Leve posthornet!
Vigdis Hjorth
Leve posthornet! Roman
© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-39253-6 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslag ved Øyvind Torseter Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia, 2012 Satt i 10,4/14 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Leve Posthornet! Det er mitt Instrument, af mange Grunde og fornemmelig af den, at man aldrig med Sikkerhed kan aflokke dette Instrument den samme Tone; thi der ligger en uendelig Mulighet i et Posthorn, og den, der sætter det for sin Mund og nedlægger sin Viisdom i det, han skal aldrig gjøre sig skyldig i en Gjentagelse, og den, der istedetfor Svar rækker sin Ven et Posthorn til behagelig Afbenyttelse, han siger Intet, men forklarer Alt. Priset være Posthornet! Det er mit symbol. Som de gamle Asketer satte et Dødningehoved paa Bordet, hvis Beskuelse var deres Livsbetragtning, saaledes skal Posthornet paa mitt bord altid minde mig om, hvad Livets Betydning er. Constantin Constantinius i «Gjentagelsen. Et Forsøg i den experimenterende Psychologi» av Søren Kierkegaard.
Da jeg skulle sette de gamle grytene som ikke fungerte på den nye induksjonsovnen, i kjellerboden, kom jeg over dagboken min fra 2000. Jeg hadde fått dagbok til jul og skrev noen måneder før jeg ikke gadd mer. Hadde åpenbart ikke kastet den, hadde altså tenkt den inneholdt noe det ville være interessant å lese siden, nå? Jeg kjente uvilje ved synet av den, men tok den likevel opp og la den på kjøkkenbordet. Strøk tøy og unngikk den, men da jeg la meg, tok jeg den med meg i sengen. Åpnet den og leste, jeg hadde skrevet nesten hver dag fra 1. januar til 16. mai. Da jeg var ferdig, fikk jeg ikke sove for kvalme. Sto opp og åpnet vinduet og måtte ha luft. Drakk vann og travet på stuegulvet før jeg gikk tilbake til sengen og slo opp i den om igjen som om jeg håpet å finne noe annet. Januar handlet om salget og en viss Per jeg mente var interessert. I februar var det Tor og en Mulberry-veske jeg hadde fått til halv pris og et par sko jeg skulle kjøpt i en halv størrelse større. Jeg hadde åpenbart sett mye film jeg ikke likte, besøkt venninner som kjedet meg, og spist usunt. Innimellom var jeg innom redaksjonsmøtene i Romerikes Blad, kommenterte personer, aldri saker, hele påsken hadde jeg ligget i sola for å komme hjem og være brun for denne Tor jeg ikke visste om jeg likte og ikke kunne huske og som det ikke sto noe om etter påsken. Navnene kunne byttes ut, datoene byttes om, ingen bevegelse, ingen sammenheng, 7
ingen glede, bare lede; pengene, brunfargen, sladderen, maten, jeg kunne like gjerne skrevet man som jeg. Og nå var det annerledes, det hadde hjulpet å bli eldre? Jeg prøvde å framkalle våren 2000, men klarte ikke. Jeg hadde jo levd den? Jobbet i Romerikes Blad og skrev om sportsarrangementer, kommunestyremøter, men kunne ikke framkalle et sportsarrangement, et kommunestyremøte, hadde jeg spart på artiklene? Løp ned i kjellerboden, som om jeg trengte bevis for at de hadde funnet sted. Kjente ikke igjen kjellerboden, kjente ikke igjen kassene, kanskje det ikke var min kjellerbod, min dagbok, fant ikke det jeg lette etter, fant alt mulig annet ubehagelig idiotisk, skulle jeg kaste alt, sette fyr på det hele? Låste likevel og gikk opp og la meg uten å få sove. Nå blir jeg syk, tenkte jeg, jeg har feber. Drømte den gamle drømmen om å kjøre bil om sommeren med vinduene nede og vind i håret, da jeg så i bakspeilet at mor satt i baksetet: Ja, jeg er her. Jeg følger med! Våknet av telefonen. Stein etterlyste meg. Skulle møtt ham tolv på Norway Designs for å hjelpe ham å kjøpe fødselsdagspresang til moren, jeg sa jeg kom med det samme. Sto opp og skyndte meg fordi jeg hadde dårlig samvittighet for forglemmelsen og den ville gå over når jeg kom fram, så jeg skyndte meg, for at den skulle gå over, snart ville den være glemt, som hele 2000 og årene før, snart ville alt fortape seg i mørke og være som om det ikke hadde vært. Stein ventet. Hvor lenge hadde jeg kjent Stein? Husket ikke når jeg møtte Stein, tenkte og tenkte og husket 8
