Livet i Atlantis av Shirley Andrews

Oversatt av: Lisbeth Lyngaas

Shirley Andrews Originalens tittel: Atlantis – Insights From a Lost Civilization Copyright © 1997 Shirley Andrews Published by Llewellyn Publications, Woodbury, MN 55125, USA www.llewellyn.com Norsk utgave: CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-31856-7 1. utgave, 1. opplag Omslagsdesign: Hanne Marie Kjus Design materie: Rebecca Zins Kart s. 14, 16, 18 og 20: John S. Moyle Edgar Cayce Readings Copyrighted © 1971, Edgar Cayce Foundation Sats: Type-it AS, 2010 Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige Satt i Sabon 11,4/13,6 pkt. og trykt på Norbook Cream Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Les ikke for å motsi og bestride, ei heller for å tro og ta for gitt, men for å avveie og vurdere …

Historier gjør mennesket klokt.

– Francis Bacon

Innhold

Liste over illustrasjoner 4 Forord 5

Del I: DET TIDLIGE ATLANTIS 9 Innledning 11 1. Geografi 19 2. Historie 35 Det tidlige Atlantis frem til 48 000 f.Kr. 36 48 000 f.Kr. til omtrent 10 000 f.Kr. 42

Del II: DE GYLNE ÅRENE (20 000 – 10 000 f.Kr.) 55 3. Folk 57 Skikker og overbevisninger 60 Klær og utseende 67 Underholdning 69 Kjæledyr 73 Språk 76 Skriftspråk 77 Utdanning 79 Kunst 81 Styringsform 90 Kriminelle 92

Militærvesen 93 Religion 98 Det okkulte 106 4. Arkitektur 117 De gylne porters by 119 Bygninger, murer og veier 127 5. Påvirkninger fra land, hav og himmel 139 Landbruk 140 Skipsfart 144 Luftfart 150 Romvesener 154 6. Vitenskap 161 Energi 162 Legevitenskap 175

Del III: ØDELEGGELSE OG NY BEGYNNELSE 185 7. Ødeleggelse 187 8. Overlevende 193 9. Farvel til Atlantis 199 De som seilte østover 200 De som seilte vestover 216 10. Fremtiden 235 Etterord 243 Tillegg 245 Noter 255 Litteratur 273 Forfatterens takk 283 Register 285

Illustrasjoner

Tidslinje for Atlantis Figur 1: Atlantis – 48 000 f.Kr til 28 000 f.Kr. Figur 2: Atlantis og kontinentalsoklene 18 000 f.Kr. Figur 3: Atlantis før ødeleggelsen i 10 000 f.Kr. Figur 4: Atlanterhavsryggen og kontinentalsoklene i dag Figur 5: Sletter, kanaler, by og havn Figur 6: De gylne porters by

Forord

Da jeg var ganske ung, tenkte jeg hele tiden på et land som ble kalt Atlantis, og som etter min mening befant seg i Atlanterhavet. De voksne fikk til slutt overbevist meg om at det ikke fantes der, men jeg var som et adoptivbarn på leting etter sine rette foreldre. Den uutslukkelige interessen for det mystiske landet ga seg ikke. Jeg forstår nå at jeg kanskje brukte kunnskapene og ferdighetene mine på en ondskapsfull måte for å oppnå makt i et tidligere liv på Atlantis. Som ung prest kom jeg under påvirkning av eldre magikere som oppmuntret meg til å utnytte kvinner og misbruke talentene mine til å kontrollere andre. For å betale for disse ugjerningene tror jeg at jeg må utgi det jeg vet om atlanternes bragder, i håp om at dette indirekte kan forbedre og opprettholde livet på jorden i dag.

I årevis leste jeg om Atlantis så snart jeg hadde anledning.

