Sarah Jio
Morgengry Oversatt av Mari Johanne Müller
Sarah Jio Originalens tittel: Morning Glory Oversatt av Mari Johanne Müller Opprinnelig utgave: Copyright © Sarah Jio, 2013 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47740-0 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Linda Martinka/Arcangel Image Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til minne om Anna og alle andre fortapte kvinner med knuste hjerter. Himmelen vil ikke alltid være grå. Måtte dere finne veien.
Kapittel 1
Seattle, 12. juni 2008 Jeg tråkker ned på den gamle brygga, og den knirker under føttene mine, nesten som om den slipper ut et dypt sukk. Det er mørkt ute, men lyskjeden som dingler over meg, lyser opp veien jeg skal gå. Hva var det damen fra utleiekontoret hadde sagt på telefonen? Den syvende husbåten til venstre? Ja. Tror jeg. Jeg strammer grepet om kofferten og går sakte fremover. En seilbåt dupper vennlig i vannet der den ligger fortøyd ved en husbåt. Husbåten har to etasjer, en platting på taket og panel i sedertre som med årene er blitt værbitt og gråbrunt. En lanterne flakker på bordet på plattingen på forsiden, men bare øyeblikk senere har flammen sluknet. Kanskje var det brisen, kanskje var det noen som dvelte i skyggene. Jeg forestiller meg at beboerne her på brygga myser ut gjennom de mørke vinduene, at de kikker på meg, hvisker. «Der er hun», sier en til en annen. «Den nye naboen.» Noen smiler syrlig. «Jeg har hørt at hun er fra New York.» Jeg hater de lavmælte ordene, blikkene. Nysgjerrighetens byrde var det som drev meg ut av New York. «Stakkars liten», hørte jeg noen si idet hun gikk ut av heisen på kontoret for en måned siden. «Jeg skjønner ikke hvordan hun i det hele tatt klarer å komme seg opp av sengen etter det som har hendt. Jeg aner ikke hvordan jeg hadde klart å komme meg videre.» Jeg husker at jeg ble stående og vente i gangen helt til damen hadde gått rundt hjørnet. Jeg orket ikke 7
å se ansiktsuttrykket hennes, eller noen av de andres, for den saks skyld. Hoderystingen. Medlidenheten. Forskrekkelsen. I Seattle kom skyggene fra fortiden til å ligge godt gjemt under skydekket. Jeg trekker pusten dypt og titter opp idet jeg hører en dørhengsel som hviner i det fjerne. Jeg stanser opp, stålsetter meg til konfrontasjonen. Men den eneste bevegelsen jeg ser, er en kajakk som glir sakte over innsjøen. Den enslige padleren nikker til meg før kajakken forsvinner inn i månelyset. Brygga vugger så vidt, og jeg blir ustø, må finne fotfestet. Det er langt fra New York til Seattle, og jeg er fortsatt uggen og ør etter den lange flyturen. Jeg stanser opp, og et øyeblikk lurer jeg på hva jeg driver med. Jeg går forbi to husbåter til. En av dem er grå med franske dører som vender mot nord og en værhane som vagler på taket. Den neste er lysebrun med blomsterkasser som flommer over av røde geranier. Urner og potter står på plattingen foran huset, og jeg stanser for å beundre de blå hortensiaene i en terrakottapotte. Den som bor her, må ha grønne fingre. Jeg tenker på balkonghagen min, den jeg forlot i New York, den lille jordkassen med bladbete og basilikum og gresskar som jeg skulle bruke til … Jeg biter meg i leppen. Hjertet svulmer, men lykten på plattingen ved husbåt nummer syv drar meg tilbake til øyeblikket. Jeg stanser opp for å granske det som skal bli mitt nye hjem: Værbitt veggpanel i sedertre dekker sidene, og jeg smiler når jeg legger merke til det åpne koøyet i overetasjen. Det ser akkurat ut som i annonsen. Jeg sukker. Her er jeg. Jeg får klump i halsen når jeg setter nøkkelen i låsen. Med ett visner beina under meg, og i det samme jeg har åpnet døren, faller jeg ned på kne, begraver hodet i hendene, og gråter. Tre uker tidligere Klokken er ni om morgenen, og solen som skinner over New York, strømmer inn gjennom vinduene i åttende eta8
sje der doktor Evinson har kontor, og lyser så sterkt at jeg legger hånden over øynene. «Beklager», sier han og strekker seg mot persiennene. «Plager lyset deg?» «Ja», sier jeg. «Eller, nei, det er …» Sannheten er at det ikke er lyset som svir, men øynene. Jeg sukker og retter ryggen der jeg sitter i en overstoppet stol med snorrette striper i hvitt og grønt. Et signert, innrammet bilde av Mick Jagger henger på veggen. Jeg smiler inni meg, og husker da jeg gikk inn på kontoret til doktor Evinson for et år siden og forventet å oppdage en sort lærsofa og en glattbarbert, dresskledd mann med notatbok i hendene. Han skulle nikke forståelsesfullt når jeg tørket øynene forsiktig med et lommetørkle. Ifølge svigerinnen min, Joanie, var han Manhattans dyktigste