Marit Slagsvold Jeg blir til i møte med deg

Til Jonas Magnus, Vetle og Gullik Jeg elsker dere

Marit Slagsvold

Jeg blir til i møte med deg En bok om relasjoner

CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-49090-4 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Bente C. Bergan Omslagsfoto: Einar Aslaksen Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2016 Satt i 10,8/14 pkt. Sabon og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,3.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Jeg blir til i møte med deg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Det er bare meg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

20

Vi gjør det sammen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

51

Kreativ tilpasning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

92

Å leve med muligheter og begrensninger . . . . . . . . . 126 Vi er alltid i kontakt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 167 Å bli et helere menneske . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 221 Hva er gestaltterapi? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 251 Dyrk spirene – øvelser og inspirasjon . . . . . . . . . . . 256 Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 275 Litteratur. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 281

Dét er menneskets storhet at det er mindre enn sin lengsel.

Hans Børli

Jeg er 20 år. Sitter i baksetet, på biltur med venner i Frankrike. Det er vår og vakkert. Vi reiser gjennom landet, fra nord til sør. De andre snakker om noe som er fjernt for meg. Jeg kikker ut av vinduet og finner verken ord eller plass for det jeg ser. Landskapet er et hav av røde valmuer. Jeg henter opp ordboken fra sekken og roper begeistret til de andre da jeg har slått opp hva blomstene heter på fransk. Coquelicots!

I dag ville jeg spurt om vi kunne stoppe bilen, og løpt ut på engen. Jeg ville luktet, smakt, følt, hørt, plukket og kastet flammerøde og silkeskjøre kronblader opp i luften så de kunne dale og kile meg i ansiktet. Det friske, røde, vakre, vaiende der ute – livet her og nå! Fordi jeg var meg der og da, satt jeg taus, fylt og tynget. For å holde ut grublingen på om noe noen gang kom til å bli annerledes, bestemte jeg meg for at jeg en dag skulle skrive en bok.

Jeg skulle skrive meg opp fra det mørke baksetedypet, til et liv ute på markene. I lys og lek, i nyanser av rødt.

Jeg blir til i møte med deg

Når vi – du og jeg – forstår at vi skaper hverandre, og hvordan vi gjør det, åpner landskapet seg, himmelen blir høyere, blomstene flere og fargene sterkere. Du og jeg kan se hverandre, bli tydeligere og mer levende i hverandres øyne og kropp. Hvem lengter ikke etter å følge flere av sine impulser, utfolde og uttrykke seg friere og tryggere, bevege seg og vokse – vilt og vakkert – sammen med andre? Forsyne seg modigere og mer spontant av mulighetene som ligger ubrukt mellom oss? Kanskje du? I alle fall jeg. Og når nå er nå, er ingenting for sent.

Denne boken handler om hvordan vi blir til i møte med hverandre. Om å påvirke og bli påvirket i relasjoner, og å erfare seg selv forskjellig med forskjellige. Hva skjer med meg sammen med deg, i tanker, følelser og kropp? Hva skal til for at du og jeg kan oppleve å være oss selv når vi er sammen? Og hvordan kan vi ha mer livgivende og oppriktig kontakt?

Mitt ønske med boken er å støtte og inspirere deg som vil leve friere og mer tilfreds sammen med andre, kjente og fremmede. Som lengter etter å være til stede i seg selv, i berikende utveksling og samvær med andre. Jeg ønsker å gi deg mot til å oppdage og stå opp for det du erfarer i møtet med menneskene rundt deg, se det som sunt og sant, som en kilde til engasjement og godt liv. Økt oppmerksomhet om hvor9

dan vi blir påvirket i vår kontakt med andre gir oss muligheten til å bli tydeligere for oss selv og hverandre, til å utfolde oss friere og gladere. Også å ivareta våre behov som hele mennesker. Jeg er fullt og helt ansvarlig for innholdet i denne boken. Alle gjengivelser av hendelser og situasjoner er gjort ut fra mine subjektive opplevelser, der og da, her og nå.