Jeg sanket lærdom fra fortidens boklærde, fra vitenskapsmenn, moderne forskere og indianere, og fra lesninger av Edgar Cayce og andre berømte klarsynte. Jeg ble forbauset da jeg oppdaget hvor godt det kanaliserte materialet fra de klarsynte samstemte med mer tradisjonelle kilder, selv om de ikke hadde hatt noen tilgang til hverandre. Det tok ikke lang tid før jeg var fullstendig overbevist om at Atlantis-folket faktisk levde i et land i Atlanterhavet helt frem til for ca. 12 000 år siden. Men i likhet med mye annet på overflaten av den ustabile planeten vår finnes det bare ikke her nå.

5

En stor del av den kunnskapen jeg har tilegnet meg om Atlantis, er relevant for livet i dag. Våre forgjengere på Atlantis levde i fredelig sameksistens med naturen uten å ødelegge den. De utviklet et beundringsverdig liv som likner den typen vi streber etter å oppnå i dag. Dette var et liv der menneskene fullt ut forsto hva de hadde inni seg. De hadde forståelse for universets storhet og kraft og hadde et tilfredsstillende forhold til det.

Edgar Cayce byr på enda en fordel når det gjelder studiet av det tapte landet. Han hevder at mange som levde i Atlantis, har valgt å bli gjenfødt i vår tid. Disse menneskene bærer på latente egenskaper som påvirker atferden deres i dag. Enkelte har interesse for vitenskap og teknologi. Andre har et desperat ønske om harmoni, fred og bevaring av jorden fordi landet deres ble ødelagt på en slik forferdelig måte. Levende minner om en fjern fortid ligger nedlagt i menneskehetens underbevissthet, og for mange mennesker i dag betyr dette opplevelser i Atlantis. Jeg har et håp om at akademisk og intuitiv utforsking av det tapte landet og folket der vil hjelpe oss til å skape en bedre verden, etter modell av denne utsøkte sivilisasjonen fra forhistorisk tid.

Under studiet av forhistorien oppdaget jeg noen slående paralleller mellom beretninger om de avanserte prestasjonene til sumererne, som bodde i området mellom elvene Eufrat og Tigris omtrent 4000 f.Kr., og beskrivelser av livet i Atlantis. Jeg prøvde å forstå grunnen til den utrolig raske fremgangen hos menneskene i Sumeria, sammenliknet med atlanternes bragder. I den forbindelse ble jeg trukket til forskningen til den berømte lærde Zecharia Sitchin og andre som antyder at romvesener besøkte jorden i fortiden, og bidro til den raske utviklingen i enkelte primitive samfunn. Hvis det kom romvesener til jorden i tidligere tider, ville det isfrie og mineralrike landet Atlantis ha vært et logisk reisemål for dem. Dette kan forklare Platons henvisning til at guden Poseidon giftet seg med en menneskekvinne og slo seg ned i Atlantis. Det kan også gi en forklaring på atlanternes forbløffende prestasjoner.

Den mest nøyaktige kunnskapen fra gamle dager er forsvunnet bak tidens slør, men mye ligger åpent i dagen og er tydelig 6

for de som leter etter den. Det som følger i denne boken, vil forhåpentligvis vekke leserens interesse og nysgjerrighet. Kanskje du blir oppmuntret til å følge dette spennende temaet i nye og ulike retninger.

Del 1

Det tidlige Atlantis

Innledning

Vår egen art, den moderne homo sapiens, dukket opp på jorden for mer enn 100 000 år siden. Ødeleggende oversvømmelser, jordskjelv, vulkanutbrudd, istider, kometer og asteroider utslettet mange andre arter av planter og dyr, men de sårbare menneskene klarte å overleve. Ved hjelp av sin høyt utviklede intuisjon og hjerne, som var like kompetent som vår, var de ikke bare i stand til å holde ut. Når de naturlige omstendighetene lå til rette, blomstret de også.

