Miles e og Nil s Kugalskap Bok 1
Mesterpoblene_materie.indd 1
14.12.2015 14.22
SPIS
ER ETTRKEY T S RAD G
SER
EFA
N MÅ
i O l s e M KRONEKVESSEREN
TERNINGKAST DRESSKO:
HOCKEY DRAKT
STØVLEE SPARKERN
Illustrert av
Mesterpoblene_materie.indd 2
SEKKE SPØKEN NILES MÅ VÆRE PÅ 65
DAL
EPE N A V S
14.12.2015 14.22
SUPPA! SPIS OPP
e OG Nil s
s
Bok 1
BØTTESPØKEN
NESEBOR
REN
Kugalskap
Å BIL EN NN T A NS BR KU RE Ø KJ
Oversatt av Gry Aavik
L
PEDA
PRAKT ILLUS-ISK TRASJO N Mesterpoblene_materie.indd 3
TELEFON 14.12.2015 14.22
Mesterpoblene_materie.indd 4
14.12.2015 14.22
Kapittel 1
V
ELKOMMEN TIL SLUMREDAL, et fredelig sted
der grønne daler skråner ned mot brusende bekker, og det er kuer så langt øyet kan se. Der er det en!
Mesterpoblene_materie.indd 1
14.12.2015 14.22
Kjekt å vite om Slumredal: Om du stablet alle kuene i Slumredal oppå hverandre, ville de nå helt til månen og tilbake. (Men det er nok ingen god idé, for kuer har høydeskrekk og kan ikke puste i verdensrommet uten romhjelm.)
2
Mesterpoblene_materie.indd 2
14.12.2015 14.22
I 1836, etter litt stemmeseddelslurv, fikk Slumredal en ku som borgermester. (Og etter en svært vellykket styringsperiode fikk kua flertall ved neste valg.) Det står en statue av kua på torget den dag i dag.
Hvis du står sammen med en ku en hel dag, kan du høre den raute opptil hundre ganger. Rautetelling er et populært tidsfordriv i Slumredal.
Det var ett! Alt dette gjør Slumredal til et spennende sted om du er en ordentlig ku-entusiast. Miles var ikke en ku-entusiast. 3
Mesterpoblene_materie.indd 3
14.12.2015 14.22
Kapittel 2
D
ETTE ER MILES MURPHY.
Han er på vei til
Slumredal. La oss se nærmere på ham. Legg merke til den rynkede pannen. Det fortvilte uttrykket. Legg til merke til at han presser hodet mot ruta som om han prøver å stikke av. Legg merke til at han sukker hele tiden.
Det var dagens hundrede sukk. 4
Mesterpoblene_materie.indd 4
14.12.2015 14.22
«Miles, ikke sukk sånn, er du snill,» sa Judy Murphy fra førersetet. «Vi kommer til å få et ordentlig hus! Og du får et større rom, og så får vi hage! Det blir en helt ny start. Så prøv å være litt glad.»
Men Miles var ikke glad, for han ville ikke flytte til Slumredal. Han ville ikke flytte fra vennene sine, Carl og Ben. Han ville ikke flytte fra den gamle leiligheten i den rosa blokka som lå rett ved sjøen. Han ville ikke flytte fra det gamle soverommet sitt, eller veggene han hadde tapetsert med gamle kart. Han hadde forsøkt å ta dem med seg, men kartene satt så godt fast at de gikk i stykker da han rev dem ned. (Han burde ikke ha festet dem så godt.) Han ville ikke flytte fra Toms Torghandel, den trofaste godteriforhandleren sin. Og han ville ikke flytte fra ryktet sitt som skolens største pøbel, et rykte han hadde opparbeidet seg gjennom en rekke geniale planer og årevis med hardt arbeid. 5
Mesterpoblene_materie.indd 5
14.12.2015 14.22
Miles håpet bare at de kom til å snu og dra hjem igjen. Men bilen fortsatte bare å kjøre, og passerte i dette øyeblikk et skilt der det sto:
SLUMREDAL I N N BYG G E R E :
Ku og mann, klov i hand!
