Jan-Philipp Sendker
Kunsten å høre hjerteslag Oversatt av Kurt Hanssen
Jan-Philipp Sendker Originalens tittel: The Art of Hearing Heartbeats Oversatt av Kurt Hanssen Copyright © 2002 by Karl Blessing Verlag This translation published by arrangement with Other Press LLC. Utdraget fra Pablo Nerudas dikt på s. 30 er oversatt via Alastair Reids engelske gjendiktning fra 1974 av diktet «And how long?» fra samlingen Extravagaria. ©Alastair Reid Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-40715-5 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Foto av landskap: iStockPhoto Foto av kvinne: Trevillion Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Anna, Florentine og Jonathan Og til minne om Vivian Wong (1969–2000)
Første del
Kapittel 1
Øynene var det første som slo meg ved den gamle mannen. De satt dypt inne i øyehulene, og det virket som om han ikke klarte å bevege dem bort fra meg. Når sant skal sies, så stirret alle gjestene i tehuset på meg mer eller mindre uten skamfølelse, men han var den aller ivrigste. Som om jeg var en slags eksotisk skapning han aldri hadde sett før. Jeg så meg rundt i tehuset i et forsøk på å ignorere ham. Det var bare et plankeskur med noen få bord og stoler som sto rett på det tørre, støvete jordgulvet. Foran den bakerste veggen sto en glassdisk hvor det var utstilt bakverk og riskaker som dusinvis med fluer hadde slått seg ned på. Ved siden av disken kokte tevannet i en sotet kjele på en gassbrenner. I et hjørne sto noen trekasser med appelsinfarget brus. Det var glovarmt der inne. Svetten rant nedover tinningene og halsen min. Dongeribuksene klistret seg til huden. Jeg satt og forsøkte å orientere meg, da den gamle mannen plutselig reiste seg og kom bort til meg. «Unge dame, du må unnskylde meg så mye for at jeg henvender meg så direkte til deg,» sa han, og satte seg ned ved bordet mitt. «Jeg vet at det er svært uhøflig, spesielt siden vi ikke kjenner hverandre fra før, eller si9
den du i hvert fall ikke kjenner meg i det hele tatt. Mitt navn er U Ba, og jeg har allerede hørt mye om deg, selv om jeg må innrømme at det ikke på noen måte kan unnskylde min framfusende oppførsel. Jeg går ut fra at du synes det er ubehagelig å bli tilsnakket av en fremmed i et tehus i en fremmed by i et fremmed land. Jeg forstår utmerket godt hvis du synes dette er en vanskelig situasjon, men jeg vil gjerne – eller burde jeg være mer direkte og si at jeg må – stille deg et spørsmål. Jeg har ventet så lenge på denne muligheten, og når du først er her, kunne jeg ikke sitte der og se på deg uten å si noe. Jeg har ventet i fire år, for å være helt nøyaktig, og jeg har tilbrakt mang en ettermiddag med å gå fram og tilbake ute på den støvete hovedgaten hvor bussen slipper av de få turistene som havner i byen vår. Og de sjeldne gangene det kom fly fra hovedstaden, pleide jeg å dra til den lille flyplassen vår hvis jeg hadde mulighet til det, og holde utkikk etter deg uten hell. Du tok din tid. Ikke at jeg skal irettesette deg. Du må ikke misforstå meg, er du snill. Men jeg er en gammel mann, og jeg aner ikke hvor mange år jeg har igjen. Folk i vårt land blir fort gamle og dør unge. Livet mitt nærmer seg nok slutten, men jeg har fortsatt en historie å fortelle, en historie som er ment for deg. Du smiler. Du tror vel at jeg har mistet forstanden, at jeg er en smule gal, eller i det minste litt eksentrisk? Det må du gjerne mene. Men vær så snill, vær så snill, ikke gå. Ikke la utseendet mitt villede deg. Jeg ser på blikket ditt at jeg har begynt å tære på tålmodigheten din. Men la meg få snakke, er du snill. Det er ingen som venter på deg, ikke sant? Du kom alene, som 10
jeg regnet med. Gi meg bare noen minutter av din tid. Sitt her hos meg litt til, Julia. Ble du forbløffet nå? De vakre, brune øynene dine har blitt enda større, og for første gang ser du meg virkelig. Du er nok oppskaket. Du spør nok deg selv hvordan i all verden jeg kan vite hva du heter, siden vi aldri har truffet hverandre før, og siden dette er ditt første besøk i landet vårt. Du tenker kanskje at jeg har sett en merkelapp et sted, på jakken din eller på den lille ryggsekken din. Svaret er nei. Jeg vet navnet ditt, akkurat som jeg vet dagen og timen du ble født. Jeg vet alt om lille Jule, som likte aller best å høre faren fortelle henne eventyr. Jeg kan til og med si hva favoritten var: ‘Eventyret om prinsen, prinsessen og krokodillen’. Julia Win. Født 28. august 1968 i New York City. Amerikansk mor. Burmesisk far. Etternavnet ditt er en del av min historie, har vært en del av mitt liv siden jeg ble født. De fire siste årene har det ikke gått en dag uten at jeg har tenkt på deg. Jeg skal forklare deg alt sammen med tid og stunder, men først må jeg få stille deg et spørsmål: Tror du på kjærligheten? Du ler. Så vakker du er. Jeg mener det alvorlig. Tror du på kjærligheten, Julia? Selvsagt refererer jeg ikke til den sorten lidenskapelige utbrudd som får oss til å gjøre og si ting som vi kommer til å angre på senere, som narrer oss til å tro at vi ikke kan leve uten en viss person, som får oss til å skjelve av engstelse bare ved tanken på at vi kan komme til å miste den personen – en følelse som ikke gjør oss rikere, men som gjør oss fattigere, fordi vi lengter etter å eie det vi ikke kan få, holde fast på noe vi ikke kan beholde. Nei. Jeg snakker om en kjærlighet som gir de blinde synet tilbake. Om en kjærlighet som er sterkere enn frykt. 11
Jeg snakker om en kjærlighet som gir livet mening, som trosser naturlovene som styrer forfallet, som får oss til å blomstre, som ikke kjenner noen grenser. Jeg snakker om menneskets ånd som triumferer over selvopptatthet og døden. Du rister på hodet. Du tror ikke noe slikt finnes. Du forstår ikke hva jeg snakker om. Jeg er ikke overrasket. Men bare vent. Når jeg har fortalt deg historien som jeg har båret i hjertet mitt de siste fire årene, vil du forstå hva jeg mener. Det eneste jeg trenger, er at du viser meg litt tålmodighet. Det er sent nå, og du er sikkert sliten etter den lange reisen. Men hvis du vil, kan vi møtes igjen i morgen, til samme tid, ved dette bordet, i dette tehuset. Det var her jeg møtte din far, forresten, han satt faktisk på krakken du sitter på og fortalte historien sin mens jeg satt nøyaktig hvor jeg sitter nå, forbløffet – det skal jeg innrømme – vantro, ja, til og med forvirret. Jeg hadde aldri før hørt noen fortelle en slik historie. Kan det vokse vinger på ord? Kan de fly gjennom luften som sommerfugler? Kan de fange oss, ta oss med til en annen verden? Kan de åpne de siste, hemmelige rommene i sjelen vår? Jeg vet ikke om ord i seg selv kan oppnå dette, men Julia, din far hadde en stemme den dagen som man kanskje bare hører én gang i livet. Selv om stemmen hans var lav, var det ikke et menneske her i tehuset som ikke ble rørt til tårer av den. Setningene hans formet seg snart til en historie, og ut av den historien steg det fram et liv, et som avslørte sin kraft, sin magi. Det jeg fikk høre den dagen overbeviste meg like mye som det hadde overbevist din far. ‘Jeg er ingen religiøs mann, U Ba, og kjærlighet er den eneste kraften jeg virkelig tror på.’ Det var din fars ord.»
12
U Ba reiste seg. Han førte håndflatene sammen foran brystet, bøyde seg svakt, og forlot tehuset med raske og lette skritt. Jeg fulgte ham med blikket til han forsvant ut på den travle gaten. Nei, hadde jeg lyst til å rope etter ham. Tror jeg på kjærligheten? For et spørsmål. Som om kjærlighet var en religion man kan velge å tro på. Nei, ville jeg si til den gamle mannen, det finnes ingen kraft som er sterkere enn frykt. Ingenting kan triumfere over døden. Nei. Jeg satt sammenkrøket på den lave krakken og syntes at jeg fortsatt kunne høre stemmen hans. Den var rolig og melodiøs, ikke så ulik min fars. Sitt her hos meg litt til, Julia, Julia, Julia … Tror du på kjærligheten, på kjærligheten … Din fars ord, din fars … Jeg hadde vondt i hodet, jeg var utslitt. Som om jeg hadde våknet etter et nådeløst og søvnløst mareritt. Fluene surret rundt meg, de landet i håret mitt, i pannen, på hendene. Jeg hadde ikke krefter til å vifte dem bort. Foran meg sto tre tørre kaker. Bordet var fullt av klissete, brunt sukker. Jeg prøvde å nippe til teen. Den var kald, og hånden min skalv. Hvorfor hadde jeg hørt så lenge på den fremmede? Jeg kunne bedt ham slutte. Jeg kunne gått min vei. Men noe hadde holdt meg tilbake. Akkurat idet jeg var i ferd med å snu meg bort, hadde han sagt: Julia, Julia Win. Jeg hadde aldri forestilt meg at det å høre mitt fulle navn kunne gjøre meg så urolig. Hvordan visste han hva jeg het? Kjente han egentlig far? Når hadde han sist sett ham? Visste han kanskje om far fortsatt var i live, hvor han gjemte seg?