Jeg lærte på skolen at før 10 000 f.Kr. var forfedrene våre store, sterke råskinn med hårete kropper, og de gikk uten klær. De bodde i huler og oppførte seg som ville dyr. Senere fikk jeg høre om de vanskelighetene som moderne håndverkere støter på når de skal gjenskape de steinredskapene som forfedrene våre brukte i hverdagslivet. Da forsto jeg at alle som hadde så gode ferdigheter og så stor tålmodighet, enkelt kunne lage 11

65 millioner år siden – Dinosaurene dør ut

450 000 f.Kr. – Romvesener kommer til jorden

100 000 f.Kr. – Det moderne homo sapiens

55 000 f.Kr. – Cro-Magnonmennesket

52 000 f.Kr.–50 722 f.Kr. – Konferanser mellom fem nasjoner om plagsomme udyr

52 000 f.Kr.–50 000 f.Kr. – Den atlantiske teknologien på fremmarsj

50 000 f.Kr. – Atlantis mister land og blir til fem øyer

50 000 f.Kr. – Polskifte

35 000 f.Kr. – Avansert hulekunst i det sørvestlige Europa og i Sør-Amerika 28 000 f.Kr.–18 000 f.Kr. – Atlantis mister land, og blir til én øy med en kjede av øyer som knytter det til det nordamerikanske kontinentet

28 000 f.Kr. – Jordens magnetiske poler flytter seg, og istiden begynner

18 000 f.Kr. – Istiden på sitt høyeste

12 000 f.Kr. – Fugleslangekrigen 10 000 f.Kr. – Endelig ødeleggelse av Atlantis

10 000 f.Kr. – Jordens magnetiske poler flytter seg, isbreene begynner å trekke seg tilbake, 40 millioner dyr dør på det amerikanske kontinentet 6000 f.Kr. – Katastrofe i Bimini

3800 f.Kr. – En avansert sivilisasjon dukker brått opp i Sumeria

Tidslinje over Atlantis i historien (alle tall er omtrentlige) 12

en benk å sitte på og et hus å bo i. Det bildet jeg hadde av forhistoriske familier som satt på huk på bakken i huler, ble snart erstattet av et mer realistisk bilde. Der bodde de i boliger av stein eller tre og hadde bord, stoler og senger.

De velbygde hjemmene deres ble til støv for lenge siden, og det finnes ingen nedtegnelser av dem. Men spor etter det velutviklede livet deres eksisterer fortsatt. Antropologer finner halskjeder som forfedrene våre plasserte på kropper som de begravde for titusenvis av år siden i det sørvestlige Europa. Pynteperler som hadde krevd hundrevis av arbeidstimer, var omhyggelig tredd på tråd med utsøkte nåler. Forhistoriske folk kunne enkelt ha brukt disse nålene til å sy myke, komfortable klær av dyreskinn, eller av bomull eller lin, som ble dyrket for lenge siden. Jeg fikk etter hvert et mer realistisk bilde av forgjengerne våre og forsto at de egentlig liknet oss både mentalt og fysisk. Tanken på at det hadde eksistert en avansert atlantisk sivilisasjon med overlegne prestasjoner, ble da stadig mer sannsynlig.

Kilder til Atlantis La oss si at vi sammenfatter de siste 100 000 år så det tilsvarer bare ett år med 365 dager. Vi kan videre forestille oss at det moderne menneskets historie faller innenfor denne perioden på tolv måneder. Nedtegnelsen av historiske fakta begynner da i den siste uken av desember. Fra juli til tidlig i desember blomstret den atlantiske sivilisasjonen. Perioden fra januar til siste uke av desember omtales som forhistorisk tid. Fra denne epoken har vi nesten ingen skrevne eller historiske fakta, men massevis av informasjon.

En hel rekke kilder bidrar til å danne et bilde av Atlantis for mellom 100 000 og 12 000 år siden. Lesningene til den dyktige klarsynte Edgar Cayce gir innsikt i hvor landet lå og hvordan det gikk til grunne, og også i hva samfunnet der klarte å oppnå. Alle de opplysningene som Cayce kommer med, samsvarer med mer konvensjonelle rapporter som han ikke kunne ha kjent til. De 13

fleste klarsynte beskriver livet i Atlantis under bare én periode i landets lange historie, stort sett den mest nærliggende. Cayce er et unntak. De fleste av lesningene hans tar riktignok for seg de siste 20 000 årene av denne kulturen, men han har også opplysninger om det tidligere Atlantis. De klarsynte W. Scott-Elliot og Rudolf Steiner kommer også med informasjon fra begynnelsen på denne sivilisasjonen.

