Jan Philipp Sendker Hviskende skygger

Hviskende skygger

Jan-Philipp Sendker

Hviskende skygger Oversatt av Kurt Hanssen

Jan-Philipp Sendker Originalens tittel: Whispering Shadows Oversatt av Kurt Hanssen Copyright © 2007 by Jan-Philipp Sendker Romanen ble første gang utgitt på tysk med tittelen Das Flüstern der Schatten Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-48831-4 1. utgave, 1. opplag 2015 Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Anna, Florentine og Jonathan

Prolog

Han var et lite barn. Også da han ble født. To komma ni kilo, ikke så mye mer enn en prematur baby selv om han hadde holdt seg inne i morens kropp i en uke over termin.

Ingen grunn til bekymring, hadde legene forsikret dem.

Han kom til å ta det igjen.

Huden hans var blek, nesten gjennomsiktig, og enda mer delikat enn huden til andre nyfødte. Bittesmå blå blodårer skimret på tinningene, på haken og på hendene, selv etter de aller første ukene når ammende spedbarn vanligvis har blitt til velfødde babyer.

Han gråt ikke så skjærende eller gjennomtrengende eller langvarig som andre spedbarn. Han ble lett sliten, også som tre- og fireåring. Mens de andre barna på lekeplassen i Bowen Road, eller senere, på stranden i Repulse Bay, knapt visste hva de skulle bruke all energien sin til mens de klatret og stormet omkring og løp ut i vannet med hyl og skrik, satt han på sanden og så på. Eller han klatret opp i fanget til faren, la hodet på skulderen hans og sovnet. Bevegelsene hans var forsiktige, som om han følte at han måtte spare på kreftene, at tiden hans var tilmålt.

Ingen grunn til bekymring, mente legene. Alle barn er forskjellige.

Han forble et sart barn. Tynne bein og armer uten antydning til muskler, som pinner var de, så da han var seks år gammel var han fortsatt så lett at faren kunne løfte ham med én arm og kaste ham opp i luften. På skolen var han en av de stille i klassen. Hvis den energiske Mrs. Fu stilte 7

ham et spørsmål, kunne han nesten alltid det korrekte svaret, men han sa aldri noe før han ble spurt. I friminuttene foretrakk han å leke med jentene eller så satt han alene i skolegården og leste. Om ettermiddagene, når de andre guttene spilte basketball eller fotball, hadde han ballettundervisning. Foreldrene hadde protestert. Var han ikke allerede sær nok som han var? En raring uten noen nære venner. Han trengte ikke be dem lenge. Den tause skuffelsen i ansiktet hans hadde vært som en intens bønn som faren ikke klarte å si nei til.

Noen uker senere klaget han for første gang på smerter. Han hadde vondt i lemmene, spesielt i beina. Det var helt normalt, sa ballettinstruktøren trøstende. Mange barn følte det samme når de begynte å danse, spesielt når de kastet seg ut i det med en entusiasme som fikk ham til å skille seg ut fra de andre. Faren hadde mistanke om at det skyldtes muskelkramper fordi han gjorde bevegelser han ikke var vant til. En ortoped foreldrene kjente beroliget dem. Gutten vokste antagelig, og da var det ikke uvanlig at man fikk voksesmerter i beina. Det ville gi seg.

Ingenting å bekymre seg for. Så begynte den uforklarlige utmattelsen. Han sovnet i skoletiden, hadde vanskelig for å konsentrere seg, og tilbrakte de fleste ettermiddagene på sofaen i stuen.

