Med andre øyne av Judith Orloff

JUDITH ORLOFF

MED

ANDRE ØYNE EN

KLARSYNT PSYKIATERS UNIKE LIVSHISTORIE

OG HENNES KAMP FOR INTUISJONENS BETYDNING

Oversatt av Kari Kahrs

Judith Orloff Originalens tittel: Second Sight Copyright © 1996, 2010 by Judith Orloff, M.D. Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB. Norsk utgave: CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-40854-1 1.utgave, 1. opplag Omslag og tittelside: Ingrid Lindemann Sats: Type-it AS, 2014 Trykk og innbinding: UAB Print-it, Litauen Satt i 10/11,4 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillat gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Alle historiene i denne boken er sanne, men navnene på mine klienter er endret av konfidensialitetshensyn. Detaljer som kunne identifisere mine klienter er endret av samme hensyn

Til minne om mor og far

De første få dagene etter denne opplevelsen med visjonen var jeg så sjokkert at jeg var kvalm. … På grunn av den irske opprinnelsen min begynte jeg å lure på om det kunne dreie seg om det folk på landsbygda kalte klarsyn. Jeg turte ikke nevne visjonen med et ord til noen. … Jeg ble overmannet av frykt da jeg forsto at det fantes noe uvanlig i meg som gjorde det mulig at hendelser kunne registreres livaktig i en del av mitt vesen enten jeg ønsket det eller ikke. Videre begynte jeg å forstå at hendelsen like gjerne kunne skje i nærheten av meg som på avstand, at den kunne skje i nåtid, eller at den kunne ha skjedd i fortiden, eller den kunne til og med være nær ved å skje i fremtiden. …

– Eileen Garrett (1893–1970), My Life

Innhold Ny introduksjon ……………………………………………

Forord ………………………………………………………

Innledning ……………………………………………………

9 15 18

DEL 1 Innvielser 1 2 3 4 5 6

27 Visdommmens opprinnelse …………………………

46 Stadfesting av stemmen ………………………………

80 Tap av uskyld …………………………………………

Splittelsen helbredes ………………………………… 100 Å blande medisinske retninger ……………………… 122 Kvinnelig avstamning ………………………………… 157 DEL 2 Læring Forberedelser til å se …………………………………

Drømmenes alkymi ……………………………………

Intuitive opplevelser i hverdagen ……………………

Den velbalanserte intuitive ……………………………

Intuisjonens åndelige vei……………………………… Å vise respekt for evnen ………………………………

181 219 263 298 322 345

Etterord ………………………………………………………

Anbefalt relevant litteratur …………………………………

Kilder…………………………………………………………

Forfatterens takk ……………………………………………

Om forfatteren ………………………………………………

Sagt om boken ………………………………………………

370 373 375 376 378 379

7 8 9 10 11 12

Ny introduksjon

S

om lege kombinerer jeg intuisjon med tradisjonell medisin, en blanding som av enkelte leger som sverger til at statistikk er lik virkelighet, fortsatt betraktes som falsk lære. Det jeg gjør, er ikke bare å utføre jobben min. Jeg praktiserer mitt livs lidenskap. Sammen med pasientene mine og alle som deltar på seminarene mine, lytter jeg og stiller diagnoser ved hjelp av intellektet og intuisjonen min, en kraftfull indre visdom som strekker seg utover det lineære sinnet. Jeg opplever intuisjon som glimt av innsikt, en magefølelse, en innskytelse eller en drøm. Jeg venter alltid på gåsehuden, den fantastiske prikkingen som forteller meg at: «Ja! Jeg har truffet.» Jeg foretar meg ingenting før dette skjer. Jeg bruker de intuitive evnene mine til å fylle ut de konkrete vitenskapelige faktaene, og den medisinske bakgrunnen min til å klarlegge diagnoser og utvikle en behandlingsplan.

Ved å blande intuisjonen min med tradisjonell medisinsk viten kan jeg tilby pasientene mine det beste fra begge verdener.

I Med andre øyne forteller jeg om min kamp og mine triumfer på veien mot å finne fornuft i intuisjonen i privatlivet mitt og i mitt virke som lege. Selv om det å lytte til intuisjonen er en hellig sak for meg og den intuitive stemmen min er høy, klar og uredd, har det ikke alltid vært slik. Som eneste barn av foreldre som begge var leger, og med tjuefem andre leger innenfor min utvidede familie, stammer jeg fra en slektslinje med rent vitenskapelige tenkere. Som barn hadde jeg drømmer og intuisjoner som ble til virkelighet. I begynnelsen avskrev foreldrene mine disse som tilfeldigheter, men etter hvert ble mor og far så skremt at jeg fikk forbud mot å snakke om det jeg opplevde hjemme. Jeg vokste opp med skamfølelse for evnene mine, overbevist om at det var noe i veien med meg.

Jeg ble ledet til å skrive Med andre øyne fordi jeg lengtet etter å frigjøre den intuitive stemmen min og hjelpe andre med å gjøre 9

det samme. I egenskap av psykiater i privat praksis sertifisert for styreverv og assisterende klinisk professor i psykiatri ved UCLA, arbeider jeg i et tradisjonelt medisinsk system der intellektet ofte dyrkes på bekostning av intuisjonen. Det tok meg sju år å skrive Med andre øyne, for jeg måtte stadig se min egen frykt i hvitøyet for hva legekollegene mine ville tro. Var det passende å bringe intuisjonen inn i klinisk praksis? Var det pålitelig? Ville jeg bli kritisert av det medisinske samfunnet som jeg følte meg så beæret over å tilhøre? Til slutt brøt jeg gjennom denne barrieren på grunn av den gløden jeg var fylt av ved tanken på å skrive denne boken, fordi jeg trodde, og fortsatt tror, at det å velge vitenskap fremfor intuisjon er å gjøre pasientene en ytterst ugunstig bjørnetjeneste. Vi må ikke velge intellekt fremfor intuisjon; ekte healing omfatter begge disse formene for viten.

En kjempestor gave som kom til meg i forbindelse med utgivelsen av Med andre øyne, var at det ble mulig for meg å komme ut av det «intuitive skapet». Jeg kunne ikke lenger søke tilflukt i anonymiteten av skrekk for alltid å måtte være på vakt mot å bli fordømt av en hypermental verden som har glemt hvordan man ser. Jeg måtte ta stilling når det gjaldt verdien av intuisjonen min i healingøyemed. Det ligger selvfølgelig alltid en risiko i å skulle strekke seg, men da jeg først var blitt trygg på kraften i og verdien av budskapet, og jeg så at det hjalp pasientene mine med å helbredes at jeg lyttet til intuisjonen min, vant dette over min egen frykt. Belønningen av å følge mitt kall og ikke la frykten stanse meg, har den dag i dag en forvandlende og bekreftende innvirkning på meg. Du forstår sikkert hvorfor jeg personlig står i stor gjeld til Med andre øyne, og hvorfor den alltid vil ha en helt spesiell betydning for meg.

Etter den opprinnelige utgivelsen av Med andre øyne har det vært en glede å oppleve en renessanse innenfor en rekke aspekter i samfunnet med tanke på å integrere intuisjon, fra den måten vi tar vare på vår egen helse, til hvordan vi skjøtter økonomien vår, forretningsmuligheter og personlige forhold. I dag er alle opptatt av å sjekke nytteverdien av å lytte til sin indre stemme: Oppfatningen av at den er «urealistisk», er i ferd med å blekne.

Sinn og hjerter åpner seg. Nærmere halvparten av alle amerikanere benytter komplementærmedisin som akupunktur og homeopati, enten som eneste metode eller for å forsterke effekten av tradisjonelle medisinske behandlingsmetoder. The National 10

Institutes of Health finansierer mange forskningsprosjekter viet til holistiske behandlingsmetoder, fra hvordan yoga kan lindre søvnløshet, til hvordan qigong kan fungere som et tilskudd til kreftbehandling. Undersøkelser der man har tatt for seg kartlegging av hjernen, har vist at hjernen er tilrettelagt for åndelige opplevelser – mer enn hundre medisinske utdanningsinstitusjoner underviser nå i åndelighet. «The Science of Meditation» har prydet forsiden på Time.

Samtidig er den tradisjonelle vestlige medisinen i ferd med å våkne. Innenfor høyt avansert vitenskap knyttes intuisjon til en separat «hjerne» i magen som kalles det enteriske nervesystemet, et nervenettverk som tilegner seg og lagrer informasjon. I tillegg har forskere ved Harvard funnet en forbindelse mellom den generelle evnen til intuisjon og de grunnleggende gangliene, den delen av hjernen som forteller oss når noe ikke er som det skal, og at vi helst bør gjøre noe med det. I tidsskriftet Science fortelles det at når vi sover på en beslutning, vil den «ubevisste tanken» resultere i klokere valg enn når vi grubler for mye, spesielt når det gjelder mer omfattende problemstillinger. I min egen medisinske praksis og i livet i sin alminnelighet sier jeg meg hjertelig enig i filosofien «å sove på det» når det gjelder å ta beslutninger.