I boken bruker jeg gestaltteori og -terapi som bakteppe for å formidle mitt budskap, og egne refleksjoner og opplevelser for å illustrere dette. Gestaltterapi er en retning innen humanistisk og eksistensiell psykoterapi. Hensikten med å dele erfaringer og eksempler fra eget liv er å vise hvordan jeg – i likhet med alle mennesker – har mange sider i meg og kan være mye forskjellig, og at hvilke sider som tas i bruk, henger sammen med omgivelsene jeg befinner meg i. Jeg er en som kan slite og jeg er en som kan mestre. Jeg ønsker å tydeliggjøre hvor berikende og frigjørende det er å se mye av det vi lever og strever med som relasjonelle fenomener – altså som noe vi samskaper med andre – heller enn individuelle problemer eller fenomener. Både det vi får til og det vi ikke får til, i spennet fra hverdagsstress og konflikter til eksistensiell smerte og psykiske plager jeg møter i mitt arbeid som gestaltterapeut. I den grad jeg refererer til dette arbeidet, gjør jeg det generelt og anonymisert. Boken har vært et hjertebarn lenge, og det har vært vanskelig å få den ferdig, å se den av gårde. Noe av dette skyldes at den er en blandingsbok med personlig og faglig stoff om hverandre, og med en litt fri oversettelse av gestaltmetode fra terapiliv til hverdagsliv. Det har vært viktig for meg å finne en ryddig og ordentlig måte å presentere stoffet på, og samtidig ivareta en lett og livsnær skrivestil. Det er godt å vite at jeg befinner meg i god gestaltfaglig ånd og tradisjon når jeg deler fra eget 10

liv og strekker meg for å bringe et radikalt og viktig tankegods til torgs. Jeg er klar over at «oversettelsen» er preget av mine tolkninger og min forståelse, kanskje til og med en og annen misforståelse. Også at jeg ikke yter full rettferdighet til gestaltterapien og -teorien hva gjelder kompleksitet, presisjon og siktemål.

Bak i boken finner du et kapittel om hva gestaltterapi er, og konkrete øvelser og inspirasjon som kan hjelpe deg til å bli tydeligere med hvem du blir i møte med andre, og på den måten stå mer støtt i deg selv. For å sikre flyt i teksten har jeg ikke referanser underveis, isteden har jeg bak i boken en liste med bakgrunnslitteratur som jeg har brukt direkte eller blitt inspirert av i skriveprosessen. Ønsker du å sjekke ut eller lese mer om et av bokens tema, kan du slå opp i denne listen.

Selv trodde jeg ikke det var mulig å oppleve livet, meg selv og forholdet til andre som jeg gjør i dag. Så virkelig.

Så lenge jeg kan huske har jeg levd med en lengsel etter å kunne være meg med alt mitt, sammen med andre mennesker. Være meg og være med. Passe inn og høre til. Mange ganger og steder kunne jeg det, så kunne jeg «plutselig» ikke det. Situasjoner kunne snu seg på en måte som gjorde meg usikker, jeg fikk følelsen av å miste meg selv, være feil, fremmed og utafor. Etter mange år med søken, strev og smerte kan jeg i dag være til stede for og romme det som skjer inni meg i mine omgivelser, og bruke innsikten til å ta gode valg. Med undring og glede erfarer jeg hvordan jeg på nytt og på nytt blir til i nye situasjoner, i møtet med andre.

Jeg kaller det å «skinne med sitt – sammen», og det tror jeg alle kan gjøre. Som menneske og terapeut er jeg daglig vitne til at det skjer.

11

Å skinne betyr ikke å være lykkelig eller vise frem det som er fint eller flott. Å skinne er for meg å kjenne og godta det jeg sanser, fornemmer og erfarer i tanker, følelser og kropp – som et helt menneske. Være åpen og ha respekt, stå ved og forbinde meg med det som dukker opp i meg, der jeg befinner meg. Å bli trist, ensom, begeistret, misunnelig, glad, opphisset, håpefull, redd, sint, nysgjerrig, overveldet, yr, bitter, i tvil, alt et menneske – du og jeg – kan være. Når vi erkjenner det vi er eller opplever, kan endring skje. Ikke når vi prøver å oppleve eller være noe vi ikke er.

Min vei har vært lang og til tider slitsom, ensom og mørk. Og den har vært nødvendig for å komme dit jeg er i dag. Underveis har jeg søkt og funnet små og store lykter som har fylt meg med lys og vist meg veien videre. I dag tenker jeg at mine erfaringer er viktige og verdifulle byggesteiner i mitt liv og virke som gestaltterapeut. Så mye av vår tenkning om det enkelte mennesket, hva det er og får til eller ikke er og ikke får til, baserer seg i vår tid og kultur på forståelsen av individet som løsrevet og uavhengig av relasjon eller kontekst. Mange mennesker opplever også stress og uro, og søker til tankesett og teknikker for å skjerme seg og få ro i sinnet og tilstedeværelse i øyeblikket. Det er fint og forståelig at vi har behov for å forankre oss innvendig.