Ville de oppsøkt lege raskere hvis de ikke kunne gitt balletten skylden for smertene? Hvis han hadde vært en sunn og frisk gutt, hvor lange perioder med utmattelse og umiddelbart vekttap ville vært merkelig? Burde de tatt klagene hans mer på alvor? Hadde de vært uoppmerksomme eller uforsiktige? Til syvende og sist ville det ikke gjort noen forskjell. Onkologene benyttet enhver anledning til å understreke det. Paul var ikke sikker på om de sa det for å roe ham ned – så han skulle slippe å bli plaget av sin egen samvittighet på toppen av den panikkartede frykten han hadde for sin sønns liv – eller om de snakket sant. Legene forklarte ham om og om igjen at en tidlig diagnose ikke gjorde noen forskjell når det gjaldt leukemi, i motsetning 8

til andre kreftformer. Som om de gikk ut fra at han hadde skyldfølelse. Som om følelsen var berettiget. Men selv om de hadde rett, selv om et raskere besøk hos legen ikke ville hatt noe å si for sykdommen, behandlingen, prognosen eller sjansen for å overleve, hva var poenget? Skulle det liksom trøste ham? Paul og Meredith Leibovitz hadde sviktet som foreldre, det var han ikke i tvil om. De hadde fått en sønn for å ta seg av ham, de hadde ansvar for at han hadde det bra, for helsen hans, og de, Paul og Meredith Leibovitz, hadde ikke klart å beskytte ham mot denne sykdommen. Hvis en far og en mor ikke kunne beskytte barnet sitt mot den, hvorfor hadde man dem da?

«Dere må ikke klandre dere selv for dette. Da er det bedre å klandre Gud. Det er bedre å klandre skjebnen eller livet, ikke dere selv. Dere kan ikke noe for det,» hadde dr.

Li, den ansvarlige onkologen, sagt til dem under en samtale like etter diagnosen. Meredith hadde tatt det rådet på alvor, og i løpet av de neste månedene klarte hun å fri seg fra skyldfølelsen hun hadde hatt i begynnelsen. Det klarte ikke Paul. Han trodde ikke på Gud, han trodde ikke på karma, det var ingenting og ingen som kunne holdes ansvarlig for sykdommen, ingenting og ingen han kunne klandre for sykdommen. Ingenting og ingen bortsett fra hans egen totale utilstrekkelighet.

Paul sto ved vinduet og så ut. Det var tidlig om morgenen. Rett foran sykehuset lå det flere tennisbaner og fotballbaner. Et par joggere utnyttet den fortsatt utholdelige temperaturen på denne tiden av dagen, og løp rundene sine. De mørkegrå skyene som hadde hengt lavt over dem de siste dagene var borte, og hadde etterlatt seg en skyfri, blå himmel. Monsunregnet hadde vasket smogen ut av luften, og sikten var klar, noe som var sjelden kost i Hong Kong. Han kunne se Victoria Peak helt tydelig, med det smale IFC-tårnet og Bank of China foran. Mellom skyskraperne i East Kowloon og Hung Hom glitret det sølvgrå vannet i havnen, hvor ferger og taubåter og lektere gikk på kryss og tvers. Trafikken sto allerede stille på mo9

torveibroene Gascoigne Road og Chatham Road South.

Han tenkte på stranden i Repulse Bay og på havet og på hvor ofte han hadde dratt dit med Justin for å bygge sandslott omtrent på denne tiden i helgene, mens Meredith fortsatt sov. Bare de to, far og sønn, mens den varme og fuktige tropiske sommerluften blåste rundt dem, med en felles forståelse av at ingen av dem trengte å si noe. At Justin hadde fått lov til å grise ham til med søle, og at de lo da de kom hjem. At Meredith, tung og døsig, alltid ble litt satt ut av det gode humøret deres og trengte litt tid og to kopper kaffe før hun kunne ta del i det.

Han snudde seg. Rommet var knøttlite, knapt større enn et kott. Han kunne krysse det med to eller tre store steg. Justins seng sto inn mot den rosa veggen. Ved siden av den sto dryppstativet, en stol, et nattbord og en sammenleggbar lenestol som Paul tilbrakte natten i. På nattbordet lå to bøker som Paul ofte leste høyt fra, og en haug med kassetter som Justin fortsatt hadde likt å høre på for et par dager siden. Nå hadde han ikke engang krefter til det. Paul så på sin sovende sønn. Huden var like hvit som sengetøyet, ansiktet hadde mistet all farge. Øynene lå dypt inne i øyehulene, og mykt, lysblondt dun dekket hodet hans. Pusten var svak, men stille.