Som jeg skriver i Med andre øyne, er det stor innsikt å hente ved å koble seg til drømmenes frodige skaperkraft og det underbevisste sinnet.

I de senere årene har verdien av intuisjon også høstet stadig større anerkjennelse innenfor forretningsliv og i lederskap.

I Harvard Business Review antydes det at nær halvparten av alle personer i overordnede stillinger setter sin lit til instinktet i tillegg til fakta og tall når det gjelder bedriftsledelse. I tidsskriftet Forbes beskrives intuisjon som «den gylne magefølelsen». Størrelser som Conrad Hilton, Bill Gates og Oprah har erklært at den er av avgjørende betydning for å oppnå suksess. Faktisk har Donald Trump hevdet følgende: «Jeg har bygget opp et imperium verdt flere milliarder dollar ved å benytte intuisjonen min.»

Etter den første utgivelsen av Med andre øyne har jeg også opplevd mirakuløse forandringer i mitt eget forhold til intuisjonen. Frem til da hadde jeg drevet privat praksis i tretten år der jeg tok imot pasienter fem dager i uken, og bare en sjelden gang hadde jeg holdt foredrag offentlig. Jeg er stille og sjenert, i alt vesentlig en introvert person som trenger mye tid for 11

meg selv. Med Med andre øyne ble jeg kastet inn i en større sfære der det ble mulig for meg å ta fullt eierskap over den jeg er, og avdekke mitt budskap mer åpent. Det har vært til stor glede for meg å forelese for publikum verden over om hvordan man gjenvinner sin intuisjon. Jeg har forelest for vidunderlig allsidige grupper i kirker, fengsler, synagoger, sykehus, universiteter, behandlingssteder for alkoholikere, bedrifter, fora for menneskerettigheter og hospicer. Det er en glede å kunne fortelle at jeg er den første «intuitive psykiater» som er blitt invitert til å forelese ved American Psychiatric Association Convention, der notabilitetene innenfor vårt fagfelt møtes, de mest konservative av de konservative. Jeg har vært rådgiver for medisinstudenter og leger ved psykiatriske avdelinger, og jeg har holdt seminarer i oppøving av intuisjon for ansatte i helsesektoren. Det er av avgjørende betydning at healere utvikler tro på sin egen intuisjon, og at de bruker den når de skal hjelpe klientene sine. Intuisjonen er vår allmenne arv, et språk som alle kan lære.

Ikke desto mindre, til tross for de omfattende positive forandringene jeg har sett innenfor medisinen, møter jeg fortsatt motstand mot intuisjon blant enkelte tradisjonelle leger. Det er imidlertid ikke min stil å forsøke å overbevise noen om noe som helst.

Jeg har oppdaget at det som når frem hos skeptikere, ganske enkelt er å fastslå hvordan intuisjonen kan anvendes klinisk – for eksempel når det gjelder å lære pasienter å lytte til magefølelsen i valg av sunne personlige forhold. Jeg har også observert at når disse legene eller noen av deres nærmeste opplever alvorlige helseproblemer, blir de mer mottagelige for alternativer idet de støter på begrensningene i de tradisjonelle behandlingsmetodene.

Selv om en krise kan fungere som en sterk vekker, forfekter jeg i Med andre øyne at vi ikke trenger å – heller ikke bør vi – vente på at en krise skal åpne oss for den intuitive healingens kraft.

For hver dag som går, fortsetter min egen forståelse av intuisjonen å utvikle seg. Jeg har sett hvordan dens livfulle intelligens stadig lærer oss nye måter å være på – hvordan vi kan forbli mer bevisste, mer sanselige og mer mottagelige for det omfanget av pålitelige signaler som er tilgjengelige for oss når vi skal ta beslutninger. Jeg betrakter meg som en livsvarig student av intuisjonen. Jeg underviser alltid om intuisjon sammen med utvidelse av hjertet – en prosess for åndelig vekst og det å finne medfølelse uten grenser. Det handler ikke bare om en oversanselig ferdighet 12

som vil gi tilgang til informasjon, for eksempel valg av lottotall.

Det er overhodet ikke interessant for meg. Min intensjon heller mer i retning av å benytte intuisjonen i forbindelse med helse og healing. For mange år siden var jeg absolutt blendet av de høyspente intuitive øyeblikkene, de veldige synkronitetene, déjà vuopplevelsene og forutanelsene – alle de virkelig spennende hendelsene jeg omtaler i denne boken. Med tiden er jeg imidlertid blitt like betatt av de ikke fullt så prangende øyeblikkene som intuisjonen kan bringe – som å innstille meg og vite hva jeg skal si til en venn som har det vondt, hvordan man håndterer en vanskelig situasjon på jobben, hva som kan skape ro hos partneren i vanskelige stunder. Et slikt dyptfølt gjensidig samspill er ytterst meningsfylt.

Jeg blir stadig rørt over den dyptgripende effekten Med andre øyne har på lesernes liv. Etter å ha skrevet åpent om min egen reise mot å åpne meg for intuisjonen, er jeg blitt en trygg havn for andre når det gjelder å dele lignende erfaringer. Jeg har hørt fra mennesker verden over som sier om intuisjonen sin: «Jeg kan ikke fortelle partneren min, vennene mine eller terapeuten min om det!» De er redde for å bli kritisert, ertet, for å bli kalt ulogiske eller gale. De som har tatt kontakt med meg, har lengtet etter å få gi uttrykk for det de tror på, til noen som aksepterer, noen som vil forstå. Med andre øyne gir dem tillatelse til å bygge opp under og være stolte over denne verdifulle, private siden ved seg selv. Det er mitt håp at den vil gjøre det samme for deg.

Denne boken fungerer som et kart for alle som er tiltrukket av intuisjonen. Den beskriver hvordan man kan gjøre intuisjon til en iboende, inspirert del av tilværelsen. I del 1, «Innvielser», kan du lese min personlige historie om oppveksten som intuitivt barn og hvordan jeg senere integrerte disse evnene i medisinen.

I del 2, «Læring», beskriver jeg praktiske teknikker for utvikling av intuisjon, drømmer og forbindelsen med vår egen åndelige vei. I vårt overintellektualiserte samfunn tillegges ikke intuisjonen på langt nær stor nok vekt. Men ønsket om å utvikle den er alltid relevant, ikke bare når det gjelder å stole på seg selv, men også når det handler om å fordype sin innsikt i og medfølelse med andre. Budskapet i Med andre øyne er tidløst.

I løpet av de siste ti årene har jeg utviklet meg fra å være en som kjemper for å finne min intuitive stemme til å føle stort velvære ved denne meget viktige siden ved meg selv. Egentlig er det 13

vidunderlig å utvikle tillit til den indre kraften – å føle at harmonien og freden i aspekter ved selvet møtes. Jeg er fortsatt like tiltrukket av denne kontinuerlige prosessen, en sammenslutning av alt som er, og som kan bli. Det er nettopp dette det eventyret som utviklingen av intuisjonen faktisk er, kan gi oss.

Nå for tiden, uansett hva jeg gjennomgår, spesielt om hjertet knuses i tusen biter eller jeg føler meg isolert og alene, blir jeg styrket av intuisjonen min og den åndelige forbindelsen. Uansett om en situasjon fremstår som lovende eller direkte dyster, har jeg nå de ressursene som skal til for å kunne se utover det åpenbare, å få et sterkere grep om hele bildet. Jeg etterstreber alltid å høre det større budskapet – ikke å handle for raskt på grunn av frykt, men heller å la meg lede av en sunnere sannhetsfølelse. Intuisjonens velsignelse er at den gjør det mulig for oss å innstille oss på en autentisk indre autoritet, som tilbyr et alternativ til nok en gang å handle med utgangspunkt i hodets negative forestillinger.

Jeg håper du lar deg inspirere av min historie i Med andre øyne, at min reise i intuisjonens verden kan gi også deg hjelp til å stole på deg selv. Vi befinner oss alle på den samme åndelige veien. Én ting er jeg helt sikker på: Hvis du følger din intuitive stemme, kan du ikke ta feil – den er den beste vennen du noensinne vil få. Vær tro mot den. Intuisjon handler om vår egen kraft, om ikke å være nødt til å tilpasse seg andres forestillinger om hva vi bør være. Det handler om å bli innstilt på seg selv og alle de godene som har sitt utspring i det.

– Dr.med. Judith Orloff Marina del Rey, California

Forord Av Thomas Moore, forfatter av Care of the Soul

I

løpet av flere århundrer har vi bygget opp en moderne kultur som har gitt oss mange fordeler og bekvemmeligheter, og som fremstår som en naturlig utvikling av menneskelig oppfinnsomhet. Vi nøler ikke med å selge den inn som det ypperste mesterstykke når det gjelder menneskelig skaperevne. Dens filosofiske verdier – rasjonelle, mekanistiske, sekulære – berører hvert eneste av livets områder fra utdannelse til medisin til politikk, og gir følelsen av, kanskje illusjonen om, at vi forstår naturen og menneskekroppen og sinnet, og at vi nå kan kontrollere dem til beste for alt og alle.