sorgterapeut. Blant hans tidligere pasienter fant man Mick Jagger – derav bildet på veggen – og andre store navn. Da Heath Ledger døde, hadde eksen hans, Michelle Williams, time hos doktor Evinson hver uke. Jeg vet det, fordi jeg så henne i lobbyen en gang, hun satt og skummet gjennom en utgave av Us Weekly. Men kjendisklientellet imponerte meg ikke. For å være ærlig hadde jeg alltid vært redd for terapeuter, jeg var redd for hva de kunne få meg til å si, få meg til å føle. Men Joan oppfordret meg til å dra. Oppfordre er faktisk ikke riktig ord. Hun møtte meg for å spise frokost en morgen, i restauranten som lå i første etasje i bygningen der doktor Evinson hadde kontor. Så plasserte hun meg i en heis som skulle til åttende etasje. Da jeg kom frem til venterommet hans, vurderte jeg å snu, men så henvendte resepsjonisten seg til meg og sa: «Du har vel en avtale med doktor Evinson klokken ni.» Jeg gikk motvillig inn i rommet og la merke til den grønnog hvitstripede stolen, den jeg skulle sitte i hver fredag klokken ni i et år. «Du forventet en sofa, ikke sant?» Doktor Evinson smilte avvæpnende. Jeg nikket. 9
Han snurret rundt på kontorstolen og klappet på det grå skjegget. «Aldri stol på en terapeut som får pasientene til å ligge på en sofa.» «Å», sa jeg og satte meg ned. Jeg husker å ha lest en artikkel om den store debatten rundt sofaen som terapeutisk virkemiddel. Freud hadde brukt en metode hvor han satt bak pasientene, mens de lå på en sofa foran ham. Han hatet visstnok å ha øyekontakt med folk. Men andre, inkludert doktor Evinson, mente at sofaopplegget var lite produktivt, ja til og med hemmende. Andre var enige og sa at det satte terapeuten i en for dominerende stilling overfor pasienten, og at det kvalte enhver sjanse for å oppnå en fungerende dialog og meningsfylte tilbakemeldinger. Jeg visste ikke helt hvilken side jeg sto på, men visste at jeg følte meg ubekvem på kontoret hans. Men likevel satt jeg i den overstoppede stolen og sank bakover i de dype putene. Det myke stoffet kjentes som en stor, deilig omfavnelse, og jeg fortalte ham alt. Jeg lener hodet bakover mot den tykke puten. «Du sover ikke så godt, ikke sant?» spør han. Jeg trekker på skuldrene. Han har gitt meg sovepiller, som hjelper … litt. Men likevel våkner jeg klokken fire om morgenen, med vidåpne øyne og et hjerte som gjør like vondt som det gjorde da jeg lukket øynene kvelden før. Ingenting har hjulpet. Antidepressiva. Beroligende. Valiumet jeg fikk på sykehuset den dagen verdenen min ble forandret for evig og alltid. Ingenting fjerner smerten, ensomheten, følelsen av at jeg er fortapt i mitt eget liv. «Det er noe du ikke forteller meg», sier han. Jeg ser vekk. «Ada, hva er det?» Jeg nikker. «Du kommer ikke til å like det.» Etter hvert har jeg skjønt at stillheten er tegnet på at jeg skal fortsette. Jeg trekker pusten dypt. «Jeg vurderer å dra fra New York.» Han hever øyenbrynene. «Hvorfor det?» Jeg gnir meg i pannen. «Det er minnene om dem», sier 10
jeg. «Jeg takler det ikke lenger. Jeg kan ikke …» Tårene velter frem i øynene, selv om det er flere måneder siden sist jeg gråt på kontoret hans. Jeg var blitt bedre, kommet til et nytt nivå i tilfriskningen, et platå, som doktor Evinson sier, og jeg hadde følt meg litt sterkere. Helt frem til nå. «Hvis jeg drar», sier jeg med skjelvende stemme, «hvis jeg drar, kan det hende at smerten ikke følger etter. Kanskje jeg …» Jeg gjemmer ansiktet i hendene. «Bra», sier doktor Evinson. Han er alltid raskt ute med å se det positive i situasjonen. «Forandring kan gjøre godt.» Han nikker idet jeg titter opp igjen, men jeg ser at han er like skeptisk som jeg. Vi har snakket om kjemp- eller flyktresponsen i timene, men jeg har aldri gjort noe ut av det sistnevnte. «La oss snakke om dette», fortsetter han. «Har du virkelig lyst til å forlate hjemmet ditt og jobben din? Jeg vet hvor viktig begge deler er for deg.» Sist måned var jeg blitt utnevnt til redaksjonssjef i bladet Sunrise. Jeg var trettitre år og den yngste som noensinne hadde hatt stillingen. Forrige uke hadde jeg delt reisetips for familier med Matt Laue på Today show. Karrieren min gikk strålende, men privatlivet … Vel, det syknet hen og døde for to år siden. Overalt, fra stolen ved vinduskarmen i leiligheten til den yrende kafeen på Fifty-Sixth Street, dukker minnene opp for å håne meg. «Husker du da livet var perfekt?» hvisker de. «Husker du da du var lykkelig?» Jeg skjærer en grimase og ser doktor Evinson rett inn i øynene. «Jeg fyller opp dagene med arbeid, veldig mye arbeid», sier jeg og rister på hodet. «Men jeg jobber ikke fordi jeg elsker det. Jeg mener, en gang elsket jeg det.» På nytt flommer tårene frem. «Nå spiller ingenting noen rolle. Det føles som om jeg er et barn som jobber kjempehardt med et kunstprosjekt på skolen, men når hun tar det med hjem, er det ingen der som bryr seg om det.» Jeg slår hendene ut i luften. «Når ingen bryr seg, spiller det egentlig noen rolle? Er det i det hele tatt noe som spiller noen rolle?» Jeg gnir meg 11
