Med ryggen mot verden av Åsne Seierstad

Åsne Seierstad

Med ryggen mot verden – fremdeles PORTRETTER FRA SERBIA

ÅSNE SEIERSTAD: Hundre og én dag. En reportasjereise, 2003 Bokhandleren i Kabul. Et familiedrama, 2002 Med ryggen mot verden. Portretter fra Serbia, 2000

© J.W.Cappelens Forlag AS, 2004 Første gang utgitt i 2000, andre gang i 2003 (ny utgave, CUB-serien) Omslagsdesign: Stian Hole Satt hos AIT Nørhaven AS Trykk og bundet hos AIT Gjøvik 82-02-23985-0 www.cappelen.no Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel

Til Frøydis og Dag

Innhold Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Personer dere vil møte i boken . .

11

Lute rygger for Milosevic . . . . . .

17

Forrædernes førstedame . . . . . . .

38

La vie en rose . . . . . . . . . . . . . . .

67

I Guds tjeneste . . . . . . . . . . . . . .

81

Iscenesatt makt . . . . . . . . . . . . . . 106 Krigsforbryterens kone . . . . . . . . 135 Kosovoserbere – ingen adgang . . . 151 Borgermester for demokrati . . . . 170 Motstand med stil . . . . . . . . . . . . 195 Slobodans unge hjelper . . . . . . . . 213 Fløyet fugl . . . . . . . . . . . . . . . . . . 229 De sultnes dal . . . . . . . . . . . . . . . 239 Røtter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 251 Don’t happy, be worry . . . . . . . . 262 Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 283

Forord I had come to Yugoslavia to see what history meant in flesh and blood.

REBECCA WEST, BLACK LAMB AND GREY FALCON,1941

Denne boken handler om tre reiser til Serbia i årene fra 1999 til 2004. Da jeg bestemte meg for å skrive den, hadde serberne akkurat tapt sin fjerde krig på åtte år. Kosovo-krigen var betraktet som sluttført, det samme var seriene av kamper, slag, massakrer, tortur, plyndring og drap i krigsmarerittet som red Balkan på nittitallet. Et sammenhengende inferno som etterlot seg to hundre tusen drepte, over en million fordrevne og istykkerrevne samfunn.

Krigene var ansett som over. Var de det? Var det så enkelt?

I mars 1999 strømmet kosovoalbanere inn over grensene til Makedonia, Montenegro og Albania. NATOs bombekrig hadde akkurat startet. Jeg skulle dekke konflikten for NRK. Flyktningene fortalte om serbiske soldaters overgrep, brente landsbyer og drepte slektninger. Om naboer som jaget dem med gevær.

78 dager senere var det serberne som flyktet i hundretusentall.

Albanerne sto for neste omdreining i Balkans blodige syklus. Nå var det de som slaktet ned, brente og drepte, i en hevngjerrighet som ikke sto tilbake for deres overgriperes grusomhet. Serberne fortalte de samme historiene som albanerne noen uker tidligere.

Om naboer som jaget dem med gevær.

Jeg klarte ikke slutte å fundere over disse Balkans bødler, Europas utstøtte. Som var med på å starte krigene, og som tapte dem alle.

9

Jeg leste side opp og side ned om Slobodan Milosevics maktstrategi og krigsmaskin, om den vingestekkede opposisjonen og undertrykkelsen. Men jeg fant lite om hvem de var, menneskene som nærmest over natten var kastet inn i krigene – i rollene som bødler. Jeg ville prøve å finne ut hvordan de levde, hva de snakket om, hva de brydde seg om.

– Du er bare ute etter å bekrefte fordommene dine, sa folk til meg da jeg ville snakke med dem om dem selv.

– Hvordan kan du forstå hva som foregår når vi ikke forstår det selv engang? spurte en.

– Hvordan kan du be oss svare på spørsmål, vi går jo alle rundt i koma, var reaksjonen fra en ung kunststudent.

Mens jeg forsøkte å finne svar, strammet Milosevic grepet. – Regimet går ikke uten blodbad, sa opposisjonspolitikeren Zarko Korac en vårkveld på en restaurant i Beograd. – Blod vil flyte, forsikret han da jeg innvendte at folk var apatiske og få så ut til å ville kjempe. – Sarajevo så også slik ut, sa han om de øldrikkende menneskene rundt oss, – kvelden før krigen brakte løs.

Jeg fant tretten enkeltmennesker og en familie som jeg fulgte vinteren og våren 2000. Mennesker som til sammen utgjorde et bilde, en mosaikk. Eller en musjkalitsa, som naboen min, Petsa, sa: en serbisk nasjonalrett av kjøtt og grønnsaker hakket i småbiter, krydret og oljet, som står og koker i timevis.

I min musjkalitsa heter de Bestefar Bora, Mira, Rambo eller Branko. De er titoister og nasjonalister, jugonostalgikere eller antinasjonalister. De er studenter, rockestjerner, flyktninger og poeter.

En summende het sommerdag 2000 forlot jeg Beograd. I slutten av september kom boken ut. Prosjektet var sluttført. Trodde jeg.

To uker etter utgivelsen var jeg på vei tilbake til Serbia, med fjorten bøker i kofferten, til alle dem som hadde delt sitt liv og sine tanker med meg gjennom et halvt år. Det hadde akkurat vært 10

valg og det var så vidt jeg kom gjennom passkontrollen, ingen journalister slapp lenger inn i landet. Jeg overbeviste grensevakten om at jeg bare skulle besøke venner.

Dagen etter brakte det løs. Ingen krig, slik Korac dystert hadde spådd, men en liten oktoberrevolusjon. En halv millioner mennesker hadde samlet seg foran parlamentet morgenen 5. oktober, i protest mot at Milosevic ikke anerkjente opposisjonskandidaten Vojislav Kostunica som valgets vinner. De kom fra hele landet, på traktorer, bulldosere, mopeder og i busser. Selv fikk jeg plass på toppen av en gaffeltruck fra Tsjukaritsa. – Jeg forlater ikke plassen min før Milosevic har falt, sa en svær brande av en bonde ved siden av meg. Sammen med ham så jeg menneskemengden storme parlamentet. Regimets siste krampetrekninger var noen liter tåregass og et knippe skuddsalver.