det heldigvis, førtiårsdagen til Trond, snart ett år siden, hadde vært kjæreste med Stein nesten ett år? Snart fylte Trond førtién, bursdag på bursdag, det lå på harddisken, det var bare å hente fram. Hvorfor var det så vanskelig og hva skulle jeg hente det fram for, hva jeg hadde spist, hva jeg hadde kjøpt, hvor jeg hadde parkert, jeg parkerte i kontorets parkeringshus og halset ned i forretningen der han ventet. Vi kysset ikke hverandre, kanskje han var sur for at jeg hadde glemt ham. Ble enige om en blomstervase fra Kosta Boda, den var fin, jeg vurderte å kjøpe en selv da jeg kom på dagboken. Alle gangene jeg hadde vært på Norway Designs og kjøpt bursdagspresanger, alle gangene i framtiden jeg ville stå foran kassa i Norway Designs og betale for bursdagspresanger. Stein takket for hjelpen, jeg regnet ut hvor gammel han var i 2000, tjueåtte, hva gjorde han i 2000, det hadde jeg aldri spurt om, ville han huske det hvis jeg spurte? Han hadde dårlig tid og skyndte seg. Sånn har vi det, tenkte jeg, vi skynder oss. Jeg kunne dra innom kontoret, tenkte jeg når jeg likevel var i byen og hadde betalt for to timer på parkometeret, så ringte Margrete og sa hun ikke hadde fått menstruasjon. Kanskje jeg er gravid, hvisket hun som om noen ikke måtte høre. Spurte om jeg ville spise middag hos dem dagen etter, søndagsmiddag, sa hun, ja sa jeg og gikk ned Stortingsgaten. Jeg burde følt større alvor, tenkte jeg. Det var ikke alvor i dagboken. Handlet om ingenting. Men slik var jo livet mitt, her gikk jeg. Ville ikke på kontoret likevel, det var lørdag, ingenting hastet selv om det kjentes sånn. Den dårlige samvittigheten hadde ikke gitt seg til tross for Kosta Bodablomstervasen. Kjøpe en dagbok og skrive noe annet? 9
Dikte opp alvor og viktige hendelser eller notere blomstervasen fra Kosta Boda, det er feberen, tenkte jeg, kjørte hjem og la meg for å bli frisk. Da jeg sto opp neste morgen var det først bedre. Jeg åpnet maskinen for å arbeide med nummeret til ByggBo, så ble det verre. Alle de små skruene hang ikke sammen med de ferdige husene, de glade kundene virket ikke glade, jeg hadde ikke glede i språket mitt, kanskje hadde jeg aldri hatt det? Ville åpne gamle dokumenter for å finne en beroligende passasje, men fant ingenting som ikke var dødt. Lukket maskinen, det var feberen. Dro likevel til Margrete og Trond der mor allerede var kommet. Margrete åpnet og satte fingeren for munnen, det betød at jeg ikke skulle si noe om menstruasjonen. Vi satt ved bordet som vanlig, menyen kunne noteres i dagboken, tenkte jeg, lammestek fra Lom og økologisk dyrkede poteter. Det skjedde ikke noe dramatisk og likevel hamret hjertet mitt. Skulle jeg spørre om 2000? Regnet ut hvor gammel Margrete var i 2000, tre og tyve, da hadde hun ikke møtt Trond. Når møtte hun Trond? Jeg visste det jo, måtte bare hente det fram. Hvorfor måtte jeg hente det fram. Fordi jeg ville hun skulle ha en historie. Fordi jeg ville ha en historie. At det skulle være en sammenheng mellom det som hadde vært og det som skulle komme og det som var nå. – Det var godt med lam fra Lom, sa mor, jeg så henne for meg i baksetet i bilen, hun lignet seg selv. Vi var enige om lammet som vi pleide. Så så vi Dagsrevyen i stillhet, så dro jeg.