Samtidig opplever jeg som terapeut en tilsvarende lengsel motsatt vei, utover, mot andre. En søken etter liv og sammenheng. Lengselen etter å være sammen med andre på meningsfulle og livgivende måter. Være seg selv sammen med andre – en kjæreste, en gammel kamerat, en god venn, naboen, kollegaen, en fremmed – kunne gå hjem etterpå, tilfreds og kanskje med litt uventet påfyll.

«Det er så vanskelig med mennesker», er et utsagn jeg 12

ofte hører fra klienter, også fra de som mestrer mye i livet sitt. De strever med å være til stede i øyeblikket sammen med andre og samtidig ha kontakt med seg selv, sine impulser, behov, lyster og ønsker. For noen fortoner oppriktige og berikende relasjoner seg som en fjern drøm, de finner ikke svar på lengselen etter både å føle seg fri og å høre til. Jeg blir trist og opprørt når jeg møter mennesker som bærer tungt på smerte og skam, symptomer, problemer, diagnoser, følelsen av at de feiler noe uavhengig av sine omgivelser. De føler at de må «rettes opp», bli helt annerledes før de kan fungere. Slik også jeg kunne tenke. Og jeg blir tilsvarende rørt og glad når jeg er vitne til det frigjørende, styrkende og helende som ligger i at de utforsker sine erfaringer i lys av tanken om at de er og gjør alt i en relasjon, alltid i en kontekst, sammen med andre. Viktige spørsmål dukker uunngåelig opp: Hva er mitt bidrag, hva er andres? Hva er mitt behov, hva er andres? Og hvordan forvalter jeg det jeg erfarer og vet om meg selv – hva velger og gjør jeg, i terapirommet og i livet? Gjennom en slik tankegang blir den enkelte både ansvarliggjort og avlastet, med større innsikt i hvilke muligheter og begrensninger som faktisk finnes i deres liv.

Alt du gjør og opplever foregår i relasjon til noe eller noen. Enten du befinner deg i en folkemengde i byen, i en liten krets av venner eller alene i skogen. Alt du tar inn med sansene påvirker deg – menneskene, husene, naturen. Tilsvarende påvirker du også dine omgivelser. Dette kan synes så opplagt. Mennesker skaper miljø, miljø skaper mennesker. Samtidig er det som om vi ikke kan eller vil benytte oss av denne kunnskapen i måten vi lever og omgås med hverandre på. Vi fengsles av råd, budskap og tankegods som 13

formidler et ensidig fokus på jeg-ets unike stilling: Bare jeg tenker på den rette måten, bare jeg er viljesterk nok, bare jeg tar de rette valgene, bare jeg får en diagnose – da blir alt bedre. Også det å skulle realisere eller finne seg selv springer ut av forestillingen om et individ som velger og handler uavhengig av andre. Ensidigheten er tilsvarende motsatt vei, med fokus på omgivelsene som ansvarlige. Bare du hadde oppført deg annerledes, bare hun kunne ta seg sammen, bare han gjorde som han skulle, bare de forandrer seg. De andre, kulturen, samfunnet. Når noe ikke fungerer, er det fort gjort å bebreide seg selv eller å anklage andre, uten å ta høyde for at enkeltmennesket og omgivelsene utgjør et tett forbundet hele. I gestaltteori står holisme sentralt, der helheten forstås som mer enn summen av delene, og der fokus er rettet mot hvordan deler og helhet påvirker hverandre gjensidig. Både mellom oss og inni oss.

«Jeg blir til ved Du-et», skriver eksistensfilosofen Martin Buber og fortsetter: «I det jeg blir Jeg, sier jeg Du.» For Buber finnes det ikke noe «jeg» i og for seg, mennesket eksisterer alltid i relasjon til noe eller noen, til «det» eller «du». «Alt virkelig liv er møte», sier han, og det var dette «virkelige livet» som traff meg så sterkt da jeg i voksen alder begynte på gestaltterapistudiet. Livet som tar utgangspunkt i et likeverdig og gjensidig jeg–du-forhold, omtalt av Buber som det «virkelige livs vugge». Det at vi – du og jeg – erfarer oss selv og skaper hverandre på nytt og på nytt, i ulike situasjoner og samspill.