Kapittel 2
Kelneren ville ikke ha penger av meg. «U Bas venner er våre venner,» sa han og bukket. Jeg tok fram en kyat-seddel fra bukselommen likevel. Den var skitten og fillete. Den var så ekkel at jeg stakk den under tallerkenen. Jeg pekte på den. Han smilte. Var det for lite? Var den for skitten? Jeg la en større, renere seddel på bordet. Han bukket og smilte igjen, men lot den også bli liggende urørt. Ute var det blitt enda varmere. Jeg ble lamslått av heten. Jeg ble stående foran tehuset, jeg orket ikke ta et eneste skritt. Sola brant mot huden min, det skarpe lyset stakk meg i øynene. Jeg tok på meg baseballkapsen og trakk den ned over ansiktet. Selv om det var fullt av folk på gaten, var det merkelig stille. Det fantes knapt et motorkjøretøy. Folk gikk eller syklet. Ved et gatekryss sto det parkert tre vogner som var trukket av hester, og en oksekjerre. De få bilene på veien var gamle japanske pickuper, bulkete og rustne, stappfulle av vevde kurver og sekker som unge menn klynget seg til for bare livet. Gaten var omgitt av lave, enetasjes trehus med rustne blikktak, butikker som tilbød alt fra ris, peanøtter, mel og 14
sjampo til Coca-Cola og øl. Det var ingen orden – i hvert fall ikke som jeg kunne se. Det virket som om annenhver butikk var et tehus, hvor det satt gjester på knøttsmå trekrakker utenfor. Rundt hodet hadde de røde og grønne håndklær. I stedet for bukser gikk mennene i noe som lignet på skjørt. Foran meg sto et par kvinner som hadde smurt gul maling på kinn og panne og nese, og de røykte lange, mørkegrønne sigarilloer. Alle var slanke, uten at de virket magre, og de beveget seg med den samme elegansen og ynden som jeg alltid hadde beundret hos min far. Og måten de stirret på meg på, de stirret meg rett inn i ansiktet og smilte. Jeg skjønte ikke bæret av de smilene. Så truende et lite smil kan virke. Andre hilste på meg med et nikk. Hva, kjente de meg? Hadde alle ventet på at jeg skulle komme, akkurat som U Ba? Jeg prøvde å la være å se på dem. Jeg gikk så fort jeg kunne bortover hovedgaten, og holdt blikket festet på et imaginært punkt i det fjerne. Jeg lengtet tilbake til New York, til støyen og trafikken. Til de avvisende ansiktene til fotgjengerne som ikke brydde seg om andre enn seg selv. Jeg ville tilbake dit, der visste jeg hvordan man gikk og hvordan man oppførte seg. Etter omtrent hundre meter delte veien seg. Jeg hadde glemt hvor hotellet mitt var. Det eneste jeg kunne se, var forvokste bougainvilleaer, som var mye høyere enn skurene de skjulte. De svidde åkrene, de støvete fortauene, hullene som var dype nok til å svelge en basketball. Alt jeg så var fremmed og truende. «Miss Win, miss Win,» ropte noen. Jeg våget knapt å snu meg, men jeg kikket meg over skulderen. Der sto det en ung mann som lignet på pikko15
loen på hotellet. Eller bagasjebæreren på flyplassen i Rangoon, eller drosjesjåføren. Eller kanskje kelneren på tehuset. «Leter du etter noe, miss Win? Kan jeg hjelpe deg?» «Nei takk,» begynte jeg, fordi jeg ikke ønsket å bli avhengig av en fremmed. «Jo … hotellet mitt,» sa jeg, og lengtet etter et sted å gjemme meg, om det så bare var hotellrommet jeg hadde sjekket inn på samme formiddag. «Oppover bakken her, til høyre. Ikke mer enn fem minutter unna,» forklarte han. «Takk skal du ha.» «Jeg håper du vil like deg i byen vår. Velkommen til Kalaw,» sa han, og ble stående og smile da jeg snudde meg. Inne på hotellet gikk jeg fort og stille forbi den smilende resepsjonisten, fortsatte oppover den svære tretrappen til andre etasje og sank ned på sengen. Reisen fra New York til Rangoon hadde tatt over syttito timer. Deretter hadde jeg tilbrakt en hel natt og en halv dag på en skranglete buss stappfull av folk som stinket, folk som ikke hadde på seg annet enn skitne skjørt, fillete T-skjorter og lefsete plastsandaler. Med høner og skrikende grisunger. En tjue timer lang tur på veier som ikke virket kjørbare. Inntørkede elveleier, spør du meg. Og alt bare for å komme seg fra hovedstaden til denne fjerne, lille fjellandsbyen. Jeg måtte ha sovnet. Sola forsvant; kvelden falt på. Et halvmørke fylte rommet. Kofferten min lå uåpnet på den andre sengen. Jeg så meg rundt, blikket mitt vandret fram og tilbake som om jeg trengte å minne meg selv på hvor jeg var. En gammel vifte av tre hang ned fra taket over meg. Rommet var svært, og det spartanske møblementet 16