i øynene. «Jeg må komme meg ut av byen, doktor Evinson. Jeg har visst det lenge. Jeg kan ikke bli værende her.» Han nikker tankefullt. Jeg skjønner at ordene har sunket inn. «Ja», sier han. «Synes du det er en god idé?» spør jeg nervøst. «Jeg tror det kan ha sin verdi», sier han etter å ha tenkt seg om et øyeblikk. «Men bare hvis du har de rette grunnene for å reise.» Han ser inngående på meg, med det blikket som liksom stirrer rett inn i psyken min. «Flykter du fra smerten, Ada?» Jeg visste han kom til å spørre om det. «Kanskje», sier jeg, som sant er, og tørker en tåre fra kinnet. «Det eneste jeg faktisk vet, er at jeg ikke orker å være trist mer.» Jeg rister på hodet. «Jeg vil bare ikke være trist lenger.» «Ada», sier han. «Du må forsone deg med tanken på at du muligens kommer til å kjenne på denne smerten resten av livet.» Ordene gjennomborer meg som en sløv kniv, men jeg vet at jeg må høre på det han sier. «Noe av det vi holder på med her, hjelper deg å leve med sørgmodigheten, hjelper deg å takle den. Jeg er redd for at du stedfester smerten din, at du har fått deg selv til å tro at smerten du kjenner på, bare eksisterer her i New York, når den faktisk har bosted her inne.» Han peker på hjertet. Jeg ser vekk. «Hvor skal du dra?» spør han. «Jeg vet ikke», sier jeg. «Et sted langt vekk herfra.» Han lener seg bakover i stolen og klør seg i hodet, før han smeller hendene sammen. «Datteren min har en venn som eier en husbåt i Seattle. Den leies ut og er ledig for tiden», sier han med ett. «En husbåt?» Jeg rynker så vidt på pannen. «Som i den filmen med Tom Hanks og Meg Ryan?» «Ja», sier han og graver frem et kort fra skrivebordsskuffen. «Hun var på besøk og nevnte at jeg og kona burde dra og være der en stund.» «Jeg vet ikke», sier jeg. «Jeg tenkte på et varmt sted. Regner det ikke mye der borte?» 12
«Du vet hva de sier om regn», sier han og smiler. «Det er Gud som gråter.» «Da kommer jeg ikke til å gråte alene», sier jeg med et matt smil. Han gir meg kortet, og jeg leser navnet Roxanne Wentworth. «Takk», sier jeg og legger det i lomma idet jeg reiser meg. «Husk nå på det jeg har sagt», sier doktor Evinson og peker mot brystet sitt. Jeg nikker, men ber om at han tar feil, for jeg vet at jeg ikke kan takle disse følelsene lenger. Hjertet mitt klarer ikke så mye mer.
Telefonen ringer en gang, så en gang til. Jeg vurderer å legge på. Plutselig fremstår ideen som helt hårreisende. Forlate jobben? Flytte til Seattle? Til en husbåt? Fingeren svever over «Avslutt samtale»-knappen, men så hører jeg en lystig stemme i den andre enden. «Miss Wentworths kontor, hva kan jeg hjelpe deg med?» «Ja», sier jeg og strever med å få frem lyd fra strupen. «Ja, dette er, eh, jeg heter Ada Santorini, og jeg ringer for å høre om … husbåten som er til leie.» «Santorini», sier kvinnen. «For et vakkert navn. Jeg møtte en familie med det etternavnet da jeg studerte i Milano. Er du italiensk?» «Nei», sier jeg kjapt. «Jeg mener, mannen min var det – jeg mener, ja, husbåten er sikkert utleid allerede.» «Nei», sier kvinnen. «Den er ledig fra den første i måneden. Den er bedårende, men det vet du sikkert hvis du har sett bildene på nettet.» «Bilder?» «Ja», sier hun og leser opp adressen til en nettside. Hurtig taster jeg den inn på PC-en. Kontordøren er åpen, og jeg håper sladrehanken av en trainee i avlukket utenfor ikke tyvlytter. 13
«Jøss», sier jeg mens jeg blar meg nedover bildene på skjermen. «Den … er jo kjempesøt.» Kanskje doktor Evinson tar feil. Kanskje jeg kan flykte fra smerten. Jeg kjenner hjertet løpe løpsk idet en e-post fra sjefredaktøren dukker opp på skjermen. «Innslaget på Today var kjempebra. Produsenten vil at du skal dele flere tips om å reise med barn. Vær klar i studio klokken fem i morgen tidlig for sminke og hår.» Nei. Nei. Jeg kan ikke gjøre dette lenger. «Jeg vil gjerne leie den», utbryter jeg med ett. «Vil du det?» spør kvinnen. «Men vil du ikke høre mer om den først? Vi har ikke engang snakket om leien.» Sladre-traineen står i døråpningen. Hun holder opp forsiden til augustutgaven. En liten jente og moren hennes smiler, vuggende i en hammock. «Nei», sier jeg i det samme. «Det spiller ingen rolle. Jeg tar den.»