10
Mandag sto jeg opp som vanlig, laget kaffe som vanlig, satte maskinen på som vanlig, skulle gå løs på nummeret av ByggBo da Rolf ringte rar i stemmen og ba meg komme. Jeg spurte hva det gjaldt, det ville han ikke si. Jeg kjørte inn, han møtte meg i gangen med alvorlig mine, vi gikk til mitt kontor. Han lukket døra bak oss og sa at Dag var dratt, rakte meg et ark med Dags karakteristiske håndskrift: Hei Rolf gidder ikke mer, tar båten og seiler bort på ubestemt tid, kommer kanskje tilbake til landet, ikke til Kraft-Kom, gir opp kommunikasjonsrådgivergreia, skulle aldri begynt, fortell den fleksible bollemuskompanjongen vår at jeg synes det lukter fitte av alt hun produserer, har slettet alt på maskinen så den er klar for neste uheldige mann. Dag Det måtte være tull. Jeg så opp. Rolf løftet skuldrene. Han sa han hadde ringt mange ganger, men telefonen var slått av. Han hadde ringt ekskona som sa det var typisk Dag å dra fra alt. Han sa Dag hadde hatt det vanskelig etter skilsmissen. At Dag var i krise. Han hadde kjørt til leiligheten som så lukket ut, han hadde kjørt til båten som ikke lå ved kai. – Seriøst? Igjen løftet han skuldrene, jeg så på arket foran meg på bordet og vinket ham ut, han ble likevel stående. – Ellinor? sa han etter en stund, og det rykket til i halsen. Jeg vinket igjen, han trakk seg tilbake og sa han ble 11
der til fem, hvis jeg trengte ham. Da jeg ikke hørte skrittene hans lenger leste jeg arket en gang til. Hadde Dag vært der fredag? Jeg slo opp i kalenderen, nei han hadde gitt beskjed om at han jobbet hjemme fredag. Var han der torsdag? Prøvde å framkalle torsdag. Klarte etter en evighet å framkalle torsdag, syntes å huske han satt ved pulten torsdag da jeg dro tidlig for å jobbe hjemme, de nesten grå krøllene over mac-en og brillene langt nede på nesa, men kanskje det var onsdag. Hadde ikke snakket mye med ham i det siste, var det det? Den dumme uenigheten om it-tjenesten? Hadde ikke gått så lukrativt med Kraft-Kom som vi hadde håpet, men likevel? Prøvde å framkalle den siste ordentlige samtalen, men det ble borte for meg, han ble borte for meg. Jeg ringte Rolf og spurte om han hadde hatt mistanke om noe slikt som dette. Han nølte, så det hadde han altså. Jeg tenkte jeg burde bli forbanna, men klarte det ikke. Bli fortvilet eller gråte, men klarte det ikke. Ville vi klare oss uten ham? Jeg må holde hodet kaldt, tenkte jeg, gikk til vinduet og spurte meg selv hva det innebar arbeidsmessig. De gule bladene på trærne utenfor som ennå ikke var falt av grenene, vibrerte veldig i vinden, særlig de høyt oppe, det måtte være enerverende ikke å kunne slutte av seg selv, ikke å ane når pustet kom som ville rive det av, ikke å kunne forberede seg. Jeg ringte Stein, men fikk meg ikke til å si noe. Sa noe om, jeg husker ikke hva. Han var knapp, jeg tenkte: Han tenker på andre ting. Jeg så for meg Dag på båten, på havet. Jeg ringte Rolf igjen, han ville komme inn, men jeg sa vi kunne ta det på telefonen. Hva arbeidet Dag med? Post12
