte ikke å holde seg unna iskremen ved midnatt. Hans måte å takle stresset etter den tragiske skilsmissen gikk ut på å sitte i mørket og legge innpå den ene halvliteren etter den andre med Ben & Jerry’s. Og hadde han først lagt på seg, var det umulig å slanke seg igjen. Legen hans hadde foreskrevet Krayoxx for ett år siden, noe som førte til et dramatisk senket kolesterolnivå. Samtidig hadde han begynt å klage på at hjertet slo så uberegnelig, og at han ofte følte seg andpusten. Han varslet legen om det, men ble beroliget med at ingenting var galt. Det betydelige fallet i kolesterolnivå veide mye tyngre enn noen av disse mindre bieffektene. Krayoxx ble fremstilt av Varrick Labs, et New Jersey-basert selskap som for tiden figurerte som nummer tre på listen over de ti største legemiddelfirmaene i verden, med en årlig omsetning på rundt femogtyve milliarder dollar og en forhistorie som omfattet bitre stridigheter med føderale reguleringsmyndigheter og gruppesøksmålsadvokater. «Varrick selger Krayoxx for seks milliarder i året,» sa Lyle mens han blafret med papirene. «Og omsetningen øker med ti prosent i året.» Wally glemte kaffen mens han skumleste en av rapportene. Han lyttet i taushet, men kjente at tankene spant så raskt at han nesten ble svimmel. «Og nå kommer det beste av alt,» sa Lyle og tok frem enda et papir. «Har du noen gang hørt om et advokatfirma ved navn Zell & Potter?» Wally hadde aldri hørt om Krayoxx, men med en vekt som vaket rundt ett hundre og ti kilo og med noe høyere kolesterolnivå enn før, var han lett forbauset over at hans egen lege aldri hadde nevnt medikamentet. Heller ikke hadde han hørt om Zell & Potter, men fordi han følte at de var store deltagere i et eller annet viktig spill, aktet han ikke å vedgå sin uvitenhet. «Jeg tror det,» sa han søkende i blikket og med rynket panne. «De er betydelige saksøkere i Fort Lauderdale.» «Ja, nettopp.» 37
«De tok ut stevning i Florida i forrige uke mot Varrick, et omfattende søksmål for urettmessige dødsfall forårsaket av Krayoxx. Her er artikkelen som sto i Miami Herald.» Wally skumleste artikkelen og kjente at hjertet økte takten til det dobbelte. «Jeg er sikker på at du har hørt om dette søksmålet,» sa Lyle. Wally sluttet aldri å undre seg over gjennomsnittspersoners grenseløse naivitet. Det tas ut over to millioner stevninger i USA hvert år, og stakkars Lyle trodde at Wally hadde merket seg en som ble inngitt i en rett sør i Florida. «Jo da, jeg har fulgt med på den,» sa Wally. «Tar firmaet ditt seg av slike saker?» spurte Lyle og var uskyldigheten selv. «Det er vår spesialitet,» sa Wally. «Vi har samlet erfaring fra saker som omfattet skade og død. Jeg skulle gjerne forsøkt meg på Varrick Labs.» «Skulle du det? Har du saksøkt dem før?» «Nei, men vi har ført saker mot de fleste av de større legemiddelselskapene.» «Dette var strålende. Er du villig til å påta deg saken til min far?» Det kan du banne på at jeg er, tenkte Wally, men års erfaring hadde lært ham ikke å være altfor ivrig. Eller i det minste ikke virke i overkant optimistisk. «La meg bare si at saken synes å ha potensial. Jeg må konferere med min seniorpartner, undersøke litt, ta en prat med karene nede hos Zell & Potter, kort sagt gjøre hjemmeleksene. Gruppesøksmålssaker er komplisert materie.» Og de kan også være vanvittig innbringende, og det var Wallys fremste tanke i øyeblikket. «Tusen takk, Mr. Figg.» Fem minutter på elleve ble Abner en tanke oppskjørtet. Han begynte å holde øye med døren mens han fortsatte å polere martiniglass med et hvitt håndkle. Eddie hadde våknet igjen, slurpet kaffe, men var fortsatt i en annen verden. Endelig sa Abner: «Hør, David, kan du gjøre meg en tjeneste?» 38