Kapittel 2
Jeg åpner øynene, og i et øyeblikk aner jeg ikke hvor jeg er, og tomrommet er herlig skremmende. Så hører jeg lyden fra sjøen utenfor, og omgivelsene rundt meg kommer sakte i fokus. Jeg ligger på en sofa under et kritthvitt sofateppe. Sandalene er fortsatt festet til føttene, og den store, sorte kofferten står ved siden av døren. Jeg titter på husbåten som om det er første gang jeg ser den. Klokken er kvart på seks, det er nesten ni på østkysten. Dette er sjokkerende; det er flere år siden jeg sov så lenge sist. Jeg reiser meg og går ut til det lille kjøkkenet. Jeg lar hånden gli over flisene på kjøkkenbenken og finner en messingnøkkel som ligger oppå et brevark fra Wentworth Eiendom. «Velkommen til Seattle!» står det. «Her er en ekstranøkkel. Bare ring oss hvis du trenger noe.» Jeg stapper nøkkelen i lomma og finner kaffetrakteren. Jeg heller kaldt vann i beholderen, tømmer i en pakke med ferdigmalt frokostkaffe fra Starbucks og hører på trakteren mens den hveser og damper. Jeg titter inn i et skap, åpner et par skuffer, og er glad for at det er godt med utstyr her. Et sett med velbrukte gryter og panner henger på kroker over komfyren. Mange måltider har blitt laget her. Vinglass står på rad og rekke på en hylle, champagneglass er i hylla ved siden av. Jeg funderer på hvem som kan ha presset leppene mot dem i årenes løp, jeg kan nesten høre at de blåser i fløyter og roper «Godt nyttår!» før de samler seg på brygga for å synge 15
«Auld Lang Syne». Var de lykkelige her? Kommer jeg til å bli det? Jeg strekker meg, tar ned en kopp fra hylla og fyller den med kaffe. Jeg holder den opp mot nesen, så tar jeg en slurk før jeg vandrer nedover gangen. En dagseng står klemt inn mot veggen overfor en hvit bokhylle. Hylla er fylt med bøker tidligere leieboere har satt igjen. Maeve Binchy. Stephen King. Jeg smiler idet jeg får øye på en utgave av Den komplette haikerens guide til galaksen. Det var yndlingsboken til James. Jeg lukker øynene hardt igjen, så fortsetter jeg rundt hjørnet, går forbi en knøttliten vaskemaskin og tørketrommel, lintøyskap og et lite bad. Over dusjen flommer lyset inn gjennom et stort takvindu, og et lite firkantet vindu ved dusjkabinettet vender ut mot brygga og innsjøen bakenfor. Jeg ser en ung familie som kjører forbi i en liten motorbåt. Om bord sitter en liten jente med rosa flytevest, og en eldre gutt sitter i baugen sammen med faren sin. Jeg ser vekk. Jeg vandrer ned gangen igjen og går forbi et innrammet bilde av en gammel seilbåt. Jeg myser og skimter navnet Catalina malt med blå bokstaver på siden. Tankene går til øya utenfor kysten av San Diego. Sunrise var grunnen til at jeg dro dit, et år etter bryllupet. Jeg husker sjøfuglene som stupte nedover mot bukta. James var sammen med meg. Vi spiste panini på en liten kafé ved stranden. Jeg trekker pusten dypt og vender oppmerksomheten på nytt mot bildet. De to seilene på båten strutter stolt over treskroget. Det blå vannet er tropisk. Kanskje det er ved Bahamas, eller et sted i Karibia. Hvor seiler hun, dette skipet som heter Catalina ? Hun ser så fri ut, full av liv, der hun suser fremover uten noe anker, uten bekymringer som holder henne igjen. Jeg strekker ut hånden og rører ved lerretet med en finger. Jeg vet at man ikke skal gjøre noe slikt, men det er umulig å forhindre. Bildet er som en magnet. Jeg kan kjenne strekene, teksturen i kunstnerens pensel. Bak meg er trappen – eller, det er mer som en skipsstige – og den fører opp til loftsetasjen over meg. Jeg duk16
ker hodet og klatrer opp til jeg er i overetasjen, hvor granplankene knaker under føttene. Det er en dobbeltseng der oppe, med stivt, hvitt sengetøy, nyvasket og presset, og et gammelt garderobeskap med knotter i messing formet som løvehoder. Over sengegjerdet i tre er et koøye. Det står på gløtt, og jeg merker den kjølige morgenluften mot ansiktet. Jeg hører lyden av et par canadagjess som flyr forbi, de kvekker etter tur og føttene deres stryker langs vannflaten. Forsiktig klatrer jeg ned stigen til stua. Utenfor de franske dørene oppdager jeg en seilbåt som dupper i vannet. Utleieagenten sa ingenting om en seilbåt. Skroget er av tre og har samme farge som honning. Den ser gammel, men velholdt ut. Jeg låser opp døren og går ut på brygga. Jeg legger merke til en gul labrador som snorker utenfor en husbåt på plassen til venstre for meg. Hadde jeg vært i New York nå, ville jeg sittet ved skrivebordet mitt, drukket dagens andre espresso og redigert bladsider. Det hadde jeg gjort frem til klokken var ett, da ville noen løsnet grepet jeg hadde om pulten og tatt meg med ut til lunsj. Jeg ville spist motvillig, før jeg ville skyndet meg tilbake til kontoret. Jeg ville vært på kontoret til over ni, jeg ville dratt først da vaskebyrået dukket opp. Jeg hatet å dra hjem. Jeg setter meg ned på en hvit adirondack-stol og titter utover vestsiden av Lake Union, hvor båter og flytende hjem ligger tett ved vannkanten. Jeg ser en grønn, gresskledt bakke til høyre – Gas Works Park, tror jeg, og husker guideboken om Seattle som jeg bladde gjennom på flyet. Over hele bakkesiden ligger rustne, gamle industrideler som nesten ligner skulpturer. I en time ser jeg på båtene som glir forbi. Fiolinmusikk strømmer gjennom luften, men jeg skjønner ikke hvor lyden kommer fra. Jeg husker noe James pleide å si: At lyd lurer deg når man er på vannet. Noen ganger kan du høre en hvisken fra syv hundre meter unna. Jeg lytter et øyeblikk, musikken fjetrer meg, men så stilner lyden. Jeg hører fottrinn bak meg, så en stemme. «Henrietta!» Det er en mann på brygga. «Henrietta!» Han høres bekymret ut, og et lite øyeblikk lurer jeg på om 17