Hundretusener av mennesker hadde denne dagen bestemt seg for at de ikke ville forlate byen før presidenten var styrtet. De som ikke var i Beograd, fulgte hendelsene via tv-skjermen. Om morgenen spydde Radio Televisia Serbia ut sin sedvanlige propaganda. Midt på dagen gikk skjermen i svart – tv-bygningen sto i brann etter at demonstranter hadde stormet den. Sjefene forsvant ut bakveien, mens journalistene overtok kommandoen. Om kvelden satt Vojislav Kostunica for første gang i statskanalens studio.

Under navnet hans sto det: Jugoslavias president.

Mange av vennene mine var ikke så sikre på seieren. – Det er for enkelt. Serbia kan ikke gjøre helomvending på noen timer.

Jeg skjønte at boken ikke var sluttført likevel. Jeg måtte skrive videre, om vinnerne som var blitt tapere og taperne som var blitt vinnere. På nytt oppsøkte jeg de menneskene som hadde utgjort enkeltdelene i min mosaikk. Hva tenkte de nå?

Jeg førte den andre utgaven av boken frem til den endelige avslutningen på Milosevics æra – arrestasjonen 1. april 2001.

Historien om da Serbia skiftet ansikt.

– Han bygde et nettverk av ondskap. Han manipulerte oss i tretten år. Han utarmet landet med sin krigsgalskap og snudde resten 11

av verden mot oss, sa statsminister Zoran Djindjic til meg denne solfylte vårdagen. Vi satt i baksetet på hans svarte limousin. Det var bare gått noen timer siden president Milosevic ble arrestert.

– Under dårlig lederskap kan serberne begå den grusomste ondskap, under godt lederskap kan vi utføre dåder. Som med et jorde; dersom det ikke blir tatt vare på, gror villniset opp, men hvis man vanner og gjødsler såkornene, kan man høste, fortsatte han. – Serberne er late, udisiplinerte og blottet for selvkritikk.

Vår største feil er å tro at vi er sterkere og bedre enn andre.

Den ferske statsministeren fra Det demokratiske partiet forklarte meg hvordan hans landsmenn skulle skrus sammen på nytt.

– Vi må formes slik at vi passer inn i verden igjen. Vi har vært med i hver eneste krig og krise på Balkan dette århundret, og latt oss lede av gale ideologier, demagogi og syke politikere. Etter andre verdenskrig fikk vi Tito, etter at muren falt fikk vi Milosevic.

Etter Milosevic fikk Serbia Djindjic. Han var full av tiltak, og gledet seg til dagen da han skulle stille sin tidligere fiende for en domstol. Filosofiprofessoren ville lede Serbia tilbake til Europa, vende både ansiktet og brystet mot verden. Han slo ned på gamle makthavere og deres forbindelse til mafiaen, startet reformer i hæren og helsesektoren, tenkte nytt innenfor skolevesenet, næringslivet og jordbruket. I slutten av juni 2001 fikk han drømmen oppfylt, Milosevic var på vei til den internasjonale domstolen i Haag.

Etter 11. september 2001 vendte verdens oppmerksomhet seg fra Balkan. Reporterne som en gang dekket regionen reiste til andre, enda mer kriserammede områder, mens Serbia fortsatte sin skjeve gang. De politiske fraksjonene som en gang sto sammen i kampen mot Milosevic, hensank i en lammende maktkamp. Gang på gang ble valgresultatene underkjent fordi folk ikke gadd å møte opp. Mens de demokratiske partiene og deres ledere kranglet, økte oppslutningen om Milosevics ideologiske arvtakere – nasjonalistene.

12

Zoran Djindjic ble stadig mer upopulær. De knallharde reformene hans fikk folket til å ønske seg tilbake. Mafiaen ville ha igjen det systemet de kjente og kontrollerte. 12. mars 2003 ble statsministeren skutt og drept idet han var på vei inn i regjeringsbygget.

Først etter drapet ble Djindjic elsket og savnet. Serbia stagnerte.

Nok en gang sto det klart for meg at historien ikke var ferdig fortalt. I likhet med resten av verden hadde jeg hatt blikket rettet mot andre kriger, under andre himmelstrøk, mens Serbia snublet på sin ensomme vei. Våren 2004 oppsøkte jeg de gamle vennene mine igjen for å finne ut hva som hadde skjedd med dem de siste tre årene.

Vi kan ikke lenger late som om Serbia beveger seg fremover, når det er klart at landet absolutt ikke gjør det, leste jeg før jeg dro.

Ultranasjonalismen er en avgjørende faktor i politikken, økonomien er i dyp krise, statsinstitusjonene er svært svake og sikkerhetstjenesten blir brukt til politiske formål, fastslo det anerkjente International Crisis Group.

Apatien hersket. Folk som en gang kjempet i gatene for frihet, var desillusjonerte over at de nye makthaverne ikke styrte annerledes enn de gamle. Den internasjonale hjelpen ble stadig mindre, den politiske støtten nesten borte. Mens EU bygde motorveier hos den jugoslaviske lillebroren Slovenia, grodde Serbia igjen, som Djindjic spådde, til et villnis. Ettersom den nye regjeringen under Vojislav Kostunica ikke «samarbeidet tilfredsstillende» med domstolen i Haag, trakk USA våren 2004 tilbake sin planlagte hjelpepakke på hundre millioner dollar og avviste all støtte til Serbia gjennom Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet.

Konflikten rundt Haag-domstolen hang nøye sammen med et annet og langt dypereliggende emne: spørsmålet om skyld.

Helt siden tribunalet for krigsforbrytelser i det tidligere Jugoslavia ble opprettet i 1993, var domstolen betent materie. Tribunalet ble dannet fordi statene som en gang utgjorde Jugoslavia, enten ikke kunne, eller ikke ville, stille sine egne krigsforbrytere 13

for retten. Tvert imot ble de anklagede ofte fremstilt, og hyllet, som helter. Dette var tilfellet i Kroatia, i Bosnia og ikke minst i Serbia.