Samspillet begynner allerede i mors liv og videreføres i møte med foreldre, familie og venner. Nyfødte er sosialt kompetente, klar for å sanse, knytte seg til og engasjere seg i sine omsorgspersoner med et stort og personlig kommuni14

kasjonsrepertoar. Det Buber beskriver som vårt «medfødte, iboende Du», er virksomt fra første stund. Videre påvirker og påvirkes vi hele veien, av søsken, venner, lærere, kjæreste, ektefelle, barn, naboer, kollegaer, fremmede, alle vi møter – vi kan ikke annet. Møter du en som smiler til deg, skjer det noe inni deg, møter du en som vil selge deg noe, skjer det noe annet. Når vi forstår mer konkret hvordan vi preger hverandre gjensidig i tanker, følelser og kropp, kan vi være mer til stede og aktive i denne samskapingen. Vi kan ta valg som er mer i tråd med det vi lengter etter, ønsker oss og har behov for å oppleve og oppnå – utfordre tabuer og inngrodde forestillinger om hva som er feil eller forbudt. Og vi kan søke nye måter å være i kontakt med hverandre på, som gir mer liv, glede og mening. Ikke være prisgitt en type samvær som kanskje har gått tomt eller på tverke, og ikke er til glede, lyst eller nytte. Som i verste fall er negativt eller destruktivt.

Møtet med gestaltterapien ga mitt liv og virke en retning og et innhold jeg hadde lengtet lenge og inderlig etter.

Etter mange års leting fant jeg veien ut av det jeg etter hvert opplevde som en rundkjøring på jakt etter svar og løsninger. Jeg kunne slutte å lure på om jeg var syk og kanskje trengte en diagnose. Isteden kunne jeg se og oppleve meg selv som et sansevart menneske med behov, en som ble til i mine omgivelser. Ikke minst kunne jeg slippe det meningsløse og stressende ved å tro at jeg skulle finne meg selv, eller at livet skulle vært annerledes. Eksistensialisme omsatt i praksis ga meg også et mer avklaret og forsonet forhold til store, slitsomme livstemaer som valg, ansvar, mening og døden. Jeg kunne konsentrere meg om å romme mine opplevelser her og nå. Se mine opplevelser og meg selv som en del av the selfing process (se s. 106), der vi søkte å ivareta 15

og avstemme våre behov på beste og mest effektive måte.

Dine og mine behov er i stor grad bestemt av situasjonen vi befinner oss i, heller enn av hvem du og jeg «er». Å flytte oppmerksomheten fra «det er bare meg» til «vi gjør det sammen» virket frigjørende og forløsende, og ga mening til mange av mine erfaringer gjennom livet. Et menneskesyn og en livsanskuelse som tok på alvor at vi alltid eksisterer og erfarer i relasjon – for en lettelse og en lindring! Spørsmålet om hva jeg trengte og hva jeg ville, hvem jeg var, var ikke lenger et problem, men et fenomen. Er det rart at jeg ble begeistret, i perioder det noen vil kalle forelsket?

Jeg fikk følelsen av å komme hjem – hjem til mennesker og et miljø som viste respekt og interesse for hvordan vi blir til sammen, her og nå. Det var en fundamentalt annen måte å være menneske og se andre på som rørte meg dypt. Fra første dag og gjennom seks års gestaltterapistudier, inkludert mange timer obligatorisk egenterapi, møtte jeg en for meg ukjent og etterlengtet åpenhet, omsorg og respekt for fenomenet «jeg blir til i møte med deg». En varm vilje til å utforske jeg–du-møtet, bli klar over hva vi bringer med oss av gamle vaner og strategier for tilpasning og overlevelse, og våkne opp for øyeblikkets nye muligheter. Paradoksalt nok – og samtidig veldig logisk – skulle veien til det jeg ønsket meg aller mest, å være «meg», gå gjennom «deg», det vil si mitt forhold til andre. Og tilsvarende motsatt vei, til andre gjennom større nærvær i meg selv. Jeg ble smertelig og lykkelig klar over at vi trenger hverandre for å bli, eller erfare, oss selv.