Flere beretninger om folket på Atlantis finner man i historier fra England og Irland. Der fortelles det om tusenvis av mennesker som flyktet til disse områdene fra et land som sank i Atlanterhavet. Indianere minnes det tapte landet i legender som de har overført omhyggelig fra generasjon til generasjon siden begynnelsen av deres tid. Den sicilianske geografen og historikeren Diodoros Siculos, som levde i 1. århundre f.Kr., reiste vidt og bredt. Han var en velskolert og erfaren samler av kunnskap og skrev ned mange opplysninger om Atlantis som han fikk fra de innfødte mens han drev forskning i Afrika. Historier og legender fra forhistorisk tid fortjener å bli tatt på alvor, for de gamle folkeslagene var ikke henfalne til diktning. Den informasjonen som ble videreformidlet av de som lærte den utenat, var basert på fakta.

Verbal overføring var kjent for å være mer varig enn nedtegnelser på forgjengelig materiale. Det er umulig å forklare den nære sammenhengen i opplysningene om det tapte landet fra mange ulike kilder hvis man ikke tror på den grunnleggende ideen om Atlantis.

Flere lærde mennesker har bidratt til den rikholdige kunnskapen om Atlantis. Lewis Spence (1874–1955) var en skotsk mytolog og fortidshistoriker som samlet rapporter om atlanterne og nasjonen deres fra et bredt utvalg av kilder. Blant dem var Herodot, som var en gresk reisende på 400-tallet f.Kr., Pepi den første av Egypt (2800 f.Kr.), og senere britiske skattejegere som Cuchulain Fionn, Laegaire MacCrimpthian Labraidh og Mannannan Osin.

Den greske filosofen Platon (429 f.Kr.–347 f.Kr.) var en av de mest fremstående forfatterne i den vestlige verden. Han gir detaljerte beskrivelser av geografien, folket og styresettet på den største øya i Atlantis, som han plasserer i Atlanterhavet omtrent 9000 år før 14

hans egen tid. Han beskriver kildene sine nøye, og fire ganger i de to dialogene Kritias og Timaeus bekrefter han påliteligheten i utsagnene sine om det gamle landet. Den nøyaktige beskrivelsen han kommer med i 355 f.Kr. om geografien på de midtatlantiske øyene og referansene til kontinentet bakenfor, bidrar til troverdigheten i informasjonen hans. I senere tid kan verkene til Edgerton Sykes, David Zink, Nicholas F. Zhirov, Ignatius Donnelly og mange andre gi flere opplysninger om det tapte landet.

Noen få aspekter ved livet i forhistorisk tid som vi fortsatt har med oss, byr på mer håndfast informasjon om livet i Atlantis.

Sjamanisme er en form for åndelig virksomhet som har overlevd i 40 000 år, og som praktiseres på en sammenliknbar måte over hele verden. Nydelige kunstverk som ble skapt for så lenge som 30 000 år siden, er synlige på vegger og tak i grotter i Frankrike og Spania. Disse vakre maleriene gir mange spor som bidrar til en forståelse av livet til de mestrene som skapte dem.

Ytterligere opplysninger om Atlantis ble samlet i spesielle biblioteker i den vestlige verden og var tilgjengelige for studier og forskning i århundrene før kristendommen. Et av de mest berømte inneholdt over 500 000 bøker og befant seg i Karthago på nordkysten av Afrika. Folket der var utmerkede sjøfarere, og arkivene deres inneholdt kart og fakta om den verdenen som de og deres etterkommere utforsket. Da romerne plyndret biblioteket i Karthago i 146 f.Kr., klarte enkelte konger i nordafrikanske stammer å redde noen av de verdifulle bøkene.1 De voktet dem omhyggelig i hundrevis av år, og fragmenter av denne kunnskapen om tidligere tider nådde etter hvert det europeiske kontinentet gjennom maurerne.2 I Alexandria i det nordlige Egypt lå det et stort bibliotek som ifølge Edgar Cayce ble opprettet av atlanterne i 10 300 f.Kr.3 Det enorme universitetet som befant seg rundt biblioteket i Alexandria, omfattet fakulteter for medisin, filosofi, matematikk, astronomi og litteratur. I år 391 og igjen i år 642 ble bibliotekene og over en million verdifulle bind brent av uvitende erobrere. I det kaoset og den forvirringen som oppsto under disse traumatiske hendelsene, blandet lokalbefolkningen seg med røverne og red15