Det var – og er fremdeles – alltid «de andre» som har begått forbrytelser og «vi» som er ofrene. Offer-syndromet ligger som tykk tåke over Balkan. Alt fra det mytologiserte slaget mot tyrkerne på Kosovo-sletten i 1389, der serbernes martyr, Tsar Lazar, oppga det jordiske riket for himmelriket, til massedrapene på serbere under andre verdenskrig og fordrivelsen fra Krajina og Kosovo på nittitallet, nærer offer-tenkningen. Å motarbeide domstolen har blitt en måte å vise patriotisme på. «Hvorfor oss? Hvorfor oss?» spør innbyggerne, i Serbia, i Kroatia, i Bosnia. «Det var de andre som angrep. Vi bare forsvarte oss.»

Under parlamentsvalget i 2003 fikk Det radikale partiet og Serbias sosialistiske parti rundt en tredjedel av stemmene. Begge partilederne, Vojislav Seselj og Slobodan Milosevic, sitter i Haag.

Under presidentvalget i juni 2004 vant demokraten Boris Tadic, men til det siste var det usikkert om han ville bli slått av ultranasjonalisten Tomislav Nikolic, en mann som fremdeles fabler om Stor-Serbia. Landet er delt mellom ønsket om å orientere seg mot Europa og kreftene som fremdeles nærer seg på myter om fordums stolthet.

Det var i dette delte Serbia jeg lette opp mine gamle venner, som jeg nå møtte på femte året. Jeg var nysgjerrig på hvordan de hadde tilpasset seg enda en ny virkelighet. Det var tankevekkende møter jeg hadde med dem denne våren, gripende å se hvordan noen klarte seg, mens andre bukket under.

Trist måtte jeg innse at tittelen jeg satte på boken fire år tidligere, Med ryggen mot verden, fremdeles passer. Ja, den passer bedre enn noen gang.

Oslo, 4. juli 2004

14

Personer dere vil møte i boken Slobodan Milosevic President i Serbia 1989–97 og leder for Serbias sosialistiske parti.

President i Jugoslavia 1997–2000. Arrestert 1. april 2001, sendt til Haag 26. juni samme år. Er anklaget for folkemord og forbrytelser mot menneskeheten av Den internasjonale domstolen i Haag.

Fører sin egen sak for domstolen.

Zoran Djindjic Statsminister i Serbia 2001–2003. Drept i et attentat 12. mars 2003. Etter to tiår som vestlig orientert opposisjonsleder, var han hjernen bak demonstrasjonene som førte til Milosevics fall. Da han kom til makten, forsøkte han å innføre markedsøkonomi og reformer.

Vojislav Kostunica President i Jugoslavia 2000–2003. Gikk av da Jugoslavia ble oppløst og unionen mellom Serbia og Montenegro ble innført i 2003.

Overtok som statsminister i Serbia våren 2004. Sentrumspolitiker med nasjonalistiske anslag, ønsker å roe ned reformkursen.

Vojislav Seselj Ultranasjonalist, doktor i statsvitenskap og leder av Det radikale partiet. Kommanderte ulike paramilitære grupper under krigene på Balkan på 1990-tallet, og sitter nå i Haag anklaget for krigsforbrytelser. Partiet hans har en økende tilhengerskare i Serbia.

Vuk Draskovic Leder av Serbias fornyelsesbevegelse. Nasjonalistisk forfatter på 1990-tallet, inngikk en allianse med Milosevic, men forlot stil15

lingen som visestatsminister under Kosovo-krigen i 1999. Er blitt utsatt for flere attentatforsøk, og blir ansett som en politisk kameleon. Han er nå utenriksminister i Vojislav Kostunicas regjering.

Boris Tadic Leder av Det demokratiske partiet og valgt til president i Serbia 26. juni 2004. Ønsker å knytte sterkere bånd til vesten og innføre markedsøkonomi.

Radko Mladic General og militær leder for de bosniske serberne under krigene på 1990-tallet. Anklaget av domstolen i Haag for folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Mladic ledet angrepene på byer og landsbyer i Bosnia, og var ansvarlig for flere massakrer, blant annet Srebrenica. Fremdeles på frifot sommeren 2004.

Radovan Karadzic De bosniske serbernes politiske leder på 1990-tallet. President i den bosnisk-serbiske administrasjonen i Pale. I likhet med Mladic ettersøkt av domstolen i Haag, men er sommeren 2004 fremdeles på frifot, beskyttet av serbiske nasjonalister i Bosnia.

Alia Izetbegovic Muslimsk leder i Bosnia. President i Bosnia Herzegovina 1990–1996. Døde i 2003.

Franjo Tudjman President i Kroatia 1990–1999. Døde i 1999.

Hacim Thaci Tidligere leder for Kosovos frigjøringshær, UCK. Nå politiker i Kosovo.

16

Lute rygger for Milosevic Fuglen som står tidlig opp, fanger marken SERBISK VISDOMSORD

Hver morgen i sekstiden kan man høre at det plystres i en fløyte mellom husene til Borisav Vojnovic og Nikola Randelovic. Det betyr at kaffen er klar. Sterk, tyrkisk kaffe med tre skjeer sukker og en sylskarp rakija. Dagen er forlengst startet i landsbyen Stanjinac, i fjellene sør i Serbia. Selv står Borisav opp i femtiden for å fore de to kyrne, sauen, lammet, hønene og hanen. Han har allerede godsnakket med Suba og Sredana, foret dem, gitt dem vann og båret ut kuruker som ryker i den kjølige morgenluften.

Han har sett til sauen Bonka og lekt med lammet hennes, som ikke har noe navn fordi det skal slaktes i juni.

– Dyra må få mat først, sier han. Først etter en times stell er det tid for kaffe og rakija, annenhver dag hos Borisav, annenhver dag hos Nikola. Borisav har krysset av på kalenderen hvilke dager som er hans. Denne morgenen er det Nikola som kommer humpende over gårdsplassen på to trestokker. Han strever seg opp trappen til Borisavs hus. De to mennene hilser og setter seg. Rakijaen nytes i ett drag. – Nesedrag, kaller Borisav det, for det er like viktig å kjenne brennevinets aroma i nesa som å føle virkningen i kroppen.

Mennene puster fornøyd ut etter den sterke drikken – en travitsa, av ordet trava, som betyr urter på serbisk. Borisav har laget den selv på plommer og tilsatt kantarion, skarsøte, ryllik og salvie.