Når vi møter hverandre med åpenhet og undring, med økt oppmerksomhet om hvordan vi «virker» sammen, kan vi forløse kreativitet og livskraft hos enkeltmennesket og styrke 16

følelsen av fellesskap. For å lykkes med dette er det viktig at vi erkjenner og verdsetter vår påvirkelighet, og verdien som ligger i at vi er forskjellige med ulike erfaringer og behov.

I en tid med større mangfold i samfunnet, og med mange nye mennesker i landet vårt, trenger vi å bli bedre til å leve med, lære av og la oss inspirere av at vi erfarer forskjellig. Da er det samtidig viktig at sosiale ulikheter knyttet til velferd og velstand ikke blir for store. I land med store sosiale ulikheter mister menneskene felles livserfaringer og referansepunkter.

Dette skaper grobunn for dype og varige motsetninger og konflikter og svekker mulighetene for at vi kan utveksle og berike hverandre med erfaringer fra forskjellige livsverdener.

Om vi kan anerkjenne og være nysgjerrige på hverandres ulike erfaringer, gjør vi en viktig innsats for å bygge tillit og forebygge frykt, fordommer og negative fantasier. Når alle er forskjellige, er ingen annerledes.

Denne livsanskuelsen har kommet godt med i det som de siste årene har blitt en del av mitt liv: Å leve med en politiker – min kjæreste mann Jonas Gahr Støre – midt i offentligheten. Fra mitt ståsted utgjør hans politiske virke og deltakelse i offentligheten bare en liten del av vårt liv og vår historie gjennom 35 år, fra vi var 19 og 21 år. Samtidig er jeg bevisst på at vårt samliv og familieliv for tiden er påvirket av hans offentlige rolle. Vi forsøker å møte denne erfaringen med åpenhet og ærlighet overfor hverandre om hvordan vi opplever og «blir til» i vår livssituasjon. Jeg kan tenke i takknemlighet at min gestaltutdanning og relasjonskompetanse har gjort det mulig for meg å leve det livet jeg ønsker, så tett på politikkens verden. For det meste kan jeg sortere, romme og håndtere det som skjer, finne ro og rom til å leve på min måte utenfor offentlighetens lys. Og 17

når noe blir vanskelig, er jeg blitt god til å søke veiledning og støtte, i meg selv og fra andre.

Det har imidlertid vært vanskelig å skrive om det jeg opplevde for mange år tilbake. Hvordan skrive sant om det som var? Jeg kommer ikke utenom at når jeg skriver om «der og da», er det et uttrykk for hvordan jeg ser tilbake og opplever det «her og nå». Sannheten med stor S finnes ikke om noens liv, vi kan alle fortelle flere forskjellige og sanne historier om våre liv. Noe trer frem og blir tydelig, noe annet går i bakgrunnen, jeg velger og velger bort, redigerer ut fra min situasjon og mine behov nå. Behovet for å beskrive det som var vanskelig, i et liv som også var fylt av så mye fint. Å gå inn i og skrive om det jeg har strevd med, har innimellom preget meg så mye at jeg har tenkt at jeg ikke kunne eller ville skrive boken. Jeg har følt meg dårlig, mens boken skulle handle om hvordan jeg fikk det bra. Store spørsmål kom i spill: Hvem blir jeg til i møte med når jeg skriver?

Hvordan påvirker tanke, kropp og følelser hverandre? Hva betyr det å være «frisk» og «syk», i ulike typer omgivelser?

Hvordan henger det som var, tidligere opplevelser, sammen med det som er og det jeg opplever akkurat nå? For meg har bevisstheten om hvordan jeg blir påvirket i alt jeg gjør, også når jeg skriver, vært avklarende.

Jeg har også motstand mot å beskrive egen fortid og hendelsesforløp som om gitte årsakssammenhenger finnes og kan formidles klart og entydig. Som om jeg vet sikkert hva som har ført til hva i mitt liv, eller noens liv. Jeg tenker i liten grad på den måten om liv eller menneskers historie, og er glad for utfordringen og gleden som ligger i å undre meg over og finne stadig nye sammenhenger og spor.

18

Dette henger sammen med gestalttenkningens fokus på det som dukker opp og gir mening for den enkelte i øyeblikket, som en motvekt til å lete etter klare forklaringer og årsak–virkning-forhold i menneskers liv. For meg er dette noe hellig, livet som henger sammen, i min kropp, i din og i alles. På forunderlige, fantastiske og forskjellige måter har det sikret overlevelse og ført oss hit vi er nå.