det flere uerstattelige bøker. Heten fra bålene med de brennende manuskriptene varmet likevel opp vannet til badene i Alexandria i flere måneder. Maurerne fra Nord-Afrika okkuperte deler av Spania fra 700-tallet til 1400-tallet. De brakte da med seg noen av de gamle bøkene som forfedrene deres hadde reddet, til det europeiske kontinentet.4 Skotten Michael Scot (1175–1232) var kjent med arabisk, og han reiste til Spania i 1217 og oversatte kunnskap som var nedtegnet i manuskriptene fra Afrika. Dette omfattet opplysninger om livet på Atlantis.

En kilde til informasjon som viser atlanternes ferdigheter, finner man i gamle sjøkart som ble bevart i Nord-Afrika og i det tørre Midtøsten. På 1200- og 1300-tallet ble det tillatt å tenke at verden strakte seg utover Gibraltarstredet. Kopier av disse detaljerte og nøyaktige kartene dukket da opp i det vestlige Europa.

De viser Nord-Europa med innsjøer og is slik det var før isbreene smeltet i 10 000 f.Kr. De viser også ukjente øyer i Atlanterhavet.

Hvor lå Atlantis?

Platon, diverse klarsynte mennesker og hundrevis av legender beskriver et gammelt rike på et landområde i Atlanterhavet. Det er foretatt intensive undersøkelser av havbunnen i nærheten av Atlanterhavsryggen. Disse omfatter kjerneprøver, topografi, rester etter istiden, lavastein, koraller, sandavleiringer og plantevekst. Funnene gir sterke bevis på at deler av Atlanterhavsryggen befant seg over havoverflaten frem til 10 000 f.Kr. Atlanterhavsryggen var et ettertraktet tilholdssted for folk.

Området var rikt på vulkansk jordsmonn, og varme vinder fra Golfstrømmen strøk over landet. De isbreene som plaget neandertalerne på det europeiske kontinentet i nærheten, var begrenset til den nordligste delen av Atlantis. Havvannet omkring ga trygghet mot inntrengere, mens kjeder av små øyer ga nødvendig tilgang til resten av verden. Gunstige betingelser på øyene stimulerte utviklingen av enorme veggedderkopper på Kanariøyene, 16

kjempeskilpadder på Galápagos-øyene og tretti centimeter lange firfirsler på Gran Canaria. I Atlantis ga det på samme måte ideelle livsbetingelser for å utvikle den første gruppen av moderne og fullt utviklede homo sapiens, også kjent som Cro-Magnonmennesket.

Cro-Magnon-mennesker dukket opp på ulike steder på jorden omtrent 55 000 f.Kr. I tusenvis av år før de viste seg, hadde menneskerasen vært uforandret. Helt uten forfedre var disse menneskene med større hjerner og sterkere kropper plutselig til stede på områder som lå langt fra hverandre. Sammenliknet med forgjengerne ville endringene i skjelettet deres ha krevd isolasjon og uendelig med tid for å utvikle seg. Bibelgranskeren Zecharia Sitchin har en forklaring på det mystiske opphavet til Cro-Magnonmennesket. Da han studerte Det gamle testamente, ble han fascinert av Bibelens henvisninger til «nefilimer» som tilbrakte tid på jorden, og setningen i 1. Mosebok 6,4: «For gudesønnene levde sammen med menneskedøtrene og fikk barn med dem. Det var de veldige menn fra eldgammel tid, de navngjetne.» Sitchin innså at nefilimer vanligvis ble oversatt med «kjemper», mens det egentlig betyr «de som fra himmelen til jorden kommer». Jakten på opprinnelsen til setningen i Bibelen førte ham til den tidligere sivilisasjonen i Eufrat- og Tigrisdalen. Der trodde man at de gamle beretningene om nefilimer henviste til det folket som sumererne kalte anunnaki, «som steg ned til jorden fra himmelen», og at anunnakiene var romvesener. Sitchin antyder at romvesenene ble klar over de store mineralforekomstene på jorden. De håpet å kunne ta slaver for å grave ut de store mengdene med gull som de trengte for å beskytte planeten sin mot atmosfæren. Derfor arbeidet de for å forbedre menneskerasen genetisk. Cro-Magnonmennesket var et av resultatene av denne innsatsen.