Over kaffen går praten om maisen som skal sås og potetene som skal settes. Og selvsagt om dyra. I begynnelsen av mai skal Suba 2. Med ryggen mot verden

17

kalve, kalven har allerede fått navnet «Kompjuter», for Borisav har bestemt seg for å selge den og bruke pengene på en datamaskin til sønnesønnen. De gamle mennene snakker videre om såtider, og selv om det denne aprildagen ser ut til å bli nydelig solvær, minner Borisav om frostnatten 14. mai 1952, da avlingen gikk tapt for alle i landsbyen. – Man må ikke la seg lure av en tidlig vår, sier Borisav, og ber meg kalle ham Deda Bora – Bestefar Bora.

– Det gjør alle andre på din alder, sier han.

Stua hans er møblert med det aller nødvendigste: et bord, noen stoler, et skap, en kiste og en sofa. På veggen henger en kalender og et bilde av Slobodan Milosevic i glass og ramme. Bildet er fra slutten av 1980-tallet og litt falmet; Milosevic ser ung og energisk ut. Sør-Serbia er Milosevics kjerneområde, og de mest trofaste velgerne er som Deda Bora og Nikola – godt over pensjonsalderen.

– Milosevic er den beste presidenten for Serbia. Han beskytter og forsvarer oss mot dem som vil selge oss, sier Deda Bora og sikter til opposisjonen i Serbia.

Som for de fleste serbere har også Deda Boras levestandard sunket drastisk de siste ti årene, de samme årene som Milosevic har hatt makten. Inntektene er en brøkdel av hva de var, og sparepengene forsvant under hyperinflasjonen i 1993. Deda Bora vet svar: – Man kan ikke bli rik og føre krig samtidig.

– Milosevic burde vel ikke startet alle disse krigene? spør jeg.

Den gamle mannen ser himmelfallen på meg.

– Serbia har aldri startet noen kriger. Vi ble angrepet, først av slovenerne, så av kroatene, så av muslimene, vi måtte jo forsvare oss, sier han. – Men vi vil komme oss etter dette og, slik vi reiste oss etter andre verdenskrig. Når har vel serberne ikke klart å reise seg etter et nederlag?

Nikola nikker. – Ingen kan slå oss, sier han.

Det er fremdeles Tito som er Deda Boras store helt. Selv ikke Milosevic kan måle seg med ham. – Under Tito torde ingen røre oss, ingen blandet seg opp i våre saker, og vi kunne samarbeide med alle stater på like fot. Vi har aldri levd så godt som under 18

Tito, verken før eller senere, sier han og innrømmer at Milosevic har noen få feil. – Tito var en diplomat, det er ikke Milosevic.

Som en god titoist er Deda Bora ateist. Det rimer dårlig med bildet på veggen i soverommet – Leonardo da Vincis maleri av nattverden med Jesus og disiplene.

– Jesus? utbryter Deda Bora. – Det der er ikke Jesus, det er Tsar Lazar, som døde på Kosovo-sletten i 1389. Bildet viser det hemmelige måltidet før slaget. Ser du ham til venstre, i gult, det er Vuk Brankovic, som forrådte Tsar Lazar, slik at han falt for tyrkerne. Og ser du han som hvisker noe til Lazar, det er Milos Oblic. Han sa: Du har en forræder ved ditt venstre kne. Men Lazar hørte ikke på ham og tapte slaget.

Det er ikke rom for tvil i Deda Boras fortelling, til tross for at bildet er en kopi av da Vincis nattverd. Men på den Tito-tro landsbygda tok myten om Tsar Lazars offer plassen til Jesus. Det siste måltid ble til Tsar Lazars hemmelige måltid. Judas ble til Vuk Brankovic. Disiplene til serbiske soldater.

På soverommet er det et annet bilde som fanger min interesse. På en chaiselongue i en barokksal ligger en halvnaken dame.

Bak henne vifter gardinene i et stort vindu med utsikt ut mot en strand med palmer. Rundt henne svever små, fete, nakne babyer.

– Det var Veritsa som hengte det opp. Hun var så glad i barn, sier Deda Bora og går ut av rommet. Borisav og Veritsa giftet seg da de var sytten år, foreldrene hadde foreslått giftermålet allerede mens de var barn. Og slik ble det, selv om Veritsas foreldre aldri fikk oppleve det. De ble drept av bulgarske fascister da hun var tolv år. Hun så dem bli skutt på gårdsplassen i 1942, beskyldt for å ha hjulpet partisanene. – Det var noe spesielt med Veritsa. Jeg vet ikke hva det var, for meg var hun annerledes enn alle andre jenter. Jeg visste hele tiden at det skulle bli oss.

Deda Bora setter seg tungt ved stuebordet.

– Vi mistet de fire første, sier han sakte og knyter nevene, så knokene hvitner. – Ingen leger fant ut hvorfor de døde før de ble en måned gamle. Veritsa mente det lå en forbannelse over henne 19

og prøvde alle mulige kjerringråd. Da det femte barnet ble født en kald desemberdag i 1956, pakket hun det godt inn, la bylten på veien og ventet bak noen busker. Etter en stund kom en mann, fant barnet og tok det med hjem. Veritsa fulgte etter. Hun viste seg ikke før sønnen var båret inn hos mannen. Ifølge folketroen blir forbannelsen brutt når en annen tar barnet med hjem. Gutten vokste opp og fikk navnet Najden, som betyr «funnet». Han ble eneste barnet i familien, og er i dag en svær kar på over hundre kilo og oberst i den jugoslaviske hæren. – Først da det var klart at han ville vokse opp, begynte vi å leve igjen, sier Deda Bora. – Da hadde vi opplevd sju år med spedbarnsdød.

Veritsa trodde hele livet at det var mannen på veien som reddet Najden. Deda Bora er mer usikker. – Jeg tror bare på det jeg kan se, sier han. – Det er derfor jeg heller ikke tror på Gud. Det er gått tre år siden Veritsa døde. Hun hadde lenge hatt smerter, men klaget ikke. Da hun endelig kom seg til lege, var det for sent.

Tårene spretter frem i Borisavs øyne når han snakker om henne.

– Hadde det ikke vært for dyra, hadde jeg vært svært ensom. Jeg snakker med dem hver dag, og de svarer. Dessuten har jeg naboene mine, selv om de forsvinner en etter en, enten i graven eller til en leilighet i byen. Men det hjelper ikke med naboer, jeg er alene i huset, det er det som er trist. Jeg liker ikke å spise for meg selv, og jeg drikker aldri kaffe alene. Kaffe alene er ikke kaffe.