I dag tenker jeg at mitt strev og min søken gjennom mange år, tett på mine erfaringer av meg selv som forskjellig med forskjellige, bidro til min store interesse for spørsmålet om hvem jeg er, hvem andre er, og hvem vi blir sammen. Og til mitt store engasjement for at vi alle skal kunne leve sammen som frodige, hele og påvirkelige mennesker. I frihet, tilhørighet og kjærlighet.

Det er bare meg Å føde et lite menneske, å føde flere små. Være en trygg og god og glad mamma for tre underskjønne barn, nå og hver eneste dag, for alltid. Mitt livs største oppgave. Hver gang var det like stort og overskridende å sette en liten baby til verden, med smerte og urbrøl – en egen sjel, et levende liv.

For hver dag ville barnet tre frem, litt etter litt. Klart og tydelig ville han kalle på min klarhet og tydelighet: Her er jeg, hvem er du?

Da jeg var liten, lekte jeg iherdig og lidenskapelig med dukker. De ble matet og stelt, og om natten hadde jeg vekkerklokke på for å skifte bleie og passe på at alt var i orden, at de små hadde det bra. Styre og stelle, leke på alvor. Gleden var stor da søsteren min fikk barn. Jeg var tolv år og nøt å være nær en levende baby, og var så ofte som mulig sammen med den nye lille familien. Jeg så alltid for meg at jeg ville ha mange barn, minst fire som jeg og mine søsken var, kanskje fem, til og med seks.

Da Jonas og jeg fikk barn, først ett, så to og tre, var jeg hver gang lettet og uendelig glad. Jeg hadde ønsket meg det intenst og var akkurat der jeg ville være. Fra første stund elsket og mestret jeg å være mamma. Samtidig vekket svangerskap, fødsel og barseltid uro og usikkerhet i meg. Det var en blanding av stor kjærlighet til skjøre og pregbare liv og frykt for det store ansvaret det var å sørge for at alle hadde det bra. Gamle spørsmål våknet til liv, om hva jeg burde og 20

ville og hvem jeg var. Hvordan skulle jeg klare å være den mammaen jeg ønsket, og hva ønsket jeg? Hvordan skulle jeg vite hva som var best for noen som ikke var meg, og som jeg ønsket det aller aller beste? Mennesker jeg skulle prege og påvirke, ta skjebnesvangre valg for? I møte med den nyfødtes mørke blikk hastet det med å finne svar jeg kunne tro på.

Følsom og flink Som lite barn var jeg opptatt av å følge med på det som skjedde «i rommet», mellom mennesker. Jeg ble omtalt som våken og observant, god til å ta inn og få med meg detaljer. Jeg så og hørte, levde meg inn i, fantaserte og forestilte meg sammenhenger for å prøve å forstå det som foregikk rundt meg. Jeg likte det, jeg klarte ikke å la være, og det føltes også nødvendig – som et ansvar jeg hadde.

Følge med, forstå, være tett på. Å være ivrig og årvåken ga en følelse av mestring og stolthet, jeg ble glad når andre verdsatte min evne til å observere, huske og gjengi korrekt.

Jeg ble født inn i en trygg og godt etablert familie med søsken som var fem, ti og tolv år eldre, og fikk mye oppmerksomhet som visstnok et litt uventet barn. Mange ville kose, jeg kunne hyle når noen nærmet seg, og ville helst sitte i betryggende avstand på min fars arm.

Som minstemann hadde jeg mye å følge med på og finne ut av. Hvem var de andre, hvem var jeg, i egne og andres øyne? Hvem var vi, sammen og sammenlignet med andre?

Allerede som barn var jeg opptatt av spørsmålene som kretset rundt hvordan jeg og andre var like og forskjellige, på alle mulige måter.

21

Jeg var «enkel å ha med å gjøre», «snill og grei», «ukomplisert» og «flink», gode egenskaper hvis man ville være med. Og det ville jeg. Finnes det noe bedre enn det? Å være med – være varm, trygg, sikret. Høre til. «Flink» oppfattet jeg som å være ærlig og redelig og å forstå hva situasjonen krevde, tilpasse meg, behage og bidra. Og jeg fikk være mye med, både hjemme og ute. I dag er jeg glad for min store og oppfinnsomme evne til å søke og skaffe meg det jeg trengte av trygghet, nærhet og glede i mine omgivelser – og jeg er takknemlig for alle jeg fikk være sammen med. Familien, venninner, deres foreldre, gode damer i nabolaget og blant mine foreldres venner. Jeg tenker at i dypet av dette erfarte jeg noe viktig, nemlig at jeg ble forskjellig alt etter som hvem jeg var sammen med.