fikk det til å minne om en klostercelle. Ved siden av døren sto et enkelt klesskap, ved vinduet sto et bord og en stol, mellom sengene et lite nattbord. De hvitvaskede veggene var nakne, uten bilder eller speil. De gamle gulvplankene var glattslitte. Den eneste luksusen var et knøttlite koreansk kjøleskap. Det virket ikke. Kjølig kveldsluft strømmet inn gjennom de åpne vinduene. Nå i skumringen, på noen timers avstand, virket mitt møte med den gamle mannen enda mer absurd og mystisk enn det hadde gjort i fullt dagslys. Jeg hadde uklare minner om det. Spøkelsesaktige bilder svevde gjennom hodet mitt, bilder jeg ikke klarte å tolke, bilder som ikke hadde noen mening. Jeg prøvde å huske. Han hadde på seg en hvit skjorte, så gammel at den hadde gulnet, en grønn sarong og gummisandaler. Han hadde hvitt, tykt og kortklippet hår. Ansiktet var fullt av rynker. Det var umulig å si hvor gammel han var. Seksti, kanskje sytti. På leppene hans var det enda et smil jeg ikke klarte å skjønne betydningen av. Var det hånlig? Medfølende? Hva var det han ville meg? Penger. Hva annet? Han hadde ikke bedt om penger, men alle kommentarene om tennene hans og skjorten sa mer enn nok. Jeg visste hvor han ville. Hotellet kunne ha fortalt ham hva jeg het. Han sto sikkert i ledtog med resepsjonen. En svindler som ville vekke nysgjerrigheten min, gi meg inntrykk av at han tilbød meg sine tjenester som spåmann. Nei, nei – astrolog. Jeg gikk ikke på den. Han kastet bort tiden sin. Hadde han sagt noe som tydet på at han virkelig hadde kjent far? Far skulle visst ha sagt til ham: «Jeg er ingen religiøs mann, og kjærlighet, U Ba, er den eneste kraften jeg virkelig tror på.» Far ville aldri ha tenkt noe sånt, langt mindre sagt det høyt. Aller minst til en fremmed. Eller 17
narret jeg meg selv nå? Var det ikke mer sannsynlig at det var latterlig av meg å innbille meg at jeg forsto tankene og følelsene til faren min? Hvor godt hadde jeg egentlig kjent ham? Ville den faren jeg trodde jeg kjente ha forsvunnet sånn helt uten videre, uten å etterlate seg et brev? Ville han forlatt sin kone, sin sønn og sin datter uten en forklaring, uten å gi lyd fra seg? Sporene etter ham forsvinner i Bangkok, sier politiet. Han ble kanskje ranet og drept i Thailand. Eller ble han utsatt for en ulykke i Siambukten? Hadde han tenkt seg to uker med fred og ro, til en forandring? Han dro kanskje ut til kysten og druknet under en svømmetur. Det er familiens versjon, i hvert fall den offisielle. Drapsetterforskerne hadde mistanke om at han førte et dobbeltliv. De nektet å godta min mors påstand om at hun ikke visste noe om de tjue første årene hans. De syntes selve tanken var så latterlig at de til å begynne med hadde mistanke om at hun hadde spilt en eller annen rolle i forsvinningen hans, enten som medsammensvoren eller som gjerningsperson. Først da det ble klart at det ikke fantes noen verdifulle forsikringspoliser, at ingen ville ha økonomiske fordeler av hans påståtte død, ristet de av seg den siste skyggen av mistanke. Men det kunne godt finnes en side ved min far som skjulte seg i mysteriet bak de første, skjulte tjue årene, en side som vi, familien hans, aldri hadde sett.
Kapittel 3
Mitt siste minne om ham er allerede fire år gammelt. Det var morgenen etter at jeg hadde tatt juridisk eksamen. Vi hadde feiret det kvelden i forveien, og jeg hadde ikke lyst til å dra hjem den kvelden. Av en eller annen grunn ville jeg starte dagen med de trygge barndomsritualene mine. Oppleve den samme tryggheten. Bare en siste gang. Kanskje jeg hadde fått et forvarsel. Far vekket meg tidlig, han sto ved fotenden av sengen iført den gammeldagse, grå frakken sin og en brun Borsalino. Da jeg var liten, pleide jeg å se ham gå på jobb i det antrekket. Hver eneste morgen sto jeg i vinduet og vinket ha det, noen ganger gråt jeg fordi jeg ikke ville at han skulle dra sin vei. Selv mange år senere, når sjåføren ventet på ham og han bare trengte å ta tre skritt over fortauet for å gå inn i limousinen, hadde han alltid på seg hatten og frakken. I løpet av alle de årene hadde han aldri variert garderoben sin; han kjøpte bare nye frakker og hatter med jevne mellomrom, og hattene var alltid Borsalino. Han eide seks stykker: to svarte, to brune og to marineblå. Når han ikke lenger kunne finne nye frakker, selv ikke i de mest konservative klesbutikkene i New York, fikk han dem skreddersydd. 19