direktivet. Postdirektivet? Noen måtte overta ansvaret for postdirektivet. – Jeg kommer inn, sa han, straks etter sto han i døra. – Jeg forstår det hvis du er oppskjørtet, sa han. – Hvis Dag har dratt, må vi foreta oss noe. Han satte seg i den ene stolen på den andre siden av skrivebordet. Det var lenge stille. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, han visste det vel heller ikke. – Kanskje vi skulle dra hjem, sa han, øynene hans var røde. Han savner Dag, tenkte jeg, han orker ikke tanken på å være her med meg alene. – Det er mye uavklart, sa jeg. – Vi kan vel summe oss litt, sa han. Hodet mitt var kaldt og jeg spurte om han mente det var behov for en umiddelbar nyansettelse. Jeg spurte om det stemte at Dag hadde slettet alt. – Ja, sa han, – kontoret er tømt. Så slapp jeg å gå inn dit, tenkte jeg. Igjen ble det stille. Fleksibel og fitte lå mellom oss. – Det postdirektivet? – En jobb for Postkom. Jeg visste ikke hva Postkom var, men ville ikke spørre. – Jeg var med på noen innledende møter, sa han, – jeg vet hva det går i, men det er omfattende. Han var trett, så jeg, jeg ville at han skulle gå, men hvis han gikk, hva da, skulle jeg være alene med det? – Skal vi sove på det, spurte han og reiste seg, det er sånt folk sier når de ikke har noen løsning. Så gikk han, så var jeg alene med det. Nå skjedde det i 13
hvert fall noe, tenkte jeg, som jeg kunne skrevet ned hvis jeg hadde hatt dagbok. Men jeg ville ikke greid det, greide ikke engang reagere slik jeg burde, slik Rolf reagerte, med følelse, var bare nummen, ville bare skrevet som om det var noe jeg hadde spist, kjøpt. Jeg inviterte Stein på middag, heldigvis kunne han. Jeg laget tre retter, mens jeg laget dem hørte jeg radio. Det var beroligende. Jeg klarte ikke fortelle det til ham, forresten visste han knapt hvem Dag var, og kanskje var det en spøk. Etter at vi hadde spist, la vi oss og lå sammen. Det gikk ikke for meg, jeg lot som for å gi ham ro, men han sto opp og sa han ville sove hos seg selv. Han hadde tidlige møter neste dag og ville ikke stå i morgenkøen på Mosseveien. Det forsto jeg. Han kysset meg fort, da døra gikk igjen etter ham og jeg hadde hørt bilen starte og forsvinne, tenkte jeg: Nå er det straks slutt. Og: Nå sitter han i bilen og tenker. Hva tenker han på, tenkte jeg, bare et øyeblikk, slikt er forgjeves. Han hørte sikkert radio. Jeg skrudde på radioen for å høre hva han hørte, men det er så mange kanaler. Gjør det vondt noe sted? I nærheten av hjertet? Jeg hentet noen ark fra skriveren, men fant ingen penn. Til slutt ble jeg nesten hysterisk. Fant til slutt en i en veske og skrev navnet mitt på arket, så ville jeg stryke det ut, men det var for patetisk. Margrete ringte i fistel og sa hun var gravid, jeg ble ikke så glad som jeg burde, men det var sent, jeg sa jeg hadde lagt meg. Neste formiddag satte vi oss ned på mitt kontor. Rolf hadde funnet fram det han hadde på postdirektivet, det var ikke stort. Dag hadde jobbet med det siden april året før. 14
– Det har ikke med det å gjøre? – Hva? – At han har … dratt? – Nei, nei, skilsmissen! sa han, – han var kommet til et metningspunkt. – Trist det skulle gå sånn, la han til. Han trodde ikke Dag kom tilbake, han tok Dags forsvinning til etterretning. – Postdirektivet, spurte jeg. Han sukket tungt og sa vi måtte ringe postkomlederen, at hvis det var noe som hastet var det å gi postkomlederen beskjed og å få dokumentene. Han sa han kunne gjøre det, som kjente ham. Han gikk ut på kjøkkenet og kom tilbake med to kopper kaffe, satte den ene foran meg og ble stående. Jeg var redd han skulle legge hånden på skulderen min eller røre