På solsiden av gaten av Dina Rubina by Cappelen Damm AS

Dina Rubina

På solsiden av gaten Oversatt av Ingvild Broch, MNO

Dina Rubina Originalens tittel: На солнечной стороне улицы Oversatt av Ingvild Broch, MNO © 2007 by Dina Rubina Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 Published by arrangement with ELKOST Intl. Literary Agency. ISBN 978-82-02-36633-9 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Marianne Zaitzow / Affair Omslagsfoto: © Aleksei Pivovarov Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Første del

… for et hvert engstelig menneske er hjembyen noe lite hjemlig, et sted for minner, vemod, smålighet, skam, fristelse, forgjeves bruk av krefter. Franz Kafka: Brev til frøken Minze E.

Jeg hadde nesten glemt den byen, den var tegnet opp av min uvillige hukommelse som et landskap – av regndråper på glass. Jeg husker ikke gatenavnene. Forresten er sikkert alle sammen omdøpt. Og jeg liker ikke, har aldri likt disse leirgjerdene, teglsteinssmugene i Gamlebyen, de nye marmorslottenes fyrstelige prakt, de brede avenyenes imperiale omfang. Min ungdom flakket omkring i disse smugene, plystret i disse avenyene – og forsvant. Av og til i søvne befinner jeg meg i et gatekryss jeg husker vagt og gjetter bedrøvet på hvor det befinner seg, forsøker omhyggelig å huske veien til markedet der redningen fra denne skammen venter på meg. Jeg husker ikke ansiktene til skolekameratene, og når en ukjent person kommer bort til meg under en av mine opptredener i San Francisco eller Hannover og sier med et altfor regelmessig, altfor hvitt smil: «Du husker da Uspenskijskolen?» Så husker jeg ikke, husker ikke, husker ikke! Hvorfor skjer det da stadig oftere at når jeg kommer hjem fra Haifa eller Asjkalon, stiger på bussen min i Jerusalem og distré rekker bussjåføren en krøllet 20-rubelseddel, sier jeg dumpt: «Til Tasjkent?»

Etter et langt og heseblesende gjestespill kom moren uventet tilbake, og da hun fikk høre om stefarens utroskap av naboene, gikk hun av gårde med kjøkkenkniven for å drepe ham. Hun påførte ham tre dype sår – skal man ta livet av noen, får man gjøre det ordentlig! – og åkte inn i fengsel for fem år … Vera holdt akkurat på å lese «Kong Ødipus» den dagen. Den åpne boken ble liggende på kjøkkenbordet med kunstlærryggen opp, som om den strevde med å reise seg opp fra alle fire … Så alt viste seg å passe godt til temaet. Selv om det ikke resulterte i et skikkelig mord. Onkel Misja, stefaren, flyttet lenge fra sykehus til sykehus, men ble ikke ordentlig frisk, han trakk på det ene benet, lutet mot venstre, støttet seg med en kjepp. Og hostet i neven … «Han råtner opp,» sa moren, den fordømte morderen. Selv satt hun hele straffen ut fra første til siste dag, og da hun kom tilbake, hadde Vera allerede fylt 20. Og der har dere hendelsene i et nøtteskall … Hvis jeg skal fortelle alt fornuftig og detaljert, så må jeg grave i dette livet fra alle sider: både fra begynnelsen og fra slutten og midt i. Og hvis jeg skal grave samvittighetsfullt, så vil det komme frem ting som man ikke blir glad for. For hvilken side viser en skjebne til fremmede? Et referat. En overskrift … I en annen ser man inn og ryg7

ger forskrekket tilbake: Hvem har lyst til å krype med bare armer inn i dette høyspente livets elektriske ledningsnett? * *

Hun kom stille tilbake: ringte på døren med to usikre pling, og da Vera åpnet, begynte tårene å trille, og hun satte noen like usikre kyss på datterens kinn. Hverken det ene eller det andre var karakteristisk for henne. «Er hun blitt fredelig eller hva på det offentliges matskvip?» tenkte Vera. Av en eller annen grunn gikk moren ikke inn i stuen, men ut på kjøkkenet; Sokratus, en velholdt herremann, estet, med platinafargede bakkenbarter, fulgte etter henne i urolig trav, fjeset fortrakk seg av den forferdelige stanken av fengselets jammerdal. Moren sank ned på en krakk, trakk langsomt tørkleet av hodet, (hun er blitt grå, den furien, noterte Vera seg,) og sukket mykt, med tårer i stemmen: «Ja, ja, så er mammaen din kommet tilbake til deg.» Vera lente en spiss skulder mot dørkarmen, iakttok henne taus. Først etter disse ordene, rettere sagt etter den vakre blottleggingen av det grånende hodet, forstod hun at nå ble scenen «Mors hjemkomst» utspilt, og hun smilte ironisk for seg selv. I mellomtiden så moren seg allerede rundt på kjøkkenet med et annet, det skarpe blikket sitt, sparket en utslitt tå på sandalen sin borti en bit av en kullstift på gulvet: «Du driver med klattmalingen fremdeles … På din alder var jeg helt krumrygget.» «Å morn, mor!» utbrøt datteren som om hun omsider kjente igjen den andre. Og strøk smilet bort fra leppene. «På min alder var det vel svartebørs du var oppslukt av.» Den andre løftet lyse gaupeøyne mot henne: Har dere sett et fugleskremsel? Det står der, en mager stang, en gammel 8

trøye tilgriset av maling, dystert blikk, hånlig. Hun er blitt voksen. Selvstendig! De så på hverandre og forstod at nå skulle de bo i denne leiligheten, begge to, ustyrlige. Ansikt til ansikt. * *

Jeg skal forresten ikke stanse opp her lenge. Skal ikke stenge for dem med min person selv om jeg er forfatteren, eller rettere sagt en av de mindre viktige personene i bakre rekke av statister. Jeg sang alltid alt i koret også, i andre rekke. Dere husker selvfølgelig disse korene, som aldri tidde stille, i distriktets skolekonkurranser? Hvis ikke, skal jeg minne dere på det: Man ble stilt opp i to lange rekker på scenen. Stivpyntet: hvitt oventil, svart nedentil, hjørnene på de røde tørklærne, som ellers ble tygget på, omhyggelig presset med hvesende strykejern … Annen rekke står på lange benker fra gymsalen, de hverken rører seg eller puster, for én gang, da foten på benken var brukket, hadde alle sammen, samtidig og skjevt, ramlet ned på tregulvet på scenen som dominobrikker ut av esken sin. Rett linje! Skotuppene litt fra hverandre. Se på taktstokken! De trakk godt inn mer av den svette luften i salen, og … Nå hever kordirigenten hendene som om hun gjør seg klar til å deise albuene inn i usynlige personer på begge sider. Taktstokken til dirigenten skjelver og venter. Ved klaveret sitter Klara Nukhimovna: hvite kniplinger på den stivete blusen, rennende nese, fettbulk på halsen … I den sorte skinnende flaten på det åpne flygellokket skjelver speilbildet av det sammenkrøllete blondelommetørkleet hennes som en skadet liten due. Og så – åpningen som brusende aprilvann! Et blaff av opptakten: De setter i gang langsomt og ettertenksomt … 9

Grenene kles med vårens løv … Fuglene synger og gresset spirer, Hele verden feirer fødselsdagen … Lyden stiger, blodårene på halsen til dirigenten trekker seg sammen … Til vårt store lands … store sønn … Og så stemte de begeistret i: Le-e-enin … Det var oss, altene og andresopranene, fremdeles tilbakeholdt; og så plutselig – et begeistret utbrudd fra førstesopranene: Le-e-enin! Det er våren … Førstesopranene, avbryter dumdristig: Det er vårens blomster! Le-e-enin … Lenin! Samstemt jubel i ters: Det er seiersro-o-o-pet! Ære-være i all e-e-evighet … Så trakk pramdragerne båtene i fellesskap: Le-e-enin! Vår … Andresopranene og altene kjempet for oppriktig iver: Vår kjære Iljitsj! Og så kom selveste finalen, unger, finalen er vår store avslutning, ekstasen, botsøvelsen, ganningen, de vanvittige vestalinnenes vellyst i total samstemthet: Ære være Le-e-enin! Ære være Pa-a-artiet! I all e-e-evighet! Og nå … sniker sangen seg frem fra pianissimo, folder raskt ut Gogols fugl til selvutslettende henrykkelse, griper underveis med seg den mektige sopranstemmen til dirigenten vår, hun fylles av rødbetsaft, den slår mot pannen hennes, kinnene og det monumentale brystet! Æ-æ-ære væ-æ-ære! 10

Et skred av pust i taushetens glemsel. Rasende brak av applaus under ledelse av juryen. * *

Omtrent en uke var det stille. Moren rørte ikke Vera, holdt utkikk. Sant nok, første kvelden datteren var borte, gravde hun frem alle lerretene, blindrammene, penslene og eskene med rødt og hvitt tegnekritt og veltet det ut på gulvet i det vesle åttemeters rommet, der Vera vanligvis sov. Det store rommet, som oste av terpentin, lakk og maling, regnet datteren som atelieret sitt, og på bakgrunn av det hadde hun forvandlet det til et grisehus, hun høvlet til og med bord til blindrammer der inne. Moren skurte, luftet, vasket og hengte opp de gamle gardinene som hadde ligget og slengt på en stol i hjørnet, (hun fikk visst ikke nok lys, det lange rekelet!) og for ordens skyld satte hun opp en slags liten slå, ikke en stabburslå, det var tross alt datteren hun skulle bo sammen med, ikke et fremmed menneske. Da Vera fikk se dette, sa hun ingenting: Når alt kom til alt, måtte jo moren bo et sted. Synd bare med stillebenarrangementet, moren hadde demontert det. Granateplene, som var så gamle at de var blitt til stein, hadde hun kastet, og den elegante, mørke bronsekrukken hadde hun tørket støv av med en fille, som hadde tjenestegjort som kirsebærrød bakgrunn for stativet, og flyttet til vinduskarmen. «Å din gamle megge,» tenkte datteren godhjertet, «jeg har ventet en uke på at den skulle dekkes med støv så den ikke skulle skinne for mye.» Generelt var Vera fredelig innstilt, dystert og fredelig. Om kveldene satt hun på rommet sitt og tegnet selvportrett i timevis, snart vendte hun blikket mot speilbildet av seg selv i det skarpe skåret av det som en gang hadde vært et stort og flott speil. Av og til kledde hun av seg til beltestedet (en aktmodell stod ikke i forhold til hennes studentøkonomi), og med like konsentrert skarpt blikk som var det en fremmed, målte hun seg opp i speilet: rette skuldre, spedt ungpikebryst, magen trukket inn … 11