6
Mesterpoblene_materie.indd 6
14.12.2015 14.22
Kapittel 3
K
LOKKA HADDE FOR LENGST passert midnatt, og
Miles gikk rastløst rundt i det nye soverommet sitt. Det var for stort. Veggene var for hvite. Det sto esker overalt. Han burde sove, men han var lys våken, for rommet var bare helt feil. Og huset var helt feil. Og hagen var helt feil. Miles brydde seg ikke om store rom eller hus eller hager. Dette var ikke en ny start. Det var en fæl start. Han skrudde av lampa som sto på en av flytteeskene, og la seg i senga igjen.
7
Mesterpoblene_materie.indd 7
14.12.2015 14.22
Miles fikk ikke sove. I den gamle leiligheten hadde han alltid lyttet til bølgeskvulp mens han falt i søvn. Miles sto opp av senga og åpnet vinduet. I det fjerne rautet en ku.
Utenfor det gamle rommet hans hadde det luktet sjø. Her luktet det fjøs. I dag var en fæl dag, men i morgen kom det til å bli enda verre. I morgen skulle han begynne på ny skole. Miles la seg, mismodig til sinns.
8
Mesterpoblene_materie.indd 8
14.12.2015 14.22
Kapittel 4
M
ILES VÅKNET, MISMODIG TIL SINNS.
Han åpnet øynene og stirret på det hvite taket. Han hadde drømt at alt bare var en drøm, og nå skulle han ønske at han fremdeles drømte.
Han presset øynene sammen. Han prøvde å sovne igjen, men han kunne høre at moren gikk rundt på kjøkkenet mens hun lagde frokost. Det luktet speilegg. Og ku. Skjønt det kan ha vært alle kuene. 9
Mesterpoblene_materie.indd 9
14.12.2015 14.22
Miles spiste frokosten sin. Den smakte grufullt, skjønt det kan jo ha vært all gruingen. Han grudde seg hele bilturen til Slumredal språk- og realfagsskole. «Mamma, hva om jeg bare hoppet over et år?» sa Miles. «Det er mange som gjør det. Så kunne jeg bare jobbet på prosjektene mine i år. Du vet at jeg har masse prosjekter. Dette kunne vært et prosjektår!» «Man får ikke et friår når man hopper over et år, Miles. Man begynner bare i klassen over.» «Jeg vet jo det, mamma. Men da blir jeg jo yngre enn alle de andre i klassen. Det ville ikke vært bra for min mentale utvikling. Derfor synes jeg det er en bedre idé med et prosjektår.» «Du får ikke ta et prosjektår.» «Kanskje jeg kunne bruke året til å reise? Jeg har alltid hatt lyst til å se verden! De kaller det jo ikke dannelsesreise for ingenting.» «Nei.» «Kanskje jeg skulle ta et sabbatsår. Vet du hva et sabbatsår er, mamma?» «Ja. Vet du hva det er?» «Det er mer eller mindre det samme som et prosjektår.» «Nei.» De kjørte inn foran skolen. «Har du husket alt?» spurte Judy. Miles så rundt seg. Han hadde den nye ryggsekken sin, den nye matboksen sin med mat10
Mesterpoblene_materie.indd 10
14.12.2015 14.22
pakken i, den nye permen sin, de nye mappene sine, den nye jakka si og – viktigst av alt – den gamle pøbelboka si. Utvendig var det bare en kjedelig notatbok (så den ikke skulle se mistenkelig ut), men inni var det en fantastisk bok, full av planskisser og kart og notater om alle de beste pøbelstrekene Miles hadde funnet på. Spøkelsesspøken. Den manglende fortann. Operasjon: Sørpelekse. De var der alle sammen. To katter istedenfor en hund. Fisk i senga. Sur sitronsaft. Operasjon: Pai. Den inneholdt alt det som hadde gjort Miles beryktet. Ketsjup som ligner på blod. Rosinraset. Operasjon: Sandeshorts.