noen er i fare. Jeg går nølende mot enden av plattingen og titter nedover brygga. Jeg får øye på ryggen hans først. Han er høy og i god form for alderen. Med tanke på den værbitte huden rundt øynene tipper jeg at han er tidlig i sekstiårene. Det grå håret ligger i sideskill og faller ned i pannen slik håret til Ernest Hemingway ser ut på de kjente bildene fra Key West: sjarmerende på en gutteaktig, freidig måte. «Å, hei», sier han og legger plutselig merke til meg. «Du må være den nye naboen.» Han smiler vennlig. «Jeg beklager det med båten», fortsetter han og peker mot seilbåten som ligger fortøyd rett utenfor husbåten min. «Jeg hadde tenkt å flytte den bort til plassen min før du kom. Jeg må bare få entreprenøren til å fikse brygga, og, ja …» «Det går greit», svarer jeg og går et par skritt nærmere. «Jeg heter Jim», sier han. «Ada», sier jeg og tar hånden hans. «Jeg kom i går kveld. Jeg er den nye leietakeren.» Han smiler. «Men da må jeg få æren av å være den første som ønsker deg velkommen til Boat Street.» Jeg titter forvirret på ham. «Ja, det er det vi kaller brygga vår», sier han. Jeg nikker. «Skjønner. Jeg beklager, så du etter noen? En Henrietta?» Smilet blir til en bekymret grimase, som om han plutselig husker noe sørgelig. «Haines, hvor er du, gamle gutt?» Perpleks ser jeg på mens han titter bak seg. Et øyeblikk senere kikker en stokkand skeptisk rundt hjørnet på husbåten foran oss. «Du forstår, Haines her er gift med en fin and som heter Henrietta. Men de krangler masse, og de hadde litt av en oppvask i går kveld.» Han snakker helt uten ironi, som om enders kjærlighetsliv er et viktig anliggende. Jeg er ikke sikker på om jeg burde smile, men det er umulig å hindre det i å skje. «Tror du hun har stukket av?» spør jeg og gjør mitt beste for å holde maska. «Å, nei», sier Jim. «Hun har bare gjemt seg et sted for å furte. I forrige uke fant jeg henne i en kajakk. Hun hadde 18
vært borte i to dager, og Haines var helt fra seg.» Han kneler ved siden av anden, som bruser med fjærene og kommer med et lite kvekk. «Stokkender holder sammen livet ut, vet du.» «Jeg har hørt det», sier jeg. «Det er veldig søtt.» «Ja ja», sier han mens han reiser seg. «Vi krysser fingre for at det kommer andunger i vår.» Jeg smiler. «Andunger?» Han nikker. «De har vært sammen i fem år, og man vil jo anta at de fullbyrder ekteskapet en eller annen gang.» «Kanskje i år», sier jeg. «Kanskje. Gi meg beskjed hvis du ser Henrietta. Jeg bor fire husbåter nedenfor.» «Å», sier jeg og husker hagen jeg gikk forbi kvelden i forveien. «Da er det du som har plantet alle blomstene. De er kjempevakre.» «Nei», sier han kjapt. «Det er hagen til moren min. Foreldrene mine bor ved siden av. Jeg vokste opp her på brygga.» Et øyeblikk står han i dype tanker. «Jeg var lenge borte, men da nabohuset ble lagt ut for salg i fjor, bestemte jeg meg for å kjøpe det.» Han titter nedover brygga. Det er som om han ser på det gjennom en fortidslinse, at det fremstår akkurat slik det var for femti år siden. «Da jeg dro fra denne brygga, sverget jeg på at jeg aldri skulle komme tilbake. Men det tror vel enhver attenåring, eller hva?» Han trekker på skuldrene. «Er det én ting jeg har lært, så er det at tiden får ting til å fremstå i et mildere lys.» Han titter på krukkene med planter foran foreldrenes husbåt. «Uansett hva som skjer, er hjemme hjemme. Det er der du hører til.» Jeg nikker nølende og tenker på mitt eget hjem. Det er mange år siden jeg var i Kansas City. Det gjør vondt å tenke på hvorfor, og jeg legger lokk over tankene for å dempe dem. Og New York City … Nei, det er ikke hjemme lenger, det heller. Nå for tiden er det ingen steder røttene mine kan få feste. «Uansett, jeg må komme meg tilbake», fortsetter Jim. «Mamma og pappa er ikke i toppform lenger. Mamma 19
