Eija Hetekivi Olsson
Ingenbarnsland Oversatt av Trude Marstein
Eija Hetekivi Olsson Originalens tittel: Ingenbarnsland Oversatt av Trude Marstein Copyright © Eija Hetekivi Olsson 2012 First published by Norstedts, Sweden 2012. Published by agreement with Norstedts Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-39497-4 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Marianne Zaitzow / Affair Forfatterfoto: © Ola Kjelbye Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Lux cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Barneskolen
hun banket møkka ut av ham. Satte seg overskrevs over ryggen på ham og skrek «SAATANAN SIKA», jævelens svin. Armene hennes roterte som små propeller og pisket mot den barberte skallen hans så fettet pølset seg under. Raseriet inni henne kom ut i kaskader, og flettene flakset vilt rundt henne. Gummiansiktet hennes, vinterblekt og voksgult, snodde seg forvrengt og nå voldsomt til alle kanter, sleit seg løs fra skjelettet, ble stort og spyttet snørrgift. Sluddregnet gjorde klærne gjennomvåte, de klistret seg krampaktig til huden, frøs og ble forvandlet til en rustning. Hun ville suge vann ut av dem og svelge, men hadde ikke tid. Pissemaurpoloen stakk rundt halsen. Adrenalinet pulserte, hele kroppen skalv. Han krøket seg sammen, sugde armene og beina inn i seg selv og gjemte skallen i skallet, så ut som en skilpadde. Det bare forsterket sinneutbruddet hennes. Han skulle få det han fortjente. Han som var nødt til å håne og klå, for det meste på de pysete jentene. De plaget livet av henne, alle sammen. De pysete jentene som fant seg i alt og var så takknemlige over å bli sett og klådd på, og han, det svinet, som frydet seg over retten til å gjøre som han ville. Huora, homo ja paskapää, hore, homo og drittskalle. Det var det eneste han kunne si med den spydige munnen sin. HAN, som spiste snørr, luktet ekkelt og hadde gule semulegrynstenner. Hun banket hardere. Da hun var ferdig, slapp hun taket og så på mens han forsvant pipende hjemover. Han skrådde over flekken av grus, 7
og hun tenkte på en oppsvulmet mus. Med en følelse av triumf sto hun igjen og tok tilbake kontrollen over beina. Ansiktet festet seg i skjelettet igjen, ble lite og sluttet å spytte. Hun pustet ut og kjente seg tømt, nesten vektløs. Da det bare var en prikk igjen av ham, formet han minihendene til en megafon og skrek «HUORA!» Skoledagen var slutt. De andre i klassen sto spredd rundt omkring. De glodde og gapte, som gjeddene pappa dengte ihjel med kniven om sommeren. Til og med Jaana sto der og glodde, selv om Lasse tidligere hadde flakset rundt med hånda og kjørt den inn i skrittet på Jaana. Jaana hadde fnist og følt seg fin. En jente skulle fnise og føle seg fin hvis en gutt ville pelle. En jente skulle også fnise og føle seg fin hvis en lærer eller en forelder sa som de sa hver gang en gutt ville pelle: «Han liker deg» eller «Han er bare forelsket». «Bare la ham holde på, han blir sikkert lei», «Gi ham et kyss, da slutter han». Hun fniste ikke. Hun ble helt dårlig av det, og lot spyet sprute rett på den som pirket på brekningsrefleksen hennes. Nå rakte hun ut tunga som han i bandet Kiss. Hostet kvalt, for strupen ble helt lukket. Hun ville få dem til å forstå, i hvert fall til å bevege kjappere på daukjøttet. Hun kom til å få svi for det, særlig for slagsmålet. Hun visste det, og se: Hun hadde rett. De gikk av gårde for å sladre. Hun hørte dem. Mest Jaana. «Frøken, frøken, hun slo Lasse igjen.» De pekte på henne. Bråkmakeren. Viftet opphisset med hendene, samlet poeng. Pysepoeng. Forrædere, tenkte hun og mørknet. Hun presset opp pupillene, viste det hvite i øynene og slapp ut et zombiebrøl som gjenlød over skolegården. «Aaarghh!» Egentlig kjente hun trang til å lime igjen leppene på dem. På samme måte som hun hadde limt igjen leseboka for å slippe å lide mer. Men hun lot det være, selv om de ga opp kampen mot krekene. De ga opp alt mulig og skjønte ingenting. Av dette her. Frøken, den beige finnen i det hjemmesydde lappeteppet, 8