De første dagene mens moren fremdeles spilte rollen som «den hjemvendte mor», forsøkte hun å snakke fortrolig, det vil si hun stakk nesen sin inn i saker hun ikke hadde noe med, kom med idiotiske råd eller ga seg plutselig til å fortelle hjerteskjærende fengselshistorier. Men provoserte et par ganger frem bitende kommentarer fra datteren og trakk seg tilbake. Datteren slapp henne ikke inn i sitt merkelige, men tilsynelatende vellykkede liv. Men mellom dem stod fremdeles den undermåls fyren som et fyrtårn av levende bebreidelse, han som bare hadde fått nettopp det han bad om … Vera holdt akkurat da på å avslutte en periode med langvarig svermeri for hatha-yoga; hun stod ikke lenger på hodet om morgenen og brukte ikke halvannen time på posisjoner fra den tiden da hun ganget de halvannen timene med syv (en uke), og så med 30 (en måned) og forestilte seg hvor mye av tiden hennes denne udødelige læren slukte. Hun tenkte at halvannen måned var en ganske fet bit av hennes uomtvistelig dødelige liv, morgenøvelsene for fullkommengjørelse av seg selv sluttet hun med, men fremdeles var hun overbevist om at når hun lukket øynene og fremkalte en grønn sirkel i fantasien, kunne hun konsentrere seg og slukke alle uønskede følelser med viljestyrke, for eksempel raseriet når hun så slåen på døren som den gamle fengselskomedianten hadde satt opp. Fra det tidspunktet da moren kom tilbake, måtte Vera fremkalle den grønne sirkelen i fantasien ganske ofte, og hun begynte å bli redd for at hele hennes liv nå kunne gå med til sammenhengende grønne sirkler: Moren fikk seg jobb som vaskekone i et byggefirma, og litt etter litt fikk hun farten opp: kjøpte seg ungarske joggesko, tok permanent og begynte å farge leppene. Vera var på vakt, som en innbygger i en fjellandsby ville vært hvis han plutselig fikk se at det steg opp røyk fra en for lengst sluknet vulkan. Og riktig nok, fem dager senere, om kvelden kom moren 12

brasende inn, ivrig og energisk. Hun slo inngangsdøren opp på vidt gap: Bak henne trampet to mannfolk tungt oppover trappen med kasser på skuldrene. «Rakhim, kom hit du … Rakhim, du trenger ikke streve slik,» kommanderte moren. «Kolja, legg det rukkelet der her … Forsiktig, så ikke noe knuser! Slik ja.» Vera kom ut av rommet sitt og så taus på den travle flyingen. Kolja og Rakhim løp ned to ganger til, bar opp seks spann med importert maling. «Rakhim, var dette alt? Måtte gud gi dere god helse, gutter, dere har virkelig hjulpet til. Vær så gode!» Med en mine som en kjøpmann som flotter seg etter en skikkelig fest i kroen, trykket moren en trerubel i hånden til Kolja. «Men Katja da,» pep Kolja, klaget bebreidende. «Vi har da jobbet og slitt.» «Kolja!» Moren hevet brynene forbauset og kjærlig. «Hvor er gud da?» og hun slo håndflaten mot hans unge, faste bryst. «Her er gud! Det er i oss han er.» Vera kremtet og strakte seg til og med litt fremover for ikke å gå glipp av Koljas reaksjon på gudsbeviset. Det med gud det var en helt ny vits, kanskje hun hadde plukket det opp hos noen i fengselet. Men til tross for sin unge alder og sannsynligvis helt ateistiske syn på verden, ble Kolja forlegen og liksom bleknet. Stakkaren visste ganske enkelt ikke at det var umulig å presse en ekstra kopek ut av moren, ellers ville han ikke tatt opp et så urimelig spørsmål. Da karene var gått, tok Vera kassene i øyesyn. Det var en tsjekkisk kakkelovn i dem. Vera kunne absolutt ikke få seg til å tro at moren hadde bestemt seg for å pusse opp leiligheten. Altså måtte hun ha gjenopptatt sin gamle virksomhet, den fandens spekulanten. «Savner du køyesengene?» spurte Vera. Moren ble fornærmet, ikke over ordene til datteren, men over tonen – den var rolig. Denne roen gjorde henne rasende. «Hold kjeft, din klin gærne akvarell!» 13

«Å, du åker vel inn …» Moren rynket brynene opphisset: «Hvem skal ordne det, ikke du vel?» «Jo da, jeg!» Vera svarte helt uventet for seg selv, og plutselig forstod hun at hun kunne få henne satt fast. Det kunne det være vel verdt. Hun måtte bare ikke bli sløv av grønne sirkler for sitt indre blikk. Moren holdt på å bli kvalt av raseri: «Du? Du! Du skal få meg satt inn, din fillete malerkost?» Og tilføyde noe langt. Og tilføyde enda noe. «Å, dette diktet har vi hørt før,» svarte Vera uberørt, snudde seg og gikk inn til seg selv. Men hun rakk ikke å lukke døren bak seg, moren spratt opp og slo datteren hardt med knyttneven, mellom skulderbladene. Vera ga seg ikke inn på noen slåsskamp, behersket seg selv om en bølge av varmt blod skylte mot hjertet som en gjallende brenning lenge etterpå. Og hun begynte ikke å fremkalle sirkler i fantasien heller. Hamret bare fast med stille, iskaldt raseri: «Løfter du labben mot meg en gang til – skal du komme til å angre bittert.» * *

Og så var det i gang … Ikke livet, men en krig mellom to verdener. Først dukket distriktets politiinspektør opp, en streng, lyshåret ung mann, ikke mye eldre enn Vera. Han kontrollerte dokumentene og ba henne gjøre seg kjent med anmeldelsen. Uten særlig interesse lot Vera øynene fare raskt gjennom hjelpeløse setninger, skrevet med en kjent, driftig hånd, og ble oppgitt: Moren var på krigsstien. I anmeldelsen ble det meddelt at borger V. Sjtsjeglova fra leilighet nr. 15, en person uten faste gjøremål, en døgenikt med kranglevoren natur og amoralsk oppførsel, utsetter hele huset for stadig skandale, fyll og bannskap. Derfor er det en innsten14

dig bønn fra alle beboerne til arbeiderne på politistasjonen: Vær så snill og flytt borger V. Sjtsjeglova ut av leiligheten der hun regelmessig håner sin mor som har ødelagt helse. Papiret var undertegnet: «Gruppa av naboer vil ikke prottestere å bekrefte». Videre stod morens underskrift med energisk og uforståelig håndskrift og tillegget: «og har grisa til hele leiligheten.» Vera brettet arket nøyaktig i to, ga det tilbake til den lyshårete politiinspektøren og sa: «Stikk innom, så skal du få litt saft, med aprikoser.» Politiinspektøren rynket pannen og kom inn. Vera helte opp et stort krus kompott til ham og skar en bit av en pirog med egg og løk. Altfor ofte hadde hun vært nødt til å holde diett, spesielt i de månedene når hun hadde kjøpt materialer i kunstbutikken for nesten hele lønnen – lerret, papir, blindrammer, lakk. Så hvis det plutselig var en ekstra tirubelseddel tilgjengelig og hun fikk noe så sjeldent som kulinarisk inspirasjon, så syntes ikke Vera det var dumt å stå halvannen times tid ved komfyren for så å tilbringe kvelden alene i nytelse – med en bok, mens hun gasset seg med biter av en kotelett stekt med løk og poteter mens hun nippet små slurker kaffe, skikkelig traktet, slik Stasik hadde lært henne, den hadde kokt opp med skum to ganger. «Hvorfor klarer du ikke holde fred med naboene?» spurte politiinspektøren strengt. Sannsynligvis ønsket han å oppveie sin liberale overbærenhet med saftdrikking hos jenta han skulle kontrollere med å være streng. «Naboene er bra mennesker, de,» svarte Vera. «Og papiret er det moren min som har skrevet.» Gutten ble svært overrasket, sannsynligvis hadde han først nylig fått plikter som politiinspektør, eller kanskje hadde han ganske enkelt vokst opp i en anstendig familie. Han sluttet til og med å tygge. Tok av seg luen, tørret en rød svettestripe av pannen med et lommetørkle: «Merkelige saker … Hvorfor i all verden?» 15

«Hun har bare en slik uforsonlig karakter,» forklarte Vera. «Du må ikke bli lei deg! La meg få tegne et portrett av deg? Så flott ansikt du har, øyenbrynene dine er så sterkt formet.» Politiinspektøren berørte forlegent de buete øyenbrynene som borger V. Sjtsjeglova hadde rost, skjøv det tomme kruset fra seg og sa: «Nei, nei, en annen gang. Takk.» Han tok leiligheten i øyesyn, gikk inn på rommet til Vera, tittet oppmerksomt på lerretene på blindrammer som var stilt opp langs veggene, store pappomslag, esker med pastellfarger og rødkritt, et lite, ledig område med staffeli ved vinduet og en brisk som opptok nesten en tredjedel av rommet … «Ja-a … Du har det trangt her.» Han tidde og la til: «Det snakkes – om kunst, kunst! Kunstnere … Men jeg ser nå at det er ikke så helt rent arbeid du har.» «Ikke du heller,» Vera smilte ironisk. Da han alt stod på dørterskelen, sa han bekymret: «Godt at jeg ikke gikk til naboene først. Kanskje vi skal innkalle henne til stasjonen, oppdra henne litt?» «Det er ikke nødvendig, jeg kan ordne opp selv.» Og hun forklarte ironisk: «Det er talentet hennes som presser på, om du forstår? Hun har talent, men ikke utdanning, og livet har vært vanskelig – krigen, blokaden … slektningene døde, alle sammen … Hvis hun hadde fått utdanning i tide, kunne hun blitt noe stort. Kanskje finansminister, kanskje genial skuespillerinne …» Om kvelden sa hun til moren: «Det er altså slik at jeg ikke kommer til å ligge i rettssak med deg eller la meg kaste ut. Til det trengs det tid og inspirasjon, og alt dette trenger jeg til noe annet. Hvis du ikke vil leve normalt, så la oss bytte leilighet.» «Hva for noe!» Moren smilte oppbrakt. «Jeg har ikke tjent til leilighet for å strø pengene for vinden!» 16