Paul satte seg ned og lukket øynene. Jeg er lei for at jeg må si det … Det var ni måneder siden barnelegen, med lav stemme og sørgmodig ansikt, fortalte dem resultatene av den første blodprøven. Siden den gangen hadde ordene gitt gjenlyd i ørene hans. De hadde grepet tak i ham, og ni måneder senere var de fortsatt et ekko i hodet hans. Ville han noensinne bli kvitt dem? Ville han noensinne høre noe annet? Jeg er lei for at jeg må si det …

Hvorfor min sønn? hadde han hatt lyst til å brøle, men han hadde holdt seg taus og lyttet mens legen snakket om myelogen leukemi, hemoglobintall, beinmargsprøver og prosedyrer. Hvorfor Justin? Hvorfor stilte ikke Meredith seg selv det spørsmålet lenger?

Lindringen kom bare de korte øyeblikkene om natten, 10

når Paul bråvåknet og trodde han hadde drømt alt sammen. Han ble sittende i sengen noen sekunder med følelsen av at han hadde våknet fra et mareritt. Det var ikke sant. Blodprøven var normal. Justin hadde fortsatt rødblonde krøller, håret hadde ikke falt av. Han lå og sov i sengen sin i rommet ved siden av. Da følte Paul en sånn lettelse, en så ubeskrivelig glede, en nesten latterlig lykke, som aldri før i livet. Det gjorde det enda verre å krasje tilbake til virkeligheten etter noen sekunder.

Hvor var Meredith? Hvorfor var hun ikke hos dem?

Hun satt på et fly. Antagelig tolv tusen meter over Pakistan eller India akkurat nå. Eller over Kasakhstan og Usbekistan, det kom an på om flyet hadde valgt den nordlige eller sørlige ruten fra London. En veldig viktig konferanse, hadde hun sagt. Om bankens nye strategi i Kina.

Om investeringer og aksjeposter verdt milliarder. Som øverste sjef for Hong Kong-kontoret var det umulig for henne ikke å være der. Hun måtte i høyden være to eller tre dager i Europa. De ville klare å holde Justins tilstand stabil til neste uke. Det hadde legene forsikret henne om.

Og morfinen hadde slått ut Justin, han sov praktisk talt døgnet rundt, så han ville uansett ikke legge merke til om moren var der eller ikke, tenkte hun. Hun hadde sett på Paul, og de hadde sett hverandre inn i øynene et øyeblikk, for første gang på lenge. Burde han være uenig? Burde han forklare henne at han var nesten sikker på at Justin visste utmerket godt om det var faren eller moren hans som var på rommet, om de satt ved siden av ham, holdt hånden hans, strøk ham på hodet eller snakket til ham, selv om kroppen hans ikke lenger viste noen utvendig reaksjon?

Derfor hadde han omtrent ikke forlatt det knøttlille rommet på nesten en uke. Derfor satt han der, kamperte på den lille feltsengen som var minst ti centimeter for kort for ham, og som det var umulig å få sove i. Derfor leste han høyt fra bøker, sang vuggeviser, vandrerviser og julesanger, alt som falt ham inn, helt til stemmen ikke orket mer.

Han visste at Meredith hadde vært tilfreds med avgjørel11

sen sin og at hun ikke ville la seg overtale, at hun ikke engang forventet at han ville forstå henne lenger.

Merediths arbeidsbyrde hadde økt proporsjonalt med at Justins tilstand forverret seg. Han hadde lest et eller annet sted at det ikke var uvanlig hos foreldre som hadde barn som var dødssyke av kreft. Det uvanlige i deres tilfelle var derimot at det var kvinnen som søkte tilflukt i arbeid. To dager etter diagnosen fløy hun uventet til Tokyo.

Fra da av reiste hun stadig oftere mellom Beijing, Shanghai og Hong Kong, og de lange arbeidsdagene ble fulgt av kundemiddager som ofte varte til sent på kveld.

Paul hadde merket seg at det fantes to sorter foreldrepar på barnekreftavdelingen. Den ene sorten så fortsatt hverandre inn i øynene, barnets sykdom sveiste dem sammen.