skjønte heller ingenting. I hvert fall ingenting som hadde med henne å gjøre. Hun likte ikke frøken, som var fra dinosaurtiden. Fordi frøken ikke likte henne. Hun telte ned fra neljä, kolme og kaksi til yksi. Frøken snublet ut fra den flate, brune skolebygningen og kom svevende i lappeteppet tvers over den ujevne skolegården. Mot henne. Det fantes ikke slikt som sklier, husker og klatrestativ. Eller jo, det var en råtten rest av et klatrestativ. Den telte ikke. Skolegården var øde og asfaltert. Det hadde reist seg vulkaner i asfalten av røtter som vokste nedenfra. På flere steder hadde røttene trengt igjennom, men var knust under skosåler, eller trykket ned i bakken igjen av hender med huggeredskaper: spisse steiner og spader av stål. Hendene hadde også gravd groper store som gryter med dem. Voksne som ville se viktige ut men ikke så seg for, hadde flydd framover og mageplasket i bakken. Det var morsomt. Hun hadde gravd en grop foran inngangen til lærerværelset og flirt da frøken hadde trampet i den og vridd foten. De rustne spadene farget hendene oransjegule. De luktet skuffelse og blod. Spadene hadde blitt slipt mot fjellet og funket også supert som hakker. Med hakkene hadde hendene, i hvert fall hennes hender, hakket linjallange glugger i bartrærne som til tross for torturen sto standhaftig på den ellers nakne toppen ved siden av skolegården. Det var på den toppen hun pleide å sette i gang opprørske leker, fordele oppgaver og venner i rettferdige lag, gynge i grenene, få kvae på klærne, føre krig mot inntrengere og jobbe som kjøkkensjef, lage sølegrøt. Spadene hadde blitt forvandlet til katapulter, grøten ble slynget gjennom luften og lagde skamflekker på utvalgte forbipasserende. Det var hun som var høvding. Det var hun som tok seg av de andre, forsvarte dem, skaffet mat og materialer og prøvde å lære dem å si imot og slåss. Men lederskapet var komplisert. Det ble sjelden som hun hadde tenkt seg. De andre var for feige, og de sluttet å leke så fort en frøken eller 9
en forelder sa til dem at de skulle slutte, og ikke kunne de si imot eller slåss heller. De lot seg styre og hysjes på av andre, også av henne. Hun likte dem ikke på grunn av det. De kunne like gjerne legge seg ned og dø. Nå sto frøken rett ved siden av henne og fikk henne til å tenke på surdeig. Den gråbeige soppfrisyren svingte fram og tilbake, kroppen masserte seg selv og tungen smattet. Frøken brukte smattingen til å kalle på føllene og dressere dem. Hun burde gå fram til frøken nå, men gjorde det ikke, så ikke engang ned. Det fikk det sinte ansiktet til frøken til å bli illrødt. Smattingen gikk over i en skriking. «Nå blir det igjensitting, voi jumala auta, smør gud hjelp, kan du aldri bli en snill jente?» Stemmen gikk opp i falsett. Frøken hadde brillene på seg. Det dugget på dem. Hun beit tennene sammen for ikke å bryte ut i latter. Det hjalp ikke. En prompesalve smatt ut. Det var dråpen. Frøken tok tak i kragen på pissemaurpoloen og slepte henne av gårde, inn i det kvalmende, kritthvite klasserommet. «Nå sitter du der og gjør som jeg sier, hører du det?» brølte frøken olmt, trykket henne ned på stolen selv om hun allerede hadde satt seg, og klemte hardt om armene hennes, men stemmen holdt ikke hele veien nå heller. Hun holdt ikke ut skjørheten i frøkens stemme. «Men ha…» «Sh-h,» avbrøt frøken og truet med hånda så hengehuden skvalpet. «Han klå…» «SH-H,» avbrøt frøken igjen og slo neven i bordet. Hun senket øyebrynene. Ville ikke høre på en frøken som ikke ville høre på henne. Hundre ganger skulle hun skrive Unnskyld Lasse på arket. Samtidig skulle hun sitte stille og skamme seg. For det Lasse hadde gjort. Hun vred seg og vippet på stolen. Tygget på blyanten. Så ut og sukket. «SH-H-H,» advarte frøken fordi hun pustet, reiste seg og gikk ut på do for å hente munnvasksåpen ettersom hun ikke 10
kunne være stille, selv om hun var det. Nå. Hun holdt pusten, kludret ned ordene én gang med den istykkertygde blyantstumpen og forlenget dem med … men du er et pikkhode og jeg hater deg, pustet ut og ga arket til frøken. Med seg hjem fikk hun ukeinformasjonen for klasse 3 Fi. Fi sammenfattet hennes særtrekk. Det burde stå 3 CP, syntes hun. CP-klassene skilte seg fra de andre klassene ved at alle snakket finsk, hadde finske lærere og finske foreldre som hadde flyttet fra finske Finland til svenske Sverige og født de finske ungene sine. Og som om det ikke var nok, hadde foreldrene med mamma som et fresende lokomotiv i spissen dampet i det finske demonstrasjonstoget som stoppet foran dør etter dør og samlet underskrifter for barnas fortsatte rett til helfinske morsmålsklasser. «Vi må slåss for vår sak,» hadde mamma snerret, «med never og høygafler om det blir nødvendig.» Det var jo det hun selv gjorde når hun banket møkka ut av et svin. Sloss for noe, eller imot, det var det samme. Knyttneveslagene klang i hvert fall med en klarhet i hennes verden. Det gjorde ikke den urettferdige sorteringen av skolebarn. Alle andre fikk gå i svenske klasser. Alle kule hun kjente, eller gjenkjente, fikk gå i den svenske klassen med det svenske navnet 3 A. Først i alfabetet! Der fikk ikke hun gå, selv om hun også var kul. Men ikke like kul, siden hun var innestengt i finneballeboblen.