brakk hofta i fjor høst. Hun er endelig på beina igjen, men hun er skrøpelig. Og pappa, vel, han har problemer med hukommelsen. Noen dager er bedre enn andre.» «Det var trist å høre», sier jeg og tenker på mine egne foreldre. Jeg føler at jeg har skyld i stillheten som har bygget seg opp mellom oss. Jeg har selvsagt ikke gjort det med vilje. Men jeg orket ikke å høre stemmene deres, se ansiktene, som var som speilbilder av min egen smerte. Vi dro for å besøke dem sommeren før … Jeg lukker øynene og ser for meg Ella som hopper opp og ned i den dampende hete natteluften i Midtvesten, hun strekker seg etter ildfluene. «Se, mamma», hviner hun, jeg kan fortsatt høre stemmen hennes. Hun løper mot meg med hendene foldet varsomt sammen. «Jeg klarte å fange en! Hva skal den hete?» Jeg smiler og tar henne med inn. Der finner jeg frem et gammelt syltetøyglass i et av kjøkkenskapene til moren min, og viser henne hvordan man lager et ordentlig ildfluehjem med noen kvister og blader i bunnen. Vi lager hull i lokket med en biffkniv så det lille krypet skal få luft. «Sånn», sier jeg. «Din egen lille ildflue.» Hun presser nesen mot glasset. «Kan vi ta ham med hjem til New York?» Jeg rister på hodet. «Nei, vennen min», sier jeg mildt. «Han hører hjemme her.» Jeg trenger ikke si mer. Hun forstår. Ella skjønte så mye mer enn andre småjenter på hennes egen alder. Jeg sukker, tenker på den magiske sommerferien, tenker på James og foreldrene mine som hadde installert ny huske i hagen den måneden, så Ella, deres eneste barnebarn, kunne få huske. Jeg rister på hodet. Nei, jeg hadde ikke taklet å møte dem. Så da foreldrene mine ringte, tok jeg ikke telefonen. Og det skjedde én dag, og så den neste, og så dag etter dag etter dag. Til slutt sendte jeg et brev. Jeg lovet at jeg skulle ringe når jeg var klar for det. Men jeg visste ikke når det ville bli. Jim kikker ned på Haines og smiler. «Men uansett er det fint å være her for dem, ikke sant?» 20
«Joda», sier jeg fraværende. «Hva med deg?» spør han. «Hvor er ditt hjem?» Jeg ser ut i det fjerne, som om jeg kan se leiligheten min på Manhattan bortenfor Seattles høyhus, før jeg snur meg mot Jim. «Jeg har bodd mange steder», sier jeg. «Jaså», sier han. Øynene hans glitrer, som om han skjønner meg, som om han har hemmeligheter selv. Han nikker. «Vel, du kommer til å trives godt her.» «Jeg håper det», sier jeg. «Forresten, er det en butikk i nærheten hvor jeg kan få tak i det mest nødvendige?» Jim nikker og peker mot gaten overfor brygga. «Pete’s market», sier han. «Butikken ligger bare et par kvartaler bortenfor. Den har vært her så lenge jeg kan huske. De har bra vin også. Men så det er sagt, hvis du trenger noe, er det bare å stikke innom. Vi er rundhåndet med delingen her når det kommer til brød, egg og melk.» Jeg smiler. «Takk.» Jeg snur meg tilbake mot innsjøen, før jeg på nytt vender meg mot gaten ovenfor havna. «Det var mørkt da jeg kom i går kveld, så jeg må fortsatt orientere meg litt. Er det gangavstand til det meste her?» Han nikker. «Den beste kaffesjappa i Seattle ligger rett opp bakken på Eastlake, og du må prøve ut den italienske restauranten Serafina.» «Høres bra ut», sier jeg. Hvis James hadde vært her, ville han allerede ha snust seg frem til den og reservert bord til kvelden. «Det finnes ikke noe bedre lokalsamfunn enn dette på hele vestkysten.» Han snur seg mot Haines, som har lyttet ivrig til samtalen vår. «Ja ja, jeg får fortsette å lete», sier han mens han graver i lomma og finner frem en brødskorpe. «Favoritten hennes: tørr ciabatta.» «Jeg håper du finner henne», sier jeg. Haines skakker på hodet som om han forstår hva jeg sier. Jim nikker. «Jeg kommer tilbake i ettermiddag for å flytte båten bort til plassen min.» «Å, ikke tenk på det», svarer jeg. «Det går helt fint. Egentlig er det litt hyggelig å ha den der.» 21
Han klør seg i hodet. «Jo, hvis det er greit for deg, så.» «Jeg insisterer», legger jeg til. «Hun har hatt litt av en historie her, Catalina.» Jeg rister på hodet. Navnet må stå på siden som vender vekk fra meg. Men så husker jeg bildet. «Catalina?» Han smiler. «I husbåten min», sier jeg og peker mot de franske dørene. «Der er det et bilde …» «Ja», sier han. På nytt glitrer det i øynene hans. «Vel, vi sees.»
Kapittel 3 Penny Wentworth
Seattle, 8. juni 1959 Dexter er borte. Nok en gang. Jeg reiser meg og går ut på plattingen foran på husbåten og dypper føttene ned i det kjølige vannet. Brygga vugger slik den alltid gjør om morgenene når båtene drar fra sørsjøen mot slusene. Jeg liker det aldri når de drar. Det får meg til å føle meg ensom, forlatt. Jeg ser til høyre, hvor den nye naboen på brygga, Collin, bøyer seg over skroget på båten han bygger. Han pusser en del av relingen med lange, jevne tak. Jeg er som forhekset, helt til han plutselig titter opp og smiler. Jeg rødmer og snur meg raskt vekk. Det er fortsatt tidlig, og folk holder seg for seg selv her på brygga i morgentimene. Det er en uskreven regel. Jeg stirrer på innsjøen til jeg ikke klarer å holde blikket for meg selv, og uten å ha fått min tillatelse vandrer det tilbake mot båtplassen til Collin. Han har på seg en hvit T-skjorte med V-hals. Den er gjennomvåt av svette. Jeg kan se formen på brystet hans, de tydelige musklene under den tynne bomullen. Han tørker seg i pannen med håndbaken. Jeg ser vekk før øynene våre møtes enda en gang, og sparker føttene frem og tilbake i det kalde ferskvannet. Det er så mørkt, som en flakong koboltblått blandet med for mye sort. Jeg lener meg frem og forsøker, slik jeg alltid gjør, å se under overflaten. Isteden kan jeg bare skimte mitt eget speilbilde, utydelig og forvridd. Jeg kjenner nesten ikke igjen meg selv, og i det øyeblikket lurer jeg på hvor23
dan jeg endte opp her i denne husbåten, så helt og holdent alene.