«Hva som helst.» «Kan du flytte deg to krakker til siden? Den du sitter på nå, er reservert til hver morgen klokken elleve.» David så til høyre for seg – det var åtte ledige krakker mellom ham selv og Eddie. Og til venstre var det syv ledige krakker frem til enden av bardisken. «Tøyser du?» spurte David. «Kom nå.» Abner grep halvliteren, som var nesten tom, erstattet den med en ny og plasserte den hele to krakker til venstre. David steg langsomt av krakken og fulgte etter ølet. «Hva er vitsen?» spurte han. «Det får du se,» sa Abner og nikket mot døren. Det var ingen andre i puben enn Eddie, naturligvis. Noen minutter senere gikk døren opp, og en eldre asiatisk mann kom til syne. Han var iført en sirlig uniform, hadde sløyfe i halsen og en liten sjåførlue på hodet. Han bisto en kvinne som var mye eldre enn ham selv. Hun gikk med stokk, og alene, mens sjåføren svevde omkring henne, og de to subbet over gulvet i retning av baren. David fulgte fascinert med – hadde han endelig begynt å se syner, eller fant dette virkelig sted? Abner mikset en drink, men fulgte også med. Eddie mumlet noe for seg selv. «God morgen, Miss Spence,» sa Abner og presterte nesten et lite bukk. «God morgen, Abner,» svarte hun idet hun løftet seg forsiktig opp og tok plass på barkrakken. Sjåføren fulgte hver eneste bevegelse med begge hender, men rørte ikke ved henne. Straks hun hadde satt seg ordentlig til rette, sa hun: «Jeg tar det vanlige.» Sjåføren nikket til Abner før han trakk seg bakover og forlot puben i stillhet. Miss Spence bar en fotsid minkkåpe, digre perler rundt den tynne halsen og tykke lag med rouge og mascara som gjorde lite for å skjule det faktum at hun minst var nitti år. David følte straks en sterk beundring. Hans egen bestemor var toognitti og lenket til sengen på et pleiehjem, tapt for denne verden, og her satt denne praktfulle gamle kvinnen og skulle iføre seg brennevin før lunsj. Hun overså ham. Abner hadde blandet ferdig drinken hen39
nes, en uforklarlig blanding av ingredienser. «Én Pearl Harbor,» sa han og satte den frem for henne. Hun hevet den langsomt til munnen, tok med lukkede øyne en liten slurk som hun rullet rundt og rundt i munnen før hun deretter sendte Abner det mest ubetydelige tungt sminkede smil. Han syntes å få pusten tilbake. David, som ennå ikke var helt full, men godt på vei, lente seg over mot henne og sa: «Er du ofte her?» Abner holdt på å sette noe i halsen og holdt håndflatene frem mot David. «Miss Spence er stamgjest, og hun foretrekker å drikke i stillhet,» sa han med lett panisk stemme. Miss Spence tok en ny liten slurk, nok en gang med lukkede øyne. «Vil hun drikke i stillhet i en bar?» spurte David vantro. «Ja!» glefset Abner. «Da tror jeg i hvert fall at hun har valgt riktig sted,» sa David og slo ut med armen som for å favne det tomme lokalet. «Her er det jo helt forlatt. Er det noen gang fullt her?» «Stille,» sa Abner inntrengende. Ansiktet hans sa: «Bare ta det litt rolig.» Men David drev på. «Du har bare hatt to kunder hele formiddagen, meg og gode gamle Eddie der borte, og vi vet jo alle sammen at han aldri betaler regningen.» I samme øyeblikk løftet Eddie kaffekoppen i omtrentlig retning av ansiktet, men fikk problemer med å finne munnen. Han hadde åpenbart ikke hørt Davids kommentar. «Kutt ut nå,» brummet Abner. «Ellers må jeg be deg gå.» «Unnskyld,» sa David og ble taus. Han hadde intet ønske om å gå fordi han ikke ante hvor han skulle. Den tredje slurken syntes å gjøre susen og lette litt på stemningen. Miss Spence åpnet øynene og så seg omkring. Langsomt og med gammelmodig stemme sa hun: «Ja, jeg er ofte her. Mandag til og med lørdag. Og De?» «Mitt første besøk,» sa David, «men jeg tviler på at det blir det siste. Etter dagen i dag vil jeg sannsynligvis ha mer tid til å drikke og enda flere grunner til å gjøre det. Skål.» Han lente seg mot henne med halvliteren i hånden og klinket lett på glasset. «Skål,» sa hun. «Og hvorfor er De her, unge mann?» 40
«Det er en lang historie som holder på å bli enda lengre. Men hvorfor er du her?» «Å, jeg vet ikke. Gammel vane, antar jeg. Seks dager i uken, og hvor lenge, Abner?» «Minst tyve år.» Hun ønsket åpenbart ikke å høre Davids lange historie. Hun tok en ny slurk og så ut som om hun hadde lyst til å duppe av. David følte seg også plutselig trett.