Om hvordan hun hadde tjent til denne leiligheten, gikk det fremdeles sagn i bysovjetets politiavdeling. Og lenge etter den hendelsen kunne en av funksjonærene fremdeles snu seg til en annen midt i et møte, smatte med tungen, blunke og hviske: «Adyl Nigmatovitsj, jeg husker det som det var i går: For en kvinne, hva? Har du sett de brystene, reneste glassepler av beste årgang!.. Hva tror du, ville hun virkelig hoppet fra fjerde etasje?» «Oi-oi,» Adyl Nigmatovitsj rynket pannen. «Dumskap! Hun kvinne bare ukultivert banditt, ikke noe anna. Hva for kultur? Gå ut naken på balkong, sette datter på gelender … Skrike jeg hoppe; slippe datter! Grisja, tenke deg om – hvorfor bysovjet trenge slik skandale? Bedre hun sitte i den leilighet, gale kvinne!» «Jeg skal få deg ut herfra helt gratis, sammen med bildene, Det skal gå så det suser rundt ørene på deg!» «Jeg burde male et portrett av deg, ditt beist,» tenkte Vera. «Moren var veldig malerisk med fargerikt tørkle på rødfarget permanent, i den oransje genseren … Hun burde plassere henne ved vinduet så lyset kom fra venstre, bakgrunnen ville være dempet, kanskje gråblå. Da ville ansiktet få en skinnende, grønnaktig skygge i tillegg til det røde, skarpe … Slik … Lyset fra vinduet ville gjøre den opplyste delen av ansiktet kaldere enn den mørke. Men der ville refleksen av de varme skyggene fra tapeten komme. Hm.. slik ja … akkordene av grønt og rødt må gjentas i klærne … ja … og med dumpere gjenklang på stolryggen … og da vil sentrum bli fylt av energien fra disse to fargene som det maleriske stoffet i portrettet oppstår av …» Vel, hvorfor ikke leve som folk? Høyt sa hun: «Pass deg så du ikke blir fornærmet.» Moren satte i en teatralsk latter.

2 Av den store og høyrøstede Sjtsjeglov-familien – som bestod av hele tre unger pluss mor og far, pluss tante Natasja med sønnen Volodja, og alle levde fordragelig og hektisk på to rom i en fellesleilighet på Fjerde linje på Vasiljev-øya altså – av alle Sjtsjeglovene var bare åtte år gamle Katja og broren Sasja fremdeles i live etter blokaden. Sasja ble ikke innkalt til hæren fordi han hadde epilepsi. De ble evakuert til Tasjkent. Og her tok den usbekiske kvinnen Khaditsja Sasja og den døende Katja til seg på balkhanaen. * *

«Å nei, kjære, søte Dem, alt dette skjedde ikke så fort! Og i det hele tatt så skjedde det ikke på grunn av mennesker, men på grunn av epokens vanvittige krater, som sugde oss alle inn i en slags gigantisk stivnet vom av gru, sult og krigskaos … De får unnskylde at jeg er så kontant og kommer med kritikk med en gang. De sa at De samler erindringer fra tidligere beboere i Tasjkent, ’stemmer blåst bort av vinden’ slik De uttrykte Dem – vel, og jeg ble glad. Selv om jeg bare var i Tasjkent i min barndom, som evakuert, og senere vendte tilbake til Saratov, så mener jeg at også jeg har rett til å ’la min stemme bli hørt’. Så jeg sender altså et opptak … … Jeg husker et og annet fra den tiden selv om jeg bare var guttunge – enkelte bilder altså. Tenk Dem at en million lusete, fillete, rømte folk velter ut i en asiatisk by. Tog etter tog kommer til jernbanestasjonen, byen tar ikke lenger imot. Og dette sprer seg langs vognene, folk sier til hverandre: ’Byen tar ikke imot … tar ikke imot … gir ikke oppholdstillatelse.’ Og likevel veltet mengder av ulykkelige mennesker ut av vognene og ble på plassen ved stasjonen, brettet ut teppene sine på bakken og satte seg, hele familier satte seg i støvet i solen. Det var ikke noe sted å gå, man måtte se seg for hvor 18

man kunne sette ned foten … Og det ankom stadig nye, nye fillefranser streifet rundt på plassen, møtte kjente, spurte hverandre: ’Hvor lenge har dere sittet her?’ De fikk vite nytt om sine nærmeste, fortvilte … Og likevel ble de sittende. Også mamma og jeg satt der, dag ut og dag inn – fordi det å reise videre betydde fortapelse, men i Tasjkent overlevde man, klamret seg til et slags arbeid, livet rakte frem et lite strå av håp. Jeg husker at på denne plassen med blendende sol og tepper bredt utover lå en bevisstløs kvinne. Ansiktshuden hennes var tørr, stram og leppene gjennomskåret av dype, blodige sprekker. Noen forbarmet seg over henne og smurte leppene hennes med vegetabilsk olje, og plutselig, uten å åpne øynene, ga hun seg krampaktig til å slikke oljen av leppene … Og enda et bilde: Mamma og jeg går bortover en gate, over hodene våre er det en tett, grønn krone med hullemønster med blendende sol. Mamma har vår eneste kryssfinerkoffert i hånden. Og rundt oss kjører guttunger på pipende sykler og roper: ’Jødeskjerring, kan du si kjerring!’ Jeg holder mamma hardt i hånden, og selvfølgelig tror jeg at hun er sterk, men det er likevel litt skummelt. På stasjonen kunne man fått seg en bærer, en kraftig kar, han ville bundet sammen alt med remmer og tau og slept koffertene til den adressen han fikk beskjed om, ville bare gått foran deg, krumbøyd under vekten av kofferter og sekker … Sammen med en bærer hadde det ikke vært så fælt å gå gjennom en fremmed by … Men vi hadde hverken sekker eller penger, derfor bar mamma kofferten selv, byttet bare av og til hånd. Hun stanset, pustet tungt mens hun sa: ’Vent litt … gå rundt til den andre hånden ’ … og vi gikk videre … Syklene beveget seg i stadig mindre sirkler, kom stadig nærmere på sine pipende, skrikende kulelager: ’Jødeskjerring, kan du si kjerring!’ Plutselig stanset mamma og skrek rasende: ’Måtte koleraen ta deg!’ … Og det likte plageåndene så godt at de lot oss være. 19

Markedene husker jeg selvfølgelig. Den berømte Alajbasaren, den var en slags … Babylon! Der ble virkelig språk og dialekter blandet, svette, tårer, klesplagg, vaskefat, esler, vogner, folk … Og alt det som ble stjålet der! Hele landet manglet styring, fordømte fattigfolk krøp sammen i den kornrike, gjestfrie byen. Folk sa: ’Samara har overkjørt oss!’ Av en eller annen grunn mente de at folk fra Samara var tjueradder, alle som en. Da kinoene begynte å vise filmen ’Tyven fra Bagdad’, dukket det opp en spøkefull utbrodering: ’Mens han så på ’Tyven fra Bagdad’, rappet tyven fra Tasjkent en lommebok.’ Jeg husker en gang en tyv ble tatt på markedet. Og noen hadde alt begynt å rope på politiet, men en godt voksen kar med rødmusset ansikt og én arm sa: ’Ikke gjør det, vi ordner opp selv!’ Noen mannfolk klumpet seg sammen over fangen, og det eneste som hørtes var: skrik og knas, knas! Så samtidig, så rasende slo de! Og først senere gjettet jeg at det var kameratene som slo ham og at den enarmete, rødmussete sannsynligvis var bandeføreren, og han som var tatt ble slått av hele banden, slått nesten til døde – på den måten ble han reddet … 65 år er gått, men dette bildet står foran øynene mine som var det i går. Og i det hele tatt hvor mye har jeg ikke bak meg, Saratov, Moskva, flere titalls byer … Og nå og for resten av livet – Marburg. Men fremdeles kan jeg bare lukke øynene, og så ser jeg klart denne vesle gaten der mamma og jeg går – de høye platankronene flettes sammen til en grønn soltunnel over hodene våre.» * *