Samtidig som jeg tok inn og ble fylt av mye, hadde jeg også et aktivt hode og indre liv fullt av tanker, følelser, drømmer og lengsler. I livlig fantasi og i dagboken fantes alltid møtet – jeg og meg selv, jeg og en annen, en å være meg sammen med. I barneårene ønsket jeg meg intenst en hund eller en hest, og var veldig opptatt av venninner og gutter. I 13-årsalderen var det ham jeg hadde sett høyt oppe på et lasteplan mens bilen kjørte rundt i nabolaget for å hente ting til loppemarkedet. Han var mørk og kjekk, og for meg noe lyst og fritt jeg ville være en del av. Det var Jonas. I lang tid fikk han mye plass i dagbøkene, side opp og side ned med hjerter rundt navnet hans og med sterk tro på at det jeg tenkte kunne bli virkelig. Jeg kunne fort føle meg overveldet både utenfra og innenfra. Hvor skulle jeg gjøre av alt? I dag ville kanskje merkelappen høysensitiv dukket opp, en medfødt sårbarhet for å bli overstimulert.

Forskning viser at 15–20 prosent av befolkningen har et 22

ekstra fintfølende nervesystem, og at barn med eldre søsken oftere er høysensitive enn andre. Å fange opp sanseinntrykk og stemninger bredt og bearbeide dem dypt blir en del av en tilpasning: Man må få med seg detaljer for å forstå helheten og observere før man handler.

I 1968 var jeg seks år, og i tiden som fulgte forandret livet i familien seg. Første fase med bygging og mye nytt – flytting, fellesskap, hus, hytte – var over, hjemme hos oss og ute i verden var det tid for oppbrudd og opprør. Med eldre søsken i løsrivningsfasen og med heftige diskusjoner og krangler som del av sekstiåtteropprør og kvinnefrigjøring, fremstod stadig mer av det som skjedde rundt meg som uforståelig og til tider skremmende. Forskjeller og uenigheter ble farlige, de kunne føre til at noen ropte, smelte med dører eller forsvant.

Etterpå ble det stille og taust, og jeg visste ikke hvor lenge det skulle vare. Mine foreldre, som hadde vært fine for hverandre gjennom 20 år, fikk det vanskeligere med forskjellene og kunne krangle for det jeg oppfattet som ingenting. Etter hvert, da jeg var siste barn igjen som bodde hjemme eller var med på hytta, føltes dette truende og tyngende. Noe jeg måtte gjøre mitt ytterste for å forhindre, og når det skjedde, måtte jeg sørge for å forlike partene – få slutt på den skumle tausheten. Min største skrekk var det som fortonet seg som en avgrunn, nemlig skilsmisse.

Gjennom ungdomstiden opplevde jeg en økende avstand mellom det jeg opplevde og erfarte inni meg – og mellom ulike sider i meg – og det jeg viste utad. I dag får jeg tanker om at det var en sammenheng mellom indre og ytre splittelser. Jeg kunne oppleve meg selv så forskjellig, fra å være begeistret, glad og trygg til å føle meg urolig og redd, fylt av skam og sorg. Påvirket av det jeg tok inn og 23

erfarte kunne jeg føle meg prisgitt, uavgrenset og uvirkelig – hvem var jeg, om noen? Hvem kunne og ville jeg være?

Sammensatte følelser og svingninger fremstod som uforståelige og skammelige, noe jeg måtte holde for meg selv.

Jeg kjente en diffus frykt for ikke å få være med med alt mitt, og en tilsvarende frykt for å måtte oppgi alt mitt. Jeg følte meg alene og annerledes, feil, og i tvil om det noen gang skulle bli mulig å være meg – hel og levende, åpent og ærlig.

Spørsmålene levde i meg som en uro og usikkerhet, samtidig som jeg mestret og trivdes med mye. Jeg gjorde det bra på skolen, hadde to nære venninner, andre gode venner, fine kjærester og et hektisk sosialt liv. Da jeg var 18, døde faren min brått, og i sjokket og sorgen ble spørsmålene akutte. Hvem var jeg som levende og festglad ungdom midt i en stor sorg? Kunne jeg være dødsforelsket og sørgende? Hvordan skulle jeg være til stede for mors store sorg, og hvor skulle jeg gjøre av min egen? Nye varianter av de samme gamle spørsmålene dukket opp: Hvordan kunne jeg være meg med alt mitt, og hvem var jeg egentlig? Var det mulig å være meg og å være med, ta vare på egne behov og samtidig være påvirkelig og til stede for andres?