Det må ligge noe dyptgripende attraktivt i denne modernismens filosofi ettersom den fortsetter å spre seg over hele jorden og suger inn i sin gapende kjeft personer som lenge har bevart urgamle tradisjoner innenfor intuitive, fengslende, magiske, religiøse og erotiske reaksjoner på livet – verdier som generelt sett er bannlyst fra moderne smaksretninger. Det ser ut til at bare ganske få er bevisst på modernismens faremomenter, på de snevre grensene den pålegger det som kategoriseres som «normal» menneskelig erfaring og forståelse. Vi er blitt eksperter på naturens og kulturens materialistiske dimensjoner, og samtidig har vi problemer med å sette ord på de mange hendelsene som er meningsfylte, og som oppleves på en dyptgripende måte i alminnelige menneskers liv.

I forbindelse med dette utrolig begrensende synet på menneskelivet frembringer Judith Orloffs Med andre øyne dyptgripende lindring. Hennes historie er både rørende og opplysende, og avdekker hvor vanskelig, men også hvor tilfredsstillende det er å være åpen for former for kunnskap og empati som er utelukket fra den moderne forestillingen om hva som er normalt. Hennes ærlige fremstilling av egne erfaringer og den innsikten hun har i 15

rendyrking av intuisjon, drømmer, intuitive inntrykk, healing og samfunn, vil kunne gi flere nølende lesere mot til å åpne seg for sine egne evner, sin individualitet og sin ubetingede medfølelse.

Gjennom sin egen livshistorie viser dr. Orloff hvordan alle, de mest begavede og bevisste inkludert, internaliserer den moderne verdens begrensende syn der vi nøler med å stole på vår egen intuisjon og er redde for å handle med utgangspunkt i våre mer subtile oppfatninger og den kunnskapen vi har. I gripende historier om kjærestepar, foreldre og pasienter formidler hun viktig lærdom om de dypereliggende båndene som forbinder intuisjon og samfunn, personlig viten og kjærlighet. Gjennom sitt eget eksempel lærer hun oss å stole på hjertets mindre fornuftspregede visshet, og viser hvordan vi høyst uventet kan komme nærmere mennesker omkring oss og eksistere med utgangspunkt i en forhøyet, mindre defensiv etisk følsomhet gjennom å leve ut fra en dypereliggende kilde til kunnskap og ettertanke.

Med andre øyne er ikke et kampskrift. Boken verken beskytter eller støtter opp under det følsomme temaet intuitiv viten med teknisk språkbruk, men presenterer i stedet klare, fascinerende historier tilsatt verdifull lærdom når det gjelder å fremdyrke intuitive evner. Vi kan ikke tøye grensene for modernismens verdier om vi ikke samtidig bryter løs fra dens uttrykksmåter. Jeg blir langt mer beveget og overbevist av de historiene hun forteller – nære, oppriktige og fengslende – enn jeg ville ha blitt av eksperimenter, undersøkelser og statistikk.

Av og til tillater jeg meg å forestille meg en tid da vi har kastet av oss våre overlegne holdninger til fortiden og tradisjonelle kulturer, der intuisjonen har vært praktisert med intelligens og innsikt. Jeg tror at når vi øker vår viten og den måten vi responderer på livet på, vil vi oppdage løsninger på personlige og samfunnsmessige problemer som det kan være vanskelig å få øye på i den moderne medisinens og filosofiens høyteknologiske verden.

Vi har lukket sinnet for egnede metoder og tilnærmingsmåter.

Derfor finner vi ikke løsningen på problemene våre.

På mange måter er Med andre øyne overraskende nok en bok som er mer preget av hjerte enn av sinn. Hensikten med boken handler åpenbart ikke om å overbevise verden om et bestemt synspunkt eller demonstrere evner og prestasjoner. På grunn av den kjærligheten boken utstråler, har jeg tillit til den, og jeg har lært mye ved å lese den. Jeg oppfordrer leserne til å lese boken 16

med et tilsvarende åpent hjerte, og dermed kanskje selv bli kjent med det sjelens dyp som ligger mellom lagene i våre moderne formodninger og forventninger. Dette sjeledypet, med sine egne uvanlige, høyst individuelle og ofte uforklarlige evner, kan gjøre tilværelsen livfull, stimulerende og dyptgripende meningsfylt for hvem som helst.

Innledning

T

idlig en lørdag morgen ringte telefonen. Kjæresten til Christine, en av pasientene mine, hadde funnet henne bevisstløs på gulvet i leiligheten hennes. Etter å ha tatt en overdose piller, noen av dem hadde jeg selv skrevet ut til henne, befant hun seg i koma på akuttavdelingen på et sykehus i nærheten i Los Angeles.

Jeg var sjokkert. I flere minutter bare satt jeg der ubevegelig.

Hvordan kunne det være mulig? Ingenting i de møtene jeg hadde hatt med Christine, hadde pekt i retning av selvmordsforsøk.

Det vil si – ingenting som min medisinske utdannelse hadde forberedt meg på. Allikevel led jeg kvaler og var full av selvbebreidelser, men plutselig innså jeg at en del av meg hadde forventet dette hele tiden. En forutanelse hadde varslet meg, men jeg hadde ikke stolt på den; jeg hadde ikke lyttet.

Da jeg møtte Christine for første gang, hadde jeg praktisert som psykiater i bare seks måneder. Helt fra starten av var hun en vanskelig person å arbeide med. Det fantes en usynlig barriere mellom oss som jeg opplevde som både frustrerende og irriterende. Det virket som om selv mine mest taktfulle spørsmål irriterte henne, som om jeg krenket de private grensene hennes.

Hver gang jeg hadde behov for at hun åpnet seg, ble jeg nærmest utmattet av de mentale gymnastiske øvelsene som var nødvendige for å få det til. Jeg fikk inntrykk av at hun hadde mest lyst til å avslutte hver eneste time så fort som mulig og komme seg ut av kontoret mitt.

Christine hadde gått fra psykiater til psykiater i årevis i håp om å finne lindring mot depresjonen. Hun hadde fått et helt register av antidepressive medikamenter, men enten hadde de ikke virket, eller bivirkningene utlignet den positive effekten. Da jeg fortalte henne om en ny medisin som hadde fungert fint på andre pasienter, gikk hun motstrebende med på å forsøke den.

18

I løpet av de neste få månedene overvåket jeg fremgangen hennes omhyggelig.

Rett før Christines vanlige avtale en morgen ble jeg stående fast i en trafikkork på motorveien. Der jeg satt i et hav av biler som sto støtfanger mot støtfanger, dukket fragmenter av nattens drømmer opp i tankene mine. Jeg hadde sett Christine vandre i en labyrint av gater i sentrum av Manhattan sent om kvelden.

Hun var omsluttet av lydene fra byen, og innimellom forsvant hun av syne, oppslukt av mørket. Der jeg betraktet henne på avstand, så hun ensom og fortapt ut, og det virket som om hun lette etter noe. Jeg ropte til henne, men hun var for langt borte til å høre stemmen min.

Drømmen overrasket meg. Under medisinstudiet hadde jeg helt sluttet å drømme. I hvert fall husket jeg ikke drømmene mine lenger. Det var flere år siden jeg hadde vært i stand til å huske dem i så stor detalj. Spesielt merkelig var det at drømmen handlet om Christine, ettersom vi ikke hadde utviklet stort av en emosjonell kontakt: Jeg tenkte sjelden på henne utenfor avtalene våre.

Senere på dagen, da jeg ledet Christine fra venteværelset og inn på kontoret mitt, ba jeg om unnskyldning for at jeg var noen få minutter forsinket. Det virket imidlertid ikke som om det plaget henne, noe som var uvanlig. Som regel ble hun irritert hvis jeg ikke var klar til avtalt tid. Nå satt vi overfor hverandre; hun var gyllenbrun og virket glad.

«For første gang på årevis virker det som om depresjonen min har lettet,» sa hun. «Medisinene har vært til stor hjelp. Jeg føler meg ikke så avskåret og redd for alt mulig lenger.»

Mens jeg observerte Christine, mintes jeg hvordan hun hadde sett ut ved tidligere besøk: med lutende skuldre, matt og nedslått blikk, monoton stemme og tungt sminket. I dag satt hun rett i ryggen, blikket var livlig og levende, stemmen var fast, ansiktet strålende og naturlig. De siste seks månedene hadde jeg observert andre tilsvarende positive tegn, en langsom, men jevn forbedring, en god indikasjon på at det antidepressive medikamentet fungerte. Jeg lyttet mens hun beskrev starten på et nytt romantisk forhold. Jeg visste at hun for ikke lenge siden også var blitt forsonet med datteren sin, som hun hadde mistet kontakten med, og at de hadde snakket om å reise på ferie sammen. Jeg var veldig fornøyd: Christine var på vei ut av en 19

kokong, fast bestemt på å bli frisk, og hun la planer for fremtiden.