De delte frykten, tvilen og skyldfølelsen. De støttet hverandre, ga hverandre styrke eller viste samhold. Den andre sorten snek seg gjennom korridorene med bøyd hode og stirret ned i gulvet. De var redde for å se inn i ektefellens øyne fordi de kom til å se alt de ikke orket å se i dem: et speilbilde av sin egen frykt, sitt eget raseri og den ufattelige sorgen. De ble stumme av tanken på døden, de vendte seg bort fra hverandre, de trakk seg inn i seg selv, mer og mer fortvilet, mens de lette etter et sted de håpet ville være fritt for smerte. Paul og Meredith Leibovitz var et av disse parene.

Da de tok den aller vanskeligste avgjørelsen for bare tre dager siden, var de ikke lenger i stand til å se hverandre inn i øynene. De hadde sittet side om side, som to fremmede, ingen av dem klarte å finne styrke eller støtte hos den andre. Legene fortalte at det ikke fantes håp. Tilbakefallet for seks uker siden var like uventet som det var alvorlig. Kreftcellene formerte seg i et eksplosivt tempo.

De hadde ikke respondert på to runder med kjemoterapi.

Alle medisinske utveier var prøvd. Nå var det bare snakk om å holde Justin så smertefri som mulig. Og det var et spørsmål om hvorvidt livet hans skulle forlenges for enhver pris. Det var valgmuligheter. De snakket om intensiv12

avdelingen og ventilatorer. De kunne sikkert vinne litt tid på den måten, kanskje en uke, kanskje to. Medisinsk sett var det ikke et problem.

Vi antar at dere vil gjøre dette, Mr. og Mrs. Leibovitz?

Meredith sa ingenting. Hun hadde lukket øynene og var taus.

Legene så på ham. De ventet. De ventet på en avgjørelse. Har dere flere spørsmål? Skal vi gå igjennom det igjen? Meredith var taus. Paul ristet på hodet.

Skal vi flytte Justin inn på intensivavdelingen?

Paul ristet på hodet igjen.

«Nei?» spurte legene.

«Nei!» hørte han seg selv si. «Nei.» Han hadde bestemt seg. Meredith var ikke uenig. * Klokken måtte ha vært litt over to om ettermiddagen da hjertet hans sluttet å slå. Dr. Li kunne bare gjette seg til det nøyaktige dødstidspunktet etterpå.

En sykepleier var den siste som var på rommet klokken 13. Hun skulle hente brettet med suppe og te som hun hadde kommet med en time tidligere, det sto kaldt og urørt på et lite bord. Hun hadde tatt pulsen på gutten, den var svak, men jevn. Hun hadde sjekket dryppet og kateteret og om Justin fikk nok morfin. Paul Leibovitz hadde sittet stille ved siden av sengen, holdt sønnen i hånden. Han hadde bedt om at EKG-maskinen ble slått av, så det var uvanlig stille i rommet, i motsetning til resten av avdelingen.

Dr. Li kom inn på rommet klokken fem minutter på tre om ettermiddagen, og trodde først at far og sønn sov sammen. Paul Leibovitz hadde vippet framover, overkroppen lå på sengen med høyre arm utstrakt, venstrehånden klemte rundt sønnens skjøre fingre. Justins hode hadde sunket dypt ned i puten og var vendt til den ene siden.

Først da dr. Li så nøyere etter, gikk det opp for ham at gutten ikke lenger pustet, at øynene var vidåpne med et 13

stirrende blikk, og at faren ikke sov, men gråt. Ikke høyt, ikke klagende. Det var ikke smerten han gråt av seg, som så ofte var tilfelle her. Hulkene var fryktelig stille, nesten lydløse, det fikk dem til å høres enda mer fortvilte ut.

Til tross for den medisinske utviklingen hadde dr. Li sett mange barn dø i løpet av de siste tretti årene. Et barns død var en traumatisk opplevelse for alle foreldre, men i de fleste tilfeller hadde man brødre eller søstre som trengte oppmerksomhet, besteforeldre man måtte ta seg av, jobber som måtte gjøres og banklån som måtte tilbakebetales i månedlige avdrag. Livet gikk videre, selv om familiene ikke kunne forestille seg det de første ukene og månedene.