ukeinformasjonen skrek ut til alle at hun hadde «svak forståelse» i orden og oppførsel. Så veldig bra forståelse hadde hun ikke. Ifølge forrige ukeinformasjon hadde hun hatt «nokså god forståelse» i begynnelsen av uka. Det var da hun hadde sittet stille og grublet over livet. Det hadde fått utslag på ro og orden i rekkene. Ikke på grunn av at hun hadde grublet, for det skulle hun ikke gjøre, i hvert fall ikke for mye eller på feil ting. Det var fordi hun hadde sittet stille. Resten av uka hadde hun hatt svak forståelse. Frøken syntes hun var treg i oppfattelsen når hun ikke ville gjøre som hun ble fortalt. Hun hadde sagt imot og vist med kroppen at frøken manglet forståelse. Skulket. Da hadde vurderingen av orden og oppførsel sunket til bunns. Det var det samme på ukeinformasjonen hun nå holdt i hånda. Ikke en eneste dag hadde hun hatt «nokså god forståelse». Frøken hadde skrevet en ekstra beskjed nederst med en anklagende rød penn. Miira har vært forstyrrende og voldsom. Har problemer med å høre etter og være stille. Er veldig negativ. Sier alltid først imot, men gjør deretter likevel oppgaven. Arket skulle vært underskrevet av mamma eller pappa og tilbake i frøkens hånd neste skoledag. Tårene kom. Hun tok en bit av arket, svelget, krøllet sammen resten og stappet ballen i lomma på den brune, myke cordfløyelsbuksa. Veien hjem ble lengre enn vanlig, ville at hun skulle vandre overalt og viste henne buskene og de kjente knausene, forbi 12
Peppargatan, Timjansgatan, Saffransgatan, Muskotgatan og Salviagatan. Krydder og betong og høyhus etter høyhus. En istapp hang fra knausen. Hun sparket den løs. Sugde og slukket tørsten. Kanelgatan. Hun bodde i tjueen. Der. Nederst til venstre med mamma og pappa og katten Misu. Hun ville ikke tenke på mamma, som akkurat nå skurte trappeoppganger. På i går, da hun hadde tråkket rundt mamma som katten rundt pølsa i et forsøk på å trøste. Med rynkete panne hadde hun sett på de grove hendene som holdt i moppen med skaft som var teipet med skitten sølvteip. Moppen hadde malt svære åttetall i rask takt, etasje etter etasje, sveipet rundt en fyllik som hadde sovnet i en haug, slingret nedover trappene som en gråsvart, hvesende ormsamling, hugget mot hjørnene, listene og rekkverkene og lagt igjen glatte spor med en dunst av sprit. Så hadde hun stukket hjem, latt mamma i stikken og fått dårlig samvittighet. Hun så mamma for seg. De korte, mørkhennafargede hårstråene og armhulene, rygg- og brystdelene på den utvaskede T-skjorta, gjennomvåte. Valkene som svetten rant ned i, og stedene der de ble rynket til nyperoser. Dråpene som falt. Nesa svart av støv og skitt. Munnen sotete som en skorstein. Hun hørte steiner knase mellom tenner. Mamma snyte seg i vasken og stønne til av smerten i ryggen. Mamma, som senere ikke kunne komme ut av senga eller rette på kroppen og måtte falle sammen i en haug på gulvet og krype på alle fire til do. Når hun så mamma så frynsete, kjente hun det ubehaget som var så kraftig at hun ikke kunne kontrollere det. Det var ikke noe poeng å prøve engang. Det levde sitt eget liv, ødela ting og gikk løs på det som tilfeldigvis var i veien, til tross for at mamma selv ikke klaget over smertene. Selvmedlidenhet er for svensker og andre evneveike, syntes mamma som ikke hadde noe av det og ikke led av en eneste sjelelig eller kroppslig skavank. Tvert imot. Mamma var av stål. 13
Pappa hadde kjøpt en varmepute som mamma, uten å ha prøvd den, dyttet inn i skapet der den druknet i haugen av håndklær. Hun ville ikke tenke på pappa heller. På at han også var av stål, men støpt i en annen form. Om mamma var en stålstang hun kunne være rundt, var pappa en stålbolle hun kunne legge ting nedi, men ikke ta ting ut av. Pappa jobbet på Volvo. Noen kvelder og helger jobbet han også svart. Om den svarte jobben visste hun ikke annet enn at det resulterte i hvite husholdningsapparater. Om Volvo-jobben visste hun mer enn hun ville vite. Hun hadde fått være med, og angret på at hun hadde blitt med. Hun ville ikke vite at hun var barnet til en pappa som stille dro på seg drakten som var for liten og luktet olje. En pappa som stemplet inn i tide og sto foran samlebåndet mekanisk som en maskin. Tok ordre av formannen, sluttet å sukke og banne, og hevet øyebrynene smiskende. Hun ville ikke vite det, eller se hendene hans som var fulle av hard hud, hevelser og sprekker fulle av verk. Hun kjente hånda hans, lukket hardt rundt sin som på søndag da de hadde gått rundt sløyfen i skogen. Hun hadde prompet for hvert skritt, og han hadde ledd. Hun måtte prompe igjen. Slippe løs en promp like kraftig som da, eller den andre gangen da han hadde sittet i stua med radioen på og hørt fraværende på matlagingsprogrammet. Hun hadde prompet, og noen i radioen hadde svart «Mm, det lukter godt». Da hadde han også ledd, og hun hadde ledd fordi han hadde ledd, og han hadde ledd mer fordi hun hadde ledd. Pappa var en tvangstanke. To meter høy, av og til tre eller fire. Spenstig og slank. En tautrekker og kroppspartyløve med flaggstangbein, vaskebrettmage og bulende bicepser. Linjer mellom lårmusklene og omvendte hjerter i leggene. Pappa med sin bøyde, barkebrune pipe og Greve Hamiltontobakk. Hun krøp inn i busken i bakgården, satte seg på huk og spiste godteri. For ti kroner hadde hun fått hundre salte 14