Khaditsja, en liten, kvikk kvinne med et skaut knyttet over de grå, glisne flettene om morgenen, fór hele dagen rundt som en lydløs snurrebass på den hardtrampete, renfeide lille gårdsplassen. Men Katja holdt på å dø … Magen, tynnslitt av sult under blokaden, støtte maten fra 20

seg. Jentungen lå på blomstrete vattepper, som var redd opp på balkhanaen, og så taus på den varme, mønstrete himmelen, som slapp regnbuefargede stråler gjennom platanbladene. Druestokker omkranset trestolpene på balkhanaen. En iherdig, lett vind rusket i de blodrøde valmuebladene på taket … Et sted på gårdsplassen rant en liten vanningskanal med klukkende, jevn lyd langs duvalen dag og natt. Sasja satt ved siden av, holdt armene rundt knærne, lutrygget, benet, radmager han også – og gråt stille: Han forstod at Katja holdt på å dø og at han var den eneste som ville være igjen av Sjtsjeglovene, helt alene blant fremmede mennesker i denne livlige, sydlandske byen. Han slapp ingen bort til Katja og snakket stadig med henne, snudde seg bort og tørket tårene med skjorteermet. «Og etterpå, Katja, skal vi dra ut på øyene, leie robåt. Husker du første mai før krigen? Da var to robåter for lite, tante Natasja ble igjen på stranden. Og Volodja bøyde seg så langt over rekka – etter ballongen din som drev av gårde – at vi nesten kantret, husker du? Jeg skal ro, og du kan sette deg akterut og dyppe hånden ned i vannet, vannet er mykt og varmt. Det skal vi helt sikkert gjøre, kjære Katja …» Khaditsja kom opp på balkhanaen et par ganger, så på jentungen, ristet på hodet og mumlet noe på usbekisk. Mot kveld tullet hun støvlene til den eldste sønnen, Khikhmat, inn i hodetørkleet sitt, gikk av gårde og kom tilbake etter en time uten støvler, med begge hendene holdt hun forsiktig et halvliterglass med surmelk. «Qizimka, katyk spise litt av piala,» sa hun bekymret og ristet den hvite, klumpete massen over i en piala. «La henne være,» stønnet Sasja dystert, «hun bare kaster opp.» Og da forandret ansiktet til den stille Khaditsja seg: Høyt og sint ropte hun noe på usbekisk, løftet til og med en mager, brun knyttneve, rynket og lik en tørket plomme, mot Sasja. Forsiktig la hun håndflaten under Katjas lette hode, løftet henne litt opp og førte pialaen mot jentungen: Katja be21

rørte den kjølige, syrlige massen med leppene, den lignet på flytende aspik av lim, men også på førkrigskefir, lydig svelget hun litt og strakte seg frem; mer! Khaditsja tok bort pialaen, rystet på hodet: ikke mer med en gang. Hele kvelden satt hun ved siden av jentungen, lot henne fra tid til annen ta to–tre slurker. Neste dag fuktet hun noen brødbiter i resten av melken og lot Katja spise opp melkeblandingen. Sasja gråt ikke lenger. Han løp til vannposten etter vann, pustet på samovaren, hjalp til ved tandyren, feide gårdsplassen, og gud vet hva mer han var rede til å gjøre for denne kvinnen, for de fire småguttene hennes, også de kronisk sultne, solbrune, nærmest uttørkete. Khaditsjas to eldste sønner hadde lært reglene for russisk i skyttergravene ved Den andre ukrainske fronten, mannen var død for lenge siden. Etter tre dager satt Katja allerede på en stor, kvadratisk supa på gårdsplassen, med de tynne bena hengende ned, ryggen støttet mot putene Khaditsja hadde dyttet inn bak, og så med taus forbauselse på de svartøyde ungenes høyrøstede lek. Språket var uforståelig, men lekene forståelige – alle sammen. Fra den krigssommeren betydde denne byen, disse usbekiske gårdsplassene med varm, stampet jord, disse gjennomskinnelige platankronene helt opp i himmelens dyp mer for henne enn bare livet; alt dette var et liv hun hadde fått i gave. * *

«Det er en glimrende beslutning fra Deres side, det å skrive en roman om Tasjkent! En slik by bør ikke gå i glemmeboken. Og vet De, det å samle ’stemmer’ er veldig godt funnet på. Hver slik stemme, og det er ikke få av oss Tasjkentboere rundt i verden, kan snakke inn en egen roman, sitt livs roman. Og jeg vil med glede snakke inn det jeg husker. For ikke lenge siden surfet jeg på internett og kom over et sted med navnet «Alaj», og der var det et opprop fra 22

våre samtidige: «Dere som har gått på Stalin-middelskolen for gutter, Khorezmskaja gt. 8 – svar!» «Er dere fra Tezikovka, folkens, gi lyd!» En lokal fyr tar imot bestillinger på foto. Du oppgir en gjenstand: hovedpostkontoret for eksempel … – Husker De steinløvene på den alltid gjenspikrete hovedinngangen på hjørnet? Det ble sagt at det var de eneste steinløvene i byen. For meg assosieres de med barndom fordi barnepiken lot meg sitte over skrevs på dem etter tur; de så til forskjellig side som om de var på vakt. Eller konservatoriet for eksempel, eller minnesmerket i Thälman-parken … Denne fyren fotograferer altså for noen få kopek og sender deg bildene – det er tross alt et minne. Svært gunstig! Her har man bodd i Salt Lake City 30 års tid, og om nettene drømmer man om Sjejkhantaur, om det blågrønne ornamentet på sjeik Khavendi Tokhurs mausoleum, kirkegården, tårnet på moskeen … Plassen der feiringen av usbekiske nasjonaldager foregikk, spesielt etter urazy, den religiøse fasten. Ja, Sjejkhantaur, det var en by i byen, vet De. Som Bagdad: en sammenfiltret, uendelig labyrint av smug, blindveier, en endeløs mengde av usbekiske gårdsplasser … Og hva er en usbekisk gårdplass? Det er et kompleks av alt man trenger i livet. Selve huset, med balkhana oppå. Vet De ikke hva det er? Å, hvordan skal jeg forklare det: Det både er og er ikke en balkong, ikke en mesanin, men noe som ligner på et påbygg på toppen slik at huset kan se ut som det er i to etasjer. Og takene, de var av jord, derfor vokste det opp gress på dem om våren, de første valmuene skalv som myke flammer i den friske brisen. Gjennom gårdsplassen rant en vanningskanal, over den var det bygget en slags kvadratisk plattform av tre – ajvan eller supa – på den var det slengt en mengde kurpatsjer, små, håndstukkete vattepper. Det kom alltid råtten menneskelukt av dem, vasket ble de vel ikke, men hengt ut i solen, tørket og luftet. På ajvanen sov de, tok imot gjester, drakk te. Fra vanningskanalen trakk det kjølig på en het dag, og lyden av rennende vann virket beroligende, avslappende … 23

På gårdsplassen var det alltid et tilbygg, kjøkkenet, og en mursteinsovn smurt inn med leire, tandyr, i den ble det bakt brødleiver, samsa. Duften av glovarme usbekiske brødleiver er umulig å glemme, jeg drømmer om den om nettene her i staten Utah. Jeg drømmer at en ung usbeker løfter den opp med en kjepp, trekker den runde leiven ut, hauger med svidde kanter, med lett brent karve på, og midt oppå er det trykket ned en hard, sprø runding, som man kunne selge sin sjel til djevelen for! Og fra den strømmet en bølge med varm duft. Hvordan skal jeg forklare det – en moderlig duft … jeg har ikke ord! Jo, hele verden elsker denne duften! I husene selv var det en slags lave ovner, som kaffebord. Jeg husker ikke prinsippet de fungerte etter, skal ikke lyve, men man satt på tepper på gulvet, stakk beina inn under det lille bordet og kjente varmen. Det var deilig. Og hva var det mange kokte maten sin på under krigen? På mangalka! Jeg har vært mange steder i løpet av mitt liv, mye på tjenestereise, men ikke noe annet sted har jeg støtt på et slikt folkelig aggregat. Nå skal jeg beskrive det: Man tar en gammel bøtte, og den lager man ovn av. Borrer to åpninger i sidene, den ene til ved, den andre til å grave ut asken. På toppen var det et gitter av tykk metalltråd. For at jernet ikke skulle smelte, var det lagt biter av murstein i bøtta og smurt leire på. Halve Tasjkent kokte mat og varmet vann på mangalka hele krigen … Og så var det noe som voldte hodebry fordi de ikke var vant til noe slikt – toalettet. Et alminnelig tilbygg i hjørnet av gården, med et hull der man skulle sitte på huk, og en bøtte full av runde steiner ved veggen. Mens det hang biter av avispapir eller ark fra skrivebøker på en spiker på toalettene til russerne, så brukte altså usbekerne stein til det samme formålet … Interessant, ikke sant? Vi bar selvfølgelig med oss eget materiale til en så ansvarsfull sak. Jeg husker at jeg kom over et ark fra et gammelt blad på toalettet, der var det trykt et skadelig hvitegardistdikt, det het «Det russiske offiserskorps’ drama», og nederst på siden stod: G A. Itskins Bogtrykkeri, i Tasjkent. De voksne la ikke merke 24

til hva de tørket seg med, vårt usbekiske vertskap langt mindre. Men jeg været noe uvanlig, forbudt. En guttunge lar seg lett lokke av det forbudte! Jeg tok med meg arket hjem … Og far lot meg virkelig få svi for det! Han brente det personlig på et stearinlys! Men det var allerede for sent: Et barns hukommelse, der flyr det mye inn. Jeg kunne allerede flere strofer utenat, men ikke hele. Tenk Dem, jeg husker fremdeles begynnelsen. Den går slik: Kristus, høysalige, helligste, uendelige Hør min bønn. Hør meg, du som går i forbønn, Send meg en død i kamp. Til fedrelandet går ingen veier. Folket har reist seg mot oss. Likvognene har de kjørt frem, Søle kastet de på oss. I dype graver uten tall, I hjemlige og fiendtlige egner Sover offiserene sin evige søvn. De falt i ærefull kamp. Men det nådde ikke frem til folket. Det hadde kjøpt sin frihet med vårt blod. For å få enda flere graver Drepte det sine offiserer. Og så videre, jeg husker ikke mer lenger. Hva var det for et folk? Hva var det for egne offiserer det hadde drept? Når hadde alt dette skjedd? De voksne var jeg redd for å spørre: Vår egen krig var i full gang, der var både soldater og offiserer helter. Og lenge virket meningen med dette diktet dunkel for meg … Ja, så var det Sjejkhantaur da. Der var alt vårt eget – frisørsalongene, skolene, Det juridiske fakultet, tannlegekontoret, markedet … Til og med et filmstudio – der ble det fremdeles produsert stumfilmer! Og alle levde i flokk, som var de stuet sammen. I nabohusene våre var det samlet mange avkulakiserte russere, gammeltroende, det var tatarer, armenere, jøder … Under krigen bodde det evakuerte 25