Borsalinoen var talismanen hans. Han hadde kjøpt den italienske hatten til sitt første jobbintervju. Han fikk jobben. På den tiden var hatten et tydelig tegn på at han hadde stil og god smak. Men i årenes løp hadde den begynt å virke gammeldags, deretter eksentrisk, helt til han til slutt så ut som en statist i en femtitallsfilm. Som tenåring hadde jeg vært flau over klesvalget til faren min. Han virket så i utakt med tiden, og han pleide å hilse på mødrene til vennene mine med et bukk. De andre ungene fniste når han hentet meg på skolen. Han brukte aldri joggesko, jeans eller gensere. Han foraktet den avslappede amerikanske klesstilen, som han mente appellerte til menneskets lavere instinkter, i likhet med trangen til komfort. Far sto ved fotenden av sengen og hvisket fram navnet mitt. Han sa han hadde en avtale i Boston, og ikke visste nøyaktig når han ville komme tilbake. Antagelig ikke på et par dager, og det var merkelig, for vanligvis var avtaleboken hans like pålitelig som armbåndsuret hans. Dessuten fløy han stadig vekk til Boston uten å overnatte. Men av en eller annen grunn var jeg for trøtt til å bry meg om det. Han kysset meg på pannen, og sa: «Jeg er glad i deg, lille venn. Glem aldri det, hører du?» Jeg nikket omtåket. «Jeg er glad i deg, jeg også.» Jeg rullet meg rundt, klemte ansiktet ned i puten og sovnet igjen. Jeg har ikke sett ham siden. Det første tegnet på at alt ikke var som det skulle, kom like etter klokka ti samme formiddag. Jeg hadde sovet lenge og kom inn på kjøkkenet. Mor ventet på å spise frokost sammen med meg. Hun satt i vinterhagen med en kopp kaffe, mens hun bladde gjennom Vogue. Vi gikk begge i badekåpe. Det sto varme kanelboller på bordet, sammen med ferske bagels. Jeg satt på min faste plass med 20
ryggen mot veggen, føttene trukket opp på stolen og armene rundt knærne, mens jeg drakk appelsinjus og fortalte mor om sommerplanene mine da telefonen ringte. Susan, min fars sekretær, ville vite om han var syk. Avtalen han hadde klokka ti – som ikke på noen måte var en ubetydelig avtale – lurte på hvor han var. Ingen hadde sagt noe om Boston. Noe måtte ha dukket opp på kort varsel, ble de to kvinnene enige om. Han hadde ikke rukket å ringe, satt i et møte for øyeblikket, men han kom sikkert til å gi lyd fra seg i løpet av de neste timene. Mor og jeg spiste frokost. Jeg var litt anspent, men hun var så rolig at jeg ikke tenkte mer over det. Etter frokost gikk vi til ansiktsbehandling sammen, deretter gjennom Central Park til Bergdorf Goodman. Det var en varm dag tidlig på sommeren, den årstiden da New York er på sitt friskeste. Det luktet nyklippet gress i parken, folk lå i solskinnet på Sheep Meadow, og et par unge menn med bar overkropp kastet frisbee. To eldre menn gikk hånd i hånd på rollerblades foran oss. Mor dyttet meg bortover. På Bergdorf Goodman kjøpte hun en gul, blomstret sommerkjole til meg, og etterpå gikk vi, forutsigbart nok, på Plaza for å drikke te. Jeg var ikke så veldig begeistret for akkurat det hotellet. Den tilgjorte fransk renessanse-stilen var litt for jålete for meg, for kitschy, men jeg hadde innsett for lenge siden at det var nytteløst å drikke te med mor noe annet sted. Hun forgudet lobbyen med forgyllet stukkatur under de høye takene og på veggene, de forseggjort utskårne søylene – det så ut som de var laget av kakeglasur. Hun nøt den pretensiøse oppførselen til kelnerne, måten den franske maître d’-en tok imot henne på («Bonjour, Madame Win»). Vi satt mellom to palmer, ved siden av en 21
liten buffé med kaker, søtsaker og iskrem. To fiolinister vandret omkring og spilte wienervalser. Mor bestilte blinis med kaviar og to glass champagne. «Er det noe annet som skal feires?» spurte jeg. «At du har tatt eksamen, kjære.» Vi smakte på blinisene. De var for salte, champagnen for varm. Mor gjorde tegn til kelneren. «La det være, mamma,» protesterte jeg. «Det er greit.» «Neppe,» sa hun til meg i en mild tone, som om jeg ikke skjønte meg på dette. Hun irettesatte kelneren, som tok bestillingen vår tilbake, mens han beklaget voldsomt det som hadde skjedd. Stemmen hennes kan være så kald og skarp. En gang i tiden fryktet jeg den. I dag syntes jeg bare den var ubehagelig. Hun så på meg. «Du ville vel ha spist dem, går jeg ut fra?» Jeg nikket. «Det ville faren din også. På mange måter er dere ganske like.» «Hva mener du?» spurte jeg. Det hørtes ikke ut som en kompliment. «Er det ydmykheten din,» spurte hun, «passiviteten din, eller det at du er konfliktsky? Eller er det arroganse?» «Hva har arroganse med det å gjøre?» «Ingen av dere er villige til å takle kelnere,» sa hun. Jeg skjønte meg ikke på raseriet som glødet i stemmen hennes. Det hadde ikke noen sammenheng med lunken champagne eller salte bliniser. «De er ikke verdt bryet. Det kaller jeg arroganse.» «Det er liksom ikke så veldig viktig for meg,» sa jeg. Det var bare halve sannheten. Jeg syntes det var pinlig å klage på noe, enten det var på en restaurant, et hotell eller i en butikk. Men likevel betydde sånt mer for meg enn jeg 22