Borisav Vojnovic går i sitt syttiende år. Hele livet har han bodd i landsbyen Stanjinac, i fjellene mot grensen til Bulgaria. Landsbyen består av tre husklynger med et par kilometers avstand, til sammen litt over hundre gårdsbruk. Landskapet er idyllisk, med sletter og heier og utsikt over en dyp og frodig dal. I veikanten vokser fioler, og aprikostrærne har store, rosa knopper. Kirsebærtrærne er i full blomst. Men idyllen bedrar. Stanjinac er en døende landsby. Mye av jorden ligger brakk, mens vinstokkene tørker ut fordi det ikke er noen til å stelle dem. På jordene kan man fremdeles se folk med hest og plog. Det er tungt arbeid i den leirete jorden. De fleste i landsbyen er over seksti år. Hver morgen kan 20

man se de lute ryggene på vei til jordene, med en hakke i hånden.

De retter ryggen så godt de kan når de stopper og hilser. – Jorda trekker dem ned til seg, sier Deda Bora om de lute ryggene. – Den vil ha oss tilbake. Den yngste i landsbyen er rundt førti år, og ungkar. – Det er for sent for ham. Han har allerede blitt som en olding, sier Deda Bora.

Det er ett barn i landsbyen, landhandlerens. På 1960-tallet løp et hundretalls unger rundt på gårdsplassene og jordene. Når jeg spør om hvor mange som bor i Stanjinac, begynner Deda Bora å telle: – Smilja, Violeta, Smilitsa, Bina, meg selv, Branka, Tikomir, Smira, det blir åtte, en Tikomir til, Naditsa, Peritsa, Bogdana, Mara, Bora og Nikola …

Deda Bora er den man spør når noe skal ordnes. I dag er det harven til Tikomir som har stanset. Vi går det lille stykket til huset hans. Deda Bora peker og forteller om trær, jorder og hus. – Det treet er over fem hundre år gammelt, sier han. – Alle som gifter seg må bort til det, de tror det bærer lykke.

Fremme hos Tikomir setter Deda Bora seg på en krakk med brillene på nesa og skrunøklene ved siden av. Tikomir står og ser på mens Bora fikler med motoren. Bestefar Bora er en av de sprekeste i landsbyen og ser ut som en unggutt i forhold til naboen, som er rundt åtti. Også han dyrker fremdeles jorda si, om enn med lut rygg.

Deda Bora får orden på maskinen og harver like godt hele jordlappen for Tikomir, når han først er der. Kona byr på kaffe og maiskaker og viser bilder fra bryllupet til datterdatteren. Den furete hånden hennes holder stolt et fotografi av barnebarnet i skinnende hvit brudekjole. Bildet ligger i en blank plastpose så det ikke skal bli skittent og støvete, slik går det rundt bordet.

Den glitrende datterdatteren poserer sammen med besteforeldrene. De når henne til skuldrene, bestemoren i skaut og bastsko, bestefaren i dress. Mens bruden poserer kokett, stirrer Baba og Deda – Bestemor og Bestefar – med alvorlige ansikter i kameraet.

At datterdatteren eller noen andre av Binas og Tikomirs barne21

barn skal ta over gårdsbruket, er utelukket. – Denne landsbyen har ingen fremtid, sier Deda Bora over maiskakene. – Om tjue år er det ingen igjen her.

Da vi rusler hjem fra Tikomir og Bina, passerer vi flere fraflyttede hus. Vi stopper for å se på en mann som pløyer åkeren nedenfor veien. Hesten og mannen må hvile hvert minutt, svetten siler av kroppene deres. Deda Bora sukker og går videre. Selv var han den andre i landsbyen som kjøpte traktor, i 1980. – Det var en av de største dagene i mitt liv, fastslår han.

Klokken to er det klart for lunsj. Syltet paprika, hjemmelaget ost, bønner og brød. Selv klager han over manglende matlyst. – Du skulle sett meg før, mens Veritsa levde, da var jeg stor, sterk og kraftig. Nå blir jeg tynnere for hver dag. Jeg kan ikke spise kjøtt lenger, jeg har mistet for mange tenner, sier han.

Maten smaker friskt av sol og natur. Deda Bora er berømt for osten sin, som han selger til folk i landsbyen. – Du tar ti liter melk, tilsetter en spiseskje salt per liter og lar det koke i seks minutter, sier han og finner frem klokken han bruker til å måle tiden. For virkelig å vise hvor lenge seks minutter er, setter han den på ringing. – Så tilsetter du to spiseskjeer åtti prosent eddik, og koker en gang til i seks minutter. Hell massen opp i et klede, og press den under en stor, flat stein. Så venter du til den er ferdig. Det tar vel et døgn. Du kan lage den selv når du kommer hjem til Norge, foreslår han.

Etter lunsj er det tid for å fore dyra igjen. Jeg tilbyr meg å bære de tunge vannbøttene, men bonden nekter hardnakket. – Den som har gått på skole, slipper å hjelpe til, sier han som om det burde være kjent for alle. Så jeg synker ned i høyet på låven og lar aprilsolen varme meg mens jeg hører Deda Bora prate med kyrne nedenunder.

Allerede som åtteåring arbeidet vesle Borisav som gjeter. Han har vært bonde, skredder, kremmer, soldat, musiker, Tito-propagandist og gruvearbeider. Som nygift syttenåring bar det rett til tre år i militæret, deretter jobbet han noen år for Agitprop, folke22

frontens avdeling for agitasjon og propaganda under Tito. – Alt som skulle gjøres, måtte gå gjennom Agitprop. Jeg reiste rundt på landsbygda og underviste, både om Tito og hans politikk, og om hvordan bøndene kunne få mer ut av jorda si. Det siste var det viktigste, for det var ikke nødvendig å agitere for Tito, alle støttet ham uansett. Etter årene i Agitprop ble han utnevnt til skatteinnkrever. Det ville han ikke, for hvordan skulle han kunne kreve skatt av naboene sine? Da han nektet, måtte han arbeide i en gruve i stedet. Etter noen år kjempet han seg opp av gruva og startet et omreisende orkester. Deda Bora spilte klarinett i brylluper, begravelser og barnedåper. Det var gode penger, men strevsomt.