til og med i moskéen, senere ble den lager, og da den nasjonale uavhengigheten gjenoppstod, … men det vet jeg ikke, det var etter min tid … Ja, og så var det tehus tett i tett … Et usbekisk mannfolk kan ikke på noen måte klare seg uten tehus, det er som ’the club’ for en engelskmann. Usbekerne sitter i tehuset i tsjapanene sine – stripete og blå, vatterte kitler, med turban, broderte kalotter, og hele dagen drikker de te, svetter. Svetten fungerer som ventilator, kittelen holder på kroppstemperaturen hele dagen. Århundregamle folkelige tradisjoner – slik redder man seg fra heten. Men dessuten – og det er ikke til å komme forbi, det er også en århundregammel tradisjon! – Fra husets dypeste indre kommer alltid den karakteristiske lukten av hasjisj – anasji som de sier … Østen uten opium, pleide min far å si, er som en gnier uten lomme. For fem år siden reiste jeg herfra, fra Salt Lake City til Tasjkent, for å se på min første skole. Jeg kjente ikke noen ting igjen! Alt var bygget om; i stedet for de sjarmerende små eneboligene i Tasjkent var det en slags kyklopiske konstruksjoner med pseudo-mauretansk eleganse: kupler, buer, gigantiske marmorplasser under en skånselsløs sol … Når du nærmer deg en slik fra avstand, så tenker du at det vel må være … parlamentet? Majestetisk, fra en annen planet, med umenneskelige proporsjoner. Et teater med 20 000 plasser? Når du kommer nærmere, blir det klart: Det er et motehus. Og av Sjejkhantaur, mitt Sjejkhantaur, der jeg har løpt barbent på langs og på tvers, og rundt og i løkker, slik at min «gatebane» sannsynligvis kunne gå rundt ekvator, av Sjejkhantaur er bare den flislagte moskéen igjen. Den står som en port til ingenting – til en by som ikke lenger finnes på et eneste kart.»

3 Fattige gamle menn og koner står ved bislaget til brødbutikken, den på Kablukov-gaten, de venter – av og til er det noen galninger som bruker opp rasjoneringskortet sitt og gir dem de ekstra grammene. Men Katja gir aldri noe. Hvordan er det mulig? Brød! Går det virkelig an å gi bort brød, om så bare bitte litt? Nei, hun skynder seg forbi, og først når hun er kommet en 20 skritt bort, tar hun den ekstra biten ut av posen og spiser den langsomt: Først tygger hun den myke delen grundig, svelger ikke – da trenger spyttet inn i alle smulene, fyller dem, det fjærende, porøse brødet svulmer, forvandles der, i munnen, til den deiligste grøt. Nå kan hun svelge litt etter litt, dele grøten til biter med tungen … Av og til hvis dagen begynner heldig, kan man slumpe til å få et ekstra tillegg, med myk, fremdeles varm, brun skorpe. Den kan man gnage av helt til å begynne med, holde i neven mens man kjæler med den myke delen i munnen, og så kan man suge på skorpen på veien hjem til den blir helt oppløst. Og da kan man lenge enda få tak i de oppsvulmete smulene fra kinnet og skyve dem frem mot tennene. Dessuten fikk Sasja middagskuponger på flyfabrikken. Middagen ble delt ut i kantinen på konservatoriet, gjennom en luke ute på gårdsplassen. Det var bare å komme dit med sin egen kasserolle. Og Katja kom, hun hoppet ikke over en eneste gang! Hun skulket heller skolen! Hva hadde hun ikke sett på den skolen? Samme hva så dreide tankene seg bare om mat … Folk stilte seg opp i kø foran luken, men det var ikke så farlig, hun kunne godt stå litt, Katja var bare alltid nervøs for at det ikke skulle bli igjen nok til henne. Den første retten ble øst opp med en matt aluminiumssleiv av en diger, storsnutet ungdom med krøllet lugg som dekket hele ansiktet. Han burde festet den med en spenne så den ikke kom ned i sleiven. En gang stod en eldre herremann med et grått lite skjegg og hatt foran Katja i køen. Han tok i mot kasserollen sin fra storsnuten, gikk et par 27

skritt til siden og ga seg til å helle ut en uklar væske på bakken. Så gikk han tilbake til luken og spurte: «Hvor mye er det du deler ut?» Storsnuten mumlet noe. «Nei, her blir det ikke så mye!» – «Hvorfor bryr du deg egentlig?» – «Fordi jeg har vært kokk selv og vet hvordan ting skal være!» Han snudde seg og gikk med tom kasserolle. Fyren med luggen så frekt etter ham og sa hånlig: «Har vært kokk sjøl og veit at alle kokker stjæler!» Og hele køen tidde, som om folk var redde for at det ikke ville være igjen noe suppe til nestemann… Til middagen skulle det også være en skive svart brød, den ble delt ut i kantinen, det var inn hovedinngangen og til høyre. Kantinedamen var hyllet inn i et fint, strikket sjal knyttet i kors, og den tykke datteren hennes med Downs syndrom på Katjas alder var hyllet inn i et akkurat makent sjal. Hun så hele tiden på Katja med søvnige, snille små øyne. «Hun spiser sikkert fra morgen til kveld, ikke rart hun blir snill og får lyst til å sove …» Katja hatet særlig alle disse snille, gode: «Hvis noen ser snill og smilende ut, da er det helt sikkert at hun har stjålet noe fra meg …» En gang skar kantinedamen av et stykke pirog med syltetøy i stedet for brød, å for en lykke! Og aller viktigst, helt fra morgenen av hadde Katja følt at det kom til å skje noe helt spesielt den dagen! Den tykke kantinedamen skar opp pirog, veide opp porsjoner, og de korte fingrene hennes glinset av syltetøy. Katja beveget seg fremover i køen, så uavbrutt på disse søte fingrene med lillefingeren sprikende til siden og tenkte febrilsk: «Hvorfor slikker hun ikke fingrene? Eller hun kunne latt datteren få slikke …» Å jo, det finnes lykkelige stunder: En gang veltet en vogn med to hjul utenfor skolen, og med den en sirupstønne, akkurat da alle hadde pause ute på gårdsplassen i frikvarteret. Tønnen lå på siden, sirupen rant ut som svart, tykt, kjempesøtt blod, i dammen trampet hesten, som den dumme kusken absolutt ikke klarte å spenne fra. På et sekund kastet ungeflokken seg over dammen, som en fluesverm, stakk fingrene ned i sirupen, slikket. Katja fikk fatt i mye den gan28

gen – hun sloss som en gal, dyttet bort mange. Selv guttene i klassen var redd henne … Ved inngangen til konservatoriet hang også tiggerne. Noen var veldig plagsomme, men slett ikke alle. På Pusjkingaten, mellom hus 39 og 41, sitter alltid en invalid, spiller alltid en og samme uendelige melodi på sivfløyte, ensformig, veldig trist. Han ber aldri om noe, krykkene ligger ved siden av ham, på bakken. Folk går forbi og gir litt. Men Katja? Nei, nei! Så meget desto mer som hun aldri ga noe til Primus – en skjegget gamling med kjepp, som det hadde rablet for. Primus satt derimot aldri på samme sted. Han kunne dukke opp hvor som helst, på Sjakhantaur hadde Katja støtt på ham mer enn én gang, og ved et tilfelle hadde hun sett at han skjelte og smelte og jaget noen guttunger som ertet ham: «Primus, Primus, rumpa di er svidd!» Og han kastet seg mot dem som en villmann, det var så vidt kjeppen ikke traff Katja. Var det noen man virkelig måtte passe seg for, så var det gateguttene. De stjal rasjoneringskort, og ikke noe i verden var verre enn å miste rasjoneringskortene. For ikke lenge siden hadde Katja sett en kvinne som gateguttene hadde rappet rasjoneringskort for en måned fra. Og måneden hadde akkurat begynt! Hun satt på trappen til brødbutikken og hylte som en gal hund, og hun bet hendene og armene sine med slik styrke at det strømmet blod nedover dem. Folk stimlet sammen rundt henne, hadde medfølelse selvfølgelig, men hvordan kunne man hjelpe? Ikke vær uoppmerksom … Nei, det var tross alt bra i Tasjkent, nå ble det snart vår, altså ville varmen komme, og solen ville skinne hele sommeren! Hele sommeren ville det bli sol … * *

… Og lenge ennå levde Katja med en følelse av å ha fått livet i gave, lenge – helt til dampkjelen på flyfabrikken der Sasja arbeidet gikk i luften. Folk sa så mye, noen forsikret at en utslitt sikkerhetsventil hadde sviktet. Men det var flere 29

av dem som brant av hat til folkefiendene, dem krydde det av. Ordet «avvik» var i omløp på den tiden, nå dukket det opp her, saken fikk tilsvarende behandling, alle som hadde vært på jobb på fabrikken den natten, og Sasja blant dem, ble dømt og fikk lange straffer. Men Sasja kom aldri frem til stedet der han skulle sone straffen, han døde underveis av hjerteattakk. Det sa noen til Katja i en luke, og hun var redd for å gå og insistere på å få vite sannheten. Og hvor skulle hun gått? Samme år gikk hun ut av yrkesskolen med «symaskinoperatør» som spesialitet, bodde på studenthjem og trodde ikke lenger på livet som gave, men hadde forstått at man må kjempe desperat og tåle meget for denne gaven. «Vel, vel, Sasja,» hvisket hun strengt med stikkende, tørre lepper. «Det blir altså ingen rotur til øyene på oss.» Hun laget seg en innskrift med «Sasja» på armen med blå tusj, og for å overdøve den klynkende, hvalpete sorgen i seg, bet hun i neven så det gjorde vondt. Samme kveld ga Katja værelseskameraten, en livlig, omgjengelig jente fra Ukraina, juling fordi den andre gjorde narr av lespingen hennes. * *