Mens hun snakket, kikket jeg ut av vinduet og la merke til en bølgende, hvit skyformasjon. Et øyeblikk fortapte jeg meg i å betrakte formen som var i stadig forandring på himmelen, og hørte ikke hva Christine sa. Det hørtes ut som om stemmen hennes kom fra flere kilometer borte. Ordene nådde meg i sakte bevegelse, men sinnet mitt var fullkomment våkent. Jeg følte meg fredfylt, det var som om jeg var omgitt av nyfallen snø. Alt var kjølig, rolig, stille. Jeg pustet lett og var avslappet i kroppen.

Jeg vet ikke hvor lenge det varte, men i en tilstand av dyp ro og til tross for alt hun sa, slo det meg med ett: Christine kom til å forsøke å ta livet av seg.

Den brå vissheten føltes om en pil som traff blink, eller lik en streng som klang klart og rent. Men å skulle være bevisst på en forutanelse i forbindelse med å opptre som lege, føltes fremmedartet, truende. En del av meg ønsket å fornekte fornemmelsen, å utestenge den. Jeg følte meg ustabil, nesten litt ørsken. Magen strammet seg til en knute.

Christine var den siste pasienten min den dagen. Det var fredag, og jeg var utkjørt. Jeg dro sent fra kontoret etter å ha meldt fra til en annen psykiater som skulle ta imot de henvendelsene jeg måtte få i løpet av helgen. Men risikoen for at Christine kanskje ville prøve å begå selvmord, fortsatte å nage meg.

Den samme kvelden gikk jeg tur sammen med en venninne i Santa Monica Canyon, et skogsområde i Los Angeles, langt borte fra bykjernens forurensning og trafikkaos. Luften var frisk og velduftende, og det var varmt for årstiden, nesten som en vårdag. Idet vi vandret gjennom et område kantet med trær og beundret enger med villblomster i fullt flor, begynte jeg omsider å slappe av, men bildet av Christines ansikt dukket stadig opp for mitt indre blikk.

Jeg så henne slik hun hadde vist seg i drømmen, helt uten retning og helt alene, mens jeg fulgte etter henne gjennom Manhattans gater. Jeg hadde selvfølgelig ingen konkrete bevis på at Christine ville forsøke å ta sitt eget liv. Faktisk pekte alt det jeg visste rent logisk, i helt motsatt retning.

Mens jeg påminnet meg selv om dette, forsøkte jeg å gi en fornuftsmessig forklaring på den frykten jeg følte, å bortforklare den. Det var først mot slutten av spaserturen, da min venninne 20

kom med en bemerkning om hvor irritabel jeg virket, jeg fortalte henne om forutanelsen min. Hun var en praktisk anlagt kvinne og gjorde ikke så mye vesen av det, men hun foreslo at jeg i uken som fulgte, skulle ta temaet opp med Christine på en varsom måte, bare for å minske min egen uro. Jeg sa meg enig. Hvis Christines respons rettferdiggjorde det, kunne vi gå dypere inn i følelsene hennes. Ettersom det gikk så fint med henne nå, hadde det ingen hast.

Men Christine dukket aldri opp til neste avtale. Neste gang jeg så henne, var hun koblet til en pustemaskin på en gold og dårlig utluftet intensivavdeling. I det ytre anstrengte jeg meg for å opptre profesjonelt, men mitt indre var i opprør. Ved ikke å ta hensyn til forutanelsen min hadde jeg sviktet både Christine og meg selv. Jeg var ute av stand til å tenke klart. Jeg følte meg som Alice da hun gikk gjennom speilet; plutselig fantes ingen trygge landemerker mer, ingenting som var kjent.

I nærmere et tiår hadde jeg arbeidet natt og dag. Jeg kjente det medisinske fagstoffet ut og inn. Jeg kjente alle tegnene på forbedring, samt alle faresignalene. Om og om igjen spurte jeg meg selv hva jeg hadde oversett. Hele mitt faglige grunnlag falt i grus under meg.

Etter å ha grublet over hele biblioteket mitt med medisinsk litteratur, tok jeg til slutt en telefon til David, en venn og kollega som hadde avsluttet turnustjenesten sin noen få år tidligere. Han gjorde sitt beste for å forsikre meg om at jeg ikke hadde oversett noe, men jeg var slett ikke overbevist. Medisinsk sett hadde han rett, men det var ikke min medisinske kompetanse som bekymret meg. Jeg var sjokkert over min åpenbare ignorering av den intuitive informasjonen som kunne ha vært til nytte for Christine, som kunne ha utgjort forskjellen mellom liv og død. Fordi kilden til inntrykkene mine ikke hadde passet inn i den tradisjonelle modellen, hadde jeg unnlatt å ta hensyn til dem.

Under medisinstudiet hadde jeg valgt å sette den vitenskapelige metoden foran intuisjonen min, som i sammenligning virket upresis og upålitelig. Når jeg skulle ta avgjørende beslutninger som påvirket andre menneskers liv, hadde jeg valgt et system som var mer konkret og uomtvistelig. Jeg hadde mistet følingen med det faktum at et slikt system, uansett hvilke fortrinn det ellers måtte ha, sjelden forteller hele historien.

Hele den måneden var jeg innom sykehuset daglig. Jeg sjekket 21

Christines medisinske diagrammer, observerte skikkelsen som pustet overfladisk i den hvite sengen, det så å si helt glatte lakenet som var trukket over kroppen hennes. Jeg lyttet til susingen og dunkingen fra respiratoren ved siden av henne; jeg betraktet dryppet med den intravenøse væsken. Christine så ut som sitt eget gjenferd, blek og grå. Jeg lengtet etter å høre stemmen hennes, å få se tegn til liv slik at skyldfølelsen min kunne bli lindret.

Men kun dødsens stillhet rådet.

Mange av dagene trakk jeg for forhenget omkring Christines seng og bare satt ved siden av henne. Inni meg gjennomgikk jeg tilfellet hennes fra hver eneste tenkelige innfallsvinkel, tenkte på alle de måtene jeg kunne ha brakt temaet selvmord på bane i møtene med henne. I studietiden hadde jeg lært retningslinjer vi skulle følge, regler vi skulle forholde oss til. Å handle med utgangspunkt i forutanelser når man skulle ta kliniske beslutninger, ville ha vært helligbrøde. Vi lærte at mange ikke vurderer selvmord på et bevisst nivå før i siste øyeblikk. Slike tanker kan kverne i sinnet, ubemerket og upåaktet, og først bryte gjennom når man er alene, utenfor terapeutens rekkevidde. Derfor ville det ha vært når jeg lyttet til mitt ubevisste sinn at forutanelsene mine kunne ha vært til størst mulig nytte for Christine.

Den eneste henvisningen til forutanelser og andre intuitive evner jeg noensinne støtte på under medisinstudiet, var i lærebøkene, der den slags påstander ble betegnet som tegn på dyptgripende psykologisk forstyrrelse. Jeg følte stor stolthet over min status som aktivt medlem av American Psychiatric Association, over å være assisterende overlege ved prestisjefylte sykehus, over respekten fra mine kolleger. Men når jeg satt ved Christines sykeseng, føltes det brått som om to atskilte deler av meg hadde kollidert. Lagt utenpå omrisset av mitt ansikt av i dag kunne jeg se mitt eget ansikt som ung pike tidlig i 1960-årene: to usammenhengende bilder lagt oppå hverandre, i ferd med å smelte sammen. Hva var det jeg hadde flyktet fra all denne tiden? Jeg følte en vibrering i brystet, en kald, stille spenning. Jeg stivnet i mitt indre, og fryktet at jeg ville gå i tusen knas om jeg skulle røre på meg.

Sannheten i forutanelsen min både beviste gyldigheten av den og skremte meg, men jeg var nødt til å erkjenne faktaene i Christines tilfelle. Hvis jeg kunne trekke på både intuitiv og medisinsk kunnskap, hadde jeg virkemidler som ville gjøre det mulig for 22

meg å ligge ett skritt foran pasienten, å holde øye med tanker og følelser før de gikk over i handlinger som ikke kunne omgjøres. Brukt med omhu ville de intuitive evnene mine aldri kunne skade, men det som var enda viktigere: De kunne avverge lidelse.

Mens jeg betraktet Christines ansikt på puten, med plastrørene som stakk ut fra nese og munn, innså jeg at jeg i egenskap av ansvarlig lege ikke lenger kunne avferdige informasjon bare fordi den kom til meg i former som den tradisjonelle medisinen ennå ikke hadde akseptert. Det måtte finnes en måte for å integrere intuisjon i den tradisjonelle medisinen. Når de ble ført sammen, ville begge forsterke hverandre og bli mer effektive enn hver av dem kunne være hver for seg.