– Serbiske fester ender i slagsmål på morgenkvisten. Ofte måtte musikerne løpe i dekning for å unngå å bli innblandet i slåsskampene, erindrer han. Deda Bora har fremdeles arr på beinet etter at han ble truffet av en vinflaske som knuste. – Når serberne er fulle, blir de fæle, slår han lakonisk fast. Men det var ikke flaskekastingen som fikk han til å slutte som omreisende musikant.

– Jeg begynte å miste tennene allerede for tretti år siden. Man kan ikke spille klarinett uten tenner.

Etter musikerårene begynte han som skredder, hele tiden ved siden av gårdsdriften. Deda Bora satt ofte og sydde til elleve om kvelden, før det var tid for å gå ut på jordene og pløye.

Den gamle symaskinen står fremdeles på soverommet, og det ligger tøyrester, sakser og målebånd på bordet. Deda Bora var skredder i tjuefem år og spesialiserte seg på hatter, forklær og skjørt. Plisséskjørtene hans var berømte i landsbyene rundt. – Jeg var den første som lagde broderier på hverdagsforklærne. Mange kvinner i Sør-Serbia går fremdeles med skjørtene og forklærne mine, sier han stolt. I helgene reiste han og Veritsa rundt på markedene for å selge klærne. – Det er det beste arbeidet jeg har hatt i mitt liv. Det er ikke den landsbyen i hele det østlige Serbia jeg ikke har vært i, som soldat, agitator, musiker eller kjøpmann.

Under folkefrontens tid gikk jeg til fots, da jeg ble skredder, fikk jeg råd til bil.

23

Deda Bora ble tidlig tatt opp som medlem i det jugoslaviske kommunistpartiet, en stor ære på landsbygda. – Men jeg ga opp kommunismen da alle andre gjorde det, sa han. – Da Tito døde.

Troen på Tito arvet han av foreldrene sine, som støttet partisanenes motstandskamp under andre verdenskrig. Borisav var ti år da krigen startet. – Tyskerne oppførte seg bra her, de var høflige og ordentlige. Det ble verre da de bulgarske fascistene okkuperte oss. De er som oss, de drepte og voldtok og ødela det de kom over, forteller han. Under krigen ble undervisningen holdt på bulgarsk, og Deda Bora tenker fremdeles med gru på hvordan alle i klassen fikk bulgarske navn. – Boris Georgijev Vojnov, kalte de meg. Men for meg var navnet mitt fremdeles Borisav Vojnovic.

Deda Bora husker godt hvordan partisanene og tsjetnikene krevde husly i landsbyen.* Det var bare å åpne døren, uansett hvem man støttet. En gang sov over førti partisaner i den vesle stua. – Partisanene mottok bare mat hos dem som hadde nok. Vi hadde ikke annet enn polenta med fett å gi dem. De spiste bare etter at de så at vi barna også fikk. Tsjetnikene, derimot, tok for seg av alt vi hadde i kjelleren.

Etter middagsstellet er det tid for kaffebesøk hos naboen. Her sitter halve landsbyen samlet. Dagens tema er den store protestdemonstrasjonen opposisjonen i Serbia planlegger. – De har fått penger av amerikanerne til å arrangere den, og dersom det kommer mange mennesker, får de enda flere penger, fastslår Deda Bora. – Amerikanerne har kjøpt opp forrædere som er villige til å selge landet sitt. Men vi har en dyktig etterretningstjeneste som har funnet ut av planene deres. *Partisanene

deltok i motstandskampen mot nazistene. Mot slutten av krigen ble partisanene ledet av Tito og kommunistpartiet som en regulær hær, og gikk seirende ut av borgerkrigen i Jugoslavia. Tsjetnikene var en monarkistisk motstandsbevegelse, ledet av oberst Draza Mihajlovic. I begynnelsen samarbeidet de med partisanene, senere kjempet de mot dem. Iblant gikk de sammen med italienske og tyske styrker i kampen mot partisanene.

24

– Hvordan kan du vite det? spør jeg.

– De har fortalt det på tv. Heldigvis har de fortalt oss det, så vet vi hva som foregår.

Deda Bora får all sin informasjon gjennom statskontrollert tv og radio. Der er Milosevic frelseren, mens alle som er mot ham, er forrædere. USA er hovedfienden. På tv vises det til stadighet hvordan amerikanske KFOR-soldater i Kosovo forsøker å roe gemyttene hos dem serberne kaller albanske terrorister.

– Amerikanerne må forlate Serbia, se hva de har gjort med Kosovo. De hisser opp albanerne til å begå ugjerninger. Det er snart ikke serbere igjen i Kosovo, selv om Kosovo er vårt, sier Deda Bora.

– De er jo egentlig alle serbere, sier en nabo. – Men noen er serbere som gikk over til islam for å unngå å bli drept av tyrkerne, sier han.

– Hvorfor er Kosovo så viktig? spør jeg.

– Fordi det er serbisk.

– Dersom KFOR drar, kommer nok serberne tilbake igjen, sier Deda Bora og forteller at amerikanernes mål er å okkupere hele Serbia. – De vil sikre seg rikdommene våre, sier han. – Men amerikanerne kommer aldri frem til Beograd. Akkurat som Hitler ikke klarte å ta Moskva, sier han og ser mot klokken på veggen.

Det er tid for kveldsstellet. Etter at alt arbeidet er gjort, ser vi en dokumentar på tv. Den heter «Amerika og Kosovo» og handler om USAs konspirasjon mot Serbia. Deda Bora følger konsentrert med og får vite enda mer om amerikanernes planer for å overta Serbia.

– Det største problemet er at det er så mange terrorister her, sukker Deda Bora når programmet er over.

Siste dagen jeg er i Stanjinac, går vi en tur til kirkegården.

Deda Bora tenner lys på Veritsas grav. Han står lenge med blikket mot gravsteinen. To alvorlige ansikter stirrer tilbake. Det er gravert inn bilde og navn av både ham og Veritsa. På gravstei25

nen står det Veritsa Vojnovic 1930–1997 og Borisav Vojnovic 1931–.

– Her ligger hun og venter på meg, sier enkemannen.

Ved siden av gravsteinen står et lite steinkors uten navn. Der ligger barna de mistet.