meg på annen måte, men han gikk tilbake til stolen, satte seg og drakk av kaffen, fant fram telefonen, fant et nummer og løftet den mot øret. Presenterte seg og sa han hadde dårlige nyheter. Sa at Dag Brodal hadde sagt opp med øyeblikkelig virkning og befant seg i utlandet. Sa noe om skilsmisse og krise som lignet det han hadde sagt til meg dagen før. Avslutningsvis sa han at det nok skulle gå fint og at det var en avtale. Han la telefonen fra seg, studerte hendene i fanget før han hevet øyebrynene. – Vi slipper ikke unna, sa han, – det er gjort et godt grunnarbeid, men de trenger oppfølging fram til landsmøtet i april. Begynnelsen av april, la han til, – hva har du å gjøre? 15
– Ferdigstillingen av nummeret til ByggBo, sa jeg, – men særlig anbudet til den amerikanske restaurantkjeden. Det er du som kan organisasjonslivet! – Så får det bli meg, sukket han. Han gikk ut og tanken på at det bare var oss to i lokalet, plaget meg, det var bedre da vi var tre. Reagere adekvat, tenkte jeg, fleksibelt, tenkte jeg, åpnet vinduet for å få luft og prøvde å huske hvilken måned det var. Oktober selvfølgelig, men det kunne også vært mars. Selv om lyset er annerledes om våren. Dette lyset var klart. Det var noe i luften. Kanskje jeg var allergisk mot det. Stein kom uanmeldt om kvelden. Det vil si, han ringte og spurte om det passet. Jeg ble overrasket, men sa det var ok, jeg lurte på hva han ville, London-billettene var allerede betalt. Hadde han hørt om Dag? Da han kom, var han urolig, satte seg foran fjernsynet med kontrollen, men fant ikke noe som tilfredsstilte ham. Han spurte om jeg hadde et glass vin, jeg gikk på kjøkkenet og åpnet en flaske mens jeg ventet på det han skulle si. Jeg tenkte: Så skal han ikke kjøre hjem. Vi la oss og lå sammen, han sa ikke det han skulle, sovnet tungt, sånn virket det. I søvne la han armen over ryggen min, så var det som om han våknet og trakk den til seg. Han pustet tungt igjen. Jeg så på ansiktet hans og tenkte at hvis jeg så hardt nok, ville han våkne. Men blikket mitt fungerte ikke. Jeg prøvde å se kroppen hans for meg uten klær, men klarte ikke. Det var bare den dresskledde man16
nen som kom mot meg. Jeg lurte på om han kunne se kroppen min for seg naken? Jeg hadde ingen lyst til å rive dynen av ham og se. Jeg sto opp så stille jeg kunne, jeg gjorde det som en tyv. I entreen satte jeg meg på stolen der klærne hans lå. Skulle jeg kjenne etter i lommene? Nå tørner jeg, tenkte jeg. Nå er jeg i tunnelen. Herfra er det ingen utgang, tenkte jeg. Hvis jeg ikke skriker, og det er ikke meg. Hvis jeg skriker, er det ute, tenkte jeg. Kanskje det er ute uten skrik, tenkte jeg. Jeg sa til meg selv at jeg måtte ta meg sammen. Snart gikk pusten min roligere og jeg krøp opp i sengen like forsiktig som jeg hadde krøpet ut. Han hadde ikke merket mitt fravær. Da jeg våknet om morgenen, var han dratt. Jeg lette etter en lapp, men fant ikke noen. Jeg vet ikke hvorfor jeg ventet en lapp, ventet er forresten et for sterkt ord. Jeg hadde ingen penn, minnet jeg meg selv om. Den jeg fant dagen før, hadde jeg lagt i kjøkkenskuffen. Hele uken arbeidet jeg med nummeret av ByggBo, men kom ikke videre. Sendte det jeg hadde til Rolf torsdag så han kunne gå gjennom det i helgen og komme med innspill. Han dro tidlig fra kontoret, skulle på hytta og ta opp båten, da han sa båt, stoppet han brått, han nevnte ikke Dag. Da jeg hørte bilen hans forsvinne, tok jeg en utskrift og satte meg i stolen ved vinduet for å lese. Det var mange skrivefeil. Forsnakkelse var blitt forskrekkelse, levetid løpetid, tobakk til kloakk, tåle jåle, jeg la arkene fra meg 17