Romvesenene utførte sitt genetiske arbeid i det idylliske landet Atlantis. De Cro-Magnon-menneskene som ble resultatet av dette, trivdes i det ideelle klimaet. Alle tidsangivelser fra 10 000 f.Kr. og tidligere er omtrentlige, men rundt 30 000 f.Kr. var det ustabile betingelser i Atlantis. Mange av disse høyerestående menneskene forlot da hjemmene sine og seilte i små båter til de nærliggende 17

landene i det sørvestlige Europa og Sør-Amerika. De har etterlatt seg kunstverk, knokler, redskaper og smykker i de elvedalene som fører til Atlanterhavet, der de ble omhyggelig plassert for tusenvis av år siden. Mens den tyske arkeologen Marcel F. Homet arbeidet i Europa og Sør-Amerika, oppdaget han at det var stor likhet mellom gravskikkene til Cro-Magnon-menneskene i de to vidt atskilte områdene. Restene etter skjelettene, redskapene og de personlige eiendelene deres liknet også mye på hverandre.5 Arkeologer har faktisk oppdaget at Cro-Magnon-menneskene levde i SørAmerika før de dukket opp i Europa. Identisk religiøs praksis og andre likhetstrekk i gamle kulturer av Cro-Magnon-mennesker i land rundt Atlanterhavet gir oss opplysninger om deres felles kilde. Dette var sivilisasjonen på de øyene som lå mellom dem.

Man vil aldri kunne sette sammen et puslespill av bare bekreftede, feilfrie fakta ved hjelp av de vitenskapelige teknikkene i konvensjonell arkeologi og antropologi for å beskrive forhistorien til jorden og dens innbyggere under Atlantis-tiden, fra 100 000 f.Kr. til 10 000 f.Kr. Historikere innser at vikingene besøkte det amerikanske kontinentet lenge før Columbus, og at Troya var mer enn en myte. På samme måte vil Atlantis etter hvert bli innlemmet i historiebøkene våre. For å gi en grundig beskrivelse av Atlantis kombinerer jeg sannsynlige opplysninger fra et bredt utvalg av enkeltmennesker, herunder kanalisert informasjon fra klarsynte med god intuisjon. En og annen hypotese er nødvendig, men så ofte som mulig beskriver jeg kildene mine og unngår antakelser og overdrivelser. Jeg mener at det følgende stoffet beskriver dette «paradisiske landet» og innbyggerne der så godt det er mulig i dag. Mye av det vil en dag bli bekreftet, slik at vår nåværende sivilisasjon vil kunne dra nytte av det. Så vend tilbake til det fjerne Atlantis med et åpent sinn og Les ikke for å motsi og bestride, ei heller for å tro og ta for gitt, men for å avveie og vurdere … Historier gjør mennesket klokt.

– francis bacon

1 Geografi

I dag dekker Atlanterhavet nesten hele det gamle Atlantis. En gang strakte det seg, av og til i form av en slange, fra det nåværende Grønland i nord til Brasil i sør, og fra USA og nesten til Afrika. Da de fruktbare kontinentalsoklene langs Atlanterhavet lå over havoverflaten, forlot mange atlantere sitt ustabile land og slo seg ned i disse ettertraktede områdene. Den varierte topografien i Atlantis omfattet store sletter med fruktbar, rød jord, dype elvedaler og forrevne fjellkjeder.