– Noen sier at motgang og tap gjør sterk. Det er ikke sant, å miste et barn kan ikke gjøre en sterk, det gjør en bare svak. Jeg vil alltid leve med sorgen over de fire barna som ikke vokste opp.

Når jeg har vært på kirkegården, klarer jeg ikke gjøre noe. Hele meg er bare sorg.

Men dyra må få sitt. Deda Bora går de bratte bakkene opp til sin del av landsbyen, et par kilomter fra kirkegården. Vi skilles på halvveien. Han skal ta ettermiddagsstellet, jeg skal tilbake til Beograd. Deda Bora gir meg et forkle til avskjed, det er brunt med gule og grønne blomster og en svart blondekant nederst.

– Du må hilse foreldrene dine. Ta godt vare på dem, er det siste han sier før han strever seg videre opp de bratte bakkene.

Det er nærmere jul før jeg ser Deda Bora igjen. Serbia har gjennomlevd et presidentvalg og en revolusjon, Milosevic har falt og om noen dager, på lille julaften 2000, er det parlamentsvalg. Det ventes at den demokratiske opposisjonen kommer til å vinne med stort flertall. Jeg er spent på å se igjen Deda Bora og høre hva han syns om alt som har skjedd de siste månedene. Har han som mange andre vendt Milosevic ryggen etter at han falt fra makten?

Grandniesen hans, Danijela, gir meg skyss fra Beograd. Vi kjører opp den kronglete grusveien, over bakketoppen, forbi kirken, oppover den bratte åskammen. Vi svinger til høyre ved landhandleren, kjører forbi jorder og fraflyttede hus. Der er søsterens hus, der er Nikolas – og så – der, er Deda Boras hus.

Han står i desembersolen på gårdsplassen og rører, trygg og traust, i en svær jerngryte. Like vakker som i vår – isblå øyne, kritthvitt hår og et blikk som holder deg fast. Jeg får tre kyss på kinnet, slik skikken er.

26

– Hvordan er det med foreldrene dine? er det første han spør om. – Og hvordan går det med boken din?

Jeg svarer mens Deda Bora rører rolig i den svære gryta, som er fylt med kokende flesk.

– Jeg slaktet grisen min i går, forteller han. – 130 kilo var den blitt, nå skal jeg lage pølser, røyke skinke og koke tsjvarts.

Den putrende massen i gryta skal bli tsjvarts. Flesket kuttes i terninger, kokes først i litt vann og siden i sitt eget fett. Etter fire timer er det brunt, det presses for overflødig fett og legges til tørk for å bli sprøtt. – En delikatesse, sier Deda Bora. Fettet som blir til overs, bruker han i maten og til å steke med.

Deda Bora legger på mer ved under gryta og unner seg en pause i fleskekokingen. Najden, som er hjemom for å hjelpe faren med slaktingen, tar over. Deda Bora inviterer på hjemmelagd plommebrennevin og tyrkisk kaffe.

Jeg smugtitter inn i stua for å se om bildet henger der ennå.

Det gjør det.

Deda Bora skjærer skiver av den berømte osten sin og byr oss.

– Alt står bra til med Suba og Sredana, og sauen Bonka, forteller han. – Og det kom fine plommer. Men ellers har det vært en elendig høst, solen brente bort halve avlingen.

For Deda Bora må høsten 2000 ha vært en elendig høst på flere måter.

– Et kupp, fastslår Deda Bora. – Betalt og støttet av amerikanerne.

Han er ikke alene i landsbyen om å mene dette. I Stanjinac stemte langt de fleste på Milosevic under presidentvalget i september. Opptellingen av de 150 avgitte stemmene viste at 128 gikk til Milosevic, 20 til kandidaten fra Vojislav Seseljs nasjonalistparti, og bare to til demokratenes samlingsfigur, Vojislav Kostunica. Landsbyen stemte fullstendig i utakt med resten av Serbia.

– Etter hvert vil flere komme til å følge de nye makthaverne.

I Serbia stemmer mange alltid på den sittende presidenten, så er 27

de på den trygge siden, forklarer han. – Men de fleste av oss vil fremdeles støtte Milosevic og sosialistpartiet hans.

– Og bildet tar jeg aldri ned, sier han, og peker på den unge og energiske Slobodan Milosevic på veggen. – Han styrte oss i de vanskeligste årene Serbia har gjennomlevd siden okkupasjonen.

Deda Bora er full av forakt for dem i sosialistpartiet som nå vil kvitte seg med Milosevic som partileder. – De støttet ham da han hadde makt, og dolker ham i ryggen når han ligger nede.

Men den gamle titoisten innrømmer nå flere av Milosevics feiltrinn. – Han var for tøff og nektet og høre på andre. Han burde vært mer smidig. Det største feilgrepet hans var at han fjernet seg fra folket. Han sluttet å reise rundt, holdt bare noen taler fra palasset sitt. Han var ikke blant oss. Det var hans store feil.

Deda Bora blir sint når jeg nevner Haag-domstolen og anklagene om krigsforbrytelser. – Alle serberne som er arrestert for krigsforbrytelser er uskyldige. De gjorde bare sin plikt og forsvarte oss da vi ble angrepet av kroater og muslimer. Men amerikanerne er ute etter oss. De vi ha sine baser her. Og alt blir som amerikanerne vil, dersom vi ikke kjemper. Jeg håper den nye presidenten skjønner det, men kanskje er han også kjøpt opp av amerikanerne.

Det vet jeg ikke sikkert.

Det er mye bestefar Bora ikke vet sikkert lenger. Han har ikke lenger tv-sendingene til å støtte oppunder meningene sine. Mens han tidligere slukte rått alt som ble sagt på den statskontrollerte kanalen, tror han ikke like fast på det Radio Televisia Serbia melder nå. Det passer ikke lenger med verdensbildet hans.

– Dette burde jeg kanskje ikke si høyt, sier Deda Bora. – Men Serbia er ikke klart for demokrati. Jeg tror ikke det er bra for oss, bare se på prisene, de er firedoblet siden kuppet, mens pensjonen min bare har steget ti prosent. Serbia trenger en ny Tito, sier han ettertenksomt. – En sterk hånd. Bare da kan det blir orden på dette landet. Vi kan ikke styre oss selv. Vi er ikke modne for det.