«Drømmer du noen ganger om Tasjkent under krigen, mamma?» «Ja, av og til … hvis jeg er sulten når jeg legger meg for natten. Hvorfor spør du om det? Er jeg og ’en stemme i en roman’ for deg?» «Hvorfor ikke egentlig. Du er jo ikke fremmed i denne byen …» «Vet du hva jeg drømmer om? Studentkantinen vår ved siden av Voskresensk-basaren … hvordan jeg trikset med matkupongene!» «Trikset – hvordan da» «Jo, på hver av dem stod det en dato, skrevet med blyant. Den måtte man fjerne med viskelær og stille seg i køen til den andre luken.» 30

«Da kunne du få porsjon nr. to? Hva serverte de?» «Å, det stod nå bare én rett på menyen der: en slags velling. Det var ikke suppe og ikke grøt, men noe glissent skvip med mel. Man måtte komme med sin egen matbolle og sin egen skje, og så fikk man øst opp en porsjon. Og det var ikke bare studenter som hørte til denne kantinen, professorene og. En gang skjedde det en artig episode med meg. Jeg forvekslet tilfeldigvis veske (de var like, av oljelerret) med en berømt professor fra Moskva, som het Khajtun, han foreleste et kurs over antikkens historie for oss etter sin egen lærebok. Khajtun selv var forferdelig stygg, men usedvanlig vittig. Jeg husker da han kom inn i auditoriet første gang og sa: «Vi skal bruke min lærebok med mitt portrett på» – og løftet boken opp over hodet – på omslaget var det tegnet en neandertaler. Altså, du forstår, jeg satt på første benk for ikke å sovne etter arbeidsskiftet på fabrikken. Veskene våre lå ved siden av hverandre. Det ringte, han grep min og gikk. Jeg kom på hva jeg hadde i den vesken … og holdt nesten på å dø av skam, løp etter ham i korridoren og sa: «Professor, De har tatt min veske ved en feiltagelse!» Han stønnet, vi byttet oljelerretsvesker, og jeg tok mot til meg og sa: «Det er fryktelig flaut: Hvis De hadde åpnet den, ville De bare oppdaget en matbolle og skje til vellingen! Han begynte å le og svarte: «Kjære barn, hvis De hadde åpnet min, ville De fått se det samme.» De, stakkars, sultet verre enn oss. Særlig om vinteren. Har jeg fortalt deg hvor forferdelige vintrene var under krigen? Universitetet ble ikke varmet opp … Herregud, for noen laser og filler de gikk i, våre professorer! En kvinnelig foreleser hadde bare ett ben, hun røykte, guttene spanderte Belomor-sigaretter på henne … Så var det en dum jente i klassen med forfrosne ben som en gang sa til henne: «Bra for Dem som bare har ett ben!» … Og så var det en kvinnelig foreleser fra Moskva-universitetet, Kira Emanuilovna Kirova – jeg husker godt henne! Hun var aldeles forferdelig kledd … Hun var blitt evakuert helt plutselig, så du forstår det hadde ikke vært tid til å pakke. Og så gikk hun med det 31

hun hadde, lange vanter av forskjellig farge, strømper og sokker var forskjellige … Men – hun kom inn i auditoriet og begynte forelesningen med det ordet hun hadde sluttet forrige med! Stakkars, de ble helt utslitt. De kunne jo ikke ta seg ekstraarbeid slik vi gjorde. Jeg hadde det utmerket!» «Utmerket? Du pleier å si at du måtte binde pappsåler på skoene dine med hyssing.» «Og hva så? La gå at jeg måtte gjøre det! Men at jeg fikk enda 800 gram brød ekstra på fabrikken, det var ikke til å spøke med. Jeg solgte det og gikk på teater. Det var et fantastisk teaterliv i Tasjkent under krigen!» «Hva slags stykker?» «Å, forskjellige … På Det jødiske teateret for eksempel gikk «Spillemann på taket» og «Frejlakhs» med skuespillerne Mikhoels og Zuskin … Jeg husker noen offiserer som satt ved siden av meg, slett ikke jøder, flere militærakademier var evakuert til Tasjkent, de forstod ikke noe jiddisch. Da de hørte at jeg skoggerlo, satte de seg rundt meg og krevde at jeg skulle oversette, og jeg oversatte hele skuespillet … Jeg vet nå ikke, kanskje det var det at det var krig, kanskje moralen var bedre, men vi hørte aldri noe om hverdagsforbrytelser. Og etter forestillingen gikk jeg alltid til fots til studenthjemmet.» «Hvor lå studenthjemmet?» «På Lobzak, ved trikk nr. 10. Studenthjemmet ble forresten heller ikke varmet opp under hele krigen. Hvordan vi holdt varmen? Vi flyttet to og to senger inntil hverandre, så lå vi tre jenter og tre jenter sammen og dekket oss med tre tepper … En gang arrangerte vi et ordentlig potetball! Poteter var en uoppnåelig drøm, 50 rubler kiloen. Og vi spleiset med stipendiene, drømte en hel måned, sparte! kjøpte masse poteter, kokte dem og … åt som et helt regiment hos Gargantua – til vi var stappmette! Og alle som én spydde hele natten etterpå. Organismen var ikke vant til slik mat. Skjønt vet du forresten hva de tilberedte i kantinen på fabrikken vår? Skilpaddesuppe! Man kunne identifisere kantinen på haugen av skilpaddeskall som lå i bakgården. Hele 32

lastebiler fulle av skilpadder ble kjørt inn fra Hungersteppen. Først grøsset vi litt, visste ikke at det var en fransk delikatesse … Senere var det greit, særlig når man stod vakt i kulden, i vakttårn. Og kulden kunne krype ned til minus 30 grader om nettene. Noe annet bidro også selv om vi ikke mistenkte det for å være sunt: På Navoi-gaten satt usbekerkvinner på rad, solgte nøtter. En liten skål for én rubel. I den gikk det cirka ti nøtter. Og dessuten kjøpte vi på «dorikhona», på apoteket, en flaske med søtt skvip, klissete som tjære, det het «Cholosas». Nypeekstrakt. Og vi drakk den som te: Tok tre teskjeer i glasset – deilig! Vi hadde ingen anelse om vitaminer, kalorier, det ene og det andre, men nettopp dette hjalp oss til å overleve … Den første tiden dro vi gjerne på bomullsplukking. Det var klart – man skulle ha tre brødleiver og tynn suppe per tryne om dagen! Maten ble laget av usbekere, man kunne lure på hva det var i denne suppa, men den smakte fantastisk godt! Professorene dro sammen med oss. Jeg husker professor Sarymsakov, vår rektor, matematiker, en stor vitenskapsmann, kom inn i studentbrakken om morgenen med et digert forkle på magen, ansikt og hender tilsølt av sot – og ropte ut: «Samovara servera!» Vi var unge, det hele var ganske banalt, skjønner du … Nå kan jeg ikke forestille meg hvordan jeg kunne stå i vattert jakke med gevær i hånden i vakttårnet om vinteren.» «Stopp litt, du har da sagt at du arbeidet på verksted, dreiet kropper til miner.» «Det var senere, etter at noen hadde hjulpet meg til det. Du skjønner, en gang glemte en skurk av en vaktleder å sende avløsning, og jeg ble stående fire timer i tårnet i kulden. Men man kan jo ikke bare gå, det er umulig … og jeg stavret til verkstedet om morgenen, i grålysningen, stod og gråt, fingrene var forfrosne, kunne ikke bøyes. Nestleder for verksted nr. 2 fikk se meg, ropte på meg, begynte å snakke med meg. (Det viste seg at jeg minnet ham om en kjæreste han hadde mistet, jeg spurte ikke hvordan.) Og vel, han plasserte meg ved dreiebenken. Der arbeidet det 33

mange, verksted nr. 2 var stort. Umyndige barn også … Noen fikk kasser å stå på for å nå opp til dreiebenken … Jeg var på nattskiftet. «Vent nå, om dagen universitetet, om natten fabrikken. Når sov du da?» «Å, det var nå litt som det falt seg. Vet du når jeg hadde min søteste søvn? Fra fire til fem om morgenen. Det var den aller frykteligste tiden da man kunne drømme seg bort og uforvarende havne i dreiebenken. Vi gikk på toalettet etter tur for å sove, det ble varmet opp … Når man satte seg slik, rett på sementgulvet med armene rundt knærne og hodet lent mot veggen, så kunne man slumre en 20 minutters tid … Noe lignende har jeg ikke opplevd ellers i livet … Så skriv det i romanen din.»

4 Når moren først satte seg et mål, så vek hun ikke fra det; som en langtrekkende torpedo skjøt hun seg gjennom ethvert hinder på veien. Idéen om å få datteren kastet ut av leiligheten hadde satt seg så fast i hodet hennes, to helt tomme værelser skinte som himmelske gemakker i fantasien hennes, så klagen til politiet og til boligkontoret skrev hun omhyggelig, dagen etter, det visste hun, forstod at i staten vår har ikke alle like dårlig vurderingsevne som den grønnskollingen av en politiinspektør, det finnes mer solide folk, de vil ta en trengende mor i forsvar. Og de grep inn. Tidlig om morgenen kom svarte-marja med to betjenter og tok med seg begge kvinnene til stasjonen – for å finne ut av en tykk mappe med anklager. Vera dro som hun stod og gikk – i jeans, som var flekket av maling, og rutet skjorte, hun så virkelig ikke presentabel ut. Hele natten hadde hun sittet med et lukrativt hasteopp34

