Sven Nordqvist
Katten flytter ut Oversatt av Cecilie Winger, MNO
Morgensolen skinte over Pettersens lille gård. Fuglene kvitret og sang i trekronene. Humlene var allerede våkne og surret blant epleblomstene, og fra hønsehuset kunne man høre en lav kakling. Men det var også en lyd til, som man ikke pleier å høre ute på landet. Dunk-knirr-dunkknirr-dunk-knirr, sa den. Den kom fra Pettersens hus.
Vanlige folk pleier å sove klokken fire om morgenen. Men på Pettersens soverom var det en som ikke var som vanlige folk, og det var katten Findus. Han hadde nemlig fått sin egen seng. En ordentlig liten seng med bra sprett i, og den likte han veldig godt å sprette i. Så fort han våknet begynte han å hoppe. Dunk-knirr- dunkknirr-dunk-knirr. Pettersen vred på seg og prøvde å gjemme seg under puten. – Det var da pokker til spetakkel her! freste han og satte seg opp. – FINDUS! Skal du holde på og herje på den måten, får du gjøre det lydløst! Husker du ikke hva du lovet i går?
Findus sluttet å hoppe. Han tenkte seg om. – Å ikke sitte oppå skorsteinspipen? sa han. – Nei, det var ikke det jeg mente nå, sa Pettersen. – Jeg mener det samme som du lovet i forgårs og dagen før der igjen. – Å ... ikke erte hønene! – Nei! – Å ikke, ikke ... Han grublet mens han hoppet litt forsiktig. – Du lovet at du skulle slutte å hoppe i sengen klokken fire hver morgen! – Er klokken fire allerede? sa Findus. – Jeg trodde den bare var halv fem. – Det spiller ingen rolle, sa Pettersen. – Det er uansett for tidlig å hoppe i sengen. Du vekket meg jo, og det har du gjort hver eneste morgen etter at du fikk deg den sengen. Enten slutter du å hoppe eller så ... får vi flytte sengen ut et eller annet sted. – Enten slutte å hoppe ... eller flytte? sa Findus. – Enten eller, sa Pettersen. Findus grublet en stund. Så sa han: – Da flytter jeg.
Pettersen glodde på ham. – Gjør du? sa han. Du kan vel ikke bare flytte hjemmefra sånn uten videre? – Det kan jeg vel. Hvis jeg ikke får hoppe i sengen, så kan jeg det, sa Findus. – Men ... du kan vel vente med å hoppe til jeg har våknet? – Nei, det går ikke! En katt må gjøre morgengymnastikken sin med det samme han våkner. Ellers blir han stiv som en gammel gubbe og bare stabber rundt og bærer seg. – Jo, jo, men likevel da … sa Pettersen – Flytte hjemmefra! Hvordan kom du på en sånn idé? Hvor skal du bo? – Tja, jeg vet ikke ... I et hus kanskje, sa Findus. – Har ikke du et gammelt hus liggende et eller annet sted, Pettersen? Et lite hus, ganske stort. Som en høy hytte, bare mindre. Det holder at det er ... SÅ stort, sa han og hoppet så høyt han kunne.
– Det høres akkurat ut som den gamle utedassen nedi bakken, sa Pettersen. – Men det er jo en gammel dass! sa Findus og stanset midt i et hopp. – Man kan vel ikke bo i en dass! Tenk om jeg hopper i sengen og spretter ned i hullet. Rett ned i bæsjebrønnen! Og forresten står den for langt unna. – Det ordner vi. Jeg kan flytte den hit til hagen og sette den bedre i stand.
Pettersen var blitt helt pigg og våken av å tenke på at han skulle få noe å spikre og snekre med. – Mja, vi får vel se, sa Findus. – Hvis du tar vekk hullet kanskje ... Etter frokost hentet Pettersen dassen. Han tippet den bare over på en trillebår, den var ikke så tung, og så kjørte han den ned i hagen og stilte den der. Han brøt løs planker og saget og spikret og bygde om, og utpå ettermiddagen var huset ferdig.
Så var det tid for å flytte inn sengen. Findus prøvde spretthøyden. Det var et passe stort hus å hoppe i. Han slo ikke i taket, og hullet ned til bæsjebrønnen var borte. – Det ble et bra hus, Pettersen, sa han. – Du er en snill gubbe, du. – Jo, jo, mumlet Pettersen. – Jeg liker jo å sove litt lenger enn du om morgenen.
Findus var i det lille huset hele dagen. Han hoppet og ryddet litt og hoppet igjen og jaget ut en edderkopp og hoppet litt til og så kom hønene og ville være med og hoppe, men det fikk de ikke.
Han trivdes så bra i det nye huset at han helt glemte hele Pettersen. Utpå kvelden kom gubben og banket på døren. – Kom inn nå, så får du kveldsmat, sa han. Findus var veldig opprømt og hoppet jamføttes helt bort til det store huset. – Jeg trenger et lite bord og en stol, sa han. Så jeg kan spise kveldsmat i mitt eget hus. Men i dag kan jeg sitte i sengen og spise. – Men ... skal du ikke engang spise hjemme? sa Pettersen. – Holder det ikke at du hopp...? Men Findus var allerede inne på kjøkkenet og hentet grøttallerkenen sin. Deretter tok han den med ut til huset sitt. Pettersen så skuffet etter ham.