ga uttrykk for. Det ble liggende og gnage, og etterpå ble jeg ofte irritert på meg selv fordi jeg var så lettlurt. Det var annerledes med far. Tausheten hans i slike situasjoner var ekte. For ham hadde det virkelig ikke noe å si. Hvis noen snek seg foran ham i en kø, smilte han bare. Han telte aldri vekslepenger. Mor telte hver eneste cent. Jeg misunte ham sinnsroen. Mor skjønte seg ikke på ham. Hun var streng mot seg selv og mot alle andre – far var bare streng mot seg selv. «Hvordan kan det ikke bety noe hvis du har betalt for en ting og ikke får den? Jeg kan bare ikke fatte det.» «Kan vi ikke bare glemme det?» spurte jeg oppgitt. «Er du ikke bekymret for pappa?» «Nei. Burde jeg være det?» Når jeg tenker tilbake, lurer jeg på om det ikke var noe påtatt over sinnsroen til mor. Ingen av oss hadde sagt et ord om den brutte avtalen. Hun ringte ikke kontoret hans for å sjekke om han hadde tatt kontakt. Hvorfor var hun så sikker på at det ikke hadde skjedd ham noe? Brydde hun seg ikke? Eller hadde hun i alle år hatt mistanke om at det ville ende sånn? Det var som om den likegyldige oppførselen hennes den dagen smakte av den samme lettelsen – eller lykken – som et menneske føler når en lenge forventet katastrofe endelig har funnet sted. «Anerkjent Wall Street-advokat sporløst forsvunnet» rapporterte New York Times noen dager etter at min far forsvant. De neste dagene var avisene fulle av spekulasjoner. Var det drap, en klient som var ute etter hevn? En dramatisk kidnapping? Hadde det noen sammenheng med Hollywood? Alt politiet avdekket de to første ukene gjorde saken bare enda mer mystisk. Tidlig om morgenen den dagen han forsvant, hadde far faktisk kjørt til JFK, 23
men i stedet for å fly til Boston hadde han dratt til Los Angeles. Han kjøpte billetten på flyplassen, og sjekket ikke inn bagasje. Fra Los Angeles fløy han på første klasse til Hongkong med United Airlines Flight 888. En av kabinpersonalet husket ham fordi han ikke ville ha champagne, og i stedet for en avis leste han en bok med Pablo Nerudas poesi. Hun beskrev min far som svært rolig og usedvanlig høflig. Han spiste ikke stort og sov omtrent ikke, så ikke på noen filmer og brukte mesteparten av tiden på å lese. Far tilbrakte etter sigende en natt i Hongkong på hotell Peninsula, rom 218, bestilte kyllingcurry og mineralvann fra romservice, og forlot aldri rommet sitt ifølge de ansatte. Neste dag tok han Cathay Pacific Flight 615 til Bangkok, hvor han tilbrakte natten på Mandarin Oriental. Han gjorde ikke noe forsøk på å skjule sporene sine. Han bodde på de samme hotellene som han alltid gjorde når han var på forretningsreise, og han betalte alle regningene med kredittkort, som om han visste at dette ville bli slutten på reisen, i hvert fall for etterforskerne. Fire uker senere fant en anleggsarbeider passet hans i nærheten av flyplassen i Bangkok. Det var flere ting som tydet på at han aldri hadde forlatt Thailand. Politiet gikk gjennom alle passasjerlistene for fly ut av Bangkok. Navnet hans dukket ikke opp noen steder. Av og til spekulerte etterforskerne på om han hadde skaffet seg falskt pass i Thailand og fløyet et annet sted under falskt navn. Flere kabinansatte i Thai Airways mente de hadde sett ham: én på et fly til London, en annen på vei til Paris, og en tredje på et fly til Phnom Penh. Ingen av disse sporene førte til noe. Ifølge immigrasjonsmyndighetene kom min far fra Burma til USA på studentvisum i 1942. Han studerte juss 24
i New York, og ble amerikansk statsborger i 1959. Han hadde ført opp Rangoon, hovedstaden i den tidligere britiske kolonien, som fødested. Undersøkelser fra FBI og den amerikanske ambassaden i Rangoon førte ingen steder. Win er et vanlig etternavn i Burma, og det virket ikke som om noen hadde kjennskap til min fars familie.