harelorter. Ti øre per stykk. Hun malte lortene til deig og klarte ikke la være å tenke på skolen. På at ingen skjønte hvorfor hun ble sint. Det var greit å hete hore og drittskalle og å bli klådd på, men ikke greit å reagere på det. Det var også greit å bli kritisert av frøken, men ikke greit å kritisere frøken. Og hun ville ikke lese høyt for alle i klassen. Magen ble urolig av det, og hun kunne ikke lese så bra, brukte lang tid siden hun ikke ville lese på finsk eller øve på regler om søte barn og blomsterenger. Men frøken tvang henne, gang på gang, og hun ble flau, og hun ble rettet på hele tiden og da ble hun enda mer flau og ble liten, en flekk på stolen, og var nødt til å skrike for å bli stor igjen. Og hun ville ikke tegne prinser og prinsesser, hun ville tegne hekser med hårete vorter, troll og misfostermonstre, men fikk ikke lov, hun skulle bare tegne prinser og prinsesser, for hvis ikke var hun ulydig. Hun hatet det og hun hatet å leke tåpelige leker. Hoppe paradis, hoppe hoppetau og hoppe strikk. Stå der og høre «En, to, tre, rødt lys» og stivne. Hun ville leke krig, slå en gutt med list og leker som passet til det, men hun var jente og skulle ikke leke krig, for da var hun men ikke gutten hun lekte med, bråkete og voldsom. Og gymlæreren hadde sagt til henne og de andre jentene i klassen at de skulle ligge på rygg i gymsalen, og han hadde presset ned spaghettibeina på alle i spagat så hun hadde sett den lillamelerte pungen hans spent gjennom den hvite tightsen, og da hadde hun fått nok og stukket ut og trykt tunga mot nedløpsrøret fra takrenna sånn at huden hadde satt seg fast i rimet, og hun måtte rykke seg løs, og blodet hadde rent, og så hadde hun men ikke han fått kjeft som utløste vedvarende ilninger i henne. Det ilte fremdeles. Hun kunne like gjerne bytte navn til Ilina eller Ines. Men hun syntes ikke synd på seg selv heller, for hennes problemer var små sammenlignet med andres, de fantes nesten ikke. Det var verre for Putte. Han bæsjet på seg uten å ville det. Hver gang det hendte, holdt alle i klassen seg for 15
nesa og ba ham om å stikke av, fordi hele rommet stinket så ille. Putte hadde lagt en kringle i dass også og glemt å spyle ned etter seg. Og skoene hans luktet surt. Og Liisa luktet også ille og hadde samme genser på seg hver dag og fikk ikke lov av moren å gå ut av bakgården. Og Mia og Pia var alene hjemme om nettene. Pia tålte ikke sukker og måtte stikke seg i lårene selv med sprøyte så lårene ble blåprikkete og harde, dritekle. Og faren deres hadde tatt livet av seg, men moren levde nesten og jobbet hele tiden for å få livet til å gå rundt. Og Leena kunne ikke knytte skolissene selv eller spise uten å få matrester i munnvikene. Og hjemme hos Jussi var det superrotete. Moren hans luktet eddik og faren hadde sittet inne og tatovert pupper på armene. Og Harris tenner var som trekantete biter grillkull. Og i verden var det så mange gatebarn, og de hadde ingenting å spise og ingen steder å bo. Hun hadde sett dem på tv. De var tørre, og fluer med smale sugerørsmunner drakk opp tårene fra øynene deres så de ikke kunne gråte. Det var tomt for harelorter. Hun hostet opp en svart geléklump som landet i sandkassa. Sanden under skoene knaste mot ganggulvet hjemme. Det var nyvasket, teppet nybanket. Mamma og pappa var hjemme. Hvis hun kom rett hjem etter skolen, var hun alene hjemme i fire timer hver ettermiddag, og når mamma og pappa var og besøkte finnevennene sine og hun ikke ville være med, var hun alene hjemme om kvelden også, men ikke i dag. Hun svelget. Pappa satt i lenestolen og røykte pipe. Mamma lagde mat og mumlet. Nei, det var ertesuppa som putret. Hun ble stående i entreen, midt imellom, og føle seg fram. Stemningen var vanskelig å tolke. Hun tok opp papirballen fra bukselomma, gikk inn på kjøkkenet og la ballen på oppvaskbenken. Ventet. Mamma ventet også, sa «Hei Miiruska», smilte og rørte rundt i suppa. 16
«Sulten?» Hun var skrubbsulten, men ristet på hodet. Ertesuppa skulle vare i tre dager. Deretter skulle makaronipakken vare i tre dager og etter det skulle kjøttsuppa eller pølsesuppa vare i tre dager. Av og til ble det makaronivelling. Av og til pannekaker. Hun så på det broderte bildet med brune kasseroller. Under dem sto det Små gryter har også ører. Hvordan også, tenkte hun og ville spise opp rugbrødet som lå og ble surt i skapet. Svelget igjen, men det var ikke mer spytt igjen. Mamma slapp sleiven, tok ballen og foldet ut resten av det som hadde vært en krøllfri ukeinformasjon. Noen hadde tatt en bit. Beskrivelsen av den ene dagen var borte. Noen hadde tegnet en kuk på arket også. Ladninger med piss skjøt i retning av frøkens underskrift. Hun så på munnen til mamma som ble stram som en strek og på øynene som plirte midt i det fyldige, firkantete ansiktet som for hvert sekund ble mer fyldig og firkantet og farligere, og nå på fingeren som pekte og sa til henne at hun skulle gå ut på altanen og bryte av en pinne fra busken, skynde seg tilbake, dra ned buksa, lene seg over kjøkkenbordet og få ris. Hun grøsset. Gikk forbi pappa og ut på altanen. Brakk av den yngste pinnen, stoppet opp og tenkte på de hårreisende framoverbøyningene. Etter den forrige omgangen hadde hun pulverisert servise med hestehælene og strimlet frotté med hestetennene, angrepet mammas morgenkåpe. Tanken satte seg fast og stoppet. Hun holdt ikke ut lenger. Med risepinnen i hånda skjente hun forbi pappa og stormet inn på kjøkkenet, der mamma ventet. Flimrende og illsint skrikende gikk hun til angrep. Mamma sto som lammet, sa ingenting. Piskerappene hvinte i luften og smalt mot mammas mage og hender. Pappa, som lydløst hadde kommet etter, løftet opp kroppen og røsket den bort, svingte rundt og slengte henne vekk. 17
Hun landet på senga og satte seg opp. Snøt seg i genserermet. Grøsset igjen. Ble tissetrengt og tisset i blomsterpotten. Gikk ikke ut av rommet før neste dag. Mamma sa ingenting nå heller, men hun visste at det var slutt på risen.