Etter flere lange uker da jeg ikke var sikker på om hun kom til å leve eller dø, kom Christine ut av koma. Jeg hadde forsøkt å forberede meg på at det var fare for at hun ikke kom til å overleve, men innerst inne visste jeg at jeg ville ha blitt knust om hun døde. Jeg ville alltid på en eller annen måte ha følt meg ansvarlig for at jeg ikke hadde reagert på forutanelsen min. Derfor ble jeg til tross for det langvarige marerittet komaen representerte, lettet og takknemlig da hun våknet. Vi var reddet begge to.

Da vi gjenopptok behandlingene, var min tilnærming som psykiater forandret. Jeg ga meg selv et løfte som ble en del av min personlige hippokratiske ed: Det skulle handle om mer enn ikke å gjøre skade; jeg skulle også etterstrebe et terapeutisk forhold der jeg kunne gi alt. Jeg var ikke sikker på hvordan jeg skulle få det til, men én sak – som Christine hadde lært meg – var sikker: Straffen for ikke å forsøke var altfor høy.

Mitt vanskelige arbeid med Christine spilte en avgjørende rolle for meg både personlig og i praksisen min. På grunn av denne erfaringen forsto jeg at jeg var nødt til på nytt å åpne en side ved meg selv som var blitt avstengt for lenge siden – uansett hvor mye det skremte meg. Egentlig var jeg bare et barn da jeg trådte inn på veien mot dette avgjørende veiskillet. I mange år, selv om jeg strittet imot, visste jeg at det var noe som skilte meg fra andre. Det var som om jeg var ledet av en annerledes rytme, en annerledes sannhet. I dag når jeg ser tilbake på livet mitt, ser jeg at en rekke uvanlige, og for mitt vedkommende uforklarlige, hendelser har banet vei.

del 1

s Innvielser

1

Visdommmens opprinnelse Jeg er stor … jeg rommer et mangfold.

– WALT WHITMAN

K

lokken var 03.00 om natten sommeren 1968. Det var en av de magiske nettene i det sørlige California. Jeg var seksten år gammel og hadde tilbrakt helgen på fest hjemme hos en venn av meg i Santa Monica, uten tanke på hvor utmattet jeg var. Den milde, lune Santa Ana-vinden strøk friskt gjennom eukalyptustrærne, der den blåste markløpere langs øde bygater.

Vinden var forførerisk, urovekkende, og den brakte med seg en lett snev av fare.

Scenen var Second Street, to kvartaler fra stranden, en hvit bungalow av panelbord med ett soverom, der vennene mine og jeg holdt til. Vi var lik dyr som klynget oss sammen for å oppnå en slags trygghetsfølelse mot det vi betraktet som en truende omverden.

Sengetepper av tykt bomullsstoff i strålende malte farger hang fra taket, og de levende lysene som var festet i tomme Ted Mountain-vinflasker, sto på gulvet og kastet sitt flimrende skjær over rommet. Jeg lå barbent og utstrakt på sofaen og lyttet til Bob Dylans «Girl from North Country». Jeg var rastløs, jeg hadde lyst til å finne på noe.

En ung lyshåret mann jeg hadde møtt bare en time tidligere, spurte om jeg ville bli med på en kjøretur opp i åsen. Han var en James Dean-type, kul og sexy, kledd i brun skinnjakke og cowboystøvler, med en pakke Camel-sigaretter stikkende opp av baklommen på den blekede jeansen: den typen gutt jeg alltid falt for, men som aldri la særlig merke til meg. Jeg ville ikke ha gått glipp av denne muligheten for alt i verden.

Vi to gikk ut, og tråkket over par som lå og klinte på noen få nakne madrasser som var strategisk plassert på teppet i stuen. Vi 27

hoppet inn i min grønne Austin Mini Cooper med min venn bak rattet, og dro av gårde mot Tuna Canyon, et av de mørkeste og mest ødslige stedene i Santa Monica-fjellene, et avsidesliggende sted som chumash-indianerne hadde innviet, helliggjort.

Veien snodde seg oppover i fjellene til en høyde på omkring 450 meter over havet; foran oss hadde vi utsikt over hele Malibu-kysten, som dannet en halvmåne av lys helt fra Point Dume og ned til den sørligste spissen av Palos Verdes-halvøya. Den lindrende natteluften blåste gjennom håret mitt og fylte nesen min med den skarpe duften av salvie og frisk jord. Noen få ensomme coyoter hylte til hverandre i det fjerne.

I et kort øyeblikk kikket mannen jeg var sammen med, bort på meg, og jeg følte noe i meg røre seg. Den milde stemmen hans og den ledige måten han beveget kroppen på, gjorde meg opphisset, men jeg gjorde mitt beste for ikke å vise det. Jeg var fast bestemt på å late som om det ikke spilte noen rolle for meg. Varmen fra armen hans bredte seg i kroppen min, og snart la han hånden på benet mitt. Jeg strakte hånden frem slik at den møtte hans, og strøk hver finger langsomt, én etter én. Jeg følte meg beruset; han var en fremmed, jeg kjente ham overhodet ikke. Det var den ytterste risiko. Jo nærmere vi kom bestemmelsesstedet, jo mer opphisset ble jeg. Jeg så for meg hva som ville skje når vi kom frem til det åndeløst vakre utsiktspunktet på toppen.

Jo høyere vi kom, jo farligere ble svingene langs veien. Vi ofret dem ikke den store oppmerksomheten. Vi snakket uopphørlig, høye på amfetamin, som vi hadde inntatt i huset en time tidligere. I den siste svingen før toppen reagerte han ikke raskt nok, og det høyre forhjulet grov seg ned i den løse singelen langs veiskulderen. Bilen slingret vilt idet han kjempet med rattet i et fortvilt forsøk på å gjenvinne kontrollen. Han tråkket inn bremsen. Jeg hørte det hvine i dekkene før vi skrenset av kjørebanen og ble slynget over klippekanten og styrtet ned i mørket nedenfor.

Jeg husker bare bruddstykker av det som skjedde etterpå. Det jeg vet, er at tiden gikk saktere, og at jeg begynte å legge merke til ting. Nattehimmelen virvlet under bena mine i stedet for over meg. Jeg hørte merkelige lyder, som om radiobiler på et tivoli krasjet i hverandre. Jeg gjorde den følelsesløse observasjonen at et eller annet helt opplagt ikke stemte, men klarte ikke å sette fingeren på nøyaktig hva det var. Skrekken, redselen for min 28

umiddelbart forestående død, registrerte jeg egentlig aldri. I stedet var det som om noe forskjøv seg. Jeg opplevde at jeg sto i en slags tunnel der jeg følte meg trygg og sikker. Det falt meg overhodet ikke inn å stille spørsmål ved hvor jeg var, eller hvordan jeg hadde kommet dit. Selv om jeg i det fjerne kunne høre vinden suse forbi de åpne bilvinduene, svevde jeg fritt i denne fredfylte helligdommen mens vi falt gjennom rommet mot bunnen av juvet flere hundre fot under oss.

Uten noen som helst slags impuls til å bevege meg eller noe ønske om å være andre steder enn der jeg befant meg, så jeg meg omkring i tunnelen som nå omsluttet meg. Det var et forbløffende fredfylt, langt sylindrisk rom. Den grå fargen skinte som om den var opplyst fra baksiden av en subtil, skimrende kilde. Selv om tunnelen ikke virket massiv, slik den ville ha fremstått i den ordinære virkeligheten, syntes det som om de gjennomskinnelige veggene utvidet seg i det uendelige i begge retninger, som om de besto av et virvlende, dampaktig materiale som kunne minne om milliarder kretsende atomer som beveget seg i enorm hastighet. Bortsett fra at den omsluttet meg, var denne surrealistiske verdenen fullstendig tom, men den kjentes behagelig og beroligende: Det fantes ingen skarpe kanter, og det føltes som om hele tunnelen vibrerte varsomt. Nå så faktisk også hele kroppen min gjennomskinnelig ut, og den vibrerte, som om den hadde forandret form for å passe inn i disse nye omgivelsene. Jeg var fylt av den største fred, behersket og med selvbeherskelse, på et sted som så ut til å være helt uten grenser, som strakte seg ut i det uendelige.

Plutselig husket jeg at jeg da jeg var liten pike, hadde kikket opp i rommet mens jeg satt på taket hjemme, fascinert over himmelen og planetene, mens jeg fornemmet et usynlig nærvær.

I timevis stirret jeg på det jeg ikke kunne se, men som jeg kunne føle sterkere enn noe av det som var materielt. Så langt tilbake jeg kan erindre, har jeg alltid trodd på Gud. Ikke egentlig guden i den jødiske religionen som jeg ble oppfostret i, eller andre religioners gud for den saks skyld, men et formløst, alltid tilstedeværende vesen som skinte gjennom alt som var, og som kjærlighetsfullt våket over meg. Det samme nærværet var nå hos meg i tunnelen, enda mer velkjent og nærere enn det noensinne hadde vært da jeg var barn. Omsluttet av det, som om jeg var pakket inn i et lunt kasjmirpledd en kald vinterkveld, befant jeg meg 29

i fullkommen likevekt, uimottagelig for skade, beskyttet av en usynlig, men allikevel håndgripelig, oppebærende livskraft.