Det var ren og skjær tilfeldighet at jeg møtte Dexter. Hvis han ikke hadde glemt mappen. Hvis jeg ikke hadde gått ut av døren for å kjøpe kaffe presis halv ti. Hvis arbeidene på Fifth Avenue ikke hadde stengt Madison Street. Hvis regnet ikke hadde tatt seg opp – da hadde våre veier kanskje aldri krysset hverandre. Den 9. mars 1956 kjørte drosjen til Mr. Dexter Wentworth inn i livet mitt. Han rullet ned vinduet og sa: «Sett deg inn, så slipper du unna regnet. Jeg kjører deg dit du vil.» Han var nesten tjue år eldre enn meg, skremmende kjekk, med firskåren kjeve, markerte trekk og tykt, mørkt hår. Han snakket med bedagelig, mørk stemme. Rolig og selvsikker, som en filmstjerne. «Men jeg skal bare til kafeen rundt hjørnet», innvendte jeg mens jeg glattet håret. Hva kom miss Higgins til å tro? Det brøt jo med alle budene til etiketteskolen å snakke med en fremmed mann, og for ikke å snakke om å dele drosje med en. Men regnet ble kraftigere, og han hadde åpnet drosjedøren og rakte hånden mot meg. «Greit», sa jeg. «Takk skal du ha.» Drosjen var varm og luktet en blanding av etterbarberingsvann og sigarer. «Hva gjør så en vakker jente som deg ute i dette været?» «Jeg skal hente kaffe», sa jeg. «Til læreren min.» Han fikk et lattermildt uttrykk i ansiktet. «Læreren din?» «Ja», sa jeg. «Jeg er student ved Miss Higgins Academy.» Fliret ble til et smil. «Etiketteskole, altså?» Jeg ble glovarm i kinnene. Jeg likte ikke tonen hans. Og om jeg var helt ærlig med meg selv, likte jeg ikke konseptet med etiketteskoler. Men Mama hadde insistert på at jeg skulle gå. Hun hadde sagt at den eneste måten en jente fra 24
sør i Seattle kunne møte en skikkelig ektemann på, var å gå på Miss Higgins Academy. En ektemann. Jeg ønsket meg ikke en ektemann engang. Men Mama ville at jeg skulle få alle de tingene hun ikke hadde hatt. Så derfor begynte jeg på skolen. «Dagens lærdom har vel vært å gå femti skritt med en bok på hodet?» Jeg rynket pannen idet drosjen stoppet foran Bette’s Café. «Takk for turen», sa jeg og strakte meg mot dørhåndtaket. «Men du», sa han. «Jeg mente det ikke vondt. Hør her, kan jeg spandere en kaffe?» Jeg ristet på hodet. «Nei takk, Mr. ….» «Wentworth», sa han. «Dexter Wentworth.» Hvorfor høres navnet så kjent ut? Jeg nikket og gikk ut av drosjen. «Vent», sa han og rullet ned vinduet. «Du kan ikke dra fra meg uten å ha sagt hva du heter.» Jeg nølte. Det kunne da ikke skade. Jeg kom aldri til å se ham igjen. «Det er Penny», sa jeg. «Penny Landry.» «Det var en glede å møte deg, miss Landry.»
Jeg fortalte ikke om møtet med Dexter Wentworth til noen av jentene, men de skjønte det da en enorm bukett med liljer ble levert den samme ettermiddagen. Det var stargazerliljer, de som stikker hodet frem fra vasen og ber om å bli lagt merke til, beundret. Sammen med blomstene fulgte et kort. «Middag på Olympic i kveld. Jeg henter deg klokken åtte. Dexter.» Først syntes jeg det var svært så formastelig av ham, om ikke avskrekkende selvsikkert, å anta at jeg kom til å si ja. Men så flokket jentene seg om meg og kom med beundrende tilrop. Miss Higgins, høy og tynn med grått hår i stramme krøller og perfekte, leppestiftrøde lepper, leste kortet selv. Det skeptiske ansiktsuttrykket forvandlet seg 25
raskt fra skepsis til godkjennelse. «Du vet da hvem denne mannen er, Penny?» Jeg ristet på hodet. «Dexter Wentworth», sa hun. «Kunstneren. Maleriene hans er utstilt i gallerier over hele verden. Han er den mest ettertraktede ungkaren i hele Seattle.» Hun ristet på hodet, som om hun forsøkte å forstå hvordan jeg hadde klart å få slik storfangst på kroken. «Jeg møtte ham i dag morges», sa jeg til mitt forsvar. «Jeg fikk sitte på til kafeen.» Jentene måpte. «Det regnet», la jeg til. «Jeg er grønn av misunnelse», hvinte Sylvia. «Bare tenk om jeg hadde gått og hentet kaffe i stedet for deg. Noen jenter har alltid flaks.» Miss Higgins klappet Sylvia på ryggen. «La dette være en lekse for dere alle», sa hun. «Penny har gjort det meget bra i alle fagene her på skolen, og se, nå får hun lønn for strevet.» Jeg skar en liten grimase. Selvsagt forsøkte miss Higgins å ta æren. «Sylvia, du hadde hatt godt av å øve på å legge sminken riktig i ettermiddag. Du legger alltid rougen for høyt opp på kinnbeina, slik at ansiktet får altfor harde vinkler.» «Ja, ma’am», sa hun og pilte av gårde til sminkerommet. «Og Vivien», sa miss Higgins til den yngste jenta, som var sytten og også den tyngste på akademiet. «Ja, miss Higgins», svarte Vivien med lys, nervøs stemme. «Jeg har sett deg spise kaker igjen», sa hun misbilligende. «Jeg trodde vi hadde diskutert de nye diettmålene dine.» «Ja, ma’am», sa hun. «Du skal gjøre en time ekstra egenvekttrening i ettermiddag.» «Ja, miss Higgins», sa Vivien og satte kursen mot trappen. «Og du, Penny», sa miss Higgins mens hun slo hendene 26
sammen og smilte til meg som om jeg var hennes aller beste elev. «Vi må bruke resten av dagen på å gjøre deg klar for denne særdeles viktige begivenheten.»