Det var særlig i valgsituasjoner og perioder preget av forandring at spørsmålene kastet skygger over livet mitt: Som da faren min døde, da videregående tok slutt, da Jonas og jeg ble kjærester, og da studiene var over. Og nå, som mamma til flere barn.

24

Et møte på barselavdelingen Jeg hadde alt jeg ønsket meg: En nydelig mann, skjønne barn, høy utdanning, trygg økonomi, fast jobb, gode venner og stor familie. Jeg hadde følelsen av å være oppe og fremme, oppfylt, nesten overoppfylt, og vekslet mellom å ikke se hvor veien gikk videre og å se det altfor klart. Begge deler virket like skremmende. Med søte små ved brystet, i fanget, rundt halsen, i håret, rundt skuldrene, på ryggen, i skjørtet, rundt livet, i bena, i hendene var det vanskelig å vite hva annet jeg trengte eller ville.

Midt i babylykken kunne jeg bli fylt av en uforståelig følelse av sorg og skam jeg ikke fant egne ord for. Jeg hørte bare andres, som uttrykte noe helt annet. Heldiggris, sa en stemme. Selvopptatt, sa en annen. Bortskjemt, sa en tredje.

Ta deg sammen – tenk på andre, sa en fjerde. Jeg visste jo alt dette, jeg var også veldig glad og takknemlig, jeg følte det og uttrykte det. Det var den andre delen av meg, den mørke og motløse, jeg slet med å akseptere. Det ga ikke mening å ha det sånn midt i alt det gode. For mye av det gode, kunne jeg tenke i mitt stille sinn, og samtidig: Sånn tenker man ikke ustraffet.

Etter en av fødslene rant jeg over på barselavdelingen, av både melk og tårer. Kanskje en prat med en vennlig sykepleier kunne hjelpe meg til å ta av for noen av de sterke følelsene og tunge tankene? Sykepleieren lyttet til meg og antydet ganske raskt at jeg kunne ha fødselsdepresjon, som det ikke er uvanlig å få etter graviditet og fødsel. Fødselsdepresjon? Det traff meg ingen steder, ga ikke mening. Ordet bare prellet av. Jeg var ikke i stand til – eller i dag vil jeg si ikke interessert i – å skulle nagle noe så stort, omveltende 25

og skjellsettende som det jeg var fylt av, til det jeg oppfattet som en diagnose. Noe jeg feilte. Det føltes isteden som noe livsviktig jeg måtte holde for meg selv og beskytte.

Det var som om jeg ikke orket tanken på engang å vurdere diagnoseforslaget, overskue konsekvensene av å bli definert, holdt fast, tatt til inntekt for noe jeg ikke visste hva innebar. Bare si ja til noe for å slippe å si nei. Det var en kjent frykt, frykten for å miste muligheten til å eie det som føltes så dyrebart: Mine opplevelser – meg selv. Jeg var redd for å bli beskrevet og forstått av andre i noe jeg ikke selv kunne forstå.

Jeg var i tvil og lei meg. Kanskje innebar diagnosen en mulighet til å gjøre mitt rare jeg, mitt strev, til noe forståelig, noe som kunne beskrive og forklare det jeg opplevde?

Forklare meg. Noe jeg kunne presentere for andre og vise til når jeg ikke var «meg selv». Hvorfor måtte jeg være så sta og vanskelig, kunne jeg ikke gjøre som andre, si ja takk og kanskje få hjelp? Ikke bare feilte jeg noe, jeg ville heller ikke ha hjelp til å slutte å feile noe.

Jeg var usikker på hva som var det mest ansvarlige, eller voksne, som jeg ønsket å være. Var det å akseptere eller å avvise diagnose og hjelp? Mens jeg grublet på svaret ble mitt store ønske – og ideal – klarere for meg. Jeg ville forbinde meg med det som var, ikke fjerne eller fikse det. Jeg unnlot å nevne til pleierne noe som kunne utløse ordet fødselsdepresjon igjen og forlot sykehuset med hendene og hjertet fullt. Av både den lyse bylten og den mørke børen.

26