Tiden hadde stanset, hvert eneste øyeblikk strakte seg inn i evigheten. Fra noe som føltes som om det var langt, langt borte, stirret jeg gjennom den knuste frontruten og la merke til det milde lyset fra månen som strømmet gjennom juvet. Bilen spratt mellom enorme kampesteiner, og ble snudd på hodet gjennom luften der vi styrtet nedover fjellsiden. Allikevel oppfattet jeg aldri at jeg var i den minste fare, jeg opplevde ikke et eneste øyeblikk av frykt. Med den objektive observatørens kjølige blikk telte jeg hvor mange ganger bilen gjorde salto: én, to, tre, fire – helt til åtte. Beskyttet av tunnelen forble jeg i et tomrom, i fritt fall, og ante ikke om det var liv eller død.

Like brått som jeg var blitt trukket inn i den, ble jeg rykket ut av tunnelen og tilbake til nået, akkurat idet bilen dunket ned på fast grunn. Etter et høyt, skakende sprett og den skjærende lyden av stål mot stein skrenset bilen og stanset, med forhjulene stikkende utover en smal avsats. Vi balanserte så vidt, men sto helt på vippen på den bratte skrenten.

Etter sammenstøtet under landingen hadde følgesvennen min og jeg begge havnet i baksetet. Fragmenter av knust glass lå strødd overalt i bilen, men som ved et mirakel var ingen av oss skadet. Vi forsto imidlertid umiddelbart at vi fortsatt var i fare: Hvert øyeblikk som helst kunne bilen skli forover og falle ned i et stort juv nedenfor. Vi måtte se å komme oss ut, og det raskt.

Et levende eiketre som gjorde sitt beste for å krype inn gjennom vinduet, så ut til å være vår eneste tilgjengelige støtte. Uten å se meg tilbake klamret jeg meg til treets grener og klarte å trekke meg ut av den radbrukne bilen. Følgesvennen min fulgte tett etter, og vi kravlet opp fjellsiden, trengte oss gjennom buskas med manzanita og villsennep, knapt nok gjennomtrengelig krattskog og viltvoksende tornebusker. I forsøk på å unngå de løse, ustabile jordhaugene og de sleipe bladene under føttene benyttet vi krattet som rep og trakk oss opp den nærmest loddrette skråningen. Der vi ålte oss mot toppen, spurte jeg hele tiden meg selv: Hvorfor ble våre liv spart? Vi burde ha blitt drept. I stedet kom vi ut av det nærmest uten en skramme. Og bildet av tunnelen hadde allerede begynt å hjemsøke meg.

Utrolig lettet over å ha fast grunn under føttene igjen fikk vi snart haik ned de svingete fjellveiene og tilbake til byen. Morgen30

gryets blekrosa stråler var i ferd med å kaste sitt lys over åsene.

Jeg tror ikke noen av oss sa et eneste ord hele veien, men sikker er jeg ikke. Jeg husker lite fra turen. Jeg stirret ut i rommet og gjenopplevde ulykken om og om igjen inni meg, ute av stand til å fatte hvordan det kunne ha seg at vi fortsatt var i live. Kun et mirakel kunne ha reddet oss.

I flere dager visket jeg ut detaljene omkring det konkrete fallet, men noen få usammenhengende bilder satt igjen. Jeg husket klart at bilen falt utfor klippen, og den svimlende, vektløse fornemmelsen, og den totale mangelen på kontroll mens vi falt. Det var som å gjenoppleve det første store fallet på en kjempemessig berg-og-dal-bane. Jeg husker også at hver eneste celle i kroppen min skrek i protest midt i den hvinende, benskakende landingen.

Når det gjaldt tunnelen, hadde jeg ingen anelse om hva jeg skulle tro. Den var en gåte, et mysterium jeg skulle fortsette å forsøke å nøste opp langt inn i fremtiden.

For foreldrene mine var det som skjedde den natten, bare den siste av en lang rekke rusbetingede katastrofer i livet mitt. Jeg var det eneste barnet deres, og de var helt fra seg. Det var ikke så lenge siden mor hadde sunget meg i søvn med vuggesanger, siden far og jeg hadde spilt minigolf i helgene. Jeg så opp til foreldrene mine og var klar over at begge ønsket at livet mitt skulle være lett, at de kunne beskytte meg, men jo fastere grepet deres ble, jo mer gjorde jeg opprør. Jeg visste at jeg knuste dem da jeg begynte å ruse meg. Jeg forsto at de fryktet for min trygghet da forholdet oss imellom gled ut. Men jeg følte at jeg ikke hadde noe valg. Jeg måtte rive meg løs. I årene som hadde gått, hadde de sett at jeg forandret meg fra å være en stille, følsom pike til å bli en fremmed – en det ikke var mulig å få kontakt med, og som var ute av kontroll.

Før ulykken i Tuna Canyon hadde foreldrene mine gjort alt de kunne for å skaffe meg hjelp. Både mor, som var en viljesterk familierådgiver, og far, en radiolog med mildt vesen, var begge fremstående leger i Beverly Hills. De hadde samfunnets ressurser i ryggen. Far, en praktisk mann med rotfestet integritet, en mann som var svært vellykket, men som også var fornøyd med de enkleste gleder, kunne betrakte meg med sine store ovale blågrønne øyne, som om han forsøkte å forstå hvor jeg hadde tatt veien.

Og mor, sterk, selskapelig og redd for at jeg ikke skulle passe inn, syntes med all sin intensitet og tro å være fast bestemt på å 31

få meg på rett kjøl, selv med fare for å bli anmassende. Men jeg var sta og opprørsk. Jeg ville bare ikke høre, jeg var overbevist om at foreldrene mine ikke var i stand til egentlig å forstå min indre kamp, kanskje fordi jeg ikke forsto den selv.

Blant annet var jeg lei av å være så følsom. Jeg følte at ingen ville forstå meg uansett – forstå hvordan jeg av og til bare visste saker om andre før de hadde sagt et eneste ord. Eller hvordan jeg kunne komme med presise forutsigelser om fremtiden, ofte ubehagelige. Far festet aldri stor lit til disse forutsigelsene, han snakket ikke engang om dem. Han var lojal, en mann av få ord, og et sterkt og fast nærvær. Hans viktigste oppgave var å opprettholde fred i familien. Sinnet hans søkte det konkrete, han følte seg mest komfortabel med den verdenen der han opplevde så stor suksess. Det fremmedartede, det uvanlige – hvis det skapte problemer, var han imot det. Når det gjaldt mor, virket det derimot som om forutsigelsene mine rørte ved en åpen nerve. Hun oppmuntret dem aldri; de fikk henne til å føle seg utilpass, hun var redd for at den slags snakk ville hindre meg i å være normal.

Meget avholdt som hun var, satte mor sin ære i å være en del av det jødiske samfunnet, det medisinske samfunnet; hun hadde praksis i Beverly Hills med mange berømtheter blant klientene, hun hadde mange venner, og en telefon som alltid ringte. Men jeg følte meg ikke mer vel til mote med forutsigelsene mine enn hun gjorde. Faktisk ville jeg ha gjort hva som helst for å kunne koble dem ut. Og det var nettopp det rusmidlene gjorde for meg.

De tilbød meg en vei ut, og jeg tok imot.

Etter ulykken gjorde foreldrene mine sitt beste for å beskytte meg. Morgenen etter pakket de sakene mine i hjemmet vårt i Westwood og sendte meg av gårde for å bo hos noen nære venner av dem i Malibu Colony, en godt bevoktet og velstående del av Malibu Beach. Mens de forsøkte å finne ut hvordan de skulle hjelpe meg på best mulig måte, insisterte de på at jeg skulle bli der, borte fra mine egne venner, og – ikke minst – langt unna rusmidlene. Jeg visste at hensikten var god, men det var uansett med stor motvilje jeg dro av gårde.

Ikke desto mindre hadde jeg nådd et vendepunkt. Mitt nære møte med døden hadde rystet meg, men det som hadde gjort enda sterkere inntrykk på meg, var den overgangen jeg hadde gjennomgått. På en eller annen forunderlig måte hadde jeg funnet tilbake til meg selv. Jeg klarte ikke å la være å tenke på tun32

nelen, den fullstendige roen som hersket der, og det mirakelet at den på en eller annen måte, til tross for fysikkens lover, hadde gjort det mulig for meg å overleve en katastrofal ulykke.

Da foreldrene mine satte meg av ved strandhuset i Malibu, var en tett tåke i ferd med å lette, og solen lyste opp kysten. Sur og irritabel fant jeg meg til rette som best jeg kunne. Jeg nektet å snakke med noen og installerte meg på sofaen i stuen og skrudde på TV-en. Der lå jeg, iført rosa knyttefarget trøye og jeans med sleng med broderte blomster på lommene, og fulgte tankeløst med på en episode av Star Trek. Det tok imidlertid ikke lange tiden før vennene til foreldrene mine stormet inn og presenterte meg for en av naboene. Jeg betraktet enhver avbrytelse som å trenge seg på, og var fiendtlig innstilt fra det øyeblikket jeg kikket opp på ham, men måtte raskt tenke om igjen.