på mandag etter skolen var hun alene hjemme. Vandret rundt fra rom til rom og lette etter sukker. Fant sekken og fylte saftglasset. Drakk. Lette etter småpenger også. Så på bjørkekommodene. De sto hver for seg og likt plassert midt på hver sin vegg i entreen, den venstre under speilet med rammen av samme bjørketre. Hun åpnet skuffene en etter en. I dem var det strikkesokker, piperensere, tippekuponger, fyrstikkesker, tjukke gummistrikker, oljete verktøy og viktige voksenpapirer. Ingen småpenger. Kantene på speilrammen var ødelagte. Det var kantene på kommodene også. Det manglet en knott. Hun dro løs små fliser og bygde et lite indianerbål på teppet. Ville, men tente ikke på. Krøp inn i garderobeskapet og beveget på plastdunken. Pappa lagde vin med klumper i. Vindunken dunstet dårlig ånde mot henne og ut i entreen. «Perrrkele,» hadde pappa sagt da han prøvesmakte. Men klumpene hadde likevel glidd inn i munnen hans. Hun likte ikke fylliker. Alle voksne var rødøyde og sjanglende av og til, men ikke alle var fylliker. Mamma og pappa var ikke fylliker. De var skikkelige. Pappa skjøt fram underleppa når han støvsugde. Beveget seg fra rom til rom med rykkete bevegelser. Kom hun i veien, ble hun dyttet til siden. Det var ikke noen stoppknapp på ham. Hun gikk inn på rommet sitt. Her vasket hun selv, hun ville ikke ha astma. Og hun vasket nøye så pappas inspektørfinger ikke skulle finne støv, ikke engang øverst på dørkarmen. 19
Gardinene hadde mamma heklet. De matchet tapetene. I mammas og pappas soverom var tapetene sekkesnorete. I de andre rommene storblomstrete. Her inne var blomstene blågrønne. Om nettene ble de forvandlet til utbuktende profiler. Om dagene tenkte hun bare på dem hvis hun ikke hadde noe å gjøre, som nå. Der satt de på veggene og lagde lyder. Jamret seg og kikhostet. Skrek dempet. Over hodeenden av senga, som var gjort stygg med mammas heklede sengeteppe og sto i trekken under vindusrekken, hadde hun plukket løs biter av tapeten og gjemt murveggen bak plakaten som hun hadde tatt fra bladet Okej. På plakaten poserte to oljeinnsmurte homoer. Det var de der sangerne, hva de nå het. Den mørke var pen, den lyse stygg. Hun hadde sagt fritt for den mørke og overlatt den lyse til de andre i klassen. Hun likte ikke kjendiser, men plakaten ble hengende der likevel. Heller homoer enn murvegg. Rommet var stort. Nei, det var det ikke. Det var hun som var liten. Slett ikke. Hun så ut. Nyperosebusker. Tom altan. Der sov narkisene av og til. Hun hadde lagt teppet på benken. Til katten. Når det ble varmere, kom stankelbeinene og edderkoppene til å flytte inn igjen. Hun gjespet. Småbordene ved senga var revirmerket med svart tusj. Bordet med falluken var størst. Hun åpnet luken. Der inne var det ting hun hadde funnet ute. Kjettinger og lokk, korker og sprøyter. Glasskrukker med samlerting. Steiner, stearinkunst og stearinballer, en stearinterning og istykkertygde blyantstumper. Skolebilder av klassekameratene som hun hadde stukket hull i øynene på med nål. I bokhylla sto rekken med Wahlströms ungdomsbøker, som hun ikke hadde lest og ikke hadde tenkt å lese. Omslagene, jentene med de blå øynene, de blonde museflettene og de fine klærne på kroppene som rei på sine egne ponnier, fikk henne til å miste leselysten. 20
Boka med bildet av jenta som så på den svarte hingsten bak gjerdet, hadde hun revet av plasthinnen og tegnet på. Nå hadde jenta fregner og trollhår, klær med lapper og mongomunn. Hun fikk ikke lov til å ri. Likevel hadde hun gått ned til Angeredsbron og over til stallen under de siste betongbeina på broa. Der i hagen hadde det stått en hest alene. Hun hadde tankesnakket med den. Overført medfølelse. Den hadde svart med haleviftninger og hoderykninger. Det eneste hesteaktige hun hadde, var hestebildet som pappa hadde funnet i søppelrommet, og to lekehester. Den som fløyelspelsen hadde løsnet litt på, og den som den var helt borte på. En nakenhest. Hun likte ikke bildet. Tok det ned og satte det på mammas og pappas soverom. En hudflik under stortåa festet seg i vegg-til-vegg-teppet. Hun la seg ned og bet av fliken. Bet på tåneglen også. Spyttet. Neglbiten satte seg på senga. Der kunne den sitte. Hun gikk på do. Pappas amatørfotografgreier tok nesten all plassen her. Han hadde gått på det fotokurset med den kopparrete finnen på Blå Stället i Angered. På den hjemmehøvlede hyllen, skrudd fast på veggen over servanten, sto plastbaljene med framkallingsvæskene. Lukten blandet seg med den dårlige ånden fra vindunken og pipelukten som lå i lufta selv om pappa ikke var hjemme. Hun slo hodet i hylla og smalt til den. Så på pappas svarthvite bilder. Fortsatte å se i stua. Vinterbildet av førskoleklassen, som sto sammenpresset i Angered sentrum den dagen da rabatten ble innviet og de måtte plante et tre, sto lent mot bakveggen i bokhylla. Hun sto bakerst med rynkede øyebryn. Likte ikke å bli tatt bilde av. Kompisen til pappa hadde sagt at hun hadde kyssemunn og kom til å få guttene etter seg når hun ble stor. Painu vittuun, dra til fitta, hadde hun tenkt og gjemt leppene i munnen. Alle på bildet hadde munner som tynne meitemarker og luer med hengende dusker. En del hadde trukket opp skuld21