Noen få, noen ytterst få, ble knust av tapet. De lot seg overvelde av skyldfølelse eller sank ned i selvmedlidenhet. De orket ikke tomheten eller nektet ganske enkelt å la barna sine dø. De fant aldri veien tilbake til livet. Dr. Li tenkte på de foreldrene mens han hørte Paul Leibovitz hulke.

Kapittel 1

Paul lå fortsatt i sengen sin, holdt pusten og lyttet. Den eneste lyden han oppfattet, var den lave, monotone duren fra viftene. Han løftet hodet litt fra puten. Lyttet. Var ikke det den første fuglesangen? Den kom fra den andre siden av den lille dalen, en fjern, ensom kvitring, så forsiktig at Paul var forbløffet over at den ikke hadde blitt visket ut på veien til ham. Det var et godt tegn. Det betydde at det snart var daggry, at den første hanen snart ville gale i landsbyen, for å bli fulgt av andre med noen sekunders intervaller. Det betydde at om noen få minutter begynte også fuglene i hagen hans å synge, at det begynte å skrangle med kopper og kar hos naboen. At natten var over. At han ikke lenger måtte holde ut stemmene i mørket.

Livet går videre, Paul!

Merediths barske stemme. Om og om igjen. Paul ventet til de første strålene av dagslys trengte inn gjennom treskoddene og stemmen hennes hadde blitt helt taus. Han skjøv bort moskitonettet og sto opp.

Han redde sengen, rullet sammen teltet som beskyttet ham mot moskitoene, slo av viftene, gikk ned til kjøkkenet, satte vann på kok med varmekolben, gikk opp på badet igjen og skrudde på dusjen. Vannet var for varmt til at det egentlig var oppkvikkende. Det hadde vært en typisk sommernatt i tropene, hett og fuktig, han svettet mye til tross for de to viftene som sto ved fotenden av sengen.

Naboene trodde han var gal fordi han nektet å installere aircondition, selv ikke på soverommet. Bortsett fra gamle 15

Teng var han den eneste i åsen som frivillig avsto fra denne luksusen.

Livet går videre.

Han hatet de ordene. De uttrykte dødens usigelige urettferdighet og fullstendig fryktelige, uhyrlige banalitet.

Hele Paul strittet imot. Enkelte dager følte han at han forrådte sønnen sin hver gang han trakk pusten. Dager da den overlevendes skyldfølelse truet med å overvelde ham, hvor han ikke var i stand til å gjøre annet enn å ligge i hengekøyen på terrassen.

Frykten for å glemme. Justins søvnige fjes om morgenen. De store, blå øynene som kunne skinne så klart. Smilet hans. Stemmen hans.

Han ville gjøre alt som sto i hans makt for å forhindre at støyen fra verden utenfor skulle dekke til minnene hans.

De var det eneste han hadde igjen etter sønnen. Han måtte holde fast i dem så lenge han levde, de var ikke bare uvurderlig dyrebare for ham, men også ekstremt skjøre.

De var ikke til å stole på. Minner var illusoriske. Minner svant bort. Minner fordampet. Nye inntrykk, nye ansikter, lukter og lyder la seg lagvis over de gamle, som gradvis mistet sin kraft og intensitet, helt til de ble glemt. Paul hadde kjent dette tapet selv mens Justin hadde vært i live: En smerte han følte nesten hver eneste dag. Når sa sønnen hans sine første ord? Hvor tok han sine første skritt?

Var det i påsken på plenen i klubben eller to dager senere, på turen til Macau, på torget foran katedralen? Da det skjedde, trodde han at han aldri ville glemme det, men to år senere var han allerede usikker på detaljene. Det tapet var til å holde ut, fordi nye minner med Justin formet seg hver eneste dag mens de gamle forsvant. Men nå? Han måtte stole på de minnene han hadde. Av og til tok han seg selv i å lete etter noen øyeblikk med Justins stemme, han lukket øynene og måtte konsentrere seg til Justin dukket opp foran ham.