11
Mesterpoblene_materie.indd 11
14.12.2015 14.22
Den første dagen på en ny skole kan du velge hvem du skal være. Du kan være han smarte, eller han med kule sko. Du kan være han som vet alt om gamle biler, eller nyhetene, eller første verdenskrig. Han som alltid har leppepomade. Sjakkesset, basketballspilleren, elevrådsrepresentanten. Han som organiserer innsamlingsaksjoner. Han på første rad. Han på bakerste rad. Han som alltid rekker opp hånda selv om han ikke vet svaret. Han som får lov til å se på filmer med 16-årsgrense. Han som ikke får lov til å se filmer med 16-årsgrense, men sier han gjør det likevel og bare finner på historien ut fra reklamen. Han som ikke har TV hjemme og bare vil se på TV hjemme hos deg. Første skoledag kan du snakke med fransk aksent og være utvekslingseleven. Du kan ta med en gave til læreren og være smiskeren. Han med dyre skolesaker. Han som spisser blyanten ti ganger hver time. Han sære som bruker sokker som ikke matcher. Han som alltid går med shorts, uansett hvor kaldt det er. I dag var dagen man kunne bestemme seg for å bli en ny person, og så være den personen resten av livet. Men Miles ville ikke være noen av de personene. Han ville ikke være en ny person i det hele tatt. Miles ville være den SLUMREDAL SPRÅK- OG REALFAGSSKOLE
REKTOR BARKIN SIER: VELKOMMEN TILBAKE TIL FOLK OG FE! DETTE SKAL BLI VÅRT BESTE ÅR NOENSINNE!!!
Mesterpoblene_materie.indd 12
14.12.2015 14.22
samme som han hadde vært på den gamle skolen sin: pøbelen. Miles hadde vært den beste pøbelen den gamle skolen hans noensinne hadde sett, og han skulle bli den beste pøbelen på denne skolen også. «Ha det, mamma.» Han gikk ut av bilen og betraktet Slumredal språk- og realfagsskole. Det var en mursteinsbygning formet som en murstein. Miles kikket seg rundt og så på alle de vanlige skoletingene. Den vanlige baldakinen. Det vanlige flagget, heist i den vanlige flaggstangen. De vanlige gruppene med vanlige elever. De vanlige buskene. De vanlige trærne. Den vanlige hovedinngangen, blokkert av en helt vanlig bil. Vent. Det kunne ikke stemme. Miles så en gang til. Miles gikk nærmere de andre elevene. Han hørte fnising. Han hørte fnysing. Han hørte til og med noen latterkuler. «Det står en BIL på TRAPPA,» sa en av dem.
Mesterpoblene_materie.indd 13
14.12.2015 14.22
«Hva ER det som SKJER?» sa den samme stemmen. «Jeg mener, SERIØST. Kan noen SI MEG DET?» Han het Stuart. Hvem som helst kunne fortalt ham hva som skjedde, men det var ingen som gjorde det. (Det skjedde dessverre ganske ofte med Stuart.) Hjertet til Miles slo fort i brystet hans. Det ringte inn, og bilalarmen begynte å ule. Ingen rørte seg. «Jeg mener, HVORDAN skal vi egentlig KOMME INN med en BIL på trappa?» Stuart knakk sammen i krampelatter. For første gang etter at han flyttet, begynte Miles å smile. Dette var en ganske bra pøbelstrek. Så sluttet han å smile. Det var en veldig god pøbelstrek. Han rynket pannen. Det virket som denne skolen allerede hadde en pøbel. En veldig god en. Miles Murphy kunne ingenting om første verdenskrig, og begge sokkene hans hadde samme farge. Om Miles ikke var skolens pøbel, var han et null.
14
Mesterpoblene_materie.indd 14
14.12.2015 14.22
Kapittel 5
R
EKTOR BARKIN VAR IKKE ET NULL.
Rektor Barkin var rektor. Rektor Barkin var rektor på Slumredal språk- og realfagsskole, og i dette øyeblikk, mens han stirret på en gul bil som var plassert på toppen av trappa, var han en ordentlig sint mann. Tidligere samme dag hadde rektor Barkin vært en glad mann. Det hadde vært klokka 4:44 om morgenen, da rektor Barkin våknet et minutt før vekkerklokka begynte å ringe. Det var første skoledag, og han var den lykkeligste mannen i hele Slumredal. Han spratt opp av senga. Først skulle han dusje. Han brukte to minutter på å ta sjampo i håret, fem minutter på å ta i balsam, og to minutter på en ny sang han hadde skrevet. «Milde måne, skolestart/skole – skole – skole – skole – skole – skole – skolestart.» Deretter fant han frem yndlingsslipset sitt. (Det tok ham ett minutt.) Slipset var knallrødt og helt uten mønster. Det dumme med slipset var at det var en liten sennepsflekk på det, men det fine 15
Mesterpoblene_materie.indd 15
14.12.2015 14.22
Mesterpoblene_materie.indd 16
14.12.2015 14.22
med slipset var at fargen (den røde slipsfargen, ikke den gule sennepsflekken) var en farge som symboliserte makt. Man bør alltid bruke rødt. Politikerne visste det. Finansbransjen visste det. Og Barkin visste det. Han spiste frokosten sin: havregrøt på ristet brød, en rett oldefaren hans hadde oppfunnet og erklært for å være den offisielle Barkin-frokosten. Dette ga ham nøyaktig seks minutter til å lese yndlingskapittelet sitt i yndlingsboka si: 7 raske råd for rådville rektorer.