Jim var en høy og slank mann midt i førtiårene med fyldig krøllet hvitt hår og hvitt skjegg. Tilfeldigvis sto han også foran en bakgrunn av gylne stråler som havet reflekterte, og som la seg lik en glorie omkring ham. Han minnet litt om et bilde av Gud fra en eventyrbok. Jeg hadde mest lyst til å briste i latter, men tok meg i det. Av prinsipp nektet jeg å samarbeide, og det å le kunne ha blitt misoppfattet som at jeg var i ferd med å «snu».

Men i det himmelske lyset omkring Jims nærvær fikk hele den rotete situasjonen plutselig en komisk vri. Her var jeg, i eksil i Malibu, absolutt i live uten tilsynelatende grunn, og nå tårnet en mann som lignet på Gud, over meg.

Nesten før jeg visste ordet av det, satt Jim på sofaen ved siden av meg og stilte meg vennlig spørsmål om meg selv. Irritert over hvor direkte han var, tenkte jeg: Hvem er egentlig denne mannen? Jeg ønsket å mislike ham, men av en eller annen grunn fikk jeg det ikke til. De store brune øynene hans og den vennlige, fordringsløse væremåten hadde en beroligende virkning på meg. Nærværet hans ga meg en følelse av aksept, noe jeg sjelden opplevde i samvær med voksne. Stemmen hans og den vennlige måten han betraktet meg på, virket velkjent, som om vi hadde sittet sammen tusenvis av ganger tidligere, selv om ingen jeg kjente, var i nærheten av å ligne ham.

Jeg knyttet umiddelbart kontakt med Jim, og følte at det fantes en slags magisk forbindelse mellom oss. Men det var ikke en sjanse i havet for at jeg ville innrømme det for noen. Jeg hadde programmert meg til å ha det elendig, og ingenting skulle få for33

andre denne holdningen. Jeg var ubøyelig når det gjaldt å gi etter for mine foreldres krav, og snakket snaut nok til ham den første dagen. Etter hvert sa han farvel, reiste seg og gikk. Jeg gjorde et poeng av ikke å se på ham, og holdt blikket rettet mot TV-skjermen.

Neste morgen ga foreldrene mine meg et ultimatum. Som vanlig var det mor som sto for mesteparten av snakkingen, mens far satt rolig tilbakelent og ga henne sin tause, men sterke støtte.

Enten sa jeg meg enig i å begynne i psykoterapeutisk behandling nå, eller de ville sende meg til slektninger på østkysten. Mitt eneste møte med psykoterapien hadde vært de få gangene foreldrene mine slepte meg med til familierådgivningstimer, som alltid endte med at vi skrek til hverandre, og at vi deretter dro hjem i frustrasjon. Resultatet var at jeg betraktet terapi som en farse, en straff for de udugelige som ikke klarte å løse sine egne problemer. Men ettersom jeg ønsket å være i Los Angeles for enhver pris, samtykket jeg motstrebende.

Sent denne ettermiddagen i august i 1968, to måneder etter eksamen fra videregående, satte vi tre kursen mot Beverly Hills i familiens Lincoln. Jeg satt i baksetet og betraktet fars dystre, men vennlige, ansikt i bakspeilet. Mors blikk var uforferdet, men hver gang hun kikket på meg, så hun trist ut. For å klare å være følelsesløs og late som om jeg ikke brydde meg om det, gjentok jeg hele tiden teksten i «Purple Haze», en av Jimi Hendrix’ sanger, for meg selv.

Målet var en beskjeden fireetasjes kontorbygning med to trange heiser og lange ganger uten vinduer. Mens vi satt i venterommet og ventet på å komme inn til avtalen, bygget spenningen seg opp mellom oss. Det var bare så vidt jeg klarte å tie og ikke løpe ut av døren.

Ikke et øyeblikk for sent kom en kjent skikkelse ut og hilste på oss: Jim, naboen til vennene våre i Malibu, mannen jeg hadde møtt dagen før. Han var den psykiateren vi hadde avtale med.

Jeg var rasende. Jeg følte at jeg var blitt forrådt og lurt. Samtidig var jeg merkelig tiltrukket av ham, fengslet av den fornemmelsen jeg hadde når det gjaldt vår uhåndgripelige gjensidige forståelse.

Mot min vilje var det som om vi delte et uuttalt fellesskap, nærmest et slektskap. Følelsene virvlet i meg idet jeg nikket til Jim og mumlet et vaktsomt hallo. Så fulgte foreldrene mine og jeg med inn på kontoret hans.

34

Den første timen møtte vi alle tre hos Jim. Han satt i en sort svingstol av skinn og gjorde tegn til at jeg skulle sette meg ved siden av ham på en stor rustfarget ottoman. Foreldrene mine satt stivt rett overfor oss på en sofa med grønne og beige striper. Det tok ikke lange tiden før mor begynte å gråte og fortalte Jim hvor bekymret hun var for meg. Jeg trakk knærne opp mot brystet og rullet meg sammen til en ball. Jeg følte meg kvalt av intensiteten i mors kjærlighet. Det føltes som om hun alltid hadde oppmerksomheten sin konsentrert om meg. Jeg var klar over at hun var veldig glad i meg, men var redd for at hvis jeg slapp henne for nær, ville jeg bli fortært. Hun var en så dominerende personlighet at jeg opplevde at det eneste jeg kunne gjøre for å føle at jeg var virkelig, var å opponere mot henne. Med tanke på hennes intensitet og standhaftighet krevde det hver eneste tøddel av den styrken jeg eide, å gjennomføre det.

Jim lyttet tålmodig til begge foreldrene mine. Deretter lyttet han til meg. Jeg følte meg uvanlig forknytt i samvær med ham.

Jeg fulgte med da han fremla sine meninger, snek meg til å betrakte klærne hans, la merke til gifteringen, hvordan han holdt hendene sine. Ikke en eneste gang provoserte jeg ham med vilje eller avbrøt ham, slik jeg ofte gjorde med andre voksne, spesielt autoritetspersoner. Da timen nærmet seg slutten, overrasket jeg meg selv ved å si meg enig i å komme tilbake, for å forsøke det «terapi» var ment å innebære.

Foreldrene mine var lettet over at jeg omsider samarbeidet med dem, og lot meg få flytte inn i hjemmet deres igjen. Men etter noen få måneder foreslo Jim at jeg skulle flytte til det han kalte et «overgangshus». Han kjente to terapeuter, Pat og Ray, som leide ut rom til slike som meg, personer som befant seg i en overgangsfase og trengte støtte. De bodde selv på eiendommen sammen med sine to små døtre, en katt og to hunder. Jim mente at flyttingen ville gi meg en mulighet til å vokse opp og komme i gang med atskillelsesprosessen fra mor og far. Jeg var helt enig.

Jeg klarte nesten ikke å vente med å skulle bo for meg selv. Foreldrene mine var vaktsomme, men de hadde bestemt seg for å stole på Jim og sa seg derfor nølende enig.

Jeg forelsket meg i huset i samme øyeblikk som jeg fikk øye på det. Det var et toetasjes værbitt rosa viktoriansk hus i A-form som lå på hjørnet av Park Avenue og motorveien, et smug som strekker seg langs hele Venice Beach. Promenaden og sanden, 35

som var skilt fra oss ved et tomt jordstykke, lå mindre enn et halvt kvartal unna. Om kvelden kunne jeg høre bølgene som slo mot stranden idet jeg sovnet. Jeg ble fort venn med Pat og Ray, varmhjertede hippier i midten av trettiårene med universitetseksamen i sosialt arbeid, og som nå viet seg til å hjelpe andre. De ønsket meg velkommen i hjemmet sitt.

Den store overraskelsen var de andre beboerne: Pete, som var schizofren og i begynnelsen av tjueårene, og som for det meste holdt seg for seg selv, og Dolly, en nervøs og manisk-depressiv kvinne. Herregud, tenkte jeg, Jim har plassert meg sammen med mentalt syke mennesker! Pat og Ray var enige: Det var akkurat det Jim hadde gjort. Uansett – av en eller annen grunn spilte det ingen rolle for meg. Det som betydde noe, var at jeg følte meg fri.

Men den første gangen jeg åpnet medisinskapet og satte tannbørsten min ved siden av Petes Klorpromazine og Dollys litium, syntes jeg det var nifst. Men bortsett fra de gangene da Pete hørte stemmer eller Dolly hadde sine perioder med søvnløshet, fungerte vi helt fint sammen, og tilværelsen var egentlig ganske begivenhetsløs.

Jeg fortsatte å gå i terapi hos Jim, men til tross for den tilknytningen jeg følte jeg hadde til ham, åpnet jeg meg ikke umiddelbart. Den fryktsomheten jeg følte i starten, varte heller ikke: Jeg var en hard nøtt. Jeg motsa ham ved enhver anledning, testet og sonderte for å finne ut hvor langt jeg kunne gå. I flere måneder dukket jeg ikke opp til avtalene våre, jeg utfordret ham, og truet med aldri mer å komme tilbake.