Mange av dem hadde høye topper som var dekket av evig snø. Landet vendte gradvis tilbake til havbunnen, som det en gang kom fra. Dagens ekkolodd som anvender reflekterte lydvibrasjoner for å finne gjenstander under vann, viser de fysiske trekkene ved Atlantis akkurat som de var for tusenvis av år siden da landet lå over havoverflaten. Atlantis begynte å stige opp fra jordens brennhete, flytende indre for 200 millioner 19

20

Figur 1: Atlantis – 48 000 f.Kr. til 28 000 f.Kr.

N

Ekvator

NordAmerika

Sør-Amerika

Sargassohavet

Atlanterhavet

Grønland

Atlantis by

Afrika

Tritonsjøen

Europa

år siden, da det superkontinentet som omfattet alt land på kloden vår, Pangea, langsomt delte seg opp. Sprekkene oppsto mellom de tektoniske platene. Dette er store steinmassiver som dekker overflaten av planeten vår i en tykkelse på fra 72 til 120 kilometer. Platene flyter på en varm, tykk væske som er kjent som mantelen, akkurat slik trestykker flyter på en sydende, tykk suppe. Etter at Pangea hadde delt seg, strømmet smeltet lava og vulkansk stein opp fra sprekkene i grenselinjen mellom den amerikanske og den eurasiske platen. Disse store utslippene fra jordens indre slo seg sammen og dannet Atlanterhavsryggen. Dette er en del av havbunnen som strekker seg nord–sør i midten av Atlanterhavet. Atlanterhavsryggen og Asorene-platået (240 000 kvadratkilometer relativt flatt land på den nordøstlige siden av ryggen) utgjorde fastlandet i Atlantis.

I dag fortsetter havbunnen mellom det amerikanske og det eurasiske kontinentet å skille lag med en uregelmessig, men gjennomsnittlig fart av omtrent 1,25 centimeter i året. Dette er omtrent så raskt som en fingernegl vokser. For 200 000 år siden lå kontinentene på hver side av havet bare 3,2 kilometer nærmere hverandre enn i dag. Studier av berglag viser at det finnes identiske lag med gamle krystallinske bergarter på dagens søramerikanske og afrikanske kontinenter. Disse passet en gang sammen som hånd i hanske. Da den nordatlantiske ryggen lå over havoverflaten, dekket den noe av rommet mellom Nord-Amerika og Europa.

Den opprinnelige sørgrensen av Atlantis utgjøres av Romanche-ravinen, som er en dyp undervannsdal i nærheten av ekvator.

Den strekker seg mellom to fjellkjeder fra Afrika til Sør-Amerika.

Dype havraviner av dette slaget ligger nesten alltid i nærheten av enten kontinenter eller øyer. Romanche-ravinen er det eneste unntaket. Det finnes ikke noe land i nærheten, siden Atlantis, som en gang lå inntil ravinen, forsvant i havet.1 Under de omtrent 100 000 årene som det bodde folk på Atlanterhavsryggen, var det variasjoner i det området som var beboelig. Da dype isbreer dekket store deler av overflaten på jorden, inneholdt massene med snø og is enorme mengder frossent havvann. Følgen var at overflaten på Atlanterhavet noen ganger lå 21

22

Figur 2: Atlantis og kontinentalsokler 18 000 f.Kr. N

Ekvator

NordAmerika

Sør-Amerika

Atlanterhavet

Grønland

by

Atlantis

Island

Afrika

Tritonsjøen

Europa

130 meter under det nåværende nivået. Da ble det avdekket store soner langs kysten av Atlanterhavsryggen og også kontinentene.

Liksom fugler som trekkes til et nylig fylt fuglebrett om vinteren, strømmet det snart planter, dyr og mennesker til disse ettertraktede boområdene.

Et ustabilt område Atlantisregionen var, og er fortsatt, ustabilt av mange årsaker.