rene. De hadde ikke hals. Andre hadde slappe skjerf hengende over skuldrene som ryggsekkremmer. To av dem hadde også trukket opp skuldrene. Ingen hadde vanter. Hendene var knyttet eller stappet ned i lommene og trukket inn i jakkeermene. Jakkene utvaskede og gråmelerte. Ermene på noen for korte til å dra hendene inn i. Andres for lange slik at de som hadde for korte, kunne ha stukket sine hender inn i dem. Vrangborden i armåpningene var slappe. Noen hadde tygget på sine. De var våte og slitte. Hun telte. Ni lappede bukseknær. Fem firkantete lapper, tre runde lapper, én avlang. Buksebeina var utsvingte eller slurvete stukket ned i gummistøvlene. Tre gutter og en jente sto uten støvler. Skoene deres hadde sunket ned i gjørma. Hennes støvler var kalde. Bak barnegruppen sto treet de hadde plantet sammen. Hun kunne ikke huske hendelsen, tok ned bildet og snudde det. Der sto det 1980. Nå var det 1982. Snart 1983. Hun hadde bare ett eget minne fra førskoletiden. Det da hun hadde sittet på taket og nektet å komme ned. Frest til frøken som hadde stått nedenfor og ropt. En stund før det hadde hun bedt Lasse dra ned buksa. Hun hadde villet se hemmeligheten hans, hans kikkeli, snurrebassen. Kjenne på den bittelille engletissen. Etterpå hadde han sagt at hun skulle vise sin hemmelighet. Men det hadde ikke vært betingelsen. Det hadde ikke vært noen betingelser. Han hadde ikke fått se hennes og derfor hadde frøken ropt. Fordi hun ikke hadde dratt ned buksa. Tiden etter, også første og andre klasse, hadde noen visket bort fra hukommelsen hennes. Men hun husket superåttefilmene om bursdagene. I dem satt hun på kjøkkenet og pirket cocktailbær, grønne og røde, ut av kaken. Mimet. Malte usynlige bilder i luften. Knaste. Lagde stygge grimaser. Lo. Kaken hadde vært lik hvert år. Hjemmebakt kakebunn med hermetisk fruktcocktail i saus, dekket med krem og pyntet med cocktailbær. Hun hadde spist cocktailbærene. 22
Latt resten av sørpen være igjen til andre. Hvert år. Ti stumme bursdager på rad i en filmrull. Hun kjente på mammas bøker. De sto sortert etter farge og størrelse. Hun likte å holde i dem, lukte på dem og late som hun leste i dem. Det fikk henne til å kjenne seg smart selv om hun ikke skjønte et plukk. Mamma elsket å lese. Flykte fra henne og fanges av Eino Leino, Väinö Linna, Leo Tolstoj og Maksim Gorkij, leste hun langsomt. Hun hadde også viktige ting å si, men ordforrådet var for lite. Det fikk plass i munnen. Når mamma leste, ble hun stengt ute. En eneste gang hadde hun kommet inn og fått være med, men ikke samtidig som Gorkij og de andre. Det var da mamma hadde løftet fram sangboka og sunget «Blå, røde rosenblomster, bærer jeg i hånda, bærer jeg i hånda.» Hun hadde sunget med: «… bærer jeg i hånda, bærer jeg i hånda.» Pappa hadde ledd mot dem med pipen i munnen. Hun satte seg i sofaen og sovnet. Våknet av at pappa satt i lenestolen og kneppet med tærne. Han måtte lufte føttene for å bli kvitt soppinfeksjonen han fikk fordi han satt innestengt i høyhuset i Sverige. Det hadde han sagt. Huden mellom tærne løsnet i tjukke biter. Hun hadde luktet på dem. Kjent igjen lukten fra sine egne sår som begynte å verke eller bare hadde vært fuktige. Pappa så at hun så, rykket med nakken, spente halsen og spilte bass med halssenene, sa «Ding, ding, ding, ding, ding.» Han ville være morsom. Hun spilte også bass «Ding, ding, ding, ding, ding», men kom på røskningen. Han var ikke morsom. Hun gikk bort til entréspeilet. Gjorde øynene smale, strammet kjevene, sperret opp neseborene og hevet haken. Så uredd ut. Slappet av i det overspente. Så uberørt ut. Som en stein. Øvde på å få fram et steinansikt. Dette stedet heter Gårdsten fordi gårdene er kledd i asfalt, høyhusene er av betong og det er steiner på dem og 23