Da Dexter tre måneder senere spurte om jeg ville gifte meg med ham, svarte jeg ja. Var det egentlig mulig å svare noe annet? Hvis noen hadde sluppet et diamanthalsbånd ned i hånden din og sagt: «Ta det på, det vil kle deg utrolig godt», ville du selvsagt smilt og lagt halsbåndet rundt halsen og beundret deg selv i speilet. Ja, jeg takket ja til frieriet, kanskje før jeg visste om jeg elsket Dexter Wentworth eller om jeg elsket tanken på å være forelsket i Dexter Wentworth. Men da kurtiseringen, som nærmest fikk meg til å lette, var over, så jeg ham som den mannen han var: en følsom, kreativ og dypt omtenksom mann som elsket meg, og som jeg elsket tilbake. Vi kom til å fortelle kjærlighetshistorien vår til barna våre, og de ville fnise og smile. Historien vår kom til å avsluttes med «lykkelig i alle sine dager», det var i det minste det jeg trodde. Jeg besvimte nesten da Mama snørte igjen ryggen på brudekjolen min. «Vannbarnet mitt svømmer til land», sa hun til meg mens jeg stirret inn i speilet og gransket bildet av meg selv i den enorme, hvite kjolen. Jeg husker at jeg så vekk, jeg klarte ikke se meg selv i øynene. Etter mottakelsen bar Dexter meg over terskelen, en flytende terskel. Han hadde et hus på Queen Anne Hill, men foretrakk å bo i husbåten på Lake Union. Han malte bedre der, sa han, og vannet hjalp til med å rense opp i tankene. Jeg husker at det kjentes som om jeg duvet da han satte meg ned, selv om det nok like gjerne var meg som båten. Hvordan kunne en kvinne finne sin plass på et så maskulint sted, tenkte jeg, og gransket lerretene og kunstsakene, den brune sofaen, samlingen med malte årer og utskårede tregjenstander, gaver fra en kunstnervenn av ham fra urfolket. Men så snudde han seg mot meg og hvisket. «Ikke vær redd, du kan 27
forandre alt her inne så du vil like det.» Han var sjenerøs, alltid så sjenerøs. Jeg lukker øynene og forsøker å huske hvordan han pleide å se på meg på den tiden, med så mye kjærlighet, så stort begjær. Ovnsklokken piper der inne på kjøkkenet og drar meg ut av minnene. Jeg hadde nesten glemt blåbærmuffinsene. Jeg løfter føttene ut av vannet og løper inn for å finne en ovnsvott og drar dem ut, trekker inn den søte, dampende duften. Sist uke snakket jeg med Dexter om drømmen min; å starte et bakeri, men han lo bare. «Du ville hatet det etter fem minutter», sa han og avfeide ideen. «Det er ikke sant», sa jeg. Han klappet meg på beinet. «Søtnos, du ville kjedet deg i hjel.» Det jeg ikke sa, var at jeg kjeder meg i hjel nå. Dexter har kunsten. Jeg har … ingenting. Mama sier jeg burde være takknemlig for at jeg slipper å jobbe. Hun sier at kvinner ville ha myrdet for å være i mitt sted. Men jeg vil gjøre noe. Når huset er vasket, klær reparert og strøket, så er det ikke mer å gjøre. Jeg vil ha noe mer. Jeg stirrer på brettet med muffins og lurer på om Dexter har rett. Hva vet jeg om forretninger? Jeg rister på hodet mens jeg tar muffinsene fra brettet og legger dem over på risten for å kjølne. Jeg velger ut tre stykker og pakker dem inn i et hvitt kjøkkenhåndkle. Jeg skal gi noen til Collin, som en gest for å ønske ham velkommen til Boat Street. Jeg kommer ikke til å spise alle sammen, sier jeg til meg selv, og Dex, ja, ingen vet når han kommer hjem, så det er ikke noe poeng i å la dem gå til spille. Jeg løper bort til bakdøren for å hente skoene mine, men med ett hører jeg en snufselyd fra plattingen. «Hallo?» sier jeg før jeg titter ut av bakdøren. «Er det noen der?» Lille Jimmy Clyde sitter tett opptil husbåtveggen med knærne inn mot brystet og ansiktet begravd ned mot dem. Jimmy er sønnen til Naomi og Gene Clyde, han er åtte år 28
gammel og bor tre båter bortenfor på brygga. I helgene liker Jimmy å sitte med fiskestangen sin, jeg kan se ham fra vinduene på forsiden. Sist lørdag fikk han en ørret, og jeg hjalp ham å rense den. De korte beina hans dinglet ned fra barkrakken ved kjøkkenbenken mens jeg stekte fisken i en jernpanne. Han fikk den til lunsj med smør og persille, og Jimmy sa det var det beste han noensinne hadde spist, noe som var en kompliment med tanke på at moren hans er en dyktig kokk. «Å, vennen min», sier jeg og skynder meg bort til ham. «Hva er galt?» «Mamma hater meg», sa han og tørket en tåre. «Nei, hun gjør ikke det, vennen min», sier jeg og klapper ham på hodet. «Ingen er i stand til å hate deg.» «Så hvorfor sa hun til pappa at hun vil sende meg på kostskole?» Jeg rister på hodet. «Jeg tror ikke det var det hun mente.» Han nikker. «Men hun sa det jo. De tror ikke jeg kan høre dem når jeg er oppe, men det kan jeg.» Jimmy er det eneste barnet på brygga. Det er åpenbart at han ikke hører hjemme her blant foreldrenes nøye koreograferte fester og karrierejag. En gang, på en sammenkomst, så jeg at Naomi snublet over en av lekene til Jimmy på kjøkkenet. Jeg blir fortsatt rystet når jeg tenker på ansiktsuttrykket hennes. Det så ut som om hun var allergisk mot sønnen. Plutselig titter Jimmy opp på meg. «Jeg vet det!» utbryter han. Jeg legger hodet på skakke mot høyre og smiler. «Hva?» «Jeg kan komme og bo hos deg. Du kan være moren min.» I det øyeblikket er jeg overbevist om at en liten del av hjertet mitt knekker av og flyter av gårde. Jeg klemmer hånden hans. «Selv om jeg gjerne skulle hatt deg sammen med meg hele tiden, er foreldrene dine for glad i deg til å gi deg til meg. Og det vet du, kjære.» Han nikker, men blikket er fjernt, akkurat som mitt. 29