Rektor Barkin satte seg i stasjonsvogna si, sank ned i skinnsetet, og kjørte til jobben i tussmørket. Han var førstemann inn på parkeringsplassen, akkurat som vanlig, og han parkerte på den spesielle rektorplassen, der han selv hadde hengt opp parkeringsskiltet. 17
Mesterpoblene_materie.indd 17
14.12.2015 14.22
Rektor Barkin steg ut av bilen og pusset bort en flekk på vinduet med baksiden av slipset. Han så på bygREKTOR BARKIN SIER: ningen, pustet stolt inn, og gikk inn REKTOR BARKINS gjennom bakinngangen. Rektor Barkin gikk inn på kontoret PLASS. og satte seg i kontorstolen. Han knekket knokene. Han spisset en blyant. Så bøyde han seg over et blankt papirark og begynte å snekre sammen den perfekte rektortalen til første skoledag. «Jeg er rektor Barkin, og jeg er rektoren deres,» skrev han. Så strøk han det ut. Det var ikke lett å skrive en rektortale. Han var litt ute av trening, og en god rektortale krevde full konsentrasjon. Klokka 6:15 ringte telefonen. Barkin tok den og bjeffet ut et bryskt: «Ja?» «Morn, morn! Jæ ringer fra Armadillo Bok og Papir i Amarillo, Texas. Hvordan går’e? Hør nå – jæ har et knalltilbud på binders og andre kontorvarer nå. Stifter, for’sempel! Liker’u stifter?» 18
Mesterpoblene_materie.indd 18
14.12.2015 14.22
«Ikke nå!» brølte Barkin. «Jeg skriver en rektortale!» Rektor Barkin slengte på røret. Klokka 6:21 ringte telefonen igjen. Rektor Barkin tok den med røret opp ned, og ropte: «HVA?» inn i feil ende av telefonen. Så snudde han den og ropte: «HVA?» inn i riktig ende. «Hallo, min gode mann.» Denne gangen var det en munter stemme med britisk aksent. «Hvordan står det til med vinduene Deres? Er de rene? Jeg ringer fra Laramie Renhold med et fantastisk tilbud på vindusvask.» «Jeg har ikke tid til dette!» sa Barkin. «Rektortale!» «De lurer sikkert på hvorfor en engelskmann som meg selv har endt med å jobbe i Wyoming som salgsmann for et renholdsfirma. Det har seg slik –» «Ring igjen senere!» Barkin slengte på røret. Klokka 6:36 ringte telefonen igjen. Barkin reiste seg bestemt. Han visste hva han måtte gjøre.
19
Mesterpoblene_materie.indd 19
14.12.2015 14.22
Enhver rektor burde ha et sted på skolen sin som ingen andre kjenner til, der man kan trekke seg tilbake for å planlegge og skrive rektortaler i fred og ro. Rektor Barkin var på vei til akkurat et sånt sted, et hemmelig sted der han var kongen – hans eget slott, hans eget grevskap, hans eget bortgjemte eventyrrike: bøttekottet i andre etasje. Barkin flyttet en mopp og trakk i en snor for å skru på lyset. Det sto enda en mopp i veien. Han flyttet den også og satte seg ned på en bøtte. Der begynte han å skrive. Det tok en time. Klokka 7:38 kom han ut av bøttekottet med sannsynligvis den beste førsteskoledag-rektortalen i hele Slumredal språk- og realfagsskoles historie. Og det var da en av elevene fortalte ham at bilen hans sto parkert foran inngangen.
20
Mesterpoblene_materie.indd 20
14.12.2015 14.22