For å forhindre at minnene ble visket ut, ville han så langt det var mulig beskytte seg mot alt nytt. Å glemme 16

ville være forræderi. Det var derfor han flyttet til Lamma like etter skilsmissen, og det var derfor han sjelden forlot øya, og da bare høyst motvillig. Lamma var fredelig. Det var ingen biler der, færre mennesker enn noe annet sted i Hong Kong, og knapt noen han kjente. Huset hans lå i Tai Peng, en bosetting i en ås over Yung Shue Wan, ti minutter fra fergeterminalen. Den lå skjult bak en formidabel vegg av grønne busker og et tykt bambusholt i enden av en smal sti.

Han hadde laget seg daglige rutiner. Han våknet ved daggry, drakk nøyaktig en kanne jasminte – aldri mer, aldri mindre – trente tai chi på taket i en time, gikk ned i landsbyen og handlet, og spiste på den samme havnerestauranten – alltid den samme blandingen av dim sum med grønnsaker og reker og to dampede kinesiske boller fylt med svinekjøtt. Deretter bar han hjem innkjøpene, og etter det gikk han en tur som varte mellom tre og fire timer. Hver dag førte den ham forbi de små åkerlappene hvor gamle menn og kvinner satt og luket, smuldret opp jordklumper eller sprayet grønnsakene og tomatplantene med insektmidler. De hilste på ham med et nikk og han svarte med et nikk. Han var trygg på dem. De ville aldri finne på å snakke til ham, langt mindre prøve å slå av en prat. Han fortsatte å gå til Pak Kok ved havet, tok en stor bue tilbake til Yung Shue Wan, og gikk deretter over halve øya til Lo So Shing-stranden, som nesten alltid var folketom, bortsett fra noen få helger om sommeren. Der svømte Paul i nøyaktig tjue minutter. Så satt han i skyggen i en halv time, av og til lenger i godt vær, og så ut på havet, nesten alltid lettet over det velkjente synet. Eller han lukket øynene og mediterte. Det var ingenting uventet å frykte her.

Gåturen tilbake førte ham over den lange åskammen hvor han kunne se den trange East Lamma Channel, som skilte øya fra Hong Kong. Han ble sjelden værende lenge på denne stien, han stirret på de fullastede konteinerskipene og spurte seg selv hva slags last de førte og hvor 17

de skulle. Hans eneste selskap var løshunder eller en og annen hjemløs katt. Resten av dagen tilbrakte han i hagen eller på takterrassen, hvor han stelte med plantene sine og laget mat eller vasket huset.

Han leste ikke aviser og hadde ikke tv, han hørte bare på BBC World Service på radioen fra sju til halv åtte om kvelden. En dag hvor han ikke vekslet et eneste ord med noen, var en god dag. En uke lik alle andre hvor det ikke skjedde noe som etterlot seg spor i hukommelsen hans, var en god uke.

Han visste at denne dagen ville bli vanskeligere. Det var treårsdagen for Justins død, og Paul hadde planlagt å dra til Hong Kong Island, som han gjorde hvert år, for å gå opp på Victoria Peak.

Det var ikke en bra dag å gå tur på. Andre september i Hong Kong var aldri en bra dag å gå tur på. Termometeret ved døren viste en temperatur på trettiseks grader og en luftfuktighet på 98 prosent. Byen svettet. Den stønnet i heten. Alle som kunne, gjemte seg i rom med aircondition på denne tiden.

Paul hentet for sikkerhets skyld en tredje vannflaske fra kjøleskapet, og stakk den i ryggsekken. Han hadde på seg grå shorts og en tynn, kortermet skjorte. For å hindre at svetten rant ned i ansiktet og sved i øynene hadde han bundet et tørkle rundt pannen. De lange, muskuløse beina viste tydelig at han gikk lange turer hver dag, og han hadde de flate, definerte magemusklene til en ung mann.

Likevel ville klatreturen kreve alt han hadde av krefter i et vær som dette. Han tok vandrestaven og gikk nedover åsen til landsbyen i et rolig tempo. Han svettet allerede før han hadde kommet til fergen.