To tektoniske plater beveger seg ved Atlanterhavsryggen og forstyrrer den skjøre jordskorpen. Dette blir dermed et av de mest aktive jordskjelv- og vulkanområder på jorden. Tre plater møtes i området for Asorene-platået. Når lava strømmer opp fra sprekker i jordskorpen i disse urolige områdene, synker havbunnen for å fylle det tomme rommet. Ustabiliteten i havbunnen i nærheten av Atlanterhavsryggen ble tydelig demonstrert i 1923. Et skip som tilhørte Western Telegraph Company, lette da etter en forsvunnet telegrafkabel som var blitt lagt ned i 1898. Ut fra målinger av det nøyaktige stedet der kabelen var plassert, fastslo ingeniører at overflaten på havbunnen steg nesten 3,6 kilometer i løpet av denne tjuefemårsperioden.2 Enda flere faktorer bidrar til ustabiliteten på Atlanterhavsryggen, som er dannet av en havskorpe som vesentlig består av basalt.

Dette er et tungt, tett vulkansk materiale fra jordens indre. Basaltstrukturer over vann er relativt kortlivede og svekkes og brytes etter hvert ned. Kontinenter består derimot vesentlig av granitt og holder seg relativt stabile i millioner av år. Granitt er såpass lett at kontinentene fortsetter å flyte på overflaten av mantelen, selv om de beveger seg og brytes i stykker når de kolliderer. Basaltstrukturer, som Atlanterhavsryggen, er tunge og vil synke.

23

24

Figur 3: Atlantis før ødeleggelsen i 10 000 f.Kr.

N

Ekvator

NordAmerika

Sør-Amerika

Atlanterhavet

Grønland

by

Atlantis

Island

Afrika

Tritonsjøen

Europa

Tre perioder med ødeleggelser Den skrekkelige nedbrytingen av Atlantis skjedde gradvis, men de største skadene kom i løpet av tre atskilte perioder. Edgar Cayce har følgende omtrentlige tidsangivelser for kraftige ødeleggelser som førte til at deler av landet forsvant i Atlanterhavet. De samsvarer med tidsperioder da alvorlige landhevninger forstyrret jordens ustabile skorpe. Det tidspunktet da Atlantis ifølge Cayce forsvant helt, samsvarer med den tidsangivelsen Platon har i Timeus om da «øya Atlantis ble slukt av havet og forsvant».

Rundt 50 000 f.Kr.

Store områder av Atlantis synker. Fem store og mange små øyer blir igjen over havoverflaten. Noe forstyrrer jordens skorpe, og Nordpolen endrer seg fra Grønlandshavet til Hudsonbukta.

Rundt 28 000 f.Kr. Flere deler av det atlantiske landet synker langsomt ned i Atlanterhavet. Til slutt står det igjen bare én øy i tillegg til en kjede med mindre øyer som danner en forbindelse til det nordamerikanske kontinentet.

Jordens magnetiske felt beveger seg betraktelig i denne perioden.

Rundt 10 000 f.Kr. Havvannet dekker det gjenværende landet i Atlantis, bortsett fra noen få fjelltopper.

Den siste store istiden slutter, og en oversvømmelse dekker mesteparten av jorden.

Hver av disse tre store katastrofene pågikk i hundrevis av år og påvirket hele jorden. Mange arter av planter og dyr forsvant, og de menneskene som overlevde, mistet alt, deriblant permanente nedtegnelser om sivilisasjonen sin. Grekerne, tibetanerne, hinduene og gamle folkeslag som bor på det amerikanske kontinentet, husker at jorden ble utslettet av ild og vann. Hopiene har bebodd den sørvestlige delen av USA siden forhistorisk tid. I beretningene deres ble de tre foregående verdenene eller hjemlan25

26

Figur 4: Atlanterhavsryggen og kontinentalsokler i dag N

Ekvator

Nord-Amerika

Sør-Amerika

Sargassohavet

Bermuda

New Englands undersjøiske fjellkjede

Grønland

Asorene

en A

nen dso

Madeira

Island

ud e-br Romanch

Klippeøyene St. Peter og St. Paul

Cape Verde-øyene

Kanariøyene

rygg tlan terh avs

Afrika

Europa