Kapittel 4
Før eller siden kommer vi til et slags katastrofalt vendepunkt i livet, et punkt der den trygge tilværelsen vår ikke lenger eksisterer. Et øyeblikk som forandrer oss til et annet menneske, fra ett hjerteslag til et annet. Øyeblikket når den vi elsker innrømmer at det er en annen, og at han vil forlate deg. Eller den dagen vi begraver en far eller en mor eller en bestevenn. Eller det øyeblikket når legen informerer oss om at vi har en ondartet hjernesvulst. Eller er slike øyeblikk ikke annet enn en dramatisk avslutning på en mer langvarig prosess, en konklusjon vi kunne forutsett, hvis vi bare hadde tolket tegnene og ikke oversett dem? Og hvis da disse vendepunktene er virkelige, legger vi merke til dem når de skjer, eller oppdager vi dem først lenge etterpå, når vi ser oss tilbake? Slike spørsmål hadde aldri interessert meg før, og jeg hadde heller ingen svar på dem. Min fars forsvinning skyldtes uansett ikke noe slikt. Jeg elsket far, jeg savnet ham, men livet mitt de fire siste årene ville ikke ha artet seg på noen annen måte; hadde han fremdeles vært med oss, ville det ikke ha påvirket en eneste viktig avgjørelse. Det pleide jeg i hvert fall å tro. For omtrent en uke siden, like etter klokka åtte om 26
kvelden, da jeg kom hjem fra kontoret, ropte portneren til meg da jeg gikk inn i heisen. Det pøsregnet ute. Skoene mine var våte. Jeg var iskald, og lengtet etter å komme meg inn i leiligheten. «Hva er det?» spurte jeg utålmodig. «Pakke,» sa han. Jeg kikket ut på gaten gjennom de svære glassrutene i lobbyen. Baklysene på en bil skinte mot den våte asfalten. Jeg ville bare ta en glovarm dusj og få meg en kopp te. Portneren ga meg en bærepose som inneholdt en brun pakke omtrent på størrelse med en skoeske. Jeg stakk den under armen og tok heisen opp til studioleiligheten min i trettifjerde etasje. Far kjøpte den til meg før jeg tok jusseksamen. Jeg sjekket telefonsvareren: to beskjeder. På bordet lå en stabel med regninger og reklame. Lukten av vaskemidler hang igjen der inne, så jeg åpnet balkongdøren. Det regnet fortsatt, og skyene hang så lavt at jeg nesten ikke kunne se over til den andre siden av East River. Under meg tettet trafikken seg til på Second Avenue og Queensboro Bridge. Etter å ha dusjet tok jeg pakken ut av posen. Jeg dro umiddelbart kjensel på min mors skrift. Hun sendte meg av og til gratulasjonskort eller avisutklipp som hun trodde jeg ville – eller i det minste burde – være interessert i. Hun hatet telefonsvarere, og dette var hennes måte å legge igjen en beskjed på. Men det var lenge siden sist hun hadde sendt meg en pakke. I esken lå det en bunke gamle fotografier, dokumenter og papirer som tilhørte far, i tillegg til noen få linjer fra henne: Julia Jeg fant denne esken da jeg ryddet på loftet. Den hadde 27
falt ned bak det gamle kinesiske skatollet. Du er kanskje interessert i dette. Jeg har lagt med det siste bildet av oss fire. Jeg trenger ikke noe av dette lenger. Ring meg. Hilsen Judith Jeg spredte den lille bunken utover bordet. Aller øverst lå familieportrettet som ble tatt den dagen jeg tok eksamen. Jeg står arm i arm mellom foreldrene mine, med et strålende uttrykk i ansiktet. Broren min står bak meg, med hendene på skuldrene mine. Mor smiler stolt inn i kameraet. Far smiler også. Den perfekte, lykkelige familien. Fotografier kan virkelig lyve. Det var ingenting som tydet på at dette skulle bli det siste bildet av alle oss sammen, eller enda verre, at en av oss lenge hadde planlagt å forsvinne. Mor hadde også lagt med to utgåtte pass, min fars bekreftelse på amerikansk statsborgerskap og et par gamle avtalebøker, stappfulle av knøttsmå notater. Boston. Washington. Los Angeles. Miami. London. Hongkong. Paris. Enkelte år hadde far reist jorden rundt mange ganger. Han hadde jobbet seg opp til å bli partner, en av åtte i firmaet, og som advokat hadde han spesialisert seg på underholdningsindustrien. Han var rådgiver for filmstudioene i Hollywood i spørsmål om kontrakter, oppkjøp og sammenslåinger. Han hadde også flere av de største stjernene som sine klienter. Jeg hadde egentlig aldri skjønt hvorfor han ble en sånn suksess i jobben sin. Han arbeidet mye, men det var aldri noe som tydet på at han hadde personlige ambisjoner. Ikke var han forfengelig, og han prøvde heller aldri å utnytte berømmelsen til klientene sine. Navnet hans havnet 28