Så en dag, etter at jeg hadde gått i terapi i nærmere ett år, fortalte jeg Jim om en plagsom drøm jeg hadde hatt da jeg var ni år gammel. Drømmen kunne minne om våken tilstand, livaktig, absolutt ikke som en vanlig drøm. Bortsett fra foreldrene mine hadde jeg aldri snakket med noen om denne drømmen. Jeg hadde med hensikt holdt den hemmelig. Jeg erindret den nå som en del av terapien min, og beskrev den i dagboken min: Jeg bråvåkner. Nattkjolen min er gjennomvåt av svette. Jeg bare vet at bestefar, som bor nesten fem tusen kilometer borte, nettopp er død. Jeg kan høre stemmen hans, som sier farvel til meg om og om igjen idet jeg strever for å orientere meg. Det er midt på natten. Det er stupmørkt på soverommet mitt. Jeg vet ikke om jeg drømmer, eller om dette er 36

noe som faktisk skjer. Jeg er så redd at jeg nesten ikke klarer å røre meg, men jeg kommer meg ut av sengen og løper så fort jeg bare kan inn på rommet til foreldrene mine for å gi dem den beskjeden jeg har mottatt.

I stedet for å bli oppskaket over det jeg forteller, smiler mor og beroliger meg: «Du har hatt mareritt. Bestefar har det helt fint.» Den totale vissheten i stemmen hennes gjør at jeg tviler på meg selv. Selvfølgelig har bestefar det helt fint. Jeg har bare overreagert, får jeg høre. Jeg går tilbake til rommet mitt, trøstet av forestillingen om at den panikken jeg følte, var ubegrunnet, og sovner igjen.

Noen få timer senere ringer tanten min fra Philadelphia for å gi beskjed om at bestefar er død etter et hjerteanfall.

Mens jeg fortalte Jim om denne drømmen, lyttet han oppmerksomt uten å krympe seg eller vike unna, slik jeg hadde regnet med at han ville gjøre. I stedet ba han meg med oppriktig interesse om å fortelle mer om den. Først fortalte jeg ham om mors reaksjon på drømmen, som hadde forvirret meg. Hun hadde vært både nysgjerrig og ganske kjærlig, men samtidig var det som om hun holdt noe tilbake, som om hun bevisst forsøkte ikke å gjøre for mye ut av det. Selv etter at hun fikk vite at bestefar var død, virket det som om hun avskrev drømmen min som en tilfeldighet. Men noe i blikket hennes fortalte meg at hun ikke helt trodde på det hun sa til meg. Det gjorde ikke jeg heller. Jeg var sikker på at bestefar var kommet for å ta farvel. Måten han betraktet meg på, og lyden av stemmen hans hadde vært altfor levende, altfor virkelig, til bare å være fantasi. Det var en gåte jeg ikke klarte å løse, og jeg begynte å lure på om det på en eller annen måte var jeg som var skyld i bestefars død.

Bestefar og jeg hadde alltid stått hverandre nær. For mange år siden hadde han løftet meg opp på skuldrene sine og lovet at selv etter at han var død, kom vi aldri til å være fra hverandre.

Det eneste jeg måtte gjøre, var å kikke opp på den mest strålende stjernen på himmelen, så ville jeg finne ham. Kjærligheten oss imellom stakk dypt, og det at jeg kanskje hadde skadet bestefar, var en uutholdelig tanke.

Min evne til å bringe disse følelsene opp i dagen ble forsterket av et voksende romantisk forhold jeg var i ferd med utvikle til Terry, en kunstner jeg etter hvert flyttet inn hos og bodde sam37

men med i to år. Han bodde rett over gaten for overgangshuset i et gammelt toetasjes ombygget selvbetjeningsvaskeri av murstein med enorme, pyramideformede takvinduer av klart glass i så å si hvert eneste rom, inkludert badet. Når solen skinte gjennom vinduene, avga den et rent, uberørt lys. Terry benyttet også rommet som atelier. Terry var noen centimeter høyere enn jeg, han var tjuefem år gammel og hadde kort, lys hestehale og gjennomtrengende blå øyne. Vanligvis gikk han omkring i malingsflekkede jeans som kunne minne om de fargerike penselstrøkene på et maleri av Sam Francis.

Terry var et av medlemmene i en gruppe på fire mannlige veggmalerikunstnere som var en slags futurister. De malte visjonære katastrofescenarioer som jordskjelv, snøstormer og oversvømmelser. Veggmaleriene deres minnet meg så sterkt om noen av mine egne forutanelser at det var som om de hadde malt mitt indre liv. Gruppen kalte seg Los Angeles Fine Arts Squad, og utførte kunstverkene sine på kjempestore nakne vegger på kontor- og boligbygg over hele byen. Som de første i sitt slag utgjorde de en viktig del av kunstscenen i Venice.

Terry og jeg knyttet kontakt gjennom bildenes og drømmenes verden. Jeg snakket mye med ham om de drømmene jeg hadde skrevet ned i årevis. Jeg drømte mye og frodig, og satte stor pris på å våkne om morgenen og hente frem drømmene mine. De dagene jeg ikke klarte å huske dem, følte jeg meg tom, som om jeg hadde gått glipp av noe viktig. Når bildene ble værende, fylte de meg med sin rikdom lik den fineste mat. De var hellige for meg.

Terry og jeg tok gjerne lange spaserturer om kvelden foran den folketomme forlystelsesparken – Pacific Ocean Park – der han fortalte meg om sine kunstneriske visjoner, og jeg fortalte ham om drømmene mine. Med ansiktet nifst belyst av de blå kvikksølvlyktene langs promenaden, sa Terry at innimellom kunne han se bildene stråle direkte gjennom meg. Han mente at den evnen jeg hadde til å formidle dem, indirekte påvirket kvaliteten på kunsten hans.

Fra han var liten gutt, hadde Terrys eneste ønske vært å bli kunstner, å skape. Mens jeg betraktet ham der han rolig og målrettet tegnet skisser ved det grovt tilhogde tegnebordet sitt i furu langt inn i de små timer, fortapt i kunstens verden, ba jeg om at jeg også skulle finne et kall som kunne gi meg like stor glede.

38

Da jeg i siste øyeblikk bestemte meg for å avstå fra universitetsstudiene for i stedet å leve sammen med en strevende, langhåret kunstner som var åtte år eldre enn meg, og som ikke engang var jødisk, ble foreldrene mine grenseløst irritert. De hadde allerede betalt flere tusen dollar for undervisningen min ved Pitzer College i Claremont, der jeg egentlig skulle begynne det kommende semesteret. De tapte pengene, og nektet for alltid å møte Terry. De var overbevist om at jeg, som bare var sytten år gammel, kastet bort fremtiden min, og det kunne de ikke gi sin støtte til. Foreldrene mine visste ikke hva de skulle gjøre, så de bestemte seg for å trekke tilbake all økonomisk hjelp bortsett fra utgiftene til terapitimene mine.

For å bidra til levekostnadene skaffet jeg meg min første jobb som ekspeditør i håndkleavdelingen i May Company, der jeg tjente syttifem dollar om uken. Butikken lå på Fairfax og Wilshire, under åtte kilometer fra Climax nattklubb, der Terry hadde fått i oppdrag å male et utendørs veggmaleri. Fra atelieret vårt i Venice kjørte han meg til jobben hver morgen på sin BMW motorsykkel. På de kaldeste, mest regnfylte dagene, da vi pakket oss inn i armyjakkene våre og kulden fikk øynene til å renne, holdt jeg godt fast om midjen hans mens vi kjørte fort gjennom byens gater. Aldri før hadde jeg følt meg så glad og fri.

Det var gjennom Terrys kjærlighet og innsikt jeg langsomt begynte å akseptere meg selv og de indre bildene mine. Uansett om de var intuitive eller ei, var de en svært personlig del av den jeg var, og Terry innså dette. Han forsto og verdsatte den betydningen de hadde, på en måte ingen andre hadde gjort tidligere.

Terry var den første mannen jeg hadde vært sammen med som jeg følte virkelig «så» meg. Ved å oppmuntre meg til å utforske mitt intuitive liv hjalp han meg også med å begynne å stole på Jim. Etter hvert som terapien skred frem, erindret jeg sakte, men sikkert andre forutanelser jeg hadde hatt som barn. En dag da jeg var ni år gammel, for eksempel, presenterte foreldrene mine meg for Evan, en gammel venn av dem fra London som ofte var på forretningsreise i USA. Han var en imponerende mann, en helt eksepsjonelt vellykket gründer som tilsynelatende hadde alt: en vakker kone og familie, god helse og midler til å opprettholde en fasjonabel livsstil, komplett med tjenere, en Rolls-Royce med sjåfør og et gods på landet i Surrey.

39