drag: et par plakater for nabobanken (pengene rett i hånden og på stedet), og selv om morgenen tvang hun seg til å sette seg ved staffeliet – det var jo avgangsklassen, og hun måtte male diplomarbeid, men hånden var vissen, og øynene hadde mistet evnen til å skjelne farger. Vera hadde nærmest ventet på alt dette: Ble ikke overrasket, begynte ikke å spørre ut eller forklare noe som helst, krøp taus inn i svarte-marja. Bare blikket ble mørkt og tungt. Hun så ikke på moren. Hun derimot, livnet til straks hun fikk se politifolkene, hun trodde de var kommet for å hente Vera, og ansiktet ga uttrykk for sørgmodig ydmykhet: Det er bare den ytterste nød, bare min bitre skjebne som tvinger meg til å be om beskyttelse mot min egen datters ugjerninger. Men da de tok henne og under albuene og førte henne ut til bilen, ga hun dem opprørt inn til hele gårdens store fornøyelse, slåss lenge som et villdyr, stod støtt på tykke bein plassert langt fra hverandre i joggesko – til de fikk presset henne inn i svarte-marja. Hele dagen ble de holdt på politistasjonen. I cellen ble moren spakere, prøvde å komme i forhandlinger med datteren for å finne ut om ikke Vera hadde tenkt å fortelle om kassene med den tsjekkiske ovnen. Men Vera satt taus på gulvet, med armene rundt knærne og et ublidt, blygrått blikk festet på veggen. Bare ikke her, prøvde hun å overtale seg selv, bare ikke her … Hun anstrengte seg mest for ikke å se på moren. Et eller annet sted til siden, på den skittengrønne veggen, som var helt tilsølt av uanstendige tegninger, bannord og navn, mot gulvet, mot det vesle gittervinduet i taket der en poppel fra tid til annen viftet med en tynn hånd utenfor … bare ikke på dette rødflekkete, opphissete ansiktet, ikke på disse røde krøllene, ikke på disse uutholdelige joggeskoene. Ellers kunne hun bli gal av hatet som eksploderte inne i henne. Bare ikke her, bare ikke her … Da det gikk mot kveld, ble døren til cellen åpnet, en eldre koreansk politimann førte dem langs korridorene til annen 35

etasje, inn på et kontor der en fyldig kvinne i uniform samtalte med dem en halv times tid. Vera svarte på spørsmålene hennes – fornavn, etternavn, ja, nei – enstavelsesord, for ikke å komme bort fra den reddende tanken: bare ikke her … Moren oppførte seg fredelig, hadde øyensynlig mistet motet etter en hel dag uten mat på politistasjonen eller kanskje hun tenkte på brakken hun nylig hadde oppholdt seg i, og hadde mistet lysten til å krige med datteren. Hun satt og nikket servilt, så knust ut. Vera var overbevist om at hun «forestilte» en syk, kjærlig mor, mishandlet av livet … En scene med overskriften: «Jeg skal bære også dette kors …» Da den kvinnelige etterforskeren reiste seg fra bordet og gikk bort til et skap etter et skjema, fikk Vera se bena hennes – oppsvulmete, omkranset av mørke vener, som druestokker. Hun uttalte noen meningsløse ord med en stemme som var myknet av heten, tørket svette av det fyldige ansiktet, og man kunne se at hun var trett etter dagen, at hun ønsket å ta en dusj, slenge på seg en morgenkåpe og legge seg på sengen. Så het var høsten, så ekstatisk. Himmelen tung og ikke en eneste regndråpe. «Og dette er altså siste gang,» sa kvinnen i uniform. «Hvordan går det an, nære familien! Hvordan går det an? Dere må tilgi hverandre mangler, svakheter …» «Svakheter, mangler,» tenkte Vera. «Bare ikke her.» Det var kvelende, tungt, hodet holdt på å revne av hamrende smerte i nakken – tydeligvis hadde det atmosfæriske trykket forandret seg eller så var det dagen uten mat som lot seg merke? «Har jeg ikke rett, Vera Semjonovna? Vera Semjonovna?» «Bare ikke her,» sa Vera dumpt. Omsider ble de sluppet ut. De gikk tause hjem. Vera foran, moren så vidt bak. Det mørknet allerede, men Vera syntes at det var mørkt for øy36

nene hennes av kvelende, tyngende hat, like tyngende som det atmosfæriske trykket. Moren følte nok at det var noe, helt frem til huset slepte hun seg spak og motfallen som en sau. De gikk opp til fjerde etasje. Vera låste opp døren, slapp moren først inn i den mørke gangen og gikk etter inn, smelte låsen rungende igjen. Så grep hun moren rundt halsen, klemte hardt til med fingrene og veltet henne mot veggen. Moren prustet, øynene stod ut så de skinte som glassbiter av lamslåtte pupiller i mørket i gangen, og satte neglene inn i hendene på datteren, som klemte enda hardere til om den myke, fyldige halsen … Moren rullet med øynene og myknet. Vera følte seg kvalm. «En m-måned!» hvisket hun med noe mildere stemme. «En måned gir jeg deg til å bytte leilighet … Hvis du ikke har byttet om en måned, dreper jeg deg!» Moren fikk byttet leilighet på to uker. * *

De unngikk hverandre i motsatte ender av byen. To timers reise med to busser. Og hvorfor skulle de gjøre det? Ingen av dem var interessert i å treffe den andre. Vera brakte med seg til sin ettroms, knøttlille leilighet i øverste, fjerde etasje skissebrett, bøker, bilder og Sokratus i en ryggsekk … Katten hoppet ut i det tomme værelset, så seg forvirret omkring, og helt til det ble kveld, gikk den rundt i den nye boligen, snudde seg fornærmet bort fra kjærtegn, dukket lydløst opp snart på kjøkkenet, snart på badet … Så spiste de begge rå pølser de hadde kjøpt på veien til aftensmat, og Sokratus la seg dyster på Veras tøfler. Han, som hadde vært gjennom en slik vanskelig barndom, mislikte rystelser i hverdagslivet. Hun stod midt i det tomme rommet, visste ikke hva hun skulle begynne livet her med. Hun hadde lyst på te, men moren hadde tatt med tekjelen, akkurat som alle de andre tingene. 37

Vinduet i rommet vendte ut mot en vei, som gikk bratt rundt en liten øy av den eldgamle, muslimske kirkegården. Det ble sagt at her lå en helgen av ikke så høy rang begravd. Da boligkvartalet ble bygget, måtte veien dekke og utjevne tre–fire graver, men de eldste i den nærmeste mahallaen kjempet seg til fred for de hellige knoklene. Svidde gresstrå trengte seg fredelig frem mellom de himmelblå flisene på mausoleets hakkete kupler. Og bak duvalen på den eldgamle kirkegården kjørte en ny, blå trolleybuss. Vera tok frem sin yndlingsblokk i svart lærbind, blyant, satte seg med siden i vinduskarmen og begynte å tegne alt dette. Da det ble mørkt, slengte hun høstfrakken sin på gulvet under radiatoren, strakte seg ut på den, og etter et øyeblikk sov hun alt ungdommens uskyldige søvn – uten sorger eller bekymringer – i sitt eget hjørne, i sin egen leilighet …

5 Katja hadde ikke noe hjørne for seg selv. Hun arbeidet på jutefiberfabrikken og leide en krok hos en familie. Familien, den utrettelige gamle bestemor Lena, hennes datter, Lidija Kondratjevna, matematikklærer, og barnebarna Koljan og Toljan, var huseiere: De eide halve huset – et rom, kjøkken og gang med terrasse. Huset fungerte på grunn av den uvurderlige bestemoren. Den gamle var ren energi. Fra morgenen av satte hun samtidig i gang med klesvask, matlaging, sydde nye trekk til putene. Oppi det hele stod kalk til oppløsning i en bøtte, og bestemor Lena selv trakk opp skjørtet, skrevde med bena, kløv opp på en krakk og hvittet raskt taket i gangen. Av og til hendte det nettopp i et slikt travelt øyeblikk at brølet fra parafinselgerens blikkropert gjenlød, like monotont som muezzinens kalling, gjennom smuget, og et minutt senere kjørte bilen med kull de brukte til den hollandske ov38

nen som varmet både deres og den andre halvparten av huset frem. Bestemor Lena rakk alt: både å løpe etter parafin og gi ordre om hvor kullet skulle losses, og krangle med sjåføren og utveksle nyheter med parafinselgeren. Livet hennes kokte og sydet som det utvaskete undertøyet i stampen. Dessuten holdt kona familien med grønnsaker, halve gårdsplassen var opptatt av hennes bed med poteter, gulrøtter og løk, de tolv år gamle toskene Koljan og Toljan åt uten stans alt øynene deres falt på, og en gang rappet de og slukte en hel pakke kjeks som Katja hadde kjøpt for å kose seg litt da hun hadde fått lønning. Da bannet bestemor Lena begeistret og slo ut med armene foran Katja. Bestemoren ga etter for barnebarna, moren slo dem. For alt: for sneipene som ble funnet på doen i hjørnet av gårdsplassen, for at de løy, for at de hadde ødelagt gryten med rødbetsuppe, for at de rappet epler fra naboens epletre. Hun kom blek hjem etter en hel dags arbeid, spiste i all hast, satte seg til å rette oppgaver og satt bøyd over dem til etter midnatt – med grått ansikt, rennende øyne. Sønnene klarte hun ikke styre, derfor ga hun dem helt enkelt juling. De hadde alt begynt å vri seg unna, brølte, skyldte på hverandre. «Hvorfor kommer det røyk ut av munnen på deg, ditt svin?» «Jo, mamma … jeg har brent et papir i munnen … å, ikke slå, slipp meg, mamma! Det er bare Toljans skyld!» «Min, ditt kryp, du begynte … Å mamma! Det var ikke meg. Det var noen gatebarn som fanget meg … og røykte … og blåste røyken inn i munnen på meg! Ikke slåå-å!» Bestemoren ga etter, moren slo. Koljan og Toljan sloss mellom de to kvinnene og ble mer og mer djevelske fra dag til dag. 39