og gikk til maskinen, men det var ikke noe i veien med tekstbehandlingssystemet. Ville ringe Rolf og be ham ikke åpne dokumentet, men det ville bare gjøre ham nysgjerrig. Skrev en sindig mail om at jeg hadde kommet til å sende en gammel versjon, at en oppdatert var på vei. Rettet alt, flere feil enn først funnet og sendte den etter en time. Da jeg skulle kjøre hjem skjedde noe underlig. Jeg satte nøkkelen i tenningen og radioen kom på, høy musikk fra P4 som jeg aldri lyttet til. Jeg vred nøkkelen tilbake og det ble stille. Parkeringshuset var tomt. Jeg fikk fornemmelsen av at det hadde vært noen i bilen. Men i så fall, hvem, for hva? Ingenting var borte. Likevel ble jeg ikke kvitt følelsen av et fremmed nærvær. Var det min bil? Jeg snudde meg for å se etter hanskene, de var ikke der. Jeg låste dørene. Hadde jeg hatt hanskene med meg om morgenen? Jeg prøvde å huske morgenen, men det var vanskelig, jeg hadde drukket kaffe og spist egg, eller? Ute var det mørkt. De røde og gule trafikklysene vibrerte. Jeg trenger briller, tenkte jeg og fikk trang til å gå ut av bilen, men det var jo umulig. Dag ringte ikke. Ventet jeg at Dag skulle ringe? Dag i dress med dokumenter under armen opp trappen om morgenen, ned trappen om ettermiddagen, jeg prøvde å se ham for meg, det krøllete snart grå håret over brillene og frakkekragen oppslått for vinden, på vei mot metningspunktet. Jeg ville slette nummeret hans, men fant ikke telefonen. Den lå ikke i vesken, ikke i setet, hadde jeg glemt den? Måtte jeg kjøre tilbake? Så ringte den og lå på gulvet i baksetet og jeg klarte ikke få 18
den opp uten å slippe rattet, Dag, tenkte jeg. Til slutt stoppet jeg i en busslomme og fikk fatt i den, det var Rolf som hadde kommentarer til ByggBo, jeg forsto hva han sa. Han hadde sendt meg en e-post om postdirektivet, møtet med postkomsjefen var berammet til over helgen. Jeg talte trafikklysene resten av veien, det virket. Hjemme parkerte jeg nesten rolig og gikk nesten rolig opp trappene og åpnet døra nesten rolig. Jeg laget en kopp te og satte meg ned og åpnet mailen fryktsomt, men ble lettet. EUs tredje postdirektiv handlet om fri konkurranse på brevpost under femti gram. Det hørtes ikke dramatisk ut. Kraft-Kom skulle bistå de postansattes fagforening Postkom i arbeidet mot innføringen. Første og andre direktiv hadde gått gjennom uten dramatikk, sannsynligvis ville dette gå gjennom udramatisk, men vi skulle levere det de hadde betalt for. Jeg slo maskinen av og stirret fram i mørket. Hvem ville ikke heller være i Syden? Hvor lang tid tok det med seilbåt til Syden, på det stadig varmere havet, ankre opp ved en gresk øy og leve av hva? Brevpost på under femti gram. Det hadde Dag sittet over på kontoret ved siden av mitt, med hodet i hendene og krøllene tytende ut mellom fingrene, resignert med hensyn til Kraft-Kom. Så la han en hemmelig plan, så dro han og lot oss være igjen på skipet. Sendte oss kanskje med stunder et førtigrams-postkort med bilde av en dame i bikini. Dag, din dritt, tenkte jeg.
19