overalt og ansiktene er harde som stein, slo hun fast og gikk ut. Mamma kom gående med en bensinkanne i hånda og ville ha et kyss. Hun så seg rundt, ingen der, ga mamma et kjapt kyss og skar over nabogården. De andre barna glodde på henne som hadde noe å gjøre og noe sted å dra. Hun kunne ikke stoppe nå. Bak neste høyhus, der de ikke kunne se henne, satte hun seg på steinen og spyttet skum. Bussen kom pustende fra Peppargatan. Hun løp bort til den og gikk på. Snek ned til Angered sentrum og ble sittende da bussen stoppet. Så på de terrakottafargede mursteinene og de svarte takene. Så vinmonopolet der fyllikene handlet, og restaurant Bordet der de festet. Gikk av bussen. Da han som skulle kjøre til Gårdsten igjen startet, hadde hun tenkt å gå på, men ombestemte seg og gikk i stedet på trikken med kroppen i helspenn. Hun hadde ikke tatt trikken alene før. Nå ristet hun på det rumpevarme setet, forbi chipsfabrikken, Hammarkullen og Hjällbo. Gamlebyen og de gamle trikkesporene i Göteborg. Tok noen skritt i byen, kjente seg for liten og flau og dro tilbake. Mens hun ventet på bussen i Angered så folk mistenksomt på henne og på hverandre. Hvem som helst kunne få et raserianfall, når som helst. Hun rakk inn i bussen før det rakk å skje. På bussen satt moren til Jaana og andre finner. Alle finner dro til Gårdsten. De bodde der. Noen bodde i Lövgärdet og noen i Rannebergen, men alle andre bodde i Gårdsten siden det var der den finske foreningen lå. Klubbhuset, som pappa hadde vært med på å bygge og der han og de andre innefinnene trente, tok badstue og festet. Og i Gårdsten var jo også morsmålsklassene i barneskolen Langmossen, mellomtrinnskolen Römossen og ungdomsskolen Gårdstensskolan, som finske barn og hun måtte gå på. Og den lille butikken som solgte finske badstupølser, boksøl og begre med tjukkmelk. 24
Og den større butikken som var mer slitt, men naskesikrere og der mammas venninne vasket gulvene. Det som ikke var finsk, unngikk pappa, som pizzeriaen. Han kalte maten der inne for kanin- og kamelmat og bare fnyste av den. «Hyh-hyh.» Julen var også finsk i Gårdsten, og snart skulle hun gå til klubbhuset for å feire den lille julen. Finnene feiret dobbeljul. Den lille julaftenen før den store. Det gjorde ikke svenskene.
hun ble med til klubbhuset av en eneste grunn. For å få godteri. Stilte seg bakerst og så på de andre barna når de i tur og orden gikk fram til nissen. Masken satt skjevt. Det røde skjegget stakk fram fra siden. Barna måtte sitte på fanget hans. Hun ville ikke ha godteri lenger og gikk ikke fram når det ble hennes tur. Alle så det og syntes hun var rar. Moren, som hadde reparert hull i nylonstrømpebuksa med neglelakk, himlet med øynene. Synet traff henne som glassplinter. Det var noe feil med henne. Hun hadde sperrer, som på vinduene, bare at de satt i hjernen. Hun var hullu, gal, det hadde pappa sagt. Mamma var også hullu. Ingen sto i kioskluken. Da de andre hadde sluttet å se, kløyp hun seg på innsiden av albuen og gikk inn. På gulvet var det ølkasser. På bordet munker, lakrisstenger og brusflasker. En kaffeboks fungerte som pengeskrin. Hun tok en munk og sedler fra boksen. Stappet dem under genseren og gikk inn på do. Spiste. Telte pengene, seksti kroner, og gjemte dem i sokken. Tenkte å kjøpe godteri for dem. Barnemusikken ble skrudd av. Finsk dansebandsmusikk ble satt på. Volumet ble skrudd opp. Pappa hadde på seg buksene med press. De var for korte, som buksebeina på Volvodrakten. Andre fedre med vannkjemmede hårrester danset. Nissen spydde pølsemos i korridoren. Han tørket opp etter seg og trasket inn i badstuen. 26
Hun ville ikke i badstuen. Sitte der og svette om kapp med nissen. Hun gikk derfra og forlot pappa lykkelig med moren til noen andre. Det var slitsomt. Føttene ble tunge. Hun sprang i gjørmen mellom mamma og pappa og var nødt til å velge bort en av dem. Før hadde hun valgt bort mamma. Nå pappa. Hun var sikker på at han ble lei seg for det, selv om han så lykkelig ut. Inni seg ble han lei seg. Hjemme hadde pappa satt igjen grøt til henne. Hun ville spise opp alt fordi hun hadde gjort ham lei seg, men det var helt umulig å skulle få i seg det limet der. Som liten hadde pappa vært nødt til å spise opp alt, om det så hadde vært markpoteter med saus eller saus med markpoteter. Hvorfor han hadde fortalt det til henne, skjønte hun ikke. Markpotetene fra før i tiden ble ikke markfri om hun spiste limgrøt, og limgrøten inneholdt ikke kjøtt som markpotetene, om det ikke var grisgrynsgrøt han hadde laget. Og det var det ikke. På den store julaften lagde mamma bedre mat. Karelske piroger, kålrot-, gulrot- og leverpostei. Soppsalat og butterdeigssnurrer med syltetøy. Skiftet tepper og gardiner og duker. Slo i oppvaskbenken og ropte: «Jeg orker ikke mer!» Bakte en fruktkake. Hun beit i mammas morgenkåpe. Spiste en munnvarm pirog med smulete eggesmør. «Namnam,» takket hun. Så på mamma, som var rød rundt øynene. Ville si noe mer, men visste ikke hva. Bak pappa sto grantreet som han hadde slept hjem fra skogen. Hun likte best den gule konglen. Dårligst den grønne. Grønt er skjønt og gult er kult. Glitteret var gammelt. På flere steder var det bare tråden igjen. Hun fikk en blyantspisser i presang, den så ut som en appelsin, og en pose med blyanter. Hun spiste en pirog til og ga mamma og pappa hver sin trebit. På den ene biten sto Äiti, mamma, med brente bokstaver. På den andre Isä, pappa. Hun hadde lagd dem på 27