Det var minnet om en løgn han hadde fortalt av bekvemmelighetsgrunner som drev ham til å besøke byen og gå opp Victoria Peak to ganger i året: på sønnens fødselsdag og dødsdag. Det var et ritual han ikke engang kunne forklare for seg selv, det hadde blitt en slags tvangstanke å gjennomføre det. Som om han måtte gjøre opp for noe.

18

Ikke lenge før han døde, hadde Justin spurt om han trodde de ville gå opp Victoria Peak igjen en dag. Det høyeste fjellet på Hong Kong Island hadde vært en av favoritturene deres, turen rundt toppen som hadde utsikt over byen, havnen og Sørkinahavet, hadde gjort stort inntrykk på Justin allerede da han bare var to år. For Paul virket det som om Victoria Peak var et sted der sønnen følte seg trygg. Det var et slags utkikkspunkt over verden som Justin insisterte på at de skulle besøke hver årstid: om sommeren, når toppen på grunn av sin høyde ga litt beskyttelse mot den tyngende heten og fuktigheten i byen, om vinteren, når det blåste en vind så kald at Justin gikk med ullue og hansker og de var nesten de eneste som gikk tur der oppe, ja, selv om våren, når skyene mange dager skjulte toppen og man ikke så annet enn skodde foran seg. De hadde ofte sittet på en benk der oppe og spist og Paul hadde forklart for sønnen hvordan fly fløy og båter fløt, hvorfor store dobbeltdekkerbusser plutselig ikke var større enn en lekebil, og hvorfor stjerner het stjerner og ikke soler, selv om de også strålte ut lys.

Ville de komme seg dit sammen igjen?

«Ja, selvsagt,» hadde Paul svart, og sønnen hadde løftet hodet litt, smilt til ham, sett ham inn i øynene og spurt: «Tror du det?» Paul hadde stirret inn i de slitne øynene til sønnen uten å vite hva han skulle si. Ville Justin høre sannheten? Ville han høre nei, Justin, nei, jeg tror ikke det, du er for svak til det og jeg kan ikke bære deg sju hundre og nitti meter oppoverbakke. Det er ikke noe håp lenger.

Vi vil aldri mer stå sammen på Victoria Peak og telle fly, og drømme om å gli gjennom luften som fugler og gjøre fra oss på hodene til folk. Selvsagt ville han ikke høre det.

Selvsagt vil ingen med vettet i behold få seg til å si noe sånt til en åtteåring. Hvorfor skulle man det? Men hva skulle han gjøre?

«Ikke noe lureri nå, pappa. Si sannheten,» hadde Justin sagt i en advarende tone like etter diagnosen, da en hjelpeløs Paul hadde prøvd å ufarliggjøre sønnens tilstand og 19

bablet i vei om en kraftig influensa. Ikke fortell løgner.

Sannheten. Han og Meredith og legen hadde holdt fast på det, i den grad et barn kan forstå den formen for destruktive krefter som herjet i kroppen hans. Men dette? Skal vi klatre opp Victoria Peak igjen? Dette handlet ikke om leukocytter og plastocytter, ikke om hemoglobinantall og neste blodoverføring. Det var et enkelt spørsmål som forventet et enkelt svar: ja eller nei? Justin så på faren sin, blikket forlangte å få vite sannheten.

«Ja, selvsagt,» sa Paul for andre gang og nikket beroligende. Justin smilte kort og sank ned på puten. Det var en liten, hvit løgn, det rette svaret – hvem ville vel bekymre seg for det? Men Paul kunne ikke tilgi seg selv for det.

Selv i dag, nøyaktig tre år etter at Justin døde, kjente han at det stakk i ham. Han hadde forrådt sønnen sin. Han hadde latt ham leve i en illusjon, et dumt, latterlig, fullstendig tåpelig håp, istedenfor å si sannheten, dele den og på den måten gjøre den mer utholdelig. En skamfølelse kom krypende over ham, og den hadde ikke minsket, uansett hvor ofte han hadde gått gjennom den i hodet og rettferdiggjort den for seg selv. Følelsen av fortvilelse ble værende, og sammen med den følelsen av at han hadde vært en kujon i et kritisk øyeblikk.