28

Det begynner å mørkne og det er tid for kveldsstellet. Vi går ut for å hente vann fra steinbrønnen som Deda Boras far gravde under andre verdenskrig. – Dette er det beste vannet som finnes, sier han og manøvrerer den tunge bøtta opp av brønnen. – Bare det beste er godt nok for dyra mine. Suba og Sredana gir så fet melk at svigerdatteren min må blande den ut med vann, skryter han, mens han trekker opp bøtte etter bøtte med verdens beste vann. Så går vi ned til dyra. Deda Bora tar seg god tid, småprater med kuene, klør dem, gir dem vann og høy.

Gårdsplassen er opplyst av månen og en spinkel lampe. Vi skimter så vidt sønnen og svigerdatteren som siler rennende fett fra griseflesket. De presser flesket mellom to treplanker og salter det. Vi går ned og får prøve de første bitene. Det smaker nydelig, smelter på tungen som sprøtt julesvor.

Deda Bora sier det trenger mer salt.

– Du kom hit for å bli kjent med oss, sier han. – Men for å bli kjent med en serber må du spise tre hundre kilo salt med ham.

Visste du det? Det tar tid, det, å dele tre hundre kilo salt.

Han ser utfordrende på meg.

– Det tar tid, det, sier han.

Tre vintre er gått og en ny vår har startet. Siden jeg forlot Deda Bora ved fleskegryta, er det ikke mange grammene salt jeg har delt med en serber. Det er heller ikke mye tid jeg har ofret til funderinger over homo balcanicus. Jeg lukket porten da jeg reiste herfra, noen dager etter Milosevics arrest i april 2001, og åpnet den ikke før det igjen ble april, tre år senere. I mellomtiden har andres skjebner, andres lidelser fanget meg. Reisen til Deda Bora er som å dra tilbake i tid, jeg feier rust av porten, åpner den langsomt, knirkende, og stikker hodet inn.

Som reisefølge har jeg Drago, en venn fra forrige gang. Vi farer med dødsforakt den strake motorveien fra Beograd til Nis, før vi svinger av og fortsetter mot sørøst. Veien blir stadig smalere. Den går i slake svinger, over myke dumper og dype hull. Etter hvert 29

forsvinner midtstripen, snart et det bare en slitt landevei igjen.

Landskapet er brunt, jordene er ennå ikke begynt å spire, men kirsebærtrærne har allerede fått hvitt slør. Vi passerer pittoreske landsbyer, der husene hviler mot hverandre i små klynger og blekede gardiner blafrer i vinduene. Dersom man ser nøyere etter, oppdager man at husene er forfalne, gjerdene er lappet på i generasjoner. Noen hus står for seg selv og skuler skjevt på klyngene rundt. Brune, fattige, forlatte.

– Se, så sinte de ser ut, sier Drago.

– Hvem da?

– Husene.

Når jeg ser etter, ser virkelig husene beske ut.

– Se på dem der de står med lukkede lemmer og hater hverandre, fortsetter Drago. – Og så spør man hvorfor det blir krig?

Et par hunder slåss om et bein under en storslått magnolia. Som en dronning hever treet seg arrogant over den tarvelige kampen nede ved roten. Magnoliablomstene er store som champagneglass, lilla innerst, lysere utover kronbladet til de er helt hvite i tuppen.

I hagene og spredt på åkrene arbeider kvinner med tykke strømper, skjørt til under kneet, og blomstrete forklær. De hakker, raker eller luker. Håret er strøket bakover, stramt oppsatt i nakken, det er grått, hvitt eller gråsvart.

De eldre mennene går i vadmelsbukser og kalosjer. I kalosjene har de hjemmestrikkede ullsokker. Buksene har rideform, vide rundt lårene, trange fra knærne og ned. I duse farger har de lag på lag av trøyer og gensere. Frakkene er åpne. Det er som om å reise innover lerretet på en falmet film fra femtitallet.

De unge mennene hører hjemme i en annen film, de har adoptert stilen som invaderte landsbygda i Øst-Europa for et tiår siden. Steinvaskede olabukser, joggesko og falske Adidas-gensere.

Andre har skinnjakker. De unge mennene sitter på kafeene, røyker, drikker kaffe eller rakija og speider etter bilene som kjører 30

forbi. Filmen er nesten uten unge kvinner. Bare iblant skimtes de bak diskene i noen av de små landhandlene.

Vi humper videre og legger åkre og sletter bak oss, vi passerer en liten elv og nærmer oss åssiden nedenfor Deda Boras landsby.

Et skilt peker opp mot venstre til Stanjinac. Asfalten tar slutt og vi fortsetter oppover en overgrodd kjerrevei. De lave lønnetrærne henger som tette gardiner over oss, greinene dasker mot bilen. Øynene drukner i grønnspillet til knoppene og bladene som akkurat har sprunget ut.

Vi passerer kirkegården, den første husklyngen, en lysning, deretter en ny husklynge. Der – der er det fem hundre år gamle treet ved hjørnet av Deda Boras hageflekk. Treet som bærer lykke. Det spriker stolt, nei stivt, mot himmelen. Greinene er nakne, de har verken knopper eller blader, den brede stammen er svart. Treet er dødt siden sist jeg var her.

Fra åkeren bak Nikolas’ hus tvers over veien nikker en eldre mann til oss før krummer ryggen og fortsetter arbeidet. Solen forsvinner bak en sky. Den blanke, metallisk-koboltblå leiebilen svinger inn på gårdstunet. Plankedøren til utedoen av rød murstein er skjev som sist. Grønnsakshagen er nysådd og sirlig.

En tynn mann i sokkelesten kommer ut på trammen. Han vipper på seg kalosjene og går med stive skritt ned trappen. Når han er vel nede, retter han opp ryggen. Deda Bora har blitt en skygge av seg selv.

Han gir meg tre kyss og byr oss velkommen inn, men ombestemmer seg når han får øye på bilen. Først vil han se på motoren.

Drago åpner panseret på Mitsubishien. Deda Bora gransker hver detalj. Han sier ingenting, bare nikker, klemmer eller vender på rørene og beholderne.

Furene i ansiktet har blitt dypere. Enda noen tenner har falt ut. De hvite hårstråene vokser mer spredt. Han hever blikket fra motoren.

– Så du er kommet tilbake, sier han og klapper meg lett på ryggen.

31