sløyden. Mamma kunne bruke sin bit som bokmerke og pappa sin som pipe- og ølglassunderlag. Mamma begynte å strikke. Pappa tente pipen. De var kjedelige. Hun gikk ut. Elleve barn i bakgården, telte hun. Rørte rundt i den lysebrune snøen i veikanten og fikk lyst på sjokolade. Blandet snø med sand og fikk enda mer lyst. Likte ikke engang sjokolade. Hadde smakt på bitene i pappas eske og satt igjen fingeravtrykk på dem. Lasse var også ute. Moren hans hadde stoppet henne i bakgården og sagt til henne at hun skulle si unnskyld til Lasse, som om det var hennes feil at han tigget om bank. Hun hadde likevel gått dit for å si unnskyld, noe hun hadde tenkt å gjøre etter at han hadde sagt unnskyld for at han var til. Men Lasse hadde gjemt seg på do og ville ikke komme ut. Hun syntes det var morsomt, dét og at Lasse, som nå sto på andre siden av gården og hånflirte, var redd for henne. Hun klemte på snøballen til den ble is og kastet den hardt mot ham samtidig som han lo. Isballen traff munnen, midt i blink. Dink. Og ble sittende fast der. Hun trodde ikke sine egne øyne! Hun traff svinets svarte hull fra ti meters avstand. Hun gapskrattet. Han spyttet ut isballen. Det var blod på den. Fremdeles kunne han ikke la være å gå henne på nervene. Hun tok opp en håndfull snø med paprikagult piss som han kunne skylle munnen med, men han ville ikke ha. Han løp hjem. I en uke ventet hun på at moren hans skulle ringe eller komme på døra og klage. Men ingen lot høre fra seg, og på skolen lot Lasse som om ingenting hadde hendt. Hun lot også som, til snøen smeltet, det ble varmere ute og mamma bestemte at hun ikke lenger fikk være alene hjemme etter skolen, men måtte gå til en dagmamma som en drittunge. Og ikke til hvilken som helst mamma, men til Lasses mamma. Det hjalp ikke at hun kastet vekkerklokken i veggen så den gikk i småbiter. Hun måtte gå dit, hjem til svinet. 28
«Yyh,» sa hun til teppet. Hun dro seg motvillig dit, siden mamma hadde tatt hjemmenøkkelen. Hun brente hull i Lasses skalle med blikket da han åpnet ytterdøra. Det rykket i den kraftige overleppa hans som på Elvis. Hun ville skalle ham. Mamma hadde skallet lyktestolpen i Saffransgatan. Det hadde ikke skadet panna til mamma. Hun hadde lik panne som mamma. En panserpanne. Lasse hadde utøy hjemme. Små svarte prikker på senga. Han luktet pungsvette. Hun fikk svart kjøttgryte å spise. Fettet og senene hang som snørrstrenger mellom munnen og magen. Kjørte heis i halsen. Hun fikk brekninger og anstrengte seg, men klarte ikke holde igjen. En spiseskje spy dumpet ned i melkeglasset. Lasse gikk fra bordet. Det gjorde hun også. Hun visste hvor kjøttet kom fra. Papayafaren til Lasse hadde frest gryterett av familiens svarte labrador, hun hadde ikke sett den på lenge. Mamma hadde kjøpt tørket papaya. De hadde sett ut som faren til Lasse. Han var ikke helt riktig. Skallen hans var også barbert, men ikke pølsete som Lasses. Hun mislikte det oransjeskjellete ansiktet hans som smilte skjevt, på samme måte som Lasses, flasset og fikk rødmende flekker hver gang det så på henne. Det så ikke ut til at han ville ha henne i nærheten. Hun fikk et flashback. Hun var liten og lekte med Lasse. Lånte den ene leken hans, superheltgutten. Hodet løsnet da hun dro i det. Lasse rykket superhelten fra henne. Ikke fordi han var lei seg fordi hodet rullet av gårde, men fordi det var hans leke, hans og ingen annens, i hvert fall ikke hennes. «Den æ min, de æ den,» sa Lasse med babyspråk. Spyttet grøt på henne. Hun tok tak i lekebatongen som lå på gulvet, og ga Lasse bank. Lasse hørtes ut som et bilhorn. Moren hans satte henne i hjørnet bak tv-en, der måtte hun sitte. Hun hadde vært det før. Dagbarn hos Lasse. Hun ville 29
ikke ha det minnet heller, og holdt på å sprekke som en blemme fordi mamma hadde tvunget henne hit igjen. Hun tasset ut. I hånda holdt hun Lasses Donkey Kongspill. Det hadde nye batterier, og hun skulle slå rekorden hans. Aldri mer skulle hun gå inn i det pungsvettehjemmet. «Jeg vil heller dø,» ropte hun til mamma og fikk tilbake hjemmenøkkelen. Hun hadde vunnet over mamma. Igjen. Hun hadde blitt sterkere.