aldri i sladrespaltene. Han gikk aldri i selskap, selv ikke på de overdådige veldedighetsballene min mor og vennene hennes organiserte. Behovet for å tilpasse seg, som er så typisk for immigranter, virket fullstendig fremmed for ham. Han var en einstøing, og det stikk motsatte av folks oppfatning av en kjendisadvokat. Det var kanskje den evnen som gjorde at folk fikk tillit til ham, at han var en så ettertraktet forhandler: Han var rolig og behersket, han forstilte seg aldri, han hadde alltid en litt fraværende, uskyldig holdning. Men han hadde også andre sider, som av og til gjorde kollegene og de få vennene hans urolige. For eksempel hadde han en altfor god hukommelse, og han hadde en uhyggelig evne til å bedømme en karakter. Et raskt blikk var nok til at han kunne huske omtrent hva det skulle være; han siterte ordrett notater og brev fra mange år tilbake. I begynnelsen av en samtale pleide han å lukke øynene og konsentrere seg om stemmen til personen, som om han fordypet seg i en sang, og ut fra det virket det som om han nøyaktig visste hvilken sinnsstemning folk var i, hvor selvsikre de var, om de snakket sant eller bløffet. Det var visstnok noe man kunne lære seg, men hvem som hadde lært ham det, og når og hvor, det ville han ikke avsløre, uansett hvor mye jeg tigget og ba. Og ikke en eneste gang i hele mitt liv hadde jeg klart å lure ham. Den eldste syvende sansen i pakken var fra 1960. Jeg bladde igjennom den – ikke annet enn forretningsavtaler, ukjente navn, steder og klokkeslett. Midt inni fant jeg noe faren min hadde skrevet for hånd:
Hvor mye lever et menneske, tross alt? Lever han i tusen dager, eller bare en? I en uke, eller i flere århundrer? Hvor lang tid bruker et menneske på å dø? Hva betyr det når man sier ‘for alltid’? Pablo Neruda
Og så, helt bakerst, en tynn, blå luftpostkonvolutt, pent brettet til et lite rektangel. Jeg brettet den ut. Den var adressert til: Mi Mi Circular Road 38 Kalaw, Shan State Burma Jeg nølte. Inneholdt dette beskjedne, blå arket selve nøkkelen til min far? Jeg tok brevet og gikk bort til komfyren. Jeg kunne brenne det. Flammene ville ødelegge det gjennomsiktige papiret på et blunk. Jeg slo på brenneren, hørte det suse i gassen, hørte det klikke i den automatiske tenneren, deretter flammen. Jeg holdt konvolutten bort til ilden. Én bevegelse, så ville familien få fred. Jeg husker ikke hvor lenge jeg ble stående foran komfyren; jeg vet bare at jeg plutselig begynte å gråte. Tårene rant nedover kinnene mine. Jeg visste ikke hvorfor jeg gråt, men tårene fortsatte å strømme, tettere og fortere, helt til jeg på et tidspunkt befant meg i sengen, hvor jeg lå og beljet og hulket som en liten jente. Klokken på nattbordet viste 5.20 da jeg våknet. Sorgfølelsen gnagde fortsatt i meg. Det gikk en liten stund før jeg husket årsaken, jeg håpet at det bare hadde vært en 30
drøm. Jeg brettet brevet forsiktig ut ved bordet, som om det kunne sprekke som en såpeboble i hendene mine. 24. april 1955 New York Min elskede Mi Mi, Det har gått fem tusen åtte hundre og førtiseks dager siden sist jeg hørte hjerteslagene dine. Innser du hvor mange timer det er? Hvor mange minutter? Vet du hvor fattig livet er for en fugl som ikke kan synge, en blomst som ikke kan blomstre? Hvor elendig en fisk har det på land? Det er vanskelig å skrive til deg, Mi Mi. Jeg har skrevet så mange brev til deg uten å sende dem. Hva kan jeg vel fortelle deg som du ikke allerede vet? Som om vi trenger blekk og papir, bokstaver og ord, for å kommunisere. Du har vært hos meg i alle de 140 736 timene – ja, det har allerede gått så mange – og du vil være hos meg helt til vi møtes igjen. (Tilgi meg at jeg påpeker det opplagte bare denne ene gangen.) Når tiden er inne, skal jeg komme tilbake. Så flate og tomme selv de vakreste ord kan høres ut. Hvor trist og kjedelig livet må være for de som trenger ord, som trenger å ta på, se eller høre hverandre for å være nær. De som er nødt til å bevise sin kjærlighet eller bare bekrefte den for å kunne være trygg på den. Jeg aner at heller ikke disse linjene vil finne veien til deg. Du har for lengst forstått alt jeg vil skrive, derfor er disse brevene egentlig rettet til meg selv, som magre forsøk på å slukke mitt begjær. Jeg leste igjennom brevet én gang til og en tredje, brettet det sammen og stakk det ned i konvolutten igjen. Jeg kik31
ket på klokken. Det var lørdag morgen, like etter sju. Det hadde sluttet å regne, skyene hadde veket plass for en blå himmel, under den var Manhattan i ferd med å våkne. Sola sto opp over East River. Det kom til å bli en kald og vakker dag. Jeg fant et papirark for å få skrevet ned noe, analysere situasjonen, komme opp med en strategi, akkurat som jeg ville gjort på kontoret. Men arket forble blankt; jeg hadde allerede passert det punktet. Avgjørelsen var tatt for meg, selv om jeg ikke kunne si hvem som hadde gjort det. Jeg kunne nummeret til United Airlines utenat. Neste fly til Rangoon ville dra søndag, via Hongkong, deretter Bangkok. Der måtte jeg skaffe meg visum for å kunne fortsette med Thai Air på onsdag til Burma. «Og returen?» Jeg tenkte meg om et øyeblikk. «La den være åpen.» Så ringte jeg mor.