Katja la vinn på å komme sent hjem. Tok trikken til endeholdeplassen i Sjejkhantaur-distriktet, og gikk videre til fots 15 minutter, forbi opplyste tehus der usbekiske mannfolk i vatterte jakker uansett vær satt på tepper helt til morgenen, drakk te med hugget, gult sukker og spiste flate brødleiver til; hun gikk forbi moskéen, forbi den nesten stilnete, men ennå hviskende basaren: Noen solgte fremdeles druer og vannmeloner som var til overs, to-tre fylliker lå veltet nærmest under hjulene på melonkjerra, som ga natten et varmt, gulaktig skjær … Langs duvalen hvor det var skrevet med kull: «Sjurik har tatt dama med den tjukke rumpa fra Ljova», gikk en usbekisk vaktmann med gevær, uvisst om han voktet basaren, moskéen eller bygningen til filmstudioet. I sommerstillheten, fylt av lukter fra gress og trær, kjølnende asfalt og trikkeskinner, av lukten av basarens digre, krydderfylte, gjærstinkende gjødselkropp, hørtes froskekvekking, gresshoppespill og det fjerne skrytet fra et esel bundet på baksiden av basaren … På denne tiden begynte Katja å drive med litt forskjellige ting. Jutefiberfabrikken var ikke noe spesielt profitabelt sted, men i hvert fall lyktes det Katja å ta med en drøy meter fallskjermsilke ut under blusen, et holdbart, hvitt stoff med blå flekker, kvinnene kjøpte det til kjoler. Stoffet arbeiderne hadde med seg, ble kjøpt opp av den muntre spekulanten, Firuzka, et ludder, som radig blandet usbekisk med russiske bannord. «Katka, do tispa, vær grei qizimka, do ikke pruta, ditt ludder!» Katja prutet desperat, passet på hver kopek, ikke bare fordi hun ble gjerrigere for hver dag, men også fordi det skjulte seg en sorg over å være foreldreløs i sjelen hennes som skjelvende kulde, og hun syntes ikke synd på noen og var ikke glad i noen. I avdelingen var hun ikke sammen med noen, hørte aldri på andres historier, hadde ikke medfølelse med noen, hun mente at hennes egen historie var nok for henne, hvem skulle ha medfølelse med henne. Alene og alene. Hun hadde ikke en gang noen å gå på 40

besøk til, ikke noen å sprade langs «Karla-Marla»-gaten med. * *

Gatene i Tasjkent etter krigen … leirete buktninger i en vanvittig labyrint, som resultat av vedvarende flukt, en fredelig virksomhet med å fremstille bibelske murstein … For slett ikke lenge siden da jeg allerede var kommet til Jerusalem og lå henslengt på divanen som vanlig på Jom kippur og leste i Mosebøkene, oppdaget jeg at min onkel hadde oppført sitt skjeve lille teglsteinshus på Kasjgarka av akkurat slike murstein som mine langt fjernere slektninger hadde formet i egyptisk trelldom. Her er den, den eviggyldige oppskriften på forvisningens murstein: Vi blander leire med halm og former blandingen med hendene, mine herrer, med hendene, – og velsignet være den slave som kan si om seg selv: «Dette passer ikke for meg!» Den vugger i meg og vil øyensynlig ikke stilne før det blir morgen, musikken fra gatene i Tasjkent etter krigen. Tidlig om morgenen sang melkekonas dype stemme til klirringen fra spannene: «Mjølk! Sur-og-fersk mjølk!» En annen og yngre stemme fulgte etter: «Surmjølk! Surmjølk!» Deretter banket barna hennes på døren og spurte uttrykksløst: «Hartørtbrø?» Det tørre brødet bløtte de og fôret kveget sitt med. Taust åpnet de den rene lerretsposen som vi drysset skorper og skalker ned i hvis vi ikke hadde brød, og så gikk de like uberørt videre til neste grind. Litt senere hørtes subbing av kalosjer, og den rungende stemmen til marsjandiseren rullet og tordnet: «Kjøf sjarra-barra! Ga-amle tingesta!» To ganger i uken kjørte en skranglekjerre, forspent med et halvdødt øk, inn i smuget, og en utgammel utroper i en vattert jakke, som stinket parafin, løftet blikkroperten: «Pe-ro-fin!» og han hevet intonasjonen i midten av ordet i samsvar med helningen på roperten. Ut av den solvarme middagstiden kunne også en omvandrende glassmester eller skjærsliper dukke opp, hver 41

med sin bør: en sprøyt av solskinn fra glasskvadrater fra skulderen ned til bakken; flammende glimt og sprut av fiolette gnister fra bladet på en kniv som slipes … Emaljeskinn fra en høy himmel i plataner og popler. Nærmere kveld, mykt belyst av lyset som holdt på å gå ned, kom en gammel usbeker med en vogn forspent med et lite esel: «Steika ma-is!» og ungene løp til foreldrene for å tigge en tikopek til en hvit, sprø kule med stekt mais. Og etter noen år slås et grenseløst engletelt opp på vid gap over disse isolerte lydene, stemmene, omkvedene, syngende lokkelydene og dekker dem lykksalig «Ja-amaai-ca!» … * *

Livet i hjørnet bak forhenget, med Koljans og Toljans skriking, var en plage for Katja, men hun hadde ikke noe sted å gjøre av seg, og ikke tok de seg mye betalt av henne heller. Om kveldene inviterte bestemor Lena henne til å drikke te ved det runde bordet der de spiste, gjorde lekser, rettet oppgaver, klippet og sydde, det de klatret opp på for å hvitte taket, et solid eikebord, som uvisst når og med hvilken flyttebølge var brakt til Tasjkent og så kjøpt brukt av bestemor Lena. Katja kom ikke tomhendt ut for å drikke te, hun hadde alltid noe med seg fra bak forhenget: snart et glass med nøtter, snart en håndfull karameller på en skål. Det satt dypt i henne: Ikke låne bort noe og ikke låne selv. Og så en kveld ved teen kom det til kiving og etterpå slåsskamp mellom labanene Koljan og Toljan. De jaget etter hverandre, i full fart veltet de en stol og samtidig Katja som satt på den, og i det hun falt, skrek hun med tynn, gjennomtrengende stemme: En forferdelig smerte skar henne i magen … Senere da hun allerede var operert, forklarte bestemot Lena for naboene: «Magen sprakk, skjønner dere. Hun sultet under bloka42

den, magen var blitt skikkelig tynn, og så sprakk den. Det hadde ikke noe med Toljan å gjøre, det sa legen. Den magen, sa han, holdt bare så vidt sammen! Og hun hadde dessuten flaks at hun ble brakt inn mens han hadde vakt. Da han så på de blå leppene hennes, himmelblå, så kommanderte han med en gang: Rett på bordet!» Noen dager etter operasjonen fikk Katja morfinsprøyter, men det var umulig å stilne de skrikende smertene i hennes indre. Hun roet seg en kort stund, men smertene kom tilbake i ringer, stakk det glatte slangehodet frem på nytt, og gjennom glemselens vatterte dekke stakk og stakk smerten i det indre … Katja gråt, hylte, krevde å få morfin. Til slutt holdt ikke den barmhjertige sykepleiersken Galja ut lenger og løp etter legen. Akkurat den natten var Sergej Mikhajlovitsj på vakt, han som hadde operert Katja. Da han kom inn på sykesalen og bøyde seg strengt ned over henne, grep hun tak i frakkeskjøtet hans, vred på seg, prøvde stønnende å overtale ham. «Si hun skal gjøre det, Sergej Mikhajlovitsj, Sergej Mikhajlovitsj! Si at jeg må få en sprøyte. Jeg orker ikke! Orker ikke! Orker ikke mer!» Han nærmet seg det ville, tårevåte ansiktet hennes med sitt magre, med lange rynker på de innfalne kinnene, som ga ham et reservert uttrykk og uttalte strengt: «Katja! Ikke oppfør deg som en unge! Du må holde ut!» Og så gikk han. Men ti minutter senere kom han tilbake, satte seg på køyekanten hennes, la en pakke Belomor-sigaretter på nattbordet hennes, fisket frem fyrstikker og sa: «Så Katja, vi skal røyke.» Slik begynte hun å røyke, og fra den dagen og halve livet, så lenge de var i handelen, røykte hun bare Belomor-sigaretter … Den gangen reddet de henne fra morfinen og senere – fra smerter, fra frykt, fra sorg. Og når Katja kjøpte den hvite og blå pakken med Belomor-kanalen på som en vene, tenkte hun alltid på Sergej Mikajlovitsj, kjente en takknemlig varme i brystet, som gjorde henne litt stolt: Også hun kunne elske noen. 43

Etter hun var skrevet ut fra sykehuset, gikk hun et par ganger til Sergej Mikhajlovitsj, satt på legeværelset og var sjenert. Han bød henne på te og kavringer, spurte henne ut om livet hennes, men hva kunne Katja fortelle? Om jutefiberfabrikken? Om den frekke spekulanten Firuzka? Om følelsen av kvalme og ensomhet som strømmet på henne når hun så Koljans og Toljans kvisete ansikter? En gang ble dessuten Sergej Mikhajlovitsj hentet av sin kone, en livsglad blondine med gulrotrøde lepper, med moderne Moskva-permanent, i en vid frakk med skulderputer. Og Katja krympet seg, blåste av sin egen varme dumskap og tåpelige håp, og sluttet å gå til Sergej Mikhajlovitsj …

6 Søndag kom Ljonja for å kikke på den nye leiligheten til Vera. Han gikk energisk rundt i det tomme rommet, stoppet litt opp foran vinduet, begeistret over den rørende vesle kuppelen på mausoleet, og gjentok stadig: «Det er strålende! Virkelig flott …» Som vanlig ga han seg til å bla i tegneblokken til Vera, den som han selv hadde hatt med til henne i fjor fra en forretningsreise til Tallin. Kvadratisk, praktisk, på det sorte skinnomslaget var initialene i navnet hennes risset inn med latinske gullbokstaver – denne tegneblokken var evig: Når arkene var brukt opp, kunne man ta dem ut og sette inn en ny blokk i stedet. Og i tillegg var det sydd fast to små løkker på undersiden av læret til penn og blyant. En fantastisk blokk, den var et uttrykk for de baltiske folkenes tradisjoner med lærhåndverk! Under armen hadde Ljonja en enorm, kvadratisk pakke, den gjorde ham ubekvem, og han visste ikke hvordan han skulle få gitt den fra seg mest diskret. I rommet stod det bare en krakk, tilsølt av maling, den 44